#266. Shut down, mønstre fra fortiden og hvordan følge verdiene sine. Med Stian Blipp. Re-release.
Programleder og komiker Stian Blipp deler sin reise fra utbrenthet og panikkanfall til et dypere selvforståelse. Han diskuterer sin kreative drivkraft, viktigheten av meditasjon, søvn og å lytte til kroppens signaler. Episoden vektlegger å finne balanse, prioritere familieverdier og bevisst navigere i livet etter en stor personlig krise.
04:36
Kreativiteten er både en superkraft og en forbannelse, og jeg føler et press for konstant å skape noe nytt.
09:21
Talen handler om å håndtere indre tanker og finne metoder, som meditasjon, for å redusere stress og skape fokus.
12:55
Meditasjon hjelper meg med å håndtere stress og finne indre ro, selv etter å ha vært skeptisk til det.
25:39
Talen beskriver hvordan langvarig stress kan føre til utmattelse, sammenlignet med et mobilbatteri som trenger tid for å lade opp igjen.
29:06
Gjennom egeninnsikt og terapi lærte jeg at jeg må jobbe med meg selv for å bli en bedre far og venn.
Transkript
Nämnd i episoden
Anette Dragland
Vert for podkasten 'Leger om livet', utdannet lege. Hun intervjuer Stian Blipp og deler egne erfaringer med mental helse.
Stian Blipp
Gjest i podkasten, kjent programleder og komiker. Deler åpent om sin personlige reise med utbrenthet og mental helse.
Leger om livet
Podkasten som Anette Dragland er vert for. Den fokuserer på å gjøre kunnskap om kropp, helse og sinn tilgjengelig.
Norske Talenter
TV-program der Stian Blipp har vært programleder og deltaker. Nevnt for å illustrere hans varierte karriere.
Idol
TV-program der Stian Blipp har vært programleder. Eksempel på hans roller i underholdningsbransjen.
Senkveld
TV-program der Stian Blipp har vært programleder. Viser bredden i hans programlederkarriere.
Gullruten
Norsk TV-prisutdeling hvor Stian Blipp har vunnet publikumsprisen. Understreker hans popularitet.
Instagram
Sosial medieplattform der Stian Blipp kommuniserer med følgere. Nevnt som hans foretrukne kommunikasjonskanal.
Mental helse
Hovedtemaet for samtalen, spesielt Stian Blipps erfaringer med burnout, angst og veien tilbake til balanse.
Mediasjon
Verktøy Stian Blipp fant for å håndtere tankekjør og stress etter sin smell. Sterkt anbefalt av begge deltakere.
Søvn
Faktor Stian Blipp undervurderte, men anser nå som avgjørende for fysisk og mental helse. Viktigheten understrekes.
Steven Pressfield
Forfatter av boken 'Do the Work', nevnt i forbindelse med kreativitetens tvang og mangel på valg.
Elisabeth Gilbert
Kjent forfatter, nevnt for sin teori om at ideer 'kommer til' kreative sjeler og må gripes umiddelbart.
Headspace
Meditasjonsapp anbefalt av Anette til en pasient. Eksempel på et verktøy for mental helse.
Norge
Landet Anette tilbringer sommerferien i. Nevnt i sammenheng med personlige ferieplaner.
Voss
Sted Anettes bestemor bor og hvor hun planlegger å besøke. Et personlig sted.
Bergen
Sted hvor mange av Stian Blipps venner bor. Nevnt i sammenheng med hans frykt for avvisning/forlatthet.
Karl Johan
Kjent gate i Oslo, brukt som eksempel på et offentlig sted hvor kjendiser møter folk og forventes å ta selfies.
Rikshospitalet
Sykehus hvor Anette hadde fått fast stilling som hudlege. Hun takket nei for å starte podkasten.
WHO
Verdens helseorganisasjon, nevnt i forbindelse med statistikk over alvorlig depresjon globalt.
Tarmflora
Milliardvis av mikroorganismer i tarmen. Anette nevner det som en årsak til hennes egne helseproblemer.
Antibiotikakurer
Medisinsk behandling som Anette tok mange av, og som slo ut tarmfloraen hennes, påvirket hennes mentale helse.
Wolfgang
Anettes venn, nevnt i forbindelse med råd om podcastredigering, spesielt om å ikke klippe for mye.
NRK
Norges offentlige kringkaster. Anette skrev en kronikk der om legers behov for mer tid med pasienter.
Brene Brown
Forfatter, nevnt for sitt sitat om å ikke ta kritikk fra folk som ikke er 'in the arena'.
Øystein Pettersen
Nevnt som klok person i forbindelse med tillit til egen magefølelse og selvfølelse.
YouTube
Videoplattform hvor Anette Dragland nylig har startet en kanal for å spre kunnskap.
Kreativitet
En sentral del av Stian Blipps personlighet og karriere, beskrevet som både en superkraft og en forbannelse.
People pleaser
Beskrivelse av Stian Blipps tidligere tendens til å tilfredsstille andre for å unngå avvisning, en årsak til hans utbrenthet.
Magefølelse
Viktig indre kompass som både Anette og Stian vektlegger for å ta gode beslutninger og navigere i livet.
Deltagare
Host
Anette Dragland
Guest
Stian Blipp
Poäng
Påståenden
Lignende
Laddar
Hei kjære litter! Jeg ville bare titte innom og ønske deg en riktig god sommer. Nå tar jeg fire ukers ferie, og i løpet av den tiden kommer jeg til å dele fire av de mest lytte episoderne av Leger om livet. Dette er episoder som har truffet meg, og som jeg håper kan gi deg også noe. Enten du hører dem for første gang, eller har lyst til å lytte igjen.
I år skal jeg bruke sommeren i Norge med ture til Nord og til bestemor på Voss. Jeg er logget av sosiale medier og skal ta en liten pause fra nyheter og mail, og jeg gleder meg sånn til ture i skogen, bading og lyse sommerkvelder med guttene mine. Tusen takk for at du lyttet, og for at du er en del av Leger om Livet. Jeg håper du får en nydelig sommer med ro, masse sol og tid til det som betyr mest for deg, uansett hvor du tilbring sommeren.
Så høres vi igjen om fire uker. God sommer! Ja, hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, og jeg er utdannet lege. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, spennende og god kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg ingen dringere enn Stian Blipp. Han Stian er kanskje kjent for mange som programleder,
Iblant annet Norske Talenter, Idol og Senkveld. Men etter at jeg googlet han, Stian, så fant jeg ut at du driver med utrolig mye forskjellig. Oh yes! Du har vært regissør for musikkvideo, du beatboxer, du danser, du har kommet på andre plass i Norske Talenter selv. Du jobber i radio, og når du var 20 år, jeg vet ikke om det stemmer, så vant du prisen for årets radiotalent. 20 år gammel. Ja.
Og du har vunnet publikensprisen under gullruten, du har blitt stemt frem som folkets favoritt, og du er liksom blitt en sånn mann som hele Norge er litt sånn glad i, rett og slett. Og det er veldig, veldig hyggelig. Men... Men, det er ikke jeg. Det er derfor du er her. Jeg sier det at jeg ikke har lyst til å gjøre det.
Du virker som en veldig fin og genin og empatisk person. Men i dag skal vi ikke bare snakke om oppturene, for vi skal også snakke om noen dype daler. Det har vi begge to vært igjennom.
Men før det, hjertelig velkommen. Tusen takk. Jeg ble veldig glad når du spurte meg om å komme her, men så tenkte jeg, hvorfor må vi ha meg der? Jeg har jo hørt på podcasten, og her kommer det lærte folk med store tanker, akademikere, eksperter i sitt fag. Ikke så mange klovner.
Ikke så var det mange klovner som tenkte, ok, hvorfor er jeg her? For det er noe veldig dypt i den kloven din. Kan være. Jeg leste noen artikler der du har uttalt deg, og så har jeg hørt det på podcast, og så traff det sånn utrolig. Måten du forteller om mental helse på er så...
Ja, den er viktig. Det er en viktig stemme. Og så jobber jeg jo litt sånn etter magefølelsen. Og så tenkte jeg, vet du hva? Jeg er nødt til å spørre Stian om han vil være med i podcasten. Og så sendte jeg en melding, og du svarte jo ja. Og så har vi prøvd å møte sånn 14 ganger. Så min unge har vært syk, du har vært syk, min unge har vært syk igjen. Min unge har vært syk, og så var det en bil som gikk kaputt. Stemmer det? Ja, ja, ja. Men altså, vi skal møtes når vi skal møtes. Det er helt sant. Ja.
Så det var perfekt akkurat i dag. Ja, jeg kjenner det. Men jeg kjenner det i dag, så var det helt riktig. Det var helt riktig i dag. Men du, du skriver på Instagramen din at du er jack of all trades. Og det er jeg lett å være enig i når jeg søkte deg opp. Du driver jo med veldig mange forskjellige ting på det kreative feltet. Men hva er det som gjør at du har en sånn trang til å stadig utvikle deg?
Åh, det er nok sikkert noe som ligger her dypt og utdiagnostisert et eller annet sted, men det er den der følelsen av at jeg har lyst til å skape noe nytt hele tiden. Jeg har liksom aldri klart å bli ved en ting veldig lenge, så jeg blir veldig tent av den skapelsesprosessen. Jeg liker å skrive ting, jeg liker å lage ting, og jeg har ikke noe
Jeg brenner etter å få lov til å vise det. Så hver gang jeg skriver en gøy tekst, så tenker jeg at nå må jeg bare komme et eller annet sted og framføre. Og det kan være på en måte... Jeg får den samme følelsen med å bare perle med kidsene mine. Det der sånn, ok, nå skal vi lage en svær greie sammen. Så jeg synes det er gøy å bare ta fatt på et sånt prosjekt, gjøre det, og bli ferdig med det, og begynne på noe nytt. Ja.
Dukker det bare opp? Plutselig er det en tekst som kommer i hodet ditt som du er nødt til å skrive? Ja, og det kommer til meg som masse forskjellige ting. En morsom tekst, for eksempel. Eller det kan komme til meg som en gøy sketch om en situasjon. Eller dette burde vært en låt. Så skriver jeg veldig ofte alt ned. Det er veldig kjeldent at jeg putter ut noe. Men jeg får denne trangen til å bare...
Åh, dette må bare ned et eller annet sted. Så jeg har jo...
Jeg har jo et arkiv med mye, mye rart som sikkert ikke kommer til å bli publisert før jeg dør. Og da er det sånn, oi, han hadde mye rart liggende her. Altså, du har et eget arkivskap hjemme der du liksom... Ja, digitalt i hvert fall. Digitalt arkivskap. Hver gang jeg mister telefonen så er jeg livredd for bakken. Hvis folk begynner å lese opp i dette her så tror jeg det klikker som om det er for lenge siden. Ja, vi lever i 2024. Arkivskap er jo faktisk... Ja, det er ikke så mye sånn fjærpen og...
Det er veldig gøy å si sånn, ok, jeg må bare finne frem til den gamle vitsen i dag, de do-lock, og så går jeg opp en sånn stor stige i biblioteket mitt, bortover, der på B, der har vi hatt noe. Det har vært noe. Men jeg synes at, og det er jo veldig sånn, det er en blessing and a curse, synes jeg da, å være kreativ på den måten. Fordi at det er en sånn rastløshet i det. Det er den der, jeg har lyst til å lage noe nytt hele tiden, og jeg kan se folk rundt meg på en måte være
veldig glad i å holde på med en ting veldig lenge og finne mening i det og ha det er dette jeg gjør det er dette jeg er, det er sånn jeg er mens jeg spør meg selv hvert halvår er det dette jeg skal rive med skal jeg gjøre noe annet denne konstante kjeleransakelsen og konstante jag etter å lage noe nytt og noe annerledes det skulle jeg helst vært for uten nå som jeg er voksen
Jeg skylder jo karrieren min til det instinktet. Jeg hadde aldri kommet der jeg hadde kommet uten det. Men nå er jeg på en måte... Nå trenger jeg ikke det instinktet lenger. Jeg kaller det overlevelsesinstinktet. Jeg trenger ikke det lenger, men det er ved meg enda. Og det er noe jeg prøver å tøyle. Fordi jeg skjønner at det er en superkraft, men det er også en forbannelse.
Det er jo litt som, en heter Steven Pressfield, han er forfatter, og han har skrevet en bok om det, han heter Do the Work, og han sier at det er bare, han mener at det er bare noen sjeler som er nødt til å være kreative, og de har ikke noen valg, og jeg kan kjenne meg litt igjen, så av og til skulle jeg ønske at jeg bare hadde lyst til å
Jeg jobber med akkurat det jeg er uten hotell, og bare har det i en sånn liten firkantig boks. Og så er det noe i meg som hele tiden må utvikle meg og må gjøre nye ting, som også er ganske krevende, og det må utfordre seg hele tiden. Men det som han sa, og det traff meg så veldig, for han sa, vi har ikke noe valg, jeg bare må. Og det er jo følelsen. Følelsen er jo nettopp det, at sånn...
Det er nesten som å ha et trykk i brystet av sånn, hvis jeg ikke sier dette nå, så står det fast i kassen på meg. Og sånn er det på en måte, hvis jeg får en idé eller et eller annet innfall, så er det et eller annet med å
Jeg må enten skrive det ned, eller gjøre noe med det. For hvis jeg har det inni meg, så er det også bare, det brenner meg fra innsiden. Så da må jeg enten, må det sies, da må jeg ringe noen til kjernen og si sånn, du, dere holder på med det greiene der, her inne i det, det kan dere få. Kastet. Send den videre. Ja, jeg må få den vekk. Den kan ikke være inni meg, på en måte. Ah.
Så han må enten skrives ned, han må enten gjes vekk, han må si noe, han må vekk. Eksosisme. Det var veldig fint. Det minner meg også om en annen bok jeg har lest, hva heter det, fra Elisabeth Gilbert, der hun mener at ideene bare kommer til deg, og det er jo noen forfattere, og hun heter jo den kjente forfatteren som av og til får ideer, og hvis hun ikke har noe å skyne ned på med en eneste gang,
så blir det jo helt sånn at man må sette seg på, altså parkere bilen på siden av veien og bare begynne å skrive. Og risse det inn i siden av bilen. Og få det inn på et eller annet vis. Og skrive et dikt bakvendt. For hun måtte bare dra det tilbake. Ja, men det er veldig gøy å ha det sånn når du trenger det. Fordi at jeg føler at det er en sånn
av alle ting i verden som jeg kan føle meg helt ok på, så er det den tingen jeg er mest trygg i meg selv på. Den evnen til å generere noe ut av ingenting, for eksempel. Altså det å se et tomt ark, eller bare ingenting, og så skape noe inni det, det mener jeg at jeg er veldig god på. Det er en ting som jeg føler jeg kan se meg selv i spillet og si, det er jeg flink på. Så når jeg trenger det, så er jeg veldig glad i det. Men når jeg skal prøve å sove...
etter en lang dag på jobben, da skulle hun sikkert ikke holde det. For da, når jeg egentlig skal slenge meg ned på sengen og tenke sånn, åh, deilig med seng, god natt. Så tenker jeg sånn, åh, deilig med seng.
Skulle ikke stå til det Whiskey-brandet. Skåttland. Er det noe fint i Skåttland? Nei, kanskje... Det var kult å lage noen joggesko. Og så... Det er klokken tre. Og så vet jeg det skal gå opp klokken syv. Så stresser jeg, og så har du det gående. Er det noe som du føler har hjulpet deg? Mot det der tankkjøret? Ja. Det er jo...
Alt som gjør at jeg kan på en måte mentalt offloade på en eller annen måte på slutten av dagen. Og det være seg å lese, eller å spille tv-spill i en times tid, eller gjøre noe som gjør at
Ok, nå må du være her. Se på meg. Se her. Jeg er en bok. Nå må du følge med her. Og så skal jeg fortelle deg hva du skal tenke. Samme med tv-spill. Du rekker ikke å tenke så mye på andre ting. Du skal bort her. Han har dragen der. Han må du drepe før han dreper deg. Følg med. Følg med her nå. Og det gjør at jeg klarer på en måte å...
offloader litt den der løpende tankegangen som kan gå overalt. For den snevrer meg litt inn på en oppgave, og da er det ikke som at jeg er klar til å ta kveld. Men de gangene jeg for eksempel jobber til sent, kommer hjem med kanskje en problemstilling i hodet, og så skal jeg legge meg i, da synes jeg det er vanskelig. For da kan jeg ha denne indre dialogen som er sånn, du, ikke tenk på det.
Og så er det en annen stemme som sier sånn, men vi må tenke litt på det da. Vi må liksom løse det før morgenen. Ja, men du skal sove. Og så har du det gående. Vi har jo alle sånne forskjellige måter og forskjellige metoder som hjelper oss med tankekjøret, for mange av oss har jo det. For min del så har det vært meditasjon. Ja, 100%. Jeg oppdaget det for halvannet år siden, kanskje. Skikkelig. For de måtte. Og da jeg hadde blitt litt sånn avhengig av det.
På grunn av at jeg synes det er et såpass potent verktøy. Ikke bare for å tanke selv, men for alt, egentlig. Jeg synes meditasjon fungerer mot nesten alt. Jeg er kanskje ikke mot en gang med for alt. Non-sleep, deep rest meditasjon, altså yoga, nidra og så videre, som er på en måte liggende og helt avslappet, og hvor du skal komme deg i et stadie hvor du ikke sover og du ikke er helt våken, men i kontakt med deg selv og alt mulig.
Og det har jeg opplevd, jeg kan se det på klokken min og alt mulig. Når jeg gjør det, så er jeg helt, helt avslappet. Det er ikke et stress med mange i kroppen min, liksom.
Og det kan jeg bruke for å komme meg litt tilbake til meg selv. Når jeg kjenner at nå løper jeg litt av gårde her. Nå kjenner jeg litt på angsten, nå kjenner jeg litt på tankene og alt mulig. Og da kan jeg gjøre det. Og så er det akkurat som å våkne opp fra en liten transe. Hva var det jeg tenkte? Hva var det jeg var så stresset for i stedet? Fordi det bringer meg litt tilbake inn i kroppen.
Så jeg har gjort mye forskjellige typer meditasjon de siste halvandet året. Og jeg har vært en fyr som tenker sånn, det har ikke jeg tatt moriten til. Altså yoga kan jeg være med på til nøds, for da kan jeg bevege meg og holde på. Men å sitte dønn i ro og puste og sånn, det kommer ikke til å være for meg. Men så ga jeg det et ærlig forsøk i to måneders tid. Og etter det så var jeg sånn, ok, jeg begynner å skjønne det. Jeg begynner å skjønne hva folk kan få ut av dette her.
Jeg har jo anbefalt meditasjon til veldig, veldig mange. Mine venner er sikkert kjempeleie å høre om det. Det er vanskelig ting å selge. Det er som å selge en brokkoli. Det er veldig bra for deg. Ja, jeg vet, men det smaker jo ikke så skamlig. Og så etter at jeg sluttet
og prøve å prakke det på alle for meg så var det, det gir det meg så mye altså jeg gikk fra å synes det var helt helt forferdelig, jeg husker første gang jeg mediterte bare å sitte der i 30 sekunder var helt grusomt det var bare sånn masse uro som velte opp i meg at jeg bare stormet ut av det rommet men
Men etter hvert så er det sånn at jeg krever det. Hvis ikke jeg får fem minutter, ofte er det bare fem minutter, bare fem minutter der jeg sitter for meg selv, så merker jeg at det mangler noe. Og så kommer jeg på, åja, i dag har jeg ikke meditert. Ja, det er veldig merkelig. For meg, jeg har vært fysisk aktiv og vært fysisk eksperimenterende hele livet.
Men meditasjon har alltid lagt det som en sånn, sitte i lotusstilling og hummer og ha. Røkelse og... Det trenger jeg ikke. Og så samme greie, jeg kunne være sånn at samme følelsen som du snakket om der på meditasjon, jeg kunne kjenne liksom, ok, jeg har ikke fått brukt energien min i dag. Jeg må trene, jeg må løfte noe, jeg må kaste på noe, bare sånn for å få ut det der greiene i meg. At det er en sånn craving. Mens den følelsen du beskriver nå, har jeg også fått med den meditasjons...
siden av det. Akkurat så sier jeg at jeg savner å komme litt i kontakt med meg selv igjen, på en måte. Fordi at i løpet av en hel dag, så mister du naturlig nok den, fordi at du skal, jeg må bare si,
Du skal være mor eller far, eller du skal være noen på jobben, eller du skal være noen for en venn. Det er ikke så mange anledninger til å kjenne på seg selv, hvis du kan si det på den måten. Når du mediterer, og bare kjenner, sånn føles armene mine, sånn er pusten, jeg er litt sliten oppi der. Bare det å ta den lille innsjekken med seg selv,
Fy faen, det er deilig altså. Bare en liten sånn, en liten indre klem hver dag. Men du, greit, det føles ikke helt bra ut, men det er greit. Så bare gir du deg selv en mentalslepp på assen og sier sånn, kom an, håper den ikke. Så går det litt bedre. Så jeg forstår veldig godt den følelsen du snakker om der. Ja, jeg må gjøre det. Jeg må bare få gjort det nå.
Ja, og det jeg oppdaget var at når jeg sluttet å forkynne dette til folk, så er det mye da kommer de plutselig tilbake og vil vite det, ikke sant? Og nå gidder jeg ikke å fortelle det til dem. Nå får du gå og google det, for nå er jeg ferdig. Nå gidder jeg ikke å masse mer på det. Nå har jeg pratet om det så mange ganger. Men det er sånn som broren min, han sier det er en sånn hemmelig superpower. De periodene han mediterer, så har han det så mye bedre med seg selv, og det er
det er en sånn gave jeg har lyst til at hvertfall de som for det er selvfølgelig ikke for alle men for de som ville fått noe godt ut av det så tror jeg livet hadde blitt litt bedre så man sammen her sier 10% bedre ja, og helst 10% tar jeg any day altså 10% bedre hva annet gir deg 10% bedring? altså jeg 10% eller 1% kjøper jeg dyrt hver dag altså hvis jeg kan få 1% bedre hver dag ja, take my money ja
Men det er vanskelig å selge inn og si til folk sånn, du bør sitte med alt det vond i deg. Du har 20 minutter nå, bare sitt og kjenn etter.
Ingen har lyst til å gjøre det. Det er jo det vi holder på med nå i dagens samfunn. Vi vil vekk fra det for enhver jævla pris. Vi vil jobbe så mye vi kan for å ikke kjenne på det. Og når vi er ferdige med jobbet så må vi finne noe annet å gjøre så vi slipper å gjøre det. Og når vi er ferdige med det så må vi igjen drikke litt på kveld for å slippe å tenke på det. Sånn at vi bare sklir inn i søvn på en sånn ok pris. Selvfølgelig vil ikke du sitte i 20 minutter og kjenne fucking etter hver dag. For da må du gjøre noe med det.
Det var greien for meg, når jeg satt og kjente på det, og bare, da skjønner du at sånn kan ikke jeg ha det. Sånn kan det jo ikke være. Og det der blir for dyrt for de fleste, tror jeg. Så det å selge inn sånn, du har lyst til å kjenne litt på hvor kjipt du har det, det er tungt. Men jeg tror det er eneste veien å gjøre noen forandringer på. Det er å ta denne foten i bakken og bare, ok, dette kan jeg ikke holde på med lenger. Det går ikke.
Og det meditasjon er en veldig god måte å finne ut på. På siden av samtale, terapi og alle andre ting som er veien til å forstå at du må gjøre noen forandringer i livet ditt. Meditasjon er det billigste. Det slipper du å betale 14-99 timer for. Det kan du få helt gratis. Men det er jo en øvelsesak. Du kommer ikke til å like de fem, seks, kanskje ti første gangene.
Da må du bare komme deg gjennom det. Men det er så å si at det kommer et breakpoint der hvor du faktisk trenger den. Jeg må ta meg ti minutter nå. Og bare sitte deg ned i en stol og bare ta gjennom noe guided meditasjon eller noe sånt. Det er veldig lett. Bare en fyr eller dame som snakker til deg i ti minutter og sier hva du skal gjøre, så gjør du det. Så er du litt mer refreshed i kropp og kjel etterpå.
Hva gjorde at du kom inn i denne verdenen? Jeg gikk på en super smell for halvandre år siden. To år siden kanskje snart. Som gjorde at kroppen min sluttet å funke, hodet mitt sluttet å funke. Alt skjøttet ned. Simultant.
Og det var sykt frustrerende, fordi at min fremste rømming fra meg selv var fysisk trening. Det var måten jeg kunne få litt fred fra meg selv på. Så når plutselig det ble tatt vekk fra meg, grunnen til det var jo at jeg fikk et mega panikk anfall da jeg var og trente styrke. Som var på en måte bare noen kron på verket, og det var masse andre symptomer som hadde holdt på i noen år. Så var det kroppen som bare sa sånn, nå er det greit. Hva skjedde det?
Nei, altså, jeg var inne og trente på et treningssenter, og så begynte jeg å føle meg litt sånn, begynte å kjære, aksel, nå er det noe galt her, liksom. Nå er det noe som ikke stemmer. Aksel med kroppen bare plutselig sa sånn, du, sånn, nå er vi ferdige. Nok. Punkt om. Og så gikk det ti minutter, så var jeg 100% sikker på at jeg fikk hjerteinfart. Bare sånn, nå dør jeg. Nå dør jeg. Jeg hadde 170 puls og...
Var svimmel og gikk i bakken og bare sånn. Hadde du det omt i brystet, eller var det bare et sånt? Nei, bare kjente ut som om jeg ble søget mot avgrunnen. Oi. Ja, ja. Mistet følelsen i beina. Ja. Altså alt bare sa sånn, godnatt. Oi. Nå takker vi for oss. Og så ble jeg livredd og alt mulig, så kom jeg inn i ambulansen, og så skjønte jeg at de gutta var litt for rolig til å ha tatt deg til hvert hjertefart.
Fordi de to gutta som satt i ambulansen, de var jævlig rolig. Så tenkte jeg, ok, skal ikke dø helt enda. Så da roet meg litt i gang. Og så da jeg på en måte kom litt til meg selv, så skrev jeg bare sport til de gutta. Det er ikke hjertemifart dette her, eller? Så sa de, nei, det er det ikke. Men det er et klart tegn på at nå er det nok, på en måte. Og da var kroppen min ganske føkket etter det, for å bruke det medisinske begrepet. Nei.
Dere bruker det i lege? Ja, ja, ja. Alt er lov. Og da ble jo trening nesten uten mulig, for jeg kunne ta tre henghjepser og så har jeg lyst til å gå hjem og sove. Og ikke minst, det var akkurat som at kroppen og nervesystemet hadde fått en ganske revv assosiasjon med det å trene. Så i det jeg gikk og trente, så var det akkurat som kroppen min bare sa nei.
Jeg begynte å få den angstfølelsen. Jeg ble utslitt. Alt mulig. Jeg klarte ikke å fullføre mer enn ti minutter av trening. Og da var dagen ødelagt etterpå. Kanskje to dager ødelagt. Jeg var helt ferdig. Så det var helt sykt frustrerende. Jeg var helt ferdig. Mentalt og psykisk. Og den ene tingen jeg kunne søke tilflukt til, som jeg historisk sett kunne gjøre det, den var vekket. Den er vekket. Prøvde å løpe. Nei, sorry meg. Går ikke an å løpe.
Så da gikk jo jeg en god stund og tenkte, hvordan i helvete skal jeg klare å komme meg til et nullpunkt igjen, hvis jeg ikke kan løpe, hvis jeg ikke kan trene. Altså alle legene gikk til, du må trene. Så ja, men det går ikke an. Det er ikke mulig. Og da var det sånn, hun jeg gikk til å snakke til da, fantastisk dame, sa sånn, du,
meditasjon, det må du prøve ferdig snakke, det må du bare gjøre her er en guided meditasjon gjør den et par ganger før du kommer tilbake igjen det neste gang og gjorde det, og allerede første gang grein som en unge grein som en unge fordi at det der å bare kjenne etter å kjenne og ikke minst liksom ikke bare kjenne, men anerkjenne det sånn er det akkurat nå sånn er det akkurat nå, sånn føler jeg meg akkurat nå
Og å akseptere det. Greit. Sånn, ok. Da vet jeg det. Må prøve å komme videre for det. Og da gjorde jeg den meditasjonen tre ganger før jeg gikk tilbake i tonen. Det var det tre ganger på en uke da. Og skjønte da litt mer hva dette hadde å si. Og det der liksom
at det der var også en måte å få tak i kroppen sin på. Jeg har alltid brukt fysisk trening for det, for da kjenner jeg at nå er vi der. Nå kjenner jeg at jeg har kontakt med kroppen min igjen. Men det å skjønne at det der også var en måte, og det å kunne gå enda dypere på, for fysisk trening er jo ofte bare en eksplosjon av energi og kjemikalier og alt mulig, mens meditasjon var mer en stille bevissthet.
om kroppen. Det føltes mye nærmere. Nå er det litt sånn svevende det jeg sier, men det føltes mer ut som en elskverdig guest til seg selv enn det treningen var. Hvor trening kunne av og til oppføre... Jeg tror trening kan i veldig mange menneskers liv være i kryssningspunktet som selvskading og og
ren fysisk trening i etter. Det gir ved smerten på en måte at man bruker det som... Ja, for det er jo et ekstremt fantastisk virkemiddel. Hvis du er sint, hvis du er lei deg og går og trener, du kjenner det bare sånn, å fy faen, det var deilig. Eller bare går og murer med boksesekke i kvarter. Du skjønner at, ok, det funker det. Men det er jo... Hvis ikke du tar tak i det som ligger bak, så vil du jo hele tiden bare bli denne
umiddelbar medisin. Ok, nå har jeg vondt i halsen, nå tar jeg halspistil. Og så hvis noen tar vekk halspistil, så hva faen gjør jeg nå da? Og sånn var det for meg. Ok, nå er jeg sint, lei meg, trist, nå går jeg og trener, ok, nå går det bra igjen. Og så om to dager så må jeg gjøre det på nytt igjen. Og så om to dager så må jeg gjøre det en gang til. Og i det det var tatt vekk, så var det sånn, ok, nå har jeg ingen måter. Jeg har ingen måter å på en måte fikse etterpå.
Så det var et jævla langt svar på akkurat det. Hvordan jeg fant ut av det. Men fascinerende hvordan det ble sånn at du gikk på en smell. Nervesystemet ditt hadde gått sannsynligvis på høy gir over mange, mange år. Over for lang tid. Og så sa kroppen din stopp. Og dette har jo skjedd i mitt eget liv. Det har jeg jo sett hos hundrevis av pasientene mine. At...
det som skjer når du først har gått så langt, jeg pleier å si at vi kan sammenligne det veldig enkelt som batteriet på telefonen. Hvis nervessystemet har gått såpass langt at det er kortsluttet, så vet vi jo at når batteriet på mobiltelefonen går ut, så tar det noen minutter for å få den til å skru seg på igjen. Men for kroppen vårt,
så tar det mye lengre tid, det kan ta måneder, det kan ta år, før vi klarer å komme tilbake til 10% batterikapasitet. Ja, ja. For den, jeg liker jo veldig godt den analogien der, den metaforen, for det er at en mobiltelefon gjør jo ingenting når den er avslått. Mens du som menneske, du prøver jo å lade samtidig som du skal være til en annen menneske i denne verden. Så du er helt tom for batteri, men maskin går enda. Du kan ikke skru den helt av og si sånn, du, bare la den være av en ukes tid, så er den good.
Du er fremdeles tenkende, pustende, gående rundt vesen, som har bekymringer, og i mitt tilfelle som er far og som er ektemann, og som hadde 9000 prosjekter da jeg ga meg.
Bare sånn, ja, du skal prøve å lade en tom telefon samtidig som du har 50 jævla apper oppe. Ja. Du får ikke se det app-logoen en gang før den slår seg av igjen. Sånn føles det. Ja, bare sånn, du, nå har jeg ryddet huset. Nå er det tom for strøm igjen. Klokken er halv ti på morgenen igjen. Ja.
Og det er jo fascinerende hvordan kroppen er laget, for man skal jo tro bare, ok, ta det et par dager, så er alt back on track. Ja, for det har du arbeidsgiver. Du, trenger du en uke? Og så har du sånn å si, nei, jeg trenger fucking så år. Ja.
Men så tar du den uken, for du tenker sånn, ja, det er jo sikkert greit ut det. Og så er du i gang. Og den uka der går så fort, og de tre ukene, og de tre månedene, det kan ta veldig, veldig lang tid. Men det virker som du fant et verktøy ganske fort, som ga deg noe i hvert fall. Jeg var ekstremt motivert til å ikke ha det sånn. Altså helt sånn besatt. Så i det sekundet jeg kom ut av denne sykebilen,
Så boket jeg en time hos en terapeut på mandag. Jeg er bare sånn, du, jeg vet ikke hva dette her er, men jeg må begynne å ta det nå. For dette skal ikke skje igjen. Oi, ja det er da jeg må ha motivert. Så jeg husker første time, så sa hun sånn, du, du må si fra. Du må bare si fra hvis det går for fort fram, eller alt mulig. Og da husker jeg tenkt inn meg sånn, du,
Jeg vil ikke gjøre hva som helst. Uansett hvor vondt det gjør. Uansett hvor jævlig det er. Bare få meg ut av dette greiene her. Ja, for det er vondt. Ja, bare sånn. Det er ingenting vi kan gjøre her som er verre enn sånn som jeg har nå. Så bare la oss ta brekkjeren inn og åpne hele driten. Og det var på en måte det som holdt meg gående det halve året, åtte måneder. Kanskje det ble det til og med. Det var bare sånn. Ja, men jeg går fremover.
Litt og litt hele tiden. Fordi jeg var så jævla besatt på å finne en løsning på det. Og så var det dritfrustrerende. Noen ganger var det sånn, nå gikk det litt hardt ut, nå har jeg mistet to uker igjen. Nå er jeg like sliten som jeg var for to uker siden. Fan. Ja, det er sånn det er. Ja, ja, faen. Og så må du bare tilbake igjen til tegnebrettet igjen. Ok, jeg bare kjører på igjen da. Opp og gjør greiene sine. Og så til slutt, så slipper jeg det. Men det er liksom...
Det er hardt jævla arbeid, og det er ingen som kan gjøre det for deg. Det er ingen som kan fikse deg, du må fikse deg selv. Og det er også noe man må innse veldig tidlig. Det kommer ikke noen som sier sånn, du jeg skal fikse deg enn du har. Eller en medisin som sier sånn, du dette fikser jeg enn du har. Du må fikse deg, men masse andre ting kan hjelpe deg dit hen. Det er masse hjelpemidler, masse flinke folk, masse fagfolk, men du må gjøre det selv.
Har du tenkt på hva som gjorde at du kom dit, at du gikk på en sånn alvorlig smell? Ja, i helsiken. Ja, altså jeg har jo, altså det overlevelsesinstinktet med å ha lyst på oppmerksomhet, og å være en people pleaser, og gjøre person, det er jo selvfølgelig noe som har kommet helt fra jeg var et barn, sant? Og så har jo det bare blitt til en karriere,
Og inni der så vet man ikke helt hvor overlevelseinstinktet slutter, og jobben begynner, og alt blir en saftig puré av å på en måte offre seg selv. Jeg kom ut til et punkt der jeg sa, jeg vet faktisk ikke hva jeg vil lenger. Og så hvis du spurte meg, skal vi gjøre det? Jeg sa, jeg vet det faen ikke. Ja, eller da har jeg bare gått så lenge og
gjort det folk mener jeg skal gjøre og vært den som jeg tror det er lurt å være for å passe inn og for å ikke bli avvist og for å ikke, ja for å føle meg bra og det driver det ned til slutt fordi at når du kommer hjem og får hvile og ta en pause fra den figuren du har skapt deg så går det greit ganske lenge men så plutselig så
Så blir man far en gang, og så merker man at nå er det litt vanskeligere. Fordi at nå har jeg egentlig mest lyst til å være pappa. For her føler jeg meg, det her føler jeg skal levere akkurat nå. Men likevel så er det den andre delen av meg så påskrudd.
å levere og være den beste og sørge for at de ikke får glemme meg og alle de barnslige se på meg instinktene som henger igjen for gammelt av. Så det blandet seg på et tidspunkt, hvertfall da jeg fikk to kids. For da var jeg trykket voldsomt og jeg visste ikke helt hva som var dårlig samvittighet lenger og hva som var
pliktoppfyllhet, eller hva som helst alt bare kresjet alt kresjet, på en gang jeg var konstant urolig, jeg var konstant bekymret, stresset og jeg visste ikke hva det var for noe jeg ante ikke, er det jobben, er det hjemme altså det var bare en konstant fucking uro noen ganger gikk jeg ut av huset og bare stod grein utenfor i ti minutter, og var sånn, husk at jeg tenkte hva er dette for noe hva er den følelsen her, og så gikk jeg inn igjen og så fortsatte jeg
Og derfor var det så ekstremt deilig å komme i terapi og bare få lov til å lese sin egen manual en gang for alle. Og bli sjokkert og bli lei seg og alt mulig, men å forstå seg selv sånn at når du går videre i livet så forstår du litt hvorfor du er som du er og hvorfor du reagerer som du gjør.
Jeg fikk det da, kan jeg si Jeg fikk det Jeg fikk så mange innseelser om meg selv Som var hjerteknusende Veldig ofte Men som jeg alltid var takknemlig for For hvis det er sånn, ok, men da Da kan jeg gjøre noe med det Fordi at denne reaksjonen her Er ikke 34 år gamle Stian sine reaksjoner Dette her er en dude som har Som reagerer på noe for veldig lenge siden Mhm
Og det å kunne ha det bevisste forholdet til det, har gjort at jeg har blitt en mye bedre venn, en mye bedre kjæreste, og en mye bedre far, vil jeg si. For å bare forstå det jeg er med. Jeg har liksom aldri vært en sint fyr, jeg har vært en fyr som imploderer. Det hjelper jo heller ikke. Men det der oppbygde sinnet også, merker jeg har forsvunnet i 95 prosent grad.
nettopp på grunn av det der at jeg forstår at der er denne idiotfølelsen der igjen og da sier jeg henne bare så hvis det er noe med meg og min kone så sier jeg sånn du, unnskyld grunnen til at jeg er sånn som nå er at jeg føler på det og det og det og det er ikke meningen liksom du har ikke gjort noe feil jeg legger meg flat liksom
Og det er jævlig befriende. Sinnssykt befriende. Og se mønstrene som er der helt fra bakerste i historien din. Ja, og så lagde jeg bare en sånn mental støt halsbånd. Hvor jeg var sånn, ok, neste gang du reagerer sånn på dette, støter jeg selv. Bare mentalt støter jeg selv og tenker sånn, der har du deg igjen igjen. Bare for å bli visst på de ryggmasrefleksene som du gjør,
Og på den måten sakte man sikkert over 150 støt, klarer liksom å flytte den dårlige atferden over til en nøytral. Ikke dritbra, men for å få vekk det destruktive. Er det noen ting du har sett gått igjen, som har vært dine mønster, som du nå klarer å være bevisst på? Ja, men jeg har en veldig sånn sår, sånn...
redd for å bli avvist redd for å bli forlatt på en måte både fysisk og mentalt det kan stresse meg til og med nå etter mye jobb med meg selv så merker jeg sånn denne sitter her denne sitter dypt for veldig mange andre ting har jeg på en måte et forhold til som er sånn
mer sånn lattermilt, der er den teite tingen min igjen. Men akkurat det kan jeg fremdeles tenke sånn, faen det der sitter i meg. Så hvis venner og sånt, for eksempel, mange av mine beste venner bor i Bergen, og hvis jeg føler sånn at, ok, nå skjer det mye der som ikke jeg er med på, eller som ikke jeg blir invitert til, eller alt mulig, da kan jeg kjenne på en sånn
ok, det synes jeg er ubehagelig. Jævlig ubehagelig. Selv om jeg vet at vi har vært venner i 30 år, og kommer til å være det i 30 neste, så er det denne frykten for at fuck, nå forsvinner jeg liksom ut av sinn og ut av det greiene der. Og det har nok sikkert min, altså jeg har aldri vært noen sjalu eller alt sånt, men jeg tror det som sikkert min kone synes det har vært vanskelig å oppgjennom, er denne
den frykten min for å på en måte ikke være god nok da. Så selv om vi på en måte har det dritt på oss, så kan jeg ha en sånn, du kommer ikke til å gidde dette her så lenge liksom. Og forskjellen nå er at du klarer å være bevisst på det, ikke sant? For at jeg er veldig takknemlig for at jeg gikk gjennom en veldig vanskelig tid i slutten av 20-årene, fordi at
Det gjorde at jeg nå er bevisst. Men jeg trengte, og det er nok ikke alle som trenger det, men jeg trengte noe alvorlig som skjedde for at jeg skulle klare å være bevisst i denne verden. Og det trenger dessverre alle. Og det er det som er trist.
Du slutter ikke å røyke før du har fått legenskjevet. Hvis du ikke slutter å røyke nå, så døver du. Ok, da kan du slutte å røyke. Men du slutter ikke før. Og det er litt sånn, det er det som er dumt da. Du går liksom ikke i terapi, for eksempel, eller jobber dypt med deg selv, eller møter alle dæmonene dine, før det er sånn, nå må du det. Ellers så er du ferdig. Og det er jo sånn den dumme tingen med menneskelig natur. Du roer deg først når noen setter deg på benken. Sånn, nå må du sitte der. Ok, da kan jeg heller slappe av litt.
Men du bytter ikke deg selv ut. Ikke faen. Nei. Man prøver jo bare så godt som man kan, ikke sant? Men hvordan gjorde du det etter hvert når du fikk innsikt i hvor det lå hen? Og det er jo det som jeg synes er spennende, også med mental helse, at det er jo så mange årsaker som kan føre til at vi sliter.
Og det er jo, altså jeg leste for noen uker siden, jeg husker ikke tallene, men WHO sa at jeg tror det var 236 millioner mennesker på denne jorden har en alvorlig depresjon. Altså, tenkte jeg hvor mange mennesker som har det vondt da. Men
Men det er jo på en måte veldig mange ulike årsaker til hvorfor man har det vondt. Å ja, helsigen. Og de blander seg, og noen forsvinner på veien, noen nykommer, og det er jo det som er vanskelig. Ja, og liksom ta tak i hva er grunnen til at du gikk på den smellen, eller hva var grunnen til at jeg gikk på den. Det er jo veldig ulike...
grunna her, men å finne de der kjerna, og faktisk se på de, og det kan være veldig vondt, og det kan være tungt, hvis det har med andre ting som som
For min del så var det jo det høres rart ut for de som ikke har hørt min episode om tarmflora, men jeg hadde jo gått på fem antibiotikkakurer i året i nesten ti år og slått ut hele tarmfloraen min. Vi vet at der produseres 80% av lykkehormonene. Det var en av årsakerne, så jeg måtte bygge opp tarmfloraen min. Og
Det er så mange innfallsvinkler, og derfor kan det være litt vanskelig å vite, hvorfor har jeg gått på en smell? Det er kjempe, kjempe, kjempe vanskelig. Fordi at du må åpne noen dører i deg selv som du har låst tight. Av en god grunn. Du har slengt noen hengelåser på noen dører, for de skal ikke åpnes. Og for å komme til skjerm i noen av de vondene, så må de åpnes. Og det er
Vi velger ofte, vi mennesker, de hundre andre løsningene først. Og så finner vi kanskje noe midlertidig trøst der. Så vi velger å tenke sånn, ok, den funker. Jeg fortsetter med det. La de dørene få bli låst. For de trengte ikke å åpne noe. Jeg går videre. Men så banker det på der. Ofte. Hele tiden. Ja.
Så det er jo det som er så dumt. Nettopp det der sånn, hadde man kunnet gått inn og bare fikset det for folk, som en eller annen Harry Potter bare åpnet de dørene på sånn, sånn, nå får vi bare sitte i det rommet her i to timer og grine litt sammen, og så kommer det ut. Men det er at du må gjøre det selv. Og det, det er så vondt. Det er det siste du vil. Det er det siste du vil. La det være en annen måte.
Gi meg en pille, bare si at jeg skal gå og meditere i indian, bare gi meg noe annet enn å åpne de jævla dørene der. Ja, det kan jeg godt igjen i. Kjenner du at alle, du har gjort, gått inn på forskjellige, sett på din helse fra forskjellige innfallsvinkler, og
Merker du nå at livet er lettere og at du har en annen tilnærming til livet? Ja, 100%. Det som er vanskelig er at hele kjerneverdisettet mitt har forandret seg så mye i løpet av den tiden at jeg nå føler at
Som at jeg har våknet opp igjen. Hvorfor er den karrieren her nå? Hvorfor har jeg... Alt virker så rart med det nye mindsetet. Fordi at nå følger jeg veldig i mye større grad mitt eget kompass på sånn er dette noe jeg ønsker å gjøre? Har jeg lyst til det? Kommer det fra...
kommer det for et godt sted gjør jeg det fordi at det er noe jeg ønsker å gjøre eller gjør jeg det fordi det er lurt for meg det er godt for karrieren, det er en god tjeneste det har en kompisen min som produserer det altså jeg er mye flinkere til å fjerne det og bare gå for sånn, det har jeg lyst og jævlig ofte så svarer jeg nei veldig ofte svarer jeg nei og jeg gjør ting som jeg før gjorde med den største selvfølgelige, men kommer hjem og sånn dette her føles plutselig rart nå fordi at så mye av virket mitt
handler om å gi av seg selv. Slash gi seg selv. Det er mye av yrket. Og så har jeg på en måte hatt en sånn grilljadrill med å være god med seg selv. Hvor veldig mange av de tingene som jeg har drevet med hele livet virker litt sånn absurde. Så det er jo det jeg på en måte jeg vil ikke si sliter, men det er det jeg synes er litt sånn merksnodig om dagen. At når jeg skal på en måte legge neste sånn pussespillbit så er jeg sånn
Jeg vet ikke hva faen den er på seg. Ja. Men det er jo bare... Det er jo dette her jeg er flinkest til, og det er dette her jeg har gjort hele livet. Men hvorfor føles det så rart? Og det tror jeg nettopp er fordi at... Altså nå, min største motivasjon er liksom å...
å være til stede med familien min. Det gir meg helt ekstremt glede. Og min motivasjon nå er jo bare sånn, hvordan kan jeg lage den feteste familien og det tryggeste hjemmet og de beste forutsetningene. Ikke bare for barna, men for meg og min kone, alle sammen. Hvordan kan vi bare lage det beste hjemmet noensinne? Og det motiverer meg så intenst at alt annet virker gjerne sånn, skal jeg gjøre det da? Mhm.
Hadde det vært store penger i å være til en god far, så hadde jeg bare gitt faen i alt annet og gjort det, tror jeg. Men jeg hadde veldig mye sånne ting som... Altså sånn som nå når jeg...
Når jeg trener og kom til gang med trening og sånt nå, så selvfølgelig motiverer det meg å være i god form for meg selv. Men jeg har så jævla lyst å være i god form for kidsene mine. Jeg har lyst til å kunne leke med dem så lenge som mulig. Jeg har lyst til å kunne løpe fra min sønn, da han er 25 år gammel, og ta en deg og si, «Faen, jeg fatter det. Jeg er helt villig å nikke». Og jeg leste bare et jævla hardt slående kvot for min del, som var...
Folk sier at de ville tatt en kule for barna sine, men ville de fått god helse for barna sine. Og da fikk jeg sånn, oh fuck.
mye. Det, det var vondt å høre. Fordi at det er så mye vi føler at vi sånn, nei, men jeg får ikke trent for det at jeg gjør så mye for familien og alt mulig. Og så skjønner man ikke det at hvis ikke du er ved god helse, så er man på en måte ikke like god, altså da er man ikke en like stor ressurs for familien som det man tror man er da.
Hvis man er deprimert eller ved dårlig helse, alt mulig, så tenker man jo ikke, men den oppoffringen jeg gjør hver dag, den er verdt det. Men hvis du blir 45 og er utslitt og ikke kan være med ut og leke, ikke kan gjøre det til datter, så er jeg sånn, jeg vil heller det. Jeg vil heller kunne bryte med min sønn, som sagt, helt da han er 25 år, og måtte være til stede, ikke bare vinkende fra siden min, men være med i det.
Og at de husker meg som en som inspirerte dem til å være ved god helse. Både fysisk og psykisk.
Hva har du gjort for helsa di som du har merket er viktig for din fysiske, men også mentale helse? Det enkleste som alle snakker om, og som alle tenker seg, som ung mann spesielt, tenker sånn, blæ blæ, søvn, selvfølgelig. Jeg har aldri tatt søvn seriøst. Ikke før jeg lå halvveis i penalet der.
Jeg har vært den idioten som har sagt at jeg er med å sove. Jeg klarer meg fint på fire timer. Jeg er god på fire timer. Og så har vi hatt dårlig søvnhelse hele livet. Og rett inn i, som sagt, småbarnstilværelsen, hvor det bare er enda verre og alt mulig. Det er mange faktorer her som har gjort at dette her blir en perfect storm. Ja, ja, det er alltid det. Og så når jeg plutselig ikke fikk sove lenger,
på grunn av at kroppen min bare bestemte seg for at nå skal vi ha sjette gir alltid 24-7 da skjønte jeg hvor viktig søvn var igjen når det ble tatt fra deg bare sånn, nå får du ikke sove lenger og da var det sånn, ok, jeg vil betale 10 millioner for å kunne sove nå og da jeg fikk det på stell igjen så var det samme som med kroppen bare, dette skal jeg aldri ta frit igjen jeg skal aldri ta søvn frit igjen
Så det har også blitt en sånn ting i livet som jeg på en måte synes er like fett å gjøre det bra på som trening. Det er sånn hvis jeg sier, faen, jeg har klart å sove åtte timer. Så er jeg sånn, helsike. Så poster jeg det på Instagram liksom. Åtte timer, rett i nærme på deg. Jeg var ikke våken en gang.
Det er en drit i strava. Det må være en sånn søvn-app hvor du bare brifer og sånn. Det går bare 11 timer uavbrutt. Perfekt forhold mellom dyp og frem. Og så fleksebilder hvor du bare viser at posene under øynene vekker. Det er det nye.
Jeg elsker dette, og det er jo akkurat sånn, jeg husker selv når jeg slet, at jeg klarte ikke å søv, og når jeg sov, så hadde jeg så mye mareritt, at jeg var redd for å falle i søvn. Så søvnet bare forsvant, og det er jo det som skjer veldig ofte når man har det veldig vanskelig. Jeg
Og jeg tror jeg hadde marit hver eneste natt i halvandet år, eller noe sånt. Og nå når jeg ikke har det, og hvis jeg plutselig får et marit, så bare, oi, shit, liksom, sånn var det for meg. Sånn var det for meg hver eneste natt.
Jeg kunne huske at jeg kunne våkne, og så gruer jeg meg til å sovne igjen. Det var jo bare kroppen min som fortalte meg mange tanker som den måtte prosessere, men som jeg nekta å prosessere. Jeg bare kjørte på, skulle gjøre det bra på studiet, skulle trene beinhardt, skulle være perfekt på alle måter, være en ja-person. Det er jo bare kroppen som forteller deg at nå er du nødt til å se på det. Men du ser ikke på det før du virkelig må. Nei, jeg vet ikke.
Det du sier med mareritt, er tidligere du sier at nå de to siste dagene, så har jeg hatt gjerne mye mareritt. Og det er fordi at nå har jeg plutselig cranket treningen litt opp. Nå skal jeg prøve å ikke bare trene for å trene, nå skal jeg se om jeg kan få trent litt skikkeligere. Og da er det akkurat som om kroppen sier sånn, du, da er det litt backbody. Husker du hva som skjedde? Ja, det er nesten litt sånn, for de to...
To siste nettene så har jeg drømt om at noen skal ta meg. Det er noe som vi tar med i dag. Og dukket opp hjemme hos meg og alt mulig. Det har jeg drømt. Og da er det sånn at jeg våkner midt på natten og bare sånn, ah shit, hels ikke. Du har ikke lyst til å ligge der. Så jeg bare, jeg vil ikke se resten av denne filmen der.
Men det virker, for det har vært litt sånn tidligere, at det virker så det av en eller annen merkelig grunn korrelerer med fysisk anstrengelse. Så hvis jeg anstrenger meg mye fysisk, så har den nye normen nå blitt at det utarter seg på en eller annen rar måte i sengen. Og ikke på den gode måten. Hahaha!
Det er bra du får lagt inn det. Men det jeg synes er så interessant, for jeg tror mange kjenner seg igjen i det, at de plutselig ikke er klar å trene, og så får man jo liksom høre fra alle håll, og det er så viktig å trene for psykisk helse og alt det der, men det er noen perioder i livet som der det er faktisk, nervessystemet er så i høyspenn at det er ikke bra å trene
Og det er jo, jeg husker så godt da jeg hadde en fantastisk fyr, en pasient av meg som var en topptrent fyr, hadde trent på høyt nivå i mange, mange år. Jeg husker jeg var hos deg. Du kan si navnet mitt. Det var ikke deg, Stian. Det er ikke noe flott for meg. Men han var bare sånn tvers igjen da.
utrolig fin mann, og kom til meg og var alvorlig deprimert. Og det han syntes var så vanskelig var at han kunne ikke trene. Akkurat sånn at han kunne ikke trene, og det var den ene tingen han kunne gjøre for sin helse. Han hadde det veldig vanskelig, og fikk ikke trene til han bare sa sånn
Han kom til meg fordi jeg hadde noe akkurat byttet lege og bare jeg må få begynne å trene igjen. For da vet jeg at det er bra for helsen min. Man blir desperat nesten. Jeg bare vet at jeg kommer til å få det bra igjen da. Jeg kan komme tilbake i jobb. Han ville jo så gjerne komme tilbake.
Og så husker jeg så på han og sa bare, vi skal gjøre veldig mange andre ting, men vi skal ikke trene på ganske lenge. Og da bare, liksom bare, han bare falt i grus litt da. Selvfølgelig. Fordi det var den løsningen han hadde. Og han kom tilbake på trening og ble igjen en fyr som løper langt og fort. Men
Det som jeg synes var så artig med han var at jeg sa sånn, vet du hva, det første vi skal gjøre, sa han, nei, hva er det? Det første vi skal gjøre er å bare ta det helt med ro, og når du får tank til å kjøre ut og løpe, så skal du skru på denne appen her. Og da var det Headspace. Og så kom han tilbake uke etter uke, og liksom Nå er jeg klar. Nå vil jeg løpe. Når jeg er klar, så sa jeg, nå skal vi se på maten. For den hadde han neglisjert hele livet han bodde for seg selv. Og så
Og så så vi på maten. Og det som var så artig med han, var at etter et halvt år så ble han frisk, faktisk. Og da kom han tilbake og liksom fortalte meg oppskrifter på kimchi, og hadde liksom begynt å lære meg å lage mat fra bunnen. Han ble så engasjert og fikk så mange nye interesser. Og så kunne han også begynne å trene igjen. Og
Han har jo fått en gave resten av livet, for han vet hva som skal til for å få det bra igjen. Men vi må se på helheten. Ja, men det er akkurat det samme. For det høres ut som han hadde det samme som meg. Vi har en sytteklut. Vi har en. Den bamsen der. Hvis du tar den vekk, da blir jeg grinete. Ja.
Og det er sånn Det høres ut som det var det samme Jeg klarer ikke å få Den roen eller det utløpet Hvis jeg ikke får den bamsen Så hva faen skal jeg gjøre uten det Og
Og det var det som var ekstremt vanskelig for meg. For det er sånn, ok, så går jeg helt andre veien, skal jeg høre på Headspace? Det funker ikke for meg, for jeg er en høyoktan type. Og så skjønner du at, nei, nei, du er bare en dude. Slapp helt av det. Slapp helt av det, og slutt å spise pommes frites, og...
jeg har hatt jo helt shit i Krosstol jeg har jo igjen, jeg har vært heldig har vært veldig fysisk aktiv både gjennom hobbyer og jobb på en måte i hele livet, har kunnet spisse dritt har kunnet sove til ok dårlig helt til på en måte du snevrer inn ok, jeg har hittet et par kit der ok, det er søvn nå, ryk av søvnene dine
Og så slik, når resten av ting begynner å skrante, ok, nå blir maten plutselig det svakeste ledd her. Så det var ingen fail-saves. Altså, alle tingene du kunne være sånn, ok, men du har hvertfall god kost, eller du har hvertfall god søvn, da. Nei, nei, det var bare sånn, du sover ikke, du spiser drit, du gjør ditt, gjør datt, så det var ingenting på stedet.
Og det er derfor det er så vanskelig å gå tilbake, ikke sant? For at alle dominoburkene har falt, og så må du begynne å plukke opp en og en. Og det er dritkjedelig. Men jeg vil jo bli frisk i morgen, jeg kan jo ikke lære meg en ny brokkoli-oppskrift. Det er jo ikke det jeg skal. Lasse ned en app og spise bere. Nei, nei. De fleste vil tenke sånn, men det er ikke sånn jeg fungerer. Det fungerer kanskje for de andre, men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg må ha superkur, og så må jeg gjøre noe som ingen andre har gjort før.
Så det er alt det. Da handler det om å møte seg selv i døren. Og ikke prøve å gjøre alt sammen til det. Du hadde sikkert veldig behov for det. Ja, men til å begynne med så var det bare sånn, kan jeg gjøre ti ting om dagen så gjør vi bedre? Og så skjønner du bare sånn, nei du kan gjøre en ting før du er ferdig. Så bare gjør den ene tingen i stedet. Og når du føler at du har gjort en ting til, ja da kan du ta en ting til på.
Så det var jo bare sånn jeg gjorde det. Altså jeg skal sette en pinn i en ting her, men jeg skal bare si at som lege så har du hatt veldig mange som har kommet til deg. Jeg var jo i den perioden helt sykt frustrert over leger. Fordi at alle jeg kom til var veldig sånn du kan sende deg til en neurolog eller noe annet og sjekke. Du prøver
Prøv å drikke te, liksom, og slapp av. Ta bastu. Det var ingen som tok fatt i det, utenom hun, jeg kaller det terapeuten min, men hun var mye mer enn det. Men hun var den eneste som jeg følte sånn, ok, men du prøver jo faktisk her. Resten var veldig sånn, vi har tatt halve målingen, det ser helt fint ut. Bare slapp av. Altså, jeg sa, men det...
Du må si noe mer enn det. Du må gi meg noe mer enn det. For alt det du sier, fungerer ikke. Ja, du må prøve å trene litt. Ja, jeg prøver å trene. Ta et treheng og spy og gå hjem. Det er sånn det fungerer nå. Så du må hjelpe meg. Og det fant jeg ikke hos noen leger. Så jeg ble overlatt litt av meg selv. Og heldigvis måtte jeg klare det.
med hjelp av en veldig god behandler. Men jeg følte ikke jeg fikk noen hjelp fra de legerne jeg gikk til. Jeg skrev akkurat en kronikk i NRK om akkurat dette, fordi vi leger trenger mye mer tid med pasientene våre. Sånn som jeg når jeg jobbet som fastlege, nå er det jo bra mange år siden, så brukte jo jeg
Sikkert tre timer hver kveld i tillegg. Fordi jeg hadde ikke egentlig tid med pasientene. Jeg skulle gjøre alt det andre på kvelden. Sånn at jeg faktisk skulle få tid til han Daniel som kom. Som kom i sin største livskrise. For de kommer jo ofte til oss først før man finner en terapeut. Selvfølgelig, for du tror du skal dø. Det er sånn kroppen føles. Og det er så viktig at vi da har tid. Fordi det vil spare samfunnet for så utrolig mye. Jeg vet at det...
Når jeg ga han tid og kunnskap, og det handler ikke om det der med å belære, det handler bare om å dele kunnskapen. Jeg har jo trengt den kunnskapen selv, ikke sant? Så kan vi som samfunn få det så utrolig mye bedre. Ja, ja, og så må vi bare skjønne at dette her er megaproblem akkurat nå. Altså, folk sliter. Folk sliter mentalt. Og hvis vi bare skal...
Jeg sier sånn, du går hjem og tar kulene. Ta dem i en uke. Det fungerer ikke. Ikke i det hele tatt. Og så, ja, det er vanskelig. Hvis jeg bare kan ta min egen historie, så jeg kommer jo til legerne sånn, du, jeg er helt sikker på at jeg har en alvorlig sykdom. For det er sånn kroppen min føles ut. Det må være noe alvorlig galt med meg. Eller så skjønner jeg ingenting. Og betalte...
formue for å bare si sånn, du, bare stikk kamera inn i alle hull jeg vet jeg har, og helst et par jeg ikke visste jeg hadde. Og test alt. Bare test alt. Og gjorde det, og folk sier, du, kjempe nice dette. Note, du bør slutte å snuse, ellers tror jeg det er bra. Så jeg var, ok. Kong, ja. Og så ble du på en måte bare sluppet litt hjem igjen, sånn. Men du var veldig heldig så jeg fant en terapeut som så deg og kunne...
Guds gave. Altså, det kunne ikke vært mer lykkelig for det. Rett og slett. Hadde ikke det vært for henne, så tror jeg, jeg vet ikke hvordan det skulle gått, på en måte. For hun bare, med en gang, forsto. Mye mer enn jeg forsto selv, på en måte. Og kunne gi meg muligheten til mange åpenbaringer som jeg aldri kunne funnet selv. Nettopp på grunn av de låste dørene. Altså, hun...
Det var flere ganger hun sa ting til meg som gjorde at jeg knakk forstendig sammen. Fordi da var det akkurat som om noen bare viste meg noe som var helt... Akkurat som om det står krystallklart i hovedet ditt, men noen holder bare et forheng for det. Så såpass nemt ligger det, men så er det noen som bare fjerner det forhenget. Og så tenker du, helvete det stemmer! Det har vært rett bak det mentale forhenget mitt veldig lenge. Og så skjønner du hvor intenst det er. Så det var veldig mange sånne oppenbaringer som gjorde at jeg...
Ja, knapt fullstendig. Men som ikke hadde funnet uten hjelp. Hva er det positive du tenker kommer ut av dette? Å få lov til å lese sin egen manual. Det er det jeg pleier å si, litt sånn halvfleipete, men det er det der, altså det å forstå hvordan du fungerer, hvorfor du fungerer, som du gjør, det er en gave som gir og gir.
for det har du du kan gjerne komme med grunner og alt mulig til hvorfor ting er så det er men du vet hvorfor du er sånn inni sammenhengen du vet hvorfor du blir lei deg når ting blir sånn du vet hvorfor du blir sint når ting blir sånn hvorfor blir du drevet av dette her og hvorfor liker du dette så godt og det å vite det gir deg et sinnssykt mulighetsrond for å ta gode beslutninger for deg selv
å være bedre med de rundt deg og alt mulig og ikke bare gå rundt i en sånn virvel vi er sint og lei og skjønner ikke hvorfor, det er jobben som er drit det er damen som er drit alt mulig, sånn mest sannsynlig så er det noe annet her og det å få lov til å tappe inn i det, det er en gave som jeg ønsker for alle
For det betyr ikke at man blir buddha, at man er uaffisert av verdens drit, og at du aldri blir sint og aldri blir lei deg, men du har en helt annen forhold til det, rett og slett. Ja, og så synes jeg det er også fint at du sier at det stripper bort alt annet som egentlig er viktig til kjæren. Hva er det som er viktig i mitt liv? Kjente familien. Jeg husker også at jeg er så heldig at jeg har vært den snilleste mamma og pappa
Og tok meg ikke tid til å ringe de ute i verden. Ja, du skulle gjøre ting, du. Man tenker veldig, når man er i det hamstehjulet, så klarer man ikke å se på hvem er det som er viktigere i verden. Jeg husker bare etter at jeg fikk den der oppenbaringen og fikk det bedre, så nå har jeg blitt
veldig opps på å ta vare på de rundt meg. Ta vare på barna mine. Jeg er veldig glad for at jeg fikk den gaven før jeg fikk barn, men jeg tar hele tiden en sjekk innom. Hver uke tar jeg en sjekk innom hvordan står det til her? Hvordan står det til med relasjonene mine? For jeg vet at det er den aller viktigste faktoren. Hvordan står det til med
stressmestring eller ro hvordan søver jeg for tida også er jeg så opptatt av at man skal ikke være perfekt jeg kommer aldri til å være perfekt men bare ta den liten sjekken nå har jeg spist pommes frites middag i to dager på rad nå må jeg ha burger resten jeg spiser bare pommes frites så jeg må putte en burger til så det blir et måltid og en liten brokkoli på toppen det er jo sånn at i hamburgeren
og ikke minst inn i det du tar vare på relasjonen dine fordi det er viktig for deg ikke fordi du føler at du må det for det er jo det er mange sånne små ting som høres litt latterlig ut men den reframingen forandrer hele ditt innre liv jeg ringer til kompisen min om morgenen for at jeg har lyst til det jeg har lyst til å si ha en fin dag
snakkes, ikke noe mer enn det det er ikke, for jeg føler at jeg bør ringe noe sånn at de ja, nå er det lenge siden jeg ringte min far og de, nå må jeg ringe de liksom
Altså, og det å si sånn, ja, men jeg har jo lyst til, jeg har jo lyst til å ha dritgode relasjoner med mine venner, har ikke jeg det? Jo, ok. Ja, men da er jo det gjerne hyggelig å ringe da. Ja, det er det. Og samme, jeg har jo lyst til å ha godt forhold til min far og de, og at de skal ha godt forhold til barnebarnet sine og sånt. Ok, men skal jeg ringe det? Ja, selvfølgelig skal jeg det. Ring av de facetime, de her kidsene er kjempegøy. Jeg har lyst til det, jeg ønsker det. For jeg tror at det også, i hamsterhjulet, blir reframet som, ah, faen.
Nå har jeg glemt å ringe dem. Også er det noen foreldre som er flinke til å guilt-trippe. Jeg vet ikke, jeg har ikke ringt på en stund. Så blir det en dårlig greie. Jeg har blitt invitert ut av...
Og kan kompisen min, nå er det lenge siden jeg har hengt meg, det burde jo henge meg nå. Alt det der. Så alle relasjonstingene også blir en sånn drittting. Som en plikting, som en ting som du gir av deg selv på. Gir deg selv på. Ikke noe som gir deg noe. Så det er liksom alle de der bittesmå reframingene som høres små ut, det gjør til slutt at beslutningen du tar er utifra at det faktisk gir deg noe også.
Og det tror jeg er, altså, alle mennesker vet jo at de tingene som gir deg glede, helvete så lett det er. Jesus Christ, det er lett å gjøre ting som gjør deg glad. Men å gjøre ting som du synes er stress, eller som du tror du får kjeft for, eller som er sånn... Plikt. Plikt, det er tungt det. Ok, da er det bare å ta pusten tre ganger, for nå skal jeg ringe min far her.
Det er litt rart det der. I hamsterhjulet så blir det omvendt. Det som er viktig, helt, helt innerst på kjernen, blir det du gjør. Mens det som er aller, aller viktig, det er lengst, lengst, lengst fra kjernen din. Og det...
senter for galkraften ja alt du har slengt ut av siden ja, faktisk hvordan gjør du det nå? for du er jo tilbake i jobben og du har sikkert 10.000 prosjekt igjen ja, nå er det fullt trøkk jeg har sovet fire timer igjen nei, nei, nei nå er jeg frisk, nå er det bare å gunne på, ikke det? nei, du nettopp som jeg hadde som en liten fotnote inni her at
Jeg synes det er snodig om dagen, fordi at den der blodtørsten og enorme viljen til å bare komme meg fremover, komme meg videre, den har stillet meg såpass fordi at jeg nå trives med der jeg er. Og det er vanskelig. For nå befinner jeg meg i samme bransje, med de samme spissenalbumene, med det samme kravet om å skape noe, å lage noe, å være flink. Men uten
uten overlevelsesinstinkter som har gjort at jeg har vært en jævlig god person i denne bransjen. Og det trenger jeg fornøydelig tid på å finne ut av, merker jeg. Det har liksom ikke noe godt svar på i snakken en stund. Men det er liksom det er liksom en stor gåte nå. Men du har jo alle verktøyene i lomma og på ryggen som hjelper deg å navigere i det der. Jeg vet, men det er veldig det er litt sånn
Det er mye konflikterende informasjon der for meg. For det er sånn, ja, ok, men denne tingen elsker jeg å gjøre. Ja, ja, men jeg elsker ikke når den gjøres og hvordan den gjøres.
Så, ok, men hva gjør jeg med det da? Nei, det kan ikke gjøre noe med det. Altså det å stå på scenen, jeg elsker det. Jeg føler at jeg er fantastisk flink i det, og jeg trives veldig godt på scenen. Men, jeg trives ikke å ettermiddag si sånn, du nå må pappa gå og ha show onsdag, torsdag, fredag, lørdag. Og at du er vekk praktisk alt halve uken fra alt da.
at hvis du ringer meg og sier sånn, du vi skal gifte oss i april, kommer du? Så sier jeg sånn, men sannsynlig ikke. For det er da jeg jobber. Og det der var meg i nesten 15 år. Folk regnet ikke med at jeg kom. Og nå har jeg hatt et år hvor jeg kommer. Og jeg har blitt helt forelsket i den følelsen. At hvis du ringer og sier sånn, du kan du komme i børstehjemmet min? Så sier jeg, ja men sannsynlig. Det får jeg til hvertfall.
Jeg har ikke stekket meg opp sånn at jeg mest sannsynlig ikke kommer. Og det er så vanskelig. Jeg ble veldig forelsket i det å være til stede for de rundt meg. Så må jeg bare prøve å tjene penger på siden nå. Ja, navigere i dette. Ja, det er veldig merkelig. For det er jo som sagt, livet ble såpass nudd på hodet at spilleregler ble for min del forandret. Så jeg må finne ut av det.
Samling i mail hvis du... Jeg merker selv at jeg tror det er en sånn evig greie man kommer til å tenke på resten av livet. Hvertfall for hvis man ønsker å utfolde seg kreativt, så er det jo... Men med å være bevisst, så merker jeg hvertfall selv at jeg tar mye bedre valg. Og det er mye lettere for meg å si... Man får tilbud om å gjøre noe skikkelig kult her, eller intervjue den personen der, så er det sånn...
Det gjør ikke det. Nei, takk. Og da kan jeg liksom la det ligge uten å grunne på det på kvelden. Helt enig. Burde jeg gjort det? Nei, nei. Det er mye lettere å ta...
Fordi en gang du blander inn, er dette lurt for meg karrieremessig, eller sånn, jeg blir, synes vennene mine er fett om jeg intervjuer den personen, eller sånn, alle de tingene der, da er det, det er da du sitter og tenker etterpå. Fordi hvis du skal ta med alle de faktorene der, da er det ingen riktig svar da. Da er det bare bøtte med X, Y, Z, R og O. Å, det er så godt sagt. Ja, jeg tror det også. Altså, hvis du bare går ut ifra sånn, ja, men føles det bra for meg? Nei, ok. Avgjør resultatet. Ja.
Ja. Det er litt sånn... Vil min foreldre bli glad hvis jeg gjorde det på gammel? De liker jo deg enda. Det er jo god penger da. Ja, ja. Ja.
Da blir det drit, da. Det blir en lapskaus i hånden. Stian, vi har pratet så mye at jeg ikke har rukket å en gang sett på spørsmålene. Jeg må bare se om jeg har noen viktige... Nå er oppvarmingen ferdig. Nå har vi hatt en god time med oppvarming. Nå begynner. Nå skal vi gå til tern her.
Hvor lenge får jeg påkastende å være? Nei, det er bare en regel en time. Ok, greit. Du skal si en halvtime nå da. Det er mer som skal klippes vekk, så det er ok. Nei, nei, jeg klipper ikke så mye lenger. Det har jeg lært av min gode venn Wolfgang. Slutt å klippe, for det tar så mye tid å...
Folk vil høre på de der blupene. Ja, jeg er helt enig. Han har jo tre timer. Det kan være litt voldsomt igjen. Det vet jeg ikke om jeg kommer til å klare. Men jeg synes vi har gått igjennom veldig, veldig, veldig mye bra. Ja, så bra da. Og
Et siste spørsmål, som jeg synes er litt vanskelig, for jeg er jo ny i dette med å være en offentlig person. Jeg liker egentlig ikke det i det hele tatt. Jeg skulle ønske at jeg kunne bare ha en leger om livet logo og slippe å ha bilder av meg selv. Men jeg vet at det er viktig for å få ut kunnskapen. Hvordan navigerer du det der med å være en offentlig person, og så også være deg selv og bevare det?
ditt på en måte i det hele? Det har jo vært en sånn konstant læringskurve. Jeg var usett vanlig dårlig på det i begynnelsen, fordi at da var jeg skrudd til 11 på en måte
På jobb drive, jeg ville være den morsomste, jeg ville være den mest originale, jeg ville være den mest kreative. Og når jeg møtte folk, så ville jeg sørge for at de kom til å tenke at fy faen, han er like gøy han, i virkeligheten. Og det kunne være ut på gata, det kunne være på en fest, det kunne være når meg og min kone begynte å date, så var det sånn der, jeg sliter med deg. Hun må jo tenke at jeg er like fet hun da. Så det var jo helt jævlig utmattende.
Så da skjønte jeg ganske fort at det går ikke. Så da tror jeg, jeg husker jeg sa til min kone, for hun var liksom, da hadde jeg en liten runde med litt semidepressjon, da tror jeg sa til henne, det er sånn jeg føler det. Og hun bare, du, I don't give a shit. Jeg vil bare være med deg, liksom. Og det var liksom starten på det der, at ok, da skal jeg i hvert fall slappe av hjemme. Og så ble jeg mye flinkere til å være sånn at, ok, men hvis jeg møter deg ute,
og du synes det er veldig kjedelig, det går faktisk helt fint. Men det tok mange år. Og så til slutt så har jeg kommet til et veldig godt sted på det. Hvor det er en sånn, jeg mener at hvis du er en offentlig person og går ned Karl Johan, sorry meg, du sa jo at du går opp for et par selfies. Det kan du bare innstille deg på når du går ut døren. Og tenk at sånn, når du møter folk, ja men
Bare vær deg selv. Hvis du er helt medium godt humør, vær medium godt humør da. Og så er det en eller annen dude som sier, ja, det var virkelig ikke så jeg var glad når jeg møtte henne. Ok, who cares? Sånn er det. Og det er en øvingsakt, som alt annet. Du må gjøre det 100 ganger før det føles ok. Men Jesus, så mye energi man sparer på det. 100%. Hvordan tar du kritikk? Jeg er veldig glad i kritikk, men jeg er veldig selektiv på hvem jeg tar det imot fra.
kritikk jeg jo må gjerne gi meg kritikk men jeg kommer ikke til å høre på det med mindre det er noen jeg respekterer på en måte fordi at jeg har karvet meg ut i en vei som veldig, veldig, veldig få andre mennesker har gått før meg så jeg må være litt forsiktig om hvem jeg slipper inn i den delen av hjernen min ja
så hvis jeg får kritikk slash tilsnakk av folk som jeg trygger på, som jeg respekterer, tar jeg det veldig til meg å reflektere over det og på en måte sitte pris på det. Mens kritikk fra alle mulige folk, det slipper liksom ikke inn helt. Det tar ikke til meg, det tar ikke stilling til. Og det er jo ikke arroganse, men det er bare selvpreservering og
Og det mener jeg alle mennesker må ta stilling til. Du skal ikke ta hverken råd eller kritikk fra alle. For da er vi tilbake til den der veldig mange ting du skal ta stilling til når du ligger der om kvelden. For det at hvis du har lyst å bli verdens første... Vet jeg faen meg? Verdens første...
løvemester i Norge. Og så spør du vennin din som er kokk, så er det litt vanskelig å få sånn kjempegode svar. Du, synes du jeg skal gjøre det? Nei, jeg synes du skal gjøre noe annet. Så det er verdt med at hvis du trenger et ordentlig råd, så bør du snakke med folk som har gjort det du har lyst til å gjøre, eller som i hvert fall er
I prosess med å prøve å få til det du har lyst til å få til. Fordi vi mennesker er jo veldig enkle sånn sett. Jeg har alltid pleidet å si at råd er bare en annen måte å si at dette vil jeg ha gjort. For jeg klarer ikke helt å ta vekk min preferanse og mine referanser når jeg skal gi råd. Så jeg er ikke så glad i å gi råd. Så når jeg sier, hvis folk spør om råd, så sier jeg sånn, du, jeg er ikke så glad i å gi råd, men jeg vil ha gjort dette.
Og så må du ta stilling til det. For jeg vil ikke gi deg råd om at du bør gjøre det, men jeg kan se på den situasjonen og si sånn, dette vil jeg gjort, og så kan du se på det, og hvis det er noe som resonerer, bruk det, hvis ikke, ikke bruk det. For jeg synes det er for mye aggressiv rådgivning der ute.
Det du bør gjøre, vet du. Du bør gjøre sånn. Du er jo sånn. Du er lege eller charmerende. Du må drite i det. Du må komme deg ut og gjøre andre ting. Så er det sånn. Alle folk har meninger. Ja, ja, ja. Og ofte gode ideer også. Men om du skal gjøre det, mest sannsynlig ikke. Så igjen da. Jeg merket hvertfall veldig tidlig. Da jeg sluttet på ungdomsskolen for å bli klovn. Det var ikke så jævla mange som heiet på meg da. De fleste sa sånn. Du.
Vi snakkes om to år når du kommer tilbake igjen, liksom. Så jeg skjønte jo bare da at jeg må bare snakke med andre folk som er flinke i det jeg holder på med, og spør om de synes det er en god idé. Og så sier de, nei, men det er veldig gøy, og vi kan gjøre litt til, og hvis du har lyst å lære om det, så kan du være med meg. Så
Det er et litt sånn råd. Ta imot råd fra de som har gjort det du har lyst til å gjøre. Og litt sånn som Brene Brown sier, forfatteren, at ikke se på, don't take criticism from people that are not in the arena. Ja, ja, men det er akkurat det, sant? Det er jeg. Jeg kører ut med en kompis, for jeg takker jo nei til det meste av reality-
Og så spør han hvorfor, og jeg sier at jeg ikke vil finne ut at jeg ikke kan gjøre det. For jeg er veldig flink å sitte i sofaen og si sånn: "Hadde jeg slått på te på deg igjen der, da hadde jeg jo "nailed" deg". Hva er det han holder på med, den fyren der? Ja, det er sånn vi har sett. Hvis jeg hadde gjort det, så skal jeg fortelle hva jeg hadde gjort. Så sitter jeg der og gjør det bra kjekk og sånt. Og sånn er vi jo skrudd sammen. Men så kommer du der.
å få på deg en eller annen militærdrakt og skal sniffe noe tårgas og sitte i kaldt vann så er det ikke så jævlig fett lenger og du hadde gitt noen andre råd til ham ved siden av deg du hadde sagt du skal bare drite deg der og komme oss ut derfra dette er ikke noe gøy
La oss komme oss til helvete vekk herfra. Så det er veldig sant. Du må ikke høre på skrikene til de som sitter utenfor kolosseumet der. Sånn er det bare. Og det mener jeg sånn. Det er ikke arrogance. Og det er ikke noe sånn selvgodhet. Jeg mener det er common sense. Rett og slett. Alle har sin egen vei. Det er ikke noe slik at alle du møter rundt omkring i verden holder på med andre ting, liker andre ting.
Det er for at alle er på molekylnivå annerledes. Ja, jeg vet. Og vi skal gjøre forskjellige ting. Vi skal gjøre forskjellige ting. Så jeg er sånn, del kunnskap, elsker det. Del kunnskap, ligger det ute, eller har folk fått lov til å bruke det, bruke litt av det, avvise det, samme faen. Men det der påprakkingen, jeg er ikke noe glad i den. For det er for mange som er mottagelige, og drar ut på en reise som de ikke skal,
opplever, her skal jeg ikke, men igjen da, tenker at nå har jeg kommet så langt, jeg bør det, jeg har brukt penger på det, foreldrene mine ønsker dette, så kommer lapskausen, så kaller jeg det. Da kommer blandingen av alt. Alle, alle tingene. Og da er det litt tyngre. Så det er, hør på den stemmen inni deg først. Og så hvis du skal ut og søke råd, så vær forsiktig med hvor du søker råd.
Altså, hvor ofte har du angret på noe som magefølelsen din sa ja til? Og motsatt, hvor mange ganger har det gått bra? Eller er du glad for at du gjorde det når magefølelsen din sa nei? Ja, sant. Veldig ofte sier du det. Hvis det føles bra, så kan det til og med gå dårlig. Men det var gøy. Dette kom fra deg. Ja, men jeg trodde dette var gøy. Vi hadde det gøy med å lage det. Det ble ikke så fett.
Ok, men så har du da Flip siden, så jeg har vært med på en gang eller to Som er helt jævlig, jeg har ikke troen på det Jeg tror ikke dette kommer til å være bra Det gjør vondt i magen Men jeg bør gjøre det Kanskje det blir bra Kanskje jeg kan snu dette Man koper da Man finner gode svar På alle de problemstillingene man stiller seg selv Altså de fem grunner til at du ikke bør gjøre det Går du rett på å begynne å Ja, men jeg kan fikse det
Og så står du der midt i driten og tenker, fy faen! Jeg visste jo at dette var drit. Jeg visste det, jeg sa det til alle jeg kjente. Det kommer til å bli drit etter. Men jeg bør gjøre det. Og så står du der som en idiot etterpå. Og da tar jeg heller ti ting som går drit som jeg synes var gøy. Eller som jeg sa, ja, men jeg hadde troen på det. Jeg var helt sikker på at dette kom til å gå bra. Gikk ikke så bra? Nei, nei. Ok.
I stedet for. Jeg var 100% sikker på at det kom til å bli drit. Det ble drit. Nå skjønner jeg ikke hva jeg var på med.
Ja, og liksom bare det å, jeg synes sånn, Øystein Pettersen er så klok der, og han sier liksom, lære bare kroppen din at du har tillit, at du skal tillite deg selv. For da kommer selvtilliten. Selvtillitet, tillite deg selv, og hvis du har tillit nok til at du sier nei når du ikke vil, så vil du få det bedre inn i deg, du vil få en bedre selvfølelse i dina. For du kan stole på deg selv. Det er så viktig. Ja, og du kan til og med lure deg veldig lenge, altså sånn,
En ting jeg lurte meg, jeg kaller det bare luring, for det var så få folk som heide på meg i begynnelsen av min karriere, at jeg måtte si til meg selv, du har rett, alle andre har feil. Og det krevde mye, men det var liksom eneste måten jeg klarte å fortsette den stien på. Bare sånn, men de har ikke sett det du har sett oppe i hodet ditt, liksom. Det er ingen annen som skjønner det. Og det er en veldig rar ting å si til seg selv, men av og til så må du lure deg selv litt grann, ja.
Altså hvis du kjenner hele kroppen din, jeg har lyst til å gjøre dette, mens alle de logiske grunnene ikke er til stede, vennen din sier sånn, du dette er en jævla dårlig idé. Og du kjenner likevel, nei det tror jeg faen ikke det er. Så må du lure deg selv. Da må du bare si sånn, du det er ingen annen som skjønner det jeg skjønner. Og de kommer til å skjønne det til slutt, men nå må jeg bare peise på, selv om alle synes det er en dårlig idé. Og det kommer til å funke.
Det kommer til å funke, fordi at når du har lurt deg selv så mye, så kommer du til å være tro mot den luringen. Det vil si sånn, hvis du merker at sånn, oi, dette var litt tøft, så må du si sånn, nei, nei, men altså, nå har jeg gått litt hardt ut og sagt at ingen skal skjønne det. Jeg skjønner det. Så jeg må bare fortsette å tro på det. Og det er, det gjorde jeg helt til det på en måte funket. Det var masse inkassokrav og dritt før det, altså. Men...
Det var et halvåret jeg tenkte sånn, fy faen, nå må jeg faktisk gripe til korset og komme meg på skolen igjen. Og det var altså rett før det løsnet. Men var veldig sånn, nesten tvingte meg selv, nesten naiv. Nei, nei, dette går bra. Sånn går det. Bare sto hver dag, gikk og gjorde et eller annet. Spilte med et reggae-band, sto på scenen, danset. Hvis jeg bare hver dag gjør
det jeg har lyst til å drive med, så går det bare til slutt. Jeg vet jo det. Jeg har sett det. Jeg har sett det opp i hovedet. Det må jo skje. Og det er kun et sånn godt selvbedrag. Ellers er det magefølelsen din som sier hva som er riktig for deg. Selvfølgelig. Men det krever en umenneskelig mengde selvtillit. Ta imot alle som sier sånn, dette kommer til å bli vanskelig for deg. Dette tror ikke jeg går. Og bare ha selvtilliten og si sånn, jo, men det tror jeg.
Du må nesten ha noe ekstra padding utenpå den selvtilliten. Du må ha noe rustning der. Jeg vet det ikke, det er jo sikkert ikke noe ankret i psykologien, men for min del var det sånn at jeg måtte putte noe ekstra rustning rundt den selvtilliten som gjorde at ikke den tanken min alltid var under angrep, på en måte.
Jeg kjenner meg igjen. Når jeg startet podcasten, så hadde jeg fått fast stilling på Rikshospitalet for å bli hudlege der. Ja, ja. Alle sier, konge, fast! Fast på Riksen, kjør på! Gullplatede avtale. Og alt var liksom i orden, og jeg gikk mot goden, og...
rolige dager etter hvert når jeg var ferdig spesialist det var ingen, ingen logisk grunn til at jeg skulle ta et år permisjon og starte en podcast og gjøre det her
Og det var så, jeg tror faktisk ikke det var en levende sjel som sa til meg, Annette, det er en kjempegod idé. Kjempegod idé det du gjør. Nei, for da hadde jo man tenkt sånn, altså, hvis du hadde hatt venn, så følte jeg det som en dårlig venn. Bare sånn, jeg må jo si til henne at hun må ta den faste og jobbe. Jeg kan jo ikke si til henne å gå for den podcasten. Men litt da, og jeg hadde ikke sosiale medier før jeg startet. Det høres ut som noe en spesialisert lege skal gjøre. Men det er jo akkurat det. Ja, men, altså...
Tilbake til den der at noen bare må gjøre det. Og det der instinktet der, det skal man ikke slåss mot.
Hvis du kjenner det, men jeg må gjøre det. Ja, men da må du jo gjøre det. Ja, for meg så var det ikke, jeg hadde ikke noe valg, jeg var nødt. Det var noe jeg var virkelig nødt til å gjøre. Så jeg er veldig glad for at jeg fikk så, så sterk magefølelse på det. At selv når overlegen, som er en fantastisk mann, en av Norges fremste hudleger, ringer meg og sier at dette er den dårligste ideen jeg har hørt om i hele mitt liv. Og jeg har hørt mye dårligere ideer.
Dette må du ikke gjøre Og at jeg fremdeles gjorde det Så når jeg ser tilbake på meg selv For tre år siden Tenker jeg, hvorfor tort jeg å gjøre det Men det var noe som sa At jeg var nødt til å gjøre det Og da holder jeg det nettopp Ikke mer selvtid lenger Da må du ha et eller annet ekstra
Ok, ja. Jeg hører hva dere sier. Det er mye logikk. Men jeg kommer til å gå for nullen. Null lyttere. Og se hvordan det går. Ok, takk for meg. Ringer deg om det går dårlig. Legge out. Da må du ha noe ekstra shit ut på det.
Ja, ja, men det er sånn de sier, mamma vil jobbe før det, så går det sånn enkelt bra. Ja, ja. Hvis magefølelsen sier det. Jo, men etterhvert når du har sagt overlegen, at man kan ta seg en bolle og sånt, da er du jævla motivert for den podcasten som går bra, da. Ja, ja. Det er ikke noe vei tilbake enda. Nei, nei. Kunnskapen må ut. Ja, det er helt sant. Jeg er jo sikker på hvilken kunnskap folk har fått på denne her, men de fikk en sånn humoristisk hvilekjær med innslag av depresjon her, så det var hyggelig. Ja.
Å nei, men du kan si det. Jeg er så utrolig glad for at spøk det sier, så jeg er så utrolig glad for at du deler av din erfaring. Fordi du når utrolig mange, og så det er akkurat som når du forteller om det du og Gade gjennom, at det går rett inn til hjertet. Så bra. Det treffer deg med en gang, og
Jeg vet at du hjelper veldig mange ved å tørre å være så ærlig og sårbar som du er. Så tusen takk. Tusen takk for at jeg fikk være med. Det var veldig, veldig hyggelig. Og det som er morsomt er at jeg faktisk har takket nei til fast stilling på Riksen. For å føle drømmen. Så det er gøy at vi er helt like der. Jeg er psykisk klom da, men det var...
Åh, det er bra vi deler. Vi deler fortiden. Vi er nesten samme person. Oi, oi, oi. Stian, hvor er det min litterakam nå deg? Hvis du ringer meg på 99, så skal vi ta en prat. Jeg er litt ensom om dagen. Men...
Nei, du, send meg gjerne melding på Instagram, hvis man hadde så sendt en direkte melding, der er jeg ganske flink til å svare de fleste. Så Instagram er den jeg bruker mest. Og utenom det, så...
Ja, det er det tryggeste jeg har. Facebook og alt sånt, det er for mange plattformer, det er gjerne et dårlig svare. Instagram direkte, men det letteste for å få tak i meg. Og hvis du har lyst til å se på noen fjolleriser, ligger det litt spredt rundt og kring, overalt.
Ja, da bare søk deg opp, Stian, litt. Og hvis dere ønsker å kommentere eller si noe til dagens episode, så finner du det på Instagram hos meg også. Og hvis du tenker at denne episoden var til nytte, at du ønsker å dele den, så del den sånn vi kan få ut kunnskapen.
Og nå, Stian Søy og jeg får komme med på YouTube. Jeg har 21 abonnenter. Og de skal du verne om. Det er hardcore-fansen. Det er de som kjøper T-skjorten. Altså, de er fantastiske. Så nå er jeg på YouTube også, og du kan finne meg på Doktor Anette Dagland der også. Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Tusen takk for i dag. Ha en fin dag. Ha det.