#61. Psykolog Hedvig Montgomery om selvfølelse, barn og trygghet.

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker. Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle. og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen. Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt! Grunnen til at det å si unnskyld på ekte... For det er på ekte. Det betyr noen ting. Det er fordi det viser barna at du har verdi for meg. Jeg vil faktisk ikke være sånn mot deg. Det er å gi barnet en verdi som det har. I dag er jeg så heldig som har psykolog Hedvig Montgomery som gjest. Hedvig Montgomery er en av Norges mest anerkjente psykologer, er spesialist innen familie- og parterapi, og står bak den internasjonalt bestsellende bokserien Foreldremagi, som er oversatt til hele 23 språk. I samarbeid med Aftenposten har hun den ukentlige podcasten og A-magasinspalten Foreldrekoden. I dagens episode skal vi gå inn på hva som skal til for å få et lykkelig og trygt barn. Hvordan skaper du selvtillit? Hvor sint er det egentlig lov til å bli? Hvordan feil er det vanligste feil vi foreldre gjør? Og hva er det egentlig det viktigste du som foreldre gjør i løpet av barndommen? Hedvig Montgomery har 20 års erfaring med arbeid blant barn og familie. I dagens episode deler hun sine erfaringer, beste tips og hjelper foreldre å finne en vei mot det vi alle ønsker. Det er jo at barn og voksne som har det fint med seg selv og hverandre. Hjertelig velkommen, Hedvig Montgomery. Tusen, tusen takk. Så fint å være her. Veldig hyggelig. Vi har jo spilt inn en episode før. Det gikk jo ikke så bra. Altså, samtalen gikk jo veldig bra, men lyden ble helt forvrengt, så jeg kunne jo ikke sende den episoden der. Og det har jeg synes har vært så synd, men så tenker jeg alltid sin tid, og nå sitter vi her, og nå føles det veldig riktig. Ny sjanse. Ja. Ja, Hedvig, er det som gjorde at du ble så interessert i akkurat barn- og foreldrerollen? Altså, det er sikkert mange ting. Det ene er at jeg synes rett og slett den der Barnetilværelsen er så viktig å forstå, fordi den er ganske kvalitativt annerledes fra voksenlivet. Du lever på en annen måte som barn. Og kanskje en av de tingene som vi ofte tror, det er at barn er omtrent som voksne, bare litt mindre. Men det stemmer jo rett og slett ikke. Barn tenker på en annen måte, føler på en annen måte, har andre utfordringer, takler ting på andre måter. Ting som vi synes er helt uproblematiske, er vanskelig for barn, og omvendt. Så det å skjønne denne barnebobla, skjønne hvor de er i utviklingen sin, skjønne det neurologiske som skjer med dem, som vi skal spille på lag med, jeg synes det er helt fascinerende. Så det ene er at jeg blir litt hypnotisert av det selv, jeg synes det er veldig fascinerende. Og så er det det andre, det er at etter mange år som terapeut kan jeg si en ting, det er matematikk i livet. Det vil si at vet du nok om et menneske, hva vedkommende har vært med på, hva som har skjedd, vet du noen ting om hvordan vedkommende pleier å reagere, altså får du de riktige informasjonene Tingene inn på blokka, så vet du ganske mye om hvordan han eller hun har det, og hvordan han eller hun kommer til å reagere i vanskelige situasjoner. Og det betyr at skal vi gjøre noe som gjør at voksne har det bra, så må vi gjøre noe med disse tingene som skjer i barndommen. Det er et av de stedene det nesten er lettest å vri, sånn at vi får det positive regnestykket når vi legger sammen senere. Og da går vi nesten... rett inn på det her med mønstre for det sier du så godt i de skriver du så godt i boka di dette med mønstre, vi har lært oss et eller annet kanskje former oss i barndommen og så reagerer vi voksne på utepilot som voksne og så får vi egne barn og så gjør vi det samme og så får de det som utepilot når de blir voksne det er en sånn evig runddans men du skriver så fint at det går an å å jobbe med denne autopiloten. Jeg synes jo det er ganske fascinerende, for jeg tror alle som har fått barn har møtt seg selv i døra noen ganger. Du tenkte at sånn skal jeg i hvert fall ikke gjøre det, ut fra hva man ser andre gjøre rundt seg. Jeg skal i hvert fall ikke gi barna mine padd. Ja, ikke sant. Men så plutselig er det den eneste måten folk går på, og da er det ok, så gjør du det. Det er det ene stedet man møter seg selv ganske fort. Det andre stedet man møter seg selv ganske fort, er at man tenker at man i hvert fall ikke skal bli sånn som mamma som alltid ble så sint når hun var stresset, for eksempel. Og jeg skal ikke kjefte sånn som hun gjorde. Og så står du der og er skikkelig stresset en tirsdag morgen, og det ... Plutselig er det som om hun bare kommer gjennom. Kommer gjennom hele deg, og så er det hun som står der og kjefter, på akkurat den måten du hadde sagt at det skal i hvert fall ikke skje. Det går så fort, og du føler deg så utrolig dårlig etterpå. Det interessante er at jeg treffer ikke mange som ikke har opplevd noe som ligner. Jeg tror dette er en del av det å være menneske. Vi har med oss, og måten vi selv er blitt møtt på, er med oss. Som når vi ikke tenker oss om, så er det der vi havner. Men i det jeg sier der ligger det noe veldig håpefullt, for jeg sier når vi ikke tenker oss om. Og det betyr at det går an å endre disse veiene her. Det går an å tråkke opp nye stier. Det går an å finne andre måter å være på akkurat den tirsdag morgenen. Det er bare at det krever litt arbeid. Og jeg ser jo hvor mye foreldre virkelig vil være gode, virkelig vil få til den familiesituasjonen, det ligger så veldig i oss, så er det et sted i livet vi faktisk kan bli bedre, fordi vi så gjerne vil. Det er jo nettopp når vi er foreldre. Ja, ikke sant? Og man må nesten jobbe med det, for jeg har jo sett det selv når jeg har fått barn, at ... Det handler om å bli bevisst den der ute på loten, eller hvorfor du reagerer sånn som du reagerer. I hvert fall for min del har det hjulpet veldig Og at man skal være litt tilgivende mot seg selv. For det er veldig lett å tenke før man får barn at når jeg får barn så skal jeg ikke gjøre det sånn, og jeg skal gjøre det sånn. Man blir sliten, og det er vanskelig å være perfekt. Og man skal jo ikke være perfekt heller. Så det er en spennende reise det her å være forelder. Men jeg tenker også at det handler ikke bare om hvordan man oppføre seg mot barna, men det handler også om hvordan man er mot seg selv, for de lærer jo så mye av oss. Hva tenker du? Jeg har veldig lyst til å snakke om dette, om å få trygge barn, men tror du at vi må skape trygge voksne for at det skal skje? Hva tenker du om dette? Det som er spennende med dette er at folk har forskjellige utgangspunkt. Noen har oppvekster som det egentlig bare er å trykke copy-paste på, mens andre har oppvekster som det er et godt stykke å gå fra. Det trengs å gå et godt stykke. Men enten man har det ene eller det andre, så er det en ting som er nytt, og det er tiden. For hvordan vi møter barn og hvordan vi oppdrar barn, det er jo også et spørsmål om tidsånd. Det er et spørsmål om samfunnet rundt oss. Ingen av oss oppdrar barn i et vakuum. Så det blir alltid litt annerledes, og det er jo en fin ting. Og så er det det andre, det er at jeg skulle jo si at selvfølgelig er det fint om du er en trygg forelder. Men hvis du sitter der og har med deg dine sår, dine angster, din uro, så er det ikke bare å si, men nå har jeg blitt forelder, så nå skal jeg være trygg. Nei. Noen har det veldig lett og jobber seg lett til trygghet, mens andre har en mye større vei å gå. Og det er ikke lenge siden jeg hadde en spalt om det, om en pappa som sier at Det sies jo hele tiden at man skal være med barna, at man skal følge med, at man skal gi, at man skal gi tilbakemeldinger. Og så er han kronisk syk og orker ikke det. Er han da ikke god nok, kan han ikke være pappa? Men så viser det seg jo at det å være pappa er så mye mer enn en mal. Og det å finne hvordan du bruker dine krefter ... Eller han bruker sine da. Sånn at barnet får akkurat denne grunnmuren, og hvordan han kan bruke andre mennesker rundt seg til å gi kanskje noe av de tingene han ser han ikke kan selv. Og så til slutt så blir det en fint pusslet sammen barndom for dette barnet. Ja, nettopp. Men da kommer vi til hvordan lager man en sånn god grunnmur da? Hva begynner man med, Hedvig? Barnet har på mange måter med seg et program for hva det trenger for noen ting. Og det er jo faktisk litt finurlig at barnet begynner å ta det det trenger ganske tidlig. Så i starten er det bare én ting som gjelder de første ukene. Og det er bare hjelp meg til å finne ro, holde meg, trøste meg, busse meg og bære meg. Så det er jo det vi gjør de første åtte ukene. Veldig lite annet. Og ja, det er ikke forskjell på natt og dag ennå. Det eneste som trengs er å lage ro og få til amming eller mat sånn at magen kommer i gang. Det er alt. Men så kommer det øyeblikket hvor du får det første bitte lille merkelige smilet. Gjerne på stellebordet. Og du lurer på, var det et smil? Eller var det bare mageknip? Det er det magiske øyeblikket. Og jeg tror... Det er jo noe av det vi alle husker som foreldre. Du står der, jeg kan kjenne på følelsen fortsatt for hver av mine tre, for det er så spesielt. Og fra den stunden der, så er jo barnet i gang med å være i dialog. Det smiler, venter på din reaksjon, du smiler tilbake igjen. Og da får du verdenssmil tilbake igjen. Og så venter han spent, hva skjer for noe nå? Og så er vi i gang med den der frem og tilbake. Og denne turtagingen viser nettopp at nå er det noe nytt som skjer her. Nå trenger barnet noe nytt. Trenger ansikt til ansikt. Trenger å få de der minuttene hver dag av bare feedback. Jeg er. Du er. Så da er barnet der. Og så går det litt oppover igjen, og da begynner det til cirka 4-5 måneders alder, hvor det begynner å strekke seg ut etter ting. Ta ting. Begynner å kunne holde i ting og bevege deg med vilje. Så er det en annen type stimulering som trengs. Enda litt lengre frem, så kan det dytte seg fremover, og vi får den fysiske utviklingen. Så kommer språket. Helt opp til barna flytter hjemmefra, så går de gjennom en programvare nærmest, hvor de i takt med at de kan gjøre nye ting, ber om den inputten de trenger. Så når du spør, hva er det for noe barn trenger? Jo, barn trenger voksne som er litt oppmerksomme. Hvor er barnet mitt nå? Hva er greia nå? Så tilstedeværelse. Det er jo... Det er jo mye snakk om at i samfunnet nå er det vanskelig å være til stede fordi man blir avbrutt hele tiden av så utrolig mye stimuli, det er så mye som skjer rundt oss. Og jeg tenker ofte på det. prøve å sette klare rammer. Jeg skal ikke ha mobilen mellom tre og åtte framfor barna. Og så går jeg på en smell, og så må jeg sette ny rammer. Det er vanskelig det her, Hedvig. Hvordan råder du folk til å... å finne en fin balanse på det. For det er veldig lett å falle inn i mobilen sin, for eksempel. Ja, ja. Det er kjempefristende. For når noen ting blir vanskelig, så er det alltid noe lett i mobilen. Ja, nettopp. Så er det noe rart at vi faller der. Men jeg tror det ene er det vi snakker om nå. At det er det andre, det er ikke noe viktig. Det som skjer mellom deg og barnet er faktisk viktigere. Og det betyr ikke at du trenger å gjøre det hele tiden, men hver dag. Ja. Og i starten trengs det veldig mye. Etter hvert trengs det faktisk litt mindre i tid, men mer at det blir timet riktig. Men det andre er at jeg tror vi lever i en tid hvor vi, jeg tenker av og til at det virker som skyggen ligger foran oss i stedet for bak oss. Vi vil så gjerne noen ting som vi ikke har kommet til enda. Vi vil være forberedt. Vi vil at ting skal skje før det har skjedd. Vi vil hindre ulykker. før vi engang har vært i nærheten av det hvor det kunne ha skjedd. Jeg tror at vi lever i en tid hvor det som ikke har skjedd, det nå nesten opptar oss for mye, og vi dermed får for lite oppmerksomhet på det som faktisk skjer. For det er klart det kan være at det går galt, det kan være at det kommer en virussykdom, eller at det kommer en grig, men vi må hele tiden jobbe med det vi kan jobbe med her og nå. Hvordan gjør man det? Ja. Ja, for det er jo det rare. Hvor er det det vi kan gjøre her og nå skjer? Jo, det skjer i bøkene. i det å være sammen. Det skjer i relasjon. Det er når vi er med venner, når vi er med, som vi kan få de gode ideene til hva vi kan gjøre som månner for å hjelpe andre. Det er når vi er med barna våre, at vi ser hva som kjærlighet betyr og er, og som gjør at vi får utviklet den empatien, som igjen gjør at vi kan hjelpe andre. Jeg tror vi henter mye, mye mer av i de nære relasjonene enn det vi helt snakker om. Vi henter mer når vi snakker med kjæresten vår enn det vi gjør når vi sjekker nyhetene. Ja, absolutt. Det viser jo studiet og forskningen at relasjonene våre har så utrolig mye å si. Ikke bare for relasjonens del, men for vår egen helse, og for om vi lever lenge. Det er forebyggelsen for sykdommer. Det er helt utrolig hvor mye det betyr det der bare å bli sett. Det rare er at når vi sier det, og dette har vi ganske tydelig forskning på, men da er det lett å tenke at det er de dype relasjonene der man deler sine innerste tanker. Men det forskningen viser som er helt pussy, det er at det er kjempefint. Og har du det, så er du virkelig blant de heldige. Men det er ikke det som er avgjørende. Det som er avgjørende er at du har noen å si hei til. I det øyeblikk du har sagt hei til noen, og blitt møtt med et blikk og et smil, så begynner vi å snakke om livskvalitet. Og av og til så tenker jeg at den der der er så pussy, fordi vi innfører billettautomater å betale på, vi har noen automatiske kasser på Rema, alle som sitter på bussen sitter og ser ned i telefonene sine. Altså vi tar bort de naturlige stedene i et samfunn hvor vi møtes av folk vi ikke kjenner, men som vi nettopp kan ta den der lille hei, hvordan går det til? Og det bekymrer meg. Det er ikke lenge siden Storbritannia har innført at de skulle ha en ensomhetsminister, fordi ensomhet sprer om seg som et helsefarlig fenomen i Storbritannia, hadde noen kommet frem til. Så tenker jeg kanskje de stedenfor skulle ha innført en deautomatiseringsminister. Fordi for et folkeferd, hvor det er å gå på puben, har vært på en måte sjela. Og det å snakke med hun bak disken har vært det som har holdt mange mennesker oppe. Så det er klart at i det øyeblikk du bestiller ølen din på en app og bare får den levert på bordet med et klask, så har vi jo tatt bort noen ting. Ja, nettopp. Det var veldig interessant det du sa nå, Jeg fikk litt sånn eye-opener nå. Det å bare se hverandre. Jeg ser jo det selv, at når jeg bare møter på naboen og tar en liten prat i to minutter om været, så blir jeg glad, jeg blir i godt humør av det. Det gir meg noe. De løse relasjonene nå. Så et lite slag for småpraten er en av mine... Fanesaker kjenner jeg Og det er interessant for under pandemien Så har vi jo blitt avvendt med småprat Vi har liksom begynt å se på hverandre Litt som mulige smittebærere Ser jo det ut på gata, folk står lengre Fra hverandre nå enn noen gang før Vet du hva, vi må ta tilbake igjen småpraten Ja, nettopp Ser du, for du jobber jo ikke bare med barn, du jobber jo med voksne også. Ser du at flere sliter med det her med småprat, at de får litt sånn sosial angst? Eller ser du at vi tilpasser oss og kommer tilbake til det gamle? Altså nå må jeg bare si, mennesket er langsomme greier. Vi kommer tilbake igjen. Tyngdekraften virker. Sånn sett så er jeg litt bekymret. Men de som har litt sånn, litt lettere for å trekke seg unna, litt lettere for å kjenne at de på uro, de har nok hatt det mye, mye hardere enn de fleste andre, og trenger nok også mer av den drahjelpen for å komme tilbake. Hva er dine beste tips for det? For det første er det rett og slett småpraten. Hei er det mest helseskapende ordet vi har. Og det andre er... begynne å gå på arrangementer igjen. Gå på kino, gå på fotballkamper, gå på konserter. Begynne å bruke samfunnet igjen. Bruke språket. For i det øyeblikket du begynner å bruke samfunnets steder å møtes, så kan vi også begynne å bruke språket mer. Ja, ja. Godt tips, Hedvig. Vi ser jo selv som voksne hvor utrolig viktig det er å bli sett. Og barn har jo like stort behov, kanskje mer behov for å bli sett. Det er større fordi barn bruker voksne som sine veiledere når de ikke helt vet hva de vil. Og apropos barns utvikling, så er det nettopp det som er så interessant. De har de sterke, fine følelsene, men å roe seg ned eller å håndtere nervøsitet, altså alle disse tingene her, det har de ikke rett og slett modnet til enda, rent neurologisk. Så når de blir oppjaget, når de blir veldig sinte, når de blir veldig leise, når de blir veldig slitne, så ser de etter en voksen som kan putte følelsen tilbake igjen i riktig størrelse. Så barn trenger både å bli bekreftet, men de trenger også hjelp til å ha følelsene sine på riktig nivå. Når de har løpt av gårdmedelen, som de ganske lett gjør, spesielt med de mindre barna, en treåring kan kollapse for en skjeft, knappet jakke, en brødskive som faller på gulvet, eller en tegnestift som brekker. Det skal så lite til. Det kan de ikke håndtere selv. Der trenger de den som sier, braks tegnestiften. skikkelig dumt, men se hver del virker fortsatt skal vi prøve de trenger liksom den der ja, og det synes jeg er litt vanskelig av og til når skal jeg si, åh jeg forstår det veldig godt, du hadde sett før at du skulle ha jordbærskiltetøy og ikke bringebærskiltetøy på grøten, og når skal jeg på en måte være streng og si, ja men nå blir det sånn vi må ikke skjemme bort barna får vi jo høre jeg synes det der er så vanskelig at det ikke skal være før, etter men det er litt min natur også, ikke sant? Så når skal man være konsekvent, og når skal man være streng? Jeg vet ikke. Fortell meg. Det er det jo ingen som vet. Og enhver familie er et lite laboratorium og prøver å feile seg frem. Og det finnes massevis av måter å gjøre dette på. Og jeg tror av og til at det er psykologer som er smart hullete til for folk. Fordi ja, det er viktig å bekrefte følelsen. Men det betyr ingenting i seg selv annet enn at det er første trinn. For det du gjør etter at du har sagt «ble det helt feil med jordbærskyltetøy?» og barnet sier «ja», Så er jo det neste du sier, da er det ikke, åja, det var dumt. Det må jo da nesten være, jeg skjønner, men vet du hva, du kan få bringebær i morgen. I dag blir det jordbær, for det går ikke an å ta av igjen. Altså da må du hjelpe barnet med den der neste trinne. Ja, og skjønn neste trinn. Ja, for det er det barnet overhovedet ikke kan selv. Og så er det interessant, hvis du hopper rett på neste trinn, og sier, det var ingenting å bli lei seg for. Jordbær er jo like godt som bringebær. Da kommer de ikke til å bli spist noe av den grøten. Det virker ikke. Nei, for de har jo så sterke følelser. Så du må gå med den følelsen til neste sted. Ja. Så spørsmålet er hvor mye skal man bestemme? Du bestemmer masse. Du bestemmer hvordan dagen ser ut. Du bestemmer om det er barnehage eller ikke barnehage. Du bestemmer hva som er til middag. Du som mamma bestemmer så himla mye. Det er ikke det at du ikke bestemmer som er problemet. Men når du havner der at barnets følelser blir litt sånn, og de blir fort overrasket, de er jo nye mennesker, har ikke levd før. De vet kanskje ikke engang at det ikke går an å bare skrape den der dumme jordbærskiltetøyet. Hva vet de om det? Da handler det om å skjønne at «Ja, ok, dette var en bitteliten sak for meg, men du har ikke gjort det før. Så, ok, vi får gå den veien». Det vil si ned i øyenhøyde, men så er det du som er voksen og kan gå videre sammen med barnet. Ja. Og nesten ingenting av dette her gjøres når du står ovenfra og ned, det vil si bøyd over barnet. Du må liksom ned i øynhøyde bokstavlig talt, sette deg på uka og si «Ah, feil sylteteg». Ja, så bøy seg knærne, det er et viktig tips. For da blir du mindre truende. Ja. Og jeg må bare si det, at hvis min leder kommer inn, og jeg sitter litt lavt nede i stolen min, og han stiller seg opp med hendene i siden, selv jeg synes jo at det er litt sånn, men vi glemmer av og til hvor bitte små barn er. Ja, ikke sant? Men, Hedvig, når skal man være streng? Ikke sant? Når skal jeg vite at jeg bare... skal gå i det flow med barnet, og når skal jeg sette ned foten? Og så synes jeg også det er vanskelig, hva skal konsekvensen bli når jeg setter ned foten? Skal det være en konsekvens? Det der synes jeg er kjempevanskelig. Jeg tror kanskje det er, du spurte om det var den vanligste feilen, jeg tror den vanligste feilen er at vi ikke helt skjønner at det er vi som bestemmer nesten alt. Ja. Så barnas bittesmå forsøk når de blir overrasket, det er bare små krusninger. Det er du som har bestemt at vi skal være i barnehagen til klokken kvart over åtte. Det er din beslutning. Og du har sikkert en grunn til det som barnet ikke har i det hele tatt. For barnet er kvart over åtte en helt abstrakt størrelse. Det kan ikke klokke en gang, vet du. Så allerede der har du tatt en beslutning og satt en ramme. Og så viser det seg at hun på veien finner noen hvite bær som hun bare må undersøke. Det er jo en fantastisk ting at hun finner dette som hun ikke har lagt merke til før, og bare må stoppe opp. Det er du som vet at det er kvart over åtte, ikke hun. Og når du sier «fant du lykkebær så fine?» Vi tar og gjemmer noen og legger under stenen her så vi kan se på dem i morgen også. Så er du igjen. Da kan man gå videre. Men det er hele tiden du som har disse rammene, ikke barnet. Og for meg handler ikke dette om straff eller konsekvens. For meg handler dette om å være voksen. Skjønne at det er din idé med kvart over åtte. Og du kan ikke bli sint på barnet for at hun finner noen ting som er viktigere for henne enn din kvart over åtte. Det er din kvart over åtte. Ja, det er akkurat det. Men et klassisk eksempel. Barnet er inne på en matbutikk og har funnet seg noe de har lyst til å spise. Og du sier nei, det er ikke lørdag. Og de slår seg helt fra. De vil ha den godterien nå. Hvordan håndterer man det? Det første, pust ut. Dette er helt vanlig. Dette er sånn livet her. Hadde du vært dødssulten, dødssliten og sett en sjokoladeplate, hadde du også hatt lyst på den. Hadde noen kommet og sagt, men du vet, hos oss er det bare godteri en gang i måneden, så hadde du kjøpt den sjokoladeplaten likevel. Så du setter jo egentlig ganske mye rammer her. Mitt første trikk er, helt ærlig, ikke gå på butikken med trøtte, sultne barn. Man skal ikke legge til rette for at krisen kan skje. Nei, for den er ikke noe viktig. Dette er ikke noen viktig krise. Men hvis du først står i den situasjonen, så er jo din jobb å gjøre denne krisen mindre. Og hva du orker selv, det kommer an på hvor sliten du er selv. Faktisk like mye som barnet. For har du en god dag, så er jeg temmelig sikker på at du klarer å si akkurat skikkelig lyst på på de seimen, det beste du vet men vet du hva, vi kan kjøpe dem nå men vi kan ikke spise dem nå middag først altså, da klarer du den der Men er du skikkelig, skikkelig, skikkelig sliten, så kommer du til å kjøre barnet hjem med åpnet Seimann-pose i fanget. Sånn er det bare. Men det er ikke tidenes undergang. Da kan du si, nå ble det Seimann på feil tid. Men vet du hva? Inni mellom skjer til og med sånne ting. Men det blir lenge til neste gang. Men det er så mye skam forbundet med det, for at samfunnet sier det der skal du ikke gi en pose med Sigmund på en onsdag, og du må være streng. Det er så mange tanker som kommer opp da. Jeg husker jeg var på butikken på en tirsdag, og jeg pleier ikke å ha med min minste på to år på butikken, for at Han eldste var veldig rund, og når jeg sa noe tok han det som en lov. Min yngste har en mye sterkere stemme på det. Det er kjempeflott at de er så forskjellige. Det gjør at jeg unngår å ta ham med på butikken. For jeg tenker at når han blir større så skal jeg prøve å lære han det litt mer. Men så var vi på butikken og han så en kjærlighet på pinne han hadde veldig, veldig lyst på. Og jeg bare tenkte, ja ja, la han få den. Jeg var sliten, det var etter jobb. Vi bare gir han den. Og så går jeg og betaler, og så møter jeg selvfølgelig min gode venninne, og hun bare, jasså du! Kærlighet på en tirsdag, og jeg bare kjente, jeg bare fikk så mye skam. Og så tenkte jeg, nei, vet du hva, dette er ikke noe å være skamfull over. Og hun sa det jo bare for å flyre av det, ikke sant? Hun mente jo ingenting vondt med det, men vi er litt sånn laget for å føle skam rundt hvordan vi oppfosterer våre barn, og det Og det synes jeg er et tema som er viktig å snakke om. For jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i det. Er det mange som kommer til deg og sier det? Altså det jeg merker det veldig på, det er at det der blikket fra andre, det som får deg til å dukke, det brenner. Ja. Det brenner. Og jo eldre barna blir, jo lettere er det å kjenne på. For du tenker mer og mer at det er din skyld, ikke sant? Ja. Tenk det er når du sitter der med din 15-åring, og det er du som må gå og hente på skoleballet fordi han har drukket i forkant. Du kommer til å kjenne den. Ja, ikke sant? Det er noen ting i dette her, og du tenker at jeg skulle ha gjort annerledes. Jeg skulle ha lært ham det med kjærligheten den gangen han var to. Men sannsynligheten for at det hadde spilt noen rolle er helt null. Det er ikke det det handler om. Det som hadde vært fint hadde vært om han hadde ringt til deg selv før. Før hun med foreldrevakten ringte, ikke sant? Ja, ja, ja. Men jeg synes jo det er fascinerende, for nå har jeg vært inne i så mange forskjellige familier. Og hva har jeg lært meg av det? Jeg har lært meg noe nytt hver eneste gang. Det finnes så mange måter å oppdra barn på. Det finnes mange sanger å synge, det finnes mye mat å spise. Altså hver familie lager litt sin egen kultur. Og når man ser på det dette, av massevis, tusenvis av familier som er sin egen lille bobla og kultur, så er det jo kjempevakkert. For barn elsker jo sin egen familiekultur. De elsker at vi ser på det og det på fredagskvelden, eller at vi spiser det og det på søndagene. De elsker denne opplevelsen av at vi ber aftenbønn, og den hører sånn ut, eller at vi synger den og den sangen. Det er så mange måter å gjøre det på. Og jeg blir ofte mer... av å se hvordan andre familier gjør det enn noe annet. Ja, sånn går det faktisk også an å gjøre det. Denne strengheten som jeg av og til kan bli litt... Jeg tror det handler om det at det å dømme andre er så utrolig godt, for når du har vist pekefingeren til noen så føler du på en måte at og sånn gjør ikke vi det. Det får deg til å føle deg god et bittelite øyeblikk, men det virker jo ikke på sikt. Å dømme gir deg jo ikke noen god følelse på sikt. Mm. Så kanskje vi skulle bli litt mer langsiktige i hvordan vi møter hverandre. Og så kan du si at for all del ... kosthold betyr masse. Ja, og det har jeg masse episoder om. For dette her. Men kosthold, et sunt forhold til mat, kommer ikke gjennom strenghet. Et sunt forhold til mat kommer ved at vi spiser sunn mat sammen på hverdagene og i de vanlige situasjonene. Det kommer av at vi lærer oss å håndtere disse situasjonene bedre og bedre etter hvert som barnet vokser, sånn at ikke hver eneste besøker butikken enda med en kjærlighet på bindet. Men den ene eller din lille håndfull med kjærligheter på bindet som kommer, når det er den beste løsningen, det tror jeg bare er med på å lære barnet fleksibilitet og lære dem at, vet du hva, innimellom er livet sånn også. Ja, ja. Det er vanskelig å navigere i dette feltet. Det er vanskelig å være forelder, og man blir jo møtt i døra mange ganger. Men det jeg lærer er at jeg er mer tilgivende mot meg selv. Og jeg ser jo at med nummer to så får han låte litt mer enn det nummer én fikk. De blir fine, sterke, robuste gutter. Men det er mange som har spurt meg når de visste at du skulle komme, og har spurt meg hvordan jeg kan sikre at mitt barn blir trygt og får god selvtillit og klarer å stå i livet alene etter hvert. For det er vanskelig å være et menneske. Hva er det man kan gi dem for å bygge denne sterke grunnmuren? Det som er litt fascinerende er at selvfølelse handler om å vite ting. Hvem er jeg, og hva synes jeg om det? En slags trygghet i at sånn er jeg, og det går bra. Og den tryggheten bygges nettopp i denne speilingen vi snakker om. Det bygges i den relasjonen. Når mamma og pappa tåler meg og trøster meg, så er det lettere å tåle meg selv og trøste meg. Når de voksne i barnehagen tåler meg og trøster meg, så er det lettere å trøste meg selv og tåle meg selv. Og slik fortsetter det. Så barnet samler på seg gode erfaringer med at jeg kan tåles, jeg kan håndtere meg selv, og jeg kan trøstes. Og så til slutt blir det en selvfølelse med de sterke og svake sidene akkurat dette barnet har. Så du spør meg hvordan får vi til det? Så er jo svaret på den nettopp relasjonen. Barn som får lov til å kjenne at det finnes et sted for trøst når livet er vanskelig. Barn som får lov til å kjenne at jeg hører til trøsten. Jeg har noen å le sammen med. Og barn som kjenner at disse følelsene som bobler, finnes det en måte å håndtere og ta med videre, de vil klare seg godt. Men så må jeg også legge til at det handler også om å få lov til å leve et liv. Få lov til å prøve å feile. Få lov til å ha gode stunder å le sammen, og ha dårlige stunder og trenge trøst. Livet gir så mange uventede ting som vi ikke har planlagt. Det kan være sykdom, det kan være skilsmisser, det kan være ting som skjer i klassen, det kan være forelskelse som ikke blir gjengjeldt. Det er så mange punkter i en barndom. Så lenge barn vet denne ene tingen, ja, sånn skjer, og du er ikke alene. Ja, det var dumt. og jeg ser hvordan du har det og går ingen steder før det er litt bedre så lenge det er en del av det dere har hjemme så vil det barnet flytte hjemme fra klare seg fint, klare å betale regningene sine altså det bygger det som skal til for å møte resten av livet Det var så fint, Hedvig. Jeg er så glad for at du er med her og får del av din kunnskap. Jeg har så mange spørsmål til deg, men vi rekker jo ikke alt i dag. Men det var veldig fint at du fikk svart på det, for det er mange som har spurt om det. Jeg tenkte at vi skulle si noen ord om dette med rosing, det å gi barna ros. Og dette synes jeg er litt vanskelig. Sånn som min mor, hun er et fantastisk menneske og har gitt meg en kjempegod barndom. Hun er veldig opptatt av at jeg ikke skal rose for mye. Og jeg synes det er kjempevanskelig, for jeg har jo så lyst til å rose. Og synes jo at jeg er verdens dyktigste barn på alt jeg gjør. Men så hørte jeg en episode der du sa at kanskje det å si at at det der med å være flink, kanskje det kan virke litt mot sin hensikt, og jeg tok det veldig til meg, og jeg lærte veldig mye av deg på det, men kan du forklare, hva mener du med det, at man ikke skal si at de er flinke? Altså nå må jeg bare si at for all del, rosbarna dine, og har du barn som er under syv år, så kommer de til å elske all ros, de får nesten uansett. Fordi, Det er noe en gang så viselig innrettet i denne naturen at de minste barna trenger at foreldrene synes de er finest i hele verden. De trenger det som nesten er en sånn kunstig lys. Og så kommer de på skolen, og så kommer de til å si «Det sier du bare fordi du er mammaen min». Og det har de helt rett i. Og så kommer de til å forlange smartere rosa deg. Sånn at de på mange måter, igjen, de ber om det de trenger etter hvert som de vokser til. Problemet med all den flinkrosen, det er at vi gjør den litt på autopilot. Fordi at første gang en barne kommer opp og tar sine første skritt, og du sier, så flink, du går helt selv, så er jo det sant. Men når femåringen går helt selv, så blir det litt rart når du sier så flink du er som går. Fordi det skulle jo på en måte bare mangle, ikke sant? Det har jo skjedd noen ting der imellom. For at ros skal være ros, og ikke bare noe du tar på autopilot eller på repeat, så må du jo se hva det er for noe som skjer. Er dette noe du er glad for selv? Så er det jo å dele den begegningen. Wow, fikk du det til? Det er jo kjempefint for kontakten dere to er mellom. Men hvis du sitter og blar på Insta, og så gir så flink du er, når barnet egentlig bare sitter og husker litt halvhjertet, så er det ikke noe som styrker kontakten dere to er mellom. Sånn at ro som funker handler jo om å se. Så det skal være genuint det du sier. Ikke bare «Å, så flink du er på autopilot». For det merker du jo selv at det ikke kommer innenfra, og det merker den som mottar. Det er jo sånn for oss voksne også. Klart det er. Så det er jo egentlig der det ligger. Og så tror jeg også at noe av det som er skummelt når du overbruker ordet «flink» er at det høres ut som om det er det livet handler om. Ja. Å være flink. Ja, men livet handler om så mye mer enn det du får til det du gjør. Det handler om hvem du er, det handler om akkurat den situasjonen, det handler om å være god, det handler om så mye. Og det tror jeg egentlig barn har godt av å vite. Så når du blir for flink orientert, så tror de at de må gjøre for å bli likt. Men det trenger de jo ikke. Vi elsker jo ungene våre sånn som de er. Ja. Så hvordan skal man gå frem da? Når man sier noe til dem, så skal man hvertfall vite at man kjenner det på innsiden, at det er det man føler, og at det ikke er en utopilotesetning. Og så flink du er. Nå må jeg bare si, nordmenn generelt roser hverandre alt for lite. Vi har masse å gå på. Du er kjempefin på håret, forresten. Du ser helt nydelig ut. Vi sier jo alt for lite av de tingene, bare for å få den andre til å føle seg sett og bra så problemet i norske familier er jo ikke det at man roser alt for mye det er jo stort sett at man sitter og er veldig forsiktig med hva man sier for noen ting så for all del delbegeistering, wow, fikk du til det så fint det ble for se, har du gjort noe mer vær med på det barna kommer og viser vær med på det barna kommer og gjør og vær med på deres helt ekte glede når de holder på med noen ting men ikke ta over det er barnet som holder på med noen ting det er barnet som er stolt med noen ting jeg tenker av og til at det å rose handler om å ikke overfalle barnet å ligge for langt foran med å si ting som de ikke føler er sant og så handler det om å ikke ligge for langt bak og si ingenting som kjennes ut som en avvisning men å rett og slett si det «Jes, få se! Så fint! Åh, så fin du er i dag! Er det noe spesielt som skal skje? Altså, det er jo dette her som egentlig er ros. Så jeg tror kanskje det som er så lett å snuble i, det er at hva er ros? Jo, ros er anerkjennelse for noen ting som du selv bringer litt til torgs.» Og det der er jo min mor så veldig enig med deg også. Det er bare så lett å tenke, å nå må jeg for å styrke selvtilliten, så må jeg si, å du er så god på fotballbanen. Og så vet jo han at han ikke er så veldig god, og jeg vet det, men så tenker jeg, å da må jeg si det sånn at han får selvtillit. Ja, og så må jeg bare si, vi har vært igjennom en periode igjen, det kiser jo så mange råd, og jeg kan jo av og til kjenne at det er Det er jo ikke så bra når jeg driver med det selv. Men vi har jo for eksempel hatt sånne ting at du skal rose syv ganger for hver gang du sier noe kritisk, eller et eller annet sånt som var en litt sånn tommelfingerregel på 80-tallet. Og kan man si hvor bra fungerte det? Altså det fungerte jo selvfølgelig ikke det hele tatt. Det hadde jo vært som jeg bar sjefen din om å passe på at hun sa fem positive ting for hver gang hun sa noe negativt til deg. Det hadde jo bare følt helt feil ut. Ja. Fordi akkurat dette her med ektheten i møtene, også med egne barn, det som gjør oss til en familie er jo ærligheten. Men det er du som er leder som voksen, det er du som skal lage stemningen som gjør at det er trygt å prøve å feile, det er du som skal lage stemningen som gjør at når det går bra så jubler dere sammen, det er du som skal lage stemningen som gjør at når det ikke går så bra så er det trøst å få, det går fint allikevel. Så sto du der med Trøya over hodet på midtbanen gjennom hele fotballtreningen. Kanskje ikke helt landslagsnivå på det. Men vet du hva? Du har vært ute, du har beveget deg, og kanskje er det ikke dette du har lyst til å drive med resten av livet. Men i dag ble det sånn, og det er helt fint. Ja, veldig bra. Og hva gjør man når alt går dårlig da? Hva gjør man når man har kjeftet og hever stemmen for mye? Ja. Og ikke rost når du skal. Hvordan henter man seg inn som foreldre? For det er mange som kjenner seg igjen i det. Jeg kjenner meg i hvert fall igjen i det at jeg føler meg utilstrekkelig av og til. At jeg skulle gjort noe annerledes. Hvordan er best måte å hente seg inn, også i kontakt med barna? Jeg vet ikke om jeg skal si unnskyld, eller om jeg bare skal gi de ekstra kjærlighet. Hva tenker du om dette, Henrik? Reparasjonsarbeid er en del av det å være forelder. Absolutt. Og med reparasjonsarbeid mener jeg at det å se at der gikk jeg over streken, der var jeg ikke meg på mitt beste, den situasjonen der, Ikke sånn som jeg ønsket det. Og så bare du begynner å se den type ting, så er du på vei mot å bli en god forelder. Fordi en god forelder vil da si, det var nok ikke så bra. Det må jeg prøve å reparere. Jeg kommer tilbake igjen til den. Men en dårlig forelder sier, såpass må han tåle. Hva skulle jeg ellers ha gjort? Hvordan skal han ellers lære? Altså går inn med kjærlighet. rettferdiggjøring av det som har gått galt, det er soleklare signaler om at du er på feil vei. Det er soleklare signaler. Så det første er, vit det. Når noen ting har gått galt, så er det du som skal inn og reparere. Og det går da an å gjøre. Og reparasjonsarbeid består av denne runden her. Det første er at du faktisk tenker igjennom hva var det som skjedde? Hvordan skal jeg unngå at det skjer igjen? Mhm. tenke over situasjonen. Hva kunne jeg gjort i stedet for? Det er du som eier situasjonen som voksen, og derfor er du nødt til å tenke gjennom disse tingene. Det andre, det er å si til barn, du, unnskyld, etter middagen i dag, eller før middagen, sannsynligvis før, for i alle hjem har det mer kaos før middagen enn etter. Ja. Det var ikke meningen å bli så sent. Det var det randt så innmari over. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med lillebroren ned på gulvet, og du som ønsket det, og så kokte det over. Men unnskyld, det var virkelig ikke meningen. Grunnen til at det å si unnskyld på ekte, for det er på ekte, betyr noe. Det er fordi det viser barna at du har verdi for meg. Jeg vil faktisk ikke være sånn mot deg. Det er å gi barna en verdi som de har. Det andre som er en bonuseffekt, men allikevel verdifull, det er jo at barnet lærer seg å bruke ordet unnskyld på riktig måte. Ikke som en sånn automatisk unnskyld, men å si det på den måten som reparerer. For unnskyld brukt på en ekte måte reparerer. Men unnskyld brukt på en sånn du må bare si det for å si det måte gjør jo ikke noe særlig forskjell. Og så er det det tredje. Og så må du da prøve å gjøre det litt annerledes før middag neste gang. Kanskje gi en guldrot til eldstemann, sånn at det blir litt ro, sånn at du får ordnet med minstemann og den kjelen som koker. Kanskje gjøre de tingene, og når det går galt, og eldstemann går og klyper minstemann, eller hva som skjer for noe, så er du kanskje også bedre forberedt, sånn at det ikke renner så fullstendig over for deg. For det er jo det det handler om. Det er akkurat det. Det er veldig nyttig å lære om sine egne mønstre, og den boka din, Foreldremagi, den er akkurat det magisk. Den er kjempe lærerik, og podcastene dine, jeg har jo brukt de selv, og lært masse om meg selv i foreldrerollen, men har jo også gitt det til mine pasienter, og de kommer tilbake og bare, ah, dette er så bra. For det du sier, Hedvig, er at man skal ikke dømme seg selv så hardt, Og vi har alle våre ting, og vi må bare gjøre så godt vi kan. Og så gir du gode verktøy da, sånn at det blir litt enklere. Og det er det jeg er så glad for. Takk skal du ha. Så jeg tenkte vi skulle runde av episoden da, med at du skulle få lov til å gi et par av dine gode S du har i ærmet. Eller hva er dine beste råd til oss som er foreldre da? Å, herligheten. Det er et vanskelig spørsmål. For barn i barnehagealder, legg inn bare tre minutter ekstra før henting i barnehagen, slik at du ikke kommer og er rett fra jobb og helt superstresset, og inn og røsker barnet ut. Disse overgangsperiodene er det vanskeligste for barnet, det vil si henting og levering hver gang vi går fra det ene til det andre. Pass på at du selv har krefter til å håndtere overgangsperiodene. Så pass på at du selv ikke er for sulten og for sur når du skal ta barnet gjennom en overgangssituasjon. For de litt eldre barna så vet jeg en ting. Det er at du trenger etter hvert at barna forteller deg ting sånn at du vet litt om hva som skjer. For at barnet skal fortelle deg hva som skjer så må du passe på at du ikke tar frem pekefingeren og sier, men jeg har jo sagt, eller hvorfor har du, eller du skal jo, hver gang barnet sier noen ting. Det er fort gjort, men du må rett og slett... bli vant til, og barnet må bli vant til, at når du spør hvordan var det i barnehagen i dag, eller i skolen, og barnet sier «Åh, kjedelig», og så har man så lyst til å si «Du må ikke si at det er kjedelig». Fordi vi har jo lyst til at de skal tenke positivt. Det må da ha vært noen ting bra at du har lyst til å dytte. Men hvis du klarer å ikke gjøre det, men å si «Åh ja, kjedelig dag altså», Og så kan du gå og skenke deg en kopp til, eller hva du vil for noen ting. Men da har du på en måte gitt deg det rommet for at jeg tåler at du sier det. Og så kan du komme tilbake og si, var det noe mer? Og etter hvert vil du merke at barnet forteller mer og mer. For hvis du får til akkurat dette her, nemlig høre det som blir sagt uten å dømme, så vil barnet stole mye mer på deg når han eller hun trenger hjelp. Når du står deg med et tenåringsbarn, så er det egentlig det du vil. Du vil at barnet ditt skal be om hjelp når noe er vanskelig, og det gjør bare barnet når hun vet at det kan jeg gjøre trygt. Kloke ord. Dette tar jeg med meg, Hedvig. Tusen hjertelig takk for at du ble med i dagens episode. Jeg er veldig glad for at du hadde tid til dette. Er det et sted mine lytter kan nå deg på? Er det på Instagram? Det er på Instagram og det er på Facebook. Ja, er det under Hedvig Montgomery? Ja, vet du hva, det der er jo vittig. På Insta så er det på Hedvig Montgomery. På Facebook så er det på Foreldremagi. Ok, supert. Da vet vi det. Tusen takk for at du ble med. Hvis du tenker at dette var en episode som var nyttig for noen andre som står i det å være forelder, så send den til dem. Og hvis du setter pris på podcasten, bare trykk abonner. Og med det så takker vi for oss i dag. Ha en kjempefin dag.