#103. Livssorg, flamingoer, bekymringer og hvordan få mer plass til livet. Med psykolog Janette Røseth.

Vi kan ha gode følelser, gode opplevelser, gyllene øyeblikk, faktisk helt magiske øyeblikk. Vi kan være lykkelige, selv om livet gjør vondt. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg jobber som lege og har laget denne podkasten for å dele viktig og nyttig og god kunnskap for alle som ønsker det. I dag skal vi snakke om livssorg. Med meg har jeg Janette Røset, psykologspesialist med fordypning i klinisk arbeid med barn og unge. Hun jobber som foredragsholder, forfatter og driver egen praksis. Hun har skrevet to bøker, Livsorg når livet ikke ble som du hadde tenkt, med kollega Emeline Krogh-Werner, og boka Livsorg i familien, hvordan håndterer hverdagen når barna våre rammes. Hjertelig velkommen, Janette. Tusen takk. Veldig kjekt at jeg får lov til å være med. Veldig hyggelig at du tok deg tid til å komme helt hit fra Stavanger. Det er jo alltid en fornøyelse å få lov å reise en tur til Oslo, er det ikke det? Og som du sa, kunne være på hotell et par dager og ingen trengte det. Du kan bare slappe av og spise frokost i fri og ro. Ja, og få ha ro rundt sine egne tanker. Det er en sånn undervurdert luksus. Ja, det er en undervurdert luksus. Men du har skrevet to bøker om livssorg. Hvorfor er dette så viktig for deg? Livsorg er jo blitt på en måte mitt prosjekt her i livet å formidle at det finnes. Jeg har en mann som fikk hjerneslag når han var 39, og det rystet så hardt det at vi skulle på en måte vende oss til en ny versjon av han, en ny hverdag som familie, hva det gjorde med ungene, hva det gjorde med oss. Og jeg fikk noen sånne følelser som jeg på en måte ikke, jeg ble ikke helt kvitt i, og så hadde jeg ikke ord for de heller. Og så gitt jeg stund når jeg hadde gått og pusslet med dette, så kjente jeg på en sånn, ja, men det er jo sorg jeg kjenner på. Det er bare ingen som har dødd. Det er en livssorg. Og så vet jeg jo også at følelsene våre, det er jo normale reaksjoner på ting. Så jeg har jo lyst til at andre også skal få denne samme gode følelsen av at de kjenner igjen følelsen sin, at ja, det er sorg jeg kjenner på, det er livssorg, for livet mitt ble ikke sånn som jeg hadde tenkt. Og så reagerer jeg ikke nødvendigvis feil for de om jeg sørger. Jeg har en helt normal følelse, en normal reaksjon på at livet ikke ble sånn som jeg tenkte det skulle være. For vi er vant til å tenke på sorg som noe som kanskje kun skjer hvis noen dør. Men som du skriver i boka, alle vil gå gjennom en livssorg. Ja, for det er jo ikke sånn at vi slipper under livet smerte noen av oss. En eller annen gang i løpet av livet vil det skje ting som gjør at det blir vanskelig å være deg. Noen opplever mange ting, noen lite. Men alle skal med gjennom vonde ting. Hva er vanlige grunner til at man opplever en livssorg? Jeg pleier å si at det er for eksempel samlivsbrudd. Det kan ryste en ganske langt inn i grunnvollene. Det er sykdom, pårørende rolle, ufrivillig barnløshet. ensomhet når ungene dine ikke fikk det livet som du drømte om at de skulle få. Det tenker jeg er vanlig kjeld av livssorgen. Hva tenker du er forskjellen på sorg når noen dør mot dette å ha en livssorg? For eksempel at barna ikke fikk det livet du ønsker, eller at barna blir syk. Det er jo noe som du kanskje bærer med deg over veldig lang tid, kanskje resten av livet. Hvordan ser du på forskjellen på sorg fra dødsfall til livssorg? Det er et vanskelig spørsmål, for noe sorg er jo livslang. Men det heter jo at sorg etter dødsfall etter hvert skal gå over i savn. Og at det er savnet du bærer med deg gjennom livet. Mens livssorg kan være mer sånn, akkurat som det kommer seg sånne drypp, der du tenkte at nå er er sorgen på en måte den har lagt seg, jeg har ikke kjent på den på en stund, men så skjer det noe nytt som gjør at den blusser opp igjen. Det kan være når du ser naboungene har russet tid, det er noen som er dine, for det er noen som kan ikke. Det er når naboen forteller at «Åh, sønnen min har fått baby», og så vet du at «Jeg skal aldri få bli bestemor». Det er Sånne ting som bare blusser opp. Jeg hadde en som ringte til meg og sa «Jeg forstår ikke hvorfor jeg sørger, men eksen min, og det var slutt for ti år siden, og jeg er glad for at det ble slutt, men han har kjøpt seg høtta med hun nye, og han har kjøpt høtta der meg og han alltid snakket om at vi skulle ha. Nå lever han vårt liv, han bare lever det med noen andre». Og sorgen velte i meg. Ja. Tenker du at det er noe viktig i denne livssorgen nå, eller er det bare negativt? Jeg tenker jo at alle følelser er viktige beskjed som forteller oss om behovet vi har. Og som kan fortelle oss om at ting betyr noe for oss. Så jeg tenker jo at følelser, enten det er sorg eller andre vonde følelser, skal få lov å være når de kommer. Ta imot de, gi deg selv lov til å sørge for dem. For hvis du gir deg selv lov til å ha følelsene dine, så går de fortere over, de roer seg ned igjen. Og går tilbake igjen til vanlig, nøytral mode som vi ofte har gått rundt i. Det er fint at du sier det. Livet er i opp- og nedtura, og det vil det være resten av vår liv. Vi vil ikke kunne leve bare på en sky av lykke. Det å kunne kjenne på følelser som er vondt, til og med til at jeg har kjent på en sorg for at livet ikke ble sånn som det ville, at det er noe godt med det også. Ja, jeg tror det at hvis vi tar de beskjedene som vi får på alvor, anerkjenner de, møter selv med vennlighet i de, så får vi mer av de der gode følelsene også. Og så er det jo ikke sånn at du er i en følelse hele tiden, men innom. Alle følelser kan egentlig beskrives som sånne pendler som hele tiden svinger. Så er du i sorg, så vil du svinge innom, men du svinger også ut. På samme måte som de gode følelsene, vi går jo ikke rundt og er lykkelig hele veien. Det går jo faktisk ikke an. Vi greier bare å være innom en følelse en liten periode av gangen. Og da er det også viktig å vite at selv i sorgen kan jeg også ha glimt av lykke. Et av de fineste stundene jeg noen gang har hatt der jeg kjente på en skikkelig lykkefølelse, det var rett etter man var skrevet ut fra intensiven, og så lå han på slagposten. Så sneik jeg meg av gårde opp til han, det var lørdagskveld. Han mistet mesteparten av synet, så han kunne ikke se. Og lyset var ganske ubehagelig for den rest-syn han hadde. Så vi skrudde av alt lyset i rommet, og så laget vi bittelitt plass oppi sykehushengen og fikk ålt han inn til siden, og så lå jeg i armkroken hans. Helt i mørket, i stillhet, og bare liksom kjente varmen. Den fæleste tiden i hele mitt liv inneholder også noen utfordringer. utrolig sterke, veldig fine øyeblikk. Det er sterkt. Du skriver jo at vi trenger å hvile i livssorgen. Hva legger du i det? Gi deg selv tid til å være igjen. Vi har en tendens til å ha det så travelt i møte med vonde følelser. Jeg må skynde meg å få dem vekk, og skynde meg å gå over i en god følelse. Men hvis vi skynder oss i møte med følelsene, så kan vi gå glipp av det følelsen prøver å fortelle oss. Og en følelse som dyttes i den der brømmelige skuffen, alle har liksom en skuff der man legger det der vondet i, den går ikke over av seg selv. Den blir liggende, så skaper støy og uro, som da vil stjele av de gode følelsene etterpå. Så hvis jeg får lov å kvile litt i sorgen, så tar sorgen mindre plass. Hvordan kan man kvile i sorgen? Gi deg selv lov til å gråte om du trenger. Skrik om du trenger. Og trenger du å brøle, ja, men så brøl! Det er helt lov. Det er faktisk ganske terapeutisk å sleppe ut et godt gammeldags brøl. Og kjenner du at du trenger å sleppe ut følelsene, så har du lov å gjøre det selv om det ikke helt passer. Jeg hadde en opplevelse, det var på ettårsdagen etter slaget, og så... Av en eller annen grunn så spilte Spotify den sangen som jeg hørte på om igjen og om igjen til sykehuset. Akkurat når klokka var åtte om morgenen, som var det tidspunktet vi ble sendt til akutten. Jeg vet ikke om det var, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, det var veldig sånn sammentreff, men denne sangen klokka åtte, midt på bybruen og fra den øynene jeg bor på inntil Stavanger, det var ikke en god kombinasjon med meg, bare kratte. Så jeg begynte å hylgrine. Og jeg kunne ha... døva følelsene mine. Jeg kunne ha stapt i skuffen, for jeg er jo tross alt midt på brunå. Det passer seg ikke å grine her. Men i stedet for så stoppet jeg bilen, og så trykte jeg på nødblinken, og sperret røsttrafikk inn til øynene, og så grein jeg til det ikke var mer å grine. Og så kjørte jeg videre igjen. Da lot jeg sorgen min få lov å ta plass. Jeg gjemte han ikke vekk, selv om han er smertefull, men jeg lot han få lov til å bare være der. Fordi det var jo det kroppen fortalte meg, at jeg har en smerte på innsiden, og den trenger å slippe ut akkurat nå. Så da slapp jeg han ut. Følte du deg bedre etterpå? Jeg følte meg 100 kilo lettere etterpå. Nettopp fordi jeg lot følelsene få lov til å ta den plassen som de trengte. I den styrken som de trengte. Ja. Så det har jeg fått mer og mer respekt for, det der å faktisk slippe det ut, og gjerne med lyd. Det er noe helt spesielt som skjer i kroppen vår når vi legger til lyd. Der kan hjernen kjenne igjen smerten, og så sender den også ut endorfiner og gode stoffer som gjør at den vonde følelsen kroer seg, og det føles godt etterpå. Før var jeg ikke åpen for dette. For ti år siden skulle jeg bare ha det bra, og hver gang jeg følte at livet var vondt, så puttet jeg det i skofen. Og måtte bare prøve å tenke positivt. Men jeg har heldigvis blitt veldig mye bedre på det. Og her om dagen var det en venn som må gå gjennom noe veldig, veldig vondt. Og før ville jeg bare prøvd å finne... sagt noe bra, sånn at de kunne føle seg bedre med en gang. Men det jeg gjorde etter at vi hadde hatt en god prat, var at jeg gikk ut, gikk på tur, og så bare gråta hele veien. Og bare lot meg få lov å kjenne på hvor vondt det var at de skulle gå gjennom dette. Og når jeg kom inn, så var det akkurat som at alt var mye lettere. Det er noe helandes i det, Jeg sier jo ikke at man skal gå og gråte bak et hvert hjørne til enhver tid, men det å kunne faktisk kjenne på de veldig, veldig sterke følelsene av og til, det har jeg jo opplevd som terapi. Ja, og en ting er gråten, men en annen følelse som ofte å gjemme i sorgen er jo sinne. At sinne blir forbudt, at det må jeg jo i hvert fall ikke føle på. Men så er det for mange en helt naturlig konsekvens når livet tar en usving. At jeg blir sint for at jeg må oppleve dette, for at vi må oppleve dette. Og sinne er jo vel så viktig til å sette ord på og sløppe ut. Men det er ofte veldig vanskelig, ikke sant? Jeg vet jeg kan ha pasienter innimellom som jeg sier «Åh, til neste gang, kanskje du øver på å slippe ut et løvebrøl når du kjenner du blir irritert der?» Og så kommer de tilbake til neste samtale og er sånn «Jeg har prøvd og prøvd, men det ble med et lite sånn et miau, jeg får det ikke til!» Fordi at sinnet gjemmer meg på samme måte som andre vonde følelser. Så jeg tenker «Kjenner du på en følelse? Ta beskjed på alvor og gi kroppen det kroppen trenger.» For det du skriver i boka er at man kan jo ha det godt, til tross for alt det vonde som skjer. Men du skriver veldig godt i bøkene dine om hvordan vi kan få det bra, til tross for at man også bærer mye på en sorg. Jeg tror at hvis en går på skattejakt i gyldne øyeblikk, så vil en oppdage at selv i det aller vanskeligste, så er det utrolig mye fint. Om du får et barn som blir syk for eksempel, så er det jo fortsatt barnet ditt som sier rare ting, som gjør rare ting, som har den fineste latteren i universet, og som er litt teit og av og til litt barnslik. Og tenker, åh, gud, måtte du avhvert det fra meg? Som er på en måte hele den der fine kokteilen som barnet er. Og så skal vi gjøre en reise sammen som ingen av oss egentlig har lyst på. Men det er fortsatt oss som reiser. Du beskriver veldig fint om flamingoen. Kan ikke du fortelle om det? Det kan jeg. Jeg pleier å si at livssorg er litt som å være på vei til drømmestedet ditt, og du tenker at der er det vi skal være. Sånn er det vi skal ha det. Men når du sitter på dette flyet på vei til drømmestedet ditt, så får du beskjed om at det har skjedd en feil, og man kan aldri fly deg til drømmestedet ditt. Men nødlandet er på et helt annet sted i stedet for. Så ikke får du reise til drømmestedet ditt, Men du får heller ikke lov å reise hjem igjen til der du var før. Du er nødt til å forholde deg til noe nytt. Et nytt landskap, et nytt sted å være. Og i dette nye landskapet så får du også beskjed om at nå skal du leve livet som flamingo. Og flamingoen, i hvert fall min første tanke når jeg tenker på en flamingo, er rosa, vakker, fine ful, svære flokker med rosa. Og jeg tenker liksom «Åh, vakkert!» Men hvis du undersøker litt om flamingoene, så vet du at de hekker i noen av verdens tøffeste omgivelser. Og flamingoene er i utgangspunktet født hvite. De får fargen sin fra maten de spiser. Det er ikke altså jo mer mat de får i seg, jo sterkere blir fargene. Men når flamingoene bestemmer seg for å stifte familie, så skjer det noe. For det er så krevende for flamingomammaen at hun på en måte blir helt hvit igjen. Hun offrer fargene sine for barnet sitt. Og så er det så krevende hun skal mate flamingobabien etterpå. Så hun bruker opp til tre år på å få fargen sin igjen. Og det som skjer når du er hvit som flamingo, det er at du får ikke delta i flokken sånn som du gjorde før. For ritualene flamingoen har, de bygger på at det er kun med de sterkeste fargene som får værme. Så i den perioden er du utestengt av flokken. Høh! Men hvordan blir det da hvis du får et barn som strever, som blir syk der det tar lang tid, der det hele tiden er noe som krever, og du aldri får fargene igjen? Eller kanskje du opplever at nå har det gått fint en periode, og du kan ane et lite hint av rosa ytterst i vingene, men så skjer det noe nytt som gjør at «Nei, der forsvant fargene mine igjen». For hva gjør det med oss å leve som hvide flamingoer på siden av alle de rosa? Hva gjør det med en familie når vi er en flokk med hvite flamingoer sammen? Det der er ikke lett. Det var veldig godt beskrivenes når man går gjennom en sorg, eller noe skjer med familien, som gjør at hele familiekonstellasjonen blir annerledes etterpå. Foreldre har ikke så avanserte drømmer for sine barn, for eksempel. Vi ønsker jo at de skal ha det bra, at de skal få vanlige liv, at de skal ha venner, at de skal få til skolen som noenlunde er greit og kjenner på mestring, at de skal få lov til å begynne på videregående det de måtte ha lyst til, få den utdanningen de måtte ha lyst til, få seg kjærest, kjøre bil, få barn en eller annen plass ute i der. Sånn helt vanlige liv. Og så noen ganger kan det føles helt umulig å få det til, og det gir sorg. Men da hjelper det ikke bare med den ene gråten. For det er jo noe som vil være med barna hvis de blir for eksempel alvorlig syk eller utfører en ulykke og blir lam eller sånne alvorlige hendelser. Da er det jo noe som foreldre må ha med seg. Det er jo der. Jo, men også hvis det er et barn med ADHD, barn med diabetes, barn med alvorlig dysleksi. Det er så mange ting som gjør at vi ser ungene våre streve, og der det hele tider å kreve ekstra av oss som foreldre. Og da tenker jeg, nei, det holder jeg gjerne ikke med den ene gråten. Kanskje må jeg gi meg selv gråtelov ofte? Noen lager seg til med en liten krok i huset, så de vet at der er min krok, der skal jeg gå og slippe ut følelsene. Jeg trenger ikke at følelsene mine er rundt omkring i hele huset, men jeg trenger at jeg har et sted som er mitt. Andre bruker bilen. Jeg bare kjører meg en tur, og så parkerer jeg et sted der jeg vet at jeg er i fred, og så blir det bilen som får følelsene. Så det å lage seg strategier over tid for å slippe ut vonde følelser, er lurt når belastningen ikke er kortvarig, men du vet at dette skal jeg stå i, jeg skal stå i det lenge. Og så er det jo da å finne strategier for, ok, hvis dette skal være i 10 år, 20 år, hvordan skal vi ha det bra på tross av? Hvordan skal vi jakte på gyllene øyeblikk? Hvordan skal vi snakke om det som skjer? For mye av det som gjør det vanskelig er jo det usakte. Det å tørre å snakke om at nå har vi det vanskelig som familie, nå har vi det vanskelig fordi Ole strever. Og hva gjør det med oss alle at Ole strever? Det å tørre å si ord på det, at Ole kan få lov å si hva han syns om dette. Jeg synes ofte det er veldig fint når en som familie setter seg ned og tegner sammen. Så kan alle få tegne i hvert sitt hjørne, hvis vi tar et svært ark som de har på IKEA, og så kan alle få tegne hvordan de har det for tida. Vi kan til og med si, ok, hvis vi skal tegne hvordan det var når Ole ble syk, kan vi huske med? Og så får alle lov å tegne i hvert sitt hjørne, og kan få lov å fortelle om hva det er de har tegnet. Jeg kan klippe av lima fra ukeblader hvis en kjenner at det var litt vanskelig å tegne akkurat det, men kanskje jeg fant noe i et blad her som jeg kan klippe ut, for det forteller jo litt at sånn var det, ja. Og da blir det på en måte vår felleshistorie som familie, og ikke nødvendigvis det der skumlet som skjedde, det der vondet, men det blir en del av vår fellesreise. Så du tenker det er viktig at man som familie snakker om vonde ting? Absolutt. Jeg tror vi ofte har en tendens til at vi skal skåne ungerne våre. Vi vil beskytte dem. Mange foreldre er redde for at, jo, men hvordan skal de takle det hvis jeg griner, for eksempel? Og skjule følelsene for ungerne fordi de ikke vil at ungerne skal bli redde. Men min erfaring er at jo mer vi tør å sette ord på, jo mindre redde blir ungerne. Det er den der tausheten som er skummel, fordi at Ungene våre er jo magisk fine radare, så de skjønner jo hvordan vi har det. De skjønner at noe er galt. Men om jeg ikke sier det, så har de jo bare fantasien å kose seg med. Og barns fantasi, den kan ta de langt av gårde. Da er det ofte mye mindre skummelt hvis vi bare sier det som det er. Og så er det jo det, hvis mamma eller pappa griner, så viser jo det bare at følelser er lov. Ja. Det er ikke skummelt, men det er fint. For da kan jeg også få lov av mine følelser. Men hvordan er det da hvis det er noe som skjer med foreldrene som man ikke vet helt? For eksempel, kanskje man har fått beskjed om at man kanskje har kreft, men vi vet ikke. Man får ikke vite det før om et par måneder. Foreldrene er urolige. Men vi vil jo ikke si noe til barna som ikke viser å være rett. Hvordan snakker man med barna om sånne vanskelige ting? Jeg tror jeg ville ha sagt noe om at, jeg vet ikke om du har merket det, men mamma har vært litt sliten i det siste. Har du merket at mamma har vært litt rar? Og så vil de ofte si ja, og så vil de fortelle hva de har merket. Det er en fin anledning for de også å være et lite speil for hvordan jeg egentlig er i foreldrerollen min akkurat nå når jeg står i dette uvissa. Og så er det også lov å si at akkurat nå synes mamma det er litt vanskelig. For akkurat nå skal vi prøve å finne ut hvorfor mamma er så sliten og rar. Og det skal legerne hjelpe mamma å finne ut av. Og så synes mamma rett og slett at det er litt skummelt mens de skal finne ut av det. Fordi en vet liksom ikke hva det er for noe som gjør at mamma er sliten. Så hvis mamma av og til virker litt rare, hvis mamma virker lei seg, så er det bare fordi at mamma og pappa kan også bli redde og synes at ting er skummelt. Men blir ikke barna enda mer redde da? Nei, for da er jeg jo med på dette. Da er jeg med på reisen. Jeg har ikke fantasien for hva det er som er galt med mamma. Og jeg kan trøste meg med dette med, som jeg som foreldre kan formidle, at ... Legene gjør så godt de kan. De skal finne ut av dette, og når de finner ut av dette, skal de prøve så godt de kan å fikse det, så mamma har det bedre. Vise barna at den har tillit til de som velger å gi tilliten til seg selv. Da kommer man inn på, jeg tror det er 50% av alle forhold som blir slutt. Er det veldig mange barn som går gjennom en skilsmisse? Hvordan går man gjennom det med barna? Det kan jo ta mange år før man flytter ut fra hverandre sitt hus. Tenker du da på den fasen før foreldrene har bestemt seg for om de skal gå fra hverandre eller ei? Ja. Det er jo vanskelig, for det er jo ikke alltid foreldre ser selv at akkurat nå er det ganske ubehagelig i vår heim. Det aller beste er jo når en som foreldre ser det selv. For da kan en sette ord på det. Sette ord på at vi som foreldre, vi krangler litt for det jo. Og av og til så gjør voksne det. Men så prøver vi også å finne ut av, ja, men hvordan skal vi ha det? Det er veldig dumt at vi krangler, vi bør ikke krangle så mye. Men akkurat nå så har vi gjort det, for vi synes det er vanskelig. Da anerkjenner vi jo at en som voksen ser at ting ikke er helt bra hjemme hos oss. Og da går ikke de rundt og lurer på om det er deres skyld at de er redde for at det er noe som de ikke vet med denne fantasien sin og spisser ørene på kveldene når de har gått og lagt seg. Og hvis ungene du skal si betyr det at dere skal skille dere så har du jo lov å svare ærlig. Du har lov å si det vet jeg ikke. Og så har du lov å si hva du tror. Og veldig ofte i den fasen, når han ikke vet, så tror han jo at det skal gå bra. Det er jo derfor vi er i den fasen så lenge, for man har jo håpet at ting skal ordne seg. Og da har vi lov å formidle det også, at jeg vet ikke, men jeg tror ikke det, for akkurat nå så prøver vi å få det til. Og vi har lyst til å få det til. Men jeg kan ikke love noe, men jeg kan love at vi prøver å få det til. Men vil ikke barn automatisk gå inn og prøve å rette på noe? Men da er det jo så fint at man har lov å gi dem beskjed om de trenger det eller ikke. Man har lov å si til ungene at det er ingenting du eller søsknene dine kan gjøre for at vi som foreldre skal ha det bedre sammen. Det må vi voksne finne ut av selv. Og så har vi lov å si hva vi voksne gjør for å finne ut av det. Sånn at barn kan føle seg trygge på at foreldrene mine får hjelp der og der. Eller de får hjelp sånn og sånn, så da trenger ikke jeg å hjelpe dem. Og så har vi lov å gi de tillatelse til litt hjelp, for det gjør det litt lettere for barn og for barn. Vi kan ikke fratage alt ansvar og tro på at de ikke kommer til å ta noe. Det er jo tross alt foreldrene mine, det er jo det viktigste jeg har. Men da kan vi gi dem sånne oppdrag som er lettere for dem å håndtere. Som kan være når du kommer hjem fra skolen, Så hadde mamma syntes det var kjempegodt med en klem. Kan vi gjøre det sånn at når du kommer hjem fra skolen, hvis du husker det, så gir du meg en klem? For det hadde hjulpet meg. Og så vil det være et oppdrag som, ja, det kan jeg få til. Jeg kan gi deg en klem. Og så trenger jeg ikke ta ansvar for om dere krangler eller nei. Men hvor går grensen fra å involvere de? Slik at de slipper å ha en fantasi som kan gjøre det hele verre, at de tenker at det er noe mye verre enn det det er. Men til at de føler et ansvar for foreldrene sine følelser, for det er jo viktig at barn ikke føler et ansvar for foreldrene sine lykke. Jeg tror det øyeblikket vi snakker om ting så skjer det ganske mye. Det er ikke alltid det er så mye ungene trenger for å kjenne på ro. Jeg møter jo mange foreldre som kjenner på veldig uro fordi at barnet mitt er opphatt av døden for tiden. Og så blir en foreldre veldig usikker på hva skal jeg si, hva skal jeg svare, hva skal jeg gjøre? Og så er jo ungene våre praktisk i den barnefasen. Så det de trenger er egentlig streite svar. Sånn, rent praktisk, jeg husker ungene mine, spesielt etter faren var syk, trengte å vite, ikke minst da hun var så liten, men hun eldste, får jeg være med å bestemme hva klær han har på seg i kister hvis han dør? Ja, det får du. Er det lov å legge ting opp i kister? Hvis jeg for eksempel har lyst til å legge en nougatti oppi til pappa så han kan ha det med seg, er det lov? Kan du si ja, det er lov. I stedet for å føde bort sånn, nei, nei, dette snakker vi ikke om. Ja, eller jeg kunne ha sagt, jo, men pappa døde ikke. Så vi trenger ikke snakke om det, for pappa lever. Så tok jeg på alvor at, jo, men dette er hun opptatt av, dette grubler hun på, hun har tenkt, så da blir møtene. Men hun trenger ikke lange, filosofiske samtaler om liv og død. Hun trenger bare de der praktiske avklaringene, og det er det ungene vil ha, frem til de blir ganske gamle. Så min erfaring er at vi trenger ikke være så redde for de der samtalene, for det er ikke alltid så mye som skal til, hvis vi bare tør å ta i det de lurer på eller er opptatt av. Ja, jeg synes det er så fint. For det blir noe annet enn å drive og involvere de, prøve å støtte seg på barna, for det blir jo helt feil. Men å involvere de i vanskelige ting, og livet skjer, og livet er tøft, og plutselig er bestefar syk, eller tante går bort, det skjer ting. Og det å møte de med alle de tankene og de spørsmålene de har, jeg synes det er så fint at du deler dette. Jeg tenker med... Vi er jo en del av den samme flokken, vi er jo et skjebnefellesskap hele familien. Og hvis deler av flokken ikke skal vite hva som skjer, så blir jo det helt feil. Og da blir det også helt umulig å vite hva som egentlig foregår. For hvis da søster til Ole har vondt i magen hele veien fordi hun synes det er så skummelt at broren er syk, så får vi ikke vite det hvis vi ikke snakker om det og har en åpen dialog om at sånn er det i vår familie, Ole er syk, og det påvirker oss alle. Og det kan gi oss vondt i magen. Det trygger deg? Ja, det trygger at det er lov å snakke, det er lov å sette ord på ting, det er lov å sette ord på følelser. Og jeg blir trygg på at foreldrene mine ser meg. De ser at når jeg griner over mitt gråte skrupsår, så er det ikke nødvendigvis skrupsår jeg griner over, men jeg griner over at akkurat nå gjør livet mitt vondt. Og så er jeg liten, så jeg har ikke språk for å si det. Men da kan vi foreldre vise at vi ser. At jeg ser at dette er vanskelig for deg også. Føler du at det er nok fokus på dette i samfunnet? At man skal få lov til å tillate seg og kjenne på følelser? Akkurat nå for tida tror jeg fokuset er litt for mye på at vi skal ha det så bra hele tiden. Det er blitt så stort fokus på de gode følelsene at vi har mistet fokus på at vi har faktisk flere av de vondene. Og det er jo fordi at vi opplever faktisk mer vondt enn vi opplever godt. Og at vi trenger at hele aspekteret får lov å ta plass. Jeg pleier å si at livsorg og livsglede går hånd i hånd. Fordi at livet er både og. Det er de verste øyeblikk, og det gyldne øyeblikk. Det er en pendelse svinge fra den ene følelsen til den andre. Og det er livet som akkurat nå er bare alt på plass, og så smeller det. Ja. Men jeg tenkte å ta opp noe konkret som jeg har fått veldig, veldig mange spørsmål om. Og det er ufrivillig barnløshet. Det er mange som går rundt og er ufrivillig barnløs. Hvordan møter en sorgen? For disse menneskene har prøvd og prøvd, og de har prøvd alt. Og så kommer de til et visst punkt der de velger å si at de skal leve uten barn. Men de vil jo for alltid bli påminnet om at de ikke har barn. Og... Åpenhet tror jeg er nøkkel. Det tror jeg egentlig er nøkkel nesten hva det er en streve med. For mange synes jo det er vanskelig med at den ikke blir møtt med forståelse at dette er vondt for meg. Samtidig som vi er jo verdensmestre i å si at det går greit. Vi er verdensmestre i å holde de vonde følelsene for oss selv. Men hvis vi tør å være litt mer åpen om at vi har ikke valgt vekk barnen, Men livet har valgt å ikke gi oss barn. Og det er det mest smertefulle jeg noen gang har vært i øene og det skal følge meg. Jeg tror at hvis jeg tør å si det til de jeg har nær, så vil det gi, i hvert fall for mange, en annen forståelse. Tørre å si at det er så fint å høre deg snakke om ungene dine. Og så er det så smertefullt. Jeg husker, for vi har jo to stykker, men det har vært en humpete vei til å få de. Og så husker jeg, vi var midt i prøverør og spontanaborter og sånn, så kom svigerinneren min, da jeg hadde akkurat født, med en nydelig liten kutt. Og plompte han rett i armen i mine. Og så kikket jeg på han, og så tror jeg det gikk et hundredel sekund, så greide jeg ikke å styre meg, så tok jeg råte. Og det var ikke fordi jeg ikke unnte de av hele mitt hjerte, denne nydelige gutten. Men det var en sånn båte også. Det var kjempesmertefullt. For jeg hadde også lyst på den lille fine gutten. Og så gjorde de to noe utrolig fint. De satt seg på hver side av meg, og så holdt de rundt meg. Og så sa svageren min, jeg skjønner igjen dette. Dette er vondt. Og det hadde de ikke gjort. Hvis ikke jeg hadde delt hvor smertefullt det er at vi ønsker oss et barn som foreløpig vi ikke har fått. Men da må vi tørre å være sårbare. Tørre å dele hjertet. Tørre å tåle at alle vil ikke forstå, men veldig mange gjør. Og så kan jo vi som har barn også være litt mer rause i møte med de som ikke har barn. Vi er jo ikke nødt til å spørre hver gang vi ser folk uten barn, «Ja, blir det noen barn på dere eller?» Og vi har lov, hvis vi samles en gjeng, og vi vet at det er noen som ikke har barn, og vi vet at dette er noe de skulle ønske, så er vi ikke nødt til å bruke hele kvelden på å snakke om bleier og koking av smukker, og hva størrelse bruker ungene dine nå. Vi kan jo snakke om alt det andre som livet er også. Ja. Slik at det ikke blir en slutt å være sosial, fordi den snakker jo bare om det som er den største smerten i mitt liv allikevel. Det er et viktig poeng. Det er sterkt å snakke om sånne her ting, Janette. Det er livet, vet du. Det er livet, og livet er vanskelig. Du skriver jo som psykisk sykdom og Det vil være veldig mange som går gjennom en periode i livet der de ikke har det bra mentalt. Og hvis man er foreldre og har flere barn, så er sannsynligheten ganske stor for at en av de i løpet av livet kommer til å ha en veldig vanskelig periode. Om det er psykisk sykdom, eller barnløshet, eller ufrivillig barnløshet, det vil alltid være noe. Hvordan kan vi som foreldre takle det best mulig? Jeg tror en viktig bit er å ikke eie den andre smertet. Vi skal være til støtte for våre barn, vi skal være rause, vi skal være medfølgende, vi skal gi dem av vår kjærlighet og den hjelpen som vi kjenner at vi har kapasitet til å gi. Men så skal vi også passe på å skille mellom barnet mitt sine følelser og mine følelser. Det hender jo at vi går i den fell og eier den andre smertet. Og da får vi dobbelt opp. Da får vi denne hjertesmerten av at barnet mitt ikke har det bra, og så legger vi barnets smerte opp på det igjen. Vi må tørre å legge barnet vårt sin smerte opp i den korgen som heter barnet mitt. Ja. Og så skal jeg eie min smerte over at mitt barn ikke har det bra. Men hvordan gjør man det? Jeg tror jeg vil, jeg er veldig glad i skrivterapi. Hver gang hvis jeg er i tvil om noe eller annet, så skriver jeg ned. For akkurat så sorterer jeg annerledes da. Det viser jo forskning også at med penne og papir, altså ikke mobilen eller PC, men med penne og papir så sorterer jeg hjernen på en annen måte. Så når jeg er usikker om det er tanker eller følelser, så skriver jeg ned. For da er det akkurat litt lettere å se hva er mitt og hva er ikke mitt. Og det er en fin metode hvis du er usikker på om jeg ber barnet mitt sin smerte. Akkurat nå har hun eldst av min kjærlighetssorg. Og det er fryktelig vondt at hun har det, å høre på hennes smerte. Men det er ikke min sorg. Min jobb som forelder er jo også å passe på at jeg ikke går inn i hennes sorg. For hvis jeg hadde gått inn igjen, så hadde jeg ikke kun vært den som har overblikket, som også kan med trygghet si at dette går over. Ja, det er kjempevondt akkurat nå. Det er en av de vondeste følelsene man har. Men det går over. Det kommer til å bli bra igjen. Du kan til og med risikere at du finner en ny partner igjen. Men det kunne jeg ikke ha sagt hvis jeg følger følelsene. Jeg skal anerkjenne dem, jeg skal vise empati og forståelse, og så skal jeg holde overblikket. Gjør det mening? Ja, jeg synes det er veldig fint. Og det å kunne ha et overblikk, jeg snakker med en som Jeg heter Lene Hoffmann, som er familieterapeut og jobber på et rusbehandlingssenter. Og jobber med avhengighet. Og så har hun familie uke der familien kommer. Og hun forklarte meg begrepet medavhengighet. At man blir avhengig vi også. Gjerne som foreldre særlig, eller søsken, når noen er avhengig. Og det hun la i det var jo at Vi går gjennom akkurat det de går gjennom. Og man prøver å beskytte dem ved å bære alle dem smerte og gjøre ting vi aldri før ville ha gjort. Men siden det er drevet som barn, så går man et skritt lengre, og så går man alt for langt for å hjelpe noen som sliter. Og det er litt sånn, tenker jeg, det du også er. Hvis jeg går inn i sorgen til noen som står meg nær, så vil jeg både ha min sorg for at det har skjedd, men også bære dem med sorg. Da blir det veldig vanskelig å kunne være til hjelp. Det blir vanskelig å se håpet, fordi de vonde følelsene blir så tunge når vi skal bære andres i tillegg til våre egne. Håpet er en utrolig viktig drivkraft i det som gjør vondt. Håpet om at vi nødlander på feil sted, og så er vi flamingoer, Og meg vet det. Men det betyr ikke at det skal være sånn for alltid. Det betyr bare at det er sånn nå. Og det er håp om hvor vi skal hen etter hvert. Men hvordan går man videre fra det stedet da? Man har vært igjennom noe tøft. Man har kjent på følelsene. Men man har også mye bekymring for fremtiden og mye tanker som tar over. Hvordan går man videre fra å være den hvite flamingoen til å kanskje begynne å få farge igjen? Vi må begrense hvor mye vi er vondt. Når du nevner dette med tanker, det er jo helt naturlig at vi blir engstelige, at vi bekymrer oss, at vi grubler. Men vi må også jobbe med å begrense hvor mye tid vi bruker på det. For vi kan ikke være i det som er vanskelig og vondt hele tiden. Jeg er veldig glad i en metode som kalles bekymringstid, som er en kognitiv teknikk. Den er litt sånn Rema 1000, egentlig. Det enkle er ofte det beste. Den kan høres veldig banalt ut, og så har den veldig stor effekt. Bekymringstid handler om å sette av et kvarter hver dag til fast tid, der bekymringene skal få lov å få fritt spillerom. Der du skal ta de på alvor, der du skal undersøke de, er det en reell bekymring som du må finne en plan på? Er det noe som kan løses, eller er det en tenkvis? Resten av tiden skal du bare henvise bekymringene til bekymringstiden. Så hvis du står i butikken og skal til å betale, og så får du masse bekymringer, så møter du med «Oi, det var en god bekymring, den må jeg huske å ta i bekymringstiden klokka fem». Kommer da bekymringer når du skal legge deg, for ingenting fremmer bekymringer som er i hovedpute? Så har du også lov å ta hver eneste tanke og si «Åh, det var en nyttig bekymring, ja, den må jeg huske å ta i neste bekymringstid». Ja, ikke nå, vi må vente til bekymringen. Ja, vi må vente til klokka blir fem i morgen, for nå skal jeg sove. Og så i begynnelsen så er det jo sånn at «Ja, det gikk jo to sekunder, så var jo tanken tilbake igjen». Men så hjernen var heldigvis trenbar, så da kan man skjønne at «Åh, ja, det var ikke noe, nei, nei, jeg tar det senere». Og allerede etter 14 dager med bekymringstid, så tar bekymringene mye mindre plass. Fordi det blir tatt på alvor det kvarteret midt på dagen. Så det er en enkel metode som har stor effekt. Og jeg vet at folk spør meg, ja, men mine bekymringer de er jo så store, de er så reelle, at det er helt umulig, det går ikke. Og da pleier jeg å si, ja... Men jeg jobber jo også med en gruppe døende. Og jeg vet ikke om noen som har mer pressende bekymringer enn de som har døden som banker på døra. Der en vet at ok, nå snakker vi uker, et par måneder. Men selv der virker bekymringstid. Sånn at døden tar mindre plass, og da blir det mer plass til livet. Og jeg tenker virker det for de, så kan det virke for hvem som helst. Så nå har vi vært inne om dette med å Kunne kjenne på følelsene. Det er jeg veldig glad for at du er så tydelig på at vi skal kjenne på de følelsene vi har, om det er skam eller sorg eller glede. Tillate oss å kjenne på alle de. Og så har du snakket om dette med at vi kan snakke med barna våre. Vi trenger ikke å legge noe ut. Sorg over på dem, men barn har en direkte forbindelse til følelsene til oss foreldre. Bare kunne gi dem noen avklaringer, fordi de har sine tanker og følelser som de trenger å få anerkjent. Så det er ikke noe galt med å snakke med barna sine om det. Det synes jeg er veldig fint. Og så har du snakket om dette med å skrive ned tanker, helst på papir, og bekymringstid. Det er veldig mange fine, de første to er kanskje ikke verktøy, men leveregler for livet. Er det noe mer du tenker er viktig? Vi vil alle gå gjennom perioder med livssorg. Hva som hjelper sånn at vi får de gode følelsene også i perioder der livet er tøft? Et sånt ... Helt enkelt ganske vanskelig verktøy. Det er å bruke takknemlighet som middel for å bytte briller. For hvis livet føles svart, så er det ikke så gjerne vår farge er svart også. Og da vil han automatisk leite etter ting som bekrefter det han tror han vet. Og når han er farget svart, så leiter han etter mer kjipe ting. Men gjennom litt sånn systematisk bruk av takknemlighet, hvis du vet at, ok, jeg skal finne tre ting hver eneste kveld som jeg er takknemlig for med dagen i dag, så hjelper du gjerne til å bytte briller. Og da blir det også lettere å se de der gode tingene, sant? Det kan være, åh, i dag fikk jeg kaffekoppen helt alene på kjøkkenet, og det var bare ro og fred i fem minutter, og det var så godt. Eller... De minuttene jeg satt meg ut på trappen og bare tok noen gode, djupe pust, da kjente jeg at da slapp jeg av. Eller sånn som jeg i dag skulle hit og er litt sånn geografisk analfabet, jeg hopper av bussen alt for tidlig. Men da fikk jeg meg en deilig spasertur hit, og den kommer til å være på min lista i kveld. Jeg kunne irritert meg fordi jeg ikke hoppet av på rett sted og måtte gå langt. Men det var utrolig godt å gå det stykket. Så det hjelper oss selv til å se at det finnes noen sånne små drypp gjennom hele dagen. Der en kjente at der slapp jeg av, der var det godt å være meg, der lo jeg gjerne til og med litt. Eller der fikk jeg et godt blikk fra en kollega, omsorg fra en nabo. Jeg så noe kjekt på TV som gjorde at i den stunden var det ikke så vondt å være meg. Og hvis jeg begynner å leide etter de, så vil det gjøre ganske mye med dagen. Jeg synes det er veldig artig når jeg leser mye forskning, og forskningen støtter jo alt dette du sier i. Det hjelper faktisk, og det høres så banalt ut at det å bare for eksempel si fem ting man har tatt nemlig for, at det vil gjøre det bedre, men det vil det. En må bare minne seg selv på at det er ikke sånn amerikansk Thanksgiving, det er ikke liksom krig og fred og tag over hovedet, for det blir liksom så stort. Men det er de drønne bittesmå opplevelsene i løpet av en dag som gjør at «der var det ikke så verst å være meg». Jeg tenker på min mor når du sier det. Min mor fikk fire barn på veldig kort tid, min mor og min far, og slet med sykdom når vi var små. De hadde det ganske tøft på mange vis. Og det hun sier til meg at det hun gjorde, var at hver dag, og det plukket vi barna veldig fort opp, at når mamma lå på sofaen i 20 minutter, det gjorde hun hver dag, så skulle vi ikke forstyrre henne. Jeg husker ikke dette. Men hun sier at da gikk vi ikke bort til mamma, for vi visste at dette var en viktig tid for henne. Og i de 20 minutterne så ramse hun opp ting hun var takknemlig for. Og det hun sier at det var så viktig i denne perioden av livet. Og jeg tenker at det var det. Jeg tenker at hun klarte å gjøre det midt i alt hos henne. Jeg blir så imponert over det. Men det virket jo, og hun merket jo sikkert at det var veldig bra for henne. Ja, og noen vil gjerne tenke «Hæ, hvordan fikk hun til 20 minutter? Jeg har jo knapt nok to!» Og da tenker jeg «Jeg vet ikke hva». Du kan ta deg to minutter når du sitter på do, helt i fred og god, og så tar du en liten takknemlighetsronde da. Har du ikke 20 minutter, det gjør ingenting. Ta deg to minutter et eller annet sted, og da pleier jeg å anbefale do, for det er et sted der jeg minner om i løpet av dagen, naturlige pauser. Så har du ikke rom noen andre steder, så bruk anledningen der. Ja, det er fint. Så vi kan leve gode liv til tross for alt det vonde. Vi kan ha gode følelser, gode opplevelser, gyllene øyeblikk, faktisk helt magiske øyeblikk. Vi kan være lykkelige, selv om livet gjør vondt. Tusen takk for at du tok deg tid til å være med i dagen etter. Det var veldig fint å ta denne praten. Det føles godt å kunne snakke om vanskelige ting. Jeg er veldig glad for at du har via livet ditt for å gjøre det lettere for andre som står i livssorg. Jeg pleier å stille et siste spørsmål til mine gjester. Ja. Og det er, du har jo vært gjennom dine ting, og du har hatt masse pasienter eller klienter som har hatt sine ting. Livserfaringene dine er store. Hva tenker du er viktig for å ha et godt liv? Hvis det var tre ting du kunne la stå igjen etter deg når du forlot denne planeten, som du tenker at Det er noen råd eller sitater du vil ha gitt andre. Hva ville det vært? Kan jeg få lov å velge et sitat? Ja. Thea Sten, jeg liker veldig godt et sitat av henne, hun som starter Sjekk deg-kampanjen. Ja. Og jeg har ofte tenkt at hvis vi alle har det som filosofi i livet, tenker at «Åh, dette er mantra mitt for i dag, dette skal jeg gjøre i dag», så kan det gjøre ganske mye sammen med hvilken slags dag du har. Og hun sa «Du velger det fine». Du velger det gode, og du velger livet. Tusen takk for at du tok deg tid til å være med. Tusen takk for at jeg fikk lov til å komme. Er det noen steder mine følgere kan finne deg? Ja, jeg er på Facebook, psykologen etter Røset. Jeg finner meg på YouTube og på Instagram. Og så er det også sånn at de som hører på podcasten kan kjøpe bøkene mine til rabattert pris. Da går han bare inn på frisk forlag sine sider, og så skriver han Lipsorg 50, så får han rabatten når han kjøper begge ned. Å, så fint! Tusen takk! Og hvis dere som hører på tenker at dette var en episode som kanskje kunne vært til nytte for noen, så send den til litt, sånn vi kan få ut denne gode kunnskapen. Hvis dere vil nå meg, så kan jeg ikke svare alle på melding for at jeg får så utrolig mye nå, men jeg svarer under kommentarer på ukens episode, så der kan dere skrive. Med det så tenker jeg at vi ønsker dere en kjempefin dag. Ha en fin dag. Ha det godt. Ha det bra.