#27. Taleskrekk, talehjelp og kunsten å tale. Med kursleder Siri Skyttemyr.

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker. Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle. og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen. Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt! Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette, og i dag skal vi snakke om taleskrekk. Taleskrekk er jo et litt personlig tema for meg, fordi jeg har slitt med det store delen av livet. Og trodde det var en håpløs case som aldri kom til å bli bedre. Men så fant jeg tilfeldigvis Siri Skittemyr som er dagens gjest og som er kursleder for et kurs i taleskrekk. Og høyde meg på det kurset og det forandret mye for mitt eget liv. Derfor har jeg invitert dere som gjest i dagens episode, og jeg håper at dere får noen gode tips og råd for ikke bare å bli kvitt taleskikk, men også for de som bare kjenner seg ekstra nervøs for å holde tale. Litt sånn små tips og triks som kan hjelpe. Ja, i dag er vi så heldige å ha hos Siri Skyttemyr som gjest i studio. Hun har spesialisert seg på taleskrekk. Hun har utviklet et helt eget kurskonsept som heter Talekurs for vetskremte. Velkommen, Siri. Takk for det. I dag skal vi snakke om taleskrekk. Hvorfor ble du så interessert i akkurat dette? For min del så startet dette her da jeg var 17 år. Jeg fikk en dårlig opplevelse i forbindelse med å skulle legge frem et prosjekt i klassen. Jeg var alt for dårlig forberedt og sto der foran 30 medelever og lærere. Jeg skulle holde på til jeg var ferdig. Jeg visste alt for lite om det temaet jeg skulle snakke om. Det var en veldig ubehagelig opplevelse. Jeg mistet kontroll over kroppen. Jeg fikk en vanvittig hjertebank. Jeg svettet. Beina skalv. Det var en fryktelig opplevelse. Det som videre skjedde var at dette forplantet seg. Det ble vanskelig å lese høyt i klassen. Det ble vanskelig når jeg hadde skrevet gode norske oppgaver og måtte på tavla lese de opp. Så fant jeg ut at jeg måtte finne noen smutthull, jeg måtte skrive dårligere oppgaver, velge de oppgavene jeg ikke fikk god karakter på, for rett og slett å unngå å komme i det dilemmaet. Så det fikk store konsekvenser. Jeg kjente det påvirket meg sosialt. Og fra å være en utadvent, trygg, sosial jente, så hadde jeg tanker om å rett og slett droppe ut på videregående. Og jeg har jo hatt veldig mange også på kurs som sier at de var en av de som droppet ut på grunn av dette problemet. Så jeg fikk en stor interesse... Jeg prøvde jo i mange år å finne ut av hva jeg kan gjøre med dette, men det gikk en del år. Jeg ble godt voksen, men i mellomtiden valgte jeg bort studier jeg hadde lyst til å ta. Jeg fikk meg en trygg og sikker jobb i bank. Men det var en plage hver gang jeg skulle på kurs med presentasjonsrunden. Jeg husker en gang jeg gikk til legen og fikk sobril. I etterkant har jeg jo hatt leger på kurs som forteller at de tar jo valium hvis de skal... holde kurs for andre studenter for eksempel, så det er jo mange også som prøver med blodtrykk, nedsettende medisiner, og det er jo ikke løsningen, vil jeg si da. Så det var der det startet, og det ødela veldig mye for meg opp igjennom, men så tenker jeg det er en mening i alt, for hvis jeg ikke hadde fått den opplevelsen som 17-åring, så hadde jeg ikke kunnet hjelpe folk på den måten som jeg gjør i dag, og som jeg har gjort i mer enn 15 år med kursene mine. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier. Men hva er egentlig taleskrekk? Ja, taleskrekk. Jeg vil jo si det er en fobi mot å ta ord i forsamlinger eller være synlig. For det er klart at det å ta ord i forsamlinger, det fremkaller jo mye nervositet hos mange mennesker. Men det er jo naturlig at man kjenner på nervositeten, men når det går så langt at man setter begrensninger for ting man tør å gjøre på eget liv, for mestringene sine, og det setter begrensning på livskvaliteten, det forringer livskvaliteten din, så tenker jeg at da har du taleskrekk. Ja. Så det er jo ganske vanlig problem, skjønte jeg når jeg var på kurs hos deg. Før jeg kom på kurs hos deg, så følte jeg at jeg var helt alene i verden om å ha det. Men jeg ble raskt informert om at dette er ganske vanlig. Hvor vanlig er det egentlig? Nei, altså, jeg har jo ikke noe tall på det, men jeg har jo sett i The Book of Lists som utgis i USA, så hadde de en statistikk på hvilke fobier som hadde Hvor på lista ligger de ulike forbiene? Da var det noe med at angsten for å dø kom faktisk på syvende plass, mens angsten for å ta ord i forsamlinger kom på første plass. Så da høres det jo ganske dramatisk ut. Men at det er veldig vanlig i Norge også, det vil jeg jo si. Det rammer jo alle i ulike yrkesgrupper i ulike aldre. Man kan spørre hvem som får taleskrekk eller kommer på kurs. Veldig mange har jo alltid vært genert, hevder de, og har misslikt å ha vært i fokus. Andre har syntes at det har vært helt greit, helt til de får en dårlig opplevelse, kanskje allerede på barneskolen. Mange får det på videregående. Da har du et veldig større fokus på cellet. Man er jo mye mer selvbevisst. og sammenligne seg med andre, og det er veldig fort å gå på en smell. Kanskje du rødmer og får kommentarer på det, og så blir det veldig stort for mange. Så har du da den gruppa som også er ganske stor, der folk har fungert i jobben sin i mange år, kanskje til og med drevet med kommunikasjon som yrke, og går på en smell, rett og slett, får en dårlig opplevelse i presentasjonssammenhengen, Det gjør at du unngår å ta de oppgavene du kanskje delegerer. Det blir veldig stort. Det er hemmende for mange. Noen hevder at de har lyst til å bytte jobb. Å finne en jobb der de slipper å presentere. Mange unngår å ta jobb, og blir bedt om å søke på jobber. Så tenker de at en del av jobben er å holde presentasjoner og møter. Det takler jeg ikke. Og det er jo veldig synd, tenker jeg, for det er en kneik man skal over, og så tenker jeg at det er ingen håpløse tilfelle. Ok, så det er ingen håpløse tilfeller? Nei, jeg vil hevde at det er ingen håpløse tilfeller, men det er klart at noen bruker lengre tid enn andre på å knekke koden, men jeg vil si 95-90% av de som kommer til meg ser at det er lys i tunnelen når de går ut på kursdag 2. Så har de håp og tro og optimisme, og da er jo noe av kunsten rett og slett å bli eksponert og så komme i I situasjonen, sånn at du må ta til deg lærdommen, og så må du få praktisert litt. I hvert fall så må du trene på de teknikkene du lærer, for det er jo disse automatiske handlingsmønsterne som må endres for å få til en endring på det feltet også. Ja, så hva er første steg for å overvinne denne frykten? Jeg tenker at man må ta tak i de mønstrene der, for dette blir jo et innlært mønster, den angsten for å få fokus på egen person. Og så får du den angst for angsten Og det er klart at du reagerer jo momentant når du da vet at nå er det en presentasjonsrunde, så skjer dette eller annet hos veldig mange. Man aktiveres på det sympatiske nervssystemet, du får den fight-or-flight-responsen. Og det er klart at da er det greit å ha lært disse teknikkene med det med... tilstedeværelse. Vi hjelper det å sitte godt på stolen og det å ha en god pust som ikke bare går i øvre del av brystregionen, men at man puster godt og kjenner at du er tilstede i kroppen din, rett og slett. Og fokuserer på ro. Så det er første steg. Og så er det jo å finne et forum der du kan klare å bli eksponert i trygge rammer. Og det å kjenne på at du takler det selv om du blir nervøs, så takler du å stå der og du lærer kanskje hvordan du skal få det mer komfortabelt. Og ved å bli eksponert i mindre oppgaver, så kjenner du mestring ganske fort. Det tror jeg er nøkkelen her. Det er jo mange som forteller at de har gått til psykolog med problemet sitt, og har jo da fått beskjed av psykologen at du må finne et sted du kan praktisere, og rett og slett utsette deg for angsten. Og det er den eneste måten å overkomme et problem på. og utsette seg for frykten men før man eksponerer seg så må man jo få de der verdtegene for jeg har jo virkelig vært eksponert i mitt yrke for å tale framfor forsamlinget det var jo noe jeg måtte gjøre hver dag på morgenmøte så sitter man i ring med alle de andre legerne 10-20 andre leger og så skal man referere pasientene man har skrevet inn og dette tenkte jeg, dette blir muligheten min for å overvinne den frykten for nå får jeg mengdetrening hver dag i et helt år jeg skal referere pasienter og nå skal jeg bli bra og jeg hadde den optimismen og kjente at dette skulle jeg klare jeg hadde lest meg godt opp lest bøker og så kommer jeg på morgenmøte og så mestrer jeg det ikke og så går det dag etter dag og jeg føler det bare blir verre jeg føler at Man går jo i en sånn sirkel, og du venter på tur, og pulsen stiger, og svetten kommer, og du mister alle ressursene dine. Og så ble det bare verre. Og alle hadde sagt til meg at nå skulle det bli bedre. Eller alle, det var jo egentlig ingen som visste om det utenom min samboer Henrik. Men mengdetrening, man hører jo det. Men når jeg kom til deg, Siri, Så jeg tror for det første jeg hjalp det bare å si høyt til noen andre at jeg har en taleskrekk. Og dette har pringet livskvaliteten min. Det har hatt stor innvirkning på meg helt fra barneskolen. Og jeg husker så godt den første gangen jeg møtte deg for at jeg skulle holde en tale framfor alle hudleggene i Norge på en årskonferanse. Jeg var velt ut i Tromsø ved Universitetssykehus Nord-Norge til å holde denne talen. Og jeg tenkte, dette kommer aldri til å gå bra. Det er jo det man tenker når man har en skrekk. Og jeg hadde jo lest alle bøkene, jeg hadde gjort alt jeg skulle, men det hadde ikke blitt bedre for meg. Og jeg husker jeg googlet talenskrekk, og ditt navn kom opp. Og det var bare noen uker til jeg skulle holde denne talen i Stavanger, og jeg meldte meg på første kurs du hadde, Og tenkte, hvis ikke hun klarer å hjelpe meg, så er alt håpet ute. Og jeg kom ned til det, og det var helga før jeg skulle holde denne talen. Og jeg husker jeg bare tømte meg, fortalte hele historien min om hvor vanskelig dette hadde vært, og hvor stor påvirkning det hadde vært på mange av mine valg, og hvordan jeg hadde levd livet mitt. Og jeg husker du bare satt der og så på meg, og så sa du, «Anette, dette skal gå bra.» Og det var så trygt for meg å ha den roheten som du presenterte. For jeg følte med en gang at, «Ja, dette kommer til å gå bra. For hun her, hun kan sine ting. Og nå skal det gå bra.» Og det første du lærte meg var dette med at du sa tilstedeværelse. Fordi man føler seg veldig tilstede når man er stresset. Man tenker, jeg får ikke puste, tanken går i ett. Men det er ikke den tilstedeværelsen du mener. Kan ikke du fortelle litt om det? Jo, for det er klart at når du har den angsten, så går venstre hjernehalvdel i høy gir. Altså den analyserer situasjonen at dette ser ikke bra ut. Dette kommer til å gå dårlig. Det trigger det sympatiske nervesystemet, det vi kaller gasspedalen på min kurs. Vi vil gjerne over i høyre hjernehalvdel som påvirker det parasympatiske nervesystemet, for den driver med sansebearbeiding. For eksempel når du sitter godt på stolen, og kombinerer du det med riktig pust, så får du en helt annen ro i systemet ditt. Da er det noe med å komme inn i det riktige modus, der du kjenner at du har kontakt med kroppen din, og du er bevisst pusten din. Så får du en helt annen tilnærming. Da er det det som er fokus, og ikke alle de negative tankene som ofte sviver rundt. For man er jo veldig bevisst på sitt eget sammenbrudd, når man sitter der og er nervøs. Da må du flytte fokus. til det med å være til stede. For man har ofte lite bekymringer akkurat her og nå. Bekymringene går på: "Jeg husker hva som skjedde sist." Eller "Jeg er redd for hva som kan skje nå." Så hvis du bare tenker her og nå, her sitter jeg godt, jeg puster rolig, også får jeg ta det som kommer. Ja. Så går det ofte greit. Men det er en treningsak. Ja. Ja, og jeg husker at du sa til meg, kjenn etter når du venter på at det er din tur til å si noe i denne forsamlingen. Kjenn etter hvor du sitter, at føttene dine står godt på golvet, og bare ha fokus på hvordan du har det her og nå. Ikke på hvordan det skal gå, eller hva som har skjedd før, men bare prøv å puste med magen. Og det høres så selvsagt ut, men det er ikke det når man har en skrekk. For det eneste du tenker på da er, Hvorfor er jeg så stressa? Slutt å være så stressa. Slutt å puste så fort. Herregud, du er så dum. Hvorfor er det kun jeg som har det sånn? Det er jo kun det man sier. Så det var en aha-opplevelse for meg. Når du sa, prøv å tenke på hvordan du har det akkurat her og nå. Ja. Og så kanskje heller å flytte fokus på hva skjer i rommet, for det går man også ofte glipp av når man er så fokusert på egen nervositet. Du får ikke med deg hva de andre sier, for du sitter og tenker at nå er det snart min tur, nå er det snart min tur. Men bare det å kjenne at du sitter godt og tungt på stolen, og pusten flyter, ned i magen gjerne en gang iblant og så heller fokusere på hva er det de snakker om og det som jeg synes er veldig fint mange ganger er jo at faktisk folk som også har sosialangst kan jo være så tøffe at de kommer på mine kurser av og til Men de har denne taleskreken i tillegg. Men de kan ha sosial angst i møte med en kompis i skolegården, for eksempel. Når du kjenner på den at den frykten kommer, ser han at det er nervøs, Så fokusere på føttene dine når du står, og fokusere på pusten din. Og så hører du heller etter hva han snakker om, eller stiller et spørsmål hvis du vil ha fokus litt bort fra deg selv. Og han kom da tilbake neste dag på kurs og sa at du i dag kjente på det. Og det var jo så nyttig, det der å bruke de teknikkene også i forbindelse med den sosiale angsten, og det synes jeg er veldig godt. At du kan også bruke det der, men selvfølgelig. Det er jo en veldig sammenheng i det. Og det synes jeg var et veldig godt poeng, for det er veldig mange som sliter med sosial angst. Så første steg, de som sliter med taleskrek, første steg er tilstedeværelse. Men du hadde også veldig mange gode råd før når du skal tale i en forsamling. For eksempel, la oss si du skal opp på en scene. Hva er dine råd da? Det er jo den grunnleggende følelsen hvis du sitter og gruer deg så har du jo lett for å gå frem alt for fort. Du spretter opp av stolen og du småløper frem på scenen og så setter du i gang med en gang du kommer opp Da er de indre organene litt i uro her. Du er på oppalgående puls. Da får du en litt dårlig start, tenker jeg. Da er det lett at det eskalerer litt. Så får man panikk fordi man kjenner at man har for høy puls. Når du sitter og venter på tur og skal opp på en scene for eksempel, eller opp og holder en tale, så vær oppmerksom på hvor viktig det er med det fysiske at du da roer ned. Sett ned tempo, og gjerne ha trent i forkant. Da får du det inn som et mønster. Dette har du gjort før. Du har fått den følelsen av at du skal gå rolig frem, du skal gå opp på scenen, du skal snu deg mot publikum, stå med begge føttene i balanse, komme ned i fotsålen og kjenne bakkekontakten. Og så rett og slett ta deg de to-tre sekundene og trekke pusten og kjenne at du har kontroll. Da har du fått ro av det ned, og da har du den bakkekontakten som gjør at du er litt på bremsepedalen i stedet for på gassen. Det kan gjøre at du får en mye bedre start. Hvis du kjenner at nå begynner jeg å få høy puls, så er det et signal: Stopp opp! Kom ned i føttene. Ta den ekstra pusten og kjenn at du lander litt, og så kan du fortsette. Så det er noe med å stramme inn litt, ha det som en liten livbøye. Ja, og jeg skulle også ønske at man kunne ha dette som bare en times undervisning på barneskolen. Fordi jeg tror at veldig mange hadde De hadde tatt litt andre valg i livet. Hadde de fått de samvertegene fra de var unge? Jeg husker at min taleskrekk startet allerede på barneskolen. Jeg hadde en del dårlige opplevelser allerede da, som gjorde at jeg ikke følte meg streng, og følte meg... alene, dum, du har veldig mange negative tanker rundt din egen person. Og det fulgte meg jo hele ungdomsskolen, hver gang jeg skulle holde tale, så prøvde jeg å unngå det for alt det var verdt, og hvis jeg måtte ha de talene, så gikk det som regel, jeg følte i hvert fall at det gikk veldig dårlig, jeg sprang opp, spurte opp, hadde kjempehøy puls, sa det jeg skulle si på inn- og utpust, tok ikke pauser og ville bare bli fortest mulig ferdig. Og satt meg ned og hadde masse negative følelser rundt hva jeg får til og ikke får til. Jeg kunne sitte der og tenke, herregud, hvorfor får jeg ikke det til? Hvorfor får alle de andre det til? Det er noe galt med meg. Det er veldig vonde følelser som kommer. Det ble jo ikke bedre på videregående. Og du har jo sagt til meg at mange vel yrker etter sin taleskreks, de vel yrker som gjør at de kan slippe å holde taler. For min del, heldigvis, så hadde jeg jo bestemt meg allerede på barneskolen at jeg skulle bli lege. Så det var uaktuelt at jeg ikke skulle bli lege, men jeg visste jo at det ville innebære at jeg måtte prate i forsamlinget og prate fremfor pasienter. Men... Jeg tok det studiet, og jeg er veldig glad for det. Men jeg husker veldig godt når jeg kom ut i turnus, og jeg skulle begynne å prate framfor de andre legerne. Hver morgenmøte skal jeg referere pasienter. Da tenkte jeg at nå får jeg meldingetrening, og det er jo det de sier. Men i stedet for å bli bedre, så ble jeg bare verre og verre som året gikk. Fordi at hvert morgenmøte ble et lite mareritt for meg. For jeg grua meg så mye i forkant. Jeg forberedte meg på kvelden hva jeg skulle si om hver pasient. Men når morgenmøtet kom der så begynte jeg å svette, jeg klarte ikke å puste, jeg mistet pusten min. Og det eneste jeg tenkte på, alle de andre legerne tror jeg er en dårlig lege nå. Og jeg fikk jo sagt at jeg skulle se om pasienten ble redd og øvd og hadde skrevet det ned ordrett på en lappe. Men jeg fikk aldri den mestringsfølelsen. Og Det gikk jo så langt at jeg tenkte, herregud, jeg kan ikke være lege. Alle andre får jo dette til, men jeg får jo ikke dette til. Og det eneste som egentlig holdt meg oppe, var det at jeg følte jeg hadde så god kontakt med pasientene mine. Jeg har alltid vært veldig glad i den pasientkontakten, og der fikk jeg mestringsfølelsen, for der føler jeg jeg gjør en god jobb. Men hver gang jeg skulle prate framfor andre leger, så følte jeg meg mindre verdig. Og det... gjør jo ikke bare at du får dårlig selvtillit akkurat der og da, men du får dårlig selvtillit i andre arenaer i livet. Og det er derfor det er så viktig å faktisk få de verktøyene tidlig. Men det er aldri for sent, sånn som meg. Jeg kom til deg når jeg var kanskje 30, 29 år, og det har jo vært en stor omveltning i mitt liv, for jeg hadde jo aldri laget denne podcasten hadde ikke jeg fått dine verktøy, for at Før jeg møtte deg, så var jeg veldig opptatt av at det ikke skulle være nok oppmerksomhet mot min person. Selv om jeg var en sosial person, og ingen ville ha trodd på det hvis jeg hadde sagt det der og da, så Så var det veldig vondt for meg hvis jeg plutselig stod i en gruppe med mennesker og noen spurte meg spørsmål. Da kastet jeg ballen over tilbake med en gang. Jeg kunne ikke prate om meg selv. Det er veldig tungt. Hvis det er tungt, og jeg tenker at det preger jo livet til så mange. Det er så viktig at man får gjort noe med det. Nå har jeg jo hatt kurs i over 15 år. Jeg har utrolig mange skjevner som jeg har sett her snudd, og får veldig mye mail og tilbakemeldinger på de som virkelig har fått en stor endring i livet sitt. Det er noen historier og noen personer du husker mer enn andre. Jeg husker særlig at jeg hadde en ung gutt på kurs en gang som var ingeniørstudent. Han hadde det fryktelig. De fleste som kommer til meg har det fryktelig, men det er ikke alltid du ser det like godt. Men han ristet og skalv over hele kroppen når han skulle stå. Vi har en øvelse der man i starten står fremfor gruppa bare uten å si noe. Til og med det utløser stor reaksjon hos alle. Nesten alle, vil jeg si. Men hos han så du at han ristet og skalv, og jeg tenkte «Gurila, han bare ikke kanter. Hvor lenge skal jeg holde han?» For da skulle han gjøre litt sånn som han hadde lært av teknikker da. Fra å gjøre det til andre dagen, å komme der og skulle filmes og fortelle en historie. Milo var så morsom. Jeg tenkte, hva i all verden har skjedd med den gutten på to dager? Det var bare fantastisk. Når vi var ferdige for dagen, så ble han igjen ... Dette har vært så viktig for meg. Jeg hadde ikke tort å gå i jobbintervju en gang. Så ille som jeg hadde det. Du får jo ikke noe jobb hvis du ikke kan stille i et jobbintervju. For han var det en life changer, det vil jeg si. Ja, det var helt fantastisk å se. Og han ble jo bare så superflink på to dager. Og det er jo det at den frykten slipper tak. Og du klarer å få til stedeværelsen, så klarer du å vise entusiasme, du blir troverdig. Det er så mye flere ferdigheter og egenskaper som kommer frem når man tør å slippe seg litt løs og stole på at dette går greit. Men da må du ha noe verktøy. Ja, man må ha de der verktøyene. Og det er de som er så viktige å få. Så første steget til stedeværelse, å skifte fra Venstre til høyre gjerne alldeles. Kommer deg over på bremsepedalen i stedet for å være på gasspedalen. Ja. Det synes jeg er en god betegnelse. Ja. Men hva gjør man hvis man står der og merker at jeg får det ikke til? Jeg klarer ikke å tenke på de rådene og sier de seg og panikken har tatt en. Hva gjør man da? Da tenker jeg at der og da må du prøve å stoppe opp og bryte slik at du bare pausen tar jo ikke så lang tid som det føles, det tar kanskje to-tre sekunder, men det å rett og slett komme seg ned i føttene og kjenne på den bakkekontakten og ta den ekstra pusten, så begynner du litt på ny frisk, men du må ikke vente for lenge, du må ikke komme for høyt opp i panikken før du fryter av sånn for din egen del og kjenner at du får bakkekontakten for det skjer et skifte der da kommer du lettere over på bremsepedalen men jeg vil jo også si at det forutsetter det at det skal virke det forutsetter at du har trent en del at du vet hvordan dette fungerer At du kjenner at du klarer å skifte fokus. For det er klart at jo mer du har trent, jo lettere kommer du over i det riktige moduset når det virkelig gjelder. Og det er jo som alle de innlærte mønsterne. Hvis du ikke har klart å overdøve det mønsteret du hadde fra før, det med angsten for angsten og for mye fokus på de andre, så er det jo ikke så lett å komme over på det nye mønstret ditt hvis du ikke har trent så mye på det. Det er jo som man kan sammenligne med å lære å kjøre bil eller å lære å sykle. Første gang man setter seg på en sykkel når man er liten, så tenker mange at jeg husker fra min tid at jeg tenkte jeg kommer aldri til å lære å holde balansen det var så vanskelig og plutselig har du knekt skoden og da sykler og sykler og sykler du og så er det et innleit handlingsmønster og da glemmer du ikke det selv om du la være noen år å sykle så husker du hvordan det var å sykle og det samme med bil det er Du har så mange ting som du skal passe på når du setter deg inn i en bil, særlig med manuelt gir. At du tenker hvordan i all verden skal jeg få til det her? Og så har du x antall kjøretimer og får omsidersertifikat, og da kjører du og kjører du, og plutselig er det også et automatisk handlingsmønster. Da tenker jeg at man kan trekke den linja til taleskrekk, at du må øve på disse teknikkene for å starte Dette fryktmønstret med en følelse av mestring fordi at du har fått et nytt handlings- og tankemønster. Men det må automatiseres. Det må ligge som en refleks i ryggraden din. Og det krever jo ekstra antall repetisjoner. Kanskje legge inn da tre til fem ganger om dagen at man skal være til stede. Være bevisst på pusten. Kjenne at du lander litt. Det er så nyttig verktøy i mange forskjellige av dagliglivets virke også. Ja, for det ble jeg så overrasket over når jeg var hos deg, at du sa at du skal bare øve på hvert sted gjennom dagen. For det vil hjelpe deg når du står der. Og Jeg tenkte at vi skulle bare øve på akkurat taledelen. Men det å ha vært til stede igjen i dagen gjør at du har et modus som du lett kan komme tilbake til. Kjempeviktig. Og du klarer jo ikke det moduset hvis ikke du har trent. Men det er jo det som er den viktigste treningen. For mange sier at de vet ikke at de skal holde noen tale, de vet ikke om noe de skal gjøre i nærmeste fremtid. Men jeg sier at den viktigste treningen kan du gjøre hver dag. med å legge inn disse her små lommene med tilstedeværelse. Og det tar ikke noe ekstra tid, du kan gjøre, men legg vekk mobilen, og så sitt på bussen, sitt på, vær tilstede. Når du går fra A til B, kom deg ned i føttene, kjenn på tilstedeværelsen. Det er så enkelt, men du må huske på det. Ja, ikke sant? Men jeg husker veldig godt du nevnte en... YouTube-video, en TED-talk som jeg så i etterkant av kurset ditt. Kan ikke du fortelle om det? Jo, Amy Cuddy er forsker og psykolog og underviser på Harvard University, og har sammen med to andre psykologer forsket på dette med kroppsspråk og hvilken betydning det har for vår selvfølelse. Det de kom frem til var at ved å ha et uttrykk forstørrende kroppsspråk, altså utvidet kroppsspråk, ta litt mer plass, stå litt bredbent, holde hendene i siden, eller strekke hendene i været, stå som en supermann-stilling. To minutter med den posisjonen gjør at man utskiller mer testosteron, altså det hormonet som gjør oss litt mer tøffe og har litt mer pågangsmot, litt mer selvsikkerhet, og utskiller mindre kortisol, som da er stresshormonet. Ved å holde den posisjonen i to minutter hver dag, så kan du kjenne at det skjer noe med deg. Også kanskje du bruker det i forkant når du skal gjøre en ting du gruer for. Kanskje du skal på et jobbintervju, du skal ha en muntlig eksamen, eller du skal holde et foredrag eller en presentasjon, gå ut i garderoben, strekk hendene i været, stå og ta plass, og puste godt og kjenne at her skjer det et eller annet. Og det er klart at har du også trent på det i det daglige, så er det lettere å få større effekt av det når du bruker det i den sammenhengen du trenger å gjøre det. Så det var veldig, og den er fin altså, den ligger på TED.com, og heter Body Language med Amy Cuddy. Ja, det der har jeg brukt mye i etterkant, fordi det er så lett å sitte med mobilen i fanget, hodet ned, skuldrene mot kroppen, og beina i kryss, og har dette kroppsspråket da, før du skal gjøre noe du gruer deg til. La oss si at du skal til legen, eller rett før du skal snakke i en forsamling, så sitter du i den posisjonen. Og jeg synes det var så fascinerende at det skjer noe fysiologisk med deg. Du får faktisk... Når du ut via kroppsspråket ditt får ut skuldrene og hendene og bare står i den posisjonen i to minutter, så får du mer testosteron og mindre kortisol. Dette er fysiologi. Det er kjempespennende. Du trenger ikke stå sånn... Ikke på scenen. Nei, ikke på scenen. Bare det at du har uteskuldret, og ikke gjør det så liten, så forteller du kroppen din at dette mestrer du. Du er modig, dette får du til. I stedet for å gjøre det så liten som mulig, så forteller du kroppen din at Dette er skummelt. Dette må du ikke gjøre. Jeg så det på... kursdeltagere nede i 13-14 år og av og til har jo hatt privatundervisning da. For eksempel unge jenter som ikke takler det der og skulle legge frem noe foran klassen. Altså de bryter jo sammen i gråt når de kommer opp foran klassen og takler det. Det er klart det er fryktelig ødeleggende. Jeg husker jeg hadde på kurset så sier jeg meg hvordan går det på skolen da? Nei hun fikk jo da Topp karakter i alle fag, bortsett fra de myntlige, for da var hun ikke til stede. Da var hun syk, og ble hjemme, for hun taklet det ikke. Så skulle vi ha noe privatundervisning, og så kommer hun opp og stiller seg opp foran meg, og skal lese opp noe, og krysser føttene, og synker sammen i skuldrene, og så bøyer hodet og står og leser, og sier stopp. Prøv en gang til, og så står du med føttene litt avstand, du retter deg godt opp i ryggen, og så puster du godt inn, og så leser du. Det var jo noe helt annet. Du ser jo mange, de trekker ærmene ned over fingrene, over hendene, kryper inn i gensen. Det signaliserer jo masse til deg selv om at «dette er flaut, dette liker jeg ikke». Så bare det å trekke opp ærmene, det å rette opp ryggen, stå godt, det gjør noe med det. Og jeg så effekten så utrolig bra på den unge jenta, at hun taklet jo dette så fint, og ble jo kjempeflink i løpet av få treningstimer. Og det å gå tilbake på skolen og ha en trygghet på at dette kan jeg få til, det er så viktig. Så det former de så bra. Så det skulle vært obligatorisk på skolen, tenker jeg. Ja, det skulle det absolutt. Men her får vi i hvert fall gode verktøy. Så da har man vært inne på dette med å roe ned, få fokus på hvordan du står, pusten, Det er mange som sier at jeg har litt metallskrek, men jeg har hatt mange pasienter som kommer til meg og ønsker medisin av grunn av at de har metallskrek. Da sier de at de ikke kan gjøre det uten sobril fordi de begynner å svette så mye og blir så rød i ansiktet. Den sobrilne vivalen hjelper mot det. Hva kan man gjøre i stedet for å bruke vival eller sobril mot akkurat sånne ting? Du må møte angsten i kontrollerte former, tenker jeg. Det hjelper ikke å kaste seg utpå, men du må lære noen verktøy, og så må du drive med litt eksponeringstrening. Det er det eneste som hjelper mot frykt. Og det er jo da mestringen kommer. Du mestrer ikke mye hvis du vet at du må ta en pill i forkant. Det gir ingen god mestringsfølelse. Så jeg tenker det å møte frykten i kontrollerte former, det gjør at du utvide komfortzonen din på også andre felt. Så finnes ingen håpløse tilfeller, som sagt. Og det å bare si høyt noe som er så skamfullt, og som har tatt så stor del av livet, i hvert fall for min del, det var veldig forløsende. Jeg... kunne si høyt den skam jeg hadde bært på hele livet. Og det hjalp meg veldig, og bare det at jeg kan snakke høyt om dette i denne podcasten, det er jo for fire år siden så hadde det vært helt vanvittig hvis noen så til meg at jeg skulle gjøre det. For jeg var så skamfull rundt at jeg ikke mestret dette. Og det påvirket meg i så stor grad. Ja. Og nå er det kanskje noen som lurer på hvordan det gikk når jeg skulle holde denne talen i stavangen framfor alle hudlegerne. Men med dine verktøy så gikk det bra. For at før de ropte opp mitt navn, så satt jeg på stolen, kjente føtteren godt plantet på jorda, og når de leste opp navnet mitt så gikk jeg sakte, men sikkert opp på scenen. Jeg tok tre dype magepust, Det kan føles veldig lenge når du står der. Men da jeg øvde med deg, så visste jeg at det ikke var så lenge som det føles. De som sitter og hører på, de tenker ikke over det. Så da jeg satt meg i et modus som jeg sa til kroppen min at dette er trygt, så holdt jeg denne talen. For første gang i livet klarte jeg ikke bare å være til stede, men jeg syntes faktisk at det var gøy. Jeg var jo kjempenervøs i forkant. Det er jo ikke slik at man slutter å være nervøs. Men det er jo helt naturlig at man er litt nervøs. Det gjør at du kommer i en modus som gjør at du presterer bra. Jeg husker så godt at etter det foredraget jeg hadde framfor de, så tenkte jeg, herregud, dette fikk jeg faktisk til. Jeg fikk faktisk til å være meg selv. De flirte. Jeg fikk den der mestringsfølelsen som jeg aldri før hadde hatt framfor en forsamling. Og den dagen var en turning point i mitt liv, fordi jeg klarte endelig å Jeg sluttet å være så liten som jeg kunne. Og heller var meg selv og fikk formidlet det jeg hadde lyst til å formidle. For jeg har alltid vært veldig glad i å formidle kunnskap om kropp og helse spesielt. Og på slutten av det kurset som var over tre dager, så skulle de gi pris for beste foredrag det året. Og når de ropte opp mitt navn, Annette Dragland, så kunne jeg nesten ikke tro at det var sant. Fordi For bare noen uker før det hadde jeg tenkt at jeg måtte sykemelde meg, for jeg var så nervøs for å holde den talen. Og så fant jeg beste foredrag. Og den prisen har jeg for en del stående i skapet, og den er som en påmenning, ikke at jeg har holdt et så godt foredrag, men at jeg fikk det til at jeg klarte å mestre en skrekk som hadde vært så tatt så stor del av livet mitt over så mange år Så den har jeg med stolthet, og jeg husker jeg sendte deg melding og sa, Siri, jeg klarte å holde talen, jeg vant for beste foredraget. Etter nesten ikke jeg har vært så stolt i hele mitt liv. Jeg var jo stolt, jeg synes det var kjempegøy. Ja. Fantastisk, ja. Og så er det jo viktig å huske på de bragdene man får til da, også ved neste korsvei hvis det er noe annet, noe nytt. neste gang, så kommer du til å grue deg, garantert. Men jeg tenker at det er jo denne varmeangsten i forhold til den kalle angsten som ofte lammer og gjør deg... Få deg til å få lyst til å trekke det. Bakke ut, finne smutthull. Hvordan kan jeg unnslippe? Så får du den varmeangsten. Da kan du tenke at det er skummelt. Det er helt greit å klappe deg på skuldra og si at det er klart du er nervøs. Men dette takler du. Så får du å bli motivert og giret. Så blir det bra. Ja, og det blir bra. Det er et levende eksempel på det. Tusen hjertelig takk for at du ble med i podcasten i dag, Siri. Det var veldig hyggelig å ha deg her. Takk for at jeg ble spurt. Hyggelig. Da tenkte jeg at vi skulle avslutte med et sitat som du fortalte meg på kurs. Ja. Jeg må jo si litt om bakgrunnen for det, for det var jo i starten når jeg skulle starte opp mine kurs. Jeg er jo ikke utdannet psykolog, jeg har litt vært av forskjellige andre ting, og tenkte at det er sikkert mange andre som kan dette bedre enn meg, men jeg hadde noe troen på dette konseptet, at dette her tror jeg mange mennesker trenger. Det finnes mange som sliter med taleskrekk, som gjør at de legger lokk på kunnskapene sine, på ferdighetene sine, som tar valg utifra hvor de kan unnslippe. Så jeg tenkte at jeg må bare ha disse kursene, og så hadde jeg i tankene dette lille sitatet der det sto «bruk de ferdighetene du har, for husk, det vil bli svært stille i skogen hvis bare de flinkeste fuglene skulle synge». Så det er viktig å tenke på. Man må ikke alltid være best på alt, men alle har noe å komme med, og alle trengs, tenker jeg. Det er veldig fint sagt. Tusen takk for at du ble med i dag, Siri. Veldig hyggelig. Og hvor kan vi finne deg? Hvis du går inn på www.talehjelperen.no eller googler Taleskrekk, for eksempel, så finner du nettsiden min. Ja, og da kan man melde seg på kurs. Da kan du melde deg på kurs, eller du kan ta nettkurs på Zoom, eller du kan, ja, jeg har også skrevet en bok for noen år siden da, For noe som motiverte meg til å komme i gang med dette her, var jo også den boka jeg leste den gangen, med alle de historiene om folk som hadde fått endret livet sitt etter de fikk knekt denne taleskrekkens. Så tenkte jeg, jeg må jo også dele mine historier med alle som har fått det mye. Det er jo godt for andre å se, når du sliter med et sånt problem, så er det hyggelig å se at andre har fått til å komme ut av det. For det føles jo håpløst når du står midt oppi det. Men det går an å overvinne. Det går an å overvinne. Det er vi begge to et eksempel på. Ja, så håper jeg at ting normaliserer seg snart i forhold til korona, og at vi kan komme ordentlig i gang med gode kurs. Ja, det har vi veldig tro på. Det har vi tro på. Tusen takk for i dag, Siri. Ja, da håper jeg at du fikk noen verktøy som kan hjelpe akkurat deg hvis du sliter med talskrekk eller blir nervøs når du skal holde taler. Det er hvertfall tenket på hver gang jeg skal prate i en forsamling eller gjøre noe annet. Som gjør meg nervøs, så tenker jeg på hvordan jeg sitter. Jeg tenker på føttene, at de er godt plantet på jorda. Hvis jeg skal holde en tale eller et foredrag, så har jeg på meg flate sko, fordi det er veldig greit å kjenne at føttene sitter godt på bakken eller på golvet. Og med høye heller så vipper man litt fremover. Så det er også et tips som Siri lærte meg. Også puster jeg tre ganger med magen når jeg står der oppe på scenen. Og før jeg går opp, så går jeg sakte, men sikkert. Og kjenner etter hvert steg opp til scenen, i stedet for å tenke på å nei, å nei, å nei. Det er kjempegode tips som har god effekt. Takk for at du hørte på i dag, og hvis du har noen tilbakemeldinger eller spørsmål, så er det bare å ta kontakt på legeromlivetgmail.com, eller på Instagram eller Facebook. Og hvis du ønsker å høre neste episode, så er det bare å trykke abonner. Ha en kjempefin dag! Ha det godt!