‹ Tilbake till podcasts ‹ Kaffeskål med Hollund & Krogh

3/3/2024

#80 Barneoppdragelse, biohacking & pruting på FINN.no

Denne episoden av Kaffeskål Deluxe diskuterer om det er bedre å leve evig med et strengt regime eller ha et kortere, men mer komfortabelt liv. Øyvind og Frida snakker om Brian Johnson, som prøver å reversere aldringsprosessen med kunstig intelligens. De diskuterer også pruting på Finn.no og forskjellig oppdragelsesstiler. Frida deler sin opplevelse med å bære 12 store esker fra Klaas Olsson og hvor irriterende folk kan være når de prøver å hjelpe. Episoden avsluttes med en diskusjon om å dele bekymringer med venner, og hvordan det er viktig å respektere andres valg.

00:00

Podcasten diskuterer balansen mellom evig liv med strenge regler versus å leve kort, men lykkelig med en ubekymret livsstil.

18:22

Diskusjonen handler om ulike oppdragelsestiler og hvordan de påvirker barns utvikling, særlig mellom press og frihet i valg.

26:03

Å gi slipp på en drøm kan være en psykisk kamp, men det er nødvendig for å respektere egne grenser og valg.

En podcast fra

Transkript

En podcast fra Simpel.

Du hører på Kaffeskål Deluxe med Holden og Krog, og i denne episoden så snakker vi om: Er det bedre å leve evig hvis det innebærer at du må følge et utrolig strengt regime? Eller å røke litt på kvellinga, ta seg noen glass vin og sitte og ha slabberas på terassen, men dø tidlig? Så ringer vi Agnes, jeg har bært noen esker veldig langt, og helt til slutt snakker vi om oppdragelse.

Koffe skål!

Jeg hørte på en oppdatert episode. Ja, du driver med det. Og det var da, det handlet om en mann, hva heter han igjen da? Jeg skal si hva jeg vet til det. Han her heter Brian Johnson. Ok. Og han har satt seg et håret til mål. Han vil rett og slett leve evig. Reversere aldringsprosessen. Utennemessig liksom? Alt. Han måler han seg å bli over 200 år, ikke sant? Ja.

Og alle valg tas av kunstig intelligens i livet hans. Av kunstig intelligens? Ja. Så det vil si at han er selvfølgelig en riking, og nå har dette blitt hans største prosjekt, hvor alt han spiser, når han spiser, når han sover, og det er drømmen om evig liv som motiverer ham. Han er styrterik, og han bruker på en måte...

Han har utviklet en teknologi da, så alt han gjør måles, ikke sant? For å finne ut av den perfekte formula til å leve livet sitt, til å ikke bare stoppe aldringsprosessen, men også reversere den. Men det er jo umulig.

Han har jo på en måte kroppen hans da, i hvordan vi måler alder, for det går jo an, ikke sant? Å måle hvor gammel er egentlig kroppen din i forhold til gjennomsnittet, har han reversert med 22 år. 22 år? Ja. Oi, det er jo ganske bra da. For han levde visst en ganske usunn livsstil før det her, som var liksom at han var litt overvektig, han spiste mye junkfood og fastfood og sånne ting, og spilte mye spill og liksom, ja, overvekt.

overarbeidet og stress og sånne ting da men så endte det opp med at nå har han gjort det her da da har han blitt liksom 22 år yngre og så tenkte jeg bare når jeg hørte den podcasten det hørtes ut som verdens tristeste liv fordi hvis det hadde vært at du kunne leve evig og ha det fint men du må leve evig sånn det er jo på premissene og han også når han snakker så mener han jo det at det at liksom kundtlig intelligens kommer til å ta over alt og da er jeg sånn

Please not Det er mange som tror det Men ta fra deg valgmuligheten i livet ditt da Som ikke velger når han sover eller når han spiser Eller når han gjør noen ting Og han faster 22 timer i døgnet Og spiser nesten bare Piller og sånn Som skal gjøre at han får i seg alt nok næring Og drikker noen grønne smuder Det høres ikke så gøy ut Sex er noe han ikke prioriterer For det kan han jo ikke gjøre for det passer jo ikke inn Det er helt utrolig Men han har noe familietid da for han har jo noen barn

Ja, men da er det jo mindre gøy å leve evig når det er så sykt sturslig, liksom. Ja, det er bare så sturslig. Jeg skjønner ikke hvorfor han vil det. Og da var det så gøy, for jeg gikk og hørte på denne podcasten, og så gikk jeg fra trening og hjem, og da i bakgården min så sitter det ofte folk på terassen, ikke sant? Og da satt det et eldre ektepar og røka, og lo, og drakk vin, og koste seg. Jeg sier røka, fordi det var det de gjorde. Og det var altså, de hadde a blast. Og jeg tenkte...

Fy faen, de kommer til å dø tidlig, og de kommer til å ha det beste livet. Jeg tror far og mor, som er nå 97 år, hun tenker på døden som en litt sånn deilig avslutning. Det kjenner jeg kjempegodt. Hun er ikke så redd for døden. Hadde ikke jeg vært heller, tror jeg. Jeg håper ikke jeg er redd for døden på den alderen. Nei, så ligger det jo det at du skal jo ikke bli gammel heller, så du skal jo ha en kropp som fungerer, hvis du gjør det som han gjør, ikke sant? Men hva skal den fungere til?

Du må bruke all tid på at den skal fungere. Ja, den fungerer jo ikke til å gjøre de gøye tingene. Nei, det er jo derfor du vil ha en fungerende kropp, for å gjøre ting. Nå er det det samme som å ha en 90-årig gammel kropp, for du kan jo ikke gjøre noe uansett. Nei. Og det, når jeg gikk der da, i bakgården og så dette eldre ekteparet, le og kose seg, og hørte på denne podcasten, så tenkte jeg,

Nå symboliserer jo ikke dette eller ektevare noe så ekstremt, men det symboliserer på mange måter litt andre enden, ikke sant? Og jeg kommer jo fra trening. Og så tenkte jeg sånn, for jeg kan jo ha en tendens til å bli litt sånn fanatisk opptatt av å trene og sånne ting, og jeg bruker det som en balans også. Men jeg må minne meg på at hvis jeg skulle valgt, så ville jeg valgt å være det ektevare til terassen. Ja, lett. I alt det der...

Mjas og fjas om å være clean girl Og stå opp klokken fem på morgenen Og få inn en trening før jobb Og liksom alt det der Så er det deilig å huske på at det livsstil Det ektevaret på terassen er faen ikke feil altså Det å på en måte skape de Øyeblikkene i livet som handler om å bare være da Og ha det bra i de øyeblikkene

Det er vanskelig, men det blir bare viktigere og viktigere, for det blir så tydelig at det er vanskelig å finne dem. Ja, det er sant. Vi skal ikke leve så lenge. Vi andre. Brian derimot! Han skal leve lenge. Han kommer til å leve evig, men kommer nok til å leve lenge. Det er jævlig kjipt at man dør i en byrlykke. Det livet er jo så kjørt, skjønner du? Ja, det livet er verdt mer enn alle andre. For vi er ikke på et prosjekt på den måten. Det tenkte jeg på også. Jeg tenkte så sykt kjipt å dø. Bare i en ulykke, ja. En ulykke.

Har han tatt høyde for det, eller er han ekstra forsiktig? Det lurer jeg også på. Jeg driver jo og pusser opp. Det går altså ordentlig tregt, for det er jo så mye beslutninger som må tas.

Og det er det jeg savner på å være to, at en annen også kan si «vi gjør det!» Ja, ja, ja. Det er ikke like kult å stå der i lærheten og si til meg selv «kjør nu!» Nei, det er ikke det. Men jeg har da kjøpt verktøy på Finn. Og da startet jo en sånn... Det er dyrt med verktøy. Ja, ja, skikkelig. Så jeg spurte blant annet kjærgårdsprinsen om dette verktøyet er bra, om det har vært den prisen som det ligger ute for, på en måte. Ja, ja, ja.

Og det var da en stor sånn kapp-og-gjærsag, som det heter, med stativ og sånn byggstøvsuger. Ja, jeg skjønner. Og det kostet 10.999 kroner. Det er dyrt. Det er mye peng. Så da ville jeg jo få høre meg om at dette er all-out-verktøy som har vært den prisen. Og så sier han ja. Han har hørt med sine kompiser som er byggefolk. Og det var en god deal. Godt verktøy som jeg kan selge hjem også etterpå. Og så sier han, da tar du oss en melding og sier...

Hvis du leverer det i morgen, ta igjen for ti. Ja, det er ikke helt den approachen du vil gjøre.

Det, altså, river og røsker så hardt i meg. Ja. Pruting på den måten der. Ja. For en frekke approach. Ja. Ikke si, jeg byr ti, men da tar jeg en for ti. Ja, men pruting er jo høflig. I norsk kultur, ja. Så sier kjærgårdsprinsen, og de guttene han er med, for jeg er på telefonen, og det er mye, mye gutter der. Nei, nei, du må det. Og så sier jeg, nei, men jeg kan sende mulig å få den levert i morgen. I så fall byr jeg ti tusen. Mhm.

Og da sier du nei, nei, nei, det går ikke. Ikke sant? Der har du for mange muligheter til å si nei. Men det er sant da. Så til slutt så endte vi på da. Kostet meg litt, men vi endte på. Kan du levere i morgen for 10 000? Ja, det er en bra mellomting. Da er det jo det samme som å si jeg tar den for 10 000. Bare på en høflig måte. At ikke du på en måte bestemmer at du tar den. For det er jo opp til vedkommende om de vil godta prisen din. Ja, men det er det som er 101 i salg.

når man skal selge noe, eller at man vil ha noe ut av noen andre, er at man ikke skal gi noen spørsmål til dem mennesker. Man skal bestemme for dem, slik at de slipper å tenke, slik at de bare kan si ja, og så har du ikke lagt noen gruber til at du ikke kan få det du vil ha. Jeg skjønner at det er en salgstaktikk, men jeg synes det er ubehagelig. Han skrev at han ikke kunne levere den dagen, men han kan levere til uka. Ja. For 10 000.

Så vi landet på 10. Hvis noen har lagt ut noe til 10.999, så har de bestemt seg for å selge den for 10. Det var det alle de gutta var enige om. Men jeg legger jo ikke så ofte ut ting på Finn, og jeg er åpen for at folk kan by mindre enn det jeg legger ut ting for. Men jeg er ikke åpen for den approachen. Hadde noen sagt til meg, jeg tar den for en billigere pris enn det jeg har lagt ut for, så hadde jeg tenkt, nei det gjør du ikke, og du får den heller ikke for den prisen jeg har lagt ut for, og du får den heller ikke for masse mer.

Fordi du får ikke lov å kjøpe meg. Fordi jeg godtar ikke sånn type oppførsel. Jeg hadde jo ikke sagt til en jente på min alder sånn, tar den toppen for 200? Ja, du er enig. Men det er jo fordi det er hennes topp som hun nå er sånn, kanskje jeg skal selge den hvis jeg får det pengene jeg vil ha. Og så kan hun jo også gå med den toppen, typ. Mens det er et verktøy som ikke er en person å bruke for, så føles det mer sånn,

Jeg er enig at det er en annen jargong på Finn enn det det er på, med sånne store ting og sånne store summer, enn det er for en topp som ligger ute på 300 og du sier jeg tar den for to. Jeg var hos broren min i går og snakket om det her, og da tok vi en runde om folk, om de er komfortabele med å prute. Og da var jo disse kjærestene fra forskjellige land til stede, og i Portugal så er det visst ikke vanlig. Det er jo det ikke i Norge heller. Som alle derimot.

Det prutes det. Det prutes det. Det er veldig vanlig. Så for kona til broren min, så er jo det veldig vanlig. Det er overhovedet ikke høflig. Men hun skjønner at hun ikke skal gå inn på en som er vred til Norge og prute. Jeg synes noen også er talentfri.

talenter på å prute. Det er jo et ekte talent å være god på. Å prute med skjerm, uten at det virker noe frekt, men at det er skjermig, og du ender opp med å ville gi personen noe billigere. Det er et prutetalent der ute, og jeg har opplevd... Min pappa er et prutetalent. Han pruter sjeldent, men han kan finne på å gjøre det med ting som ikke er noe han trenger, hvis du skjønner at han er sånn «Åh, dette er litt tull til meg å bruke penger på». Prøver å prute på det, ikke sant? Men

Men det er veldig vittig, pappa. Jeg tror jeg kom ut fra Karlingsengang med en sånn skinnjakke og en buksø et eller annet, hvor han bare sånn, fikk du halvpris? Så var jeg sånn, pappa, det er rart. Han bare, nei, nei, nei, slo på. Jeg sa, hvis jeg skal ha det nå, som du prøver å prakke på meg, da skal jeg ha en til halvpris. Jeg bare, du sa ikke det? Han bare, jo, jo, og da fikk jeg en til halvpris også, fordi da hadde hun funnet frem en fra lager. Det er jo mulig, det er bare utrolig når noen er liksom... Da må du ha litt sånn... Karisma. Ja, karisma. Ja, det må du. Ja.

Men broren min fortalte at han har en kompis som har en kjæreste fra et land som det er vanlig å prute. Og han pleier å gå inn på skjedebutikker og være sånn...

Vi tar den ikke hvis ikke vi får, ikke sant? Prute som faen. Og så går han ut og sier til kjerten sin, bare vent, de kommer løpende etter oss. Nå må vi bare være kalle, iskalle og gå ut. Kommer aldri løpende. Ekstra vakten på hensomavris, brøysakk om de gikk ut av butikken. De leier jo av det for alltid på en måte. Spesielt på ting som man ikke kan gi rabatt på, sånn er det en TV eller noe sånn. Ja.

Jeg er ikke komfortabel med å prute face to face. Jeg gjør det aldri. Hvis jeg kommer til Loppis eller noe sånn, så er det sånn her, ja, hvordan koster den? Og så synes jeg egentlig det var litt dyrt. Så sier ikke jeg sånn,

Kan jeg få den på 50 i stedet? Altså, det skjer ikke. Nei, jeg kan verken jobbe et sted hvor noen kan prute på meg. Nei, ikke heller. For da er jeg jobb med en gang. Ja, og det er lettest å prute på. Jeg dro jo på det der Tice-grønne, vet du? Husker du det? Med et par sko som eksen min kjøpte til meg for 3000 kroner. Hva solgte du de for? 500 kroner.

Ja, men virkelig. Det er sånn at de tringer meg. Jeg har skjønt at jeg kan bare stå på sånne markeder, der kan jeg ikke ha noe som har veldig høy verdi. Nei. For da kommer jeg til å unneselge det som faen. Ja. Så jeg må bare ha masse ting som jeg kan si sånn, 50 kroner! Jeg må bare ha sånne plagg. Det er det jeg har skjønt at hvis jeg skal på sånne markeder og sånn, så må det handle om å bli kvitting. Du kan ikke handle om at du skal hove inn. Men opp...

Ofte er slutsummen på kassalappen også bedre. Det er slutsummen på kassalappen som selger. Det er av at du er raus, for da blir det mer kvitting, og du selger sykt mye mer. Enig. Kaffeskål! Kaffeskål! Hva skjer? Det er koselig! Nei, det poddes da! Men nå, oi, nå er det sikkert ekko. Oi, det er ekko nå! Gogo! Ja, jeg må bare prøve. Jeg hører stemmen min, jeg hører det jeg sier.

Oh my god. Det var ekkelt. Jo, jo. Men kanskje vi kan få... Har du dikt tilgjengelig, Agnes? Så kan vi gå rett på sak, så kan det komme litt i ekko. Litt lydeffekt. Vet du hva? Jeg har ingen nye dikt. Jeg har noen nye som jeg har skrevet på Instagram, men akkurat nå så ligger det nede. Men nye gjør i oss ingenting. Vi kan gjerne høre at de er på Instagram. Sier du bare nei til dikt nå? Nei, jeg gjør ikke det. Sier du ikke det er nytt?

Nei, men da kan jeg åpne. Nå skal det høres litt gammeldags ut. Jeg har aldri åpnet Instagrammen mens jeg snakker med dere her. Det blir spennende. Et lite øyeblikk. Skal jeg bare velge? Ja, det er jo det sånn det går. Nå følte jeg meg skikkelig usmart, måtte jeg si.

Jeg tar denne igjen. Jeg tror jeg er en sånn som føler for mye. Jeg har prøvd å føle mindre, men da føler jeg bare på det. Det kan øynene relatere. Det kan relatere som faen. Ja, men det er sant det. Ja, ja, ja. Ja, ja, ja. I går var jeg så lei meg fordi jeg er hormonel, og så var jeg sånn, åh.

gråt litt og sånt for et eller annet jeg vet ikke hva faen jeg har gråt for en gang jeg har gråt for sikkert ti forskjellige ting på en dag og så fikk jeg trøst av indieprinsen og så var jeg sånn du er slitsomt at jeg er sånn å være unreasonable og han bare ja

Altså nei, det går helt fint. Jeg bare, but I'm being so unreasonable. Ja, vil du at jeg skal bekrefte at du er unreasonable? Ja, fordi det er det. Og da prøver man så hardt å være sånn, jeg vil ikke være unreasonable, men da begynner man å gråte av det. Ja, for det er akkurat det. Ja, men det var flott at vi klarte oss med litt ekko, vi. Ja da. Jo, kapuskål, ha det. Ha det. Jeg dro på Klaas Olsson her om dagen, Frida. Ja.

og kjøpte ikke for juicy historien og skal kjøpe noen esker da, ikke sant for å pakke ned litt klær og strikke kolleksjon og sånne ting for nå skal jeg drive og rive og da tenkte jeg 12 sånne esker er jo fint å ha

Så jeg kjøpte 12 esker med lokk. De var svære. Jeg så det. Og de skulle jeg da helt problemfritt bære hjem. Allerede da jeg bar det til kassa, så burde jeg jo tenkt at jeg sliter å få de gjennom butikken. At å få de helt til leiligheten er jo ikke...

et sjakk-move. Men det er et klassisk krog-move. Så jeg ender da opp med å måtte bære alle disse eskene. De er så vanskelig å bære at du har veldig vondt i fingrene. Ja, det er den lille kanten du har. Nemlig. Som skjærer i sporene på ledden i fingrene. Og også såpass høyt at jeg ikke ser noe. Så jeg prøver å ta det litt på skrå, ikke sant? Og begynner å bære da fra...

Oslo City til Grønland over broa til bussterminalen og gjennom bussterminalen problemet er at da vil jo folk gjerne hjelpe som er hyggelig men jeg prøver å signalisere at jeg ikke vil ha hjelp med måten jeg gjør det på, ikke oppsøkende for jeg vil ikke ha hjelp, for jeg skal jo gå et stykke, så jeg gidder ikke at noen skal være med deg, nei, da vil jeg bare fikse det selv og ta det på etapper men en idé er jo å legge disse lokkene

oppi kassa, ikke sant? Og ikke ha det på toppen, for da kan det jo skli av 12 lokk opp på 12 kasser som er satt oppi hverandre. Det høres veldig tullt ut. Men når jeg legger lokken oppi, så begynner de å slå meg i hodet. Så det er en veldig dum løsning, finner jeg fort ut. Det funker ikke.

Men det er altså en dame som stopper meg og sier, jeg skal hjelpe deg. Så sier jeg, nei, takk, ellers takk. Jeg skal ha litt godstykke, så... Nei, nei, nei, jeg skal hjelpe deg, for du må legge de og begynner å legge... Sier jeg, nei, jeg har prøvd det. Nei, nei, nei, de må oppgjøre at du har prøvd det, det funker ikke. Nei, de må, for det er mye smartere, skjønner du, sier jeg. Oi, vet du hva, jeg har faktisk prøvd det, og det fungerer ikke. Tusen takk. Ok, ok, jeg skulle bare hjelpe.

Jeg kan se det veldig på meg. Det er helt utrolig forferdelig. Og så når jeg sier jeg har prøvd det, det funker ikke, så skal hun begynne å ta tingene mine og omlokere det for meg. Men folk er jo sånn, Øyvind. Folk er irriterende. Fy faen. Det er det at du er sjokkert som gjør meg sjokkert.

Det som var også, at jeg ble selvfølgelig sett av en kaffeskåler En kaffeskåler vi har snakket om mye her i podcasten Kaffeskåleren som er samme supermann Som endte opp med å bli samme supermann Fikk øye på meg da, vet du Så da fikk jeg en liten DM Om jeg trengte hjelp Det var veldig hyggelig Jeg setter jo pris på at folk spør om Jeg trenger hjelp Ja, det gjør jeg Fordi 100% hadde det vært en situasjon hvor jeg følte at

Ja, her hadde det vært veldig bra med litt hjelp. Når jeg kom til døra på Grønland for eksempel, så ventet jeg til det kom noen og sa «Hei, kan du bare holde denne døra når jeg går inn?». Ikke sant? For det er en ting jeg vet, takket opp mye tid av dem, og så var det gøy, for jeg fant en utrolig smart måte. Fordi hvis jeg løftet opp den ene esken litt og la noe under der, så var de såpass gjennomsiktige at når det ikke var mange på rad, kunne jeg se gjennom den samtidig.

Så da gikk jeg bare rett frem Det som var gøy, det var at ingen som forstod Hvordan jeg klarte å se For det så ut som jeg ikke så Da var det en fyr som følte etter meg en stund Og det var så tydelig at han klødde seg i hodet Og hvordan jeg ikke krasja i noen ting Eller noen folk Til slutt sa han Hvordan klarer du å se? Og da sa jeg Det er gjennomsiktig, skjønner du Det var så gøy Det synes jeg var moro

Jeg har fått en ny yndlingsserie på TV-frida. Hva da? Foreldrekoden med... Katrine Målt. Det er altså masse foreldre. Det er jo dessverre bare foreldre i par, da. Det er veldig mye... Det er underrepresentert av enskild. Ja, det er bra du adresserte det. Ja, men bare fordi...

Jeg kjenner flere som er enskelige foreldre, og jeg tenker de oppgavene her hadde vært mye vanskeligere hvis det var en. Men hva er dette for noe? Det går ut på at vi da følger forskjellige oppdragelsestiler til forskjellige foreldre. Ja, riktig. Så de får oppgaver, som for eksempel å få barna til å hoppe fra femmeteren, og så hvordan de da som foreldre takler den.

Og så sitter da Cathrine Måltær, en psykolog, og masse foreldre, og så sitter de og reflekterer rundt da, ikke sant? Og det er liksom et par som er veldig sånn der, man sier jo på at man ikke skal presse ting nedover hodet på barna sine, men jeg synes man skal det! Ikke sant? De kommer til å være glad for det når de blir gamle, at de har lært seg å spille fiolin og piano for dittene. Jeg er enig med deg. Ikke sant? Og så er det en stil som er sånn, vi skal ikke presse barna våre til noen ting.

Så får du forskjellige oppgaver. Det er kjempespennende, Bruna. Ja, det er gøy. Og det er et par der som har hjemmeskole. Og jeg... Det er gøy, for de har hjemmeskole med barna sine, og de er veldig opptatt av at barna er ekte mennesker. Alle barn. Men at de er likeverde. Så deres nei...

betyr nei på en måte så de tvinger ikke barna til noen ting og det er veldig sånn det frie valg og altså fy faen for harmoni det virker som den familien har

Og så er det gøy for du ser liksom, følger dem i forskjellige oppgaver, og i starten så er man jo veldig kritisk til det her, ikke sant? De har hjemmeskole, de gjør det veldig sin egen måte. Og jeg er jo veldig skeptisk til at de ikke da barna får den sosiale stimulien, og det å være sosiale kunnskapen. Det er det jeg mener er det negative med hjemmeskole. Ja, absolutt. Man har litt fordomme med en gang, og er skeptisk, og kanskje god grunn også. Ja. Men det

Men det er superinteressant når de da etter hvert får flere og flere oppgaver, og de barna løser de fantastisk. Ja. For eksempel så fikk de oppgaven av å vaske. De syntes det var en lek.

De elsket å vaske De syntes det var kjempegøy Fordi de har ikke sånn Disiplin, dynamikk hjemme til vanlig At det er sånn straff å vaske Nemlig Så de syntes det var gøy, og de koset seg med det Og det var bare I forhold til de andre familiene Hvis du vasker får du en gullerot Og det var liksom Å legge seg ned og begynne å grine fordi de skulle vaske Det var interessant da Og så hadde de også En lek hvor det var å bytte

Nå skal dere barna være foreldre, og vi skal være barn. Og hvordan de barna i den familien en gang tok fatt på oppgavene med kjærlighet. Treåringen skjønte oppgaven, det synes jeg var veldig imponerende. Og når da faren var sånn, ok, kan du lage mat til meg? Så satt han sønnen på sånn syv eller noe, i gang og klerte. Og når han sa, åja, nei, men jeg vil ha mer sukker på. Så gikk han og tok mer sukker på.

Åh, men nei, jeg vil at du skal skjære den opp. Så gikk han og skjært opp. Altså, han da verdsatte foreldrene sine valg på samme måte som hans valg har blitt verdsatt, ikke sant? Ja, ja, ja. Det gir mening. Han ser ikke på foreldrerollen som en disiplinær ting. Og han ser ikke på valgene til barn som mindre viktig på en måte. Veldig kult.

Det var veldig fint å se at det finnes så utrolig fine ting ved det å faktisk se på barnet ditt som en likeverd. Og verdien i å la dem få velge selv, og ikke presse dem til ting. Selv om da andre familier, ikke sant? Å presse barn til ting kan føre til å oppnå mestringsfølelse. Og det er også viktig. Jeg har jo hatt, jeg vil si...

Jeg har ikke hatt noen av de to. Jeg har vel hatt en mellomting, vil jeg si. Ja, det er nok vanlig ikke å ha en mellomting. Men jeg har nok hatt mer enn... Nei, jeg tror i forhold til vennene mine, så har jeg nok hatt mer av den frie valg. Ja, det har nok jeg også. Og det tror jeg har noe med at foreldrene mine har så mange barn fra før, at jeg var fjerdeband. Og da er det ofte en løsere... Og så blir det også mer på en måte... Du må uansett forholde deg til søsknene dine. Så det er mer ting du ikke kan uansett, fordi dere må dele. Ja.

Ja, det gir mening. Tror jeg også har hatt ganske sånn chill. Det er jo, hadde jo noen regler, jeg kunne ikke gå på bordet liksom. Nei, jeg vet sånn i forhold til fritidsaktiviteter og sånn, så var det jo sånn, det vi snakket om før, at jeg fikk ikke liksom nye fotballsko og leggskinn før jeg hadde prøvd å spille litt og bunnet meg til aktiviteten. Nei. Men jeg fikk alltid valget om jeg ville ting eller ikke. Det var ikke noe sånn... Tvang? Ikke heller. Det var ikke noe tvang, og...

Jeg ble ikke tvingt til å leke med folk. Det er det sykeste. Jeg synes mange blir tvingt til å ha venner. Sånn er det, jeg liker ikke hun. Altså er foreldrene venner da? Jo, men dere er samme alder og dere skal leke. Den type grad der. Jeg hadde flere venner som hadde tvangsvenner. Og mamma, jeg husker mamma respekterte meg veldig når jeg sa sånn, vi kommer ikke overens. Eller bare sånn, jeg liker ikke det. Jeg synes hun er sladrette. Det kan være de dårligste grunner, men jeg liker ikke å være med hun. Og da ble det sånn, da skal ikke du være med hun. Nei.

Og det er ikke sånn at hun er noen gal person, men bare sånn at du har sosialt valg du også. Du skal slippe å bli tvunget som en hund med andre hunder. Jeg synes det er helt sykt. Jeg tror noe som man også må huske er at det å for eksempel si nei da. Det var jo det disse foreldrene som hadde en veldig sånn type oppvekst. Det å si nei er også noe å lære seg. At de ønsket at barna sine skulle lære seg at det at du sier nei blir respektert.

Og det skal du forvente at skal bli respektert i livet ditt generelt. Og som en person som er en people pleaser, så er jo det en veldig fin ting. Tror jeg veldig mange har en fordel i livet å ha med seg da. Jeg føler jo utenfor mine venner nå at jeg vet også litt hva slags oppdragelser de har hatt på en måte, og hvem som har. For jeg føler at folk som fikk veldig, veldig mye nei, de har mindre respekt for ordet nei åpenbart. For det skjønner jeg jo, fordi man må da...

på en måte bestemmer litt selv. Dette nei betyr ikke så mye som det nei. Fordi de sier nei til alt. Men hvis du får veldig sjeldent nei, så blir jo nei veldig tungt. Da blir det sånn, oi,

Og det ser man jo i voksen alder. Og når du sier nei, så blir det respektert. Ja, det er det jeg mener. Det har en tyngde. Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei. Jeg vet at jeg har hatt en løs oppvekst, for jeg har fått lov til veldig mye. For jeg husker veldig godt de gangene jeg ikke har fått lov. Og jeg husker blant annet når jeg bestemte meg for å slutte å danse. Da var jeg jo voksen. Da var jeg jo 19 år gammel. Men jeg husker da når jeg liksom satt meg ned med mom og pappa. Og da hadde de...

Jeg tenkte, investerte i en leilighet for meg i Stockholm, som var deres penger, og de solgte den, og det var ikke noe med meg å gjøre. Jeg betalte husleie, men det var en veldig fordel, sånn at jeg fikk et sted å bo, når jeg skulle være der. Og da, etter bare litt over et halvt år i Stockholm, så tok jeg valget om å gi opp og danse. Da hadde jeg investert veldig mye tid og krefter i det. Og da husker jeg, de så på meg, og så var de sånn, vi er så stolt.

av at du tør det. For vi vet hvor vanskelig det valget er, og hvor lett det hadde vært nå, på grunn av alt som er lagt opp til deg, alt det du har investert i deg, alle forventningene de har rundt deg, til at du skal fortsette denne her reisen. Og du velger å avbryte den og høre på deg selv. Det er vi veldig stolte over.

Og det husker jeg var en så fin ting, for da var jeg liksom, ja, det er faktisk jeg også. Ja, for da er du veldig, eller det er jo en indikator på at det er et veldig mye mer riktig valg, fordi det er mye lettere å ikke gjøre det, på en måte. Og alle de vanskelige valgene er jo på en måte som oftest de riktige, faktisk. Det tror jeg veldig mange som driver med toppidrett da kan på en måte kjenne seg igjen i, at det å gi seg er ofte det tøffeste valget.

Det å fortsette er jo det du er vant til, det du har bestemt deg for, det som egentlig er planen. Og alle vet, alle forventer. Rent fysisk, mye vanskeligere å gjennomføre selvfølgelig. Men rent psykisk, så kan det være en kamp å bestemme seg for å gi seg for noe som var en drøm.

Ja, for det er jo en sånn egen sorg, som at hvis man velger det, så vet man at man skal få en liten sorg, og man skal føle på sykt mye, så det er jo på en måte et veldig sterkt valg, fordi da er man jo veldig sånn, oi, nå utsetter jeg meg selv for ting jeg vet kommer til å suge ganske lenge fremover i tid, før man er over det da.

Men det tar ofte litt tid. Noen kommer jo aldri over de grønne der. Og det var det som var gøy å se, fordi du kjenner igjen veldig mye av deg selv, hvordan du har blitt oppdratt. Og hvis du har barn selv, så må sikkert det programmet også være enda et nytt lag. Jeg kan jo bare tenke på hvordan jeg har lyst til å oppdra barna mine, eller hvordan søstrene mine gjør det, eller vennene mine gjør det. Men jeg kan jo i hvert fall relatere til hvordan jeg ble oppdratt. Og det var spennende, denne gutten i denne familien, som ikke ville presse barna sine, han skulle jo egentlig hoppe fra femmeren,

Han endte opp med å hoppe fra kanten til faren, for han kunne ikke svømme enda. Og så endte han opp med å gå opp på et stupebrett som er en meter. Og det var liksom det. Så langt klarte de på en måte av hans frie vilje. Og så sa han, jeg vil ikke.

Og så sa de, er du helt sikker på at du ikke vil? Jeg har ikke lyst i det hele tatt. Ok. Og da sa de etterpå at de foreldrene var veldig stolte av han. For de var sånn, dere må ikke glemme at dette er et lite barn. Det er en hel TV-produksjon her til stede, som han møtte opp for at han skal hoppe fra femmeteren. Det er hele oppgaven og grunnen til at vi er her. Og så setter han en grense. Og så setter han grensen sin og forventer at den skal bli respektert. Ja, det er dritbra. Eller jeg tror det er nesten umulig å bestemme seg for hvordan foreldre man vil bli. Jeg tror det skjer naturlig når man bare får barn og liksom...

du blir kjent med de og sånn. Men ja, jeg har jo flere venner som sier sånn der, og jeg har hatt sinnssykt flere, og det er jeg sykt glad for. Jeg har aldri liksom, jeg har ekstremt respekt for rus, jeg har ekstremt respekt for alkohol, bare sånn, og det kommer jeg, og bare sånn, og jeg er veldig glad for det, jeg har sett liksom, fæle ting skje, og det gjør man jo, jeg ser også fæle ting skje, men jeg har jo også ekstremt respekt for rus og alkohol, men...

Men jeg skjønner hva de mener. - Ja, men jeg tror man må ikke glemme at du får et barn, og det er et menneske. - Ja, det er det akkurat det. - Det som fungerer på ett barn, fungerer kanskje ikke på et annet. Du må se, og det handler jo om igjen da, litt sånn som de egentlig foreldrene gjør, at du må se barnet ditt som et menneske, og hva det trenger av støtte, og av regler, og av frihet. Hva er viktig for det mennesket?

Og så det å være streng kan jo bety mange ting. Jeg har opplevd at jeg har hatt en veldig streng oppvekst i forhold til å følge opp avtaler jeg har satt, til å vise respekt overfor medmennesker. Det ble jeg veldig slått hardt nett på hvis jeg ikke gjorde det. Men ikke streng i forhold til innetid, eller skjermtid, eller å være med på ting, og alle de greiene der da. Veldig fri.

og hva jeg ville, gå på fritidsaktiviteter og så videre. Ja, så fikk jeg det over min egen kropp og hår og utseende og klær og alt sånn der. Jeg kunne farge håret når jeg gikk i tredje klasse og alt mulig sånn som ikke er farlig. Så bare min ekspresjon var greit. Men jeg opplevde at de var veldig tydelige, sånn at jeg visste at hvis jeg fikk nei, så kom det aldri det nei til å bli et ja, ever. Ja, her også. Da måtte jeg ha ordentlig gode argumenter, sånn at jeg er sånn «Ja, det er sant!»

det endrer på ting, da kan det hende du får lov å dra. Skjønner du? Da må det være at jeg har faktisk klart å argumentere for meg. Det er faktisk en litt annen case, på en måte. Ikke fordi jeg smiska det til meg. Det skjer ikke. Tydelighet, det søker jeg jo fortsatt veldig i partner og sånt, og tydelighet er veldig behagelig. Jeg tror alle mennesker egentlig responderer ganske greit til, hvis du skjønner. Jeg vet en ting jeg er veldig opptatt av, og det er at jeg...

Jeg har jo hatt foreldre som alltid bare har troen på meg. At jeg får til ting. Og hvis jeg opplever skeptisk i at jeg får til noe av en partner, det reagerer jeg veldig dårlig på. Fordi jeg er ikke vant til det. Jeg er bare vant til at foreldrene mine, hvis jeg sier det skal jeg gjøre, så er de sånn, ok. De er ikke sånn, hvordan skal du gjøre det? Hvordan skal du få til det?

Det er bare sånn, ok, da gjør du det. Enten går det eller så går det ikke. Ja, jeg får veldig, akkurat det jeg skulle si, jeg opplever at mine foreldre er veldig like, men jeg opplever også aldri at de er sånn overbevist om at det kommer til å gå eller noe sånt. Men bare en sånn, ingen negativt heller, bare en helt nøytral, bare sånn, ja, gjør det, da får du prøve på det liksom. Men det er en veldig sånn, du får prøve på det, hvis du skjønner, så får vi se. Men det er ikke noe sånn, vi tror ikke du får det til. Men litt også sånn,

Vi kommer ikke til å være entusiasiske før vi får se det. Og det er forståelig. Jeg har oppdaget en form for å kommunisere på som jeg responderer ellendig på. Og det er å bli spurt ut om ting. Hvis jeg legger frem noe, eller hvis jeg skal noe, eller jeg har en plan om noe, eller jeg bare deler noe, og noen følger opp med veldig mye spørsmål,

Har du tenkt på hva det kommer til å koste? Har du tenkt på å påpeke fallgruver og prøve å spørre meg ut om mine valg er gjennomtenkt? Det agerer jeg veldig dårlig på. Ja, det gjør du. Det gjør jeg jo. Fordi da opplever jeg det som om den personen ser ned på meg med en gang, eller prøver å ta meg, eller prøver å peke ut ting.

Jeg føler ofte at jeg blir sett ned på, for jeg blir veldig sånn, det er condescending å tro at ikke alle har gjennomtenkt det. Jeg synes det er veldig sånn, hvorfor skulle du som sitter der, ha tenkt mer over det her enn meg, som åpenbart har tenkt over det? Jeg er jo den som serverer det her. Ja, og hvorfor trenger jeg jo på en måte sånn til ansvar for deg? Hvem er du? Hva alle disse tingene er? Og så har jeg tenkt litt over det, og endte opp med at det,

Jeg tror den type innfallsvinkling til folk, hvis for eksempel du hadde bestemt deg for å gjøre noe nå da, Frida, som jeg synes var en dårlig idé. Hvis jeg da hadde gått til deg, og nå er vi veldig like på at det skal mye til før du ender opp med å blande deg i en annens liv. Men la oss si at jeg har kommet til et punkt hvor jeg tenker at nå må jeg si noe. Så jeg går til deg, du sier til meg nå at i dag skal jeg flytte til LA, og jeg synes at det er en dårlig idé. Og så sier jeg, ja, men hvordan skal du tjene penger da?

Men hvordan skal du gjøre det da? Men har du tenkt på at du ikke har visum for å bo der? Skjønner du? Ja, ja. Alle tingene her. Irriterende. Irriterende. En gang forslått posisjon, mest sannsynlig, og ikke har lyst til å ha noe med det å gjøre. Ja. Kontra hvis jeg går til deg og sier, jeg er bare nødt til å dele noen bekymringer. Jeg skjønner at, jeg skal si det en gang, en gang ikke, men jeg er bekymret.

for hvordan du skal klare deg med penger, og jeg er bekymret for visum. Hvis du kommer og skal fortelle meg, eller prøve å si noe om livet mitt, så er jeg nest interessert i at, ok, du har kommet her nå, og bestemt deg for å bryte inn i livet mitt,

Jeg er ikke interessert i å... Jeg skal ikke forklare meg for deg. Nei. Men du kan forklare deg for meg. Og jeg kan høre på deg. Og så er det opp til meg hva jeg gjør med den informasjonen. Ja, ja. Og det tenker jeg er en veldig viktig respons hvis du skal gå inn i livet til noen, da. Eller en veldig viktig innfallsvinkel hvis du skal blande deg i livet til en annen person. At du kan ikke forvente at den personen skal på en måte ha noe ansvar om for deg. Men du kan jo... Du kan dele dine tanker. Og så må du godta den responsen du får, på en måte. Ja, det er jeg helt enig i. Jeg synes bare...

jeg opplever, apropos det vi snakket om, at sånn at responset jeg vet jeg reagerer dårlig på, det er bekymring, og liksom veldig sånn at noen tenker mer på mitt eget velvære enn meg, hvis du skjønner. En slags følelse av bekymring i måten de legger frem, at de stiller spørsmål til det jeg skal gjøre da, eller jeg liker veldig godt

Fordi jeg mest sannsynlig ikke kommer til å bry meg om hva du har å si uansett. Mest sannsynlig ikke. Og da vil jeg bare vite informasjonen at du er uenig, så da vil jeg bare høre det synes jeg ikke du skal. Ja, det synes jeg er en dårlig idé. Ja, jeg vil flytte leie, det synes jeg ikke du skal.

Det ville jeg hørt. Jeg ville ikke hørt, da er jeg litt bekymret, da ville jeg vel blitt veldig provosert med en gang. Ja, det ordet, ja. Ja, og bare sånn, eller prøvde en sånn snill stemme som om jeg var et barn. Nei, det skjønner jeg. Da hadde jeg hatt sånn, what the fuck? Men det, ja, så det kan jeg si vi er enige i, men det vi på en måte begge er enige om da, er at du kan komme og dele din mening. Ja, ja. Men selvfølgelig i veldig ekstreme tilfeller.

Så mener jeg du kan dele din mening selv om den er unasked for. Ellers så deler du den når den er asked for. Og jeg synes også man kan gjøre noe når den er unasked for, så lenge man er liksom, at du ikke gjør det til dems problem. Du bare sier det sånn, jeg synes det er en dårlig idé. Videre i livet ditt, men du må gjøre ditt liv, jeg må gjøre litt, men nå har jeg sagt hva jeg synes, det er en dårlig idé. Ja, for det er voksne mennesker, og de tar voksne valg. Jeg erlig snakket om det, for det var, fanta min da, spurte, hva skjer da med Frida, hva skal hun og sånt, jeg vet ikke.

Altså skjønner du, bare sånn generelt Så er det sånn, oi Så ærlig sånn, Øyvind kan du ikke gå rundt Og ha liksom full oversikt Hva vennene deres driver med Det er jo deres liv Jeg synes det er litt irriterende Jeg synes det er veldig irriterende når jeg får spørsmål Om hva du skal, eller hva du vil Eller hva du, fordi I livet liksom I livet, sånn

det har jeg faktisk ikke full oversikt over. Jeg er bestevenn med Frida, og vi deler masse, men det er også ting som er sånn, vet ikke, det er bare weird at jeg skal gå, ja, nei, jeg er ikke så glad i det spørsmålet på andres vegne. Jeg opplevde det samme i går, da var jeg hjemme og

og så da er man sånn først var jeg mamma og så var jeg pappa og kjæresten til pappa etterpå og det er det sånn hun er jo også engelsk det er ofte det at det er en sånn høflighetsgreie men hun spør veldig ofte om alle jeg kjenner om hvordan det går med det og jeg blir ikke irritert på det men jeg merker at

Jeg virker som jeg ikke bryr meg om dem, fordi jeg vet, jeg aner ikke. Jeg kan ikke svare på ett spørsmål, det er ikke manglet interesse, det er bare fordi det ville føltes intrusiv av meg å spørre om alle de type tingene, så jeg ville aldri spurt om de type tingene. Så det ville vist være, åh, jeg møtte den gangen, hvordan går det med hun og den kjæresten igjen? Så jeg sånn, det kan gå jævlig bra, eller jævlig dårlig, men det...

Det aner jeg ikke, liksom. Og det er jo også kulturforskjell. Jeg tror spesielt engelskfolk er veldig på høflige spørsmål de egentlig ikke trenger ærlig svar på. Mens vi er veldig sånn, hvis jeg spør så får jeg et veldig dypt svar, føler jeg. Så spør hun venninna mi da, sånn ja, hvordan går det egentlig? Så får jeg et ordentlig svar. Og det kan alltid passe seg på kafé, eller skjønner du, sånn hvor som helst. Så nei, når hun ramte seg opp alle jeg kjente da, som hun hadde møtt, hvordan det gikk med alle de, så var jeg sånn

Nei, jeg vet ikke. Generelt vet jeg ikke. De tilsynelatende har det bra.

utifra hva de gir meg av info. Ja. Og siste gang jeg hadde en dyp samtale, så gikk vi litt inn på noen av de temaene. Ja, ja. Det er noen måneder siden. Så det vet jeg ingenting om hva er testpoint. Det er skjønt. Det kan ha skjønt. Stilte blankt på veldig mye av det. Frida, det var søndagsepisoden. Vi er akkurat nå når denne episoden her kommer ut på vei til Bergen for å ha livepod der. Wo!

Så forhåpentligvis ses vi kanskje i kveld, noen av dere. See you Bergen! Touchdown Bergen! Ellers så høres vi selvfølgelig på onsdag. Vi må få noen biftips da. Biftips Bergen. Biftips Bergen. Ah, send inn noen biftips Bergen. Vi kommer til å ville ha bift, ja. Ja, vi kommer til det. Ta og send oss noen biftips fra Bergen da. Kaffeskål! Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!

En podcast fra Simpel.

2.760 s