‹ Tilbake till podcasts ‹ 730.no

12/20/2022

Sigurd Fåkke Pult

Podcasten 7.30.no har besøk av Steinar Klømann-Hallert og Eline Grødal fra TV-serien "Sigurd Fåkke Pult". De snakker om oppvekst og deler historier om smålige og pinlige ting de har opplevd, som mange kanskje kjenner seg igjen i. Steinar forteller om sin fascinasjon for å skade fisk som barn, og Eline deler sine erfaringer med å filme hjemmelagde parodier av TV-serier. De snakker også om sine erfaringer som skuespillere, og hvordan de forbereder seg til roller.

01:54

Temaene er basert på personlige opplevelser og brukes som terapi gjennom åpenhet og refleksjon, inspirert av virkelige hendelser.

12:37

Forteller om en mørk fase i barndommen med tortur av dyr, påvirket av fiskekultur, empati og utvikling i hjernen.

18:55

Ødelegger insekthuset, får en innsikt i konsekvenser, utforsker identitet og oppvekst mellom tre podcast-gjester fra Oslo-regionen.

24:31

Utvikling av kreativitetskonsept gjennom barndomslek og filmproduksjon med inspirerende foreldre formet skuespillerens kunstneriske karriere.

30:16

Skuespilleren diskuterer sitt psykologi-aspekt og sine erfaringer med ubehagelige casting-situasjoner, blant annet å spille pedofil i en audition.

Transkript

Nämnd i episoden

Sigurd Fåkke Pult

TV-serien de er med i

Steinar Klømann-Hallert

Skuespiller og serieskaper i "Sigurd Fåkke Pult"

Eline Grødal

Skuespiller i "Sigurd Fåkke Pult"

7.30.no

Podcasten de er gjester i

Mathilde Ullum

Programleder for 7.30.no

Jon Karev

Kjendis som kontaktet Steinar via sjakk-appen

Eminem

Rapper som Eline lagde film om

Mette Marit

Norsk kronprinsesse som Eline lagde film om

CSI Miami

TV-serie som Eline lagde parodi på

Big Brother

TV-serie som Eline lagde parodi på

Orion

Ny humor-serie Steinar er med i

NRK

Norsk rikskringkasting, TV-kanal

Instagram

Sosiale medier-plattform

Instagram Story

Funksjon på Instagram

Duendelig

Podcast som Steinar har vært gjest i

Minken teater

Barneteaterskole Eline gikk på

Foss videregående skole

Videregående skole Steinar sin far var lærer på

Øyvind

Regissør for "Sigurd Fåkke Pult"

Tuva

Karakter i "Sigurd Fåkke Pult"

Kaptein Samuelt

Attraksjon i Kristiansand Dyrepark

Flekkerøya

Øy i Kristiansand

Nesodden

Kommune i Akershus

Ski videregående skole

Videregående skole Steinar gikk på

Tix

Norsk artist

miljøpsykologi

Fagfelt Elin sin mor driver med

historie

Fag Steinar sin far underviste i

filosofi

Fag Steinar sin far underviste i

action-heltene

Sjanger Steinar parodiere i "Orion"

Deltagare

Host

Mathilde Ullum

Guest

Steinar Klømann-Hallert

Guest

Eline Grødal

Lignende

Laddar

La podkasten begynne. 7.30 betyr jo crazy. Hva er 7.30 i deg? Dette er 7.30.no, og jeg heter Mathilde Ullum. Velkommen til 7.30.no. At the games begin. Ja. Målet med den banebrytende serien Sigurd Fokkepult var å aldri flage mer TV igjen. Men de endte på å flage fire sesonger. Velkommen Steinar Kleimann-Hallert og Eline Grødal. Hei.

Tusen, tusen hjertelig takk Jeg skjedde, jeg ble så nervøs, jeg skulle si navnet deres plutselig Du sa det helt riktig Ja, det er mange som sier klaumann Klømann Kloman, alle de er feil Du sa det riktige, klø Klø, klø Det tror jeg ikke engang jeg visste Klø, hva sier du der? Du har alltid sagt det feil, ja Ja

Du sa det helt riktig. Kløyman. Ja, for dere har jobbet ganske tett oppover hverandre som skuespillere i serien Sigurd Foggepult. Der du var skuespiller, Linné, og du var skuespiller og serieskaper, romansfatter, Steinar? Ja. Når man jobber så tett, blir...

Blir man veldig godt kjent da? Ja, det vil jeg si. Det er et ledende spørsmål. Det er et veldig ledende spørsmål, men det vil jeg si. Det som er unikt for vår arbeidsplass, hvertfall som skuespiller, er jo gjerne at vi skal spille ut noe dramatikk, og det er jo litt uvanlig med en kollega på en vanlig arbeidsplass da.

så blir man jo, man kan jo stå small talk med folk gjennom arbeidsdagen, eller man blir kjent på en eller annen fest med jobben, eller ved å se hverandre hver dag, så på en måte får du en slags dialog da, gående. Jeg tror det er mange i vårt yrke som kan føle at de kanskje kommer fortere nærere folk, fordi man plutselig skal spille en intim scene, eller du skal...

gå inn i en tematikk som er vanskelig, og da plutselig har vi leseprøver, eller så snakker vi om det med regissør før vi skal gjøre scenen, og da kommer man jo kanskje inn på temaer som gjør at det blir personlig med en gang, da. Dere har vært sykt kreative med å finne på situasjoner. Jeg lurer på, hvor har dere funnet inspirasjon til alle de kleine scenene? Tusen hjertelig takk.

Mye av det tror jeg oppleves kleint, fordi det er noe gjenkjennelig i det, og det er gjenkjennelig, tror jeg, fordi mange av situasjonene er faktisk også basert på ting vi har opplevd. Og så er det ofte gjerne skrudd til litt ekstra for underholdningens skyld, men hva gjelder for eksempel disse monologene i begynnelsen, så er de

stor grad basert på ting jeg har opplevd da. Får du noen gang liksom fylle angst når du skal levere fra deg manuset? At du føler at nå var jeg litt for ærlig? Egentlig ikke. Jeg har fått ganske sånn god selvtillit på akkurat det, og det er heller det som er vanskelig er å finne

finne fram de tingene man synes har vært ubehagelig opp igjennom da jeg har egentlig vært ganske, jeg har tømt meg i ganske stor grad når det kommer til den Sigurd-serien for liksom fortelling i ting jeg har skammet meg over fra fortiden det er bra podcast nå her åpner han seg ja

Har den skrivingen vært som terapi for deg? Vet du hva, jeg vil si ja på det. Det er en terapi for meg å snakke rett og slett med hvem som helst, og kanskje det ultimate da å kunne fortelle noe via en tv-serie om ting som for eksempel overgrep eller lignende. Vet du om det har hjulpet mange mennesker? Om det har hjulpet mange mennesker? Ja.

Jeg har fått mange hyggelige meldinger om folk som kjenner seg igjen og sånn, men jeg vil ikke strekke det så langt som å si at jeg har hjulpet så mange andre mennesker. Jeg merker ganske tidlig at det funket for meg, å bare snakke om...

ting jeg skammer meg over da og et eksempel som nevnes i den som jeg også har snakket om før da, men som var liksom innsalget til hele Sigurd var liksom den monologen, den første monologen fortellingen om det å være tenåringsgutt og eksperimentere med andre gutter seksuelt det husker jo jeg veldig godt som liksom i 15, 16 17 års alderen så lå jo jeg

Og tenkte på det på senga mi, liksom. Jeg er ikke homo, det vet jeg at jeg ikke er. Hvor kom det der fra? Hva... Hva verden holdt jeg på med det der, liksom? Og det var sånn...

Det var en ekte sånn der ubehagelig følelse da. Hva faen er det jeg har gjort egentlig? Hva slags menneske er jeg? Hva presset jeg meg på? Nei, vi var to om det. Han også er litt sånn snålseksuelt da. De tankene surra gikk, og så kom det til det punktet

hvor jeg åpnet meg. Jeg ble veldig trygg på en fyr på folkeskolen, fortalte om det da. Fortalte sikkert litt sånn med humor og sånn da. Da var det liksom bare utrolig deilig da han bare umiddelbart svarte med

at jeg var liksom 10 kilo og han skulle drepe han da, det er samme opplevelse da da ble jeg så ruset av den følelsen så jeg begynte å si det og der igjen så må jeg begrense meg da for jeg har ikke noen hemninger enn jeg ble så ruset av den følelsen at jeg begynte å si det til alle jeg møtte og gjerne som det første at jeg kan du si det her? ja

Det er ikke noe historie utover at jeg gjorde nettopp det. At jeg låste gutterommet sammen med kameraten min, og så gjorde vi i stand med puter og...

dyner og sånn, og så kledde vi av oss klærne, og så gikk jeg ned på kne og puttet hans tiss inn i munnen min, og så byttet vi rolle, og så husker jeg også et øyeblikk hvor jeg prøvde å dytte tissen min inn i rumpullet hans, men det gikk ikke. Det var lett og slett bare en sånn dyrisk eksperimentering, da. Og den sugde han ikke, jeg bare hadde det liksom tissen. Hahaha!

i munnen, liksom. Jeg husker det så godt. Jeg hadde leppene og bare la leppene rundt. Og det var det. Og jeg ante ikke hva vi gjorde, og det var ikke nødvendigvis kåtskap, liksom. Vi tente jo ikke på det. Det var liksom bare... Men, ja, igjen. Altså, det er det, da. Det er tankene om hva som egentlig skjedde der, da. Hva faen var det der? Det var...

det har surret av godt, og så har jeg fortalt det til venner, og flere og flere har blitt liksom offer for den den lille monologen om det der, men det har vært påfallende, det er hele poenget her da, påfallende at stort sett alle jeg har fortelt det til har lignende opplevelser, og da har det også skjedd at jeg har åpnet meg til folk, og folk har sagt, å herregud så deilig at du sier dette, jeg har opplevd lignende, bare innen de familiene. Mhm.

Da plutselig blir det veldig mørkt da. Jeg tror det er at det ikke er så uvanlig at et søskenpar eksperimenterer seksuelt. Kan du kjenne deg igjen i det, Lina? Nei, ikke med søsken, eller ikke innad i familie på noen som helst måte, men jeg også kan kjenne meg i det der instinktet. Det at du plutselig bare...

Du får et sånt dyrisk instinkt, og det er noe som føles godt, og så er det veldig pinlig. Fordi du på en måte ikke helt forstår hva som foregår. Men det er jo da du blir mindt på at du er dyr, da. Det er gøy, sånn seksuell energi som ikke er koblet opp mot alt det vi tenker på som sex, da. Jeg har også en annen opplevelse med en...

En lillesøster av en venn av meg, vi var på en hyttetur, og så sitter vi rundt et bord og spiller monopol, og så denne lillesøsteren kommer opp til bordet og bare legger skrittet sitt på kanten der de to flatene av bordet møtes, altså hjørnet av bordet som det heter. Så legger hun skrittet sitt opp på kanten,

kanten der, altså, den er jo liten da, du ser på spillet, og så ser jeg i mitt side som den gnir seg opp og ned der, og jeg bare digger det helt åpenbart da. Det er litt samme greie da, at det er bare sånn man

man har ikke noe forhold til den litt fascinerende gode følelsen. Og sånn er det jo, jeg vet ikke om du har hatt noen sånne opplevelser sammen? Jo, jeg husker jeg holdt og hang meg på dørhåndtaker hjemme, og så grikket jeg til døren, så jeg fikk jo liksom en styrketrening samtidig.

Mamma var sånn, herregud, hvorfor er det så løse de håndtakene hjemme? Jeg tror heller ikke vi får noe spesiell undervisning om det. Nå husker jeg ikke, jeg har så veldig godt seksualundervisningen vi hadde på skolen. Men det var veldig, det var sånn en naken mann og en naken kvinne på en eller annen powerpoint. Jeg husker vi var på seks og samfunn, og så fikk vi en dildo, og så skulle vi ta på kondom med munnen. Oi, ok! Såpass, det

Det var jo litt intenst, kanskje? Det var litt intenst. Prøv med munnen. Og så var det bare sånn... Jeg skulle selvfølgelig tøffe meg for den hele klassen. Jeg var sånn i vennen. Å, faen. Ja, off. Og det er litt sånn trist etterpå. At man skulle stå der og gjøre det for andre klassen. Men det er jo det som er fint når man begynner å dele sånne opplevelser. Og man skjønner at som regel så... Du har jo veldig individuell liv, men...

Man går gjennom mye det samme da, fordi vi er alle mennesker. Det er jo noe naturlig med det. Det er sikkert derfor dere har laget serien om det. Absolutt. Hva har vært flauest deg å spille inn? Jeg har to problemer, to ting jeg skammer meg over, skuespillermessig, som jeg synes er vanskelig. Det er å le, le troverdig. Og så var det å bli sint. Men det har jeg nå funnet en variant av.

Som er rar, og jeg blir ikke så mye sint, sånn utagerende sint, i hverdagen og i livet ellers. Men gjennom den karakteren Sigurd så driver jeg og utforsker mitt eget sinne, og det er ganske gøy. Da er det sånne enkelte ting som har blitt ganske komiske scener i Sigurd, som er Sigurds rasseri.

Men jeg driver å tenke på at det jeg lurer på om, det kanskje er mitt rasseri som jeg bare aldri har tillatt meg. Som er en sånn corny v-sing for eksempel, som har blitt en gøy scene i Sigurd. Men jeg går tom på det, for det er for mye som skjer. Det blir overveldende, så man klarer ikke å få ut det man har lyst til å si. Så man ender opp med å frese i stedet. Jeg har aldri vært hos psykolog.

Men du hadde litt traumer som barn? Aldri hatt traumer som barn. Hvor har du det fra? Jeg har bare tenkt sånn, siden jeg plukket opp fisk. Fisk og stakk hull gjennom fisken, og slapp de ut igjen i vann. Hva er dette for noe? Fortell, hva er dette for noe? Jeg tenker at det kan jo vitne om et dypt traumatisk barn.

Det kan det. Hva da? Du kan jo fortelle om det selv, Stenar. Ja, for denne informasjonen har du fått. Kan du gjette hvem jeg har fått den fra? Jeg gjette min partner. Og vil du vite hvorfor jeg gjette min partner? Hun ringte meg i dag og sa Har du en fun fact om deg selv? Som jeg kan si til 37. Og så...

Og så hadde jeg ikke noe, og jeg hadde høytaler på, på kontoret, og da skyter min kollega inn, fortell om da du, ja, torturerte fisk rett og slett. Og det er, jeg gikk med på å fortelle det, men...

Det skal sies at de gangene jeg har fortalt dette, som sagt, jeg liker å gjøre frittalende, så jeg liker å fortelle om meg selv, rett og slett. Men å fortelle så mye som mulig, og det er ting jeg skammer meg over. Men jo, dette har jeg fortalt til folk, og så er gjennomgående stort sett alt det jeg forteller det, så blir jeg møtt med en sånn reaksjon som er

som jeg ikke klarer å tolke helt, og som på ekte er litt sånn, det er litt ubehagelig rett og slett, fordi folk får et nytt syn på meg, virker det sånn. Vil du høre? Ja. Og det igjen, med tanke på hva vi snakket om nå nettopp, dette med å eksperimentere som barn, så er det en del av den fasen da.

Men jeg hadde vel ikke, jeg vet ikke hva det området i hjernen heter, men jeg hadde en periode i livet, eller som barn, hvor jeg likte å skade dyr. Sorry, det var ikke mye du sa. Alle typer dyr? Overhodet ikke. Jeg hadde enorm empati for dyr, men fisk bare gikk ikke ut.

Inn under den kategorien for meg, jeg så på dem som leker nærmest. Men samtidig så var det en fascinasjon for reaksjonen, fiskens reaksjon på smerte. Og her er det, dette er mørkt da, og når jeg har sett siden, så har jeg sett sånn der...

et tegn på at du er masse morder, så når politiet får vite om barn som har torturert dyr, så tar de det veldig alvorlig, for risikoen for at de dreper mennesker når de vokser opp er påfallende stor.

Det er ikke jeg redd for at jeg har i meg. Det må jeg bare få avklart en gang for alle. Men det er fascinerende. Det var bare noe jeg gjorde. Jeg fisket fisk, og så husker jeg at jeg hadde med nåler som jeg stakk i fisken, og så slapp jeg fisken ut i vann igjen for å se om den klarte å svømme. Men har du vokst opp med å fiske med bestforeldre eller foreldre? Ja. Ja.

Kan jo hende at det har påvirket forholdet ditt til fisk. Jeg bare tenker sånn, min familie er fra Kristiansand, og da... Min og... Ja. Og jeg har hytte på Flekkerøya, og da dro vi veldig mye, ikke for å hijacke... Det er jo helt bra. Historien er egentlig ferdig. Endte på den mørke utøya. Men da, jeg bare tenker at, fordi jeg husker at jeg synes det var veldig...

Jeg synes jo det var veldig vondt da, å se hvordan morfar behandlet fisk. Men det gjorde jo også at jeg etter hvert da fikk et annet forhold til det. Du sløyer fisken, og også bare når den ligger og spreller i båten. Jeg ble jo veldig engstelig av det. Og da var det jo bare liksom, morfar tok den opp og slo den med hodet og liksom...

Og det er jo litt intenst, egentlig. Men da begynner du jo sakt men sikkert å få en annen forhold til... Jeg vet ikke, jeg tror bare det er rett og slett noe i hjernen som ikke har utviklet seg. Faktisk, det er det jeg tror. Jeg merker det en dag i dag, jeg er jo veldig glad i fiske, men jeg merker jo det, jeg har så lyst til å ta livet av den fisken så fort som mulig, fordi jeg føler med den på en eller annen måte. Ja.

altså nå føler du på empati med den ja, og nå så tenker jeg og jeg tenker tilbake på de rundene jeg hadde med fisk som barn og det skammer meg å tenke fy til helvete liksom at det går an hadde jeg tatt mitt eget barn i noe sånt mitt fremtidige barn eh

mine ni fremtidige barn. Hvis jeg hadde tatt dem inn og sånt, så hadde jeg jo blitt rasende da. Men igjen, ikke sant? Som at jeg tenkte, ja shit, det er faktisk noe som ikke har utviklet seg gjerne der, som gjør at det er bare utrolig fascinerende som barn å se liksom innvolder og...

å få en eller annen reaksjon fra det dyret da. Men jeg tror kanskje du er litt inn på det, Linne, at når vi fisket som barn så var det så vanvittig brutalt at du stikker kniven inn i det som er rompullet på fisken, så snitter du opp buken og så detter innvollen ut. Vi hadde også en lærer på barneskolen som snittet skalperte fisken, og så fortalte han med stor entusiasme, se hvordan nervesystemet til fisken fungerer, så kjørte han kniven ned i hjernen på fisken,

Og så viste han da hvordan han kunne kontrollere fisken ved å stikke den kniven og vri på kniven. Ja, da går halen til høyre. Hvis jeg vrir til venstre, så går halen til venstre. Og det gir jo da, jeg vet ikke, det kan jo ikke være noe av de tingene som... Ja, for da får du et annet forhold, for jeg tror man blir jo lært opp til å være som man er.

Sånn selvfølgelig, du kan jo ha en hjerneskade, eller du kan ha psykiske lidelser, men som regel, hvis det er en fascinasjon på det, så er det ofte en grunn for det. Da tenkte jeg bare med tanke på at jeg vokste opp med det selv. Da fikk jeg plutselig et annet forhold til fisk og krabber.

Og det var liksom krabben skulle være maten for å lokke fisken, og hvordan vi da liksom bare, og våkner opp med at du bare finner en stein i linnet, og så er det liksom bare, så da får man et annet forhold til kanskje fisk da. Ja, men det er noe ekstra morbid da med det lille nåleskrien som jeg hadde med. Selvfølgelig. Men du hadde nok ikke gjort det med en katt.

Overhovedet ikke med en katt. Men du hadde gjort med en hund. Nei, det hadde jeg heller ikke gjort. Jeg har alltid vært veldig glad i dyr. Men det har jo vært sånn formende. Jeg husker også en annen opplevelse, som bare var sånn nysgjerrig på hva som er inni en maurtue. Det var den mest rystende opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Det var min far som oppdager at...

som ligger på vår tomte grense, den har jeg rett og slett sabotert. Jeg husker at pappa tok meg til side og sa litt sånn, det der, Steinar, det der er, altså vet du hvor mange år de har brukt på å bygge det hjemmet der, og hvor komplekst dette insekthuset er? Ja.

og du har bare rasert det med en pinne det går ikke an om du skal skamme deg og da husker jeg ikke så vanvittig for da hadde jeg jo bare helt sånn hodeløst bare lekt det med hvert og hva faen er det som er inni egentlig og så plutselig så fikk de små bitte små insektene et liv og en mening det var en helt vanvittig opplevelse rett og slett, så det angret jeg på og siden ikke ødelagt den eneste mørket ja, men da får du en konsekvens

Og det er jo litt når du på en måte har en lærer, og nå går vi jo veldig dypt inn i det her, men når du har en lærer og foreldre og bestforeldre, og du fisker og vokser opp med det, og se, nå gjør jeg sånn, da beveger halen på seg, og da får man et helt annet forhold til også hva som er ok å teste selv. Så da synes jeg ikke egentlig det er så rart. Nei.

La oss avslutte på det. Men du har vokst opp i Kristiansand, Eline? Nei, jeg har vokst opp i Oslo. Du har vokst opp i Oslo, men familien din er derfra. Ja. Så da er det mye. Jeg har vært der mye om sommeren, ja. Har du vært mye i dyreparken? Nei, jeg var kanskje i dyreparken to-tre ganger da jeg var liten. Og det husker jeg var veldig intenst.

Og se på Kaptein Samuelt da. Var det sikkert at det er den nye dyreparken, var det det du sa? Nei, nei, i dyreparken. Jeg tror ikke det er den nye. Men du da, hvor er du? Du har vokst opp. Jeg har vokst opp på Nesodden. Så det er egentlig bare en Oslo-gjeng som sitter her? Ja, det kan du si. Men det er ganske annerledes på Nesodden enn det er der i Oslo.

Hvordan var du som barn, Steinar? Hadde du, ja nå vet du jo litt. Jeg var jo forferdelig. Nei, nei, nei. Men hadde du veldig lyst til å bli skuespiller, eller hva hans fatter da? Eller hadde du andre drømmer? Jeg vet ikke helt hva jeg ville. Jeg tror jeg ville spille basketar. Ja, utover det så har jeg aldri liksom hatt noen sånn misjon i livet om å bli skuespiller. Nei. Men jo, jeg begynte jo på dramalinja av en grunn. Det var kanskje først og fremst fordi broren min hadde gått der, og jeg så opp til han, da.

Jeg så en revy han hadde vært med på via hans videregående skole, som jeg synes var en sjelsettende opplevelse. På ski videregående. Er ikke det ganske langt unna? Det er langt unna. Jeg synes det er rart at jeg ble plassert der. Jeg måtte kjøre buss frem og tilbake. Det var stort sett bare jeg som sa på den bussen. Så de hadde ikke råd til å vedlikeholde den. Så når det var en vinter, de hadde ikke klart å lukke dørene.

Jeg kjørte en buss med åpen dør, og det snødde inn i bussen. Jeg fikk masse snø i fjeset. Sånn satt jeg og skalv på vei til skolen. Det var trist, ja. Det var også trist fordi det forferdelige arkitekturski ved videregående skole var lagt opp på den måten at du hadde drama som et eget bygg. Jeg hadde jo ambisjoner om å bli kjent med andre mennesker. De som gikk på drama hadde jo sine nettverk.

med mennesker fra ski. Men så når jeg begynte, så var jeg liksom bare låst i det bygget, og så gikk bare disse idrettslinjene, gikk liksom gjennom dette rare bygget med dramaelever. Da fikk jeg liksom aldri blitt kjent med så mange, da. Så jeg vet ikke hvordan vi endte der, men... Du hadde ikke så mange venner på skolen? Nei.

På videregående så hadde jeg faktisk ikke så mange venner. Det var en omveltning. Jeg følte at jeg hadde et ganske stort nettverk på ungdomsskolen. Da var jeg litt sånn klassens klom. Og hadde også venner fra barndommen av. Men alle de brøt jeg jo med da jeg begynte på videregående.

Eller de fikk jeg ikke se så ofte lenger. Så da jeg begynte på ski, og det var overhovedet ikke noe ubehagelig traumatisk opplevelse, men jeg hadde ikke så mange venner der. Det var den ene dramaklassen med en annen gutt. Men jeg tenker, når du har giddet å sette deg på den bussen, de fleste hadde kanskje ikke giddet det etter hvert.

Jeg visste ikke at det var en alternativ å hoppe ut. Og som sagt, det var ikke ubehagelig. Det var greit. Det var ikke teatret som dro deg? Overhodet ikke. Du måtte trosse smertene og komme deg til scenen? Nei, jeg var aldri noe flink på dramaen din. Jeg forsto ikke helt greia. Jeg hadde litt det der behovet for å tulle det til.

Så jeg husker at vi satt opp noe sånt produksjon i tredje klasse og sånn. Og da var jeg, mener jeg, jeg husker i hvert fall at jeg skulle spille en sånn seriøs detektivroll eller noe sånt. Jeg endte opp med å bare slå beina under hele stykket fordi jeg bare tullet det bort og jeg sa at jeg glemte teksten på scenen og sånt. Fordi jeg bare hadde ikke noe forhold til det på en måte. Det var overveldende rart.

Men så fant jeg litt sånn gnissen gjennom det som var revy, da. For der var det en eller annen ambisjon om å bare være snål og... Morsom. Spille på humor. Ja, pute på magen, liksom. Det synes jeg var gøy. Jeg skjønner. Så, men har det liksom... Vet du hva drivet ditt alltid har vært? Det har liksom vært å få folk til å le, eller...

Tix han begynte å lage musikk for å få jenter Ja, ikke sant? Det er vel de samme mekanismene der at det blir en slags sånn, for det var jo igjen det jeg snakket om i Duendelig, men at jeg var sent utviklet og da var jeg liksom ikke noe da måtte jeg for å ha en eller annen posisjon utover å være bare den underutviklet litt rare gutten

så måtte jeg tulle, da. Så det gjorde jeg mye. Men igjen, jeg har tenkt litt på det også, og jeg tror jeg har det latent i meg, for jeg har alltid gjort det som barn, klemme meg ut i pappas klær og sånn, og gått og forventet den reaksjonen fra storfamilien, uten å nødvendigvis få det hver gang, men det har liksom ligget der, da. Jeg har hatt lyst til å underholde det. Har du også hatt det, Line? Ja. Jeg var også veldig glad i å kle meg ut, og helt siden jeg var barn. Og...

Gikk ut i... Altså jeg elsket å kle meg ut sammen med veninner, og at vi gjerne spilte ut et eller annet. Og pappa hadde jo også videokamera. Så vi lagde veldig mye film, og prøvde å parodere det vi så på TV. Og på et tidspunkt så tror jeg vi lagde...

En film om Eminem og Mette Marit. Og de var et par som var veldig mye rare valg. Og så var det CSI Miami som var veldig stort. Og da var det Morud Mysterier. Eller så holdt vi på med Big Brother. Prøvde dere å lage det hjemme? Ja. Prøvde dere å lage det hjemme? Så det har jeg også tenkt på ettertid at det har jo sikkert vært litt rart for pappa å se det.

I etterkant, for da var det jo sånn, jeg husker jeg og min bestemme gikk jo da i sengen til pappa, og så skulle vi liksom, det la seg som at vi liksom lå sammen da. Så da lå vi liksom under dyna og finiste og... Hvor gamle var du da? Ja, hvor gamle var vi da? 19. Da var vi 22. Nei, jeg tror kanskje jeg var ikke 6 eller noe, 7, jeg husker ikke, ja.

Og faren din fikk disse videoene. Jeg tror ikke han egentlig har tenkt noe, det har jeg ikke spurt han om da.

Men jeg husker at jeg fikk veldig angst for det da jeg ble eldre. Da jeg ble sånn 13-14, for da ble jeg jo mye mer selvvist. Da tenkte jeg jo alt jeg har filmet opp igjennom, som jeg på en måte ikke tenkte på at jeg var på det kameraet. Når han da skulle legge alt over fra VHS til DVD, og jeg tenker han må jo ha sett gjennom så mye syke ting. Det er jo litt fint da, at du kan ha... Jeg tenkte på det sånn...

Fordi pappa filmet meg veldig mye helt siden jeg var liten. Og det er jo veldig pinlig når jeg ser tilbake på mange av mine. For jeg var jo helt... Altså, jeg hadde jo danseshow, og det var... Og klokka er 11 om kvelden, og jeg liksom... Og pappa er så snill med meg, da. Står og filmer, og er veldig sånn støttende. Det er kanskje ikke så rart at jeg driver med det jeg driver med. Men jeg tenker jo det er litt fint også at du kan...

Være rar og sær og et barn som bare lever deg inn i ting foran foreldrene dine uten at de kritiserer deg for det. Ja, det må være veldig deilig. Vi jobber også med kreative ting. Jeg vet hva din mor driver med. Ok, ja mamma er ganske kreativ. Din mor driver med, slik jeg tolket denne, miljøpsykologi.

som handler om hvordan man angriper for eksempel denne miljøangsten. Og det jeg spørte litt videre, og det kom frem at det ikke handler nødvendigvis om terapi med enkeltmennesker, men i store grad med bedrifter, hvordan de skal håndtere dette klimapresset, altså sånn der...

hvordan man skal åpne seg for grønne ideer innad i en bedrift. Jeg har forstått det ganske riktig. Hun har jo vært klimaaktivist til sin ung, og så har hun en psykologiutdannelse i bakgrunnen, men så er hun også forfatter, og så har hun også jobbet med mange år som coach, foredragsholder, i kommunikasjon og forhandlingsteknikk. Ja.

Mens pappa, han har vært lærer på Foss videregående, undervist i historie og filosofi i 30 år. Oi! Ja, men han er også veldig kreativ på sin måte. Ja, men man får det jo fra et sted. Hvordan var det du begynte med skuespill?

Det er det jeg lurer på, hvor er det du får ting fra? Hva er oppvekst? Hva er gener? Hva er sjelen din? Når du blir født, har du allerede noe som du skal ut med? Eller blir du bare inspirert? Jeg synes det er veldig fascinerende. Og der kan du jo se forskjell på søsken. Jeg bare hadde en sånn trang hele tiden til å elsket å kle meg ut og

Har danset siden jeg var liten, har danseshow, og synge, og drevet med skuespillhelse siden jeg var liten, eller gått på Minken teater, barnteaterskole, gikk hele den retningen der. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror også det handler om at jeg i bunn og grunn er veldig glad i mennesker. Jeg er veldig glad i å observere mennesker, og så synes jeg det er interessant også med...

psykologi-aspektet. Med skuespill synes jeg det er interessant å kunne leve meg inn i noe annet enn jeg er. Og hvorfor jeg har en trang til det, det vet jeg ikke, men det har jeg bare hatt som barn. Så jeg tror det handler også om at jeg har mye fantasi, og at jeg liker veldig godt å være i en annen verden, på en måte, som jeg skaper inni mitt eget hodet. Gjorde du mye av det som barn?

Ja, det vil jeg tro. Men det er liksom bare en sånn

Jeg fikk en sånn genuin glede av det. Det var ikke noe at jeg tenkte sånn, jeg skal bli skuespiller. Jeg hadde veldig lyst til å bli astronaut. Det hadde jeg veldig sånn ambisjoner på. Men skuespill var egentlig mer bare at jeg innså at det er jo egentlig dette jeg har drevet med hele tiden jeg var liten. Nå kan du spille astronaut. Ja. Hva er det sykeste du har gjort for å få en jobb? Det er jo en prosess man skal gjennom for å få en rolle, og da må du jo gjennom audition og intervjuer.

Og under audition så kan det jo være voldsomme rare ting som man må gjøre for å få rollen. Ja, det er jo sant. Jeg var på en audition en gang hvor jeg skulle tenne seksuelt på et lite barn.

Jeg ble bedt om å bli opppisset. Skulle du spille pedo? Jeg skulle spille pedo og blodpedo. Jeg skulle være tydelig opppisset i rommet. Hun som var casting, hun som castet rett og slett, hun sa, jeg ser vekk, for dette blir ubehagelig, men du skal være så kåt som du overhovedet klarer på dette lille barnet som ligger fremfor deg. Hun er syk, ligger i sengen sin og har ikke lyst til å komme på skolen. Du har dratt hjem til henne, for du er altså lærer på skolen.

Og så skal du sitte ved sengekanten, og så skal du holde en i hånden, og så skal du bli omkloppet. Det er jo en syk ting man må gjøre for å få en jobb. Ja. Men litt uprofesjonelt å ha en castingagent og ikke se på disjoneringen en gang, da? Nei, det var mer for å gi meg den tryggheten og kunne...

Jeg var veldig takknemlig for det. Det er ubehagelig å spille kvot for en kvinne du ikke kjenner. Det er også en dame som jeg har dratt i noen ganger på casting, som jeg synes er ganske flink, men hun har noen øvelser som bare aldri funker på meg, som er å stå rett opp og ned, og så skal du kjenne at du blir sint. Og så skal den sinefølelsen, den skal gli over i en følelse av nysgjerrighet.

- Hva skal man gjøre med deg før du skal gjøre noe? - For å komme inn i en form for zone, så prøver denne kjærligheten å plassere deg i et romstein. Du står på en åker. Stå på en åker. Og så skal jeg bare stå rett oppå den og bli med på den reisen. Men jeg står der og tenker: Jeg kommer ikke inn i noen zone. Dette synes jeg er rart og ubehagelig.

og så blir jeg veldig bevisst på hvordan jeg står og jeg blir så bevisst at kroppen stivner og så begynner jeg å riste for jeg blir så opptatt av kroppen og faen, nå begynner hånda mi å gjøre noe rart det må ikke skje, og så begynner jeg å holde på den til slutt så står jeg sånn på en åker og er litt kjærlig, det er veldig rart det er veldig, veldig rart

Jeg føler man må gå gjennom noe ganske sykt hvis man skal klare å bli sint, man må bare stå rett opp og ned. Altså bare skal komme til deg. Siden kamera, så skal jo det også filmes underveis, så du har en slags tanke om at du skal også vise noe interessant da, eller du skal se noe med deg. Da er det presset der, som jeg bare ikke takler på noe som helst måte. Det blir også noe med at hvis du har en scene, så er det jo noe helt annet hvis du skal spille ut en dialogscene, og

og man kan få regi på her har jeg lyst til å se mer temperament eller at dette er en trigg dette provoserer deg, her er det et vendepunkt det er mye mer håndterbart enn bare å stå og mane frem følelser, for det er jo helst egentlig det du ikke vil, og så kan du også det, hvis du altså det blir jo nesten en form for meditasjon da, sånn jeg hører

og det kan jo fremprovisere mye forskjellig, og det er det jeg synes er interessant det der med at seansen der da, så kan jeg kjenne at når jeg hører det så blir jeg sånn ja, fordi hva er det du egentlig søker etter? Hva er det du egentlig vil ha av ham? Fordi

Når man skal stå og kjenne at du skal bli sint ut av ingenting, får en helt annen respons. Jeg føler noen ganger folk misforstår det der med å leve seg inn. Det er jo som skuespiller hva du egentlig jobber med. Det er ikke sånn at jeg bare sitter og er helt psyko, og bare knipser med hånda, og så begynner jeg å strige rått, og så knipser jeg med hånda, og så er jeg rasende, og så er jeg glad. Det er jo ikke det man holder på med. Det er jo mer at det handler om å være til stede i en situasjon.

Og at du kanskje har relasjoner som du har tenkt over, og en tekst som tar deg dit. Fordi det er en relasjon som utspiller seg. Hvordan har du forberedt deg til rollen? Jeg husker jeg snakket med Øyvind en del om rollen.

Men da følte jeg fortsatt også hun var litt sånn under utvikling. Hvis det var så rask prosess også da vi startet med sesong 1. Og så føler jeg jo at hun har vokst i de fire sesongene. Så det har vært litt forskjellig fra sesong til sesong. Men jeg har egentlig bare prøvd å sette meg inn i hva hennes livssituasjon er. Hvordan hun har det. Hva slags relasjoner hun har.

Det er jo en del kjærlighetsdrama som også utspiller seg for Tuva, da. Og hva det bunner i. Men brukte du da situasjonen fra ditt eget liv for å forankre tingene emosjonelt? Nei. Jeg pleier ikke å bruke noe fra mitt eget liv. Jeg prøver mer å bare forstå hva det er hun går igjennom. Og så...

Kan jeg jo sånn sett bruke opplevelser fra eget liv ved at gjennom mitt eget liv og mine egne erfaringer, så vokser jeg jo gjerne som menneske selv også, at jeg får kanskje en dypere forståelse for

kompleksiteten da av å bli eldre og skulle velge en partner eller det at du kan vokse fra vennskap du kan være i en vennigeng og så kan du bryte ut av det eller man står i konfliktsituasjoner og så er det vanskelig fordi du er konfliktsky eller

Så er det motsatt, så sier du noe du angrer på. Så det er mer sånn at jeg henter erfaring fra bare å være menneske selv, uten at jeg prøver å være pretensiøs. Men det er mer i den grad, egentlig. Hvordan er det du forbereder deg? Jeg forbereder meg ikke så mye. Og det er en variant av den humor-karakteren der, som jeg har spilt i sketsjer og på revyscener og sånn. Det er en variant av den karakteren som er Sigurd. Det ser jeg helt...

Helt tydelig. Og så er det spennende, det er først nå jeg tar sånne små skritt og begynner å utforske hva annet jeg også kan spille. Så det har vært veldig gøy å spille en rolle som er noe helt annet igjen enn

En trygg person, en trygg alfahan for eksempel. Jeg kjenner meg også veldig igjen i deg, selv om jeg har en utdannelse, så er det ikke sånn at jeg sitter og tar fram blokka og begynner å skrive. Jeg opererer også ganske intuitivt, fordi jeg synes mye av det handler egentlig bare om forståelse av en situasjon, forståelse av din funksjon.

i samspill med de andre og hva er din rolle og så ikke prøve å overtenke det som er veldig lett å gjøre da jeg også hadde den oppdagelsen at det er å få vite målet med scenen hvor er det man skal ende opp det løsna veldig mye for meg å

vite at man er på vei et sted for det er jo ofte der jeg kverdes da og blir utrolig selvbevisst er når jeg liksom føler at jeg mister kontrollen fordi jeg aner ikke hvor vi er på vei jeg vet ikke hva som er mitt mål da det høres ut som tulletid å snakke om det sånn men hva er et typisk mål i en scene for eksempel? jeg vet ikke om jeg har noe godt eksempel på det men si at vi to skal slå opp i en scene da eller ja nå sier vi to da øh

kanskje jeg vil få deg til å bli, og du vil få meg til å gå. Da har vi en konflikt, da må vi spille den ut. Er ikke det en typisk eksempel? Jo, det er en veldig tydelig situasjon, men det blir vanskeligere når det blir veldig sånn, når man henger seg opp i detaljer i et manus. Så jeg tror grunnen til at jeg synes det er litt vanskelig å snakke om dette, er fordi jeg har ikke så mye skuesprøvererfaring utover det jeg har skrevet selv. Men jeg merker det. Ja, jeg har gjort litt da, men

og jeg merker det de gangene jeg får manus fra andre, så tar det ofte lang tid når jeg drar på disjen, for eksempel, og har et manus, så sitter jeg ofte i rommet der og leverer et manus jeg ikke aner, liksom. Jeg aner ikke tonen, jeg aner ikke...

hvem min karakter er i det hele tatt. Og det er en veldig ubehagelig rar følelse, for man skyter helt sånn i blinde. Man leverer replikker uten å ha ladet dem med noe. Altså Sigurd, det kan jeg ikke si om Sigurd, fordi den er alltid ladet med min karakter. Det vil alltid gi mening for meg da. Det er jo klart hvordan man handler med det. Men jeg kjenner meg veldig enig i det. Det er jo da du er veldig takknemlig hvis du er på audition med en caster som gjerne gir deg historien her. Og det er jo ikke alltid de kan fortelle så mye heller. Eller hvis du får en self-tape.

Så får du en liten scene på tre sider Og så er det sånn Hun er en sterk kvinne Med bein i nesa Og så er det sånn Hva betyr det? Jeg føler ofte at hvis regissøren har vært skuespiller selv Eller har en litt mer bakgrunn innenfor det Men ofte så er det jo Produsenter slash regissører Som ikke er så opptatt av skuespilleren Men kanskje mer opptatt av kameravinkler Og

Det varierer litt, så det er jo derfor det er ekstra gøy kanskje når du jobber med, altså det er jo relativt da, det kan også være gøy å jobbe med en regissør som har veldig fokus på foto og bla bla, men du lærer jo alltid noe av alle, men det er også da kanskje litt ekstra takknemlig samarbeid da, når du har en regissør som er opptatt av skuespill også, eller har noen formeninger om det, eller kanskje egentlig bare pusher deg. Ja.

Og kjenner kanskje litt også deg da, sånn at de vet litt hva som er din komfortzone, og kan på en måte pushe deg litt lenger enn det. Vi har en spørsmålsrunde også. Ladies and gentlemen. Instagram spørsmålsrunde. Instagram spørsmålsrunde. Spørsmål.

Hvem er mest sannsynlig til å komme for sent på jobb og sikre folk i pulssettet? Jeg tror kanskje meg eller Ellen. Hvem er den rikeste av dere? Hvorfor? Jeg har det rikeste sjelelivet. Ja. Mens Elin har mest penger. Hvem er den mest kjente som har slaget inn i DM'en deres? Jon Karev. Jeg pratet med Jon Karev. Det er jeg faktisk. Nei, jo, men det var ikke. Det er DM'en. Ok, dette er rart. Har du tekstmelding? Nei.

Nei, det var via chess-appen, sjakk-appen. Hva? Spilte dere sammen? Nei. Jeg ble kjent med han på heimebane-innspilling, og så kom det frem at vi begge liker å spille sjakk,

Og så ble vi venner der. Og så var det vel jeg som slida inn i hans sjakk-DM, det skal jeg si. Men kan du bare først dra meg gjennom hva slida inn i DM'en er? For nå ble jeg litt usikker. Du får en melding, og den skal være flørten da. Ja, hvis du for eksempel legger ut en thirst trap da, så slider noen inn i DM'en. Du har jo lagt ut veldig mange thirst traps.

Å, shit da, meg. Hva er thirst trapping igjen? Det er for eksempel hvis du legger ut bilder med litt sånn rompe ut. Å, shit ja. Det har jo du gjort. Ja, ikke sant ja. Men hva slags har du gjort med noen andre? Jeg tror ikke vi får så mye av det. Men jeg fikk en av en nybakt mor i går. Ja. Nybakt mor i går. Skal vi se. Jeg fikk på Instagram. Skal jeg lese høyt? Ja.

Ja. Vil dere høre? Siv. Hei, jeg er en crazy, nybakt småbarnsmor som leter etter noen å ha et one night stand med for å vise den slemme siden inni meg. Roar. Det må være en tullekonto. Som skuespiller kan du noen ganger bli litt sånn trangt med penger. Jeg snakker bare av erfaring. Og da har du noen ganger liksom hatt lyst til å selge truser eller noe. Nei.

Brukte truser, altså? Nei. Har du vurdert? Ja, men jeg har ikke fått de forre spørsmålene, dessverre. Jeg hadde sikkert sagt ja. Har du noen råd til noen som har lyst til å bli skuespiller? Ja. Ikke gjør det. Jo, det må man bare gjøre, men i første omgang...

gjøre seg på en eller annen måte synlig. Så om det er et eller annet sånn prosjekt man har med å legge ut video på nettet, eller hva det nå enn skal være, eller stå på en eller annen amatørscene, ha noe å vise til, vise et eller annet form for... Det er mange som spør om det, uten å liksom ha fått vist seg fram. Det er veldig mange muligheter til å gjøre det på egen hånd, som stå her akkurat nå.

Det var veldig godt tips faktisk Ja, det er veldig godt Og hva skal dere videre? Jeg har fått beskjed om at jeg ikke kan si så mye om nye prosjekter Jeg har sett litt, det er veldig morsomt Du har sett litt, ja Så du kan jo kanskje fortelle oss litt

Jeg kan jo ikke si noe mer om det, men for min del har jeg vært med i en ny humor-serie som heter Orion, som kommer ut i januar på NRK. Oi, det er så spennende. Så det blir morsomt. Det er sci-fi-univers. Hva spiller du? Det er mye forskjellig, egentlig. Jeg spiller en slags parodi på en action-heltene.

Så du har nesten vært astronaut? Ja. Full circle. Det er sant, det er veldig sant. Men ja, på et vis. Da var vi rundt. Det var spørsmålet. Det var podcast nå. Vi er ferdige. Hvordan synes dere det har gått? Har du slått av mikrofonene? Vi ruller og går. Vi kan bare høre hvordan dere synes det har gått.

Hvis vi fortsatt ruller, så må jeg bare takke for at jeg ble invitert. Det har vært en glede å være her. Det må takke jeg også. Det har vært en glede. Du har loset oss gjennom kvelden. Du har vært dyktig. Og stødig ved roret. Du har ført samtalen. Absolutt kjempeflink. Vi bare snakker samtidig. Du har vært veldig trygg. Veldig, veldig trygg. Takk. Da er vi ferdige.

Tusen takk for at du hører på 7.30-podden. Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge igjen fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, fordi det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneanbefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene tilbake.

rett inn i spilleren sekunde de blir sluppet. Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!