Jeg skal gi en shoutout til Thea. Hun hadde veldig lyst til at du skulle komme. Vi har fått så mange påminnelser, men hun var sånn, nå må du få på hele. Så var jeg sånn, ok, jeg skal gi deg en shoutout. Thea, Thea. Er du klar? Ok. Kan jeg bare si at det høres så sykt hardt ut når man sier det høyt. Jeg har en drage som går fra nakken min til rumpa. Og Zempik, og Zempik, og Zempik. Så jeg tok flipptelefonen min, stakk den opp i Fifi og ringte meg selv fra hjemmetelefonen.
Velkommen til syvtrettig.no
Hun er en av landets største influensere og podcaster. I tillegg har hun tatt TikTok med Storm med sin glødavhengighet, Stoldilemma og festivalsommer med bestevenninnen Aleksandra Joner. Hun deler også studio med meg, og nå skal vi få sitte på andre siden av bordet. Hjertelig velkommen, Helle Norby. Tusen, tusen hjertelig takk. Jeg kan bare si at den innrondningen er helt epic. Og det at jeg en gang har puttet min flipptelefon opp i Fyfjøring på meg selv, la oss aldri glemme. Nei.
Men jeg var sånn, puttet du den inn i deg? Ja, jeg var ung, tenåring, hørte at vibrator var i det skjedd, så jeg skjønte ikke at den skulle på å leke litt ris. Så jeg tok flipptelefonen min, en sånn Samsung som så ut som et egg, hvis du husker det. Og så tok jeg hele opp i Fifi og ringte meg til det frieme telefonen.
Vet du hva jeg tenkte første gang jeg så det klippet? Jeg tenkte, jeg tror alle har en sånn historie. For vi hadde, vi sier jeg, så venninngjengen husker vi hadde snakket om dette en gang. Vi hadde sånn Venus Vibrance, det var sånn barberhøvel. Og så tok man av høvelen. Jeg har fått mye meldinger om de, blant annet også vibrerende penner og tambesteg. Så du er ikke alene. Jeg tror alle utforsket sin seksualitet med det man hadde rundt seg.
100%! Jeg prøvde jo faktisk tannbørsten igjen for rett etter jeg lagde en mini-episode i Chitchat om dette. Jeg lagde en egen liten mini som er sånn alt man putter opp i Fifi. Jeg fikk innstått så sykt mye sjukt folk har puttet opp i tissen selv.
Og da var det veldig myk en med vibrerende tannbørste. Så jeg tok og prøvde det. Det funket dritfett. Å, fy faen. Ja, fordi når vi snakker om ting man gjorde før Back in the Days, jeg har jo vært gjest i din podcast, Chitchat med Helle. Og der snakket vi, jeg kan egentlig spille av det nå, mens vi fortsatt har på hodetelefonene. På den tiden i livet så var jeg den lille drittungen, og du var alltid hun litt søte som bare hang med, mens jeg husker at jeg og Henja, vi var skikkelig sånn,
Ja, klassiske litt sånn drittunger føler du alltid var den snille søte, eller husker jeg at det er feil? Jeg husker jo dette helt annerledes. Jeg husker jo hun lederen som tok styring, sånn... At du var den? Ja! Så det som er rart, jeg har snakket med de vi har vokst opp med.
Du har funnet receipts Ja, men det som er litt problematisk Med disse kvitteringene jeg har funnet Er at ingen av våre venner Fellesvenner har lyst til å være i rampelyset Men jeg fikk de til å skrive en melding Og så måtte jeg få noen andre til å lese opp Så her har jeg fått litt hjelp da Å fy faen, du har gjort så research at jeg elsker Men jeg støtter deg 100%
Du var gal. Du skulket skolen for å henge med oss yngre kids i majorstuen skolegård i friminuttet for å drikke vodka av vannflaske. Nå har jeg fått tilbake rebell-imagen mitt. Jeg elsker dette. Herregud, og for de som ikke henger en dritt med, Mathilde og jeg er oppvokst sammen, og har veldig forskjellig syn åpenbart på den tiden. For vi går way back.
Jeg har jo kjent deg siden vi var ish åtte år, men det har jo ikke alle lytterne gjort. Og her tenkte jeg, vi kan jo sånn som du gjør i din podcast, så starter man jo fra starten, og det tenkte jeg at vi også kunne gjøre i dag. Ja. Og du har jo vokst opp på Oslo Vestkant. Vestkant, yes. Hvordan vil du si at oppveksten din var?
Åh, gøy å sitte på andre siden, for det pleier å være jeg som intervjuer akkurat sånn som dette i chitchat. I akkurat dette rommet? Ja, i akkurat dette rommet. Og nei, jeg hadde jo en kjempefin oppvelst. Jeg oppvokste på Ullern, mamma og pappa har vært sammen i all tid, de bor fortsatt i barndomshjemmet, har en lillesøster og spilte håndball i alle år. Det var en sånn supertypisk kjernefamilie.
Og elsket det, men jeg følte meg jo veldig tidlig, veldig malplassert. Alle gikk i poloskjorter, alle spilte bandy, alle begynte å drikke rusbus da vi var 13. Jeg elsker jo på en måte vennene mine, og de er fortsatt vennene mine den dag i dag. Men jeg følte ikke at jeg passet inn i den kjøkkenen.
fasadeverdenen da, hvis man kan kalle det det hvor alle har dyre biler, alle har store hus, alle tjener mye penger. Veldig mye fasade, veldig mye snusk bak kulissene,
Og jeg vet ikke, jeg bare... Ja, jeg elsket det, men jeg hatet også det der fasadelivet. Jeg hadde ikke det veldig mye hjemme da. Mamma er sånn steinepedagog, og jeg har bare laget pinnebrød i livet, liksom. Så kanskje der jeg fikk litt den andre siden fra. Ja, for det var det jeg lurte på. Hvorfor du ikke følte at du passet inn hjemme? Nei, altså hjemme passet jeg inn. Men jeg skjønner hva du mener. Det er litt mer det der i miljøet mitt, også passet jeg inn. Så jeg vet ikke hvorfor. Det var kanskje mer den der...
Oslo-Vest-greia, for jeg elsket vennene mine, elsket familien min, og det er jeg basically helt det samme i dag, og de har aldri skjemet meg for den jeg er, men jeg var liksom veldig utagerende, stakk av hjemmefra, begynte å tatovere meg da jeg var 13, begynte å drikke tidlig, aldri noe dop eller noe sånt, men det var bare noe i meg, jeg klarer nesten ikke å sette ord på den dag i dag heller, men jeg bare følte meg, følte meg ikke riktig plassert, jeg følte meg som en outcast, jeg følte meg som en misfit,
Og jeg bare likte andre ting. Jeg var rar da. Jeg likte å sitte og male og tegne mens alle elsket å dra på dans og gjøre sånne ting. Men jeg likte jo på en måte det, og det var veldig vanskelig å forklare. Jeg farget hård mitt svart, var emo, utagerte, skulket skolen, hang på grylløkka. Og jeg vet ikke, jeg aner ikke hvorfor jeg hadde så behov for å på en måte ville ha noe annet enn det jeg...
Ja, var i da, altså Oslo og Vestkulturen på en måte. Jeg har hørt i noen tidligere podcaster også, i Architett, og der har du snakket mye om at du ikke hadde så mange venner i starten på barneskolen. Ja, det var superoutcast, jeg hadde nesten ingen venner, og så er jeg jo født uten den der knipmekanismen, så jeg tisset jo på meg hver eneste dag, og det hjalp heller ikke.
Så den der knipmakanismen, alle har sånn knipetissen, og så kommer det ikke noe til, den hadde jeg jo ikke. Så den begynte jeg å utvikle i puberteten. Og fra en person som kom i puberteten i 8. klasse, så kan du tenke deg hvor gøy det var å sove bort hos folk når du går i 7. klasse på barneskolen og tisser ned hele sengen deres. Så jeg bare hadde liksom ikke så mye venner, og jeg bare... Nå i dag vil jeg si at jeg er god sosialt, men det var jeg liksom bare ikke da. Jeg knakk ikke den koden, jeg var bare... Jeg var dummesnill, jeg ville være venn med de som mobbet meg, og så endte med at de bare...
mobbet meg enda mer. Sa at jeg skulle møte opp et sted og stod der og ventet en time og så kom de aldri. Ja, sånne type ting. Som egentlig er super rart i dag. Det sykeste er at jeg ble så hardt mobbet at jeg kunne på en måte blitt den personen som lå på bakken og ikke hadde noe selvtillit igjen. Men så ble jeg så hevnlysten at det styrte meg i stedet. Og det er ikke bra. Og det er ikke noe jeg er stolt av i det hele tatt. Men det var måten jeg overlevde på. At jeg tenkte sånn...
Jeg ville at dere skal ha det like kjipt som det jeg hadde det i, da. Seks-syv år, på en måte. Så det endte med at jeg bare... Og det høres litt jævlig ut når jeg sier det på den måten, men jeg ble ikke... Altså, jeg var jo ikke direkte slem. Kanskje jeg var litt slem, men jeg begynte bare å være mobbehund som mobbet meg like hardt tilbake i typ syvende klasse. Og jeg bare... Det endte med at det ble en fight mellom hun og meg, som endte i en kald krig, hvor man bare ikke så på hverandre i det hele tatt. Og så fikk jeg meg helt nye venner og helt nye...
En helt ny gjeng. Og så fant jeg jo at livet var mer da. Enda på en måte bare skulle ta hevn på en måte. Men igjen på den tiden jeg var 11-12 år. Altså jeg visste ikke hva som var opp eller ned. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg følte det jeg følte en gang. Starten av livet ditt og sosiale bitene av livet ditt har jo bare basert seg på utestenging, mobbing og dritsklem oppvekst. Jeg hadde en bestvenn, det skal jeg si. Det hadde en veldig god venninne fra første til femte.
på barneskolen, som var veldig, veldig søte. Men hun hadde så mye andre venner. Hun var min beste venn, men jeg var ikke hennes beste venn. Hun hadde andre, og drev med hest og gjorde helt andre ting som ikke jeg gjorde på fritiden. Men heldigvis, sport hjalp meg veldig. Jeg spilte håndball på et lag som var ikke i min krets. Det var litt utenfor. Så det hjalp meg helt sykt. Det mener jeg helt oppriktig, sånn
Idrett kan redde barn, det tror jeg er helt oppriktig. Du får en mestringsfølelse på en annen arena. Du får møtte andre mennesker som også tenker det samme om deg. I en lagsport som jeg drømmer, så blir du bare en av mange. Fordi alle er der for en grunn. Man er ikke der for å bare henge og drive dank og være kjipe med hverandre. Det var på skolen følte jeg sånn. Men når jeg var og spilte håndball, så var det en...
Teamfølelse da, man vant sammen, man tappte sammen. Og så var jeg veldig kraftig da jeg var liten. Jeg var jo overvektig. Det gjorde at jeg var veldig sterk, så jeg var veldig god i håndball. Jeg var bare mye større enn alle andre, så hvis jeg drev å løpe gjennom angrepet til noen andre, eller mens vi var i angrep, så ja, ingen kunne stoppe meg. For jeg var jo mer enn alle uansett. Så da ble jeg veldig god i sporten min, som ung. Og det var veldig mestringsfølelse. Og uten den mestringsfølelsen så tror jeg ikke jeg hadde overlevd barneskolen så veldig bra.
Men det er rart å tenke tilbake på nå, egentlig. De tingene du sier, det er jo ikke så rart at du følte deg utenfor da. Oslo Vest, for de som ikke har vokst opp der, det er jo, som du sa, veldig mye fasade, og foreldre er veldig nøye med barna sine.
skal ha god karakter, du skal prestere på alle mulige områder du kan prestere på. Ja, alle har det nyeste klærne, nyeste treningsklærne. Alt ser fantastisk ut, hvis man ikke kommer fra et sånt type hjem. Eller når du kommer fra et helt annet type hjem, så er det umulig å konkurrere med. I tillegg hadde du mye mopping og utforskap, og at du var overvektig. Og jeg tisset på meg. Og du tisset på deg. Det er overvektig!
Det er oppskrift for å være outcast, da, fy faen. Det er ikke så rart at du følte på det? Nei, faktisk ikke. Når man legger opp alt på den måten, har jeg ikke tenkt så mye på før. At man liksom, when it all adds up, på en måte. Og så fikk du en sånn, nå skal jeg ta det. Men følte du at du var en underlag, og nå skal du ta det? Ja, 100%, men så fikk jeg meg. Jeg ble jo bestevenn med hun populære. Men hvordan ble du bestevenn med hun populære? Nei, fordi det var akkurat det jeg fant ut i ung alder, at...
Jeg skjønte de sosiale kodeksene. Jeg er god sosialt. Jeg skjønte at hvis du er kjekk og ripped, eller veltrent, så er du automatisk poppisk. Du trener mye og er den pene. Så tenkte jeg sånn, som er helt ikke riktig måte å tenke på, og veldig utsendtfiksert, veldig
Ikke det du skal gå for i det hele tatt, men sånn tenkte jeg som 12-13-åring. Det var jo det vi lærte fra alt vi så av filmer og TV og alt. På den tiden var alt så heroin-chic, alt skulle være tynnet, pen og kult. Det visste jeg at jeg aldri kunne nå. Det var ikke meg. Så da tenkte jeg, hva er det jeg synes er fett? Jo, det er humor.
Så da utviklet jeg liksom personligheten min i stedet. Så jeg tenkte sånn, hvis jeg ikke kan være hun pene og digge, da skal jeg i hvert fall være hun morsom og kule. Så da ble jeg, det ble personaen min da. Jeg ble litt klassenskloven da.
Og jeg fikk de kjeften. Og som sagt, jeg kan svare fort, jeg kan snakke kjapt. Og det ble sånn jeg overlevde sosialt. Og så ble jeg det personligheten min. Jeg vet ikke om det var noe jeg tillærte meg, eller om det var sånn jeg var hele tiden, og så endelig fikk jeg en arena hvor jeg kunne blomstre. Men ja, så bestvennen min ble hun populære pjena, så var jeg liksom hun der, hun som bare gikk overens med alle, jeg var litt klassenskloven da. Og så spilte jeg håndball, så jeg på en måte, ja, jeg hadde flere arenaer da. Og så følte jeg at det
Da jeg fikk lagt frem denne hevnjærheten, at jeg var så bitter og sur på liv, og skulle ta igjen på alle som hadde vært slemme på meg, så fikk jeg meg masse venner, og var dritheldig. Så gikk jeg der vekk. Begynte å trene. Mamma tok meg til en næringsfysiolog. Forstod at det å spise 200 gammel sjokkes hver dag er ikke dritbra for kroppen. Litt sånne basic ting, som ikke jeg visste fra før. Som jeg lærte i
Ja, sent tenårene på en måte. Jeg så at du var i podcasten til Katarina Flatland og Mannenes Harald, og der snakket du om at du hadde hatt spiseforstyrrelser. Ja, og det er noe som jeg egentlig ikke skjønte at jeg hadde hatt så alvorlig før jeg snakket med dem. Og det er ganske sinnssykt å få den type åpenbaring i en podcast med to leger. At du har hatt spiseforstyrrelser? Ja, for jeg har alltid trodd at det...
For å forklare det kjapt, så levde jeg i noe som heter ketose i nesten to år. Som er det at du spiser såpass lite karbos og så mange gram om dagen, at kroppen din går inn i et ketotisk... Harald Dobbelau forklarer det veldig mye bedre i denne episoden, men at kroppen på en måte spiser sitt eget fett, fordi jeg får ikke nok sukker, og da spiser kroppen selv innvendig. Det er basically carnivore-dieten, at du bare spiser fett. Spis det bare, typ.
grønnsaker og biff og smør i flere år på en måte. Og det gjorde at jeg ble jo intolerant, og jeg klarte ikke å spise. Fikk jeg meg en halv brødskivald til å bashe på meg. Jeg spiste ikke chips, drakk ikke øl på flere år. Ting som jeg elsker nå. Øl og brød, liksom. Og så var det jo den der en opplevelse jeg hadde hvor jeg hadde klart å skulle på kino med mamma og søsteren min.
Og så hadde vi vært og skulle kjøpe godteri for kinoen. Så ville ikke jeg ha godteri, for jeg var jo helt psycho da. Jeg var ikke på riktig plass i hodet mitt da. Så jeg kjøpte tørkete bananer som var covered med yoghurt. Og så visste jeg ikke hvor mye sukker det var i det. Så lærte jeg av det først etter jeg hadde spist alt sammen. Og da våknet jeg midt på natten av meg selv. Fordi kroppen min hadde så dårlig samvittighet, så jeg løp på 1,5 mil midt på vinteren.
Og når jeg sa det høyt, så sa Harald, du skjønte du da at du var syk? Og da sa jeg, nei, jeg trodde jeg var dritflink. Og det var en sekund hvor jeg etter det gikk, jeg var sånn, jeg var så syk, ja. Jeg var så syk. Hvor gammel var du da? 20. Så jeg var jo voksen for så vidt. Det er ni år siden. Men så endte det med at jeg gjorde meg selv i en tolerang.
Som jeg forstod ikke var det skitt av, fordi en av mine nærmeste venner, hun har syliaki. Og jeg så hvor mye det hemmet den i livet, og så tenkte jeg at alt hun vil er å kunne spise ting med gluten, og så gjør jeg dette mot meg selv. Det var litt sånn, hvorfor faen gjør jeg dette, på en måte.
Og igjen, jeg skjønte ikke at det jeg gjorde mot kroppen min ikke var bra. Og jeg hadde helt sikkert mangler på enkelte ting. 100%. Men igjen, kroppen min var i øyenfallene det fineste noen gang har vært. Jeg var super lean, jeg var ripped, jeg trente bra, jeg hadde masse overskud, jeg fikk alt jeg ville. Så for meg skjønte jeg ikke at det var en spiseutstyrelse
Eller et feil mindset fordi jeg assosierte spiseforstyrrelse med anoreksi. Jeg visste ikke hva overspising var, jeg visste ikke hva bulmi var, eller jeg visste at man kastet opp, men jeg skjønte ikke liksom magnituden av det. Så det var først liksom, ja nå da, hvor jeg på en måte skjønner sånn at på en måte flere former kan være spiseforstyrrelser. Det handler bare om hvor langt du drar dieten din og hvor mye mat egentlig konsumerer livet ditt da, og syken din.
For hvis du ikke drar og gjør noe sosialt fordi du er redd for maten du blir servert, og du ditsjer ting fordi mat står i hovedfokus, så er det ikke riktig fokus. Absolutt. Men tror du at alle de sårene du har fra barndommen, at du ikke har hatt mange venner fra starten, tror du de har legitt?
Jeg tror de har legget nå, men det påvirket veldig i starten av 20-årene mine, fordi jeg husker da jeg gikk ned dramatisk vekk. Jeg gikk ned 16 kilo i typ 16-årsalderen. Gikk fra å være overvektig og bare være klassens klown til å være sånn, oi gutta var sånn, ja, ganske dyre. Jeg husker den der, at de så på meg helt annerledes på en måte før det, og så på en måte fikk jeg, jeg ble mer verdifull som menneske fordi jeg ble tynn.
Det er så feil da. I mitt hod er det helt ekstremt feil. Om jeg er 16 kilo opp eller ned, eller 30 kilo opp eller ned, skal jeg ikke ha noe på måten du behandler meg på? Men det gjorde det. Så jeg tror det var litt som heller bensin på bålet. At jeg trodde at jo tynnere jeg ble, og hvor i øyenfallene diggere jeg ble for andre, jo mer...
Validert ble jeg om hvor viktigere ble jeg på en måte i samfunnet. Hvis du skjønner litt hva jeg mener. Ja, men gjorde det at du fikk en forakt mot den gamle deg? Nei, det ble det aldri. For jeg har alltid vært fornøyd med meg selv. Jeg har alltid hatt selv på mitt verste, så jeg har alltid tenkt at jeg er fin. Fordi jeg alltid, og det står jo ved sånn, jeg mener at jeg selv er grei da.
Jeg mener at jeg gjør riktig valg og har empati og er glad i de som står meg nærmest og stiller opp for de jeg har rundt meg. Så jeg har alltid vært fornøyd med meg. Men det er mer personlighet, kanskje. Og kanskje trygg omgivelse rundt deg. Veldig. Og det har nok hatt mye med mamma og pappa å gjøre. Spesielt mamma. Hun var hjemmeværende med meg til jeg var 13.
så hun har gitt meg en helt super gave og søsteren min også bare sånn jeg har verdens beste familie så jeg tror nok det har veldig mye å si for selvtilliten min da at mamma alltid har vært der og alltid liksom pushet oss opp og
frem positivt da. De som gjør det beste her i verden er jo underdoggene som alltid har kjempet for å vise de som mobbet dem eller vise alle de som sa de aldri kom til å klare det og det er jo en sinnssykt makt i det og du har jo kommet veldig langt i livet ditt du har jo fått til veldig mye mer enn de som bor på vestkanten og veldig mange som sikkert ser på deg nå og tenker oh my lord ja hvis du sier det så er jeg elev på den der men jeg tror bare men tror du det har vært en drivkraft for deg?
Faktisk ikke, tror jeg. Ikke den der at jeg skal få til noe ingen andre får til. Det har ikke vært drivkraften. Drivkraften min har bare vært å være glad og fornøyd med meg selv. For jeg hadde min første depresjon i alder av 13. Har levd med tungsin og angst hele livet mitt. Så for min del var den der... Jeg husker jeg hadde en psykiater eller en psykolog en gang som sa til meg sånn...
Først skal jeg bare sånn, når blir jeg frisk? Når blir angsten borte? Når blir alle disse rare humørsvingene mine, når går de vekk? Og så husker jeg psykologen som sa til meg bare sånn, de går jo aldri vekk. Du må bare lære deg å leve med det. Og så tenkte jeg,
Dette er et slags nedlag i mitt liv. Skal jeg alltid være sånn her? Det er jo helt jævlig! Så jeg tror bare etter den gangen da, og da var jeg veldig, veldig ung i starten av 10-årene, så har jeg på en måte bare alltid higget etter å være fornøyd. Altså sånn for min del har jeg det bra oppi toppen egentlig. Og med livet mitt er jeg frisk, er jeg sunn, får jeg trent greit, får jeg spist greit, utenom de periodene hvor jeg ble veldig, veldig opptatt av mat, uten at jeg selv skjønte at det egentlig var det.
Så tror jeg bare det er det det handler om, spesielt med jobb da. At jeg bare vil omgå syklemennesker. Jeg er ikke drevet av penger. Det er nice å tjene spenn, men
det er ikke det som trekker meg da. Det er å bare gjøre ting jeg elsker da. For eksempel å lage podcast sånn som vi gjør nå. Jeg synes det er drispennende. Akkurat nå sitter jeg og snakker om meg selv da, men normalt så sitter jeg og snakker om alle andres liv, og jeg synes det er så jævlig givende å høre om mennesker og livene deres oppturer og nedturer og skilsmisser og abort og fertilitet og kjønnssykdommer og gossip og bare kongefamilien. Det kan være hva som helst på en måte. Jeg synes det er veldig, veldig givende da. Så det har egentlig vært motivasjonen min
Og andres historier, kanskje? Ja, men også bare generelt sånn, jeg er egentlig utdannet make-up-artist, sånn, det gjør meg veldig glad å se andre glad hvis jeg gjør sminken deres. Veldig overfladet som jeg sånn, det gjør meg glad. Jeg bare er styrt av det å ha det fint, da.
Så jeg tror ikke det er noe med den der jeg skal ta igjen følelsen som jeg hadde på slutten av barneskolen. Den er helt borte. Men mye av det du gjør er jo langt utenfor komfortzonen da. Ja, det er helt jævlig. Ja, magesår, deluks, mye av det opplegget. Mye sånn prøve ting for første gang. Ja, men hva tror du er det som pusher deg dit da? Fordi å være utenfor komfortzonen er jo ikke behagelig.
Magesår er ikke behagelig Du sitter jo ikke der når du skal lansere noe nytt Eller du skal Kanskje bruke masse penger på noe Eller du skal gjøre noe som er langt utenfor Første gang du skal Du sitter jo ikke der og tenker Åh, dette er for å ha det fint Det er jo noe i deg Ja, det er veldig sant Men det er fordi jeg synes det er gøy å skape ting Jeg synes det er gøy å være egen sjef Jeg liker ikke egentlig noe godt Å ha noen som skal fortelle meg hva jeg skal gjøre Sjokk
Jeg må bare si, da så satte jeg kamera på andre siden. Hvis ikke bryter vi aksen, for jeg studerer film. Og du sa, hell no, det her er min side. Jeg bare, vi kan bytte side. Nei, nei. Jeg bare, nei, det er kamera. Det står der. Det er dritskilt.
Men det er veldig gøy at du sier det for jeg er bare sånn. Men det er bare, hadde du sagt sånn, nei det funker ikke, det går ikke, så hadde jeg vært sånn, ok, da gjør vi det på din måte. Men jeg er veldig sånn, jeg spør, hva er det verste som kan skje? Og det er litt den samme tanken i jobb og business også. Hvis noen har gjort det før meg, hvorfor skal ikke jeg få det til? Det er tanken min, helt og briktig. Hvis noen andre har gjort det før meg, hvorfor skal ikke jeg få det til?
Det var helt rett. Men igjen da, jeg har aldri hatt så mye skam da. Jeg har egentlig liksom, og det vet jeg ikke hva det er, jeg tenker ikke så hardt konsekvens. Spesielt i noe down. Altså jeg kan ofte tenke hva er det verste som kan skje da? At noen sier nei. Ja. Rejection, det er en stor del av livet. Jeg takler det veldig bra. Jeg er sånn,
Rejection for meg, da legger jeg meg ikke ned. Det er ikke noe som min personlighet... Du blir ikke flau hvis noe ikke funker sånn som det skal? Nei, altså jeg kan bli flau, men det går over. Så for eksempel når folk snakker om fyllang, så har jeg aldri hatt...
Er det sånn? Så det viser jo litt at jeg på en måte ikke tenker, jeg tenker veldig lite tilbake på det. Eller jeg kan tenke tilbake på ting og være sånn, det burde jeg kanskje ikke gjort, eller det burde jeg kanskje ikke sagt. Men det er sånn, for eksempel i min egen podcast, og den podcasten som heter The Natural Baby som er med Alex, det har aldri klippet ut noe.
Jeg har aldri fått noe ut. Jeg redigerer og gir ut alt som det er. Hvis ikke det er noe som hosting og harking, eller noe sånn. Hold deg på de prompere i studio, eller whatever. Så skjønner du hva jeg har å si.
Det er skikkelig deilig å høre da. Ja, men det er også fordi jeg mener at vi alle er bare mennesker. Vi alle er egentlig sinnssykt mye like enn det vi tror. De aller fleste har vært mobbet en gang i livet. De aller fleste har hatt et ansrekt forhold til mat. De aller fleste har hatt det kjip å jobbe en gang. De aller fleste har syntes at den selv er kjip, eller stygg, eller feit, eller noe hatt noen tanker. Jeg bare tror at vi alle er veldig mye like enn det vi egentlig er, og hvis vi alle bare snakker om det,
så blir det mindre skamfølt og det blir mindre vondt. Du har jo helt rett, men ofte når man sitter med de problemene som for eksempel at man ikke føler seg vel i sin egen kropp, eller at du ikke har venner, eller at du ikke har alt det du føler alle andre har, så føler man seg så alene om det. Og du føler at du er den eneste i verden, og hvis jeg sier det høyt, så er det ingen som kommer til å like meg, og jeg må bare late sånn. Og så lever du deg inn i en boble som ikke finnes. Hvis det er noe jeg gjør og ikke liker det mer, så må jeg gjøre noe annet. Jeg tenker ikke at det er en skam at det slutter.
så for eksempel når folk sier hvis det er et parforhold da, og så har det vært et forhold i fem år, og så er det sånn fy faen har jeg wastet så mange år og har det gått mye mye før så er det bare sånn, det var en grunn for at du var der du gikk ut når du skulle ting skjer for en grunn, og hvis noe avslutter som du trodde skulle egentlig fortsette
Det går bra. Jeg vet ikke, jeg vil ikke gi mening i det hele tatt. Jo, men nå vet du noe du ikke visste da du gikk inn i det på en måte, og så har du lært noe da. På en måte. Var det sånn du tenkte? For du har jo vært gjennom en skilsmisse. Du giftet deg veldig tidlig. Var det det du tenkte da du gikk ut? Ja, når jeg gikk ut, det var jo...
Altså sånn, vi gikk jo på en måte fra hverandre. Begge var jo klare over det. Det var jo ikke en dramatisk skilsmiss i det hele tatt. Og det er sånn, jeg giftet meg da jeg var 23. Jeg skilte meg da jeg var 25. Episk. Elizabeth Taylor Who? Altså sånn, skjønner du hva jeg mener? Så jeg ser tilbake på det som en fantastisk tidlig liv. Og veldig mange spør meg jo sånn, åh, angrer du ikke på at dette var ditt første ekteskap, og neste gang du kanskje gifter deg, og ditt og det. Bare, hæ? Nei, det var jo fantastisk. Og det er jo sånn,
Jeg var jo kjempeforelsket eksmann, men vi hadde fantastiske fem nesten fantastiske år sammen. Jeg vet ikke, jeg tenker ikke på det. Jeg angrer ikke på ting på den måten. Da jeg gikk ut av det forholdet, så tenkte jeg bare sånn, det var et fantastisk kapittel i mitt liv som jeg gleder meg til å fortelle barna mine om en gang på en måte.
Så jeg vet ikke, jeg tenker kanskje ikke så mye konsekvens på den måten som andre. Apropos kjærlighet. Jeg dør. Å nei, fy faen, Mathilde, nå skal du ta meg. Nå vil jeg at Helle skal ta seg og høre på folk igjen. Hva er det du har lagd nå? Hva er det jeg har sagt nå, er vel egentlig det? Helle. Nei! Du har glemt igjen matpakken din hjemme igjen. Men pappa kommer jo å levere den.
Det er kjæresten min! Hei, Helle. Det er pappa her igjen. Skal bare minne deg på pårykkoldaget hos Tante Grete som fyller 16. ... 13. august.
Hva slags opplegg er det dere har lagd? Hva er det her for noe? Jeg har rattet meg sammen med Martin. Dette er veldig gøy, fordi Martin er jo egentlig en veldig anonym person. Det er første gang vi sier navnet hans offentlig. Det er veldig fint at han er en anonym person. Han har litt andre planer. Vil du ta på hodet tilfonen igjen? Jeg orker ikke dette. Mathilde, hva har du og Martin gjort nå?
Alex, helle "Not Your Babe" Nei! Du vet at den podcasten henger i en tynn tråd Når jeg og han loverboyen til Jonir skal gå inn i podcasteiden For da kommer "Your Babe" Det her har han køddet med så lenge, og kontekst til de som lytter Fordi, Alex og jeg, vi har jo podcasten "Not Your Babe"
Og vi egentlig, altså Natural Babe er inne i Podmo-universet. Veldig morsomt podcast, om jeg kan si det selv, som startet da jeg var heartbroken, og så er det vi har bygget oss opp over et år. Vi har datet, ligget, forteller om alle aspekter her.
Til dating til vi begynte å date kjærestene våre. Og nå har vi jo fortsatt denne podcasten som heter Nature Babe, men vi har kjærester. Og vi driver jo og skyter fra hofta og på en måte fortsatt snakker om dating og på en måte alt vi snakket om før, men i bare litt annen kontekst. Og typene våre er bare sånn... For det første hører de ikke på, men de har hørt på noen ting, og de begge er bare sånn... De bare... De mener vi snakker så mye bullshit, at vi er så brei alle, og at vi er så liksom...
Ja, at vi er store i kjeften da, i vår egen podcast, og kommer hjem og er små puser liksom. Så de har nå rattet seg sammen, og vi var på festivalen de helgene, og de går bare rundt og etterligner introen vår, og er bare sånn, vi skal lage et podcast hvor vi oppklarer alt det bullshitet dere snakker om, og vi bare...
I'm here for it. Men dette er veldig gøy at du har fått han til å gjøre det her. Jeg er faktisk helt tyst. Ja, han var ikke vanskelig å bli. Nei, det kan jeg tenke meg. Fy faen, ass. Jeg ringer han etter jeg kommer ut av studio og bare, Martin! Og så liker jeg det. Jeg idører at han er en helt privat person som egentlig er sånn, han synes vår verden er gøy, men han liksom er litt sånn, prøver å late som han ikke liker den. Bitch! Han elsker det greia her! Han elsker det. Han har jo så lyst til å starte en egen podcast.
Å, det synes jeg er så gøy. Kan du fortelle her hvordan dere møttes? Ja, herregud, selvfølgelig. Det er bare hyggelig det jeg har sagt. Nei, jeg var jo veldig single i fjor sommer. Hva vil det si? Nei, altså jeg var nysingle, men i det forholdet jeg var i før, der var jeg for lenge. Jeg var veldig, veldig ferdig når jeg kom ut av det forholdet. Jeg burde aldri vært i det forholdet så.
så lenge, uten noe var det noe skjed det var bare mine internal thoughts ikke noe med den andre parten her men jeg burde gått ut av det forholdet tidligere, så når jeg først kom ut så var jeg veldig singel, sånn, jeg var ikke heartbroken jeg var liksom, eller jeg var heartbroken men på en helt annen måte, og så var grunnen til at jeg og Alex også startet Nacho Baby, for hun var heartbroken sånn lei seg, jeg var mer sånn om jeg bygger meg selv opp ut i verden
Så jeg hater jo ikke å date og møte mennesker, jeg. Ender med at jeg sier til alle vennene mine sånn, hvis dere har noen snacks, så hook me up, liksom. Helt fattisje vibes, helt sånn skamle, sånn, I'll take whatever, hei, hei, hei. Ender med at Lotte Myrskjett er på, eller Lotte Myrskjett hang jeg med en dag, en venninne av meg som også har jobbet med butblokker, den er en veldig, veldig flink frisør.
Hun ba meg sjekke Tinder min da jeg var sengel. Jeg var egentlig ikke en Tinder-person, aldri hørt på en Tinder-date, så jeg var sånn, vet du hva faen jeg er? Så går hun bare gjennom listen med folk jeg matchet med, så er hun sånn, jeg kjenner han. Jeg vet hvem han det er. Jeg er sånn, ok, har ikke snakket med han. Og det var jo da min kjæreste.
Og så ender det med at to uker etterpå så sender hun meg en snap. Eller en sånn snap på Instagram. Hvor hun er bare sånn, her er han. Og da var hun og hang med kjæresten min da. Fordi hun hadde fått låne noen greier til jobb. Så lokale hans liksom.
Og da sa jeg bare til Lotte Get him to slide the fuck in my DM Jeg er savage når jeg er single Jeg har ingen verdighet igjen i livet Og den mannen Han slida som en fotballspiller Som spiller VM-finalen Han bare tok fucking Renn av fort og slida inn i den DM'en
Og jeg tenkte sånn, for Lotta hadde sagt meg, hun bare, ja, men heller her blir det bareligging, for han er en fuckboy. Og jeg bare, bitch, I'm a fuckgirl, så dette her er match made i denne verden. Her hører du hvor jævlig jeg er, jeg blir kvar med meg selv nesten, men jeg står for det. Og så venter jeg på at han inviterte meg på takterasse,
Vi hadde en skikkelig sommeridyllisk date. Det var sånn juni, dritvarmt, pizza, moreller, øl, bade på søringa, midt på natten, midnattssol-typ stemning. Og jeg trodde helt overriktig at vi aldri skulle prøve å se ham. Jeg tenkte sånn, han var kjekk da. Det var jo veldig hyggelig. Og så dro jeg hjem, dro på Palmesus, rallet rundt med Alex hele sommeren. Jeg var så single. Men jeg datet jo han samtidig da, og hadde det bare veldig hyggelig. Men
Første gang i livet mitt så prioriterte jeg meg selv i en datingsituasjon. Som er det sunneste jeg har gjort. Noen gang sånn. Når han var sånn, du skal vi møtes på torsdag. Før var jeg sånn, ja jeg blir med en gang. Hun har alt å fikse. Absolutt. Men nå var jeg sånn, jeg kan ikke skal på hytttur med jentene. Sånn jeg sa nei. Og det er jo veldig hot for den andre parten. At man er litt utilgjengelig. Ikke sant?
Så han begynte å like meg mens jeg var veldig tilbakeholden, for jeg var ganske ny single. Han hadde jo vært single i over et år før vi begynte å date, så han hadde vært single lenger.
som gjorde at jeg var litt sånn tilbakeholden og så var han bare den svarteste og vi var jo på en måte bare oss to var jo eksklusive, men jeg var sånn jeg vil ikke at vi skal bli kjærester, jeg orker ikke at jeg skal være offentlig jeg har akkurat blitt ny single, jeg bare ser teit ut at jeg bare orker ikke at folk skal bry seg, jeg orker ikke at folk skal snakke og alle de tankene der og da sa han noe som er det beste han har sagt til meg han sa, det går helt fint for meg, jeg er her uansett da får du bare si ifra når du har lyst til å være kjæreste for jeg har bare lyst til å være kjæresten din og da var jeg sånn
That's my bitch Og så gikk det halvannen måned Og så sa jeg Veldig hyggelig Så søte du er Er du ikke så koselig? Og nå kommer han, jeg er ikke gravid, men han skal bli far til mine barna No doubt, jeg elsker den mannen Så jævlig mye Og vi flytter jo veldig snart Vi har kjøpt oss vår første leilighet sammen
Så livet ruller og går. Det går kjapt i svingene for hele Norge. Dere møttes for et år siden? Ja, vi ble kjærester for et år siden. For litt under et år siden faktisk. Og nå har du kjøpt leilighet allerede. Fordi jeg er veldig sånn. Hør på denne girl-matten. It makes no fucking sense. Jeg er ekstremt impulsiv av meg. Det hører man kanskje. Veninne mine pleier å si heller aldri et søttenliv. Du er veldig impulsiv. Du har vært forlovet to ganger.
Ja, den andre forlovelsen kan diskuteres. Men jeg har i hvert fall vært forlovet og gift med eksmannen min. Jeg har fått inntrykk av at du hopper fort inn i ting. Med hele hjertet. Med alt. Men det skal sies at når man blir frid til, det kan man ikke bestemme selv. Så er det litt sånn, hva skal man si? Skal man si nei? Og være kjæreste igjen? Det går jævlig dårlig, tenker jeg. Men nå er ikke kjæresten min frid til meg nå. Og vi har ikke noen planer om å gifte oss. Og
og sånn, men jeg gleder meg veldig til å flytte og bo sammen og eie sammen, det synes jeg er veldig hyggelig det er første gang jeg eier sammen med noen selv om jeg har vært gift og sånn Gratulerer! Å herregud! Så vi flytter opp litt da Jeg elsker jo det og jeg er litt sånn, dette mener jeg helt oppriktig sånn
Hvis man har lyst til å bruke fem år på å bo sammen, og så fem år på å gifte seg, da er det fint for deg. Men sånn som for meg, jeg liker at det går litt fort i svingene. Men det gjør også at jeg får gjort jævlig mye. Og jeg husker fra barndommen, så har alltid folk sagt til meg at impulsiviteten min er min største negative trait. Det er noe jeg har blitt fortalt hele livet mitt, at jeg er ekstremt...
Altså impulsiv da. At jeg ikke tar tiden til hjelp. Og jeg har alltid blitt fortalt at det er så negativt. Og det vil jeg bare si at er min største positive egenskap. Sånn virkelig. Og det har jeg sagt til mamma også i voksne alder. Det er bare det hun har sagt til meg. At det er en negativ ting. At jeg er impulsiv og gjør ting fort. Og liksom bare får snudd skuta fra meg en åtte liksom. At det er negativt. Det...
tenker jeg ikke i dag altså, om jeg kan si det på den måten. Nei, ikke det er en veldig stor styrke? Jo, men det gjør jo også at jeg havner jo inn i et ekteskap da, og så skiller jeg meg to året på på en måte. Så det er sånn at folk kan si hva de vil, men igjen, det gir meg så mye livsglede. Jeg har opplevd så sinnssykt mye, jeg har bodd delvis i Kanada, jeg har vært masse og reist, jeg har hatt hus på Kjeldsås og Biche og hatt det i livet, jeg har fått studert, jeg har ikke studert, jeg har laget podcaster, jeg har fått jobbet, jeg kjøpte min første leilighet da jeg var 19 år, altså sånn.
Jeg har gjort veldig, veldig mye. Og jeg har elsket reisen min. Jeg angrer ikke på en eneste ting. Og litt sånn som med tatueringen min. Jeg har jo tatuert nesten fra tatt opp til tå. Greit, det er jo selvfølgelig galt. Jeg liker fornøyden med å la svaret helt ærlig. Men folk angrer mye mer på mine valg i livet enn det jeg gjør selv. Og det er veldig rart.
Hva mener du at andre angrer på dine valg? Mine tatueringer, mine livsvalg, mitt giftmål, mine valg. Folk er veldig sånn, synes du ikke det er rart? Hvorfor gjorde du det? Angrer du ikke på det? Det var jo veldig dumt. Og så er jeg sånn, nei, fordi hvis jeg ikke gjorde det valget, så hadde jeg ikke opplevd det. Så hadde jeg ikke møtt den personen som i dag er bestvennen min. Eller hvis jeg ikke hadde giftspann en gang en dag, så hadde jeg ikke fått opplevd det eller det. Eller bodd masse i Kanada, eller hatt fem fantastiske år med eksmannen min. Sånn.
Nå unner jeg han alt godt, og vi unner hverandre alt godt. Det var ikke noe dramatisk der. Jeg tror bare impulsivitet og gjøre det man har lyst til. Har du lyst til å reise til Jamaica på utveksling og bo der?
gjør det har du lyst til å få barn og ung og du har muligheten til det gjør det har du lyst til å studere film og prøve å bli skuespiller som er dritvanskelig gjør det da prøv hvertfall for jeg tror du kommer til å bli jævlig bitter på gamlehjemmet så det er masse drømmer du faen ikke har prøvd men hvis man skal se på det som et problem så er det jo ofte de som tar det helt i andre enden da og liksom ikke klarer å styre seg og mister ting eller sånn
og gjør den samme feilen på gang på gang og havner i mye trøbbel det havner jo ikke i trøbbel nei, og så har jeg jo gjennomførelseevner som er en ting der jeg har mye tanker og ideer og så gjennomfører jeg dem på en måte jeg tenker er smart
og jeg har jo satt opp en plan ofte du har jo ofte en strategi du klarer å sette deg ned, lage en plan gjøre ting du er ikke bare impulsiv, du har gjennomføringskraft og du planlegger
Du har en grunn til hvorfor du gjør som du gjør? Ja, og så tenker jeg sånn Jeg oppfordrer ingen til å ta opp et maskard med 100 000 kroner og kjøpe deg en masse væske, eller noe sånt Så tror jeg at jeg oppfordrer ikke folk til å være den type inklusiv, men mer den der Gjør ting for deg selv, følg drømmen din Ja, og gjør det som passer deg liksom, for noen så passer det Så så for meg kjæreste min, vi kjøpte hele leiligheten sammen det første år vi var sammen Noen synes sikkert det er helt høy i hodet, men for oss er det helt fantastisk Skal vi gå inn i spørsmålsrunden? Oi, gøy!
Hvordan er det å gjeste en podcast som er i samme studio som du pleier å spille inn i? Oi, det er litt hyggelig. Jeg synes det er veldig koselig, fordi jeg henger så mye her i det studio, at det er litt som å komme hjem. Sånn, når jeg har gjestet andre podder, så kan jeg være litt sånn,
Jeg blir jo aldri redd, men jeg kan være litt sånn, oi, nytt studio, nye mennesker. Men når jeg kommer hit så er det bare sånn, det er chill. Det er som AKS-familien vår, og det å snakke med deg er bare som å snakke med en god gammel venn. Så ta meg med en klype salt til denne episoden, tenker jeg, for fy faen, det kommer rett fra leverandet. Jeg sitter jo bare og preker.
Det er akkurat det. Men det er skikkelig deilig å ha deg som gjest, da. Synes du? Ja, jeg trodde jeg skulle bli skikkelig nervøs, men det er jo bare hyggelig. Lorsk, vi blir nervøs. Jeg tvang deg til å røyke da vi var 12, holdt jeg på å si, og vi var jo fan av kjente. Jeg inhalerte aldri, bare så drøyte. Hvordan fant du ut at du var bifil? Oi, den er gøy. Det var en journey. Kan jeg bare si at seksualitet for meg er noe av det mest komplekse jeg har måttet deale med store deler av livet mitt. Altså sånn,
Når man hører om folk som er sånn «Åh, jeg skjønte at jeg var homofil da jeg var fem fordi jeg likte en gutt», eller sånn jenter som er bare sånn «Aldri syntes at en mann var attraktiv, skjønte at jeg var lesbisk». Sånn, jeg er ingen av delene, så jeg bare ante ikke. Og i tillegg så hadde jeg ingen lesbiske forbilder. Jeg var aldri tiltrukket av en jente før jeg liksom var sånn 18. Jeg var helt guttegjern før det. Og
Jeg synes fortsatt i det aldre jeg er 29 at seksualitet er vanskelig. Jeg har aldri vært sammen med en kvinne, men jeg har vært griseforelsket til damer, har vært med kvinner intimt, men det er bare sånn, i forhold til det jeg har vært med menn, så har jeg ikke vært med kvinner nesten i det hele tatt. Og det har gjort meg veldig usikker. Man hører jo sånn, jeg vet ikke om jeg liker jenter, så jeg bare går og gjør det med en dame, så finner du ut av det. Og for meg så er det ikke så lett. Og så har jeg veldig sånne perioder jeg har gått i,
som er litt sånn perioder hvor jeg driver kødd med venninne min om det sånn, å nå er jeg lesbisk igjen å nå er jeg straight igjen å nå liker jeg kvinner og liker jeg menn og når jeg sier det så tar jeg med en klype salt sånn, jeg er et
i forhold til en mann jeg elsker kjæresten min. Men da jeg var single, så synes jeg det var kjempevanskelig, fordi for det første synes jeg det er vanskelig å date kvinner. Jeg er ikke noe god på det. Jeg er veldig god på å date menn. Det er helt jævlig å si høyt, men sånn, jeg synes menn er veldig enkle å forstå. Jeg synes kvinner er kjempekomplekst, både psykisk og seksuelt. Når gutten ikke finner den klitten, så skjønner jeg det, liksom. Det er bare, det er, altså sånn, til en heter kvinne, jeg vet ikke om du har ligget med mye damer, liksom, men
Det å ligge med jenter er superkomplekst. Selv jeg som dame synes det er jævlig synd på gutta. Men hvordan var det første gang du lå med en dame? Når var det? Det er ikke så mange år siden, faktisk. Ja, fire år siden. Hvordan var det? Fyre år siden. Nei, nå må jeg ikke ta det. Jeg er ikke så god med å holde det på siden. Jeg er god med tall, men årstall er ikke så veldig god. Men det var...
Det var veldig fint det. Sånn, det var nice det. Jeg driver og tenker på Jesus fucking Christ. Men igjen, det var veldig fint. Men jeg fikk jo litt sånn panic. Det var jo på en måte sånn, jeg synes det var skummelt. Det var liksom på en måte å miste jobbedommen sin på nytt. Som jeg sier mens jeg sitter her og er litt sånn
Jeg vet ikke. Jeg har skjønt at jeg liker jenter og gutter veldig lenge, men jeg har aldri innsett det. Det å definere seksualitet i ordet bifil føles ikke helt riktig for meg. For meg synes jeg ikke at når folk bare putter folk i bås på seksualitet, blir det litt sånn at jeg skjønner at man ønsker det bare for å forstå det, men for å være ærlig, jeg forstår det ikke helt selv. Fordi
Jeg kan elske kvinner, jeg kan elske menn. Men det går veldig opp og ned. I perioder kan jeg like kvinner, og i noen perioder kan jeg like menn. Nå elsker jeg jo bare kjæresten min. Det å elske noen er noe annet enn å være tiltrukta av noen. Det er også noe helt annet. Du hører det, jeg er kjempeconfused. Men tror du ikke det er vanlig? Jo, jeg tror det. Jeg så faktisk et TikTok-klipp av en podcast. Åh, faen, nå husker jeg ikke hva den heter. Veldig kul dame, snakker veldig rett fra leverandet på TikTok. Hun sa det at...
Det å være bifil, nå skal ikke jeg sitere helt, men det er jo en sirka, det å være bifil, det er bare et ord vi bruker for at andre skal forstå at vi liker menn og kvinner, men for de som faktisk er bifil, så skjønner de hvor komplekst det er, og at i perioder så vil du bare ha damer, og i noen perioder vil du bare ha menn, og i andre perioder vil du ikke ha noe som helst, og i noen perioder så kan du være litt på begge deler. Det er superkomplekst. For å være helt ærlig, det er ganske slitsomt. Skal jeg være helt ærlig?
Det var sikkert kjævlig dårlig forklart. Men det viser jo hvor vanskelig jeg synes det er selv. Men det er jo ikke noe jeg har tenkt så veldig mye på nå, for jeg har jo et fantastisk forhold med min gutte kjæreste. Hvis han dumper meg, så kanskje jeg blir sammen med en dame en dag. Du skjønner hva jeg mener? Du er åpen for det. Men jeg skjønner hva du mener. Men jeg husker faktisk første gang jeg forstod at jeg likte damer, den ene gangen var jeg bare sånn...
ok, jeg er noe mer enn bare å like gutter. Og det var, jeg jobbet før på Mac, på Stedanstrøm, fordi som jeg tror det er i Oslo, så jobbet jeg i Mac-butikken der i nesten to år. Og da husker jeg det kom en jente innom, og skulle hjelpe lillesøsteren sin med å finne mascara, for hun var på min alder, jeg var vel, hvor gammel var jeg? 20? Og hun skulle hjelpe lillesøsteren sin, som sikkert var sånn 13, med å kjøpe sin første mascara. Og så husker jeg at jeg tenkte sånn, hun flørte med meg, og syntes han var så jævlig søt.
Og så sto vi der og flørtet for å finne den maskaren. For hun gikk bare rundt i butikken, og vi bestående der. Og jeg husker jeg tenkte sånn, det var den første jenta som noen gang, hun prøvde det sikkert, men hun bare åpenbar flørting. Og det kiltes høyt i tissen. At jeg tenkte sånn, det her er ikke normalt, det her har jeg aldri opplevd med noen av venninne mine, det her har jeg aldri kjent på hele livet mitt. Jeg har vært avstandsforelsket til kvinner og vært sånn, herregud, men det er ikke det samme i det hele tatt. Det her var sånn pirrende.
inn i magen følelse. Så etter hun gikk, så stod jeg og skalv, og jeg måtte gå inn på sånn bakrom inne på Stenastrøm og ringe bestvennene mine, og var sånn, hva faen skjedde nå? Så jeg fikk en revolusjon inni meg, liksom. Jeg var bare sånn, jeg husker ingenting annet som skjedde i livet mitt fra den tiden. Jeg husker bare liksom at hun hadde langt blant hår, hun var så søt, og liksom hun flikket på håret sitt mens hun dro, og jeg husker jeg bare sånn, my god! Du vet sånn, den der følelsen når du er bare sånn,
Og jeg prøvde å finne ut hvem det var Jeg prøvde å finne ut om hun jobbet i det her Jeg fant jo aldri en igjen Men det var bare sånn Jeg kan ikke bare være straight Det skjønner jeg ikke Har du noen gang blitt starstruck? Det er helt garantert Har du ikke blitt av gjestene dine noen gang? Åja, nei Nei, ikke starstruck
Ikke på den måten. Jeg husker, jo her på Starstruck, jeg så Miley Cyrus på Telenor Arena. På konsert. Så jeg var bare igjen in the middle of the crowd, men jeg begynte å grine. Blir jo Starstruck da. Bare å se det liksom. Oh my god, hun er jo sånn my biggest idol. Dette var jo den perioden hennes hvor hun hadde kortblånt hår og var helt nok og hadde bangerst hår.
Men jeg elsker henne, jeg elsker Myles Harris. Jeg synes hun fortsatt er en gudinne dag i dag. Men gjestene mine i studio, jeg vet ikke. Jeg har bare lest så mye om dem før de kommer. Jeg har gjort så mye research. Jeg tenker bare ikke på dem på den måten. Hvordan ble du og Alexandra venner? Elsker dere sammen? Å, det er hyggelig. Lille klumpesusen min. Hun er jo... Du, første gang jeg møtte henne, var faktisk en av eksmannene mine. Er det sant? Ja, fordi... Ok, lang historie kort.
Alex og min eksmann gikk på barneskole sammen. De er oppvokst, de er like gamle. De er oppvokst i typ samme miljø, oppvokst sammen er kul. Alex var griseforelsket til eksmannen min på ungdomsskolen og barneskolen. Er det det? Nei, ikke på ungdomsskolen, men på barneskolen. Hun var kille, liksom. Ja.
Som gjorde at jeg og eksmannen min bodde en del i Hemsedal, og Alex var mye i Hemsedal før. Og det første jeg møtte henne var at jeg var grisesint. Jeg hadde hoppet på et snowboardhopp, slått halvbenet mitt sønder og sammen, gråt inni gogglesene mine,
Og da husker jeg første gang jeg så Alex, så gikk da eksmannen min og møtte han opp på skigaren som er sånn posh fucking afterski. Så jeg tenkte sånn her skal jeg i hvert fall ikke henge med mens jeg griner alle maskaraene på kinnet. Og så ser jeg Alex gå i sånn, på afterski, der går folk i, og det slørset ut liksom. Alle var nedsnødd, våt i hår, ingen sminke, du vet hvor støgg man er da liksom, uten en hel lag i bakken.
Neida, Alexandra Joner hadde på seg en glitter tett sittende catsuit med typ sånn Gucci boots og med extensions nede i navlene og jeg så henne sånn i slow-mo hvor hun bare flikket håret sitt og var bare sånn, hei! Og jeg tenkte bare fy faen, hun liker så lite. Jeg bare, jeg
Og så gikk hun bort til eksmannen min, og var bare sånn... Og de er jo barndomsvenner, så åpenbart var det drithyggelig. Og jeg tenkte bare, jeg skal ha møtt for det ilse beinet! Og jeg var så irritert, og jeg ville bare hjem, og jeg hadde vondt i halebeinet, og hun var så fabulous. Jeg tenkte sånn, det var det verste første inntrykk i verden. Hun hadde ikke gjort noen ting. Hun bare levde sitt beste liv, og jeg var bare en bitter fitte, liksom.
Det var første inntrykket. Snakket ikke med henne på flere år. Og så begynte jeg å jobbe som make-up-artist. Å være i make-up-bransjen. Og da møttes vi på masse eventer. Endte med at vi ble sittende siden av hverandre. Og da sa jeg sånn, herregud, du kjenner jo...
Vi har en felles bekjent. Og så begynte vi å snakke, og så viser det seg at hun er verdens beste menneske. Og det viser at jeg var en bitter fitte. Jeg måtte gå inn i meg selv, svelge noen kameler, sikkert noen sjalossigreier inn i hodet mitt, hvor jeg tenkte at hun var så pen og flott, og jeg var bare helt ubrukelig i alt. Og du vet den der at man er på bønnen av bøtta i sitt eget hode, og så går du ut over alle andre, stakkars. Endte med at vi ble veldig, veldig kjapt veldig gode venner.
Og så ble vi enda bedre venner da vi ble en del av beautybloggerne i starten av covid. Og så har vi vært veldig gode venner gjennom det. Og så ble vi jo veldig, veldig gode venner
for halvandet år siden da vi begge typ gikk gjennom et brudd samtidig. Det var da vi på en måte gikk fra å være veldig nære venner som snakket sammen veldig ofte til å bli bestevenner da. Fordi vi gikk gjennom noe jævlig som var veldig forskjellig. Begge gikk gjennom et brudd, men de var ekstremt forskjellige brudd. Og så kunne vi støtte hverandre i det da. Så det enda med at vi bodde sammen i et halvt år. Vær sammen hver dag, bodde sammen, levde sammen.
Og så ble vi bestvenner. Og nå har vi podd sammen, så nå henger vi sammen på jobb, henger sammen på fritiden, basically flyttet ved siden av hverandre. Det vi har lyst til nå er å kjøpe... Fy faen vet hvor jævlig vi er. Stakkars de typene våre. Det Alexi har lyst til er å kjøpe et hus og lage generasjonsbolig. Hvor så vi kom på sammen? Ja, og så døtte vi morra til Alexi Kjellern eller noe, så Barbara kan passe kanskje noen kids eller noen greier, og Bobby og sånn.
Vi har presentert dette for typene våre. De var litt skeptiske, men jeg tenker at vi groomer dem i noen år til. De går veldig godt overens. Herregud, så fint! Ja.
Sånn ble Alex og jeg kjent. Hvordan tror du det hadde vært for deg å gå gjennom det bruddet uten Alex? Åja, helt jævlig og helt annerledes. Bare helt annerledes, og det er litt sånn som jeg sier i Not Your Babe, hvor vi snakker veldig mye om denne tematikken, åpenbart navnet til podden, Not Your Babe. Finn mennesker i samme livssituasjon som deg, selv når du går gjennom vanskelig perioder. Det sa min terapeut til meg også. Fordi det er ikke det at vennene dine som er i
forhold er kjipe, det er bare det at det er vanskelig for dem å sette seg i den situasjonen din. Når du går inn med et brudd, livet ditt blir snudd opp ned,
Du må finne et nytt sted å bo. Kanskje du ikke klarer å jobbe normalt. Du klarer mest sannsynlig ikke å prøve å holde avtaler på samme måte. Du kanskje distanserer deg. Du gråter kanskje mye. Du er jo i en typ depresjon. Og det å på en måte bare ha noen andre der som gjør at du ikke føler deg så alene var så jævlig til hjelp for meg. Og jeg tror det var veldig til hjelp for Alex også. Så den tiden i livet mitt hadde ikke vært på nærheten så bra hvis ikke jeg hadde hatt henne. Jeg følte hun reddet meg. Å.
Åh, det er veldig fint. Og nå blir hun aldri kvitt meg. Og det er jo litt gøy, fordi Alex og jeg har jo bare barndoms bestevenner på en måte. Alex spesielt, hun har jo alle vennene sine siden hun var fem. Jeg fikk jo mine siste barndoms bestevenner da jeg var sånn 12-13. Og vi er jo det siste tilskuddet til hverandre. På en måte i begges gjenger. Og Alex er jo veldig sær på hvem hun slipper inn i sværen sin. Hun er veldig positiv utad og veldig sånn
Hun er veldig, hva er det man sier? Personlig, men ikke privat. Eller privat, ikke personlig, eller hva man sier. Så hun er veldig sånn person, du føler at du kommer nær, men du kommer aldri ned, ned in the deep layers av henne. Og det er fortsatt ting som jeg merker at hun liksom,
beskytte litt da. Men nå er jeg der inne. Hun testet meg noe jævlig startende forhold. Testet meg skikkelig mye. Hvordan da? Nei, for eksempel, og det har jeg sagt mange ganger, og hun blir jo litt flau da. Men det er jo... Men igjen, jeg tror det er en måte å beskytte seg på. Hvor hun på en måte... Vi kunne være der med Mona, Mona Berntsen, danseren. Veldig Bernts sykligste person. Og da kunne jeg for eksempel, da kunne Alex være sånn... Hun skulle si noe, så var hun sånn, nei, det kan jeg ikke si for heller her.
Ja, veldig spesielle ting å gjøre. Og så husker jeg, hva faen er problemet? Så sa han, jeg vet ikke om jeg kan stole på deg, så jeg vet ikke om jeg kan si det til deg. Og det er sånn, når du er veldig god venn med en person, så sier jeg sånn, men hva faen?
Jeg er jo veldig verbal da, men skal du kanskje bli litt lei, så har jeg jo ikke sagt noe. Jeg sa jo, hvorfor faen tror du ikke at du kan stole på meg? Nei, fordi jeg er veldig skeptisk til verden, for eksempel kan alle si det sånn, jeg bare stoler ikke på alle på en måte, det er bare min natur. Så jeg har på en måte bevist seg for henne at jeg er til å stole på, og jeg tror egentlig ikke det er en negativ ting, det handler mer om at tillit er noe du bygger på over tid, mer enn at du bare får det, og så har du det helt til du på en måte beviser noe annet da.
Men med Alex har det gått litt andre veien. Og det er litt uvant. Men det har også gjort at jeg setter så ekstremt pris på forholdet vårt. Fordi vi er ekstremt loyale til hverandre. Jeg vet at hvis det skjer noe, så kommer hun alltid til å stille opp. Og dette går begge veier. Jeg også har krav til henne, og hun har krav til meg i vennskapet vårt. Og det tror jeg egentlig er jævlig sunt. Fordi, åpenbart, vi har masse slack. Hun har alltid scen. Jeg må alltid vente på henne. Vi har våre ting i vårt forhold, på en måte som kanskje andre hadde blitt irritert over. Men...
Men det gjør at jeg stoler på henne så insane. Jeg vet at hun aldri hadde sagt noe videre. Jeg hadde sagt til henne dette er mellom oss. Hun hadde alltid stilt opp. Hadde jeg trengt et sted å bo, kunne jeg alltid bodd hos henne. Hun hadde aldri ville ta en kron av meg. Hvis jeg vil, kan jeg ringe henne døgnet rundt og hun stiller opp. Hun hadde betalt flybillettet min verden rundt hvis jeg hadde trengt det.
Og et sånt type vennskap trodde jeg nesten ikke at jeg skulle klare å få i voksen alder. Så jeg føler meg som verdens heldigste som har denne. Helt oppriktig. Hvordan kommer jeg seg over kjærlighetssorg? Det sa du litt også da, å finne en som går gjennom i samme livssituasjon som deg. Ja, men til de som er alene da. Sånn hvis man skal gå gjennom kjærlighetssorg alene. Altså kjærlighetssorg er så jævlig ass. Det er noe av det vondeste.
Jeg husker jeg hadde kjærlighetssorg for mange år siden, og jeg lå på sofaen og gråt og gråt og gråt. Og så trodde jeg sånn, nå stopper hjertet. Nå dør jeg. Fordi det er så vondt. Men det er så jævlig, men tid leger alle sår. Over tid så tror jeg du kan finne mye trøst i hvorfor det tok slutt. Og
Jeg tror man lærer veldig mye av det. Men ja, mine beste tips rett og slett da, er jo å finne noen som går gjennom litt av det samme, eller ha en venninne som du bare kan ventilere til. For det er litt det der at du må snakke deg tom. Det må bare ikke være flere ord igjen å bruke nesten. For hvis du holder alt inni deg, så tror jeg du bruker mye, mye lenger tid på å prosessere det. Det er i hvert fall min tanke. Og så vil jeg absolutt i et fanje kjøpe de sneakersen og bruke pengene dine på en terapeut. I tillegg. Fordi
Vennene dine kan på en måte hjelpe deg så langt, og familien din kan også det, men de kommer alltid til å være partiske fordi de føler at de har informasjon om forholdet deres, fordi de sier det har vært der, sett hvor det har vært, hørt det jeg snakket om det før. Så de kommer alltid til å prøve å finne en løsning veldig ofte, eller tro at de kan fikse det. Men noen ganger så handler det ikke om å skulle fikse noe, det handler om å bare skulle snakke om det. Og det tror jeg en person som for eksempel en terapeut kan gjøre bedre da, stille litt spørsmål.
Som kanskje gjør at tankegangen din blir litt annerledes. At du ser på situasjonen kanskje litt annerledes enn du gjorde før. Har du lippfillers? Jeg er sånn som egentlig ikke... Jeg har gjort shit. Jeg gidder ikke å lyve. Kan jeg bare si at jeg dør av de som er sånn, I'm so natural. Så blir jeg sånn...
Ok, vi kan begynne å ramse opp. Poenget mitt er bare at jeg har ikke lyst til å si hva jeg har gjort eller ikke, fordi jeg vil ikke påvirke andre til å sammenligne seg med meg. Men jeg gir ikke å late som at jeg ikke har gjort noe. Så jeg kommer ikke til å si om jeg har botox eller fillers eller hva jeg har gjort. Men ja, jeg har prøvd botox, og ja, jeg har prøvd fillers. Og her er det siste. Hvem er den mest kjente i DM'en din?
Oi, kan jeg bare si en ting? Min DM har aldri vært så jævlig on fire. Jeg har egentlig aldri hatt noen sånne... Jeg har hatt en fotballspiller, liksom. Men han hadde bare sånn 500-600.000 følgere. Så det var ikke sånn de største. Det er jo veldig, veldig mye følgere. Men fotballspillere har ofte sånne insane amounts med følgere. Og jeg husker han egentlig ikke, men han spilte på Chelsea. Men det var sånn jeg husker sånn...
Og så viste jeg det til typen min, og han var bare sånn Jeg tror ikke han spiller så veldig mye, jeg tror han sitter mest på benken Og så var jeg sånn, ok Ok, greit Loll, du er bias, jeg riker å spørre deg Men det er vel mest kjente Men en ting jeg synes var veldig stas Sånn apropos slide in DM Var jo at det var single, og var sånn Annonserte sånn, jeg liker kvinner også Er det noen kvinner der ute som kunne? Så slidet det så mye bitches inn i den DM'en At jeg var sånn Jeg druknet i fifi liksom Det var sånn
Er det sant? Jeg møtte ingen av de da Så det var ikke noe sånn at jeg literally druknet ikke Men sånn, jeg følte meg kul Fordi jeg hadde aldri fått den oppmerksomheten av kvinner før Og jeg har alltid syntes at kvinner er så vanskelig Altid feilet Og jeg hadde den kjipeste opplevelsen med å date kvinner i fjor sommer Vil du høre? Ja
Herregud, jeg har jo nevnt dette før. Men jeg tar den på nytt. Jeg var single, det var før jeg møtte kjæresten min. Fjor sommer var jeg på det utrolig ute stedet BA3, som ligger på Solli midt i Oslo. Der nede er det sånn svettkjeller hvor du kan danse. Det kan være veldig gøy, men det kan være jævlig slitsomt. Var der, single,
Med Alex. Og møtte på en jente jeg syntes var kjempesøt. Vi drakk av samme drink, sto og holdt rundt hverandre. Sånn åpenbart flirtatious. Det er ikke... Jeg tenkte etter litt sånn, kunne jeg ha tenkt at situasjonen var annerledes enn den var...
kanskje hun ikke likte meg, eller kanskje hun bare trodde jeg var en veninne. Jeg prøvde å overtenke dette, men jeg er ikke sosialt dum. Det var en flørtende greie, hun sto holdt rundt meg, vi delte sammen med drink, vi sto to centimeter unna hverandre og danset i en svett kjeller klokken halv to på natten med samsann. Vi er ikke veninner. La oss være ærlige. Og så begynner klokken å bikke litt, og vi har drukket, og hun er med noen veninner, og jeg er med Alex, og masse av mine venner også.
Og så har vi jo drukket og er gøy og god stemning, og så står vi inntil hverandre og liksom danser, så vi kysser. Og jeg bare sekunder liksom leppene våre touchet, det var kanskje jeg som tok litt initiativ, men det var en åpenbart vibe. Så merker jeg at hun blir helt stiv, og så trekker hun seg liksom en halvmeter unna, så tar hun på hånden sin og så gjør hun sånn. Og så begynner hun å le.
Og så kommer alle venninnene og står typ i en halvsirkel rundt, eller i området rundt oss. Og så begynner alle å le. Så det ender med at jeg står helt alene på dansegulvet, og de alle trekker seg en meter rundt av meg. Og det er ganske mye mennesker her, så jeg ble veldig alene i denne crowden midt på dansegulvet. Og så ler de av meg, og jeg bare står der og liksom...
Le litt med, og alle ser på meg. Så det jeg skjønner da, er jo at de jentene har hatt en joke. De har sikkert hørt at jeg har sagt at jeg liker jenter gjennom podd eller noe. Og så har jo dette bare vært en dare, typ. At hun har jo bare hengt med meg den kvelden for å dritte ned. Å fy faen, så jævlig dårlig gjort. Og det gjør jo at jeg da, som i utgangspunktet
ikke er så god på damer, eller bare synes at det å flirte med damer er ganske nytt, fortsatt, eller sånn. Jeg synes det var skummelt, liksom. Jeg ble så jævlig usikker da, og det er en følelse jeg aldri har. Jeg er egentlig ikke en person som overtenker så mye på den måten jeg overtenker veldig mye i livet mitt, men ikke sånn min egen selvtillit, jeg føler meg fin, jeg tenker ikke så mye over det. Det gjorde at jeg fikk en sånn selvransakelse etter tid, hvor jeg var sånn
Er det noe med meg? Er ikke jeg fin nok? Er ikke jeg bra nok? Gjør jeg noe feil? Hvorfor er det morsom? Hvorfor er det underholdning for en gjeng med jenter? Og så ble jeg også redd for å være sånn. Jo, jeg er noen som ikke likte det. Hva er jeg for påtrengende? Var jeg ekkel? Lukter jeg vondt? Er jeg stygg? Hadde jeg noe mellom tennene? Men det var jo ingenting av det. Sett tilbake, Aleksandrum var bare et fittetryn. Ja, ja. Sånn.
Fy faen så dårlig gjort. Jeg tenker at en sånn handling kan sette i gang så mye jævlig. Det er jo noe man aldri glemmer. Ja, og der og da husker jeg bare sånn, herregud. Og det endte med at jeg bare snudde meg og gikk. Og så jeg meg aldri igjen. Og så ikke noen av den vennjengen igjen. Jeg sa til Alex, og så bare gikk jeg hjem.
Jeg kan ikke si hei til de andre vennene nå en gang. Jeg hadde. Til de andre vennene nå. Jeg bare sa til Alex. Og Alex var sånn. Hva faen. Alex liksom. Helt sånn. Hva faen. Hvor er hun da? Hvor er hun? Og jeg bare. Du chill. Det går bra. Jeg går hjem. Og så bare tursle hjem. Gikk hjem alene. Og bare var sånn. Hva faen skjedde nå? Og det er sånn. Vi hadde flørtet i hva da? To timer eller noe sånt. Det var jo ikke sånn vi ikke hadde stått og snakket. Så det var gjerne weird. Men. Wow. Det var skikkelig dårlig gjort. Ja. Men herregud.
Det er en rar del av livet. Mange opplevde det jævlig mye verre, og jeg bare fant ut at liksom, the dating world is cruel. That's the way it is. Folk blir ghosted, folk blir betrayed. Det der er jo det man er redd for at skal skje. Ja, og så var det bare sånn, jeg var bare så...
redd for at liksom ja, at jeg hadde vært ufin eller at det var noe feil med meg, men det hadde jo ikke gjort noe galt det var jo bare, ja, de stod jo bare og lo og basically pekte men herregud, det går bra nå altså jeg tenker jo ikke over det nå lenger det er veldig lenge siden jeg har tenkt på det nå, men sånn kjip ting å gjøre mot en annen menneske for å synes i slem ting fikk jo ikke sånn kjempelyst av dette damer etter det nei, det skjønner jeg
Det som er bra er at du møtte en helt fantastisk fyr. Ja, og dette her, jeg kødder ikke. Det viser jo liksom scenarier i livet. Kjæresten min møtte jeg typ en uke etter. Å, det var skikkelig hyggelig å ha det her, eller? Tusen takk. Jeg har preka mer i en podd enn jeg aldri har gjort før.
Så jeg håper at det har gått greit Og at du har overlevd Jeg synes det har vært en kjempefin episode Jeg er så glad for at du ville komme med Det var en ære Jeg elsker Syv 30, jeg elsker deg som programleder Det var bare en ære å være her Tusen takk for at jeg fikk komme Syv 30 går til Podimo Noe som betyr at det blir like bra gjester Og dobbelt så mye innhold fremover
I tillegg får du selvfølgelig et åpningstilbud der du får 60 dager gratis abonnement hvis du går inn på bio på Instagram. Og fra og med i dag kan du høre bonusepisoder hver tirsdag eksklusivt på Podimo. Første episode heter 730 forklarer hvorfor er Taylor Swift verdens største artist. Og der tar programleder, DJ og Taylor Swift ekspert Pia Skevik oss gjennom temaen. Ha en god sommer, så høres vi!
Du har en superbeskjøftet alltag og vet ikke hvordan du skal finne tid for gesunde rutiner? Ikke bry deg, vi viser deg hvordan du med kleine hacker ikke bare blir 110, men også har mye mer energi her og nå.
Hvis du for eksempel vil vite hvordan vi har anpasset vår morgenrutin, hør da på episode 18. Ansonsten finnes det hver døgn en ny episode av Lifestyle of Longevity podcast. Vi er glad for at du hører på skjultreddeboden.
Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneombefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.
Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!