Skamløs med Synnøve Hallo og velkommen skal du være tilbake til en splitter ny episode av Skamløs med meg, Synnøve. Jeg har prøvd å spille inn den podden her en million ganger etter spoint, og jeg er veldig nære på å rive ut hvert eneste hårstå jeg har på hodet akkurat.
Teksting av Nicolai Winther
Og også litt om omstendigheter, om folk og situasjoner som gjerne drar oss ned eller tar energi fra oss. Men før vi hopper inn i dagens tema, så skal vi rett og slett inn i en liten rant og en liten story time. Fordi jeg så noe her på TikTok her om dagen som mynte meg på noe som skjedde, som er helt insane. Det er så krise det skjedde i begynnelsen av min TikTok-karriere, så jeg tenker at vi hopper rett inn i det. Musikk
Jeg var på TikTok, som jeg er hele tiden, her om dagen, og da kom jeg over en parodi gjort på røde løper, altså de som intervjuer kjendiser og influensere på røde løpere, og
på ulike eventer og premierefester og sånn. Og i den parodien så er det liksom en intervjuer som stiller de folk av dumme spørsmål, og så svarer influenserne, eller i denne kjessen var det skuespillere da, og så blir det helt synssykke overskrifter av de svarene som blir gitt da. Og det ser vi jo veldig mye av i det virkelige liv, at en eller annen influenser blir intervjuet på et event de er på avrøreløper, og så kommer det ut en helt ekstremt sjokkerende overskrift
Som for eksempel sa han, vi ligger med julenissen, og så skaper det ekstremt mye negativ oppmerksomhet for den influenseren det gjelder. Og jeg er jo veldig motstander av det her, jeg synes ikke noe om det, fordi jeg føler at jeg skjønner jo at det er en form for underholdningsverdi i det. Det er sikkert kjempelett for mediehusene å kapitalisere på det, og få klikk og engasjement. Men på en måte tror jeg kanskje folk glemmer litt at kjendiser, influensere og sånne type ting, de kan bli dårlige av det der. Altså sånn,
Jeg kan bare se for meg at hvis den tingen som skjedde med meg for en stund tilbake, hvis det hadde noen gang kommet ut, så hadde det gått så hardt utover min mentale helse. Og jeg bare tenker på sånn, jeg får så vondt når jeg ser noen av disse overskyttene. Det kan være at de er vant med det. Jeg vet jo ikke hvordan det der er, men jeg bare ...
er ikke helt for det da, og jeg bare synes det er så synd å bruke kjendisansikter og kjendisnavn som ragefarming og liksom clickbait, og for dere som ikke vet hva ragefarming er, så er det rett og slett å bruke folks sinne da, de som gjerne leser innholdet, bruke deres sinne for å skape engasjement, enten om det er kommentarer eller reaksjoner eller hva det er, fordi man tjener overraskende mye penger på negativitet, sinne og hat. Det er bare rett og slett noe som gets the people going.
Men nå skal jeg fortelle dere en sak, eller en greie som jeg tenkte på da, når jeg så det her, og det skjedde med meg helt i begynnelsen av min TikTok-karriere. Jeg, som dere vet, er jo en veldig åpen person. Jeg er veldig spesielt åpent om sex og porno, alle disse greiene her som folk ofte synes det er litt flaut å prate om. Og når jeg begynte med TikTok, så var det veldig mye innhold som handlet om det.
Så jeg fikk jo da en melding fra et stort mediehus som lurte på om jeg da hadde lyst til å gjøre en sak med de om liksom porno og sekspositivitet og liksom bare sånn sunn seksualitet da rett og slett. Og jeg hadde gjort en sak med mediehuset her en gang før som gikk veldig bra, så jeg forventet liksom noe av den samme greia på nytt.
Det var ikke det som endte opp med å skje i det hele tatt. Men denne journalisten kommer hjem til meg, og vi gjør denne saken. Og for meg er det ganske tydelig at det er et ganske stort skille mellom når jeg svarer på spørsmål, og også når vi prater utenom i en privat samtale mellom meg og hun.
Det skjønte tydeligvis ikke hun her, for jeg får da en mail med den ferdigstilte artiklen i senere tid, og det sjokket som vasket over meg når jeg åpna den forbannede mailen, altså den dama her har skrevet regnspikk av husmorsporno fra start til slutt, det er ekstremt.
Jeg følte jeg leste Fifty Shades of Grey om meg selv. Det var disse skildringene hun brukte om hvordan jeg uttrykte meg. Jeg kan veive mye med armer og bein når jeg prater, for jeg blir veldig lett engasjert hvis jeg er engasjert. Og det synes. Og jeg skal lese en av disse tingene som hun skrev i denne artiklen til dere nå. Altså Embrace Yourself. Eller Embrace? Brace Yourself heter det, herregud. Fordi det her er illimitert.
Sineve kaster hendene oppgitt i luften og begynner å mime hvordan et typisk lig kunne være. Med kjappe bevegelser slikker hun på fingrene og nærmest slår dem ned på en imaginær vagina. Så et kraftfullt jukk i lufta imens hun gir fra seg et dyrisk knurr. Unnskyld meg, hva er det her for noe? Dyrisk knurr?
Hun får meg til å høres ut som en sånn supergira, bare sånn, jeg er så glad i sex. Det er akkurat det her som jeg har vært veldig motstander av, og det fikk jo hun her høre også, fordi det her er jo, jeg bare synes det var så usmaklig, og det er greit nok med den ene her, men hadde det vært publisert, så hadde jeg seriøst ikke hatt det. Det hadde vært tidende sosiale selvmord, da hadde jeg måttet forlate planeten, altså.
Fordi resten av artiklen er jo enda mer detaljert og beskrivende hvordan jeg har sex, hvordan jeg kom. Altså, den er helt jævlig. Og jeg bare tenker sånn...
Altså fy faen, noen mennesker har virkelig det audacity, og det er det jeg ikke liker med de mediehusene her, og det som jeg også synes er så synd når jeg ser tilbake på det, jeg var ganske ny i bransjen, jeg var ganske ny til alt det her med å være åpen, og det her med å dele åpent, og også naiv kanskje til det her med hvor mange som gjerne kapitaliserer på dine sårbarheter og dine historier, altså de skal tjene penger på deg.
Og det synes jeg var veldig, veldig synd med den saken her. Heldigvis ble den jo selvfølgelig aldri publisert. Herregud, da hadde jeg seriøst saksøkt det mediehuset der for æreskrenkelse. For det går ikke an. Men det var det...
Jeg tenker på alle disse menneskene som faktisk har fått publisert sånne her historier, hvor de kanskje ikke har fått lov til å gjennomgå artiklen før den har blitt publisert, og bare hvor vondt det må gjøre. Og der synes jeg noen av disse mediehusene er så jævlig kritikkverdige, for det er jo helt insane ting å gjøre mot noen som deler noe så sårbart med deg. Og selvfølgelig, noen er så...
at de kan genuint dele hvordan de liker å bli fingret, men der er i hvert fall ikke jeg da. Men som sagt, sa fra til henne at det her skjer ikke, det her synes jeg er på kanten respektløst. Så det var siste gangen jeg sa ja til å gjøre en eneste sak med dette mediehuset, fordi it was traumatizing, you guys. Musikk
Men nå skal vi gå inn på temaet, det her med å beskytte freden sin, det her med selvfølelse og alle disse tingene her. Og grunnen til at dette er dagens tema er fordi at det har vært litt i vinden for meg den siste tiden. Som jeg nevnte i forrige episode, så var jeg på influenserevent og hadde hatt noen negative opplevelser, og det har fått meg til å reflektere veldig mye rundt hva slags energi jeg omgås rundt, hva slags type mennesker jeg omgås rundt, og hva jeg tar til meg av energi, og også hva jeg tenker om meg selv.
Fordi det er en sannhet i det her at du blir gjennomsnittet av de menneskene du er rundt. Hvordan vi lever livene våre, hvor vi går, hva slags valg vi tar, det vil jo ha en innvirkning på hvordan vi føler og tenker om oss selv. Jeg ble jo veldig opptatt av det her med å beskytte freden min til det punktet hvor jeg dro med meg min gode venninne Cecilia på Shangri-La. Og jeg har kjøpt krystaller så det holder da.
Så jeg skal putte 16 kristaller i rumpa jeg på viksen, bare sørge for at den energien er well protected and in my favor. Det er jo sykt mange mennesker som sliter veldig med det her med å kutte andre mennesker ut.
Gjerne fordi de aller fleste er people-prinses, de aller fleste synes det er ubehagelig med konfrontasjon, og de aller fleste undergraver nok veldig mye sine egne behov og litt sånn hva de fortjener. Mye fordi at jeg føler spesielt nordmenn er veldig, veldig selvkritiske mennesker. Til det punktet hvor vi liksom gaslighter oss selv til å være venner med folk som egentlig ikke føles noe bra å være rundt, mennesker som aktivt er med på å drite deg ut, dra deg ned, få deg til å føle deg dårlig.
Men det har så mye å si. Jeg husker hvordan livet mitt endret seg i 2020, når jeg hadde en liten vennjeng fra videregående som hadde behandlet meg så revva av og på i mange år.
Det å kutte dem ut, det å tørre å komme til den konklusjonen, og faktisk ta det steget, og få de ut av livet mitt, det endret så enormt mye for meg. Og det som er også at når du først begynner å sette de grensene, når du først begynner å
unngå litt disse stedene og disse folkene som du vet gjør deg litt mer vondt enn godt, så begynner du også å få øya litt opp for hvor lite farlig det egentlig er å sette de grensene, og at det egentlig ikke nødvendigvis er så mye farlig konfrontasjon rundt det. De aller fleste ...
Det kan være at hvis dere er voksne og dere har, det kan være at det kommer en samtale ut av det, men til syn og sitt så er det noe man sjeldent egentlig angrer på. Jeg er ikke sånn at jeg forkjemper at du skal kutte ut alle livet ditt, og hvis noe er litt vanskelig så kutter du det ut. 100% ikke. Det skal alltid være rom for å drite seg ut, det skal alltid være rom for å ha vanskelige og vonde perioder, og at man kan snakke
om det. Nå mener jeg oppriktig de menneskene som liksom bare får deg til å føle deg mindre verdig. Folk som bare drar energivampyrer da, rett og slett. Jeg tror veldig mange hadde hatt godt av å liksom sette seg ned og liksom typ skrive en liste da med liksom ting som man ser kanskje, eller vet hva er det som drar meg lengre ned? Hvordan kunne jeg vært liksom litt lengre oppe?
hvordan kan jeg ha mer autentiske relasjoner? For det som også er, hvis du aldri gir slipp på negative folk, eller steder, eller omstendigheter, situasjoner i livet ditt, så vil du heller aldri klare å gjøre rom til nye ting. Og det har jeg forklart vennene mine om og om igjen. Jeg har vært sånn, ja, men hvis du er ulykkelig i jobben din, så må du slutte den jobben, for hvis du ikke gjør det, så kommer det aldri til å være rom for en jobb du kanskje er mer lykkelig i. Så det der har...
så mye å si for selvfølelsen din. Og en annen ting, jeg fikk et spørsmål på Instagram for en stund tilbake, der noen spurte meg hvordan man kan få bedre sin mentale helse. Og en av de største tingene man kan gjøre, det er å ha et miljøskifte, rett og slett enten om det er slå opp med en kjæreste som ikke er bra for deg, si opp jobben som gjør deg ulykkelig, om det er å flytte
enten fra leiligheten du bor i, huset du bor i, eller flytte til et helt nytt sted. Det er så mye sånne ting som seriøst kan områkere så sykt på hva som skjer oppi hodet. Fordi når du går i de samme mønstrene om og om,
om og om igjen, så vil det også bli, du vil tilpasse deg de mønstrene du går i, og om de mønstrene er negative og selvdestruktive, så vil det også nesten bli en slags selvoppfyllende profeti, der du kontinuerlig bare biter deg selv i halen og løper de samme sirklene på lup da.
Så det å virke liksom, jeg føler mye av det om å beskytte freden sin handler i stor grad om det å ikke tolerere negativ oppførsel, dårlig, altså sånn disrespect, det å ikke tolerere at folk er slemme deg, halvveis med deg, men også det her med å bare være ærlig med seg selv når man kanskje har vokst fra noen, når det ikke trenger, det trenger ikke alltid nødvendigvis å være at noen har gjort
noe slemt, men noen ganger så vokser man fra hverandre, man blir forskjellige mennesker, man verdsetter helt forskjellige ting, og det i seg selv også er helt greit. Men du må gi deg selv rommet til å liksom
Tillate deg selv da å ha preferanser og ha grenser, fordi det er helt greit, det er egentlig du skal skamme deg over. Hvis du føler du fortjener bedre, så er det mest sannsynlig fordi du fortjener bedre da. Noe som ekstremt mange sliter med er jo selvfølelse og selvbilde og sånne type ting. Det her med å føle seg trygg i den man er, det er med å føle seg fin, sexy, smart, morsom, ha tillit til at man er bra nok da.
Det er jo, ja, det er veldig mange som sliter med det, og jeg synes det er så utrolig synd, fordi jeg vet ikke om dere, men veldig ofte når jeg møter folk som, eller har mennesker i livet mitt som sliter med selvfølelse, så føler jeg oppriktig at sånn, du er det lulud, fordi du er seriøst en av de vakkeste, morsomste, fineste menneskene jeg har møtt.
Når man faktisk ser rundt seg på de menneskene man har, så er det ofte veldig tydelig at jeg har jo mennesker rundt meg som er glad i meg. Men det er en del av, spesielt kanskje nordmenn, som vi har nesten blitt lært opp til at det er mer gunstig å være selvkritisk enn det er å være positiv til seg selv. Det skaper selvfølgelig et mønster og en form for komfort i det å kunne snakke oss selv ned.
Man ser jo bare det på hvor crazy folk blir hvis man bare våger å si gjennom bisetting, eller bare sånn objektivt sett at man passer inn i det, at man er pen. Jeg også er en av de som har kjempe mye problemer med selvfølelse og selvbilde. Jeg sliter.
overraskende nok da heter jo den podcasten Skamløs, men jeg sliter mye med skam liksom. Jeg sliter mye med at ting henger igjen fra fortiden, både avvisninger og bare vonde opplevelser liksom, som det gjør for de aller fleste. Men jeg synes det bare er sånn, det hjelper jo ikke da, at man hele tiden blir påmynt at viktigheten av å være så jævla ydmyk hele tiden, og selvfølgelig er det viktig å være ydmyk, men jeg føler til den graden
spesielt jeg forventer kanskje her i Norge, så er det så ekstremt hvor ydmyk man skal være. Man skal jo ikke være ydmyk, man skal jo omtrent være selvhatende. Og det er bare en sånn vibe rundt det som jeg ikke liker. Og jeg føler at fordi vi har vokst opp med
generelt kanskje mye fordommer, mye skamming, mye strenge sosiale regler, så blir vi også veldig bevisste på når folk ikke følger de reglene, skjønner dere hva jeg mener, at veldig mye av spesielt negative reaksjoner eller negative tilbakemeldinger vi får av andre kommer jo gjerne av noe som kalles projisering, som er en form for liksom sånn
at jeg har blitt lært til å tenke stygt om meg selv, og dermed blir jeg ukomfortabel når jeg ser andre tenke godt om seg selv. Og når vi opplever at folk prøver å dra oss ned, så er det gjerne en direkte refleksjon av hvordan de føler seg, og dette er jo egentlig en ting som veldig mange er klare over, men som vi allikevel veldig sjeldent klarer, og vi klarer allikevel nesten aldri å internalisere den diskusjonen,
det faktumet at veldig ofte når folk har noe negativt å si, når folk prøver å dra deg ned, så handler det ofte ikke om deg, men faktisk om dem. Det er egentlig ikke personlig. Men så er det jo den der greia med at vi allikevel faller tilbake på den selvhatende reise, eller den selvhatende tankegangen, fordi
Det er lettere å hate på oss selv, på en måte. Det er en eller annen form for vane som vi har dannet oss. Men greia er at så fort du gir mer slipp på denne kontrollen på hvordan folk oppfatter deg, med en gang du begynner å
Krise maksimere litt mindre, slapp av litt mer. Så ja, det kan godt være at det er en eller annen kuk i rommet som bestemmer seg for å prøve å gjøre kvelden din kjip, men det å da faktisk øve deg på da, og begynne å huske på det at denne personen prøver ikke å gjøre kvelden din kjip fordi du er en kjip person. De prøver å gjøre kvelden din kjip fordi de har det kjipt.
De klarer ikke å leve med det faktum at det finnes mennesker der ute som føler seg selvvert nok på den måten som de ikke klarer å gjøre. Det blir en slags direkte refleksjon av hva slags potensiale de kunne hatt. Jeg husker en gang jeg hadde en samtale med en person i livet mitt, der de snakket om en jente på ...
på en fest de var på, og at de syntes det var så irriterende at hun pratet og var så positiv og sånn, for at de følte ikke at de fikk noen plass og sånn. Og da var det ikke snakk om en person som liksom ropte over alle og avbrett hele tiden, men bare en person som tok den plassen da.
Da blir jeg litt sånn, ok, men er det rettferdig å be denne personen å dimme lyset sitt for at ditt lys skal skinne når du i utgangspunktet egentlig aldri hadde klart å ta det lyset selv? Fordi hadde det vært realistisk for deg å faktisk ta rommet selv om den personen ikke var der, det hadde ikke det, da hadde du mest sannsynlig likevel gitt deg en plass til noen andre.
Så det der handler jo egentlig ikke om, og det der har jo jeg kjent meg igjen i selv. Jeg har hatt perioder der jeg har hatt skikkelig lav selvfølelse, der jeg kanskje har sett en eller annen jente som bare lyser opp rommet, og hun er så funny og alt hun sier er dritfett, og jeg blir sånn «Åh, jeg skulle ønske jeg var henne». Og så er det en del av meg som får litt sånn skadefri, nesten som ikke undrer enn å ha det gøy eller den plassen, men da må jeg liksom ta meg selv litt i nakken og være sånn
Men altså, hvorfor sitter vi og moraliserer at hun tar plass i rommet når det ikke har noe som helst med hvor god person hun er å gjøre? Det er kanskje en komfort for meg å tenke stygt om en person som jeg gjerne skulle vært selv, men det hjelper jo ingen av oss, fordi det er ikke hennes skyld at jeg ikke klarer å ta den plassen i rommet. Og jeg får ikke noe mer selvfølelse, jeg får ikke noe skarpere lys av å prøve å dimme hennes. Skjønner du hva jeg mener?
Og jeg tror de aller fleste kan kjenne seg inn i det scenarioet der, at de aller fleste har vært hun eller han som har sett en annen person ha dette lyset og hatt lyst til å slukke det, bare fordi at man har følt seg så jævlig ræva selv.
Da er det mye lettere å huske på at neste gang du merker at noen vil slukke ditt lys, så vet du hvorfor. Det handler jo ikke om deg. Det har aldri handlet om deg. Det handler nesten utelukkende om alle andre, fordi den eneste virkelighetsoppfatningen av de som får deg til å føle deg dårlig, er deres egen virkelighetsoppfatning. De kan ikke sette seg inn i hvem du er eller hva du gjør. Det er kun du som vet.
Så, honestly, bare gi litt slipp på det der. Mye av disse tingene vi opplever som vondt, handler 90% av tiden ikke om oss i det hele tatt. Det er selvfølgelig øyeblikk der vi kanskje har gjort noe som har vært feil, men det kan du jobbe deg gjennom. Det er ikke noe farlig. Og det å innrømme ting om seg selv, som man kan forbedre. Jeg har dritet meg på å legge inn, og gjort ting feil. Og så er det liksom sånn at
Det vil være ting som kanskje du har gjort feil, men det går bra, for du er et menneske og du er ikke feilfri. Du kommer til å drite deg ut, du kommer til å gjøre feil ting, men der er det rom for tilgivelse. Jeg tenker at det som definerer deg som en god person handler jo ikke om hvor mye du kan fornekte de tingene du kanskje har gjort, men heller hvordan du
hvordan du jobber med dem etterpå, hvordan du tar ansvar for dem. Det er jo det som definerer din godhet, etter min mening personlig. Det er ikke noe farlig. Og så har vi også de tingene som egentlig ikke er noe farlig i det hele tatt, for eksempel. En ting, folk skriver om meg på jodel i ny og ned, det er to ting som jeg har sett gå igjen da, når jeg hadde jodel. Og det var at folk oppfattet meg som besefisse, for eksempel. Og det er sånn,
På en måte kan jeg forstå hvorfor folk tenker det, men samtidig tenker jeg sånn, mest sannsynlig syns du at jeg er en bestseviser fordi du ikke forstår hva jeg sier. Det er kanskje litt kokemassig, men jeg føler sånn, det der er ikke en refleksjon av hvem jeg faktisk er. Du har aldri møtt meg i hele ditt liv, men du har aldri møtt meg, du vet ikke hvem jeg er, og det er sånn 90 prosent av de der...
den der drittslengingen og de tankene der kommer fra. Det kommer fra et sted og sånn, og hun vet mer enn meg om dette temaet, og derfor synes jeg hun er bestsevisser. Eller så kan det være at de tolker det som nedlatende, fordi de skammer seg over at de kanskje ikke forstår temaet. Og jeg hadde også en venninne som fortalte meg at det var det første inntrykket hun hadde av meg. Når hun så meg på TikTok, så sa hun at hun ble nesten irritert inni seg over at hun ikke forstod poenget mitt, fordi det var noen ord der som hun ikke forstod. Og da er det lett å prosjekte
prosessere det på meg, ikke sant? Over på meg og tenke at det er fordi du har sånn og sånn. Nei, det handler rett og slett bare om at her er det en ting som gjør deg usikker, og det legger du over på meg, for det er enklere å skylle på meg enn å faktisk se inn i seg selv og tenke, hmm, kanskje dette bare er en usikkerhet jeg har. Kanskje jeg skal google de ordene i stedet. Når det kommer til hvordan vi velger å leve livene våre, så har vi jo veldig lett for å
definere eller ta valg ut fra hva vi tenker at andre vil tenke.
Og det er seriøst det dummeste du kan gjøre, fordi sånn nå har jeg jo pratet litt om andres oppfatninger og hvorfor man gjerne ikke skal ta til seg disse vonde opplevelsene du har hatt, eller kanskje disse tingene du har hørt om deg selv opp igjennom, eller folks reaksjoner på deg, eller selvfølelsen din, eller når du er trygg. Fordi når du er trygg, når du tør å ta risiko, når du setter grenser, så kommer du til å få haters. Det er en del av pakka. Fordi de aller fleste som er, det er sånn mystery loves company, kommer til å ønske å dra seg ned på ditt
Og det er der jeg mener at du er damned if you do, og du er damned if you don't. Så du har to valg. Du kan enten velge å føle deg dritt, være rundt kjipe folk, men bli kanskje litt mer akseptert i denne miseryen som elsker company. Eller så kan du være trygg. Du kan være åpen, selvsikker, god.
Men da vil du få mer haters. Men uansett hvilken av de to valgene du tar, så vil det være noen form for hate inni deg. Det vil alltid være noen som ikke liker deg, som syns ditten og datten om de tingene du gjør, eller den du er. Du kan på en måte aldri escape it. Så jeg tenker sånn, da er det vel mye bedre å velge noenform.
Nummer to, velge heller å fokusere på det indre, de menneskene rundt deg som du kanskje har samlet opp, som er ekte, gode mennesker som unner deg vel, som drar deg opp.
og så bunne selvfølelsen din i den kjernen i deg, den delen av deg som vet at du er god, og at andres oppfatninger ikke skal ha den definisjonsmakten. Andre skal ikke få lov til å fortelle deg hvem du er, men det går jo selvfølgelig på bekostning av at du kommer til å ha noen haters, du kommer til å ha folk som kommer til å prøve å dra deg ned.
Men det har du uansett. Så jeg tenker, option nummer to, much better. Du kan liksom ikke drive å legge nøkkelen til livet ditt i lommene på absolutt alle andre. Jeg hadde en opplevelse tidligere i 2023, som var helt jævlig, hvor jeg ble liksom utsatt for noe ganske sånn traumatisk av noen jeg var glad i. Et ordentlig, ordentlig tillitsbrudd. Og det var ikke kjæresten min, bare sånn at jeg hadde sagt. Det var noen andre. Men det var...
Helt grusomt, og i det øyeblikket husker jeg at jeg tenkte sånn, her har jeg lagt hele fitta mi i, altså. Å være en så god og liten og svelgbar utgave av meg selv, bare for å bli behandlet som dritt, uansett. Så det hadde ikke hatt noe så jeg kunne vært den beste utgaven av meg selv for dem.
Og jeg kunne vært den verste utgaven av meg selv for dem. Og på begge sider så hadde jeg allikevel på en eller annen måte fått noe pepper, fordi i bunn og grunn så var det litt sånn, som jeg forklarte i sted, det handler egentlig ikke om meg og hva jeg gjør, det handler om hva slags tanker de har om seg selv, og hvordan de tankene reflekterer over på meg da i den situasjonen jeg var i. Og da ble jeg liksom veldig innenforstoppet med det at det,
Det å definere livet sitt og det å definere seg selv basert på hva andre, det er det mest giftige og vonde du kan gjøre mot deg selv. Du fortjener bedre. Du fortjener så sykt mye bedre. Du kommer til å få det så mye bedre når du lærer deg å løse livet deg fra det. Og det kommer du til å klare å gjøre. Jeg føler det beste og det første du kan gjøre er jo bare det å lytte til den podcasten her. Bli litt mer bevisst på litt psykoanalys og hvordan folk faktisk ...
hvorfor folk hater, hvorfor disse greiene, det å få det hjernefor i seg selv er positivt, noe som spiller veldig ut på selvfølelsen vår, det er underbevisstheten.
Og den skal du seriøst aldri undervurdere, for undervisstheten vår suger til seg inntrykk og alt mulig rart som en svamp. Og undervisstheten vår utspiller seg i valg vi tar, reaksjoner vi har, alt mulig rart hvordan vi tenker om oss selv og andre og alt. Så hvis du kontinuerlig er ekstremt selvkritisk, så vil det på en eller annen måte bli en slags tro i deg.
Jeg føler den beste måten å finne ut om du har festet en slags core belief i deg om at du er dårlig, det er å fortelle deg selv, for eksempel at du er et vakkert og nytt menneske, og så kjenne hvordan det føles ut i magen. Jeg husker jeg prøvde dette en gang for lenge siden, hvor jeg prøvde å
Jeg tror det var jeg skulle prøve noen manifestasjonsgreier for funds for Shits and Giggles, for jeg er villig til å prøve alt. Da husker jeg at når jeg tenkte denne fine tingen om meg selv, så vridde det seg litt i magen som om det var feil
Sånn at jeg kjente at den tingen jeg sa meg selv som var så fin, det var feil. Og det kom ikke fra tankene, det kom fra kroppen. Og det fikk meg til å virkelig innse at her har det festet seg en slags tro på det her, som at det er et faktum, som det er en objektiv sannhet.
Og hvordan da kan man endre tankene man har om seg selv? Jo, det er jo som jeg nevnte helt i begynnelsen av episoden, blant annet det å være nøye på omstendighetene sine, det å være klar over hvordan andre mennesker fungerer når du kommer til det her med å dra hverandre ned, og så videre, og så videre, det er jo ikke unna noe bra.
Og så er det jo også det her med hvordan vi prater til oss selv. Hva slags musikk er det vi hører på? Hvordan tenker vi oss om oss selv? Hvordan snakker vi til oss selv? Hvordan snakker vi om oss selv til andre? Undergraver vi ofte oss selv? Skriver du for eksempel ofte om
dårlige ting. Vi mennesker kan bli selvoppfyllende profetier, vi kan ende opp med å bli vår egen dårlige lykke på en måte, hvis man kontinuerlig forteller seg selv den samme historien som gjerne ikke er basert på bare hvem du er alene, men utifra alle negative opplevelser du har hatt.
Man forteller seg selv en historie som baserer seg kun på avvisning, kun på negative opplevelser, og så glemmer man, og så drar man fra og går ifra de fine opplevelsene, og de gode menneskene, og alle disse tingene som faktisk har vist deg at det kan umulig kun være noe galt med deg, fordi du har faktisk ting i livet ditt som verdsetter deg på en eller annen måte, og du har deg som verdsetter deg.
Herregud, du er jo den eneste du egentlig har til syn og sist. Så det å også være litt oppspåret, da mener jeg ikke å være hun der i kjipe som er sånn, ta deg et isbad og se deg i speilet og si at du er fin og smil litt. Da mener jeg bare sånn.
Bare å være litt oppmerksom på hvordan tankene dine er. Hvordan er det du tenker? Hva tenker du på når du tenker på deg selv? En annen ting som er mega fin ting å gjøre, det er journaling. Seriøst, begynn å skrive ned en ting. Begynn å skrive lister hvor du bare ramser opp ting du synes er fint på deg selv. Spør en god venn, mammaen din, spør.
bror, søster, hva enn, om de har et eller annet ved deg som du synes er fint, for på med positiv input. Og det betyr ikke at det er farlig å ha en dårlig dag. Det betyr ikke at det er dumt å ha negative tanker. Du skal aldri bli noe obsesset over at du må tenke positivt utelukkende hele tiden. Det er heller ikke menneskelig. Men det å være bare litt
opps på det, prøve å jobbe seg litt igjennom det, prøve å være litt nøye på hvordan vi også tenker om andre mennesker, fordi alt vi tenker om andre er en refleksjon av oss veldig ofte, så da er det mest sannsynlig et eller annet som rikker seg i oss når vi har de tankene der. Jo mer vi dømmer andre, jo mer dømmer vi oss selv, eller i utgangspunktet dømmer vi oss selv. Så det er veldig mye i forhold til underbevisstheten som er viktig og veldig fint å jobbe med.
Så det tror jeg definitivt er noe som er fint og bra å sette seg inn i da. Nå har jeg plappret i lang tid, og jeg har kost meg. Jeg håper du har kost deg. Tusen takk for at du lyttet til dagens episode. Det vil bli episoder hver onsdag og søndag. Det vil si en lengre episode på onsdager, og en mini-episode på søndager. Jeg har også laget en egen podcast, nei,
Jo, en podcast-Instagram, en Instagram-konto til denne podcasten, der jeg legger ut eksklusivt innhold fra episoder, enten om det er i form av bilder, eller slettede klipp, hva enn det er. Ting som kanskje er gøy for dere da. Så den må dere følge, den heter skamlos.podd. Så da ses vi på søndag. Ha en trivelig dag videre. God onsdag.