Du lytter til Snakk med Silje. Da har jeg besøk av Yngvild Stjernen Tisløv.
Hei. Du er en psykolog med spesialisering i samfunnspsykologi og har jo engasjert deg ganske mye i en del ulike temaer. Vil du fortelle litt selv om hva du engasjerer deg i å drive med? For det er litt interessant å få høre litt om din bakgrunn også. Ja.
Ja, som du sier, jeg er jo lett engasjert, så det er jo ikke bare en ting jeg har vært opptatt av, men kanskje det som har vært den røde tråden fra jeg var ferdig psykolog i 2011 til i dag, det har jo vært denne sammenhengen mellom levekår, hvordan bosituasjonen, inntekt og jobb og utdanning er, og den psykiske helsa vår. Så det har liksom vært kanskje, ja,
Det har jeg hele tiden vært oppsatt av. Jeg har også vært veldig engasjert i barnevern. Hvordan man sikrer at man har et barnevern som er tillitenverdig. Det er kanskje den viktigste oppgaven
vi har her i landet. Og særlig ungdom med alvorlig adferdsproblematikk, som er den målgruppen jeg har jobbet med i min karriere. Fordi når du var nyutdannet psykolog, så var det første jobben din å jobbe. Ja, det er jo litt hevig. Ja, det skal jeg skrive ned på. Det var ganske bratt læringskurve.
Jeg kom jo ut av et studie hvor vi hadde lært veldig mye om hva som foregår på innsida, i hodet, og egentlig veldig mye fokus på individet, sånn som jeg opplevde det. Og så kom jeg ut av et hjemmebasert hjelpetiltak, så da reiste jeg ut som psykolog og møtte familier der de bor, og hvordan de lever i hodet.
i ulike lag og samfunn, og så opplevde jeg vel det at jeg hadde ikke så innmari mye i verktøykassa mi. Mye av det jeg hadde lært på studiet, det var vanskelig å bruke i praksis da, i den jobben. Så jeg måtte på en måte inn i en sånn ny læringsprosess, og
Heldigvis hadde vi veldig mye støtte rundt oss som terapeuter i det teamet. Det heter multisystemesterapi, eller MST, der vi har jobbet. Så det var mye opplæring og veiledning der. Men bare det å vri hodet sitt rundt fra å tenke på symptomer og på ...
individuell utvikling til å begynne å tenke på ikke bare foreldre og ungdom, men også hvordan påvirker skolen, hvordan påvirker nærmiljøet, hva skjer når ungdommen beveger seg inn på fritidsarenene. Så hele systemet rundt da? Ja, så det ble jo helt vanvittig stort. For de som har lest Bromfølbrenner, så ble det på en måte alle nivåene som du skulle prøve å forholde deg til
i møte med disse familiene. Det var en ganske krevende øvelse. Da ser du ungdommen eller barnet i alle de arenene de oppholder seg, og så skal du egentlig prøve å hjelpe alle rundt barnet til å hjelpe barnet. For det er jo litt vanskelig for en psykolog å skulle hjelpe et barn gjennom terapi på en måte. Det er jo ikke...
Men det lærte vi kanskje ikke nok om på studiet, hvordan veileder andre tjenester for å hjelpe barna på en måte. Og hvordan alt annet også påvirker. Jeg tror det har endret seg, eller det vet jeg, for det har jo endret seg...
fagplanene som har endret seg på Universitetet i Oslo, men da jeg gikk der så var det nok veldig terapitungt. Og så var vi tenkte at en psykolog skulle holde på med, det var jo å holde på med samtaleterapi. Så det å begynne å skjønne at kanskje min viktigste jobb ikke er å sitte en til en med den ungdommen og prate, men å prøve å heller styrke relasjonene til de andre
voksne og gode, positive ungdommene rundt til den ungdommen. Og hvordan gjør jeg det? Hva startet jeg med da? Var det da du begynte å se litt mer på levekår og økonomi og sånne ting, hvordan det påvirket disse ungdommene? Eller hva var det som gjorde at du så de tingene der? Ja, det...
Det hadde vært veldig godt for meg å si at ja, det var liksom, det sa jeg med en gang. For det burde jeg jo gjort. Men det tok litt tid før jeg begynte å koble, eller kanskje jeg så det, men i hvert fall tok det litt tid før jeg tenkte at det med levekår og fattigdom
Det var noe jeg skulle forholde meg til. Selv om vi hadde det multisystemiske perspektivet, og en tanke om at vi skal jobbe på alle arenaer ungdommene er, vi skal styrke de gode relasjonene, vi skal løfte beskyttelsesfaktorer, så skal vi redusere risikofaktorer, så skal vi prøve å få ned det som påvirker negativt, og så skal vi styrke det som er positivt i disse ungdommene og disse familienes liv.
Så var det akkurat det der med husholdningsøkonomi og bosituasjon og fattigdom. Det opplevdes kanskje veldig stort og litt på siden av det prosjektet jeg hadde. Det tror jeg veldig mange som er terapeuter opplever, at man
Du har ikke sånn kjempegod tid. Jeg jobbet et veldig intensivt tiltak, så vi jobbet tre til fem måneder med hyppige møter. Men likevel så er det jo begrenset hva du kan få gjort da, den tiden. Så
Så det ble, jeg tror kanskje at det bare opplevdes som at det blir for stort å begynne å ta tak i. Jeg må jobbe med det jeg kan, og det er jeg vant med. Ja, så det å hjelpe familien med økonomi og levekårene, det ble på en måte, tenker man at det er ikke psykologisk oppgave å drive med, på en måte? Ja, jeg tenkte nok det. Og så tror jeg også at
Det tenkte også de familiene. Det er jo ikke naturlig. Det er jo egentlig ikke naturlig. Vi er jo psykologer og ikke... Sosjonomer. Sosjonomer, for det er jo de som ofte hjelper på med de tingene. Men hva var det...
Hvordan er det sammenhengen mellom levekår og økonomi når det kommer til psykisk helse? Hva er det man ser? Du som har gjort deg noen erfaringer rundt det.
Forskningen er veldig tydelig på at det å vokse opp med dårlig levekår, enten er fordi at familien har veldig dårlig råd, eller man har en veldig ustabil bosituasjon, eller familien er isolert fra resten av samfunnet på grunn av økonomi,
Det har en stor negativ effekt. Det øker risikoen for alt vi ikke ønsker. Så barn som vokser opp i de familiene, de har økt sannsynlighet for angst og depresjon, for overvekt, for astma, allergi, beinbrud.
og ADHD, og alle former for psykiske lidelser. Det var et stort registerstudie i Norge hvor man så på alle barn og prevalens, eller hvor mange som fikk psykisk sykdom. Da så du at de laveste inntektsgruppene var...
mye større andel barn som fikk diagnoser. Det er alt alle de psykiske lidelsene vi kjenner til. Da var det to-tre ganger større sannsynlighet for barn å få en psykisk lidelse hvis de vokste opp i lavintektsfamilier.
Hvis du hadde god økonomi. Som veldig tydelig sammenheng da. Når det kommer til både fysisk helse og den psykiske helse, at økonomien spiller inn veldig. Og akkurat når det kommer til adferdsproblematikk, som var den gruppa jeg jobbet med, så er det
Det har man også sett at i perioder hvor familiene får god økonomi, så går adferdsproblemene ned, og i perioder hvor de har dårlig økonomi, så øker det igjen. Så det er jo veldig mye forskning som viser helt klart at det er en sammenheng, og det er også en del forskning som viser at det er en årsakssammenheng, ikke bare en korrelasjon. Ikke sant? Så det er ikke bare tilfeldig at det er andre faktorer som spiller inn når man har en lavere inntekt? Mm.
Men hva tenker du det kommer av? Når du jobbet med dette her, så du selv at ting bedret seg når familien fikk bedre økonomi, eller ble dårligere når du fikk dårligere økonomi? Hva slags erfaring har du gjort deg i det arbeidet? Det er veldig komplekst. Det er ikke sånn at vi kan si at dette er grunnen til at det blir vanskelig, men...
Men jeg tenkte jeg kunne starte med å si noe om hva som gjorde at jeg plutselig begynte å forholde meg til det aktivt. For det var egentlig ikke min fortjeneste, men det var en mamma som jeg møtte som var utrolig tydelig med meg på at dette er det vi trenger hjelp med. Og som på en måte ikke aksepterte den pakka jeg kom med. Og det tenker jeg at...
Det var helt avgjørende, for jeg begynte å forholde meg aktivt til den problematikken, at hun var så tydelig. Jeg har tenkt så mye tilbake på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde blitt med på det. Fordi det her var en familie med veldig store utfordringer, og en jente som var ordentlig ute og kjøre, og på vei inn i et veldig uheldig...
Hun solgte rusmidler, var ute om natta, stjal, stakk av med biler. Det var alvorlig adferdsproblematikk. Hun utsatte andre for vold. Når jeg begynte å jobbe med den familien, så var vi egentlig
Jeg tror det var litt sånn siste skanse på en måte. Hvis ikke det skjer noe nå, så blir det institusjonsplassering. Og da er det sånn for de ungdommene, ofte er det en akutt plassering på en institusjon hvor man møter andre ungdom som også har samme problematikk.
Og så blir det kanskje en langvarig plassering. Men på den tiden så heter det adferdhøy. Jeg tror kanskje det er i ferd med å endre seg nå, men da var det liksom plassering på grunn av ungdommens adferd da. Og når jeg møtte den familien, det var en liten familie, mamma og jente, så er jo da min målsetting da, det er å hjelpe
Hun var ikke veldig interessert i å snakke med meg. Hun var 14 år og hadde møtt 30 hjelpere opp igjen. Noe som hun egentlig ikke opplevde var så hjelpsomme. Mange svik, lite tillit til både voksne og til systemet. Da er jobben min å få mamma med, og så få henne til å klare å
møte jenta si på en måte som gjør at vi kanskje kan hanke henne mer inn da gjennom gjennom øke varme, være mer til stede så mamma klarer å liksom reise ut og lete vise at du er der da så lett og så vanskelig ikke sant? men
Men min første møte med mammaen var at hun virket veldig fjern og lite koblet på. Hun svarte ganske kort. Det var vanskelig å få kontakt da.
Og når du da kommer inn, og det er så stor risiko, så stor bekymring for jentas adferd, og du egentlig får en sånn følelse av at her har alle instansene kvitt opp litt, og venter på en måte unnskyldning, eller neste hendelsen som skjer nå, og så blir det en plassering. Ikke sant. Og da er du så utrolig avhengig av å få den relasjonen til foreldrene, og få bygget videre på det. Så jeg har opplevd at jeg egentlig ikke kom fram til
så ble jeg jo kjempe stresset og veldig bekymret. Hva skal vi gjøre nå? Det høres ut som at den mammaen egentlig hadde gitt opp litt også. Ja, vet du hva, det tenker jeg jo at på en måte så tror jeg hun
Hun var så lei av å få alle de samme spørsmålene og den samme tilnærmingen som handler om jentas adferd. Hvem er hun sammen med? Hvorfor tror hun ikke går på skolen? Hva kan være grunnen til at sånn og sånn? Den kartleggingen som jeg kom med, og som var ny for meg, for jeg hadde ikke stilt henne de spørsmålene før, den hadde hun vært igjennom 80 ganger. Ja.
Så var hun sikkert drittlei av hjelpere som skulle komme inn og fikse ting ved å bare snakke med henne? Ja, det tror jeg absolutt. Og det gjorde at jeg møtte henne noen ganger og begynte å lure på om hun bare faller ut i samtalen, er det sånn at hun kanskje er påvirket av rus, eller hva er det som gjør at hun er så fraværende?
Vennepunktet der kom egentlig ned på at det stod tilsalgs der de bodde. Jeg tok opp det fordi jeg tenkte at det er litt rart at jeg ikke har hørt om det. At de skal flytte. Da hadde jeg vært der noen uker. Da sier hun at jeg ser at dere skal flytte.
Da er det første gang jeg ser at hun ser meg inn i øynene, retter seg opp og sier ja. Kan du hjelpe oss med det?
vet ikke hvordan vi skal løse den situasjonen. Og som ganske fersk psykolog, som er midt i den bratte læringskurva om hvordan jeg skulle klare å sjonglere alle disse nivåene, så fikk jeg fullstendig panikk og tenkte sånn, nei, nei, nei, jeg kan ikke hjelpe deg med det. Det er ikke min jobb. Og heldigvis er ikke det høyt, men prøvde liksom...
ikke svare før jeg hadde tenkt ferdig. Så jeg spurte litt sånn, ja,
Kan du fortelle litt mer? Det er typisk psykologsfør da. Hva ligger i det? Hva tenker du på nå? Da kom jo hele den historien om alle flyttingene. Dette var en familie som hadde flyttet 11 ganger på 14 år. Du kan jo tenke deg.
Hvordan det er for en jente på 14 år og for en mamma. Flytte innad i kommunen, ut av kommunegrensen. Det er mange flyttinger som var i regien av. Man ble plassert på et midlertidig bosted, og så skulle man videre. Det var ikke mulighet for å slå rot.
Nei, så hun har skiftet skole mange ganger og klarte kanskje aldri å finne sin flokk og sin tilhørighet til et nærmiljø. Og det er jo ikke rart at hun strevde. Nei, så hvorfor skal den 14-åringen egentlig gidde å gå på skolen og bli kjent med noen når hun vet at hun uansett skal flytte skole?
igjen. Men var grunnen til at de flyttet så mye på grunn av økonomi da? Blant annet. Dette er jo sammensatt, men det er klart at det at den familien levde på et minimum gjorde at de hele tiden hadde et etterslep. Aldri egentlig kom over på, aldri fikk en buffer. Som gjorde at de var avhengig av
hjelp for å få ting til å gå rundt. Og da er det jo kjempesårbart, så hvis da plutselig husleier går opp, eller hvis prisene øker, så har man kanskje ikke råd til å bo der lenger, så må man videre. Og så var det jo også en familie som mottok en del hjelp fra NAV,
Og der igjen er det en veldig uforutsigbarhet i den pengestrammen der, selv om vi skal være kjempeglade for at vi har et velferdssystem, og NAV også er en veldig viktig aktør og gjør mye bra. Men det er en utfordring når pengene kommer på så ulike tidspunkter, og det er vanskelig å navigere. Man vet ikke alltid hva man har krav på.
Det var en veldig sammensatt problematikk som førte til at de måtte flytte hele tiden. Noe handlet selvfølgelig om mammas helse og psykisk helse. Noe handlet om jenter. Men til syvende og sist var det veldig mye av dette som lå i den levekårssituasjonen.
Sånn at, og dette ble på en måte, ikke at det var en solskinshistorie, for det var ikke sånn at vi endret alt, ikke sant? Og at når vi var ferdige med å jobbe med den familien, så var ting fiks fantastisk, eller ikke sant? Men det var for meg, så var det en utrolig vekker på hva det betyr å ha en stabil bosituasjon, ha en forutsigbar inntekt,
og en jobb å gå til, eller noe å drive med. Men fikk dere fikset det for denne familien da? At de fikk en mer stabil bosituasjon? Ja, det gjorde vi. Og det var det aller viktigste som vi fikk til. Og når det var på plass, så var det også mye enklere å begynne å jobbe med de andre tingene. Da fikk jeg også tillit. For da hadde jeg plutselig blitt en av de hjelperne som faktisk
gjorde noe som den familien ønsket seg og hadde behov for, og virkelig trengte. Jeg jobber som leder av selvmordsforebyggende team i Bærum kommune. En av de tingene vi gjør er å følge opp de som har forsøkt å ta livet sitt.
som ikke har en alvorlig psykisk lidelse eller er i spesialisthelsetjenesten og får behandling. For det er jo mange som prøver å ta livet sitt som gjør det
På grunn av typ livssituasjon og at ting er veldig fastlåst i livet uten at de nødvendigvis har en psykisk lidelse de trenger behandling for. I systemet i dag blir man jo, hvis man ikke er syk nok til å få hjelp i spesialisthelsetjenesten og få behandling for psykiske problemer, så blir man jo egentlig bare sendt hjem. Tilbake til det
man egentlig forsøkte å rømme litt vekk fra. Og det vi gjør da, jeg møter ikke disse selv, men det er to helsesykepleiere som får henvisning da fra sykehuset når det er noen som har forsøkt å ta livet sitt og de ikke skal videre til spesialisthelsetjenesten og få behandling, så er de en sånn ombudsperson, støtteperson for disse menneskene som kanskje møter de en gang, men ellers har
oppfølging på telefon da, for å bedre på livssituasjonen. For å hjelpe de i systemet, navigere, skal vi snakke med NAV, skal vi snakke med barnevern, skal vi snakke med lavterskel psykisk helse, skulle du hatt en støttekontakt, eller skulle du, ikke sant, hva er grunnen, er det ensomhet, er det problem med økonomi, skulle vi snakke med en sosionom, altså hvor de navigerer litt i systemet da, for det er vanskelig for folk
Hvor skal jeg få den hjelpen? Hvem kan hjelpe meg å få endret på min livssituasjon som er fastløst og vanskelig og vond? Ja, herlighet. Så fantastisk. Ja, det er kjempebra. Det høres ut som at
Vi burde bli flinkere til å hjelpe folk med disse tingene hvis vi tenker at det er det som er grunnen til at de strever psykisk også. Det var i hvert fall etter den erfaringen så satt jeg og kjente på at når
når det er tydelig at det er der skoen trykker. At det handler om inntekt, eller at det handler om bolig eller jobb. Så ja, ja, det er kanskje ikke det som er typisk psykologoppgave, eller det er ikke kanskje vårt mandat at vi skal jobbe med foreldreveiledning. Men
Men nå er jeg her, og jeg begynner å få en relasjon til deg. Da er det der vi går, tenker jeg. Det er jo egentlig en gammel kunnskap, at vi skal møte menneskene der de er. Men jeg tenker at i denne jagen etter å være veldig effektive og
og avgrense oss da, så blir vi kanskje litt for gode til å avgrense oss og litt for dårlige til å tenke at noen ganger så må vi følge, altså, eller vi må følge de vi skal jobbe med. Så mister vi muligheten til å bygge en allianse. Ja, og så er det jo ikke sånn at vi nødvendigvis skal gjøre all den jobben, men bare sette i kontakt med de riktige tjenestene og være en støtteperson da.
For de som følger opp de som har forsøkt å ta livet sitt, de er jo helsesykepleiere og skal ikke drive behandling. De skal på en måte hjelpe på alle de andre tingene, og så kan jo da blikkene falle litt på plass, og så får man mer mestring i livet sitt. Og kan begynne å jobbe med kanskje ting som er vondt og vanskelig etter
Men man kan jo ikke begynne i terapi når man ikke har et sted å bo, eller man ikke har en jobb og trenger kanskje en jobb for å kjenne at man er verdt noe som helst på en eller annen måte. At man har noe mestring og kjenner seg betydningsfull på et eller annet vis da.
Ja, jeg tror det. Det er ikke noe med at man skal snakke ned det å gå i behandling, for det er kjempeviktig for mange, og i mange situasjoner. Men at det hele kan være en sånn tank om at noen ganger kan det være andre ting som må på plass først, for at vi ikke skal kaste bort veldig mye tid på å behandle symptomer. Og noen ganger må vi gjøre det samtidig,
Og noen ganger så er det behandling som skal til for å komme dit. At man kan gå på et jobbintervju eller at man kan få oversikt over økonomien sin. Ja, for vi kan jo hjelpe på mye sånt også hvis det er litt sånn selvfølelsen som hindrer en eller sosial angst eller at man er så deprimert at man så vidt klarer å komme seg på senga. Så må man kanskje jobbe med hvorfor vedkommende er så deprimert på en måte.
Og jeg tror som du sier at vi skal ikke gjøre alt og det er også veldig viktig. Det finnes folk som har mye bedre kompetanse på sosialtjenestloven og som vet mer om budsjettering og jeg skal være den første til å skrive noe på at økonomi er ikke min sterke side. Ikke min heller. Men det å være en støtt
å bare sitte med folk og åpne regninger, som var noe av det vi startet med. Det var å se på alle de regningene som er pakket bort i en pose under skjenga, og alt som ligger i poska så ikke tas innen.
Det å få den oversikten, for det kan høre så lett ut hvis du får beskjed fra NAV eller banken din at du må ta med den og den dokumentasjonen som skal vi se på det her. Men problemet er at hvis angsten din bare skyter i været, bare du tenker på å gå inn i nettbanken eller åpne postkassa, så gjør du det ikke. Og det er der psykologen kommer inn med en spesiell kompetanse. Vi vet noe om hva som skal til for å få ned angstnivået.
og den gradvis eksponeringen, og vi vet at unngåelse bare forsterker angst. Så det å ha en trygg person sammen med deg, når du skal i gang med de tingene, det trenger ikke en psykolog å gjøre heller. Vi har andre som også kan gjøre den jobben, men hvis du er psykolog, og møter en person i den situasjonen, så er det ikke sikkert at det bare er å gå og åpne regningene sine, eller at
det bare er å ta et møte med NAV. Jeg har oppnått mange digge postmeldinger jeg, med flere klienter, hvor det på en måte er en del av det som er vanskelig. Og det... Da...
Og da er det jo en stor takknemlighet der også, for jeg hadde ikke klart det hvis ikke det var for at du satt her på en måte, eller at jeg pushet litt på, men kanskje vi bare skal gjøre det med en gang. Og det er jo ikke dumt i det hele tatt. Det kan føles litt sånn rart da, når man skal ha sekshundssykt ansett for å sitte og gå inn i diggepost, men jeg tror det er kjempeviktig at vi kan gjøre det, fordi det er så...
Og det er ikke bare det nødvendigvis angst, men det kan være hvis du har en alvorlig eller en psykisk lidelse, så får du dårligere tilgang til tenkehjernen. Og det å kunne holde oppmerksomheten, det å kunne planlegge og liksom
være uttalende i en litt sånn kjedelig og rutinepreget oppgave. Disse tingene er vanskelig. Kom i gang, eller unngå impulsen til å bare droppe deg. Så det å få hjelp til å gjennomføre
Det er mye viktigere enn vi tenker på. Når man først åpner brevet i Digipost, så er det nesten kryptisk noen ganger, det som står der. Hvis man da har veldig mye angst og ubehag knyttet til å få det brevet, så forstår man jo ikke hva som står der. Til og med jeg kan ha problemer med å forstå noen brev som kommer fra en del offentlige institusjoner.
Fordi det står litt kryptisk noen ganger, eller litt rart språk. Det er ikke klart språk for å si det sånn. Nei, det er ikke sånn. Hvis noen forteller deg hva som faktisk står der, så...
så bruker man jo gjerne litt andre ord da, enn det litt mer sånn byråkratiske språket som brukes. Ja, det er veldig kult at du sier for at akkurat det med å skjønne hva som sendes ut fra NAV og også faktisk, jeg har sett noen eksempler fra psykisk helseværen for hva slags brev som kan komme og veldig hardt språk, veldig sånn, hvis ikke du møter så mister du behandlingsplassen din, ikke sant? Jeg tenker at det å tenke litt over hva som
med mottakeren når de blir utsatt for den formen for kommunikasjon. Det er en forpliktelse vi har. Det siste året har jeg jobbet mye med
med bank og hvordan bankene kommuniserer med sine kunder. Da har vi gått gjennom maler, for hvordan sender man ut en purring, hva skal stå der, og veldig mye av det språket der også er jo som bransjespråk, hvor man bruker ut
uttrykk som hovedstol og restanse og bro og ting som jeg ikke visste hva betydde før jeg begynte å jobbe med bank. Men som de sitter og tenker, alle vet vel hva det betyr. Bare det å skjønne at vi bruker et språk som ikke er tilgjengelig for alle, og det som skjer med folk da, det er at rullgardinen går ned hvis de blir utsatt for ord de ikke skjønner. Og så kan angsten gå opp, og så kan man bli enda mer...
enda mer unngåelse da. At du bare dytter det vekk. Dette skjønner jeg ikke nå, eller dette blir jeg bare skremt av, eller jeg blir irritert. Og så får du ikke egentlig motivert folk til å gjøre en endring da, eller til å betale regningen sin. Nei, det blir jo helt apatiske, det går helt i frys liksom. For dette her, dette blir for mye for meg. Og ja, for jeg husker jo det da jeg jobbet på TPS da. Så for det første så
stort sett så sendte vi ikke noe sånn gebyr hvis de ikke møttet i time. Fordi vi visste jo hvem vi hadde med å gjøre. Og da er det mange som bare ikke vil sette opp ny time for tenk hvis jeg ikke klarer å møte deg.
Og da bare få enda større problemer med økonomien. Det var ofte mange som hadde store problemer med økonomien, jobbet på en rusk poliklinikk. I stedet for å sende ut et brev, så sendte jeg en SMS som de kunne svare på når de hadde tid. Hvor jeg brukte et språk: "Hei, du møtte ikke til team i dag."
hvordan går det med deg, skal vi sette opp en ny liksom. Ja, men det er jo noen systemer tilrettelegger ikke for det, for jeg husker det var en av de som ikke hadde hver sin mobiltelefon, hvor de måtte ringe inn til resepsjonen for å si ifra hvis de ikke kunne møte, eller for å prøve å få en ny time, og da var jo ikke vi så tilgjengelige, men en sms er jo veldig lett å sende i mellom to samtaler, mens det å skulle ringe noen tilbake
som jeg har fått beskjed fra resepsjonen at har ringt meg. Det skaper jo en sånn avstand og en sånn bøyg som gjør det vanskeligere for oss å hjelpe, men som også gjør oss mindre tilgjengelige for de som trenger hjelpen da. Ja, det er et godt poeng. Det er jo rammene som legger mange av føringene her, ikke sant? Så...
Der er det nok et unøktelig potensial i de fleste offentlige og private instanser. Hvordan vi legger opp dialogen med dem vi skal jobbe for. Men hva er målet når du samarbeider med disse bankene? Hva er din rolle i det? Ja, det er...
er rett og slett at de som jobber med kunder, altså kunder og de verne, skal ha en forståelse av en bevissthet rundt at psykisk sykdom kan ramme alle. Og at folk i en enten livskrise, eller fordi de har en
sykdomssituasjonen får ofte et funksjonsfall. Og da trenger de noe annet enn det de trenger når de er funksjonshelse på topp. Så dette begynte som et prosjekt faktisk på initiativ fra banken. Det er en bank 2 som er en refinansieringsbank og de møter jo mange kunder i en sårbar situasjon.
hvor de har behov for å refinansiere og ikke får penger fra sin daglig bank. Men dette er en bank som også har ta sikkerhet i bolig, så det er ikke på en måte en ren kreditkortinstitusjon. De har en spesialbank, en av to i Norge. De møter da ganske mange kunder som har ulike utfordringer, og
Hun som er kommunikasjonssjef der, Diana Peters, hun mente at vi trenger å vite mer om kundene våre, og spesielt de kundene som sliter, for at vi skal kunne møte dem på en overlegt måte. Så bra. Så det var veldig gøy at det kom et initiativ fra dem, og så var jeg som
interessert fordi jeg hadde vært veldig opptatt av dette med levekår, men også lest og hørt mye om gjeld og psykisk helse, hvordan den linken er. Og tenkte at hvis vi skal ta på alvor det at det er en så sterk sammenheng mellom uhanterbar gjeld og psykiske problemer, og også selvmord,
så kan det hende vi er nødt til å jobbe fra litt andre kanter enn bare fra helse. For akkurat som du sa, så er det ganske mange som prøver å ta livet sitt, og som tar livet sitt som aldri har vært innom helsevesenet.
Mange av de som sliter økonomisk får selvmordstanker og begår selvmordsforsøk og tar også livet sitt. Alle har et forhold til banken sin. Så det at folk som jobber i bank har en viss kompetanse på psykisk helse, tenker jeg er viktig. Det er egentlig det som er grunnlaget for prosjektet. Og så har jo veien blitt veldig til mens vi har gått.
Fordi jeg har ikke jobbet med finansbransjen før, og jeg hadde ingen idé utover det da, at jeg ville at de skal kunne mer. Men hvordan det skal se ut, det har vi rett og slett jobbet fram sammen med kunder og divere og ledelse og styre. Ja.
Så bra, for det er jo viktig selvmordsforebyggende arbeid rett og slett, det dere driver med. Ja, en av de tingene som jeg faktisk er mest stolt av, det er at det sendes ut. Da vi startet å jobbe med banken, så sendte de avslag til veldig, veldig mange. Det er mange som ikke har sikkerhet nok til å kunne få refinansiert i den banken.
og som da blir overgitt til enda mer, altså høyere renter og dårligere sikkerhet for egen del også, men det er en annen diskusjon, men de får da et avslag
Og det avslaget har jo vært sånn standard som det er hvis du søker på lån i en virksomhetsbank, at du får beskjed om at du ikke får lån her, du svarer ikke kriteriene. Så det vi gjorde ganske tidlig var rett og slett å omformulere og jobbe med å lage et avslagsbrev som skulle være mer ivaretagende.
og hvor man skulle få informasjon om hva man kan gjøre for å bedre sin kreditverdighet. Ikke bare nei, du får ikke, men her er ting du kan gjøre. Vi la også med en guide til hvordan få økonomisk rådgivning hos NAV, for det er faktisk en borgerettighet. Alle har rett på å få økonomisk rådgivning fra kommunen hvis de har behov for det. Det er gratis.
Det er nok sikkert mange som ikke vet, så dere som ser og hører på nå, hvis dere sliter med det, så ta kontakt med en navkontor i din kommune. Absolutt. Og så er det jo sånn som med alle andre ting, at det er ikke alltid man kommer inn med en gang. Det er jo lange ventetider der også, iblant. Men det er jo forskjellig fra kommun til kommun, da. Men det vi tenkte var at her er det lurt å lage en oppskritt på hvordan...
Hva gjør du? Hvordan går du frem? Hva er telefonnummeret? Du må ikke ringe luksusvelden. Nei, det må ikke. Du slipper å bare smøre det utover for det er litt
Den luksusfellen kan jo være god opplysning det også, men det er jo litt fælt å på en måte utlevere seg selv på den måten sånn at alle kan se at det blir litt sånn... Ja, det er jo skambelagte ting da. Jeg har et veldig ambivalent forhold til luksusfellen. Jeg kjenner at jeg synes det er vanskelig å... Jeg ser jo at de som er der får hjelp. Og samtidig så synes jeg det er vanskelig at man...
blått stille folk som er i en veldig, veldig sårbar situasjon. Og at det også gjøres til en form for underholdning. Fordi jeg er redd for at selv om det egentlig er mye som er forståelig av de casene der, så er jeg redd for at det også blir en enda tydeligere sånn oss og dem, og se på de som er så dumme, som tar så dårlige valg. Og så får man egentlig ikke gått ordentlig inn i
hvor allmennmenneskelig dette er, og hvor lett det kan skje, hvem som helst, å havne i en situasjon hvor du begynner å gjøre ting som er helt sånn ...
av det du burde. Det er veldig stigmatiserende. Det er litt sånn at du tar fram pekefingeren og ler på en måte. Det blir litt sånn hva er det man kaller det da? Cirkus...
at det er litt sånn å se for så dumme de er, men ja, hvem som helst kan jo havne i økonomisk uføre av ulike grunner. Og så bygger det nok opp under en veldig sånn menneskelig
sånn idé om at og det er en litt sånn selvvaretagende idé vi har om at dette kan ikke ramme meg det er en rettferdig verden på en eller annen måte da at når folk opplever en ulykke så er det nok et eller annet som de har gjort som gjør at de fortjener det og selv om vi ikke tenker det
eller sier det høyt, så er det en veldig refleks hos oss at når vi ser noen som er utsatt for noe forferdelig, så er det en beskyttende faktor å tenke at dette kan ikke skje med meg, fordi jeg gjør sånn og sånn, eller jeg tar de og de
forsikre meg på den og den måten. Jeg vil jo aldri gjort noe så dumt, på en måte er det fort gjort å tenke, også når du først havner i en situasjon hvor du blir veldig presset, og ting er veldig vanskelig, så kan man jo selvfølgelig ta dumme valg. Ja, og det som er så trist med den slagsiden, med en sånn bias da, at vi tenker at det er en rettferdig verden, det er jo at når vi selv utsettes for det, eller opplever at vi driter oss ut da, eller gjør noe feil, så blir det så skambelagt.
For da er det på en måte, og jeg kunne være så dum, da har du gått rundt og vært utrolig hard mot de andre rundt deg, og så plutselig når det skjer med deg, så vekkes jo den skammen og selvforrakten, som er det mest giftige for helsa vår. Da vil man bare gjemme seg, og holder det skjult og hemmelig, og så kanskje man ikke ser noen annen utvei enn å...
faktisk gå det skrittet og tenke at det er bedre at jeg er død enn at jeg må feise alt dette. Fordi det er så flaut at
At man ikke ser noen annen utvei på en måte. Det er jo ytterste konsekvens, det er jo litt drastisk, men vi ser jo det. Og særlig når det kommer til økonomi, så er det å unngå å bli flau og skamfull, gjør det jo ofte bare verre. Fordi det tar lengre tid før man får hjelp. Og økonomiske problemer blir sjelden mindre av seg selv.
Det går jo ikke over ved at du bare prøver å unngå og tenke på det, og ikke åpner regningene dine. Men det er jo en veldig naturlig respons å gjøre det litt på den måten. For når du er nødt til å feise det, så kan det bli for overveldende og voldsomt og vanskelig for deg. Ja.
Da er vi tilbake til linken mellom uhanterbar gjeld eller økonomiske problemer og psykisk helse. Den er veldig sterk. Det var også det vi gjorde i avslagsbrevet. Vi hadde en liten videosnutt hvor vi snakker om hva er sammenhengen mellom psykisk helse og gjeld. Med en oppfordring om å ta kontakt med mental helse telefonen.
hvis du sliter. Og så er det klart at det avslagsbrevet går ut til alle, så det er ikke alle som vil føle seg truffet, men jeg tenkte at det er en bedre måte å gi et avslag på enn å bare skrive det svart på hvitt. Ja, og de som ikke kjenner seg igjen i det, det er jo ikke som om de nødvendigvis
bryr seg så mye om det, men de som faktisk kjenner seg ennå det ser seg jo møtt og tenker at oi, ja, men det er kanskje ikke bare jeg som synes at dette er vanskelig, og det er vanlig å streve hvis man har gjeld som er uhåndterbar på et eller annet vis. Ja, for jeg tror den kunnskapen om
at det er en vanlig sirkel, at du kan enten havne i en økonomisk krise, og at det da fører til stress, som igjen fører til psykiske problemer, som igjen gjør det vanskeligere å disponere pengene sine, som igjen øker de økonomiske utfordringene. Den sirkelen der er vi ikke så bevisst på, og da føles det kanskje som at dette er bare meg i verden som har det sånn.
og gjør at du ikke snakker om det, og så får problemene vokse seg enda større. Det er så bra at dere kan informere om disse tingene til de som faktisk sitter i disse problemene.
Så er det viktig at de bankfunksjonalene skal ikke bli psykologer, akkurat som jeg ikke skulle bli sosionom, så handler det i mye større grad om ivaretakende kommunikasjon, men også det å klare å lage tilpassninger til folk som ikke er helt på topp da.
Det trenger ikke bare å handle om psykisk sykdom, det kan handle om livshendelser eller andre ting som presser på, og som gjør at stressnivået er så høyt at du ikke klarer å benytte deg av de ressursene du vanligvis har tilgjengelig. Jeg følger opp etterlattet til selvmord, og ser hvor mye greier man må få på plass når det kommer til økonomiske ting, og de får brev fra NAV om at
Du sitter i uskiftet bo. Det er så mange hensyn man må ta når noen dør. Eller det skjer noe som gjør at jeg må betale en begravelse. Hvordan skal jeg ha råd til det? Hvem kan jeg få hjelp hos? Det er så mange ting som kan bli vanskelig som du ikke visste at du var nødt til å ta stilling til før du plutselig sitter der. Når du skal gjøre det så er du
På et sted hvor du ikke... Det er ikke det du har lyst til å fokusere på. Det er kanskje sorg, eller sinne, eller retsel. Det er en akutt krise. Da er det vanskelig å ta rasjonelle avgjørelser, og det er vanskelig å
å få oversikt og planlegge og sette seg inn i nye lovverk, ikke sant? Så at det ikke er en bedre støtte til folk som havner i sånne situasjoner, det er egentlig ganske rart. Det vi har i Norge, hvis du skulle ordentlig kjøre økonomien din ned da,
så har vi jo en gjeldsordning, det kan man søke om.
Det er veldig vanskelig å få. Gjeldsøkningen betyr at du lever i noen år på et minimum av inntekt, og så går resten til kreditorene dine. Så det du skylder går da til, eller overskuddet det du har, som er som minimumsbeløp, det går fordeles på alle de du skylder penger. Og så varer det fem år, og så er du gjeldfri etter det. Så da kan du starte på nytt. Ja.
Men det er kjempevanskelig å få. Så det er mange som søker om det som ikke får det. Og hvis du får det, så skal du også tenke deg at
Og da har du fortsatt de samme problemene som leder til at du havner i et økonomisk uføre. Enten det handler om sykdom, eller det handler om en livssituasjon som er krevende, eller hva det nå var. Så er du veldig ofte fortsatt i det. Men da skal du klare deg på enda mindre over...
over fem år uten å egentlig få noe støtt til det så det er litt sånn catch 22 på en måte eller det er sånn vanskelig da å vinne å få til det
Og det viser jo også tallene at det er mange som ikke klarer å gjennomføre en helseordning. Og det er noe du får en gang i livet på en måte. Så du får ikke noe second chance. Eller du kan få det, men da må du søke, og det er også enda vanskeligere da. Men hva er grunnen til at dette har blitt så viktig for deg? Å skulle jobbe med disse tingene og veilede andre på den måten som psykolog jobber som? Ja.
Det er et veldig godt spørsmål, og det vet jeg ikke om jeg har noe godt svar på. Jeg tror det har blitt litt til underveis, at engasjementet har vokst i tråd med at jeg har fått mer kunnskap. Og så er det nok sikkert, jeg tenker jo at det handler litt om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.
Og også egne opplevelser og erfaringer som har vært med på å gjøre at jeg skjønner hvor viktig det er. I yrkesammenheng var det denne mammaen som jeg snakket om i starten som fikk meg virkelig til å tenke at dette må vi prioritere, dette er viktig. Men det tok litt tid før jeg også skjønte at
Det er nok noe personlig engasjement som også ligger der fra før, som handler om den... Jeg vet ikke, så lenge jeg kan huske, så har jeg vært utrolig opptatt av urettferdighet. Og det har vært noe som har både provosert meg veldig, men også fascinert meg. Jeg blir veldig fascinert over...
hvor lett det er for oss å akseptere urettferdighet. Og bala veldig mye med den der ideen om at hvis det er likt, så er det likt. Altså...
Jeg tror på en måte det å vokse opp, jeg gikk jo på skolen på 80-90-tallet, og det var jo sånn skikkelig, nå er det enhetsskolen, og alle er like, og alle skal inn. Reform 94 kom, alle skulle inn i vanlig klasserom, og jeg har en bror med Down-syndrom, som da gikk hele barneskolen på vanlig skole.
Og så er det veldig mye fint med den ideen om at alle har det samme utgangspunktet og alle skal få lov til å få de samme mulighetene. Men likevel var det et eller annet som skurret for meg. Fordi det er jo ikke sånn. Vi har jo ikke det samme utgangspunktet og vi får ikke de samme mulighetene selv om alt er likt. Klasserommet er likt og lærerne er like. Men jeg skjønte ikke helt hva er det som gjør at dette blir feil. For jeg er jo enig i ideen.
Når broren min kom på spesialskolen, fikk han sin første venn. Det tenker jeg det sier så mye. Da har du gått i seks år og egentlig bare aldri passet inn. Selv om det var en veldig fin tanke, så ble det ikke sånn. Det er ikke fordi at de andre elevene var noe kjipe, eller at læreren ikke var god nok, eller
Skolen ikke var tilrettelekt. Det var fordi at Håkon hadde helt andre behov. Han skulle lære andre ting. Det var ikke viktig at han skulle lære akkurat det som jeg eller søsteren min skulle lære. Det var andre ting som skulle være viktige i livet hans.
Det er først de siste årene at jeg har skjønt at dette handler om forskjell på likhet og likeverd. Likeverd, da tar vi på alvor det at folk faktisk kommer med et ulikt utgangspunkt, og så prøver vi...
og tilrettelegge slik at de også får mer like muligheter. At alle får mulighet til å bruke sine ressurser. Og det
syndes det mot hele tiden. Og kanskje at det er levekår og fattigdom som har vært min røde tråd, det kan nok kanskje være litt mer tilfellig, men jeg tenker at det er så åpenbart, åpenlyst, at når vi tenker og handler som om alle barn har det samme utgangspunkt økonomisk,
så begår vi en kardinalsyn. Da klarer vi ikke å skape gode oppvekstvilkår og gode utviklingsmuligheter for de barna. Vi må forholde oss til at det er ulikt. Det er mange både små og store ting som kan gjøres med det.
Og jo lenger jeg har holdt på med dette, jo flere muligheter skjer. Og mer håp får jeg om at her går det an å virkelig gjøre en forskjell. Men vi må forholde oss til det. Vi må skjønne at det er en stor sosial ulikhet i Norge. At det påvirker, ikke bare voksne, men også barn.
og at for å få bukt med det så må vi sette inn tiltak på alle nivåer og vi må tørre å
og forskjellsbehandle. Ja, for folk trenger jo forskjellige ting fordi de har forskjellige utgangspunkt. Og det å behandle alle helt likt, det blir jo ikke riktig. Nei, det gjør ikke det. Men så bra at du på en måte har sett det og at du
og at det kanskje kommer fra noe du har sett tidlig og lagt merke til og ser at det er urettferdig. Nå har jeg jo veldig de brillene på, så nå legger jeg jo merke til sånt hele tiden. Men bare sånne små ting som i Norge så har vi en gratisprinsipp i norsk skole,
Det skal være gratis å gå på skole, og det skal ikke være avhengig av foreldres økonomi, men likevel er det en hel del ting gjennom skoledagen og gjennom skoleløpet som synliggjør forskjeller, og som også ekskluderer helt tydelig praksis. For eksempel sånn,
Nå er det sikkert mange som blir indignert og synes at jeg blir veldig politisk korrekt og sånn, men jeg tenker sånn, kosetime når man skal ha med seg 60 kroner, godteri for 60 kroner, det er faktisk ikke mange som har, alle som har det. Eller nå skal vi på leirskole, ta med 200 kroner til kiosken.
Jeg har møtt ungdom som har droppet å bli med på lærskole på grunn av det. De fikk tak i alt utstyret, lånt og alt var klart, men så er det den, det er liksom droppen da. For da vet de at denne uka kommer ikke de til å ha råd til å gå i kiosken en dag, ikke sant? Og så blir det for vanskelig. Så kan man si at ja, det er teit at du ikke bare kan tåle det, men det er på en måte ikke opp til meg å tenke da. Og det er noe med totalen også her.
Og dette med skolefrukt og skolejoghurt og skolesjokolademelk som leveres ut i alle klasserommet. Det sitter elever hver dag og ser at her er det noen som får og noen som ikke får. Og jeg er en av dem som ikke får. Så det er sånne små ting som kan tilsammen utgjøre en veldig stor pott av utenforskap. Og det må vi... Vi må ikke tenke at det er så lite at det ikke spiller noen rolle.
For til sammen så blir det veldig stort. Ja, klart det. Og det er litt sånn interessant også, for jeg tenker jo at det har jo også litt å si hva slags hvordan ditt nærmiljø er også, for jeg jobber jo i Bærum, og der
Hvis du tenker sånn jevnt over, så har man jo bedre økonomi der enn på østkanten i Oslo for eksempel. Søndre Nordstrand er hvor jeg bor da. Ikke sant? Men det er jo noe med hvem du sammenligner deg med også. For der er det jo store forskjeller mellom familier.
Men der er det jo helt andre ting som betyr noe. Der er det ikke sånne problemer som at du ikke får skolefrukt, men at alle har en dyr merkeveske, mens du selv var nødt til å kjøpe veske på henne som Maurits. Det kan jo faktisk skape noe av den samme smerten da.
som et barn som ser at alle andre får sjokolademelk og du ikke får det er jo sånne ting som er veldig vanskelig å gjøre noe med jevnt over fordi er det ikke den tingen så er det kanskje noe annet på en eller annen måte men det er jo veldig viktig å ha blikket der for da kan man jo unngå sånne helt unødvendige ting som det med merkeklær og sånne ting også man
kunne jo hatt skoleuniformer i Norge for å sluppe ut en del sånne ting, at alle har den samme skolesekken, og så kan man kanskje...
Ja, men det er vanskelig da. For hvordan skal man gjøre det, og hvordan skal man hjelpe alle? Jeg tror det er kjempevanskelig, for det er ikke noen enkel løsning her. Men jeg tenker at et sted å starte er jo at skolene har det nedfelt i strategien sin. At dette vi skal jobbe for å utføre,
utjevne sosiale forskjeller i utdanning, som er et økende problem i Norge. Så om man velger å gjøre det på den eller den måten, det er ikke så veldig viktig, tenker jeg, men at det snakkes om. Og det er jo like, som du sier, det er like smertefullt å føle seg utenfor i bærum som på Holmlia, kanskje faktisk mer, fordi at du vokser opp et sted hvor
hvor du sammenligner deg med folk som alle har mye mer enn deg, og det er kanskje en liten minoritet som ikke har så mye, mens i Søndre Nordstrand er det ganske mange flere. Der er det 25 prosent av alle barn vokser opp i løvintekt, så da har du en god gjeng som du også kan sammenligne deg med.
Men det betyr jo ikke at det er bedre å vokse opp i søndren enn i bærum. Det er en del ting du får i bærum som også er ganske beskyttende, med at du får et nettverk og sånn, som man ser at det er vanskeligere å få i Øst- og Sør-byen hvis du sliter. Men absolutt, sosial sammenligning er en viktig faktor som kan påvirke helsa vår negativt.
Hvis du setter pris på denne podcasten, har du mulighet for å donere penger i VIPS ved å søke opp Snakk med Silje eller bruke VIPSnummer 80 65 13. Målet med podcasten er på ingen måte å tjene penger, men det koster litt å lage podcast, å leie studio, filme og redigere både lyd og bilde. Derfor setter jeg enormt stor pris på alle som ønsker å støtte podcasten med en liten pengegave. Det gjør at jeg kan holde podcasten åpen og tilgjengelig for alle.
For å gi donasjoner kan du som sagt søke opp Snakk med Silje i VIPS eller bruke VIPS-nummer 80 65 13. Ja, så hvor man vokser opp har jo ganske mye å si da. Men hvor var det du selv vokste opp? Jeg vokste opp på Sigru, som er en liten, altså da vi flyttet dit, så var det en liten skogsbygd på en måte mellom Ski og Yttre Enbak. Ja, cirka en halvtime ut av Oslo.
Vi flyttet dit som, altså da, på det tidspunktet, da vi flyttet dit var vel i 87, da var det litt sånn en periode hvor det var en del akademikerfamilier som flyttet ut av byen da, og ut på landet liksom. Men fortsatt et sted hvor det nok er ganske
Det er et litt småstedmiljø. Mennesker som har bodd der i mange generasjoner, og små gårder og mye skogsdrift. Så lite sted utenfor Enbakk. Som jeg husker det, så var det en oppvekst som var
mye frihet og mye nærhet til natur. Ute i skogen og lekte, kunne være ute og dra og bade, ri på hest. Så det var egentlig ganske sånn idyllisk på en måte når man ser tilbake på det. Jeg synes fortsatt det er veldig hyggelig å reise tilbake til Sigru. Sånn få ned pulsen litt, selv om jeg trives godt i byen nå. Men jeg har tenkt mye på dette med levekår, fordi at da jeg
Da jeg vokste opp, så var det nok, altså vi var en familie som tidligvis hadde ganske dårlig råd.
Og ikke fordi at foreldrene mine hadde så dårlig inntekt, men da jeg ble født startet faren min å bygge båt. Det ble et prosjekt som både tok ganske mye tid og penger. Hvis man begynner på et sånt prosjekt, så er det ikke bare å stoppe midt i, fordi du får ikke solgt en halvferdig båt på en måte. Han skulle ha bygget den fra bunnen av.
Det er en stor havseile, så det tok vel 10-15 år å bli ordentlig ferdig. Den blir vel aldri helt ferdig, tror jeg. Men i den perioden var det også ganske trange tider.
Det var en voldsom renteøkning på slutten av 80-tallet, som vi også ble utsatt for. Så jeg kan huske at det var trangt økonomisk
Jeg fikk aldri merkeklær eller vi arvet stort sett. Det var ikke alltid vi hadde råd til å ha ordentlig middag. Vi bodde i et hus som egentlig var en hytte med utedo og kjørte gamle biler. Men jeg følte meg jo aldri fattig. Nei?
Jeg har tenkt mye tilbake på om det bare er at jeg skjønnmaler fortiden, eller hva dette handler om. Jeg kunne ikke relatere det til de familiene jeg har møtt i voksen alder som virkelig sliter.
Jeg kan huske at det har vært krangling om økonomi, og at jeg har fått litt angst noen ganger fordi at vi ikke skulle klare å betale hvis vi hadde vært på ferie og sånt. Så det har vært noen sånne ting, men ikke i nærheten av det presset som jeg har sett hos andre.
Men jeg tror kanskje at det koker litt ned til at det er ulike former for kapital. Man kan ha ganske lav økonomisk kapital, men likevel kan man ha høy sosialkapital. Vi var jo en familie som hadde nettverk rundt oss og var godt likt.
Brøllene mine hadde høy utdanning. Så både sosial og kulturell kapital var høy i vår familie. Og da er jo det en beskyttende faktor mot det som trekker ned med at man kan ha dårlig råd. I tillegg så er det dette med valgfrihet. Så selv om
kanskje ikke alle var like innforstått med hva det betydde å bygge båt, så var det et valg og en prioritering som familien tok, og som kunne bli en del av vårt narrativ, at vi prioriterer dette vi, og så om ti år så kanskje vi kan seile jorda rundt. Ja.
så ble det ikke noe jordomseiling, men det ble veldig mange ferier sammen. Jeg tenker jo at til og med mamma, som ikke er sånn kjempegod å seile, har nok sett at den båten har vært viktig for oss som familie.
Så det at du har et valg, at dette er noe vi har bestemt oss for, det har så utrolig mye å si. Det er så veldig annerledes enn at her har jeg kommet, og det har skjedd en krise som gjør at jeg er låst. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, og det var ikke intensjonen, eller det var ikke noe jeg ønsket meg, å komme i den situasjonen at jeg ikke har noe til overste. Det er litt annerledes om du må stenge familiedrift,
fordi strømregningene blir for høye, eller du mistet jobben på grunn av covid-restriksjoner, eller sånne ting. Det har dere på en måte...
gjort noe for familien og tenker at det er derfor vi ikke har like god råd som de i nærmiljøet på en måte. Og så var det nok også, som vi var inne på med sosial sammenligning, at på den tiden så var det jo ikke så vanlig å reise på utlandsferier i sommerferien. Men
Det var mange som hadde ganske dårlig råd. Jeg var ganske stor før jeg gikk på ungdomsskolen, første studentur. Vi hadde kjempedårlig råd. Jeg var liten, men jeg merket ikke så mye personlig til det. Hadde vi pannekaker til middag, så var jeg fornøyd, selv om det var billig og greit. Jeg flyttet mye, men...
Jeg gikk på samme barneskole hele veien. Når jeg først begynte på skolen, så klarte vi å bli værende samme sted. Der skjer det flere beskyttende faktorer. Det er foreldre som har klart å skjerme dere for de økonomiske bekymringene.
og som har klart å skape allikevel, kanskje i tross for dårlig råd, en kontinuitet og stabilitet. Og særlig det med skole er jo kjempeviktig, at man får en tilknytning og en tilhørighet. Så det er jo ikke sånn at, og det er jo viktig å undersøke, det er jo ikke sånn at hvis man vokser opp i fattigdom, så kommer det til å gå gærent. Det er jo overhodet ikke sånn. Forskningen er tydelig på at det er en økt risiko. Og det er det som jeg mener at
Det er grunnen til at vi må prate om det, for vi må endre på det. Men det går bra med de aller fleste. Og de fleste foreldre er gode til å skjære med barna sine. Men hva tenker du, sånn rent praktisk i en familie, kan gjøre at dårlig økonomi kan bidra til mer uhelse i den familien, på en måte?
Det er jo først og fremst kanskje det med stressnivå, at man hele tiden går og er redd for at man ikke skal klare å betale regningene sine, eller at man blir kastet ut, eller at strømmen blir tatt, og sånne ting. Og det stresset legger jo både, det blir en belastning på den kognitive kapasiteten til de voksne, som gjør at de voksne kan også få problem med å disponere pengene sine godt, som vi var inne på at det er.
økonomi krever en god del av deg, og den planmessige delen av deg. Så det kan bli vanskelig. Og så er det sånn at når man er stresset, så får man kortere lunter, blir lettere irritert. Så vi ser at i mange av de familiene med høyt økonomisk stress, så blir det også...
mer konflikt og mer negativ disiplinering av barn, mindre positivt samspill. Så rett og slett at det påvirker muligheten til å
til å være sammen og ha det godt sammen som familie. Alle går med høye skuldre. Søvn blir dårlig. Vanskelig å holde på treningsrutiner kanskje. Du er nødt til å passe på å få jobb eller tenker alt for mye på hvordan du skal få pengene til å strekke til. Ja, så mye bekymringer, men også
Sånn maktesløshet og håpløshet som kan gjøre at du blir ganske deprimert, og ikke kanskje har overskudd å ta tak i ting som burde blitt tak i i familien også, og som kan gjøre noe med relasjonen til barna, sånn at man er mindre emosjonell tilgjengelig
I tillegg til at man kan ha dårligere pulskontroll fordi det er mye frustrasjon på innsiden. Ja, der er vi jo forskjellige mennesker. Noen reagerer på stress med å bli paralysert og gjemme seg, mens andre kan bli mer aggressive og få kortere lunt og bli frustrert.
Det vil jo være ulikt fra person til person hvordan du håndterer det stresset, men at stresset påvirker relasjonene i familien, det er det litt en tvil om. Og så er den andre biten, som er den mer materialistiske biten, at du faktisk også mangler midler til å investere i
hverdagen og barna dine. Det ser vi særlig nå, bare det med matprisene da. Når de går opp med 12-14% de siste halvårene, så er det jo det å investere i sunn kost, det påvirker.
Snakke med barnehagelærer som opplever at barna er sultne i barnehagen. Hakke med seg matbakke. Det hjelper ikke å sende ut brev til foreldre om at husk matbakke. Det kommer ikke. Da har du også en avdeling som blir veldig urolig. Det er sultne barn i barnehagen. Dette er også sikkert en utfordring på skolene i barnehagen.
I Søndre Nordstan har vi flere skoler som serverer frokost, som er tiltak. Så er det muligheten til å investere i et trygt bosted. Det å ha opplevelser, fære opplevelser sammen. Så man kan si at du har både den effekten av stress, som kanskje går mer på relasjoner, og så har du effekten av å kunne investere i ting, opplevelser og...
og aktiviteter som kan påvirke den mentale utviklingen og
Rett og slett det å kunne komme seg gjennom skoleløpet og få seg en utdanning og få seg en jobb. Ja, og fritidsaktiviteter for barna også koster gjerne litt. Da blir man kanskje holdt utenfor uten å få vært med i skolekorpset eller ridning eller hva enn som kunne vært gøy for barna å drive med. Akkurat det der tror jeg er så superviktig. Ja.
Vi ser flere og flere som dropper ut av aktiviteter nå, og er det noe man skal gjøre? Hvis man skulle hatt en ordentlig dugnad for barn og unge, så er det jo sikkert at alle barn har tilgang på minst én fritidsaktivitet. Fordi det skaper et vanvittig klasseskille. Og det skal ikke være sånn at barn i Norge i dag ikke kan få lov til å gå på fotball fordi foreldrene ikke har råd. Det tenker jeg bare er helt sånn...
Det er uhørt. Det går ikke. Det er ikke sånn at man må drive med organisert aktivitet. Men sånn som det er nå, er det der barna er. Hvis du ikke er der, har du ikke så mye annet å drive med. Da jeg var yngre var det mer sånn at du bare syklet rundt i gatene og bare hang rundt. Men da gjorde alle andre det.
Men nå er det litt mer sånn at hvis alle andre er på fritidsaktiviteter, og du er blant de få som ikke er med på noe, da blir du kanskje sittende hjemme og spiller TV-spill, eller jeg vet ikke, men kjennes seg mye mer utenfor da i hvert fall. Ja, så det å skaffe alle barn en mulighet til å drive med noe aktivt på fritida, det tenker jeg er et godt forebyggende tiltak for den psykiske helsa da.
Er det noe mer du tenker det har vært ålreit å snakke om i dag? Vi har vært innom mye forskjellig. Det har vært fint å høre om din personlige erfaring,- -men også alt det du har engasjert deg i. Så mye viktig faglig som du har blitt opptatt av- -og ikke minst jobbet med.
Nei, jeg kunne sitte her lenge. Det er en utrolig hyggelig samtale. Veldig interessante tema. Så jeg tenker vi har vært innom mye.
Så for å lytte deg neste del så kanskje vi skal runde av. Kanskje vi skal gå tilbake en annen dag og snakke om noen andre tema, fordi du har jo en ganske bred kompetanse med alle de årene du har jobbet både klinisk, men også med den spesialiteten
almen og samfunnspsykologi som du har, og så ser helheten i et overordnet perspektiv, og ikke bare den ene til en som vi psykologer er kjent for. Absolutt. Samfunn og almen var en spesialitet som åpnet øynene mine for hva psykologer kan gjøre.
Apropos det, så har vi startet et stort seminar på Holmlia som skal holdes hvert år, som handler rett og slett om å knytte relasjoner på tvers av instanser og fagmiljøer og generasjoner, faktisk. Ok.
blant innbyggere og tjenestytter i bydelen. Så det kom som en gnist av inspirasjon fra den spesialiteten. Ja, samarbeide med andre instanser som har en annen erfaring og som ser ting fra et annet perspektiv enn det vi psykologer gjør, kanskje? Ja, og apropos den historien vi startet med, så var jo...
En av utfordringene der var at det hadde vært vanvittig mange hjelper inne. Det hadde vært skolehelsetjenester, PPT, BUP, barnevern, politi, utekontakt.
Og alle hadde sin forståelse av situasjonen, og NAV ikke minst, men ingen hadde egentlig snakket sammen. Sånn at min jobb i den familien var jo først og fremst å være en koordinator mellom tjenestene, og si dette er situasjonen, dette er en familie som trenger i første omgang å få bedre levekår. Hva kan vi gjøre her?
hvis vi spiller på lag, hvem kan liksom ta ansvar for hva og da er jo da var jeg så heldig å få med altså få en saksbehandler hos NAV som var villig til å strekke seg langt da og folk fra DPS og BUP som også var med rundt bordet og liksom, og vi klarte å sy sammen et opplegg for den mammaen og for den jenta som endte med at de
at hun ble boende hjemme og at hun begynte å gå på skolen igjen. Det ble veldig mye bedre da, uten å si at alt ble perfekt. Så ble det et helt annet utgangspunkt for et videre liv. Og alternativet der ville jo vært en plassering med all den risikoen vi vet at det innebærer for en ung person. Og ikke minst å tape...
relasjonen til mammaen sin. Og dette kunne vi ikke gjort uten relasjon. Så det er det som veldig lange resonemanget mitt bunner i. At Holmga seminaret prøver å starte med å få tettere relasjoner mellom tjenestnivåene og
og også til innbyggerne. Fordi vi kan ikke glemme dem heller. Vi sitter veldig mange ganger i sånne møter om folk, om dem vi egentlig skal hjelpe. Da tenker jeg at la oss prøve å ha de møtene sammen med menneskene som vi er der for. Jeg tror vi har mye bedre mulighet til å lykkes da, hvis vi klarer det. Da snakker vi også på en annen måte og med en annen respekt.
Absolutt. Og det husker jeg jo selv da jeg jobbet i en liten kommune med barn og ungdom, at mye av det jeg gjorde var jo å samle tjenestene, sånn at vi kunne snakke sammen, alle sammen, med hvor
hvor både foreldre og ungdommen eller barnet var med og snakket om hva blir viktig fremover og hvordan skal vi kunne samarbeide bedre alle sammen for at du skal få det bedre på en måte. Så det er så viktig, det må vi ikke glemme akkurat den biten der. Men så lurer jeg litt på nå, for
Denne jenta hadde litt problemer med politi, og det var litt rus og sånne ting. Hva tenker du om den ruspolitikken vi har i dag? Har du gjort
Det er noen refleksjoner rundt tanken om avkriminalisering og hvordan politiet jobber for å hjelpe ungdom til å få bukt med rusproblemer i samfunnet. Da tror jeg du må invitere meg tilbake. Ja!
Ok. Litt for stort jeg måtte gå inn på, men jeg kan si det veldig korte. Det korte svaret er at jeg tenker at vi må bort fra straff, og vi må over på å hjelpe folk. Og det at unge mennesker kriminaliseres på et tidlig tidspunkt, hjelper ingen. Så min holdning til det er rett og slett at vi kan ikke drive og straffe unge som
som havner i en situasjon hvor de bruker eller misbruker rusmidler som ikke er lovlige. Vi må finne en måte å hjelpe dem på som gir mening for dem. Og erfaringen fra MST er jo at
rus er ikke noe spesialadferd det handler om egentlig det samme som alt annet at det finnes ikke så veldig mange andre gode alternativer og det handler om det er en form for mestringsstrategi og da er jo jobben vår rett og slett å finne noen bedre mestringsstrategier og noen bedre alternativer og det er fullt mulig ja
Så bra avslutning på en veldig fin samtale. Ja, det ble bra. Nå må jeg bare si tusen takk for at du kunne komme hit i dag. Jeg vil jo tro at dine refleksjoner rundt disse tingene kanskje har fått noen av de som hører og ser på til å
tenke litt igjennom hvordan vi jobber og se samfunnet på en litt annen måte og se på økonomiske problemer på en litt annen måte enn det vi har gjort frem til nå. Det håper jeg. Takk for at jeg fikk komme. Takk.