Det som var årlig med Norgebakkfasaden var blant annet det med at de tok klasserommet med de unge. Det som rørte meg mest i den greia var jo det der ungen som sier, du ser de er redde for å svare først, livredde for å svare, og så er det en som tør å si at det er ikke lett å ta opp det, for da blir du ofte stemplet som dum.
Det burde ikke være... Da burde vi bare si stopp opp nå. Det er barna våre som ikke tør å ytre oss fordi vi voksne har laget et sånn krenkelses og et slags sånn ulovlig rom da. Som ikke det er lov å nærme seg. Vi vet jo snart ikke hvordan vi skal si ting for at det er blitt så mange minefelt da. Jeg kaller det minefelt å gå i.
Du lytter til Snakk med Silje. Velkommen, Svein Østvik. Charter Svein. Ja, hei hei. Så kjekt at du ville komme hit i dag. Du er jo veldig aktuell for tiden. Tilbake en vitt rampelyse, for du har jo vært mye rampelyse fra langt tilbake. Så jeg håper at vi kan bli litt kjent med deg i dag, på godt og vondt.
På godt og vondt. Jeg skal gjøre mitt beste for å være, som jeg pleier å være, ganske så åpen. Så hvis vi bare starter med litt sånn... Hvem er du? Ja, hvem er du? Det er et veldig stort spørsmål. Jeg vil jo gjerne bli litt kjent med både det rampelysesveien, men også den mer private sveien, da.
Det startet jo med den chartefeber, den karrieren i rampelyset, men du har jo en historie før det. Ja, jeg har jo det. For det første så er det vel kanskje, jeg tror jeg har jo snakket mye om oppveksten min egentlig, fra jeg begynte på farmen og var på farmekjendis, så begynte jeg å føle på det med å
Jeg følte at jeg hadde vel merket at det sprengte litt på når du har vært så lenge, da det kanskje har vært 15 år i TV og den greia der, at
at jeg kjente også at det er viktig når man liksom blir hørt litt på da, å begynne å snakke litt om de tingene jeg selv har elsket å høre andre snakke om, nemlig livets etter. Nemlig de tingene i livet som på en måte både er med på å utvikle deg og ta opp og snakke om vanskelighetene man har vært igjennom og er igjennom og
Jeg har følt mye på bestandet at hvorfor er vi mennesker så lukka og redde for å snakke om det vi egentlig sliter med i vårt eget private liv. Og så er det klart jeg har hatt en del sånne opplevelser og mønstre jeg har vært i livet. Så jeg følte liksom at farmen når du var på det i så mange uker, og du blir sliten og du begynner å kjenne at du ...
Ja, du har kamera rundt deg hele tiden, ja, du spiser mindre, noen ganger du går ned i vekt, du kjenner at du er både lav blodsukker ditt og datten, og så følte jeg liksom at det ble liksom det å snakke med kameraene, da ble på en måte som en slags terapi, da. Så da begynte jeg liksom å åpne opp litt om forholdet mitt til fatteren, og egentlig litt om det meste. Alkoholen, liksom litt mer sånn direkte, i stedet for kanskje å ha sagt det i et intervju eller noe sånt, så begynte jeg å snakke om
De tingene som hadde vært vanskelig, for jeg vokste jo på Heistamon, ikke sant? Og faren min var idrettsoffisier i Milteæret. En veldig egentlig, heldigvis, ikke sant? Som alle vet, så klarte jo jeg å bli, jeg klarte å bli venn med faren min etter slutt, ikke sant? Men du kan si, i oppveksten min fra jeg var liten, så var det en pappa som antagelig så et talent i meg innen idrett.
Og det å gjennom sine ambisjoner og sin, jeg har alltid kalt det for hans mindreveidighetskompleks da, så ble han en veldig overambisjøs pappa. Sånn at han, jeg tror han på en måte levde ut det han ikke hadde fått det selv og skulle få det ut gjennom meg. Og da på en måte mistet han tak i at det var barna hans eller sønnen hans han...
dirigert da på en måte nå begynte jeg på en litt annen måte enn jeg ble det er helt fint, det går helt greit så det ble liksom trening fra jeg var kanskje ikke sånn systematisk trening fra jeg pleier å si fem eller seks år så begynte jeg å trene sånn som folk kanskje nå gjør når de er 10-11 eller jeg har selvfølgelig turnere jeg har trent sånn fire-fem ganger i uka
noen timer. For å få bekreftelse fra han? Ja, og han dro meg ut. Han kjørte jo bil mens jeg, han fulgte meg på alt jeg gjorde av treninger, kjørte bil hvis jeg løp langs veien. Det var kanskje litt eldre, men han fulgte jo opp. Det var ikke noe som livet hans var på en måte mitt treningsregime da.
Og det er ikke så gærent det, hvis det hadde vært litt glede i det, på en måte. Jeg ser jo Ingebrigtsen-brødrene, og nå er det det har blitt en krise også, men den synes jeg er helt surrealistisk, den krisa der, men for der synes jeg det virket som det var litt humor å vokse. Det virket som et veldig sunt farsøn og ditten og datten med forhold, men
Hadde fatteren hatt kanskje i den tiden ikke så store ambisjoner, at han ble blind og bare tenkte at jeg måtte gjøre det, jeg måtte gjøre det, kjeft hvis du ikke gjorde det. Jeg følte liksom at hvis jeg hadde skulket en trening, og han kom hjem fra jobb og jeg måtte juge, og mutteren og jeg hadde alliert oss for å juge, for å si at jeg hadde trent, så blir det jo en sånn der, det går jo egentlig aldri an å slappe helt av, for du må skjule, du må gjøre alle disse tingene for å,
for å slippe å bli på en måte satt i veggs, eller i hvert fall få skjennepreken og sånn da. Så du kan si, samtidig som jeg var glad i det, det blir nesten som, det blir en slags vond greie mot det du elsker. Fordi at egentlig så var jeg veldig god i langrenn for eksempel, så gikk jeg jo hele tiårssesongen, så var jeg ikke næren å tape liksom. Nei. Nei, hun vant jo helt overleggende alltid, og så var det etter en,
som jeg da jeg vet ikke, jeg kan ikke huske det jeg var ti år, men jeg husker på en eller annen måte veien til renne at jeg ikke følte meg bra og jeg har jo skjønt at det var at jeg hadde lav blodsukker, det har jeg egentlig slitt med hele livet mitt ikke sant, så jeg tror jeg hadde lav blodsukker, og så det er ikke for en unnskyldning det tapet jeg fikk da da har jo egentlig vært utrolig viktig fordi, så det er ikke derfor jeg sier det, men jeg tapte med syv sekunder da
og det er klart, du husker, når du husker syv sekunder i hele livet, så er det klart at, fordi det som skjedde når jeg skjønte jeg hadde tapt, det var jo at han var forbanna i målområdet, og der sto jo alle foreldrene til alle de andre venner mine og sånn, og så tar han bare og drar meg til siden, og alle står og drikker varm saft, som vi gleder oss til ofte når blodsmaken omtrent var i munnen, så drar han meg bare til siden, og så sier han, hva i all verden har du gjort ut i løpet her, jeg skal vise deg, og så drar han meg bare ut i løpet igjen,
Så går vi løypa hvor han forklarer meg hvorfor jeg tappte. Da var jeg ti år gammel. Det verste var jo ikke ... Jeg vet at mange vil si at dette er en ydmykelse, men det er den ydmykelsen som jeg har vært opptatt av. Det er klart at når venner ser at alle har blitt nummer fire, fem og seks, og noen har blitt nummer ti, tolv og femten ...
Og så får de omsorg og pledd over seg og drikker varm satt. Da fikk jeg høre at hvorfor fjærer du ikke av her i det staupe? For å trykke ned på, for å skape fært og sånn. Jeg skjønner jo at han hadde mye rett. Men det var bare sånn, hæ? Er det det jeg skal liksom? Så jeg ble jo livredd for å tape da, ikke sant? Du klarte det. Jeg ble livredd for å tape, og det forfulgte meg jo egentlig...
at det er jo rettseren for ikke å være bra nok og sånn, det har jeg jo alltid slitet med, i hvert fall helt frem til jeg var nærmere 40 år og kanskje enda lenger men sånne krenkende greier, for jeg vet at krenkelse det har jeg skjønt, jeg har jo gått i terapi i mange år og det vi snakket mye om var jo krenkelsen som fatteren hadde på en måte satt i meg, som gjør at
Jeg tror det er et utrolig viktig tema for menn og sitt forhold til fedre, for det merker jeg jo når jeg begynte å snakke om disse tingene i Farmer Kjender, så merker jeg at jeg fikk så mye på inboxen min om nettopp det temaet, denne underdanigheten for autoriteten, pappa, og som jeg
Aldri fant, i løpet av min ungdom og helt til jeg ble nesten godt voksen, så skjønte jeg ikke hvordan jeg skal angripe det. For å komme ut av og videreføre den krenkelsen. For det er jo det som blir, jeg har alltid vært opptatt av arvesyn, at du må på en eller annen måte klare å bryte ut av det mønster som ikke er bra.
Så det som jeg gjorde da, det var jo at jeg skjønte jo at alkohol var, når jeg begynte å bli 15 år, så selv om jeg var fortsatt utrolig aktiv til å trene, jeg trente jo like mye selv om jeg begynte å drikke, så trente jo jeg mer enn alle andre, selv om jeg kanskje drakk også mer enn alle andre. Og det var jo liksom en sånn kombinasjon ved siden av søvnløshet som gjorde at jeg etter hvert skjønte jo at det,
Jeg presser kroppen min veldig hardt, sover dårlig og er litt for glad i å drikke eller feste. Det var jo bare fest i den tiden, men det ble ofte to ganger i uka ganske fort.
Når du skal prøve å hevde deg på nesten toppnivå i Norge, i hvert fall i langrenn, som er kjempenivå. Jeg gikk jo mot Paul Gunnar Mikkelsplass, som nesten ble verdensmester for senior som junior. Han ble nummer to i VM som junior, siste års junior. Så det er klart å holde det nivået der, når du i tillegg er glad i å drikke. Det er ikke lett. Så jeg skjønte jo at ...
langrenn klarer jeg ikke å kombinere med den livsførselen som jeg etter hvert utviklet da, og fatteren var jo også flyforbannet på det, han visste jo ikke at jeg drakk antallet, eller ville ikke se så han klarte jo ikke, han gikk jo rundt, og det også var sånn han gikk jo rundt på byen og skrøyta meg for jeg var kanskje best en av dem som alle visste om å ha god idrett av både fotball og langrenn, så han gikk jo og skrøyta at, ikke sant, det er jo
Han gikk og skrøyte at sønnen hans var perfekt, og så visste en god del av dem, åja, da har du ikke sett han natterstid. Men hva var grunnen til at du begynte å drikke så tidlig da? Jeg er veldig enig i dem som sier at når du får en utrolig førstegangsopplevelse,
altså første gang jeg drakk øl det var på Norway Cup omtrent, ikke sant? Det var jo på et idrettsarrangement hvor jeg tok tre eksporter eller noe sånt, og så hadde jeg jo så ble jeg liksom helt utrolig sånn utadvent, altså jeg var jo egentlig utadvent, men da ble jeg kanskje ja, da følte jeg liksom at jeg kunne snakke med alle og fikk en sånn utrolig greie at det var utrolig deilig å liksom, følte jeg ble klokere, det også er jo den greia at du føler at du blir smartere og at du har mer tilgang på ting og
Den har jeg egentlig slitt med hele livet. Jeg føler nesten at det er sant. At man får tilgang på litt mer, i hvert fall til en viss grad. Jeg pleier å si at den beste promillen er 0,7. For den er kunstneringspromille på en måte. Over det så bikker det. Men den sliter jeg med å være helt uenig i nesten den dag i dag. Men uansett så vet jeg at alkohol har såpass mye negative sider at jeg er veldig glad. Det er mye sjeldre at jeg har 0,7 også nå enn før.
Og så er det vel også skjønt at det går an å få tilgang på ting av visen om, eller av det beste i seg selv uten.
Men uansett så var det, ikke sant, så det ble bare fotball etter hvert. Og så kan du si så var det jo at jeg trente og fortsatt var veldig lovende, og i fotball så går det an å leve litt tøffere, uten at, for du trenger ikke den samme kondisjonen. Jeg hadde hurtighet, og jeg hadde teknikk, og jeg hadde, ikke sant, så jeg klarte meg, og så etter hvert så havnet jeg jo da i litt høyere divisjoner enn det var på Kongsberg, og
Og klarte meg også der veldig bra. Jeg begynte jo på Romerike Folkehøyskole, og det var jo også, skal jeg si, kanskje den første nøkkeren i livet mitt. Jeg kommer fra bare trening. Skjønte jo egentlig at jeg hadde fått, jeg hadde sunget i Kongsberg Kino når jeg var 14 år, solo.
Så jeg hadde stått for 600 mennesker og sunget i en fantastisk oppsetning som vi gjorde på ungdomsskolen og videregående, som vi slo sammen videregående og ungdomsskolen med en fantastisk, han som hadde kantori i Kongsberg, som er nesten verdensjent, han var dirigent som lagde det.
Og han pekte ut meg som solosanger da. Så det er klart det var stort. Men da var jeg 14 eller sånn, 15. Så jeg visste jo at jeg hadde et eller annet. Jeg var aldri redd for å gå på en scene, ikke sant? Selv da, nei, nei. Det var bare et kick. Så jeg liksom gikk ut der bare og kjente sånn power og gav hjernen. Det er jo kanskje det jeg ble kjent for, at jeg gir alt. Og jeg ga alt da også, ikke sant? Men så var det jo trening i en og ditt, og så ble det jo slutt på det at vi reiste rundt med det koret. Så...
Jeg hadde selvfølgelig spilt litt teater på, ja, vi har jo alltid en eller annen oppsetning i julegreier, og da hadde jeg også alltid hovedrollen eller ikke sant, men så var det, det kommer noe jævla morsomt, ikke sant, de tida som er sånn helt sprøtte, altså jeg er glad for at jeg tappte, og så er jeg glad for en lærer vi hadde, hun tok meg til side en dag, ikke sant, det var i tredje video, andre eller tredje video gående, så...
Hun var litt alvorlig, husker jeg. Og så tenkte jeg, Gud, nå skal jeg få kjeft for et eller annet ting. Det er jo sånn gjenganger i meg. Nå skal jeg få kjeft. Hva er det jeg har gjort gærent? Hva er det jeg har gjort gærent? Jeg kommer ikke på at jeg har gjort noe særlig gærent. Men så sier jeg bare, Svein, nå nærmer det seg jo slutten, og du skal begynne å finne ut hva du skal bli. Og så sier jeg plutselig, vet du hva, Svein?
Jeg har tenkt mange ganger, kan du egentlig bli noen? For hun hadde hørt at jeg aldri gikk på de der, på Tinehus Olsen i Kongsberg, så var det alltid sånn at vi skulle gå bort for å se på forskjellige yrker, og hva som krevdes og sånn, ikke sant? Og jeg skulka alle, og det hadde hun fått greie på. Så når hun da tar meg til siden, så var det for å snakke litt om det da. Og så sier jeg, det samme, jeg sier at du ikke er på det greiene der. Så sier jeg, jeg driter, jeg har ikke noe anlegg for noen ting av disse greiene her.
så sier jeg bare rett og slett nei, og så tenker jeg på det, hva skal du egentlig bli? Men du, jeg har, jeg fant en sånn, jeg så litt av den, da hadde hun gått inn og begynt å se hva kanskje var en blid, så kommer han med søknadspapirene til så lærer han vil komme, jeg tror dette kan være noe for deg.
romer ikke folkeskolen, det er en jævla bra teaterlinje der. Det er det, det er det meste. Der tror jeg du skal søke. Så skal jeg legge med litt gode ord på om at du har litt talent for å stå foran. Du snakker jo i timen her, selv om du ikke har lest, så har jo du et eller annet rart i samfunnsfag og sånn, jeg hadde jo ikke lest lekser i hele mitt liv, men jeg pratet jo om et eller annet tema. Så hun så deg? Ja.
Hun så meg på, hun heter Tuva, og Tuva hvis du hører en gang, du har vært viktigere enn du er. For hun gjorde jo også omtimeplanen på en eller annen måte for å få meg til å få lov til å sove litt mer i noen dager på skolen. Det er jo helt vanvittig at en lærer klarer å få til det. For hun skjønte at jeg var så ukonstert og sovna noen ganger. Så hun gjorde så mye fantastiske ting. Men det at hun sa, kan du egentlig bli noe? Eller hun sa, jeg har også tenkt, jeg klarer ikke å finne ut hva du skal bli. Ja.
Men det var, ikke sant, det er sånn man blir sett, og liksom, når jeg fikk se den søknaden, så tenkte jeg, hva kan jeg skrive der? Og så husker jeg bare at det vi fikk ned, det var at jeg hadde sunget det greien der da, og så var det at hun skrev at han er jo klassens humorist, og kommer med sprøp, jeg hadde gjort så mye rart på den videregående, at jeg badet jo nakenholdt her på skolegården, for å få råd til flaskebredden min.
for ukelønnen var brukt opp. Nei, ikke naken, jeg hadde på matrussen, men jeg gjorde mye rart på vinter, det var mye rart. Så du har alltid vært litt sånn, det har blitt gøyere fra deg da? Ja, jeg har vært på en måte ute i venner eller på skolen, for jeg hatet jo timene, så jeg måtte jo få noe ut av skolen, så jeg fant på mye rart i friminutter og i store fri og sånn. Men hjemme var jeg kua, der turte jeg ikke å gjøre noe annet enn det. Der var jeg en lydig
Der var jeg en lydig gutt, altså. Og redd og engstelig, men veldig annerledes, ikke sant? Og klarte vel på en eller annen måte å få folk til å tro at alt var bare velstand, bortsett fra hul her inne, ikke sant? Som skjønte et eller annet som ingen andre hadde gjort. Og det er derfor jeg sier at hun har en sånn nøkkelrolle i det å se andre mennesker, ikke sant? Som jeg heldigvis har klart å føle at jeg er blitt ganske god på selv, ikke sant? At jeg bryr meg om
Jeg bryr meg om mennesker som sliter, og kjenner liksom på meg, og det følte jeg hun lærte meg på en måte. Fordi hun tok tak i noe med søvnproblemene mine, ikke sant? Som jeg aldri hadde, tror ikke jeg delte det på fest en gang, liksom. Fordi jeg var så skamfull til at jeg ikke sov, og det var ingen som hadde trodd på meg heller, fordi jeg var god i idrett, så er det vanskelig å tro at du ikke sover, så det er
Men jeg har også skjønt noe av disse tingene, det er jo at vi mennesker har så mye mer kapasitet enn det vi blir lært opp til å tro. Vi har rom som ikke åpnes, så jeg liker ikke å høre at det er skummelt, eller at det, du må ikke, altså, drikking er greit, det har jeg skjønt selv, men alle disse tingene som er så farlige, hvorfor skal vi få greie på at det og det er så farlige? Da blir det farlig.
Altså, jeg har sovet så lite, og jeg har drukket så mye, og likevel så er jeg nå en av de sprekeste 63-åringene i Norge. Hvordan er det mulig da? Hvis du skulle tro på det du blir plantet inn. Det henger jo ikke på greip, ikke sant? Og det sier jeg jo ikke, for selvfølgelig er jeg stolt at jeg har klart å snu det, men
Men det er jo ikke det som er poenget mitt. Vi må ikke oppdrasse til å bli gamle. Vi må ikke oppdrasse til å bli syke. Vi må ikke oppdrasse til å tro at det er sånn, hvis det ikke stemmer. Da har vi Dag Otto Lauritsen. Han er fin i det. Han har jo vært en del sammen med. Han vet dette. Han vet at vi har hundre rom når vi tror det er over, så er det hundre rom til. Og det er de som har gått i kjelleren skikkelig. For det gjelder både fysisk og psykisk.
Så du har jo virkelig vært i kjelleren og har jobbet deg opp da, at den oppveksten din har jo påvirket ganske mye i deg, og så har du gått mye i terapi også. Hvordan synes du det har vært da, å ha fått bearbeidet mange av de vonde tingene fra oppveksten din? Jo, altså, jeg gikk i psykoterapi, og jeg gikk jo ikke en gang i uka, jeg gikk jo kanskje tre ganger i uka i seks år, og det er ganske mye. For det første var det steindyrt,
Det var det ene, men det er noe med at, det har jeg også tenkt mye på i livet, vi bruker penger på bare idioti, ikke sant?
Så det å investere i livet sitt da, det er, altså jeg har jo aldri tenkt på at det var dyrt, men det er lett å tenke at du stopper deg fra å gjøre en forandring i livet fordi det koster penger da. Mens jeg er jo veldig glad for at jeg gikk, at jeg startet med terapi allerede i 9-80, da var jeg jo 28 år da. Og det var hovedsakelig for at jeg likte, jeg ble kjent med en psykolog som jobbet, jeg jobbet i psykiatrien da,
jobbet jo på dikmark, og var jo en sånn engasjert, idealistisk pleier på en måte da, som var på masse seminarer. Var det et seminar med en eller annen, jeg husker det kom en bok som heter Tokfyrsten, med en svensk psykolog som heter Barbro Sandin, fra et av de store psykiatriske sykehusene i, hun hadde latt en skizofren flytte inn hos seg, så hun helbreda nesten den første ordentlige psykologen
Paranoid-skizofrene Kroniker Som ble helbredet gjennom Barbara Sandin Og så skulle hun ha seminar Og da bare var jeg der Jeg skal på det seminaret Og det endte jo på at jeg sto og ble kjent med de to Under det seminaret Og leste jo alle bøkene mellom de to For jeg også mener jo at det er håp for alle Og jeg var jo motstander av medisiner da også Ikke sant?
var veldig motstander av å dope folk ned. Selvfølgelig noen ganger toppen, det kan jeg være enig i. Er det helt ekstremt, så må man ha noen beroligende på en eller annen måte, men i hovedsak å medisinere mennesker bort fra personligheten sin, og ikke skjønne at det er psykoser, er at du er sprengt følelsesmessig på en måte. Du har hatt for mye belastning mentalt til å ørke deg, og så skaper du deg en verden som du kan leve i på en måte.
Eller du skaper deg de fryktbildene som på en måte blir som et symbol på hvor vondt du har det på en måte. Og det går han å gjøre noe med, ikke sant? For det går han å se et menneske lenge nok, og gjøre det trygt nok, og respektfullt nok. Men det er klart, det krever jo mye. Men hun hadde da gått den veien med han, jeg husker ikke navnet på han dessverre, det er jo 40 år siden, eller 35 år siden, men Barbro Sandin husker jeg.
Og Tokfirsen var en kjempebok som gjorde det. Så jeg har vært med mye seminarer og var den idealistiske typen, og i perioder var det fantastisk miljø på det stedet. Det varierte veldig.
Men i perioder så hadde vi et bra miljø da. Og så kom han psykologen. Vi hadde jo sett mange psykologer. De fleste var redde. Vi hadde jo ganske alvorlige paranoidisk isofrene pasienter. Sånn at vi hadde faktisk mange av de pasientene som etter hvert havnet på det avsnittet som nå er sikkerhetsavsnittet. Så det var før sikkerhetsavsnittet kom da. Med murer og vegger. Hva heter det for noe? Altså det var som et fengsel da. Så vi overførte jo folk dit.
Og vi var tre stykker på seinvakt, og på det avstilt var det 11 på syv pasienter, og vi hadde tre på 15. Så du kan si at, hvordan hadde verden vært? Nei, der har vi igjen. Bare se. Det jeg snakket om i sted, vi tåler mye mer. Vi klarte oss helt fint med tre. Og hva tror du er grunnen til at vi klarte oss med tre? Jo, fordi det var litt mindre provocerende for pasientene. Ikke sant? Jeg har jobbet i sikkerhetspsykiatrien selv, og det er jo noe med det. Jeg husker at det var mange som...
de var veldig på det at ok, men Silje, du er så mild og god, så du er ikke så provoserende for disse. Så jeg ble ofte, egentlig det mest farlige da, de i gåsøyene, ble jo, følte seg mindre trua av en ung
kvinne, ikke sant? Hvis du har bare sånne store muskelbunter, så er det jo klart at de er jo ofte veldig redde. Og du signaliserer jo liksom at Gud og farlig jeg er som å ha elve broylere. Ikke sant? Men uansett, jeg skjønner jo vi skal selvfølgelig ikke være på... Man skal ta endelig sikkerhet nå selvfølgelig for de ansatte.
Ja da, det er jo en balansegang det greiene, men det var jo ikke det som var hovedpoenget mitt, det var mer at, så jeg hadde jo sett mange psykologer som hvis det skulle være samtaleterapi for eksempel, så sto vi utenfor, eller noen ganger så var vi med inn for å gjøre psykologen trygg, og så får vi plutselig en psykolog som bare sier, som hadde det synet. Nei, nei, nei. Ja, men det er liksom den farligste pasienten. Ja, men, nei, nei.
Han gikk ofte inn når pasienten var på sitt verste, hvor vi egentlig, de fleste av oss, ikke turte å være ute i avdelingen en gang. Da gikk han bare alene inn, og så gikk det et minutt, 30 sekunder, så var det helt rolig. Hver eneste gang. Så tenkte jeg, hva er det den mannen har? Og da tenkte jeg, hvis jeg skal gå i terapi noen gang, så skal jeg gå og sånn. Og det gjorde du? Ja, ja. Så begynte jeg å sånn.
Og det var helt fantastisk. Det første han sa da, ja nå skal jeg jo, jeg kan godt ta det. Når jeg kom først i timen, så sier han, han kjente meg jo, men vi har jo ikke personlig kjent, men han hadde nok lagt merke til meg på jobben, for jeg var jo sånn ivrig. Svein, du kommer til meg, du, ja, jeg drev jo med hitretta, jeg var jo spilt på A-laget Aske liksom.
Nei, jeg hadde sluttet med det. Det var helt etter at jeg hadde spilt på A-laget Asker, og så var jeg spillende trener i litt lavere divisjoner, for jeg hadde brakt jo ankerne i 4-8-5-8, så det var litt etter det. Men jeg var jo spreklig som spillende trener. Han visste jo at jeg var litt sånn rebello, så jeg har jo egentlig aldri vært helt sturegn. Men så sier han, hva er grunnen til at du kommer hit? Og så sier jeg det, for jeg sliter med utroskapet. Og så ble det helt stille. Det er det ingen som har turt å si til meg, sa han. Nei.
Ja, og det skaper jo angst, og sånn sa jeg. Jeg klarer ikke å leve med det, liksom. Jeg klarer ikke å leve med at jeg innimellom dommer meg, liksom, på den måten der. Og da bare liksom, kjøss. Og så bare, der startet vi, liksom. Og så etter halve timen, så sier han, det første vi skal lære sammen, det er meditasjon. Han var senbuddhistisk, han hadde jo tempel, så han hadde et senbuddhistisk tempel, og han lærte meg senbuddhistisk meditasjon.
allerede i løpet av de første to-tre timene og jeg sa jo med en gang han sa meditasjon herregud da hadde jeg kommet til å drive tre da trodde jeg skulle drive seks år bare for å lære det liksom for jeg var jo jeg er jo ikke den minst hyperaktive typen men han var helt fantastisk så jeg lærte meg å meditere i løpet av ja i løpet av en time to-tre timer da så var det integrert liksom så klarte jeg å gjøre det selv hjemme
Og sen buddhistisk kortfortalt, det er jo egentlig å fokusere hvis du har en smerte et eller annet sted, og så selvfølgelig telle deg, telling er jo viktig, pusting, men i utgangspunktet begynne å konstruere hvor er det du kjenner smerte. Så følg, for smerten er ofte andre steder enn der, la oss si, spenningen eller problemet er da.
Så begynte jeg plutselig å kjenne at jeg kjente jo ofte i skuldre og nakke, som de fleste. Og så begynte jeg å kjenne at i den meditative tilstanden så kunne jeg følge den smerten, og da slutta den der den ble oppdaget av meg, og så førte den meg ofte til et sted, og når jeg klarte å følge den helt til det stod opp, så ble hele smerten borte.
Så senbuddhistisk meditasjon er veldig nært inn til Silva, H.C. Silva, som jo også går på omtrent det samme. Det er jo healing av seg selv. Det er egentlig veldig nært. Det er bare at i senbuddhismen er det mer velvære, mens Silva tar det litt lenger. At du kan faktisk fjerne betennelser ditt og datten og alt mulig gjennom den type meditasjonen.
Så jeg har jo gått kurset med Silva Ultraman også, og blitt instruktør i Silva Ultraman. For hos Silva traff jeg veldig når jeg, men det var mange år senere, det var jo etter at jeg ble 50 år. Men det var startet med den psykoterapien. Så du har virkelig vært i en prosess da, og jobbet mye med deg selv, og blitt bedre kjent med deg selv, og forstått mer av kanskje de alkoholproblemene du utviklet, og
og mye av den angsten du kjente på som var med deg fra barndommen? Ja, altså de seks årene der var jo, ikke sant, igjen, ville aldri vært uten. Det var ikke alt som gikk på skinner der, men det får vi heller ta en annen gang. Men i utgangspunktet så var det utrolig viktig, for det var jo å begynne å rette fokuset innover. Jeg hadde levd veldig utadvent, ikke sant, og selvfølgelig hadde jeg tanker, men her ble det plutselig mer ...
Å gå inn i virkelig mønsterne, virkelig smertene. Så han var utrolig viktig de årene, og gjorde at jeg kunne videreføre. Men det er klart, jeg er ikke en sånn person. Jeg har tenkt mange ganger, hvorfor klarte ikke jeg å gjøre en stor forandring når jeg fikk så god hjelp på en måte? For jeg klarte jo ikke det. Jeg måtte mange nye runder inn i selvdestruktive ting.
Gjentagelsestvang, det er jo et ord i psykologibøkene. Projective identification, gjentagelsestvangen skjønte jeg med en gang, den gjelder jo meg. Jeg går jo inn i det samme mønster i gang etter gang etter gang. Men så begynte jeg plutselig også å kjenne, hva er det som gjør at jeg
alltid må drikke, eller alltid må gjøre de tingene som jeg vet er ødeleggende, som drar meg ned i det selvdestruktive og i det mørke rommet. Hva er det som gjør det? Da begynte jeg å kjenne på at jeg tåler ikke lykke. Jeg tåler ikke sterke følelser som er positive for meg.
meg selv. Og det var sånn, så prøvde jeg å nevne det til for eksempel folk som dreier med alkoholavvending, ikke sant? Så merket jeg, de tente litt på greia, men det var akkurat som det var feil å si det. Fordi det er akkurat som du ønsker at du skal døve smerte, du skal døve angst, det er jo, men hvor stammet angsten fra? Altså du må gå bak, bak, bak, bak. Ja da, du døver angst, men hva kommer angsten av? Jo, den kommer at jeg ikke er klar til lykke.
Jeg klarte ikke å ha gode følelser. Jeg klarte ikke å ha selvrespekt. Jeg tårte ikke. Da måtte jeg drikke for å orke å kjenne på gode følelser. Og når jeg begynte den veien, da følte jeg at jeg... Da var jeg mer treffig. Da var jeg kanskje...
Når det virkelig begynte å sette seg skikkelig, så var jeg da i en periode hvor jeg føler at drikkemønstret begynte å bedre seg. Men så dukket det omtrent, da er vi jo nesten på kjørtefeber, ikke sant? Ja, ikke sant? Og det er jo så jævla sprøtt at når jeg begynte å
så kom jo et program som opptrent drar meg i gang igjen på det. Jeg har jo sagt at det er ikke mange som slår meg i drikking. Det var ikke så mange som slår meg i langre, men det er ikke så mange som slår meg i drikking heller når jeg var på det verste. Jeg har jo hatt noen av episodene i Shark Fever som var for fuktige. Men egentlig så drakk første sesongen som vi egentlig ble mest kritisert for å drikke, det var første sesongen i 2006.
Da drakk vi nesten ikke. Da var vi bare adrenalin og da var jeg så giret at selvfølgelig tok vi en øl til maten, men vi drakk oss. Vi var ikke promille, vi la oss. Jeg husker vi hadde jo barn med. Men det at vi drakk øl og var så rare som vi var i den sesongen, som kanskje jeg synes er den beste sesongen, det er den første.
Det var fordi at vi var på adrenalin, vi var på en glede, vi var på, ikke sant, da var, jeg hadde endelig truffet et, altså da traff jo jeg på en måte det jeg kunne bli da, ikke sant, på en måte. Så jeg var, så, men så har vi andre sesonger hvor jeg, hvor jeg på en måte plutselig hadde sklitt litt ut, og det er klart at det var voldsom forandring i livet i 2006, ikke sant, jeg var nyskilt også, ikke sant.
Så det er klart at en periode der i starten der, så glei jeg litt tilbake igjen, nok en gang gjentagelse. Altså, jeg klarte ikke å mestre det som sikkert noen vil si, suksess, eller at jeg begynte å, gud av meg, skal jeg begynne å få til noe i livet, liksom. For når jeg ble skilt, så følte jeg jo at, jeg var jo 43 år når jeg ble skilt, og da følte jeg jo at verden raste helt inn, og nå har jeg jo, nå klarte jeg ikke det heller.
og følte at når jeg er 43 og ikke har noe selvtillit så er det jo sånn at nå er det for sent å begynne nå hvor skal jeg begynne nå? jeg har ingen jobb, jeg har ingen utdannelse jeg har ingen verdens ting og så røyk det som jeg trodde skulle bli nå og barna og alt mulig så det var ikke lett men da dukket plutselig det opp da som på en måte ble som jeg sier at charterfeber var med på å være redning for da fant jeg den hylla som jeg kunne
Så ble jeg mestret på en måte da. Ja, så det var liksom fint for deg å begynne med noe eget, en egen karriere da, på en måte. Ja, jeg klarer ikke å bruke ord en gang, karriere, for at jeg
Jeg føler at jeg aldri, akkurat som hun læreren sa til meg, jeg har aldri hatt ambisjoner, jeg har aldri hatt noe som har trigget meg, jeg har noe som helst. Ikke utdannelse, jeg har bare tenkt, når jeg leste autodidakt i Per Gynt, jeg spilte jo Per i Per Gynt på Romerik, forresten, fikk jo hovedrollen der, og da var det autodidakt, han var jo en slags autodidakt, og jeg elsket det ordet da. Jeg har alltid elsket å skjønne en bok før jeg leser den. Eller ikke skjønne hele boka, men oi, den er interessant, for det som treffer, da har du klart å finne ut selv
Altså som filosofi. Hvorfor skal vi bare lese oss? Faren med å alltid bare lese andres forståelse av verden, det er jo skummelt. Hvordan skal verden gå videre hvis vi bare skal ta de som ... Selvfølgelig, noen har finnet ut så mye at det ikke er så vitsig med så mye mer, men det er jævla deilig å ha finnet ut ting selv uten å ha lest det. For da gir det en gjenkjennelse, det gir også en selerespekt. Kjente du deg igjen i den rollen?
Rollen, hva mener du? I Per Gunt? Ja, ja, ja. Når jeg begynte å lese Per Gunt var det tre timers forestilling, ikke sant? Og vi skulle være på scenen hele tiden, og det første du tenker er jo bare hvordan skal jeg lære det uten at? Det tror du jo kan du klare. I hvert fall trodde ikke jeg at det kommer aldri til å skje at jeg klarer det uten at. Så hørte jeg at vi skal ha souffli da, og gud, heldigvis, det er en som ligger i den grava og roper. Men det verste var at i premieren så hadde jeg ikke en souffli da, på tre timer. Så jeg hadde souffli etterhvert, men på premieren hadde jeg ingen. Men
Men altså, jo, Per Gynt, dette med å rømme, gå utenom, jeg hadde jo veldig mye forståelse for disse tingene, når jeg hadde drukket så mye. Allerede da, når jeg var 20 år, så hadde jeg jo skjønt at jeg hadde et drikkeproblem. Altså, jeg har ikke skjønt sånn at jeg sa at jeg hadde et drikkeproblem, men jeg visste jo at jeg hadde alt for lett for å tyte det. Så liksom det med å flykte da, også det med damer, ikke sant?
aldri klare å tro at jeg er bra nok det er jo ofte det utroskap er, men hva er det det er? jeg har sagt mange ganger, og jeg står for det fortsatt hvis damer hadde skjønt at menn oftest er utro når de møter noen de virkelig liker det er jo også helt imot alle, ikke sant? er det ikke fordi jeg ikke er bra nok? nei, fordi du får mannen til å føle at han ikke er god nok
Jeg fortjener ikke å være sammen med deg på noe, for du er for bra for meg. Det var i hvert fall det du opplevde. Du velger å lage skuffelsen på forhånd, ikke sant?
Og du tester ut, ikke sant? Som en sånn ubevisst greie. Jeg mener at det er hoveddriven i min greie, i hvert fall. Jeg vet at alle er jo ikke som meg, men jeg liker jo alltid å utfordre sånne type sannheter, for det er liksom at når damer blir Gud, han er... Altså, når damer kjenner på selvbildet sitt at jeg er dårlig i senga, eller jeg er ditten, eller jeg er ikke bra nok på... Så lytt litt til en mann. Ikke for å få forståelse, men...
så slipper dere å gå så i grøfta når noen menn driter seg ut. For det kan være helt motsatt. Og jeg mener at det er det. Men klart, med unntak. Alle regler har et unntak. Men jeg føler at det er da det er lettest å domme seg ut. Det er når det virkelig er stert. For de fleste mennesker er mye mindre trygge på seg selv enn vi tør å innrømme, ikke sant? Og jeg føler også at det er noe som har gitt meg verdi. Det er at jeg har turt å vise mine minste sider, da.
Hvorfor ikke? Hvorfor skal man prøve å være bedre enn man er når man ikke har lykkes med det? Det har ikke gått. Det funker ikke å prøve å være bedre enn man er. Det er mye lettere å jobbe seg oppover når man har turt å vise sitt minste og sitt mest usikre.
og bli sett der og det er jo det vi mennesker trenger jo egentlig det for å skape næret til hverandre at vi viser sårbarheten vår altså vi har tillit er det ikke da isen ofte brytes er det ikke da man plutselig er i rommet helt for andre plutselig så er det energi som det går an å nå hverandre og sjelene får lov til å være den som styrer greia ikke det man tror er lurt å si
Fordi jeg har ikke noe energi. Det er noe med det. Det ekte er det som bringer oss nærmere hverandre. Så det fikk jo du lære etter hvert. Ja, og det startet liksom med disse øyeblikkene, disse små tingene. Læreren som sier det, psykologen som jeg så hadde noe som jeg ble nysgjerrig på, hva i all verden hadde han gjort? Det han sa når jeg spurte han om det, hvordan klarer jeg? Jeg tør å sette ord bak psykosen. Han
snakket grunnen til psykosen til for det var det ingen som hadde gjort han visste jo at den personen som er psykotisk det er ingen som har turt å si han visste litt på en måte at det er ikke noe farlig med at jeg bommer litt for han kjenner omsorgen jeg prøver å sende for jeg prøver å forstå hvor det startet
Så han kunne sett ord på grunnene. Ble du så lite sett? Det var ikke nødvendigvis synsk, ikke sant? Det var mer at han turte å snakke bak det som skapte psykosen.
stikkehulpa på en måte. Det er mye symbolsk i det de som har en psykose, de forestillingene de har gjort seg, det kommer jo fra et sted. Ikke sant. Det er ikke alltid tilfeldigheter på en måte, som mange kanskje tenker at det er. Hvis du leser journaler i tungpsykiatri, så er det stort sett ganske vonde ting som har mye ved det. Det er derfor jeg sier med ydmyghet når jeg sier krenkelseoppfatter. Jeg vet selv at jeg har hatt
en snill barndom. Jeg hadde jo en god pappa til å vise seg etter slutt, ikke sant? Det er mange som ikke har en god, det er mange som aldri får se noe kjærlighet. Og det har jeg så respekt for. Jeg forteller mine historier ut fra at det var nok til at jeg hadde det vondt, men jeg vet at det er folk som har opplevd helt vanvittig mye mer grusomme ting. Men man skal heller ikke kjimse av, ikke sant, når vi snakker om traumer for eksempel, ikke
traumer kan være mye annet enn et seksuelt overgrep, mye annet enn å få juling. Traumer kan skapes av avvisning som til synlatene kan virke. Jeg tror veldig mye dreier seg om hvis du aldri, hvis et barn, la oss si hvis du har noe viktig på hjertet med kjæresten din, og han overhodet ikke ser det. Hvis du har null år eller ett år, og du har noe viktig, og du aldri blir sett,
Selv om det bare er at du snur ryggen til, at mamma eller pappa snur ryggen, så er det med på å skape en avvisningsproblematikk. Selvfølgelig. Så det er egentlig bare å kjenne på seg selv, hvis man sitter med rødvinen sin og har noe som er viktig i forholdet, og du ikke når i helt tatt frem,
så kjenner du hvor såret du blir, som voksen. Og barn trenger å bli sett. Det er jo et av våre viktigste behov generelt i livet, og kommer alltid til å være det, at andre anerkjenner dine følelser og behov, og at barn som ikke får møtt behovet for å bli sett,
og anerkjent og få hjelp til å håndtere livet det er jo store mangler og det har jo igjen med hva er det foreldre sliter med dette med å være opptatt mer av hvordan fasaden er hvordan det virker som vi fungerer som familie i stedet for å la det få lov til å utvikle seg en unge griner
En unge skriker, også i kivekøen, mens vi er livlige. Da virker vi, og vi har ikke oppdragelse. Skjønner du? Det er jo helt naturlig at en unge griner. Han har kanskje sett noe han har lyst på å hylle deg. Hvorfor er vi ikke rausen nok til å si at det er grinerung? Hvorfor er vi ikke sånn? Hvorfor står hele foreldre og føler seg dumme og lar det gå ut over ungen, som er helt å skylde?
Det er de voksne som hele tiden bare lager sine rare regler ut fra utilstrekkelighet. Og så sender vi hele utilstrekkeligheten over på barnet.
projesserer vår egen utilstrekkelighet i stedet for å si at det er ikke til skyld. Nå er mamma litt, nå er mamma inn i det. Bare gjør det ufarlig. Ikke sant? Du har jo gjort deg noen erfaringer med å være far selv også. Ja, jeg har jo plumpet hele tiden. Det er jo en av grunnene til at jeg kan snakke om dette. Det er jo fordi jeg heldigvis har turt å se tilbake igjen på alle fadesene og alt det dårlige jeg gjorde. Og det er også liksom at vi som foreldre, hvis du tenker deg
At en del barn og ungdom ønsker å rettferdiggjøre noe av det som har skjedd i oppveksten. Og veldig mange foreldre har en tendens til å gå rett i forsvarsposisjonen. Hvor utrolig viktig det er å tørre å gå inn og innrømme noe, sånn at du kan prøve å få renset ut
vanskelige mønstre som har opparbeidet seg, som jeg sa, jeg kan ikke være en liten gutt i hele mitt liv, jeg må ha som mamma og pappa. Jeg må på en måte et eller annet sted tørre å vise at jeg tror ut og vil leve mitt liv.
Og den følelsen er alltid å bare tilpasse seg nesten å være den lille jenta eller den lille gutten hjemme hos mamma og pappa hele livet, fordi du ikke tør. Og det gjør jo også et utslag i at selvstendighet og den «hvem er jeg?» blir, i hvert fall ikke får vokse til sitt beste potensiale. Og det har sammenheng med disse tingene, at vi må skape et rom for sånne type ting.
og vi må gjøre det mye mer ufarlig å snakke om det vi egentlig savner, ikke sant? For jeg tror vi savner mye mer enn vi tør å innrømme, ikke sant? Selvfølgelig har vi det fint innimellom, men vi har et behov for å liksom, ja, da må vi inn på den, ja, altså, få tilbake den der nysgjerrigheten til at vi har så mye mer å bidra med, tenk om vi hadde byttet, det er pisset som er i verden nå, ikke sant? Altså,
hvorfor har det blitt sånne fronter, hvorfor er det så mye antipati, hvorfor er det forrakt hver gang noen er uenige, hvorfor har vi fått sånn slags politisk korrekte ting som gjør at du ikke tør å, ikke sant, sånn som i Norge, det som gjorde mest inntrykk på meg var jo skoleklassen, hvor de sier at de tør ikke å si noe
når du er 12, 13, 14 år om for eksempel vaksinen for da blir du stempet som dum ikke sant, ja du tenker på bakfasaden ja det er den norge bakfasaden som jeg var på ikke sant det som jeg synes var kanskje nesten ja det som rørte meg mest i den greia var jo det der ungen som sier, du ser meg redde for å svare først, livredde for å svare og så er det en som tør å si da at det er ikke lett å ta opp det for da blir du ofte stempet som dum ja
det burde ikke være da burde vi bare si stopp opp nå, det er barna våre som ikke tør å ytre oss fordi vi voksne har laget et sånn krenkelses og et slags sånn
ulovlig rom da, som ikke det er lov å nærme seg. Vi vet jo snart ikke hvordan vi skal si ting, for det er blitt så mange minefelt da. Jeg kaller det minefelt å gå i. Du tråkket jo over et sånt minefelt da, vil du si litt om det? Fordi du, da kan vi gå til det da, når du brant det munnbindet, så endret jo ting seg veldig for deg da. Da var jo du
Et sted i livet hvor du egentlig hadde det veldig bra. Ja, det var jo bare fint. Nei, det var et... Covid begynte, eller koronagreiene og nestengingen kom 12. mars. Da hadde jeg akkurat kommet hjem fra siste start-of-februar-innspillingen. Og rett før det så ble jeg kåret til årets kjendis. Ja, ikke sant? Du kunne ikke falt fra et høyere platå, på en måte, da. Nei, og det...
Ja, nei, det var helt sprøtt å se at fra å ha hatt kanskje min sterkeste opplevelse på TV, det var jo kanskje Farmen kjendes, sånn hvertfall følelsesmessig for meg, det var det stedet jeg kjente at jeg elsket jo Farmen på slutten, og jeg kjente at gjennom at jeg begynte å åpne meg selv, så fant jeg
Jeg hadde det finest på sluttene på varmen, de siste to-tre ukene. For det første, avhengigheten med telefoner og alt var helt borte. Du begynte å komme inn i hvor deilig det var å sove fra ni om kvelden. Vi vet jo ikke når vi sovner en gang, for vi hadde jo ikke klokke. Vi sto jo på sikkert fem, så vi la oss ni.
slitende etter en lage, liksom, og våkne klokka fem om morgenen, og så er det å begynne å bruke tre timer eller to timer på å lage frokost, for da er det å tenne opp i pausen og ditt, og da, jeg var ikke verdens flinkeste, men jeg gjorde det noen ganger, ja, og
Dette med å kunne begynne å snakke om ting, og vi fikk venner der inne, og alle de som var på slutten der, vi var utrolig nære på en måte, for vi var ... Du har ikke noe stimuli, du har ikke lenger, du har bare hverandre. Så vennskap, eller noe sånt, med han samen og jeg, ble jo ...
Veldig glad i hverandre. Og Tyril også, selvfølgelig, som jeg var venn med helt fra starten. Tyril Sjåstad Kristiansen var helt... Så vi hadde en sånn der bond som var helt enorme. Og så hadde jeg da terapitimen med kamera. Psykologen var kamera da. Ja, ja, ja. Så du fikk snakke av det ene om ting. Og så plutselig så kommer da korona-greiene og...
Det hadde alt vært fantastisk, både økonomisk og bytte. Jeg husker jeg begrep meg i å ... Jeg begynte jo ... Jeg tror ikke jeg tenkte rik, men jeg tenkte sånn ... Da hadde jeg plutselig en konto som var ... Det var ikke noe fare med regninger plutselig. Det har aldri vært stort, men det var liksom ... Og en ferie kunne jeg bare si, det går også. Plutselig var jeg der liksom. Aldri vært. Så begynner livet å ...
så begynner jeg å bli et menneske som får det til, liksom. Ja, der var jeg liksom. Og så kommer korona, og så går det noen uker, og så tenker jeg så rart at de har stengt den hele samfunnet, og ingen av vennene mine, og ingen av dem, vi hadde et stort nettverk.
som jeg pleide å ha for sykdomsvisker, at det var avlyst på grunn av ditten, og hvis jeg skulle ha noen jobbgreier, så pleide jeg alltid i løpet av den, når det var sånne influensagreier, så var det jo alltid mange som var syke, og så slo det meg først, det var aller første gang jeg begynte å bli litt, hva er dette for noe, det var når jeg begynte å tenke, det er jo ingen som avlyser, det er jo ikke noe mer avlysning, det er heller mindre,
Og så gikk det over for meg, og så er vi igjen unntatt. Da var jeg 61, 60, 60 ja. Jeg har levd i 60 år og aldri opplevd noe i nærheten av noe så alvorlig greier, og så er det ingenting jeg klarer å se at er annerledes. Altså det er jo ikke noe mer sykdom. Nå så jeg bare smittetallene, og så, ja smittetall, ja men smitte, ikke sykdom. Hva er dette for noen røde tall, smittetall, smittetall, smittetall, og ingen spesielt mye syke.
Og så begynte jeg å kjenne når jeg skulle ut og prate med folk. Da begynte jeg å tenke at, faen. Og så begynte jeg å prate om at jeg var litt sånn, nei, hva er dette slags overreaksjon? Og så bare merket jeg energien. Hvis du tok opp noe, så var det plutselig en sånn energi at det snakker man ikke om.
Altså det var på en måte nesten jeg begynte å kjenne meg redd. Plutselig begynte jeg å si, kan jeg ikke snakke om at jeg bare synes, nei det kunne jeg ikke. Og da slo det for at jeg har jo studert psykopati, så tenkte jeg jeg kjenner jo igjen energien fra hvis du er en psykopat i rommet.
Hvis det er en psykopat du er sammen med, så vet du akkurat den sammen du blir. Du kan ikke nærme deg det temaet. Du kan ikke tråkke den på. Da tenkte jeg, ja, men det er ikke en psykopat. Han er ikke en psykopat. Hva er det da? Da begynte jeg å tenke sånn, kan det
er et eller annet psykopatisk i det som skjer her nå? Altså, ikke psykopatisk, men er det et eller annet løgneaktig her? Eller er det et eller annet som skurrer? Det er noe som skurrer. Nå brukte jeg psykopatikk, for jeg kjente igjen energien i det, og å bli redd for å si det mest naturlige. Det er greia. Og det er jo det en litt dårlig person ofte gjør. Han styrer det inn der han er trygg og der han er sjef. Så det kjente jeg. Og da tenkte jeg at det er et eller annet som skurrer her. Og så...
Da hadde jeg jo husket at jeg hadde ingen erfaring i noe som helst at verd... Jo, alt det kritiste myndigheter og sånt, alt av disse personene opp igjennom tida som Arne Ness, når han lenka seg i Alta-saken på 70-tallet, eller når det var, jeg tror det var 70...
Så digget jeg jo han. Jeg digget jo alltid digget de folka som tør å stå for noe, ikke sant? Og Arne Ness var en sånn person. Jeg skrev særopgave på videregående om Jens Bjørnebo. Og disse personene som på en måte, og det var jo Jonas som var det gjennombrudtsboka mi med Jens Bjørnebo, ikke sant? Om dysleksi. Og kritikk av på en måte, ja, det autoritære på en måte. Det har alltid ligget der i bunnen. Men jeg tenkte ikke så langt i starten. Jeg tenkte bare at nå...
Nå er det et eller annet. Og så begynte jeg å forhøre meg litt med folk, og begynte å gå litt på nett og leite. Og så COVID, og så begynte jeg å lese litt der. Men i utgangspunktet, i starten, så var det bare sånn. Og så ringte sønnen min, eldste, og så sier han, «Fatter, hva er dette for noe kødd?» Og da sier jeg, «Det der COVID-greiene, det er vel bare noe kødd?»
Dette må jo være litt oppskrytt, eller sånn. Så kommer sønnen min, og han vet jeg er veldig intuitiv, så jeg bare hørte meg, ja, jeg, fader, ja, noe av det er et eller annet her. Og så sånn startet det, og så begynte jeg, så kom jeg inn på en side da, som het ...
en svensk side, det var jo der jeg ble kjent med Johanna, som jeg jo fikk et forhold med, som var en veldig fin side, akkurat nå står det stille hva den siden heter, men det var en sånn svensk, hvor det var fantastisk flotte personer som bare skrev, som jeg elsker også, det er viktig å si at det var ingen kritikk av noen ting, av mennesker eller noen ting, det var bare, det var bare veldig fin forsøk på å si noe om at, om autoriteter og om
Hva er covid? Er det et virus som er så farlig? Eller er det en... Hva skal jeg si? Er det...
Er det litt frykt? Det er kanskje også en ting som er, jeg synes jo hele tiden, lenge før covid, at det er for mye fryktbasert. Jeg nevnte jo litt i starten, hvorfor får vi ikke mer oppmuntrende ting rundt, hvorfor skal vi tro at vi blir gamle når vi er 60? Hvorfor skal vi liksom tro at livet, altså hvorfor blir vi nesten lærte av, ja, men det er en skavang som kommer. Kan vi ikke heller bare snu det, ikke sant? Og frykt er jo noe som selger.
det visste jeg jo alt så det var noe med er det litt for mye frykt her litt overdreven frykt kanskje for noe som selvfølgelig er farlig og så kommer statistikken etter hvert så kommer statistikken og så ser du at det er ikke noe overdødelighet
Du ender på dette 0,15, som er helt normalt på en influensa-greier. Da begynte jeg å si, men herregud, hvorfor er hele Norge stengt ned? Hvorfor går du ut over små og mellomstore bedrifter? Hvorfor stenger vi skolen når det ikke er noe større dødsrate eller høyere dødsrate? Det visste vi ganske tidlig, og vi visste at sunne mennesker
Det var ikke noe farlig. Det er akkurat som en vanlig influensasesong. Og noen unge friske vil jo dø en normal influensasesong. Nettopp, det skjer en eller annen. Så da begynte det, og så etter hvert, da tenkte jeg i starten, så begynte jeg å se at, så så jeg de første, jeg husker jeg, Bergens Tiden eller noe sånt, nå hadde en...
bilder av en demonstrasjon, og så sto du under at en av de deltakerne hadde fått problem på jobben dagen etter at han var blitt tatt bilder av på en demonstrasjon. Og det også vekket meg veldig. Nei, men i all verden. Da kom liksom den der kampgløden litt. Hæ? For å være på en demonstrasjon og bare om at tiltakene var for strenge.
Selvfølgelig var det en og annen der som har gått dypere inn i materier, og det er det jo alltid. Vi skal være drita glad for at det er noen som graver i et samfunn. Hva er det Jens Bjørnebo gjorde? Han pekte på ting på 60-tallet om dysleksi, hvor barn med les- og skrivevansker ble kalt for nesten evneveike.
Og så ser vi jo at det er så bom at det hadde ikke vært nok. Det er jo mange med skrive som er toppene i... Det er ikke det jeg sier, det er ikke å bli det. Det er ikke noe som prøver å bli dyslektiker, men det viser seg å være helt malplassert. Og Jens Bjørnebo så det allerede i antagelig fra han var 20 år, eller når han skjønte dette greiene her. Og det er viktig med sånne folk.
Og så er det da noen folk som graver nå, i dagens samfunn så er det noen som graver litt dypt, for å komme med andre ting som er viktige, akkurat som Jens gjorde, og som en del andre. Ja, for det er litt sånn skummelt når man ikke kan stille kritiske spørsmål, og at man rett og slett blir kanselert for problemer på jobben for å
ha en ytring og ha en mening og at man ikke heller kan løfte det opp og diskutere disse tingene da, ikke sant? Fordi noen ble jo alvorlig syke med covid og man måtte jo beskytte det syke og det gamle, men til hvilken pris? For det gikk jo sånn utover unge, friske mennesker som ikke kunne gå på skolen og som ikke kunne...
på en måte leve livene sine, som også er veldig skadelige. Så det er liksom den der forholdsmessighetsvurderingen som en del var uenig i, og det var jo ikke lov å være uenig i de beslutningene som ble tatt. Og det var kanskje det som
og så er det liksom, ja som jeg snakket om i husart, energien hvorfor er det så betent at vi går at vi er redde som voksne mennesker å stille ganske naturlige spørsmål når vi opplever en tilstand i samfunnet som vi aldri trodde vi skulle oppleve da burde det virkelig være groben for å kunne hva er det som skjer men det var jo ikke det
Og det har det jo vist seg, og det er jo noe i det fine programmet som var nå som jeg synes ble veldig bra da. Fordi det faktisk stiller spørsmålstegn med akkurat det.
hvordan klarer vi å bli så redd for kritiske spørsmål når vi opplever noe som er en katastrofe eller en krise som vi aldri har opplevd siden krigen hvorfor er det da så farlig å ha forskjellige synspunkter det er jo da man burde tilkalle alle og si her er min psykolog, her er veditten her er vedatten, her er noen som er ansatt av myndigheten her er noen som er uavhengig her for nå må vi snakke sammen og vi må finne ut hva er dette men det skjedde jo ikke og det er ting som gjør at jeg blir skeptisk
og som gjør at det skurrer, og da gikk det mot at jeg skulle selv på en demonstrasjon. Men hva skjedde da? Når du hadde brent det munnbindet, hvordan endret livet ditt seg da? Neida, det vet jeg ikke om jeg annet enn kan si enn at akkurat de første døgna var det unntakstillstand i mitt liv.
Jeg skjønte selvfølgelig at jeg stakk frem hodet litt, og at jeg likte på huggestaben, men jeg trodde ikke huggestaben var så ille. Jeg trodde jo at her ville det bli litt kritikk og en del sånn, men når jeg er på hjemmeoverveien, hvor jeg bare får mine første telefoner fra venner, og de skriver bare «svein». Det er helt ille. Det er helt gærlig.
Og så sa jeg, ja, nei, nei, det koker der, og det er bare, du er liksom, du er så gæren liksom, og da bare kjente jeg liksom, å herregud, og da, jeg var jo på date, ikke sant, så jeg bare sa at vi kan ikke, nå er det unntatt, ja hun hadde skjønt, for hun hørte jo at jeg, for jeg kjørte henne ned,
Så hun er i bilen min når disse telefonene kommer da. Så da skjønte hun at nå er det helt krise. Så jeg klarer ikke å liksom, nå er det ikke noe sjans til noe som helst i den gata, for å si det sånn. Så jeg bare kjører henne til toget. Eller til bilen, jeg husker ikke. Men, og da kommer jeg hjem da, ikke sant? Og så begynner jeg å lese, eller så går jeg bare inn og så ser jeg, herregud, hva er dette for noe? Vi har bilder over alt da. Bare ekstremt jævlig kommentarer.
Vi visste at han var... Da hadde jeg...
Da hadde jeg elektro... Altså det var sånn nervesystemet mitt dirra liksom. Det var noen elektriske støt i hele kroppen den første kvelden da. Men så begynte det heldigvis ganske fort å komme noen varme kommentarer. Det kom nesten samtidig, men det var jo kanskje en til hundre eller en til femte da. Omtrent da i proporsjoner da. Men dem sugde jeg jo selvfølgelig i taket da. Dem som kom som var positive og...
og nervetrådene jeg heldigvis som jeg sier at det er jo det jeg mener at det at jeg har hatt så mye angst i mitt liv og hatt så mange nedturer på alkohol og sånn så jeg kjente jo igjen nå er det bare litt mer massivt og jeg var edru så det var forskjellen men jeg hadde jo levd med angst jeg kunne takle det også i tillegg så har jeg mye pusteteknikker så jeg begynte jo bare jeg klarer liksom å koble
Men akkurat første døgnet kan jeg egentlig ikke igjen. Jeg tror ikke jeg klarte å tenke meditasjon første døgnet. Nei, det skjønner jeg godt. Det sprakk liksom da. Jeg klarte ikke å ... Men så kom det som sagt etter hvert mer og mer støttekommentarer og sånn. Og så klarte jeg etter hvert. Og så fikk jeg besøk av en veldig god venn. Klokka ni om morgenen dagen etter. Han ringte først og sa sånn, «Jeg er så stolt av deg.» Og så sa han, «Ja, selvfølgelig da.»
Ja, du er så hjertelig for å komme. Jeg begynte å grine med, da var jeg jo helt åpen. Jeg klarte å bare greine omtrent. Og han kommer og bare kaster meg rundt halsen, men har aldri gjort det før, for han er en litt annen type personlighet enn meg. Han er ikke sånn klemmer. Men da tror jeg vi stod bare og holdt rundt hverandre. Så han satt der sikkert noen timer og bare sa, Svein, dette kommer til å gå. Dette går bra. Takk skal du ha, liksom Tom heter han da. Så han kom og var der så lenge jeg trengte han.
tok den, han ble som en sånn toppen, når jeg snakker om psykiatrien han tok toppen av angsten så fint ja
Og da sa jeg noe andre ord, husker jeg omtrent sånn, kan jeg ringe igjen i kveld og i hvert fall ta en prat da? Men da kjente jeg egentlig at da, etter det så klarte jeg liksom å, da var det bare, det som begynte da var at media var jo på meg, ikke sant? Så det som skapte nye sånne bølger, det var jo når jeg så det der nettavisen, det er Dagblad. For da, jeg følte jeg var så åpen og følsom at jeg visste at hvis de kommer med noe, så kan jeg si noe dumt igjen da, eller jeg ble redd for
Jeg ble på en måte redd for, jeg følte meg så angrepet da, at jeg liksom, jeg visste ikke om jeg klarte å være helt meg selv eller sånn, hvis de skulle, for jeg følte de var litt ute etter å få meg enda mer ut på gratisen, og få meg til å si noe dumt, og få meg til å bli forbanna eller et eller annet, og
for det hadde jo stått så mye av meg at Svein må jo ha mistet det, Svein må jo være, bør jo innlegges, altså det var så mye sånt nå, da tenkte jeg plutselig, jeg kan jo være litt sånn nå, hvis jeg føler at nå er den bare ute etter noe, så kan jeg jo plutselig bli litt sånn, så det var noen jeg så, det er nettavisen, vi vil gjerne ha en kommentar til det og det, vi vil gjerne ha en kommentar til Fredrik Gressvik, vi vil gjerne ha en kommentar til det og det, så bytte det greiene der,
Og da var det det som vekket igjen de nervetrådene som var vonde. Men så hadde jeg jo klart et par intervjuer bra, og så begynte jeg, så etter en 4-5-6-7 dager, så begynte jeg å kjenne at jeg i hvert fall fungerte da. Absolutt.
Men så ble du med på debatten. Ja, ja. Vil du si litt om... Det var et nytt kapittel. Ja, for det ble de trent like ille, vet du. Ja, klart det. Så fortell litt om det. Ja, da var det først at Lotepus og Linni og charterhilde gikk ut med sterke... Ja, jeg hadde kalt meg for...
Ja, det var hvertfall ikke pent. Og spesielt Sjartil, det synes jeg var en langt intervju hvor hun slakte meg fullstendig, og det er greit. Det gidder jeg ikke å kommentere så mye mer. Det får stå for hennes regning. Men Lotepuss vet jeg jo skyter litt fra hofta, og det var sikkert noen grunner til at han svarte. Det kan jo folk spekulere selv. For det er ikke lett å være kjent og begynne å støtte meg i den tiden der, det skjønner jeg jo. Og Lotepuss snakker jo før han tenker av hva som jeg gjør, så
Så jeg tenkte at det er ok. Det er litt spesielt at det er du og Lotepuss som står på debatten. Først var det en radiogreie, men også noen spesialister der.
Da satt jeg hjemme rundt kjøkkenbordet mitt med headset, og var på en greie, om det var Dagsnytt 18 eller noe, hvor jeg også møtte fagfolk alene. Men det er jo mange fagfolk som støtter ditt syn i for eksempel det med masker eller myndigheten. Ja, og når debatten ringte meg, så var det i utgangspunktet først meg og Lottebøsten ville bare ha
Ja, du har jo sett hva de har skrevet i ettertid. Det var liksom at de ville gjøre det litt folkelig, og det at vi var venner rett før. Vi hadde jo vært på et TV-program sammen i South Dakota, vet du, med indianerne der, og de visste jo at vi hadde et godt tone. Og så plutselig så er vi da fiender på en måte. Det er jo veldig, altså fiendeskap og antipatier og sånt, og det er jo selg jo. Så, og da hadde jo Lothar Buss ringt meg også,
Så sa jeg, ja, stiller du opp? Ja, vi stiller opp. Og han hadde egentlig bedt sånn halvveis om unnskyldning. Svein, det vet jeg. Jeg hadde ikke noe sterke... Jeg synes han var litt dum når han satt der og var så slappet når vi var i debatten. Men poenget var, vi skulle møtes da til en liten prate og se om vi kunne reparere vennskap og sånn da. Men så sier hun plutselig altså at, men vi kunne også tenke deg, Svein, at du var i studio litt etter at du er ferdig med Lotebuss, og
og debattere litt med Naks og kanskje en til, og så skal du selvfølgelig da få en fra din side på en måte da. Og da fikk jeg da, om jeg hadde noen forslag. Så det jeg gjør da, det er at jeg sier ja til det også, til å møte Naks da. Jeg hadde ikke noen høye tanker om Naks da, og jeg hadde jo satt meg inn i PCR-test og litt forskjellig og tenkte at jeg skal fortelle litt om det jeg kan der.
Og sender da en sms til NRK med de kallager, blant annet Mette som var med, ja, hun var rett av navnet, og så var det vel han Graver, og så var det, ja, det var tre navn jeg sendte til debatten. Så en av disse tre liksom. Eller, det er flere, sa jeg, men hvis dere får nei fra det, så skal vi, ikke sant? Det som skjer er jo at jeg får et svar tilbake, veldig bra, vi skal prøve å, ja.
Og så går det noen dager, og så er det plutselig dagen vi skal på debatten, og da ringer de og sier at det blir bare deg og Naks da. Ikke sant? Og da er det bare liksom, da skal jeg på tog og alt mulig og inn til NRK, og jeg bare tenker, ok, jeg klarte liksom ikke å skjønne at, jeg klarte ikke å tenke, jeg er ikke så jævla redd, altså jeg tenkte at, ok, jeg blir ikke sånn der, akkurat da tenkte jeg bare at, ok, jeg og Naks da, det er greit, skal gjøre så godt jeg kan.
Men det ble jo ikke bare meg og Naksa, det ble jo plutselig at det var en fra universitetssykehuset, og så var det ditten, og så var det statistikker, og så var det liksom plutselig, men...
Greia var da at... Så da var du den ene som skulle være vittne for egentlig en side hvor det er mange leger og fagpersoner og andre som er litt enige med deg i at dette kanskje... Det kom ingen fra mitt ståsteller som på en måte var skeptisk. Det kom ingen. Så du ble liksom satt opp til å bli, hva skal jeg si...
ydmyka i beste sendetid da. Og så er det en ting til som jeg ikke har snakket så mye om. Dette synes jo jeg, og jeg vet jo i tillegg at jeg har jo blitt intervjuet av Hema Li angående dette, og jeg vet jo at de ikke har prøvd å få ta... De er jo ikke ringt disse tre personene som jeg har gavt. Nei. Det er jo enda verre. Da blir det jo enda verre. Altså, de har ikke ringt dem. Vi har jo sjekket det. Tusen takk til alle som har støttet podcasten min til nå.
Jeg setter enormt stor pris på all støtte, både ved at dere abonnerer på kanalene mine, deler episodene mine og donerer penger via VIPS. Hvis du ikke har gjort det enda, klikk på følge eller abonner-knappen på kanalen min, så støtter du meg helt gratis. Og de som ønsker å donere et valgfritt beløp, kan søke opp Snakk med Silje i VIPS, eller bruke VIPS nr 80 65 13.
Mål med podkasten er på ingen måte å tjene penger, men det koster litt å filme og redigere både lyd og bilde. Og donasjoner fra dere gjør at jeg kan holde podkasten åpen og tilgjengelig for alle. Takk for all støtte. Men uansett, det kommer en ting til, skjønner du, for det er at når jeg på en måte hadde...
hadde vært der og sånn, så var det jo en ris, altså før du går til programmet, så har du jo en sånn med Fredrik Solvang, ikke sant?
Hvor jeg skal da fortelle litt om hva du vil komme inn på, Svein. Jeg vil komme inn på PCR-testen og 45-sykluser. Jeg vil gjerne snakke litt om Anthony Fauci. Og Anthony Fauci som sier klart for vi bruker 45 i Norge, sa jeg. Og dette sier jeg på forhånd, altså på telefon før vi skal inn til debatten. Og så Fauci sier jo at alt under 36 er helt ubrukelig. Det hadde vi jo på tape. Og han sier det helt klart. Og så sier Fredrik Solvang, ja, men Svein, det er flott, sier han. Ja.
Hører jeg bare. Da står altså en bak Fredrik Solvang, og så avbryter, og så kommer inn og sier «Svein, veldig flott at du har satt deg inn, men hør nå her, Svein. Du vet, vi i NRK har et veldig ansvar.» Nå tror jeg den ligner Bjartmar Gjerde, faktisk. Han som var NRK-sjef for en gang da, ja.
Vi har et veldig ansvar, og spesielt da, for personer som når du skal møte med noe som ikke er din hjemmebane, så har vi et veldig stort ansvar for å ta vare på deg, Svein. Det er noe vi setter veldig høyt, fordi vi vet at det er ting og ansvar vi har, så ikke du skal komme uheldig ut, og disse tingene gjør at jeg tror du skal være og nevne det.
Og så sier jeg en drostenrapporten da. Drostenrapporten var jo også utrolig viktig for å få haste fremkalt den eksperimentelle vaksinen, ikke sant? Da var det en drostenrapport, masse punkter, som ble slakta i en fagfelleverdering av uavhengige fagfolk. Jeg hadde det nå akkurat sammen. Det skulle ikke nevnes. Jeg synes det ble nesten litt sånn, hva skal jeg si, sensurert i forhold til... Fredrik Solvang sa, ja, så flott, ikke sant? Jo, det sa jeg, ja. Så Fredrik sa bare sånn på impuls, ja, så flott.
så ble det stoppet men jeg hadde jo med meg drostenrapporten på innelomma allikevel men jeg kom jo aldri til og det tror jeg Fredrik visste at den drostenrapporten for den var viktig fordi drosten er jo ikke en veldig han har ikke så veldig god CV og den rapporten var livsviktig for han prøvde jo å få alle medisiner som fungerte det er jo mange ting her som er interessant og drostenrapporten var viktig og det synes også Fredrik Solvang at den skulle han gjerne se på
men ble altså på grunn av omsorgen. Men bare se hva som skjedde etterpå. Nettopp det at jeg ikke fikk forklart en del ting gjorde jo at jeg
Jeg ble jo halssukket etter det programmet. Egentlig så burde en fagperson presentert de tingene, ikke sant? Fordi du har jo ikke... Det burde jo ikke vært du som sto der og måtte forsvare dine synspunkter alene. Det synes jeg ble litt sånn stikt. At du da ble hengt ut på den måten der, egentlig til spott og spe, til advarsel for alle andre da, som kanskje stiller noen kritiske spørsmål. Og det er jo...
demokratisk problem at man ikke kan diskutere sånne ting på debatten og at man faktisk ikke gjør det på en skikkelig måte da når man først skal ha sånne diskusjoner. Og hvis dere husker eller jeg husker i hvert fall da når jeg ble intervjuet i for eksempel store intervjuer i Dagblad og det var vel et par av visser som lagde sånn portrettintervju er det ikke veldig rart når du skal gjøre et portrettintervju av en reality person at det er
i portrettintervjuer så er det liksom fagfolk som som motsier alt jeg sier i portrettintervjuer så det var det jo hele tiden i den perioden at de kunne ikke levere ut et portrettintervju av meg som drev seg om min liv, ja
Men det var inneholdt også da selvfølgelig mitt syn på dette her. Men så skal altså fagfolk kle av. Blir faktasjekka i portrettintervjuet på en måte. Mens jeg kommer i debatten og har ingen til å faktasjekke hva jeg har sagt på min side. Så det blir jo helt rart. Et portrettintervju skal jo ikke inneholde fagfolk. Det dreier seg jo ikke bare om det heller. Det dreier seg om mange ting. Sånn som podcasten nå.
Så det også reagerte jeg på, at herregud, jeg har jo vært portrettintervjuet mange ganger i livet mitt, og jeg har sagt og vært fritallende på alt mulig. Skal det bli greia at du skal inn professorer i immunologi for å vise hva de mener om meg? Det er jo helt rart.
Hvordan er det for deg nå da, etter at det har blitt vist Norge bak fasaden og sånne ting? Norge bak fasaden har jo, bare det er tre dager siden eller noe sånt, det var jo, når jeg så det selv, så tenkte jeg, første tanken min var at de har ikke prøvd å fremstille oss dårlig.
Det kunne jo på en måte laget en karikatur av hvor utrolig rare dere er og hvor dumme dere er. Det var veldig mye respekt i det programmet. Hele opplevelsen med den, de har jo fulgt meg over to år, to og et halvt år.
Fra jeg på en måte var helt fersk i det å ha vært på demonstrasjoner og sånn, til da nå, helt til, ja, jeg tror det siste greiene var bare tre-fire-fem måneder siden, eller sånn. Og de har vært fine, og de har også følt at de har vært i bevegelse også sånn i forhold til synet på ting. Altså i hvert fall, jeg kan ikke uttale meg for de har ikke sagt det sånn direkte, men jeg har merket det liksom på holdningen deres til meg. Den har alltid vært fin, men den har blitt egentlig finere og finere da.
Så det har vært helt greit. Og jeg synes at det som var ordentlig med Norgebakfasaden, det var jo blant annet det med at de tok klasserommet med de unge, at de viste liksom, med meg så viste de jo at det er sveien for seg, for husk på at jeg har jo vært innlagt på tvangsinlagt på psykiatrisk og diagnostisert i Huarava,
Og det å kunne vise at jeg er jo akkurat den samme personen, det er meninger i en betent sak som er den eneste forskjellen på meg. Hadde folk lest dikta mine og sånn som vet om at jeg snakker mye om blind lojalitet, som er noe jeg også sier her. Vi er for lojale. Vi er for snille mot makt. Det er jo helt normalt å si når det ikke er midt i en sånn type situasjon. Så er det egentlig bejublet å si at vi skal angripe makten. Vi skal være skeptiske til makt.
til myndigheter. De skal alltid være under lupen. Det er ikke bare jeg som har sagt det, det er Erik By sagt, det er Jens Bjørnebo sagt, det er hele hev av fantastiske folk som har sagt det. Men nå var det tydeligvis ikke sånn. Nå skulle man ikke si noe imot makten. Det er ikke sikkert myndighetene i Norge helt vet hva de driver med. Noen vet det sikkert at det ikke er bare bra ting her. Men poenget er, hvordan kan det bli så farlig å være skeptisk til makt?
Vi vet hva slags makt og begrep som har vært oppe. Vi vet at det er kriger, vi vet at vi skyter på hverandre. Du mener det, og du er for Israel og mot Israel, og du er ditten og datten, og vi driver og skyter på hverandre. Det er opp der det må skyttes. Mot de som drar i trådene. Hvem er det som får sparken av et fotballag? Det er treneren. Hvem er det som skulle ha sparken? Det er dem som driver med ting som ikke er bra.
Og vi må alltid ha søkelyset der. Ikke på hverandre. Det blir litt sånn steile fronter oss imellom, og da ser vi kanskje ikke oppover hvem som har ansvar og de tingene der. Og så tror jeg at når det er så betent som nå, og når du ser hvordan splittelse og polarisering har skapt tyranni innenfor meninger, så kan du tenke deg å være på Stortinget. Tør de egentlig å si magefølelsen sin? Nei, de går antagelig bare å
«Ja, Gud, jeg sverger noe mer enn det i dag, og sånn skal det ikke være». Og det er vel egentlig det hovedbudskapet mitt. Altså, selvfølgelig, jeg har gravd det også, men i utgangspunktet så er det å kjenne på det som alle kan forstå. Det skal da ikke være så betent at man går etter makt og setter søkelyset på det, for vi vet vel at ikke alt fungerer i verden.
Vi har terror, vi har alkohol, rus, kriminalitet, korrupsjon, alt. Er det symptomer som er bra for et samfunn? Tyder det på at alt fungerer? Nei, det tyder på at alt for lite fungerer. Ergo, så burde man gå etter røttene. Hvor stammer et så usunt samfunn fra? Og hvis det blir ulovlig, da er vi på vilde veier. Ja, ja.
Så du er modig da, Sein, som står på barrikaden og sier det du mener, og er autentisk og genuin, og som på en måte ...
står for det du mener er riktig da i det, uansett hvor mye motstand du får så står du i det, det er veldig imponerende og jeg ble jo veldig glad i deg da jeg så deg på, hva var det på Camp Culinaris jeg blir så glad i folk det var veldig fint å se deg der ja
Jeg har nok fått mest sånn sterk melding fra far min kjennes, men jeg hadde det gøy. Camp Culinaris var helt, det synes jeg var helt genialt. Ikke helt genialt av meg, men det var et genialt konsept, for vi hadde så mye gøy.
Du kunne liksom alt der. Jeg er jo ikke god til å lage mat, så da fikk jeg den hjelpeløse sveien sitt greie der. Og så var det mulig å by på. Du hadde liksom alle spektret der, følte jeg. Så det var en utrolig... Det ville jeg ikke at skulle ta slutt. Det var et program som du ikke ville hjem fra. Du kunne jo bodd der resten av livet. Og så ble jeg kjent med. Og så kom Ari Behn plutselig. Jeg hadde jo et stert forhold til Ari Behn, og
og fikk møte han ordentlig selv om det var bare et døgn eller halvannet men i løpet av det døgnet så ja, det var fantastisk det også og i hvert fall få møte han før han da utrolig nok døde da for han døde jo ikke så lenge etter at han var der det var bare et år eller halvannet år, maks etterpå men han var jo også en sånn person som jeg hvorfor ble han så populær etter, ikke sant det er så, uff, det skulle jo vært noe mens han levde som turte å sette ord på så mye vakkert og sånt, men det ble jo
Det er jo jantelov involvert i dette også, ikke sant? Jeg tror ikke vi helt skjønner hva janteloven dreier seg om. Vi tror liksom at det med økonomi og vellykkethet å gjøre, at vi ikke tåler det, men det dreier seg hovedsakelig om annerledeshet. Janteloven dreier seg, ikke sant, om Aksel Sanne Mosses sin fortelling om jante, byen jante.
Hvor det er en person som er annerledes. Og utstøtt, ikke sant? Ja, det at du ikke tør å være deg selv fordi du kan bli utstøtt av flokken, da.
og det at det er noen sånne uskrene regler for hva som er greit og ikke greit i et samfunn som begrenser oss da i å faktisk være oss selv på mange måter men så er det også noe med at man må ha forståelse for at vi kan ikke ordne så store ting på fem minutter det vet jo du som psykolog og det er det samme som du kan ikke forandre når noe er litt rivruskende gærent eller når det er store utfordringer da
Men vi må begynne på en riktig vei. Vi må begynne step by step. For det første må vi begynne å skjønne at polarisering og splittelse, det må vi finne en start på slutten til. For ellers så blir det jo helt umulig. Når vi mennesker som har blitt tildelt en birolle, hvis vi skal skyte på hverandre i stedet for å begynne å gå etter hvor stammet problemet fra, da ...
da har dessverre regissørene vunnet. Men hvis vi begynner å klare at vi har akkurat like stor stemme, vi har akkurat like stor stemme vi såkalt vanlige, som de som ikke er såkalt vanlige, som styrer, som har pengene, som har makten til å... Hadde vi skjønt bare hvor viktig vi er, så hadde mye vært forandret. Og samtidig ha...
en større raushet og romslighet i forhold til at det ikke er lett. Men vi må begynne på riktig vei, vi kan ikke fortsette på en gæren vei, vi er nødt til å snu det. Og da må vi tåle at vi er uenige. Vi må tåle å begynne å prøve å lære hvordan takler du uenighet, hvordan takler du trigger. For det er jo en trigger som gjør at du spyr ut for akt.
Hva var det jeg klarte å trigge så enormt med å kaste et lite papirtull på et, ikke sant? Som en symbolsk handling. Hva er det som gjør at det eksploderer av forakt? Jeg klarer ikke å se det på noen annen måte enn at det, kall det litt sånn litt modig selvstendig, altså handling, kan provosere noe når man ikke, når man på en måte har innfunnet seg da, på en måte med,
Man har innfunnet seg med for mye av det samfunnet krever av deg. Sånn at når du går utenfor, så trigger det kanskje et savn etter, altså, et savn etter kanskje, hvorfor er ikke jeg fri? Altså, det er et eller annet.
for det høres kanskje sikkert ut som jeg tenker at jeg har gjort det jeg har ikke gjort noe annet jeg er ikke noen fantom som er modig jeg bare jeg vil jo sympatisere som jeg alltid har gjort jeg vil sympatisere med dem jeg føler er på riktig sted så gikk jeg på den demonstrasjonen og ballet det bare på seg det eneste jeg er stolt av er at jeg aldri var inne på å legge meg flat
For jeg tenker sånn at du skal legge deg flat når du føler du har gjort noe gærent, og be om unnskyldning, men du skal ikke legge deg flat når du føler du har gjort noe rett. Det blir jo helt ... Hadde jeg lagt meg flat, så hadde jeg jo ... Da føler jeg at jeg hadde drittet på meg, for å si det rett ut. Da hadde jeg sviktet meg selv så inn i granskaugen, og ...
Og det var aldri, heldigvis aldri, mine tanker å begynne å legge meg flat. Jeg har prøvd å nyansere, altså jeg har prøvd å forklare så godt jeg kan at jeg gjorde det som jeg ville ha gjort enhver ting i livet. Jeg stemte jo SV, ikke sant? Det var jo fordi jeg trodde at SV sto for utjevning, rettferdighet og veldig omsorg for de vanskelige stilte, ha en omsorgsfull, empatisk holdning til verden og
Og da følte jeg at det var det jeg egentlig gjorde når jeg dro på demonstrasjonen. Det var å på en måte vise at jeg ville sympatisere med det jeg egentlig alltid har gjort. Men her var det tydelig at her var det ikke det det drev seg om.
Nei, jeg tror folk var rett og slett veldig redde. Og når vi blir veldig, veldig redde, så slutter vi å trenke logisk. Vi klarer ikke å se alle nyansene i ting, på et vis. Fordi det var som om det du gjorde der, det er farlig for alle sammen. For vi kan alle dø hvis vi ikke går med munnbind. Sånn at det var litt sånn,
logisk brist der tror jeg for veldig mange og jeg forstår den veldig godt også, og jeg var jo veldig redd for smitte selv og jeg ville jo ikke smitte noen andre og det var derfor jeg tok to doser av denne vaksinen for jeg trodde jo det hindret smittespredning sånn at det var trygt for andre å være med meg som kanskje var i risiko selv da sånn at, og
Og så følte vel kanskje mange også at jeg hadde offret veldig mye selv for å bidra i dugnaden, og så var det som om du bidrar ikke i dugnaden, så du blir liksom uglesett. Ja, og til og med enda lenger at jeg på en måte indirekte nesten tok liv av folk. Ja, for det var jo litt sånn det ble lagt. Det er jo masse beskyldninger på det, og da skal jeg innrømme at når jeg fikk de beskyldningene, så det svei altså, for da ...
Da tenkte jeg, hæ? Alt jeg hadde lest meg opp på og sånt, nå tilsa jo at nettopp det jeg gjorde var for å prøve å... Jeg mener jo fortsatt at jeg selvfølgelig har gjort det, fordi jeg vil hjelpe folk.
Jeg skjønner at det kan, i hvert fall i den perioden der, i og med at frykten var så høy, og folk trodde veldig mye på at det var et skummelere virus og alt det der, så skjønner jeg at jeg tråkket litt, og det er jo greit. Men jeg vet jo inni meg at alt var jo i min verden gjort for nettopp at jeg mente at det var den beste hjelpen til folk.
For det er noe med den friheten til å kunne bestemme selv da, om vi vil gå med munnbind eller ikke, ikke sant? Det var et påbud. Ja, påbud, ikke sant? Og så synes jeg også, etter hvert så er det jo ulov å si det, at hvorfor ble det ikke mer lagt vekt på at vi så ikke noen utslag? Altså, vi leste jo statistikker, og vi så på dødsrat, og vi så på, ikke sant? Og det er så lav prosent. Vi var jo, jeg og
Hun fra Hemerli var jo på protestfestivalen, hvor vi sitter og forklarer dette her, og legger jo frem alle tallene. Hvorfor kom ikke det mer frem? For nettopp å dempe frykten. Så måtte det jo vært deilig for folk, da de har så frykt at de nesten mister nyansen, som du sier. Hadde det ikke vært veldig viktig å fått frem at det faktisk, så ser vi nå ganske på et tidlig stadium, at det er faktisk ikke så farlig dette viruset. Men det kom jo egentlig aldri.
før det plutselig var borte når det kom dukk av noe nytt. Og det er sånne type ting. Normalt sett så burde det vært noen som sa at, Gud nei, vi har bommet litt på dette viruset. Nå er jo jeg selvfølgelig, jeg mener jo at, jeg mener jo som jeg sier at, dette var ikke noe farligere enn vanlig influensasesong. Men sannsynlig så er det også mulig at det ikke var
At dette viruset også er, det er mange spekulasjoner på det, og jeg mener jo selvfølgelig at her bør det i hvert fall gjøres en ordentlig research etter tid. For her er det mye som ikke stemmer. Men det med frykt, og det å spre frykt, det håper jeg noen tenker litt over neste gang det kommer noen fryktscenarier. Nå må vi først, vi kan ikke bare høre på disse skrekke greiene. For det første, når man blir for redd, ja, som sier, da mister man mye av forstanden.
Så jeg har jo alltid tenkt at frykt, det må man lære seg en metode å håndtere. Det er også viktig, altså. Man lærer å håndtere frykt. Det er massevis av verktøy for å klare. Og det gjelder både reell frykt, ikke sant? Og kun mestre reell frykt. Altså, får du et eller annet som er alvorlig, eller du er utsatt for en situasjon, så skal du selvfølgelig ha fryktreaksjonen, for den er jo sunn. Den gjør jo at du, ikke sant? Men det å håndtere frykt, det er spesielt angst som er mer irrasjonell, da.
den er det viktig å lære seg å håndtere. For vi kan jo dø, og vi kan dø av virus, ikke sant? Og det har vi jo alltid gjort, og det var på en måte en sånn, hva skal jeg si, det var jo noe med at man ikke aksepterte at noen få mennesker kan dø av et virus da. Det var som om
lederne våre ble så redde for å få ansvar for at noen kunne dø, at man strammet heller litt ekstra inn for å være på den sikre siden. Men det jeg tror en del glemte var at når du strammer inn der, så går det utover noen andre. Og
det går mest utover barna, de unge, de mest sårbare, de som har rusmiddelutfordringer, allerede har det tøft i livet, det er jo de som er mest sårbare for disse tiltakene. Ikke nødvendigvis folk flest, mange hadde det fint med disse tiltakene, og det var ikke noe stort problem, men det er noe med denne for oss-messighetsvurderingen som egentlig aldri blir gjort, at man liksom skjøyt fra hofta og tenkte at nå må vi beskytte befolkningen her, og så ble det kanskje litt i overkant når man ser det i ettertid, og så
så er det jo mange som sier at vi visste jo ikke bedre, og det var på grunn av tiltakene at det var så få som døde og sånn, men hvis du ser på den statistiske muligheten for å dø når du først får viruset, så var den også egentlig ganske lav, men den var litt farligere kanskje for de mest syke og gamle, men
Det var som om det var en dødsdom for syke og gamle også, for det var jo 4% dødelighet blant de aller sykeste og gamle, som gjorde at de fleste av dem også overlevde. Men det virket som at folk tenkte at hvis bestemor får det, så kommer hun til å dø. Sånn at jeg skjønner jo at folk var redde, men det var så sykt at det gikk ut over deg på den måten det gjorde. Ja, altså det jeg sitter og tenker på når du prater det du sier nå, så er det det at jeg tror det er litt viktig for folk å tenke over at det
Ehm...
Den er enorm, ikke sant? Hvis man tenker at, ok, myndighetene gjorde det for at de er veldig opptatt av at ikke et virus skal ta liv av folk. Så enormt, liksom, empatisk som det blir på en måte fremstilt, og som mange trodde, ikke sant? Hvorfor lever vi i en verden hvor, jeg skriver om det her for ikke så lenge siden, hvor når du skal i kassa på Rimi så er det sukker, sukker, sukker, sukker. McDonalds, ditten, datter. Altså hvis du har myndigheter og et eller annet, hvordan...
Hvordan kan du ha så ekstremt omsorg for et virus i en verden som er så lite opptatt av arbeidsbefolkning når det gjelder hva vi dytter i oss av alle mulige stimuler og avhengighetsskapene ditt og noe annet. Så det er noe man begynner å tenke litt. Det henger ikke helt på greip.
At det plutselig kommer et liv, og da er det livsviktig. Jeg vil prøve å redde et verdt liv, men det henger ikke helt på greip at det plutselig er en så enorm omsorg, og så at alle må vaksinere seg, alle må dit, for en sykdom som plutselig er mikroskopisk farlig i forhold til en hel hevd av andre livsstilssykdommer.
Hvorfor er det ikke helt katastrofer rundt det? Det dør jo flere av det, og det dør flere av det, og det dør flere av det, og det dør til og med flere av medisiner. Men det er plutselig et virus som skaper total unntakstillstand. Og alle slutter jobben ditt, for noe som ikke er i nærheten av toppelisten over hva som er farlig i verden. Det er et tankekors. Og begynner man på det tankekorset, så er det da jeg sier det er da man begynner å bli kritisk, og det er da man er sunt kritisk.
Så finnes konspirasjonsteorier, ikke sant? Som er også, ja, det er et skammekrok. En ekstrem skammekrok. Samme som ulvoditten. Det er mange skammekroker å gå i nå. Minefeltet. Konspirasjonsteorier er, selvfølgelig finnes det sikkert noen som er helt på viddene. Men man må også tenke på, hvorfor har man lagd en så møkkete skammekrok? Ingen tør å gå dit, vet du. Det er mange kloke folk borti skammekroken.
Hvordan gikk det med de på skolen som var i skammekroken mest? Mange av dem har jo vært litt tøffe og blitt bra folk. Ja, for det blir brukt som en sånn hersketeknikk og en sånn merkelapp for å på en måte avfeie alle kritiske spørsmål da. Som en gang du begynner å peke på at «Vent nå litt, kan det være noe makt eller penger som spiller inn i disse beslutningene?»
Og da blir det litt sånn at, åja, du er en sånn konspirasjonsteoretiker, så da kan jeg ikke høre på noe av det du sier, selv om det kunne vært noen ting som kunne vært litt fornuftige fra alle mulige slags mennesker. Så det er jo noe med det at med en gang man får det merkelappen på seg, så stiller man de kritiske stemmene litt. Og det er ingen som vil bli associert med å være konspirasjonsteoretiker.
Selv om det er bare sunne argumenter. Altså en del av det er jo, husk på, du blir det så tidlig da. Du blir det så fort. Og det andre er jo at, skal vi se, nå hadde jeg oppført. Åh for meg, det ble borte for jeg. Jeg hadde jo akkurat, du fortsatte, så klarte jeg å miste deg på veien. Men uansett, det er jo det der med skammekrok og det med å bli satt. Jo, disse nye kanalene som kommer, ikke sant?
for eksempel Rumble og disse stedene, så har jeg prøvd å si, ja, ok, så er det kanskje noen som driver den stasjonen eller den kanalen, som kanskje du ikke liker. Men gjester, ikke sant? Hvis det kommer en professor da, som ikke har noen link til den kanalen, så klarer du på en måte, jeg har prøvd å fortelle at hvorfor
Vil du ikke høre på fordi det er på en kanal som du ikke liker? Ja, men gjesten er en gjest. En professor som ikke har noe link. Og så prøver jeg å si, så hvis ikke du liker Skavlan, og han kommer med en gjest du liker, vil du ikke høre på han gjesten fordi du ikke liker Skavlan? Det er jo sånn, hvordan kan du stemple en person, en professor fra Stanford University, fordi han er på en kanal som du ikke liker?
Er han ikke professoren som kommer inn i rommet? Skavler han og driver talkshow? Sitter du og dømmer på samme måte når skavler han for en gjest som du ikke liker? Det er en logisk... Ja, det er litt rart det der, for det har jeg også tenkt litt på. Fordi du...
Steigand som har blitt, ikke sant? Bare Steigand. Ja, ok, det er ikke helt greit. Steigand har alltid vært kontroversiell. Men du må ikke dømme det han legger. Hvis han kommer med et innlegg fra en fantastisk person som du kan google og se, han har vært ditt en professor immunologi, virologi og ditt noe annet. Skal du dømme
Han legger ut for det du ikke liker steikene. Det som er litt fascinerende er at det kan jeg ikke lese fordi det står der. Det har vi blitt enige om at det er en kanal man ikke kan lytte til. Alt det som står der er feil eller feil informasjon. Det er en total logisk prest.
Det henger ikke på greip. Og det er det viktig å få fram. For du må ikke bli så smittet av disse herskegreiene. At en kanal du ikke liker ekskluderer et fantastisk menneske. Som du kan lære en del av. Så langt må det ikke gå. Det er jo en grunn til at de kanskje
kommer til den kanalen, fordi de kanskje ikke blir invitert andre steder. Det er det første jeg tenker. Ja, og da har de allerede blitt kanslert på et eller annet sted. Ja, ikke sant? Og det er jo også veldig lett å finne ut at det er veldig mange som er veldig anerkjente frem til en krise, og plutselig når krisen kommer så er de ikke anerkjente lenger, da er de i en skammekrok. Da er de plutselig entevekslet. Jeg skal ikke si at alle de personene er nødvendige hvis de ikke har noe gærent, men det er påtagelig mange som
Og det bør man være litt nysgjerrig på, synes jeg. Hvordan rykte hadde denne personen før denne krisen? Nettopp. Det kan være litt interessant å gå tilbake og se på. Nettopp, synes jeg. I hvert fall jeg. Ja, absolutt.
Ja, men nå må vi kanskje begynne å runde av her da. Hvis du har noe mer på hjertet. Ja, har du noe mer du vil snakke om? Nå har vi vært innom veldig mye. Vi har gått gjennom nesten hele livshistoria din og hele covid-fabesen. Kan du si noe til slutt om at liksom nå da, for det er jo sikkert mange som har lurt, nå kom det jo nettopp det programmet da, jeg vet ikke når du
med Norge bak fasaden, som jo selvfølgelig også viser at jeg har det bra da. Men det er klart at jeg har jo faktisk fått et utrolig nok, synes jeg, jeg lever nesten i min beste tid, i hvert fall som godt voksen, både når det gjelder fysikk og syke, så synes jeg at jeg har det utrolig bra, og
Mye av avhengigheten som jeg har pratet om tidligere her, de er på sitt beste, altså minst aktive. Jeg har en sunnere livsstil på alle måter, og har finnet mange veier til å leve sunnere. Så jeg kjenner at det å ha vært igjennom en litt tøff periode, det har også gjort at jeg nesten har tatt tak i livet på en sterkere måte da.
At jeg liksom har kjent at det startet vel kanskje egentlig med at det er klart når du har litt sånn skyting utenifra så er du nødt til å ta vare på deg selv for å tåle det da. Men så har det på en måte blitt, nå føler jeg ikke at jeg er lenger noe, blir ikke tatt noe spesielt hardt, selvfølgelig alltid noe, men nå er det på en måte sånn at verdien inni meg er, jeg føler en selvfølelse som er ukjent bra da.
Har det fint med barna, det er jo utrolig stert å føle at denne tida har brakt oss enda nærmere hverandre, og vi har helt åpent forhold. De har ikke vært 100% enige med meg i alt,
Det må ikke være sånn der, det er sekt da, sektleder da. Jeg synes det var så greit at de begynte med sektleder, så tenkte jeg, så rart da at sektlederen for disse folka her, det er den som kunne minst om det. Jeg tror de sektledere ofte kan så mye om et tema at de klarer å manipulere, ja. Så jeg har vært en sektleder som har lært av mine elever da.
For en måte er det jo helt motsatt hierarki da. Men unge har ikke vært noe sånn der vi skal støtte pappa uansett. Det har vært absolutt spesielt i 2021 og 2022 så var det mange ganger jeg kjente at jeg kan ikke snakke alt for klart og tydelig til dem om alt jeg mener.
fordi det var ikke absorbert av, og jeg har ikke lagt noe press på noe som helst. Men nå, i det siste året, så har det blitt mer og mer åpent og mer og mer nærmere vi kan snakke om, og åpne opp for både den perioden med covid og sånn, men også har det åpnet veier i resten av livet.
Så jeg føler aldri jeg har hatt det. Det er nesten sånn at det drømmescenarioet jeg håpet jeg skulle klare å skape til barna mine, det er i hvert fall i ferd med å begynne å utkrystallisere seg. Den åpenheten at de tør å snakke med meg om alt, og de vet at pappa aldri blir sint, uansett om de har gjort ting i livet sitt som ikke de er stolte av, så vet de at det er lov å dele det, og
Og jeg kjenner en sånn sammehøyhet med dem nå, at det har aldri vært bedre. Selvfølgelig er det absolutt det viktigste for meg. Uansett så er det jo det å klare å kunne til slutt bli en brukbar pappa da.
Ja, jeg så en veldig fin TikTok som senden din hadde lagt ut. Da skulle jeg bare sett meg av. Jeg visste ikke om han gjorde det engang. Så ser han bare på en melding for at jeg har laget en liten video. Jeg satt plutselig og fikk en sånn feeling at han hadde lyst til å si noe. Så sender han den til meg først. Se om jeg kan legge ut dette her.
Og jeg begynte å grine på første setningen. Og så la jeg den ut. Jeg glemte det, for jeg syntes den var så fin. Så jeg bare la den ut på veggen min, før jeg hadde sagt det, for jeg er godkjentere. Og så kom jeg på, faen, jeg har lagt den ut. Og da var det ti likes, tror jeg nesten. Sikkert noen før de hadde sett på den omtrent. Og så da ringte jeg, du, jeg har lagt den ut allerede. Og så heldigvis, da trodde jeg kanskje at jeg skulle bli sur, men han ble ikke det da.
Du er litt impulsiv noen ganger. Ja, absolutt. Du har sikkert hørt noen sånne rare historier om at jeg ikke visste at jeg hadde et hus og sånn. Ja, jeg har hørt om det. Det er fort gjort. Det er fort gjort.
Tusen takk, Særen, for at du har kommet hit og snakket så åpent og ærlig om den tida som har vært. Men hva tenker du om tida fremover nå da? Det er jo ikke så lenge siden den... Du har jo allerede fått en del kritikk i etterkant av Norge bak fasaden også. Ja, det har jeg vist. Har du...
du fortsetter jo litt å stå i kampen da. Jeg tror jeg bare må fortsette bare å være 100% meg selv, og så klare å ikke gå inn i det for mye. Altså, jeg vet jo av sånn, ja, som du sier, historier gjentar seg, og du vet liksom litt hvordan folk reagerer på ting, og det er liksom, kanskje det rett og slett ble en veldig bra greie i Norge bak fasaden, at det vekker da igjen
De som på en måte er som rullegardinene går ned bare om å se meg, tror jeg. Jeg tror ikke jeg kan få gjort så mye med det. Jeg får bare tenke at det blir en liten runde til. Jeg vet jo hva det programmet var. Det var en respektfull måte. Det er selvfølgelig alltid noe som kunne vært bedre, og selvfølgelig er det det, for det er mainstream media. De har sine regler og alt mulig sånn. Men jeg synes utifra det jeg har visst, så synes jeg det var over forventning.
Ja, for det kunne jo blitt trengt ut der også. Ja, de kunne ha klippet det mye dårligere, for å si det sånn. Det er jeg ikke noe tvil om. Så nei, det får bare, hvis noen har veldig behov for å finne feil, så er vi alt for flinke til å finne feil i andre. Vi ser ikke, vi ser flisa i, men vi ser ikke, ja, hva heter det for noe? Det er et godt uttrykk.
I våre egne øyne, liksom. Vi peker utover, da. Altid når du peker utover, så er det fire fingre, eller tre-fire fingre som peker på deg selv. Vi projesserer veldig ofte ut på andre det som de følelsene vi ikke klarer å mestre selv. Sånn er det. Det går nok bra. Ja, ja. Nei, men jeg håper det vil gå bra i den neste runden, som det på en måte er opptaket til nå. Jeg tror at man blir jo her, da. Altså, det...
Jeg tror aldri jeg kommer, uansett hva som skjer nå fremover, så tror jeg aldri at jeg får de der pigtråd-elektriske støtene som jeg fikk i starten i 2021. Det tror jeg på en måte er...
over jeg har jeg føler at du mestrer ting du er nødt til å mestre det må du bare mestre det virker jo som du står ganske stødig i det, at du har gode folk rundt deg at du har gode mestringsstrategier selv og at det er noe med det å være liksom genuin og stå i det
Det har jeg også kjent mye på, at det å være ærlig og åpen om hva man mener og opplever, det gjør at man blir mer autentisk og tror mot seg selv, og det er veldig viktig. Jeg har i hvert fall ikke finnet noe bedre måte enn det. Selvfølgelig hører jeg fortsatt på guida meditasjoner og hører på veldig mye traume, de som er spesialister på å behandle og forløse sine egne traumer.
Det er noe med å ha fokus innover på sitt eget måte å mestre ting på, i stedet for å lytte for mye på det yttre støyet. For det får du ikke gjort noe med, men du kan hele tiden bli enda bedre på ting i deg selv. Så det er jo det fokuset jeg tror jeg skal ha, at jeg skal fortsette det, i stedet for å lytte for mye på kritikk og forakt og sånt for det.
Det er på en måte ikke min greie. Nei, nei. Men tusen takk for at du ville komme hit. Veldig hyggelig, Silje. Nå blir vi enda bedre kjent. Ja, det er hyggelig. Ja, takk.