Thor Gotaas | Norsk Utvandring Til New York, Ørkenen Sur, Magnus Wolf Larsen, Alkohol, Forbudstiden

Transkript

- Nå kan vi begynne å rulle i gang her da. Velkommen tilbake igjen. - Takk skal du ha. - Hvordan går det? - Det er jo det vanlige, jeg sitter og skriver om dagen og går på skiv om ettermiddagen. - Ja, det er ikke noen endringer i noe som helst på antingen at du ikke holder foredrag? - Foredrag er avlyst, jeg har hatt noen digitale foredrag, men det er ikke noe moro, det er som å ligge med en opplåsbar dokker siden, det er ikke noen respons. Det har ikke jeg prøvd da, men jeg kan prøve digitale foredrag uansett.

For morroskyld. Men har du gjort noen? To etter jul, og så tre støkker i fjor. Det er ordentlig at noen insisterer på å gjennomføre foredraget digitalt, hvis de er avlyst som vanlig, men jeg synes det er greit at jeg har utsatt det, altså jeg har hatt så mye foredrag i livet at jeg godt kan utsette det. Er du fortsatt overrasket over at folk er så kine på foredrag, eller bedrifter er så sultne til inputt, eller...

skal vi si, nye impulser i bedriften sin, selv i koronatider? Jeg er overrasket over det, men nå har jeg ikke fått så mye forespørsel nå, for det gjør at jeg venter med å komme med forespørsel, for det ser an til når dette her legger seg, roer seg, det er ikke noe avtalen om noe som ikke blir noe av. Jeg tror det er at en del venter, og det er bra, for da får jeg arbeidslott å skrive, som er det jeg gjør mest av. Hva skriver du nå? Jeg lager en bok om familien Eriksen, alpinister Stein og Marius, og foreldre et bitten om Marius.

Alle er døde, men de var alpinpioner i Norge og Stein var olympisk semester i 1952, så dro til USA i 1954, så jeg skrev en bok om de, og jeg kommer ut høsten på hyllet all 7. oktober. Spennende. Du driver med multitasker bøker før, gjorde du ikke det? Skrev flere samtidig? Det er flere, men jeg driver ikke med samme boka samtidig.

Du kan tenke deg at hvis en person har fire damer i løpet av et år, så går det an sikkert, men du kan ikke ha fire damer samme dagen, og være sammen med dem i hvert fall. Det er mer sånn at ...

at jeg jobber kanskje et par måneder med den, og så tar jeg et par måneder på en bok om hoppbakkene på Kongsberg, og så skal jeg lage en bok om en fotograf som heter Arne Ringnes, som tok bilder av mye av originaler oppe i Dokka-området. Så det er altså, går i dybden en periode, og så bytter beite, for jeg er egentlig veldig utålmodig, jeg blir ikke fort lei, men det er morsomt å bytte litt da.

Så det er boka, og så har vi en par andre, og en bok om norske sjømenn i New York før Første verdenskriget også, med dere å jobbe med. Det har jo litt sammenheng med den ørkensure, kanskje også, eller en etterfølger av det på en sett og vis. Etterfølger, men den handler om tida før. Ja, selvfølgelig 1914. Ja, det går fra Bøykringen til 1914, så det er altså tida før ørkensure. Ja, ja.

Ofte har du analogier med det du jobber med, med damer. Det er veldig mye sånn ...

Er arbeidene damene dine på en måte sett og vis? Nei, det er ikke det, men de som hører på her er mannflokk, og da skjønner de hva jeg mener. Åja, sånn ja. Men så ser du av publikum du holder foredrag også? Jeg vil ikke ha sagt det her til pensjonistforening. Ikke det? Nei, jeg vet ikke, men her er det folk som skjønner hva du hører som, og da er det greit å si det sånn der. Fy faen, du er god med fansenter. Du leser publikum igjennom til og med YouTube-kanalen her, det er ikke verst.

Nå vet du at det er 90% menn her. Det her var litt tull, men litt sant også. Ja, men det blir bra. Vi har jo hatt mange prater til nå, og vi tenkte å gå litt tematisk til verks i dag med en spesifikk bok. Ja, hvilken da? «Ørkens sur». «Ørkens sur», ja, ja. Ja.

Hvor i rekkefølgen kom den? Nummer er jeg faktisk usikker på, men jeg fikk en telefon eller e-post i 2006 av en som heter Roger Kvarsvik. Han lurte på om jeg hørte om noe som heter Ørkenens sur. Det var en koloni av norske utligere i Brooklyn. Brooklyn, ikke Brooklyn, for det var broklonesisk, det var norsk-amerikansk språk.

Det var en koloni av utliger på en søppelding i 1930-tallet, og det hadde jeg hørt om, men jeg visste ikke noe særlig om det. Og Roger, som da jobbet på Sjøfartsmuseet i Bergen, han var interessert i å samle stoff til en bok om det som han skulle skrive. Han hadde jo sugerødneret historien gjennom jobben på Sjøfartsmuseet, så jeg hjalp han, og så prøvde han å skrive, og så fikk han ikke til det.

Han fant ikke en form på boka, han hadde ikke laget noen bøker. Så det endte med at vi gjorde det sammen. Jeg skrev og han var medforfatter, så begge stod bak boka. Men han samlet mye stoff, jeg samlet mye stoff, og til sammen ble det en bok som kom i 2010 på Spartakus forlag. Er det ekstra vanskelig å skrive når det er to stykker og koordinere dem? Det var jo sånn at jeg gikk ikke samarbeidet med noen.

Så jeg sa at hvis jeg skal skrive noe som jeg vil, så kan du godkjenne det. Så han skrev ingenting. Men han gjorde mye research, og han hadde ideen. Men det var vanskelig å finne en form på det, for Stoffer var veldig gjentagende. Det var veldig mye elendighet. Her er det elendighet fra A til Å. Så hvordan skal du lage en elendighetsbeskrivelse uten at det er gjentagende? For de hadde samme elendigheten hele tiden. Ja.

Er det sånn at majoriteten av nordmenn som reiste over, de hadde vel kanskje, så ikke elendigheten samme grad, eller var det liksom majoriteten av nordmenn sleit og koste seg om hverandre der borte? Jeg skal ikke si at jeg er en ekspert på utvandringshistorie. Sverre Mørkagen som skrev en trebindsverk om utvandringen på Gyllenhaven for noen år siden, han kan mye mer enn jeg, men vi vet at mange som dro til USA hadde det jævlig, og mange av de som lykte

hadde det kanskje jævlig først, for vi vet at mange som kom til prærien, mange av de som dro da i 1878, dro da til midtvesten, de var farmer i Norge, så var de farmer i USA, og da kom de til kanskje ofte jævlig kår der med indianer og fall og tornadoer og sånne fæle vinner og blester og stormer på prærien, bodde i sånne jordgammer i begynnelsen,

Så de lyktes kanskje etter hvert, men hadde ofte fælt i begynnelsen. Damene lengta hjem, kare var litt ofte borte hjemmefra, så de fikk litt mer variasjon. Det var flate præring oppi Minnesota og Dakota, eller Dakota som det het. Så når historien ble fortalt 50 år senere, så var det kanskje veldig ikke amerikanere som hadde hatt ille i begynnelsen, mens andre da hadde det jævlig hele tiden.

Det jeg skriver om er jo folk som kom til storbyen New York, sjømenn som ofte rømte, det var jo jeg tror mellom 1870 og 1910, så var det cirka 40 000 pluss minus sjømenn som rømte i USA, stakka hoppet av båten, hadde mønstret enten for å bli med båten over og for å mønstre, eller stikke, eller de gjorde det fordi de fant på det spontant der. Så det var veldig mange som dro dit til det forjettet landet,

Og mange av de hadde sleit, men de kommer jo fra fattig kår i Norge. Og det som vi i dag definerer som vanskelig, det er ikke sikkert de synes det var så vanskelig da, og de forventet ofte sikkert å

Å ha det litt vanskelig i begynnelsen, det var ikke akkurat snakk om å sjekke inn på første klasse og bruke visakort og ringe ambassaden hvis de fikk problemer med å kjøpe seg middag. Det var folk som var lite godt vant, fattige folk. Det var noen hardinge nordmenn på den tiden. Mange av dem var sjømenn, jobbet nesten 100 timer i uka. Det var et hundeliv sett fra våre perspektiv.

stålstedet i dag å være menneske kanskje i 80-90-årene. Men det store forskjellen da til den første utfordringen til Midtvesten og sånt, det var mye sånn familier som tok med seg familieverdier, og så lagde det nye familier og nye norske samfunn da i Midtvesten, mens dette her var mer unge gutter, 20-åringer, 30-åringer som brått i New York. De skapte nytt Amerika det første, eller nytt Norge da, det ble norske skoler, norske kirker. Det

Det var litt sånn i New York også at familier dro over, men det var heller kanskje mindre familier og enkelte personer som da ofte jobbet med håndverk. De var carpenter, flårleggere, murere. Mange jobbet i havnebasseng i New York, og de var ofte enslig menn. Det er jo en annen type utdanning. Det var en type utdanning som var vanlig til Australia for eksempel, enn til USA i begynnelsen. Men en urban utdanning, og de første kom ofte fra innlandet,

i 1870-80-90-årene, kom fra Indlandet, og så de andre kom senere, kom gjerne da fra Sørlandet og Vestlandet, ofte fra litt mer urbane strøk, men nå fra Kvinestad og Haugesund og Karmø og sånn. Så det var litt forskjellig geografisk spredning på de bølgene av utvandring. Men det må jo ha spredt seg et ord i Norge i langt kysten, at det finnes muligheter der og der, og du har hørt om de som etablerte seg der, og så flere og flere har lyst til å gjøre det. Hva vet vi om at årsaken til at så mange bestemte seg for å dra over, da? Altså...

Det var jo masse artikler i norske aviser, det var agenter som reiste rundt og solgte og pushet billetter på folk. Du vet at mange som dro over, de sendte penger så folk kunne...

kunne dra over, slektingene kunne komme etter, så det var et system ganske tidlig, for det kom bedre båter av, det gikk raskere, i begynnelsen var det seilskip, så kom det dampskip og motorskip som forkortet reisen, kanskje fra seks uker hvis det var dårlig vind, til bare en 8-9 dager etter hvert, utover på 1900-tallet i hvert fall. Så det var et system, det var business, alt i USA er jo og var jo business,

og det her var nordmenn en del av, og Amerika ble jo lest da med store våte øyne på galom rundt omkring Norge, så ryktet om Amerika var nok mye større enn det vi kan skjønne i dag, selv om det var langt unna, så var det veldig nært på mange måter, og hvis det var en bygd som dro, så kunne alle høre om det ganske kjapt. Det ble et skattelig lokale helter og mye lokale historie som fløyte over ryktebørsene sikkert da. Det, og så var det mange som kom hjem da, mange som kom hjem

Hvis det var 800.000 som dro til USA, jeg vet ikke om det stemmer, kanskje 900.000, så kom kanskje halvparten hjem, og det var flere som dro flere ganger. Så det å dra hjem, det å dra til USA, var ofte ikke alt at de dro for godt, de dro for å jobbe noen år og tjene penger, og kom kanskje tilbake etter fem eller ti år. Så det var altså det at hjemvendte amerikaner var en egen slanger

Det er fortsatt noen som er i den kategorien, men de kom tilbake ofte med store hatter og bred glis og gulltenner, og viste at det ikke kan bli rike i USA. Det var mange som slo seg opp, for det var mye lettere å ... Ikke lettere, men det var muligheter. Norge ga jo ikke noen særlig muligheter

For vanlige folk, men det er ikke noen som vil starte på bunn og slå seg opp og bli storkar. Men tror du det var veldig mye tilfeldig at de fleste var der for å jobbe på båter, og så ser man New York-livet, man får en smak av det livet, og så bestemmer man seg? Eller var det mange som bare kynisk

bestemte seg for, jeg tar jobb på denne båten her, og så skal jeg bare stikke igjen når jeg kommer til New York. Det var nok begge deler, mange som gjorde det, og tenkte, nå tar jeg hyre for å mønstre i New York, eller for å stikke av New York. Ulempen min var at de var da ulovlige i USA, de måtte vel ha, de hadde kanskje visum i 60 dager, vanskelig å få jobb, men hvis de gifta seg da, vi møtte en dame, så fikk de kanskje opphold. Så det var jo sånn at det var ikke alle som slapp inn i USA som immigranter, hvis du hadde bestemte sykdommer, hvis du hadde vært etter hvert kommunist senere da.

Så slapp du kanskje ikke inn, og hvis du var sinnssyk, og hvis du var... Det var masse sånne ulovlige ting som gjorde at folk ikke slapp inn i USA. De tok... De silte faktisk mer enn mange tror i dag. Og folk som da kanskje hadde blitt nekta, og det var til og med kriminelle i Norge som ble sendt over til USA, de samlet inn penger. Og så er bygget for eksempel... Vi vet at Ingvald Jensen, han...

Han var kriminell fra Stavanger. Han der samlet inn penger og sendte den over til New York for å bli kvitten. De ble ikke kvitten, han kom tilbake. Men han endte opp i England etter hvert. Vi har jo hørt om Emil Lønneberg. Var det ikke sånn at de skulle sende Emil til USA? Det husker jeg. Men det skjedde altså at folk ble sendt til... Det er jo eksempelet på at prostituerte er sendt fra Norge til USA. Fordi de tok mot mange, men ikke alle, men de tok mot mange også.

Det landet slukte jo på en måte mennesker, og mange dro over sånn som den boka jeg skriver om familien Eriksen. Da var det jo Marius Eriksen, han var født i 1886, vokste opp i Skien, det var seks brødre var det vel, med en fostersønn da.

Og da var det en av brødrene som skulle ta over den blikkeslagbedriften til faren. Det ville han ikke. Han dro til sjøs, dro til USA og kom aldri igjen. De hørte aldri fra han. Familien sendte ut etterlysninger etter fredsavmennets system, for de hadde et sånt system som gikk over hele verden, særlig i USA. Gjennom sjøfolk og fant den aldri igjen. De hørte ikke noe fra han. Kanskje var han gift?

Kanskje var han død i en ulykke, kanskje ville han ikke høre noe mer fra seg. Så det var mulighet til å stikke av det. Det var mange som stakk av i USA. Vi vet at i Brummenaren, der jeg vokste opp i velde, så var det en som het Alf Preussen, en forfatter.

Han bodde hos en som heter Randine Kleven. Hun var da... Jeg hadde vel sju unger, tror jeg. Hun bodde oppe i Veldre ved byflaten i Veldre. Og mannen hennes dro til Amerika, som jeg sa, men han kom aldri tilbake. Og da var hun og sju unger igjen oppi der. Ingen vet hva som skjedde med han. Noen rømte, som jeg sa. Andre stakk av...

Det var mange som kunne blitt borte. Jeg har selv noen slektinger som har blitt borte der, som ingen har hørt om fra senere. Kanskje de skiftet navn og ville forsvinne. Jeg har blitt noen som flyttet litt lengre inn og skapte en ny identitet, en ny historie. Han som var manager for Elvis, han der Colonel Tom Parker, var det ikke det han het da? Han var egentlig en nederlender og hadde begått et mord i Nederland, har jeg lest. Han skaffet seg en ny identitet i USA.

som en oberst, han var bare tull, og han var manager for Elvis Presley. Han var egentlig en nederlender som hadde rømt unna, og det var mange sånne i ørkenesuro som hadde stikket fra livet sitt i Norge, som da startet på nytt, eller i eget huet startet på nytt da. Mhm.

ble det nesten som for Norges del en sånn i-Island-relasjon, at veldig mange dro til Island, altså type av kriminelle folk som stod utenfor samfunnet, eller folk som var uønska flykta? Jeg vet ikke det, men det var sikkert mange som var i den kategorien. Island var jo litt, det var jo kanskje lenger unna, det er ikke så langt til Island for øvrig, det var ganske nærme Norge, det ble befolket av vestlendinger, har jeg lest, og så tok de masse slaver og fanger og sånn, så det er iskelementer der også, men

Men alle nordmenn har jo slektinger i USA. Det finnes nesten ikke nordmenn som ikke har slektinger i USA. Det er vel flere etterkommer der enn det er nordmenn i Norge, tror jeg. Har jeg lest? Hva slags sosial status hadde nordmenn der borte?

på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet? Jeg tror det at i New York, i boka mi, så står det at de hadde status som litt sånn enfoldige og litt enkle folk i New York City, altså byen da. Oppe i Minnesota så var det harde, de jobbet hardt, de var kjent for å jobbe hardt. De kommer fra en prutansk kultur hvor folk skulle jobbe, og vi vet at Bob Dylan, har hørt om han artisten, han har oppvokst i

oppvokste Hibbing Minnesota, og han vokste opp med finske tømmerøgere og har lært seg arbeidsetikken fra finske tømmerøgere og norske farmer oppi der, så han kunne vært et musikalsk vrak og dødd tidlig av en overlose av heroin eller noe sånt, men han lærte visst nok arbeidsetikken av skandinaviske eller nordiske innvandrere oppi der, så de var arbeidshommere kanskje litt naive, og i New York ble det kalt «squareheads».

Det var firkant av hodet, litt sånn trauste og kanskje litt sånn ikke så fleksible da. Streetsmart, eller litt lite streetsmart. Jeg vil tro at det var ikke urbanet, for at de som kom til New York da, for eksempel fra Kvinestad og Karmøy da i 1910-1915, det var gjerne religiøse, det kom fra det norske bibelbeltet,

Og det var jo 40-50 norske kirker ute i den norske brokklen. Det var 60.000 eller sånn på det meste i New York av nordmenn, og det var 40-50 kirker. Så det var utrolig mange kirker da, fordi det var folk fra Sør-Vestlandet som tilhørte Bibelbeltet og

Og vi kan tenke oss at de er ikke så særlig fleksible og mottagelige for nye impulser. De lagde da sitt eget norske samfunn med norske bakeri, norske butikker, norske begravelsebyråer, norske butikker og sånn. Alt norsk da, særlig på 8. Avenue i Brooklyn, som bruker lappskavsboulevard. Hahaha.

Men greier du å sette perspektiv, hvor stor var New York blitt på slutten av 1800-tallet, når normen begynte å renne inn her? For å ta Brooklyn, så var det vel, meningen var cirka 3 millioner innbyggere i 1920, i bydelen Brooklyn, så det var 8-9 millioner, så spørs hva du mener med New York, for New York er jo, hvor går grensene? Men det som var spesielt med Brooklyn, var at det var

verdens da har jeg lest største industrielle arena det var der det foregikk mest industri det var veldig mye industri jeg tror ikke det er så mye industri i Brokling i dag i dag sitter de på kafé folk går ikke på Uføtrykk de der men de går på kafé og de selger ting men da produserte de veldig mye produksjon store barnekull delvis og veldig mange innvandrere som da var mye unge menn som dro til å jobbe så det var masse sånn

ekspansiv industri både i New York, men særlig i Brooklyn, som da ikke var helt utbygd da nordmennene kom dit, men som ble utbygd mer eller mindre. Og da var det stort behov for snekkere, som nordmenn var, og det som jeg sa, flåleggere da. Nordmenn var jo kjent som veldig flinke håndverkere. Veldig mange håndverkere dro over, og mange sjømenn beherska håndverk, for var du på sjøen, så kunne du mye håndverk ofte, for det var mye håndverk på sjøen, på havet.

Og de var gjerne interessert i å komme seg landet en periode uansett, og jobbe hvis de kunne, enten for noen norske i havnebassingen, for mange nordmenn drev business der, altså hadde båter som gikk der. Vi mener at på 20-tallet, cirka 60% av de som jobbet i havnebassingen i New York var nordmenn. Du trengte ikke kunne engelsk. En som heter Dagfinn Dorf, han jobbet for noe som heter Todd Shipyards, det hadde vel over 10 000 ansatte. Jobben hans var å dra ut til norske skip,

For å prøye de så de kunne bruke tjenestene hvis de for eksempel trengte noen reparasjoner i New York mens de lå der. Det kunne jo komme femmer norske skip i året i Brooklyn eller New York da. Og da var jobben hans å prøye norske skip og da var det sånn at det var forbudstid.

i USA, forbudt med brennvin og da gikk han opp i båten klatret opp i båten og hadde med seg brennvin og han hadde hore da de friste ham med hore, de hadde en sånn hytte i New Jersey, de her gutta i Todd's Shipyard, hvor de kunne komme da skipperne kunne komme og få seg litt med noen hore, og de kunne drikke brennvin som var ulovlig sånn, hadde da brennvin under jakka

Sånn var det det foregikk da. Og masse nordmenn da i den bransjen, han pratet ikke engelsk, han bodde et liv da han var fra Bergen, Dagfindorf, pratet ikke engelsk og trengte ikke å lære seg det, og pratet norsk og overlevde da i mange år som norsk-amerikansk, sånn der praier av skipper som skulle til 12-dyrskipjart. Var det sånn at...

Var det mange som gikk på denne klassiske historien, som drakk og pulte seg fra gård og grunnhold til påsida? De brukte alle pengene sine og endte å sove ut. Var det en vanlig historie blant veldig mange naive nordmenn? Det var nok en god del som gjorde det, og vi vet at mange som kom til New York, det var unge menn ofte. Ofte var de fra indre strøk, fra Dalom, det var mange fra kysten, og så klart det var flest fra kysten av Nord-Norge.

Men mange kom jo dit da, og det var masse fristelser i New York, det var hore, det var brennvin. Det var ikke sånn at alle endte opp der, men mange hadde en smak av det livet der. Og noen endte da opp og blakka seg, og ikke fordi de ville det, fordi de kanskje ble skjenket fulle eller forgiftet av et eller annet på et utested, og så ble de robba og våknet opp naken i en bakhård dag etterpå. Det skjedde stadig vekk.

og det var noe som heter beach-kambere. Det var sjømenn som gikk i land, og som da vanka i strøka, i havnestrøka, bodde på sånne flophouses eller logius i havnestrøka,

i en gammel enke som hadde en sånn logihus, eller boarding house som det heter i New York. Så bodde de der, og så vanket de på bare, og så traff de norske sjømenn, og så møtte de kanskje nordmenn på skip, for skipa lå gjerne ukesvis, eller ofte ganske lenge. Tok de da med gutta inn til land, og viste dem sted hvor de kunne drikke, og fikk kanskje litt prosenter av

Det de klarte å loppe de karer for, det var beachcombere. Sånn var det mange av i Antwerpen, i New York, i Genoa, i Buenos Aires og San Francisco. Fordi de dro fra havneby til havneby, de her beachcomberne, og var da sånne bomsere i land. De var sjøfolk, men de var i land, og de

og de smilta på da sine egne landsmenn og på andre sjøfolk de var fryktet fordi de kunne lure folk opp i stry, og de stod ofte i forbindelse med folk som jobbet på et boardinghouse for da kunne de preie folk til å bo på et boardinghouse hvis de skulle bo i land, eller de kunne preie noen til å for eksempel komme på en bar eller noen til å dra på et horehus for det var mye horehus der, så det var en del av livet, men det er jo sånn at sånne mennesker blir ofte mest omtalt, de som drakk og gjorde sånne ting, men

men det var noen som alltid endte opp, og noen som ble drept i slagsmål, og noen som drukkna i fylla, og datt ned i havet, og noen ble slått, og så havna de i havet, og så kunne de ikke svømme. Mange sjømenn kunne ikke svømme. Det var helt vanlig at de ikke kunne svømme, så datt de i vannet, så var de drukkna av det. Ja.

Jeg husker du sa i en foregang det var, for da døder de kjappere. Ja, de ville ikke lære seg å svømme, for hvis de kunne svømme så døde de uansett, men da kjempet de mot, og det var mye bedre å bare stryke med. Og mange mente jo at Gud hadde en finger med i spillet, så hvis noen sa noe så...

Så var det Gud som bestemte det, sånn som Maradona mente jo det, fotballspilleren. Hvis han skulle dø, så var det Gud som styrte det. Han kunne gjøre hva han ville. Kunne bruke kokain, gjøre hva han ville, leve usynt. Det var Gud som bestemte når han skulle dø. Og så var det mange som sikkert tenkte blant de sjøfolkene, for de kom fra kor hvor de var barnelærere da. Jeg har noen kompiser som lever på den måten her, tror jeg. Ja, ja. Det vet du noen av. Ja, det vil jeg tro etter et par ti år rundt omkring. Men hva skal jeg tenke på? Det er jo...

New York er jo veldig spesielt som en havneby. Det må jo ha vært sånn ekstremt sånn... Oi, da kom det en fly med. Sånn. Altså havneområder. Altså New York, hvis du ser på kartet, så er det jo en enorm kystlinje, eller havnelinje, som du beskriver i boka, som er 960 kilometer langt. Altså det er tur et tur Trondheim kystlinje, hvor det liksom er

er mulig å drive business og kajer og båter. Det er en helt sinnssyk distanse. Det er pervers langt. Det er et vanskelig forestillelse. Tusen kilometer med havnestrøk, og så ligger det flere båter per kilometer. Vi vet at i Red Hook, hvor mange av skipene var, så var det på det meste i 1880-tallet 1.200 norske seilskip i år. Det ble sagt at det kunne hoppe

tørrskål fra skip til skip bortover og de kunne ligge ukesvis for da kom det korn fra de store leikene altså The Great Lakes da oppi der, og da var det en sånn kornsilo som var bygd da til hvert innere der, hvor korene var så det var altså et sånt havnestrøk, det var altså Sailor Town da, det var navnet på en sånn sjømennenes del av en by, og Sailor Town i New York var verdens største

Og det var kanskje like stort i Kina, men i hvert fall størst i den vestlige verdenen. Og det var selv et hånd i Buenos Aires, London, Genoa, Rotterdam, Amsterdams, mange steder, men der var det stort og ...

Og der var det et spesielt miljø med sånne tatoveringskjapper og sånne horehus og sånne hundeveddeløp og sånne haner som slåss og alle mulige sånne karneval og sånne. Så det var sånn enormt folkeliv da i Selertavn og der brukte ofte sjømann opp pengene sine på fritida. Mhm.

Det er helt for gøy for en ung gutt som kommer fra et lite bygdestrøk i Norge, som kommer til det der. Det er enorme steder der, med enorme muligheter for å ha det gøy, og nyte å få jobb. Det er ingen begrensninger. Også alle disse barene, hvor mange tusenvis av bare som fantes rundt omkring i hele New York. Det var vel 32 000 bare på 1920-tallet, cirka. Og da var det under forbudstida. Da var det forbudt å drikke brennvinn, da var det fortsatt 32 000 bare.

Det blir sagt at det aldri har vært så mye barer som da. Men tenk deg hvis du kom fra Nord-Norge, fra en liten øy opp i Nord-Norge med ti søsken, og så vokste du opp oppi der uten strøm og uten vann, så kom du til New York, som hadde skyskraper og blinkende neonlys og millioner av mennesker og biler og gater, sånne streetcars og sånne hester. Det var hester der før biler kom, en masse biler. Det var et folkeliv som jeg selv husker jeg kom til New York første gang i 1982 da jeg var 17 år.

Vi passerte gjennom i august i 1982, og så var jeg der i november 1982. Bare å gå toget på Times Square var enormt. Det var sånn pulserende liv, og sånn var det enda større forskjell, for eksempel i 1923 eller 1913. Det var en enormt folkeliv som ... Det kan ikke forklares, det må erfares. Mange hadde aldri vært på kino, aldri sett det på film. I dag kan vi se sånne ting på ...

Filmen på internett er likeverdig og det gjør det inntrykk. Er det noen filmer og serier du har sett som speiler den tiden her veldig godt, eller?

Det er vel egentlig ikke det. Jeg har ikke sett så mange serier, men filmer, det er noen som vil lage en bok, lage en film om boka mi, Wulf Larsen. Det er noen som vil lage en spillfilm om den. Den foregår jo der på 20-30-tallet. Jeg har egentlig ikke sett det. Du har jo noen sånne mafiafilmer som speiler tida, men ikke kanskje den norske brokken, den mer italienske varianten. Så det finnes jo amerikanske filmer om amerikansk mafia og

Noen er fra Chicago, noen er fra New York, og noen mafiafilmer har jo handling som er nyere tid også. Mafiabrødet for eksempel, Goodfellas, er en bra film som har nyere... Er det ikke 60-tallet den handler om? Jeg tror Boardwalk Empire, har du hørt om den serien der? Jeg har hørt om den, men jeg har ikke sett den. Det handler om 20-tallet. Det falt deg litt av, tror jeg. Det var en passiv, vellykka serie. Ganske som påkostet store HBO-greier.

Men det blir spennende. Hva blir det nå? Vi må jo snakke om Magnus Wolf Larsen også, som du har skrevet en egen bok om. Jeg har skrevet en bok om han som kom i 2012. Den er ikke til salg noen steder. Det eneste som selger den er jeg. Han ligger noen hjemme i kjelleren selv. Selger han for 100, hvis noen har kritisert? Ja, det gjør du det, folkens. Løften opp her har jo selvfølgelig... Førstebladet ble utsolgt ganske fort.

Så det var tusen, og så trykte jeg tusen til, og så pleier jeg å selge på foredrag. Hvis noen sender meg en e-post på Thor Gottos i ett ord, T-H-O-R-G-O-T-A-S, alfakøljeho.com, så kan det selges for en hundrings. Strålende. Ja, pluss portet, ja. Ja, fem kroner. Men det er tre stykker som vil lage filmer med denne boka. Det kunne vært en tv-serie også, men han var tater da, født da...

født da i mai 1901. Faren var da Tater, faren var født i 1855, faren hadde da blitt etterlatt på landveien i 1863, han var åtte år, og måtte leve alene som en loffer da, og Tater i 1860, det er ganske hardt altså.

Det var ikke noe feriekoloni i det i 1860-tallet å være tater av en som gutt som åtteåring i Norge. Men han var en harling, han ble arrestert, han fikk seg kone og seks barn, og i 1901 ble han drept i Velualvei i Kristiania.

Det var en dame som het Amanda Kvikk, som hadde noe uoppgjort med faren, som het Andreas. Og Magnus så da at faren ble drept. Hun fikk fengsel av en dame, hun var en gubbe. Og Magnus ble satt bort til, i 1904 var det, satt bort til noen på Gjerdrum, like ved der Joeskrede gikk i dag, Leiskrede. Ikke så langt til der Leiskrede var.

eller litt unna, men bort av forrasket her, så ble han bonusen bonde, og det ble sagt at han var i sånn rødt hår, og i dag ville de sagt ADHD, hyperaktiv. Han gjorde noe faenskap der, og ble banket opp etter hvert av bonden, og sendt til noe som heter Idioten i Oslo, eller Kristiania, som var et gutthjem for vanskeligstilte gutter. Han ble sendt videre ned til Brunlandet, til en fosterfamilie der,

Og der ble han banket av fosterfaren. Fosterfaren hadde tatt hua hans i en bøtte med vann, og så slo han på reva. For da hadde hun hua i vann, så hørte ikke naboen at han skreik. Så banket han opp læren sin på skolen, så dro han til sjøss, og så boksa han mot en kar nede i Nederland, og så endte han opp i New York i 1920, da var han 19 år.

Jeg kan godt fortelle hele historien hans, men stille noen spørsmål, eller så blir jeg bare langt over. Hvorfor var han så voldelig? Kom det noe fram av kilden av det, at det føddes sånn, blitt sånn, en blanding? Han var jo da tatere og tatere reiste til lands og til vann, så han skrev fire bøker om tatere. Og denne er nest siste. Og han vokste opp i en familie hvor det var...

sikkert en hel slossing blant tatere, eller i hvert fall innbyrdes blant tatere, at tatere sloss seg imellom. Og du vet at når de ble plassert bort, fordi faren var død, og mora, hun fikk seg en annen mann, så det var jo noe som et norsk misjon blant hjemløse for tatere, og da tok de unga fra familien, fordi de skulle slutte å vandre. Det var syndig, det var straffbart å vandre og være hjemløs

Så han ble sendt til en familie, og det var sikkert derfor han ble mer vrang, fordi han var hos en fosterfamilie og ble handet hardt, for det ble sagt at tatere hadde vandringsblod i seg. De hadde en egen trang til å vandre, særlig om våren. Så det begynte å boble, det reisende blod om våren. Og da kan vi tenke oss at han da hos en fosterfamilie ble...

Han ble sikkert da stemplet som en urokråke, og det gjorde at han ble mer hissere da, og det var jo den sterkeste rettssummet i alt, så det kan være grunnen til at han ble som han ble. Hva var motivasjonen for å ta imot for eksempel den faste familien som tok ham imot? Er det som de tenker å

og så bruker han som arbeidskraft på gården sin og sånne ting. De fikk penger. De fikk penger for det, ja. Fattigstyret i hver kommune ga det litt penger. Hvis du for eksempel fikk 40 kroner om måneden for å ha en sånn type på garen, så tenkte du, ok, nå får vi 40 kroner om måneden for å ha han her. Vi dyrker mestparten av maten, vi har mjølk, vi har poteter, vi har kjøtt, vi har egg. Så han er uansett bare i kosten her, og han jobber, så da kan vi ha gratis arbeidskraft, eller til og med tjene på det.

Gale tok over mot sinnssyke. Det var Gale som hadde 10-20, til og med 30 sinnssyke. Eller foreldreløse barn da. Tenk deg hvordan de burde behandlet. Forferdelig. Gabel Sklodt skrev i boka De Vergeløse, som er en film som kom på 30-tallet om De Vergeløse. Det var et system som var helt forferdelig for mange. Noen hadde det bra, andre hadde det jævlig. Han hadde det ganske vondt. Han Magnus kom til to familier. Først en i Gjerdrum, en i Brunnhanes.

Da han ble konfirmert, han hadde banket opp læreren på skolen også, så hadde han jo også... Hvorfor gjorde han det? Nei, han var jo sterk, og det var sikkert morsomt å banke opp læreren hvis du var sterk. Han hadde jo armer som vekubber, hadde rødt hår, han var 1,78 og veide vel over 90 kilo, eller borte mot 90 kilo. Ganske tidlig i livet, bilder på boka, der er han bare 19 år, og armen er jo som vekubber, han har ikke løftet en vekt av han, han har gjort hardt gagearbeid på Gjerdrum og i Brunanlese.

Og da ble jo sånn at folk satt til de tyngste jobbene, og det er jo typisk da, at han måtte være sikkert trell, altså nærmest sikkert en slags slave for bonden,

De som ofte tok sånne var folk som var interessert i å utnytte arbeidskraften. Jeg vil tro at jeg fulgte han i livet. Han var urolig som type, og i dag var det sikkert sagt ADHD, hyperaktiv. Da var det bare energisk eller virksom. Urolig. Er det en av de historiene som har satt seg mest hos deg, av skjebner på den tiden? Den historien er også en som heter Josef Helvete, som er født året før. Jeg skrev en bok om han nå.

Han var åltater, han var ikke i USA, han var tømmerøgre og bodde i et tømmerkorg i 30 år og hadde ikke pute, hadde hudpute eller vekube som hudpute. Men det er de to historiene jeg skriver i bøker om Josef Elvebakken eller Helvete og Magnus Wulf Larsen. For da han kom til New York så hadde han jo

han drakk jo ikke, han var interessert i å gå på skolen, han var en ordentlig kar, helt ved kan vi si, men så begynte han å bokse da, så han bodde på det norske sjømannshjemmet der, og da skjønte han sjømannspresten og en kar som vanket der, at dette er en type som kan bokse, så han begynte da å jogge nedover der, og bokse da, skyggebokse mens han løp, og så begynte han å bokse og trene på et sånt institutt der, så

Det var jo verdens boksehovedstad, New York. De beste i verden var jo der. Og hvis du var i New York, så kunne du møte de beste mye lettere enn hvis du bodde i Norge, for eksempel. Så fra at du forlåt Norge til USA, var det rett inn i den banen der, eller hvordan utdarte livet hans deg når han kom?

Han var jo først en liten periode i Australia som gullgraver. Han prøvde å grave etter gull der. Han vennstret i Fremantle på Vestkysten i Australia. De reiste på det tida, altså tekte distanse da. Ja, han var på sjøen og reiste på verdenshaven og var borte i Fremantle. Så var det gullrørs i en stand der, for det var jo flere gullrørs i Australia. Første var vel i 1850-tallet kanskje, i 1860-tallet, i 1890-tallet. Men det her var et gullrørs da rundt

hvor han var, sammen med en kar og holdt på tørstjern. I hvert fall så kom han til USA. Da hadde han tenkt å bli boende der, vet vi. Han hadde tenkt å ta utdannelse og kanskje få en degree i USA. Hva som jeg sa, Ed Rulie, han var ordentlig kar og mønstra, hadde penger i lomma, råd til å bo på sjøfarsmøn. Var det på sjø, så fikk du lønn for

Fikk du lønn for å jobbe, så kom den inn i boksebransjen. Det er en gube bransje med sånne...

Det er i dag, hvordan var da? Det var helt forferdelig. Det er jo jævlig filmatisk, det med boksing. Holbe, du elsker jo å lage sånne boksedramer. Den boka skrev jeg for å lage, når jeg oppdaget historien om Ulf Larsen, for han bodde jo i Jørknesur. Det var der jeg oppdaget han bodde i Jørknesur, og han ble kalt Ulf Larsen etter en karakter i boka av Jack London. Ulf Larsen heter den boka på norsk, og den heter jo The Seabulf på engelsk, amerikansk.

Jack London som levde fra 1876-1916 og skrev masse bøker, pumpet et bøker da han ble bare 40 år. Han oppkallte etter han da, og når jeg skrev boka så tenkte jeg at dette er en film, dette må bli en film, for dette er bedre enn en Hollywood-historie. Dette er en nordmann som kommer til New York, og så bokser mot en som heter Gene Tunney, som senere boksa mot Jack Dempsey, som var verdensmester, og boksa mot historier. Han var ikke en særlig smart bokser,

Han var sånn crowd-poliser da. Han boksa kanskje mindre, mest med nevne, ikke så mye med hjernen, for skal det bli god i boxing så må du bruke begge deler. Han brukte ikke så mye hjern, tror jeg. Han slo da, og mye av den gjorde virket litt dumt, men han ble en crowd-poliser som mengden elsket han, altså tilskårene elsket Wulf Larsen, og han dro store publikumsmengder på Madison Square Garden. Yes.

Det er jo morsomt da. Og så ble han slått ned, og så reiste han seg og boksa igjen, og han ble nesten slått i hjertet og reiste seg og boksa videre, og mengden jublet, han måtte bæres ut, og han kom igjen, og han blødde i trynet, og han var populær hos damene, så det ble sagt at han var populær hos damene, og han kan ha hatt noen løsunger, unge på å si, men vi vet ikke det, men de er i så fall født av på 20-tallet, og hvis de lever nå, så pendler de mot 100 år. Det må jo være tilfelle.

Altså det er jo tenkt det var mye lausonger som har vært på den tiden der som ikke er blitt systematisert. Det var jo sånn at Josef Helvete, han hadde to unger, som vi vet, på siden, det kom frem. Så han hadde i stedet, han hadde rødt hår, som jeg sier, og han hadde sånn

Han var vel ikke sånn typisk kjekk, han var vel sånn, ikke styggpen, men han hadde et utseende og væremåte som en viss type, alle damer. Som en bad boy greier? Jeg tror alle damer er fascinerte av sånne typer, alle vil ikke være sammen med sånne typer, noen vil ligge med dem, men han var en sånn type som visse damer fikk en sånn morsinstinkt for, for han klarte ikke å ta vare på seg selv, for han boksa og så brukte noe penger på tull siste,

Han var ikke ond, han var godhjertet type, han spanderte på andre, han...

Han fikk etter hvert smaken for brennvinn. Når han drakk, så drakk han noe som en nordmann. Han drakk ikke litt, han drakk veldig mye. Så han endte opp på fylla og brukte opp pengene sine og tjente penger fort og brukte dem fort sånn var det i bokseverdenen. Så han ble litt kjendis i New York? Kjendis i den norske brokkelen og veldig kjent i boksemiljøet. Hvis du leser gamle New York Times, så kan du lese om Wulf Larsson. Det står om kampene hans. Fordi han var proff i så mange kamper. Først var han amatør, og så var han proff.

så kan du lese om kampen, og det var en gang hvor han boksa, og han måtte rømme da fra ringen, for han slo ned dommeren. Så han gjorde mye sånne morsomme stønt, og fikk 10.000 tilskur etter seg, og så var han oppe i Boston, og så var han i Meksiko en periode, og så var han i Kanada, han flakka rundt da, og tullet bort mulighetene sine, og hadde en veldig fysikk, og var sannsynligvis som råmater av det, fysisk,

i stand til å være blant de beste i verden, men han brukte ikke intelligensen sin og var kanskje litt for enkel oppi hodet. Tenker du ikke når du skriver de bøkene her og alle historiene med disse ekstreme reisene frem tilbake og hele virrelivene, hvor utrolig rolig liv vi lever nå? Veldig rolig. Han her måtte jo kjempe i livet. Han måtte tåle å blø. Han fikk slått opp øynene, han fikk hjernestusse, han fikk

Skaldebank, øya blødde og nesa ble knekt flere ganger, og han så ut som en kjøttkake i trynet etter kampen, gikk rundt med hvit bandasje og satt på bare i den norske brokkelen og fikk påspannert brennvind, fordi de digget av vulflasjen, for han var veldig populær blant nordmenn der. Men det er klart, når du skriver en bok, så komponerer det en bok, og boka er bare 100 sier.

Så du leser boka fort, som du gjør på en time, så får du i ansattet kanskje leve det mer intenst enn de gjorde, men han var et samfunn hvor det var mer vold, mer slossing, mer farer i hverdagen, flere som drukna, flere som ble kjørt i hjerne. Så vi lever veldig beskyttet og fint i Norge i dag, polstret liv, det er bra det, kanskje ikke bra for mye, men det er helt riktig at vi lever sannsynligvis i et av de mest polstrete

tidsalderen i verden, Norge er veldig fin sånn hvis en vil ha det sånn. Det er kanskje groben for mye depresjon og sånt også da, tror ikke jeg? At det er min sammenheng der. Sannsynligvis, og hvis en er i dårlig humør og deprimert, så kan man bare komme seg ut og være aktiv fysisk.

Som sjømann så jobbet han cirka minst 84 timer i uka. Det var minst arbeidstid. Det er jo 12 timer om dagen bare. Da var det fortsatt 12 timer fri. Jeg har jo snakket med folk som har vært på sjøen i 30 år, og de jobbet aldri så lite som 84 timer i uka, sa de. Det hadde de aldri gjort.

De jobbet jo mer enn 12 timer om dagen. De hadde ikke noe annet å gjøre av det. Og så sover de og etter. Men du kan tenke deg hvis du jobber 84 timer i uka, og du er på en båt hvor det er 3, 4, 5 eller 10 meter høye børger, og enten kaster du opp, eller så vagger du rundt og prøver å gjøre ditt beste,

så har du ikke så mye tid til å tenke på om du føler deg vel. Selv om det var nordmenn, så var det sannsynligvis en type som var mye mer hardføre. De hadde mye av de samme behovet som oss, så klart. Følelser og sånn. Men de var sannsynligvis mer hardføre og mindre godt vant.

Det har gått fire generasjoner fra det her, og da har nordmenn blitt på sitt vis ganske bløte og mjuke. Særlig har den forskjellen vært store for menn, tror jeg, for at menn da var villige til å risikere livet sitt i krigen, de var villige til å risikere livet sitt på havet. For mange sjømenn, det ble sagt at 10% av de sjøfolkene som rundet da,

er det Kapp det gode håp, eller noe sånt i Sør-Amerika der, Kapphorn eller hva det var, Kapp det gode håp, er det ikke det? Jeg husker ikke hva det er. Det der, 10% av båten sank jo. Men hva var grunnen til det? Var det på grunn av de sterke strømmene og uvær og sånt? Det var vel det, men veldig mange sjøfolk forliste, og mange fiskere drukkna. Jeg leste at det drukkna tre i Norge i januar.

Det drukna vel litt tusen i Norge per vinter på den tiden her, cirka. Og det var jo kanskje fjerde parten så mange folk i Norge som det er i dag, eller noe sånt, eller kanskje litt mer da. Men altså det var et risikosamfunn, og særlig var det på sjøen, så var det utsatt for mye risikoer. Ikke bare forlis, men andre arbeidsskader, folk datt ned og brakk bein og slo seg, og det var ikke noe særlig uføret pensjon å få, så

Det var et mye tøffere samfunn. Det amerikanske samfunnet er mye tøffere enn det norske i dag. Da var det amerikanske sikkert tøffere enn det norske var da. Mer brutalt og større i Norge var det slekta som tok vare på det. Var du i New York alene, var du overlatt til deg selv. Da hadde du ikke familien. Han var i Tater og vant til å ha slekta rundt seg. Han hadde ikke noen søsken der. Han hadde ikke noen foreldre som faren var død av. Så han hadde ikke noen familie. Da var han overlatt mye mer til seg selv.

Og han hadde ikke det fellesskapet som Tater hadde i Norge, eller det fellesskapet han hadde med

med andre bortsatte barn på en gård. Det er tilbake til det at vi har nordmøttet soft, og sånn, det er jo sånn der, likevel, vi er en sjøfartsnasjon, menn som har reist ut på sjøen, de hadde fortsatt en sånn barneflokk på 10, 12, 14 unger uansett, selv om de på en måte var lite hjemme. Paradoxen nå er at nå er vi hjemme hele tiden, men vi lager jo ikke mer enn 1,5 barn per husstand. Mange hadde det, vi vet at, jeg har jo snakket med folk som er sjøfartsavkom, og da faren var hjemme fra Lofotisk en gang i år, og da

fikk mora en unge enten annenhvert eller hvert år. Det var jo sånn det var, du fikk vel mest mulig unger. Mange gjorde det, ikke alle, men mange gjorde det, og mange fikk jo ikke unger. Hvis en fikk ti og en fikk ingen, så blir det jo snitt til fem. Men det var veldig mange som ikke hadde unger, og mange som hadde løseunger. Jeg har lest en stand at kanskje ti prosent av de som ble født i 30-årene hadde en annen far enn det som ble oppgitt. Og mange av de sjøfolka var innom havner her og der, og hadde kanskje unger i flere land.

Så det var en... Å slappe å betale barnemidrag også, sannsynligvis, ofte. Så sjøfolk var en type menn som levde på vivanke, og mange var jo sjøfolk da kanskje fra de var 15 til de var 25, eller 15 til de var 30 år, til de fant en dame i havn i Norge eller en annen stans, og

Men nordmenn har blitt softere, og de har jo folk blitt i verden. De her gikk jo ikke i barlagen, de begynte jo på skolen, gikk litt på skolen. Også ...

Magnus Fulf Larsen begynte å arbeide med kroppsarbeid da han var fire år. Tung kroppsarbeid da han var fem-seks år. Han var jo bjønnsterk før han var ti år. Det er klart at ikke av den strøm, ikke av den innlagt vann, da blir du en annen type enn i dag. Vi har det veldig bra i Norge i dag, det er fint, men

I dag kan vi leve på hytta i noen uker i året og leke at de er villmenn, eller dra på ekspedisjoner. Jeg tror det er sammenheng med alt det her vi har pratet om det siste kvarteret med, at det er jo i Vesten som det snakkes om at menn har rekordlave testosteronnivåer, og at vi er...

Ja, at vi er mer deprimerte, det er mer psykisk helseplager, og det her med lave testosteroner, det henger jo med med at vi også føler oss som litt mindre menn. Ja, jeg har vel lest at hvis du for eksempel la løfte vekter, så

så øker testosteronnivået. Hvis du driver med kroppsarbeid for eksempel, er mer ute. Hvis du sover for lite, så synker testosteronnivået. Hvis du arbeider ute, eller er aktiv ute, passer mengder, ikke overdriver det, for sliter det ut, så synker testosteronnivået. Hvis du bruker kroppen, men er veldig skapt for å bruke kroppen, enten løper rundt, eller løfter ting, eller driver med noe fysisk,

Det er mannfolk skapt for. Damer tror jeg ikke lider så mye av å ikke gjøre det, fordi de er også skapt for å være aktive, men kanskje ikke så aktive som menn, ikke så utagerende aktive som menn, som kanskje til og med er skapt for å slåss, dessverre. Hvis du da er mindre aktiv, mindre ute i frisk luft, så produserer du mindre testosteron naturlig, så

så føler jeg sikkert mindre som det. Jeg har jo hatt noen ungdom på skoplanting, og det er jo ikke så tungt arbeid det var, men da går du ut i skogen, og da kjenner du at det begynner å boble i atestrosteronen. Da gjør du kroppsarbeid. Det skal ikke så mye til. Noen få dager eller noen uker, så merker de fleste forskjell. Får de rødfarge kinnene, og da begynner muskler å bli fast og sånn. Det her var jo sånn som Magnus Fuf Larsen, han var jo da kroppsarbeider mye av livet sitt også.

han var sikkert alfa-rissig for eksempel, kort lunte, og han hadde jo den der regelen i livet at hvis det var en kompis som ble plaget av noen andre, så skulle han slå tilbake. Han var ofte ikke så blandet inn i slåsskamp selv, men det var kamerater. Hvis han var på en bar i Brokken, så var det en italiener som drev å kødde, en mørk italiener som kødde med en blå nordmann. Så kom mulflasjen og

Han skulle banke opp han italieneren. Han var den typen som gikk imellom og sloss, og da ble det slossing ofte uten at han var egentlig innplanet selv fra begynnelsen. Du har jo en sånn kopis i farten sin. Jeg kunne tenke på noe sånn, ja, det høres veldig ut som han. I oppveksten min i Brummenavn var det slossing ofte på skolen, og det var visse typer som sloss. I friminutten stod det folk og ringte rundt og heia. Jeg har aldri vært i slosskamp, men det var noen få gutter som sloss mot hverandre, og så var det slossing på fest da.

I dag så står det i aviser hvis det var slossing på fest, da ville det stått i aviser hvis det ikke var slossing på fest. Ja, forskjellene. Ja, men det var mye slossing på skolen. Det har gjort et stort nummer. Det har blitt slossing ut på skolen her på barneskolen eller ungdomsskolen på Fornebu, tror jeg. Jeg tror det, men det er noe med at

Det er mindre slossings generelt, tror jeg, blant norske ungdommer. Vi ser at en del av de innvandrene og flyktningene er mer aggressive gutter i hvert fall. Og mange av de som da slåss går sannsynligvis på retalin, eller blir dopet ned av, eller går hos psykologer og pedagoger som kan roe dem ned. Og mange går nok på retalin, tror jeg, av de som slåss før, eller for 70-tallet, 60-tallet.

Men vi ser at graden av aggressivitet hos kultur varierer gjennom tidene, og varierer nå da. I Norge, hvis du går til en skolegård med mye flyktninger, mye innvandrere, visse typer, nordafrikane, mye muslimer for eksempel, det viser seg at mange av de er mer aggressive. Det er bare sånn det er.

Og de har kanskje det som en kode, survival- eller overlevningskode. Men det er jo tilleggsparameter her også. Folk som utvandrer er jo ofte gjerne menn også, eller gutter som er eventyrlystende, og som er...

i stand til å kunne tåle tøffe takt, som har jobbet mye på båt hele livet, som er robuste. Men det er jo de som utvandrer, og det er på en måte det jeg tenker alle de europæerne som dro til USA. Ekstremt mye robuste folk som drar over dit. Det er jo ikke folk som liker å kose seg på gården hjemme som blir flyttet over dit. Også med slavene tok de aller sterkeste å flytte de over dit. Ja.

Ja, det var jo ikke akkurat pingene de som dro til USA. Det var folk som for det første hadde ressurser til å dra, og folk som orket å dra, og folk som var motivert for å dra, og folk som var motivert for å jobbe hardt for å tjene mye penger.

Så det var mye sterke typer som kom til USA. De fikk veldig bra utvalg av europeisk overskuddsungdom, mye unge menn. Motivasjonen er mye å si, og mange var veldig kristne eller religiøse, og folk som er veldig religiøse har ofte også sterk motivasjon av ulike årsaker. Så det er det riktige det. Vi kan tenke oss at

For 100 år siden var det mange som ville opp og fram her i verden. Det ga seg muligheter som de ikke hadde ellers, og da var det en ekstra sterk motivasjon. Det må jo ha vært en veldig sterk genpull i USA, med tanke på at det er så mye sterke menn. Det var jo mye alfahanner som har bygget opp og overlevd. Jeg tror nok at hvis du ser på det amerikanske idrettet som er populære, ishockey, amerikansk fotball, særlig slåssidretter,

Baseball er kanskje ikke så mye slåssidrett, men det er slåssidretter hvor folk sitter og drikker øl og spiser popcorn og er feite ofte og ser på folk slåss. Det virker jo jævlig kjedelig, synes jeg. Men det amerikanske idealet, det er mer sånn brauten her. Det er mer tøffere. Vi ser på Trump, han er kanskje erketypisk. Ikke at alle er som han, men han er en parodi på hvordan amerikanene kan være både i kjeften og i væremåten.

Men han kunne jo ikke blitt produsert i et europeisk samfunn i dag. Det er bare et USA som kunne produsert en sånn type, og det er jo en slags arv etter et samfunn hvor det var...

hvor det var tøft å slå seg opp, men amerikanere er veldig overleite folk, jeg liker jo amerikanere, de er jo vennlige og kanskje litt overfladiske, men jeg har bodd der i to perioder, så jeg liker amerikanere godt, men liker kanadere bedre, fordi jeg liker europeere. Amerikanere er ofte veldig overfladiske, og jeg vet aldri hvor jeg har amerikanere, for de sier noe og mener noe annet, det er litt sånn premunstrert i logikken sin, og

Mens kanadere er mer europære og mer ... Jeg sier at amerikanere prater høyt, fordi TV-en har alltid stått på. Så de vet ikke om noe annet enn å prate høyt, mens kanadere prater lavere, og der låser ikke dørene, og det er mye mindre drap, for eksempel, og mye mindre kriminalitet i Kanada, men det er jo samme land egentlig, til syne av at det er jo ikke det altså. Men det er jo for at de er tettere på naturen, at de har den der strenge kulla som skjerper mennesket på et eller annet vis, eller?

Jeg vet ikke, men det har jo ikke hatt en slavehandel. Det har ikke hatt klasseskille der, eller raseskille, eller hva man skal kalle det. Og så er det mye færre. Det er jo tiende parten av det er USA, kanskje. Og så er det mer fransk preget, kanskje, enn USA, som er mer preget av en sånn lapsk, jeg vil si, av forskjellige nasjonaliteter i Europa. Brutanere, italienere, tyskere, skandinavere. Irer. Irer er jo ganske tøffe folk.

Det amerikanske språket er jo delvis, men jeg, resultatet isk. Hvis du drar til Irland, så snakker de jo litt sånn amerikansk. Så de fikk nok mye impulser fra, først fra England, og så etter hvert fra Irland og Tyskland og Italia og sånn. Men da de kom til, nordmennene kom til New York, så

så var sjømenn en egen sort, det var en egen breed, og de hadde et fellesskap, de hadde en måte å være på, så hvis de kom dit, så visste de at de kunne møte like sin i land, og de kunne alltid finne nordmenn å vanke ved, og de kunne alltid finne norsk båt å dra videre med, så de tenkte å bestemme seg da de gikk i land, hvor lenge de skulle være der. Jeg sier litt også, bare gå tilbake til den tiden der, kulturer...

eller folk av en kultur tiltrekker seg folk som er like seg selv. Altså, man ser jo gjennom hele menneskehistorien, gjør man ikke det? Jo, ja. Man leter etter sine egne. Ja, og det er jo typisk, jeg traff en australier her fra Norsja tilfelligvis, og så lurte jeg på, har du møtt noen årlige til folk i Norsja? Ja, jeg har møtt seks australiere, og nå har du sånne apper da. Nå har du sånne apper.

så de kan finne hverandre. Jeg hadde jo ikke bort å møte en australier borte i gata her. Så da drar jeg altså fra Australien til Norge, og så loker jeg rundt her, og det er fint i Norge, om sommeren. Og så eneste du gjør, er å mengde deg med andre australier som du finner via en app. Det er ikke så jævlig...

Du får jo ikke ut til horisonten så mye da, men det her var jo nordmenn som dro til norske logihus, som dro til norske enker som leide et hus i Brooklyn, som dro til norske typer som skaffet hyre, og som etter hvert gikk i land og som bosatte seg norsk-amerikanske settelmenn, eller til og med fikk norske koner, altså norske kjærester, eller gikk til norske horer i Brooklyn eller New York.

Men bare se på hva nordmenn gjør når vi drar sydover da. Om vi skal ha en skytte eller bosette oss i Spania, eller om det handler om å dra på sydentur til Hellas og sånn da. Vi vil jo dit hvor andre skandinavere er. Ja.

De fleste av oss. Ja, jeg snakket med en kar som har vært i et sånt sted, og er det ordentlig å si at det er ikke ordentlig å si til bare gamle norske pensjonister og drikke brennvin og vin, det var ikke noe visst å dra dit, for du kan liksom stikke på kjøpesenter hjemme, sånn er det fortsatt, og det er mange som kommer til Norge av nasjonaliteter som bosetter, så det er typisk for mennesker, det er ikke bare typisk for nordmenn, men for mennesker, tror jeg. Ja, på se på Gran Canaria og sånt, det er jo...

norske navn overalt der, og butikker, og spar, dagligvarerbutikk. Og det som er spesielt med boka Øyrekunnesur, er at da i 1921, så da var det sånn at det var krise i skipsenegingen etter krigen. Det var jævlig mange arbeidsledelser. Under første verdenskrig var det mange nordmenn som hadde vært på amerikanske skip, for da fikk du gratis, eller da fikk du statsborgershopp da. Plutselig fikk dritbra betalt, var over dobbelt lønn på mange amerikanske skip under krigen. Og du fikk amerikansk statsborgershopp hvis du verva deg som soldat på

Enten at det var soldat, eller hvis det var første verdenskriget, frem til 1918, 11. klokka 11, eller hvis det var enten at det var soldat i krigen, eller at det var på amerikanske skip som gikk i transport. Det var veldig ettertraktet blant sjømenn å få det statsbordetskapet i USA, i tillegg til sitt... Veldig ettertraktet, og norske sjøfolk var ettertraktet, for det var jo sånn at etter...

Etter USA, England og Italia var Norge verdens fjerde største sjøfartsstasjon i antall sjøfolk og båter, men hvis du tar relativt sett, var Norge verdens desidert største sjøfartsstasjon lenge, og i 1920. Men det var sånn at det var et krakk da. Og så hadde du her Volstead Act, det var en norsk-amerikaner som het Andrew Volstead, han var, anene var fra Voss, han var senator fra Minnesota,

Han fikk et sånt akt hvor all alkohol sterkere enn en halv prosent ble forbudt. Forbudstiden startet i 1918 og valgte i 1930. Da startet den ulovlige hjembrenningen. Det hadde aldri vært så mye hjembrent som da. 32 000 barer, ca. 8 000 barer i Brokklen. Da var det mange sjøfolk som ikke fikk hyre.

Det var mange sjøfolk som da ikke hadde lovlig opphold i land. Det var 60 dager. Og de begynte da å gjemme seg på et sted som et...

Smoke-lotten. Altså, smoke, det var da sleng for ulovlig brennvin. For når du lagde det, så brant det ofte. Brant, da. Og lott er tomt. Så på noe som heter smoke-lotten, nede i Red Hook, der var det 12 kvartaler stort sånn der dyngområde som det offentlige hadde, da, hvor de hadde sånn skrapdynger for sånn elektrisk, eller ikke elektrisk, men sånn

Ja, sånne biler og bilvrak, det var ikke så mye bilvrak da, men det var sånne jernting da. Skråg og... Ja, skråg, ja. Det lå der, og der var det norske sjømenn som begynte å bo da, som var jo lovlig i USA og New York. De slo seg ned på den dynga der og begynte å drak da. Mm.

Når du sier dynge, er det sånn at det ligger søppel der, at det er lukt som i form av en søppeldyng, eller er det mer at det er industriell søppeldyng? Ikke så mye lukt som vi tenker i dag, for da var det sånn at det var ikke noen dynge i New York hvor det var mye mat, for folk spiste jo for det første maten sin selv, og hvis noe ble kastet, så ble det plukket opp enten av råtter eller av folk med en gang, eller gjerne begge deler. Så det var mer en sånn dynge hvor det var ting som

hadde med bygging for eksempel av store hus å gjøre, det var over 12 kvartaler. Og der slo en del nordmenn seg 1921 ned og bodde da som, kan vi si, ulovlig, ikke asylsøkere, men som ulovlige migranter. Og der begynte noen å bygge enkle hytter med tønder og flak og sånn. Og der var det en kar som het Karl Holm som gikk ned over søndag 27. februar 1926. Han var fra

Han var fra Ryfylke, eller Råland, og han bodde da i New York og var religiøs og jobbet for det norske Blåkors. En slummisjon, og han hørte av noen gutter at det var en del nordmenn som holdt til på det som de kalte småklotten.

Han gikk ned dit og dro ned dit søndag 7. februar 1926. Der så han noen norske gutter på 20-25 år. En som bodde nede i en søppelhøl. Under noen søppel lå det en kar. Det var sikkert for å få liv for regnet, for det regnet jo jævlig ny nok. Det kan være snø der også. Surt av vinteren. Han var like ved havet. Og ...

Her var det folk han syntes synd på. Det var unge gutter. Han var voksenkar. Så han dro hjem om kvelden og leste i Bibelen, og leste om Moses som gikk gjennom ørkenen, og som da gikk gjennom ørkenens sur, som var en sånn ufrukbar ørken, hvor det var helt forferdelig å være. Det kalte han da sted. Han døpte småklotten for ørkenens sur.

Det kom ut i aviser av nordisk tidene som kom i New York. Det var hundrevis av norsk-amerikanske aviser på det meste. De to største i New York heter «Norges Tidene» og «Norges Posten».

Og de begynte å skrive om dette området som heter Ørkenes Hur. Og det vi må huske på er at da lå den norske befolkningen bodde i en fattig del av Brooklyn, i Red Hook. Der lå kirka, sjømannskirka. Der var det så jævlig farlig, ble det sagt, å bli ranet. Hvis du var full, skulle du gå midt i veien for en større sjanse til å bli ranet på fortiden og bli kjørt av en bil. Hahaha.

Og der bodde det en som het Al Capone, som senere var mafiakong oppe i Chicago. Han vokste opp der da, og vi vet at kjerket hadde i snitt 800 besøk i døgnet. Altså 800 besøk i døgnet. Der var det en dame som het Tante Clara, en ugift dame fra Bergenskanten, som da spilte i Kyron og lagde vafler til gutta. For der kunne de lese norske aviser, der kunne de få brev.

Hvis for eksempel jeg var på sjøen i 1923, så kunne jeg si til familien før jeg dro at jeg drar innom New York, send noen brev til kjerka der, eller kort. Så kom det dit, så lå det masse brev av norske aviser, og der kom det nordmenn som bodde i New York og vanka. Der var det underholdning, og det kunne være hyggekvelder. De spilte kirrang, som er et gammelt spill.

Og der kom gutta, og du vet, det er traftige kamerater, og det var da mulig å finne, hvis for eksempel Per Hansen fra Molde var der, så kunne han høre etter Kåre Hansen fra Stavanger. Det er traftige hverandre, det var sånn nettverk da. Og det lå i Red Hook da, og senere ble det flyttet, etter at nordmennene flyttet seg, for nordmenn bodde altså i det fattigste området, og var fattige.

Så Ørkenens sur var da ikke så langt unna noe som heter Bethesda, så var det en norsk slummisjon. For akkurat som det var norske kirker og norske baker i restauranter og norske begravelsebyråer, så var det også norske slummisjon. De skulle misjoneres blant sine egne på norsk. For at vi vet at

Det var ikke alle som snakket engelsk, og de likte å misjonere blant sine egne. For da var det flere som etter hvert kom det italienske katolikker til Jørgen Sjur og skulle misjonere. Men det nekta nordmennene. Vi skulle ikke ha noen degos der, for de kalte italienere for degos. Skulle ikke ha noen degos der. Skulle være nordmenn som serverte mat og predikerte. Skulle ikke ha noen katolikker der. Norge hadde jo reformasjonen i 15, 16 og 13, så det var vi ferdig med.

Så det oppstod altså på Ørkenes hus, det som ble hett Ørkenes hus, det oppstod et lite samfunn. Og den første som bygde en ordentlig hytte der, han het Erling Olsen. Og det skal skje i 1928. Eller 1923 eller noe sånt, jeg er litt usikker på når det var, men det kan ha vært litt, det var sånn 1928-1928,

Og han ble kalt borgermester av Ørkenes Hur. For det hadde vært gutter som bodde der før. En som heter Greven fra Stavanger. Han bodde der fra 1923. Han levde på brennvin og luff, ble det sagt. Og overlevde i mange år. Det var godt gjort, for det var jævlig mye dårlig drikke der. Men Erling Olsen da, han var borgermester av Ørkenes Hur. Og han regjerte med sunn fornuft. Og jeg knyttet ned ved, ble det sagt. Hahaha.

Og så, sunn for luft, de møttes da. For at i Ørkenesur så oppstod sånne klinger. Det var for eksempel gutter fra Larvik, Oslo, Fredrikstad, Karmøy, Stavanger, Haugesund, Bergen bodde sammen i klinger. Og så var det en som var kong av hver klinge, og så var det en som var borgermester av Ørkenesur. Og det var samhold da nordmenn hadde seg mellom, og det var samhold i klingene. Og etter hvert så lagde de sånne gater, Depression Street,

Hoover Avenue, for Hoover var jo president, republikaner, og noe som heter Death Valley. Der var det åtte mann som i august 1930 var det en kar som het Adler Olsen fra Fredrikstad, som hadde vært der i blokken og kjøpt brennvin, altså småkt. Og Munchheim, som nå er hett, hadde kjøpt med til karen som var borte i leieren, og han begynte å drekke av det her. Alt brennvin er gift, alkohol er gift, men dette var ekstra giftig da.

Så flere begynte å bli helt sånn krakilske, og de mistet syn og begynte å vire rundt. Det var sju som døde, og åtte til, eller det var åtte mann som døde i løpet av et døgn. Og det her var en verdensnyhet, det sto i verdenspressen New York, Washington Post sikkert også, at åtte nordmenn, eller en...

En russer og sju nordmenn ble forgiftet av brennvinn. Det var sånn tresprit som de kokte opp på melk, var det ikke det? Ja, det var det. Og så var det også en veldig manndomsprøve, at du skulle tvinge de i deg å jobbe videre, og de som ga seg, de var pyser og sveklinger. De som ga seg var pyser, og hvis du...

Hvis du ga deg, da var det pudding altså. Og så var det en som døde ganske lenge før de andre, men han bare lå der mens de kjørte på videre. Ja, han lå der. Det er kjøkt. Og dette her var i 1930 da, og da hadde innbyrtallet i Ørkenes, hun vokste ganske kraftig. Så det som skjedde var at da ble... Så ca... Nei, da var det kanskje 152 som bodde der, nesten bare nordmenn. Da var det svensker, dansker og finner.

Men i hvert fall, da ble alle hyttene sanert i 1930 om høsten her. Og hvis vi går til 1929, da hadde det vært et krakk på børsen i høsten 1929, så ble det et hårstad børskrakk, for det var hype-up, veldig de prisene på børsen var hype-up, og mange slo seg opp da under den tiden der. Vi vet at far til Joseph Kennedy, han var med en irske mafia, han solgte brennvin og kjente seg rik på det.

Men det var et krakk da, og så gikk det litt opp igjen etterhvert, og fra høsten 1930 så slo det økonomiske nedturen ned utover hele USA, og i Europa og Norge. Det var dårlig tid innen vestlig verden. Og da sanerte de samtidig ørkenes Hur, men det vi vet er at Hur, han var jo republikaner, så han ville ikke ha noe veldedighet. Det var brøkhør, ja, men det var kun for mannfolk.

De fleste som bodde i New York, det var jo da norske utvandrere, eller de fleste ferske utvandrere var yngre menn, som du sa. Sjøfolk som hadde mønstre, og veldig mange av damene som kom var yngre damer som var tjenestjenter, som gjerne hadde for eksempel et rom eller et seng i et hus eller en leilighet hvor de jobbet, eller jobbet hos noen som hadde plass i de. Så de slapp å bli boligløse. Mange av karer ble hjemløse, for de hadde ikke noen sted å bo. Og damene, det var kanskje ...

Jeg vet ikke hvor mange, det var kanskje ti ganger så mange menn, det vet ikke jeg nå, men veldig mange flere menn. Det var også en god del damer i Brokklen som dro over fra lista, og senere, men nå snakker vi om menn mest. Og de som har det strammet av det her. Og damer kunne ikke stå, så vidt jeg vet, i brøkøy i mellomkrigstiden. Det var familieforsørgere. Så det var altså krise. Og da var det mange som søkte til Jørgen Krensrud, for da var det et fellesskap.

Der kunne de lage der egen hytte. Og der kunne de bo sammen med gutta. Og de hadde mat da. Kokte jo mat. Og noen begynte å dyrke tomater og sånt. Men det her ble da sanert i 1930. Men så vokste hytten opp da. Og...

I New York var det noe som het, eller i USA var det noe som het Hooverville. Det var sånne brakkelandsbyer rundt i hele USA. Og i New York var det cirka 20 Hoovervilles. Det var da en Hooverville hvor det var et par tusen stykker. En Hooverville hadde bare indianere, en hadde bare svarte, og en hadde bare nordmenn. Så det var ulike typer. Hooverville var jo i Central Park.

Og det var en norsk-amerikansk huvel oppe i Seattle, for der var det en god del sånne norske tømmerøger som var på vestkysten. Så det var sånne huvels, men altså en huvel da i Jørgensjur, han var stort sett bare nordmenn. Så det var altså da nesten ingen der i 1930, men det var noen som bodde der i smug da. Og så økte antallet til hvert da. Så

Så da kom det stadig flere, og da kom det flere som ikke var så forfyllet, som var ordentlig. Det var en som het Hans Hansen, han var fra Avaldsnes. Han var jo snekker. Det var mange flinke snekkere som bygde sin egen kåk der. De hadde sånne materialer fra sjøen, og så vet vi at de dro ut i den norske skipa, og så fikk mat. De senka ned sånne potetskreller,

Kokken gjorde det, og noen drev å ta mat, og andre jobbet på skyskraperne i byen. Da stod de gjerne under og ventet til det datte en kar, og hvis en kar slo seg her, så var det en ledig stilling. Det var jo mottoet «Sink or swim». Det finnes en veldig fin dokumentar om byggingen av Vøl Tredsenter. Ikke Vøl Tredsenter, men...

Men Empire State Building, der var det nordmenn som var med. Det var ikke så mange som døde der. Men der var det nordmenn som var med, for det var en bestemt stamme i USA. En indianerstamme som allerede på 1850-tallet begynte å ha sånn mandomsprogram, at de skulle ikke være redde for høyder. Og de drev og bygde sånne skyskrapere. Så det var en del sånne indianere som var der. Vi vet at senere var det en del norske skihåpere på Vestkysten, som mate broer på Vestkysten, fordi de var vant til store høyder i norske skihåpere. De hang og dingla ved sånne store broer.

Men det var en ideanerstamme da, i New York, og en del nordmenn var faktisk med da, og jobbet på skyskraper da. Så de prøvde å jobbe da, men som jeg sa i stad, så var det ca. 60% av de som jobbet i havnebasseng i New York, var nordmenn da, i medlemmerstiden. Det var mulighet for å jobbe på båter, og

på Todd's Yipiarts hvor det var 14.000 på semester og sånn så det var altså mulighet for jobb men stor arbeidsløshet og du kan tenke deg å være fattig i New York var verre enn å være fattig da på Vestlandet hvor du kunne fiske noen fisket i New York også men du kunne fiske, dyrke poteter, plukke blåbær og sånn og stole på slekta

I New York var det ofte alene, men da holdt gutta sammen i ørkenen sur. Var det ikke noe mulighet for å komme seg tilbake til Norge i stedet for å leve slumliv i New York? Mange hadde ikke penger, og det kostet dyrt å dra. Hvis de ikke hadde penger, var det ikke bare å ringe til pappa. Men vi vet at det var en del som hadde innsamling i Norge. I Øyesamfunn langs sist var det en sønn som var i New York, eller to sønner. Det var en kar som dro over for å finne sønnen sin. Han gikk rundt i New York, og senere hørte vi at

sønnen hadde sittet på en bar og sett faren gått forbi uten å gi seg til kjenne. Det ble samlet inn penger, det ble sendt mat fra Norge, boksmat, sånne siddelser fra Stavanger, sånne silder på boks, ble sendt over til USA, altså motsatt hadde det gått penger fra USA til Norge, nå ble det sendt over penger fra Norge til Brooklyn, og vi hører også om nordmenn som bodde 10-15 stykker i leiligheter sammen i New York, fordi de hadde kanskje

En hadde kanskje en leilighet, og så fikk andre bo der bare for å ha taket. De så på gulvet som dyr, som kveg. Sånn var det mange som levde. De som ikke kom hjem, redderiet hadde jo ikke noe interesse av å betale for dem. Noen som kom hjem,

Noen fikk etter hvert råd til å dra, men mange ble vært der flere år fordi de ikke kom til hjem. Jeg har snakket med flere sånne faktisk. For da jeg skrev boka, så levde det faktisk noen som hadde vært der. Hvor gamle var de da du pratet med dem? De var gamle. Boka kom i 2010, og arbeid begynte vi i 2006. Og en som vi da pratet med, han er et...

Han er et fritt i folket sin. Han var født i 1909 og var fra nede i Fevik. Han hadde mønstret på Amerika-båten i september 1926, og så hadde han gått til land i 1930, rundt der, 32 eller noe sånt. Jeg mener 1930. Da jeg intervjuet han, så var han over 100 år.

Og du prater bra norsk, sier han. Han pratet ikke noe engelsk i det hele tatt. Jeg har bare vært her til liten september 29 i USA. Jeg var 29, han var en menneske, tror jeg. Og han satt i lusekofte borti USA og snakket, og ble over 100 år. Han hadde vært der, og han var ikke som bebor, men han hadde en onkel som da var snekker i...

Han kom til USA, så dro han til Chicago og snekker av der, så dro han ned til New York, hadde en onkel som heter Axelsen som drev et snekkerfirma der, så han jobbet for onkeren, men de hadde ikke noe materiale til å snekke i hus, for de skulle snekke i et forsamlingshus i ørkenens sur, et varmelokale, et varmestue, for det er dritsurt, vinden blåser inn fra havet, det er ganske kjølig i New York, det kan være like kjølig som her, kanskje kjøligere også.

Så de samlet sammen materiale på byggeplasset rundt i Brokklin, og så bygde de et sånt forsamlingsløs i desember 1932. Og da sa han Fritje Folsen at det var så ...

Det var så stor fattigdom i New York at folk kunne beskrive på gata sult, og mange var for stolte til å stå i brøkø. Mange ville ikke spørre om fattighjelp. Så det var altså nød, sånn ordentlig fysisk nød, blant mange i New York. Og mange leigård stod tomme, fordi utlæren fikk ikke noen penger, folk hadde ikke penger til å betale, så da stod det hele tomme. Og det som var spesielt i Røykenstur, var at der var det bygd verdens største kornstiloverbygd der.

Det kom da korn ned fra de store leikene på kanalene fra leikene, og den kolesilo lå rett ved ørkenes hud. Der var det vepn av vakter som passet på verdens største kolesilo med kollager. Så der lå det et matlager rett ved. Men de samlet seg med mat, og noen tagg, som jeg sa, og noen dro ut i norske ski på fiktak i pottesker. Så det var mulighet for å få tak i mat, og noen tygde, og noen solgte epler, og noen...

Noen dyrka tomater, og det var vel noen som holdt griser. Ikke mye husdrehold, men lite av det. Og så mange kokte det som et mulligensstu, som var en sånn isk lapskaus-

som var en sånn blanding av alt mulig rart, og da var det samling rundt hytta, og da var det mat. Men du ser bildet fra Øykenhøys hus, så ser du at det var mye matutdeling der. For det var altså noe som het Larsens Bakeri i New York. De hadde 7-8 filialer, norsk-amerikansk bakeri, og de kom dit en gang i uka med opp til 50 brød, og de kom dit med napolonskaker, vi vet at den norsk-amerikanske båten, Amerika-båten da, fra Bergensjord eller hva han het,

kom da til New York og da var det en gang de hadde masse kaker til overs for det var laget mye kaker for det var sånne julekaker på vei siste båten til New York for jul var det masse julekaker, napoloskaker bløskaker, boldre deilige norske kaker

Og Rieskunskrøt, som var norsk delikatesse da, så lyste hun til å invitere til gutta i Ørkenesur, og andre nordmenn. Og vi har hørt at det kom hjemløse nordmenn gående helt fra New Jersey, flere mil gikk de til fots for å spise matfesten i Ørkenesur, kakefesten. For å spise seg ble det dårlig å kaste opp, og ble syke av kakefesten i Ørkenesur. Og det var den kar som faktisk, det står i boka her,

Og det var den kar som hadde hørt faren sin fortelle om på dødsleie. Faren han var da sjømann før krigen. Da bokaen min kom ut, så vet du at han hadde hørt om det her. Og det var noen faren skammet seg over at han var der i Ørkensur. Det fortalte sønnen på slutten av livet. Og han mannen jeg snakket med. En annen kar, han hadde hørt at bestefaren sin var i Ørkensur. Eller unnskyld, bestefaren. Han hadde hørt at bestefaren...

ble borte. Det var en kar som het Hans Hansen fra Klippanen i Frekkefjord. Han var født i 1857, mønstret på en båt i 1852, klatret som en apekatt i de her mastene og overlevde mange år på de sju hav. Gikk i landet Kristianer rundt 1890, fikk seg dame og hun ble gravid. De bodde på kampen en dag, skulle på butikken og kjøpe noe mjølk og bråk, kom aldri igjen, de hørte aldri fra han. Faren vokste opp uten, altså sønnen da, vokste opp uten en far.

Han borte hørte aldri noe fra han. Og han som vokste opp uten far, han fikk en sønn som var født i 1927.

Da boka kom i 2010, så stod det bilder av Hans Hansen, som da var født i 1857. Han stod bildet av i VG, som den eldste beboerne i ørkenen, sør bildet var fra rundt 1930. Og han som var født da i 1927, han ble jo helt vild, vet du hva? Dette var jo bestefaren hans. Han hadde aldri sett bestefaren sin, han hadde aldri bare hørt at han ble borte.

og plutselig dukker han opp da som en sånn der popper opp i ørkenens hul det var jo jævlig moro for han han var jo over 80 år selv utrolig at bestefaren da dukker opp og det som skjedde da var at Hans Hansen var jo da over 70 år

Og han var den eldste i Ørkenes sur. Han hadde da fått seg kjæreste, hun het Nelly, var fra Irland, ble kalt Ørkenes dronning. En av de få damene som var der, det var noen familie fra, det var en dame som ble kalt Oslo-kvinnen, som visst nok også var utrangert hore. Og så var det Nelly som var der, som var sammen med Hans Hansen,

hun var fra Irland, ble kalt Ørkenes dronning, det er bildet her i boka, hvor han sitter med en slags sofa-lignende stol, hun var dama til Hans Hansen, men i hvert fall, han var så gammel at han ble truet om å kaste ut av Ørkenes hus, for at de skulle kaste den på gamlehjem, det nekta han så klart, så de barne ut av hytta da, på vinteren, det var vel i 1933,

Han protesterte, eller var det 34? Han protesterte vilt, og dagen etterpå så førte han sin egen rettssak i rettssalen. Han pratet engelsk, pratet bra engelsk, og han dro da opp fra lomma, så dro han opp en dollarseddel, eller femdollarseddel,

og da var han per definisjon ikke uten midler, han hadde råd til å bo der, så han fikk lov til å bo i Jørgensjula, og det som hadde skjedd var at like før så hadde han bodd der og hatt masse brød, han hadde fått akkurat noe brød fra Larsens Bakery. Mm.

For de kom dit da hver søndag og hver onsdag, og så spilte de norske foreldsarbeid, men da måtte du høre på musikken før du fikk noe mat. Da stod de og ventet med en suppekopp, det står bildet i boka, ser du sånn, de oser hunger ut av Kara.

Men i hvert fall så var han der da, og han hadde lagret masse brød i hytta si, som da noen rotter hadde spist opp. Og da hadde de spist opp brød sånn at de hadde spist opp brød innvendig. Så det så ut som det lå ti brød der da. Kanskje så var de tomme for innmat, og da ble han så forbannet at han begynte å bo sammen med katter. Så han fikk til slutt 20 katter, han hadde masse katter i hytta si, han bodde sammen med cirka 20 katter. Og han hadde frakker som dyne, og katter som husvarmere, og holdt rottene unna da.

Så han bodde sammen med Katran, men han hadde jo tuberkulose, for mange i ørkenstur fikk tuberkulose. Det var jo smittsomt, og det var veldig fuktig i ørkenstur, det var ganske dårlig hygien, det var ikke noe dusj der. Selv om i 1933 så var det Erling Olsen, borgermester i New York, han koblet seg til en sånn hydrant,

Det var sånn hydrant med vann som brandlesen hadde. Han fikk vann i hytta si han. Han la inn vann i hytta si. Men han ble kjørt her i november 1933 med bil. Han er Ernst Olsen da. Eller, jeg vil si Erling Olsen. Erling Olsen. Erling Olsen var en som het Ernst Olsen, jeg var en annen. Men i hvert fall så Hans Hansen, han fikk tuberkulose da, og ble lagt inn på det norske hospital. Det var et sykehus i Broklin, hvor det var norske sykepleiere og norske samarbeidere.

Sånn diakonisser og norske leger. Så nå mener han det var et eget sykehus da. Det vi vet er at Frite Folsen som var der i 1932 i desember, han fortalte at han gikk rundt i hyttene og så på hyttene, for han var jo nysgjerrig. Han hadde et sted å bo, han bodde ikke der, han var der som snekker og jobbet en måned og bygde et forsamlingslokale.

Og da sa han det at han kom med hytta, og da så han at det hang bildet av Sigmund Rudd, den gamle skiopperen fra Kongsberg som var født 1907, som var med i OL i 1932. For han hadde vært i rekursuren Sigmund Rudd også, for han fikk nemlig blindtabletjeneste i OL i Lake Placid i 1932.

Han ble operert av en amerikaner som han dro ned til et norsk hospital for å bli operert av en nordmann. Og før han var på hospitalet, eller etterpå, så var han i Ørkenesur. Han ble operert av en nordmann for blindtabetjenelse og var i Ørkenesur og så at han bildet skjøytløperen Ivar Ballagerud som da var egentlig fra Jevnake, men som bodde da i Drammen og senere i Trondheim. Og var kamerat av han der...

Og var med i ordet, han var kamerat til Sigmund Rudd. Herman Vildvei, dikteren, var der i 1930 og skrev et skuespill om Mørkens Hur. I mars 1929 var en som heter City of Nansen der,

Han var over der og så på det norske ørkenesug, for det var sett på som en vorte på det norske brokklin. Nordmenn klarte seg bra, de var religiøse, de var ordentlige samvitsfille borgere, de skulle ikke ha det på seg at det var folk som var uteliggere og lassaroner og alt giser. Det kom også en film som ble vist på norske filmer, kinoer, før krigen i mellomkrigstida,

som viste film fra Brooklyn og fra da Ørkenes Hur, så mange så da forfilm hvor det var bilder fra Ørkenes Hur, så det ble ganske kjent i Norge det her. Og så var det en som het Erik By, altså Erik By var jo en norsk TV-person, født da på 20-tallet,

Han var født i New York, i Brooklyn, men faren hans, Erik Byhanno, han var operasanger, altså gamle Erik, gamle Erik By. Han hadde da en konsert til inntekt for gutta i Ørkenes Hur. Så det er altså innsamlingssituasjoner i Norge og konserter. Så det var mange som gjorde tiltak for Ørkenes Hur, og at det var da, hver søndag så kom det folk dit, sånne missionsherringer, også sånne

og da var det gjerne Erling Olsen som viste rundt da, borgermesteren, han tok imot gutta, og du ser bildet i boka som sier at han har sixpence lue, men de her missionsgutta, de har hatt, for da kunne du kjenne mannen på hatten, hvis du var arbeiderklasser, da hadde du sixpence, og var du litt fin på det, så hadde du, han der Karl Holm, hadde annen hatt. Men altså som sagt, etter hvert kom noen familier fra Puerto Rico,

Men de bodde i utkanten av der nordmennene bodde, så på det meste var det noen hundre som bodde der. Men var det sånn at de nordmennene i Brooklyn så de på denne ørkenstyrelsen med litt ambivalent forhold? Mange synes det var symponi, for det var masse innsamlingsasjoner og

det var også innstramsinstitusjonen i det norske brokklen til de, både av mat og penger. Karl Holm for eksempel, han reiste rundt og identifiserte alle som tok livet sitt, for det heter sånn at hvis du tok livet i New York, skulle du hoppe foran en dyr bil, for hvis du overlevde, skulle du saksøke eieren. Hahaha.

Sånn var det, ble det sagt da. Ikke bare på kødd. Men det er klart de var ambivalente, og blant de misjonsdamene, så var det flere som reiste dit og ga de suppe. Og det er en episode i boka, en som heter Gina Lee, som var født 1920, var datter til Dagfinn Dorf. Hun gifta seg li da, senere.

Hun var der sammen med mora sin som var i en sånn misjonsgruppe for de som hadde høyt status blant de norske damene på land. Det var da gjerne skipsfruer og fruer av mannflokk som var litt oppe i det. De hadde høyt status. De hadde sine egne foreninger, loger,

Og de dro blant annet til Ørkenesur med en vaskebalje til vasking av klær. Den fyltet med suppe en søndag, kjørte til Ørkenesur i begynnelsen av 30-årene, og delte ut til guttene i Ørkenesur. Siste mann var en svart mann, så spurte mora til Gina Lida, er du norsk? No, I'm Norwegian. Han fikk allikevel da. Så det var altså ambivalent, men samtidig så likte de ikke det. Men nordmenn mener det var litt bedre for eksempel enn

en syriere eller italienere, og japanese som er på syriere, syriere som er på italienere, italienere som er på nordmenn, nordmenn som er på italienere, alle som er på hverandre, alle mener at det var litt bedre enn andre, sånn var det, og sånn er det ofte i etniske nabolag. Det er litt interessant for det jeg tenkte å penne seg inn på, for jeg vil jo tro at mange av de guttene her som var fattige og ikke hadde noen ting, at de var veldig ofre for kriminalitet, eller var det litt i det norske skjelet at du drev ikke med det? Nei.

Det var ganske få som jeg vet av de sjømennene som ble kriminelle, men de kunne jo bli ofre for kriminalitet fordi de... Veldig utnyttet kanskje? Utnyttet og slått ned. Noen ble drept. Noen gjorde ting som...

Det viser seg å være ulovlig uten at de skjønte det før de hadde gjort det. Ingevald Enersen, han var før, den boka jeg lager nå, neste boka handler jo om perioden før, da fokuserer vi på de kriminelle, det er samme råd i Kvartsvik til også, de kriminelle nordmennene i New York, det var noen så klart,

Men ørkenens sur handler om de som bor i ørkenens sur, så da har vi ikke gått så mye inn på de som ... For det var jo nordmenn utenom ørkenens sur også. Men det som var typisk for ørkenens sur, var at de hadde veldig tett kontakt med Bethesda, som var slummison. Der kunne du overlatte 175 mann hver kveld på flatseng, altså på gulvet. Flatseng, det er på gulvet.

Da måtte de høre på litt religion først. Og da lukta det mat. De seg den matlukta inn fra kjøkkenet, og så satt de og småsov. Og så måtte de høre på det her bibelordet fra pastor og sånn. Og så serverte de maten. Og så var det ofte Magnus Fugls Larsen, for han jobbet et år og jobbet i 1930. Han serverte maten i 1930. Det var veldig rast å servere. Og så lå de på gulvet der da. Han var vaktmester på Bethesda slummersjonen.

Men det der at nordmenn hadde et bra syn på seg selv, selv om du bodde i Ørkensur eller om du var en nordmann i Brooklyn, det var sånn som du sa kort innpå her, at vi hadde et godt syn på oss selv som nordmenn. Vi hadde gode verdier i forhold til veldig mange andre som vi følte ikke var til å stole på. Jeg tror det at de fleste nordmenn kommer fra bygdesamfunn eller små bysamfunn. Hvis du er på en bygd, enten så er du ærlig, så må du stikke av,

Så var det jo sånn at Norge var fritt i 1905. Vi var en selvstendig nasjon. Vi var en nylig selvstendig nasjon. Det kan jeg ha noe å si. Og det er jo ikke så gærent å tro bra om seg selv. De fleste gjør jo det.

Det som skilte nordmenn fra andre var at mange nordmenn kom fra små bygdelsamfunn og fra garsbruk. Kanskje ikke så mange som jeg sa fra de som var i New York, men allikevel en norsk by i 1920 var sjelden stor, så det var gjennomsiktig forhold. Og Ernst Olsen, som var født 1915, han var fra Kråkerøy. Han var fyrbøter, pokerspiller, kommunister, bokser. Han var jo da i Ørkenesur etter at Ørkenesur la ned. Han fortalte det at hvis han gikk på fylla i New York,

Da for eksempel i 1936, så hørte mora hans om det, fordi ryktene reiste med Amerika-båten. Ryktene reiste med Amerika-brev. Gjorde hun det gærent da i New York, så fikk hun høre om det i Norge noen uker senere. Og hvis du da traff folk fra samme bygd, så det var utrolig hvordan rykter og opplysninger reiste med Amerika-båten og med brev.

La oss si det var 60 000 nordmenn på det meste i den norske kolonien, Lapsgavs Boulevard rundt der. Så var det veldig gjennomsiktig blant nordmenn, og i hvert fall de som var i miljøet. Ernst Olsen fortalte at han kom over litt, og før han kom over var han i fyrbøter. Han stod og kastet en køl i en ovn. Det var et forferdelig arbeid, og han hadde hørt at mange fyrbøter fikk tuberkulose.

For å motvikle det så skulle hun drive med pustøvelser. Så han står på dekk og puster sånn om kvelden. Og så gjerne jogge litt rundt på båten. Så han gjorde det. Han fikk jo aldri tuberkulose. Så kom han til landet i New York.

og han fikk beskjed om da, før han dro til Sjøs, at du må ikke oppsøke Ørkenes Hur. Det er den verste plassen du kan dra. Da han kom i land, så var Ørkenes Hur, det var sluttet å eksistere, det var jo ikke mer, men han jogget forbi der Ørkenes Hur hadde vært da. Han sparret mot en estleder blant annet, som boksa mot en kar i verdensliten, så han ble jo arrestert flere ganger, for han var jo bokser, pokerspiller, kommunist,

Så han var kommunist og var med noen sånn juniongreie og ble arrestert. Veldig artig kar, født 1915. Jeg intervjuet han i 2008 og besøkte han. Veldig artig kar. Han var da, for sur ble det sanert i august 1934, ble det sanert

etter at den demokratiske presidenten Franklin Drano Roosevelt overtok, vant valget i 32, overtok da fra mars 1933, han var fra byen Hyde Park i staten New York, han overtok i 33 mars, for da overtok presidenten på nyår, ikke sånn som på høsten, i mars, og da

da var han Ernst Olsen i New York, og han synes det var så jævlig å være at han hadde lyst til å ta livet sitt. Han hadde ikke råd til å dra hjem, han fikk ikke hyre, vanskelig å få hyre, kris i skipsnæringen, så han bestemte seg for å drepe seg selv. Og den kvelden så gikk han rundt for å finne en passende bil, og tenkte at hvis jeg skal hoppe på for en bil, så hopper jeg på for en dyr bil. For da, hvis den overlever, så kan jeg saksøke eieren. Det var kødd, men det var også sant, altså.

Da var det sånn at du kunne se på en kar at han kom fra Norge. Han gikk rundt der og jeg vet ikke om han var blående i håret men han hadde skipssekt. Han var en slank kar på 23 år cirka. Da så han et norsk ektepar eller de så han. Så en dame som var norsk og en mann så han og de ga han matbilletter til noe som heter Norway House. Der fikk han mat, der fikk han klær eller i hvert fall mat og husrom. Han fikk overnattet og på en eller annen måte klarte han å få seg billett hjem. Men det måtte betale da.

på avbetalingen og kom hjem til Kråkerøy. Han kom hjem til Norge da, før krigen, og betalte da biletten på avdrag etterpå til meg. Så han gjorde det på den måten da.

Men han hadde tenkt å ta livet sitt da, i en alder av cirka 23 år, og traff heller ikke sitt norske ektepar. Og Karl Holm, som sagt, han reiste rundt i New York. Karl Holm, som jeg sa i sted, han hadde da som jobb å identifisere nordmenn som enten var slåttegjerd, en som var myrdar, som de fant død i havnebassengen. Det var stad noen som drokkene der. Og det var noe som skjedde ganske ofte, og

Det var en forferdelig jobb, men det var tøffe tak, og som jeg sa, Sur ble sanert i 34, for etter at Roosevelt kom til makten i 34, presidenten,

Han var demokrat. New Deal. I stedet for å ha huver som ikke hadde noe støtte til for å få opp velstand eller noe veldedighet, så ville han sprøyte penger i økonomien, flere jobber, og gutta i Ørkenstur fikk tilbud om å bo nok så billig. Fikk betalt husleia i begynnelsen. Men ulempen var at aldri ble registrert.

Det var ikke alle i Sur som ville bli registrert. Så fra før vet jeg at flere hadde søkt tilflukt. Det er blant annet en som de kalte for statspresten. Han var prest i Norge. Han drakk fra seg kjæring og unger. Rømte til USA. En de kalte ingeniøren. Han var ofylig. Han hadde vært ingeniør. Flere av bildene i Norge, så ser vi at de tar huet ned når de blir avbildet. De vil ikke vise ansiktet sitt.

Flere ville ikke snakke norsk hvis det kom nordmenn dit, for de ville ikke avsløre dialekta. Og flere nekta navnet sitt. Og mange av de klengene som Greven, som jeg sa, var en sånn type da, som var en av de store gutta der. Det var lysskyet, rett og slett. Etter hvert kom det flere som ikke var lyssky, og andel lyssky sjankt da.

Men i hvert fall i 35 da, i august, et år etter at de sanerte sur, det vil si at de revende husene da, hele dritten ble revende, så var det fortsatt en liten hal kjerne som bodde der, og det var folk som ikke ville da bli en del av systemet i USA, ville ikke registrere seg med navn, kanskje ikke hadde oppholdslasset, så de var der da uten at de, sur var opphørt å registrere, men de bodde i sånne hytter der da, nekta mot avledighet, nekta mot av mat, nekta mot av husleier, nekta å bli registrert.

En som heter Ingevald Vahl, som døde i fjor, han var vel nesten 100 år, født i 19, mener jeg, eller 20, han var der i 89 og 30, og da traff han en del karer

som hadde vært i Øyrykens sur. For da var han ungdom, han var 19-20 år, og skulle overnatte i en hytte der. Unnskyld, kirke. Han var ung, så han fikk ligge innerst i kirka, ganske lite av kirke. Og de eldste karer lå ute ved døra, der det var kaldt, der det var trekkfullt, der lå gutta som hadde vært i Øyrykens sur. Og det var flere av de som var forfyllt. Noen kom til hjem, sånn som Ernst Olsen, som da ikke var der, men likevel kom til hjem.

Noen fikk jobb på fiskebåter, noen fikk jobb på sjøen, noen drakk seg her, noen klarte å komme seg opp på andre måter. Det ble bygd en fotballbane der var ørkenen sul også.

Det ble bygget på 30-tallet, for det her lå like ved havnestrøket, så sjømenn skulle spille fotball. Norske sjøfolk spilte jo fotball der. De var i land og spilte brisfotball. Kong Harald, eller Kronprins Harald, innvia lysanlegget der på 60-tallet. Det var sånn flomlys. Så nå er det flomlys. Det var flomlys da. Og jeg har vært der flere ganger selv, for at i 2008 så ...

Da jeg skrev boka, så var vi over i New York, jeg og Roger for oss, og samlet stoff til boka. Vi var på noe som heter «Brooklyn Historical Society»,

For å komme til Røyken Surs tok vi IKEA-bussen, for nå ligger IKEA der. Er det det som ligger der på selve stedet? Det ligger i utkanten av Røyken Surs. Den store kornsiloen er der i utkanten. I selve Røyken Surs er det idrettsanlegg. Vi så noen som jogget rundt der, men i utkanten er det IKEA. Vi tok IKEA-bussen gratis. Da traff vi barnebarnet til Karl Holm. For Karl Holm...

Han var jo da, som jeg sa, pastor der, og han hadde unger og barnebarn som ble lignende selv, og vi traff jo barnebarnet der, og de satt på IKEA med lusekofter og spiste kjøttkaker eller svenske kjøttbuller. Og de mente at de var sendt fra Gud, for vi satt jo faktisk akkurat på samme sted. Det er et bilde i boka hvor det sier at Karl Holm serverer de guttene her maten,

Politiet står og passer på kolesiloene bak, og der satt vi, akkurat der satt vi sammen med det beste barnebarnet til Karl, om han var i 80-årene. Så det var dritøft. Og da var vi her, og så var vi i Brooklyn Historic Society, der var det sånn at det ble gjort en folketelling i Ørkenes Hur, for det var jo sånn at de fikk gatnavn, og i 1933 så registrerte de alle som bodde der i en folketelling, har vi fått vite.

Vi prøvde å finne den før vi dro over, fant den ikke. Vi prøvde å søke når vi var der, fant den ikke. Jeg har aldri klart å finne folketellingen av Ørkenes sur, men det finnes sannsynligvis i et arkiv i USA. Men vi var på Brooklyn Historic Society, og det var masse papir å kopiere, massevis. Vi fikk ikke lov til å kopiere selv. Det var 50 cents per kopi. Det er ganske mye, for vi kopierte jo

8-10.000 sier, eller bestilte da, vi sa det her tar vi, det her tar vi, det her tar vi, og så sa dama da, jeg kom litt med litt sånn hølete kortboks og litt sånn halvlangt hår, litt sånn skjeggstumper og lurte på har du råd til dette her da, da sa jeg, we're from Norway, da var det de som hadde penger. Så jeg fikk en halv kubikk da i posten noen måneder senere med pappi fra, som var kopiert da i Blocklinje Storlokke Society,

som er et veldig stort arkiv for Brooklyn, og i og med at det bor tre millioner der, så er det klart at det er masse arkivmaterial for de som bor der. Så vi fikk veldig god hjelp, og vi intervjuet, som jeg sa, han Frithjof Olsen, som var født 1909, han ble over 100 år. Ernst Olsen, som ble mange og 90 år.

7-98 år har jeg hørt. Gina Lee, jeg vet ikke om hun lever, men hun var i hvert fall veldig gammel siste jeg snakket med hun. Flere nordmenn, vi hadde gammeldags metoden, vi hadde innlegg i en inserat i aviser langs kysten, og det kom masse svar. Det var mange, og jeg satt på Karmø og signerte boka i november 2020,

eller i 2010 satt jeg på Karmø og signerte boka, enn boka ble solgt massevis, masse bøker, mange som hadde historier å fortelle, mange historier har dukket opp etter at boka kom, så mange har hatt slektinger som da kanskje har gått til grunn i økens sur, eller tror kanskje at de har gjort det da. Så det var en sånn der skjult historie, og da lagde jeg en film basert på boka,

om Ørkenesur. For det var jo filmopptaket her også som ble gjort på 30-tallet. Ja, riktig. Det er altså en dokumentarfilm om det. Ja, den er basert på boka. Er det den som, for jeg søkte på Ørkenesur i går, og da kom jeg opp i NRK TV på et eller annet, men da var det noe som ikke var tilgjengelig lenger. Var det den dokumentaren? Det ligger en film på YouTube, vet jeg, fra Ørkenesur. Det er den som er basert på boka. Vi var over å lage det opptak, jeg var litt med på det, men basert på boka mi i

Så det er verdt å se. Og det var jo intervjuer med folk som hadde vært her, eller folk som kjente noen som hadde vært her. I og med at vi begynte allerede i 2006, så levde det fortsatt mennesker som hadde vært her. Nå er alle de borte så klart, sannsynligvis.

Jeg vet ikke, som sagt om Gina Lillehever, hun er født 1920, hvis hun lever så er det over 100 år, men han frit av folket, gikk bort for noen år siden, og Erlend Solsen, de som var der som voksne, alle de er borte for lengst, garantert. Det er helt utrolig at all den dokumentasjonen som finnes, at da er du overrasket at ting har blitt tatt vare på, at du finner fotografier og den type ting. Ja.

familien til Karl Holm, han hadde tatt vare på alle bildene han tok, og han hadde masse bilder, han skrev dagbok, han var i Ørkenesur over 500 ganger, var det hver eneste uke i over 10 år, og skrev dagbok for hver eneste gang, og det han hadde tatt vare på, han tok masse bilder, alle som døde i Ørkenesur ble jo tatt avbildet, han hadde bildet masse tøve personer, snittet han på de som døde var 40 år.

Det var mye ungdom som døde, at folk i 20-årene nekta å dra på sykehus. De lå eller døde av tuberkulosa, ble passet på av kamerater sine i hytta, lå med sånne feberfantasier og døde. Så det var mye tragisk som skjedde der. Men det finnes dokumentasjon selv blant sånne mennesker, for når jeg skriver bøker, så er det morsomt å skrive bøker om folk som ikke er dokumentert i historien i bokform, eller som da ikke er noe særlig dokumentert uansett. Men når vi begynte å lete, så fant vi at

utrolig mye inisant dokumentasjon, men som jeg sa, det var veldig mye og det var gjentagende trist, negativt. Ikke alt, men veldig gjentagende. For å skrive boka så måtte du gå, hvis boka er kronologisk og tematisk, jobber oss opp over historien. Var det noe som rørte deg litt da i researchen? Ja, mye det. Det var folk som lå der og det er folk som skriver brev og

Så skriver de brev, og så vet du at når brevet kom på seg, så var de døde. Eller at de fikk brev, og så masse sånne tragiske historier av unge gutter som rett og slett...

krepert, altså strøk med, og ingen visste om det i Norge, og kanskje ikke vet i dag heller. Ganske mange ble lagt i massegraver, faktisk. Anonyme massegraver. Norske gutter ble lagt i anonyme massegraver. Det skjedde altså. Fordi man visste ikke hvem de var. Nei, altså, Wulf Larsen, han fikk en ordentlig begravelse. Det var jo boksekommisjonen, eller boksekretsen i New York, som betalte begravelsen i Wulf Larsen. Der var det masse folk, altså. Masse folk, og det ble sagt at det var en dame da, spesielt en dame.

som hadde lagt ned ekstra mye blomster, og en dame som i årevis la ned blomster på graven til Wulf Larsen i New York. Det spekuleres at det kanskje var dama til Wulf Larsen, den store kjærligheten til Wulf Larsen, eller en av de unge med som visst nok var i begravelsen, og som betalte for gravstene, og som la ned blomster. Det sies det altså. Skal det inn i filmen, eller? Det må jo så klart inn i filmen. Men har du sålt filmrettighetene til det filmprosjektet? Nei, det var en som...

en som for noen år siden fikk rettigheten til å ha førstehet til å lage film, men nå er det andre som har spurt, men akkurat per i dag er det ingen som har rettighetene. Så de er løse nå per i dag, men jeg mener at man må lage et film som Vull og Flarsen, det er en Hollywood-story som er bedre enn det som Hollywood kan koke opp. Ja, fy faen, det er det. Men er det du da som avgjør...

Hvem er så eierskap til det her? Må man ha tilatelse? Jeg tror du må ha tilatelse av forfatteren. Men jeg er jo ikke vond å be. Hvis noen vil lage film om Wulf Larsen i TV-serien, så er det bare å gjøre det. Det synes jeg er dritmoro. Det vil jo ta litt ressurser å lage. Du må jo kanskje dra til et studio i Bulgaria, tror jeg. For jeg tror jeg har et studio i Bulgaria fra New York i 20-årene. Men det er en story som er der. Den ligger der. Den er helt utrolig. Den er sann, altså.

Hvis den da smører på litt her og der, som filmfolk gjør, så blir det sikkert enda bedre. Men kan du skrive manus for kjærlighet? Har du skrevet til filmanns? Jeg gjør ikke sånn. Jeg skriver bøker. Jeg vet ikke hvordan du skriver filmanns, men akkurat når jeg skriver, så sitter jeg ofte og ser filmen i huet mitt. Jeg ser filmen og skriver ut den. Men her, sånn generelt da ...

Men her, når jeg skrev Ulf Larsen-boka i 2012, den kom i 2012, og nytrykt i 2019, så satt jeg faktisk og tenkte at dette må bli en film, for det er så filmatisk stoff. Jeg har sett sånne boksefilmer, og det her overgår alt. Jeg sier ikke at det overgår alt, men det er en story som er så bra, og så sann, og som er norsk, og til og med en tater, altså norsk tater, som da

En midtpunkt i en historie som foregår i New York i 20-30-årene, som endte tragisk. Han jobbet på Bethesda-messonen i 1930. Han var tøllakt en periode etter å ha vært rundt i Boston og Mexico og Canada, rotet litt rundt og vært på de store lekene som sjømann.

og bevekt og sånn, så tok de seg sammen og fikk jobb på Bethesda-mensjonen da i 1930 og serverte mat til de karer som så på gulvet. Så var det nytårsfeiring 1931, altså nytårsaften 1930 da. Han havna på fylla,

og han begynte å rangle og drakk, og drakk jo like hardt som han levde, drakk knallhardt og ble tiltalt i en rettssang det er jo åpningsscenen i boka han er da, han er fyllet til å se ut som en kjøttkake i trynet, flaslått nese og fyllete klær, står i rettssalen tiltatt nok en gang for offentlig fyll og for å være en sånn bråkmaker på en bar kanskje og dommeren gir en sjanse til og han ble innblandet i en krangel på en bar med noen italienere og

og banka opp de, og så skulle besøke graven til en kompis i juni 1931 i Brokklin, og der kom noen italiene som var jo overtalt, og banka opp, og han skulle være maskot på sånn boksestend den sommeren, men han endte da opp på det norske hospitalet og døde da 30 år da, med nedslitt lever og nyr og alt sånt, og flatslått trynet, en legende i norske Brokklin, Magnus Wulf Larsen.

Men hvorfor endte egentlig, hvis vi håper enda lenger tilbake, for det med Brooklyn tenkte jeg, det handler ikke om mørkens tur, men hvorfor endte det norske nordmenn i Brooklyn spesielt? Var det noe grunn til det? Det var vel noe med sjøen, tror jeg, for det var jo et maritimt, det var jo havet, nordmenn var sjømenn, det var et maritimt kvarter, det var en sailertavn der, altså en amerikansk New York sailertavn, sjømannens by, det var det der, så det har nok noe med det å gjøre, og

og når det kom en, så kom det flere, og kom det flere, så kom det mange, og det her for eksempel av Red Hook, det strøket lå jo ved, det lå like ved der hvor skipa kom i land, altså. Så da kunne norske gutter oppsøke norske nabolag, det var sikkert noe med det å gjøre. For det var

De første som var der, det var nederlendere som kom dit, og så handlet de med indianere. Det var egentlig indianer som var det opprinnelige, og så kom nederlenderne og gjorde handel med dem. Det var en fredelig melding. De kjøpte benettene, og New York, det var en god del nordmenn i den nederlandske marinen,

En del nordmenn, særlig fra Lista for eksempel, veldig mange kvinnfolk, men også mannfolk, dro fra Lista til Nederland, og mange nordmenn var med i nederlandske båter. De kunne ofte ikke se det på navnene, men det var jo en norsk kirke faktisk i New York allerede på 1600-tallet,

Skandavisk kirke, for det var en del skandaver der tidlig. Men også i Brokkli så oppstod et eget språk som het brokronesisk. Det var et språk hvor de sa shave og join, sånn som ungdommen sier i dag. Carlegger og floorlegger og carpenter.

brukte og hadde gjerne sånn norsk svung på det engelske ordet. Men både shave og joiner, eller særlig joiner er noe som folk sier i dag, det sa de allerede på 20-tallet. Det het brokklen, ikke brokklen, for på brokklenesisk så sa de brokklen, ikke brokklen. Og jeg selv bodde i USA, og da jeg var der i brokklen, jeg var der mye i 2-3-80, og jeg var der i juni 1983, da vi dro hjem.

Kanskje sagt det før, men da var vi på en norsk-amerikansk restaurant som heter Atlantic Restaurant. Da fikk jeg beskjed om at jeg kunne spise hva jeg ville. Jeg hadde vært i USA et år. Jeg spiste jo ikke noe middagsmat. Jeg forlangte en pakke med knekkebrød. Jeg spiste 17 knekkebrød og en halv kilo geitost. De skjønte jo ikke ting. Her er en gutt som har vært utdannet til å spise 17 knekkebrød med brunost.

Restaurangerne skjøyte heller ingenting, men da var det fortsatt fem norske restauranter der, og det var en butikk som ble lagt ned for noen år siden, som eksisterte lenge, hvor de solgte kransekak og knekkebrød og sånn. Så de holdt på norsk, og det er fortsatt nordmenn der, og jeg vet at da vi var der i 2010, eller 2008 var jeg der, og da hadde det døtt nydelig noen gamle damer, som tilhørte den gamle generasjonen da.

Og så traff jeg en dame som nå hadde kommet ut etter krigen, som hadde blitt utskvisa av puerturikanere. Hun hadde tenkt å bo på et gammelt ennfor finner, men finner pratet bare finsk, så det var ikke noe vits. Hun var vel da, er kanskje 80-årene nå hvis jeg lever, men de er gamle dame 90-årene, og de hadde vært der fra før krigen. Så det miljøet borte du bor i, kanskje har jeg lest 10 000 nordmenn i New York i dag, masse forretningsfolk og folk som har utvalgt seg senere, det er mange som bor der, men i 20-30 år var det mer konsentrert rundt 8-årene,

Men jo, altså Lapskøs Boulevard, da var det mer sånn, på 60-tallet var det jo sånn feiring, det er norsk-amerikansk feiring i Brooklyn, og du ser med norske flagg, og Bjørre Håla, han country-sangeren, var over og jobbet og snekret, det var en del gode norske bygningsarbeidere, som var da i New York langt fram mot 60-70-tallet.

særlig fra Sørlandet, arbeidsreiser og alt som kjente bra, og trover var der perioder. Men det her at vi så oss nordmenn som var utvandret til USA, som hadde denne stoltheten og identiteten av å være norsk, og holdt på nasjonale verdier og tradisjoner og alt mulig sånt, altså

Hvis vi tar det i forhold til i dag, jeg føler at det å være litt nasjonalist, eller sette pris på norske verdier, tradisjoner, det er nesten litt tabu det nå, å snakke om det norske. Vi er mer fremmed, eller vi liker ikke å være så norske som vi en gang var da,

Det var med tabu for ti år siden, og nå har det blitt mer lovlig å prate om det, for vi ser at det kan ikke bare bli den eneste ord grøt i Europa. Det er masse grupper i Europa, masse språk og folkeslag, de må få ha identiteten sin. Vi er jo jævlig opptatt ofte av at folk som kommer hit skal få lov til å ha identiteten sin, så klart vi må ha det selv. Og i boka om Eriksen og som jeg skriver, så intervjuer jeg en god del norske amerikanere på telefon. Jeg skal faktisk ringe noen dame i kveld hvis jeg får tak i det.

og da snakket jeg på telefon, en mann Karja snakket med for 14 år siden, han er født i 1936, og den dagen jeg snakket med han, så skulle han spise forrige korte middag,

han skulle spise forrige koldagen etterpå og jeg spiser rakfisk han drikker akkevitt, jeg lever og spiser med norske ned i Norge for han har vokst opp i Norge på 50-tallet så han holder på skikkene sine og er det norsk statsbog? Ja, så klart jeg er Ola Nordman, jeg er skikkelig norsk og han sa at Stein Eriksen som utvandret i 1954 og som døde i 2015 han var Ola Nordman i sine livet han hadde kanskje en måte å være på sammen med amerikanere, men sammen med nordmenn

så hadde han altså da den norske identiteten enda, og han er det Karl som jeg snakker med nå, han har jo sendt bilder fra USA, hvor de norske møter seg, og da sitter han og smiler med lusekofter, og drikker akkvit og spiser norsk mat, så det er nok mange i USA fortsatt som kjører på det her, men i dag er det en annen type utvandring, og Norge er kanskje rikere enn USA på mange måter, vi er bedre stilt enn de,

Men veldig mange nordmenn fortsatt i USA er stolte av å være norske, og de dyrker det norske og nasjonale på en annen måte enn oss, men jeg tror nok det at det nasjonale i Norge også, hva det nå enn er, for hvis en forsker definerer det, er det noe. Hvis en antropolog sier det er noe annet enn en filosof eller en sociolog, eller en kriminolog, eller en folklorist, jeg er jo folkemyndigansker, så jeg tenker jo at hva er det norske, det vet ikke jeg, men det er jo blitt definert, og det er litt opp til folk selv. Men jeg tror likevel de som ...

Om ikke folk klarer å svare på hva som er det norske, så tror jeg det er en fellesnevner. Det er ikke alt du kan forklare, du må bare erfare det, tror jeg. Hvordan er det å være mann, eller hvordan er det å være dame? Det er ikke sikkert lett å forklare det, men det er lett å erfare det. Jeg har spikulert litt for meg selv, jeg har lest litt av innledningen av boken din i dag, med stolthet og nasjonalitet og identitet og hele en pakke av sånt.

Den nasjonale selvfølelsen, eller selvbildet man hadde på begynnelsen av 1900-tallet, eller på slutten av 1800-tallet som nordmann. Hva var det å være norsk? Jo, du hadde kommet deg dit og dit gjennom svett, tårer og blod. Mens nå, hva er selvbildet vårt nå? Hva er det vi er stolte av?

Nå er vi det vi er i veldig stor grad på grunn av olje vår. Det er der vår rikdom ligger, at vi er blitt litt latere, og vi er blitt litt mer mykere, og vi er blitt moderne mennesker. Har vi mindre å være stolt over, takket være at vi har det så bra med oljen i forhold til det selvbildet vi kanskje skapte oss før, gjennom hardt arbeid? Vi har vel kanskje ikke det, men etter den gamle skalaen skulle vi ha mindre av det, for da skulle du slite hardt.

Og mange av de som ikke tenker over i dag at oljen er skyldig mye velstand, de er jo skyldige, de har nytt godt av det. Mange av dere for eksempel, mange av dere kalle miljøvernere, som er imot alt, de skjønner jo ikke at de er sponset av oljen de også, for eksempel. Og det er ikke noe gærent i det. Så jeg tror nok at en mann som da, la oss si var 30 år i 1920 da,

og var 15 år i 1905. Han hadde kanskje en annen stolthetsfølelse av å være nordmenn enn det vi har i dag. I dag er det håndballdag, eller en skiskytter, eller en lagnesløper, en skiopper, eller en eller annen artist som gjør at vi er stolte. Men jeg tror at hvis nordmenn drar til utlandet, så vil veldig mange nordmenn savne naturen. Selv folk tror jeg som hater naturen i Norge, og det er ikke mange, de

De vil ofte savne naturen, så jeg tror at naturen i Norge er mye viktigere for nordmenn enn det de tror og vet, men det merker de ikke før de kommer bort fra den. Og hvis du snakker med norske amerikanere, både i USA to perioder, de savner fjellet, de savner fjorden, de savner skogene, den rene lufta, så savner de å være...

for seg selv i skogen og at det ikke er så folksomt og sånn, så jeg tror ikke at det sitter i oss en del sånne ting men jeg vet ikke hva de som er jeg vet ikke, jeg er jo stolt av å være norsk jeg, men jeg har helt sikkert en annen oppfatting av det enn den tippholden min far hadde hatt i 1920 for vi er jo vi er jo kommet dit vi er i dag på grunn av hardt arbeid, men

oljen er det jo noen få, eller dykkere i Nordsjøen, de som bygde plattformen, de som jobber på plattformen i dag, de har gjort mest der, så det er mange som har gjort mye rundt da, med service og sånn, men oljen er ikke skapt av alle, men den er skapt for alle, og vi nyter jo mye bedre godt, vi har jo en Petrostat, der skriver jeg en veldig bra bok om det, han

var det ikke Simon Sætre som skrev den boka om Petromania, veldig bra bok om hvordan olje er en oljesmurt start, og mange av de som ikke tenker over det, de vet ikke, for at de er så unge at de skjønner ikke, for de vet ikke om noe annet. Men de som har vokst opp før olje,

og etter oljen, eller mer da, de skjønner det mer. Det er vanskelig å forestille seg Norge uten olje i dag, tror jeg. Det er en unge generasjon som har kommet opp på 70-80-90-tallet. Akkurat den olja gjør et eller annet med selvbildet, at vi har ikke gjort oss fortjent til disse rikdommene, at vi har det så jævlig bra, fordi man ser på globalismen, hvorfor skal vi ha det så bra? Vi har ikke yt...

i nærheten de siste generasjonene, de to generasjonene. Jeg husker da oljen kom til Norge, jeg er 45 og 60, og husker at det var snakk om oljen på 70-tallet,

jeg husker det stod i avisen at nå er det mer sykemeld til folk, for nå får du full sykelønn fra første dag, og det har vel noe med velstand å gjøre. Så sa de på 70-tallet at i 80-tallet ville oljen ta slutt. De sa på 80-tallet at i 90-tallet ville oljen ta slutt. Og nå sier jeg at det ikke skal ta slutt i det hele tatt. Og så er det gass da. Og jeg husker hvordan det var, og jeg kødda litt med, jeg var i Australia i 2012, og da besøkte jeg noen norske australere,

Faren var fra Norge, og han var død, men mora var australsk. De var en halvt australsk og en halvt norsk, men de vokste opp i Australia. Og så lurte vi på, og da sa vi at vi har oljepengene, og de glista det. De syntes det var morsomt. Det var litt sånn...

Du kunne ikke sagt i Norge at det var oljepenger. Det er ikke bra å si. Men de glista, det synes jeg var sexy at du sa oljepenger. Åh, wow, det er sexy oljepenger. Wow, det er sexy. Så det synes jeg var morsomt. For der i Australia har det masse gruver. Det er masse gruver og metaller. Så der synes jeg, du må ikke snakke om gruvene våre. Vi tar jo metallene som aborginene egentlig skal ha. For det er masse gruver. Australia er jo et dyrt og rikt land. Det er ikke så mye folk der. Et stort land. Og de har masse gruver og masse metaller. Så de

De har blitt rike på det. For der er det noen få gruvarbeidere som pumper opp penger og sprøyter inn penger i kretsløpet som gjør at det er dyrt da. Så det kommer litt, og jeg husker da filmen «Flåklubba», hvis du husker den. Det har han der i skjeiken, han skjeik Ben Redig Fy Fasan. Han er en oljeskjeik da, og da var jo Norge, oljen hadde ikke begynt å gå noe særlig pluss enda, tror jeg. For det var store investeringer. Og da er det 19, du mener at filmen kom i 75? Ja.

Så var det jo sånn at, og det var lagd i løpet av mange år, da var oljesekret begrepet, det var det for Midtøsten, der hadde de penger i Texas. Og senere er det andre land som har kommet til som oljeland, så vi er jo nykommer i oljebransjen, det har jo ikke vært mer enn litt over 50 år. Så vi er en nyriklasjon og en ny oljenasjon som ikke har skjønt...

det er mange som ikke skjønner hvor ufattelig mye rikdom det er. Så vi kan jo, det har stått en artikkel i Aftenposten om dagen nå, vi kan egentlig kjøpe oss alt, for vi bare pumper opp penger og har oljefondet, og det heter jo oljefondet. Så kan vi kjøpe oss tjenester, så det er ikke bra, for det jeg kaller nasjonens moralske fiber, er det ikke bra på sikt? Nei.

Nei, det er et eller annet, men det er selvbildet som vi stusser over. Det er et spor av selvforakt, om det er et eller annet sted, sentrum-venstre. Jeg føler det er noe der, og så har man miljøet

saker på toppen av det hele rundt det her med oljen og velstand. Det er jo kanskje typisk norsk å ha litt selvforakt, jeg vet ikke. Og det gamle puritanske idealet, så skulle du piske deg selv. Og i dag kan du ikke piske deg selv gjennom hardt fysisk arbeid. Det er få som jobber hardt fysisk og få som lider tross alt økonomisk. Mange har det trangt økonomisk, men det er få som lider, det er få som sulter i Norge. Ja.

og det har det alltid vært mange som har gjort, så er det sånn at kanskje vi skal ha noen type forakt, og det er muligens at du ikke skal ha samvittighet for, og det tror jeg nå er uhjelpt resultatet, når staten gir bort, er det 7,3 milliarder i år og sånt til uhjelp, og det er sikkert for en slags dårlig samvittighet at politikere eller folk som jobber i systemet i departementet kan sitte og

pumpe ut penger hit og dit, for at vi har så mye penger at vi må gi bort noe til den tredje verden, og så ender vi å lomma på diktator ofte. Ja, det kan vi gjøre en egen... Eller byråkrati i andre land. Jeg kan ikke så mye om det, men jeg har bare lest om det. Det er jo... Vi har en Terje Tvette, som har skrevet veldig om den bistandspolitikken. Det anbefaler jeg.

for de som har lyst til å... Kjenner du deg litt fett, eller? Nei, helt gøy. Fana, jeg skulle gjerne hatt han inn her og sendt av mail, men jeg får ikke noen svart... Gå ned og ring den. Ja, det var sikkert fasttelefon til meg. Det er jo den enge denne generasjonen der. Da kan du ikke screene som det heter, da kan du ikke se en som ringer. Nei, vi har fasttelefon, da kan du se nummer, men jeg...

Altså, folk sier at de tar ikke telefonen til ukjent nummer, men til meg ringer det ukjente telefonnummer hver dag. Så for meg er poenget å bli kjent med nye mennesker, og hvis ikke... Jeg skjønner ikke poenget av å ikke ta ukjente telefoner. Hva er vitsen med å ha en telefon da, hvis du bare skal snakke med kjente folk? Hva er vitsen med å leve da, hvis du bare skal snakke med de du kjenner fra før? Da er utgangspunktet sånn...

Det synes jeg er rart. Men det er freelancer-tankegang, for du må alltid ta telefonen til for deg et oppdrag og så videre. Men for en som er fast ansatt, så er det jo å få en telefon fra et ukjøpt nummer, det er sannsynlig noen som skal selge deg noe, eller et teleselskap, eller en marketinggreie. Men da går det til nei.

Ja, det går an å si nei. Det kommer dørselger på, og hvis det ringer noen til meg som skal selge noe, så sier jeg bare hallelujah og legger på. Og hvis det kommer en dørselger, så sier jeg bare Jesus lever, og så går den. Men det er jo sånne skams, at de ringer fra spesielt utlandet. De skal du ikke ta, da. Nei, nei. Da tikker du takstabletter. Men jeg får faktisk telefonen fra utlandet, for jeg kjenner jo folk over hele verden. Ja.

Ja, det er sant. En siste ting, nå nærmer vi oss deilige to timer her. Det synes jeg alltid er veldig hyggelig av podcaster som bygger to timer. Men det som slår meg med prosjektet her, det går inn i en slags sirkel av mange av prosjektene dine, som Tatre, Lofre og Utvandring. Uteliggere. Ja, Uteliggere, 17-, 18-, 1900-tallet. Er det her du finner det

Er det disse prosjektene her du koser deg mest med? Jeg synes jo særlig 19-tallet er interessant, eller egentlig perioden fra 18-15-tallet, men jeg liker særlig bildelsene av 19-tallet, som er så nært at det finnes mye kilder. Det finnes bilder, bilder og kilder, og det finnes mer informasjon enn hvis du går tilbake til 17-tallet, så er det ofte kanselispråk i gamle arkiver på Riksdag. Det er moro det, men her finnes det mye kilder, og så er det...

Det er noe med den tiden fra rundt 1900 og slutten av 1800-tallet og frem til

egentlig frem til 1970-80-tallet. Jeg synes det ikke er så moro å skrive nyere historier. Jeg synes det er morsomst egentlig frem til den tiden jeg er født omtrent. Kanskje litt senere. Men særlig i begynnelsen av 90-tallet er det veldig morsomt å undersøke. Det skjedde mye mellom kriga der. Jeg er ikke så interessert i krigshistorie, det kan andre ta seg, men jeg kjører gjennom krigen nå. Etterkrigstida var morsomt, synes jeg.

50-60 år er morsomme 70 år, for det husker jeg selv. For når du skier om 70 år, er det annerledes enn å huske tilbake til 70 år, da.

Jeg levde jo i 70'er, men jeg husker ofte andre enn det som var. Hvis jeg skriver om noen som har vokst i 70'er, så har de opplevd 70'er andre enn det jeg har opplevd som unge, hvis du skjønner. Men er det dine venner og dine lange bekjennskaper gjennom et liv, har de samme opplevelse av den norske historien som deg? Kan vi tenke med det? Alle har forskjellige opplevelser av historien, har de ikke det? Jeg vet ikke, men

Jeg føler at disse generasjonene har litt forskjellige syn på... Det kan være at hva du har lært på skolen, og hva du har lest, og hva du prater om... Jeg kjenner jo folk som ikke er interessert i historie, som er på min alder. De kan nesten ingenting, og de bryr seg ikke, og det er greit. De har det fint i. Men for å forstå nåtida, så må du vite litt om fortida, og da er det lettere å skjønne hva som kanskje skjer fremover også. Jeg tror kanskje at det er avhengig av hvis man har studert historie og...

Jeg skriver bøker som har historisk innhold, selv om jeg er folkeminnergansker, altså er jeg ikke historiker, jeg er folkeminnergansker, og selv opptatt av mentalitetshistorie, skiftende mentaliteter, og

Og da vandrer jeg i historisk landskap i bokarbeid, og da får du et litt annet forhold til historien, tror jeg. Jeg vet ikke om det er alltid jeg liker sunt å gjøre det, for jeg lever ikke i fortiden, men jeg må jo sitte i tankene mine og leve i fortiden noen timer om dagen, så går jeg og grubler på det etterpå, så kanskje er det til hinder for utfoldelsen i mitt eget liv nå, jeg vet ikke, men jeg synes det er morsomt

oppfattningen av historien, jeg har jo kompiser som har noe av den samme oppfattningen, men vi har jo forskjellig kunnskap, alle mennesker har ulike kunnskap, i ulike faser av livet. Jeg fant ut noen fellesnevner, når du jobbet med Ørken Sur og Magnus Wolf Larsen, i forhold til tater og lofferbøkene, bare sånn, det her stemmer jo helt med sånn Norge var i dag. Det er det elementet av rastløshet og rotløshet, at de ikke passet inn, de folk her, de passet ikke inn, de ville ikke passe inn, og samfunnet rundt sa at de ikke passet inn, det var straffbart til å være tater, det var straffbart til å være loffer,

og delvis var sjømann på rømmen, så det er de halvveis lovløse karer som er hovedemnet for de bøkene der. Men i taterboka er det jo familier, det er familiebasert historie, som er litt annerledes, men noe felles med vandring, rotløshet og rastløshet. Så da, jeg har et siste punkt her, men det tenkte jeg å smyge inn når vi snakket om alkohol her. Du var jo som podcast og snakket om Mørkens Sur i fjor med en som heter Jan, høres ut som han var en god venn av deg. Ja.

Og han der, han der, Mabro Andersen. Ja. Jan Mabro Andersen. Ja, dere skrev, det hadde du en skikkelig bra skramlegg. Han har en sånn podcast hvor han spiller i karakteren, Jan Mabro Andersen, som bor under Benzebroa. Åja. Så han spiller en rolle, og han er en delvis... Han er en karakter, ja. Han er en karakter, også den karakteren er han delvis på deltid og delvis på heltid, men han sang og spilte, så han...

Ja, vi pratet litt om den der, ja. Men på en litt annen måte enn vi har gjort nå. Ja, jeg tror han var en genuin type. Han var sånn. Han spilte jo rollen jævla godt, tydeligvis. Han sang live først og spilte tolv. Han spiller en utlegger som bor under Benzebrua i Oslo, og som da drikker litt sprit. Så han virker skikkelig ekte når han er på podcasten. Ja, da begynner ting å brikke seg og falle litt på plass for meg. For jeg synes jo det var en veldig... Jeg tenkte det var en god gammel venn, ja.

Jeg hadde aldri sett den før. Aldri møtt den før. Du fortalte at du hadde drukket deg full kun fire ganger gjennom livet. Det synes jeg var morsomt. Jeg tror vi har snakket om det en gang før. Du utbroderte veldig fint der i forbindelse med alkohol. Jeg tåler ikke alkohol. Jeg liker ikke smaken. Jeg liker ikke å være full. Jeg liker i hvert fall ikke å være fullsjukk.

Det er noe med det, at jeg liker bare ikke, og da kjenner jeg jo folk som sier det samme, som ikke liker noe, som drikker ganske ofte, eller noe som drikker av og til. Det er bare at jeg liker ikke, altså. Jeg liker ikke å være full, jeg synes det er ubehagelig. Det er det som gjør det så interessant, at du kan tallefeste hvor mange ganger du har vært full. Da blir det sånn at det er gøst, for det er jo historien som har fått deg ut på den limpinen at du har lukket det. Jeg kan skrive ti sider om hver gang jeg var full, eller skrive en historie om hver gang jeg klarte det, og det er på forskjellige steder.

delvis forskjellige land også. Det er jo faktisk en gang i Norge, en gang i Nederland, en gang i Tyskland, en gang i Australia. Ja, ja. Du husker data nå, sted nå, det er helt klart. Også er det en gang på gin, en gang på portvin, en gang på vodka, en gang på øl. Ja, ja, så du har forskjellige ting på portvin. Hvilken raksjerer du øverst da? Jeg synes alt liker å være like jævlig, men det er klart i Nederland så var det...

Da måtte jeg overlatte ute. Jeg ble kastet ut av et hostel, så jeg måtte overlatte ute om vinteren. Uten å ha noe særlig så... Da var det ettervirke... Følgende hadde vært verre da. I Australia så...

Ja.

Fader, for et deilig liv. Jeg tror jeg spør om det hver gang, men nå kommer biografien din. Jeg har skrevet to bøker om å reise, som jeg har gjort selv. Ingen er utgitt. Den ene heter Thumbs Up, den andre handler om hiking i Australia, og den andre handler om hiking rundt i Europa.

Jeg viste det en gang til et forlag, men i gyllen sa de at jeg ville ødelegge image mitt. Jeg har ikke noen image, men det er mange år siden. Poenget mitt er at jeg må skrive de bedre, for jeg vil ha de jeg skriver med erinneringsfabulerende kraft. Jeg vil skrive de som en litt mer voksen person enn jeg var da, så klart, hvis jeg var 19 år. I begynnelsen var jeg 18 år, og nå er jeg 20 år nå.

Det er noe med å la stoffet modne. Jeg tenker kanskje at hvis jeg setter meg under måneden, så kan jeg skrive ut og ha bilder. Alt er sant, men jeg vil ikke ta med alt som er gjort. Jeg skrev brev fra turene, og så skrev jeg dagbok. Brevet har jeg vært en kompis, og jeg har det liggende hjemme. Så jeg har kilder i huet, og så er det kilder i papir, og noen få bilder av, for bildene ble stjert.

Mange bilder hadde blitt stjert, men så fikk jeg noe senere. Ja, akkurat det. Jeg gleder meg. Jeg tror det blir film av det også. Jeg vet ikke. Jeg tror mange har opplevd mye av det samme. Nei, det tror ikke jeg. Husk at vi lever ganske kjedelige liv nå, i forhold til før. Vi kommer sannsynligvis til å leve enda kjedeligere liv i tiden framover, hvis ikke det kommer et eller annet helt fullstendig noe som snur av på hodet.

Vi får se. Tror du ikke det? Vi får se. Jeg vet ikke hva som skjer. Som han sa, Oscar var lavansløs på særlig om fremtiden, var det ikke det han sa? Nei, ikke sant?

Men du, tusen takk for en utrolig lærerik og god, jeg kan ikke kalle det prat, men jeg kaller det foredrag. 90% foredrag og 10% prat. Ja, det er ikke bra. Jeg synes det var superbra. Jeg synes det var alltid hyggelig å kunne smette innom og fylle inn litt spørsmål. Så håper de som hørte på fikk tilfredsstilt sitt spørsmål. Og boka Bruflasjen finnes i kjelleren min.

Vi skal legge ved e-postadressen. Hvis du snakker nå, så får kameraet sikre seg. Ulf Larsen-boka ble trykt opp i et nytt opplag, og den ligger i kjelleren min. Den koster 100 kroner pluss portet og 50 kroner. E-postadressen blir lagt til i beskrivelsen her. Det er ikke salg noen sted annen sted. Så jeg bare kan ta kontakt med meg hvis dere vil ha e-postadressen.

på tradusen til Thor her. Men Ørken sur, den er vel butikken din? Ja, det er butikken min. Jeg er ute i et forlag, for det var ingen som ville ut i det. Det var ikke noen forlag som ville ut i det. Så jeg orket ikke gå og spørre flere forlag, så da bare trykte jeg om selv, og det er ikke noen forlag. Men sur er jeg ute i et av Spartakus forlag. Da blir det automatisk signering også, eller hva?

Jeg har hatt noen foredrag, og da har jeg solgt masse bøker, men jeg orker ikke å selge dem i butikken, for det er så mye byråkratisk styr, så jeg orker ikke å fylle ut sånne elektroniske skjemer. Det er grunnen, så jeg ikke drar det. Da kan jeg se for meg. Det er jo litt fristende å tease vårt neste prosjekt også, men skal vi ikke bare holde det som en liten hemmelighet inntil videre? Ta det hemmelig. Vi kan si at det blir stort,

Det blir krevende, og det blir veldig gøy. Det skjer rundt april-mai, så skal vi gjøre noe veldig gøy. Jeg tror mange har lyst til å komme til å sjekke ut det. Med den tiseren sier jeg tusen takk for besøket. Tusen takk. Snakkes på.
Lignende

7/15/2021
Wolfgang Wee Uncut
Thor Gotaas | Livslang Skrivekløe (2004) Historien om Anders Mehlum | 24 Timer 24 Bøker (7:24)

Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Thor Gotaas - 24 Bøker På 24 Timer Velkommen til en reise gjennom norsk kulturhistorie. fortalt gjennom tatere, loffere og lirekassemenn; langrenn, skihopp...
Se mer
7/29/2021
Wolfgang Wee Uncut
Thor Gotaas | Norske Utedoer (2019) | 24 Timer 24 Bøker (21:24)

Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Thor Gotaas - 24 Bøker På 24 Timer Velkommen til en reise gjennom norsk kulturhistorie. fortalt gjennom tatere, loffere og lirekassemenn; langrenn, skihopp...
Se mer
7/25/2021
Wolfgang Wee Uncut
Thor Gotaas | Brødrene Fjerdingslien - Der Ingen Skulle Tro At Noen Kunne Bo | 24 Timer (17:24)

Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Thor Gotaas - 24 Bøker På 24 Timer Velkommen til en reise gjennom norsk kulturhistorie. fortalt gjennom tatere, loffere og lirekassemenn; langrenn, skihopp...
Se mer
7/13/2021
Wolfgang Wee Uncut
Thor Gotaas | Lirendreiere og Lurendreiere (2002) Da Lirekassen Kom Til Norge | Miniserie (5:24)

Loader
Thor Gotaas | Norsk Utvandring Til New York, Ørkenen Sur, Magnus Wolf Larsen, Alkohol, Forbudstiden

Transkript

Lignende

Thor Gotaas | Livslang Skrivekløe (2004) Historien om Anders Mehlum | 24 Timer 24 Bøker (7:24)

Thor Gotaas | Norske Utedoer (2019) | 24 Timer 24 Bøker (21:24)

Thor Gotaas | Brødrene Fjerdingslien - Der Ingen Skulle Tro At Noen Kunne Bo | 24 Timer (17:24)

Thor Gotaas | Lirendreiere og Lurendreiere (2002) Da Lirekassen Kom Til Norge | Miniserie (5:24)

Thor Gotaas | Livslang Skrivekløe (2004) Historien om Anders Mehlum | 24 Timer 24 Bøker (7:24)

Thor Gotaas | Norske Utedoer (2019) | 24 Timer 24 Bøker (21:24)

Thor Gotaas | Brødrene Fjerdingslien - Der Ingen Skulle Tro At Noen Kunne Bo | 24 Timer (17:24)

Thor Gotaas | Lirendreiere og Lurendreiere (2002) Da Lirekassen Kom Til Norge | Miniserie (5:24)

Thor Gotaas | Kosthold, Fasting, Carnivore, Antikken, Feite Amerikanere, Ultraløping, Gåing, Wim Hof

Thor Gotaas | På Loffen (2001) Landstrykere og Vagabonder Langs Veiene | 24 Timer 24 Bøker (3:24)

Thor Gotaas' Reisememoarer (S1:E2) | New York 1982 og 1983

Thor Gotaas' Reisememoarer (S1:E7) | Haiking i Australia 1985 - Del 1
