126. Narsissisme – hvordan gjenkjenne en narsissist? Gjest: Elisabeth Sjølie (reprise)

00:00

Nette Løno reflekterer over det forgangne året og deler erfaringer om helse, balanse, og et nytt fokus for 2026.

05:45

Podcasten diskuterer narsisisme, dens egenskaper, og hvordan det påvirker relasjoner og psykisk helse.

14:45

Narsisme er kompleks, med både medfødte og miljømessige faktorer som påvirker utviklingen av narsissistiske trekk.

19:14

Barn av narsissistiske foreldre kan oppleve forvirring og undertrykke egne behov, noe som påvirker deres emosjonelle utvikling negativt.

26:20

Selskapets narsisisme og hvordan det påvirker samfunnets lederskap, innovasjon og personlige relasjoner blir grundig utforsket.

Transkript

Hei og velkommen til helstipspodden. Mitt navn er Nette Løno og dette er podcasten for deg som underskjærer på kropp og helse, og hvordan det hele henger sammen og hva du selv kan gjøre for å leve et friskere liv i balanse, livskraft og glede. La meg starte med å ønske deg et godt nytt år, for nå er vi allerede i gang med 2026.

Denne uken var jeg alene på tur i skogen. Årets siste tur i skogen som byr på ro, stillhet og refleksjon. Med plass til tanker og nye ideer. Og på denne turen kjente jeg etter. Reflekterte over året som har vært, og hva jeg ønsker for tiden som kommer. Ja, hva er egentlig tid? Noe med hatt, noe med ei, noe som er på vei. Hva vil du bruke tiden på i året som kommer?

Hva vil du gi slipp på for å gi plass til noe nytt og bedre? Hva trenger du for at røftene dine skal stå stødig? Og hva trenger du i 2026 for å leve mer ekte i tråd med dine verdier og grenser? I 2025 valgte jeg meg et ord. Våge. Og som jeg har våget. Jeg har våget å skrive bok og gi den ut. Arrangere hele tri bokbad. Holde mange foredrag.

Ditt intervju av presse og delt av min egen helsehistorie. Anskjærer retrit. Ja, jeg har til og med signert kontrakt på en ny bok. Lister er lang, og jeg er på mange måter både stolt og takknemlig for alt som har skjedd. Samtidig har det kostet krefter. For høsten treff permenoposen meg som ei glova om bøtta med vann, med hete tokter, hjernetåker, oppvåkninger og søvnplager.

Hormonbehandling som førte til uker med blødninger og økt migrene, og det har vært intenst og krevende. Derfor måtte jeg ta det roligere i desember. For å hente meg inn, restituere og finne en ny balanse. Heldigvis har jeg tilgang på mye kunnskap og gode verktøy. Kunnskap du også har fått gjennom episoden i helsetipspodden. Men denne gangen var det nødvendig med mer ro. Og med det fulgte noen viktige valg. Et av dem var å ta pause fra nye episoder.

For meg er det også viktig å prøve å gå foran som et godt eksempel og faktisk gjøre det jeg selv snakker om. Jeg brukte de siste dagene året til å lytte innover. Finne et ord jeg vil ta med meg videre. Som en slags indre agenda, en retning og en påminnelse. Noen av ordene som kom til meg var livskraft, balanse, stødighet og joring. Jeg har ikke helt landet det enda, men jeg har tillit til at det er rett å ordet finne meg når tiden er moden.

Ja, har du et ord du vil ta med deg inn i det nye året? Denne episoden er en reprise av en av Helsetipspoddens mest populære episoder. Episode 71 med psykologspesialist Elisabeth Sjøli. Tema er narsisisme, og det er tydelig at dette er et tema mange ønsker å lære mer om. Og, bare så du vet det, ja, nå kom den sangen til meg for de som kjenner til den av Stavanger-kammeratene.

Bare så du vet det, ja. Det kommer snart nye gjestepisoder med spennende temaer og gjester. Jeg gleder meg stort til å dele med deg. Nå setter jeg over til episoden. God lytt! Hei og velkommen til helstipspodden. Dette skal være podcasten for deg som søker forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som kan bidra til at du kan leve et friskere liv med mer livsglede.

Jeg ønsker å snakke om alt som påverker helse vår, slik at du og jeg kan få innsikt i den komplekse menneskekroppen. Hvordan kropp, sjel og sinn fungerer, og hva vi selv kan gjøre for et liv som oppleves trygt og godt. I denne episoden har jeg invitert tilbake en tidligere gjest, og jeg måtte mase litt i hermetegn for å få ut og snakke om dette temaet. Så jeg er glad for at du endelig sa ja, for dette temaet, jeg vet, angår ganske mange.

som kan være veldig krevende, både for å ha det, og å leve med mennesker som har det. Episoden skal handle om narsisisme. Men først litt om gjesten. Elisabeth Sjøli, psykologspesialist, opprinnelig fra vakre nord, Lofoten, og har praksis i Lofoten og Vesterålen. Hun har jobbet som psykolog i 15 år. Hun har jobbet i sykehus med de alvorlige syke, og har vært kommunesykolog og jobbet med forebygging.

Nå har Elisabeth egen praksis, går fokus på relasjoner og parforhold. Og hun er også barnefaglig, sakskyndig og meppler i barnesaker. Elisabeth har bodd og reist mye i utlandet, og interesserer seg for hvordan samfunnet vårt påvirker den psykiske helsa. Elisabeth har også etter hvert vært ganske aktiv på Instagram under kontoen psykologinord, der hun deler sin kunnskap, refleksjoner og klokskap.

Jeg har mye jeg lurer på i dag, så jeg tenker at vi bare går i gang og inviterer Elisabeth inn. Velkommen Elisabeth! Hei, hei! Takk! Fin introduksjon da! Gleder meg! Ja, jeg også! Og som jeg sa i introduksjonen, eller røvte litt i introduksjonen, at jeg har hatt lyst, jeg prøvde å lokke deg til å

Prat om dette her. Og forstå litt sånn at du ikke har lyst til å bli narkosisme-psykologen. Og det skal du absolutt ikke bli. For det er at du har god fokus på alt som går på vår psykiske helse. Og så fint deler også mye om det som går på sosiale forhold.

Og der spiller det jo inn dette her med hvem vi omgjør oss med. Og hvor viktig det er for den psykiske helsa. Og der kommer jo på en måte narsisismen inn som en del av gode versus dårlige relasjoner. Ja, og hva er narsisisme da?

Ja, altså kort fortalt så tenker jeg at vi kan starte med å si at de aller fleste mennesker som vi omgir oss med i samfunnet er flotte, sympatiske, empatiske, snille, omsorgsfulle folk. Og så har vi jo noen som ikke har den samme empatien, omsorgen for andre, og som gjerne kan...

Ja, tro på andre på veien for å komme dit de ønsker. Så mindre av denne empatien og sympatien. Og disse kaller man jo i mitt fag for å ha høy narsisisme. Og så synes jeg jo at dette begrepet på sosiale medier, det tar jo litt av, ikke sant? At man slenger det litt etter sånn, også uskyldige ekskjærester, ikke sant? At det får en litt sånn,

betydning som jeg synes nesten at det mister litt sin funksjon, altså begrepet sånn at jeg håper med Instagram-kontoen også når jeg skal være med på podcast-episoden her og sånn, at vi kan snakke om det på mer enn som faglig måte hva det er for noe å forstå det for jeg synes jo at begrepet har absolutt sin verdi, det er absolutt noe vi burde snakke om, burde bruke men kanskje ikke på den måten som det brukes i dag da

Det er kanskje litt fort gjort med mange ting at vi slenger ut for det at det er kanskje noen strekk som man gjenkjenner, som man har hørt tilhøre en eller annen personlighetstype eller opp mot diagnoser. En grunn for at jeg hadde lyst til å snakke om det er å forklare hva det er

Og så lurer jeg på hva det gjør at noen er sånn. Ja, litt det der. Hvem? Det som jeg har i alle fall erfart, er å hørt om mange som lever med relasjoner, som har disse trekkene, og hvor krevende det kan være. Og det som er et spørsmål jeg kan få på klinikken, da er, hvordan skal jeg ha det best mulig i den relasjonen?

Kan jeg endre den personen? Hvordan er det best å møte den personen for å spille på lag og få til bedre samarbeid? Hvordan kan jeg komme meg vekk fra den relasjonen? Det var et typisk spørsmål som kom opp, og så begynte jeg å merke i kurs med Audun Møsje her i vår, der han...

mente at det var stadig økende narkosisme i samfunnet og det også fikk meg til å tenke jeg har tenkt at det er trekk som er medfødt men ja, da har du jeg har allerede mange spørsmål kan du gjerne begynne med hva er det som skiller narkosisme du nevnte det der med empati og sympati men hva typisk er trekk

er det hos mennesker med narkotisme? Jeg tror jo at når vi snakker om narkotisme i samfunnet så er det ofte det ene trekket som er selvsentrerthet.

Sånn at hvis man har en kjenn, noen som er selvsentrert, litt egoistisk og tar egoistiske valg, så kaller man de for narsisister. Og det er jo litt sånn viktig å si at når jeg snakker om høy narsisisme og fagfolk, så er det jo en hel pakke av trekk. Sånn at vi alle kan på en måte møte på folk som er selvsentrert uten at vi kaller det for narsisisme. At man må virkelig huske på det.

Sånn at kjennetegnene på de med høy narsisme er jo hovedsakelig det med empatien. At den er, altså man er jo litt sånn uenig, er den redusert, er den borte, er den mer sånn kognitiv at man forstår men ikke tar den i bruk. Jeg har vel kanskje landet på at de har for så vidt empati, men mer enn sånn kognitiv empati at de kan sette seg inn i andre sine følelser, men de på en måte vel og ikke tar hensyn til det da.

Det kan vi jo snakke mer om. Men også er det grandiositet, at man tenker at man lever litt i en sånn fantasiverden, man tenker at man er bedre enn andre, bedre enn man egentlig er. Grandiositet kaller vi det. Også er det at man føler seg over andre, at man setter sine egne behov over andre.

Sånn at andres følelser trenger man ikke ta i betraktning, for det er mine følelser som er mest viktige. Eller på jobb så synes man at man trenger høyere lønn, og så tar man ikke hensyn til at kanskje de andre der også skulle. Man synes man har større rettigheter, sånn typisk at man alltid forholder seg til, man forholder seg ikke til bunnfolket, man forholder seg til lederen, ikke sant?

Og så er det jo også at man er overfladisk, behov for å bli beundret, validert, i tillegg til selvsentrerthet. Og sånn for folk så tenker jeg at det her ser jo ut, altså hvordan det her ser ut, nå sa jeg mange begreper, men det her er jo sånn typisk, du ser på for eksempel jobb med noen som er slem og hensynsløs og ikke forholder seg til spillreglene. Noen kan på en måte være litt sånn enkel og forfattig.

At man ser at det er det her, og så skjønner man kanskje ikke at de her trekkene som man kanskje ser hos en kollega på jobb, kanskje går an å forholde seg til på jobb, men ikke går an å forholde seg til i et parforhold. Eller som foreldre, ikke sant? For har man de her trekkene på jobb, så er de ofte det samme hjemme og kanskje verre. Og da går vi over til at det blir skadelig. Altså man klarer kanskje å forholde seg til en kollega, og så tenker man at dette er kanskje ikke så ille, liksom. Og så hjemme så er det ganske ille.

Så håper jeg jeg fikk fra. Det er vanskelig. Mange sier at de ikke helt forstår begrepet. Hva er det for noe? Ja, og så er det litt sånn det som jeg ofte opplever er at mange synes det er vanskelig å sette seg selv først. Og når man først setter seg selv først, hva tenker folk om meg da? Og det er jo der det er viktig å poengtere at det er den forskjell og at det er

Jeg tenker at det er et avvik fra en normal leg da. Definitivt et avvik. Sånn historie som jeg hører, sånn typiske historie, det er jo hvis man for eksempel i et kjæresteforhold, eller med foreldre, eller i nære relasjoner, og så blir man syk, eller man er i en fødsel, eller det er ganske sånn alvorlige ting hvor man trenger den andre, så vil det her med at man setter sine egne behov komme veldig tydelig frem.

Fordi at en med høy narkosisme vil ikke kjenne et sånt behov for å gi omsorg i en sånn svak posisjon, sånn at de kan finne på å dra hjemme under en fødsel, for nå er jeg trøtt. Litt sånn for å le litt av det, men poenget er at man setter sine egne behov over den andres. Og det er ikke på en sånn, det kan vi alle gjøre, det kan til og med være bra og anbefalt, men det er på en måte litt over det som man kan kalle for normalt.

Og så er det jo to ord som jeg tror kanskje, og for meg også kan være vanskelig å vite hva er forskjellen da, det er jo psykopat og narsisist. Er det forskjell?

Det er litt forskningsteknisk hvordan man snakker om disse tingene, om det finnes noe hjern. Det er sikkert noen forskere som kan si at det er litt større enn det ene, og litt mindre enn det andre. Men jeg bruker å se på det som litt glidende overganger.

Hvor du har denne grandiose narkosismen, som man kaller sårbar narkosisme, og så begynner det å bli sånn malign narkosisme, da er det begynt å bli litt mer skadelig, eller det er veldig skadelig for folk. Og da begynner man å nærmest se det her psykopatien. Og psykopatien er jo mer enn sånn at man finner glede i å skade andre. Narkosisme har ingenting med det å gjøre.

narsisme handler jo om seg selv fokus på seg selv, det handler ikke om å gå inn for å skade andre eller gjøre andre skadelidende psykopatien er mer alvorlig da min forståelse er det og så er det medfødt eller blir man sånn hva tenker du om det?

Ja, det er jo også selvfølgelig at det er vanskelig med narsisme, fordi det er vanskelig å forske på det. Så jeg tror at det finnes noe, jeg kan ikke sette sånn, sånn her er det, det her vet vi på en måte. Men man har jo gjort så mange tanker, og jeg har gjort mange tanker. Jeg tenker jo definitivt at man må ha et slags medfødt temperament, hvor man på en måte er sårbar for å utvikle de her trackene. Fordi at du vil jo se at

mennesker som vokser opp i samme familie eller under samme sviktenes forhold og omsorgsbetingelser vil jo kunne utvikle seg veldig forskjellig. Det er jo ikke sånn at en oppskrift på miljøet gir narsisismen. Du kan jo ha på en måte en

like ting som skjer, og så vil man utvikle seg forskjellig. Og vi alle sammen har jo et medfødt temperament, hvor noen av oss er veldig søte og behagelige fra vi er født, mens noen er litt bedrige, og det vet alle som har flere barn, at de er forskjellige når de blir født.

Og der ligger det nok noe av svaret at noen på en måte har mer tilbøyelighet og er litt mer sånn sårbar temperament for narkotisme. Men så tror jeg nok alle er enige om at det må noen miljøbetingelser til. Sånn at det skal ligge planter i genene våre så uavhengig av miljøet som utvikler med narkotisme, det tror ikke jeg. Og det tror jeg nok egentlig ikke andre i mitt fag heller tror, men tenk at det er miljøskapt også.

Ja, jeg så bare tall på det om at, jeg husker ikke hvor høyt tall det var, men hvis en hadde en forelder med disse trekkene da, så var det ganske økt risiko for å

få det selv, men det er klart at det lager og gjør at det er kanskje en normal måte å oppføre seg på, og så kopiere meg gjerne foreldrene våre også da. Ja, det har jeg også tenkt på. Jeg tror det er mindre det, for jeg tror man kan tåle å se narsisisme på en måte i en foreldre, men jeg tror mer det er det, hva vil en narsisistisk foreldre klare å gi av omsorg, og det er ganske begrenset på den emosjonelle omsorgen.

Sånn at jeg tror heller man må tenke at en foreldre med høy narsisisme vil på en måte ha en stor begrensning i emosjonell omsorg for et barn, og at dette er en belastning for et barn. Som igjen, noe som kan føre til et sånn narsisistisk forsvar, eller hva man skal si. Ja, og når en har litt sånn grandiose tenker om seg selv, så er det vel kanskje ikke disse personene som kommer på ditt kontor og bør om hjelp, kanskje?

Nei, jeg ser jo mye mer de som er offer for narkosisme. Jeg har jo veldig, veldig mange pasienter som i 20, 30, 40, 50 årene og også mer sitter og snakker om barndommen sin, sitter og snakker om oppveksten med foreldre som antagelig har hatt høy narkosisme, fordi at dette har skapet noen sår, eller hva man skal si, som ikke bare går over med tiden.

Sånn at det har jo mye mer av de pasientene som det ser mot den offerrollen for narkotisme mer i

de som har blitt utsatt for det, og kjærester, ser jeg jo også ganske mange av. Men jeg ser jo også disse med høy narkotisk, de kommer jo ikke med sånn, jeg har et problem, og jeg har lest på internett, og nå har jeg nok narkotisk, og trenger hjelp for det. De ser jeg ikke. Men jeg ser jo, de kommer jo med depresjoner, søvnvansker, alkoholisme, det er jo parforholdsvansker, så de kommer jo definitivt.

Og så er det jo, jeg synes jo alltid det er veldig trasig, fordi jeg vet jo også at min hjelp på en måte kommer til å komme til kort. Det som vanligvis funker av psykologisk hjelp, ikke sant, vil ikke kun bidra. Sånn at det er jo alltid trasig for meg, både å se de her trekkene og å kommunisere til pasienten. Ja.

For det som er tenkelig vektig å si, det er at de mennesker med narsisme som kommer med en depresjon, for eksempel, det er ikke sånn at de har en mildere depresjon enn andre. Og depresjonen er forferdelig. Man har jo lyst til å hjelpe folk. Får ikke til å finne glede i livet. Man har jo lyst til å hjelpe, men det er rett og slett veldig vanskelig.

Vi har i hvert fall ikke nøkkelen i dag. Jeg har ikke lyst til å si at det kommer vi allerede til å finne, eller at det er ingen som klarer det. Så tenker jeg litt på det du nevner med barn som kommer som voksne med sår, og det må jo være ganske forvirrende som barn med normal empati og sympati å se at mor eller far

ikke oppføre seg etter det som er normalen da. Det som ofte skjer er jo at ungene ikke ser dette når man vokser opp. Man er ofte ganske voksen før man begynner å se hvordan ting er. Barn vil jo på en måte trenge foreldren sin. Tilknytninger til foreldren, den vil jo liksom...

gjør alt for at relasjonen skal være intakt, for det er jo helt klart at barn er hjelpesløse uten sin foreldre. Så den vil jo alltid prøve å bygge opp under en god relasjon, og vil jo ofte en opp med en slags idealisering av foreldren sin.

min mamma er så flink, og hun har ingen feil, og vi har det godt i lag, og hun er kjempeglad i meg, og lager seg en litt sånn illusionsverden. Og så er man jo ofte ganske voksen da, før man begynner å se at det her var jo ikke normalt. Og det ungerne stort sett gjør, eller veldig mange, det er jo at de, altså narsism handler jo om sine egne behov,

Og det gjelder også som foreldre, sånn at barna blir jo en slags forlengelse av seg selv, og man ønsker at de skal oppfylle sine behov. Så på en dårlig dag så vil de at barna skal trøste, eller hvis huset er rotet, så vil de ha hjelp til å rydde. De vil alltid være hva trenger jeg nå, og ikke fokus på hva trenger barnet mitt. De vil jo ofte ha problemer med å se barnet som noe selvstendig. De vil bare at barnet skal være til hjelp eller til nytte og

Sånn at det å vokse opp med dette gjør jo at barn trykker ned sine egne behov. Og når de kommer til meg så er de jo ofte ikke flenke på å kjenne sine egne følelser, ikke flenke til å snakke om sine egne følelser. Det er mennesker som ofte får veldig dårlig samvittighet hvis de snakker negativt om foreldren sin. Sånn at konsekvenserne på en måte, det er det her jeg tenker som blir de negative konsekvenserne. Vant til å tåle masse, vant til å sette seg selv til sies.

Så det er jo veldig, veldig alvorlige konsekvenser, tenker jeg, å vokse opp med narkosisme. Og det er jo det er ondt for folk når de begynner å gå opp for det, og ofte når de kommer til meg så ser de litt hvordan det har vært, også når de har gått her et halvår eller et år, så ser de veldig mye, og det er en stor sorgprosess. Ja, det vil jeg tro. Jeg har tenkt litt at kanskje en oppdage det er litt sånn

Ikke lite barn, men han vokser til at her er det noen som ikke helt stemmer. Så det du sier med at han på en vis ikke oppdages for en voksen, eller skal han godt forstå at det er en sånn sorg som føler med det, rett og slett. Ja, for man er også vant til å oppdra til at man skal fylle foreldrens behov. Så det blir nesten en motsatt rolle hvor barnet tar ansvar for foreldren.

Og det å beskytte seg selv og skal slutte å ta vare på foreldrene, er veldig vanskelig for folk. Det som jeg tenker på er at hvis en har en kjæreste med disse trekkene, som man er veldig glad i, kan de forandres? Kan det bli bedre?

Nå er det jo for typ 6 dager siden dere kom etter studiet. Et veldig bra studie. Som prøver å svare på alt dette. Det er et metastudie. Det her har jo vært noe sånn at man alltid spør seg kan det bli bedre? Psykologer, alle lurer på kan det her bli bedre? Og vi forsøker å

Det er jo aldri sånn at jeg avgjør noen fordi at de har nærmest niske trekk. Men man prøver jo alltid, det kan bli bedre. Og så har de da tatt en sånn meta-analyse, 37 000 folk til sammen, altså mange studier som de har satt sammen. Og så finner de ut at de her nærmest niske trekkene, det er tysk studie for øvrig, og de her nærmest niske trekkene er veldig stabile over tid.

Og så kan man jo likevel si, jeg tenker jo alle personlig strekk blir jo litt mjukere med tiden, det har du kanskje merket selv, at man kunne ha ganske sånn, du vet, et eller annet personlig strekk, og så blir det på en måte litt mjukere 40-50 år da.

Og sånn er det nok med narsisme også, og man tror kanskje at store livsforandringer, det å miste noen nære, sånne her ting, kan nok gjøre at man blir litt mykere i kanten. Men at du går fra høy narsisme til veldig empatisk, sympatisk og lett å leve med, det tror man ikke. Nei, jeg husker jeg så en dokumentarserie for mange år siden, og da så de på amerikanere som satt i fengsel for å småle

empati da som hadde gjort forferdelige forbrytelser og da fikk du se bilder av

forferdelige ting, og da var det ingen respons i hjernen når det gjeldt empati. Pulsen gikk ikke opp, de målte ja, det var ulike stressmarkører da. Og da husker jeg teorien var da at det er noe som er medfødt, men hva miljøen vokser opp i avgjør gjerne hvor sterk grad det kommer i. Mhm.

Når vi vet så mye i dag, at tarmflorens spiller inn på vår psykiske helse, at kanskje vi kommer til å forstå mer etter hver, hvorfor noen er sånn. Det får vi til å tenke på. Er dette personlighetstrekset og megler her, kan det ha vært nytte for menneskeflokken gjennom tidene for at vi skal overleve så hardt?

Jeg har også tenkt på å prøve å lese litt på det, sånn at vi forstår det her, for det er jo rett og slett litt sånn forunderlig. Jeg har jo konkludert meg at, og det her jeg prøver å snakke om på Instagram, at vi trenger ikke narkotisk i et samfunn. Det kan godt enn de alltid har vært der, og det tror jeg nok. Så jeg bruker litt sånn på spøk å si at helt siden vi mennesker kun konkurrerer om bål og steiner og sånn, så har det nok vært noen som

som har liksom tatt de største stegene og konkurrert om å brenne det største bålet og få mest mulig folk til å klappe eller hva man gjør. Sånn at det har nok sikkert alltid funnet der, men det er ikke dermed sagt at jeg tror vi trenger det i dag. Og det vil jo si, det kan vi jo være helt uenige om, for det spør seg hvilken samfunn vi vil ha. For jeg tror jo at uten å liksom diagnostisere folk her, så tror jeg jo at grunnen til at vi har både datamaskiner og mobiltelefoner i hendene og de her tingene, det er nok narkotismen som har

vært litt sånn bakgrunn for det her, og noen som har tot og drømt stort og ikke ser begrensninger og liksom klarer å skape store greier, sånn at i den grad vi vil ha noe sånn vanvittig innovasjon og sånn i samfunnet våre, så kan det gå til at det er heldig å ha noen som litt sånn skrupelløst har store drømmer og ja

konkurransinstinkt. Andiostenkning, ja. Andiostenkning, for det må du ha for å begynne å lage en iPhone, liksom. Så antar jeg at du har jo, jeg elsker, altså elsker er et sterkt ord, jeg er utrolig glad for all kunnskap man har tilgjengelig, og teknologien og sånn noe, men med dette her,

Bare at noen har fått inn gjerne forskere og sett hvordan vi skal lage en app som gjør at mennesker bare ikke klarer å stå imot vår app og bare bruke enormt hele livet å sitte på og være inne på den. Det ligger ikke så mye empati inni det, rett og slett. Nei. Også tenker jeg det som er hovedårsaken til at jeg tenker at vi trenger ikke narsisisme i samfunnet, det er jo det bruker jeg å si, det er jo bare å se på verdenslederen i dag

altså prøv å visuelt se for deg at vi hadde byttet ut minst tre, men antagelig ganske mange flere. Det ville vært en ganske annerledes verden, men en gang du har noen på toppen som har altruismen og omsorgen og befolkning og det i fokus, så vil du ha hatt en helt annen verden.

For dette med narkosisme, det er jo, vi har jo en del eksempler som sikkert noen kan tenke seg til som statsleder, og det er jo det her med å være emosjonelt uregulert. Det må bli, ja, du vet, sint og rød i toppen i et intervju hvor du egentlig har blitt forberedt på at nå må du sitte rolig og snakke med folk, liksom. Og sikkert ha en time samtale om hvordan du skal regulere deg selv, og så smell det likevel. Og så står du likevel på TV og er rød i toppen og uregulert, ikke sant? Og

Barnslig er vel også et ord. Emotjonelt umoden. Det får meg til å lure på. For de er jo ofte ikke særlig charmerende. For å bruke det ordet. Men hva er det som gjør at flokken følger de? Hvis du sier at disse her lederne klarer å tilegne seg så mye makt. Hvordan blir vi så forførte av dem?

Jeg tror jo, altså hvis vi går bort fra statslederen, for det er kanskje en større diskusjon, men hvis du tenker sånn, hvordan, altså de som blir stemt frem mer sånn lokalt her da, og influensere som tar mye oppmerksomhet, de her tingene, hvordan, hvorfor liker vi det? Og jeg tenker, helt sånn basic, hvis man skal på en første date for eksempel, så hva spør folk om når du kommer hjem, ikke sant? Det er jo hva jobba, annerledes.

Han eller hun med, og hvem er foreldre? Han gjerne, i hvert fall her i Nordpå, spør vi noen om det. Det er en del spørsmål som går på ting som handler om hvem du har klart å bli i samfunnet.

Det må faktisk klare å få en posisjon, det må klare å være noen til fordel for andre. Det er noe vi spør, og vi spør sjelden, jeg håper mange flere spør, men var han snill? Virker han omsorgsfull? Behandler han folk med respekt? Hvordan kjører han i trafikken? Hvordan snakker han med restauranter? Hvem er mennesket her? Er det et godt menneske? Men det er ikke egentlig det vi spør om.

Og vi ser jo gjerne etter de kule klien, eller et eller annet, altså sånn karakteristikker, som på en måte disse, altså jeg tenker at de med narsisme, de gjør det veldig godt på første dekt, ikke sant? De gjør det veldig godt i et jobbintervju, de gjør det veldig godt på en scene,

For de har ikke det her samme som oss, nervøsiteten for å ta plass. Når jeg skulle inn på denne podcasten, din ser det jo, første tankene er jo sånn, huff, kan jeg si noe? Er dette viktig? Kommer det til å, huff, blir det vanskelig for henne hvis det blir en dårlig episode? Man bryr seg jo om det, han er sosial i det. Men det å ikke gjøre det, passer jo inn i våre samfunn. Og det er det som er så synd.

Det passer inn å være den som bruter seg litt fram og bruker spissealbuer, og man da er litt sånn uregulert og sånn, så det er akkurat som om vi bare hopper over det, og så forholder vi oss ikke så mye til det, og så tror jeg jo at folk ikke forstår at en del av de trekkene her er helt forferdelige å ha hjemme. Det er helt forferdelig å ha som foreldre, ikke sant? Og det kalles jo emosjonell omsorgsvikt og

Jeg tror folk ikke forstår rekkevidden av det man kan synes er charmerende. Det er virkelig ikke det. Og jeg tenker at vi må gjerne synes det å heie frem noen som skal på store ting og har de grandiose forestillingene og oppførs litt blæret, men faktisk får utrettet noe. Men vi må ikke finne på å ta dem med hjem og gifte oss med dem og få barn med dem. For da er det et veldig alvorlig.

Og det er det her jeg har så løst, at folk skal forstå at samfunnet vårt i dag er nesten sånn

laget for narkosisme. Det er sånn perfekt, altså Instagram for eksempel, sosiale medier, sånn perfekt for noen som er høy på seg selv, og liksom får lov til å poste masse bilder, få masse validering, få lov til å få inntekt som gjør at du kan liksom lage en egen profil som du bare bygger og bygger og bygger, ikke sant? Det er jo sånn mothership for noen med narkosisme. Sånn at det her, jeg synes, er så skremmende, at på

På en måte så beundrer vi det og synes det er stilig og charmerende, så tenker at de klarer det og tjener så mange millioner og kjører rundt med den bilen. Og det er mange sympatiske folk som gjør det her. Men det at vi liker disse tingene gjør jo at det blir veldig mye rom for narkotisme. Veldig mye rom for at de kan få spille seg ut og ta stor plass.

Og så synes vi de da... Jeg tror ikke vi skjønner. Vi skjønner ikke da at det med å skulle dra på første date med disse menneskene er dopt. Ikke sant? Ja, og det... For det får meg til å tenke litt sånn på oppveksten vår, sant? Uten...

Prøvde å forklare hjemme til den seksåringen at når vi vokste opp så var det barneteve, og det var ingenting annet for oss å se på TV da. Og det er jo, så må vi ikke snakke et annet språk, men litt det der med hvor mye inntrykk vi får fra den yttre verden. Før var det stort sett inntrykkene vi fikk fra de omgivelsene vi vokste opp i, og som...

godt og vondt for mange det kan være begge deler av det men, og hvis vi så noe på TV så var det jo ofte det at ja ja, si da vi så på Beverly Hills på TV og så var det jo sånn, en tenkte ikke at han skulle være sånn, for det var jo noe som var på TV som var en annen vers i verden en helt fjern ting, og så kan en en av drømmer man var en av de karakterene og fikk han helten i men litt det der

stimulinen får nå på at dette er feil dette er riktig sånn skal du se ut sånn skal du være den der yttre styringen som påverker oss så enormt og disse folkene er de beste for det er noe med det jeg tenkte at han helten i Beverly Hills, nå er jeg ikke helt sånn kjent med det, men jeg tipper det var noen med høy narsisme det også, som var helten, det er sant men da var det noe fjernet

Det var ikke en snille dork, ikke sant, som kjørte en sånn... Nei, og sikkert mange slikta han også, men jeg har faktinert av han som var litt bedt på, husker jeg ærlig innrøst. Ja, så bra. Men jeg tror nok mange liksom, også da var skjermert av denne som var litt sånn drittsek, men så hadde man lyst til å redde, ikke sant, og så hadde han jo en sympatisk trekke etter hvert, og fikk man liksom lykke fram litt når han ble forelsket. Men ja...

Vi burde jo heie på det. Ja, vi burde jo det. Og det er jo det som er når vi er til ytre og styrt og ser opp til de som har store stemmer. Og litt som du sa, det viktigste er jo hvordan vi som mennesker, som medmennesker, må være snille og hyggelige.

Men at det er nå en verdi i samfunnet på hvor god stillingen er, hvor mye en skjene, hva hus de bor i, hvor bra bil, hvor dyr bil. Den påverkningen gjør jo at det er utfordrende for de som ikke nærmest syster. Det er det. Definitivt. Det er rett og slett vanskelig. Og så...

Litt seg tidligere også, sånn som Musho sa da på det kurset, der han kom med påstand om at det var stadig økende narsisism i samfunnet. Er du enig i det? Jeg tror, hvis jeg ikke snur litt om på det, fordi jeg tror hvertfall at vi har lagt opp til et samfunn der narsisismen blomstrer for stor plass.

seiret, vinn, altså, skjønner du? Så om den da vokser av samme grunn, det er i hvert fall et samfunn hvor vi vil se det mye mer. Altså, Instagram, som sagt, er jo lagt opp til nettopp det som narsisismen elsker, med validering og få lov til å poste masse av seg selv, og fremheve seg selv, og sånn at vi i hvert fall har lagt opp til et samfunn der vi gir disse en slags stor mikrofon, tar stor plass,

Det burde bladet gjennom Netflix, så vil du se. De seriene som folk mest ser på er denne. Jeg bruker nå alltid å tenke, da har vi narsisisme, ja. Og så er det kanskje noen som tenker, jeg kan bruke meg selv som eksempel, for nå har jeg tatt en mikrofon for jeg vil ha en stemme. Jeg deler kulsker på Instagram og vil på en måte...

ta litt plass betyr at jeg er nærmest siste for det ja, det gjør vel det da nei du, da skulle du ha gitt deg hyggelig tilbakemelding om det du, jeg tenker det er jo det samme som vi begynte med å snakke om med denne ingredienslistan

Det er noen ingredienser som må sammen her for at vi skal kalle det narsisismen. Vi liker å se oss selv på Instagram, eller at vi kan være litt selvsentrert og sende en dum melding rundt omkring. Vi alle gjør litt narsisistiske ting. Det betyr overhodet ikke at man kaller det for høy narsisismen.

Sånn at, og det er virkelig vektig at folk, for jeg tror faktisk det er også litt av greia når jeg snakker om narsisme, det er at det er også skremmende folk som blir litt sånn, oi, er det meg man snakker om liksom. Men jeg tror det må man bare huske at narsisme hovedtrekk er jo at man mangler empatien eller ikke tar den i bruk, og at man er til plage for andre.

Og det her har man jo gjerne fått noen tilbakemeldinger om opp igjen i livet, hvis man er til plage for andre. Altså hvis man mobber andre, trør på andre, blir sint fire ganger i løpet av en ettermiddag, liksom, uten å beklage seg. Altså det her er jo noen personlige strekk som man har hatt, det er ikke bare at man hadde en dårlig uke.

Ikke sant? Var premenstruell, altså. Det her er snakk om personlig strekk som har vært der lenge, og som man kan forutse at det her kommer til å være det lenge. Og det er jo litt av poenget med at vi kaller det for personlighet. Ikke sant? Og så det, hvis jeg da hadde hatt en kollega her som var nærmest hadde disse strekkene, hvis jeg da hadde tilnærmet meg den personen med å si det, at

Jeg opplever at måten du behandler meg på kan vittne til at du har noen narsistiske trekk. Vil de skjønne det selv? Jeg tror den samtalen skal du ikke ta. Jeg tror den hadde gått dårlig for ditt ved og vel. Neida, jeg tror det er litt sånn forskjellig. Noen

Altså, samfunnet er jo opplyst. Mange har nok lest på disse trekkene, og jeg tror nok noen også har konkludert med at ja, kanskje har jeg litt av det. Og jeg må jo si, jeg har jo også pasienter som, ja, går ut av døra, jeg har satt narkotisk personlighetsforstyrrelse som diagnos, og de tenker, ja, men det stemmer jo. Og nesten litt sånn, ja, kanskje en fordel, at man ikke tar så mye hensyn til andre, og at man får til det man vil i verden, og at man, ja,

kanskje ikke stolt av det, men mer sånn ja, det høres rett ut og jeg tror at poenget med narsisistiske personligheter, det er jo ikke at det forstyrrer de så veldig, det er jo at man forstyrrer andre det er jo at samfunnet på en måte belemres med dette at man ikke får ta vekk så de kan ofte ha det ganske fint med å være sånn de da

Jeg tror til og med noen kan se på det som en superkraft. En del av de her grandiose narsisismene, det tror jeg at de kan se på det som en fordel. Og så er det en annen ting, jeg tror hvis du spør dem, og det er jo det som gjør det her litt vanskelig å forske på, for hvis du spør noen med høy narsisme, så vil de jo ofte synes selv at de er veldig empatiske.

Du har jo en del mennesker med høyde narsisme som lever godt på å lage til store tilstelninger, og være den som står utover natta og lager sjokoladekake til fotballturnering, og som er den første til å komme på døra til naboen, og på en måte være veldig sånn

fokusert på samfunnet fokusert på lokalsamfunnet og det kan jo se ut som noe veldig sympatisk, men det er jo egentlig for å få den samme bekreftelsen og validering og for å føle seg bra og ikke sant, jo narsisismen vil du jo fort se, altså forsvaret vil du fort se hvis du ikke sier tusen takk for at du har stått her hele natta og laget en kake og det setter vi sånn pris på hvis det bare går litt forbi så vil du jo se det her uregulerte og barnsle kom frem

Ja, det kommer litt ulike former. Og det er litt som du sier, hvis man har stoppet hele natten og jobbet, så tenker man ofte, å, for et godt menneske som gjør alt dette her med oss, for at vi skal få det til. Ja, og da vil man, når man får et spørreskjema fra denne psykologen, ikke sant, så vil man krysse av for at jeg er et veldig empatisk menneske.

fordi jeg gjør det og det og det. Og det her er jo litt synd, for det betyr at det er rett og slett vanskelig. Du må være skolert for å klare å se de her trekene og for å sette deg diagnoserne. Det er derfor jeg tenker også når man spør om det øker i samfunnet, at det ikke er så lett å svare på. Men man har jo noen som tester, man har tatt over tid, og da viser det seg at det er jo litt flere, hvis du forsker på ungdom i USA for eksempel, så er det litt flere som skårer på de her selvsentrerte trekkene blant annet.

Så man kan anta at det øker litt. Men så er det jo forskjell på det vi snakker om med høy narsisisme og narsisistisk personlighetsforstyrrelse. Man kan jo anta at noen har høy narsisisme uten kanskje å innfri kriteriene for en personlighetsforstyrrelse med nok trekk til at det blir plagsomt og kanskje skadelig for andre å være rundt. Ja, og så tenker jeg litt en kombinasjon av hvis du også da er

seg høyt intellekt med disse trekkene, da vil jo de ofte komme i lederposisjoner. Og kanskje litt i det med å tenke går å være lik for å få den posisjonen da. Ja, og tar avgjørelser for å fortsette å stå i den posisjonen. Og det er jeg veldig opptatt av i samfunnet, at

ledelse i sykehus, ledelse i NAV, ledelse i de store, store systemene våre, institusjonene, det er så viktig at her har vi omsorgsfulle folk på toppen. Fordi at de som er høy narkotisme, de tar ikke valg som omhandler hele folkninga, eller brukerne, eller pasientene. De tar valg basert på hva får meg til å se bra ut? Hvordan kan vi få mer penger inn hit? Hvordan kan jeg få blomstret i møtet der?

Og når du sier det, så er det fort gjort å tenke at da må jo alle være nærmest siste som vil styre landet vårt. Og det er jo ikke riktig. For vi har jo også et samfunn som i så stor grad blir styrt fra økonomi. Jeg mener jo omsorg og folkehelse, de må jo alltid ligge øverst for å kunne ha et godt samfunn.

Og befolkningens godhet for hverandre og glede i hverandre og disse tingene bør jo ligge kjempehøyt i et samfunn. Ja, så strukturen i dag gjør jo at vi mister noe som jeg kjenner jeg blir litt neipig for, men ok.

Nei, jeg tror ikke vi skal si at alle som setter lederposisjoner har høy narkosisme, for da blir både jeg og du upopulære. Så det tror jeg ikke vi skal si, men det er klart at sånn som lederposisjonene er i dag, så vil det passe noen med høy narkosisme. De vil kunne stå på natt og dag og ikke jobbe vanlig arbeidstid, ikke sant, før å få denne valideringen. Sånn at det er på en måte, det er mer at man må snu det den veien at det samfunnet vi har,

er ideelt for noen med høy narkotisk. Og det er det jeg vil til bunn se, at folk skal se de her tingene, og ikke heide frem. Ja, ikke heide frem. Det er jeg enig i. Så, hvis jeg nå da, et spørsmål, en situasjon som dukker opp i flere sammenhenger som jeg har fått, det er at hvis en har en partner med disse trekkene, og kjenner at jeg orker ikke mer,

jeg må komme med Gud av dette forholdet et spørsmål som ofte går igjen hvordan skal jeg klare å få til det?

Jeg tror det ene er jo bare å berømme at man får lyst til å forlate et sånt forhold, fordi det som jeg møter mest er jo at folk ikke klarer å forlate det. Det er faktisk veldig vanskelig. Sånn at man først er kommet dit, at man har tatt såpass distanse og egentlig møste håpet for at dette skal endre seg, til at man da har lyst til å forlate, det er jo veldig bra. Og det jeg ser er at folk bruker veldig mange år på å komme dit. Altså, folk er jo sammen i mange, mange år.

Jeg hadde satt langt inni å forlate. Ja, og det er sånn, jeg skulle tenkt at når du ser at det er en person du sammen med har mangel på empati og sympati, og ikke klarer å være, måtte oppføre seg, enkelt sagt. Hvorfor går han bare ikke bare da? Vet du, jeg tror at veldig mange ikke ser dette, fordi at

Har man empati selv, som de fleste har masse av, så er det vanskelig å se for seg at det faktisk er der det skortet.

Jeg tror mange er gode på å finne unnskyldning og forklaring. Det må være noe annet. Det må være det at han vokste på den måten, og derfor gjør han sånn, og han mener det jo egentlig ikke. Det er jo egentlig noe annet her. Sinyutbrud som er helt klassisk. Det kommer masse sinyutbrud og litt sånn umodne reaksjoner med at man er tøys, at man straffes med tøys. Klassisk i parforhold. Så tror jeg man er god på...

å finne noen alternative forklaringer. Og så ser man heller den ene dagen der det var veldig fint, og det ble sånn mellom oss, og så håper man at man skal få tilbake det, og kanskje hvis jeg tilpasser militæret og gjør dejusteringen, og passer på at han får sin matbit når han kommer inn fra jobbet, det er mange som sier. Ja. Og det er jo utrolig hyggelig og omsorgsfullt. Men ja,

Nei, så hvis man først kommer dit at man kjenner at dette er veldig forlatt, så er det jo kjempefint fordi at man tar skade av å være sammen med noen med høy narkotisme over lang tid. Så tilbring mange timer og uker og måneder etter hvert et liv sammen med noen med høy narkotisme, det er jo ikke noe man må gjøre. Virkelig ikke.

For sin egen del. Sånn at når man skal forlate, så er det bra, også er det jo vanskelig. Og det er det jeg ofte møter, at det ikke er sånn at nå har jeg krysset han opp i lista, og han har høy nødvendighet, så nå forlater jeg. Det er jo ikke sånn. Fordi man har jo gjerne felles barn, eller man har felles hus, eller felles familie, eller man bor på samme sted, man jobber på samme plass. Sånn at det ikke er sånn at man bare er fiks ferdig, da forlater jeg. Så det er de her tingene mange står i.

Hvordan gjør jeg det her? Og så er det jo dessverre sånn at de med høy narkosisme liker jo ikke at ting ikke går deres vei. Sånn at det å bli forlatt av noen er ikke noe de ønsker. Ja, da mister den jo gjerne en kjærlig følelse av å miste ansikt, og at den grandiose følelsen plutselig gjelder ansiktet blir knust. Du ser ikke på deg. Og det er jo...

Nei, og det jeg også tenker, så hører jeg jo at han igjen da, når han da er bunn og tar opp ting, så dukker det opp med mye motstand. Hmm.

eller spille på dårlig samvittige. Ja, jeg skulle ikke si det, det er jo vel så mye ikke det, at man prøver å si at, vet du hva, jeg skjønner godt, og det er her det kommer inn det her med kognitiv empati, at de klarer ofte å bruke empatien sin når de har lyst,

Sånn at en med høy narsisme vil helt fint kunne si at jeg ser hva jeg har utsatt for nå, og dette var ikke bra, og jeg skal jobbe med det at jeg blir så sint, og du fortjener bedre enn det. Så vil man jo på en måte få en sånn der reaksjon.

For at mennesker med rasisme, det er jo det som er viktig, at de ønsker jo en tilknytning på like linje som oss andre. De ønsker jo familieliv, de ønsker jo å ha en kjæreste, de ønsker å dra på ferie med noen. Så det er jo ikke sånn at de ikke blir leise hvis de blir forlatt. Og så er det bare det at denne uregulertheten og alt det gjør at det blir veldig vanskelig, og at det kommer mye sånn adferd som blir stykk mot den andre. Men jeg er jo liksom opptatt av å på en måte løfte frem at jeg tror ikke det er sånn

Man kan kanskje kalle det manipulasjon, men jeg tror nok mest at alt er også frykt for å bli forlatt. Sånn som vi alle har. Hva kan jeg gjøre for å reparere forholdet? Det er de samme tankene som ligger bak, ofte. Men det blir jo veldig skadelig, fordi som vi snakker om, at narkotisme er ikke noe som blir fikset lett. Det er i hvert fall ikke noe en kjæreste skal drive og fikse. Vi psykologer har velt oss denne jobben, så vi må prøve. Men det er ikke noe kjærestene skal drive med. Og finnes det noe du

kalle taktikk for å så, hvis en ønsker da at det skal være et brudd, finnes det noen sånn triks til å få denne personen triks til ut? Du, jeg hadde personlig godt for å få den andre til å gjøre det slutt med meg. Det tror jeg er den billigste du kjenner billigst ut av det. Ja. Så det hadde vært min taktikk. Det hadde vært din taktikk, ja.

Ja, og da er de med på det. Så gjør rett. Så hvis de tror selv at de har bestemt og tatt den avgjørelsen selv, så er de med å samarbeide. For da får de opprettholde den grandiose følelsen av at det er jeg som går ut av dette. Ja, sant. Og hun var ikke bra nok for meg. Nei, og det er jo bra. Men jeg tror jo, vi kan jo flyre det og sånt, men jeg tror jo det er kjempe, kjempe vanskelig for folk. For det som er vanlig er at det kommer litt sånn, at det blir kjempe vanskelig. Det blir litt sånn...

umodne avstraffegreier og jeg tror jo spesielt dette er alvorlig når det er barn involvert fordi at denne manglende empatien gjør at også barna kan tas med i denne straffeaksjonen og da har du jo ikke sant familievernkontor og rettsaker ikke sant, familiesaker som det er så viktig at man har denne kunnskapen om narkosisme, at man forstår rekkevidden av det

Ja, og tenke hvor vanskelig det må være, for i dag er det jo veldig vanlig hvis foreldre går og fraker foran at det er 50-50, og kan nesten ikke forestille meg å ha vært i den situasjonen der

Jeg skulle lett ungene mine være hos en sånn person 50% av tiden. Det er jo en veldig god grunn for at mange bare blir. Det tror jeg er helt rett. Det er ikke bare å sjekke på en lista og så forlate. Jeg tror mange faktisk blir av den grunnen. De vil heller ha kontroll på det som skjer hjemme med barna og ha det i 100% for å beskytte dem mot dette.

Og det er nesten så det er en god grunn, hvis man forutser at dette kommer til å bli forferdelig. For mange partner kan jo skjønne hva som skjer. De kjenner personen så godt at de forstår hva som kan bli konsekvensen. Og at det blir rettsaker, og at det blir å kjempe for 50-50, enda de kanskje ikke har vist interesse for å være masse sammen med barna før det. Priortert jobb eller sosiale greier, og barna nå kommer nederst på prioriteringslist, og så plutselig skal de...

Det her er jo veldig klassiske saker. Ja, og så kan det jo være veldig overveldende for meg at den som ikke har dette, sikkert har gjort veldig mye i den omsorgen for ungene, og plutselig får 100%, 50% av tiden. Det kan være krevende også. Ja, og så vet man, jeg tror mange er fryktet at det man selv har vært utsatt for, også skal bli det barna blir utsatt for.

Det trenger det jo ikke å bli. Men det er det man frykter. Så en måte for å få litt viljen, siden du er her med tegn, i en relasjon med narkosisme, er å

Det handler ikke om å lure, men egentlig prøve å få dem til å tro at jeg har tatt av behov selv, som egentlig er et ganske godt triks. Så skjønner jeg at dette her ikke alltid er lett å få til. Jeg har inntrykk av at de ofte er veldig smarte.

Ja, det vet jeg. Og du har sikkert sett det. Jeg tror det i hvert fall, og vil i hvert fall formidle det. Det er kanskje der jeg har blitt lurt. Det spørs, men jeg har ikke sett noe sånn intelligens, og som sagt, det er jo vanskelig med forskningen, men det kan hende at det hadde endt opp med andre diagnoser, hvis intelligensen var litt lavere.

Det er jo mye overlapp mellom borderline og narkosisme, og alkoholmissbruk og narkosisme, rusmissbruk og narkosisme. Det er jo en del overlapp. Så det kan jo hende at man vil ha... Dette er jo bare teori og litt psykologforskere driver å forske frem. Det er jo ikke noe sånn støpt i stein noen plass. Det er jo ikke noe sånn, du vet, gloprøve og du har anemi. Så det er jo ikke noe sånn... Nei. Nei, sånn at det er litt sånn vanskelig. Så det kan hende at de så havner i den narkosisme-kategorien at det er rett som du sier at...

at de har litt høyere intelligens men jeg er ikke helt sikker nei også lurer jeg litt på det med ulik grad av narkosisme vil det altså hvis en har noen trekk som kan være ganske tydelig hva type situasjoner vil forverre dette?

Hva mener du nå? Altså i forhold til at du har en gradsforskjell med narkotisk, så hvis du ikke tenkte på i opptatt... Ja, det var det jeg tenkte. Gradsforskjell. Hva så spelen da hvis du har en normal grad og så er det noen som er sånn kjempeavvikelige med narkotisk?

veldig utpreget. Jeg skjønner hva som avgjører det i livet, liksom. Jeg ser jo før meg at det er oppveksten og omsorgsbetingelsene og sånt, og det jeg i hvert fall veldig ofte ser og også har sett i studier og sånt, det er jo at man finner ut det som man kaller for «adversive childhood experiences», altså at

negative barneopplevelser, altså det å være alkoholmisbruk hos foreldre, seksuelle overgrep, emosjonell svikt ved at du har narsisisme som forelder. De her tingene gjør at du har høyere risiko for narsisisme. Og jeg ser jo for meg at det er jo litt sånn, jo mer av dette, jo verre.

jo større du må jobbe som barn for å idealisere foreldren din for å beholde tilknytninger opp mot hva du faktisk har at den forskjellen jo større den er, jo verre kan det bli kan det jo lette seg for meg men det er veldig viktig å si at mange vokser opp med disse betingelsene og så får de ikke narsisisme det tror ikke vi egentlig vet de aller fleste vil jo ikke få narsisisme som vokser opp sånn

masse, masse flotte folk som setter og forklarer om forferdelige oppvekster, og som er helt sympatiske og fine. Og hva gjør han hvis han da får et barn med disse trekker? Jeg leste bare, det var vel en artikkel med at da vil det være ekstra viktig hvis barn ikke har så mye empati, å lære dem rett og galt. Altså at de blir styrt kognitivt med en forståelse for

For det at han kunne ikke spille på empatien da. Har du noen refleksjoner på dette? Ja, men jeg tror det er greit at vi liksom bare avskrekker litt her, fordi jeg tror at mange er sett med en frykt, spesielt hvis de har en partner med narsisme, så er de sett med en frykt om at nå de her trekkene kommer jeg til å finne i barnet mitt. Og det tenker jeg, jeg har ikke sett

at det har skjedd, at jeg har sett en sympatisk forelder, og så en med narsisme, og at det er narsismen som blomstrer hos barnet. Fordi at med en gang du har en som er beskyttende, som har masse empati, og som lærer de her tingene, så er du på en måte også veldig beskyttet.

Så jeg tror det er viktig at vi sier at det er ikke sånn at det er stor sannsynlighet for at du får et barn med høy narsisme hvis du klarer å gi høvelig OK omsorgsbetingelser. Det jeg hører med de med høy narsisme, det er grove ting. Det er barndommer som har vært feil på de fleste måter. Sånn at jeg tror man skal ikke være så redd for det. Jeg tror det er viktig. Mange er rett og slett litt redd for det hvis man har en medforeldre med narsisme.

Sånn, det tror jeg ikke man skal være så redd for. Og så, hva var spørsmålet ditt? Nei, hvis en får et barn da, som en ser ikke har så mye empati. Det tror jeg at det er en stor sorg hos foreldre. Det må

På en måte, i hvert fall når de blir vokse, de her barna, når de begynner å ta avstand, begynner å skjerm seg selv, altså det kan ikke se for med en større livsorg. Og så tror jeg jo veldig mange vil se tilbake på sin egen oppdragelse, og jeg tror veldig mange også vil kunne si at, vet du hva, jeg ser at dette her ble ikke bra.

Og det er jo en stor sorg som forelder. Vi alle har jo lyst til å gjøre det beste, og vite at vi liksom har gjort en god idé, vi har lyst til å være beste på foreldrerollen. Og det å se tilbake og si at det her gikk ikke så bra, det tror jeg mange gjør når det ender opp sånn. Jeg tror det er veldig feil. Og så hva man skal gjøre når de er barn, så tenker jeg det er jo det...

Vi alle skal gjøre det å være med barna våre. Emosjonelt og kognitivt. Jeg er veldig opptatt av at man ikke skal føle seg mye reglet og være så styrt av all slags checklist som står overalt. Hvor man er en god foreldre, men faktisk bare være med barna. Leve sammen. Gjøre ting i lag. Og se barna. Ha respekt. Det er jo det grunnleggende i bond som jeg tenker med mennesker at

har trengt gjennom alle tider. Det er det. Det er å vise omsorg og være til stede. Og så er det kanskje noe man ikke skal gjøre, og det vil jeg være litt forsiktig med med alle barn. Og det er å fortelle barnet at du er mer spesiell enn andre. Du er flinkere enn de andre der. Du fortjener kun den beste skolen. Disse klærne er ikke bra nok for deg. Ikke sant? Dette er ikke lurt.

Det hører du kanskje når jeg sier det, ikke sant? Og så tror jo en del folk gjør det, og så går det jo stort sett bra. Og så synes barna etter hvert at mamma er sånn, og høyser meg opp i skyen. Du er best i verden. Du er best i verden. Og det kan jo være søtt hvis barna forstår at det sier alle de andre mammaene om sine barn. Men det er ikke lurt, og har du noen du er bekymret for en rasistiske trekk, så vil jeg ha passet på det. Du er like kvalifør. Ja, ja.

Det er den komboen som blir farlig. Det å la et barn vokse opp i omsorgsbetingelser som er veldig negativ, og samtidig plusse på med at du får beskjed om at du er mer spesiell enn de andre. Det er jo en sånn kombo som man ikke ønsker. Nei, en liten cocktail-effekt, som vi kaller det av og til for. Og nå er jo litt sånn samfunnet litt lagt opp til at vi skal heie, og de skal være best, og...

Så det vil nok... Ja, og jeg sa for meg en sånn bitteliten bell, og så jo mer man liksom heier, jo større blir den bellen, og så jo større blir det egoet da. Og litt så du sier at

Du er like verdifull som alle andre. Ja. Det er en god forhold. Jeg har gått i feller selv. Ja, da har du feller. Jo, det er. God natt, verdens beste gutt. Går jeg inn på det andre soverommet, så ser jeg det samme til den andre også. Men det er ikke som jeg kan få sagt nok og glad med. Det er de som bare bruker svulstike ord. Men det er med en gang du sier at i forhold til andre ...

Du er verdens beste. Ikke bry deg om disse nabobarnene. Ikke sant? Det er med en gang du skaper en sånn du er bedre enn alle de andre. Det er vanskelig for ungerne å forstå at de ikke er. Ja, nå har vi snakket igjennom meg, Elisabeth. Ja. Vi hadde jo en litt sånn broke til start med sånn...

oppkoblingsproblemer så vi klarte å beholde roen i sammen så det er så vidt så vidt, ja det var rett for deg Mr. Håve det der synes jeg er frustrerende så jeg takker for din tålmodighet i det også er det noe nå vi ikke har snakket om så du får mye spørsmål om på kontoret eller på Instagram

som er viktig å ta med? Eller har vi klart å dekke en del? Jeg synes jo det med at mange blir stående fast-

Og så skyller de litt på seg selv. I en foreldrerrelasjon klarer de ikke å kutte kontakten. Eller i en kjærestrelasjon klarer de ikke å forlate. Og det her er jo det vi ikke klarer. Jeg tenker at man må være god med seg selv og røys med seg selv. For mange klandrer seg selv. Hva er det med meg som tiltrekker disse menneskene? Hva er det med meg som gjør at jeg til stadiet ikke klarer å sette grenser?

Og så bruker jeg å tenke at man må huske på at det er et annet menneske som drar nytte av, som utnytter, som tråkker på, som krenker. Det kan være lurt å være røst med seg selv og se at man faktisk blir utsatt for noe som ikke er helt normalt. Det er ikke normalt at en mor krenker.

gang på gang på gang. Det er ikke normalt at en kjæreste er sint fire ganger om dagen, og du alltid må gå og trippe rundt og lure på hva har gjort galt, jeg tør ikke å si noe lenger. Men å på en måte flytte fokus på hva er galt med meg til, det er veldig naturlig å reagere på det med å ikke klare å forlate.

Å, så godt at du legger det til. Jeg kan bare forestille meg den følelsen av at vi mennesker, og hvis man har veldig høy empati, så er det jo veldig fort gjort å tenke at hva er det jeg gjør gale? Hvorfor skjer dette med meg? Det er jo kjempefine trekk å være empatisk og ha lyst til å hjelpe andre og ha tro på at nok kjærlighet gjør at kjæresten min forandrer seg. Det er jo supert.

Hadde hele verden vært sånn, så hadde det vært et glimrende sted å være. Ja, det er genegy. Og hvis den er en av disse nå, så lytter jeg, så kjenner jeg at «Åh, dette har jo jeg opplevd». Og jeg synes det er vanskelig. Jeg har lyst til å gjøre noe for å ta bedre varen på meg selv. Ja.

Hvordan kan han legge disse sårene? Hvordan kan han øve seg på mer selvomsorg? Sette grenser? Hvor er det hjelp å få? Ja, og egentlig hos andre, det med å snakke med andre, for mange gjør ikke det. Mange skjuler og dekker litt til og prøver å forklare at det er nok bare sånn. Men det å snakke med andre om sin egen opplevelse, og det man ofte føler på, er jo en utrygghet. Det er det folk beskriver som er i relasjon til disse. De føler seg ikke trygge. De

De vet at det hele tiden kan smelte, eller hele tiden kan det komme en trussel om at du forlater deg, eller at du ikke er bra nok, eller en krenkelse. Sånn at den tryggheten har de ikke. Sånn at de må snakke med andre, og få litt bekreftelse på at her er det ikke ok. Du skal kunne føle deg trygg i en relasjon. At noen på en måte sier det. Ja, til dette noen inn, og for meg er jo, vi kjenner jo med at vi opplever at vi er sterkere når det er noen som

er litt på si og heier på oss og støtter oss, så våge å snakke høyt om det med noen den er trygg på. Ja, det tror jeg er det beste. Og så er det det her med det narsisisme begrepet, at fordi det blir kastet så mye rundt, så tror jeg det har møtt litt sin kraft, sånn at det med å si til folk at jeg tror at eksen min for eksempel har høy narsisme, det er ikke lett. Det er ikke sikkert at man blir møtt så veldig bra, fordi det er et overbrukt begrep.

Sånn at jeg tror det lurer å snakke med andre om hva man faktisk opplever, utrygghet og omopplevelser. Og få støtte, for det trenger man. Og de beste kan havne i de her relasjonene. Altså det sier ingenting om mennesket. Nei, jeg tenker kanskje det er litt flås til å si, men kanskje det er de beste, for de har så mye samvittighet og omsorg og

Blir værende på grunn av det? Ja. At det blir litt utnyttet på et vis? Det er det som skjer. Ja. Det er tatt nytte av. Og hvis man ikke har noen rundt seg som man kan snakke med dette om, så er det jo viktig, synes du, å si at det finnes profesjonell hjelp. Ja, det gjør det. Og fastlegerne til hvert begynner å få masse erfaring med dette. Man kan møte på familievernkontoret, og man skal anta at de er klare å forstå hva det handler om.

Takk Elisabeth. Jeg synes dette ble veldig fint. Og jeg tror kanskje Gordon, for jeg synes det var så viktig å få snakke om det, for jeg føler stadig hører om at folk er i relasjoner med dette. Og om det er mer nå eller ikke, det er jo vanskelig å vite, men det er da også å vite at den ikke er alene. Og det å klare å gjenkjenne det litt. Og at

Hva kan han gjøre? Og så snakk med noen. Søk kunnskap om dette. For det er jo ikke tvil om at dette vil prege han veldig mye hvis han har en nær relasjon med disse trekkene. Ja. Jeg pleier å spørre om det er noen helsetips på slutten. Og da tenker jeg kanskje tipsene kan gå til de som lever i eller har en relasjon som har dette.

Jeg tror tips nummer en er å ikke gå inn i relasjoner hvor de her trackene er. Fordi hvis man går sakte inn i for eksempel et kjæresteforhold, så vil man kunne se det her.

Man ser det ikke på første date, andre date, tredje date, men hvis man på en måte går sakte frem, så vil man etter hvert se at det her er noe som skurrer. Sånn at da er det på en måte å rygge ut så fort som mulig, for det blir på en måte ikke bra. Så det er en døgn. Og til de som er i de her relasjonene, så er det jo litt det vi sier med at man må passe på at man ikke blir selvkritisk, for man har jo da en yttre kritiker sammen med seg. Noen som forteller at den ikke er god nok, og ikke fungerer bra nok til det, og

Og får på en måte krenkelse av den veien. Det er veldig viktig at man ikke har indre kritikk i tillegg. At man klarer å være røst med seg selv, og god med seg selv, og hjelpe seg selv til å forstå hva som skjer. Og jeg tror mange bruker veldig, veldig mange år på å forlate relasjoner. Det finnes noe tal på det, og det er mange år. Så fra man begynner å skjønne at nå burde jeg forlate for alle, jeg klarer ikke å bli det, og jeg klarer ikke å forlate, den perioden der tar mange år, gjemt over hos oss mennesker.

Så tilknytning står sterkt også. Så det må være røst med seg selv, tror jeg er en god greie. Og så kan vi komme, ikke et helseråd, men i oppfordring at jeg håper vi kan alle begynne å se rundt oss hva som er rundt oss, og så være ærlig om at de her trackene, de vil vi ikke gi så stor plass. Den snillheten og omsorgen for hverandre, det er jo dette vi alle trenger og vil ha, og trygghet i hverandre, og se hverandre på en god måte. Og da må vi heie frem det.

Og det er jo denne dorky fyren på Hollywood-filmen din, Beverly Hills. Det er jo han vi må heie frem. Ja. Ja, og så bra tre tips. Det som får meg å tenke er det der med heie frem de gode personlige strekkene. Snill, omsorgsfull, inkluderende, vær røs. Ja. For vi trenger

Trygghet. Ja. Det er det vi alle søker. Trygghet. Også de med narkosisme. Ja, i sin form. Ja, i sin form. Ok, tusen takk for at du var gjest. Og så takker jeg deg som har lyttet. Og jeg tipper kanskje det går noen tanker, og kanskje du går ut i verden og skikker deg litt rundt nå. Ja. Da hadde jeg blitt veldig glad. Ja.

Så får du ha en fortsatt fine dag. Ha det bra!

Lignende

8/24/2024

Helsetipspodden

71. NARSISSISME. Personlighetstrekk, narsissist i nære relasjoner, skader, reparasjon og er det et økende samfunnsproblem? Gjest: Elisabeth Sjølie

Gjest: Psykologspesialist Elisabeth Sjølie I denne episoden har jeg invitert tilbake Elisabeth for å snakke om narsissisme. Noen av spørsmålene som blir tatt opp i episoden: - Hvilke personlighetstrekk tilhører en narsissist? - Hvordan avviker narsissisme fra normalen? - Hvordan gjenkjenner man en narsissist? - Er narsissisme medfødt eller noe man får? - Hvem blir narsissister? - Er det økende narsissisme i samfunnet? - Hvordan er det å ha en narsissist i nær relasjon? - Hvordan kan man bryte en relasjon til en narsissist? - Hvilke skader kan man få ved å leve med en narsissist? - Hvordan kan man reparere etter å ha blitt utsatt for en narsissist? Takk for at DU lytter til Helsetipspodden! Setter du pris på kunnskapen som deles i Helsetipspodden? Da blir jeg veldig glad for om du legger igjen en god vurdering på din podcastapp, deler episoden og kommenterer innlegg på instagram. Elisabeth finner du her: http://www.instagram.com/psykolog.i.nord Annette finner du her: http://www.instagram.com/annette_loeno http://www.instagram.com/helsetipspodden http://www.nervusklinikken.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand anbefales det å ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame/rabatt: - Få 1200kr i rabatt (gjelder ut august) med koden'helsetipspodden på https://recharge.health/no/produkt/flexbeam/ - et rødlysterapiapparat som man kan bruke ved smerter, lav energi, søvnplager, idrettsskader, fordøyelsesplager, redusert immunforsvar mm. NB! Rabatten går ned til 650kr etter august. - 10% rabatt i Helsekostbutikken http://www.superstate.no. Mitt favorittprodukt er https://superstate.no/product/bioptimizers-magnesium-breakthrough-7-former-for-magnesium-60-kapsler/.

Se mer

9/27/2023

Snakk med Silje

SmS #9 Sigmund Karterud om personlighetsforstyrrelser, selvet, pilleskam og gruppeterapi

Sigmund Karterud er professor i psykiatri med lang erfaring og aktiv i media om ulike faglige spørsmål. I denne episoden forklarer han blant annet hva som kjennetegner de ulike personlighetsforst...

Se mer

2/20/2025

Snakk med Silje

SmS#43 Elias Omberg om maskulinitet, hook-up kultur, mental helse og emosjonelle sår

Elias Omberg (21 år) er psykologistudent, influenser, samfunnsdebattant, poet og foredragsholder. I denne episoden snakker vi om maskulinitet, hook-up kultur og mental helse blant ungdom....

Se mer

4/25/2024

Lederpodden

👺 Psykopat spesial – med psykologspesialist Pål Grøndahl

I urovekkende mange av sakene jeg har jobbet med som omhandler konflikt på jobb, mener flere av de involverte at er det hele egentlig handler om en psykopat. Psykopat-diagnosen er velegnet til å demonisere og spille ut den andre parten i alle typer konflikter. Men hva er egentlig en psykopatisk personlighet? Pål Grøndahl er psykologspesialist, forfatter, forsker og sannsynligvis den i Norge som vet mest om psykopati. 🙋🏻‍♀️ Ønsker du utvikling som leder? Lederprogrammet er skreddersydd for ledere med full kalender. 12 ukers hybrid lederutviklingsprogram hvor du lærer fra noen av landets fremste eksperter på psykologi og ledelse. Last ned brosjyre for å lære mer.

Se mer

9/17/2024

Leger om livet

#165. Anerkjennelse, skam og kunsten å stå støtt i seg selv. Med psykiater Tormod Huseby.

Tusen takk til ukens sponsor Nextory! Hvis du ønsker å prøve ut Nextory får du nå lytte 50 dager helt gratis ved å trykke på linken nextory.no/livet.Tormod Huseby er spesialist i psykiatri og veileder i psykodynamisk psykoterapi. Siden 2000 har han drevet privatpraksis i Oslo. Han er en populær skribent og har gitt ut flere bøker, blant annet Alene naken - hvorfor er vi redd for å være oss selv? og er Er du stolt av meg, pappa? - om vår evige lengsel etter anerkjennelse.I episoden går vi inn på:Hvorfor er vi så opptatt av anerkjennelse?Hvorfor er vi så redde for å bli avvist? Hvordan styrer denne frykten handlingene våre?Hvorfor er vi redd for å være oss selv?Hvordan bryte ut av mønsteret?Hvordan stå støtt i seg selv?Bøkene til Tormod HusebyAlene NakenEr du stolt av meg pappa?Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteInstagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/11/2023

Helsetipspodden

33. RELASJONER. Fellesskap, trygghet, gode handlinger og at samfunnet har strukturert seg i feil sosial retning. Gjest: Elisabeth Sjølie

Gjest: Psykologspesialist Elisabeth Sjølie, også kjent som Psykolog i Nord I denne episoden snakker vi om hvordan våre sosiale relasjoner påvirker helsen vår. Hvorfor er relasjonene så viktige for oss og hva skjer med oss når vi distanserer oss fra hverandre? Du får blant annet høre om: - Hvorfor gode sosiale relasjoner er så viktig for helsen vår - Hvordan krevende sosiale relasjoner påvirker helsen vår negativt - Hva den lengst løpende vitenskapelige studien av voksenlivet avdekker om sosiale relasjoner - Hvordan gjenkjenne dårlige sosiale relasjoner - Tips til hvordan du kan få nye sosiale relasjoner - Hva som skjer når samfunnet struktureres til å redusere sosiale treffpunkter - Hvorfor gode gjerninger er viktig Elisabeth finner du her: www.instagram.com/psykolog.i.nord Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinikken.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand anbefales det å ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame/rabatter: - 30 dagers gratis lytting i lydbokappen Storytel med over 500.000 lyd- og ebøker. - 10% avslag i helsekostbutikken Superstate.no med koden Nervus - 10% avslag hos turbutikken Happy Hikers med koden Annette10 Takk for at DU lytter. Jeg syns det er stas om du deler episoden med dine venner og kjente.

Se mer

9/2/2025

Leger om livet

#217. Hvordan skam styrer livet vårt — reptilhjernen, narsissisme, gener og psykisk helse. Med psykologspesialist Nadia Ansar.

Dagens gjest er psykolog Nadia Ansar. Hun er spesialist i emosjonsfokusert terapi og klinisk familiepsykologi og er forfatter av boken Min skam, som hun har mottatt både Formidlingsprisen for Kvinners Helse og Advokatforeningens Ærespris for.I denne episoden snakker vi om hva skam egentlig er, hvordan den merkes i kroppen, og hvorfor vi strekker oss langt for å unngå å kjenne på den. Vi utforsker skammens “kompass” – de ulike strategiene vi bruker for å beskytte oss mot skammen, og hvordan kultur, familie og kjønnsroller former hvordan vi bærer skam. Nadia deler også sin egen reise med skam, mental helse og hvordan skam både kan være beskyttende og ødeleggende.Og ikke minst så ser vi på hva som faktisk kan hjelpe oss ut av skam. Hvordan kan vi finne språk, grenser, frihet og hvordan kan vi unngå å sende skammen videre?For mer fra Nadia:Boken: Min skamipr.noinstagram.com/nadiaansar_psykologPodcasten: Skyld og skamTusen takk til ukens sponsor csoaps.com - i september får du 20 prosent rabatt ved å bruke koden legeromlivet20.Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

9/27/2023

Snakk med Silje

SmS #9 Sigmund Karterud om personlighetsforstyrrelser, selvet, pilleskam og gruppeterapi

Se mer

Laddar