‹ Tilbage til podcasts ‹ Familieliv

9/6/2024

305: Solveig Mork Holmøyvik - Kvinner, sinne og solidaritet

Solveig Mork Holmøyvik, språkvitter og forfatter, snakker om sin nye bok "Ro deg ned!" som handler om kvinner, sinne og solidaritet. Hun deler sine personlige erfaringer med sinne, spesielt i rollen som mor, og diskuterer hvorfor kvinner ofte blir møtt med mer kritikk når de viser sinne enn menn. Solveig og Oda diskuterer også kjønnsroller, barneoppdragelse og hvordan samfunnet ser på følelser og uttrykk for sinne.

00:00

Podcasten diskuterer viktigheten av å anerkjenne og uttrykke sinne, spesielt hos kvinner, som en del av følelsesmessig velvære og solidaritet.

03:20

Taleren reflekterer over kvinnefellesskap, utfordringer i fødselsomsorgen, og kraften i kvinners sinne og solidaritet.

08:48

Sinne er en viktig følelse som ofte misforstås, særlig hos kvinner, og påvirker våre relasjoner og grensesetting.

19:39

I denne talen diskuteres viktigheten av å anerkjenne og uttrykke sine følelser, inkludert sinne, i familiedynamikk.

35:31

Farger og klær har ulike historiske betydninger, og vi må slutte å knytte dem til kjønn for å frigjøre uttrykk og muligheter.

Transkript

Nævnt i episoden

Solveig Mork Holmøyvik

Forfatteren av boken "Ro deg ned!" og gjest i podcasten

Ro deg ned!

Boken Solveig har skrevet om kvinner, sinne og solidaritet

Rema 1000

Sponsor for podcasten

Pampers

Et merke med bleier som Rema 1000 selger

Libro

Et merke med bleier som Rema 1000 selger

Level

Et merke med bleier som Rema 1000 selger

Fiken

Et selskap som hjelper småbedrifter

Vokteren

En reality-serie som sendes på TV2 Play

TV2 Play

En strømmetjeneste der du kan se Vokteren

Ullevål sykehus

Sykehuset hvor Solveig fødte sin første datter

Iben

Solveigs første datter

Stella

Solveigs eldste datter

Anne Hilde Vassbøhagen

En psykolog som Solveig refererer til i boken

Aksel Inge

En psykolog som er ekspert på emosjonsfokusert psykologi og terapi

Hedvig Montgomery

En person som har vært gjest på podcasten Familieliv

Kamala Harris

En amerikansk politiker som er visepresident

Hillary Clinton

En amerikansk politiker som var presidentkandidat

Marste Walle

En person som Solveig refererer til i podcasten

Bjørn

Odas mann og medprogramleder

Katrine og Steinar Sagen

Programledere for en annen podcast

Rutt Lillegraven

En dikter som har skrevet diktet "Jeg er, jeg er, jeg er"

Gaza

Et område i Midtøsten hvor det er krig

Vestbredden

Et område i Midtøsten hvor det er krig

Leger uten grenser

En humanitær organisasjon

USA

Et land hvor det er valgkamp

Instagram

Et sosialt medieplattform

Thomas

Et navn som nevnes i forbindelse med sosiale medier

Kristian

Et navn som nevnes i forbindelse med sosiale medier

Mette

En artist som Solveig refererer til

Rosa

En farge som Solveig bruker i boken

Høge Hela

En type sko som Solveig nevner

Marie Antoinette

En historisk figur som Solveig refererer til

Romertiden

En historisk periode som Solveig refererer til

Jenteboka

En bok som Solveig refererer til

Ellen Støkkendal

En forfatter som Solveig refererer til

Nina Brockmann

En forfatter som Solveig refererer til

Deltagere

Guest

Solveig Mork Holmøyvik

Host

Oda

Sponsorer

Rema 1000

Fiken

Lignende

Loader

Grunn nummer 39. 50% priskutt på bleier med æ. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges råeste bleikutt. 50% priskutt på alle bleistølser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt per handletur. Bare husk å aktivere kuttet i appen. Rema 1000. Altid lave priser. Har du et enkeltpersonforetak eller en liten bedrift? Da har nok... Vent, sa du nei?

Du vet at fiken også gjør det enkelt å starte din egen bedrift. Fiken. Superenkelt regnskap. Ja, og hjelp til å starte egen bedrift da. Velkommen til høstens store eventyr. Vokteren. Første reality-opgave. Følg 14 kjente deltakere på deres dramatiske ferd opp til Stetin. Det blir bål, svette og tårer. Og vokteren. Ja, han ser alt.

Hvor langt er du villig til å gå for å vinne? Utrolig mye penger. Vokteren. Se nå på TV 2 Play.

På vei hit så hadde jeg veldig mye høyere puls enn vanlig, og det var ikke fordi jeg syklet eller løp, men fordi hele morgenen ble mye mer hektisk enn planlagt og ønsket. Og tilretteleggingen min, den var ikke topp på topphylla. Og så på sykkelen så får jeg en flue i nesa og så i øyet,

Og det er jo veldig komisk, men det er ikke så deilig når du sykler i fart og har litt dårlig tid og høy puls. Så jeg går ned av sykkelen, så faller en skrue av, så jeg må gå av sykkelen, skal jeg sette meg på sykkelen, da henger kjolen seg fast i pedalen. Så det er en sånn dag, og prøver å se det utenifra og tenke, dette må jo se veldig komisk ut. Det er en klassisk sånn klønedag. Og så på toppen av det hele, og det beste av det hele, er jo at

Det er fødselsdag i heimen til en av mine døtre, og jeg har fødedag. Det jeg la merke til, at jeg skulle skrive det på en sms i dag,

så ble det ikke sånn rød strek under lenger. Og det betyr jo at det har blitt skrevet, det er hvertfall sånn jeg tolker det, vi har skrevet det mange nok ganger, så nå har det blitt et ord som til og med telefonen godtar. Ikke et fremmed ord. Og det var egentlig kanskje, det er jo topp av hele dagen så langt, at fødedag har blitt et ord. Og at det selvfølgelig er fødedag, så jeg er sånn deilig emosjonell og husker fødselen. Jeg gikk jo til Ullevål sykehus i

for å føde, for da orket jeg ikke mer, for da var jeg så sliten. Og to uker før termin til og med, men jeg bare kjente at nå skjer det. Og det skjedde, og Iben kom, og livet har aldri vært det samme uten. Og Iben har jo også, som Stella, vist meg hva det er å være mor, hva det er å være kvinne,

Hva det er å være i et kvinnefellesskap og se andre med trillevogn og tenke sånn «Du har også født, du har vært gravid». Det er et fellesskap som er uttalt, men vi ser jo hverandre hele tiden. Og de har lært meg så enormt mye. Og jeg har forstått mye mer, men også lagt merke til hvor forløpig teit kvinnesyn det fortsatt er i hele verden, men også i Norge. Det er veldig mye som ikke er på plass.

Jeg synes det er helt forferdelig, i hvert fall sånn jeg opplever det, å se at fødselsomsorgen går bakvent av hva det var da jeg fødte for første gang i 2015. Så det er jo en kvinnekraft vi fortsatt må virkelig bruke for å kunne være mødre, søstre, døtre, yrkeskvinner, koner, kjærester, og ikke minst bare få et godt liv i oss selv.

Så derfor er det jo helt fantastisk at det er deg som sitter her i studio med meg, Solveig Mark Holmøyvik, og du er utdannet språkvitter, også har du vært foredragsredaktør, og nå er du også forfatter. Tenk det. Ja, og du har da skrevet boken «Roda ned» om kvinner, sinne og solidaritet.

Gratulerer! Takk! Du har jo på en måte født litt den uken du også, bokbaby. Ja, jeg håper jeg har fatt det. Det var kanskje et rekordlangt svangerskap. Ja. Og litt smertefullt. Ja, og det er litt vondt. Men gratulerer med dagen du også. Vi burde nesten synge, men det er verdt som vi skal gjøre det. Vi kan se om vi gidder på slik. Ja, kanskje. Ja, nei, det er veldig godt å ha født. Og ja, det er jo altså...

Noen vil kanskje si at jeg har søkt sammenligning, men på en måte ikke helt. Fordi det er jo noe du går og bærer på, og noe du bryr deg veldig om. Og som du til tider er ganske sånn, i alle fall om ikke fysisk smertefullt, så litt mentalt smertefullt å få til. Og så skriver jeg jo også, det kommer på mens du snakker om at du tenkte på din egen fødsel og sånn, for jeg skriver jo om

Om min første fødsel, i alle fall, som da var jeg for nesten ti år siden. Han som kom ut er ni. Og om at jeg da ble sint på jordmora mi. Fordi det husker jeg så godt, og det tror ikke jeg er så uvanlig heller. Fordi når du er i den føde bobla, om den så er lang eller kort, om du har gått til sykehus eller tatt bussen, som jeg gjorde. Så...

Så er det liksom, jeg tror jeg har skrevet noe sånn som at på en måte smertene og intensiteten skreller vekk lag på lag med takt og tone. Du tenker ikke så mye på hvordan du ser ut lenger. Du tenker ikke så mye på hvordan du oppfører deg heller. Så da er det jo ikke alltid at du oppfører deg helt greit på en måte, men det...

Den ene jordmoren jeg snakket med da jeg skrev boka, sa at det var ikke noe hun kunne huske at de snakket om under jordmorutdanning. At fødende kvinner kan bli sinte, men at det var noe hun på en måte raskt skjønte at

var viktig og ikke uvanlig. Og kanskje nødvendig. For det er jo som du sier, en kraft der. Og det var jo litt av det som på en måte fikk meg til å ende opp med å få lyst til å skrive dine boker, og til slutt gjøre det. At jeg ble veldig fascinert av den kraften som ligger i sinnet, selv om det ofte er plagsomt, både hos en selv og hos barna,

Hvorfor ble du sint da, husker du det? Ja. Jeg ble sint fordi, og dette husker jeg veldig godt, og det gjør jeg ofte når jeg har hatt sterke følelser. Jeg husker at det hadde tatt litt lang tid, dette var den førsteføtte, jeg hadde ikke vært med på det før,

Hadde sikkert gått et og et halvt døgn siden matten gikk, og hadde vært epidural og det ene med det andre. Og så plutselig så skjønte de at nå må han ut. Ja. Ja.

Og det merker jeg jo både på flere folk i rommet, litt sånn annen stemning, og litt noen som jeg mente stod og snakket om hva slags redskap de skulle bruke. Men det kan hende jeg har funnet på etterpå at de stod og diskuterte om de skulle bruke tang eller sugekopp. Men det jeg i alle fall husker er at jordmoren sa sånn «Ja, nå må jeg klippe litt her». Og så husker jeg jo at jeg tenkte sånn «Ja, altså gjør hva du vil». Jeg har måttet være kommet dit.

Og så sa hun sånn, veldig pedagogisk, veldig bra jordmor, det husker jeg også godt. Så sa hun sånn, ja, du kan komme til å kjenne det rett, liksom. Ja, greit. Snart klipper jeg. Så bare, ja, det er klart. Så sa hun kanskje en til sånn, ja, nå skal jeg straks. Og da sa jeg bare sånn, kan du bare klippe? Ja. Kan du bare klippe nå? Ja, få det gjort. Ja.

Kanskje mer sånn at hun oppfattet meg som så veldig sint, men det var en helt annen tone enn jeg bruker å ha til helsepersonell. Så det har jeg skrevet litt om at jeg egentlig ble en flagg over i etterkant, men som jeg da har oppdaget at selvfølgelig ikke er så verken unaturlig eller uvanlig. Hvordan regerte hun da?

Jeg tror bare klipte. Ja, ikke sant? Ja. Så var det sånn, sydde meg fint sammen etterpå, pratet med meg, og ja. Og det har jeg jo skjønt etterpå at det er det jeg på en måte ruster til å tåle. Men igjen, ikke liksom, husk å ikke gå til personangrep og jordmor og det. Nei. Men å liksom ta imot sterke følelser rettet mot... Altså frustrasjonen og litt sånn, man er jo så sliten og...

Det er jo en desperasjon også, tenker jeg, i at man bare hjelper meg. Ja, det ble jo egentlig en morsom episode, og så gikk det jo bra, og klippte han kom ut, og ja, han hadde det fint. Jeg hadde jo tenkt å spørre, hvor kom boken din fra? Men nå har du allerede fortalt det.

Ja, jeg har sagt litt. Og på samme tid så er det jo, den kom på en måte kanskje litt sånn fra to kanter. Det ene er jo mer dette her samfunnsspørsmålet, eller det jeg kanskje har lagt merke til over mange år, kanskje før jeg i det hele tatt har visst at jeg har lagt merke til det, med at jeg synes at mange reagerer

annerleis og mye sterkere på kvinner som viser sinne i offentligheten enn på menn. Bruk av andre ord, og det blir andre overskrifter, og det blir en helt annen diskusjon. Og det skriver jeg jo mye om. Men jeg tror ikke at jeg hadde blitt så opptatt av sinne hvis jeg ikke hadde fått barn. Det vet jeg jo ikke. Men

Det var liksom da jeg begynte å, ja for det første, kjenne på det da. At, åh, jeg kan bli veldig sint. Og i situasjoner der jeg skulle ønske at jeg ikke ble det. I en rolle der jeg egentlig hadde tenkt at jeg skulle være helt topp. Ja. Hele tiden. Og det er jo både, ja det var litt overraskende. Overraskende skamfullt.

Jeg ble ikke bare sint på barna nødvendigvis, men også på mannen min og på meg selv.

litt mer på mora mi også. Sånn inni deg, eller når dere var sammen? Når vi var sammen. Av og til kanskje til og med når hun prøvde å hjelpe meg. Ja. Med barnet for eksempel. Så kunne jeg oppleve at jeg rykte litt tilbake til en 14-årings sinne. Så det ble jeg veldig fascinert av. Det er noe en ting mitt eget sinne, men også etter hvert mine barns sinne. Ja.

Fordi når du etter hvert har en sint ettåring, toåring, treåring, fireåring og så videre, så blir du, det kan være veldig slitsomt, det er noe en ting, men jeg ble heldigvis også veldig fascinert for deg kraft. Du kan ofte bare se at et sint barn eller fortvilet barn står og bare drar

dirra hele kroppen, bare dirra fordi det er så sterke følelser, og de vet ikke hva de skal gjøre med deg og de får veldig lyst til å utagere fysisk ofte, fordi etter det jeg har lært så er det faktisk litt av det sinnet på en måte prøver å få deg til å

i alle fall agerer da. Og i en barnekropp og i en voksenkropp, så kan det kjennes veldig sterkt. Og alt dette sammen førte på et eller annet tidspunkt at jeg tenkte at jeg må prøve å finne litt mer ut av det her. Jeg begynte å lese om det, så begynte jeg å skrive om det. Og det er jo snart fire år siden. Så jeg har gått lenge med denne ideen.

Og så har det tatt lang tid å skrive, både fordi det er så mye stoff som skal prosesseres, men også fordi

jeg har disse barna. Og det var heldigvis en klok redaktør som sa til meg ganske tidlig at jeg tror ikke du skal satse på å skrive bok i helgene på en måte. Nei. Prøv å være litt om helgene. Ja. Så det har jeg prøvd å gjøre, og så skal jeg likevel ikke si at jeg ikke av og til har følt at jeg har blitt mer sint fordi jeg har hatt dette bokprosjektet i tillegg til andre ting.

Men jeg tror jo likevel, og merker jo det, at selv om du ikke kan fikse alt ved å lære mer om det, så hjelper det en del å lære om ting for å klare å håndtere det bedre. I alle fall for min del om sinne. Ja.

Ja, og det er jo litt sånn jeg tenker med alle episodene her også, det er jo et ønske om at det skal bli en sånn redskap da, i mitt liv, men også til alle som hører på da, at når vi dypdykker ned i tematikker, så er det

så forstår vi jo litt mer hvordan det henger sammen, og det som ligger bak, og det som ligger under, og hvordan vi kan håndtere det, eller hva det betyr for oss da. For har man hatt veldig sinte foreldre for eksempel i oppveksten, så det setter jo opp preg. Hvis det ikke gjør det, da er man jo et unntak, og et veldig heldig unntak, men for de fleste så gjør det jo det.

Og da blir jo liksom sinnet mye mer dramatisk enn for noen som på en måte har i gåsønne normalt sinte foreldre, da. Eller om det er

Altså andre temaer, depresjon eller skilsmissing, det er jo også mye. Men sinne er jo en veldig, det er jo en viktig følelse, og det er jo en primær følelse. Men det er jo også en skummel, ubehagelig, ofte knyttet til skam følelse, som jeg tror handler også om at

vi har litt sånn skjevt syn på det, og forholder oss litt merkelig til sinnet, og at det har blitt, det er så uglesett, den følelsen. Og så er den plutselig, den er jo like viktig, og like sentral i et menneskeliv, men den får jo mye mindre fokus, og alltid et negativt for den da, for du skriver jo om både sunt sinne og usynt, eller hva man skal si negativt, eller...

Og så er det jo hos en av psykologens mega-intervjuer som jeg refererer mest til når jeg skriver om det psykologiske ved det. Anne Hilde. Anne Hilde. Anne Hilde Vassbøhagen. Hun har mange episoder her, også om sinne. Hun er så fantastisk. Hun er fantastisk, fordi ikke bare er hun en psykologisk spesialist og fagperson, men hun er også en veldig god formidler. Ja.

Det var vel derfor jeg tok kontakt med hun først. Og det som hun ofte sier, det er jo at sinnet har et ufortjent dårlig rykte. Fordi det som du sier, det er en primær følelse, det er en viktig, helt nødvendig, naturlig, nyttig følelse.

Det jeg var så overrasket over når jeg begynte å snakke med henne og begynte å lese om sinne, var at jeg ikke helt visste hva det var. Jeg visste at det var en følelse. Greit det er på en måte, men jeg visste ikke hva som var poenget med den. Og at, ja, hva ville Anne Hilde sagt? Sinne er jo en følelse som alle andre følelser har. De gir deg informasjon.

Om hva du trenger. Og gi deg på en måte energi og motivasjon til å gi beskjed om det. Og i tillegg, og det er jo kanskje litt av grunnen til at vi ofte blir sinte når vi har små barn. Uansett om vi viser det sinne eller ikke, eller trykker det ned, eller venter til vi eksploderer, eller hvordan vi håndterer det, så er det jo at det henger så tett sammen med grenser.

at sinnet skal på en måte også gi deg beskjed om hvor grensene dine går. Jeg har et bild i boka som jeg bruker, fordi det er det jeg ser for meg i hodet mitt, at sinnet mitt er som en liten grønnkledd grensevakt, som går og patrullerer langs de dårlig oppmerkte grensene mine. Og hvis det skjer noe, liksom ...

eller som jeg bør reagere på, rett av hånda og roper sånn «Hei, nå her går grensa di, nå må du gi beskjed». Og det husker jeg var en aha-opplevelse for meg når jeg skjønte den koblingen mellom grense og sinne, og tenkte over hva som egentlig skjer når du får barn inn i livet ditt,

Fordi de vet jo ikke hva grensen er, eller hvor grensene går. De er jo bare småvesen med et slags språk, og etter hvert litt mer språk. Dette eksempelet har jeg brukt for at du ikke kan si at det er et spebarn som vekker deg.

andre kvartim om natta, eller oftere, at sånn, sorry, her går grensene. Nå må jeg sove. Nå må jeg sove. Så dette er ikke greit for meg. Jeg blir irritert. Du kan jo gjøre det, men jeg tror ikke du vil ha et spebarn som responderer med å sovne. Akkurat i den perioden i livet, og ikke bare når det er spebarn, så må du tidligvis liksom

finne en måte å takle eller tolerere at her blir grensene mine gang på gang litt krysset. Kanskje veldig krysset. Og jeg klarer ikke å få dette lille mennesket til å forstå mine behov akkurat nå. Da blir jeg sint. Det er helt naturlig. Og så tenker jeg, i alle fall føler jeg at jeg skjønner det litt bedre. Det er helt naturlig å være litt sint nå.

så tilater jeg meg kanskje i større grad å tenke på, kanskje til og med sier til barna mine som nå er seks og ni, at han er skikkelig sint nå, fordi du eller han eller hun sparket meg i rumpa. Som er en naturlig ting å bli sint for. Og ved å da sette ord på det, gjør det lettere, ikke bare for meg selv, men også for deg selv.

I stedet for å stå i gang igjen og si at jeg har det bra, men bare påpåre deg i skoene. Jeg har det fint. Og så blir det passiv-aggressiv prøve. Og stemningen blir så ekkel. Og til slutt vil du kanskje bare smelle igjen bildøra eller ytterdøra, fordi du ikke sa, eller slapp du ut på en litt sånn

rolig måte hvis det var mulig og av og til er det jo ikke mulig og av og til gjør vi dumme ting eller roper for høyt og da må vi si unnskyld men jeg tror det er litt enklere å

hvis en vet hva som skjer og hvorfor. Ja. Også både Anne Hilde, de gangene hun har vært der, og Aksel Inge, sin ding, han er jo også på emosjonsfokusert psykologi og terapi. Men da er jo

Det er jo kanskje der vår foreldre, eller den generasjonen av foreldre vi er i nå, at med så mye informasjon og kunnskap og bøker og, unnskyld, podcaster, om hvordan barneoppdragelse, altså vi har så mye tips og råd og metoder og verktøy og redskap, og vi skal validere, men

Det er jo det som jeg synes har vært litt kult, også hvis Hedvig Montgomery har vært her, at de sier også sånn, kjenn etter i magefølelsen, og ikke bli rasende og skrem barna dine, men det er sunt for barn å se at du har alle følelser.

Og at vi kanskje har blitt forredde for å vise sinnet, fordi vi skal være så forbanna ordentlig. Og vi skal være så finpussa på utsiden, og når vi kommer på skolen og leverer i barnehagen, nei da, jeg har bare sått fire timer, men jeg blir ikke irritert, skjønner du? Nei, jeg bare er sånn når jeg leverer datteren min. Og så inni meg så koker det, og så er det bare sånn, jeg er så sliten på det.

og det er ingen som tar hensyn til mine følelser eller behov, altså, og da er det bedre, i stedet for å bare gå og holde alt inne og tenke sånn

mine barn skal ikke se hele meg at du heller lar de gjøre det, men selvfølgelig prøve å på en måte justere det rasseriet pitte litt da for det vi nå er jo, mine døtre er for meg er det så viktig at det er lov, at vi er en familie det er lov å bli sint i og de blir altså og så tenker jeg at barn blir jo kanskje ofte liksom sintere og

agerer, spørre og le gode klosser og hyler og det er snørre og gråt og det er jo kanskje ikke helt sånn jeg blir når jeg blir sint på de. Men at det er takhøyde for at hvis du blir sint, så bli sint og så skal vi snakke om det. Og mamma hadde alltid sånn regel at etter noen hadde blitt sinte eller vi hadde kranglet, må vi ordne opp.

Og så er det ikke greit å bli sint for å bli sint. Du skal ikke misbruke det, eller bruke det for å få noe, eller trasse. Men hvis vi hadde en grunn for å være sint, så rommet hun jo det, og så kunne vi snakke om det da.

Og det er jo veldig fint. Det er jeg veldig glad for. Det er veldig fint, og så er det veldig fint å på en måte bruke ordet sin. Fordi jeg tror ...

Det jeg mener at mora mi har sagt mange ganger, selv om ordet sint, det er ikke sint, det er bare bestemt. Ja! Og det tror jeg jo egentlig bare, jeg har en sånn nyansering av sint, men det er kanskje et ord som jeg er litt redd for å bruke, fordi mange har sånne negative assosiasjoner til det, og så tror jeg også... Sint eller bestemt? Sint. Ja. Ja.

Og det skriver jeg jo om i boka også, at det egentlig er litt sånn oppsiktsvekkende hvis en kvinnelig politiker for eksempel sier «Ja, jeg er sint».

Det er veldig sjeldent har jeg funnet ut. Mens det som er mer vanlig og mer akseptert, som jeg synes er snodig og synd, det er for eksempel sarkasme. Som jo egentlig er en styggere form for, jeg tror jeg kaller det den onde stemoren til sinne, hvis jeg ikke tok det vekk, fordi jeg følte at ondstemor var litt utdatert.

Men det jeg også fikk lyst til å si, og som har vært viktig for meg å få fram i boka, det er at selv om det er en bok til forsvar for sinnet, så er det jo ikke en bok om at vi må bli mer sinte. Nei, det er ikke det du vil. Nei, for det er noen som sier, åja, skal vi liksom, skal vi ha mer, nei, vi skal ikke ha mer sinne, vi skal bare prøve å liksom akseptere og håndtere det sinne som faktisk er der. Og

For det er jo noen som sier at de aldri blir sinte. Og da tror jeg kanskje at det de mener er at de aldri gir uttrykk for det. Og så kan det jo hende at det er noen som faktisk ikke har, som ikke får tak i den følelsen. Fordi de på en måte har dyttet den ned så lenge. Og

Det som da også er viktig å skille mellom, det er at sinne og aggressjon er ikke det samme. Sinne og vold er ikke det samme, og heller ikke så nært knyttet sammen som man skulle tro. Jeg skriver blant annet at det går an å være veldig sint uten å slå. Absolutt. Eller rope. Og det går også an å slå uten å være veldig sint. Ja.

Men fordi du for eksempel er veldig redd, eller veldig full, det var det eneste jeg kom på, redd eller full, så er det ikke alltid at hvis du er sint, så er det på en måte fare for aggressjon. Jeg tenker jo heller, og det føler jeg at jeg har funnet støtte for, at hvis du finner en god måte å uttrykke sinnet ditt på når det er der,

Om det så er å gå og skrike et rom for deg selv, eller strikke eller jogge, så hjelper det deg til å ikke for eksempel bli aggressiv. Og aggressiv betyr ikke bare fysisk aggressiv, har jeg også lært, men du kan også snakke om både verbal og sosial aggressjon. Hva er forskjell på, eller hva er sosial aggressjon? Sosial aggressjon er litt sånn interessant også når en

snakket om kjønn som jeg gjør en del i boka. Fordi det jeg har funnet ut, og som jeg skrevet en del om av flere, og blant annet så nevner Ellen Støkkendal og Nina Brockmann det i jenteboka, at sinne er en følelse som jenter ofte har

litt problemer med å ikke bare uttrykke, men få tak i. Fordi vi fremdeles, jeg sier vi, fordi jeg ikke vet helt hva jeg driver med selv, og sikkert har sosialisert inn en del ting jeg fører videre uten å ville det eller være klar over det, oppdrar jente til å være litt mer dempet, litt lydigere enn gutta. Ikke alle, alltid, overalt, men sånn generelt litt mer.

Og det som skjer da, er at, litt av en formulering de bruker i boka, er at jenter får ikke tak i sinne sitt når de trenger det. Klarer ikke å sette grenser. Og det som også kan skje, som dere refererer til i en annen bok om akkurat det temaet, er at jenter kan ha lettere til å, fordi de da ikke er opplært til å uttrykke sinne direkte, uttrykke det gjennom ulike former for sosial aggresjon, som da for eksempel er

Utfrysing. Ja. Utestenging, blikking, manipulasjon. Litt sånn

Altså, jeg håper det er bedre nå, men som jeg selv liksom kan huske. Fra skolegården og i klassen. Fra skolegården og i klassen, og vi var ikke så greie med hverandre når vi gikk på ungdomsskolen, liksom. Vi prøvde jo bare å finne ut av ting, på en måte. Men ofte så tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre hvis det hadde vært litt mer sånn

tydelig sinne eller en helt streit krangel, diskusjon enn dette her. Det er jo mer sånn langdrygt også. Også er det seire og vanskelig. Altså det er jo

Jeg tror dessverre ikke det har blitt noe bedre. Nei. Det tror jeg sosiale medier er en skikkelig ond stesøster. Ja. Og at det bidrar til at det er lettere å fryse ut da. Ja. Når alle blir enige om at ingen skal like de tingene hun legger ut på Instagram. Det synes jeg er så forjævlig. Og det er så vondt. Og det er så trist.

og da tenker jeg sånn, da er det ikke da bedre at de jentene kan stå i skolegården og skrike til hverandre og bare sånn, hva er problemet ditt? Men jeg vil være med, hvorfor får jeg ikke være med? Hva er problemet ditt? Ja,

«Jeg liker ikke når du...» «Jeg trodde du flørta med Thomas!» «Hæ? Nei, jeg liker jo Kristian!» Det er nettopp sånn få tak i det. Hva er det egentlig dette handler om? For eksempel i dag. Jeg er jo så glad for å gi meg bursdag og fødedag. Men så er det hele morgenen min som bare er sånn «Nei, nå hadde jeg lagt den bra timeplanen!» «Det skulle bare vært smooth sailing gjennom hele dagen!»

Og da får jeg en sånn litt sånn klump i magen, og så kan det være sånn, ok, hva er det som bøgger meg nå? Og hvis jeg, jeg jobber veldig med å hele tiden, ikke hele tiden, men sånn i underbevisstheten, sånn sjekke litt inn. Fordi jeg kan gå og holde på mye sånn stress. Ja.

og ting jeg føler at jeg burde ha gjort som jeg ikke har gjort, eller tenker at det må jeg få gjort i morgen, hvis ikke så faller hele korthuset mitt sammen. Og det er veldig dyst, for da kan jo jeg også bli veldig irritert, og irritabel og amper, og bjeffe til mine elskede barn og elskede mann, mens problemet er jo oppstående.

opp er jo mitt og det er jo ikke sinne, men det er jo den der at vi kanskje heller kunne blitt litt sint på sykkelturen i dag da ikke skulle liksom men bare sånn rope det ut, og så liksom bare få det ut og så sykle videre

Det finnes jo latteryoga, men kanskje vi skulle hatt litt sånn sinneyoga. Det finnes sikkert et eller annet liknende med å skrike ut. Men det er dette som du sier, litt mer lydig og litt mindre høylyte. Jeg har ikke gutter, og jeg skal ikke legge meg opp i hvordan dere oppdrar deres gutter, men den oppfatningen jeg har om at

Det er litt mer akseptert at gutter bråker og dulter og slåss, lekeslåss, og er litt mer, ikke utagerende, men fysiske apekatter. Kanskje særlig den alderen som min yngste er. Du har jo en sønn. Ja.

Og det er jo litt mer sånn, ah, gutter! At vi bare sier det, og så er det å ha barnebursdag som vi skal etterpå. Da er det jo jenter, og det er jo en så høy decibel på den viningen. Og alle som skal på do sammen. Det er jo sånn, jeg hadde jo tinetus etter forrige barnebursdag. Og det var jo kjempegøy. Men med gutter så er det jo sånn,

Da hører jeg om at alle hoppet i foreldrenes seng med sjokolade i hendene, og det var madrasser ute, og det er sko og løper inn. Og selvfølgelig, de er jo forskjellige. Men det er jo kanskje den der holdningen, eller den som du sa, at vi har internalisert at jenter skal ikke være høylytte. Som du også skriver, ro deg ned. Ja.

Ja, og det er jo så... Og det er jo forsket en del på, heldigvis. For det er jo en del ting som handler om kjønnsforskjellene som ikke er så mye forsket på, fordi kvinner ikke har blitt så mye forsket på opp igjennom, og så videre. Men akkurat her ser en liksom, når en for eksempel undersøker hvordan mødre og fedre snakker til barna sine, og hva slags forventninger de har til barna sine. Sånn som dette med at sånn...

Jeg husker jeg leste en artikkel om det med at foreldre som ble intervjuet om hva de tenkte om å få en datter eller en sønn, var noen som sa at det hadde vært fint å få i hvert fall en datter, fordi da kunne de være sikre på at de hadde noen som kunne ringe på bursdagen. Ja.

eller besøker deg når de ble gamle, og da har de liksom allerede, før ditt barn er unnfanget, lagt føringer for at hvis det blir en jente, så blir hun en person som vil ringe, og hvis det blir en gutt, så blir... Og det er jo bare sånn...

Og jeg skriver jo en del om biologi og om gjerne forskning om hormon, litt om hormonforskning i boka, bare for å vise at det er ikke sånn at jeg sier at alt er det sosiale, alt er det kulturelle, noe og det biologiske, men det er ofte litt mindre enn vi tror. Og så er det litt mer det at vi bruker disse litt andre ordene og en annen tone. Og det som jeg synes var oppsiktsvekkende, som noen forskere har funnet ut av, er jo at foreldre, særlig mødre,

snakket mer med døtterne sine om følelser ikke så oppsiktssvekkende det, men bortsett fra om sinne og i tillegg dette at ja, nå datter jeg litt ut, men altså jeg skriver jo også både om det opplagte eksempelet med farger på kle leike

og det som mange tenker er sånn elgamle, og dette vet jo sikkert du, fordi du er farge rådgiver, men sånn som Rosa for eksempel, boka mi er jo tilfeldigvis ganske rosa, og har kvinnen i titelen, så det skulle en jo kanskje tro at det bare er kvinner som skal lese den, det mener jo ikke jeg, men det er jo blitt

relativt kjent, i alle fall visste jeg det før jeg begynte å skrive boka, at rosa som jentefarge er ganske nytt. Det er liksom ikke mer enn

det er sikkert mer enn 50, men la oss si 70 år gammelt, at det var en jentefarge. Og veldig langt tilbake så var det jo faktisk en guttefarge eller herrefarge. Og litt det samme med at jeg fant ut at, det tror ikke jeg har skrevet, men jeg fant ut at Høge Hela

var først noe som menn hadde. Gjerne menn i aristokratiet. Absolutt. Blant annet fordi når de skulle ri på hest, så skulle de henge godt fast i stigbøylen. Og så ble det etter hvert en sånn kvinne. Så det at vi liksom tror at sånn har det alltid vært. Det har alltid vært rosa, det har alltid vært høygehela, det har alltid vært... Det å tenke litt på disse barokkene,

og den tiden da menn hadde sånne svære krølledusser parikker og lange jakker og sånn, ikke mamma lukker men sånn knebokser, de hadde jo høye høler altså i barokken, i antikken og i jeg tenker veldig på Marie Antoinette

hele den der tiden. De gikk jo rundt i Høye heller. Og som du sier med rosa, det var jo også et symbol på makt. Og de brukte det jo veldig mye på børsen, altså i USA og sånn, da hadde jo menn rosa skjorter. Fordi det var et symbol på velstand og makt.

og nedover i romertiden og langt tilbake i historien så var Rosa forboldt menn fordi det også symboliserte at du er vellykket og at du har penger og at du er fruktbar og skikkelig mann skikkelig mann, skikkelig rosa mann og nå er det

jeg elsker rosa, det er en av mine yndlingsfarger, altså virkelig, jeg har på meg rosa i dag, boken din er rosa, jeg hadde rosa mobil, jeg har rosa nøkkelknippe, altså nå vurderer jeg om jeg må male gangen rosa, for jeg har hørt at noen hadde gjort det, og det er jo så gøy med sånn kjønning av farger, men det må vi jo slutte med, for jeg tenker jo sånn, altså, er vi ikke ferdige, kan vi ikke bli litt sånn, kan vi ikke bli ferdige med det, ja.

Jo, kanskje vi. Og så i tillegg så synes jeg jo det er overraskende når jeg møter folk som enten var barn på 70-tallet eller hadde barn på 70-tallet, og som er sånn, da hadde vi liksom, da hadde vi oransje og brune og rød kle, både gutter og jenter på våre oransje og brune kjøkken. Og at det liksom har gått, og jenter hadde kort hår like ofte for det var praktisk, og så videre. Ja, for du kan også få guttesveis. Ja, og det er jo sånn, det er jo et opps til alle

med barn, prøver å ta meg selv i dag. Ikke si gutte, gutte et eller annet, eller jente, jenteleke, guttesport,

Jentefrisyre, guttefrisyre, guttefarge, jentefarge. Det er sånn, jo mer vi kan gå sammen og slutte med det, jo større, bredere, mangfold rikere liv, tenker jeg, og livskvalitet og muligheter. Det er jo sånn, tenk

Tenk hvis du har dritlyst på skikkelig kort, fet sveis, og så gjør du det ikke fordi du har hørt at det er bare gutter som har skikkelig kort, kul sveis. La nå, altså det er, ja, og samme nå, jeg elsker at for eksempel artisten Mette sånn går i høyeheler, går i kjoler på scenen, at flere gutter har kjørt på motevisninger eller på konserter.

Det er skikkelig frigjørende, deilig. Kjør på! Og også når vi snakker om feminisme, hva er feminint? At gutter skal ikke være maskuline damer, det er useksi. Sier hvem? Det handler jo om hvem som ser. Det betyr ikke at alle skal like det, eller synes det er tiltrekende, men det betyr jo ikke at det ikke skal være lov. Nei.

Og så tror jeg at litt av grunnen til at jeg skriver om blant annet farger inne her, det er fordi farger og kled og

En del sånne ting er på en måte ganske konkret. Men når du begynner å snakke om følelser, så er det ikke alltid så lett å liksom, ja, hvordan var det for hva kunne kvinner liksom uttrykke på 70-tallet og på 1890-tallet, og selv om jeg har prøvd å undersøke litt, så er det litt mindre sånn handfast. Men derfor har jeg prøvd å skrive litt om det med, ja, jenteleke, gutteleke, jentefarge, guttefarge,

opp imot hva er en jentefølelse, og hva er en guttefølelse, på en måte. Trist, for eksempel, er det egentlig litt jentefølelse, og så sint er det litt guttefølelse. Og når man tenker seg om, så er det jo litt sånn, på en måte. Det er i alle fall, fremdeles, selv om det nok er bedre i noen deler av verden, landet,

Litt enklere for for eksempel gutter å uttrykke tristhet, og for jenter å uttrykke sinne, så er det fremdeles ikke helt like stilt. Det er jo noen som spør, hvordan vil du at det skal bli da? Eller hva vil du egentlig? Jeg vil vel egentlig bare at det skal ikke være så viktig hva slags kjønn du har når du uttrykker en følelse.

Om du da er en mann som sitter og er lei deg, eller en kvinn...

Du er en person som er leideg, eller en person som er sint. Jeg har ikke lyst til at det skal være så viktig hva slags kjønn du har. Og det samme med det vi snakket om, sånn langt hår, at det ikke skal være så veldig sånn, oi, det var en mann med langt hår og en kvinne med kort. At avsenderen på følelsen, det spiller ikke noe. Eller hvem det er, spiller en rolle, men ikke hvilket kjønn. Ja, riktig. Ja.

Det skulle jeg ønske at kjønn ble litt mindre viktig der det ikke er så relevant. For noen plasser er det jo veldig relevant hvis du ligger i en gynekologstol eller i bokseringen for å dra fram en litt betent debatt, men likevel det er noen situasjoner der det

der det er relevant, der du i alle fall kan ha en diskusjon om på en måte biologisk kjønn. Og andre plasser så synes jeg ikke at det bør være, i alle fall ikke et så stort tema som det ofte blir da, med en gang en kvinne blir sint, eller en mann gråter offentlig på TV. Ja, fordi undertitelen er jo «Kvinner, sinne og solidaritet». Ja.

Hvis vi skal gå litt inn på, altså, vi fletter jo alt inn, men kvinner og solidaritet, da. Hva er det du sier der, og hvordan er det du knytter kvinner og solidaritet sammen? Jeg tror jeg knytter dem på en måte sammen gjennomsinnende, og på en måte, fordi når jeg

Når jeg etter hvert skjønte at jeg måtte skrive dine boka, delte opp i de ulike rollene i livet mitt. Som jo både var litt sånn...

kreativt forløsende fordi da hadde jeg en ramme. Ja, for du skriver jo om deg selv som datter, søster, yrkeskvinne, mor og kone. Ja, det gjør jeg. Og det er mange som hører på som er akkurat det. Ja, og så er det kanskje litt spesielt at jeg skriver søster, for jeg har ingen søsken. Nei. Og så var jeg sånn, men jeg har jo søstre på en

på en måte. Og føler liksom at jeg har mange søstre til å være ene barn. Og så skriver jeg litt om hva jeg mener med det da, for for min del så handler det sånn rent personlig om at jeg har spesielt to, men flere venner som er såpass nære at jeg innbyr meg at det må være sånn søstre har det. Og

Og så tror jeg også at jeg kanskje innbyr meg at alle søsken, fordi jeg ikke har noen selv, bare har det helt topp sammen hele tiden. Og at det alltid er et kjempenært forhold der alle parter har det bra. Og sånn er det jo helt sikkert ikke. Men det har nok blitt litt idealisert for meg da, sier jeg i ene barn. Men så fikk jeg utforsket at for det første så har jeg jo deg,

For det andre så handler jo store deler av kvinnekampen for eksempel, og andre kamper, om å klare å prøve å få til en endring sammen med noen. Og spesielt da, jeg skriver jo både om kvinnekampen på 1800-tallet og på 70-tallet, naturlig nok for å være det tydelige bølget, som vi ofte kaller det,

og bruker å si at hvis ingen hadde blitt sinte, så hadde det jo ikke skjedd noen endring.

Og så betyr jo ikke det at en skal gå sammen og storme kongressen. Det går deg grenser for hva som er sunt når det gjelder kollektivt sinne. Det kan også bli til vold. Ja, og som du også nevner, å bruke sinne som et maktmiddel. Ja, men jeg tenker at sånn...

Både i et kvinnefellesskap. Men jeg tenker ikke at det nødvendigvis er bare kvinner som er søstre heller. Da tenker jeg at akkurat søster og bror er ikke så relevante i denne sammenhengen heller. Men det handler bare om at du på en måte kan bry deg om andre enn deg selv. Uansett om det er dine biologiske søsken, eller søsken du har vært så heldig å få, i

senere i livet. Og det er kanskje ikke noe som alltid skjer med så lett. Dette med å kjenne på et søsterskap eller brorskap. Og for deg som du ikke kjenner, og som bor i en helt annen del av verden, men som bare du skjønner at du har det forferdelig. Og det snakker jeg jo litt om. Hva som får noen, for det ser jeg jo selv at det er noen som på en måte...

De klarer ikke urettferdighet, på en måte. De må reise ut med leger uten grenser, eller de må donere, eller protestere, eller sove i telt, eller den der solidariteten, det brenner så sterkt. Og så er det andre som...

Kanskje kjenne på et slags, hvorfor klarer jeg ikke å få helt tak i den? Og kanskje noen som ikke bryr seg det hele tatt, og ikke har noe ønske om å bry seg. Men jeg skriver jo litt om at jeg tror at vi trenger at vi jobber litt med solidariteten vår. Selv når vi ikke kjenner det. Det betyr ikke at vi skal ta inn alle kriser. Men det betyr at vi skal klare å tenke litt utenfor vår egen...

Ikke bare familie, men vårt eget land og vårt eget samfunn. Det blir jo større ulikheter i verden hele tiden også. Og da er jo på en måte solidaritet...

det og kommunikasjon og dialog er jo de viktigste ikke-voldelige metodene for å få mer likhet og frihet og fred, rett og slett. Dette med at solidaritet også for

Jeg synes kanskje særlig også nå med krigen i Gaza, synes det har vært så utrolig rørende hvordan kvinner uttrykker seg med sorg og fortvilelse overfor søstrene sine på Vestbredden og i Gaza. Og at det er ordene de velger å bruke. At det er våre barn

Det er våre søstre. Og det er så stert, og det er så rørende, og det viser hvor grunnleggende sterke bånd og medfølelse, og det sier jeg ikke at ikke menn har, men jeg synes det har vært interessant å høre på flest kvinner når det kommer til denne forferdelige krigen, fordi

Fordi jeg synes kvinner, noen mener jo at kvinner ikke klarer å uttale seg om sånne ting, og at de bare blir emosjonelle og hormonelle. Jeg tenker det stikke motsatte, og det kan vi også se hvis vi ser til denne valgkampen i USA. Hva slags midler man bruker for å få stemmer versus kvinne. Det er jo ganske interessant.

Det er ikke mobbing og rasisme og uthenging og snakk om hvem som er penest som gir deg flest stemmer. Det er jo at du snakker om hva ditt politiske hjerte banker for og menneskelige verdier, liksom.

Og det er jo, sorry ass, eller ikke sorry, det er jo noe modelig i det. Og det må være lov å si, rett og slett. Det må være lov, og så må det være lov. Særlig på føddagen min. Ja, særlig på føddagen. Og så må det være lov, og på en måte, at det er litt sånn sinne inne i bildet, blant annet når, jeg tror det er Marste Walle som har snakket om at

At det er mange som liksom reagerer på at du er sint. På en måte at de synes at kunne ikke du vært aktivist på en litt sånn hyggeligere måte. Men det er på en måte ikke... Hadde man sagt det til en mann? Nei, det tror jeg ikke. Også det med at når en skal proteste... Det nytter ikke å bare...

be å tenne lys på en måte. En må være litt sint og det er jo kanskje en av utfordringene til Kamala Harris for å snakke litt mer om den valgkampen som det er umulig å ikke legge merke til og som har blitt veldig spennende nå. For det var jo et av

på en måte problemer til Hillary Clinton, da hun var kandidat mot den samme mannlige kandidaten, at hun kunne ikke på noen måte tilatte seg å vise sinne. For da hadde hun på en måte, som noen av og til har uttalt når kvinner har blitt sint i offentlighet, at det er det verste de har sett, eller det er det verste du kan bli.

og måtte passe seg veldig for det, og passe seg jo tydeligvis ikke helt godt nok heller, og der var det jo selvfølgelig veldig mange andre faktorer inne i bildet, men det føler jeg jo også at det er et mye mindre handlingsrom, eller la oss si følelsesrom for Kamala Harris. Hun kan tilhate seg å være tydelig og bestemt,

Men jeg føler at det, hun må på en måte, og jeg mener ikke at hun burde det, men jeg tipper at hun og apparatet rundt føler veldig på at hun må passe seg for å ikke liksom bli for virkeaggressiv eller autoritær eller, ja. For hun har jo både blitt anklaget for å være for streng som statsavtrykkad,

På samme tid blitt gjort litt nærere på grunn av at hun ler for masse, eller for høyt, eller på feil måte, eller jeg husker ikke hva det er. Så det er litt vanskelig å vinne her også. Åh, men gud som jeg heier på henne. Ja, jeg heier så innmari. Åh, det er så spennende. Vi skal snevre oss tilbake igjen til kvinnebobbelen og...

Og det du på en måte skriver til dine søstre, kanskje særlig her hjemme da. Og så tenkte jeg bare da du sa at du har ingen søster, men du har jo født en søster. Jeg har det. Det er helt sant. Det har jeg ikke tenkt på. Det har du jo. Og du ser jo et søskenskap utfolde seg, og hvordan de knytter seg til hverandre. Det er jo også veldig fantastisk å se. Å tenke på, ok, du er ikke en søster, men

Det er ikke det at du skal bli søster med datteren din, men at du kan få lov til å observere hennes måte å være søster på. Og det er jo veldig nydelig. Vet du hvordan de knytter seg til hverandre, mine barn? Nei. Gjennom krangel. Ja. Men det er jo et språk det også. Og det har jeg jo skjønt og holdt litt fast ved når de krangler. Som de selvfølgelig gjør når de er

Det er tre år mellom deg, og de har liksom ulike tanker om hva som er rettferdig og riktig. Så jeg leste en plass, eller bare funnet på for min egen del, at

søsken som krangler en del, har ikke noen prosent her, blir ofte mer knyttet til hverandre. Og det gjør jo ofte søsken som er litt tett i alder. Da kan det bli litt krangling. Og at det betyr at de liksom, for det første så, ja, de er knyttet seg til hverandre, men de får jo også testet ut en del sånn sosiale...

egenskaper. Det er mye læring der altså. Ja, det er veldig mye læring der. Og så merker jeg jo hvor glad jeg er i hverandre, så jeg går ikke å tvile på det, selv om det er mye snakk om hvem som fikk mest saft i klasse. Det var litt meg der. Det er jo på en måte det som er det er jo ofte derfor jeg også tenker noen ganger at se til barna, fordi vi mangler et bedre ord, at

De er på en måte så rene i handlingene sine. Alt er ekte. Når de blir sinte, så er det veldig mange barn som har det bra, får jo lov til å bli sint. Og de klarer ikke å holde det igjen. Og særlig mot søsken. Og det betyr jo, jeg tenker jo også det at

Det kan man jo, fra en forelder til barn, sette grenser, er jo kjærlighet. Å ikke sette grenser, da bryr du deg jo ikke. Det er jo det du signaliserer. Og nettopp da, når det er krangling mellom søsken, så er jo det fordi man bryr seg

Du er selvhevd nok. Du har jo åpenbart liksom, ok, nå tråkker du over min grense. Nå skal jeg tråkke over din. Det blir jo ofte sånn, ta igjen. Men det er jo også et tegn på at man bryr seg om hverandre, og jeg bryr meg om hva du sier til meg. Ikke kall meg idiot, da blir jeg skikkelig lei meg. Og det er jo en fantastisk læring, men også

en måte å føle seg at man har tilhørighet og at man er elsket og at min tilstedeværelse den er viktig

Jeg har en rolle i denne familien her, og når jeg blir for sint, så er det noen som bryr seg om det også. Og det tenker jeg som at det er så sunt og viktig og bra vekst for barn. Og også det der, jeg prøver også med hendene på ryggen, ikke prøve å ordne opp med en gang. Det går som regel bra, og så er det utrolig rødgrønt

rørende å høre på en nå syvåring og en niåring skulle ordne opp. Og den dialogen de har, og hvilke ord og hvordan de gjør det, og

Det er jo bare, da blir jeg stolt langt inn i mamma-hjertet mitt. Ja, det kjenner jeg meg veldig igjen i. Og det med å måtte liksom, jeg må holde det igjen litt, for jeg får veldig lyst til å gå inn og liksom styre og ordne og redde og ja.

fikse problemer der før de får sjansen til å fikse det selv og jeg har både liksom meg selv men også en mann som kan være flink og liksom si sånn bare prøv å la deg prøv å la deg liksom ja jeg skal prøve å la deg fikse det ja

Så ja, det er jo ofte det. Og så har jeg, jeg vet at en av deg må ha sagt det i alle fall en gang. Og det handler nok mer om all den der noen, om at jeg har skrevet en bok om sinne, men jeg husker at det var, og det var kanskje han eldste som sa at han er så utrolig sint. Mhm.

Og da tenkte jeg sånn, yes, så flott at du får til å si det, i stedet for sånn, jeg skal drepe deg, eller et eller annet. Ja. At den faktisk, at ungene selv kan få tak i det, at, åh, det er så sint, liksom. Ja. For da er du allerede kommet et stykke på vei. Og så kan det jo av og til si sånn, ja, skal drepe deg, eller likevel, liksom, det kan sikkert skje, men...

Men at det går an. Før du leser et av de nydeligste diktene av en helt fantastisk dikteforfatter, så synes jeg det er en bakerst i boka på etterord. Så forteller du også om en situasjon mellom deg og datteren din, hvor hun blir sint, og så sier du ro deg ned, som jo er titlen på boka. Og så svarer hun «Jeg må få lov til å være sint».

Og det er jo også helt sånn, ja, nettopp den der umiddelbare, ektefølte kommentaren hennes da. Og da tenker jeg sånn at du har en datter som

jo, jeg må få lov til å være sint kanskje hun går sånn et par sint eller du hadde ikke blitt sint for det samme men at hun kjenner på at nå er jeg sint og dette er viktig for meg det er jo helt fantastisk og så var det jo også litt komisk for meg, for det er ikke så lenge siden heller og så har jeg liksom

skrevet en hel bok om at folk ikke skal be sinte jenter om å roe seg ned. Og så gjør jeg det selv, men det viser jo bare hvor innarbeidet at roe deg ned, dette er ikke noe å bli sint for på en måte. Men hun var jo sint, måtte jo få være det. Hun gjorde ikke noe mot meg heller. Dette var bare en glidelås som ikke ville gå igjen når vi skulle ut, og vi var forsinket, og stressen i hodet var sikkert litt høyt. Det er herlig befriende med

med barn som er selvhøvdende og krever sin rett til å enten ha den ene eller den andre følelsen. Det kan vi jo bli inspirert av. Ok, Solveig, du skal få lese diktet. Og så håper jeg at dere ikke blir mer sinte, men kanskje når dere blir sinte, så rom det. La det komme.

Dere som kjenner Bjørn og meg godt vet jo at sinne er en komplisert følelse mellom oss to. Vi har vært hos Katrine og Steinar Sagen podcasten og prøvd å forstå hvorfor Bjørn ikke liker sinne, og hvorfor han blir sint på sinne. Så det er ikke sånn at jeg er noen mester på det. Men igjen, jo mer vi snakker om det, og jo større perspektiv,

så håper jeg at det også gjør det mer tilgjengelig, og hvordan vi kan knade selv, inni oss selv. Så lykke til med sinne, solidariteten og kvinnelivet, og gratulerer med dagen til alle som har føddedag i dag, eller i går, eller i morgen. Vær stolt av deg selv. Vi høres om en uke. Og tusen takk for besøket. Nå skal jeg lese diktet.

Jeg er, jeg er, jeg er, som beskrevet av Rutt Lillegraven. Jeg har ikke lest det høyt før, så det er en slags premiere. Jeg er så sint, så sint, som en elkule gjennom lufta. Jeg er så glad, så glad, som et fyrverkeri mot nattehimmelen. Jeg er så lett, så lett, som løvetannulla der hun danser i sola. Jeg er så tung, så tung, som steinen der han søk til sjøbottenen.

Jeg glør og blør og brenner, bølger frem og tilbake, opp og ned. Jeg er, jeg er, jeg er.

Grunn nummer 39. 50% priskutt på bleier med A. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges roeste bleikutt. 50% priskutt på alle bleistølser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt per handletur. Bare husk å aktivere kuttet i appen. Rema 1000. Altid lave priser.