‹ Tilbage til podcasts ‹ Familieliv

9/20/2024

307: Hege Susanne Bergan - Det altoppslukende og kjærlighetsfulle foreldrelivet

Hege Susanne Bergan er gjest i Familieliv-podcasten for å snakke om foreldreskap og hennes nye novellesamling, "Noelle". Hun deler sine erfaringer med å navigere i den altoppslukende foreldrerollen, den intense kjærligheten til barna sine og den konstante følelsen av utilstrekkelighet. Bergan argumenterer for åpenhet om følelser og sårbarhet i foreldreskapet, og at det å si unnskyld til barna er viktig for å fremme robusthet og empati.

02:11

Taleren uttrykker frustrasjon over familielivet, men finner glede i små øyeblikk og viktigheten av å være åpen om følelser.

07:16

I episoden diskuteres hvordan skriving kan være en terapeutisk utløp for småbarnsforeldre som håndterer sterke følelser og hverdagens kaos.

12:38

Foreldreskap kan være overveldende og ensomt, men åpenhet om sårbarhet kan lindre følelsen av utilstrekkelighet.

18:28

Talen utforsker foreldreskapets komplekse følelser, med kjærlighet og angst som sameksisterer i hverdagen.

32:04

Foreldreskap handler mer om å være "god nok" enn å være perfekt, og å omfavne våre feil.

Transkript

Nævnt i episoden

Rema 1000

En matvarekjede som er sponsor for podcasten.

Familieliv

Podcasten som intervjuet Hege Susanne Bergan.

Noelle

En novellesamling skrevet av Hege Susanne Bergan.

Levepistolen

En diktsamling skrevet av Hege Susanne Bergan.

Café Skansen

En gul kafé i Oslo.

Vokteren

Et reality-program på TV2 Play.

TV2 Play

En strømmetjeneste.

Stella

Hege Susanne Bergans eldste datter.

Bjørn

Hege Susanne Bergans ektemann.

Katinka

En fiktiv karakter i en av Hege Susanne Bergans noveller.

Pampers

Et bleiemerke nevnt av Rema 1000-reklamen.

Libro

Et bleiemerke nevnt av Rema 1000-reklamen.

Level

Et bleiemerke nevnt av Rema 1000-reklamen.

Fiken

Et regnskapsprogram nevnt i starten av episoden.

A. (Æ)

Rema 1000s app.

Krybbedød

En frykt Hege Susanne Bergan hadde som nybakt mor.

Katrin Sagen

En annen gjest i Familieliv-podcasten, som har snakket om "tredje skiftet".

Aksel Inge Sinding

En psykolog som snakker om følelser og emosjonsterapi, nevnt av Hege Susanne Bergan.

Pør Alandre

En podcast som er laget av Hege Susanne Bergan.

Ungdomsskolen

Skolen som Hege Susanne Bergans eldste datter snart skal gå på.

Barneskolen

Skolen som Hege Susanne Bergans barn går på.

helsestasjonen

Et sted hvor babyer får helsekontroll.

tredje skiftet

En metafor for den usynlige arbeidsbyrden som foreldre ofte bærer.

tulipaner

Blomster som Katinka kjøpte i novellen.

Fredagsblomster

Blomster som Katinka kjøpte i novellen.

gullerot

En grønnsak som Katinka snakket om i novellen.

bananer

En frukt som ble nevnt i konteksten av matvaner hos barn.

Deltagere

guest

Hege Susanne Bergan

host

Aukje

Sponsorer

Rema 1000

Fiken

Lignende

Loader

Grunn nummer 39. 50% priskutt på bleier med A. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges råeste bleikutt. 50% priskutt på alle bleistølser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt per handletur. Bare husk å aktivere kuttet i appen. Rema 1000. Altid lave priser.

Fiken, superenkelt regnskap.

Velkommen til høstens store eventyr Vokteren Første reality-opgave Følg 14 kjente deltakere på deres dramatiske ferd opp til Stetin Det blir bål, svette og tårer Og Vokteren Ja, han ser alt Hvor langt er du villig til å gå for å vinne? Utrolig mye penger Vokteren, se nå på TV2 Play

Det har vært noen dager nå hvor hele familien har vært i en slags overgangsfase hvor alle har hatt veldig behov for å få veldig mye omsorg og klemmer. Alle har sovet ganske redda. Jeg har hatt noen ville, hete tokter midt på natten hvor jeg drømmer at jeg ligger i et basseng og så våkner jeg og er bare klissvått.

og har masse mareritt, og bare egentlig helt utrolig slitsomt. Og da blir jo ingen av oss den beste versjonen av oss selv. Så jeg skal med hånd på hjertet si at jeg har følt meg som tidligvis en skikkelig kjip og sutrete mamma, og at jeg har hatt så godt lunt hvert

utommodig, blitt veldig irritert over sånne ting som jeg ellers klarer å på en måte bare la gå. Og det er så kjipt å være sånn, men det er jo ikke farlig, det er bare veldig irriterende, og så liker jeg jo ikke å føle at jeg sårer jentene, eller bare er sånn

Sånn teit mamma. Så hvis du også har en sånn periode, du er ikke alene, og løsningen min har vært å

si unnskyld, passe på å klemme veldig mye hvis jeg ikke har klart å si så mye rundt det. Og så har det blitt ekstra mye dessert denne uken. Og så bonus da i dag, for da har jeg sovet litt bedre, det var at på vei til studio, så kom jeg i krysset oppe ved Café Skansen, for dere som er kjent i Oslo, det er en gul kafé på toppen av Rådhusbakken, og

Og akkurat i det krysset nå, hvor de bygger og de holder på oss, der er det orange lys som blinker, og det er egentlig ganske kaotisk.

så ser jeg en turkisykkel, og så hever jeg blikket enda litt mer, og så er det jo pokkerne av Bjørn som sykler mot meg. Og det å se han, det gjorde meg så glad. Og da ble jeg så glad for at jeg så han jeg så for bare noen timer siden på frokostbordet. Skikkelig, skikkelig topp lite piff på denne dagen. Så det håper jeg også at...

Dere alle får et eller annet piff i en eller annen form. Og det er jo denne utilstrekkeligheten, og at man blir litt sånn vridd opp som en klut i en familie, fordi det er så mange hensyn å ta, det er mange forskjellige behov, det er mye følelser, det er masse forskjellig personlighet, og ønsker, og nettopp netter, og hvordan man har det på jobb, eller skole, eller rundt omkring, som liksom skal smorses sammen i en eller annen rar hensyn,

Og det er deilig å kunne snakke veldig åpent og fritt om det. Og jeg har kost meg med å lese en novellesamling, som er dagens sukkertøy. Og så har jeg også kost meg med å lese i en ny diktbok. Dere som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i dikt, og blir kjent med ny dikt, og bare går ut og leser mer dikt.

Så, Hege Susanne Bergan, hjertelig velkommen. Tusen takk. Nå kan du snu mikrofonen, så nå får du være med. Ja, så bra. Ikke bare puste. Det er veldig hyggelig å ha deg her. Ikke bare puste opp av stemningen. Ikke puste. Har du det bra? Ja, har det bra. Ja, man har jo sol med deg. Er det noen som synes det er slitsomt? Hvis det varer for lenge, så synes jeg det er slitsomt. Da synes jeg det blir litt...

litt press. Det blir som at vi bor i nord, og vi er på en måte vant til at det skal veksle hele tiden. Så hvis sola står på i uke etter uke, noe den nesten aldri gjør, så blir det til slutt sånn, hei, gi oss litt skygge, gi oss kulle og regn. For å liksom kunne trekke deg inn. Ja, egentlig.

Ja, det er mange ting man skal gjøre innå. Det er godt å være innå. Men sånn sol i september, det er fantastisk. Da er alt en bonus, på en måte. Ja, det er veldig luksus. Nå har det vært helt utrolig kjipt vær siste uken. Ja, synes jeg i hvert fall. Det har vært så kaldt. Jeg er ikke klar for strømpebokse, for eksempel. Jeg merker at jeg blir litt sånn trassig treåring som ikke vil ta på strømpebokse.

Ja, men hvis det er ny strømpeboks, så er det ikke annerledes. Hvis han nøppet til strømpebokset, det er ikke noe å ta på, men en fersk strømpebokse, det er godt å ta på. Jeg skal huske den morgenen jeg innstallt at nå må jeg ta på strømpebokset. Kjøper jeg en ny strømpeboks til meg selv, så gjør det litt lettere. Gjør det til en lek. Apropos lek, du har jo nå kommet ut med Noelle-samling, vært med på lekken. Det stemmer. Gratulerer. Tusen takk. Hvordan føles det?

Det føles jo veldig fint og spesielt og litt skummelt. For det er noe som jeg har jobbet med den boka i mange år. Sånn at det kjennes når man gir det fra seg og folk skal lese og si hva de syns og sånn. Men mest av alt så er jeg jo veldig glad for å ha satt punktum og at den har blitt

så fin som jeg synes den har blitt. Utenpå... Ja, den er nydelig. Den er veldig spennende. Den har en sånn... Den minner meg noe om et eller annet. Jeg klarer ikke å sette ord på det, men det er jo et sånt sort-hvit bilde, og liker jeg veldig godt. Jeg elsker jo blokkbokstaver. Altså store bokstaver. Det er veldig vakre å se på. To intense jenter i kanskje...

12-13 års alderen. Som stirrer i kamera. De smiler ikke. Nei. Men jeg...

Det var ikke jeg som fant dette bildet, men etterpå har jeg funnet det på flikkerkontoen til fotografen. Da det ble lagt ut sikkert første gang. Og der er det noen som kommenterer at de ser veldig trist ut, det er døtrene hans. Så sa han at han måtte bruke veldig lang tid for å få dem til å ikke le. Så det er litt godt å vite når man ser på det. Ja.

veldig tunge uttrykket de har. Ja, at det er barn som har fått beskjed om å ikke smile. Vær så snill, kan dere ikke? Vær så snill, ikke vær så blie. Det er jo, det står, du skriver jo veldig

Du skriver jo veldig åpent, samme som diktene dine, de er veldig sånn rå og sårbare og ærlige. Var det litt sånn reaksjon på for barn som gjorde at du begynte å skrive? Nei, jeg har egentlig alltid skrevet, og så...

Men så ble det et opphold etter at jeg fikk mitt første barn. Gjennom det svangerskapet satt jeg og skrev hver morgen, og tenkte at jeg skrev en roman, og at det bare var litt som gjenstod. Og så ble Pang...

Jeg er mor, og da forandret jo alt seg, og for litt lengre tid enn jeg kanskje hadde trodd. Så da gikk det flere år da, uten at jeg tenkte på det. Når jeg hang opp klær og vaska klær og plukket opp ting fra gulvet og sånn. Så jeg hadde en måte sånne setninger i hodet, men det var ikke snakk. Og jeg tror kanskje jeg skrev ned noen setninger. Ja.

Det var en sånn følelse av å på en måte...

Tidligere hadde jeg kanskje levd litt og reflektert mye over det. Og så plutselig var det veldig, veldig mye liv. Og veldig liten, ingen tid til refleksjon. Egentlig ikke tid til å snakke med noen heller. Fordi at du skal ha tid til å ta den samtalen som var mer enn fem minutter. For å kunne lette ditt hjerte til noen. Og noen skal ha tid til å høre på det. Ja, ja.

Og så fikk jeg enda et barn. Det skjer jo med mange, tre år senere. Og da hun var ett år, så kjente jeg at nå er det viktig å ta tak. Da tror jeg jeg var sånn...

34-35 kanskje, noe sånt. Ta tak i skrivingen, liksom? Nei, begge deler, men begynne å skrive igjen, for det er noe med det jeg innser jo nå, nå er jeg 43, nå innser jeg hvor utrolig ungt 34 er. Men bare det at livet går veldig fort, og er det noe du har veldig lyst til å gjøre, så er det viktig å gjøre det, og ikke...

Ikke angre på det siden. Så da, og da tok jeg tak i de små setningene som jeg hadde skrevet meg, som handlet om å henge opp klær og

litt andre ting. Og begynte å bare skrive ut dikt fra det. Så på en måte var det lille jeg hadde klart å skrive ned, tenkte jeg at det er det jeg synes har vært viktig i de årene. Jeg tenker sånn, disse små setningene, det kan jo også være en fin ting for alle som er i en kaotisk småbarnsfase eller i barsel nå da. Sånn hvis...

Hvis du føler at du ikke får helt tak på nyetilværelsen, så kan man jo teste ut det. Du som hører på, som kanskje føler deg ensom, eller at det er veldig mye inni deg som du ikke klarer å huske av. Det er jo så utrolig mye følelser, og det er mye ambivalens til det.

Til alt, synes jeg i hvert fall. Og kanskje det å prøve å sette noen få ord på det du har inni deg, kan være både forløsende og godt, og fint da. Litt sånn terapeutisk. Det tror jeg absolutt. Og ikke minst så er det at det går så fort forbi, og det er så vanskelig å tro på den virkeligheten man har vært gjennom. Sånn at når ...

Det er jo derfor man ender opp med å si at det går så fort å ta vare på denne tida til nybakte mødre. Husk å nytte. Husk å nytte, ja.

Ja, det ser annerledes ut i morgen. Fordi det ser jo annerledes ut veldig fort. Og det å kunne se noen av tankene sine noen år senere, det tror jeg er veldig fint. Også for å se at det har forandret seg. Ja, for det er jo det der, det tror jeg er kanskje noe av det jeg har snakket mest om her også, det der

at hvor vanskelig det er å ikke stole på at ting går over, eller at ting blir annerledes. Det trenger ikke nødvendigvis å bli bedre, men det forandrer seg da. For det synes jeg også var...

Det var vanskelig å tro på. Ikke for oss, fordi dette er så seit. Dette er så alvorlig. Dette er så alvorlig, og dette er så vanskelig eller uhorvelig slitsomt, at det kan liksom ikke, hvor mye bedre

kan vi liksom tillate oss å drømme om at det skal bli da. Ja. For eksempel å ikke sove. Ja, man er på en måte alltid oppslukt av noe, selv om man tenker mest på fortiden og fremtiden, så er man likevel overveldet av det som skjer

her og nå. Jeg bare tenker på helt banalt alt det man kjøper i den desperate småbarnstida, hvor man sitter og ja, denne vuggen til 6000, den kan kanskje få barnet mitt å sove litt mer sammenhengende. Så den kjøper vi, og så var det kanskje to måneders brukstid på den vuggen, eller den liksom motoriserte vognristeren som...

Man skjønner ikke at disse fasene er veldig korte. Det beste du kan gjøre er antageligvis bare å holde noen om å trille babyen din i en halvtime. Ja, i stedet for å gå ut og shoppe. Men du skriver jo dessverre det også. Det er jo...

Det er jo veldig modig av deg, og veldig bra, og veldig befriende at du er så ærlig, og at du skriver mye om sårbarheten og ensomheten i livet som forelder, og også særlig i møte mellom foreldre og barn, og det båndet der.

at det, at ja, kan du ikke liksom ja, bare si noe? Tenker du at vi snakker, for det er jo mer åpenhet rundt at det kan være tøft og vanskelig, men kan vi gjøre det, eller trenger vi det mer, eller på en annen måte å snakke om det? Jeg tror på en måte det som er litt problemet med ensomhet og psykisk uhelse og

at det snakkes masse om det, men hva er det som egentlig lindrer? Eller hva slags kontakt er det man trenger for å faktisk føle seg mindre alene? Det kan jo være å lese om noen som er i

er i samme situasjon, eller at noen tør å være først med å være åpen. Men det er noen med de følelsene som ...

Det er litt som det er noe man blir overveldet av. Det er overveldende, og det føles som om man er alene. Det er jo en sånn utilstrekkelighet du setter veldig godt ord på. Jeg tror jo at den utilstrekkeligheten

Den er jo vond å kjenne på. Det er noe vi ikke skal kjenne på, eller vil kjenne på. Da betyr det at vi ikke er en god mor, eller en god far, eller at vi ikke er rustet nok, eller vi skjønner det ikke, fordi vi går og føler oss så ubrukelige. Det er så lett å snude rundt og peke fingeren på seg selv.

og anklage oss selv for at det er noe du ikke får til, eller du er ikke bra nok, eller du prøver ikke å ha hatt nok. Fordi også gjerne i en sånn utilstrekkelighetsperiode, eller om det bare er noen timer, så er vi også ofte slitne. Og

nettopp som jeg sa i starten, tre dårlige netter på rad, det gjør jo at jeg også blir mer sårbar, fortere stresset, fortere sår, og det er liksom så, for meg så er det sånn,

blir jo fort sånn nedredet av henne tenker hun sånn ikke gjør sånn, ikke la deg ikke la deg provosere så lett ikke snakk sånn til ungen din ja, og liksom sånn hun er syv hun prøver ikke å være kjip mens det er så lett

og tenker sånn, det gjorde hun med vilje eller det gjorde hun for å provosere og to stykker som får lattekrampe på badet mens de står og tuller når de pusser tenner og så blir jeg irritert og jeg setter på meg bare sånn, jeg blir irritert på barnelatter ja

Herregud, ta deg sammen. Jeg hadde jobbet veldig lenge, og det er jo jeg som påførte meg selv lite søvn. Det er jo ikke deres ansvar. Så det blir en enorm lang tankerekke som kan gå på to sekunder, føler jeg. At jeg har rukket å ha så mye indre dialog, og kjefte på meg selv, mens jeg også står og kjefter på barna mine som står og har det veldig gøy med tannpassene.

Ja, ja, ja. Og det er jo på en måte det du også løfter frem, da. Og du har jo skrevet, det er jo flere karakterer. Du byr på deg selv, men det er jo ikke noe som er på en måte direkte fra ditt liv. Det er jo på en måte figurer, eller det er jo navn i fiksjon. Men de har jo på en måte alle...

En sårbarhet da, eller en, ja, altså det er et eller annet som gjør vondt, det er et eller annet de føler at de ikke mestrer, som de liksom er smertelig klare over, men som det er vanskelig å på en måte akseptere eller leve, ja. Og det er en sånn, jeg tror det også litt sånn tilbake til det jeg spurte dem da, at er det en side vi kan snakke mer om da?

Ja, det tenker jeg. Jeg tenker at, som du var litt inne på, jeg skrev den diktsamlingen, Levepistolen, etter at mitt andre barn ble født. Og der handler det om

Det er på en måte først og fremst en hylles til livet med små barn. Og det handler også masse om all den angsten man kan føle, og frykten for å miste dem. Men så er det jo masse...

sider og vonde sider ved foreldreskapet det høres så fælt ut men man har masse vonde tanker og følelser som eksisterer side om side med kjærligheten og gleden og det og

Jeg tror det er det jeg har prøvd å skrive om i novellene. Jeg har jo ikke hatt et prosjekt om å gjøre det, men det er på en måte det jeg ser at jeg har gjort. Og da gjerne...

om foreldre som eller på en måte skildrer den tankestrømmen og tankekjøret som pågår på innsiden av en kjempende foreldres hjerne da ja

Kan du ikke lese litt fra mitt favorittkapittel? Det er veldig gøy med disse tankerekkene, og jeg tror dere kommer til å kjenne dere veldig godt igjen. Og kanskje neste gang det kommer en veltene strøm av selvkritiske, strenge pekefingre, så kan du huske på dette lille utdraget, og kanskje heller le og gi deg selv en klem fra innsiden, enn å

fortsette med pekfingeren. Ja. Da skal jeg lese fra en novelle som heter Skape minner, som handler om Katinka som henter i barnehagen. Og det er mitt i. Ellers tok Katinka seg å snakke om de to barna i et tonefall som om det var urettferdig at hun hadde blitt belemret med dem.

Som om hun ville at mindre å strime om den totale belastningen på menneskeheten hadde vært likt fordelt på verdens innbyggere. Det var heldigvis ikke bare Katinka som snakket sånn. Alle mødrene hun kjente klaget over den utfordrende personligheten og ekstreme adferden til akkurat deres barn. Det hjalp heller ikke at evolusjonen ikke hadde lært menn å forstå når barn kunne betros og tygge rå gullerot, og at de derfor når som helst risikerte å sette avkom i livsfare.

I disse samtalene slapp Katinka løse en desperat latter som sjelden kom til overflaten ellers. Etterpå skottet hun med et skyldbetinget smil ned i barnevogna, eller bøyde seg ned til jentene som betraktet henne med store øyne og visket «Mamma bare tuller, pappa er kjempeflink, og jeg elsker å være sammen med dere».

Og guleråtsetningen er veldig fint. Ja. Men det er litt, det er jo noe der, at møtere blir jo fort...

Jeg vet ikke, det er en sånn ekspertrolle som man får i det man setter et barn til verden. Man har laget det i sin egen mage, nesten uten hjelp. Og så ammer man det ved sitt bryst, og man er først hjemme, og sånn at den...

Mor vet mest, og mor vet best. Det sitter ganske dypt i mange, eller det har gjort i meg å jobbe med meg selv. Hva gjorde det med deg å kjenne det sterke båndet, den symbiosen? Nei, altså, det første og sterkeste er vel på en måte den ...

følelsen av at noen er helt avhengig av deg, og for første gang er du så viktig for noen da. Da man ble født var man det vel også, på en måte. Jeg synes det var all den frykten for

for alt som kan gå galt jeg var veldig opptatt av krybbedød jeg vokste opp på 80-tallet og da var det mye mer krybbedød enn det er nå så jeg husker disse ukebladreportasjene og avissakene fra oppveksten totalt hjerteskjærende ting og

Sånn i ettertid så skjønner jeg jo at jeg var nok litt mer redd enn normalt og godt var. Med begge barna, eller mest det første? Mest det første, ja. Hadde litt mer trua på andre kard. Da hadde man sett at det gikk greit. Og så er det jo den der gradvis så...

Så skal det løses litt opp da. Det at man alltid er tett på hverandre, og så skal man sende dem i barnehagen, og så skal man stole på at andre klarer å ta seg av dem, og så skal de gå på skolen, og

Det er jo en vedvarende prosess hele livet, sikkert. Ja, hvor gamle er barna dine nå? Ja, de er 9 og 12. Så jeg er ikke lenger småbarnsmor, føler jeg. Nei. Du lakker mot storbarnsmor. Ja, for 12, da er det ungdomsskolen. Ja, det er det siste året på barneskolen. Ja, jeg har også to barneskolebarn, samme som meg. Jeg har syv og ni da. Så det er jo på at hun minste...

Nå er hun syv, og da er du jo et pitt lite barn. Men jeg tenker jo fortsatt at hun er et lite barn. Men det gjør ikke hun. Den minste er jo alltid på en måte uforholdsmessig liten, fordi hun er minst. Det er jo en rar følelse, men det er veldig gøy det du sier. Man henger seg opp i ting. Jeg tror man får, nettopp det der med

hvordan var det da du vokste opp? Hva er det du husker fra din egen barndom? Hvordan er det foreldrene dine har oppdrett deg og snakket om foreldrerollen og babyer? Har du møtt mange babyer før? Kanskje du aldri har holdt en baby før du holder ditt eget? Det er jo en sånn... Det burde være obligatorisk holdekurs på helsestasjonen. Ja, sånn besøke helsestasjoner og være med å skifte blei. Jeg vet ikke, men det er jo...

Og Bjørn også, han hadde jo aldri skiftet bleie før han skiftet bleie på Stella.

Nei, jeg tror ikke det var mange bleier jeg hadde skiftet, eller som lillesøster selv, så tror jeg jeg kanskje hadde skiftet. Men det kommer man jo ganske fort inn i. For det er jo noe du bare må gjøre. Det er jo en sånn automatikk, du kan jo gjøre det. Du gjør det jo i blinde midt på natta, uten å vekke ungen hvis du lukter at her må noe bort og noe nytt på. Og det er jo utrolig fascinerende. Men det er jo en sånn

Hørt på radioen i dag at det var sånn, hva er det vi bruker mest tid på i døgnet? Skiftepleier. Da er det nesten, men det er fortsatt husarbeid da. Men man brukte tre timer mindre enn for så som, eller? Synes jeg jeg har hørt det. Ja, altså jeg fikk ikke det, men det...

Kvinner brukte tre timer mindre enn for et antall år siden. Da tenkte jeg også at så er det også veldig skittent hjemme hos oss, så kanskje noen burde bruke litt mer tid på det. Ja, for menn gjør mer, kvinner gjør litt mindre, men så klarte vi ikke å måle dette tredje skiftet, eller tredje skiftet.

Tredje skiftet. Tredje skiftet. To lem. Jeg slutter der, ja. Som jeg har snakket masse om her også, med både Katrin Sagen og... Nå står det stille. Men i hvert fall Katrin Sagen. Og det er forrykende episoder, for det er veldig engasjerende, og det er veldig viktig at vi fortsetter å snakke om det. Men da ble jeg så irritert over at de klarer ikke å måle det, fordi nettopp, det er jo disse, og for å friske opp, det er jo...

I det tredje skiftet, så skifte, så er det jo på en måte planlegging og organisering. Så det er jo arbeidsoppgaver som ikke syns nødvendigvis, hvis man ikke sitter og skriver ned alt dette på store notatark eller kalendere i et hjem. Og du gjør det ofte med

mens du gjør andre ting. Så du kan ha dette tredje, det kan du liksom holde på med, både nummer en og nummer to. Fordi du driver og planlegger, og jeg må huske å sende melding, jeg må huske å takke, jeg må huske å vipse 50 kroner for den gaven. Og det er jo det jeg tenker at

Det begynner jo i det sekundet du får barnet på brystet ditt og begynner å tenke sånn, herregud. Vi må søke en barnehageplass. Ja, hvor nå må vi gjøre det? Og dette lille mennesket er helt avhengig av meg eller oss for å overleve. Og nå skal vi gjøre alt vi kan for å passe på deg for resten av livet. Og vi skal være her for deg.

Og så er man det, og så går det over til at andre også skal være der for dette barnet. Og det blir mer og mer å tenke på. Ja, og så er det jo på en måte en så stor, det er jo litt valgfrihet uten valgfrihet også i det tredje skiftet, fordi det er veldig mye som man føler at man må gjøre og skal gjøre, og som man egentlig ikke kan klage så mye heller, fordi da vil noen si, ja, men du trenger jo ikke å gjøre det, det er jo nok å...

Gi dem mat og klær. Sånn gjorde vi det. Så det har jo også vokst veldig. Det er det foreldreskapet. Ja, tenker du også at det er jo at det har blitt mer...

og press på foreldre? Ja, det har det jo, eller jeg kommer an på hva man sammenligner med det, men det har jo økt fra generasjon til generasjon. Og nå tror jeg egentlig ikke at det kan øke lenger. Så nå må vi få litt regresjon. Ja.

Tilbake til at mamma sitter med kaffe og røyk og leser ukeblad. Neida. Men

Byttet tiggen med en eplebit, så da er jeg med. Men jeg skjønner hva du mener, for det er jo på en måte, når vi hører på Katinka, som du leste om nå, og det fortsetter, og hun har vært og kjøpt tulipaner, og det er fredagsblomster, og det er liksom, det er... Hun har rydda. Hun har rydda, og hun må komme tidlig, fordi hun skal passe på å fremstå som en god mor, som...

som ikke la barna sine være i, og der kjente jeg meg så truffet, fordi da vi hadde veldig, altså jentene var ett og tre, da hadde jo Stella gått i barnehagen i to år allerede, og så begynte lillesøster. Og da skulle jeg tilbake og studere, og Bjørn hadde ikke noe med pappa og paren.

Og da var det sånn, for at vi skulle få den der kabalen til å gå opp med å klikke seg inn på jobb og få nok timer og bla bla bla, så måtte jo vi, altså da husker jeg at vi sto ved porten fem på halv åtte før de hadde åpnet, med disse to små trøttetrollene som hadde vært oppe siden klokka fem.

4-5, det er sånn stiden det var kult å stå opp i fem år. Og da hadde vi vært oppe i tre timer, og så var det en halvsvimle, eller en av oss da, halv åtte. Og så gikk jeg til blinderen, for jeg ga det ikke av bussen, for da fikk jeg egen tiden min på vei, og sparte podcastepisoder til den skoleveien. Og så, den som ikke følger, kunne da hente. Og da var det jo sånn, vi hentet jo klokka halv fem.

Ja, så du følte dårlig samvittighet når du leste om Katinka som hentet to timer før? Ja, og det der presset med at hun, og så synes jeg det er synd på Katinka, fordi hun føler at hun må gjøre det, fordi hvis ikke så er det noen som tenker at hun lar barna sine, sånn som jeg gjorde da, være i barnehagen i herregud så mange timer. Ja.

Og så kan man si sånn, ja, men da burde kanskje ikke du ha studert. Da kunne vi omøblert hverdagen og livene våre. Og så er jo ikke det så lett det heller. Nei. Men vi kjente ikke på det da, da. Det synes jeg er litt deilig.

Jeg tenkte at dere gjorde det dere måtte, og sånn var det. Ja, og at når vi kom hjem, så elsket vi de gode foreldrene vi fikk til, og vi kostet oss de helgene. Og det er det motsatte av det som skjer i denne novellen. Ja. Fordi at Katinka hentet jo veldig...

veldig tidlig hverdag og nyter på en måte å være en som gjør det og som da får mer tid til å skape minnesommer med barna sine. Men så går det ikke så veldig bra når hun først har hentet dem og de skal hjem til den fine leiligheten. Da

rakner det vel egentlig for henne. Så det er nok sikkert lurt å hente når man egentlig kan. Det er moralen i denne boka. Men det er nettopp det der at vi dras mellom så mange ting vi opplever at vi øhm

burde da, eller skal gjøre for å være for eksempel en god mor. Og det var jo veldig gøy i vår mail-korrespondanse, så skrev du sånn, vi kan jo snakke litt om, hva er det å være en god mor eller en dårlig mor? Og da tenkte jeg sånn, jeg skjønner jo at ikke du er ute etter å sette pekepeng på, dette er å være en dårlig mor, men det er jo veldig fint å nettopp snakke om, for jeg tror, sånn som jeg da, denne uken her, har jo følt meg som en dårlig mor. Ja.

Eller en mor som ikke gjorde alt jeg kunne. Og så vet jeg jo nå, når jeg på en måte har kommet meg litt ut av den lille nedåbakken der, at det går jo bra. Og det er liksom litt sånn livet er. Og det er ikke sånn at det da definerer meg som en dårlig mor. At barna er mer generøse enn vi kanskje tror. Ja, og nettopp det der at ...

Ja, det er jo på en måte med barna, i hvert fall tenker jeg sånn, det er jo lettest å føle at vi på en måte skuffer der da, i den livets konkurranse om å være best. Og så heier jeg veldig på, og det er på en måte det jeg har lyst til hele tiden, med alle episoder, og det er jo ikke alt som handler om barn, men det handler jo om det livet du som hører på er i, at...

Altså, god nok. Det er klisjé, men å på en måte etterstrebe det, enn å være best, tror vi får mye bedre liv og mye mindre stress. Og at vi da kan romme oss hele oss selv mye mer også.

Jeg vil jo ikke si at jeg har skrevet om på en måte dårlige foreldre, men jeg tror at mange som leser vil bli bekymret for de voksenpersonene man leser om, man treffer her. Ja. Og

Det er en dårlig mor. Jeg tenker at vi alle har det litt hengende over oss, at vi er redde for å havne der, og vi tar oss i det at vi hører at det der skulle jeg ikke sagt sånn, at man rett og slett er...

Vi er veldig bevisste på vår egen oppførsel og innvirkning og betydning. Det er kanskje det som definerer veldig mye av hvordan vi er foreldre i dag. Og det blir ganske hardt å holde dommedag over sin egen innsats hver dag. Så...

Nei, klart man får prøve å motvirke det. Hvordan gjør du det? Har du noen teknikker? Ja.

Nei, altså jeg føler at jeg er veldig feilbarlig egentlig. Jeg gikk inn i morsrollen og tenkte at jeg kom til å bli en av verdens 500 beste mødre. Og var ganske sikker på det. Og så...

Jeg føler at jeg har på en måte gitt hjernen og stått på, men det renner jo over for meg. Og hva er mine råd da? Det er vel litt som du sier, det der med å ikke bare si unnskyld, men å være nær, tenker jeg. Og på en måte...

Si at mamma blir sliten, da uttrykker jeg meg noen ganger litt, for allerede så snakker jeg med noen voksne ord, men å bare vise dem at man er veldig, veldig glad i dem, og at man er der for dem. Ja.

Ja, og så er det jo sånn, det er jo også det som er veldig godt å høre fra deg og fra andre som har at

Til siden og sist, for det er jo også det at nettopp med å være så bevisste på oss selv som foreldre, og vi vet jo mye mer, det er mer kunnskap, og det er jo heldigvis også en gryende voksende interesse og nysgjerrighet på ulike foreldre. Hvem er jeg som forelder? Hvordan henger jeg sammen? Hvordan er jeg skrudd sammen av min egen oppdragelse, oppvekst og

hvordan jeg har det, og hvem jeg er sammen med, eller hvis man er alene, så er det jo sånn, alle har vi jo masse mønstre, og masse bra, og litt tyngre ting i sekken da, som gjør oss til den moren og faren. Men det som er deilig å høre også fra eksperter, er jo at

Det vi kanskje tenker at for å være toppforelder så kan jeg ikke vise denne sårbarheten min, eller at det er sårt å si unnskyld til sitt eget barn, eller datteren min må ikke se at jeg blir lei meg og er sliten etter jobb, eller at jeg blir skuffet over en venn, eller liksom ikke mestret det. Men jeg tror

Men det er jo motsatt. Og selvfølgelig kommer det an på barnets alder. Men det å nettopp vise den sårbarheten, det endte jo opp med at jeg bare la meg ned på gulvet, inne hos jentene, og så lot de holde på å pusse tenner, og tulle og tøyse, og så ble jeg plutselig stille, og så er det sånn, «Mamma?» Og jeg bare, «Ja?» «Hvor er du?» Så jeg bare, «Jeg ligger på gulvet og venter. Jeg orker ikke å krangle.» Og da var det jo litt sånn,

og hun er faktisk liten. For det var jo litt gøy å terge meg, for jeg gikk jo fem flate på, ikke sant? Jeg gir jo akkurat den reaksjonen de vil ha, sånn som de to gjorde med hverandre kvelden etter. Så står de sånn og pirker hverandre til den ene klikker, og så klikker den andre, og så er det en som dykter litt for hardt, og så blir den andre lei seg, og så blir jeg sånn, hva er det jeg sa da? Dere ber jo om brokk, når dere holder på sånn. Ja, men du sa det ikke denne gangen! Hahaha!

Men i hvert fall å se meg ligge på gulvet der, bare sånn med hendene under hodet, og bare lå og duppet nesten litt av fordi jeg var så trøtt. Så var det sånn, ja, ok. Og da kommer minste, mamma, du skal få låne puten min. Det er ikke noe godt å ligge med en sånn hardt gulv under hodet. Og storesøster klatrer opp i sengen sånn, så mamma, nå kan du lese.

og det var jo sånn da tenker jeg sånn, her møttes vi veldig bra bra at jeg ikke orket å på en måte klikke i vinkel og så fikk de tøys og fjass litt

uten at jeg ble strenge mamma, som ikke er særlig populær. Og så fikk de vise meg litt omsorg, og liksom si sånn, ok, vi kan også ta vare på deg. Og så så de hvor glad jeg ble, og så leste vi til jeg holdt på å sovne. Og så endte det jo på en måte bra, selv om det hadde vært så mye av og på. Så det der å tørre å være sårbar,

for barna sine, og det å si unnskyld når man driter seg ut. Det tror jeg også, det er han Aksel Inge Sinding, psykologen, som snakker mye om følelser og emosjonsterapi og sånn, som han også sa at du vet at når, og det synes jeg er så fint, og det er så riktig også, at

Det vi er så opptatt av er å gjøre barna våre til stødige, robuste mennesker som andre har lyst til å henge med. Og det å si unnskyld selv, det gir jo de en styrke og en innsikt i å si at det er ikke farlig å si unnskyld, det er bra å si unnskyld, det er ikke flaut. Du blir ikke et mindre bra menneske av det. Så ved å by på din egen sårbarhet, så er det jo bra for barna å se på det.

Eller de lærer masse av det da. Ja, det å kunne si at man trenger noe er jo veldig viktig å lære barn, og de lærer det jo først og fremst av foreldrene sine. Så ja, det er

Så hvis man da har vært ufyrslig, og da mener jeg ikke sånn at det er lov å slå, men dere skjønner hva jeg mener. Kjeft av for mye, eller vært utommodig, eller vært sånn. Hvis du klarer å si unnskyld på en ektefølt ordentlig måte. Så har ingen skade skjedd? Nei, snarere tvert imot. Så er det noe lærdom

og at de også ser at mamma kan også si unnskyld. Det er jo å vise respekt for barna også. Du kan tråkke om mine grenser, og nå tråkker jeg over din. Det er på en måte ikke greit.

Ja, man vet jo hvordan det føles å få en unnskyldning av noen også. Da føler man jo som regel godhet for den personen. Det er litt som å gråte. Man blir jo litt sånn deilig etterpå i kroppen. Og det er også litt deilig med barn. At de gråter, og at de viser alle mulige følelser litt mer rett frem enn vi voksne. Det er veldig forløsende ved det, å være i nærheten av barn.

At nå er jeg lei meg, og tårene renner, og nå er jeg sint, og jeg hyler, og nå er jeg redd, og det sier jeg. Og at man da får snakket om det. Det er jo ikke alle voksne som fungerer på den måten, eller da hadde det jo blitt slitsomt. Ja, noen er sånn. Men man kan bli litt inspirert av det, altså. Ja, fordi det er

Det er jo som du skriver jo nettopp om, om forholdet mellom barn og foreldre, men er det noe der også som du blir overveldet av? Det er jo naturlig at man blir det, men med å bli kjent med dine egne barn da?

Ja, jeg tror på en måte at man møter seg selv litt i døra. Og man ...

Det er litt sånn at en baby er en sånn blank flate som alle projesserer alle sine drømmer på. At du ligner på den, og du kommer til å bli sånn og sånn. Og så veldig snart så ser du at her er det jo en helt egen person som vi ikke styrer over så mye. Og...

Det er vel sånn at man ser igjen de sidene man kanskje synes er vanskelig ved seg selv også. At det er ofte noe der det kan klikke litt. Hvis man...

hvis man er genert og på en måte egentlig ikke vil være det man kjenner igjen det i sitt eget barn eller alt for bråkete eller alle mulige ting og da snakker jeg ikke om mine egne barn her men liksom tenker at det er noe av grunnen til at den relasjonen blir så intens

Og det der er det jo på en måte ingen, det går ikke an å forberede seg helt på hvordan det kjennes heller. Det er jo derfor det er så sprøtt, liksom. Og så alt oppslukende da, og også sånn

ja, det er som du sier, intens er et veldig godt ord, fordi det blir jo det er jo liksom helt det er jo en helt merkelig følelse å plutselig kjenne fem år gamle seg selv igjen i et menneske du har laget men som ikke er deg selv i det hele tatt det er en veldig sånn det er en veldig stor og så får du aldri noen pause da, fra ditt eller så det blir en sånn vedvarende konfrontasjon med deg selv som fem år gamle

Ja. Det er noe med det. Men det er vel delvis derfor vi har barnehage også. Ja. Ta en liten pause. Ja. Neida. Men jeg synes det er gøy. Jeg synes hele tiden det er veldig inspirerende å

fint og sunt, og få enda flere perspektiver på hvordan det er å få barn, men ikke minst hvordan det er å ha barn. Fordi selv om ingenting er statisk og det forandrer seg hele tiden, så blir det jo liksom, det er jo bare intenst på nye måter, og det er nye faser som opptar oss, og nå med disse skolebarna mine, så er det jo

vi er plutselig sånn, henger hun med i mat

Hvordan går det med ny klasse? Er du erte ved like andre? Får alle være med? Snakker du noe med henne? Hun trenger jo litt eksempel. Sender dere nakenbilder? Ja, det har du sett på porno. Det er nye bekymringer. Og da lengter man også litt tilbake til de gamle bekymringene som man trodde var så om å gjøre. Har du spist opp i barnehagen? Hvorfor vil du ikke spise banan? Du kommer aldri til å like banan, du. Det blir dumt.

Ja, og det er sånn, og jeg tror også at den foreldreherden, og det er jo en hel episode om det også, som er veldig spennende, at den er jo på en måte så...

Vi er så tunet inn på akkurat den fasen vi er i nå, og fordi vi har så mye omsorg og frykt og skal beskytte, så er det jo lett å gå veldig mye opp i det. Nettopp bananspising, eller kan du gå alene til skolen? Jeg er redd for at du skal gå der bort. Ja.

Ja, og det er derfor jeg tenker at det er veldig verdifullt og godt, og jeg håper det inspirerer til, nå er det fredag, og kanskje noen skal ut med noen veninner, eller du skal møte søsteren din, eller du og kjæresten skal sitte hjemme og ta en glass vin, og så kan dere skravle og bare sånn, herregud, ok, nå skal jeg innrømme en ting. Jeg vet at jeg har obsesset veldig mye med

et eller annet i det siste. Og så bare by på sine nevroser og skavanker, fordi vi har de jo alle sammen, og det er jo også et, i hvert fall mange av de er et tegn på kjærlighet. Og denne brunnløse, uendelige kjærligheten som noen ganger kan gjøre veldig vondt, fordi den gjør at vi blir så... Ja, det betyr veldig mye som man er livredd for å miste det. Og derfor så tenker man på alle enkelhetene og prøver å

Du skal lese et dikt for oss fra Levepistolen, men jeg har funnet et nytt dikt som har fått eseløre i diktsamlingen, som det er veldig stas at du skal få lese på lufta for oss. Du, som bare var en celleklump, og før det ikke en klump engang, bare to løse celler av den typen vi hadde ødslet så mange av, jeg kanskje bare to hundre, men faren din milliarder,

Og før det igjen var en frimodig plan, en sukkerskjøtt drøm, en forestilling om at det fantes noe som ville snu opp ned på leiligheten og oss i den. Noe som ville sette seg selv i relief og fylle oss med en kjærlighet som ikke lignet noe annet. Og så var det du som fikk oss til å ligne på alt. Tusen takk.

Takk for en deilig prat. Lykke med det. Det har vært skikkelig forløsende, hvis det er lov å bruke det ordet. Det er bra godt å få prate om nevrosene. Ja, vi har det alle sammen. Så få ut noen setninger

som blir veldig morsom og fin og sikkert litt sår også, kanskje leser noen år, og så bjuder på litt nevroser og opphengigheter til de du skal være sammen med i dag eller i morgen eller i nærmeste fremtid. Få det ut, for da får vi også ned ensomheten, tror jeg. Ja, det tror jeg også.

Husk å følg podcasten min, for da får du episoder med Pør Alandre. Det betyr veldig mye i en tallfiksert bransje. Så derfor må jeg si sånne teite ting, men

Det er jo ikke teit i det hele tatt at dere hører på. Det setter jeg enormt pris på. Så det er derfor jeg må si sånne ting. Og det betyr veldig mye at dere gjør det. Fordi hvis ikke dere er her, så kan ikke jeg sitte her. Og det vil jeg jo fortsette med i all fremtid. Så takk igjen. Del med noen du er glad i. Eller ikke er glad i. Og så høres vi om en uke.

Grunn nummer 39. 50% priskutt på bleier med Æ. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges råeste bleikutt. 50% priskutt på alle bleistølser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt per handletur. Bare husk å aktivere kuttet i Æ-appen. Rema 1000. Altid lave priser.