‹ Tilbage til podcasts ‹ Er det noe liv?

3/23/2026

Maria «psyktdeg» Abrahamsen - «Det er veldig mye kjedelig med barn»

Psykolog og trebarnsmor Maria Abrahamsen deler ærlig om småbarnslivets utfordringer, fra søvnmangel og fødsler til psykisk helse. Hun diskuterer sin rolle som psykolog og "psyktdeg"-influenser, og understreker viktigheten av fellesskap og selvmedfølelse i en krevende fase av livet.

00:00

Maria deler sine erfaringer om morskap, tilbake til jobb som psykolog og hvordan følelsene forsterkes etter å ha fått barn.

23:29

Moren reflekterer over foreldreskapets utfordringer, inkludert mangel på egentid, frustrasjoner og kjærligheten til barna sine.

31:28

Kvinnen deler sin erfaring med fertilitetsutfordringer, IVF, og viktigheten av godt samspill med eks-partner for barnets trivsel.

37:27

Selvmedfølelse og teknikker som takknemlighetslister kan hjelpe oss med å håndtere bekymringer og negative tanker.

41:27

Fokus på at vi trenger mer menneskelig kontakt og støtte i foreldrerollen for å unngå isolasjon og stress.

Transkript

Nævnt i episoden

Maria Abrahamsen

Gjesten i podcasten, en psykolog, influenser, forfatter og trebarnsmor som deler personlige erfaringer.

psyktdeg

Maria Abrahamsens sosiale medier-profil som formidler psykisk helse med humor, startet under pandemien.

Simple

Selskapet som produserer podcasten 'Er det noe liv?'.

Macbook Neo

Et produkt nevnt i en annonsørtekst som en sterk Mac med smart prins.

Apple

Merkevaren bak Macbook Neo, nevnt i en annonse om teknologisk helbredelse.

Oslo

By hvor Maria studerte, nevnt i kontrast til Sørlandet angående alder for å få barn.

Budapest

En by hvor Maria studerte, i tillegg til Oslo.

Sørlandet

Regionen der Maria bor, hvor hun observerer at folk gifter seg og får barn tidligere.

Farsund

Byen Maria bor i, valgt for å være nær foreldrene sine.

Stavanger

Samboeren til Marias hjemby, hvorfra svigermoren flyttet til nabohuset deres.

IVF (In vitro-fertilisering)

Medisinsk prosedyre Maria gjennomgikk for å bli gravid med sitt første barn.

PMS (Premenstruelt syndrom)

Fysiologisk tilstand som Maria opplever sterkere etter fødsler, påvirker humør og følelser.

Eggløsning

Fysiologisk tilstand som Maria merker tydelig, assosiert med selvsikkerhet og velvære.

Fødselshypnose / Hypnotherapi

Terapimetode Maria brukte for å forberede seg mentalt til sin tredje fødsel og håndtere frykt.

Harvard

Universitet nevnt i forbindelse med en studie om takknemlighetslister og mental helse.

Ingrid Bergtun

Tidligere gjest i podcasten som opplevde å miste kreativiteten under graviditet.

Oksytocin

Hormon som skilles ut under svangerskap og amming, bidrar til økt empati hos mødre.

Kommunesykolog

Marias tidligere yrkesrolle da hun startet sin formidling av psykisk helse.

Gynekolog

Medisinsk spesialist. En gynekolog hjalp Maria under en fødsel, og en er leder på klinikken Maria skal jobbe.

Mr. Incredible 488

Brukernavn som dukker opp i en transkribert annonsørtekst, muligens en fiktiv karakter eller lytter.

Deltagere

Vert

Ukjent

Gjest

Maria Abrahamsen

Sponsorer

Apple (Macbook Neo)

Point

Du føler at du mer overlever enn lever.

En gjenkjennelig følelse for mange småbarnsforeldre, spesielt med lite søvn og konstante krav.

Man bruker seg selv, og så er det det man får betalt for.

Beskriver psykologyrkets unike natur hvor man investerer personlig energi og empati.

Mindre søvn gir lavere forsvar og lettere for å bli trigget emosjonelt.

En forklaring på hvorfor foreldre ofte opplever økt følelsesmessig sensitivitet.

Hjernen endrer seg veldig når kvinner får barn, vi blir mer empatiske.

En biologisk forklaring på mødres økte evne til å lese barnas signaler og deres følelsesmessige innlevelse.

Jeg kunne heller ha født hver helg enn å gå gravid i ni måneder.

En sterk og uventet preferanse som utfordrer vanlige oppfatninger om graviditet og fødsel.

Barn er meningen med livet mitt. Men det er det mest krevende og det kjedeligste.

Fanger paradokset i foreldreskapet – dyp mening kombinert med utmattelse og kjedsomhet.

Barn er som en pensjonsordning – du får ingen avkastning for det ennå.

En metafor for foreldreskap som en langsiktig investering hvor den umiddelbare lykken ikke alltid er til stede.

Vi er den generasjonen som på en måte er mest med barna våre, men også mest alene.

En kritisk observasjon om moderne foreldreskap og mangel på kollektiv støtte.

Påstande

Den første permisjonen var jeg veldig... Jeg følte at jeg hadde mistet meg selv fullstendig. Alt av frihet. Det veltet lasset fullstendig.

En ærlig beskrivelse av overgangen til førstegangsforeldre og følelsen av tap av identitet.

Med nummer én bodde man på legevakten, nummer to og tre har ikke vært innom legevakten.

Illustrerer hvordan foreldre blir tryggere og mindre engstelige med erfaring, og lærer å tolke barnas signaler.

Mange går fra hverandre i fasen fra 0 til 3 år.

En viktig observasjon om parforholdets utfordringer i småbarnsfasen og risikoen for brudd i denne krevende perioden.

Det er en høyere sannsynlighet for psykiske lidelser i den fasen av livet (0-3 år), at man er mer sårbar for angst og depresjon.

Understreker sårbarheten for psykiske helseproblemer i tidlig foreldreskap grunnet stor livsbelastning og manglende dekning av basale behov som søvn.

Det beste alder er å få barn rundt 25 år... Det kroppslige går så mye kjappere tilbake jo yngre man er.

En påstand om den biologisk 'optimale' alderen for barnefødsler, med fokus på kroppens restitusjon og tilpasningsevne.

Vi har aldri taklet det alene før.

En historisk og sosiologisk påstand som kritiserer den moderne, ofte isolerte, kjernefamiliens modell for barneoppdragelse og fremhever behovet for fellesskap.

Lignende

Loader

Du hører på en podcast produsert av Simple.

Så føler jeg meg som din første Mac. Og hvordan vil det være med deg? Det nye Macbook Neo. En sterk Mac med en smart prins.

Er det liv her? Ja, her er livet dødt. Er det livet dødt?

Er det noe liv, Maria Abramsen? Ja, er det noe liv? Hva betyr det egentlig? Nei, det vet jeg ikke. Bare om du lever, om du har det greit. Ja, jeg overlever. Det er egentlig det det går i heromdagen. Ja, du føler at du mer overlever enn lever. Ja, akkurat nå. Så er det litt sånn survival mode med baby som driver for tenn og holder meg våken på netten. Og en treåring som på en måte endelig er kommet litt ut av en fase fra å være sånn to og trass. Begynner å bli litt

mer festlig og medgjørlig på en måte, og

Og en syvåring som har masse på hjertet og mye som skjer. Så det er liksom, jeg føler at hverdagen bare går i ett, liksom. Så har jeg jo vært i permisjon nå i åtte måneder, og gleder meg faktisk veldig til å komme ut av det og bare kjenne på at jeg blir meg selv igjen. Og da tror jeg at jeg kommer til å kjenne at det er liv. At jeg er meg selv litt igjen, og godt å bli Maria og få lov å være, ja, så begynner jeg å jobbe som psykolog igjen, liksom. Ja. Ja.

Det er jo en veldig koselig tid. Jeg skulle ønske at jeg egentlig nøyt mer i den permisjonen min, men jeg blir litt gjerna da, så må jeg innrømme.

Nå hadde jeg en sambo som ikke kunne være i pappa-aparm, og det å ha ni måneder helt alene med en baby. Plutselig går det mange dager ut og bare snakker baby-språk, ikke snakker med et annet voksen menneske. Jeg husker det som en vanskelig tid. Jeg vet ikke hvordan det har vært når du er på nummer tre, at du blir litt mer ruttet, og du er flinkere til å gjøre ting. Jeg synes det har vært bedre og bedre på hver permisjon. Den første permisjonen var jeg veldig...

Jeg følte at jeg hadde mistet meg selv fullstendig. Alt av frihet. Det velte lasset fullstendig. Det syntes jeg var veldig vanskelig. Og så var jeg nyutdannet og hadde så lyst til å bruke meg selv. Endelig følte jeg at nå har jeg blitt noe. Jeg har lyst til å bruke det nå. Så da syntes jeg det var veldig krevende å være i permisjon. Men denne gangen så har jeg

faktisk nytte veldig, i hvert fall i begynnelsen. Jeg har hatt en super chill baby i forhold til de to andre. Så har han her vært veldig chill. Så har han nytte veldig, og så har jeg liksom samtidig kjent nå på slutten at det er akkurat som at biologien begynner å bli sånn ferdig med den fasen. Så nå begynner det å bli veldig rastøs og forsynt på en måte.

Men du er sikkert også mer selvsikker nå enn han var på nummer tre. Altså, man blir i hvert fall tryggere. Jeg var veldig mye på legevakta med nummer en, veldig ofte. Mange bomturer da, sikkert? Ja, ekstremt. Det var jo aldri noe. Det var egentlig bare for å få ro av nervesystemet. Så med nummer to var det litt bedre, og med nummer tre, så stakkere han har ikke hatt

Det tror ikke han har sett legen sin. Det er liksom... Nei, ikke det er rart. Jeg har begynt å komme i det stadion nå, hvor jeg liksom tenker at jeg vet at hvis jeg ringer legemakten, så kommer de til BMA og må komme. Ja. Og da må jeg jo bare dra. Ja.

Men hvis jeg ikke ringer og bare prøver å følge magefølelsen litt, hvor ille er egentlig dette her, så har det jo gått over til slutt, og så har jeg jo ikke trengt legevakt. Mange har sagt det før, og så gjester det at førstemann bodde på legevakten, nummer 2, nummer 3, har ikke vært innom legevakten. Det sier jo litt på hvor desperat man var på omvendt, da.

Men så tenker jeg at sånn må det kanskje bare være. Ja, man må gå gjennom det sikkert. Ja, faktisk. At det er en måte å lære å forstå signalene på, og bli kjent med sin egen rolle som mor, og tolke ting. Jeg tror det er helt naturlig. Men det er jo mange som også kjenner deg under lavene syk deg på sosiale medier. Så er det riktig? Ja. Sånn som jeg skjønte, så var det litt under pandemien du startet ordentlig. Ja.

for å formidle psykisk helse, både på en lett måte, men også en litt humoristisk måte, for at du har brukt. Men hvorfor syk deg? Hvor kom det fra? Greia var at jeg skulle prøve å nå ungdom, og så ville jeg ha et litt festlig navn. Så synes jeg det var kjempekult. Så jeg vet ikke hvordan det datt inn i hodet mitt.

det bare ble sånn. Ja, at det er liksom nå skal jeg lage noe innhold som er sykt deg, liksom. Og noe som du kan kjenne deg igjen i. Men deler du alle sider ved deg selv på dine sosiale medier, eller er det... Altså, jeg deler veldig mange av følelsene mine, men ikke så mye privat informasjon om meg selv. Så jeg kan vise

og normalisere hvordan ting kan føles av og til, og vise at disse følelsene har jeg jo. Det var en fin tid å starte akkurat under pandemien, for det skjedde jo noe med folks psykiske helse da. Ja, altså sånn sett så hadde jeg jo på en måte traff riktig tid å begynne å formidle på, for det var jo veldig aktuelt da. Ja, men var det derfor du startet, på grunn av at du merket at folk hadde dårligere psykisk helse, eller? Jeg begynte fordi jeg var kommunesykolog akkurat da, og skulle egentlig bare formidle til kommunekonferanse,

ungdommene i min kommune. Og så sprette det seg bare. Så etter hvert etter at vi holdt på i et halvt år så hadde jeg liksom så mange følgere at jeg fikk så mange henvendelser til å kunne gjøre flere ting og liksom skrive bøker og holde foredrag og da var det liksom sånn, ok, kanskje jeg bare skal

satt seg og prøvde å smi mens hjernen var varmt, og så var det et halvt år, så har jeg i hvert fall gjort det, for det virker gøy. Så du er ikke psykolog nå, egentlig? Du lever mer av... Jo, egentlig. Men nå er jeg jo mamma-permisjon. Men 1. mars, da tar mannen min over permisjon, og da skal jeg begynne å jobbe som psykolog igjen på en privat klinikk. Skult. Det har vært min sånn, hvis jeg ikke skulle blitt det jeg jobber med nå, så ville jeg blitt psykolog.

Vil du det? Ja. Jeg er veldig flink til å gi tips til andre, for jeg vet veldig godt hva man bør gjøre, og så gjør jeg det ikke selv. Så det er også litt sånn kjipt å vite, jeg vet hva som skal til, og så gjør jeg det ikke. For det er jo min erfaring, jeg har jo også gått mye til psykolog. Jeg har hørt at psykologer også går til psykolog. Ja, det er jo... Jeg synes det er litt interessant. Jeg tror for å være en god terapeut, så er det litt viktig at man har litt

Selvinsikt. Og liksom, ja, har noen knagg å henge sine egne følelser på og er klar over liksom sine egne mønstre og hvordan man reagerer på ting.

Fordi at når man er psykolog og sitter i et rom med et annet menneske, så har vi jo på en måte en relasjon meg og deg. Og de tingene du sier, de kan jo på en måte kanskje få meg til å tenke og føle ting utifra ting jeg har erfart, ikke sant? Og da er det veldig viktig at jeg er klar over mine erfaringer og hvordan de påvirker meg, og liksom klarer å sortere det i møte med nye mennesker da.

Men synes du det kan være tungt hvis du har en to timer sesjon med en som har hatt det veldig vanskelig å gråte mye og ikke ta inn de følelsene, men bare prøve litt, altså skjønner du hva jeg mener? Om det kan være tungt for deg også? Ja, altså man er jo forskjellig da, som psykologi da, og som menneske. Og noen har jo på en måte, altså jeg har merket i hvert fall etter jeg ble mor at det er

Jeg har en annen måte å ta inn følelse på og leve meg inn i andre sitt liv på. Så jeg kan nok kjenne på at jeg tar følelse litt mer inn etter jeg har blitt mamma. Og at det kan selvfølgelig være litt tungt, men det er det jo i alle yrke. Alle jobber man har, så blir man jo litt tappet

for energi på en måte. Og det er jo litt sånn det å være psykolog, jeg tenker, at man bruker seg selv, og så er det det man får betalt for. Ja, ikke sant? Det er jo spesielt yrke, egentlig. Ja, det er veldig spesielt, men det er utrolig fint og meningsfullt. Det er jo det.

Har du også følt etter at du ble mor at man har mer følelsen ute på kroppen? At man blir lettere glad, men også lettere rørt? Absolutt. Veldig enkjernelig. Jeg tror det er to veldig gode forklaringer på det. Det ene er kanskje at du sover litt mindre. Med mindre søvn har vi litt lavere forsvar og litt lettere for å bli trigget emosjonelt.

Og så det andre er at, særlig kvinner da, når de får barn, så endrer hjernen seg veldig. Og vi blir mer empatiske, eller vi lever oss mer inn i andre sitt liv, fordi at det er jo barnene våre helt avhengige av hva vi skal gjøre. De er jo kjempeavhengige av at vi skal klare å lese de sine følelser uten at de har språk enda. Jeg merker jo veldig forskjell på meg og mannen min. Nå har jo jeg vært i permisjon med vår baby i åtte måneder, men

Han klarer ikke å lese den babyen sånn som jeg gjør. Jeg klarer å plukke opp signalene umiddelbart og si at han er sulten. Han må ha bæsje. Jeg forstår hva han vil, bare basert på nesten lyde eller mimikk på en måte. Og det er jo hjernen som faktisk endrer seg gjennom svangerskap og amming og når vi skiller ut oksytosiene. Det skjer forandringer som gjør oss mer empatiske faktisk. Det er sjukt det hvis det er fysikere.

Jeg tenkte også på at hormonene mine, at det blir mye sterkere. PMS-en min er mye sterkere nå. Jeg får ut til hvordan det var før. Og samtidig også, hvis jeg har eggløsning, så merker jeg veldig godt at jeg har det. Mye tydeligere enn før jeg ble gravid. Det er interessant. Ja, det merker jeg. Nå er jeg på en bra bølgeliste. I dag må jeg ha eggløsning. Så går jeg på en app. Ja, det er i dag. Jeg merker det. Du kjenner det? Ingenting kan vippe meg av pinnen. Jeg er bare selvsikker. Jeg føler meg bra.

Jeg synes at mannen min er verdens sjekkeste, og så neste uke. Så er alt omvendt da. Men jeg er mye mer påvirket av hormoner. Det er enten at jeg er i ubalanse etter fødsel, at jeg ikke har kommet helt tilbake igjen til der jeg er. Men jeg synes at før så merket jeg ikke den veldig tydelige hvor jeg er i...

Sykelysen? Ja. Men opplever du at det å ha fått barnet du har gjort, at du har blitt bedre kjent med deg selv, på en måte? Eller liksom kjent mer etterpå hvordan det er å være nord? Det kan jo være det, da. Men jeg vet jo om det er vanlig å kjenne mer på sykelysen etter man får barn. Jeg bare tenkte med meg selv, hvis jeg skulle gå til en psykolog når jeg har PMS, og gå til en psykolog når jeg har en løsning, så ville de to timene blitt litt forskjellige, tror jeg. Jeg tar ting mye tyngre når jeg har PMS. Da er det liksom...

Jeg vet ikke om dere noen gang har tenkt på det som psykologer, at kvinner er jo veldig forskjellige i syklus. Kan du bare ta hensyn til det? Nå når jeg begynner å jobbe igjen, så skal jeg jobbe på en klinikk med en som er gynekolog, som er leder der. Og vi har snakket en del om akkurat dette, at det å møte kvinner hvor de er i livssyklus,

ikke bare den månedsyklusen, men hvor de er. Er de periomenopause, om det er overgangsalder, er det ameliosyke,

ammefase. Vi er forskjellige utifra det. Jeg merker jo bare det som skjer med meg med en gang jeg blir gravid, det er at jeg mister kreativiteten min, for eksempel. Så jeg husker første gang jeg ble gravid, så følte jeg at jeg hadde mistet meg selv, for det var så stor del av meg, det å holde på med ting som var kreative prosjekter. Men så merket jeg jo etter jeg hadde født og ting gikk seg til, at jeg fikk den tilbake igjen. Så det var en sånn god erfaring når jeg hadde nummer tre, at jeg visste at jeg kom tilbake igjen.

Men det er jo liksom, som du sier da, at det er jo kanskje noe som vi psykologer bør være mer oppspåret og nysgjerrig på når vi møter kvinner. Ja, kanskje. Men jeg har jo mange venner som ikke blir påviktet av det hele tatt, og så er det noen som blir veldig tydelig påviktet av det da. Så der er vi jo veldig forskjellige. Men det var morsomt, fordi hun, Ingrid Bergtun, har vært gjest av hennes sak at vi følte at hun mistet all kreativiteten når hun var gravid. Det kjenner ikke jeg meg selv igjen i det hele tatt da. Du ble mer kreativ, eller?

Ja, kanskje, egentlig. Så kult! Ja, det er veldig rart. Det er ikke noe fasit på det når man er gravid heller. Men du trivdes ikke med å være gravid? Nei, jeg hater å være gravid. Jeg har sagt det før, men jeg kunne heller ha født hver helg enn å gå gravid i ni måneder. Jeg elsker å føde. Du elsker å føde? Ja.

Jeg synes det er litt sorg for meg hvis jeg ikke skal gjøre det igjen. Jeg synes det har vært en veldig positiv opplevelse for min del. Nummer to var ganske smertefull, men ellers har det vært en psykedelisk opplevelse. Jeg husker jeg tenkte at jeg er glad for at jeg opplevde å føde, fordi det var...

Jeg finner ikke noe annet ord enn å bruke kul, en kul opplevelse. Men jeg husker jeg også tenkte at jeg trenger ikke å gjøre det igjen. Ja, det tenkte jeg. Ja, for jeg synes det var såpass vondt at, ok, da har jeg gjort dette i livet mitt. Check av på den bucketlista der, men må ikke gjøre det igjen da, tenkte jeg.

Hadde du noen smertesillans da? Ja da, jeg hadde epidural i flere timer og sånn Men man blir tatt på senga hvor vondt det er Ja, det er helt sjukt Ja, hvertfall mot slutten der Du tror du har nådd hvor vondt det går an å ha det Og så blir du også litt sånn Ok, men nå har jeg fått epidural og nå har jeg vært gjennom det verste Det er så vondt som det går an å ha Og så har det gått mange, mange timer og så går man på slutten og så bare

åja, det går an å ha det enda vondre enn det der. Ja, det er tjock. For da er man kanskje bare nesten sånn at man bare, ok, men nå kan ikke hodet mitt være sammenkommelig med kroppen, og man liksom trekker meg ut av kroppen min, og så bare la det skje. For hvis jeg føler på det jeg føler nå, så devber jeg opp, eller jeg tenkte. Jeg er jo på nummer to i hvert fall, så jeg husker det var så vondt at jeg fikk panikk, liksom. For da var jeg nok veldig i kroppen og kjente på den smerten, og bare hylte liksom hjelp meg.

Det er det jeg var så redd for på fødsel. Det skjedde jeg litt sikkert da, men det som du beskriver nå, at man blir sånn desperat, og jeg var redd for å bli redd, hvis du skjønner. At jeg skulle få helt sånn panikk, og bare skyte meg, bare kaste meg ut av vinduet, jeg vil ikke være her lenger. Men hvordan takler man en sånn situasjon da?

Det gikk jo over på en måte, men det var så vondt. Jeg har jo film av alle fødselene mine, så jeg har måttet se det litt i ettertid for å bearbeide det traume. Jeg er litt sur på mannen min som ikke tok nesten noen bilder eller filmet noen ting. Samtidig sa han, ja, men jeg var så med deg. Ja, det er fint. Skulle gjerne hatt noen minner av den fødselen, egentlig.

Det er ganske sånn dyrisk å se på i ettertid. Var det mannen din som filmet det, eller har du hatt noen andre? Bare satt opp telefonen i vindueskarmene. Ja, ikke sant? Ja. Smart. Ja da. Og du har klart å sitte og sett gjennom det? Ja. På nummer tre, da var det to jordmødre til stede, så da tok hun en i telefonen og begynte å filme rett.

inn da, og så mye fikk se liksom hodet og alt hvordan det så ut når det kom ut, og det var bare det er så sjukt å se at det store hodet har kommet gjennom der det er så vilt men jeg tror jeg ville sett det selv altså ja

Og de lyder man lager. Jeg husker jeg sa til mannen min at han ikke fikk lov til å gå ned der og se. Men jeg ville sett det selv. Ja, det er veldig kult. Men det som jeg synes er festligst å se på, det er å høre de lyder jeg lagde, som jeg ikke visste at jeg kunne lage. Det var skikkelig apekattlyder, sånn merkelige, stønne lyder, som jeg aldri har hørt meg selv lage. Jeg trodde jo jeg lagde sånne lyder. Og så sier kjæresten min at, nei, du var helt stille.

Men jeg skrek jo og var helt desperat Nei, du lagde ikke en lyd Så jeg trodde at det er For da har det vært noe annet i hodet mitt Enn det jeg har uttrykt Men tror du ikke det var bra å få ut de lydene? Jo, jo For min del tror jeg ikke jeg hadde noe annet valg Jeg kan huske at det var noe bevisst valg Det var bare noe som kom ut Veldig rart

Men du sa du hadde mest vondt på fødsel nummer to? Ja, jeg tror det handler om posisjonen jeg lå i, og at han satt litt fast i bekkene. Men på filmen så ser jeg at når jeg da hyler veldig mye, og roper og skriker hjelp, liksom, så kommer det inn en gynekolog som begynner å liksom si at jeg må slutte

å rope så mye, for jeg bruker så mye energi utover her, på en måte, og prøve å vende energien nedover. Ikke sant? Å bruke det og pushe nedover. Og så ser jeg at jeg da endrer posisjonen litt, og jeg husker at det var som at noe liksom løsna litt da, og at det da hjalp litt. Men den følelsen frem til det, da var det sånn, nå må noen liksom bare ta en kniv og kutte opp for dette. Få den ut, liksom. Det kommer ikke til å gå. Jeg var helt sikker på at dette går ikke, liksom. Men

Men selv om du har vært igjennom det, så gledet du deg til neste fødsel igjen? Nei, jeg gjorde egentlig ikke det. Så jeg gikk i fødselshypnose. Oi, spennende. Og fikk hypnotherapi for fødselsforberedende. Jeg har en veninne som har tatt hypnotherapiutdannelse. Og så er hun veldig interessert i fødsel. Så da hadde hun en sesjon med meg, hvor vi...

forstilt også, mentaliserte liksom fødselen og når den frykten kommer, hva skal jeg gjøre med den frykten, og gi den frykten en avvun og så skal jeg finne meg et trygt sted og mentalisere det, og på en måte Men ser du for deg den neste fødselen dine, eller står du for deg den fødselen du hadde? Den jeg skal ha. Ja, du går tilbake til den andre fødselen. Nei, det er egentlig altså jeg tar jo med meg den følelsen fra forrige fødsel, for det er jo på en måte som du sier, frykten for å bli redd igjen

For det var jo det verste. Den fysiske smerten glemmer man jo på en måte. Men jeg husker veldig godt den psykiske smerten. Altså den bekymringen og frykten. Det er den som satt i meg, så det var jo den jeg måtte jobbe litt med å tåle den. Å vite at når jeg er så redd, så betyr det at nå er jeg så nærme på en måte. Hva betyr den frykten? Hva er det jeg er redd for? Ja.

Det kommer til å gå bra på en måte, så lenge ingen tilsier noe annet. Alle står jo rundt og står klare, og jeg trygger rundt meg. Så det sitter jo i hodet, fordi det er en veldig uvanskelig situasjon å være i. Ja, det er jo det. Men som jeg forstår, så hadde du... Hvor gamle er barna dine nå? Har du ganske tette barn? Han er eldst av syv, og så har jeg en på tre, og en på null. Ja, åtte måneder. Ja. Ja.

Da fikk du første barn ganske ung? Ja, jeg var 25 år. Det vil jeg påstå er ganske ung. Veldig ungt, ja. Var det planlagt? Det var veldig planlagt. Han var prøverør. Åja! Så det var jo ganske vilt å være 25 år og gjennom prøverør. Shit! Men da hadde du så lyst på barn på en måte? Ja, det kan du si. Hadde du prøvd lenge da? Nei, det som var at jeg var ferdig utdannet psykolog når jeg var 23 år, og så flyttet vi hjem, og så fikk jeg bare aldri mensen.

Også var jeg liksom gift, fått meg jobb, og hadde liksom litt sånn, ok, det er det neste for oss, på en måte. Men du var gift da? Ja, jeg bor jo på Sørlandet. Jeg glemmer det, at det er folk utenfor Oslo som er folk, og de er en kilde, de er jo gift. Ja, det er veldig rart. Jeg studerte jo i Oslo og i Budapest, og var jo liksom yngst i klassen, og hun var eneste som var gift.

Så det var jo veldig annerledes. Men det er jo bare vi Oslo-folk som er trege der, det er hele resten av landet. Og de sier jo det beste alder er jo å få barn rundt 25 år. Det er jo ikke å få noe som når vi holder på, jeg som er 34 år da, det er jo alt for sent egentlig. Sånn for kroppen da. Det beste for kroppen er jo

En ting er jo hodet at du kanskje ikke er mentalt klar. Jeg var i hvert fall ikke mentalt klar før jeg var 34, men det kroppslige går så mye kjappere tilbake enn alt det er jo yngre man er da. Ja, det er nok noe med det.

At Mr. Incredible 488 skriver, Apple-chipen heler praktisk alle akkulærtraumer. Så føler det seg at det er din første Mac. Og hvordan vil det være med deg? Det nye Macbook Neo. En sterk Mac til en smart prins. Erfaren mer på apple.de-mac.

Det har jeg merket veldig på fra fødselen da jeg var 25 år, så var det to uker etterpå så var jeg i de samme buksene. Det er skjønt, vekk det. Jeg følte ikke at jeg gjorde noe spesielt for det heller. Å, denne ammingen funker bra. Men ting er litt annerledes med nummer tre. Så handler det sikkert litt om alder. Mamma min fikk barn når hun var rundt samme alder som meg, da. Om 30. Hun ble så provosert, for da var det en 19-åring som fødte.

som bare sånn ploppet ut den ungen, satt den til brystet, ammet med en gang, gikk ut og tok seg en sigg, og bare sånn, ja, når kan jeg gå? Nei, du bør helst være her i to dager. Nei, men jeg er klar, jeg kan bare dra hjem nå. Og moren min som bare ligger og bare sånn, jeg trenger hjelp, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Altså, det er så forskjell, sånn. Noen bare tar det så lett, da. Ja.

Fra et evolusjonsperspektiv så skulle vi egentlig vært ganske mye yngre når vi fikk barn. Og det handler jo litt om at da er jo hjernen jo veldig mye mer adaptiv. Lettere for å endre seg til en ny situasjon og tilpasse seg dette nye livet da. For det er jo en stor livsomveltning å få barn. Så krever det jo også mye energi av deg å underholde dette barnet, være med og tåle det og ikke sove og sånn. Du er liksom litt på narsj hele tiden, ikke sant? Absolutt.

Og det var en grunn til at jeg sluttet å dra på nars ganske mange år før jeg fikk barn. Fordi jeg synes det var slitsomt. Men jeg synes jo ikke det før. Så jeg hadde sikkert taklet mye mer det der å være mye våken og sånn. For ti år siden hadde jeg taklet det mye bedre sikkert. Ja, det kan jeg jo si. Altså da jeg fikk han første, da var jeg sånn... Vi hadde fortsatt ofte besøk på kveldene til 12, etter vi lagde middag. Selv om han våkna klokka fem, og jeg gjerne ammet to-tre ganger i løpet av natta,

Men nå, jeg legger meg samtidig som ungene Gjør dere det? Ja, jeg legger meg klokka 7, halv åtte Er det sant? Ja

Får du ikke form av at du føler at du går glipp av kvelden og ikke får noe nok alenetid? Jeg gjorde det før, men heldigvis på en måte føler jeg at jeg får litt alenetid i løpet av dagen når han har sine nepps og de andre på skolen og barnehagen. Og så står jeg som regel opp med han klokka fem, og da er det litt stille i huset. Han er fortsatt litt stille som baby på en måte, frem til de andre står opp og får litt sånn...

Jeg har litt egentid da. Men jeg er jo underskudd på egentid. Men jeg har kanskje ikke så høye forventninger heller når jeg har tre barn. Det er jo noe jeg har valgt. Den tiden kommer, jeg vet. Og det er en god ting med å få nummer tre når du har en syvåring. Han som er syv år blir snart åtte. Han var just babyen min. Og det er en klisjé at de blir så fort store. Men de gjør det. Jeg tror det er det jeg må tenke noen ganger. Glemmer.

glemme litt det selv om alle minner meg på det hele tiden jeg nyter jo hvert sekund med sønnen min men jeg tenker jo at det skal bare være oss og være sånn resten av kjøkkenet men jeg tenker at du trenger ikke å føle at du må nyte hvert sekund heller altså jeg synes det er ganske kedelig å være sammen med en 8 måneder gammel baby og underholde han jeg synes 8 måneder faktisk var den verste tiden frem til nå for da føler jeg at de er i en sånn kanskje fordi da var jeg litt lei av å være mye hjemme da de kan ikke

ikke gå, du kan ikke kommunisere med dem, men de er også litt frustrerte fordi de har lyst i veldig mye, men klarer ikke å uttrykke seg. Hvordan skal du underholde dem? De er ikke med ute i parken og kan leke med det. Jeg følte at jeg måtte underholde sønnen min på en eller annen måte. Det er ikke sikkert man trengte det like mye som jeg gjorde da.

Men jeg var ikke så tom for det. Ok, da har vi gjort det. Hva skal vi gjøre nå? Jeg tok meg selv og skjede meg. Det er en grunn til at jeg begynte å drikke energidrikk for å komme meg igjennom det der. Jeg synes det er kjempekul, og det tror jeg man må kunne si høyt. Det skilt i hendene mine på at jeg hadde lyst til å sitte og scrolle, fordi jeg skjedet meg, rett og slett. Jeg vet det. Og det følte jeg er det som har vært minst som kommuniserte meg før jeg ble mor.

At ingen har nevnt det til meg. Kanskje det er ikke så mange der ute som synes det er skjeddlig. Jeg vet ikke. Men det føler jeg var mest overraskende. At jeg synes det var veldig mange stunder

som jeg har skjedet meg. Jeg synes det er veldig mye kjærlig med barn, egentlig i alle aldre, skal jeg være helt ærlig, fordi jeg har ikke de samme interessene som de. Vi har litt forskjellige interesser, du og meg. Og jeg har tre gutter, så de har jo ikke lyst til å gjøre noe som helst som jeg har lyst til. Det er sånn veldig stereotypiske gutter. Jeg har prøvd å gi de alt av, liksom, dukkehus og ting som jeg hadde når jeg var liten, som jeg kanskje kan klare å presse fra min interesse for. Men det er så deilig at du sier det, da får jeg at jeg kan si det høyt da. Ja.

Jeg har også prøvd å få sønnen min til å sitte og tegne litt med meg, men det er ikke snakk om. Alt jeg har litt lyst til, det vil jo ikke han. Jeg er veldig opptatt av at jeg synes barn er faktisk for meg, det er meningen med livet mitt. Jeg synes det er det mest verdifulle jeg har gjort. Men

Det er det mest krevende og det kjedeligste. Ja, det er et veldig rar kombo. Det er det. Og som man ikke skjønner før man får barn. For det er umulig å forklare det til noen som ikke har barn. Ikke få barn for at du skal ha det så gøy på en måte. Få barn hvis du trenger noe skikkelig negningsfullt. Og føler at du har noen som trenger det. Det føler jeg jo veldig på. Ja.

Det kjenner jeg veldig bra, altså. Jeg kan jo virkelig kjenne på lykke, ofte. Når jeg ser flokken min sitte i sofaen, og det er et minutt med harmoni. Og det har jeg vært jo ikke lenge. Men når det skjer, så er jeg sånn, wow. Ja.

dette her jeg lager, liksom. Og så kan jeg bli helt sånn rørt. Det er rart, altså. Det er litt sånn narsisistisk, på en måte. Ja, er det ikke det? Jo, egentlig. Og nå ligner han på meg, sånn ville jeg gjort. Ja, det er skikkelig narsisistisk. Ja, det er egentlig det. Men jeg kan til og med ta meg selv og si speilbilder, plutselig at jeg sitter

og gliser når jeg ser på sønnen min. Jeg har plutselig filmet noe, og så har jeg ikke merket at jeg har blitt filmet. Bare han smiler til meg, så sitter jeg forelsket og smiler til han og spør om det er sånn jeg ser ut. Så jeg smiler jo nok mer enn jeg gjorde før. Selv om jeg føler at livet kan være til tider litt tyngre og mer slitsomt og mer kjedelig. Så

smiler jeg nok også mer også. Du får mye større følelsespekter på en måte. Ja, det er sikkert bare det. Og jeg er mye mer sint. Ja, gud, jeg kan ikke minne noe om det. Jeg har aldri kjent på sånn sinne noen gang i mitt liv. Jeg ble faktisk med han syvårige min, han er fantastisk til å sette ord på ting, så han kalte meg inn på teppet på sengekanten den ene dagen og sa, mamma, vi må snakke sammen. Du har blitt så sur i det siste her.

Han sa at når jeg gir han en beskjed, så gir jeg han bare to sekunder før jeg begynner å bli aggressiv. Og hvis ikke det har skjedd, så begynner jeg å kjefte. Eller jeg blir veldig streng da, mener han. Og så sa jeg, du er helt rett. Det er sant. Takk for at du sier fra. Det er ikke noe unnskyldning, men jeg kan forklare det litt med at jeg ikke har sovet noe særlig det siste. For det er at han lillebroren din, han holder meg mye våken. Men det er jo litt synd at det skal gå utover dere. Så...

jeg skal prøve å jobbe litt med det. Og heller bli litt mer sint på han pappaen. Ja, jeg heller det. Han kan heller få det. Det er barn av en psykolog da, du, vi må prate litt. Ja, jeg følte meg ydmyka på en måte, men samtidig veldig stolt av at han, ja,

Han tar det opp på en fin måte. Det føltes veldig voksent ut. Men jeg kan jo skjønne meg litt igjen når du sier det. Jeg kan føle at jeg er så tålmodig. Fordi jeg har lyst til å være strengere eller surere, men jeg holder igjen og holder igjen. Men jeg kan også ta meg selv bare sånn, gud, så lite tålmodighet du hadde der. Bare sånn, ja, nå skal vi gå. Kom igjen, nå skal vi gå. Og så er kanskje han midt i en leke eller noe sånt, så er det bare sånn, vi skal gå nå.

og så surrer han litt bare sånn, vi skal gå nå ja, nettopp så tar jeg meg selv med, herregud han er jo midt inne nå, han kan ikke bare hvis jeg knipser med fingeren så kan han bare snu seg og løpe til meg jeg har sikkert ikke gjort det samme selv nettopp men man forventer mye mer av barna sine enn man gjør av seg selv eller man bare har ikke tålmodighet lenger ja

Man har dårlig tid på morgenen, og så gjør ikke de noe av de beskjedene jeg gir. Ja, og så tror jeg at jeg overfører den frustrasjonen som bygger seg opp i løpet av natta, for eksempel. Kjempe mye sinne for å ha blitt våknet mye av babyen min. Og så har jeg ikke fått utløp for det noen plass. Så det er ikke som at kroppen min leier etter noe å få det ut på. Og så er det kanskje litt lett at det blir han eldste, fordi at han...

Jeg tenker at han tåler det. Men så sier han ifra at jeg tåler egentlig ikke det. Det kan du få ut en annen plass, liksom. Ja, du må jo få det ut på en eller annen måte, må man ikke det da? Hvis du holder igjen for mye, kan man ikke bli gærne det også da? Jo, det er jo just det. Men jeg kan jo sette ord på det og snakke mer med

samboen min og si at jeg er så sur nå liksom nå er jeg så sint, men det er ingen som har gjort meg noe galt, men jeg bare kjenner at hvis kanskje du skal håndtere frokosten i dag, for det er fort gjort at jeg blir litt sånn spydig hvis ikke ting går min vei nå. Men er du god på å kommunisere nå? Ja, vi jobber med det vi er flinke til å avlaste hverandre, for begge to kjenner på mye av det samme så heldigvis en ensidig forståelse. Ja, det er jo fint da. Ja.

Kan jeg spørre om du har tatt IVF med alle barna dine da? Nei. Bare første? Bare første. Så etter jeg fikk han, så var det akkurat som at hele systemet restarter på en måte. Kan det egentlig hende at hvis du ser tilbake på det, at du ikke hadde trengt å ta IVF da? Altså, jeg hadde jo ikke syklus. Jeg fikk ikke menstruasjon. Det kan være mange grunner til det. Da hadde jeg sluttet på P-pillet og har gått i veldig mange år. Så en hypotese var jo at kroppen

men bare har lært seg at hormoner de kommer i pilleform, og så avlært seg å produsere sin egen syklus. Men så var det jo liksom, fikk beskjed om å gå litt opp i vekt, og jeg fikk beskjed om å stresse mindre, ikke sant, og sove bedre, ikke sant, så ble jeg jo slavisk opptatt av å perfeksjonere disse tingene her, så er jo det sikkert mer stress som gjorde at jeg ikke fikk noe syklus.

Ja, for man kan jo faktisk miste mensen helt hvis man er for stresset da. Så ble jeg liksom det, litt sånn hengøpt da, at jeg ble så redd for å ikke få syklus igjen, og derfor ikke kunne få barn, at jeg ble veldig rask på å få en henvisning til syklusen.

til IVF, for hvis det var en prosess jeg måtte gjennom, så var jeg sånn, da skal jeg bare komme i gang for å se at det faktisk går, liksom. For hvis det etter kan ta mange år, liksom. Men så gikk det jo veldig fort når jeg da fikk, ja, på andre forsøk ble jeg gravid. På en fryseforsøk. Ja.

Ja, i retrospekt så var det jo veldig tidlig. Men samtidig så var det jo to år da uten å vite om jeg egentlig kunne få barn på en måte. Jeg hadde jo ikke helt lignende situasjon, men jeg også fikk beskjed om at jeg ikke så noen egg da. Og at jeg mest sannsynlig ikke kunne få barn. Og da var det ganske raske på å si sånn, du bør prøve IVF.

Og det er jo flere historier som er sånn som det, at man begynte på IVF, og så plutselig så, åja, nå klarte jeg å bli gravid på egen hånd. Ja, for de to han neste, altså han nummer to, det var liksom et uheld, skulle jeg si. Eller sånn, det var ikke planlagt. Nei, ok. Og så var nummer tre planlagt, og da gikk det jo på første forsøk, liksom. Så det var veldig interessant det der. Men da, de to neste barnene dine, er med en annen mann, ikke sant? Ja. Men har dere litt sånn anværruke med eldste da? Ja.

Er det rart når han ikke er der, når det ikke er hele gjengen? Ja, det er jo, det er egentlig det. Men det som er fint for min del er at han går på skole rett ved siden av oss, så han kommer hver dag i stedet for SFO, så kommer han hjem til oss. Så jeg får liksom sett den

hver dag. Og så har vi så fint samarbeid, meg og han, eksen. Så det er veldig sånn fleksibilitet hvis det er en helg hvor vi skal på hytta med familien, så får jeg lov til å ta en medlesing, på en måte. Det er kanskje det viktigste, å ha en eks man kan kommunisere med. Ja, der har vi vært veldig heldige. Det må være så tøft. Jeg har et skikkelig dårlig forhold til den du deler barn med. Virkelig. Jeg tror...

Det som alltid har vært veldig viktig for meg, er å føle at barnet ditt alltid er tilgjengelig for det. Og det har vi vært gode på begge to, å vise til hverandre at det er en rød knapp du kan trykke på hvis du virkelig trenger å se han. Så ordner vi det. For dette vet oss den følelsen er at nå savner jeg så mye på en måte. Og så er det ikke sånn at vi bruker han, men det å vite det. Og at han også vet, skjønner vi, at begge alltid er tilgjengelige for han.

Hvis det er noe som skjer, så kommer mamma eller pappa til hverandre og er der med han. Men hvordan er forholdet der når han får søsken føles det ut som det er helt søsken eller vet eller sånn? Han opplever nok det som, ja, har fulgt og helt sine søsken. Jeg tipper når de har vokst opp så tett at det blir et helt sånn Jeg bare prøver å tenke, jeg har jo også en halvsøster, men

Men så er hun jo 20 år yngre enn meg, så da har vi ikke vokst opp sammen. Men jeg tenker at når du vokser opp sammen med halvsøsken, at det vil føles ut som... Han sier ikke halvsøsken engang, det er søskenen din da. Ja, vi hadde egentlig ikke brukt det begrepet før til brødrene hans. Han var jo fire år når jeg ble gravid, og da var han jo tett på magen hele tiden, og var med på å høre på hjertelyd. Jeg synes det var stas. Ja.

Han har elsket å bli storbror, så det er så koselig. Det var mitt største mareritt når jeg var liten. Å få søsken. Var det det også? Jeg var vel rundt fire år når foreldrene mine gikk fra hverandre. Og da var jeg så redd for at hvis de skulle få barn på hver sin side, at de skulle glemme meg da. Ja, ikke sant? Men det er jo veldig hyggelig at han hadde lyst på søsken. Men visste foreldrene din det da? Ja, da jeg hadde tydelig beskjed. Ja, ok. Så måtte det...

Det må de aldri gjøre. Ja, nettopp. Det gjorde de ikke heller da. Utenom før, syv år senere, men da var det greit. Da var det greit. Da var det greit. Ja, da. Ok. Hvis du skal begynne med det nå, så ok. Men jeg tenkte å spørre deg litt mer om du som er psykolog. Jeg må jo benytte det i studio. Hvordan jobber du med din egen mentale helse når du har tre barn og fullt arbeidsliv? Bruker du mye av det du har lært innenfor psykologi?

Om du har tenkt noe over det? Ja, jeg tror nok. Jeg vil jo egentlig si ja, fordi selv om det ikke er sånn bevisst at norske bruker de og de teknikkene, men at det er litt mer automatisert, fordi at man har lest det så mye og brukt det så mye at det er på en måte blitt en måte å tenke på. Men det der med for eksempel, før jeg ble psykolog, så kunne jeg streve veldig med søvn, fordi at det bekymret meg mye på kveldene for eksempel. Ja.

Så måten jeg nå møter bekymringer og uro har forandret seg veldig. Fordi jeg har trent så mye på det. Så for eksempel om kvelden hvis jeg bekymrer meg mye for et eller annet med en av ungene mine og hva som skal skje med de og et eller annet har de vært utsatt for et eller annet kipt på skolen så kan jeg ligge og gruble mye på det og så kan jeg på en måte arrestere meg selv i at oi, nå holder jeg på med sånn grupling. Og det er jo egentlig ikke noe nytt

aktivitet rett hvor man skal legge seg men det er da de tankene kommer da man blir veldig vest og bekymrer meg og gjerne da jeg vil ta opp store ting med kjæresten min som bare er kimp og sover veldig rart at det på kvelden hvertfall for meg kommer skikkelig tankestrøm og jeg kan til og med våkne på natta og begynne å tenke på type ting hvordan kan man komme seg ut er det noen teknikker på det å klare å komme seg ut av det da

noen ganger så er det jo ting som man faktisk trenger å snakke om på en måte, og da kan man jo skrive det ned, altså hvis det er noe du har veldig behov for å ta opp med samboenden din, så kan du skrive det ned og så tenke

og avtale at kan vi snakke om dette i morgen? Når passer det for deg at vi snakker om dette? For det er ikke sikkert det passer så bra for han heller at dere tar det akkurat nå. Nei, for jeg kan ikke vekke han litt på natta og si at det er det. Så det er kanskje det, at det er ting som er blitt usagt som man gjerne kanskje tenker på på natta. Ja, for det er jo ikke alltid man får tid til å ta ting opp i løpet av en dag og alt som skjer. Så det er jo en ting, men så er du jo også noen må være litt nysgjerrig på...

fordi tankene vi får, de representerer jo ofte en følelse. Så for eksempel når jeg har bekymret meg mye for et eller annet med sønnen min, og noe som, ja, hadde vært en kjip ting på skolen for eksempel, så kan jeg bekymre meg for det. Og så ligger jeg og kverner på hvordan jeg skal løse dette på en måte, og så når jeg da arresterer meg i det, så prøver jeg å liksom ha litt selvmedfølelse med meg selv, og på en måte gå litt inn i hva er det det

dette er jo egentlig bare tanke som representerer en følelse jeg bærer, og hvilken følelse er det? Så kjenner jeg jo at det er jo frykt. Akkurat nå så er jeg faktisk redd. Og det er jo ikke så rart. Sånn er det jo å være mamma. Jeg er redd for hva som skal skje med ungene mine, og jeg er redd for at han skal oppleve noe vondt.

Og det er jo en følelse jeg kan møte med litt respekt og medfølelse, og bare kjenne litt på den da. Så nå skal jeg bare kjenne på det. Det er vondt å være redd. Men det er ikke farlig. Men den følelsen trenger bare å bli litt følt. For hvis ikke vi føler den, da prøver den å lage forskjellige tanker som vi kan løse. Og prøve å løse følelsen gjennom logisk tenkning. Men så er det jo ikke alltid det går greit.

for du kan ikke løse problemene til han som du ikke skal være en del av på en måte. Du tenker på en helt annen måte enn meg. Det høres litt teit ut, men selvmedfølelse er et veldig godt verktøy. Det å legge merke til hvilke følelser man har når man har tankekjør. Men det er jo mange ting man...

teknikker som man kan lure hjernen sin på å tenke på en annen måte det er jo for eksempel sånn som jeg aldri har gjort, fordi jeg sikkert synes det er for teit men som jeg vet egentlig, de sier til meg en stor studie fra Harvard tror jeg med at hvis du skriver ned en takknemlighetsliste på hva du er takknemlig for rett før du legger deg for eksempel

så er det liksom umulig å tenke veldig negativt, fordi du skriver ned ordentlig hva du er takknemlig for, og det vil gjøre deg gladere på sikt, da. Eller sånne teknikker med

Hvis jeg skal gjøre stand-up, og jeg egentlig kjenner på frykt og nervositet, så skal jeg gå inn og se et speil og smile. Bare smile til meg selv, for da lurer jeg så hjernen min til å tro at jeg er skikkelig glad, og dette gleder jeg meg til. Og bare gå rundt og smile, så jeg ser alltid som en idiot rett før jeg skal på scenen. Men det funker da. Så det finnes jo mye sånn, hvis man lærer seg sånne forskjellige teknikker, så kan man også kanskje kontrollere de...

og følelsene som løper litt løpskavet.

til det? Altså hjernen er jo som en muskel på en måte som, altså mange muskler i hjernen som kan trenes opp og hvordan du bruker hjernen er det han blir god på så som du sier det med takknemlighet, hvis du faktisk går inn for å lete etter ting du er takknemlig for og kommer på det, så blir hjernen ganske god på det etter hvert, og så blir det liksom vanedannende og en måte å begynne å tenke på, så plutselig så bare kommer det til deg når du står opp

så kanskje du er litt mer takknemlig enn dagen før. Det er for verdt å prøve, i stedet for meg som bare tenker at det er teit. Så er det jo mye mer verdt å bare prøve det, og så ser du om det blir bedre. Det er sannsynligvis verdt et forsøk. Men føler du egentlig at alle, kanskje alle mødre, burde vært psykologer?

Tenker du at alle mennesker trenger å være psykolog? Nei, jeg tror at mennesker trenger mennesker. Og at vi har en kultur nå hvor vi er for lite sammen med andre. Vi har jo snakket om at vi kjeder oss mye med barna våre, og så kan vi kjenne med en metafølelse av skyld og skam overfor det. Jeg tror egentlig ikke det er vanlig i noen andre kulturer. I kollektivistiske samfunn tror jeg at de sitter ikke sammen med åtte,

måned gamle baby og prøve å få de til å underholde de hele dagen. Jeg tror at det er andre som avlaster mødrene, sant? At det er en flokk rundt deg som passer på og som hjelper og gir deg nok hvile. Du skal kunne ha nok mat og melk og energi til å holde han gjennom hele natta. Så jeg tror at det

vi skal ha litt det perspektivet med oss, at vi har en forventning til at vi skal klare så mye som egentlig kanskje ikke er helt naturlig for oss. Så jeg tror vi trenger mer menneskelig kontakt, være mer sammen og normalisere og gjøre oss sårbare og spørre om hjelp, rett og slett. Det sies jo at vi er den generasjonen som på en måte er mest med barna våre, men også mest alene da. Og også den generasjonen som har blitt mest utslitt av å ha barn. At vi må, mange må ha

fra sin egen fødselsskiftepermisjon da som jeg synes var helt sinnssykt å høre med barn bare sånn men du er jo i permisjon, du har jo fri hva skal du få legeerklæring på at du ikke kan være i din egen permisjon, det er helt sinnssykt men

Men nå har jeg jo veldig forståelse på at du kanskje trenger en uke sykemøring for å ikke være mamma, fordi det tar for mye av deg da. Og noen andre må komme og hjelpe liksom. Og det tror jeg er så viktig at vi tør å bruke det derfor vi har et velferdssamfunn. Men det er veldig lett å kritisere det. Det er jo mange som gjør det. Som sier liksom, hva er galt med dere kvinner som ikke klarer å takle på barn? Vi har alltid taklet det. Takler vi ikke nå? Fordi vi har aldri taklet det alene før. Nei.

Det er jo helt nytt. At vi skal være så alene med små barn, det er jo helt unaturlig. Ja. Hvordan kan vi endre det da? Eller hvorfor har vi hamnet i akkurat den generasjonen som plutselig er så veldig mye alene? Ja. Liksom både det, ja, at vi lever jo i hver vår store bolig. Ja, alle har sine egne små leiligheter med små familier, og så har vi ikke lenger, altså besteforeldregenerasjonen, de er jo en generasjon som plutselig må jobbe lengre. Ja.

og som har fått mer tid til selvrealisering fordi at vi får barn så sent så de har blitt vant til å ha sine egne prosjekter uten om å være bestemor så den involveringen har forsvunnet litt jeg har tenkt mye på det selv at jeg håper når jeg blir bestemor at jeg

blir skikkelig involvert. At det er faktisk en av de viktigste avlastningene vi kan gi. Ikke bare mor, men barna. Vi har snakket litt om det her tidligere i podcasten, at det er mange som er skuft over foreldrene sine. At de hadde forventet at de skulle slå ned dørene når det kom barn og glede seg så mye, og så

Man husker selv fra mamma og barn at man hadde veldig mye med bestforeldrene sine å gjøre. Og så blir det ikke det samme når man selv får barn. Og det handler jo som du sier også sikkert om at man... Altså faren min er jo snart 70. Han jobber jo fullt han. Han har jo ikke noen planer om å gi seg på lenge han. De jobber mye, mye lenger da. Jeg vet ikke hva annet... Selvrealisering da. Ja.

Og hadde dere bodd i samme hus, så hadde jo de på en måte intuitivt sett mye mer, oi, nå skal jeg gripe inn, nå skal jeg ta den for deg, nå skal jeg avlasse deg litt. For de hadde sett på en måte at du var sliten, uten at du måtte si det. Og det er det som er så tungt når det må gå så langt at man må si noen må komme og ta det. Det gjorde jeg i helga faktisk, for da var jeg så drøtt av å ta en frembrudde på en vinst der, at det...

Jeg måtte ringe til mamma og si at jeg er helt knekt. Kan du ta de to eldste? Men hadde de bodd der hos meg, så kanskje de bare hadde sett og tatt de. Og det er det som er med åpne oss kvinner, at vi er litt dårlige på å be om hjelp. Vi ønsker at noen skal bare komme og hjelpe oss. Men da er det viktig å sikkert be om den hjelpen da. For det er sjeldent jeg får nei. Det er jeg nesten aldri. Men

Jeg skulle sikkert bare forvente at de bare kommer hele tiden når vi er med barnemarer. Hele tiden. Ja, men jeg har andre ting å gjøre også. Ja, nettopp. Mine foreldre jobber fullt og har masse. Altså, de har jo sine foreldre. De har jo blitt stengam. Altså, jeg har jo tre besteforeldre som lever, ikke sant? Han ene er morfaren min. Han er liksom syk, så mamma må bruke mye tid på hannev, ikke sant? Så det er

besteforeldregenerasjonen nå de har glemt at de må bruke veldig mye tid på sine foreldre også de har sikkert nok å si det i en podcast også hvordan det er for dem besteforeldregenerasjonen i dag, det er heftig og kanskje også tenker jeg at endelig er det min tur å sette meg selv først også og så kommer de her barnebarn skal kreve jeg forstår det også

Og så er det veldig mange som kanskje flytter inn til byene og har foreldre helt andre steder. Det er derfor jeg bor i Farsund, for å si det sånn. Det er en grunn til at veldig mange flytter hjem til der foreldrene er. Vi er så heldige at vi har fått min samboer. Han er fra Stavanger, og svigermor har nå flyttet fra Stavanger til nabohuset vårt. Er det sant? Ja. Det er så deilig. Det er så deilig.

Det er så rart, for man liksom, kanskje før syntes at sviggeforeldre bare var veldig slitsomme og irriterende. Men nå er det bare sånn, åh, fantastisk! Vi kan passe barn. Jeg kunne gjerne dratt på ferie med mine sviggeforeldre nå. Det kunne jeg aldri gjort før. Nei, vet du, jeg reiser ikke på ferie med barna mine uten besteforeldre. Nei. Nei, nei. Nei, for da er det ikke noe ferie. Nei. Da er det bare å gjøre akkurat det samme som du gjør hjemme, mens du ser på alle andre ligge og sole seg og kose seg. Ja.

Og få det inn i fleisen. Det er lifehack det altså. Vi må begynne å runde av litt. Men jeg skal utnytte litt til ting om psykologrollen her. Jeg lurte egentlig på helt konkret hva er den største forskjellen på å være sliten eller å være på feil spor. Altså den forskjellen på stress, uro eller angst.

Hvordan skal man finne ut hva man egentlig har? Det er et godt spørsmål hva som er hva. For noen ganger har jeg tenkt sånn, er jeg litt på feil spor i livet mitt? Er det derfor jeg er sliten? Eller er jeg bare sliten og det er greit? Det vi kan gjøre er å kartlegge hva er årsaken til at jeg føler det er sånn som jeg gjør akkurat nå.

Er det det at jeg har sykt mye å gjøre, og har lite søvn, og har mye press på meg, mange forventninger, som jeg blir strukket i alle endene. Så kan det jo være...

stress, ikke sant? At man kjenner på det, at det er faktisk ting som man bør rydde bort. Og hvis det da ikke føles noe bedre, og at man fortsatt kjenner på en uro og stress inni kroppen, så kan det jo handle om noe annet enn en form for utbrenthet som er på vei, eller at man kanskje har en angst som man bør se litt nærmere på.

Ja, eller noen ganger har man tenkt på litt sånn, er man på feil spor, karrieremessig da burde jeg endre, finne noe som jeg synes er mer mening i. Så man kanskje da, hvis man har sånne tanker, så burde man kanskje gå og snakke med noen da. For å liksom bare skjønne om sånn, nei, du burde legge deg tidligere og begynne å trene, og så vil løse alle dine problemer. Eller om det er...

Enn mer sånn, jeg er på feilspor i livet. Jeg burde egentlig flytte til et annet sted som er roligere. Jeg burde kanskje endre et karrierevalg. Hvis du tenker det sånn i forhold til etter man har født og sånn. Så når du har barn fra 0 til 3. Så er kanskje ikke tida å skulle ta de store beslutningene i livet. Du kan kanskje kjenne på mye følelse og tanke om at man vil gjøre noe helt annet.

Men så kan det dreie seg om lite søvn, og at man har en hjerne som jobber på spreng for å tilpasse seg en ny tilværelse. Så jeg tenker, for det er jo veldig mange som går ifra hverandre i den fasen, fra 0 til 3. Ja, for jeg kan se for meg at man tenker at jeg må bli kvitt noen av problemene mine. Og jeg kan ikke bli kvitt barnet mitt, eller jobben min må jeg ha, eller hvis man har blitt syk, hva enn det er da.

så vil man bare kvitte seg med et problem og da er det kanskje lettere å kvitte seg med den du er sammen med jeg husker tanten min beskrev det sånn at hun skjønte jo det var jo ikke han jeg ville kvitte meg med men så gjorde hun det da og så angret hun seg jo hardt etterpå og heldigvis ble de sammen igjen da men da også var det en sånn følelse av at man er sliten og så vil man bare jeg må bare fjerne ett

av problemene dine. Ja, noe som trigger meg her, ikke sant? Og partneren vår trigger oss jo mer enn noen andre i verden. Og det er jo fordi at de forstår oss og kjenner oss, og vi tør å være hele mennesket med dem. Så ja, det å liksom skulle ta store livsavgjørelser når du har barn fra 0 til 3, tror jeg kanskje man bør tenke seg litt om, og kanskje hvis du klarer å vente til de har blitt 2-3 år i hvert fall, før du bestemmer deg for å

gjøre noe veldig drastisk, som for eksempel å flytte til andre enden av Norge, eller hva det måtte være. Det kan jo hende at det er en god idé, og det er jo ikke det jeg sier. Men jeg tror det er ganske vanlig å få sånne tanker, i hvert fall i den fasen av livet, at man får så behov for endring, for dette er så krevende. Det er dødskrevende. Toåringer, det er helt

Det er så vanskelig det. Men det går over, og så vokser man så ekstremt på det. Jeg føler at det er jo ingenting som har gjort meg mer robust enn å ha stått igjennom småbarnsliv. Etter det så er det sånn bring it, liksom. Jeg kan tåle hva som helst. Det er på en måte den gode nyheten, men det er jo ganske kjipt når det står på. Og det er jo liksom ikke noe man kan si annet enn at jeg føler mer og liksom kjenner på det. Og så...

tror jeg at det er ganske vanlig at mange kjenner på det er jo en høyere sannsynlighet for psykiske lidelse i den fasen av livet at man er mer sårbar for angst og depresjon og det er jo litt sammensatt både på grunn av den store livsbelastningen det, men også på

på grunn av at de basale behovene ikke blir dekket. Du får ikke nok søvn, du får kanskje ikke nok, du klarer ikke å passe på kroppen din sånn som du burde, og det er vanskelig å få tid til det, sant? Tid til trening, tid til... Jeg synes det har vært mye press på at det er nå jeg burde vært på mitt lykkeligste. Fordi nå har jeg alt jeg trenger, jeg har hus, jeg har samboer, jeg har barn, alt...

egentlig alt jeg drømmer om, og så er jeg ikke veldig lykkelig, eller jeg føler at jeg har vært lykkeligere før, da får man nesten dårlig samvittighet for å ikke være mer lykkelig. Ja. Og så tenker man at alle andre er det. Fordi jeg kan i hvert fall sammenligne meg fort med andre da. Det virker som at de som får barn, de skal jo være så glad. Ja. Så det er jo en veldig rar følelse, å være så takknemlig og så glad i sønnen sin, men samtidig ikke...

Ikke kjenne på en helt rusende lykkefølelse for det. Jeg ser på det litt som en pensjonsordning, egentlig. Det er ikke noe du får noe avkastning for enda. Nei, det er litt av det. Du vil kunne få, altså jeg tror at den lykken vil komme.

Det å ha investert i å få barn De aksjene det er Ja, jeg vet jo det Men du føler det ikke nå Og du ser ikke de pensjonspengene Om noen år til Jeg kan i hvert fall si for min egen del At det å få barn er ikke det som gjør meg Jeg blir ikke lykkeligere av å få barn Men det er fortsatt veldig meningsfylt På en måte Jeg føler at jeg har en veldig sterk purpose

Litt sånn som alt som krever mye av deg, ikke sant? Trening. Det er jo dritt å holde på med. Jeg hater å ta den knebeinen, liksom. Men det er jo sykt bra for meg. Du, Maria, jeg tror vi er dessverre nødt til å runde litt da. Jeg har mange flere spørsmål her. Men...

Jeg føler at jeg burde betalt deg for denne tingen. Herlig at du liker måten. Det var et forløsende for min del. Jeg er jo midt i bobla, for å si det sånn. Ja, du er det. Så det er så deilig å snakke med noen som kan kjenne litt gjenklang. Du er midt i amming og hele pakka. Ja, ja.

Jeg kjenner litt brystspring fra øyeblikket. Ja, du gjør det, ja. Du ser litt mye ut som en trebarnsmor. Å, herlighet for å gå på bort. Jeg vet ikke hva det er for noe, men jeg føler meg så sykt trøtt for det. Da har du en bra concealer i hvert fall. Ok, ja. Make-up kan hjelpe ganske godt. Nei, men lykke til med alt videre, og

Du er snart ferdig med permisjon, og skal begynne å jobbe igjen, og da blir livet annerledes helt igjen. Så kanskje du kommer ut å savne å være i permisjon, men vet. Ja, men vet. Og takk for at du har delt så mye, at jeg kunne føle meg litt mindre alene. Det likte jeg. Det var bra. Det var godt. Veldig gøy. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!