Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Å tenke at det har noe betyd for min verdi, det at jeg tenker at jeg er dårligere enn andre, eller jeg tenker at jeg ser dårligere ut, jeg får mindre ting til. Hvordan dømmer du den tanken, og hva er en tanke for deg? Er det en ting som forstyrrer livet ditt? Eller er det bare en tanke, et symptom på en negativ følelse den dagen? Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette.
Jeg har laget denne podcasten for å gjøre forskningsbasert nyttig og spennende kunnskap lett tilgjengelig for alle. I dag skal vi snakke om selvfølelse og selvtillit og hvordan man kan få det bedre med seg selv og få en bedre selvfølelse.
Dette har vært et tema som veldig mange av dere har ønsket dere, og jeg føler meg veldig heldig og takknemlig som har fått anledning til å snakke med den dyktige psykologen Maria Østhassel om dette. Maria er kanskje kjent for noen av dere som psykologen bak den populære kontoen «Syk deg» på sosiale medier.
Hun jobbet tidligere som kommunpsykolog i Farsund og jobber nå fulltid for å styrke den psykologiske folkehelsen i befolkningen. Maria har
Mye som skjer i livet sitt nå, hun har vunnet den høytstående Åse Gruda Skardprisen, hun er motambassadør, hun ble nylig nominert som lederstjerne av Dagens Næringsliv, hun har blitt utnemt av regjeringen som en av 15 personer til et utvalg som skal skrive en offentlig utredning om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv. Og som ikke det var nok, så har hun nylig skrevet boket ved navn Syk deg, som jeg har nettopp lest, som er kjempebra.
Maria gjør med andre ord en stor og viktig jobb for psykisk helse, og jeg gleder meg til å snakke med henne om nettopp dette. I dag er vi så heldige å ha Maria Østhassel som gjest. Maria har, som jeg sa i introen, gått
gått fra kommunpsykolog i Farsund til prisbelønt sosiale mediasykolog. Hvordan gikk den veien der, Maria? Jo, det er jo ganske sprøtt. Det har gått veldig kort tid, egentlig. Men det var jo i forbindelse med pandemien, så jeg er jo en av de få som kan si at det er
Jeg kan jo faktisk si at det har blitt en liten suksess uten pandemien for min del, og det er ganske rart å innrømme. Men utilsikt da, fordi greia var at jeg ble ansatt som kommunesykolog i Farsund den uka som ...
pandemien kom til Norge og Norge stengte ned. Jeg hadde vist seg i stund at jeg skulle begynne og hadde jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien i fire år før det. Da fikk jeg beskjed om at du kom på jobb og du kan ikke møte noen. Du kan ikke møte ungdommen som du hadde store planer for. Nå skal jeg endelig få begynne med forebygging. Så
Så alt var stengt? Ingen fikk komme inn? Nei, psykologer hadde ikke lov til å møte pasienter. Og det var jo ikke noen skole å gå til. Alle skoler var stengt. Og da var jeg selvfølgelig superbekymret for ungdommen som jeg hadde et ansvar for i kommunen.
Så derfor laget jeg den sosiale medieplattformen, som et sted hvor de kunne sende ønsker til læreren om hva de ønsket at jeg skulle si noe om, og så laget jeg en kort filmsnutt med tips og råd fra kommunesykologen på Instagram for å nå de. Så da visste jeg jo på en måte at det var min måte å kunne nå de på.
Så det var jo først og fremst farsonsungdommene. Og så har det jo blitt, i løpet av kort tid, så ble det jo mange flere enn bare de farsone som fikk med seg dette. Ja, for du gjør jo mye morsomt på sosiale medier, på den sykt deg-kontoen.
Du danser, og du gjør litt kleine ting, og du er jo ikke redd for å eksponere deg. Nei. Synes du det har vært vanskelig å lage de videoene som du legger ut? Nei, altså det er nok, jeg har jo snål sammensetning og personlighetstrekk,
og interesse da, kan man si. Så de tingene jeg lager, lager jeg veldig ofte veldig impulsivt. At det dukker opp en idé i samarbeid med et ønske om et tema, altså bare «Ah, nå skal jeg gjøre det sånn». Så...
Jeg er jo velsignet med å ikke føle så veldig mye på at jeg bryr meg ikke så mye om hva andre tenker om det. Oi! Ja, det er veldig godt trekk da. Ja, det er kanskje noe jeg har...
trent mye på, men det er jo liksom i begynnelsen så var det jo det jeg bekymret meg mest for, var å synes om det var egentlig min egen faggruppe, for det at skal psykologer drive og holde på sånn liksom, det virker jo veldig useriøst og rart, men så har jeg trua på at for å kommunisere med ungdom så må vi snakke de sitt språk så da prøvde jeg å følge de sine trender da, og dukke opp i de sin feed og gjøre mange av de samme tingene som de gjorde
Du var inne på at du er god til å ikke tenke så mye over hva andre tenker om deg. Er det noe du føler du har hatt hele livet, eller er det noe du har klart å trene deg opp til?
I ungdomstida var jeg nok mer selvbevisst. Det skjer jo i løpet av ungdomstida at hjernen utvikler seg på en sånn måte at det er da vi begynner å reflektere mer over hvordan vi fremstår i møte med andre, og vi blir bevisst over at andre har et sinn som dømmer og tenker, og da dømmer oss, ikke sant? Og gjør seg opp en mening om oss.
Da blir vi ofte vår egen største kritiker, fordi vi får et behov for at vi skal gå i pluss hos andre. Da blir vi mer selvbevisste. I ungdomstider var jeg absolutt mer selvbevisst og usikker, som alle i den tiden. Det er helt normalt, og en sunn del av utviklingen av empati, for det handler om at du kan sette deg inn i andres sinn,
Så på ungdomstida var jeg typisk usikker. Men likevel hadde jeg mye selvtillit på enkelte ting. Så jeg tror ikke at andre opplevde at jeg hadde en veldig lav selvfølelse. Jeg tror nok at jeg kanskje var mer sikker. Men er det noe du føler du har øvd på? Ja.
Eller har det kommet naturlig for deg? Jeg tror jo at det med selvfølelse, det handler jo mye om hva slags barndom man har hatt, og hva slags relasjoner man har hatt, og erfaringene våre. Jeg har vært heldig å ha en veldig god omsorgsbase fra fødsel av, og hatt veldig gode søskenforhold og familie. Så jeg har hatt det veldig godt.
og trygt, veldig trygt og fått lov til å utforske mange forskjellige interesser og oppleve mye mestring det har ikke vært en sånn bevisst øvelse på å skulle bli
tilfreds med seg selv men at det har skjedd nok naturlig for det jeg så når jeg la ut en spørsmål for noen dager siden på Instagram om at jeg skulle ha deg som gjest og folk skrev inn spørsmål til Instagram konten våres
Og da kom det utrolig mange spørsmål om akkurat det med selvfølelse, og hvordan man kan få det bra med seg selv. Og nå snakker du om selvfølelse og selvtillit. Hva er forskjellen på de to? Selvfølelse er den følelsen du har av deg selv til enhver tid. Hva synes du, hva føler du om deg selv til enhver tid?
Det kan forandre seg mye i løpet av kort tid. Det er på en måte samlet sett hva du føler om deg selv. Det kan forandre seg litt før og etter fokus, for det påvirkes av energinivået ditt og hvem du har rundt deg, som kan gi deg rom med følelsen av hvem du er for andre.
Men selvtillit handler litt mer om din tillit til deg selv i for eksempel ulike ting du skal prestere i. For eksempel kan man ha god selvtillit på fotballbanen, men lav akademisk selvtillit for eksempel. At noen
Man er usikker på seg selv når det kommer til skoleprestasjoner. Så det er litt mer situasjonsbetinget. Ja, selvtillit er mer situasjonsbetinget. Man kan ha god selvfølelse, men ha dårlig selvtillit på enkelte prestasjoner. Og motsatt, man kan ha god selvtillit på fotballbanen, men føle seg ganske liten inni seg. Det er jo litt interessant. Ja.
Men hvis man har lyst å styrke selvfølelsen, for det gikk veldig igjen, og jeg ble egentlig litt overrasket over hvor mange som skrev
dette spørsmålet så det er veldig vanlig eller er det det? opplever du at mange spør den? ja, absolutt det opplever jeg at det er et tema som går igjen at folk opplever at de mangler verdi på en måte og det er veldig sånn sårting å innrømme for mange her også
Men hvorfor tror du det er sånn? Tror du det har blitt mer sånn i de siste årene? Jeg tror det er mange grunner til det. Vi har jo hatt en enorm digital revolusjon som jeg tenker kanskje kan ha litt av grunnen til det.
Vi har aldri på noe som helst tidspunkt skulle måtte forholde oss i så stor grad til hva alle andre gjør til en hver tid. Å se at andre er samlet, å se at andre presterer, å se at andre gjør ting som gir dem mestring, at de er på fjelltoppturer, at de reiser hit og dit, at de har det så flott og fint hjemme.
Og som menneske så driver vi jo sammenlignet oss selv med andre hele tiden. Så om du tenker at du ikke gjør det, men sitter og scroller hele tiden og ser på venner, så gjør vi faktisk det. Vi
Ja, vi vurderer ikke selv negativt gjerne når vi bare ser masse positive ting som andre får til i fiden, og det er mennesker som du sammenligner deg med. Så lenge det er noen du ser litt opp til, eller noen du bryr deg om og er glad i, så vil det ha en påvirkning på hva du føler om deg selv. Så den digitale revolusjonen kan nok ha litt av skylda for det. Ja.
Så hva skal man gjøre da hvis man ønsker å få bedre selvfølelse? Fordi det var jeg som skrev til meg en veldig trist melding der det stod at hun hadde mistet truen på seg selv og at hun var verdt noe. Og da måtte jeg jo skrive til henne at det er jo alltid en mening med at akkurat du er i denne verden. Jeg har i hvert fall trua på det. Jeg har helt bunnsolid tro på at hver og en av oss er her for en grunn. Ja.
Hva ville du sagt til en sånn person for å komme seg igjen og forstå hvor verdifull han eller hun er? Det er jo veldig svårt og fint. Jeg synes det var så fint det du sa nå. Men ja, det er helt rørt. Hva kan man gjøre for å styrke den følelsen der? Det er jo mange ting man kan gjøre. Og så vil jeg jo si det at
Det er jo veldig forskjellig fra person til person, og jeg tenker at det er så komplekst å sammensette hvorfor et menneske har en lav selvfølelse, og at det er forskjellig fra person til person. Men noen generelle ting som man vet er helsefremmende for den psykiske helsa vår, det er for eksempel dette med relasjonene våre. Hvem er det du har rundt deg? Er du trygg i dine tilknytninger? Og
etterpå når du er med vennene dine eller med kjæresten din og familien blir du speilet på en sånn måte som du kan kjenne deg igjen i og som du liker har du fått den posisjonen av de rundt deg som du trives med for
Fordi det er litt sånn noen ganger at vi tar den plassen som er ledig på en måte, og blir litt støkk i posisjonen i en denne gjeng som har vedvart over tid, og så føler man at man ikke helt klarer å få vist sitt sanne jeg noen ganger. Så det å...
ta en titt på relasjonene sine og legg merke til om du blir speilet og sett blir du sett for den du kjenner at du er eller sitter du der med maske på det
For hvis du har på deg den masken, så vil jeg anbefale å våge å løfte den assa litt. Og vise sårbarhet i møte med disse menneskene. Og så gi uttrykk for hva du trenger. Hva trenger du av disse menneskene? Og hvis du har gjort det, og prøvet det mange ganger, og det ikke endrer seg, så går det faktisk jo an å forny relasjoner. Ja.
Så relasjonene våre har veldig mye å si for hva vi føler om oss selv, rett og slett. Og det gjør jo, når du sier det med relasjoner, for jeg synes det er så fint sagt det du sier, de gjorde en studie, en Harvard-studie over 30 år. Jeg skal ta og legge den ved i show notes på podcasten. Men der de følte personer i kjempe mange år, 30-40 år, og så så de på...
hva var det som gjorde at enkelte mennesker hadde det bedre og levde lengre? Og den faktoren som viste seg å være den aller viktigste faktoren for både å leve et godt liv, men også å leve et langt liv, som har innvirkning på livstiden din,
var relasjoner. Det spilte ikke noen rolle om de levde i fattige kår eller i rike kår, hvordan jobba de hadde. Det som var det aller viktigste var relasjoner, at de hadde gode, næringsrike relasjoner. Ikke? Det er utrolig. Ja, det sier så mye om ... Nå har vi vært inn i en pandemi hvor vi ikke har fått møtt så mange. Ja.
Og ja, så har jeg vært veldig bekymret for akkurat det der, for vi trenger å bli sett. Og vi trenger det fysiske møtet, fordi det er når vi faktisk er sammen fysisk, at vi blir speilet, hele vår kropp blir observert. Og det er akkurat som du sier, jeg synes det er et fint ord, den næringen vi får. For det er faktisk mat for hjernen og for kropp og sjel og sinn, å være sammen med de som gjør oss godt. Ja.
Så det første rådet ditt er rett og slett å se på relasjonene sine, og så prøve å hente ut det gode i de relasjonene du har. Og kanskje til og med få nye relasjoner hvis du føler at du mangler noe. Ja, og tørre å si hva du trenger, og om du har et ønske om
at noe skal endre seg, så si at nå har jeg lyst til å prøve å være litt sånn en periode, og bare være helt ærlig på det. Nå kommer jeg til å forandre meg litt, og forberede deg litt på det. Så vi skal jo utvikle oss. Det er jo sånn vi er. Men ja, det er jo etterråd. Dette med relasjoner, se på det. Et annet ord er jo å se på tankene sine.
Selvfølelsen vår påvirkes veldig mye av tankenholdet vårt, og hvordan vi vurderer tankenholdet vårt, om vi tror på tankene våre.
For det som er tankene våre er jo gjerne bare et symptom på en følelse, en negativ følelse. Og vi mennesker har jo masse negative følelser. Det trenger vi jo. Vi trenger å bli redde fordi det beskytter oss. Vi trenger å bli triste for det er vitten om at vi bryr oss om noe. Så de negative følelsene de trenger vi.
Hvis vi får mange negative tanker om oss selv, og tenker at det har noe betyd for min verdi, at jeg er dårligere enn andre, at jeg ser dårligere ut, at jeg får mindre ting til,
Hvordan dømmer du den tanken, og hva er en tanke for deg? Er det en ting som forstyrrer livet ditt? Eller er det bare en tanke, et symptom på en negativ følelse den dagen? Hmm.
For det jeg vil anbefale er å prøve å ta et skritt tilbake og prøve å se på tanker som noen som skal få lov til å passere uten å hoppe på dem. Litt som et tog, når du står på perrongen og så kommer den negative tanken forbi. Og der var den. Og så bare la den passere.
og så prøve så godt du kan å flytte fokuset utover og i stedet for å tenke hva syns andre om meg og hva syns jeg om meg selv så tenk på hvordan har jeg det med de rundt meg nå hvordan har jeg det i dag kjenn etter og liksom se utover i stedet for å se innover ja, og hvis de tankene sier deg å du får ikke noe til å du er så dårlig hva skal man gjøre da?
Da må man jo først og fremst bare tenke at det er jo bare tanke. Ja, det er tanke. Og de dukker opp på automatikk. Du kan ikke styre dem, de kommer og de går, men du kan styre oppmerksomheten din. Om du skal velge å mate de tankene og rette oppmerksomheten mot dem, og tenke at du må følge den tanken, og hva betyr den tanken,
For vi kan henge oss litt opp i de tankene, og så kan det avle mer negative tanke og mer negative følelser, så er vi inne i en negativ loop. Men bare det å prøve å være oppmerksom på, være bevisst over tankene sine, er jo egentlig det viktigste rådet. De klarer over tankenholdet, og at en tanke bare er en tanke. Ja.
Og det jeg fortalte før vi begynte innspillingen, at i morgen hadde jeg en ganske hektisk morgen, og kom heseblesende med et barn på to år, og et på syv år, på første skoledag, før min eldste begynte i andre klasse i dag.
Og da kom disse tankene, og herre min, jeg ser rundt meg alle andre foreldre står der samlet og ordentlig, mens jeg har så vitt rukket første skoledag. Og da begynte tankene å komme, herre min, hvorfor klarer jeg ikke en gang å komme tidsnok til første skole? Hvorfor er jeg så uorganisert? Disse dårlige tankene som vi alle får.
Men så tar jeg meg i det, for jeg blir god på å øve på det her, så tar jeg meg i, ok, nå kommer disse destruktive tankene, det er bare tanker, det er ikke meg. Så da går jeg rett bort til noen mødre som jeg vet er fantastiske folk, og som vil støtte meg, så går jeg og sier, herregud, før en stressende smådag. Og da ser jo fantastiske morer til, inne i guttene i klassen, ser jo,
Jeg er helt enig. Hverdagen slo meg i trynet med et slag i morges. Ja. Ikke sant? Og da er jo den brodden tatt av. Og de tankene jeg hadde om at jeg ikke var nok, og alt det her, det bare fordufta. For jeg sa de høyt. Og ofte, jeg føler også at mange av disse tankene er også bunnet på skam. Man skammer seg for at man ikke er god nok, eller ikke gjør sånn som alle andre. Men
Jeg synes det er så bra det er en som heter Brene Brown som sier at skam, det er en ting skam ikke tåler, det er dagens lys. Så hvis jeg sier det høyt, så blir det som regel mye bedre. Ja, nettopp.
Jeg vet ikke hva du synes om det. Nei, det var veldig fint. Da retter du oppmerksomheten utover. Du projiserer utfølelsen, eller tanken, sant? Og med en gang man tør å se på noe, for da har du plutselig utenfor deg selv, og så ser man på det, og da sprekker trollet når du får se dagens lys. Ja, trollet. Og du skrev jo det i boka. Du skrev jo boksetet Syk deg kjempebra. Og da skrev du det der med...
på ryggen hvordan man skal bli hva var det du skrev der i det kapittlet? det var så fint ja, altså jeg er jo litt oppsatt av hvordan man snakker spåket vårt og hvordan man snakker til seg selv og om seg selv jeg
sammen med andre. Det tenkte jeg er et tredje tips her, at språket vårt er med på å konstruere verdenen vår. Vi erfarer verden utifra hvordan vi formidler at verden er, hvordan vi snakker om verden påvirker, hvordan vi føler at verden er.
Så det å bli klar over det språket vi har, legge merke til hva du sier om deg selv til andre. For det du sa i sted var jo faktisk, du snakket om følelsen, hva du følte i dag for en stresshandsdag. Og det er jo en følelse som alle kan kjenne seg igjen i der. Altså på en måte, da blir følelsen enklere å bære, og plutselig er den ikke så vanskelig. Det var jo helt levetreffende.
legitimt å føle det. Og det er jo ofte følelse. Men hvis du på en måte hadde sagt noe om at jeg føler meg udugelig i dag som mamma, og brukt veldig negative ord om deg selv, så ville kanskje de andre mødrene tenkt i utgangspunktet at du kom der og klarte denne morgenen kjempebra og ser opp til deg som mamma.
Og så vil det påvirke hva de tenker om seg selv som mamma. Så det å være klar over at det vi sier om oss selv til andre, det påvirker hva andre syns om seg selv, og hva du syns om deg selv. For hvis du driver å si hele tiden at jeg er udugelig, eller at særlig så gjelder dette med kroppsbildet. Hvis vi sier at jeg er så tjukk, eller at jeg er ikke noe fin, så tror hjernen på det etterhvert. At det er sant.
Jo flere ganger du sier det, jo mer sant blir det for hjernen. Og så påvirkes andre veldig mye av de tingene du sier om deg selv. Så hvis en venninne av min, som jeg synes er nydelig, sier at hun orker ikke gå i bikini i sommer, for jeg føler meg ikke fin, liksom.
Så blir jeg sånn, men du er jo nydelig. Jeg synes jo du er nydelig, og hva skal jeg synes om meg selv da? På en måte vil jo mange oppleve at de blir usikre på seg selv. Og det viser jo studiet at andre blir smittet av andres uttalte usikkerhet hvis man snakker mye negativt om seg selv. Det var veldig interessant. Ja.
Som foreldre har vi jo et ansvar der. Og som veninner og medborgere på en måte. Så lenge vi er klare over dette, så har vi kanskje hatt en tanke om at jeg kan si hva jeg vil om meg selv, og mobbe meg selv som jeg vil, for dette er jo bare meg selv. Men det går faktisk ut over andre. Da har vi jo plutselig et ansvar for hvordan vi snakker om oss selv. Ja, så det man kan begynne med er å
hvis disse tankene kommer om at å herre mine, jeg ser stygg ut i bikini så skrev du i boka det synes jeg var så fint at du heller skulle fokusert på de tingene du var fornøyd med hvis den kommer opp så man trenger ikke å dytte den bort men man kan akseptere, ok der kom den tanken men åh hvor fin jeg er på håret eller var det noe sånt du skrev? ja ikke sant, og rette oppmerksomheten på de tingene du setter pris på
Hva er jeg glad for? Hvor føler jeg tilfredshet? For det å klare å være takknemlig over noen ting ved seg selv, hvis vi klarer å rette oppmerksomheten mot de tingene, så trener du gjerne opp til å bli takknemlig for hvem du er og hvordan du ser ut. Så hvis vi legger mer vekt på det, og ikke på de tingene vi er misfornøyd med, så vil du trene opp evnen til å være takknemlig og fornøyd med deg selv på en måte.
Det er veldig interessant, for det blir nesten som en muskel. Du trener opp det som mental trening. Det kan høres klisjé ut, men det stemmer jo. Studier viser jo det, som du sier. At man kan trene opp den muskelen som mater deg med gode tanker i stedet for de dårlige tankene. Ja, og hjernen vår blir god på det vi bruker mye energi på. Så om du bruker mye energi på å tenke på
og fokusere på de negative siden ved deg selv, så blir hjernen kjempeflink på det. Den går hjernen veldig fort i de banene. Så du må hente deg selv inn, og veilede deg selv tilbake inn i et positivt spor. Ja, det var de negative tankene igjen. De pleier jo å lukke opp det automatikk,
Men hva kan jeg nå? Nå skal jeg trene meg selv på å se hva er positivt, hva er jeg fornøyd med ved meg selv? For det er jo alltid et eller annet man kan være litt takknemlig for. Et eller annet. Bruk energi på å tenke på det. For da trener du opp
opp evnen til å sette pris på deg selv. Ja, og det du sier at det er baner, det er jo faktisk nervebaner. Du styrker noen nervebaner. Og hjernen vår er jo laget sånn at de ønsker å tenke tanken som de tenkte i går. For de har lyst til å spare energi. Og det tar masse energi å begynne å tenke nye tanker. Derfor tar det litt tid å få den banen om at man skal begynne å snakke fint til seg selv. For det er jo en overbevaring
overgrodd sti som tar lang tid å pløye opp, mens den motorveien du har om at du ikke er god nok, den er jo en highway for hjernen å bruke litt energi på. Så man kan jo kanskje oppleve det at det tar litt tid for deg å klare å si de tankene, men sier du de igjen og igjen og igjen, så har du pløyd den stien, og det blir til slutt en motorvei. Og så blir det en motorvei som har negative tanker til en overgrodd sti. Ja.
Og det som er viktig der, det er jo at man da på en måte finner, jeg har vært litt sånn inne på det der, jeg har blitt veldig inn med sånne affirmations, at man skal liksom gi seg selv affirmasjoner. Det er noen trend på TikTok faktisk, at man skal si sånne, jeg er bra nok, jeg er fin nok, og så si sånne fem ting hver dag i speilet om ting som er positive ved seg selv. Og det kan være mange positive ting ved det, men så jeg tenker at det viktigste er å finne noen ting som du tror på. Ja.
for da hvis det ikke så kan det fort på en måte ende opp med en sånn litt sånn ekkel følelse av at det er livet til meg selv sant, så hvis du faktisk ikke synes at du er
fin på håret, så trenger du ikke å si akkurat det. Da trenger du ikke å si det. Da kan du finne noe annet. Finn noe som du tror på, og si det til deg selv hele tiden. Det var kjempebra at du fikk med. Så man skal prøve å finne de tingene man faktisk genuint syns er bra med seg selv. Ja, kjempebra! Der har du gitt tre veldig gode råd til de som ønsker å styrke selvfølelsen. Det første var
Litt mer relasjoner. Litt mer relasjoner. Nummer to var, bare for å oppsummere til en lytter av. Bevisstheten rundt tankene sine, legg merke til tankene, og hvor du retter oppmerksomheten, og prøver å se på det som noe som skal få lov å passere. Tanke, bare en tanke.
Og nummer tre, det var jo språket vårt, hvordan vi snakker om oss selv. Og bli litt klar over innholdet av hvor mye negative ord man bruker. Fordi jo mer negative ord vi bruker om oss selv og om verden, jo mer negativ opplever vi verden og oss selv. Så språket vårt og følelsene våre og opplevelsene våre henger sammen. Så prøv å bytte ut de negative ordene
om verden og om deg selv med positive ord. Jeg er veldig trua på det du formidler, Maria. Det er kjempebra. Vi skal gå kjapt igjen. Jeg har noen flere spørsmål, men du skal jo rekke et fly i dag. Jeg er så glad for at du tok deg tid til å prate med meg før flyturen din. Veldig glad for at du tok deg tid til.
Men jeg hadde noen spørsmål. Du har jo plutselig blitt offentlig. Bare på et år har du blitt en offentlig person. Har du syntes det har vært vanskelig, eller synes du det er bare bra? I starten, i lang tid, nå har det jo vært pandemi, så jeg har på en måte ikke vært
lagt merke til min nye posisjon, egentlig. Jeg har jo omgått de samme menneskene hele tiden, så jeg har ikke vært sånn klar over at jeg har blitt en offentlig person før når Oslo har åpnet opp igjen, og jeg legger merke til at folk kjenner meg igjen. Det er jo en veldig ny og rar erfaring som på en måte kanskje gjør meg litt mer selvbevisst. Nå må jeg jo tenke at når jeg sitter her på hotellfrokosten, at
og jeg ser at noen ser på meg liksom. Hvorfor? Er det fordi at de vet hvem jeg er? Så det er en veldig ny og rar erfaring, og når det skjer veldig fort så må man på en måte bare være veldig klar over hva de kan gjøre med det. Så ja, jeg har jobbet veldig mye med de tankene her, og det er jo et veldig sånn
valg å ta hadde jo en trygg fast stilling som kommunesykolog men det å skulle liksom ta den samfunnsstemmen da som grever at man sier fra seg litt privatliv egentlig
Det har gått noen runder med det, før jeg valgte det. Når vi alle vil møte på motgang og kritikk, har du noen tips til hvordan man møter det på best mulig måte? Jeg opplever at det er noen...
negative troll som man kan kalle det i inbox og i kommentarfeltet innimellom og det jeg prøver på min fordel med det jeg gjør er jo at jeg identifiserer meg ikke så mye med det det er jo liksom sykt det er i den rolle det er en karakter
jeg tenker i forhold til andre influensere som spiller veldig på sitt liv da, og tar de helt nær og inn på i familielivet på en måte, og som spiller på sitt navn, så blir det ikke så stor avstand mellom hvem de er på privatlivet og hvem de utleverer at de er. Og når de da blir kritisert der, så ...
så kritiserer de jo faktisk personen. Men jeg opplever jo at de som kritiserer det jeg gjør, kritiserer kanskje det jeg gjør, men ikke meg som person. Så jeg har ikke så vanskelig, jeg blir ikke ødelagt av en negativ kommentar, jeg prøver å møte det med takknemlighet, det er egentlig bare å prøve å spørre, være nysgjerrig på noe,
Dette velger jeg å ta konstruktivt. Hva tenker du? Hva kan jeg gjøre annerledes? Hvordan burde jeg gjort dette for at det kunne blitt enda bedre? Jeg vil gjerne ta imot tilbakemelding. Det er veldig bra. Du er jo god til å ta kritikk og negative kommentarer på en god måte.
Har du noen råd til andre? Hva er best mulig måte å ta stikk på? Jeg tror jo at vi gjør oss selv en tjeneste hvis vi kan innrømme vår egen tilkortkommenhet. Vi skal jo utvikle oss. Ingen her er ferdig utlært, og vi har så mye å gå på alle sammen. Det er jo en fin ting at vi alltid kan strekke oss mot noe.
Så det å se på kritikk som noe man kan lære, det tenker jeg er veldig viktig. Og i det så tror jeg at
Det er jo viktig at man, litt som jeg snakket om i sted, for eksempel for du som lege, hvis du får en pasient som er misfornøyd med det du har gjort, så er det jo faktisk det du har gjort, en ting som du har gjort, som de ikke er fornøyd med. Det er jo ikke deg som menneske. Det er jo to helt forskjellige ting. Det er jo faktisk oppgaven som vedkommende skulle ønske var blitt forvaltet på en annen måte. Det går ikke på deg som at du ikke ...
er god nok som menneske. Så det å skille de to tingene, jobb og person, sak og person. Og det er kanskje sånn i de fleste tilfeller at hvis man velger å ikke ta det så personlig, så blir det kanskje lettere å ta den kritikken. At det handler om din rolle i den settingen. Og jeg tror jo at der er vi jo forskjellige på en måte, fordi at
Hvis man har en lavere selvfølelse, så er det kortere vei til at man tar det personlig. Det var en del som spurte meg om angst. Jeg har ikke sett studier om sosial angst. Har det økt nå under perioden?
Det er veldig interessant. I dag slippes ungdatatallene, så det er jeg veldig spent på. De viser litt hvordan ting har blitt og endret seg nå i løpet av pandemien. Men vi vet forløpig lite om hvordan pandemien har påvirket den psykiske folkehelsen. Vi ser at spiseforstyrrelsetallene går opp, og at det har vært perioder med veldig høy...
andre andel henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Så det er noe informasjon vi har, men vi vet ikke så mye enda. Men når man ser på sosial angst og hva det dreier seg om, så har man hatt god grunn til å mistenke at det kanskje vil bli en økning i det. Fordi at ...
For å ikke ha sosial angst, så trenger man jo nettopp å bli eksponert mye for andre, og få god, positiv opplevelse med andre. Så i hvert fall de som allerede hadde sosial angst, så kan det hende at de da har en veldig mye lengre vei å gå, når samfunnet har åpnet opp igjen. For da har de jo liksom kunnet leve et komfortabelt liv sammen,
med bare seg selv. Så da blir det plutselig, man blir veldig overstimulert. Mange opplever jo at man blir veldig overstimulert nå. Og så er det dette med at vi har på en måte lært at det er farlig å være sosial. Og hjernen vår kan jo kanskje tenke at det er farlig å være sosial. Vi fikk jo beskjed om det. Og hjernen vår reagerer med når man kommer ned noen, så strekker vi oss litt unna. Ja.
Vi trenger trening på det sosiale for å være avslappet sosialt. Vi trenger masse...
på at vi fungerer godt som sosiale aktører. Så når vi ikke har hatt så mye trening på en lang tid, så kan det jo hende at mange kjenner litt på det når samfunnet åpner opp igjen. Ja, så hva vil være ditt beste tips nå? Det er jo kjempe mange som kommer inn i et gård fra hjemmekontor til vanlig kontor. Jeg snakket med flere i dag til og med som skulle ha første dag-
i fysisk tilstedeværelse på jobben eller de som skal tilbake til studiene sine hva er dine råd nå for å gjøre den overgangen så lett som mulig ja
Jeg tenker jo at hvis man har en jobb, som du sier at det er første gang man skal være med flere på lunsjen og treffe folk, så ha en dialog med lederen din hvis du synes at dette er ubehagelig.
For kanskje lederen kan gi litt, at flere arbeidsgiver bør kanskje gi litt mer slekk i forhold til når man kommer og når man går fra jobb, og at kanskje det kan være en glidernes overgang fra hjemmekontor til jobb,
å være fysisk desteret. At vi kan eksponere oss litt gradvis, tror jeg, kan være lurt. Sånn at vi ikke får en overstimulering og litt sjokk. Men det å stå i den sosiale settingen, når du kjenner på at man sitter i lunsjen og folk blir sittende nær, men alle er vaksinerte, og vi har fått beskjed om at det er trygt, men du likevel kjenner på noen uro.
Så bare legge merke til at nå kommer den uroen. Den er jo ikke så rart å komme med, for det er jo veldig uvant for meg dette her. Det er jo lenge siden jeg har trent på dette. Hvis du klarer å stå i den uroen litt, så vil du merke at den går ned. At hjernen opplever at det har ikke skjedd noe farlig enda. Dette går jo fint. Så går angsten ned etter hvert. Ja, det synes jeg var veldig godt sagt.
Så vær litt tilgivende mot seg selv i starten, for det er veldig mange som er i samme båt, og det er kjempe mange som kjenner på den uroen av å begynne noe nytt nå, og vi er så vant til å ha mye hjemmetid. Bare det å begynne å kle seg i vanlige klær igjen. Jeg tror det er mange som går til innkjøp av nye klær nå. Så bare et
steg av gangen, som du sier. Det synes jeg var veldig fint. Og så skrev du litt i boka om det med eksponeringsterapi, eller jeg husker ikke ordene du sa, men... Ja, sant at det var litt det jeg nevnte nå, at hvis det er noe du er redd for, hvis du på en måte er redd for å være sosial nå, og gruer deg veldig til
møte opp i klasserommet eller i skolen. Så er det litt sånn at hvis vi kjenner at angsten i vår stiger, pulsen stiger og vi blir veldig redde, og reagerer da når angsten er på det verste med å forlate situasjonen, så bekrefter vi egentlig til hjernen vår at denne situasjonen er farlig, og fortsatt er farlig. Så derfor bør vi fortsette å unngå. Så blir det en strategi som hjernen tar for å unngå ubehag.
Mens hvis du klarer å stå i den angsten en liten stund, så lærer du gjerne at det faktisk ikke var farlig. Bare vær klar over at når jeg går inn i den situasjonen, så kommer jeg til å kjenne på masse ubehag, men det kommer til å gå ned, for dette gjerne er tilpassningsdyktig og vil automatisk etter hvert roe meg ned.
Så gi seg selv litt tid. Kjenn at det går ned, og ikke forlat situasjonen i det det piker på det verste, men når du kjenner at det begynner å gå litt nedover, så kan du gå. Og så kan du gjøre det flere ganger. Og så etter hvert blir den piken lavere og lavere. Veldig godt råd. Og så sa du det i boka at
Hvis du er redd for at det skal gå over i panikk, for det er jo mange som er redd for at de setter seg ned med lunsjen i lagekollegaen sine, så er de redd for at det skal rett og slett gå over i panikk, for det føles jo sånn at hjertet går fort, og du er redd for å si noe dumt. Så hadde du en veldig god pusteteknikk. Ja, ja.
Ja, fordi det som på en måte mater angsten vår, det er jo oksygen. Hjernen vår trenger jo oksygen. Og det som skjer når vi får angst, er at vi puster veldig overfladisk, og kort og raskt. Vi puster veldig ... sant? Og det gjør at hjernen får masse, masse oksygen. Og ...
og at fryktresponsen vår da blir sterkere. Vi får høyere puls, vi får større aktiveringsmodus. Du har kanskje sett at folk puster i en pose, det er nettopp for å unngå å få for mye oksygen opp til hjernen. Så man skal selvfølgelig ikke kvele seg selv, men det å prøve å ta seg selv i at nå skal jeg puste rolig, og puste sakte, ta et godt innpust,
Å telle mens man puster inn. Man kan telle til sju. Puste inn, ikke sant? Og puste ut igjen. Og kanskje telle enda lengre igjen, ikke sant? Bare kjenne det tallet har egentlig ikke så mye å si, men bare være klar over det.
Og da skal jeg puste sakte. Så vil du ikke mate angsten så veldig mye. Det er så fascinerende det du sier. Man tenker jo at man må få mer oksygen, for oksygen er bra, men det kan bli for mye rett og slett. Så det du skriver at å få lengre utpust enn innpust, det vil roe nervøsstemmet ditt igjen. Det er et kjempegodt triks som vi også har snakket om tidligere i podcasten, for å
rett og slett roe det sympatiske nervesystemet, den fight or flight responsen som man får når man blir eksponert for noe som gjør deg engstelig. Og det er jo forskjellig fra person til person hva man er engstelig for. Du som er veldig glad i å være blant folk, vil kanskje ikke få den
men kanskje du møter en edderkopp og så får du den responsen. Jeg hadde edderkopp forbi som barn og ungdom så jeg har drevet med akkurat denne praksisen for meg selv og drevet med eksponeringsterapi for edderkoppet og kan nå ta en edderkopp og
og det vekker ingen fryktrespons lenger. Tenk det! Og det har du trent opp hjernen din til. Det er kjempeinteressant det her. Psykologi er så spennende. Jeg er så glad, Maria, for at det finnes psykologer som deg som
Går ut og lærer oss om hvordan hjernen fungerer, og hva vi kan gjøre for å få det bedre. Jeg er så takknemlig for at du tar den rollen. I like måte som lege. Veldig, veldig glad for at du gjør det du gjør. Tusen takk for det. Tusen takk. Jeg har et siste spørsmål nå, for nå må du rekke flyet. Det er et spørsmål jeg bruker å spørre alle gjestene mine i mer eller mindre grad tidligere.
Og det er et litt vanskelig spørsmål, litt stort spørsmål, men hva tenker du skal til for å få et godt liv? Oi, ja, det er jo et stort spørsmål. Ja, det er det. Skal jeg svare for meg selv, eller for folk generelt? Ja, du kan svare for deg selv. Hva trenger du? Ja, sant.
Jeg trenger å være tro mot meg selv. Det er kanskje mitt, hvis jeg kjenner en drivkraft, at jeg har mye uforløste greier i meg, så kjenner jeg at livet mitt blir bedre med en gang jeg på en måte, det å ikke ha noe uoppgjort med noen, og det å være oppriktig, leve et mest mulig oppriktig liv, være tro mot meg selv, og mine behov, og mine relasjoner,
det gir meg en ro og tilfredshet. Det tror jeg stemmer for veldig mange andre. Jeg kjenner hvertfall veldig igjen i det du sier. Jeg kjenner hvertfall at det har blitt veldig mye bedre for meg når jeg har akseptert hvem jeg er, og er den jeg er fullt og helt. Det høres litt klisjøt, men det gjør at man har det bedre med seg selv. Ja.
Tusen hjertelig takk for at du ble med i podcasten, Maria. Tusen takk for invitasjonen. Veldig glad for dette. Lykke til med ... Du har noe som ...
lanseres i dag? Det er faktisk akkurat nå, om ett minutt. Ja, og hva er det? Det er Merkelapp, en serie som skal på Snapshow, som er egentlig laget for å formidle noen ting til ungdom, hvor jeg møter mange forskjellige mennesker, mange kjente mennesker som har ulike samfunnsstigmatiserte, de opplever at de har en merkelapp-prosess som er samfunnsstigmatisert.
Så i dag får vi et første møte med Ulrike Falk, som har en personlighetsforstyrrelse. Så hun velger i dag å åpne seg opp om den til sine følgere. Så det er veldig fint. Oi, hvor spennende, det skal jeg følge. Og jeg kommer til å legge ved en link i podcasten til det. Og så anbefaler jeg boka di til alle.
Alle denne er kjempebra. Bare for å forstå hva man kan gjøre i forskjellige situasjoner, og særlig for de som har ungdommer rundt seg, så er det veldig nyttig. Hvor ellers kan man finne deg? Jeg kalles jo sykdeg med PS, sykdeg, på Instagram, TikTok og Facebook. Ja, bra. Tusen takk for at du ble med. Lykke til! Tusen takk for at jeg vil komme. Veldig glad for dette, og lykke til du også.
Jeg håper at du likte denne episoden. Fortell meg gjerne hva du synes om den under episoden på Instagram, Facebook eller på hjemmesiden min. Kom gjerne med tilbakemeldinger, råd eller tips til gjester du ønsker deg eller til hjemmet du ønsker deg. Jeg gjør alt jeg kan for å få svart alle som skriver til meg. Det har kommet mange nye lytter til de siste ukene som jeg er kjempetakknemlig for.
Og det gjør også at det har tatt litt lengre tid for meg å svare på meldingene jeg har fått, men jeg skal prøve å svare på hver eneste en, og hvis det er noen som ikke får svar, så er det fordi at det er så mange steder folk skriver at jeg har mistet litt årsikt av og til, men jeg tror jeg har tatt tak i alle de løse trådene. Men i hvert fall, du skal få svar, så har du ikke fått svar, skriv på nytt.
Ellers så har jeg fått vite at det hjelper veldig mye med en liten rating på Apple for at flere skal få vite om denne podcasten, så det setter jeg kjempe stor pris på. Og hvis det skal være noe, så vet dere hvor dere kan nå meg. Tusen takk for at du lyttet på podcasten min, og jeg ønsker deg en kjempefin uke. Ha det godt!