Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn meg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere av Shadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle.
De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelig for alle. Og den livsoppgaven støtte jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med.
En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka Alkemisten av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fort der, hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no-live. Det skrives N-E-X-T-O-R-Y.no-live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Når jeg ble møtt på flyplassen jeg kom, så ble jeg møtt av en leger uten grenser bil, og så er det store skilt på bilen av en forbudtskilt over et maskingevær. Oi, det er ganske spesielt. Men så kommer du frem til sykehuset, så er det samme bilde på murene til sykehuset. Store skilt, røde forbudtskilt over et maskingevær. Og alle vet at vi ikke har våpen.
Vi har sikkerhetsvakter som holder øye med ting, men ingen har våpen. Våpen er forbudt inne på sykehuset. Det gir jo faktisk en beskyttelse at hele samfunnet vet at her handler det om kvinner og barn og fødselshjelp.
Ikke om krigen, ikke om det som foregår, ikke om hvem som er hvem, om du jobber for amerikanere, eller om du er taliban, eller om du er noen helt andre, eller om du bare er en bonde fra fjellsio i nærheten, så er det liksom helsehjelp det handler om.
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette, jeg jobber som lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre god og nyttig kunnskap om kropp og sinn lett tilgjengelig for alle. I dag er jeg så heldig å ha med meg to dyktige kvinner, Tori Husum og Solveig Busk Halvorsen.
Tori Husum er spesialist i fødselshjelp og kundesykdommer. Hun har jobbet som frivillig i mange ulike land som Libanon, Guatemala og Zanzibar. Hun har siden 2021 jobbet for Leger uten grenser. Hun har vært ute på oppdrag i Kost i Afghanistan og nylig kommet hjem fra Mosul i Irak. Hos Solveig Busk-Kalvorsen har hun jobbet i Leger uten grenser siden 2003. Hun har hatt mange ulike roller i organisasjonen.
hvor hun både har stått i styret, HR og er mentor for andre ledere i Leger uten grenser og leder for feltpersonell. Hun har også selv vært på oppdrag, som for eksempel i Indonesia etter tsunamien, Kashmir, Pakistan etter jordskjelv og Lesotho i forbindelse med et HIV-AIDS-prosjekt.
Her var det masse ord som var vanskelig å si altså. Dagens episode er gjort i samarbeid med Leger uten grenser, som er en nøytral, uavhengig og upartisk medisinsk hjelpeorganisasjon som redder liv og lindrer nød. Vi hjelper dem som trenger det mest, uansett hvem, uansett hvor, uansett hvorfor. Hjertelig velkommen dere to. Tusen takk. Tusen takk. Hvordan har dere det i dag?
Nå er det veldig fint. Jeg hadde en røff start på morgenen, men nå sitter jeg her med dere og bare koser meg og kjenner at jeg er egentlig full av energi. Så dette skal bli gøy. Ja, så gikk det litt. Jeg har stått opp veldig tidlig og reist fra Bergen, så jeg var litt trøtt. Nå har jeg drukket masse kaffe og møtt dere, så nå er alt veldig bra. Nå stod du opp i morges.
Kvart ure fem. Å ja, det er tidlig. Og du forsov deg? To timer. Å herre min! Ja da. Men kaffen er på vei inn i kroppen nå, kjenner jeg. Og du var herfra med? Ja, ganske bra. Ja, det imponerer jeg. Småbarnsmor. Ja. Tori, du har nylig kommet fra et oppdrag i Mosul, Irak. Hvordan har du hatt det? Nei, hvordan skal man svare på det da? Hvor lenge var du der? To måneder. Ja.
Nei, jeg har vel hatt det bra. Det er jo tøft og vanskelig, men det er jo bra. Vi gjør det fordi jeg har lyst til å gjøre det. Er det tøft? Ja, det er mye jobb. Selv om nå var Irak et litt annerledes oppdrag enn det første oppdraget mitt i Afghanistan. I Afghanistan bodde jeg på sykehuset, og der var jobben min å være syke.
et sett med ekstra henne, fylle et gap, en mangel på spesialister, sånn at der hadde jeg bare vakte og jobbe og
Hadde vakteøyene rundt og jobbet i periodevis døgn rundt. Selv om det også var veldig fint. Men det var litt slitsomt på en måte. Litt sånn søvnmangel og travle vakte og mye ansvar og sånn. I Irak var jeg mer en teamleder for de gynekologene som kommer fra Irak, som jobber i prosjektet vårt. Så
Og en del yngre leger der, som jeg var litt veileder for. Så jeg jobbet jo litt i klinikken der også, selvfølgelig. Men det var liksom travelt og krevende på en litt annen måte enn i Afghanistan. Herre min, du må jo komme bort i veldig mange vanskelige historier og tragiske skjebner. Særlig etter at Mose ble jo befridd fra IS i 2017. Ser du mye av...
Det spiller fra det hos kvinnene du behandler. Det er vanskelig å vite. De kvinner som man får inn på sykehuset, dette her var jo et fødeprosjekt. Min spesialitet er delt inn i gynekologi, som er kvinnehelse utenom graviditet og fødsel, og så er det fødselshjelp. Begge de to prosjektene jeg har vært på er hovedfokus på fødselshjelp. Ja.
Og da er det jo kvinner som kommer til sykehusene, de på en måte er gravide og skal føde og trenger hjelp til det. Og man kan jo liksom få sånne ideer om, altså man kan få et inntrykk av at en befolkning har vært igjennom masse tøft og vanskelig da. Men fokuset er liksom først og fremst på å hjelpe med det som de trenger hjelp til der og da. Mhm.
Så det er under fødsel for det meste, eller er det også oppfølging av gravide? Nei, begge disse prosjektene har hovedfokus på å hjelpe til med selve fødsel. Så man må på en måte prioritere i disse prosjektene hva man har ressurser og muligheter å hjelpe til med. Så det var ingen av de som hadde hovedfokus på svangerskapsomsorg. Nei.
Selv om det er et av de store problemene ute i verden, og kanskje spesielt i krigsrammerområdet, at den daglige tilgangen til helsehjelp blir vanskelig for sivilbefolkningen. Som for eksempel svangerskapsomsorg, rutinekontroller kan man kanskje kalle det, det forsvinner for den vanlige befolkningen. Ja.
Men hvordan er det? Er det trygt å være der for deg? Eller må du... Du kan ikke gå fritt rundt. Hvordan er det? Vær der. Ja, det er jo litt forskjellig fra de to prosjektene. I Afghanistan, av sikkerhetsmessig hensyn, så hadde vi ikke lov å gå utenfor sykehusområdet i det hele tatt. Nei. Så da...
Og da var det noe for så vidt veldig enkelt å forholde seg til sikkerhetsreglene, for da er du, da vet du liksom at du må jo leve inne i dette området, så da er det jo ikke så mange regler å forholde seg til, for da er det en stor regel, og den er nå der. Og det vender man seg jo til. Og det føles på en måte trygt, egentlig. Og du får veldig masse informasjon fra Leger uten grenser når du skal reise ut, sikkerhetsinformasjon og
reglene og rutinerne som du må forholde deg til blir gjentatt om igjen og om igjen og om igjen, så du
Jeg har alltid følt meg veldig trygg, da. Fordi du skjønner på en måte at her blir liksom sikkerheten vurdert og past på, og det kan kanskje føles litt for strengt av og til, men så skjønner man, vet man jo også at det er en veldig god grunn til det, og det er heller bedre at det er litt for strengt enn at noe skulle skje, da. Så jeg har ikke følt meg utrygg på noen av disse oppdragene, da. Selv om det kanskje høres ut som farlige plasser å være, så...
Føler det deg trygg. Hvis jeg kan kanskje legge til der i forhold til sikkerheten, som du helt rett sier, det er jo de stedene som man hører om og ser i media som virker kanskje som de skumleste stedene å dra til. Ja.
Og det er jo ikke trygt sånn sett, men jo mer hektisk det er på bakken og sårbar kontekst da, situasjon, jo strengere regler er det. Sånn at det er et paradoks. Jo verre, hvis man skal si det sånn, situasjonen er på bakken, jo strengere er det. Så på den måten så er man tryggere fordi vi har strenge regler. Så ofte så handler det om å være potensielt på feil sted til feil tid.
Det er jo steder hvor vi ikke har så strenge sikkerhetsregler, hvor de ansatte føler en større frihet, hvor man kanskje er eksponert for potensielle situasjoner da, som ikke er det man ønsker seg. Bilelykker for eksempel. Ja, sånn. Og så leste jeg, for jeg leste meg litt opp om hvordan dere driver, og så leste jeg at det sto et sted at det
De som kommer til, jeg husker ikke om det var i Kost i Afghanistan eller om det var i Mosul, men der tar man jo imot alle fødende kvinner, også de som har kjempet imot hverandre. Det virker som at hele landet er forent med at de fødestuene er trygge. Er det et bidrag til at man føler seg tryggere på sykehusene?
Ja, jeg må jo si at det var en av de tingene som jeg tenkte på, i hvert fall i Afghanistan da, som gjorde at jeg følte meg veldig trygg.
Det var jo liksom at når jeg ble møtt på flyplassen jeg kom, så ble jeg møtt av en leger uten grenser bil, og så er det store skilt på bilen av en forbudtskilt over et maskingevær. Oi, det er ganske spesielt. Men så kommer du frem til sykehuset, så er det samme bilde på murene til sykehuset. Store skilt, røde forbudtskilt over et maskingevær. Og alle vet at vi ikke har våpen. Ja.
Vi har sikkerhetsvakter som holder øye med ting, men ingen har våpen. Våpen er forbudt inne på sykehuset. Det gir jo faktisk en beskyttelse. Hele samfunnet vet at her handler det om kvinner og barn og fødselshjelp.
ikke om krigen, ikke om det som foregår, ikke om hvem som er hvem, om du jobber for amerikanere, eller om du er taliban, eller om du er noen helt andre, eller om du bare er en bonde fra fjellsio i nærheten, så er det helsehjelp det handler om. Og det tror jeg ligger dypt i folk, uansett hva som foregår rundt, at vi er bare mennesker, og kvinner er kvinner, gravide kvinner, de er gravide, de skal føde, de skal ha
ha det trygt, og de nyfødte barna skal tas vare på, og sånn er det. Og det gjorde at jeg følte meg veldig trygg. Jeg tenkte, takk for at ikke vi har noen våpen. Jeg er veldig glad for det. Åh, det er sterkt, altså. Det er sterkt å høre på. Men det jeg tenker, Tori, for at du er spesialist i gynekologi, fødselssjep,
Du kunne ha levd et trygt og komfortabelt liv her i Norge, med mindre arbeidsdyme om dagen, men du velger å reise ut til disse stedene og hjelpe til. Hva er det som driver deg til å gjøre det? Hahaha
I tillegg må du kjempe med arbeidsgiveren for å få lov til å få fri til å reise ut. Er det sant? Ja, det er ikke sånn at det norske helsevesenet sier at det var en god idé. Det burde det jo være. Det synes jeg også det burde være. Det er mange som spør om det. Jeg synes det er vanskelig å svare på det.
klart og tydelig, men det er kanskje litt sånn todelt.
For en del av meg tenker at vi har det så utrolig godt og behagelig. Og jeg setter jo bare enormt pris på det. Så misforstår meg ikke at jeg elsker å være hjemme og ha den friheten. Men jeg synes at det skulle bare mangle at vi gidder å bry oss og gidder å hjelpe til litt. Litt.
Fordi jeg er jo, mesteparten av livet mitt er jo her i Norge. Så det er jo liksom, det er jo en mindre del av tiden jeg er ute i felt. Og så, så det er jo en del av det, liksom at jeg tenker at vi bør, altså, vi må bry oss om å
og bidra, og som lege så har du jo liksom avlagt en edd på at du skal hjelpe og lindre nød og ikke gjøre skade og og da er jo på en måte lege uten grenser en organisasjon der du får lov til å gjøre det men så må du jo på en måte du må jo trives litt med å ha det litt ukomfortabelt da
for å orke å reise ut. Så en del av meg har alltid vært litt sånn eventyrlysten og rastløs. Ja, det ser jeg på CV-en din. Du har jo reist fra understudiet. Ja, sant? Så du må på en måte like det. Så det er jo helt greit at det ikke er noe for alle. Men jeg synes det er veldig givende og spennende.
Altså for du møter det som jeg kanskje ikke visste før jeg reiste ut første gangen da, men som på en måte bare etter to oppdrag blir enda mer tydelig. Det at du får jo, altså Leger uten grenser består jo mesteparten av de ansatte er jo lokalt ansatte, sant? Så i Afghanistan så var vi jo ti utlendinger kanskje, og så er det mange hundre afghanske jordmødre og renholdere og håndverkere og tusen, ja, sant? Over tusen.
Som jobber der, sant? Så det som er det største privilegiet da, som kanskje når du har vært ute første gangen gjør at du vil, for meg da i hvert fall, gjør at jeg vil gjøre det igjen og igjen, det er jo liksom at du får, altså du får jo treffe folk da fra en helt annen plass i verden som du aldri hadde fått møte ellers, og som er
Som er knallflinke i jobben sin, og motiverte og hardt arbeidende, og åpne til å ta imot og være hyggelig med en sånn utlending som kommer og er der i noen måneder og reiser hjem igjen, liksom.
Og så jobber vi hardt, men så har vi jo tid til å prate med hverandre. Så jeg hadde masse fine samtaler og diskusjoner på vaktrommet, og drakk te og skravla. Og da føler jeg meg skikkelig privilegiert. Det er møte mellom mennesker og kollegene. Man får noen venner for livet veldig ofte. Ja.
Og så er det et annet i tillegg til at det er et verdibasert valg å jobbe med leger uten grenser. Og så er det, som du sier, en god dose med eventyr lyst og nysgjerrighet, og ydmykhet, og for andres kulturer. Og så er det, for å gå inn på det faglige, så er det også kompetanseheving, sier jeg som ikke-medisinsk, men jeg jobber jo med HR, så jeg vet jo at det er kompetanseheving en masse.
Man lærer veldig mye av sine lokale kolleger og av de situasjonene man står i. Så man også tar med seg tilbake til sin arbeidsgiver her hjemme i Norge. Og det...
tenker jeg både for de medisinske og ikke-medisinske at det er undervurdert. Så der har vi leger uten grenser en jobb å gjøre og kommunisere det. Men samtidig så er det hver enkelt feltarbeider også tror jeg i mange tilfeller klarer å vise det. At man kommer hjem med ny kompetanse. Og Norge er ikke...
bare de nordmenn lenger, eller nordkvinner lenger. Vi er et multikulturelt samfunn som gjør at vi også har ulike pasientgrupper. Så jeg vet jo også at mange jordmødre som har vært ute på oppdrag og kommet tilbake til Norge har hatt stor nytte av erfaringen
fra sin feltærfaring, leger uten grenser oppdrag, når de har møtt pasienter her hjemme. Ja, det er et viktig poeng, som jeg selvfølgelig har tenkt. Det er alt fra det rent faglige, det er kanskje som gynekolog, kirurgiske prosedyrer som du på en måte må improvisere og gjøre,
Og så er det akkurat det du lærer litt språk for hver plass du er. Du lærer en ny kultur å kjenne. Du blir jo mer vant til at folk er forskjellige. At man må være gydmyk i møte med folk fra andre deler av verden og tenke at det er kanskje en grunn til at man oppfører seg sånn og sånn, eller til at man gjør det på den og den måten. Det er jo en uvurderlig erfaring, rett og slett, som er fantastisk for folk
for Norge å få tilbake den erfaringen du sitter hjemme med etter dine reiser. Men du sier at av og til så må du improvisere. Altså, for alt er kanskje ikke sånn som i Norge. Her er jo det meste tilrettelagt før at man skal få gjennomført akkurat alle prosedyrene sånn som det står etter boka. Men har du noen...
hendelser der du har tenkt sånn oi, herregud, hvordan skal jeg gjøre dette? Hvordan skal jeg få til denne fødselen? En, to, tre. Det er vanskelig å velge. Neida. Det som gjør det til når jeg sier at du må improvisere, det som
Det som gjør at det kanskje blir sånn, det er jo litt som jeg var inne på i sted, at svangerskapsomsorg som alle norske kvinner går til, sånn at alles komplikasjoner og tilleggsykdommer og sånne ting, det har man allerede oppdaget, det får man utredet og fulgt opp i svangerskapet.
i svangerskapet, man lager en fødeplan hvis du har høy risiko for det ene eller det andre, og om du kan føde på vanlig måte, om du trenger et keisersnitt, om man må settes i gang, altså alle disse tingene blir jo planlagt, sant?
Mens i disse landene der svangerskapsomsorg eller infrastruktur eller krig gjør at man kanskje ikke har hatt noe som helst oppfølging i svangerskapet, og heller ikke nødvendigvis kommer seg til sykehuset til riktig tid, så gjør jo at komplikasjonene som vi ser, de er kommet vanvittig mye lenger enn det man...
kanskje kan lese om i noen lærebøker, eller som det egentlig finnes retningslinjer for at man skal kunne håndtere det. Jeg klarer ikke å komme på noen sånne her. Hvordan gjør dere det med, sånn som i Norge, så vet man jo hvis det er tvillinger eller trillinger, hvordan de ligger, om det er praktisk mulig å føde dem, hvordan de ligger i magen. Men
Når du er ute i feltet og jobber, så kan de komme under fødsel, og de har ikke fått vite hvordan barnet ligger. Hvordan gjør dere det? Nei, det er jo da du på en måte må holde roen litt, og tenke deg om. Og så er det jo så fint med Leger uten grenser, at de prosjektene er jo...
Leger uten grann er flinke til å organisere seg og til å vite hva som er lurt og hvordan man bør sette opp et sykehus for eksempel. Sånn som i Afghanistan så når disse kvinnene kom så ble de tatt imot av en jormor og så liksom
Så kom de til meg, på en måte mer ferdigvurdert av en jordmør som kom og presenterte en problemstilling med alle opplysningene jeg trenger, sånn at det er lett for meg å undersøke kvinn, og jeg kan diskutere med de jordmødrene som kanskje faktisk har sett disse tingene før.
Hvordan gjør dere dette her? Det er mye lærdom hos de. De kan jo det aller meste kunne fortelle meg.
Og så har man operasjonsstue som er reine og fine og står klare. Så ja, man må improvisere, men også er det veldig fine og gode forhold til å allikevel kunne gjøre en god og medisinsk-etisk riktig jobb. Så det gjør jo at det er både utfordrende, men det føles trygt. Trygt, trygt.
Ikke sånn krig og konflikt og sikkerhetsmessig trygt, men det føles også medisinsk-etisk trygt. Men du må jo være i et helt vanvittig press noen ganger. Det stresset. Jeg leste at det var fire ganger så mange barn som ble født om dagen på den fødestua du har vært. Hvis det stemmer.
Ja, kanskje det. Det er ca. 400 fødsel i snitt i høst i uka. Er det sånn det uttales? Høst? Ja, høst, ja. Unnskyld meg, jeg har sagt det feil. Jeg har også sagt det feil helt enkelt. Det er sånn at når man blir indoktrinert i MSF, så sier man høst. Ja, ok. Men hvordan forbereder man seg til høst?
Har du alltid vært en person som har vært rolig, eller har du blitt coacha i dette, lært opp i hvordan man får ned stresset? Hvordan gjør du det rent praktisk? For det å jobbe som lege, jeg har jo jobbet som lege i turnus, og som fastlege, og som hudlege, og jeg kan synes det har vært veldig, veldig stressende. Men du står mellom liv og død ofte, og
Det er høyt turnover, som du sier. Det er veldig mange som kommer inn. Du har mange pasienter. Hvordan forbereder du deg mentalt? Jeg tror det bare kommer gradvis.
at hvis, jeg har aldri egentlig, altså, jeg tror hvis du spør foreldrene mine, så har jeg jo ikke vært alltid den som klarer å holde hodet kaldt, det er liksom heller den som får panikk. Og pappa ble det seg sånn her, nå er du sånn krisemenneske, Tori, og lager...
Det er ikke krise, slapp av. Neida. Men det kommer med trening. Og vi har jo et veldig fint utdanningssystem i Norge da, vil jeg si. Som listlege. Så du går jo...
Veldig beskyttet, i hvert fall når du er liss i gynekologi og fødselshjelp. Når du har vakte på føden, blir du passet på og eksponert på en trygg måte for disse akuttsituasjonene. Du får en viss trening i å lære hvordan man skal oppføre seg i de forskjellige situasjonene.
Og så tror jeg, når jeg skulle reise til Afghanistan første gang, så må du bare si til deg selv at det hjelper ingen hvis du får panikk. Hvis du begynner å stresse, og hvis du ikke klarer å holde roen, så gjør du ingenting bra. Så jeg tenker litt sånn at jeg må bare ta en ting om gangen, og så prøve å prioritere, og så huske at du er jo aldri helt alene.
i Leger uten grenser prosjekten i hvert fall da så du er jo aldri helt alene det er masse flinke jordmødre og du har som gynekolog i felt i hvert fall så er du aldri sjef, du er jo aldri prosjektsjefen sånn at du har jo folk over deg i systemet som du kan gi beskjed til og du har team rundt deg så bare husk å delegere det er jo det jeg prøver å si til meg selv da
Men hvordan... For Solveig, du har jo også vært ute i feltet. Det er jo ganske mange vonde historier dere forhører. I hvert fall jeg er en sånn person som tar det veldig til meg. Jeg husker de vonde historiene kan jeg tenke på i dag, som har skjedd for seks år siden. Men man blir jo eksponert for kanskje i mye større grad det ute i feltet. Hvordan har dere håndtert det i etterkant?
Vi håndterer fortsatt, kanskje. Jeg har jo vært ute selv, og så har jeg jobbet som feltarbeidere i, jeg er ikke sikker på hvor mange år, men det er i hvert fall over ti år, og vært en støtte der. Så vi griner mye. Både vi går for oss selv og griner, eller vi sitter sammen på kvelden og griner, eller...
finner en god kollega og griner, eller vi blir sinte, og kanskje ikke veldig rasjonelt, men det er en reaksjonsform. Sinte, det trigger urettferdighetsknappen vår.
Og så er det jo viktig å si at vi har jo, når vi er ute på kontrakt fra Norge, så har vi jo en på kontoret til Legger uten grenser her i Norge, som er din hovedkontakt, som er der og som er trent og som har kompetanse til å støtte, som man kan alltid ringe hjem for å si det sånn. I tillegg så har vi en psykolog som også snakker med feltarbeiderne før man drar ut på oppdrag og
og underveis hvis det er behov, og også når man kommer hjem og får, tror jeg, påstå særdeles god oppfølging av vår psykolog. Sånn at vi har jo, vi har mye på plass. Men det er en del av pakka, og så det vi prøver på, og nå er ikke jeg psykolog heller, så jeg skal være forsiktig med hva jeg sier, men det vi prøver på når ting er tøft,
er å rett og slett bare, det er ikke bare, å lytte, sånn at feltarbeideren kan få ventilert. Og så er det da veldig fint at vi selv som jobber i de rollene også har egen felterfaring, sånn at vi har kanskje større potensialer for å forstå hva feltarbeideren sitter i, i den grad det er mulig å.
Og så er det også å fokusere på enkeltmenneske. Å huske på enkeltmenneske. Så selv om, det kommer sikkert inn på det senere, det er Tories erfaring fra Afghanistan, men det er enkeltmenneske, enkeltmenneske, enkeltmenneske. Og da når man ser at man har klart å være med på å hjelpe et menneske til en bedre helsesituasjon, livskvalitet, så er det...
hva skal jeg si for noe, lønningsdag. Det gjør en stor forskjell da. Men det er ofte man ikke ser skogen for bare trær, og det kan være tøft. Så jeg har ikke legget skjul på det. Hvordan har du gjort det, Torin, når du kommer tilbake til Bergen og
ser hvor godt vi har det her, og så tenker du på de historiene? Nei, jeg jo, for det første er jeg jo enig med deg, Solveig, at vi får veldig god støtte fra liksom det norske legerutengranskere kontoret da, til å få ventilert og liksom hjelp til å prosessere det man har opplevd i felt. Men
Så jeg må si at jeg egentlig synes det har vært helt ok å komme hjem og jobbe i Norge. Fødselshjelp kan være ganske dramatisk på norske sykehus også. Og så tenker jeg at vi skal ha respekt for norske kvinner sitt perspektiv. At norske kvinner er vant til en standard og har sine forutsetninger utifra det, det er helt greit.
det er like viktig behandling hjemme som ute i felt, og så er det veldig godt å vite at man kan helt fint gi veldig trygg og god fødselshjelp uten
uten enerom og en del sånne ting. Men at det er en del av pakken i Norge, det er helt greit for meg. Og at norske pasienter er like viktige som afghanske pasienter. Men den andre veien også, at afghanske eller irakiske eller hvor som helst i verden kvinner og fødderne og pasienter generelt er like masse verdt som en norsk pasient. Ja.
Men jeg synes egentlig at det har gått ganske greit. Det jeg hører er at det er veldig sunn kultur, at det er rom for å gråte på vakterommet, at det er rom for å bli sint. Det er så viktig å kunne vise de følelsene, at de ikke blir undertrykt. Det kan jeg av og til merke her i Norge, at det ikke er rom for. Jeg husker første gangen jeg hadde en pasient som døde, framfor øynene mine,
Da var jeg medisinstudent, og jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Jeg var andre år på medisinstudiet, jeg var ikke kommet godt i gang en gang. Og så dør det en mann som hadde omsorg for en hel sommer, og jeg var blitt så glad i han. Og jeg begynte å gråte. Går på gangen og begynner å gråte. Og synes dette var skikkelig, skikkelig tøft. Og da er det jeg som...
En som jobbet der på sykehuset som rørte meg inn på vakterommet og sa «Du skal ikke vise følelser. Du skal ikke vise følelser for pårørende». Og det var en sånn... Den der hendelsen har satt så støkk i meg. For jeg tenker at de pårørende hadde bare blitt glad for å se at en som jobbet der var blitt så glad i deres kjære far. Så det...
Dette er ikke standard i Norge da. Det blir håndtert på en dårlig måte, ser jeg etter tid. Men av og til kan jeg føle at som lege så bør jeg skjule følelsene mine, og jeg tror ikke det er bra. Særlig for oss som har, sånn som jeg har jo følelsene utenpå. Jeg kjenner de, jeg kjenner mine pasienters følelser, og jeg har aldri opplevd det som negativt at jeg har vist de. Hva synes dere om det?
Du har helt rett. Det er min soleklare mening om det. For jeg er jo ikke samme type som alltid har hatt følelsene utenpå. Det er helt åpenbart hva humøret jeg er i til enhver tid. Jeg har blitt litt flinkere om årene, men jeg er veldig dårlig på å skjule hva jeg mener og syns. Ja.
Og jeg har fått høre det samme, og jeg har jo jobbet hele min karriere i kirurgifag, kirurgi og gynekologi og fødselshjelp, og det er litt sånn hardt, sant? Så du sa det er litt sånn liv og død, og her skal du være tøff og robust for å klare det. Ja.
Og jeg har en viss følelse av, og jeg har grått av glede på fødestuer med pasientene. Og jeg synes det er helt fint. Jeg har aldri opplevd at noen har, altså at det er uprofessionelt på en måte. Og det å liksom vise at du, når du står sammen med pårørende, for eksempel i et dødsfallsetting, og viser at du føler med dem,
det er jo en del av det vi skal gjøre. Og det er jo, altså der er på en måte, og på en måte så er det litt det vi lærer deg i teorien på studiet, sant? At du skal ha lov å vise empati, og du skal ta vare på pasientene dine, sant? Mens våre eldre kollegaer, liksom ute i virkeligheten, klarer ikke alltid å liksom, eller har ikke alltid den samme ideen da. Men, men, men,
Det er en så viktig ventilasjon da. Det er da. For det gjør at man klarer å håndtere det, og kanskje om man ikke blir ferdig med det, at man ikke ser på det som en vond hendelse resten av livet. At man har fått ventilert og snakket ut, det er så viktig. Men jeg er kjempeglad for å høre at dere har det sånn. Det må være...
Den erfaringen med å reise ut og få det samholdet og de opplevelsene, det gjør jo noe med en. Man blir jo endret, vil jeg tro. Utvikler seg. Det er mange sterke inntrykk, og
Og det vises absolutt følelser i hele skalaen, og langt utover den antageligvis. Og så er det jo også noen steder i forhold til pasientsituasjon, så er det jo noen steder hvor vi jobber hvor man kanskje må kontrollere følelsene foran pasient og pårørende, fordi det kulturelt sett vil ikke passe. Så det er mange hensyn å ta, men
Men innad i, altså blant de ansatte, så er det jo forventninger om at man skal ha en kultur hvor man kan uttrykke følelsene sine. Ja, ja.
Så det er ikke unaturlig at det er snør og tårer og tennersknissel på bakken. Nei. Og det synes jeg vi skal ha lov til. Den kulturen synes jeg vi burde hatt mer av i det norske helsevesenet. Generelt tenker jeg det er mye det norske helsevesenet kunne lært av leger uten grenser. Jeg er glad det var du som sa det. Men jeg er helt enig selvfølgelig. Ja.
Å, herre min. Tori, jeg leste en veldig sterk artikkel om deg, der du fortalte om en hendelse i Afghanistan, om en kvinne som, kan ikke du fortelle den historien, for den synes jeg bare setter ting i sånn perspektiv.
Ja, jeg synes det er litt vanskelig å snakke om det. I hvert fall det videointervjuet. Det er jo gjort litt endringer på for å bevare anonymiteten. Det synes jeg er litt viktig. Men noe av det som den historien der beskriver, det er jo noe som jeg så dessverre flere ganger i Afghanistan. Et eksempel på...
hvor alvorlig det blir når helsetjenestene er langt under og vanskelig tilgjengelig, og man kommer sent til sykehuset. Så det som skjedde der, og som jeg så flere ganger, det var at
Noe som man kan kalle for, på engelsk heter det «obstructed labor», altså en fødsel der det er, selv om riene da er som de skal, så er det et mekanisk misforhold, enten at babyen er for stor, eller at innstillingen er feil, som gjør at fødselen ikke går på vanlig måte. Mhm.
Og hvis man da er langt, langt, langt vekk oppe i en fjelldal, eller man ikke har bil, eller det er krig og du ikke kan forflytte deg fra landsbyen eller der du bor, så blir det livstrøyende både for mor og barn. Og ofte dør barnet i hvert fall. Og det kan bli alvorlige komplikasjoner for mor. Et av de er jo det at til slutt så...
revnelig mål faktisk av å ha jobba og jobba og jobba uten å på en måte uten å komme i mål da det er ofte døgn det snakker om og kanskje i noen tilfeller så finnes det det som heter sånn kloke koner eller tradisjonelle fødselshjelper som prøver så godt de kan uten at det alltid er best da i beste mening men at det
uten at det helt blir til det beste for pasienten. Og det man kanskje ser i felt, enten det er i Afghanistan eller andre plasser i verden, det er jo ofte sånne situasjoner eller pasienthistorier der ting bare har gått alt for langt. Og du på en måte må prøve som lege å rydde opp i det som allerede er litt...
medisinskatastrofe, det er kanskje litt feil ord, men liksom alt er allerede kjempevanskelig og vondt og trist. Så blir det desto mer givende da når du klarer å få den pasienten til å overleve dette her som virkelig på en måte setter livet i fare da.
Store kontraster. Dette her er jo noe som du aldri ville sett i Norge. Vi har jo lange reiseveier i Norge, men det er ingen som ikke ville komme frem til sykehuset på flere døgn.
Men sånn som den historien du fortalte da, den kvinnen overlevde jo, men barnet døde. Fordi det var ikke mulig for henne å føde det barnet. Det hadde ikke åpnet seg. Nei, eller åpnet seg hadde det, men barnet, det vet jeg ikke. Noen ganger er barnet for stort for bekkene, og noen ganger kan barnet ligge i en posisjon som bare gjør at det ikke...
komme seg ut uten å gjøre et kausesnitt da. På tvers eller på, ja. Hvordan gikk det med den kvinnen? Hvordan viderebring man den beskjeden til den kvinnen? Visste hun at barnet var dødt når hun kom inn? Eller? Det husker jeg ikke helt. Og det...
Man må på en måte være ærlig. Det er jo mye man kan med kroppsspråk, og måten man forteller noe på viser at du som helsepersonell er klar over at det er en trist beskjed å få. På mange måter tror jeg kanskje at akkurat den pasienten var klar over at når du har vært i fødsel så lenge og kjempet, og du selv...
er på kanten av å klare mer, så forstår du kanskje at det ikke går bra med det barnet i magen. Men en annen ting som også enda igjen er på grunn av disse manglende oppfølgingene i svangerskapet, var at jeg så veldig mange kvinner som kom inn og ikke hadde kjent liv, som hadde det som man på medisinspråket kaller intrauterin fostadød, men at barnet dør inne i magen. Så det hadde vi veldig mange pasienter med.
Det er jo sånn som av og til skjer i Norge også, faktisk. Men det skjer jo oftere hvis man ikke har... Hvis man har andre sykdommer, ting som ikke blir fulgt opp på riktig måte, som gjør at barnet...
At det er en fare for det uansett da. Så da må man jo på en måte gi den beskjeden, og alle kvinner overalt i hele verden synes det er en forferdelig beskjed å få. Og det blir man aldri, du vender deg aldri til å måtte fortelle noen at barnet i magen din er dødt. Det er ikke, det blir man, det er like grusomt uansett hvor man sitter i verden da. Mm.
Ja, det er noen skjevner. Det jeg kjenner her er at du sier, Tori, at du har vært borte mye, og at du ikke er en person som alltid har vært rolig og avbalansert hver tid. Men jeg kjenner jo at du er en robust person. Du tåler å stå i veldig vanskelige situasjoner.
Og da blir jeg jo litt nysgjerrig hvordan man velger ut leger til å reise til utlandet, for det er jo ikke for alle. Det skjønner jeg jo på, sånn som du snakket, Tori, at dette er ikke for alle. Og det må man bare være ærlig om. Hvordan går den prosessen der man velger ut de som er rustet til å reise til utlandet og være ute i feltet?
Alle søknadene vi mottar blir vurdert en og en, og da ser vi først på utdannelse og arbeidserfaring blant annet. Og er det da en relevant søknad, betyr det at vi har behov for den type yrkesgruppe og erfaring ute i våre prosjekter, så går vi videre. Og da får blant annet de medisinske, altså leger og spesialister, en søknad.
Så vil vi gjøre en vurdering ut fra faglig ekspertise, og se om det når opp til det nivået som vi har satt som krav. Og hvis de da fortsatt er med, og er på shortlist, som vi kaller det, så vil man da bli intervjuet. Og det er i form av en full dag på kontoret vårt. Det er flere kandidater inne, som må gjennom ulike øvelser. Nå smiler Tori, og husker det godt antakeligvis.
hvor man da blir observert. Og så er det viktig å ha en åpen dialog med den enkelte. Ikke legge skjul på utfordringer man kan møte, og prøve å kartlegge så mye som mulig i den prosessen.
Blir man raskt en god menneskekjenner i jobben din, Solveig? Nå skal jeg være skikkelig forsiktig og ydmyk. Men på den andre siden, når man har holdt på med dette her i noen år, så er det jo en del erfaring. Så magefølelsen er nyttig, men vi kan ikke ta noen beslutninger og kvalifisere personell ut fra magefølelsen. Så vi er et stort team, og et erfarint team, og vi er trent på dette her.
som tar en beslutning sammen. Men man får jo en liten hønsj. Men den kan overraske av og til. Det kan absolutt. Ja, så det er en stor prosess. Man må gjennom. Er det sånn at du får velge selv hvor du skal, eller er det noen som velger for deg? Hvordan er det der? Nei, det er vel litt begge deler på en måte. Det er...
Hvem som drar hvor. Hva er det medisinske behovet? Da trenger vi en gynekolog med spesialisering innenfor fødselshjelp. Greit, da har vi Tori.
«Er Tori tilgjengelig på det tidspunktet hvor det er en turnover i den stillingen?» «Ja, det er hun faktisk. Ok, Tori, vi trenger en kollega med kompetanse som deg i dette landet, i dette prosjektet, fra dato til dato, sånn cirka. Er dette noe du kan være interessert i?» Og så er det mye informasjonsutveksling, som Tori nevnte innledningsvis. Ja.
Mye praktiske forberedelser også, og ting å sjekke ut. Og så hvis hun da sier ja, dette er jeg interessert i, dette er jeg klar for, ok, da setter vi i gang mølla og sender den ut på oppdrag. Men vi sender aldri ut noen til et sted man ikke ønsker. Det er 100% Tories og andre feltarbeiders beslutning om de drar eller ikke ut.
Det er mye risiko, så den beslutningen må man eie selv. Men det kan være en ganske lang dialog, diskusjon, mye frem og tilbake. Vi jobber jo på steder hvor situasjonen kan endre seg veldig fort, noen ganger fra time til time, andre ganger fra dag til dag, sånn at man har mye informasjon sammen,
Men det er alltid en gråzone, det er også noe man ikke vet. Så det er jo også viktig at den som skal ut på oppdrag også er en som kan takle og ikke vite alt før man drar ut. For dere er i mange land, men når det skjer sånne akutte kriser, sånn som blant annet den krigen i Ukraina nå, det skjedde jo veldig raskt. Det var ikke så mange som var forberedt på at det skulle skje.
Hvordan håndterer dere det? Er dere ute i feltet også under sånne rakutte situasjoner? Ja, det er der vi er. Vi er jo i over 70 land rundt omkring i verden, sånn at vi er jo allerede i det landet det skjer i, eller i et nærliggende land. Så vi er veldig raskt på plass. Og så handler det jo om å strukturere de medisinske aktivitetene til det som er behov for
Og i Ukraina har vi jo vært i mange år, sånn at når situasjonen endrer seg nå, så...
Var det å omdirigere aktivitetene til det det var behov for. Vi har mange lokalt ansatte allerede i Ukraina, og de fortsetter å jobbe for oss. Det er imponerende. De er jo derfra, og har familie der også. Men de står på. Og i tillegg har vi også internasjonalt feltpersonell. Og de som er der, og som har vært der, i forbindelse med konflikten nå i år,
er erfarne feltarbeidere. Fordi, som du sier, det endrer seg veldig raskt. Det endrer seg fra time til time, eller i hvert fall fra dag til dag. Sånn at det er veldig viktig at man har erfaring med å jobbe i Leger uten grenser. Man vet hvordan organisasjonen fungerer. Man er trygg på seg selv og sin egen rolle, så langt som mulig. Sånn at når man kommer på bakken, så
og du finner ut hva vi må gjøre, eller blir fortalt at vi trenger at du prioriterer og fokuserer på oppgave A, så gjør du det. Det er enormt behov for fleksibilitet, og at du kan stå i det, og at du vet at sammen som team kan man få til noe. Alene er det ikke noe nytte for meg. Så man er et team da.
Litt av et puslespill. Det er det. Og vi er mennesker, og vi pleier også å si det til de vi sender ut på oppdrag, og spesielt første oppdrag er jo det at her hjemme i Norge så har du
dine måter, dine go-to i forhold til for eksempel stresshantering. Og hvis du har overarbeidet, noen tar seg en joggetur, noen spiller litt på gitar, noen leser en bok, og så videre.
Og mange av de tingene kan du også gjøre når du er ute på oppdrag. Men i Ukraina, i enkelt område hvor vi jobber, så drar du ikke ut på joggetur hvis du er stresset. Så man må finne nye mekanismer for å håndtere stress, for eksempel. Også sånn som i Khosta i Afghanistan, og Tori var der, det er heller ikke joggetur mulig av flere årsaker. Du tar ikke på deg tranget tights og løper rundt i Khost i Afghanistan. Det gjør du ikke. Hva gjør du da?
Hva gjør du, Tori, for å rone da? Nei, jeg er jo en av de som er veldig avhengig av denne løpeturen da, men altså
Jeg har litt sånn utstyr som du kan pakke med deg i sekken. Hoppetau og yogamatte og sånne små ting, sånn at du liksom kan få ut litt sånn fysisk frustrasjon da, selv om du kanskje bare har en liten golfplass tilgjengelig da. Ja.
I Afghanistan hadde vi faktisk et treningsrom. I noen av de litt etablerte prosjektene der man har hatt muligheten til å bygge opp litt aktiviteter i boligkvarteret, eller der man bor, så er det som regel et lite treningsrom. Sikkert litt for å ta vare på folk sine... Det er mental helse. Det er det som er leger. Ja, sant.
Så der var det jo det Så der var det faktisk en 3D-mølle Som man kunne gå på Og jogge litt på En romaskin Det er sånn som jeg aldri har drevet med Og her i Norge er jeg ikke med i noen treningsstudier Og synes det er helt forferdelig egentlig Å løpe på 3D-mølle Men der så funker det veldig bra Du blir jo veldig vant til Hva du kan gjøre og ikke gjøre
Så det å ha med seg i truppetøy i sekken for eksempel er veldig bra. Vi hadde i Indonesia et tsunami i 2004, så da var det ikke noe treningstrom, men likevel så hadde jo folk behov for å få ut energi.
og da var det faktisk en av legene våre som han fant to malingspann og fylte de med sement og så satt han på en jernstang og så stod han og løftet vekter kreativitet uten grenser ja, kreativitet uten grenser eller flaske fylt med vann så kan du løfte på det er mye yoga og veldig mange som driver med yoga spennende det er veldig artig å høre hvordan dere driver det har vært
Det er utrolig hyggelig å ha dere to inne i studio. Jeg er veldig takknemlig for at dere deler så røyst av deres erfaring og kunnskap. Vi som ikke har jobbet innenfor Leger uten grenser, vi vet jo ikke helt hvordan hverdagen er, hvordan det drives.
Veldig interessant å høre hvordan man plukker ut at et stort team, at det er ganske strengt i det hele tatt for lov å bli med i Leger uten grenser. Men det er mange flere enn det man kanskje tror som kan jobbe for Leger uten grenser. Det er godt at du sier det. Og så synes jeg det var veldig fint å få bli kjent med dere, og jeg er veldig glad og takknemlig for at dere gjør den jobben dere gjør. Det er krevende.
Men dere står i det, og ja, det er takk på vegne av oss andre her. Er det noe dere har lyst til å få med på slutten, nå før vi legger på for dagen? Færre dør når flere vet. Vi er mennesker alle sammen. Kanskje det er
Boktitelen til Lindris som heter «Det finnes ingen de andre, det er bare oss», synes jeg også er veldig fin. For det er faktisk sånn, det er verden vi er full av mennesker, og vi har vært like masse uansett hvor vi kommer fra. Og medisinsk hjelp eller tilgang til helsehjelp, den er like viktig uansett hvor du kommer fra. Og det bidrar Leger uten grenser med.
Hvis man vil høre mer om historier fra ute i feltet, så har Benedikte Sørum laget en podcast som heter Leger uten grenser det du ikke vet. Som en veldig fin podcast. Er det noe sted mine lyttere kan nå dere hvis de har noen spørsmål?
I forhold til det å jobbe som feltarbeider, så tenker jeg at man kan følge Leger uten grenser på Facebook. Der legger vi ut informasjon om informasjonsmøter som vi har hjemmelig. I tillegg går vi inn på hjemmesiden vår, legerutengrenser.no. Der står det også mye informasjon om feltarbeid, og der vil det også være en kontaktinformasjon til rekruttering. Og der kan man sende mail med de spørsmålene man måtte ha.
Hvis man skal ha tak i meg, kan man ringe til sentralbordet til Leger uten grenser og spørre etter meg. Det er supert. Solveig Buss Karl Borsen kan man spørre etter da.
Tori, du har kanskje ikke en åpen Instagram-profil som mange av mine gjester ikke har. Det jeg skulle vil si er at det som er litt morsomt med podcasten min er at jeg har utrolig mye medisinstudenter som lytter på. Det er så morsomt når jeg kan se på den siden der jeg ser hvor lytterene mine er fra, så har jeg enormt masse lyttere som bor i...
Polen, i Praha, i Ungarn, og der er det jo veldig mye medisinstudenter. Så jeg tenker, jeg vet jo ikke hva de gjør der, men det er jo mange, mange hundre der som hører på i uka. Så det synes jeg er veldig artig, for det er jo norske medisinstudenter rundt om i hele verden, og kanskje noen av dere som hører på blir inspirert til å være med. Med det så sier jeg takk for i dag, tusen takk for at dere tok dere tid
Takk for at vi fikk komme. Tusen takk for at vi fikk komme. Hvis dere har noen spørsmål til meg eller episoden, så kan dere bare skrive under innlegget på Instagram eller Facebook. Hvis dere tenker at episoden var til nytte for noen, så send den til de. Denne episoden er laget i samarbeid med Legger uten grønser, fordi jeg ønsker å formidle om akkurat det dere snakker om, Tori og Solveig. Vi er alle ett.
og det å hjelpe der vi kan, om det er i bygda der du bor, eller reise ut til Afghanistan. Så hvis vi hjelper hverandre, så blir denne verden bedre. Og med det så sier jeg takk for oss i dag. Ha det godt!