SmS#90 Jimmy Westerheim on suicidal thoughts, traumas, mental health, school and digitalization
Silje Skjevig samtaler med Jimmy Westerheim om hans selvmordstanker som 13-åring, identitetskrise, arbeid for Leger uten grenser i Afghanistan, grunnleggelsen av The Human Aspect, ADHD-debatten, skole og digitalisering, samt mental helse og selvmordsforebygging.
00:00
Det å forstå at følelser alltid vil endres kan være en motivasjon for å søke hjelp og utfordre det subjektive perspektivet.
01:17
Åpenhet om egne følelser er viktig, og det er avgjørende å ikke gi opp, selv om man føler seg misforstått.
05:26
En person deler sin kamp med identitet, prestasjonsangst og mental helse etter en krevende oppvekst og karriere innen idrett.
15:26
Forfatteren reflekterer over følelser, uforløste relasjoner og brutale realiteter fra krigserfaringene i Afghanistan.
27:44
Taleren deler sin opplevelse av avvisning og usikkerhet i barndommen, og hvordan det påvirket selvverd og perspektiv på livet.
Transkript
Nævnt i episoden
Jimmy Westerheim
Gjest; grunnlegger av The Human Aspect, deler sin historie om selvmordstanker og mental helse.
The Human Aspect
Digitalt livserfaringsbibliotek grunnlagt av Jimmy i 2016 med videointervjuer.
Hverdagsyken
Jimmys anerkjente podcast om psykisk helse.
Snakk med Silje
Siljes podcast om psykologi, helse og samfunn.
Leger uten grenser
Jimmy jobbet der, opplevde bombing av sykehuset i Kunduz i 2013.
Afghanistan
Jimmy var stasjonert der; bombingen av sykehuset var et vendepunkt.
Singapore
Der Jimmy jobbet i shipping og fikk sin identitetskrise.
Hurum
Stedet Jimmy vokste opp, opplevde mobbing og utenforskap.
Fredriksen
Shippingkonsern Jimmy jobbet for internasjonalt.
ADHD
Jimmy diskuterer diagnose, overdiagnostisering og mestringsstrategier.
ADHD Norge
Nevnt som kilde til råd om mestringsstrategier.
Kunduz
Stedet sykehuset ble bombet; 43 mennesker døde.
116 123
Mental helse-hjelpetelefon nevnt for lyttere.
sidemedmord.no
Ressurs for selvmordsforebygging nevnt av Silje.
Anne-Marie Ulvolden
Tidligere gjest hos Silje om selvmordsforebygging i skolen.
Anders Lia Brenna
Tidligere gjest; snakket om forebygging som investering.
TikTok
Nevnt som overstimulerende og avhengighetsskapende for barn.
Ullevål
Sykehus nevnt i forbindelse med nervesystem-ekspert i Jimmys podcast.
Rennesøy
Skolen som fjernet mobiler med gode resultater.
Drammen
Sted Jimmy ønsket å flytte til via idrettslinja.
Trondheim
Familien Jimmys opprinnelige hjemsted.
Deltagere
host
Silje Skjevig
guest
Jimmy Westerheim
Point
Det du kan være helt sikker på er at det kommer til å bli annerledes.
Et håpsbudskap rettet mot mennesker i selvmordsnød: man trenger ikke love at det blir bedre, bare at det ikke blir som det er nå.
Når man er i dette, så er man kanskje på sitt mest rasjonelle, men du er rasjonelt oppå et veldig subjektivt kunnskapsgrunnlag.
En nøkkelinnsikt i hvordan selvmordstanker kan virke logiske for den som står i dem, selv om grunnlaget er forvrengt.
Barn har ikke overreaksjoner. Det er et voksenord.
En kontroversiell påstand: sterke reaksjoner hos barn betyr at noe ligger under, ikke at reaksjonen er urettmessig.
Selvmord blir løsningen på alle problemene – og det er jo ikke rart, for det ser helt flott og fantastisk ut med skylapper på.
En beskrivelse av tunnelsynet som kan oppstå i dyp psykisk smerte.
Det er ikke noe som heter fienden i krig. Krig er villein.
Jimmys konklusjon etter Kunduz: det finnes ikke superhelter eller skurker i krig, bare kaos og skitt.
Jeg ville ikke brukt 'jeg har ikke energi', men 'nå har jeg overbelastet stressystemet mitt, så nå får jeg ikke tak i energien'.
Et nyttig språklig grep for å skille mellom å dømme seg selv og forstå nervesystemets funksjon.
Vi overisoliserer oss fra uenighet. Livsfarlig.
En advarsel mot ekokamre og manglende meningsbrytning i dagens samfunn.
Det finnes ikke utbrente 14-åringer.
En påstand om at ungdomsutmattelse handler om nervesystemet og livskonteksten, ikke om en egen diagnose.
Mitt selvverd og mine prestasjoner var helt sammensveiset.
Jimmys beskrivelse av hvorfor konstruktiv kritikk føltes som en katastrofe.
Mange av de vi mister til selvmord er noen av de menneskene som får til alt – de har jo livet.
Om 'lyn fra klar himmel'-selvmord blant high achievers som ser ut til å ha alt.
Påstande
Jimmy Westerheim er grunnleggeren av The Human Aspect og har en podcast som heter Hverdagsyken.
Om personen som intervjues i episoden.
Over 700 mennesker mistet livet til selvmord i Norge de siste par årene.
Tall på selvmord i Norge, nevnt av Jimmy.
Jimmy gjennomførte et selvmordsforsøk som 13-åring.
Personlig opplevelse delt i episoden.
Ingen fikk vite om Jimmys selvmordsforsøk før han var 30 år, da hans intervju kom i The Human Aspect.
Om når dette ble offentlig kjent.
Jimmy jobbet internasjonalt i shipping i 6-7 år og hadde havnet i Singapore før ryggskaden.
Om hans karriere før krisen.
Jimmy fikk beskjed om at han aldri kunne drive med toppidrett igjen etter å ha knust en skyve i ryggen.
Om konsekvensene av skaden.
Jimmy var eneste nordmann til stede under bombingen av sykehuset i Kunduz i 2013.
Om hans opplevelse med Leger uten grenser.
43 mennesker mistet livet under bombingen av sykehuset i Kunduz.
Tall på døde i angrepet.
2900 nasjonale ansatte i Leger uten grenser i Afghanistan ble spurt om de ønsket å fortsette, og 100 % svarte at de ville fortsette.
Om en intern undersøkelse etter bombingen.
50 % av de som jobber i Leger uten grenser er ikke-medisinsk personell.
Om sammensetningen av organisasjonen.
The Human Aspect ble startet i 2016.
Om etableringen av organisasjonen.
The Human Aspect bygger på digitale intervjuer av folk som forteller om sin tøffeste utfordring, veien gjennom det, og hva de har lært.
Om organisasjonens konsept.
På Island har en av fire en ADHD-diagnose.
Tall nevnt av Jimmy under diskusjonen om ADHD.
Bestemoren til Jimmy døde av kreft da han var rundt 11 år.
Om en betydningsfull person i barndommen hans.
Familien til Jimmy kommer fra Trondheim-området og flyttet til Hurum på grunn av bestefarens alkoholmisbruk og vold.
Om familiens historie.
47 land var representert på den store digitale psykisk helsekongressen i Kanada.
Om en internasjonal kongress Jimmy deltok på.
Human Aspect har livserfaringsintervjuer fra over 100 land.
Om omfanget av biblioteket.
Medisiner mot ADHD er amfetamin-lignende stoffer.
Om typen medisiner som brukes mot ADHD hos barn og ungdom.
Skoler i Norge som fjernet mobiler (Rennesøy ungdomsskole) rapporterer bedre akademiske resultater, mindre mobbing og bedre relasjoner.
Om erfaringer fra mobilfrie skoler i Norge.
Menn har en 24-timers hormonell syklus, mens kvinner har en månedssyklus.
Påstand om biologiske forskjeller i jobbsammenheng.
Silje Skjevig er psykologspesialist og har podcasten Snakk med Silje.
Om verten av episoden.
116 123 er hjelpetelefonen for mennesker med selvmordstanker, og sideneord.no er en tilhørende nettside.
Norske hjelperessurser nevnt i episoden.
Loader
Det du kan være helt sikker på, som du ikke er sikker på når du står i det øyeblikket, er at det kommer til å bli annerledes. For du tror jo at sånn som jeg har det nå, kommer det til å være for alltid. Er det god? Behovet? Dette orker jeg ikke mer. Det er ikke sant, faktisk, i det hele tatt.
Og det er en litt sånn morsom myte som jeg føler lever litt mye der ute nå, om selvmord. Det er veldig mye snakk om at det er så irrasjonelt, ikke sant? Hvis noen gjør det som har barn, eller som er ditt, eller som aldri kunne tenke seg, så blir det sånn, å herregud, hvordan kunne det skje, eller hvordan kunne det ha blitt gjort, eller ikke gjort? Og så er vi litt sånn, det gir egentlig masse mening, fordi i hodet så er man ekstremt rasjonell. Når man er i dette, så er man kanskje på sitt mest rasjonelle,
men du er rasjonelt oppå et veldig subjektivt kunnskapsgrunnlag. Tørr å utfordre den subjektive sausen, der skjer det mye spennende. Og da ta med deg den tanken om at hvis du skal være 100% sikker på noe, for vi kjenner jo ikke din situasjon, så hva om det blir bedre eller dårlig, det vet vi ikke, men det kommer til å bli annerledes. Og det er fascinerende hvor motiverende det er, for da blir du sånn, åja, ja, men ok, men da prøver vi litt til, for da finner vi ut av hva som blir annerledes, da kommer nykjærligheten litt rann inn.
Det tror jeg vil hjelpe veldig mange, og som du sa, det å passe på at når du først åpner deg, ikke gi opp hvis det ikke helt ble hørt eller mørkt. Jeg prøvde å åpne meg mange ganger, og så følte jeg ikke at det ble hørt. Så jeg lukket bare døra med en gang, spesielt hvis du kanskje aldri har gjort det før, eller mangler ord, eller føler deg litt klønte. Men husk også at de har heller kanskje aldri hørt deg snakke sånn. Så det er også litt urealistisk å tenke at
De skal forstå med en gang. Ref det du sa i sted, men kunne aldri tenkt det av meg. Så da må du være litt tydelig da. For at noen skal skjønne at nå mener Jimmy alvor. Og så er jo fagpersoner og alle disse tingene også alternativer man kan bygge videre på. Men pass på at du ikke sitter med deg alene. For da blir den subjektive sausen ikke utfordret. Og det er farlig. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig.
Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen, Jimmy Westerheim. Du er jo grunnleggeren av The Human Aspect og har jo en veldig populær og anerkjent podcast som heter Hverdagsyken.
Så kanskje du bare kan fortelle litt om hvem er du, og hva var det som gjorde at du kom i gang med både The Human Aspect og den kule podcasten du har dratt i gang? Det korte spørsmålet, altså. Nå har du tid til å drikke kaffe. Nå har jeg tid til å drikke kaffe, vet du. Jo, nei, det...
Det korte svaret, selvfølgelig, er jo at det henger sammen med mitt eget liv, selvsagt. Og at man starter jo ikke noe sånt som, altså, The Human Aspect står jo bak livserfaringsbiblioteket, som bygger på digitale intervjuer av folk som forteller om sin tøffeste utfordring, veien gjennom det, og hva de har lært. Så ergo, jeg brenner jo veldig for å ha opplevd selv, da, å stå i tøffe utfordringer, og kanskje følte at det ikke var noen naturlig steg fra den livskrisen,
Til fagperson, du som er psykolog, og så står man litt i en livskrise, og i hvert fall for meg, hvis jeg hopper rett inn i historien min hvor livskrisen var veldig stor, så var jeg ekspert, jobbet internasjonalt i shipping, jobbet for Fredriksens systeme, og hadde klora meg oppover i 6-7 år, og hadde havnet i Singapore. Kjempestort for en kar som egentlig kommer fra et litt sted på bygda, på Hurum.
Og så står man plutselig der, sitter på sykehuset, jeg hadde knust en skyve i ryggen, og skulle nå bli hasteoperert, og får begge identitetene mine rett i huet. Personen identiteten min var toppidrett og idrett, selv om jeg jobbet i shipping. Så var det kanskje det jeg brant for. Og jeg fikk beskjed om at du aldri kan drive med toppidrett igjen, for jeg hadde kuttet mye av nervene til høyre beine, så det var en alvorlig skade.
Og så sa de også litt sånn, ja, kontorarbeid og tilbake til det, det kan bli utfordrende på en måte. Det kommer til å gå, men blir utfordrende. Og da mistet jeg den profesjonelle identiteten i hun mitt også. Du som fagperson skjønner jo sikkert at når du mister begge de to, så sto jeg i Singapore og satt i leiligheten sånn, hvem er jeg nå? Altså, dette er jo det jeg har bygd opp hele livet. Aner ikke hvem jeg er. Jeg hadde liksom ikke jobbet nok med...
den sunne selvverdien om å være bare fordi jeg er, den hadde jeg ikke. Jeg var prestasjoner. Klassisk high achiever som hadde kloret meg opp fra det andre tøffeste punktet i mitt liv, som var når jeg var 13 år. Og det var
Typisk som for mange, vokste opp, følte meg utenfor, mye mobba. Min familie kommer egentlig fra Trondheim og hadde flyttet ned dit, fordi bestefar og de rundt hadde slitt med alkohol, og spesielt han hadde vært veldig voldig. Så bestemor tok med seg mamma og tante, og onkel etter hvert kom ned også til Hurum.
Så jeg vokser opp der, og føler på masse utenforskap, mobbing, og når jeg blir 13 år, så hadde jeg da stått tøft i det. Min egen biologiske far, som aldri var fast del av livet mitt, sleit også med alkohol og rus. Jeg hadde opplevd mye der i helgene, og så ble mamma syk på toppen av det hele, som på en måte blir typisk sånn toppen av kransekakastemning.
Da, som jeg snakker mye om, var det første gangen jeg hadde veldig alvorlige selvmordstanker, og jeg gjennomførte et forsøk. Jeg endte opp midt oppi den energien der, og overlevde med flaks på en måte. Da du var 13? Ja.
Og det var da idrett ble viktig. Derfor den identiteten var så sterk. For når jeg kom ut av det, så ble jeg veldig fokusert. Det var ingen som fikk vite om dette før jeg var 30, når mitt intervju kom i Human Aspect.
Og da ble det sånn, ok, hvilke arener har jeg nå? Nå må jeg ta tak i livet mitt, da, i godsetegn, og passe på at jeg ikke følte at alle andre var de som styrte om jeg hadde det bra eller ikke. Det var jo det som var narrativet, at jeg orket ikke mer av alt dette andre som ikke så eller hørte meg.
I min kontekst da. Selv om jeg hadde fine folk rundt meg som jeg var glad i, det var jo ikke det det handlet om. Det handlet jo om at du prøvde å si fra mobbinga, du prøvde å si fra mannedighet, du drikker ikke alkohol fordi faren din står i det, så da er du enda rarere, og så føler du at det er ok, nå plaster meg her. Det var følelsen. Det var ikke at ingen elsket meg. Det var ikke følelsen. Og når jeg kom ut av det, så ble det sånn ok, idrett...
Hvis jeg er god på det nå, så kan jeg komme inn på idrettslinja. Og idrett er jo sånn, jeg hadde jo litt atletisk utgangspunkt, og med masse ADHD-energi og litt frustrasjon, så har du mye å jobbe med da, din idretten. Så jeg tenkte, ok, er jeg god på det, kan jeg komme inn på idrettslinja og flytte til Drammen, vekk fra problemene. Så da ble jeg plutselig veldig god på skolen, og veldig god i idrett, steg for steg, og kom inn der.
Den korte versjonen av historien er at da begynner en helt annen sti som til slutt ender med toppidrett som privat identitet og shipping som kom litt som et alternativ for den akademiske. For jeg hadde blitt fortalt hele livet at du må ha utdanning der du kan komme deg ut av den situasjonen som vi står i hvor vi var en litt mer sånn
lavere arbeid i klassefamilie som sto i den energien. Spesielt når mamma ble ufør i tillegg oppi hennes møte med det vi i dag vet som endometriose og kvinnehelse, men det var jo ikke så kjent. Så hennes møte med det ble veldig problematisk som førte til det med ufør. Og plutselig sitter jeg i Singapore, som jeg sier, og disse to i hodet
Og det som skjer etter det, det er jo at jeg må ha noe dypere motivasjon. Jeg står jo der, men igjen sitter jeg i en fancy leilighet. 14 år siden sist jeg hadde en følelse av at det ikke var plass til meg. Men denne gangen så er man jo en folk ser opp til. Man er 28 år, 27-28 år. Man føler seg som en stor, sterk mann, ikke sant? Og så kjenner du igjen den følelsen av at
Men hvis jeg ikke vet hvem jeg er uten av disse tingene, orker jeg det her igjen? Nå hadde jeg brukt 14 år på å bygge opp noe som føltes bra, og så er det ingenting. Så da fikk jeg de samme følelsene og energien igjen, og jeg ble veldig sånn offerenergi.
Følte ikke bedriften, forstod meg, startet en liten kamp der, fikk ut frustrasjoner der, snakket jo ikke noe særlig med de andre rundt meg, og ble sittende mye alene i den energien. Familie og venner kunne jo ikke komme heller, og jeg sa jo til de at det går greit å ikke tenke på det. Det vil ikke være en byrde for de.
Og visste også innerst innen at det er ikke så mange av de som hadde råd til å komme meg likevel. Da måtte kanskje jeg hjelpe til, eller hadde de visst hvor alvorlig det var, så selvfølgelig hadde de fått det til. Men det var jo ikke på bordet for noen av de rundt meg, hvor alvorlig det var. Og den fysiske biten, det var jeg jo god på. Så det å trene tre ganger om dagen, behandling, ikke tenk på det, jeg har holdt på med hele livet. Men det var det psykologiske da, det er det emosjonelle. Det høres ut som at grunnmuren, kanskje
Kanskje ikke helt på plass, da. Den selvfølelsen i bånd. Så du var jo egentlig en sånn typisk kandidat for det man kaller sånn lyn fra klar himmelselvmord, da. Hvor ingen skjønner noen ting. Fordi alt gikk jo bra. Du hadde gode venner. Du var en bra fyr. Du presterte på alle arener i livet. Og det var jo ingenting som skulle tilsi at du skulle sitte der med den følelsen på innsiden. Det var jo ingen rundt deg som visste om det høres ut som, da. Nei.
Det er jo som jeg pleier å si, som er mitt bilde på det, så kan du spe på som spesialist i feltet, men det jeg pleier å si er at jeg følte at mitt selvverd og mine prestasjoner var helt sammensveiset. Så hvis jeg gjorde det bra, hvis prestasjonene var gode, og det ble speilet fra verden at nå er det bra, selv om jeg hadde alltid høyere forventninger enn det verden speiler uansett, men allikevel,
Da virket jeg nok som du sier, som han som fikk det alt, den som var på plass i seg selv, som var trygg i seg selv, og var en du tenkte aldri i verden kunne vært nå i sånn energi. Men med en gang det var noe, om det så var bittelitt konstruktiv kritikk på en måte, så var det helt katastrofe, for jeg hadde ikke noe sånn mellomlag, hvor jeg landet og bare, ok, det var en dårlig dag. Vi prøver igjen i morgen. Nei, nei.
Da var jeg upruklet inni mitt eget hud. Steinhard dialog inni hodet, som blir jo veldig hardt. Og når du da mister de to arenaene som har holdt deg i livet, fra dette manglende selvverdet som du sier, denne manglende førsteetasje som er den sunne, så er det enten høyt oppe, rett i kjelleren. Høyt oppe, rett i kjelleren. Høyt oppe, rett i kjelleren. Og fryktelig intenst.
å leve sånn, og da føler du jo hele tiden at du må gjøre noe, så jeg fylte jo på med nye ting hele tiden, og forklaringen min var jo, jo, men jeg og han hadde hodekarren, så masse energi, ikke tenk på det. Ja, og så høres det ut som at du bygde selvfølelsen din litt som et sånn korthus, da. Sånn at
Og hver gang du presterte noe, så fikk du to nye kort. Nydelig kortus, det var vakkert. Kjempestort, og så faller et kort ut, så bare raser alt. Og du bare, what the fuck, jeg er ikke verdt en dritt. Jeg er bare en byrde, jeg har ingenting å komme med, når jeg ikke har alt det her på plass. Den slags fasaden, kan man kanskje kalle det. Ja.
Og det verste med det hele da, det er jo at de menneskene som er glad i deg, som er rundt deg, de når jo ikke til, ikke sant? Fordi når det kortuset som du sier er der, så hjelper det ikke at du sier at du er glad i meg, eller du sier at det er bra jobba, eller liksom gi meg noe småkorn som jeg sier, fordi mine forventninger til meg selv,
er så høye at den type tilbakemelding funker ikke. Enten så fikk du til dette normet og er fornøyd med korthuset ditt, eller så er det ingenting. Det tror jeg det mange glemmer da, med mange av de vi mister til selvmord, ikke sant? Nå mistet vi jo igjen de siste par årene, så vi mistet over 700 og alt for mange, men mange av de er noen av disse her menneskene. Hva? Kunne ikke se det for meg. De får jo til alt, de har jo livet, ikke sant?
Og det er nok mye av det du sier, at det er noe inni dem som driver dem til disse prestasjonene, som er egentlig en fantastisk superkraft. Men når du underbevisst, sånn som jeg, ikke var klar over at det lå en dæmon inni der, nå er jeg jo klar over den dæmonen, så nå kan jeg bruke den superkraften. Men jeg er fortsatt bevisst når du får slagside, på en måte, og den krisen der gjorde jo at jeg har
Fått jobba mye med det, men det som var vendepunktet der da, som for å svare på spørsmålet ditt, jeg sa at du hadde god tid til å drikke kaffen din. Det var da at jeg måtte ha noe dypere motivasjon, og det kunne ikke bare være å komme tilbake til shipping. Med all respekt for shipping-jobben, jeg er utrolig takknemlig og har lært enormt mye, fikk masse ansvar, men jeg trengte noe mer. Og da ble det litt sånn, ok, halvannet år recovery er det jeg måtte inn i her, og tenkte jeg,
Leger uten grenser, spennende. Hadde hørt mye om det. Reise rundt i verden, se land som du aldri før tenkte du kunne komme til, men også de hadde behov for mine ferdigheter. Så det er jo 50% som er ikke-medisinsk, som jobber i Leger uten grenser, som er de som drifter selvfølgelig sykehusene og logistikk og admin og alt det der. Så jeg var jo da på supply- og logistikksiden da.
Og da plutselig fikk jeg en sånn liten spark igjen, og klarte å ta den recoveryen, og så forsvant litt den demonen på en måte, uten at jeg hadde restert det sånn direkte. Men jeg hadde noen refleksjoner rundt at jeg skjønte at, oi, faren min ligger under det biologiske, selv om han jeg kaller pappa, som har vært der siden jeg var ett år, han har jo alltid vært der, men det var fortsatt noe uforløst med han andre da.
Så da var jeg litt i prosess med det, fikk tilgitt han og lagt det litt sunnere i boks, som du hjelper folk med, og så var det leger uten gleser. Drar dit på nytt oppdrag, da tror jeg fort at du blir bitt litt av samme vasil igjen. Det er kult, det er farlig, det er spennende, det er en stor challenge, jeg var mye yngre igjen enn de andre, jeg var jo ti år yngre enn neste mann i shippingbransjen også.
Og da plutselig lener du deg inn i det igjen, og jeg var i Afghanistan på første oppdrag. Selvfølgelig kjempekrevende, men også kjempespennende. Og fikk utfordret masse narrativer, er for mye av de temaene du snakker om, med at man har sett om alle disse superheltene fra USA på filmer når du vokste opp, og så var jo jeg der under Kundusbombingen av sykehuset. Så jeg var eneste nordmann som var der da, og...
Da opplevde vi at amerikanerne bobba sykehuset. Nå føles det ut som everyday news, men det var jo ikke det. Dette var jo i 2013. Ja, de var jo de reddende heltene, var det ikke det? Det var jo det du hadde blitt fortalt. Jeg skjønte at det ikke var hele sannheten, men selvfølgelig var det en sterk, underbevist driver. Jeg hadde også sett alle disse filmene med Navy Seals og Ditto Dato Show her, ikke sant?
Og så plutselig står du der, og så blir kollegaene dine drept. Jeg skulle egentlig ha vært der. Det er kjempeemorsjonelt vanskelig. 43 mennesker vi mister. Fullstendig kaos. Og vi vet at vi ringer dem etter 30 minutter, og så bomber de 30 minutter til. Så det var en feil. Det er ingen som tror på, som har vært der. Det er ikke sant. Og måten det blir gjort på også. Sykehuset hadde jo en operativ del.
så hadde de et sted hvor menneskene sov. Eneste som ble bomba var den operative delen. Hva betyr det? Mindre folk dør. Du kan ikke starte sykehus igjen i morgen. Det kommer til å ta flere måneder å bygge opp. Det visste de.
Fordi det hadde brytt ut krig i det området her, og amerikanerne hadde blitt presset ut, alle andre stakk av, Røde Kors og WHO og FN og hele gjengen. Det eneste som var igjen, leger uten grenser. Dette er jo de litt kjent for, å drifte sykehus når det er midt i sånne situasjoner, men de har også alltid vært beskyttet. Og det jeg trodde på, var at mamma ikke fengslet meg før jeg dro, fordi hun trodde at jeg kom til å være trygg under de reglene som liksom skal være i krig. Men det stemte jo ikke.
Så når man har opplevd sånn brudd på det her, så skjønner man jo at verden er ordentlig skitten, og så skjønner du at krig er fienden. Det er ikke noe som heter fienden, på en måte. Det er ikke noe som er slemme eller snille, det er ikke noe superhelter eller villens i krig. Krig er villen. Alle andre er bare med på dette her. Og så kommer han på hvem side du står på, og hvem du heier på, på en måte, i form av hvem som defineres som det og det andre.
Og da får du jo også en stor sannhet brutt som er, vi er trygge. Det var vi jo ikke. Det var helt motsatt. Vi var bomba fordi vi var et sykehus. Så da, naturlig nok, var det naturlig for dem å spørre alle sammen, kan dere være her? Og så ekspertsene, vi som kom fra andre land, vi var jo litt sånn, å shit, er vi trygge, er vi ikke trygge? Og så sendte vi ut en undersøkelse til alle nasjonale ansatte, 2900 stykker, og spurte, ønsker dere å fortsette? Sånn.
Da fikk jeg meg en bra, hard opplevelse. Det går så ut når man forteller om det. Alle sammen, 100% av 2900 mennesker sa vi skal fortsette. Og så plutselig så slår det deg at dette er jo everyday for dem. Om folk dør på sykehuset vårt, eller om folk dør i trafikken, hvor det var mye ulykker og skytting og sånn, eller om de dør i andre områder. De bryr seg jo ikke om det. Det har vært krig i Afghanistan siden besteforeldrene var så født.
Men så sitter du som den privilegierte personen som kommer på besøk i Gåsetein og vurderer om det er farlig eller ikke farlig, og plutselig skal bry deg mer om det var fordi det var ditt syke som denne tilfelligvis ble bomba. Da skjønner du hvor privilegiert du er. Og da var det jo umulig for meg å dra hjem selvfølgelig, i en sånn type kontekst. Og man følte en enorm fellesskapsfølelse, hvor man selvfølgelig også sørget for å være trygg, så trygg man kan være. Og da fikk vi jo et kriseteam på besøk.
med psykologer og eksperter da, som skulle hjelpe oss med å håndtere dette her. Og hva sa de? Surprise, surprise. Vær åpen, snakk om det med hverandre, vær forsiktig med alkohol og de tingene der, spesielt nå i ukene som kommer, og prøv å på en måte håndtere disse utfordringene så godt dere kan, og tren litt og spis sunt, så dere får sove, ikke sant? Treff det å kunne få traumer og sånt på kvelden. Var det noen som gjorde det, tror du?
Tror ikke det. Nei. Føltes ikke sånn i hvert fall. Det er sikkert noen som gjorde det, men det føltes ikke som det var noen som gjorde det. Og da slo det meg sånn, jeg trodde det var jeg som sleit med å snakke om ting. For jeg har alltid vært den hobbypsykologen, jeg har vært den rare, jeg ble mobba for å være for feminin når jeg var ung. Så jeg var jo han som hadde masse jentevenner og alltid snakket om følelser og tøffe ting og dype ting. Det var at jeg delte ikke andre veien. Jeg var flink til å lytte. Så jeg trodde ikke dette var et samfunnsproblem. Det hadde ikke jeg fått med meg.
Da ble jeg veldig sånn, hvorfor det? Hvorfor er det så vanskelig? Da ble vi jo direkte fortalt av eksperter hva vi skulle gjøre, og så gjør vi det ikke allikevel. Vi gjorde ingen mening, i mitt litt mer logisk orienterte hodet. Da startet tanken om human aspect, for jeg er tilbake til det jeg startet med å si. Jeg følte at det var noe som manglet. Det var jo tydeligvis ikke nok at vi fikk eksperter foran oss som fortalte oss hva vi skulle gjøre. Det må noe mer til.
Da tenkte jeg sånn, jeg har jo alltid likt film som en historiefortelling. FAD og HD, så det er mye fine bøker bak der, men jeg hadde ikke lest dem. Så da tenkte jeg sånn, kanskje jeg skal lage et bibliotek hvor vi intervjuer mennesker som har stått i noe tøft, men som nå er ut av det. Som kan fortelle meg hvordan de fikk til det, og som kan reflektere litt over reisen. Og kanskje inspirere meg litt å ta tak i et par ting da. Kanskje det motiverer meg mer enn å høre noen eksperter fortelle om hva som er fasitsvaret i Godstein da.
Så der startet vi Human Aspect, og så summet jeg det litt inn i huet mitt i 7-8 måneder til. Og så startet jeg det og gikk på gata i Oslo da i 2016. Man er ikke så redd når man har ADHD, så det er en fordel. Så jeg tok meg en kamera og snakket med random strangers på gata og spurte, kan ikke du bare fortelle meg om det tøffeste du har opplevd noen gang? Til en Instagram-konto med to likes, mamma og meg selv. Er ikke det hyggelig? Og de færre, ja, jo, jo, jo, ok, vi kjører på.
Så det var starten på Human Aspect i 2016, og hvordan det henger veldig sammen med min egen historie. Så det er jo ti år siden da, nå, og snart i hvert fall. 2026 blir 10-årsjubileum, så vi er inne i vårt 10. år, det er ganske sykt å tenke på. Ja, men det er veldig inspirerende å høre på alt dette, den reisen du har vært med på, og
Det som har gitt deg inspirasjon til å starte noe så viktig og så bra. Før vi går videre, så vil jeg gjerne bare si det. Det er typisk at sånne fagpersoner som meg sier det. Men hvis du kjenner at det er triggende når Jimmy forteller her om sine selvmordstanker og sånn, så vær så snill ikke gå med de tankene alene. Du kan ringe 116 123 eller gå inn på sidemeord.no.
men bare så for å minne på det, altså, vi ser jo her, du er jo et godt eksempel på en som har hatt disse tankene, til og med har forsøkt å ta livet ditt, som nå har et fantastisk liv, så det er litt den der, det er jo en inspirasjon forhåpentligvis, for alle de som sitter der og
er på bånd da at det er mulig det blir bedre hvis du bare tillater folk å hjelpe deg og ikke sitter alene med det sånn som du gjorde da så må jeg bare si det du kan være helt sikker på at det blir annerledes for det er noen ganger vi har så behov for å si at det blir bedre også det du kan være helt sikker på som du ikke er sikker på når du står i det øyeblikket er at det kommer til å bli annerledes for du tror jo at sånn som jeg har det nå kommer det til å være for alltid er det god? oppi hodet? dette orker jeg ikke mer ikke sant?
Men det du vet, eller det vi vet, så som vi er helt enige om, det trenger vi hverken forskere eller fagpersoner, det er faktisk en sannhet. Det kommer til å blandes. Den følelsen du har nå kommer ikke å være konstant, for det er ikke mulig for oss mennesker. Så hvis du
kanskje ikke en gang tro på at det kommer til å bli bedre, men være i hvert fall helt sikker på at det kommer til å bli annerledes, og det betyr at det kommer til å være litt bedre. Det kan kanskje til og med bli litt verre, det kommer til å bli litt bedre. Men da må du slippe den sannheten om at sånn her kommer til å være faltig, for det er ikke sant, faktisk, i det hele tatt. Og det er en litt sånn morsom myte som jeg føler lever litt mye der ute nå, om selvmord.
Det er veldig mye snakk om at det er så irrasjonelt. Hvis noen gjør det som har barn, eller som aldri kunne tenke seg, så blir det sånn, herregud, hvordan kunne det skje, eller hvordan kunne det ha blitt gjort, eller ikke gjort. Det gir egentlig masse mening, fordi i hodet er man ekstremt rasjonell. Når man er i dette, så er man kanskje på sitt mest rasjonelle, men...
Du er rasjonelt oppå et veldig subjektivt kunnskapsgrunnlag. Fordi sånn som jeg føler det inni meg, det er det jeg rasjonelt prøver å finne ut hva jeg skal gjøre utifra. Det er der det skurrer. Så når man sier at man er så irrasjonelt, så bomber man. Da treffer du ikke de som står i den energien, for de føler seg som Sherlock Holmes i klarhet, på en måte. Men de glemmer at det er bygget opp på denne subjektive sausen. Så til alle dere som ...
står i den energien, så tør du å utfordre den subjektive sausen. Der skjer det mye spennende. Og da ta med deg den tanken om at hvis du skal være 100% sikker på noe, for vi kjenner jo ikke din situasjon, så hva om det blir bedre eller dårlig, det vet vi ikke, men det kommer til å bli annerledes. Og det er fascinerende hvor motiverende det er, for da blir du sånn, åja, ja, men ok, men da prøver vi litt til, ikke sant? For da finner vi ut av hva som blir annerledes, da kommer nykjærligheten litt rann inn.
Det tror jeg vil hjelpe veldig mange, og som du sa, det å passe på at når du først åpner deg, at ikke gi opp hvis det ikke helt ble hørt eller mørkt. Jeg prøvde å åpne meg mange ganger, og så følte jeg ikke at det ble hørt, så jeg lukka bare døra med en gang, spesielt hvis du kanskje aldri har gjort det før, eller mangler ord, eller føler deg litt klønte. Men husk også at de har heller kanskje aldri hørt deg snakke sånn. Så det er også litt urealistisk å tenke at
De skal forstå med en gang. Ref det du sa i sted, men kunne jo aldri tenkt det av meg. Så da må du være litt tydelig da. For at noen skal skjønne at nå mener Jimmy alvor. Nå er det ikke bare at han synes det er litt kjipt at han har fått ryggskade. Så hold ut i å prøve å åpne deg. Tror jeg også er litt fint å si. Og da hjelper det kanskje ikke med en åtte minutter samtale som verdensdagen prøvde seg på her en sønd. Men man må ha en åtte minutter samtale kanskje hver dag til man kommer til poenget. Som er at det er litt vanskeligere enn det jeg kanskje klarer å sette ord på.
Da tror jeg vi kommer langt. Og så er jo fagpersoner og alle disse tingene også alternativer man kan bygge videre på. Men pass på at du ikke sitter med deg alene. For da blir den subjektive sausen ikke utfordret. Og det er farlig. Nei, for man får jo et slags tunnelsyn, ikke sant? Hvor liksom...
Selvmord blir løsningen på alle problemene. Og det er jo ikke rart, som du sier, at det ser helt flott og fantastisk ut. Og så har det på deg skylapper, hvor du ikke ser mulighetene for at ting kan endre seg. Ting trenger ikke å se ut som de gjør akkurat nå. Men når du sitter i den følelsen, så kjennes det ut som at det aldri skal gå over. Og som at du skal ha det resten av livet. Og det er jo ikke sant, som du sier.
Men tilbake til deg da, da du var 13, eller kanskje lenger tilbake. Når du nå som den voksne deg ser tilbake på det, hva er det som gjorde da at du opplevde å ikke ha noe særlig verdi? For hvis jeg har forstått det riktig, så var det kanskje litt det det handlet om. Jeg følte at det var ikke plass til meg, til den jeg var.
Og som jeg sa, den jeg var da, den gangen, var nok en gutt som sto litt i begge energier. Jeg var ikke...
Den stereotype gutten på den lille bygda jeg kom fra, som bare skulle på en måte skrike og være tøff og slite på skolen og være fysisk. Jeg var også en som syntes det var interessant å kjenne på følelsespektret. Jeg hadde jo kommet litt skjevt inn i verden med en far som ikke ville ha noe med meg å gjøre, og så hadde jeg plutselig fått en stefar som ville ha noe med meg å gjøre. Så det positive og negative ble spilt inn, men det var veldig store ting som du må forholde deg til.
Så var det en bestefar som ikke nødvendigvis ville ha noe med deg å gjøre, eller som var for hard, og så blir det litt mange sånne arenaer som avviser, tar imot, avviser, tar imot, avviser, og så skjønner du ikke helt hva det dreier seg om. Hvorfor ble jeg avvist, og hvorfor ble jeg tatt imot? Jeg skjønte jo ikke logikken her.
For barn tar jo det veldig personlig, ikke sant? Det handler om deg, selv om pappaen din, han biologiske, kanskje ikke kjente deg litt en gang, og det handler jo ikke om deg i det hele tatt, det handler jo selvfølgelig om han. Men som barn så vet man jo ikke det, man tar det jo personlig, man tenker at det er meg det er noe galt med, pappa vil ikke ha noe med meg å gjøre, og så tenker jeg at det er undervurdert hvor viktig pappa er, uansett hvor...
dårlig pappa man har, eller hvem denne pappaen er, så er det noe med den relasjonen da. Uansett så er den så viktig da. Så er det viktig å snakke om det, og dette blir etterpå klokskapens navn, men det som blir vanskelig da, noe som blir vanskelig for meg, som jeg tror mange andre opplever også, da hadde jeg jo fått en pappa som var helt nydelig, som tok meg imot, som er min pappa. Du hadde jo en farsfigur som var rålet. Han er min pappa, det kommer han alltid til å være.
Og så blir litt sånn utfordringen da at søsteren min som kom inn etter her, som har sin mamma og pappa hjemme. De er hjemme, familien er gud, de holder sammen, det er kjærlighet, det er all is good. Jeg vokser opp i samme familie, men ikke med samme kontekst inne i hodet mitt. For jeg har jo en til, og han er ikke gud.
Så selv om jeg begynte å være hos han i helgene, så var det fortsatt ikke guttansleit med rusen, alkoholen, fortsatt opplevde ting du ikke burde oppleve, ikke sant? Bare med den manglende, kunne holde ordet sitt. Plutselig ble jeg ruset, vekte meg på natta, plutselig skjedde ting, kom jeg hjem. Sånn utrygghet da, virkelig? Ja, sterke utrygghet. Og etter hvert litt psykologiske situasjoner som du ikke skal oppleve, og psykologiske
abuse da, på en måte som blir dette her og at du skulle komme til konfirmasjonen og så kommer du to dager etterpå med gaver ting som du ikke burde ta med deg, og så plutselig så hans far igjen, bodde jo bare i nabobygda, mens min far bodde på andre siden av fjorden på en måte, så han så jeg ikke i butikken på en måte og etter at bestemor døde av kreften da jeg var liten som var en som embracea meg selv om faren min ikke gjorde det
Var det mammaen til pappaen din? Mammaen hans, ja. Og da plutselig ble bestefaren såpass druknet i sorg at han ville ikke ha noe med noen å gjøre heller. Så da hadde du blitt avvist av en til, uten at du hadde gjort noen ting. Og nå er man plutselig kanskje 11 da, når hun døde.
Så nå var det litt mange her. Og så faren til mamma også, som var jo han de flykta fra, som hadde sine problemer, når du var og besøkte han. Det eneste som ble speilet tilbake da, at du måtte være steintøff og kul og spise løk rett på brødskiva og liksom. Og han trønder, så var det for jeg la om. Men det passet jo ikke meg igjen, som jeg sa. Jeg hadde denne dualismen, som kanskje er mye mer populært nå da, at menn skal være litt i kontakt med to sider.
som gjorde at det var ikke plass til meg på skolen. Jeg ble mobba når jeg prøvde å være dualistisk der. Jeg ble rejectet av noen i familien og ble anerkjent av andre. Jeg skjønte ingenting. Jeg var kjempeforvirret. Ja, ikke sant? Så du ble jo forlatt av personer som var viktige for deg i livet ditt. Jeg var embracet av andre som var viktige i livet mitt. Så igjen, det gjør det jo nesten en av verre. Jeg skjønte jo at... Og jeg ble fortalt også at jeg var heldig.
Og, Ref, deg som fagperson, når det blir fortalt hele tiden at du skal være heldig, Ref, sånn som mange med multikulturell bakgrunn, eller flyktbakgrunn som kommer til Norge, blir hele tiden speilet at du skal være så heldig. Du er så heldig fordi du har kommet til et land som ikke har krig, til et land dit, til et land at. Ja, du skal være takknemlig for det du har da. Ja, og så føler du ikke det. Nei. For mange av de savner jo hjemme. Jeg savna noe annet. Så du står plutselig i en følelse hvor du blir fornektet å føle det du føler.
Og som voksen så kan du kanskje rasjonalisere og si samfunnet er idiot og jeg får lov å føle som jeg vil. Men som barn og som tenåring
Jeg følte at jeg ikke fikk lov å føle, og da føler du erget at du kan ikke dele det heller. De menneskene som speiler at du skal være heldig eller takknemlig, det er jo ikke de du går og snakker med og sier «Nei, du tar feil». Jeg er ikke takknemlig. Jeg føler faktisk sorg eller savn. Og da kan man jo skamme seg litt for å ha de følelsene også. Da tenker jeg at «Nei, men jeg får ikke lov til å ha det sånn, for jeg burde egentlig være takknemlig. Jeg burde være glad». Og det er mange som er ganske deprimerte også, som synes det er veldig vanskelig. «Ja, men jeg har jo en familie som er glad i meg. Jeg har en jobb jeg liker».
og alt er egentlig tilrettelagt til at jeg skal være lykkelig og glad, men så er jeg ikke det. Så da blir det en sånn skam over det hele tatt, kjenne på de følelsene, for det er de følelsene feil, og det er det meg det er noe galt med. Jeg har ikke rett til å ha det sånn, da. Da føler du jo at du er malfunction. Det funker ikke som jeg skal. Disse tingene burde tilsi at jeg er takknemlig, eller burde være det. Jeg føler ikke takknemlighet. Som du sier, det er noe gærent. Det er noe skur i kablene, på en måte.
Og så sitter du igjen da, som 13-åring i tilfellet mitt, og som jeg sier, når mamma da ble syk, som gjør jo at hun måtte konsentrere seg om det, og familien litt rundt også måtte konsentrere seg om det. Det var alvorlig, i hvert fall i stund så trodde vi det var veldig alvorlig, og da mister du på en måte litt sånn siste oppmerksomheten, og
da blir det jo litt vanskeligere hjemme også, da blir det frustrasjon og frykt og ting fra henne som kanskje blir speilet mot en litt sånn kranglete tenåring som egentlig sliter masse, og så ble det krangling mellom meg og mamma, og jeg følte meg veldig sånn, igjen, tenåring skal huske litt fra, men da ble det igjen at du ikke er bra nok, fordi jeg prøvde veldig godt å ikke være i veien,
Så fikk jeg det ikke til, følte jeg da. Men igjen i forhold til mange andre tenninger, jeg var aldri ute, jeg drakk ikke alkohol, jeg snuset ikke, jeg røk ikke, altså jeg gjorde jo ingenting gærent. Men likevel ble jeg møtt, og jeg emosjonelt opplevde det som at jeg gjorde noe gærent hele tiden. Om det var at jeg glemte tre brødsmøler, selv om jeg hadde vasket hele benken, eller om at jeg hadde litt for høy lyd når jeg så film. Og når du har det sånn inni deg, det som de kanskje ser på som småting,
Og en annen kompis min, ikke brudsam, gikk jo rett inn i sjela mi. Se der, du får ikke til. Det er ikke bra nok. Fordi du kanskje ikke hadde den grunnmuren da, så de tingene som for andre ble litt sånn, jeg bryr meg ikke om det. Det tok du veldig inn da, følelsesmessig. Og da til slutt så koker det over til det jeg sa i sted, veldig subjektivt grunnlag på hvorfor
Logikken på toppen tilsier «Alle får det bedre uten meg». Det var jo det jeg tenkte. Alle får det bedre uten meg. Mamma får det bedre uten meg. Da slipper hun å kjefte hele tiden på det som hører. Til og med bestemor, som på en måte virkelig var den som jeg var nærmest på den tiden der, og onkel også kanskje, som jeg var litt ekstra nærmere på den tiden der, følte de får det bedre uten meg. Da trenger ikke onkel å passe på meg i friminuten da han var vaktmester på ungdomsskolen. Da trenger ikke han passe på meg når jeg kommer. Det er jo sikkert bare mas.
Jeg trenger ikke best med å være bekymret. Så finner du på sånne rare, veldig logiske grunner, men oppå et helt subjektivt grøt av et grunnlag. Og til slutt så blir bare sannheten som du sier som går på repeat, bedre uten meg. Og til slutt så begynner man da å fantasere og tenke ut hva man skal gjøre, og så ender man opp med å gjøre noe. Hvis man da har et ekstra emosjonelt øyeblikk, og det som utløser det kan jo være småting. Det kan være en jente på skolen som du likte som
Det husker jeg ikke, hva som utløste det. Men jeg bare husker den følelsen hvor man sitter der alene, og så bedre uten meg. Ja, og det er jo det som veldig ofte står i selvmordsbrev. At dere er bedre tjent uten meg, eller dere får det bedre uten meg. Selv barna da, ikke sant? Som vi sier, eller kona, eller... Det har jo aldri handlet om at de ikke har vist kjærlighet, eller vært kjærlig. Det handler om, som du sier, at den personen føler at de ikke får til det de ønsker å få til. De blir speilet som at det ikke er plass. Og da bruker de av.
Men hva er det du hadde trengt da, tror du? Det er jo veldig vanskelig å vite hva behovet var å bli sett på mange måter. Du ble jo mye overlatt til deg selv. Men hvordan skal man da, hvis du skal gi noe råd til andre rundt som har en 13-åring som sliter, hva trenger den personen da, tror du? Jeg tror det er viktig å
Hvis vi sitter igjen, dette er etterpå kolosskapens navn, men hvis man ser tilbake på disse tingene, så er det jo mange tegn her til hvis du opplever at din far ikke er til stede, og så har du kanskje søsken hvor familien er sammensatt, eller motsatt at du vokser opp alene med mamma, hvor det er noe der som ikke følger det som kanskje er den underbevisste forventningen, hvis du ser på popkultur eller drømmen da.
Da er det lurt å ikke underadressere det. Du trenger ikke lage et problem av det heller, men når du begynner å se at barnet ditt agerer, at det skjer noe her, det er noe som ikke er som det skal, det er noe som er ulogisk for deg som foreldre når du ser på det, du burde ikke reagere så stert på noe. For eksempel hvis du gir en korreksjon på rydding av rom, så kommer det en veldig hard reaksjon. Utforsk det litt.
For det er veldig sjelden barn har overdrevne reaksjoner. Barn er jo fantastisk intuitive, så når de reagerer så er det mye sunnere enn oss voksne. De får jo faktisk uttrykk for følelsene sine, de bare har kanskje ikke funnet mange ord på det. Men jeg føler veldig mange voksne er litt for flinke til, og spesielt nå hvor vi alle har dårlig tid og løper rundt halvåret, så ser vi kanskje ikke barna så mye heller. Til å bare, ja nei, det kan ikke være noe.
Det er bare en fase. Hvor mange ganger hører du ikke det? Ja, men er det egentlig en fase? Nå utforsk det litt, uten å overproblematisere det, og tør da stille spørsmål. Hva hadde jeg blitt stilt spørsmål? Og hvis de hadde kanskje passet på at ikke overdrevent fortelle et narrativ til barnet ditt. Ikke si til barnet ditt at de skal være så fryktelig takknemlige.
Takknemlighetsfølelse er en genuin, autentisk følelse. Den skal komme, den. Som et resultat av noe. Det er ikke noe du skal bli fortalt at du skal føle. Det er jo ikke sånn det fungerer. Så da tror jeg det hadde vært litt sundere. Også da utforske de gode følelsene. For hvis du ser at barnet ditt sliter, men du ser at de smiler, hjelp til å forsterke det også. Og når du da skjønte at barnet blir mobba eller er utenfor, eller ikke sant?
Det er også litt viktig å ta tak i, på et eller annet vis. Det må man ta på alvor, for får det lov å fortsette for lenge, som det gjerne gjør for mange av oss, i årevis, så kommer det til å sette ganske dype spor, som for noen går greit, og de kan håndtere som voksen, men for veldig, veldig, veldig mange,
så blir det en litt sånn unødvendig ting som de må drasse med seg og kanskje bruke fem til ti år på å rydde opp i når de blir vokse, som de ikke hadde trengt hvis det ble håndtert litt mer. Så jeg tror mye ligger der, og det ultimate svaret er tilbring tid med barnet ditt, for da vil det komme opp.
tenker jeg. Det er nok hovedproblemet i dag, at jeg tilbrakte ikke nok tid med foreldrene mine på den tiden her, fordi de strevde å gjøre sitt beste for å få ting til å gå rundt, til at det var naturlig at det kom opp. Ja, for hvis du hadde vært med en voksen da, som var åpen og nysgjerrig,
og hadde tid og kapasitet til å ta imot det du eventuelt hadde. Fordi du hadde jo ikke ordene for dette her da du var 13, det er det jo ingen 13-åringer som har. Ofte så trenger man jo å være såpass nysgjerrig at man spør om ting, og kanskje tilby noen ord, og så er det lettere for den 13-åringen å si at «Nei, nei, det er ikke sånn det er».
og så kanskje komme med noe enn at du bare forteller hvordan har du det så er det ikke alltid så lett for de å komme med det på et eller annet vis men si hva du legger merke til nå ser jeg at du fikk en veldig sterk reaksjon her og jeg opplevde kanskje ikke at
Det var noen grunn til det, men hva handler dette om for deg? Hva skjer egentlig? For det er jo gjerne ting som kanskje har bygget seg opp. Når et barn er sint eller trassig, eller det mange voksne kanskje tenker at det er litt sånn, nå er det vanskelig. Det handler jo om noe, det er jo noe som ligger under der, som ikke nødvendigvis handler om den situasjonen, eller
Det er jo uttrykk for noe som du sier, at der er det et eller annet. Nå skjedde det noe, og så er spørsmålet, hva handler dette om? Spesielt når det er overreaksjon. Hvis du opplever det som en overreaksjon, så er det noe. Det er det jeg sier, barn har ikke overreaksjoner. Det er et voksenord, det er noe vi har funnet på. Det betyr bare at du opplever situasjonen som ikke er verdig for den reaksjonen du ser. Men du kommer jo inn i en situasjon, spesielt da, hvor er barna mest? På skolen.
Der får vi mye feedback fra lærere og elevsamtaler og alt dette. Jeg husker det som et mareritt. Jeg visste jo hva som kom til å skje. Det er lite sted i tillegg. Når hun kommer, så visste jeg at nå blir det fem minutter om hvor smart jeg er i den forstanden at potensialet er der, men 40 minutter om hvor vanskelig jeg er.
Det er hele samtalen. Så sitter du der ved siden av og hører en voksen snakke til dine voksne om deg i tredje person, akkurat som du ikke eksisterer. Det er en absurd umagelig følelse å sitte der. Og du føler at det er ingen rom for å forsvare deg. Det er ikke tiden for å forsvare deg heller. Du vet jo at hvis jeg prøver å putte offerrolleenergi nå, eller motstand,
så blir det jo verre på en måte. Da kommer du imot og sier, ja, se der, ikke sant, problemvarene, nå reagerer han, nå blir han sint, nå går han ut. Sånne ting som jeg kunne finne på å gjøre i klasserommet da, hvis jeg følte meg urettferdig behandlet, eller jeg følte andre var det. Så igjen, når du får den innsikten, husk at det kun er et lite utsnitt fra en annen voksenperson. Ikke ta det som sannhet.
men brukte som grunnlag til samtale. Spør da barnet ditt igjen, du må ha en viss alder her da, men spør barnet ditt og si «Jeg så kanskje at du reagerte litt på når læreren din sa det her om deg. Hva var det som gjorde at du reagerte? Så kanskje at du følte det var litt ureferdig. Hva ligger bak det? Hva er din side av saken?» Bare det å skape en dialog rundt det, så kan det kanskje for eksempel dukke opp «Nei, jeg blir egentlig mobba».
Så når jeg da, så har jeg en energi inni meg som jeg ikke klarer å kontrollere. Så når hun læreren sier det, så mister jeg det. Så handler det egentlig kanskje ikke om læreren i det hele tatt. Kanskje det handler om mobbingen, eller at du gruer deg til friminutt. Du prøver å få timen til å være lenger, eller hva det er. Jeg endte opp med å lage masse kaos, fordi da ble jeg tatt inn, satt på rektors kontor,
Bedre å sitte der enn å være ute i friminuttet? Og tryggere det. Jeg sier ikke at jeg tenkte på dette bevisst når jeg var barn, men når jeg ser tilbake på det, så blir jeg sånn... Det kan gi mening, det. Barn må jo bare gjøre det som funker for dem, og det er ikke alltid noen veldig rasjonelle tanker rundt det. Det er jo som man sier, en del barn som...
lager mye ablegøyer, og det er mye styr rundt, det er jo en grunn til det. Og det handler jo ikke om at de ønsker å være vanskelig, det er jo aldri det. Det er jo noe med det å bli sett og anerkjent og likt, og liksom de gjør det som fungerer der og da, og så er det jo ikke sånn at barn tenker langsitt i konsekvenser av ting på samme måte som vi gjør. Det har vi jo ikke hjemme til, når man har barn. Og Riff, det er du som også har turt å utfordre den medisinske modellen litt, Rann, da.
Alle barn kan ikke ha DHD. På Island er det vel en av fire som har diagnosen. Husk nå at det handler jo om symptomer.
hele grunnen til at alle disse diagnosene finnes er jo fordi at noen skulle koble de til enten mestringsstrategier i det kognitive verden, eller drugs som koster penger, medisiner. Så la oss tørre, og før vi som foreldre nå plasserer den merkelappen, for da får vi litt rettigheter og litt sånn lettere kart å håndtere, la oss passe på at du ikke gjør det på vegne av barnet ditt nå, og tørre
Tør å utfordre det litt. Fokuser på symptomene. Hva er det som ligger her? Hva er denne uroen, manglende fokuset, overenergien, vanskeligheten med å håndtere følelser, for eksempel, sånn som jeg hadde masse av? Det var ikke noe tvil i havet om at jeg passet inn i alle voksne om jeg hadde hatt det da jeg var barn. Om jeg har det, har det, eller ikke, med eller uten diagnosen, er ikke så relevant, men jeg ble jo ikke møtt godt, uansett om jeg hadde den eller ikke.
For det er jo det det faktisk handler om i The End of the Day. Og lenge før man burde prøve medisiner, så burde man i hvert fall ha prøvd de andre tingene. Som er jo det som hjalp meg enormt når jeg overlevde det forsøket. Og plutselig ble det sånn, shit, hvis jeg skal inn på idrettslinja, så må jeg ha over 5,3 snitt.
Det var ikke så lett, på en måte, for meg. Så da tenkte jeg sånn, ok, da må jeg finne ut av dette her. Og denne prosessen gjorde jeg alene, nå sier jeg ikke at alle skal ha høyt snitt, men poenget var at jeg forbedret meg veldig. Og det kan alle gjøre, uansett om de starter på to i snitt og skal opp til tre og en halv eller fire, ikke sant? Og da ble jeg sånn, hvis jeg sitter bak, som var det jeg satt, for jeg var en av de kule, ikke sant, som lagde bråk og kaos, så får jeg ikke med meg noen ting.
igjen, ADHD-trekk, fordi alt som skjer av energi rundt deg, klarer du ikke å stenge ut sånn som andre som har litt sånn, kan zoome inn på hva læreren sier. Så jeg må sitte foran. Satt jeg foran, så klarte jeg å få med hva læreren sa, uten å bli forstyrret. Fint, steg igjen. Jeg var sånn, jeg klarer ikke å lese disse bøkene, uansett om jeg får kjeft eller ikke hjemme, til å lese de, men jeg er veldig god til å skrive og lytte samtidig.
En trait av hva det hadde. Så jeg satt og lagde notater, tittet ikke nødvendigvis masse på læreren, etter hvert begynte læreren å skjønne det også, for jeg fikk gode karakterer, så kjeftet jeg ikke på meg lenger, for at jeg ikke tittet på dem, og så skrev jeg notater. Fordi da lærte jeg jo, da trengte jeg ikke å lese boka, da kunne jeg slå opp i boka, hvis det var småting jeg måtte plassere, men jeg hadde aldri klart å lese kapitler på kapitler, det var jeg ikke i stand til, jeg klarte ikke å holde konstruasjon.
Og sakte men sikkert så fikk jeg liksom justert disse tingene. Og det var på skolen. Men den andre tingen, jeg må justere uroen. Kaos i meg. Jeg skjønte jeg kan ikke ha det sånn som det her, for da ender jeg opp med å faktisk lykkes neste gang. Så da tenkte jeg, ok, sukker og den biten som jeg følte gjorde meg veldig gira. Det må jeg begrense litt av.
Og så må jeg være veldig aktiv. Jeg må få energien ut. Ellers får jeg jo ikke sove når jeg legger meg ned. Igjen, alle disse tingene er jo nå råd som ligger ute på ADHD Norge og som fagpersoner gir på ADHD. Det var litt tilfeldig at jeg hacka ut det på egenhånd. Men sørg for at du prøver disse tingene. Juster kosten. Sørg for at barnet er aktivt, slik at de får sove. For de sover, da begynner vi å snakke. Da kan du få dramatiske endringer i kognitiv kapasitet. Og snakk med læreren.
utfordre barnet ditt med for eksempel lærer du bedre hvis du tar notater får du med deg ting hvis du sitter bakerst eller burde du kanskje sitte foran og guide barnet ditt til å finne ut av det selv og føle på en følelse som er sånn jeg er ikke dum, jeg får faktisk til ja ok, du får til medium pluss men medium pluss er god stemning hvis du egentlig er i bånd så da skaper det en følelse og noe å strekke seg imot som gjorde det mye lettere for meg
Da kan det hende at alle disse symptomene er veldig mye svakere. Da kan det hende at du ikke trenger den diagnosen, selv om du kanskje har den når det er kaos i livet ditt, og du ikke gjør alle disse tingene. Det tror jeg gjør ting litt enklere, fordi det handler om følelsen av mestring for barnet ditt. Når det gjelder barn og diagnose med ADHD, så føler jeg veldig ofte at det er drevet av foreldrene. Det er jo ikke sånn at barnet sitter og det jeg har mest lyst på i bursdag i dag er en diagnose.
Det er det jo ikke. Så la oss være litt flinkere nå at vi går kollektivt i møte med dette her, og sørger for at vi backer og støtter barna våre til å komme igjennom disse tingene. Og så de som blir igjen, og står igjen, og trenger medisiner og disse tingene som har prøvd alt annet, og det funker ikke, det er noe helt annet. Og da blir det litt sånn ryddere på toppen.
Da blir det litt plass til de som også har et voldsomt strev i dette her. Sånn at ikke vi som har et mediumstrev driver og spiser opp plassen til alle de som faktisk trenger ekstra oppfølging. Det synes jeg også er litt viktig. Jeg synes hele denne debatten ble litt sånn tåket. Det er litt for mange populister som hopper inn i denne ADHD-debatten. Nå har vi Kave, og så krangler de med psykiaterforeningen. Så sitter jeg på siden av og tenker sånn «Dere er voksne altså».
Dere skjønner ikke konsekvensen av det dere driver å kåle med nå. Nå gjør dere folk sinne på alle sider. Dere gjør de som vil beskytte diagnosen sin og føler de virkelig har et strev og har fått masse hjelp med dette, de blir sinne. Og alle de på andre siden som er frustrert over at det er for mange som får diagnosen, de blir sinne. Kan dere ikke bare slutte liksom? Slik at vi kan få lov å håndtere dette som voksne da, tenker jeg. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min.
Hvis det gjelder deg, hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube, eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser, kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret.
Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte. Jo, jeg tenker jo det at vi må jo være voksne og skjønne det at ting er ikke så svart-hvit. For noen så fungerer medisiner, for andre ikke. Og jeg tenker jo det at medisiner bør jo være siste utvei når det kommer til barn og ungdom.
For det er jo faktisk amfetamin-lignende stoffer vi gir dem. Og hvis man kan unngå det, så er jo det det aller beste, tenker jeg. Men det er jo sikkert uenigheter der også. Men det jeg også tenker litt på, er jo at du var jo også kanskje litt traumatisert etter en del erfaringer du hadde knyttet til alkohol og rus og sinte voksne og sånne ting.
Og et barn som har ADHD, og et barn som har en traumelidelse, de oppfører seg ofte ganske likt. Så vi må ikke undervurdere affektene,
at en sånn grunnleggende utrygghet og uro kan gi konsentrasjonsproblemer, kan gi en del problemer med å mestre følelsene sine og regulere følelsene sine, kan gi akkurat de samme symptomene som et barn som
har en mer medfødt, neuroatypisk fungering. Og så utvikler jo nervesystemet seg gjennom oppveksten, basert på de erfaringene det barna har inne i verden. Så det er jo noe med det å ha to tanker i hodet samtidig, og ikke bare putte det barnet i en bås for tidlig, og se litt hvordan har dette barnet det.
er det utrygt, så må vi få det barnet mer trygt da. Og så trenger det ikke være sånne veldig tydelige traumer heller, for folk tenker jo det at et barn som blir utsatt for vold og sånn, det er jo helt opplagt at det er ikke bra, men
Men det at foreldrene er litt sånn sinte, eller bare den trusselen om at nå kan det skje noe, nå har ikke jeg kontroll over situasjonen. Avvisning, som du sa. Avvisning, ja. At de har det psykisk vanskelig, at de er emosjonelt ikke det stedet. Det er jo tusen små ting som kan skape disse mikrotraumene, som over tid, og vi er forskjellige, noen håndterer jo store traumer,
Og det går greit med de. Og andre syns mindre traumer er helt uhåndterbart. Det er jo like subjektivt det som alt annet. Og litt sånn som du sier,
La oss si da at noen faktisk er født forskjellig. Surprise, surprise, det er vi. Ja, vi er jo født forskjellig. Så det er jo endelig, nå snakker man om ting på et spektrum, ikke sant? Sånn at vi alle liksom lever på både autismespektret og ad-hode-spektret, og så er spørsmålet liksom, er du der hvor dette ikke skaper noe som helst utfordring, og du er ansett som normen der hvor det er flest?
Eller er du så langt ute på spektret at du er en minoritet? Du er av en, som du sier, neurodivergent. Du er litt neurologisk annerledes. Det er ikke noe tvil om at jeg er det. Men om det da skal labels eller ikke, det er jo mye mer spennende samtale. Fordi hvis det da er medfødt og har blitt forverret av traumer, eller om det bare er fra traumene, og det nå har blitt sånn i din utvikling som barn,
Så sitter vi jo litt igjen med samme svaret. Det er symptomene som er viktig. Og så gjør vi det vi kan for å prøve å håndtere de først, og så ser du hva du sitter igjen med. Det er jo sånn vi burde håndtere alle andre ting også. Du tar jo og sjekker at det blir litt roligere og konteksten rundt, og du utforsker den før vi nå bare, å nei, det er det. Steng, gå videre i livet. For det har også store konsekvenser å gi en så hard label til et barn og til en tenåring.
Det å ha den merkelappen på seg, det kan være veldig ivaretagende for noen, ikke sant? Å tenke at ok, men jeg har ADHD, så derfor synes jeg disse tingene er vanskeligere. Sånn at det handler ikke om at jeg er vanskelig å ha med å gjøre, eller at jeg ikke får til ting fordi jeg er uskikkelig, eller noe sånt. Men på en annen side så kan den...
merkelappen, kanskje også skape en del skam, bare sånn det er noe galt med meg, jeg har dette her og det er ikke noe jeg kan gjøre noe med og jeg kan ikke liksom det er bare sånn jeg er, og så blir man litt kanskje litt et offer også og så skal man på en måte, hver gang man gjør noe så skylder man på det så du kan havne i to ulike grøfter
Så det er jo veldig individuelt hva det trenger barnet å få den diagnosen. Og måten den blir gitt på, måten det blir forklart på, og måten de rundt forstår det, har jo også ganske mye å si for hvordan det barnet har det med den diagnosen også. Nå er du inne på hovedproblemet. Sannsynligheten for at alle de ulike faktorene som du peker på nå ender bra, er veldig lav.
så kan vi ikke da heller gå about it på en helt annen måte, at det du forklarte nå er voksenord. Det er ikke sånn barn ser det. Det er ikke sånn at et barn får en diagnose og nå tenker at livet er bedre. De får en forklaring.
Og om den forklaringen er en label med masse attributter utenpå, eller om den forklaringen er symptomer, eller om den forklaringen bare er her er de trekkene du har som menneske. Igjen hvis vi snakker om autistiske trekk for eksempel, så må du jo ikke få labelen
som barn for å få en forklaring. Du kan forklare at du har dette trekket, konsentrasjonen er du ekstra god på inn i noe, eller i mitt tilfelle ekstra vanskelig, og så begynner du å få forklaringer på at det er ikke noe galt med deg. Du er bare en minoritet i form av hvordan hjernen din fungerer akkurat nå.
Her er noen knep som kan gjøre at du i en kontekst hvor vi må være så normative, som på skolen, hvor det blir veldig tydelig hvis du lever i utkanten, det er jo det det handler om. Det er derfor du trenger mestringsstrategier.
Hvis vi ikke var pakket inn på skolen og følte oss andres, så hadde ingen brydd seg. Da hadde man bare vært som vår. Før man hadde skoler i det hele tatt, så var man bare med på å jobbe sammen med de voksne og kunne jo være akkurat den du var og trengte ikke være noe stort problem. Men nå skal alle sitte stille og oppføre seg likt og være lydige og flinke.
Og da er det jo ikke alle som passer inn i det, og noen barn trenger å være aktive og leke kanskje litt lenger.
der er vi forskjellige, og da sier jo skolesystemet at man skal jo prøve å tilpasse det, men jeg tror kanskje det er litt vanskelig når det er veldig mange barns hensyn som må tas. Du er en lærer på 25-30 elever, lykke til da. Vanlige foreldre sliter jo med en eller to unger, så skal du passe på 30, dette går jo ikke. Og så skal du i tillegg differensiere, tilpasse ulik til alle i samme klasser, og nei, slutt da.
Så vi har altså lagt prismisser som ikke funker. Så det er jo der man også kanskje må tørre å titte litt på det, som du sier. Og så har man ikke tatt på alvor de to nye innsiktene som har kommet nå, med at dere kvinners på en måte første overgang inn i tenårene, som menstruasjon og disse type tingene, hormonendringer, kommer tidligere enn noen gang, og gutter senere enn noen gang. Kjempeproblematisk!
Det vil si at gapet mellom gutter og jenter har økt, rent sånn biologisk. Dette er problematisk, dette har vi ikke adressert engang. Og likevel så går vi i samme klasse. Vi har ikke tørt å åpne boksen engang. Vi må tenke at kanskje vi skal gå et år tidligere, et senere, og heller ta det igjen. Man har ikke klart å tenke at det er mulig å gjøre endringer her som kan gjøre det enklere. Og da lager du
Veldig uggende forhold altså. Og når vi nå ser at det er veldig mye sinte gutter der ute som sliter, og mange om igjen ref-adhd-diskusjoner, det er jo med en forlengelse av den diskusjonen, så adresserer vi det ikke. Og når vi voksne ikke adresserer ting, og tørrer å stille ordentlige voksen spørsmål, og utfordre systemene våre og si «Er dette tjenestet nyttig nå for de endringene vi har sett?»,
Eller er det bare at vi må tvinge det gjennom? Fordi begge strategier kan gå. En tøff tenåringstid må du tvinge deg gjennom, og så blir det bedre. Det vet vi. Men er dette noe litt annet? Og i tillegg med mobiler, trefte og konsentrasjonsvansker, ikke kom og fortell meg at en fagperson kan med hånda på hjertet si at de klarer å evaluere konsentrasjonsevnen til en 15-åring i dagens digitale verden. Da lyver du. Fordi
da må du forstå hvordan de bruker digitale medier. Det kan fullstendig ødelegge konsentrasjonshemden og ha ingenting med det å gjøre. Nei.
Det er jo veldig skummelt. Bare det barn som ser på de seriene hvor ting går så sinnssykt fort, som trigger egentlig alarmen i hjernen til disse barna. Det er masse farger, masse stimuli. Det blir jo overstimulert av en del av de der
filmene de ser på og det tenker jeg det gjør noe med utviklingen av nervesystemet til disse barna så vi må ikke undervurdere muligheten for at det å se på en del av de tingene barn ser på at det påvirker egentlig hele konsentrasjonen og utviklingen av den opp igjennom selvsagt, bare spørre en lærer det hvordan er det nå i forhold til for ti år siden?
Vi så Pearl Harbor på skolen. Det er en to og en halv times film uten pause.
Det går ikke nå. Så man må også ta inn at det har skjedd noe her, og så tørre å ta den voksne samtalen. Som vi sier, og igjen da, nervesystemet, sånn som du sier, hva skjer når man holder på sånn? Jeg hadde en helt nydelig, dypte forklaring, nettopp i hverdagsvikken, hvor vi hadde overlegen på Ullevål, som jeg har jobbet med i 20 år, en sånn superpositiv nør på nervesystemet. Elskende lærer noe som hjelper meg å plassere den siste forklaringen som jeg trengte på nå.
Og da sa han jo også at veldig mange av oss glemmer at når vi, som du sier, hele tiden trigger alarmberedskapen, så er jo den pådelen, altså den sympatiske delen av nærmestsystemet, er på. Den er jo der for at vi skal hente ut kapasiteten vi har og få til noe. Det er energipomper liksom, som trigger det da. Fortak i energien. Og det er jo det som kanskje er den store misforståelsen her, er at når det blir overbelastet hele tiden,
så sier det seg selv hva som skjer hvis noe er på hele tiden. Til slutt så begynner det å malfunction. Det begynner å slutte å fungere. Fordi den andre flyten som er ment til å balansere det, parasympatiske hviledelen, den er ikke på nok til at den aktive får hvile. Og det er der vi har bomannet, føler jeg. Fordi vi snakker som om at det er mulig for et menneske å ikke ha energi. Eller en tenåring. Vi er 24-timers vesener. Hvis du sover og spiser mat, så har du energi.
Det er ikke sånn det funker. Du kan ikke våkne opp som en 15-åring og ikke ha energi hvis det ikke har skjedd noe dramatisk. Men du kan våkne opp som 15-åring, eller som 35-åring for den saken selv, og ha et sympatisk nervesystem som ikke funker. Og da får du ikke tak i energien.
Det er en helt annen ting å fortelle seg selv. For da forteller du ikke til deg selv, som han sa, at du ikke stoler på deg selv. Hvis du sier «jeg har ikke energi», da sier du egentlig underbevist at det er noe galt med meg, reft det du sa. Men hvis du sier «nå har jeg overbelastet stressesømmet mitt, så nå får jeg ikke tak i energien», det er en helt annen setning. For da sier du bare at «nå må jeg hvile litt mer».
Og så skrur det seg på igjen. Fordi det gjør det. Dette er jo sånn det fungerer. Og plutselig er det ikke en så langsiktig ting. Vi vet at det er mange som sliter med å få barna sine tilbake på skolen, eller å få barna sine til å ønske å gjøre noe. Det henger jo sammen med det du sier, den ekstreme overstimuleringen av nervesystemet. Om det er sosiale medier, eller om det er YouTube, eller gaming, eller skolesituasjonen. Fordi de er redde, sånn som jeg var. Det er litt semsjemt.
Nervesystemet ditt fører ikke logg på om det er sosiale medier, eller om det er fordi du er utrygg hjemme eller på skolen. Den er enten på, eller så er den litt av og på, som den helst skal være. Og der tror jeg at den bitte lille innsikten der kan gjøre det veldig mye lettere for foreldre
Både for seg selv, og ikke være redd for at det er noe galt med barnet ditt. Du får ikke utbrent 14-åring, det finnes ikke. Da må man også tørre å si, da er det noe med måten barnet mitt lever på, som gjør at det er for mye på i nervesystemet her. Så må du finne ut av hva det er, og så må du hjelpe barnet ditt til å skru på flyten. Så kan du da stole på at barnet ditt kommer til å håndtere hva noe endelig står i veldig mye bedre.
enn hvis denne her går og overfunksjonerer hele tiden, fordi da går det også ut ved søvnen, ikke sant? Surprise, surprise. Som gjør at da er det ordentlig katastrofe. Ganske fort. Og hvis du plutselig nå tar munnen din til en fagperson, etter, som i mitt tilfelle da, si det var ti år da,
I utfordringer og alarmberedskap. Og dette var jo ikke sosiale medier sin skyld. Og så var det litt gaming du rømte inn i og litt inntrykk og litt andre ting som gjorde at jeg vilte ikke så mye. Han har jo så mye energi. Han hadde hodungen, så han trenger jo ikke ville. Surprise, surprise. Ta med meg da til fagpersonen. Da slår du høyt da. På alle skaller.
Sover ikke, veldig urolig, masse trøbbel på skolen, får ikke dette til, klarer ikke å konsentrere seg, skravler hele tiden, funker bra på podcast, ikke så mye på skolen, lager kaos. Da har du tikka av tusen ting allerede, ikke sant? Nå er det veldig lett å bli judged, i stedet for at noen begynner å spørre deg om, vent litt, hvordan er egentlig flyten i nervesystemet ditt, og hvordan er konteksten rundt som påvirker den flyten?
En helt spennende samtale, tenker jeg. Ja, helt enig. Men tilbake igjen til det du snakket om, det der med gutter og jenter, at vi er forskjellige. Jeg tenker at jeg opplever nesten det at den likestillingstankegangen noen ganger kan skape litt problemer også. Fordi på en måte så kunne man jo teoretisk sett tenke at
at man skulle ha gutteklasser og jenteklasser. Det er jo noen land som har det, land som vi egentlig ikke liker å sammenligne oss med når det kommer til likestilling. Men på den andre siden så tenker jeg at det kunne jo kanskje egentlig...
økt likestillingen, fordi da tar du hensyn til guttas behov for seg og jentenes behov for seg, teoretisk sett da. Sånn at begge kjønn blir litt bedre ivaretatt, kanskje da, ikke sant? Fordi nå er det jo noen som legger vekt på at gutta taper på skolen, ikke sant?
Det har vi gjort siden jeg gikk på skolen. Det er litt viktig å ta med. Lenge før forskjellene ble større, kanskje. Men samtidig, vi må jo anerkjenne at gutter og jenter er forskjellige, og har alltid vært forskjellige. Og så selvfølgelig så er det jo sånn at det er jo...
større forskjeller innad i gruppene, altså innad blant jenter og gutter enn mellom gruppene, men så må vi jo anerkjenne at det er en forskjell der. Sånn at man må jo prøve å i hensyn ta både
guttene og jentene. Men det blir jo nesten litt sånn skummelt å begynne å drive en sånn segregering også, ikke sant? For vi er likeverdige, men så er det jo noe med det å anerkjenne at vi har ulike behov. Ja, men hva har det med verdi å gjøre? Det er jo her vi roter oss bort, ikke sant? Nettopp. Det har jo ikke noe med verdi å gjøre å anerkjenne at det er forskjeller.
Men det er litt sånn do if you do and do if you don't, ikke sant? Eller motsatt her. Det er jo det at, som du sier, fordi, ref meg selv da, jeg følte meg nok mer på deler av meg, nær jentene, i måten jeg hadde det inni meg og sto i ting og følte ting og snakket om ting. Og på andre områder, sånn som det med uroen og sliten med å sitte stille og sånn, mer som en stereotyp gutt, ikke sant? Så problemet er jo at selv om vi hadde segregert, så hadde det fortsatt vært en hel haug med folk som hadde syns det hadde vært fryktelig vanskelig, og følte at det var feil. Og
Det som jeg mener er viktig at du sier, og som vi har rotet oss litt bort i likestillingen, er at en del av likestillingskampen handlet plutselig ikke om at vi skulle ha like muligheter lenger. Det handlet om at vi var like. Og det kan like mye være mennens feil at vi har det der som kvinners feil, på en måte. Fordi det ble en diskusjon som var at «Ja, men hvis du skal ha like lønn, så må du få til det samme som meg». Og så begynte man å sammenligne effektivitet
Og så skulle vi plutselig late som at kvinner ikke fikk barn, og så skulle vi late som at kvinner ikke hadde syklus, og så skulle vi liksom... Da ble en effektivitet målt som om at det var en AI-robot som gjorde jobben din. At du leverte samme output hver dag. Fordi menn har 24 timers syklus. Så det ble bygd på bakgrunn av hvordan vi jobbet. Men det er jo ikke sånn samfunnet eksisterer lenger. For det var jo relevant når vi måtte ut og...
bruker kroppen. Da var dette konstruktiv måte å måle på, ikke sant? Mens nå er det jo veldig mange av oss som har kognitive jobber, hvor dere er outperforming gutta by a mile, hvis du ser på skolen, ikke sant? Og mange jobbene også krever emosjonell sosial intelligens. Igjen, kvinner outperformer menn by a mile. Så den fordelen biologisk menn hadde med den fysiske styrken og 24-timersklokka, at man kunne være stabil, så skal vi kalle det det,
Den er jo ikke relevant i store deler av arbeidslivet lenger. Så jeg tror det var mer nyttig nå å snakke om vi er forskjellige, men vi skal ha like muligheter, og annerledesheten skal lønnes likt. Så det at du bidrar på en måte som kanskje er litt mer sånn her gjennom månen, men i slutten av månen så har du levert det samme som meg, men jeg leverte litt mer sånn her. Men resultatet er det samme, totalt.
Ergo samme dønn selvsagt for samme stilling, ikke sant? Ref-psykologspesialister for eksempel. Og da blir det jo mye mer interessant, fordi som du sier, når vi da skal titte tilbake på skoleverket og skolen, så må vi tenke som jeg sa, skal vi investere i barna våre? Kanskje vi må ha to lærere på en klasse da? Å nei, det kommer til å koste milliarder! Nei.
Det kommer til å spare milliarder folkens. Fordi hvis vi klarer å mestre dette på en måte som gjør at folk kommer seg bedre gjennom, hei og hå hvor mye utfordringen vi sparer oss. For de fleste utfordringer er en grunn til at dere psykologer spør om barndommen. Det er der det starter. Problemene begynner her, og de setter seg. Så jeg synes vi i Norge er så utrolig uambitiøse,
og helt ut av evne til å klare å sette ting i kontekst, og tørre å tenke at investering her, om det er i livsmestring på skolen, eller om det er i flere lærere, eller bedre læringsforhold, er like masse spart borti her.
Og vi driver faktisk Norge AS. Vi driver ikke Norges skole AS. Så hvis budsjettet ditt blir større, men budsjettet mitt borte på helse blir dobbelt så lite, sånn at vi sparer 50%, så skal ikke jeg nå få gullmedalje fordi jeg var han som sparte 50%. Og du skal få kjeft fordi budsjettet ditt ble 25% dyrere. Det er her vi roter til. Og da hadde det jo vært veldig mye mer gøy.
For da føler folk, ref det vi sa i sted, hva var mitt hovedproblem som barn? Det er fascinerende at det plutselig henger sammen, da hadde HD-erne et play igjen. Det var at jeg følte at mitt narrativ ikke hadde plass. Jeg vokser opp sånn, søstrene mine vokser opp sånn, jeg får ikke lov å si det eller føle det jeg føler. Det er akkurat det samme som resten av dere som jobber i systemet, og alle de jeg har snakket med flere hundre folkpersoner på hverdagssyken, alle sier det samme. Det funker ikke.
og man føler ikke at det man ser og føler er lov å si, fordi det er ingen som rydder opp i deg likevel. Så da går man rundt med den samme følelsen som jeg hadde, og det er at det er ikke plass til deg og det du føler og ser, så da må du enten bare holde kjeft og fortsette å jobbe, og prøve å være 24-timers menneske,
Eller så må du bryte ut av det og starte enkeltmannsforetak. Og igjen, da blir det polarisert. Vi vil ikke ha en verden hvor folk velger mellom å stå i noe som de egentlig ikke vil være i, eller leve drømmefrihetslivet her borte, fordi da har du ikke noe samfunn. Det er ikke noe samfunn, det der. Samfunn er hvor det er en symbiose mellom ting, og hvor vi faktisk er...
i relasjoner. Og det er jo det vi faktisk ser i Norge nå, hvis vi sammenligner oss med andre land. Vi kom nettopp tilbake fra Kanada, hvor det var 47 land representert på den store digital psykisk helsekongressen der borte. Og det er så mye andre land gjør bedre enn oss. Og alle de landene er klar over at det er community-biten i samfunnet som er hovedråd til årsaken til problemene våre, i tillegg til digitaliseringen vi har snakket om i stedet.
Så løsningen ligger i bygge mer og sterkere relasjoner og arenaer hvor vi er mer sammen. Det er de alle enige om. Og de gjør det så mye bedre enn oss. Da snakker vi om land som Singapore, Sør-Korea, New Zealand, Australia, enn Kanada. Men også land på kontinentet som har mye sterkere relasjonsbaserte samfunn selvfølgelig, med Kenya, Sør-Afrika, Zimbabwe, Nigeria, altså.
Hvorfor kan vi ikke skru på 4% ydmyrkhet og tenke at kanskje vi nå skal innrømme at dette ikke går så bra, og begynne å titte litt om det er noe vi kan endre på, så kanskje vi kan få til? Ja, kanskje arbeidsledigheten blant unge og ikke minst uføregraden i befolkningen er
at vi kunne fått det ned, og tenk hvor mye vi ville spart på det, å ha flere ute i arbeid som betaler skatt, altså det hadde jo vært gull å få endret på det, og da vil vi ha mer penger da, til skole og til lærere, ikke sant? Så det er den der om, hva skal jeg si, den omstruktureringen, det tar jo litt tid, det må jo
Man må jo da først investere i skolen for at man skal se at det lønner seg i den andre enden. Vi har jo de penger. Vi er en av de få privilegierte landene i verden. Vi har de. Vi sender jo til klimakvoter i Zambia. Vi har dem jo. Vi har verdens største fond.
Det hadde vært så litt av det fondet å gjøre det jeg sa nå, i fem år. Du kunne til og med sagt med femårsprosjekt, med forventninger. Fem år, investerer i skole og i psykisk forbygging, skal føre til om fem år
Sånn gevinst. Det er sånn Anders Li Brenna tenker, han var jo her og snakket også litt om det med selvmord og sånn, at det er en investering og ikke en utgift. 100%. Ikke sant? Så det er jo litt sånn viktig å tenke på, og de temaene vi har snakket om her i dag, jeg har jo hatt andre gjester her,
Jeg vil jo si det, på YouTube så har jeg laget spillelister. Så en spilleliste som heter selvmordsforebygging, en som heter psykisk helse, og så har jeg jo masse samfunnsaktuelle og politiske ting oppe også. Så bare et lite tips der. De tingene, det med skole og det med selvmordsforebygging i skolen har jeg snakket med
Anne-Marie Ulvolden om, og første episode av podcasten min handler jo faktisk om det med selvmordsforebygging, og der kommer jo da en som er doktor i suicidologi, og forteller jo egentlig utenfor et faglig perspektiv da, det med lynfraklar himmelselvmord, som du nå har utdypet veldig bra her i dag med å si noe om hvordan
Du opplevde det fra innsiden, ikke sant? Det med det korthuset som raste. Så veldig mye bra du har sagt her i dag, og
Veldig bra podcast. Du har masse spennende gjester som forteller om mye. Det er noen av gjestene våre som kommer litt sånn her også. Det er jo det som er gøy når vi finner bra folk. Så har man jo en tendens til å finne dem på andre steder også. Og så sier man jo alltid ting litt annerledes. Du stiller litt andre spørsmål, jeg stiller litt andre spørsmål. Det er derfor det er gøy å høre de flere steder også. Ja, det er gøy.
Men er det noe mer vi burde... Da har vi vært inne om mye spennende her, både når det kommer til psykisk helse, selvmordsforebygging, ADHD, og hva som ligger bak ditt engasjement knyttet til alle disse temaene.
Noe som kanskje er spennende, og jeg har jo rundet litt med, det er jo hvorfor plutselig synes jeg det var spennende med det digitale. Altså hele det vi jobber med er jo digitalt, rett den kongressen i Kanada som jeg var på, som også var veldig spennende å se hva andre jobber med rundt omkring i verden.
Og det er jo den biten at selv om vi mener at mye av det digitale har vært med å bidra til veldig mye av problemene her, så er det jo nå også her. Så det er også noe med det å møte litt sånn realiteten i øynene, og tenke at dette kan også være gode ting. Så hovedgrunnen til at Human Aspect er et digitalt videobibliotek, og hverdagsikken er digital, og å snakke med Silje er digital, og at vi liksom lever i et digitalt audio-video-space,
er jo fordi at hvis vi klarer å fylle den tiden vi bruker på det, som du og jeg også brukte når vi vokste opp, når vi så på TV og spilte spill og gjorde andre ting, så kan det hende at vi får trigget ut mer av den fysiske aktiveringen som vi snakker om. Hvis jeg klarer å deale med isolasjonen og angstsymptomene mine, eller depresjonssymptomene mine som isolerer meg,
Eller bare gjøre at jeg kanskje er ute og lever livet mitt, men jeg har egentlig quiet quitta, så jeg er bare inne i huet mitt uansett. Så jeg venter egentlig bare på å komme hjem. Det er jo det vi prøver å få tak i. Fordi du får ikke tak i alle disse menneskene som står i denne isolasjonen og ensomheten ved å fly rundt og knakke på døren som i gamle dager. Du kan prøve på det, men nå må du kjenne deg veldig godt.
Vi prøver å finne mange av disse menneskene inni disse lommene som de gjemmer seg, og prøver å få ut følelsene sine, eller undertrykke følelsene sine, for å se om vi får en aktivering i dem. Digitalisert levd erfaring er jo bare en digital versjon av noe dere i psykologi har drivet med i alle år. Å bringe inn folk i en gruppesetting med tidligere folk som har slitt med rus og sier ...
her møter Jimmy, han sto i det dere gjorde før, nå har det gått ti år, og nå skal han fortelle om hvordan han har det nå, sånn at det motiverer dere andre, og føler at det er mulig. Det har man digitalisert, sånn at det er tilgjengelig 24-7, og på veldig mange temaer. Og også da fra over 100 land, refte jeg seg i sted med at vi ikke skal gå og tro at vi vet alt best, ikke sant, det eneste vi egentlig er best på i Norge er ski, og det er bare fordi det er så mye snø her. Men det er litt fint å tenke at
Det å hente inspirasjon fra hvordan andre er løst i samfunnet som er annerledes enn ditt. For noen ganger så tror jeg vi tenker sånn, å nei, jeg må se på et intervju, og de er på norsk, og de er med en norsk person som skjønner DPS og alt dette. Nei, kanskje du skal se på et intervju med noen som hadde samme utfordring som deg i Zimbabwe, og se hva var det som funket for dem, for å se om du finner noen inspirasjon som kanskje ikke er det første du hadde tenkt på.
De sier at det som funket best for meg var i kirkemiljøet, for der har jeg fellesskap, og jeg har to som jeg kjenner som jeg snakker med når seremonien er ferdig. Så snakker jeg med de tre timer etterpå over en kaffe. Nå var jeg snakket tre timer med noen jeg liker å snakke med sist uten en tidsplan. Så kan det hende du kommer frem til det flere år siden. Da kan det hende at du skjønner at måten du lever på kanskje ikke er så konstruktivt for å prøve å komme deg ut av dette.
Du skal gjøre bittesmå endringer fordi du var inspirert av noen som lever i et annet samfunn. Og det er det jeg synes kanskje er det morsomste med det digitale, at det blir ting tilgjengelig som egentlig er langt unna. Og poenget med det er ikke at du skal nå drodle rundt i din egen isolasjon og bare bo digitalt og gjøre alt her. Vi tror ikke dette er det eneste svaret. Jeg tror Human Aspect, Snakk med Silje og podcast og alt, er en...
en aktivator som skal få deg til å ønske å gjøre endring, ønske å søke kunnskap, og så gå ut og gjøre mer av de tingene som vi mener er bra for deg da, i den fysiske verden, på en måte. Så jeg tror det også er litt viktig å si i ref det at det igjen er polarisering mellom det digitale og det fysiske, hvor noen er sånn antidigital, eller
Ellers er det noen hallelujah digitalt, som om AI-chatbot eller psykolog skal redde livet til alle. Det stemmer jo ikke igjen. Polarisering eksisterer egentlig ikke. Det er mennesker som har skapt. Mesteparten av oss lever i en eller annen symbiose inne i midten her. Så prøv å utfordre alle de rare tingene du hører der ute, og se heller om det er noen av de tingene som kan fylle litt ditt rom, både digitale og
Og det fysiske, så må du tørre å ha litt meninger om hvor mye skal du ha hver. Det funker for deg. For det er noe med det at hvis det digitale kan motivere deg til å få et community for eksempel, hvis det kan hjelpe deg til å komme deg ut av isolasjon for eksempel, når du først er isolert så er det jo vanskeligere å komme til en psykologsamtale enn det er å for eksempel gå inn på human aspect og få inspirasjon fra andre som har hatt det tøft og som har kommet seg videre, ikke sant?
Så det er jo ikke sånn at alt digitalt er feil eller sånn. Men jeg må jo bare si det at jeg er veldig glad for at jeg ikke vokste opp i den digitale verden vi lever i i dag. For da jeg var tenåring
så hadde nok ikke jeg klart å regulere bruken av TikTok og sosiale medier, og det er jo så avhengighetskapende. Jeg merker jo at jeg, sånn en voksne meg, har problemer med å begrense mobilbruken. Spesielt når det er vanskelig. Når man har det emosjonelt vanskelig. Jeg jobber med det her. Det gjør du jo. Jeg synes det er vanskelig. Jeg er ubebevist på det. Jeg synes det er vanskelig. Ikke fortell meg at du mener at en 13-åring skal regulere det selv.
Så der er det noen voksensamtaler som igjen må tas, som jeg er veldig glad for. At det nå fjernes fra skolen. Igjen, de skolene, vi kjenner jo de som startet det i Norge, på Rennesøy, i ungdomsskole. Alle resultatene er bra. Ungdommene vi ikke hadde tilbake, foreldrene vi ikke hadde tilbake, mindre mobbing, bedre akademiske resultater, og så videre og så videre. Det er ikke lenger en diskusjon om det er sunt eller ikke. Uansett hva en eller annen hypet, aitek, gründer, pappa, tenker,
Det er ikke bra, og det er bedre uten. Også på alle de tingene du tror ikke er bra. De har også de samme teknologiske ferdighetene, så det er heller ikke en sannhet. Men de trenger jo ikke lære det på skolen. Nei, og igjen, det handler tilbake om det med nervesystemet, som vi sa i sted. Du blir ikke flinkere av å gjøre noe for mye. Vi har en kapasitetsgrense, vi mennesker, på hvor mye vi kan gjøre noe.
Så igjen, det er ikke en sannhet at du blir flinkere hvis du dundrer rundt på klombokker på skolen, og så har du PC hjemme, og Mac-en og mobilen, eller klokka. Det er ikke sant. Det er for mye. Men du må også tørre å diskutere, som vi sa, vi skal ikke tilbake til steinalderen. Så igjen, tål å ta en diskusjon som handler om, ok, det er ikke lov der. Hvor skal aldersgrensen være på sosiale medier, og hvilke sosiale medier er det vi egentlig snakker om?
Så hvis det kanskje da er TikTok, Snapchat og Instagram som er de mest overstimulerende hype-plattformene, men det betyr jo ikke at de ikke kan bruke YouTube eller kan bruke en annen plattform. Så igjen, tør å ta disse dialogene. Vi må ha voksensamtalene på samfunnsnivå, og så må du også ha voksensamtaler hjemme. Og da tror jeg vi kan komme en vei hvor vi ikke igjen skal gjøre det så polariserende. Det handler ikke om å hate mobilen eller alt tech-mobilen,
Eller å elske det falt i verden og tro at foreldrene skal erstattes med en robot. Du må gå an å ha samtaler på et eller annet sted i byten, tenker jeg. Fordi da tror jeg vi kan håndtere disse tingene. Fordi det er visse ting vi ikke trenger å diskutere lenger. Og det er litt for lett å havne i et ekokammer og tro på sannheter som ikke er sant.
Og det synes jeg er litt skummelt, at det er så lett å bære en sannhet gjennom samfunnet hver dag, på jobb, hjemme, og så blir ikke sannheten din utfordret. Det var det jeg likte best med det samfunnet som jeg husker før. Jeg er en påståelig kar, jeg har ment masse greier som ikke er sånn tittet ofte, men jeg har alltid blitt utfordret. Fordi avisa var avisa, det var den samme avisa for alle. Så der plutselig så jeg noe som var motsatt av det jeg mente.
Jeg var på skolen, så da noen ganger var jeg enig, andre ganger var jeg ikke enig, så igjen, jeg ble utfordret. Jeg hadde venner som ikke var akkurat som meg, så noen av dem var uenige med meg, andre var enige, og vi diskuterte jo. Da sa ikke jeg «fuck deg, jeg blokker deg», og vi snakket aldri igjen. Hvis vi var uenige, da var vi fortsatt venner i morgen. Og det samme var på jobb, når du diskuterte til lunsjen, da var det jo politikk, og det var fotball, og det var... Vi har jo alltid diskutert ting hvor vi har vært uenige. Men nå overisolerer vi oss fra uenighet.
livsfarlig. Vi tåler ikke å bli utfordret, virker det som. Det er sånn, jeg har rett, og sånn er det. Og så er det sånn at man identifiserer seg så veldig med meningene sine, og tenker, det er jo noe som flyter. Jeg kan endre meninger når jeg blir utfordret, ikke sant? Det skal vi jo. Det var nydelig ting som ble sagt. Vi har teammøter hvor vi noen ganger reflekterer over ulike ting. Og så sa hun en av dem at
Hun hadde alltid følt at det som var å være voksen, var å stå fast i meningen din og mene noe det samme hele tiden. Og så hadde hun en far som var veldig flytende og som endret mening, og det irriterte henne noe fryktelig. Du er ikke voksen, ikke sant? Du føler deg som en barn holder på. Vi vet jo ingenting, så det mener det en dag og noe annet neste dag. Men når hun selv ble voksen, så ble hun sånn «Faren min, hadde du rett?»
Det var han som var voksen. Han hadde fortsatt opprettholdt det at han kan endre mening. Som du sier, hvis han får ny innsikt, eller nye opplevelser, så var plutselig ikke det sant lenger. Da bytter vi. Da står du ikke fast ved at, jo, sånn er det. Sånn er samfunnet. Du kan si til en bestefar, du skal spise løk rett på skiva, og sånn er det bare. Kanskje ikke du skal det. Jeg er allergisk mot løk. Kanskje det var en grunn til det. Så jeg tenker at det er veldig, veldig, veldig sunt å tørre
å endre mening. Og hvis du vet at du kommer til å endre mening, og du vet at all forskning kommer om ti år til å være usann,
kanskje ikke det er så forståelig når du tasser gjennom verden heller. Det kan være nyttig. Jeg husker noen sa det til meg for 20 år siden. Da var jeg på slått. Så bra. Det har vært veldig interessant å snakke med deg i dag. Samme. Til dere som ser eller hører på nå, vær så snill, kan du gi meg en stjernevurdering? Det hadde vært fint.
Jeg blir... Selvstjerner. Selvstjerner, ja. Faktisk, nå har jo den Google-kontoen min blitt angrepet av troll. Ikke norske tussetroll fra skjeven, men internettroll. Internettroll, ja. Som er litt uenig med meg om noen ting. Som er...
Jeg har gitt meg en del enestjerner hvor det ringer. Men det er jeg ikke så nøye av på Google, for så vidt. Det gir jo bare oppmerksomhet. Ja, og jeg har jo mange ulike plattformer. Du trenger en stjerner, er det det du sier? Det hadde kanskje ikke vært så dumt. Neida, jeg må jo ikke bry meg for mye om det, for så vidt. Men jeg er jo både på YouTube og Spotify og på, hva heter den der plattformen? iTunes, er jeg vel? Jeg er jo egentlig overalt.
Så der hvor du hører eller ser på meg, så kan du jo eventuelt gi meg en stjernvurdering. Så får du ha. Tusen takk da, for at du ville komme hit til Snakken med Silje. Takk for å bli invitert til din hyggelige, terapeutiske stugge. Det var koselig det.
SmS #6 Øyunn Iversen om ruspolitikk, psykisk helse, kosthold, sosiale medier og autentisitet
Øyunn Iversen er en kunstner og gründer med et stort engasjement for rusforebyggende arbeid. I denne episoden blir vi bedre kjent med Øyunn, hva som ligger bak dette engasjementet og hvordan...