‹ Tilbage til podcasts ‹ Snakk med Silje

12/11/2024

SmS#36 Tonje Brenna om Utøya, traumebearbeiding, kommunikasjon og den oppvoksende generasjon

Statsråd Tonje Brenna gjester podcasten Snakk med Silje. De diskuterer Brennas opplevelser under Utøya-angrepet i 2011, traumebehandling, kommunikasjon og utfordringer for den oppvoksende generasjon. Brenna deler sine tanker om politikk, morsrollen og viktigheten av å ha et godt støtteapparat.

Transkript

Velkommen, Tonje Brenna. Det er så kjekt å se deg igjen, fordi det er så gøy. Jeg kjenner deg jo egentlig bare litt fra langt tilbake. Vi gikk på Gjessheim videregående sammen. Det gjorde vi. Og jeg husker allerede da tenkte jeg at, fy fader, hun her har mye tær. Nei. Jo, jeg tenkte det. Og du var jo allerede ganske sånn engasjert politisk da, husker jeg.

Og så synes jeg det er så kult at nå har du tidligere vært kunnskapsminister, er nå arbeid- og inkluderingsminister, og er liksom...

høyt opp i politikken. Så det synes jeg er skikkelig kult. Og spesielt gøy at du kommer hit til meg i min lille podcast. Takk for invitasjonen. Sist vi var sammen på den måten, så var det vel da vi lagde Russerøy i 2006 eller noe sånt. Ja, det var det. Hellighet. Du lytter til Snakk med Silje. Og så husker jeg jo at...

du var på utøya. Det var liksom, da hadde jeg jo ikke hatt noe særlig kontakt med deg, for da var jo du i politikken, og jeg drev i Bergen og studerte på det tidspunktet. Da husker jeg faktisk at det var noe av det første jeg tenkte på. Det var litt sånn, kjenner jeg noen der? Og skitt, selvfølgelig, AUF liksom. Du var jo generalsekretær på det tidspunktet. Det var kanskje det som gjorde 22. juli litt

Ekstra spesielt, en ting er at det er et enormt høyere ekstremt terrorangrepp som ramla barn og unge. Men det var jo også at det var folk fra absolutt hele Norge samlet på et veldig lite geografisk område. Og det gjør jo at, i motsetning til hvis alle var fra det stedet, så er jo hele Norge berørt på en helt annen måte. Ja, for alle kjente jo noen. Eller visste om noen, eller visste om noen som kjente noen. Altså det var liksom...

Ja, også i tillegg da den bomba i regjeringskvartalet. Norge er jo et lite land, og Oslo sentrum og AUF samler er steder hvor folk som ikke nødvendigvis bor på den øya, eller bor i Oslo sentrum, bare beveger seg, men også veldig mange andre mennesker. Så det er kanskje det som gjør at det ble på en måte ekstra, ekstra stort at det var til og med noen fra bygda de i Finnmark som hadde vært der. Men kan du si litt om ...

Jeg har jo lest den boka du skrev, og hvordan det var for deg å være der, men også egentlig ha et slags ansvar på den øya når noe så skremmende og grusomt skjedde. Så det er jo et traume som du har med deg, og som du heldigvis har...

på en måte kommet deg videre fra, for det er jo mange som etter noe sånt egentlig aldri blir helt seg selv igjen, da. Og selvfølgelig, man vil jo alltid ha noe med seg og være preget av det på et eller annet nivå, da. Men du hadde jo, man vet jo aldri før man opplever noe sånt hvordan man vil reagere på noe sånt. Nei. Men du, når jeg leste det boka, så beskrev du jo ganske sånne tydelige

reaksjoner da på det du opplevde men du hadde jo samtidig en sånn reaksjon hvor du handlet

Noe av det jeg synes er vanskeligst i ettertid, det er egentlig å ta oss med tilbake til den dagen og få formidlet hvor lite vi visste da det skjedde. Husk på at det gikk jo timesvis før vi visste at det var en bombe i regjeringskvartalet en gang. Og den nyheten på VG.no med det bildet, vet du hvordan du husker det, hvor det er liksom røyk over Oslo sentrum,

Det var egentlig alt vi visste, pluss at det gikk på radio som gikk i lup, men vi visste jo ikke at det var bombe, og vi visste veldig lite, og det er det veldig vanskelig 10-14 år etterpå å sette folk tilbake til. Det er det ene som er vanskelig. Det andre som er vanskelig, det er at folk glemmer at den gangen var det ikke minutt for minutt oppdatering på nettsider.

Vi hadde ikke smarttelefoner, altså vi drev med SMS og ringte hverandre. Så det var rett og slett et helt, det var en helt, ja, jeg tror det er en viktig forutsetning å ha med seg hvis man skal forstå hvordan man reagerer da. Det er både at vi ikke visste hva som skjedde, vi visste ikke hva som traff oss rett og slett, hverken i Oslo eller på utøya, og det var ingen...

fra noe annet sted som kunne fortelle oss hva som foregikk, fordi vi fikk ikke den type nyhetsoppdateringer som vi i dag er ekstremt bortsett med å få. Ja, og det var vel litt dårlig dekning der også, så man fikk ikke tak i folk heller. Helt riktig. Og jeg...

trodde jo da skytinga begynte det var sånn knattere lyd på litt avstand så trodde jeg at noen drev med kinaputter ja, så det var liksom starten for deg at fader jeg ble ordentlig forbanna for jeg tenkte nå er det jo mange som er redde etter det som har skjedd i Oslo vi drev og håndterte det ut på utida der for det var jo mange som hadde for eksempel foreldre som jobbet i regjeringskvartalet eller Oslo sentrum eller som hadde foreldre som tok ferien i Oslo mens tenåringen var på utida ikke sant, for dette var midt i sommerferien

Så hvis du hadde reist fra Alta, så var kanskje mann, pappa og småsøsken i Oslo, og så var du på sommelærer. Så det var jo veldig mange som leite etter noen, eller ville ha kontakt med noen, og siden vi da ikke hadde telefoner, så hadde vi organisert at vi kunne bruke hverandres telefoner og ringe og få tak i foreldre og de vi var urolig for, men

Det var jo en helt sånn uoversiktlig situasjon, og jeg, med all energi jeg klarte å mobilisere inni meg, løp mot den knattere lyden. Fordi det er ikke noe artig å kødde med kina-pøtter når det har vært en eksplosjon i Oslo sentrum, var liksom mitt instinkt da. Så det var egentlig sånn det begynte for meg, og det er først når jeg løper mot lyden og treffer på...

Han som var skippet på båten, og jeg bare ser i ansiktet hans. Han løper motsatt vei av meg. Så ser jeg i ansiktet hans at det her er alvorlig. Og så sier han bare, snu, løp. Og så gjør jeg jo instinktivt som han sier. En klop mann jeg stoler helt på, og som jeg i situasjonen bare stoler helt blindt på. Og så løper jeg motsatt vei. Og egentlig fra det øyeblikket så er det jeg gjør, er å handle på en instinkt. Altså jeg er ikke...

Jeg er ikke et nobelt og heltemodig menneske som gjorde det rette. Altså, jeg handler på instinkt fra enne til annen i løpet av de timene dette pågår. Ja, for da er det veldig forskjellig hvordan man reagerer. Fordi instinktene våre sier jo ulike ting utifra kanskje bare gener og ting vi har opplevd før. For noen fryser jo da, og klarer ikke å bevege seg, klarer ikke å gjøre noen ting. Ja.

Og det også er jo en helt vanlig reaksjon som noen skammer seg veldig over. Men den gir jo mening fra et overlevelsesperspektiv. For noen ganger er det faktisk sånn at det er lurist å bare

gjøre minst mulig for å gjøre seg på en måte usynlig, eller hvis noen angriper deg, så blir du påført mindre skade hvis ikke du gjør motstand og sånn. Så det er jo mange sånne ting som gir veldig mening da. Men da handler du bare på instinkt, og du har jo beskrevet en del situasjoner som er helt ekstreme da, i den perioden da, fra du ...

Fra akkurat det øyeblikket, hvor du bare innser at dette er skitt, dette er alvor, det er ikke kinaputter, til du kommer i sikkerhet. Men også når man kommer i sikkerhet, så er jo ikke kroppen nødvendigvis klar over at man er i sikkerhet. Og man kan jo få masse reaksjoner i ettertid. Men kan du ta oss litt igjennom? Dere visste jo ikke...

om det var én person som skjøt, eller om det var en herr. Dere visste jo ikke om dere var i... Det kunne vært at Norge var i krig,

Eller hva som helst, på en måte. Men det du så var at folk ble skutt rundt deg. Ja, og det tok faktisk noen døgn før jeg, vi alle, visste at det var en gjerningsperson. Så det første som skjer etter at jeg snur meg og løper og løper inn i

Det er dårlig gjort faktisk å si skogen, for det er ikke riktig. Det er en ansamling trær. Det er veldig lett å se gjennom. Det er ikke en skog, men det er litt trær der. For å bortsette av teltplassen, hvis man ser for seg hvordan den øya ser ut utenifra, så er det en litt vulkansk øy nesten. Den er høyest på midten, og så går det litt ned på sidene. På midten opp er det en stor gressplen. Der er det masse telt. I ytterkanten av den gressplenen er det en del skog, og så går det bratt ned til vannet på utsida av de trærne.

Og jeg løper over den store teltplassen, kommer på andre siden hvor det er skog, eller trær da. Og det er det tydeligvis mange andre som også har gjort, for da begynner jeg å treffe på en del folk, og jeg bare husker veldig godt en sånn følelse av

total mangel på oversikt. Jeg visste ikke hvem jeg gjemte meg for, visste ikke hvilken retning jeg skulle ta. Jeg så at folk var skadd og blødde. Noen lå på bakken og sånn, men jeg hadde ikke noen formening om hvor det kom fra. Jeg vet ikke om noen har tenkt på hvor fort går et skudd, men du får jo ingen følelse av retning hvis du bare ser at noen blir truffet av noe. Det er nesten som at noen

å se et menneske bli skuttet er nesten som om noen drar ut stikkontakta. Det er bare, du bare faller ned. Det er ikke sånn på film, liksom. Det er ikke sånn at du flyr gjennom lufta i en sånn action move, liksom. Det er bare som om noen tar strømmen. Så jeg fikk ingen følelse av hvor fare kom fra, eller hva fare var. Jeg bare skjønte i hodet mitt at det var skyting. Og så...

Og inni mellom trærne der er det også veldig mange andre mennesker. Og jeg husker den følelsen jeg tenkte, jeg vet ingenting, men jeg vet dette. Disse menneskene er her. Her kan vi ikke være. Jeg vet det er en skremt. Jeg vet at det er så bratt at det er nesten som at klippet veggen går opp mot ut før den går inn. Der kanskje vi ikke syns ovne fra. Det var liksom det eneste...

Og kanskje det hjalp meg å... Jeg vet ikke, det kan ikke du fordele bedre meg. Men det hjalp meg å lukke ut alt det jeg ikke kunne forholde meg til. Alt det jeg ikke visste noe om. Men det visste jeg. Det var bare det fokus på å komme seg i sikkerhet. Ja, men hvor er sikkerhet? Du vet ikke hvor trusselen er. Den kunne vært overalt. Ja, og jeg tenkte ganske raskt at det kunne være krig. Og da er jo...

Hvis vi var invadert så kommer du jo sjøveien fra vannet. Da var vi mye nærmere vannet hvis vi hentet oss der. Så det var ikke noe rett eller galt rett og slett, men det var en akutt følelse av at jeg måtte gjøre noe. Og så treffet jeg på en jente som var ganske ung og litt. Jeg husker veldig godt at jeg tenkte sånn, deg kan jeg bære. Du er så liten at deg får jeg med meg på en måte.

Og hun var skadet? Hun var skutt i skulderen. Og i ettertid så sier hun, ønsker meg god jul eller gratuler med dagen og takker meg for at jeg har hjalt henne. Men jeg tror sannheten er at hun har hjalt meg. For da hadde jeg en oppgave på en måte. Og det gjorde meg fokusert. Jeg tenkte på henne og hun skulle jeg få med meg. Og så klarte vi å skli oss ned på denne hjørnestien etter å ha vandert en slags kø for å komme oss ned der.

Og så lå vi der og gjemte oss en god stund, mens det var skyting både tett på oss og et stykke unna. Men det sterkeste inntrykket etterpå er alle de som blir skutt og faller ned der hvor vi ligger. Så kom mennesker gjemt og trutt fallende ned. Og den lyden av kropp som treffer steinkant, det er jævlig. Men du klarte jo da...

å holde deg busy på en måte da? Du hadde et prosjekt, og det var å ta vare på henne. Ja, og etter hvert så var vi jo flere som lå der nede og prøvde å ligge i ro da. For det var jo om å gjøre at når den som skjøt kom, fortsatt hadde jo da ikke vedkommende hverken noe kjønn eller antrekke eller noen ting. Vi visste bare at det var skudd, måtte jeg. At når det nærma seg, for det hørte vi jo, vi var jo på en liten øy ved vannet, så lyden bærer jo veldig, veldig lett da. Når

Den som slett kom nært oss, og så måtte det ikke bli panikk, fordi vi var egentlig helt avhengig av at vi kunne kamuflere oss som døde vi og blant de som var døde rundt oss. Så da var det om å ligge stille. Jeg vet ikke hvordan jeg fikk det den gangen. Da begynte jeg bare å viske om det som sikkert for meg i mitt hodet var fine ting, som

I morgen er vi hjemme igjen, da kan vi spise popcorn. Jeg husker det lukta av mikropopcorn, og denne kryttlukta som var der, den minnet meg litt om... Jeg bare oversatte den i hodet mitt, at det kunne være lukta av popcorn. Da har vi pledd og kan kryppe opp i sofaen. Jeg husker jeg tenkte sånn intenst på det, så jeg bare fikk se The West Wing en gang til på DVD. Det var favorittserien min da. Det er det for øvrig fortsatt. Så skulle jeg liksom aldri klage på noen ting igjen. Og jeg husker til og med på et tidspunkt så tenkte jeg sånn,

Hvis det finnes en Gud, så er det nå liksom, nå er det på tide å melde seg. Det hjalp jo ingenting, så det var grei avklaring det også, men jeg prøvde liksom å trøste oss da, sikkert mest meg selv egentlig, med å snakke om hyggelige ting.

Ja, så det var det å drømme seg litt vekk på et vis. Og se for seg at du spiser popcorn og se på West Wing i stedet for at du ligger der faktisk og later som du er død rundt mange ungdommer som har blitt drept. Og det høres jo kanskje litt rart ut, men det er litt den samme metoden du kan bruke hvis du gjør noe som krever mye av deg, men som det er enklere å forholde seg til hvis du vet at det snart tar slutt.

Teller du opp eller ned når du tar 15 knepress som er veldig tunge, eller beinpress heter det kanskje. Vi har jo alle våre metoder for å holde ut. Du klarer den siste kilometeren når du er på halvannen mil, hvis du bare tenker at det er bare en kilometer igjen. Vi har jo måter å komme oss i mål på når noe er ganske krevende, og det var kanskje det jeg gjorde, at jeg tenkte at uansett hva, på et eller annet tidspunkt, må dette ta slutt.

enten fordi vi blir drept, eller fordi det som nå skjer, enten det er et angrep, eller at vi er invadert, det må jo slutte en gang. Så det blir en slags sånn, må bare holde ut til det, uansett vil stoppe innstillingen i hodet mitt da.

Og det er det samme jeg gjør når jeg løper og egentlig har lyst til å slutte. Eller trener hardt, eller gjør sånne ting. Så tenker jeg at, ok, men du klarer sju minutter til, eller du klarer ti minutter til. Og så er det klart, dette visste vi jo ikke hvor lenge det skulle være. Og da er det noe annet å holde motivasjonen. Ja, tida går veldig sakte. Ja, du får jo en helt annen tidsopplevelse når du er i et traume, rett og slett.

Men hvordan var det dere ble, altså på et eller annet tidspunkt så ble jo gjerningsmannen tatt, og dere kunne komme dere, eller bli fraktet til Sundevolden.

Men hvordan, altså kan du beskrive litt hva som skjedde da, når dere skjønte at, eller ja, dere skjønte kanskje ikke umiddelbart at dere var i sikkerhet, men når det kom noen da? Nei, for vi visste jo ikke hva eller hvem vi gjemte oss for. Så vi gjemte oss jo også når det kom, først kom jo politiet hjemmeåt, da hadde vi jo sett han, og han var jo også informert som politi.

ut fra det vi kunne forstå på avstand. Så da fortsatte vi å spille død for politiet. Så kom det en ambulansebåt, og da var det logikk i mitt hod at hvis politiet er de som gjør dette mot oss, er det jo myndighetene som gjør dette mot oss. Vel, ambulansebåt er også myndigheter, altså skal disse også drepe oss. Så da fortsatte vi bare å gjemme oss, og så etter hvert så kom det en sivilbåt fra campingplassen, og da tenkte jeg,

De kan jo ha tatt landene på en måte, men alle nordmenn har jo ikke bare blitt enige med dem. Så da tørte vi liksom så vidt å røre på oss da. Jeg husker ikke om vi får vite med en gang at han er arrestert, men vi blir i hvert fall evakuert fra øya etter at jeg har kranglet med...

noen politibetjenter om en som ligger ved siden av meg, veldig hardt skadd, som jeg insisterer på at lever. For da måtte de jo hjelpe de de kunne, ikke sant? De det var noe vits i, og de måtte jo rett og slett prioritere. Og jeg mener at han er i livet, for jeg hørte han. Jeg hørte han lage lyd. Og de sier, nei det er han ikke, vi må gå videre. Og jeg husker bare den, altså jeg ble så sint.

at jeg ble nesten litt flau når jeg tenkte på det. Jeg bare eksploderte. Det var sikkert masse andre følelser som kom til uttrykk da. Han lever! Dere må ta han med dere. Og han overlevde han, så jeg er veldig glad for det etter tid. Men det var liksom da det var første møte midt med myndighetene, når dette hadde skjedd. Men så ble vi evakuert via Storeøya, som det heter, ligger litt borta for og til Sundvollen. Og det tok...

ti år før jeg skjønte at for meg tror jeg Sundvollen var nesten vanskeligere. For det var bare en sånn dyp følelse av at alt var farlig. Jeg visste fortsatt ikke hvem jeg gjemte meg for eller hva vi gjemte oss for. Og det var liksom blodige skaddemennesker og kaos. Og det tok jo ikke slutt, på en måte. Altså, vi...

terrorangrepp på ute. Jeg har vært litt over halvannen time. Jeg tror fra start til slutt så ble vi kanskje evakuert etter et par timer. Men på Sundvolden var jeg jo i godt og veldig døgn.

Den følelsen at det ikke tar slutt, at det stadig var nye tall, ny informasjon, nye beskjed om folk som har drept, nye spekulasjoner, nye rykter. Bare en sånn ting som var det en eller åtte gjerningspersoner. Ingen av det ble på en måte avklart i løpet av det første døgnet. Så jeg ble egentlig reddere og reddere jo lenger jeg var der. Jeg prøvde å jobbe og gjøre nytt for meg og hjelpe til med det jeg kunne, som ansvarlig for...

Men det tok ganske lang tid før jeg skjønte at Sundvolden var... Jeg kan jo tenke utenfor at du ble evakuert fra der det vondene var. Da får du det bra. Men Sundvolden var ikke bra. Hva er det du egentlig hadde trengt da, tror du? Fordi du ble jo ikke varetatt når du kom dit, egentlig. Du gikk jo rundt som...

En hodløs høns nesten, ikke sant? Altså virkelig, du hadde jo trengt å blitt ivaretatt. For du hadde jo opplevd noe av det verste man kan oppleve, og så ikke da... Hva skal jeg si? U...

å roe ned nervesystemet da, som hadde blitt så aktivert gjennom det du hadde opplevd på et vis? Ja, altså, det kan godt hende at det er riktig at det er det jeg egentlig hadde trengt. Det vet du bedre meg, for du er fanperson. Jeg var jo ikke der. Men jeg må bare si, for meg å kunne gjøre noe praktisk, operativt, være nyttig for noen,

organisere en kø fram til politiet, så man kan forklare seg. Ta imot noen telefoner fra noen foreldre som lette etter noen, og si at «Ja, jeg så han bort i gangen her, han lever». Altså, øhm...

Det føltes bra. Jeg vet ikke om det var det, men det føltes bra. Det kan godt hende at det var det riktige for deg, som da hadde den handlingstendensen inne. At nå er vi i krise, nå må vi bare kjøre på og finne ut. For hvis noen hadde stoppet deg i det... Da tror jeg kanskje det hadde blitt litt hyggelig. Ja, det hadde kanskje ikke gått. Nei, og så tror jeg det, men der jeg skulle ønske...

at jeg, feil å si at jeg skulle ønske at det hadde blitt stoppet, men det som i ettertid er vondt å tenke på, det er at jeg holdt på så lenge at jeg også beveget meg inn i terrenget hvor foreldre kom til meg og sa, hvor er barnet mitt? Det må du svare meg på. Det er en vanskelig situasjon å stå i. Den er vanskeligere fordi jeg selv akkurat har overlevd, ikke sant? Eller at jeg

ble den som den som leita etter noen gikk til. Jeg har hørt at du har sett sønnen min, er det sant? Og jeg vet at jeg har sett sønnen hennes, men jeg kan ikke fortelle deg at han er død. Jeg kom opp i en del sånne situasjoner i løpet av det første halve døgnet, som jo er...

det er ikke bra, det skjønner jeg jo og der og da var det ubehagelig, men det er jo også det som sitter den sterkest etterpå, er de der hvor jeg ikke svarte helt jeg visste at han lå drept for siden av meg på en måte og det var jo riktig da at jeg ikke sa det

Så på et vis er det litt imponerende at jeg skjønte at jeg ikke skulle si det. På en annen side så burde jeg kanskje ikke vært eksponert for akkurat den situasjonen der og da. Men jeg tror i stort så tror jeg for meg å kunne gjøre noe, det er det som egentlig jeg har gjort at det har gått så bra med meg som det har, tror jeg. Jeg har vært på jobb hver dag siden, og det har vært ekstremt meningsfullt. Også i de første årene der hvor veldig mye av den jobben jeg hadde den gangen handlet om dette, og det var...

utmattende og liksom klamt og trangt på sitt vis, men samtidig veldig meningsfullt da. Men har du gått noe i terapi etter det som skjedde? Jeg gikk til psykolog ganske lenge, og jeg husker liksom i begynnelsen så tror jeg jeg var så nedlesset og full av

Jeg vet ikke hva man blir full av. Adrenalin eller stress, eller hva det er på noe. Da kunne jeg gå meg bort på veien ditt, selv om jeg var der forrige uke. Jeg mistet retningshansen. Jeg satt med en boks med bare svarte sokker. Jeg har bare svarte sokker, jeg orker ikke finne sokker som hører sammen. Så hadde jeg 50 svarte sokker, og så tenkte jeg, nei, hvordan skal jeg finne to stykker jeg kan ha på? Det var som hjernen ledde overlast. Den første perioden, så følte jeg at vi kom inn i et terreng hvor vi

Jeg jobber med operative verktøy for å håndtere minner, bilder, lukter, lyder og sånn. Og så husker jeg bare veldig godt følelsen av at nå er jeg ferdig. Og det har liksom stått seg. Jeg har ikke fortsatt i dag. Så er det jeg kan bli overrasket over, og som jeg ikke styrer, det er at jeg blir rørt.

Altså, det er litt sånn, nei, da blir jeg rørt bare å si det. Så når jeg tenker på noen, eller en situasjon, eller noen jeg har truffet, eller noen som gjorde inntrykk, eller noen jeg har blitt kjent med, jeg har jo blitt kjent med veldig mange mennesker jeg har blitt veldig glad i, på grunn av terroren. Det er jo det som er litt banalt oppe det. Rørt kan jeg bli overrasket, men jeg blir ikke redd, jeg blir ikke sint, jeg, alle de andre følelsene har jeg kontroll på. Og det er liksom en god følelse av

Tror jeg har tatt godt tak i dem en gang da. Hva er det du har blitt mest rørt over da? Det mest rørende? Jeg blir rørt bare tenker på det. Det er treffet folk jeg har overlevd det samme med, som selv får barn, som blir helt sånn. Ja, det skjønner jeg. For da kom de seg videre, og du kom deg videre. Og liksom, det er ikke bare deg. Det er en til av deg. Jeg vet ikke hvorfor det er så rørende, men det er jo...

Så har jeg fått barn selv også, og da vet man jo noe om hvor sterke de følelsene er. Og så synes jeg jo det som har blitt vondere med året, det er jo at fordi jeg har barn selv, så jeg kan aldri skjønne fullt ut hvordan det er å miste barnet sitt, og i hvert fall ikke til noe sånt.

Men jeg skjønner litt mer nå av hva jeg ikke skjønte da i møte med de foreldrene. Og det blir nesten verre å tenke på. Å miste sitt eget barn. Og jeg ville jo aldri bytte plass med morra mi, liksom. Å være hjemme og lure på om jeg lever de timene. Jeg visste jo at jeg levde. Så jeg var jo ikke redd for å miste meg. Jeg hadde jo full kontroll på meg selv. Selv om jeg ikke hadde kontroll på situasjonen. Men jeg ville jo aldri...

lure på mine egne barn det må være det vondeste ja, og det er jo traumer som det også er viktig å anerkjenne når du kommer til sånne situasjoner fordi en ting er å være der og se folk dø en annen ting er alle de timene man kanskje vet at mitt barn er i fare og ikke vite om barnet ditt fortsatt lever og jeg tror alle foreldre kan kjenne seg inn i den

situasjonen som er sånn, oi, i 90 sekunder på en stor matbutikk eller i nærheten av en stor bilvei så visste jeg ikke hvor barnet mitt var, og den der intens vonde følelsen du får da når du, hva kan ha skjedd? Og så bare se fra at den varer i timesvis, og du vet at det utspiller seg et terrorangrepp der barnet ditt er. Altså, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Jeg aner ikke. Det har blitt helt forferdelig. Ja. Ja.

Men hvordan synes du at alt ble håndtert fra myndighetens side? Når det kom til det terrorangrepet, både hvordan det ble håndtert når det skjedde og i etterkant? Det er jo helt utrolig egentlig at er det 157 minutter det går fra Oslo...

til han blir arrestert, da. Altså fra Bombe i Oslo til han blir arrestert. 157-158 minutter, tror jeg det er. Med forbål, jeg tror det er det. At på så mange minutter så får han bare fortsette. Altså han får både sprenge en bombe i Oslo, reise videre til et annet sted, og derfor har han holdt på ganske lenge før han blir stoppet. Det er liksom... Det er ikke riktig. Det skal jo ikke være sånn. Og...

Han prøvde jo å overgi seg flere ganger også. Ja, altså, det er jo mer... Og folk skjønte jo ikke hvem er du, hva skjer, liksom. Det er ingen som hadde oversikt. Ikke sant? Og jeg synes jo egentlig det mest oppsummerende som ble skrevet i den 22. juli-kommisjonens rapport, som var liksom gjennomgang av hvordan tingene fungerer, det var at det fungerte. At 22. juli er historien om ressursene som ikke fant hverandre.

Det er vel ikke en overdrivelse. Det var jo, jeg er helt utrolig tenkt på at han kunne holde på så lenge. Så håper jeg og tror, og til dels vet, at vi har jo lært en del ting siden den gangen. Både når det kommer til å forebygge og avdekke både folk som blir radikalisert og planlegger

den type ekstreme handlinger, men også når det kommer til å trene og øve mer sammen, at alle instansene fungerer bedre. Men det er å være forberedt på ... Det eneste med et angrepp er at det neste ser ikke ut som det forrige. Så det å være godt nok forberedt, det blir vi sikkert aldri. Men vi har heldigvis lært en god del siden 2011. Ja, ikke minst om kommunikasjon. Ja.

At man ikke har en gul lapp som man skriver noe på, eller en SMS. At man har ulike plasser å kommunisere på, og få videreformidlet informasjon til andre instanser. Kanskje vi har flere kanaler også, ikke bare en. For hvis den ene kanalen svikter, så er det jo ingen som får vite noe som helst. Nei, og jeg tror jo bare med den...

sikkerhetspolitiske situasjonen vi har nå, hvor vi skjønner jo at vi må forberede oss mye bedre på hybride angrep. At fare er ikke bare lenger en bombe eller et land som er i konflikt med et annet. Det er også valgpåvirkning. Det er at noen tar strømmen eller vannet i en svær kommune. At

at noen får gifte vannet, at noen tar ut internett fra Østlandsområdet. Altså det er ganske mange måter en kan bli utsatt for terror på i et samfunn som vårt da. Og det er jo ganske få elementer egentlig som skal til, som du må ødelegge for at du kan ramme veldig, veldig bredt. Bare tenk deg hvis internett plutselig ble borte nå.

Jeg tror også på det vi er bedre forberedt, men de som vil oss vondt, de er jo utspekulerte, så det er jo om å være like utspekulert tilbake, fra både forsvar og politi, og alle vi som jo egentlig også kan gjøre ganske mye for å trygge oss selv i hverdagen, og følge litt med på egne passord og innlogginger, og der tror jeg vi er mange som synder. Ja, skitt oss!

Er det noe mer du vil si om det med utøya nå? Er det noe du kjenner at... Jeg var så heldig at jeg fikk lov å skrive en bok. For meg var det terapi nesten. Det var som den bodde inni meg. Og så da jeg fikk en deadline og en PC foran meg, så bare kom den ut gjennom fingrene mine. Så...

Mitt beste terapeutiske råd er å skrive bok. For det gjorde mye for meg. Det var godt å få det utenfor det. Men to ting jeg har lært av 22. juli. For det første, ingenting blir bedre av å gå med det alene. Det å snakke med noen, det å...

Både tillate seg, men kanskje til og med be om å få lov til å være hovedpersonen i en vanskelig situasjon. Si til vennene dine, nå har jeg opplevd dette, kan vi bruke litt kreft på meg? Det høres jo helt banalt ut, men det er ekstremt viktig. Ingenting blir bedre av å holdes helt for seg selv. Det er det ene jeg har lært. Og det andre jeg har lært er at ingen menneske blir snillere av å ha det vondt. Det er en sånn forestilling vi har om at vi skal sørge eller...

plages på en litt sånn verdig måte. Sånn, når terror skjer så klever vi oss i sort og oppfører oss pent og går i kirken med krummet nakke. Det er jo ikke egentlig naturlig. Du vil jo skrike og forbanne dine skaper og kaste noe, liksom, egentlig. Og ingen blir hverken reusere eller mer fleksibel eller hyggelig av å ha det ordentlig vondt selv. Så det er et perspektiv jeg tar med meg. Ja, og det har du nok veldig rett i.

Jeg følger jo opp etterlatte til selvmord. Og det er så feil når man egentlig får nærmest beskjed av folk rundt om hvordan de skal håndtere det. For det er så viktig det du sier at jeg må få lov til å ta eierskap til min smerte på et eller annet vis. Og kunne formidle hva jeg trenger fra de rundt meg. Og det er jo ikke alltid man vet hva man trenger selvfølgelig, men bare det å få muligheten til å

hva skal jeg si, si til andre hva man ønsker fra dem. For folk rundt også kan det bli veldig sånn,

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller liksom sette deg under administrasjon, tenker jeg. Det er liksom to utekanter. Enten at man blir helt sånn passiv, sånn, det du har opplevd nå, det er så vondt at jeg bare sitter her og ser på deg. Ja, og det er jo det mange sier, at det er sånn, ja, folk bare unngår meg, for de vet ikke hvordan de skal forholde seg til det som har skjedd. Så folk blir jo liksom handlingslammene

ganger, og de er redde for å gjøre noe feil, og der er det bedre å ikke gjøre noen ting da. Ikke sant? Der har du den ene venninna, og så har du den andre venninna som er sånn, det du har opplevd nå, det er så fælt. Nå skal du sitte der, jeg skal lage et te til deg, du skal se på den tv-serien, så skal vi snakke om det, jeg skal kose deg i håret, og så etterpå skal vi gå på shopping. Altså du har de som, du har liksom sett deg under administrasjon, og jeg tenker jo begge ytterkantene er jo feil, fordi det som jeg tror da i hvert fall gjør

Dette finnes det sikkert et fagspråk for, men jeg tror det som er avgjørende for at en skal oppleve selv å komme seg ut av eller vekk fra et sted der det er dårlig å være, det betynger jo at du føler selv at du har makt til å komme dit. Altså du har makt i situasjonen. Du er ikke et passivt produkt som bare dingler rundt i sorg eller noe vondt. Du bestemmer selv at jeg tar kontroll over denne sorgen, og så går jeg dit jeg mener det er bedre for meg å være. Det er ikke sikkert jeg kommer dit med en gang. Det kan hende jeg må

knuse noen egg på veien og gjøre en del ting som koster noe av meg, men det er dit jeg skal, og det bestemmer jeg. Jeg tror hvis du ikke føler at du... Hvis du føler at noen andre bestemmer eller definerer deg, så tror jeg det er mye vanskeligere å klare å slepe seg selv ut av det. Ja, det tror jeg også. Og så trenger en del å få direkte beskjed om hva som kan hjelpe deg. At...

Fordi en del blir jo veldig redde for andres smerte. Ja, for hva er rådet til en venn som må bære noe vondt sammen med noen? For en ting er, la oss si at du har opplevd noe, og så vil jeg være din venn. Så vil du tenke, dette kan jeg ikke gjøre.

pålegge Tonje, for det er vondt for Tonje. Så vil jo jeg kanskje tenke etter en tid, hvis du deler noe av deg at nå blir jeg sliten av å høre på Silje, for jeg vil at nå går vi videre. Men hva er rådet til den vennen som

skal holde ut da sammen med deg i det som er vanskelig? Det er jo ikke noen fasis der, men jeg tror jo at hoved, det som er viktigst å ha mest fokus på, er å kommunisere godt. At jeg sier til deg hva jeg skulle ønske jeg kunne få fra deg, hva jeg trenger fra deg når jeg har det sånn som jeg har det. Og så får du muligheten til å møte det

Men jeg må også være åpen for at det er bare hvis du klarer det, og hvis du orker det. Hvis ikke, så må jeg søke dette et annet sted. Ikke sant? Og da må jo du da være ærlig nok med deg selv og meg om at, ok, dette klarer ikke jeg, eller dette ønsker jeg, og jeg kommer til å offre all min tid og energi på å få til det. Og det er jo det ditt valg, på en eller annen måte. Men det gir jo masse, fordi det synes jeg vi ...

Det synes jeg vi skal snakke mer om, at i det å klare å håndtere noe vanskelig, så ligger det masse selvtillit. Altså når du får det til, og det øyeblikket hvor du tenker liksom, ja, jeg kom meg gjennom dette liksom, og nå sto jeg opp i dag og gikk på jobb og kjente at det var en god følelse. Det ligger masse kjærlighet til en selvfølelse nesten, i det å lære seg å håndtere traume. Og det tenker jeg man også sikkert kan, det er sikkert en motivasjon som også finnes som pårørende eller venn eller

For noen som har opplevd noe vondt, at hvis jeg er tydelig til deg på hva jeg trenger, og du faktisk kan gi meg det, så gir det deg også en god følelse. Ja, for andre ønsker jo å være der, så en del som er rundt folk som har opplevd noe grusomt, som føler seg maktesløs i det, og så vet ikke hva de skal gjøre. Det blir helt handlingslamma de også, og blir litt sånn, ja, men jeg vet ikke hva er godt jeg skal gjøre, og så gjør de kanskje helt feil ting da.

Og da er det jo viktig egentlig at folk rundt spør litt også da. Jeg er litt nysgjerrig på hva du trenger fra meg. For jeg blir litt redd for å spørre om det. For da blir jeg redd for om det gjør ting verre for deg, for eksempel. Og da får den andre muligheten å si at nei, jeg er jo i det hele tiden. Så at du spør, gjør ingenting, det er bare bra. Eller at den andre sier, vet du hva, når jeg er med deg så har jeg bare lyst til å ha pause fra det som er vondt. Og at vi bare har fokus på noe helt annet.

for det er jo også noe som trenger, ikke sant? Og da får man jo mulighet til det, da vet jeg hvordan jeg skal hjelpe deg, da vet jeg hvordan jeg skal være en støtte, for folk trenger jo helt ulike ting. Og da er det jo veldig dumt om man tenker at, åja, men du trenger dette fordi jeg hadde en annen venn som trengte det på den måten. Og så tar du, sånn som du sier, så tar den vennen regien over hva du tror den andre trenger, og så er det jo ikke sikkert at den andre trenger det samme som den forrige vennen som hadde kjipt, liksom. Nei.

Så det er jo bare den der å være åpen om at, vet du hva? Jeg vet ikke hva jeg godt kan gjøre. Trenger du at jeg gjør dette, eller trenger du at jeg gjør dette? Eller skal jeg bare trekke meg unna, eller skal jeg mase? Fordi det er vanskelig for deg å komme deg ut, liksom. Ja, for det er vanskelig også når man er voksen, føler jeg. Fordi det er et eller annet litt sånn...

Det minner om å behandle noen som et barn, og liksom si, nei, i dag må vi dusje. Altså bare en sånn ting som, har du det vondt nok, så kan det være at du ikke klarer å gjøre helt vanlige ting. I dag skal vi gå ut av døra. I dag skal vi faktisk ta telefonen når du ringer. Altså det er et eller annet, man føler litt at man, det føles nedlatende å forvente det av folk, men man må jo respektere at

Noen kan ha det så vondt at det er på den nivåen man er. Ja, og da trenger man jo at noen hjelper deg med å møte dine helt basale behov. Bare for søvn, mat, hygiene. Hei kjære seere og lyttere. Tusen takk til alle som støtter meg, enten ved å følge meg via sosiale medier, følge kanalene mine, eller å donere penger via Vips.

Det bidrar til at jeg kan holde podcasten åpen og tilgjengelig for alle, og at jeg når ut til flere med budskapet mitt om å utvide ytteringsstrommet, øke toleransen for ulike meninger i samfunnet, og at vi blir litt mindre dømmende og stigmatiserer hverandre mindre.

Jeg håper at flere ønsker å følge meg i sosiale medier. På Instagram og TikTok heter jeg psykolog Silje. Resten av plassene du kan finne meg, kan du bare søke opp «Snakk med Silje». Jeg er på YouTube, og jeg er overalt hvor du kan høre på podcaster. Hvis du ønsker å gi donasjoner i VIPS, så kan du bruke VIPS nummer 806513, eller du kan søke opp «Snakk med Silje».

Tusen takk for all støtte. Gi meg gjerne en stjernevurdering hvis du er fornøyd. Men hvordan er det å være politiker da? Altså, hvordan å jobbe på den måten du gjør og

Jeg elsker det. Jeg elsker at mennesker bare kan bestemme seg for å løse et problem. Og jeg elsker hvor ofte vi løser problemet, faktisk. Så skaper vi jo noe nå, dessverre. Vi gjør det av og til, men jeg elsker det. Det jeg elsker med politikk er at det handler om folk, på vegne av folk, sammen med folk. Altså, jeg elsker jo folk. Det er egentlig en perfekt mix for meg, så jeg koser meg veldig i jobben min. Også de dagene det er vanskelig. For det er jo...

Veldig mange vanskelige dager i en sånn jobb som jeg har, men jeg synes det også er gøy. Ja, fordi man står jo laglig til for hugg da. Og så har du jo litt makt. Og det å være i en maktposisjon kan jo påvirke andre relasjoner i livet, hverdagen, alt liksom. Det jeg fortsatt synes er det mest fascinerende, det er når folk er

enten aldri har truffet eller som jeg treffer for første gang har en veldig klar oppfatning av meg som er helt feil ganske mange tror jeg er veldig sånn

kall og hard, og jeg er jo egentlig en veldig lett rørt person som liker å klemme meg, liksom. Så det synes jeg er veldig fascinerende at mange kan ha en veldig klar og sterk mening om hvordan noen man aldri... Det gjelder ikke bare meg, det gjelder jo alle. Hvis du spør meg hvordan er Brad Pitt, så vil jeg si at jeg tror Brad er en hann her, sånn og sånt. Sånn er vi jo som mennesker, vi har jo fordomme mot hverandre, det er jo noe av det som gjør at vi klarer å navigere i denne verden, men

Men det synes jeg er veldig fascinerende. Det kommer jeg liksom aldri helt over. Når folk sier sånn, er du sånn? Jeg tenkte du var slik. Og da blir jeg sånn, hva trodde du det? Ja, altså har folk tanker om deg uten å aldri ha møtt deg? Ja, det synes jeg også er veldig rart. Oi, du er høyere enn jeg trodde. Har du trodd noe om meg? Ja, har du reflektert over høyeren din? Ja, det er veldig rart. For din del også så har du jo fått...

En høy posisjon litt over natta? Ja, det er liksom fra du går inn bak veien på slottet, så kommer du ut på fremsiden, og i det øyeblikket du går ut på fremsiden, så er det ingen vei tilbake. Da har du et formelt, konstitusjonelt, som det heter, det er lovfesta, grunnlovsfesta, ansvar for noe, og det kommer du deg ikke ut av. Og uansett hvordan du blir venn på det, så kan du aldri gå tilbake på det. Du kan gå av.

Men fra det øyeblikket så har du ansvaret da. Og det er jo en følelse av selvfølgelig store muligheter, men jeg tror også man kan bli tyngd ned av frykt for å gjøre feil, uro for å ta feil avgjørelse. Altså man kan også bli litt lamme av det nesten da, hvis man ikke prøver å ha et litt sånn drulig forhold til det. Så jeg tenker jo, jeg tenker hver dag på at jeg er her fordi jeg har satt til å gjøre en jobb for noen andre. Jeg er ikke her for meg selv. Det er ikke at jeg skal liksom

går rundt og smykker meg med en titel, eller har et fint kontor. Jeg er her for å tjene folket, liksom. Det er det jeg skal gjøre. Og i det øyeblikket det ikke er drivkraften mer, så må jeg slutte. Da må jeg finne noe annet å gjøre. Så det å minne meg på det gjør også at jeg har litt lavere skuldre på det å ta avgjørelser, eller forsøke å løse ting, fordi det handler ikke om

at jeg skal se bra ut, eller det handler ikke om min stolthet, det handler om hvor godt lykkes jeg med å løse det som er ditt problem. Og når det er målestokken, da blir jeg litt mindre viktig, og da blir du kanskje litt mindre selvopptatt da, for det kan jo bli...

Når man blir en person som folk kjenner igjen på butikken, eller på gata, eller hvor som helst, så kan man jo bli veldig selvbevisst. Det tror jeg kan være litt sånn lammende nesten. Ja, for det er jo litt sånn, folk observerer jo hva du driver med da, til enhver tid. Så du får jo aldri helt pause, hvertfall ikke når du, hvis ikke du er i din egen stue da, fra å bli observert på et eller annet vis. Og til og med når jeg er i min egen stue, så

er det ganske sannsynlig at jeg blir observert. Fordi jeg har for eksempel spilt inn en podcast med deg, eller vært på et intervju, så stort sett også når jeg ikke opptrer, så kan det være at noen opplever at jeg opptrer, selv om jeg ligger på sofaen og jogger buksa mi. Så det er veldig, det er jo en slags form for ekstrem sport, hvor du ikke kan gå ut og inn, du kan ikke ta pause, du bare er i det. Og da tror jeg du må like det, og du må huske på hvorfor du gjør det, for ellers så tror jeg du kan enten bli helt

handlingslamma, eller for opptatt av optikk på en måte. Altså at du blir så opptatt av hvordan folk skulle tro eller mene om deg, at du liksom ikke klarer helt å holde fokus på det som er viktig da. Men det er jo et litt rart liv, jeg skjønner det. Og den aller største delen av livet mitt ville jeg jo være tidligere statsråd.

Jeg kommer ut til å ikke være statsråd i veldig mange flere år i livet mitt enn jeg er det. Og det å huske på det, at det er et liv på andre siden en eller annen gang der fremme, hvor jeg både skal ha et godt forhold til unga mine, familien mine og vennene mine, og ha andre ting jeg også setter pris på. Det er jo litt viktig da. Ellers kan du bli helt låst inn i bobla, tror jeg. Ja, men hvordan er det å være mamma da? Elsker det, men jeg må bare innrømme,

Jeg vet ikke om jeg har lov å si det, men jeg elsker at de blir eldre også. Jeg synes det er så mye morsommere med store barn enn med små. Da kan du diskutere og de er litt mer selvhjulpende og får kontakt på en annen måte. Ja, da har de egentlig mer enn personlighet. Du har mindre ansvar for å ivareta basale behov, men det er mer de der...

sosiale og ja, det er mindre sånn selvfølgelig man skal jo alltid gi omsorg til barna sine men det blir på en litt mer sånn intelligent nivå, eller? Ja, jo, for det er jo mange fine ting med å ha små barn og spebarn og sånn noe men jeg må bare innrømme at jeg savner ikke det jeg elsker at det er så stor at jeg kan spille fotball med de, eller

Se på Maskorama og gjette sammen med de hvem som er bak maska. Jeg kan gjøre en masse sånne ting som også er litt gøy for meg. Det er jo veldig hyggelig med kos, for eksempel. Men jeg setter egentlig mer pris på kosen når den er frivillig, fordi 10-åringen min kommer til meg og gir meg en klem. Sammenlignet med når jeg bestemmer fordi barnet er så lite. Så jeg elsker å være mamma, men jeg elsker enda mer å være storbarnmamma, tror jeg.

Men tror du de opplevelsene du har hatt på utøya kan påvirke deg som mor? Helt åpenbart. Altså jeg tenkte jo, jeg kan ikke bare ha ett barn. For det barnet kan bli borte. Så hvis jeg først skal ha barn så må jeg ha flere enn ett. Det er jo en sånn traumalogikk føler jeg. Som jeg er veldig glad for at jeg har to barn altså. Men jeg får meg ikke helt å tro at jeg hadde tenkt det hvis jeg ikke hadde opplevd 22. juli.

så tror jeg jo kanskje at jeg eller jeg liker å tro at jeg er flinkere til å være mer til stede i den tiden jeg har sammen med dem fordi jeg har lite tid det tror jeg alle foreldre føler at man har lite tid men jeg jobber mye og reiser mye og fordi at noe av det jeg tenker mest på når jeg er borte fra de er hvor takknemlig jeg er for at jeg lever for da kan jeg leve sammen med de og jeg er sånn som

Jeg tenker faktisk hver dag når jeg våkner at jeg er glad for at jeg får en ny dag. Det høres helt sånn gladkristnet ut, men jeg gjør det. Jeg tenker faktisk hver eneste morgen, uansett hvor trøtt jeg er, uansett hvor sliten jeg er, så tenker jeg liksom, herregud, alternativet er dårligere. Det kunne vært slutt for i går, liksom. Den følelsen, den hadde jeg ikke før 22. juli. Jeg hadde ikke

Jeg hadde aldri tenkt før det at jeg ikke hadde lyst til å leve. Det hadde jeg ikke. Jeg har alltid vært optimistisk og positiv og glad i livet. Men jeg hadde aldri tenkt så nøye gjennom hvor intenst lyst jeg hadde til å være i livet. Og den følelsen kjenner jeg fortsatt litt på. Så det er jo veldig fint da. Og det er jo også når det kommer til ungene mine, for jeg takker for gitt at de er der ikke ett minutt liksom. Så jeg er veldig glad for alt jeg har fått med de. Mhm.

Jeg hørte jo at du også var gjest i podcasten til Nadia og Abid. Da snakket dere også litt om det at det er viktig for deg at du ikke er alt for viktig for barna dine. De synes ikke jeg er viktig, nei. De sier ikke, ja vel, statsråd. Nei, nei. Men også at de har nære relasjoner til andre voksne. Er det i tilfelle du

forsvinner for dem? Det er et bra spørsmål. Jeg vokste opp på Holmlia med mor og faren min som etter hvert skilte seg. Vi hadde ikke noen annen familie i nærheten. Jeg hadde søsken og de. Etter hvert gifte de seg på nytt begge to og de hadde flere barn. Det var oss. Jeg hadde ikke andre voksne eller en annen tante eller onkel jeg kunne gå til.

For eksempel hvis jeg var skikkelig supermomma eller pappa. Og det er en ting jeg har tenkt veldig mye på når jeg har blitt mamma selv, at

Målet mitt er at unge av mine skal ha mange voksne å velge blant når de kan gå fra meg og si sånn «Nå er jeg så sint på mamma». Det er et mål for meg at de skal ha noen andre. Fordi jeg tror det gir mye mer plass til å bli ordentlig forbanna på foreldrene sine. Og noe av det vi skal lære barna våre er jo faktisk å liksom regulere sine egne følelser. Og da må du jo tilate deg å kjenne litt på dem. Jeg tror...

Jeg tror jeg har potensialet i meg til å tenke sånn, jeg skal bare sitte her og beskytte de og passe på de hele tiden, fordi jeg har tenkt mye på at jeg er redd for å miste de. Så det å liksom ha kommet til den tryggheten at jeg vil at dere skal ha flere voksne,

Jeg synes det er helt fint å være en av flere. Mamma er alltid spesiell, men jeg trenger ikke å være spesiell på alt hele tiden. Det er også en god følelse, synes jeg. Jeg synes det er veldig fint at barna dine har flere å spille på. Og jeg føler at jeg ikke har noen valg. Jeg klarer ikke å være statsråd, leve det livet jeg gjør, og være verdens beste forelder hele tiden. Jeg trenger hjelp fra andre voksne til å gi hjelp.

god ramme for de i barnelivene og det å ha forsvunnet seg med det på en måte det kan høres litt rart ut, men det gir meg mye glede også, for jeg blir utrolig sånn rørt og glad når jeg ser mine barn være veldig glad i en venn av meg som de kaller onkel eller være veldig nære sine tanter og onkler, altså jeg synes det er utrolig fint da, jeg føler meg null tru av det jeg føler bare at det er dobbelt kjærlighet på en måte ja, men det er jo veldig fint da

For jeg tenker jo det at det er jo greit å ha noen andre å gå til hvis noe er vanskelig for eksempel. At man ikke bare er en person som... Og så kan man velge litt da. Ja, denne personen, den snakker vi om disse tingene med. Be om råd om andre ting fra noen andre. Slik at man ikke føler seg alene med ting da. Ja, og jeg har jo snakket med...

til venner om puberteten, ikke sant? Du får en annen samtale med en voksen som ikke er din egen foreldre, og jeg tenker det er fint for barn, og så

Er det jo ikke sant, hvis jeg hadde bestemt alt, og vi kunne bestemme alt der i livet, så hadde jeg jo ikke tenkt sånn, mens jeg har små barn, da skal jeg bli neste leder i Arbeiderpartiet og minister. Det er en skikkelig god mix. Men det er jo ikke alt vi styrer. Og jeg er både veldig glad i å være mamma, men jeg er også veldig glad i å jobbe mye, få lov til å drive med politikk. Jeg er veldig oppriktig oppsatt av at det er viktig for Norge med et stort Arbeiderparti, for jeg tror det gjør noe med stabiliteten og mulighetene vi har til å

finne gode løsninger som står seg over tid. Jeg har på ekte lyst å bruke kreftene mine på det, og hvis jeg får muligheten til det, så vil jeg gripe de mulighetene. Og da av og til så kommer ting litt samtidig, og da må man være litt sånn pragmatisk, tror jeg. Da er det

Da er det dager hvor det er litt støv til hjemme, og brød er litt tørt, og tante og onkel må hjelpe dem å hente i barnehagen. Men så lenge barna har det bra, så tenker jeg det går fint. Ja, men fiffa det, det høres jo veldig slitsomt ut da. Jeg synes ikke det er slitsomt, men jeg tenker hver uke, det gikk, det gikk denne uka. Du kom deg gjennom liksom. Og så, ja, jeg glemmer jo, altså jeg er ganske god på logistikk, men når du lever sånn som jeg gjør, med liksom...

hjelp til kalender og taleskriving, og noen minner deg på at nå må du reise, for ellers rekker du ikke barnehagen, og til og med jeg har noen som henter å kjøre meg til jobb, så blir du sløvere på logistikk. Og det går jo utover min evne til å ha

leggskinn på fotballtredning og kornett på korpsøvelse ikke motsatt liksom. Det har jo hentet at det har gått litt gærent også. Blei ikke med pannekaker på FN-dagen i barnehagen i går, nei. Det glemte jeg. Fort gjort, fort gjort. Men det kan skje oss alle da, tror jeg. Ja, jeg skulle til å si det da, Arliet, at sånn skjer det den beste på logistikk nesten.

Men du vet, jeg elsker sånn å optimalisere en prosess. Hvis jeg har treningstøyet under bunaden, og så har jeg barnet i vogna, og så legger jeg gavene under vogna og flatskjermen opp, og så kan jeg levere den flatskjermen hos naboen mens jeg går i den bunaden på vei til konfirmasjonen, men jeg kan bare ta den av og jogge litt, for da rekker jeg det. Sånn er hodet mitt.

Hvis jeg bare handler det akkurat der, så har jeg akkurat plass i den baggen til å få med det. Eller sånn, ok, da er det to uker i syden, to barn og en voksen, vi tar bare håndbagasje. Altså jeg elsker sånne ting, sånn, får det til å virke ekstra bra. Og da er det jo litt vondt å tenke på det til. Ja, herlighet. Men det er jo sånn, jeg tenker jo at skal man ha et sånt liv som du lever da, så må man jo nesten gjøre det litt sånn. Ja.

For noe annet ville jo ikke gått. Nei, helt enig. Og så må man bare... Jeg tenker...

Noen ganger så tror jeg vi mennesker, særlig unge damer, vi stiller noen krav til oss selv som det er ikke mulig å levere på. Du kan ikke være utvilt, sove bare tre timer i døgnet, trene tre økter om dagen, spise helt korrekt, være på fest, være sosial, ha nok utdanning, stadig fylle på med utdanning, tjene riktig antall kroner og drive med selvutvikling, treffe drømmemannen.

og være verdens beste datter samtidig. Altså, du klarer ikke være alt hele tiden. Noen ting må vi bare liksom ta det litt slakk og tenke at det er ikke farlig om det er litt støv i hjørnene, eller om skjortet er litt skrukket, liksom. Altså, gjør det viktigste først, ellers så får du ikke gjort det. Og det viktigste er jo, tenker jeg da, å

Ha en eller annen følelse av mening i tilværelsen og folk du har glad i rundt deg, og så får resten liksom komme når det passer. Om du ikke får begynt på yoga igjen før ungene flytter hjemmefra, så gå bra det år, liksom. Ja, for det handler jo om prioriteringer, da. Hva er det som faktisk er viktig her i livet? Og hva er det du vil angre på på dødsleie at du ikke har gjort mer av, på en måte? Og så må man jo heller ikke tenke det. Jeg tar meg selv i det innemellom og tenker at hvis jeg ikke gjør det

Så kan jeg aldri gjøre det. Men det er jo ikke helt sant. Det kommer en dag hvor ungene har blitt så store at du ikke må rett igjen fra jobb hver eneste dag for å hente. Hvor du kanskje da kan ta opp igjen drømmen om å spille squash hver onsdag med bestevennen din. Men det kan hende at akkurat nå blir livet mer stress av å alltid skulle spille squash på en onsdag.

Da er det kanskje greit å la det være Skulle du få mer energi av det, gjør det Men hvis du stresser for mye med å få det gjort Så kan det ikke liksom Alt kan gjøres hele tiden Og der tror jeg vi er litt ferdige med oss selv Der tror jeg også Du får en sånn illusion også Av at alle andre får til alt Mhm

Og så glemmer du jo det at det folk ikke viser på sosiale medier, altså de viser jo det de får til. Og så er det en sånn tanke om at, ok, hun får til det, han får til det, hun får til det, og det og det. Men det er jo ikke sånn at alle disse personene får til alt.

sammen? Nei. Du glemmer jo litt det at hun er god på baking, men hun er ikke god på trening, eller å møte opp i tide, eller... Ja, kanskje hun har klanglet med ungene og mistet bussen. Men det jeg synes er det beste, for sosiale medier er jo åpenbart i scenesetting, men det

Allermest absurdet er at i scenesettinga så later vi også som vi har en backstage, som veldig ofte bare understreker i scenesettinga. Jeg synes det beste er det der når folk skal vise frem hvor møkt eller rotet er på vaskerommet,

Da tenker jeg alltid bare sånn, herregud, for du har jo så orden, tenker jeg når folk skal vise seg fram. Fordi det er jo et system langt der inne under alle de møktede rusene, så er det jo et system. Så ille var det jo ikke. Så selv om vi later som vi er ærlige, så er vi ikke helt ærlige da. Jeg tror liksom bare man må bare slutte å sammenligne oss selv med alle andre.

tenk liksom, hva gjør meg fornøyd i mitt liv? Og hva skal jeg gjøre mer av for å få den gode følelsen? Fordi det vil alltid finnes en eller annen som har mer penger enn deg på internett, eller lengre øyvipper, eller større pupper. Noen andre vil alltid ha litt mer. Så det er...

Det er ikke nyttig å sammenligne seg, liksom. Nei, og før så var jo den sammenligningen litt lettere, fordi da var det faktisk personer du møtte. Og da visste du at, ok, den personen er god på det, men jeg vet jo også at den personen ikke er god på de og de og de tingene, for jeg kjenner den personen. Og det blir jo noe helt annet, fordi da vet du at alle har positive og negative sider, alle har ting de er kjempeflinke på, og ting de suger på. Men det er jo ikke sånn...

du får inntrykk av i dag på et eller annet vis. Du tror jo at alle får til alt. Ja, og så tror jeg det er det ene, og det andre jeg tror det gjør, er at vi får en forestilling om, og der tror jeg folk som er yngre der meg kjenner enda mer på det, vi tror at alle reaksjoner kommer in real time.

Fordi du får en like eller et hjerte eller noe. Men veldig mye av det vi gjør i livet, det er jo innsats som lønner seg over tid, eller som blir bra over tid da. Mens vi tror liksom knips, så forandrer verden seg helt. Og jeg tror det gjør noe med emnen vår til å ha tålmodighet til å stå i ting da. Det å for eksempel gjøre en livsstilsendring og vite at om to år fra nå så har jeg det bedre, versus å tro at du kan gå på vidunder slankekur. Ikke sant? Så

vår evne til å gjøre det rette over tid, og kanskje til og med bli mer bekvem med å gjøre det på den måten i stedet for sånn som jeg gjør det i dag. Jeg er bare litt redd for at vi blir litt dårligere på det, rett og slett. Jeg synes det beste, liksom, illustrasjonen på det kanskje er det som skjer med unge folk som er ganske mye mer sykemeldte foreldre av sine. Dette er det jeg jobber med da. Jeg tror det

dessverre også handler litt om at en del som er nyutdannet skal ut til jobb, de tenker du skal bare gønne på! Og så glemmer du å stoppe opp og tenke, ja, men jeg skal ikke bare overleve denne arbeidsjukaen neste, jeg skal være her i 40-50 år, så hvordan porsjonerer jeg ut energien min for å holde det lengst mulig? Og da tror jeg ganske mange bare kjører så hardt på at de treffer veggen på et eller annet tidspunkt, eller møter veggen, og så blir du sjukmeldt på en måte for å hente deg inn, da. Men det er ikke sånn du skal jobbe. Du

Du må jobbe så du orker over tid. Ja, for det er jo veldig urovekkende at det er så mange unge som strever med å være i jobb. Men jeg mistenker jo også litt at den pandemien har påvirket også det, at det var så lav tempo over egentlig to år, følte jeg, at når du først var tilbake igjen til hverdagen,

så ble det veldig overveldende, for da var det så mange ting på en gang. Som du skal sjonglere? Ja. For du var vant til å ha hjemmekontor, og nå hadde jo ikke jeg det for så vidt, men det var jo... Du måtte jo aldri si, du, jeg kan ikke komme på den festen, for jeg har lovt å spise middag med foreldrene mine. Ja.

For det var hverken middag med forradina eller fest. Ja, for det var nettopp det. Dilemmaleken meldte seg aldri. Jeg har jo alltid hatt litt sånn FOMO, fear of missing out noen ganger. At jeg er litt sånn, åh, det er vanskelig å velge hva jeg skal være med på. Jeg blir med litt der og litt der også, for jeg vil liksom ha alt og sånn. Og så ble jeg det helt stille, og det var egentlig deilig.

Du slapp å velge. Og så var det faktisk litt digg å bare være hjemme og se på Maskorama med en veninne, liksom. Og så er det en ting til du da gjorde mindre, og det var at du egentlig ikke kjente etter «hva vil jeg?».

For det er noe av det som forsvinner når jeg er sånn fomo, jeg tenker sånn, jeg rekker tre fester på en kveld, så jeg bare kommer innom. Det er jo veldig irriterende, for da er du aldri helt til stede i noe av det. Nei, det er det som er litt kjipt også. Så burde du nok oftere ta et valg, da være der helt. Men jeg tror også det jeg oftere burde gjøre, er å tenke, hva har jeg lyst til? Kjenne etter.

Og hvis man også slutter å kjenne etter, og så plutselig blir du eksponert for både FOMO-dilemmer og om at du kjenner etter på en gang, så er det klart det kan man føle seg litt sånn, åh, det var litt mye å velge. Ja, og så når du har hatt et så lavt tempo, og du har hatt hjemmeskole også da, og når de studerte også var det mye hjemmeskole, så det å på en måte bare plutselig skulle inn i arbeidslivet, at det kan bli en litt sånn,

liksom voldsomt, liksom overveldende. Og så tror jeg også at det er et eller annet med bare tenk på skolen, det har vært veldig mye diskutert de siste årene, denne fraværsgrensa hvor vi jo sier at

Du kan være borte et visst antall dager i løpet av skoleåret hvis du har legemelding på deg. Det vi egentlig lærer ungdommene våre er at det er lov å være borte så lenge du har en lapp på hvorfor. Og så lurer vi på hvorfor det er mer sykemeldt. Det er jo akkurat det samme. Legene har sagt at det er greit her er lappen. Så det er jo et eller annet med, tror jeg, både gjennom skolesystemet, i arbeidslivet, i forventningen og møtene med hverandre, å si sånn «men vi trenger at du møter opp». Det er veldig bra for oss at du er her.

Og der tror jeg kanskje hvis du legger sammen unge folks ønske om å få rask respons med fravær av uttrykt forventning om at du møter opp, da er jeg redd for at de unge bare glipper oss. Så vi må liksom møte hverandre med noen forventninger og krav. Jeg er glad for at du er her, men jeg forventer også at du møter opp. For det å være arbeidsdaker, det er ikke en gave du får. Du må bidra selv og levere hver eneste dag. Ja, men hva tror du det kommer av da? At ungdom

oppleve

Jeg synes det blir sånn, for jeg synes på den ene siden så er det litt sånn, det er så mye krav og forventninger. Men på den andre siden så sier du noe om at vi må egentlig bare kreve mer på et eller annet vis. Men ja, hvor kommer de kravene og forventningene fra, er vel kanskje et spørsmål også, for det er mye krav og forventninger som kommer innenfra om at de skal prestere, at vi har en veldig prestasjonssamfunn. Og jeg tror jo at det er noe med samfunnet som helhet, og ikke bare de strukturerne som

som arbeidsplassen og skolen er på et vis, men også noe med en generell maktesløshet som jeg tror at en del ungdom kjenner på med klimakris og krig og farer overalt. Det store traumet det var for mange med den pandemien vi har vært igjennom og de tingene der, at det kan være summen av mange sånne ting også, og ikke minst sosiale medier.

og den konstante at man aldri får pause heller. Det er liksom alltid så høyt tempo hele tiden. Altså, vi hadde jo ikke sosiale medier. Det var så sykt digg, egentlig. Frem til vi ble voksne, liksom. Jeg fikk det vel helt på siste året på videregående, eller på folkeskole. Jeg tror det kom da vi var russe, eller noe sånt. Åh, det var så digg at vi ikke hadde sosiale medier i russetida. Vi måtte bruke en sånn der digital kamera, så fikk alle med seg når noen filmet eller tok bilder, liksom. Jeg lurer på, altså, tenk

Det å være politiker i dag og ha masse filmer fra russetiden. Hver kveld fra 20-årene er det godt dokumentert på internett.

Men jeg tror du har rett, jeg tror liksom både det som, hvis vi tar de unge da, jeg tror både det at de er den første generasjonen som sammenligner seg selv med hele verden via internett, det er jo også at de ikke har noen voksne å snakke med om det, fordi vi voksne har ikke opplevd det, så vi kan ikke egentlig guide de, det tror jeg liksom er overveldende.

Så tror jeg at vi glemmer at det å ha vært 15, 16 eller 12, 13 år under pandemien, det var noe helt annet enn det vi voksne holdt på med. For vi tar i utgangspunktet helt andre valg enn det de unge gjør. De er jo veldig mye mer sammen enn det vi er. Vi hører jo til i hjemmet vårt med de vi lever med, eller om vi lever alene, men det er et valg vi har tatt. De er jo egentlig ristet sammen inni en skole og omgås hele tiden. Det tok vi fra dem.

Vi har jo over mange generasjoner sagt til barna våre, klassefellesskapet er viktig. Skal du ha bursdag, skal alle inviteres. Hvem har ikke krav på foræret sin om det? Plutselig sa vi, klassefellesskapet er ikke viktig. Velg de tre du liker best. Dritt i alle andre. Det er klart det gjør noe med måten man omgås på. Jeg tror de fikk dårligere sosial trening. Man brukte mindre krefter på å være sammen, og da blir du dårligere til å være sammen. Og jeg tror også at

En digital generasjon, som de som er født rundt år 2000 og rundt, de har også noen forventninger. Noe av det verste som rammer min sønn, er at Netflix buffrer. Forventningen til at ting skal skje med en gang er veldig stor. Og hvis du legger sammen flere av disse tingene, så er det ikke så rart at ganske mye unge folk kan føle seg helt overveldet overfor

Legg til opp på det at veldig mange av de problemene og bekymringene de har, de er ikke resultat av en beslutning i et kommunestyre i et møte. Det er kombinasjonen av algoritmer, klimaendringer, Russlands invasjon av Ukraina, Donald Trump og TikTok. Det er bare å slå det sammen.

og blåste opp, så blir det ekstra large via sosiale medier, og føles helt overveldende. Og hvor går du for å kanalisere hva du mener, eller ønsker ditt om endring? Det er nesten umulig å svare på, for det er ikke en motpart du skal prøve å påvirke. Og det gir jo en veldig sterk følelse av avmakt i tillegg. Så jeg tror de står opp for noen helt andre utfordringer enn det vi gjorde når vi var på samme alder. Ja.

Men det betyr ikke at det ikke er håp, sier du. Nei, nei, da må du fikse opp. Du som har mulighet til å fikse opp. Ja, men det er håp da. Fordi det vi vet, vi vet at den ungdomsgenerasjonen, de er faktisk veldig pliktoppfyllende opptatt av å jobbe. De er ganske tydelige på at de har noen forventninger til grenser mellom jobb og fritid. Og det er bra, for det er det som gjør at vi holder ut. Vi vet når vi skal gå hjem, og vi vet når vi er på jobb og ikke.

Vi vet jo at de får det stadig bedre jo eldre de blir. Den voksne befolkningen er lykkeligere enn den unge. Det kan sikkert ha sine årsaker, men det betyr jo at det kan bli stadig bedre. Og så må vi aldri glemme at beslutninger mennesker tar som er dårlige, de kan gjøre sånn til beslutninger tatt av mennesker som er gode. En krig som er startet kan også stoppes.

klimaendringene kan stanses vi kan fatte politiske beslutninger som gjør at verden ser lyse ut akkurat den er jeg litt usikker på om vi i Europa kan fikse, men ja nei, men du skjønner hva jeg mener sånn ideen om at mennesker sammen kan gjøre bra ting den må vi ikke slippe tak i og så sier jeg ikke at det blir enkelt og jeg sier ikke at det er gjort i morgen og jeg sier ikke at alle vil det samme men vi må ikke liksom tro at historien skjer oss det er vi som lager historien hver eneste dag i alle valgene vi tar da

Og det må vi holde fast ved, for ellers så er det egentlig bare å gi opp. Da er du bare en tilfeldig aktør i en tilfeldig dag i livet ditt, og det er du ikke det. Du har mer makt og innflytelse enn du tror, og du kan få til større ting enn du tror. Det må i hvert fall ungdommen huske på. Ja, virkelig. Jeg er veldig

Veldig enig med deg i det. Og jeg tenker at nå må vi vel runde av, for du må vel ture videre. Tårnfriden må reise videre. Ja, tårnfriden må reise videre. Men det var veldig kjekt å snakke med deg, Tanja. Lykke med det, Silje. Tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Takk for at jeg fikk snakke med Silje.

Nævnt i episoden

Utøya-angrepet

Terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011, hvor Tonje Brenna var til stede.

22. juli

Datoen for terrorangrepet på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Tonje Brenna

Norges arbeids- og inkluderingsminister, overlevde Utøya-angrepet.

Silje

Programleder for podcasten "Snakk med Silje".

Arbeidernes ungdomsfylking (AUF)

Brenna var generalsekretær i AUF under Utøya-angrepet.

Gjessheim videregående skole

Skole hvor Brenna og Silje gikk.

Russerøy

Prosjekt Brenna og Silje jobbet med i 2006.

VG.no

Nettside hvor et bilde av røyk over Oslo sentrum ble publisert etter bombingen.

Regjeringskvartalet

Sted hvor bomben eksploderte 22. juli 2011.

Oslo

By hvor bombingen skjedde, og hvor mange fra Utøya hadde familie og venner.

Finnmark

Fylke nevnt for å illustrere at folk fra hele Norge var berørt av angrepet.

Sundvollen

Sted hvor overlevende fra Utøya ble evakuert.

The West Wing

TV-serie Brenna tenkte på under Utøya-angrepet for å holde motivasjonen oppe.

Storeøya

Øy hvor overlevende fra Utøya ble evakuert til.

22. juli-kommisjonen

Kommisjon som undersøkte hendelsene 22. juli 2011.

Nadia og Abid

Programledere for en podcast hvor Brenna også var gjest.

Arbeiderpartiet

Politisk parti Brenna er aktiv i.

Brad Pitt

Nevnt som eksempel på hvordan folk har fordommer om personer de ikke kjenner.

Holmlia

Sted hvor Brenna vokste opp.

Maskorama

TV-program Brenna og barna hennes ser på.

Netflix

Strømmetjeneste nevnt som eksempel på forventninger til umiddelbar tilgang til innhold.

Donald Trump

Nevnt som eksempel på globale hendelser som påvirker unge.

TikTok

Sosial medieplattform nevnt som eksempel på globale hendelser som påvirker unge.

Vipps

Betalingstjeneste som brukes til å støtte podcasten.

Instagram

Sosial medieplattform hvor Silje er å finne.

YouTube

Plattform hvor Snakk med Silje finnes

Deltagere

guest

Tonje Brenna

host

Silje

Sponsorer

Vipps

Lignende

5/2/2023

Leger om livet

#107. Meditasjon, helhetlig helse, stressmestring og tilstedeværelse. Med lege Ragnhild Skari Iuell.

I denne episoden snakker jeg med lege og mindfulness instruktør Ragnhild Iuell om alt i fra psykoneuroendokrinologi til meditasjon og mindfullness. Ønsker du konkrete tips til hvordan du kan føle deg mindre stresset, få mer ro og oversikt og kjenne deg mer robust er dette episoden for deg. For lydspor «Mindfulness i øyeblikket»v/ Ragnhild Skari Iuell trykk på link her.Tusen takk til ukens sponsor:https://www.csoaps.com/Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på apple podcast eller bonusepisoder annettedragland.noDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

1/27/2024

Helsetipspodden

43. Overgangsalderen. Gjest: Marianne Natvik

Gjest: Lege og forsker Marianne Natvik I denne episoden får du blant annet høre om: - Hva overgangsalderen er - Hvilke symptomer og helseplager som kan oppstå rundt overgangsalderen - Forskning på kvinnehelse og overgangsalderen - Hormonendringer - Hormonbehandling - Åpenhet og kunnskap - Hvordan kvinner kan ta bedre vare på seg selv Marianne finner du her: www.instagram.com/drmariannenatvik www.egenmestring.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinikken.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame/rabatt: - 10% rabatt med kode Nervus i helsekostbutikken Superstate - 10% rabatt med kode Annette10 hos Happyhikers som selger produkter for økt turglede Takk for at DU lytter. Jeg setter stor pris på om du abonnerer på Helsetipspodden, legger igjen en god vurdering og deler at du lytter.

Se mer

9/6/2022

Leger om livet

#76. Hormoner, kvinnehelse, endometriose, inflammasjon og stress. Med gynekolog Guri Bårdstu Majak.

I dagens episode snakker jeg med gynekolog og seksjonsleder ved gynekologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Guri Bårdstu Majak. Vi snakker om kvinnehelse, hormoner, endometriose, inflammasjon og stress. Episoden er rettet mot kvinnehelse, men vil være til god nytte for alle menn som bor med en kvinne, jobber med en kvinne, har en mor eller datter eller annen person i livet som bærer to x kromosomer! Første halvdel av episoden snakker vi om hormoner, syklus og kvinnehelse, i midten av episoden snakker vi om endometriose, og siste del snakker vi om inflammasjon, livsstil og stress.Ha en kjempe fin uke! Alt godt,Annette Om du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger skriv gjerne under episodeinfo på instagram.com/dr.annettedragland eller facebook.com/legeromlivet. Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/24/2020

Leger om livet

#3 Stress, å leve med eller ikke leve med.

Stress- vi vet alle hva det er, og mange kjenner det på kroppen kanskje litt for ofte. Hva er det egentlig som skjer i kroppen når vi er stresset? Og er det bare skadelig for oss? Og kan stress virkelig krympe hjernen?Hva kan vi gjøre for å leve med stress og redusere de uheldige effektene? Vi tar et dypdykk i temaet stress og gir gode råd som faktisk fungerer! Stress vil alltid være i livene våre, men vi kan heldigvis lære å leve med det på en god måte.Send oss gjerne spørsmål du tenker på, temaer du ønsker vi skal snakke om eller annet du ønsker å ta opp. Vi blir veldig glade for å høre fra [email protected]ølg oss gjerne på instagram.com/legeromlivet/Følg oss gjerne på facebook.com/legeromlivet/ Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

10/3/2023

Leger om livet

#122. Dr. Christopher Palmer- A Revolutionary Breakthrough in Understanding Mental Health

How is mental disorders related to metabolic disorders?Why is mitochondrial functioning so important when thinking about mental health?Dr. Christopher Palmer is a psychiatrist at McLean Hospital and an Assistant Professor of Psychiatry at Harvard Medical School. His clinical practice focuses on helping people suffering from treatment resistant mental illnesses. He has been involved in psychiatric research for well over 20 years. His research focuses on metabolism, metabolic disorders and their connection to mental disorders. And his work and research has led to his book Brain Energy- A Revolutionary Breakthrough in Understanding Mental Health--and Improving Treatment for Anxiety, Depression, OCD, PTSD, and More. https://brainenergy.com/Dr. Palmer has startet a grassroots movement calling for a transformation in the mental health field. As he says: Countless people are desperate for more effective treatments. We can – and must – do better.Ive been looking forward to this conversation for a long time, and I cant wait to share Dr. Palmers important knowledge with you. In the episode we will discuss mental health, metabolic health, mitochondrial functioning and how diet and lifestyle can heal us.For more from Dr. Christopher Palmer:https://www.chrispalmermd.com/Alt godt,AnnetteFollow me on:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Få bonusepisoder og støtt podcasten på Apple eller Spotify.Disclaimer: The content of the podcast and on the website is not intended to constitute or replace professional medical advice, diagnosis, or treatment. Always seek the advice of your doctor or other qualified healthcare professional if you have questions regarding a medical condition. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

6/7/2022

Leger om livet

#71. Mat, spiseforstyrrelser og sosiale medier. Med forsker Camilla Lindvall Dahlgren.

Den 2. juni markeres Verdensdagen for spiseforstyrrelser. Dette er en viktig dag å markere og et viktig tema å snakke om, og jeg har derfor fått med meg en svært kompetent forsker til å snakke med meg om dette temaet denne uken. Camilla Lindvall Dahlgren har en mastergrad og doktorgrad i psykologi fra UiO, og har jobbet med forskning på spiseforstyrrelser i 13 år og kan mye om dette temaet. Jeg har mange spørsmål om dette temaet, for hva er egentlig de ulike spiseforstyrrelsene? Hva er symptomene? Hvordan kan man forebygge? Og ikke minst hvordan kan man behandle? Det og mye annet snakker vi om i dagens episode. Om du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger skriv gjerne til meg på instagram.com/legeromlivet eller facebook.com/legeromlivet. Ha en kjempe fin uke! Alt godt, Annette Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

1/8/2023

Wolfgang Wee Uncut

Bjørn Hofmann | Fremtidens Designerbarn, Genmodifisering Av Barn, Syntetisk Foster, Kunstig Livmor

Wolfgang Wee Uncut #336: Bjørn Hofmann er professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet på Gjøvik og professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo....

Se mer

3/26/2023

Wolfgang Wee Uncut

Annette Dragland | Stress, Kreft, ADHD, Søvn, Kaffe, Koffein, Kvinnehelse, Kjøtt, Leger Om Livet

Wolfgang Wee Uncut #369: Annette Dragland er lege, driver podcasten "Leger om livet", og har tidligere jobbet som fastlege og har de siste årene jobbet som lege i spesialisering i hudsykdommer....

Se mer

Loader