FIKEN Superenkelt regnskap
Se nå på TV2 Play
Med Svea på laget er det enklere og raskere å lykkes. Få bedre likviditet, friskmelde økonomien eller samle dine lån. Svea. Vi heier på mennesker og bedrifter i endring og skaper finansielt handlingsrom.
Velkommen til Ukrinapodden, en podcast fra Nettavisen. Jeg heter Tormod Malvinseter og er journalist og programleder. I dag så har jeg min kollega Thomas Bløndal som gjest, og vi kaller deg medvert. Ja, medvert kanskje, vet ikke. Gjest er kanskje mer riktig. Velkommen til Ukrinapodden, Thomas. Grunnen til at du er her i dag er at du har...
ganske nylig vært i Ukraina i slutten av juni sammen med Fritt Ukraina. Ja, jeg reiste ned sammen med den frivillige organisasjonen Fritt Ukraina i slutten av juni, og vi tilbrakte vel en 3-4 dager sammen før de reiste hjem til Norge, og jeg ble igjen. Ja, og du har kommet hjem med en hel drøss gode videoreportasjer derfra, og
Kan du fortelle litt om hvor du var i Ukraina? For da kjørte du fra Norge i disse bilene som Fritt Ukraina skal donere. Kjørte fra Norge via Polen og inn til Lviv. Det er det jeg har blitt fortalt på forhånd. Og hvordan var det ved ankomst til Lviv å kjøre inn i dette krigsherrede landet Ukraina?
Jo, jeg tror det var spesielt. Det var min første gang i Ukraina. Det var det også for mange av de i fritt Ukraina. Vi var en ganske stor konvoi på ti biler. Mange som var med for første gang av de frivillige i fritt Ukraina. Så det var jo en lang dag den dagen vi kjørte inn i Ukraina. Vi våknet rundt fem tiden på morgenen. Kom til grensen mellom Polen og Ukraina.
Tidlig kvellingen, 7-8 tiden kanskje, der var det lang tid, mye dronering uten at jeg helt forstår årsaken. Man ventet på at det vaktskiftet blant annet på Pols side av grensen, og da sto vi bare stille og ventet uten at det skjedde mye, så det var mye venting. Så vi var sikkert ved grensen igjen.
Fem, seks timer kanskje før vi fikk passere. Så da er det jo i tillegg en times forskjell. Når man kjører inn i Ukraine så er det en time foran Polen og norsk tid.
Og da kommer man jo inn, det er bekmørkt, for det er ikke midnattssol, det er sånn det er i, vi har vant det her i Norge, det er veldig mørkt når man krysser inn, og det gjør det jo hele enda mer dramatisk. Og det er jo, mange kjenner, jeg var jo heldig å sitte på
Jeg er med nesten alle som kjørte under konvojen og snakker litt om hva de følte på når de dro inn, hva de tenkte og hvorfor de gjorde dette. Så jeg har hørt mye refleksjoner og tanker om hvorfor de synes det er viktig og hva de tenker om å dra inn i et land i krig. Det var noen som sa ved grensene at nå føles det mer ekte når man kommer dit, man ser vepnet vakter, man ser kreina på andre siden.
Men når vi enda plasserte, så var det en slags glede. Vi ble tatt imot av en som også jobber som frivillig, en ukrainsk frivillig som skal motta utstyret. Irene. Irene, ja. Hun sto der og er veldig, som noe godt engelsk, og veldig bli og veldig engasjert med hva de har ventet på. Så tok hun seg imot, og da var det en ganske god stemning. I tillegg så gikk jeg...
og borte og så på dette skiltet da, og tok noen bilder av dette Ukraina. Altså, nå var jeg liksom inne for å dokumentere det, og det er litt spesielt, for jeg gikk på litt inn på siden av gresset for å ta noen bilder, og så fikk jeg beskjed om at det måtte
Må du gjøre det? Må du ikke gjøre det? For her, om det faktisk ligger myner der eller ikke, vet jeg ikke. Men det var snakk om at her kan det kanskje være rester av noen myner. Så da var man på en måte rett inne der. Det var litt spesielt, men det var ganske god stemning når vi krysset inn. Litt for da, når vi traff på Irene og sånt, så var det litt sånn...
Litt sånn lettelse, da var vi inne. Og mens dere var i Lviv, så fikk du treffe flere soldater. De kom vel nærmest rett fra fronten? Ja, vi fikk møte tre spesialsoldater. Som da var vel droneoperatører stort sett alle tre. De kom fra fronten, de kom vel to dager før vi møtte dem, hadde vært i fronten, så de kom fra Kiev.
den dagen eller dagen før vi møtte dem. Så de har jo da nylig hatt sterke opplevelser. Det var en spesiell sekvens som sier litt om hvor tett på de har vært og hvor nylig de har vært på krigen. Det var da denne ene spesialbåten, Ivan.
De kom for å ta oss imot. De hadde da tatt på seg uniform både for å skjule identiteten når jeg skulle filme og ta bilder, og i tillegg så tror jeg kanskje litt for å vise disse frivillige som dette er det vi driver med vanlig, som får litt mer at det foregår kriger, ikke så det ikke kommer i så vilt.
Og når han, Ivan da, skulle ta av seg disse handskene sine, så hang det noe fast i handsken, og det var en splint fra en granat han hadde da kastet to dager i forveien. Som han da ga til...
en av de frivillige som var med for første gang, som en slags souvenir. Wow, og da sier noen hvor tett på man er, og sa Ivan og de andre kollegene hans noen bord på fronten de hadde vært? Nei, de var det litt hemmelige om, men jeg skjønte litt på at...
Ja, de er i hvert fall veldig tett på Russland, for å si det sånn. Ja, og de droneoperatørene er jo ikke langs, altså de er jo ikke på kontaktlinjen, men de er like bak, og de er jo avhengig av å være nærme nok, sånn at dronen når frem til ruske soldatene. Så de er tett på, og hvis du har kastet granat, da har du vært veldig, veldig tett på. For det er ikke mange titelsmeter du kan kaste en sånn granat over.
Så da har du vært nærme. Hvordan virket moralen deres? For nå ser vi at frontlinjen i Ukraina vakler, spesielt nede i Donetsk. Så er Russland på fremmarsj. Nå har det jo gått snart en måneds tid siden du var der. Så det var akkurat bedre på den tiden. Men det var kritisk da også. Hvordan virket moralen både til soldatene og de andre ukrainere når du traff der nede?
en, skal jeg si, en forsiktig optimisme. Altså, ting var bedre enn det hadde vært. Det var det de på en måte la fokus på. For det hadde vært tydelig en veldig tøff tid. Disse soldatene jeg møtte og troppen deres hadde begått store tap. De vil ikke si noe om hvor mange eller hva det betydde, men at de har mistet venner og kolleger var helt tydelig. Det
Det de aller fleste, både de jeg møtte der, andre frivillige og andre soldater snakket med, var denne oppturen i april, når de fikk denne USA-pakken gjennom. Før det hadde det vært, tror jeg det hadde slitt, kanskje potentielt da, med moral. I hvert fall hørtes det ut som det hadde vært en tung tid, og det er en ganske stor opptur som de prøvde å fokusere på å holde ved like. Men at det er tøffe tak der, var også inntrykk jeg fikk, men en sånn
Vilje nå er det i hvert fall fortsatt, uten tvil. Det var vel ingen som sa sånn veldig
optimistiske med tanke på seier. Det var ikke snakket om noen seier eller noe, men at vi må bare stå på. Det er ikke noe annet valg, blant annet de sa. De spurte litt sånn hvordan de finner motivasjon, hvordan de holder moralen oppe. Så var det... Vi har ikke noen valg. Det er familien vår som står hjemme. De er neste, på en måte. I tillegg, ikke blant de soldatene jeg møtte med fritt til Ukraina, men jeg møtte noen...
andre senere snakket om hvor viktig småstøtte var når de så meldinger og donasjoner fra andre nasjoner at det spilte en stor moralstøtte for de som sitter i
frontlinjen, de som sitter i skyttegradene snakket med en major som sa at han gikk rundt i troppen og viste meldinger og donasjoner fra som den troppen fikk en da altså personlig viste meldinger fra en amerikani som sa sendte støtte på 10 dollar keep going eller her fikk du 5 dollar fra Norge we support you og
Man kan kanskje glemme litt at mange av de som sitter ved frontlinjen er veldig unge menn. Kanskje ikke alle som snakker engelsk, har spesielt god utdannelse, ikke leser mye nyheter, i hvert fall ikke internasjonale nyheter. Så det at de er kanskje ikke klar over hvor engasjert mange i Europa er, og hvor mye støtt
de har utenfor sitt egen landegrense da. Og de små, korte meldingene, små donasjonene, ga en moralsboost til hele troppen. Og det inntrykk jeg fikk, og det...
Det var det jeg fikk høre da jeg var der i februar også, at sånne små meldinger som det der, men også det at du reiser ned en gruppe på, jeg vet ikke hvor mange det var, det var ti biler, så var det en 10-12 stykke da, som var i 10-12 personer i den kolonnen deres at det er 10-12 nordmenn som setter av en uke brukt enormt mye penger på det her, et
et enormt apparat hjemme i Norge som jobber for å få de bilene, disse dronene alt mulig ned. At de kommer ned til Ukraina og leverer det, vet jeg også, betyr utrolig mye for dem at de ikke er alene, fordi, som du sier, mange av disse soldatene, eller disse soldatene langs frontlinjen, de ser jo ikke at
Ukraina fortsatt er et av de temaene som engasjerer mest i for eksempel Norge. Vi ser jo fortsatt det i nyhetsstekningen vår, at nyheter fra Ukraina er noe av det som engasjerer leserne vår aller mest, og det tror jeg betyr utrolig mye for disse ukrainere som kjemper alene. De får ikke nok mye støtte, men de har jo ikke noen andre soldater på plass. Det er jo kun ukrainere som slåss der nede og
Det er ingenting som tyder på at det skal endre seg. Det har i alle fall vært en voldsom eskalering av krigen. Så jeg vet at det betyr mye. Jeg husker at da vi kjørte ned i februar, så var det mange i kolonnen vår som kjøpte med seg sjokolade for eksempel, og la inn i bilene som en liten oppmuntring til
til de som skulle få det, og utvede frontlinjen. Sånne små beskjed, som betyr veldig mye. Ja, og når FIT-Ukraine donerte disse bilene, så var det jo så tydelig
Hvor mye en enkelt liten bil hadde å bety for en tropp, for en soldat. De blir tatt i bruk med en gang. Noen av disse bilene, det var ti biler som ble kjørt ned av fritt Ukraina. Jeg husker ikke hvor mange av dem, men noen av dem ble kjørt rett til fronten og skulle tatt i bruk med en gang. Så disse
små donasjoner i en krig som koster milliarder og milliarder av dollar og det er støttepakker på milliarder av kroner hele tiden, så er disse små donasjonene, enkle biler, enkle
kroner, enkle droner, enkle ladere, altså sånne ting, blir brukt med en gang og har en enorm betydning for de som bruker det. Og det var de også veldig klare på, at det finnes ingen liten hjelp eller liten støtte, for alt trengs og alt tas i bruk, og det kan redde liv, det kan gjøre forhold bedre, altså det er
Og alt det kan hjelpe på moral og kan hjelpe på hele situasjonen. Og det kan bety mye når man sitter ved en frontlinje og potensielt kan
få ladet en telefon så du kan få kontakt med noen, eller ha det litt varmere der du sitter med tepp, eller ja, alt hjelper. Eller at du kan bli hentet ut hvis du blir skadet med en sivilbil, fordi det er jo litt absurd å tenke på, som du er inne på, at vi den siste støttebakken til USA, jeg husker ikke hvor stor den er nå i farten, men den er på over 60 milliarder dollar, men at da en organisasjon som Fritt Ukraina, som sender ned pick-upper og subber fra Norge, som koster 40
til 70 000 kroner kanskje. Dette er da gamle dieselbiler med fire strekk. De har jo knapt nok en bruksverdi her i Norge, men det er ganske simple biler, der er det jo ikke high class, men det er ikke bare moralsk viktig, men det redder jo faktisk mange ukrainske liv og har utrolig, utrolig mye å si. Men det er ganske kort levetid, disse bilene.
Hvis jeg husker riktig, vet ikke om du fikk vite noe mer om hvor lenge de var langs fronten? Ja, det spørs litt bruken de tas for, selvsagt, og hvor heldig slags du heldig man er. En bil kan være en dag, en bil kan være en uke, kanskje et par uker. De aller, aller færreste av det jeg hørte om de som mottar disse bilene, var i flere måneder, fordi at de blir sprengt, brønt opp og går i stykker. Altså, ja...
Det er så stort behov for dem, og det er så skumme situasjoner der de brukes, og at de blir brukt opp fort. Det er derfor dette er et stadbehov, derfor de kjøres ut med en gang, fordi det behovet er der hele tiden. De trenger nye biler for å frakte soldater til frem og tilbake, frakte utstyr, bruke det til å sette opp våpen for å skyte ned droner. Det behovet er stort, og de bruker alltid for det.
hvis det har firehjulstrekk og et par dører, så er det liksom... Så er de mer enn happy. Og spesielt dekk, det er også veldig etterspurt, for dekkene ødelegges også fort fra splintskader og helt sikkert også rett og slett dårlige veier der nede. Men du traff jo også en nordmann der nede som har vervet seg, eller skal verve seg til den ukrainske hern. Og det er jo
Han er jo da lederen for Veteran Aid Ukraine, som er noen vi skal få på den podcasten her, men du lagde et veldig bra videoreportasje med han, og han har jo da flyttet
Ja, han er da delvis grunnlegger av Veteran Aid Ukraine. Han har da nylig flyttet til Kivs sammen med den andre medgrunnleggeren, altså nå snakker jeg om Daniel Vikson. Han flyttet til Kiv vel like før starten av sommeren, og har planer om å bidra inn i det ukrainske forsvaret samtidig.
samtidig som man fortsatt skal sette av noe tid til å drifte Veteran Aid Ukraine, som da donerer utstyr til ukrainske styrker, hovedsakelig droner. Hvis du lurer på hva Veteran Aid Ukraine er, så er det veldig, veldig likt fritt Ukraina. Men Veteran Aid Ukraine har spesialisert seg på droner, spesielt angrepsdroner, der
Fritt Ukraina er veldig tydelig på at de donerer biler og overvåkningsdroner. De donerer ikke dødelige våpen, så gjør Veteran Aid Ukraina det, og har sin egen dronetype til, som de kaller et eller annet som jeg ikke husker hva er akkurat nå, og har bidratt kraftig i blant annet i kampene om Bakmut, men også en sjass i Bjar, og har gjort en donert
utstyr for mange, mange kroner. Jeg er usikker på hvor mye, men det har vært snakk om tusentals av proner og også annet utstyr, alt fra ullsokker til annen bekledning som har vært viktig for Ukraina. Ja, og mange av de har jo også tidligere forsvarserfaring fra det norske forsvaret. Det er blant annet jeg da møtte Dan Vikson som har vel ti års pluss erfaring fra det norske forsvaret da, som da, ja...
ha litt å rytme, så han ønsket vel å bidra i noen opptrening. Og så var det litt usikt på hvordan han landet, hvilken avdeling og hva han skulle bidra med, men det var ønsket han, så det har nok da kommet etter. Han hoppet jo på dette versionen i Ukraine kanskje en måneds tid etter den fullskalige invasjonen, og nå
kan da bidra mer direkte opptreninger av ukrainske soldater. Anbefaler du som hører på å se på spesielt den videoreplasjonen med Daniel, men også alle andre som du har lagd. Vi kommer til å
I episodebeskrivelsen legger vi med en lenke til en samleside, så kan du se alle videoreportasjene som Thomas har lagd. Det som er ekstra sterkt med videoen er at du får inntrykkene inn på en helt annen måte enn du får med tekstsaker. Det ga meg veldig mye. Jeg har sett på alt veldig bra. En sak som jeg synes var ekstra sterkt var den med Dimco, som er ...
av en ukrainsk frivillig organisasjon, som igjen er veldig lik fritt Ukraina. Han kaller det Jigas på. Jiga er da navnet på hundene hans, og de er samlet inn
2-3 millioner dollar vel? Ja, det stemmer. Over 2 millioner dollar, så vi er nærmest over 3. Ja, det var akkurat Bikka 2 i februar, tror jeg, da jeg var der og treffet Dimko. Han er 25 år gammel, har nå vervet seg til den ukrainske herren, skal inn og tjeneste gjøre ganske snart. Jeg lurer på om det er snakk om under en måned til han skal inn nå, og du var i brunnluppet til Dimko. Ja.
Ja, det var jeg. Møtte jo da Dimko første gang dagen før bryllupene hans. Fikk møtte han og Giga, som er hunden, og Ira, som er nå konen. Fikk møte de i Lviv, hjem deres og på kontoret deres, som da så, ja, hva...
hvor viktig den av den organisasjonen var de bidra med, som er da støtte direkte til de ulike legionene og troppene rundt om. Og så fikk jeg jo snakket med både han og konen, og som konen skal da ta over ansvaret for å dykkes på mens DIMKO tjenestegjør. Og det er jo
Som sier en litt spesiell tid. Og på en måte feire kjærligheten. Som etter bryllup skal være. Og etter bryllup skal på en måte være starten på en fremtid sammen.
Og det er litt annerledes der. En sånn langsiktig planlegging som snakket blant annet om tanken om barn, den var ganske fjernet nå. De ønsket ikke å få et barn inn i sånn situasjonen her nå. Og nå skal man jo egentlig ha litt mer avstand fra hverandre, for nå skal han inn og tønne større, og da får man ikke sett hverandre så ofte. Og man vet jo ikke helt hva situasjonen er, hvordan det vil gå, alt dette, og det er
Å være med på en sånn storslått feiring var veldig fint og veldig spesielt, og de satt også veldig pris på det, for det var første gang de fikk se mange av vennene sine, som de ikke har sett på lang, lang tid, venner og familie. Og så igjen, som de også sa, ja, det skulle jo vært mange flere her. Noen kunne ikke komme fordi de kjemper og fikk ikke permisjon, andre fordi de da er døde.
Jeg husker da jeg var i februar så pratet jeg med Dimko om det, for da var han nyforlovet, og noe av grunnen til at de gifter seg er jo for det første at de elsker hverandre og vil bruke resten av livet sammen, men det er også rent formelle grunner er at ektefellen til en soldat har flere rettigheter enn bare samboere. Så hvis Dimko blir skadet, så får ektefellen lov til å besøke ham på sykehuset. Det får ikke en samboer under den de skal lov til å gjøre. Da
Det har også noe å gjøre med krigsskadeerstatning. Hvis han mister livet, så tar staten vare på kona på en helt annen måte enn samboeren. Og det er på en måte det som fremskynder bryllupet deres, kan man si. Og det gjør på en måte... Jeg gifte meg i fjor, 24. juni, samme dag som Wagner opprøret i Russland. Så for meg er det lett å huske bryllupsdagen. Det er jo noen menn som sliter med det. Men jeg kan bare tenke på Wagner opprøret, så har jeg datum med...
eneste gang. Jeg er gift av henne fordi jeg virkelig elsker kona mi. Hun bruker livet sammen med meg. Det er ikke noen praktiske grunner som ligger bak det. Det er jo spesielt å tenke på hvor utrolig heldig jeg er. Og den dagen du skriver fra Thomas, at vi slipper å tenke på at hvis vi blir drept, så er det bedre å være gift enn å ikke være det. I tillegg så får man
spekulert hvertfall i, det vet jeg ikke om helt formelt, lettere å få fri, lettere å få permisjon når man har en ektefelle. Så det er jo veldig praktiske grunner til å... Så de gjorde også veldig klart at dette var kjærlighet, dette var ikke noe sånn så spontant, men det var helt klart at dette måtte gjøres før Demko vervet seg og gikk inn. Og så fikk de, og nå har det vært noen uker siden bryllupet, de fikk jo en liten bryllupsserie, og den var i Odessa, som er en fin...
For hun har en fin strand, blant annet, populær blant ukrainere. Men det å ha bryllupsfere i Ukraina er jo også litt spesielt. Altså, det går jo flyalarmer, og det er missilnedslag i Odessa og sånne ting. Sånn at det er et litt annet... Selve brylluppet, de hadde gjort det på en veldig tradisjonell og fin måte. Det var ukrainsk folkesang, folkedans, likt på mange måter, ser lik etter med et norsk bryllup. Det var taler, og det var sang, og...
Alt dette. Men selv om du ser veldig mye likheter, det er festligheter og sånne ting, så er det en måte denne krigen henger jo over alt sammen. Det var soldater der, det var klart...
Selv om dette var en festlig å gå, så blir det jo snakk om litt situasjoner. Dimko har donert myter til mange av de som har vært der, så snakket litt om det. En av dem som var der var Major. Han gifte seg uken før.
med sin og kone. Og nå var han i bryllupet til Dimko. Så de slo egentlig det. Sitt eget bryllup. La de til den dato han kunne rekke begge deler. For det var jo veldig praktisk sånn at da rekker jeg hjelp med, så rekker jeg å være kompis med sin bryllup. Så er jeg tilbake og krigge. Og nå fikk Dimko ha en liten bryllupsferie. Og så skal han ut og få funnet fra konen i
På et helt måned da, før man får se konden igjen. Opplevde du noen flyalarmer mens du var der nede? Jeg var relativt heldig mens jeg var der i februar. Opplevde en falsk alarm i Kyiv, og så opplevde jeg en på nattoget fra Kyiv til Lviv, hvor det slo ned en rakett rett utenfor Lviv et kvarter før jeg kom til toksasjonen. Hørte ingenting annet enn alarmen, hørte ikke noen eksplosjon. Men hvordan var det for din del?
Ja, jeg var jo i Ukraina i 9-10 dager. Jeg opplevde flyalarmen ikke hver dag, men ganske close på hver dag. Så jeg opplevde 6-7 alarmer kanskje. Første alarmen kom første natta mi. Som sagt, så krysset vi samme fly til Ukraina grønnsen ganske sent, så jeg var i Lviv i sånn...
tre halv fire tiden på natten, ukrainsk tid. Da hadde vi en middag vi hadde ikke lagt oss å spise, for vi ble sittende fast ved grensen i Polen i mange timer. Så restauranten var heldigvis åpen, de lagde noe mat til oss, så vi fikk spist litt mat, lagt oss i senga til fire halv fem.
Ja, halv fem fem så gikk flyalermen. Så vi fikk en halvtimers time på øyet, og så gikk flyalermen. Og da var det liksom, ja, da var vi i krøyna. Da fikk vi en kjønn på det og det og sånn. Altså, alt gikk bra. Det var ikke noen nedslag der vi var og sånne ting. Så jeg var aldri i en by der det var nedslag. Det var vel nedslag i Lviv dagen før, eller to dager før jeg kom. Og det var nedslag i Kiv to dager etter jeg dro. Og i tillegg en ukes tid etter jeg kom hjem til Norge. Ja.
Så var det et musiklangrepe på denne barnesykehuset Kiv, som var 400 meter fra der jeg bodde mens jeg var i Kiv. Jeg var ikke der når det skjedde, men det er jo ganske ekstremt absurd måte at barnesykehuset blir bombet. Jeg fikk jo mye meldinger den dagen av folk jeg snakket med i Kiv, og hvor...
det er, og hvor lei de er av at dette skal være hverdagen på en måte, en del av hverdagen. Det er veldig forståelig. Det er helt sjukt, og spesielt dette angrepet mot barnesykehuset er
Det mangler ord for å beskrive hva det er. Noe av det som gjorde aller, aller sterkest inntrykk på meg da jeg var i Ukraina, var Field of Mars i Lviv, som er krigskirkegården. Der har du også en veldig, veldig god reportasje fra, hvor du blant annet fikk en nordmann til å snakke anonymt om
hvorfor det gjør så enormt stert inntrykk. Anbefaler virkelig å gå inn og klikke på lenken i episodebeskrivelsen og se den reportasjen også, sammen med alle de andre. Og det jeg husker da fra 4. formasjen i krigskirkegården, var at den hadde
nesten doblet seg i størrelse fra da jeg var der som Peter Frølik. Så hadde han vært der i august, og så var han tilbake igjen i februar. Da denne krigshuset-kirkevåren doblet seg i størrelse, og du så at de fortsatt jobbet med å utvide plassen og gjøre plass til flere graver. Det er en helt spesiell atmosfære og stemning der. Du ser folk stå langs gravene, stelle med dem,
Alle de som ligger der har et bilde av den som ligger i bakken. De har gjerne personlige eiendeler, kanskje har en bamse eller noe fotballskjerf eller noe sånt. Det var sterkt å være der.
Ja, jeg opplevde det samme. Det gjorde mange av de frivillige som var der første gang også. Og som sagt, han som snakket i rapportasjen som hadde vært her mange ganger før, som kjente mange av de som ligger i bakken. Og som han sa, han begynte å gråte hver gang han er der. Fordi, som du sier, det øker plassen, blir bare større og større, med flere og flere og flere graver. Og så ser du...
På gravene så ser du at han der døde for to uker siden. Han ble 18 år, 19 år, 20 år. Det er så brutalt som det får det. Og så fikk jeg også oppleve en begravelse hvor det var en felles begravelse for tre stykker. Blant annet en droppssjef som gikk på en antipersonell minne.
Og da var det en tropp samlet som sang og gjorde rop i hans ære. Veldig emosjonelt samlet kanskje en hundre stykker rundt gravene.
Og det ble liksom disse som deltok sang, ukrainske sanger, og så ser du rundt, og så ser du tre-fire forskjellige generasjoner som påvirkte dette. Noen som mistet en far, en sønn, en bror, en ekte mann.
Det er liksom, ja, altså, det er så brutalt som du får det da. Og ja, så var den begravelsen over, og så drar de hjem til hverdagen, og så går det kanskje en uke også. Ja, da var det kanskje en ny familiemedlem som gikk bort, en ny venn som gikk bort, altså...
Du vet aldri. Og det er jo den absurditeten med å være der nede, blant annet i Lviv, som er veldig langt vest. Bare et par timer kjøretur fra den polske grensen. Og så kommer du inn, og på dagen kan du se ganske likt ut som en virksomhet som er en europeisk storby. Ja, det er litt større kvinneandel. Ja, du ser kanskje litt flere folk på krykker, uten armer, bein, sånne ting.
Men ellers kan det virke ganske normalt. Ja, for det husker jeg også fra deg, både i Kiev og Lviv, at det kunne egentlig vært hvilken som helst annen europeisk storby. Også snakket vi med folk, og mange av de jeg møtte har en relativt normal hverdag, så å si. De går på jobb og noen ting. Men hele tiden så er det
Man må ha en hverdag. Nå har det gått to og et halvt år siden fullskalige invasjoner. Man må tjene penger, man må holde ned drift, og så er det hele tiden små tegn. Da har den delen av byen ikke strøm lenger, for man driver med strømsparing, så det går irritasjon rundt de ulike bydelene.
Ja, da må vi vente et par timer før vi kan starte en kreisvask, lage middag, og noen drar kanskje etter jobb. Jobb som frivillig. Ja, nå skal jeg lage noen droner, for det skal sendes til soldaten i Øst. Jeg fikk en telefon, og gikk fetteren min bort. Det er en sånn absurd hverdag i en krigssituasjon, selv helt langt vest, hvor man ikke ser noen.
nødvendigvis bomber, selv om det går bombalarmer, så er det ganske absurd. I tillegg så snakket vi om dette med flyalarmer, som jeg fikk oppleve, ja, det var 6, 7, 8, 9 ganger kanskje,
Og første natten så gikk man ned i bomberom, og da, jeg har ikke vært i Ukraina før, ganske sånn spredt våken, jepp, ned i bomberom ganske kjapt. Og så til en uke senere, blir vekt med til hva som er friladen. Plutselig var det ikke så stresset lenger. Man sjekker hele telefonen, ja, hvor alvorlig er det til, hvor nærme kommer dette meg på en måte, før man går i bomberom og var ute i sentrum av Lviv en gang med en...
En frivillige, da gikk flere av dem midt i sentrum, og så ser jeg meg rundt, nei, ingen som springer i bomberom, ingen som får panikk. Så hører jeg meg, en frivillig, ja, hvorfor løper vi ikke i bomberom nå? Nei, du sjekket jo varslen da, det er en russisk migg, en russisk jagefly som tok av, så hvis den er på vei hit, så har vi 20 minutter på oss, så nå går vi og spiser.
Og det er sånn hverdagen nesten må være. Du kan ikke drive og stoppe hverdagen hver dag for å løpe i bomberom, fordi alarmene går ofte. Og så var jeg med den samme frivillige en dag etterpå, i et boligområde i Lviv, som ble bombet sommeren 2023, hvor ti personer mistet livet, 56 leirigheter ble ødelagt, helt eller delvis. Nå er den nesten ferdig restaurert.
Der møtte jeg hun som var en slags... Hva heter det? Altså en del med upkeep av boligene. Vaktmester. Vaktmester lignende, ja. Vaktmester var det jeg lette etter. Så jeg prøvde å snakke med henne. Hun snakket jo ikke engelsk. Gjennom en frivillig fikk vi prate litt da. Og fikk jeg høre at... Ja, ja, hun var der når angrepet kom. Og ti personer ble drept. Husket det godt. Hun gikk i bomberommet. Det her er bomberommet. Så for alle som bor der...
Der satt hun. Der kom det en annen. Resten tok det veldig som, ja, dette treffer ikke oss. Dette er bare noe modemodern. Så der satt hun med en annen. Da ble bygget truffet. Og ti personer ble drept. Og et par titalt personer ble skadet. Og det er sånn, nei, sjansen er ikke så stor når man bor helt vest eller sånne ting. Men muligheten er der alltid. Og det er... Krigen er blitt en del av hverdagen. Uansett hvor i landet man befinner seg i.
Og det er liksom, en av de jeg snakket med var sånn, ja, det er det verste som kunne skje. Det er at dette har blitt hverdagen, dette skal vi leve med. For krig er, det er brutalt, og det er absurd, og det er unntakstilstand. Men nå har det pågått så lenge at det er ikke så unntakstilstand hele tiden lenger. Det er liksom bare hverdagen, og det synes jeg var spesielt skummelt.
Jeg lurer på om vi må runde av, Thomas, hvis ikke det er noe du føler du brenner inne med? Nei, det var fint å prate litt og dele litt av opplevelsene. Det var viktig for mange av de jeg snakket med der. Spred det videre. Ikke glem oss. Det var et utrolig takknemlig folkeslag jeg møtte på.
Mye mer enn jeg ville trodd selv. Tenkte at hvis vi nordmenn var i samme situasjon, ville vi sagt, send mer hjelp, hjelp oss, hjelp oss, hjelp oss, hjelp oss. I stedet for ble det første de alltid sa til meg, soldater, frivillige, sivile og sånn, takk for det dere gjør, takk for hjelpen, takk for at dere glemmer oss. Og det synes jeg var litt unikt, og det synes jeg er fint å ta med.
Med de ordene der så avslutter vi. Jeg vil også si faktisk at jeg har et mål om å få med Thomas sammen med meg til Ukraina en dag, om ikke
Alt for lenge, en gang i fremtiden. Jeg håper at Thomas kan dra ned og filme, og jeg kan dra ned og skrive. Det tror jeg blir veldig, veldig bra. Og så skal vi da selvfølgelig også ta med podcastutsyret, så vi får poddet av derfra. Kan ikke si når det skjer, men det er neste arbeidsmål for Ukrina-podden, så må vi bare avklare det internt om det lar seg gjøre, og når det lar seg gjøre.
Tusen takk for at du lyttet, og så håper jeg du går inn på denne lenken som ligger i episodebeskrivelsen, og ser på videoene som Thomas har laget, for det er skikkelig, skikkelig bra, og gir et veldig, veldig sterkt inntrykk av situasjonen i Ukraina. Takk for at du fikk være med.
Se Chapels League på TV2 Play fra 17. september.
Sånn, da skal alt være klart for å rulle ut det nye tikketystemet deres. Og alle de ansatte har tilgang? Har du ansatte? Det blir 50 000 ekstra. Altså, det er jo de som må logge inn når de har problemer med PC-en sin. Har de hver sin PC? 10 000 ekstra. 10 000 per PC? Men hvis du legger til en pluss diamant superbruker, så får du de første til halvpris, de neste til kvartpris, og 7% rabatt dersom du har færre enn 13 saker i måneden. Er ikke det veldig... Hvis du har plante på kontoret? 100 000 ekstra. Nei, prøv Pure Service i stedet du. Trikket.
Teksting av Nicolai Winther