Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Ok.
I denne episoden av Værekraftsgiven til Sveinung skal vi dekke en god del landskap, føler jeg på meg. For vi har en gjest på besøk som vi nok kunne ha tatt mange innganger og dekket mange temaer med. Og vi har vel blitt innholdet
enige om, ikke blitt enige om å være uenige, men vi har blitt enige om at her skal vi ta for oss både det ene og det andre. Lars-Erik Lund, som er konserdirektør for strategi og bærekraft i Veidekke, er vår gjest i dag, og når vi setter oss ned og snakker med han, så har vi en tendens til å
kommer både høyt og lavt og hvitt og brett. Velkommen til oss, Lars-Erik. Tusen takk skal du ha. Man må be ganske mange ganger for å få lov til å komme med. Ja, det er sånn arbeidssaken. Men velkommen skal du være. Tusen takk. Det er veldig, veldig hyggelig å være her. Og nå er vi her sammen, Lars-Erik, og vi har jo vært en del sammen. Det kan jo som for lytterens kontekst. Vi har vært sammen i ulike sammenhenger. Vi er jo alle tre sammenhengere.
svilekonomer fra Norges Andersøkskole. Jeg trodde du skulle si det, vi er jo alle tre svært pede menn. Jo, det skal jeg komme tilbake til litt senere, for jeg har lyst til å bruke litt mer tid på det, men sånn innledningsvis, skal jeg bare ta det som et vitalt mål, at vi er jo økonomer, og vi møttes jo aldri på NHH i gamle dager, men vi møttes på NHH i nyere dager, for du var jo blant annet med på vårt første kull av eksekutivprogrammet Sustainable Business Strategy, og det var jo der vi satt
i gang samtaler, Lars-Erik, som har pågått siden den gangen, om kortsiktighet kontra langsiktighet og bærekraft i forretningsmodeller. Vi har snakket om mangfold, vi har snakket om S-en i ESG, vi har snakket om den sirkulære økonomien, og i den forbindelse så har vi også fått lov til å besøke dere i Veidekke flere ganger og senest for en drøy ukesiden når dette tas opp, når dere lanserte det nye AS Veidekke sirkulær. Så som litt, og gratulerer med det forresten. Takk, takk.
Jeg tror ikke du bare skal gratulere meg, jeg tror du skal gratulere Anders og Erik og alle de som har virkelighet. Vi tar det imot, vi.
Men Sveinong, hvor har du lyst til å begynne, enn du som er så god på å strukturere livet ditt? Vi får jo ofte spørsmål om det sosiale, og når jeg ser Lars-Erik her, og en av hovedtemaene i spørsmålene og diskusjonene vi har hatt, og det jeg har lest rundt deg og lyttet til rundt deg, Lars-Erik, går jo nettopp den sosiale delen av bærekraft, og det som er rett og slett knyttet til din situasjon, og noe som skjedde i løpet av det året,
hvor du var student hos oss. Du gikk ut med et budskap som jeg tror du fikk mer oppmerksomhet enn du forventet. Ja, jeg var så langt mer oppmerksom enn det jeg forventet, og så var det på et eller annet tidspunkt et valg om å faktisk gripe mikrofonen og sånt. Men selve offentliggjøringen av at jeg har slitt i veldig store deler av mitt voksne liv med depresjon, det var nok mer eller mindre et rop om hjelp, ikke nødvendigvis et bærekraftsdiskusjon. Vi var veldig
Jeg var i en situasjon der jeg rett og slett ikke så at jeg kunne leve med å holde det hemmelig lenger. Og så fikk jo det en oppmerksomhet som var annerledes, og så var det en oppvåkning. Men jeg har lyst til å si også det at en av de virkelig store opplevelsene jeg har hatt i løpet av min karriere er jo det året jeg gikk på ansiktssukkeret sammen med dere.
Rett og slett fordi det ga en eller annen oppvåkning om at den utdannelsen hadde ikke utelukkende drevet seg om at jeg skulle lete etter optimal profit, eller å skape mest mulig avkastning for aksjonærene, men at siviløkonomiutdannelsen også kunne brukes til å faktisk løse noen problemer da.
Og heller ikke som vi har sagt før, den lilla skjerf bærekraft-fotforms-godiskusjonen, men rett og slett å se det i et kommersielt perspektiv. Hvordan kan vi løse de store utfordringene verden står for på en kommersiell måte? Det har virkelig vekket en stor del av den meningen jeg opplever at livet mitt har i dag nå.
Jeg vil jo, hvis jeg skulle karakterisere noe av det som kjennetegner deg gjennom det året der og etterpå, Lars-Erik, så handler det jo om en åpenhet. Brukte du ord omtrent nå med at du åpna deg på et vis? Er det en sammenheng, tror du? Jeg tenker ikke bare på deg, men også mer generelt mellom i vi forstand
psykisk helse og egenskaper ved hvordan vi har det som mennesker. Det kan være opplevelser av mening, det kan være mange av dere som har sett denne her. På den ene siden, og hvordan vi på et vis ser på arbeidslivet og ser på, i vår kontekst, næringslivet, og måten vi tenker. Forretningsmodeller, strategi, formål, eller purpose, som det heter på fint. Jeg tror det er en overgripende kobling her.
Ja, jeg tror det. Jeg tror det kan være at jeg har en kosmisk tanke som er litt sånn. Husk på at det finnes et par skruer løst hos meg. Men den kosmiske tanken, den ideen om at det finnes en større mening, ikke noen religiøs tankegang. Nå tenker jeg rett og slett at hva er vi plassert her på jorden? Det er jo ikke unaturlig. Jeg hørte i går at det er ikke unaturlig at vi går gjennom en midtlivskrise, de fleste av oss.
Da er det det man har kjøvet på seg ganske mye. For et hundre år siden var det med 20-årene. Nå forventer man å leve til 40, nå er det vel forventet at man skal leve til 100. Så kommer det et tidspunkt på et eller annet tid hvor du tenker, er dette alt? Er det dette jeg har satt på jorden for å gjøre? Når man kan sette det i et perspektiv av at man bruker nesten halve livet sitt på arbeidsplassen, så er det klart at det kommer opp noen spørsmål. Hva betyr arbeidsplassen for meg? Hva kan arbeidsplassen bety for andre?
Og det har nok det har blitt et veldig viktig tema. Og jeg tror også det ligger i en form for sosial bærekraftstema når det gjelder hva er det vi tilfører å tilby våre ansatte og medarbeidere når de først begynner å jobbe hos oss. Vi hører jo veldig på
Alle får det som typiske analyser fra Ipsos og andre som sier at ja, dagens nyutdannede de er mer opptatt av et purpose og en meningsfullt arbeidsliv enn nødvendigvis å trene for å ha råd til hytte på Gjerdlo. Så er det vel i større grad den nye generasjonen som kommer. Jeg tror at dette gjelder alle. Og det har jeg snakket ganske mye om. Jeg mener at det å ha mening i livet og det å oppfatte at man har et formål i livet har en betydning både for
livslengde, for trivsel og for familieliv og hvordan man faktisk har det. Så det knytter seg veldig opp mot det å ha et formål som ikke nødvendigvis utelukkende dreier seg om at virksomheten skal tjene 0,2 prosentpoeng mer for at aksjonærene skal få litt mer penger. Der knytter du an til at du brukte det norske ordet formål i næringslivet
blir jo ofte, folk ynder jo å latterliggjøre dette begrepet purpose, som blir brukt så mye og som høres så pompøst ut på et vis når det blir sagt i sånne sammenhenger, men som berør jo nettopp dette veldig fundamentale ved økonomisk virksomhet, ja, men mer generelt all virksomhet vi nær sagt står og går i. Jeg vet at
Jeg vet at du løser, eller kanskje rett og slett lytter til en bok om dagen, og det er jo kanskje litt løsetips til alle lytterne her også for bærekraftsstjernen, skal vi nesten kalle han det, George Serafine på Harvard. Han har akkurat gitt ut en bok som heter Purpose and Profit, er det riktig? Ja, Purpose plus Profit, eller Purpose and Profit, hvordan de to tingene henger sammen. Og så er det vel
Og han tar nok et mye større grad, det er en reelle faktisk akademisk blikke på det. Er det faktisk en realitet at selskapet med et grunnleggende purpose faktisk tjener mer penger, skaper mer verdier, gjør de tingene som er riktige? Det er et veldig interessant perspektiv å se gjennom. Og så er det mange norske virksomheter som kommer frem, som jeg synes er spennende, typ Summa Equity og Regnir.
blir omtalt, og Erik Ossmundsen som drar på hos dere tidligere fra Norsk Venning som nå er i Verdane. Så det er et spennende verk å gå gjennom, og kan også sammenlignes mye med det Alex Edmans hadde i sin bok «Rode Pai». Tilsvarende problemstilling, men kanskje fra et litt annet perspektiv.
Jeg sitter og tenker litt på ansvar her, og så sitter jeg og tenker litt på den første boka av Åla Jakob, med tittelen «Ansvarlig og lønnsom». Og så har jo mye av diskusjonen gått mer over til bærekraft etter hvert, og bærekraft og lønnsomhet, bærekraftig forretningsmodeller. Men i «Ansvarlig og lønnsom» så prøvde vi å dra opp et paradoks der, ikke sant? Mellom behovet for lønnsomhet på den siden, og ansvarlighet på den andre siden. Og så satt vi og diskuterte litt før vi gikk på lufta, og han har sagt at
om denne meningen og arbeidslivet og lønnsomhet, ja, men hva slags type ansvar ligger der for å skape mening og det å gi rom for folk du tuller litt med deg selv, skruer løs, eller du bruker flere ulike uttrykk på det, men du er ikke alene om det. Det er jo mange av oss som har en eller annen form for tankeapparat som ikke alltid henger helt sammen. Hva slags rom er det
arbeidslivet gir for mennesker som faller litt utenfor og hvilke muligheter ligger der opp mot lønnsomheten, hvis vi virkelig skal ta lønnsomheten der, ta den på alvor samtidig som vi skal ta den ansvarligheten
bærekraften, dette her med at det skal være rom for ulike typer personligheter, ulike typer diagnoser inn i et arbeidsliv. Nå beveger du deg inn i det begrepet som heter mangfold, som har vært diskutert i mange sammenhenger. Hva legger vi i begrepet mangfold? Mange av oss legger det i en tellemessig, hvor mange er det som har, hva mange er kvinner, hvor mange er
har en etnisk bakgrunn som ikke er norsk, hvor mange tilsvarer, som i prinsippet egentlig uten noe dreier seg om rekrutterer vi og er vi en del av det samfunnet som er rundt oss, der vi liksom speiler det mangfold som ligger i det samfunnet som vi har.
Det som jeg synes, hvis man snur på diskusjonen på dette, så er jeg i større grad mindre opptatt av diversitet, tror jeg kommer av seg selv, hvis vi faktisk er opptatt av at i virksomheten vi greier å inkludere. Og med inkludering så mener jeg aktiv inkludering, ikke inkludering i form av at man da er å ekskludere, men aktiv inkludere mennesker.
Og da må de aktivt inkluderes som den de er. Mens vi er ekstremt flinke da, til å få folk til å liksom feire likhet, eller sameness, eller hvordan skal folk se ut helt likt. Så jeg er liksom, jeg...
Jeg tror jo at dette mangfoldet kommer hvis folk opplever at de kan komme akkurat sånn som de føler at de er. Om de har sånn som meg, da har de den diagnosen jeg har og de utfordringene jeg har, at jeg kan komme sånn som jeg er. Jeg trenger ikke å snakke om at jeg er deprimert hele tiden. Jeg bare trenger behovet for at jeg vet at jeg kan være sånn. Det gir jo et perspektiv for verden som er litt annerledes. Et sånn type mangfold å starte der er viktig. Og det har ikke næringslivet vært veldig flinke til. Så i dag sitter vi jo fremdeles og diskuterer, ja, men
Hvis kvinner skal jobbe på denne arbeidsplassen, det er jo veldig tungt, Lars-Erik. Hvem er det som ansvar for det? Skal vi jobbe for at kvinner skal bli et av sterkere, så de kan klare å gjøre jobben, eller skal vi faktisk tilpasse arbeidsplassen slik at alle kan gjøre den jobben? Og det er her jeg mener at ansvaret vårt ligger, det er å gjøre rette for, og legge til rette for at alle kan komme og gjøre den jobben. Vi har noen veldig, veldig grelle eksempler på det. Hvis du går tilbake til
Jeg pleier å vise et bilde av sykepleier fra 70-tallet på Ullvå sykehus, der går alle i kjørt og har en liten rar hatt på hodet. Så ser alle det bildet, så jeg mener, hvor mange av dere hadde tenkt at hvis jeg hadde satt følgende regel, at vi ønsker å ha 10% menn blant sykepleiere på Ullvå sykehus, men vi gidder ikke å bytte uniformer før vi har kommet over 80%.
Og så sitter alle og sier ja, det er morsomt, men poenget er at det gjør vi, sånn er det i dag. Altså det er flere organisasjoner som tenker at det er ikke noe vits å bytte arbeidsklær før vi er til strekkelig grad med kvinner slik at vi kan forsvare investeringen lønnsomhetsmessig. Men her mener jeg at det er vårt ansvar å gå foran og rydde vei for at det skal være mulig, fremfor å tenke at vi må komme mange nok før vi kan gjøre noe med det.
Det tok ganske lang tid før du skiftet jobbtitelen på jordmor, for eksempel. Det er jo noe å endre. Men jeg liker ekstremt godt det skille du gjør mellom inkludering som noe som skjer aktivt kontra at...
at det ikke bare er en passiv form for inkludering, vi tolererer at du er her med dine aktive inkluderinger. Forskeren i meg kjenner at det brenner i magen med en gang, fordi jeg tror jo at det der, som hypotese, hvis du hadde klart å skille mellom de selskapene som driver
mangfoldsarbeid og inkluderingsarbeid på en måte som er aktivt inkluderende for å bruke den termen, kontra bare en sånn passiv, tolererende inkludering, så vil jeg jo kanskje forvente at den førstnevnte gruppa klarte å hente ut mer
Vi kaller det positiv ringvirkning av det, også i form av verdiskaping, i form av innovasjon, i form av det å kunne teppe inn på de grupperne det snakker om, enten det er, som du er inne på, det er kjønnsrelatert, om det er etnisitet, om det er med hensyn til psykisk helse og uhelse, eller hva noen enn det måtte være.
Jeg tror hvis du går på vanlig barneskole i dag og spør om de barna som blir invitert med på bursdagsselskap rett og slett fordi at reglene er at alle skal bli invitert så tror jeg at de som har blitt invitert med som ikke forventet å bli invitert med de vet at de er ikke inkludert de har bare droppet å ekskludere det og det tror jeg ligger i det begrepet noen har forslått fraværet eksklusjon betyr ikke at man inkluderer
Vi har en veldig sterk tendens til å tenke at så lenge vi ikke gjør noe skade, så lenge de får lov til å vandre rundt her, men vi ikke aktivt gjør noe med det, så er det greit. Vi jobber ikke så veldig hardt med å forsvare det, og vi er ikke spesielt opptatt av å faktisk inkludere. Men det er det jeg leter etter. Det er den ene siden av at bedrifter vil ha glede av et mangfold hvis de faktisk greier å inkludere mangfold. Og det andre er at...
mennesker som kommer på jobb som føler seg annerledes, er annerledes, tenker annerledes, vil være tryggere, bedre, kunne gjøre jobben sin bedre, føler en større grad av tilhørighet, hvis de faktisk blir aktivt inkludert.
Hvis det ikke bare er sånn at vi aksepterer at det går sånn som det gjør, men at de faktisk aktivt blir ivaretatt og tenker at, ok, men hva er det du kan tilføre fordi du er sånn du er? Hva kan du bidra med? Og følelsen av å være der uten å forsvare det, eller prøve å skjule at man er annerledes. For det er jo det som er det store, ikke sant? Den store, når Alex Edmonds og andre tester ut, liksom,
Har det betytt noe for økonomiske resultater at virksomheter har hatt større grad av kvinneandel i styre og ledelse? Så sier de, nei, det har det ikke. Heller ikke sånn at resultatene er noe dårligere. Men det vi vet er at kostnaden av å ikke inkludere er så stor. Den store utfordringen min er at eksternaliteten på andre siden er at folk mistriver seg og dermed skaper utriftssel og får det verre, og det er en kostnad.
Og den tar jo ikke virksomheten med seg, fordi de har det ikke med seg i sine regnskaper. Det blir altså rett og slett kalkulert i form av at familier til den vedkommende har dårligere trivsel, et cetera, et cetera.
Det er lett å gå på kjønn her, og vi begynte diskusjonen litt på kjønn. Og så snakker vi abstrakt om mangfold, og så har jeg vært inne på dette her med skruer og sånne ting som henviser mot det mentale. Så en ting er jo å ha aktivt mangfold på kjønn.
og det er vanskelig nok i seg selv, ikke sant? I en del yrker så har det vært ensbetydende, den type jobb har vært knyttet til det ene eller andre kjønn, og så etter hvert så får vi det tredje kjønn, og kanskje enda flere kjønn. Et breier respekt der, ikke sant? Men når det gjelder disse psykiske problemene, fordi der er det sånn at hvis man leser diagnosene, hva man får på diagnosen, så får man liksom ikke mann, kvinne, eller en
tredje-fjerde variant, men du får jo sånne type ting som, ja, mange av dem må ta ansvar, følge opp arbeidsoppgaver, kanskje ikke så veldig sånn sosial, slite med relasjon. Det er jo en del sånne type trekk som ikke nødvendigvis står beskrevet aktivt i en jobbannons. Det er jo ikke det. Hvis du hadde tatt noen hundre jobbannonser og kjørt en kjapp kvalitativ analyse på dem, så
så hadde man liksom ikke funnet den type beskrivelser av mennesketyper nødvendigvis, og du sitter jo selv da i en konserndirektørstilling og så, og det, jeg synes det er ganske sprek gjort å gå ut med det, og så ganske sprek gjort av virksomheten din å omfamne det, og så er det ganske
ganske stor utfordring for andre å skulle ta tak i det, ja hvordan skal vi på vår arbeidsplass i NHH da? Nå skal vi ansette, og nå tror jeg det er viktig at vi får en doktoratstipendial som har disse kriteriene som da, som på mange måter går i motsatt retning av det å for eksempel skrive en doktoratsavhandling, eller det å drive undervisningsarbeid, eller det å drive aktivt veiledningsarbeid med studenter og så videre og så videre Hva er dine tanker rundt det?
Nei, det var et veldig bra spørsmål, og litt så krevende å svare på også. I de fleste tilfeller sitter jeg og tenker at de menneskene jeg kjenner som har en type neuromankold, enten er bipoløy til et ADHD eller en typ ting, så har de jo noen ekstreme egenskaper i en enden, og så har de noen utfordringer i den andre enden. Og vi vet jo, de fleste av oss som har disse utfordringene, vi vet veldig godt hvor vi...
hvor vi har utfordringer og forsøker å gjøre noe med det, og så er det det som blir fokusert på. Det er problemene med oss. På den andre siden ligger det noen veldig positive egenskaper med det. Vi vet jo at både ADHD og bipolaritet har økt preveldens, altså flere tilfeller av ganske høy intelligens. Det er tilfeller av noen egenskaper som er ganske ekstreme i forhold til arbeidssamhet og tilstedeværelse, og så andre ting da.
Så det er jo begge sider av det spørsmålet. Men igjen så tror jeg det dreier seg litt om å faktisk kunne møte det for det det er, fordi hvis du ikke vet om det, altså hvis du ansetter mennesker som du ikke vet har ADHD, ikke vet har bipolaritet, rett og slett fordi de ikke søker å gi dem mulighet for å kunne være åpen, så har du ikke noen garanti for at de ikke har det. Så du ender jo opp allikevel med den samme befolkningen da.
Så det er derfor jeg tror at vi i større grad, i stedet for å se for oss at her er den stillingen vi skal ha, da å finne en måte å slipe deg rundt fra det firkantede dyret du er, og slipe deg rundt og dytte deg ned i det runde hullet, se på måter å se på hvordan skal vi gjøre hullet tilpasset slik at det passer den firkantede fyren du er, da.
For det er jo ikke noe tvil om at, og det synes jeg, det er mange bøker som beskriver det som en veldig spennende tilnæring. Jeg vet at Marcus Buckingham, han tidligere gallforskeren som nå skriver flere bøker, han har også beskrevet det at det liksom
Vi har en tendens til å se på at well-rounded people er bra. Han beskriver vel Messi som en dyr som var ekstremt god med venstrefoten, ikke spesielt god med høyrefoten, veldig kort. Det man gjorde når han først kom var å se om man kunne øke høyden sin, få litt mer styrke og trene høyrebeinet. På et eller annet tidspunkt fant vi ut at det som er viktig her er å sørge for at det venstrebeinet er et dødelig våpen.
at man faktisk får lov til å benytte seg av de ekstremne egenskapene man har. Og det tror jeg ikke vi gjør så ofte. Jeg tror vi tenker veldig mye i sånne skematiske former, at det liksom ikke skal passe inn i denne formen i en sjekkliste prosjektet, at har den personen liksom disse egenskapene?
Det er jo fristende å tenke på, er det unikustigheter som kun ansetter folk med Asperger for eksempel? Og det er jo lett for meg å forestille meg, ok, de er kjempeflinke på analytiske oppgaver, de kan sitte med monotone oppgaver, de kan sitte og se på store dataprogrammer, så kan de gå inn i koden og finne feil. Og de elsker det, og de er flinkere til det enn noen andre. Og så er det veldig behagelig på en måte som en arbeidsgiver, å tenke, ok, da har vi en sånn type avdeling, eller en type avdeling nå...
jeg kan ikke nok om ADHD til å si det jeg sier nå, men jeg skal prøve meg likevel. Kreative, energiske, mange sånne positive egenskaper, ok, da lar vi de ta seg av det
ikke dette driftsoppgaven og disse tingene som skal drives over tid, men vi lar de gå ut der og støte og diskutere, og det de blir engasjert i, det kan de få lov til å jobbe med, og det de ikke blir så engasjert i, det får vi tåle at de ikke tar tak i. Men hvordan integrerer disse her inn i helheten på en naturlig måte? Men nå kan jeg bare få lov til å skyte inn en liten ting som slår meg, så skal du få svare på dobbelt kommentaren her, Lars-Erik. Fordi jeg lurer jo på om ikke i lyset av det som Lars-Erik sa i sted, at
at disse mennesker kommer jo allerede, når jeg sier disse mennesker, så mener jeg alle mennesker, kommer jo inn i arbeidslivet allerede, og så har de ulike typer egenskaper, men de kan være skjult for oss, og de kan være synlige for oss, det kan bli snakket om, og det kan ikke bli snakket om. Og jeg vil vel for eksempel anta at det sikkert er en overrepresentasjon av folk i sånne klassiske drifts- og organiseringsrolle,
som er veldig flinke til å huske på alt, on top of everything, ja, der er det kanskje en overrepresentasjon av folk med ulike typer angst relaterte lidelser, for eksempel. Fordi at du orker ikke tanken på at du mister kontrollen, så derfor har du kontrollen. Jeg lever veldig godt med å ikke ha kontroll. Ting i fri flyte liker jeg veldig godt. Og så er det andre
andre type oppgaver jeg aldri ville gitt meg. På grunn av egenskaper som... Skal vi liste opp? Ja, da må jeg ha en egen episode, tror jeg. Men poenget mitt da, er nettopp i lyset av... Nå skal jeg løfte deg en takk. Kanskje en parallell til bærekraften, mer generelt.
I bærekraften snakker vi mye om at her er noe lavt hengende frukt, som er sånn, jo da, hvis du driver transportselskap og klarer å kutte drivstoff, da kutter du både CO2 og du kutter kostnader. Ja, begynn der da. Den er ganske grei. Og så er det noe sånn neste nivå, sånn som det som Sveinung er inne på. Ja, hvis du driver et konsulentselskap på IT, og du kan hente personer med Asperger til å være deg som feilsøker i koden, ja, da finner du faktisk en slags nesten konkurranseportrinn, for du tepper en del av markedet som per i dag ikke er attraktive
arbeidstaker, altså tar du deg til å gjøre akkurat den jobben som deg er veldig godt egnet til å gjøre, ja det er en sånn der jeg kaller det mer positiv, nesten sånn konkurransefotryntsorientert tenkning rundt i det tilfellet sosial bærekraft. Men så vet jo vi som jobber med bærekraft alle tre at det selvsagt også er disse vanskelige
der er bærekraftsforhold både av miljømessig og sosial karakter som er vanskeligere å håndtere på en måte som er forenlig med landsomdrift og der må vi også gjøre noe med men her er vel kanskje en sånn trappetrinsnivå her av typer i dette tilfellet inkludering Ja
Ja, men det er liksom, la oss se mangfold i det store perspektivet, altså så kan vi tenke liksom om funksjonshemming som en av de da, ikke sant, og at det å ha en mental vilse eller en neuromangfold liksom, altså en eller annen utfordring med
med næromannfold vil være en type funksjonshemning. La oss anta det. Så er det jo sånn at det er veldig få blinde som søker jobb som bussjåfør. Og det er naturlig at det er en del som ikke ville vært helt utelukket for en del. Eller å bli fjellklatrer hvis du ikke
ikke har arme. Det er noen naturlige ting. Og så er det jo mellom her, så ligger det med de mest ekstreme helferdene og de som er helt, la oss kalle de normale. Så ligger det jo ulike former for utfordringer.
I alle mulige bærekant, det er jeg opptatt av, det er at det å ha ADHD-diagnose, det er en masse positive egenskaper med det, og vi ser masse positive. Det samme gjelder bipolaritet. Det vi ikke tar høyde for, det er at det er en del krevende situasjoner med det, og de krevende situasjonene blir verre hvis man må holde det hemmelig. Altså hvis man må gå bare på det alene, så blir det verre.
Det er jo noen av disse situasjonene som gjør at det er lettere å se og faktisk ta med seg det mangfoldet som en med neurofondmangfoldig diagnose har, hvis de får lov til å være den de er.
Jeg har et eksempel på det at vi la oss ta vår egen bransje. Jeg har sagt det før, jeg tror ikke det er like mange åpent feilende og homofile i vår bransje som jeg har sett i andre bransjer.
Og da er spørsmålet, er det årsaken til det at homofile ikke søker seg til vår bransje fordi de opplever det som en maskulin i et annet bransje? Eller er det årsaken til at de ikke tør å si fra at de er det når de først er ansatt? Uansett så er det et problem. For meg så er det sånn at det
It goes without saying at man skal føle seg velkommen og ønske å kunne komme hit og faktisk føle at man kan være akkurat den man er. Og vår jobb, både arbeidsgivere og vår jobb, det er min jobb som har de privilegiene jeg har, det vil si ikke de ulempene som noen ganger har jeg som kvinne, eller noen ganger har som med andre arbeidsgiver for mannfolk, så er det sånn at hvis jeg ikke har det og har det privilegiet, så er min jobb å kjempe for andres rettigheter å kunne komme sånn til det, da.
Det er bra for samfunnet fordi folk får lov til å komme som de er. Det er bra for bedriften fordi vi tror at da kan alle sammen få lov til å være slik og bruke tid på å skjule seg selv. Det er bra fordi vi kan trekke frem de egenskapene de har som faktisk er positive for en mangfoldig organisasjon.
Du begynte å snakke om mangfold, og så var det den aktive holdningen og en mer passiv holdning. Passiv, de er der uansett. Aktiv, hvordan kan vi gå ut og rekruttere det? Så det er jo en dimensjon, så trekker du opp en annen dimensjon. Ja, men du trekker bare en typen del av det. Ja, ikke sant? Takk skal du ha, for det er det jeg vil mot. For nå underveis, når du beskriver dette her, så sier du at «ok, de er der».
Glem rekrutteringen de er der. Men vi må være mer aktive, ikke bare i rekruttering, men også i hvordan vi gir rom for dette her i hverdagen, for å si det sånn. For du sier det at noe av det verste som skjer da, hvis man først har det sånn, det er å ikke kunne prate om det. Så da blir mitt neste spørsmål til deg, hvordan skal vi da håndtere det? Fordi at dette her er rundt oss, ikke sant? Det er rundt oss i alle organisasjoner, i alle steder vi er i samfunnet, så har vi det.
Hvordan bør vi forholde oss til det i hverdagen? Hvordan er det vi kan være til hjelp? Hvordan er det vi kan gjøre det lettere å komme ut og fortelle om det, og også hjelpe de som har et nevromangfold, som du sier her? Hvordan kan vi som samfunn hjelpe? Nei,
Nei, jeg tror først og fremst så tror jeg det gjelder at vi må skape arenaer og arbeidsplasser der det er rom for å være det, og det jobber vi jo med. Det er rett og slett med å belyse utfordringene, belyse fordelene av det, belyse hva det betyr, slik at det er slutt med dette stigmaet, det er veldig uvanlig og vanskelig å håndtere det, at vi i større grad bare normaliserer det. Det er nummer en. Nummer to er at noen av oss må da gå foran og si at det er sånn det er å ha det sånn, og faktisk bruke tid på det. Jeg hadde en lang diskusjon med en organisasjon her om dagen, hvor de sa at jeg
hvorfor jeg ikke ventet til jeg var ferdig med den depresjonen til å snakke om det. Det hadde vært lettere å gjøre det da, for da kunne du se tilbake og retrospekt se på hvordan det er, eller hvorfor snakker du om det mens du faktisk har det. Og for meg er det viktig å snakke om det mens jeg har det, for å beskrive hvordan det er å ha det. Jo mer vi kan snakke om det, jo lettere blir det å ta det temaet opp. Og det siste er jo å skape den tryggheten
Og den tryggheten er vanskelig, for det krever jo ikke bare struktur, men det krever jo på en eller annen måte å skape en kultur der det er rom for å kunne være seg selv.
Jeg tror jeg snakket om, det var en podcast jeg hørte her om dagen med han John Amayeshi, som er en tidligere basketballspiller i USA, som i dag er psykolog, bor i London og jobber med blant annet mangfoldsproblematikken. Han sier at kultur og buddhisk kultur, som vi har definert tidligere som de verdiene vi har sett på toppen av, her er verdiene våre, se hvor fine de er, det er ikke kultur. Det er det vi ønsker at kultur skal være, men det er...
det er dødt den dagen du setter opp møteromstørene. Når du begynner å kalle opp møterommene dine etter verdiene i bedriften, da bruker du mye for å få det til. Og så er det mange som har skrevet at adferden, den allmenne adferden i en organisasjon, det er det som er det som er kultur. Og det John O'Maschie sier, det er den verste adferden vi greier å akseptere. Altså den verste adferden som går under radaren og som vi simpelthen aksepterer, det er det som egentlig er kultur, for det er det som setter bunnnivået.
Så det vi jobber med her er jo faktisk å sette noen grenser og si at sånn kan du oppføre det, dette er det som er viktig, sånn skal vi ha det, og jobbe med forsvar av akkurat at man skal kunne komme som man er.
kom som du er og bli som oss, sa vi i tensingbevegelsene. Jeg tror ikke vi sa det så veldig høyt, men jeg tror det var litt sånn, alle er velkomne, bare du blir som oss. Men det er et vanskelig tema, og så er det et tema som jeg tror krever at vi diskuterer det igjen og igjen og igjen, og vi snakker om det, og vi bruker tid på det, og så er det bare en side av den reisen, fordi en økonomisk
En øk grad av mangfold, en øk grad av mulighet for å komme som seg selv, vil også løse en del av de andre problemene som vi har sagt om. Det vil lettere få oss å se på, kan vi nå da, når vi har et litt større grad av mangfold, se på denne legacy-forretningsmodellen som vi tror faktisk skaper større problemer enn vi egentlig ønsker? Kan vi nå se på den med nye øyne? Fordi rett og slett vi har nye øyne.
Jeg bare vil ta en liten sving om det her, Lars-Erik. For nå snakket vi mye om en kategori eller klasse av inkluderingsutfordringer. Det er jo en annerledes som vi har berørt så vidt, og som også faller unna mangfoldsparaplyen. Og grunnen til at jeg bringer opp det er at jeg fikk en hyggelig gave i posten her fra Veidekke, som var en pose, eller en sånn sekk, som var laget av, hvis jeg husker rett,
presendingen fra et byggeprosjekt på Lillestrøm. Han var rød og hadde del av en Veidekke-logo på seg. Og den var sydd og blitt til en sånn væske av noen kvinner som jobber for et selskap som heter Sisters in Business. Og de har vel da en slags tilknytning til dere i Veidekke, men de opererer selvsagt på egen hånd. Og det er jo da, sånn jeg har forstått det, innvandret kvinner som ellers har vanske med å skaffe seg jobb. Og det er jo da også et mangfoldstiltak, et inkluderingstiltak,
Hvordan ser du på den typen mangfolds- og inkluderingsutfordringer, men også mulighetene som ligger i det, og hvordan skiller den seg fra det som vi nå har snakket om, som dreier seg om neuromangfold og psykisk helse?
Det skiller seg jo. I mange tilfeller skiller det seg mest av alt på det at det er synlig. Det er både synlig i forhold til hvilke navn de har, og det er synlig i forhold til at de ser ut som innvandrere. Sånn sett er det deler av det. Og så skiller det seg ut på at de har en erfaring og en bakgrunn som det er veldig få av oss som har født og oppvokst i Norge og feiret det trygge 17. mai hvert eneste år, liksom i 53 år har jeg hatt det.
Men det som er likheten med det, det er tror jeg, Sainab som var med oss til Arndalsuka og presenterte dette for bygget, var en så rørende historie at det er vanskelig å ikke bli berørt av den historien hun har, som hun kom hit av.
fra Afghanistan i 2004 og i 2019 da fikk hun jobb. Og i mellomtiden da, mellom 2004 og 2019 så går det hvert eneste år på en slags praksisløsning, altså at du rett og slett har midlertidig type arbeidsplasser som egentlig ikke gir deg anledning til å verken ta blåne i banken og få finansiert din egen bolig, det gir deg ikke mulighet til å gjøre
Ja, ha den økonomien som skal til for at du kan ta del i det norske samfunnet. For det norske samfunnet er dyrt. Det er et lite, lite smalt. Skal du ha ni uker sommerferie med barn, og du har seks barn, og de skal være med på fotballkamp og andre ting, så skal du virkelig ha en ganske solid økonomi for å kunne gjøre det.
Så det Sainab da forteller om, om å få jobb, og den første dagen hun får lov til å betale skatt, og endelig oppleve at hun har en betydning, at hun har en relevans for det norske samfunnet, og hvor viktig det var, at det var den lykkeligste dagen i den livet, det synes jeg jo er et ganske diametralt forskjellig syn fra en eller annen milliardær som velger å flytte fra et eller annet, fordi de mener at de må betale for mye formiddelsskatt.
Så det er et, og jeg tror at det gjelder jo alle sammen, det å ha noe meningsfyldt, det å føle at man har en betydning, det å føle at man er relevant i det samfunnet man er i, det er livsnødvendig. Og det tror jeg vi glemmer når vi setter oss ned og tenker hvor viktig arbeidsplassen egentlig er for å skape den verdien. Og hvis du ikke har, jeg har jo snakket mye om tidligere at jeg opplever det er tre store utfordringer med
min erfaring med mental helse er at den ene er hvor viktig det er å høre til et sted, og så føle at du kan komme et sted at her hører du til, at her blir du akseptert, og her er du
Her har du rett til å bli elsket på en eller annen måte. Det høres jo veldig vakert ut da. Og det er klart at for oss som har ting som er skjult, som er usynlige, så går vi og bærer på ting som vi ikke tør å si noe om. Hvis vi offentliggjør dette, hvis vi sier noe om depresjonen, så vil vi ikke fortjene den kjærligheten fra den gruppen vi ønsker å høre til. Det er å gå og skamme seg over det.
Men den samme skammen føler du hvis du egentlig rett og slett synlig går frem og tilbake mellom gamle og nye deler av samvikets storcenter og opplever at du egentlig ikke bidrar med noe av relevans til dette samfunnet. Da er du... Du skammer deg over det. Du føler at du ikke er en betydningsfull del av samfunnet og at du ikke bidrar. Det skaper et utenforskap vi ikke er tjent med. Vi er ikke tjent med det, ikke sant? Og da er det...
Vi begynte med den enkle logikken, lønnsomheten og bedriften. Og så ser vi jo
Hvis vi tar på oss den kloke hatten, så ser vi jo bedriften som en stor del av samfunnet. Vi ser på arbeidslivet som en viktig del av folks hverdag. Og hvis den praksisen skaper et utenforskap, ja, det kan være lønnsomt bedriftsøkonomisk sett å styre unna en del problemer. Styre unna mangfold i det øyeblikket. Det kan lønne seg med noe annet. Men sånn samfunnsmessig,
så hører jeg deg si nå at det skaper jo ikke en verdi totalt sett. Nei, altså man kan jo si at det faktisk går utover, altså innimellom kan sikkert mange folk gå utover verdikaperingen, altså evnet å faktisk, fordi kostene må være større, det må være mindre effektivitet i form av at man språkvansker og nær det og andre sånne ting, men det er klart at når det gjelder verdiskaping for totale samfunnet, så tror jeg også det med å redusere mengden utenfor skaper en positiv eksternalitet da.
Jeg synes det er spennende å høre på Regner og Summa rett og slett, fordi de snakker såpass mye om dette med å skape virksomheter som i netto positiv eksternalitetsperspektivet. Ikke bare hvordan skal vi redusere den negative eksternaliteten, men hvordan skal våre virksomheter bidra i et positivt perspektiv i samfunnet? Hvordan skal vi ta tak i noen av de problemer verden står for, som ikke nødvendigvis bare er vår negative eksternalitet, men hvordan skal vi bidra på en positiv måte? Og i sånn måte så er jo
Sistens er en veldig fin virksomhet. De tar tak i en negativ eksternalitet som er vårt problem. Det avfallet vi har, så gjør det om til noe som er et positivt produkt. Vi mener at langt på vei både kostnader og inntekter ivaretas og kan være lønnsomt. Men de gjør det på en måte som trekker
trekker på kvinner som ellers ville hatt vanskelig med å komme gjennom det trange nåløyet det er i norsk arbeidsliv, og dermed får en verdi og bygger en positiv eksternalitet. Men vi måler jo ikke. Vi måler ikke den positive eksternaliteten. Det er ingen som går ut og sier at det var kjempebra at vi hadde 14 kvinner her som faktisk fikk arbeid, fordi vi måler ikke hva det ville vært hvis de ikke hadde arbeid.
Jeg tenker litt på det i en tid hvor vi vet at en del bransjer har skvis i arbeidsmarkedet sine. De prøver å rekruttere folk, men de får ikke nok folk til å jobbe. Det er vel kanskje sant i enkelte deler av din bransje også. Vi vet at hotellnæringer, serveringsnæringer, transportnæringer sliter mer og mer med å finne den arbeidskraften de ønsker seg. Jeg vil tenke at her er en positiv ekstremalitet som går litt over tid da.
på at det å kalle det et slags kollektivt inkluderingsprosjekt sånn mangfoldsmessig i dette tilfellet det som handler om etnisitet
vil over tid spille over igjen til bedriftsøkonomiske utfall. Det er bare at vi måler ikke de tingene der på et vis, for det er ikke nødvendigvis bedriftsinterne heller. Det er spillover som går på tvers både fra en bedrift til en annen og til og med over bransjen. Du har nevnt Alex Edmonds et par ganger. Jeg må bare nevne det, for han er jo professor i finans på London Business School, og jeg skrever mye om
om sammenhengen mellom bærekraft og lønnsomhet, og har en spesiell interesse i den sosiale bærekraften og lønnsomhet, og som du henviste deg til boka «Grow the pie». Så han skrev en del andre ting også. Jeg fant frem en kort notat som han har skrevet om «diversity and financial performance», som er ganske interessant. Og det her sa han i siste avsnittet, og nå skal jeg sitere på originalspråket.
Og det ligger jo i denne lille konklusjonen der at han er egentlig ganske skeptisk til at du kan peike på en sånn
kaller direkte lønnsomhetseffekt av den typen mangfold og inkludering. Men jeg lurer på om ikke han da kanskje ser litt for snevert på det, og at disse større ringvirkningene, enten det er på bransjenivå eller mer generelt i arbeidsmarkedet, kommer tilbake igjen, og the chickens come home to roost, eller hva noen metaforen måtte bli, fordi at det fører til et arbeidsliv som alle disse bedriftene kan nyttegjøre seg av mer
tilgjengelig og kvalifisert arbeidskraft til oppgaver som det ellers er vanskelig å få besatt. Ja, men artiklen som han skrev er jo litt i tråd med veldig mange andre av akademikerne som gikk i gang med å hive seg løs på McKinsey's artikkel fra 2014 som sa at ja, han er økmann på å bidra til bedre lønnsomhet, og så tror jeg de alle sammen har slått fast at ja, nei, det er ikke nødvendigvis riktig. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er feil heller. Det blir ikke en dårlig resultat, men vi klarer ikke å finne en korrelasjon, vi finner ikke kausaliteten.
Og så er det, og det tror jeg også Alex sikkert er enig i, at det er det kortsiktige perspektivet i det, at vi måler jo ikke den sosiale verdiskapningen av at faktisk alle blir inkludert, eller vi måler ikke effekten av redusert utenforskap, eller sånne ting som egentlig er en del av det han snakker om når han snakker om PAI-en.
Så det tror jeg er riktig, men rett spist rett akademisk å gjøre det. Og så synes jeg fremdeles at om det skulle være sånn at et business case var positivt eller ikke, er jeg ikke så veldig nøye. Det som er utfordringen for meg er at vi bruker det som et business case, at vi tenker at en av årsakene til at vi gidder å jobbe med mannpål er at vi faktisk skal skape bedre lønnsomhet. Det kan godt være at det skaper bedre lønnsomhet, og det er fine, men det er jo ikke årsaken til å drive med det. Årsaken til å drive med det er at det rett og slett er
vårt fordømte ansvar og sørge for at vi rekrutterer og speiler det samfunnet som er rundt oss. Og det er det jeg liksom blir, for hver gang jeg har disse diskusjonene så endrer det opp med at jeg blir kritisert for at jeg er så negativ. Jeg er ikke det. Jeg er snarere et svært positiv. Jeg bare synes at det er viktig å jobbe inn i det sånn. Det er viktig å jobbe med mangfold rett og slett, fordi det er verdt å være mangfoldig. Uavhengig om du tjener penger i det korte bildet eller ikke.
Jeg kanskje nevnte før, ikke i dag, men nevnte i en annen samtale at jeg fikk mulighet til å stille president Obama et spørsmål for noen år siden. Når han kom til Norge så spørte jeg «Hvis du ble president igjen en dag, hva ville du gjort?» Og jeg synes det var et kjempesmart spørsmål, så bare lo han. Han sa «Jeg har aldri gjort en tritt».
Han hadde jo fått kommet på besøk og hils på gamle kjente og tuslet litt rundt og gjort litt småtteri, men hvis han virkelig skulle fjorte noe så ville det ta lang tid. Dette er en digresjon, for jeg tenkte at jeg skulle gjøre deg til rektor for en dag på NOH. Jeg tror dere rektor, rektor nå, det er svart omtrent det samme på en dag, så...
så er det jo begrenset hva han har gjort med huet som oss som jobber på NOH. Men hvis du nå skulle fått lov til å være rektor eller undervisningsminister, og tenkt at den rollen hadde en påvirkning på NOH og på utdanningen i det hele tatt, utdanningen og forskningen,
Hva skulle du i det minste ønske deg fra oss som jobber i sektoren? Du har jo en bakgrunn fra NOH selv for noen år siden. Du har vært og tatt nye studier nå i det siste, så du kjenner jo godt til institusjonen og måten å tenke på. Hva ville du anbefalt oss å gjøre, og hva ville vært ønskelista di? Jeg ville satt seg knallhardt på sange- og musikklinjen i kjæren og boostet revy-
Nei, altså jeg tror jo at den... Jeg så på det når jeg var i dag. Jeg går jo med en væske som jeg bruker hele tiden, og det er rart at jeg ikke bruker veidevesken. Jeg bruker faktisk den eksekutivvesken jeg har fått, den som er sikkert laget i Bommeren, et sted vi ikke burde ha det. Men der står det vel dette med å skape verdier. Jeg synes jo at den problemstyrningen vi nå står overfor, det med å lage...
Det med å jobbe mer med forretningsmodeller, det med å se på mer på å jobbe med forretningsmodeller i et bærekraftsperspektiv. Jeg kan ikke skjønne at ikke dere sitter midt i blomnene egget og skulle få muligheten å jobbe mer med det. Men igjen så ser jeg også at dette her har en form for spillover-effekt i forhold til...
i forhold til Therese og de andre når det gjelder team og hvordan man jobber med inkludering og hvordan man jobber med psykologisk trygghet og jeg ser det spiller over i andre organisasjoner og andre delorganisasjoner hvor man skal faktisk rapportere på det, hvor man skal finne gode rapporteringsmåter for å rapportere alt annet som ikke bare inngår i regnskapet. Verdsetting? Ja, verdsettelse av ting, hvordan... Så det er mange av disse temaene som jeg gjerne skulle gå tilbake i. Hadde jeg
Det aller viktigste jeg tror, hvis det skulle hjulpet meg, det hadde vært at man utsatte, at man begynte studiet til man var 51 år gammel. Da ville man begynt å si ulykke. Da skjønner du hva egentlig er det du lærte for seg. Nå tenker jeg at jeg skulle gjerne tatt hele studiet på nytt igjen. Jeg skulle gjerne studert de tingene vi studerte på nytt igjen. Hvis jeg hadde vært rektor for en dag, så...
Jeg synes rett og slett at Øystein gjør veldig, veldig mye riktig. Så jeg synes det er veldig fint.
Du blir vel neppe rektor for en dag. Da må du søke på jobben og få han for en hel periode. Den jobben var ikke mer unna nok enn Lars-Erik. Men det du derimot har blitt, og dette er vel vi omtrent det første mediet i verden som vil komme til å fortelle om, selv om dette blir publisert på et tidspunkt hvor resten av verden allerede vet det, det er at du svært velfortjent, Lars-Erik, har jo blitt kåret til årets alum 2022 på NHH. Gratulerer så mye.
Tusen takk. Det forteller oss kanskje at vi ikke trenger deg som rektor på NOH, men at du allerede har et fotavtrykk
På institusjonen vår og på næringslivet rundt som NOH opplever seg å føle seg som en del av, nå er vi jo fortsatt forut for at du får din utnevnelsen. Hva er det du vil komme til å si om hvordan du kan bruke dette her for å hjelpe både næringslivet og NOH og alle andre til å bli enda bedre på disse tingene som du har vært talsperson for de siste årene?
Jeg kan bare prøve å svare på følgende måte. Dette her er jo rett og slett litt overveldende når de ringte, og litt overveldende at jeg har vunnet denne prisen. Rett og slett også fordi jeg vet hvem som har vunnet den før meg. Så jeg ble målløs og veldig stolt. Og så betyr det jo noe et eller annet for meg at det temaet jeg har tatt opp faktisk har en betydning for langt flere enn bare meg selv.
Og det opplever jeg også i
hver eneste dag. Jeg får veldig mye henvendelser om at dette er noe vi bar det med, eller jeg har lært mye, eller jeg trenger å få vite hvordan det er. Så det å faktisk få en sånn utnevnelse gjør at jeg føler på en eller annen måte en trygghet og at det jeg har gjort er riktig, og at jeg bør fortsette i den retningen med å jobbe for det arbeidslivet jeg ønsker at skal være. Så har jeg vel sikkert fått den også, for på en eller annen måte så tror jeg at folk som kommer fra handelsskolen
er vellykket. Ikke bare pene, men også vellykket. Ikke bare pene og masse flommende hår. Rett og slett at det oppleves som vellykket, og det oppleves kanskje mange som ikke kjente, eller som ikke, det er ikke så typisk at det er noen i en sånn type utdannelse som faktisk har slitt som vi har. Men det betyr jo også at verden, altså
Livet er jo ikke rett frem hos alle. Eller jeg tror det kan neppe det rett frem hos noen av oss. Er det litt overvurdert dette her med vellykketheten i en sånn type utdanning? Altså hvordan er det folk egentlig har det? Og jeg bare sitter og tenker litt på...
Ja, vi begynte jo med mangfold, og idrett har vært nevnt her, ikke sant? Det har vært saken over det siste om en omvaldstjerne som har levd med en hemmelighet lenge og endelig kunne tre fram som den hun han egentlig er, for eksempel. Er det mange sånne historier? Vi vet jo at etter covid, for eksempel, så er det veldig mange studenter på mange institusjoner som har stått frem med en type ensomhet og...
beskriver angstlignende tilstander og en større sårbarhet og har vært mer åpning for det og tror ikke du også kan hjelpe de mange som på et eller annet sted kjenner seg igjen og som kanskje kan stå frem med det tidligere og slippe å holde det hemmelig
Ja, og det er jo flere som tar kontakt i forhold til det, men det er greit for deg, Lars-Erik, som er 53 og har hatt en karriere, at du faktisk er åpen og deprimert og sliter med det du gjør. Det skader jo ikke nødvendigvis karrieren, fordi du rett og slett har fått mulighet til å bevise at du faktisk får det til.
Og så er det to perspektiver ved det som jeg sa til den enkelte, og det var i går som spurte om jeg bør si fra at jeg har en angstlidelse i intervjuene, eller skal jeg bare la det gå? Jeg er usikker på om jeg får jobben hvis jeg sier fra. Da er det sånn, ok, dem du fyrer ut, dem du fyrer om. Hvis du ikke sier fra, og fordi du rett og slett mener at dette er en arbeidsgiver som ikke vil akseptere det, så er det sannsynlig ikke en jobb. Det er ikke et jobb du vil ha. Du har ikke lyst til å jobbe der så lenge. Hvis du sier fra, og personen, og du får den, så er det liksom... Så jeg er ikke sånn...
Jeg tror nok at hvis jeg skulle gå tilbake til min karrierestart, så hadde jeg sagt veldig tydelig fra allerede da hvordan jeg hadde det. Det gjorde jeg aldri. Rett og slett for jeg tror at de forventningene som man har til arbeidslivet, de forventningene man har som siviløkonom til arbeidslivet, er at man skal være en sysserig leder, analytiker, finansmann, megler eller hva man skal ha. At det er det som er liksom the gold standard av livskvalitet. Det er at du tjener nok penger til at man har råd til en etterhånd.
Jeg tror rett og slett at når man kommer til en alder, så tror jeg det er feil. Vi må huske på at det livet vi lever om dagen, det er så kuratert, det er så perfekt og så skapt på en måte som gjør at andre mennesker skal oppleve meg som perfekt. Jeg tror at de fleste som ser min Instagram-konto, altså, det er sikkert noen folk som ikke liker avgiftighet,
Men alle som liker lykra sier at han har en dyr sykkel. Når slåtsen er så trang at du kan se hvilken religion du har. Ja, nettopp. Men likevel er det kuratert. Det er det jeg ønsker å presentere
Men jeg er jo mer på innsida, og jeg tror de elevene og de studentene som går ut fra hans skolen i dag, de har det tøffere enn det jeg hadde. Rett og slett fordi de opplever en verden der de blir målt og vurdert i alle bauer og kanter. Og har du ikke toppjobb hos Boston Concert Group, eller fått akkurat det tingene med en gang du går ut, og har du ikke den og den lønnen, leilighet og sånn, så er det jo liksom ikke noe verdt da.
Og det er de tingene som jeg tror over tid er utrolig slitsomt å leve i en sånn verden. Du nevnte tidligere, da skjer ikke mittlivskrisen, og kanskje det er den samme boka du har kikket på som meg, som heter nettopp Midlife. Den er skrevet av en filosof på MIT som heter Kieran Settia, der han diskuterer mittlivskrisen som fenomen. Det er vel et relativt nytt fenomen, sånn
språklig, det var 1965 jeg begynte å snakke om midtlivskrisen i en artikkel en psykoanalytiker som skrev, men han diskuterer at han John Stuart Mill, som fikk midtlivskrisen sin allerede i begynnelsen av 20-årene for han var jo så topptrimmet av faren fra ung alder at han hadde gjort det meste han skulle innen han var 20 men det er jo noe i dette som du er inne på her med
når arbeidslivet og nærmest livsprosjektene våre koker ned til en rekke sånne prosjekter hvor vi kan hake av når det er farlig. Og slik jeg tolker denne filosofen, den er
overgangen fra å kunne ha mange sånne prosjekter og kunne også være glad for at en har deg og at en ferdigstiller deg, men først og fremst det å lære seg å finne gleden i deg i en viss forstand. Det er sånn, jeg skjønner på fagspråket, at det er en atelisk aktivitet. Jo, det kan være et mål der, men det er noe hinsidesmålet. Og det knytter seg kanskje til bærekraftig business også. Altså at vi jordisindikatoren forteller oss noe om hvor vi er
på vei, men her er det noe substantielt som skal endres. Men jeg har en feeling av at vi må møtes igjen, og det gjør vi jo hyppig både her og der, men jeg tror vi må møtes igjen i denne kanalen også. Og jeg frister sånn sett til å sette et punkt om, jeg prøver igjen, jeg frister til å ikke sette et punkt om her, men sette et komma heller, og tenke at vi må ha oss en prat til om alle de temaene som vi forløpig ikke har kommet
for dekka, og at dette her er heller en rett tak for at du var med og
lykke til videre, at det heller blir et slags snakkes. Tusen takk for at vi snakkes. Ta det. Ha det. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier.
Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.