Filosofi Med Einar Øverenget | S01E05 | Hemmeligheter

Jeg er jo litt sånn at jeg ikke er så ferdig glad i å lese bøker. Jo, men noe veldig avgrenset til bøker. Det er sånn som Heidegger, Schein, Onsite, altså jeg leser den type originaltekster, og det er ikke noe gøy. Men jeg er interessert, og jeg ønsker å finne ut av, ikke sant, av sånt noe. Så min måte å lese på er å skrive, og så fylle, og da må vi sjekke ut litt nærmere av sånt noe. Ja. Men de fleste filosofibøkene er jo, særlig originaltekstene, er jo helt for jævlig. Fordi de er for lange, eller? Nei, de er for intfløkte. Altså, Hossel, for eksempel, det er jo virkelig en lidelse å lese. Dama leste gjennom helstøpt på sofaen i går, for den er ganske tynn, og hun sa bare sånn at det var helt topp. Hvorfor er ikke bøker mer enn størrelsen at du kan lese det ut på en dag? Ja, ja, ja. Og studentene elsker den boka som pensumlitteratur, fordi ... Den er tynn. Det virker jo ofte på faglitteratur at det er sånn, når jeg kommer til side 140-150, så tenker jeg sånn, jøss, er jeg ikke halveis en gang? Hva er det som står videre her? At det er ganske tungt materiale fra side 200-400. Når du leser noe som Hossel og Heidegger, eller Aristoteles, er det dritkjedelig. Platene er morsomme, for det er det låget gjør. Kant, for eksempel, er jo sant helvete. Heger er helt for jævlig. Den britiske filosofen er litt bedre. Hannah Arendt er veldig bra. Hun skriver veldig bra. Unntak. Så... Jeg tror mye faglitteratur kunne vært mye mer effektiv. Jeg vet ikke om det er en standard innfor bortasjen, det skal være 300-400 steder. De skriver litt forskjellige kollegaer. Ja, det gjør det. Det akademikere går rundt og er mest redd for alt. Å lage tynne bøker? Nei, det blir avslørt. Det er syndromet, hva heter det? Jeg vet ikke hva det heter, men akademikere er redd for det. Bedrager-syndromet? Jeg tror det, de er redd for å bli avslørt. De har en slags status på at de vet veldig mye, og så vet vi alle om oss selv, og det gjør vi jo ikke nødvendigvis. Nei, nei, nei. Mye vi ikke vet noe om, så det er rett for å bli avslørt. Imposter syndrome heter det. Bedragersyndromet tror jeg det heter på norsk. Det er veldig vanlig at folk går rundt på jobbene sine hver eneste dag og venter på at det kommer et skjerm skarpt rass, hører på og sier sånn du, Einar, dette her, dette her kan ikke du ikke. Nå er det avslørt. Nå er det avslørt. Kan vi ikke bare bli enige om at dette her, nå er spillet over. Ja, det gjør vi. Hvordan vet du? Hva tok i så lang tid? Ja, det er et bra svar. Det er det man burde ha da. Jo, men jeg tror mange akademikere er der. Det er jo for så vidt en hemmelighet. Ja. er det ikke det? Altså på en måte du bærer på en hemmelighet, eller er det mer en skam det at du faktisk kan nå? Jeg tror kanskje mange mennesker som har en form for status da, er jo klare over seg inni seg at jeg er jo ikke noe mer i orden her hos meg enn hos andre, antageligvis. Jeg tror mange har noen egoer også da, som tenker at, visst faen er jeg det beste? Jo, men det er på utsiden, jeg tror ikke på innsiden. Tror du ikke det? De gir jo uttrykk for det. Men jeg opplever noen ganger at folk som virkelig har noe skryt av det, ikke har så jævlig stort behov for det. De som ikke er opptatt av ryktet sitt, er gjerne de som har godt rykte. En sånn forlengelse av det. - Ja. Eller hvis du er litt trygg på det du driver med, og er tryggere. Jeg hadde en muntlig sensor med en kandidat i dag, som er klassisk sånn, som ikke er så mange lenger, men den gammeldagse filosofi studenten, som jeg kjente fra 30-40, som jeg var også. Som hadde skrevet om Kirkegård, Nietzsche, Heidegger, alle de jævlig tunge, intrikate tekniske tingene, og fullstendig internt og låst inn i begrepsapparat og alt sånt nå. Og så tenkte jeg liksom, ok, hvordan vil jeg egentlig, når jeg var der, så ville jeg liksom, jeg tror det hadde vært for 15-20 år siden, så hadde jeg nok prøvd å arrestere han litt. Så tenkte jeg nå da, hvordan ville jeg blitt møtt? Og så sa jeg at, Så jeg åpnet til og sa at det var en veldig spennende oppgave å lese, det var veldig morsomt å lese. Fortell litt om hva du forsøker å få til. Mer din stil omtrent, så skjønner jeg ned. Det var litt sånn... Det var også at jeg opplevde at jeg egentlig ikke har noe særlig å forsvare. Det er det jeg minner meg om Sturla Elengvåg fortalte om Arne Ness, at han i disse sine yngre og voksne dager kunne være knallhard og brutal med sånne type unge personer som skulle yppe seg. Arne Ness var en kødd. Ja, det vet sikkert du enda mer enn meg om, at i hans senere år hadde han en helt annen på en måte ydmyk inngang på folk som ikke visste like mye som han selv, at han gikk ned på deres nivå. Det er det du hørte stemme? Ja. Ja da, han var en kødd hele livet ifra Jeg kjente han litt mot slutten rett før han ble senil Du ble kjent med han da? Ja litt til han Det var egentlig snakk om at vi skulle skrive noe sammen Og så skjedde ikke det Arne Næss var jo ekspert til å få andre til å skrive ting for seg Ikke en dårlig egenskap det? Nei, konstruktiv ladskap Det ligger mye glasskår i spolen etter Arne Næss Altså, et par generasjoner med filosof liksom Ok Så han var en kødd ja Hvordan var han en kødd da? Ja, så han tok seg til rette altså, fullstendig På alle mulige måter, ja. Men han var jo tøff også, da. Under krigen så begynte han å forreste Marx, liksom. Han hadde baller. Ja, han hadde jo det. Han var litt sånn overklasseballer, litt sånn elite. Han var elite. Reglene gjelder ikke for meg. Det er klassisk elite, ikke sant? Han hadde en jævla hytte oppe i Gokk, hvor han hvor de sent måtte gå på hendene for å komme til. Da kunne jeg vært borte et halvt semester. Reglene gjelder ikke for meg. Jeg liker det litt selv, å tenke at reglene gjelder ikke for meg. Jeg liker det også. Problemet er at det kommer an på settingen for det. Vi har det lite i Norge også, og nå har det i økende grad blitt embedsverk-politiker-segmentet, litt i kontakt med økonomien, det er den nye liten, som gjør som de vil. Rike folk har jo, at det blir jo rik nok, så gjør du som du vil. Litt morsomt er sånn historien om at stort sett staten styrer gjennom mot trystler og frykt, og trystler staten styrer gjennom. Men det greier bare de som, noen ganger så møter de som kan tro staten mer enn staten, jeg tror dem. Røkke er en sånn enn. - Nå har du nettopp klart at Røkke hadde sagt rett ut av det, i frist for koronaen og litt økonomi og sånn. Den arbeidsplassen gjør den seg et bedriftende område med 700 ansatte, koster meg ingenting å legge den ned. Kan gjøre det på dagen, men dere får helvete. Ikke sant? Det var noe sant og trolig. Jeg har en liten bøgg, jeg må bare få vekk den. - Ja, du må ta vekk den. - Er det Daft Punk som er greia, eller? Jeg er nesten mer på estetikken enn musikken. Når jeg tenker på mine favorittartister, så er det forbausende få låter som er ordentlig bra. Men det er fortsatt favorittartistene mine. Men det er andre artister som har mye bedre låtkataloger, synes jeg. Det er et eller annet på en måte estikken, mystikken og... innovasjonen, at de motstrøms, og originaliteten, at det er noen som gjør noe annet enn alle de andre. Det er ofte det som jeg får litt forskjellighet for. Sånn som vi hadde med Røyk, når de begynte helt først. Dette har jeg aldri hørt før. Hva gjør de nå? Er de i gang? De holder på ennå. Vi synes det er egen stil og alt mulig sånn. Vi lager mye bra av dem. Men det er jo ... Det er jo gjerne sånn med mine helter at man får litt slitage på de utover. Det er veldig få som kan holde seg like skarp og relevant og interessant gjennom et helt artistliv. Daft Punk gjorde for så vidt det. Daft Punk gjorde for så vidt det i mine ører og øyne. Jeg kommer jo fra nyveiven, så sent 70-tall. Fra Stranglers til The Pitch Mode, tidlig The Pitch Mode. Ja, jeg kjenner den... Den generasjonen din der, har det vært flere sånne menn som har vært innom her, som har på den sjangeren og den tiden der, og det segmentet? Jeg har gitt ut plater selv, ja. Snakket vi om det sist? Nei, jeg tror ikke det. Vil du promotere det her nå? Nei, det er ikke så mye. Vi hadde et kontrakt med Emy, ja. Hva var bandet da? Boxbury Beat heter det. Vi gav ut en single og skulle gjøre noe annet, så røyk hele greia. Men vi hadde en jævlig bra og kul låt. Vi har gitt ut en hel skive senere. Det ligger på Spotify? Ja. Da må vi legge en link til dette. Nei, nei, nei. Link til musikk. Vi legger det over til personlig skrivning. Apropos, du nevnte noen bøker. Jeg har... Jeg har... Av den lykkens filosofi så har jeg fant ut at jeg hadde et par pappesker med... Med softcover versjonen. Altså paperback? Ja. Ja, men det kan vi jo, vil du selge det? Ja, jeg tenkte kanskje det. Hvordan vi begynner å bli lei av å snuble over de papirskene. Men da er det sånn, hvordan vil du gjøre det da? De som hører på her nå, skal de sende deg en mail? Hvordan har Tor gjort det? Jeg har videre sendt mail til han, og så har han bare sendt bøkene. Men blir ikke det et helvete for deg da? Ja, jo, jeg får en del mail, men det koster meg ikke så mye å sende en mail videre, så jeg kan godt gjøre det til de som hører på. Men det er jo til den lykke, det er den personen vi hadde om for to år siden. Veldig mye av det vi snakker om finner man refleksjoner Referanser til den boken kommer jeg på. Ja, men vi legger det også i personbeskrivelsen under linken til musikken. Så får du bare bestemme pris og vips og alt det ordner du. Jeg bare videre sender den. Så dere som hører på nå, og likte da lykkekapittlet, som er to kapittler siden, så er det også mulig å kjøpe boka. Men vi skal bare gå i personbeskrivelsen og finne alle informasjonene. Den heter Hva er lykke? Ikke sant? Og så må du gjøre sånn som Thor da, Thor Gotthard, han sier da, å du interesserte deg i denne boka der, vil du ha også denne boka og denne boka? Så ender det opp med tre-fire bøker i posten. Mersalg er han jævla god på. Så det er jo litt, det er for vi plugget det da, vi kan jo gjenta det i episode fremover også. Så trenger vi få bli noe hemmelighet for en nydelig overgang. Ja. Det er det første jeg tenkte på her, det er jo litt sånn, Av alle filosofiske temaer vi har i denne flotte podcastserien vår, så var dette her den minst opplagt, og den jeg ikke ville tenkt sånn, hm, hemmeligheter? Ja, det er jo interessant. Men hvorfor skal vi egentlig ha en egen episode om hemmeligheter? Ja, og det som jeg egentlig har gjort en del av da, i mitt mer populære filosofiske fattigskap, at jeg borrer inn i noen begreper, Og det er en historie bak der. Og det var jeg kjørte bil med min eldste datter, da gikk hun i barnehagen, så det er en god stund siden. Og vi kjørte hjem. Og så sa han til meg, «Pappa, jeg har laget en hemmelighet til deg i barnehagen i dag, men jeg kan ikke si at det er en tegning, for da er det ikke en hemmelighet lenger». Og da tenkte jeg, «Hva var det for noe?» Og det var helt konkret utgangspunktet for den boken altså. Ja. Så begynte jeg å si, hemmeligheter, hva handler det om? Vi er opptatt av dem, vi har dem, andre har dem. Vi vet ikke hvilke hemmeligheter vi har, det er hemmelig for oss. Vi vet at de har dem. Man kan kanskje til og med ha hemmeligheter for seg selv. Det er kanskje ikke mulig å være helt åpen med andre mennesker. Språket tillater ikke engang, vi greier det ikke. Vi finner ikke ord for alt det vi har. Og ordet er litt interessant, for det kommer jo fra ordet heim, som heter hjem. Og på tysk så er det også heim og heimlich, men de har et ord som heter unheimlich, og det betyr uhyggelig. Så det motsatte av hjem, det er det uhyggelige. Og så begynte jeg å drodle rundt. Hva dreier det seg om? Og så tenkte jeg, etter hvert som jeg begynte å gå inn i begrepsene, at det er nesten umulig å greie å avgrense meg. Det var så vanskelig å avgrense meg. Uansett hva jeg tok tak i, så dukket hemmeligheten opp. Hele kjendisbyr på seg selv, ikke sant? Du skal være forsiktig med å by på deg selv. Det kan være noen byr over, ikke sant? Du skal fortelle om noe, du skal gi inn noe. så tenkte jeg det å begynne å ha hemmeligheter, er jo at et spebarn som ikke har et språk, har egentlig ingen hemmeligheter. Vi kan være usikre på hva slags behov det spebarn gir uttrykk for, hjelpe gråter og sånt, men det er ikke sånn at det har hemmeligheter. Så på mange måter må du ha et språk for å kunne ha hemmeligheter. Det må være mulig for deg å si dette her til noen, Men du velger å la være. Så Robinson Crusoe hadde ingen hemmeligheter før fredag kom på øya. Så det må være noen der du kan velge å ikke fortelle noen til, for at du har hemmeligheter. Så det er noe som forutsetter andre mennesker, og det er jo hemmeligheter. Og det er også en måte som handler om å hegne om seg selv på. Vi har snakket om dette med autonomien, det å ta makt i eget liv, overta... ansvaret for seg selv, men man må på en måte hegne om det. Det må beskyttes. Og det gjør man ved å velge å holde noe for seg selv. Eller jeg tror, men det er det samtidig den måten man bygger relasjoner på. For hvordan skal du fortelle relasjonen din at du står så nær med meg, mens du bare står, ikke sant? Du forteller omgivelsene gjennom grader av at du forteller om deg selv, hva slags relasjon vi har. Hvis ikke så ville ikke de forstått at de var dine venner. Ikke sant? Ikke sant? Altså det er veldig viktig. Jeg husker det var en kvinne jeg kjente som var litt opprørt, var lenge siden hun sa til meg at hennes bestevenninne hadde blitt gravid. Men denne bestevenninne, som hun oppfattet som sin bestevenninne, hadde sagt det til en annen veninne før henne. Mhm. Og da lurte jeg på, så vi er ikke bestevennene da, det er en som er enda bedrevennene her, for greia på det før. Så det er veldig spennende å si noe om relasjonene våre. La oss si at vi har blitt bestrålt fra en hittil ukjent planet med et sannhetsserum, alle mennesker vi har gjort, så alle ville vært helt åpne om alt til alle. Så da hadde det vært mange som tenkte at da hadde vi sikkert Vi har vært veldig sosiale. Man tar seg for å være veldig ensomme. Jeg tror vi har drept hverandre. Ja, det er noe annet. Men vi har vært veldig ensomme, for det er ingen som hadde forstått at «OK, så jeg er din venn, fordi jeg står litt nærmere enn den står, for det er jeg, for du har innlemmet meg mer». Og er man, jeg håper å si, gift, samboer, er veldig nært, man tar det for oss, så er det mye man vet om hverandre. Ikke sant? Ja. Kanskje ikke nødvendigvis fortsatt alt. Jeg har hørt en fortelling om mennesker som har et langt liv sammen, og så har den ene gått bort, og så sitter den andre inn og lurer på: "Hvem var den personen egentlig?" "Kjente jeg?" Altså den typen spørsmål. Kjenner vi hverandre, eller har vi bare bilder av hvem jeg tror du er? Eller kjenner vi våre barn, eller har jeg bilder av hvem? Sånne type spørsmål. Etter hvert så jeg at hemmeligheter sauset seg inn i absolutt alt, og hemmeligheter er bra. Det er liksom som peisvarmen som varmer opp huset, kan også brenne huset ned. Hemmeligheter er eksklusive, men de er også ekskluderende. Og det å ikke få lov til å ha hemmeligheter, det kan enten bety at noen avslører alt for deg, og det er veldig ille, men det kan være noe annet også. Det er at du har ingen som du kan holde noe hemmelig for. Den type ensomhet, det er ingen som er interessert i det. Det er usynlig gjort. Så det er ingen som egentlig er interessert. Det er en veldig rå form for den totale usynliggjøringen. Så vi bryr oss ikke noe om hva slags liv du har, eller hva du har hemmelig, ikke. Og hvis du ikke har noen å holde noe hemmelig for, så er det ikke sant det er hemmeligheter, men da får du et problem med å definere din egen autonomi og heide om deg selv også. Altså det ligger et selvtap i det og ikke ha det, og bli da totalt usynliggjort, altså bli totalt usynliggjort, så mister du kanskje også evnen til å hegne om deg selv. Og det er veldig rått. Så etterhvert så ble dette ganske omfattende når man begynte å gå inn i det, og det var liksom ingen jeg møtte som ikke mente noe om det. Du må liksom ikke ta doktoratene i noe for å forholde deg til dette her. Jeg synes det er fascinerende. Jeg har ikke tenkt på det sosiale... At man innvirer venner og bygger enkelte relasjoner på å gi relasjonen en porsjon informasjon som er da fortrolig. Og jo mer du gir en person, jo sterkere blir relasjonen, samtidig gjør du deg selv mer sårbar. Det gjør man også. Det er jo en veldig sånn... Man setter mer... Man øker sin egen risiko av seg selv mot å få bygge sterkere relasjoner. Det er en slags interessant trade-off som skjer der. Så tenker jeg det er det personlige planet. På det sosiale planet tenker jeg at vi sier jo ikke det vi mener. Vi sier aldri det vi tenker på. Hvis vi sier det vi tenker på, som det er i form av en hemmelighet, tenker jeg da at jeg tenker dette om deg, men jeg sier det ikke. Det er min måte på å... Og hvis vi ikke gjør det, så brytes samfunnet, tror jeg, fullstendig sammen. Jeg husker jeg var på et foredrag, jeg skal ikke nevne navnet, men det var en forfatter som... Jeg nevner kanskje boken også, som innleder foredraget sitt med å si til forsamlingen, la meg være helt åpen med dere. Og da var altså forsamlingen krympet seg og sa, vær så snill. Ikke så åpen. Hold gjerne litt igjen. Og det er noe med det, det motsatte er jo liksom telefonsalget, hvor noen liksom ringer og tar rød og sier, hei der. Da tenker jeg, vi er ikke der. Ja, nei. Altså den der, altså graden av, vi har jo sånn der fortrolighetsregler termometer, ikke sant? Som slår når folk liksom... Så vi bruker hemmelighetene til å finne den riktige... Hva er den riktige distansen i forhold til å gi gaver, veldig mye, ikke sant? Og det har jo å gjøre med mye vi liksom vet om hverandre. Og dette er ganske... subtile ting da. Men vi har jo ganske klar opplevelse av det. De fleste kjenner det liksom, har en sånn ryggeradseffekt. Vi er ikke der. Jeg vet ikke så mye, men hvem skal jeg fortelle hva til og sånt nå? Dette, ganske unge mennesker tar dette ganske fort. Vi forstår det, men hvis du skulle skrive ned hva det går ut på, så ville det vært ganske innfløkt. Men Men hvordan vi porsjonerer det ut, hvordan vi gjør oss attraktive også, for noen. Men i andre enden så finner vi avsløringen. Der er vi over i hva som medier driver med ganske stor grad. Og så har vi noen som har liksomhemmeligheter. Når du skal drive og gestalte deg selv, spesielt mot sosiale medier og sånt nå, du forteller om en liksomhemmelighet. Vi skjønner at det er egentlig bare tull. Det er ikke sant dette her. Men du konstruerer opp dette her. Det driver vi mye med i økende grad, å merkevarebygge og gestalte oss selv. Hemmeligheter er jo ... - Utvilsomt spennende. Det å holde noe hemmelig er både spennende for den som er som holder det hemmelige, men hvis det også da er en hemmelighet utad, at en motparten også vet at denne personen her, hvis du er en kunstner, forfatter eller en serieskaper, filmskaper, så sitter du på en hemmelighet på det neste prosjekt, og folk er veldig forventningsfulle til hva denne hemmeligheten kan være. Og det er derfor liksom, altså, veien fra hemmeligheter til rykter er jo veldig kort, og jeg tror det er derfor liksom, Den berømte ryktebørsen er veldig verdifull i sosiale miljøer, arbeidsplasser, små bygder og sånt. Ryktebørsen er veldig verdifull, for det er en utveksling av hva som foregår rundt i det lokale området. Hva som faktisk foregår. Ja, og da er det jo en slags utveksling også, typen at hemmeligheter har en verdi da. Det har det der, men det dukker jo på overalt. Eller hva med før statsbudsjettet så lekker statsråder. Men det er jo helt strategiske ting. Her kommer det en hemmelighet. De har fått beskjed om hva de kan få lov til å lekke litt først. De har fått beskjed om statsbudsjettets kontor, ikke sant? Det, men ikke det og sånt. Og da vet vi at hvis den andre parten får tenkt «Nå får jeg høre noe som ingen andre vet». Jeg får nå bli innlemmet i noe som ikke er allmenn kunnskap. Motsatt går vi rundt og tenker at ledende politiske skikkelser har ganske store hemmeligheter om hva de egentlig driver med. Statshemmeligheter er jo litt problematisk. Tenker du ikke det? Det er sånn type staten skal, folkevolket skal representere oss, og de holder hemmeligheter. Det er masse hemmeligheter, ikke sant? Staten er vår felles kassa, vårt felles prosjekt, og så holder de hemmeligheter for oss på befolkningen for å... for at vi ikke skal få panikk, og at vi ikke skal bli redde. Det er veldig absurd. Staten har en ting til, nemlig de yter tjenester, men de har hemmelige tjenester også. På vegne av oss så holder de ting hemmelig for oss. Det er ofte litt sånn at i samfunn, jo flere hemmeligheter staten tilater befolkningen å ha, jo mindre er de hemmelige tjenestene. Men jo færre hemmeligheter staten tilater befolkningen å ha, jo større er de hemmelige tjenestene. Og totalitære samfunn tilater jo staten i liten grad befolkningen å ha hemmeligheter, og da må de hemmelige tjenestene være store. Det er sånn der omvendt proporsjonalitet, og hvor mye hemmeligheter til, og i demokrati så kan vi si at så til at vi ganske mye hemmeligheter egentlig, folk får lov til å mene og tenke og gjøre det for hva de vil, så vi har sånn passenivå på de hemmelige tjenestene. Men de er jo hemmelige selvfølgelig. Og det er en sånn interessant avveksling, men jeg tenker også, livet i sin alminnelighet er jo da, mener jeg, bakt inn i to dype hemmeligheter. Og det er Før du blir født, og etter du dør. Altså, hva er fødsel? Er det et før? Og hva er død? Er det et etter? Det er noe vi må forholde oss til. Vi har, alle som eksisterer, har blitt født. Så vi har, på et eller annet plan, en erfaring av det. Men vi greier ikke helt å gripe den. Vi skal også, alle dør, Så det ligger en erfaring i den forstand at det slutter da, eller det gjør det ikke, eller hva er det nå? Og den tredje hemmeligheten, dette er eksistensielle hemmeligheter, det er livet ditt kunne vært annerledes. Du kunne hatt andre valg. En personlig historie der. En stor hendelse i mitt liv, det var jeg ikke klarer at det var når det skjedde. Men 27. november 1997, så ble jeg invitert ut på kaffe av min daværende eksambor, som for øvrig er min nåværende eksambor, for å si det sånn. Vi var gode venner. Hun inviterte meg. Jeg var litt usikker av to grunner. Det ene var at jeg hadde lyst til å se Dagsrevyen, og på den tiden så måtte du være der når det skjedde. Hvis du ikke var der når det skjedde, så fikk du ikke se Dagsrevyen. Så Så jeg vurderte å se Dagsrevyen, for jeg tenkte det var en torsdag, så bare slappe meg hjem og sånt nå. Det var det ene, og det andre var at jeg visste at selv om univisitertet var det ikke sikkert at den selv kom til å stille, for den hadde litt ugreit forhold til tid. Men jeg lot meg overtale sånn, ok da, greit nok. Så vi avtalte å møtes på en bar som heter EXO, som lå i Roskangskatte. Den finnes ikke lenger, men stedet er det, men det er ikke noen bar som heter EXO der lenger. Så jeg dro dit sånn våttetiden, stilte meg opp i baren og Stitt i glass vin, tror jeg. Og så tenkte jeg, da får vi se. Sant nok, hun kom ikke. Så den kvelden møtte jeg min kone. Vi er nå gift, har tre barn og svært lån. Og mange forpliktelser. Og er veldig glad i hverandre. Det er utrolig sprøtt å reflektere over det. La oss si, sannsynligheten for at jeg tok det valget den kvelden, var sånn 51-49. Jeg kunne så til de grader like gjerne. Jeg endte opp med Dagsrevyen. At det var det valget jeg tok. Og for meg så var det like meningsfylle valg omtrent, å gå ut eller se Dagsrevyen, i den situasjonen. I lyset av noe så er Dagsrevyen bleken litt i rådet, vil jeg si. Spørsmålet som forfølger også, hva om jeg hadde valgt Dagsrevyen? Hva da? Det er ikke det oppskriften på Bikoko, at du bare går langt nok bakover i løpet der. Det har jeg tenkt på flere ganger, at hvis jeg bare hoppet tilbake til årstallet der, så tenker jeg sånn, da ville jeg ikke greid, uansett om hvor mange ganger jeg hadde prøvd på nytt, så ville jeg ikke fått de barna jeg har nå. Jeg hadde ikke greid å gjenskape noen ting. Men rett og slett, hva om jeg hadde valgt taks til den kvelden der? Er det noen romantikker som dere var destined til å møtes? Kanskje, jeg vet ikke. Eller hadde vi ikke møtt hverandre? - Jeg kan med sikkerhet si at dere aldri har møtt for han. - Uffa meg! - Det betyr at jeg kunne bare på den bitte lille beslutningen der, som i utgangspunktet var så triviel og udramatisk, altså gå på en bar eller være hjemme hans dag siden, det er ikke noe stor beslutning. så kunne jeg vært et helt annet sted, levd et helt annet liv. Ikke bare det, men det er noen barn som ikke hadde vært født. Men det kunne vært noen andre barn som var født, men de ble ikke født. Tenk på alle de barna som ikke ble født. Det er ganske mange barn som kunne vært født. - Det kan også gå ned til de som var på sadcell-nivå, mange som kunne blitt født der i lotteriet. - Verden kunne ha bestått av syv milliarder helt andre mennesker. Det vil den også gjøre om 100 år. Alt dette ligger ... Det er ikke noe spekulativt eller dramatisk over dette her, men det er en side ved livet. Hvis vi tenker oss at dette skjer fortløpende hele veien, Du ganger opp dette her akkurat det øyeblikket med de 5-6 tusen andre valgene du har tatt hver dag siden det. Heidegger sier jo litt galt, han sier at det å leve er ofte å lage en liten rydning i skogen. Når du har tatt et valg, Så har du laget en liten rydning i skogen, der er det lyst. Men den store mørke skogen ligger rundt alt det andre du kunne ha gjort, men du gjorde ikke det. Så det er lagt øde. Og han mener at det er en form for skyld vi har, altså en sekularisert skyld, at vi legger øde, vi ødelegger alternative måter, det kunne vært annerledes hele veien. Og den innsikten, så kan du si at det er helt umulig, du kan jo nemlig ikke gjøre alt hele tiden, så sånn må det nødvendigvis være. Gjennom å velge det ene, så velger du ikke noe annet, så det kunne vært annerledes, og hele veien kunne også vært annerledes. Og hva var i utgangspunktet sannsynligheten for å bli født? Jeg tror den er ganske liten. Jeg tenker det sånn sett at vi har aldri sett, og vi kommer aldri til å se verdens smartest person, eller verdens beste idrettsutøver i den og den grenen, eller den og den disiplinen. Fordi de ble sikkert ikke født. Det er mest sannsynlig for at de ikke ble født. Hvis de hadde blitt født, så er det jo da en marginal sjanse til at de kommer til å bli ledet inn på det sporet hvor de kommer til å bli den beste personen gjennom alle tider på den tingen hvor de har en eller annen genetisk sammensetning som de har til kanten. Kunne det vært en mulig genetisk sammensetning som ville vært superoptimal? Ja, og så skulle du ha riktig land, riktig kultur, riktig epoke. Tenk om du ble født for 4000 år siden med et fantastisk sammensetning for å bedrive programmering. Ja. Men det var ikke noe program her, ikke sant? Hva da? Det er nettopp det. Man blir jo svimmel av å tenke på sånne ting. Eller bli født i dag med vanvittig god utrustning for å drive mammutjakt. Det vi gjør nå er jo å se bakover i tid, og se på en slags multi-universer som kan ha spilt seg ut. Kanskje også spiller seg ut i andre deler av universet og og andre, hva heter det, sånne dimensjoner som ikke vi kjenner til. Men det jeg er en regionalmester i, på godt og vondt, er jo fremtids... Jeg tror det har et psykologisk, psykisk navn. At jeg spinner scenarier i hodet på hva kan komme til å skje. Jeg reflekterer veldig lite over fortiden og hva som kunne ha skjedd, hvis jeg gjorde det og det. Jeg er mye mer... hva er de fem neste tingene som kan komme til å skje i den neste halvtimen nå, og hva vil det føre til? Det er ganske makabre ting som i regel bare dukker opp i huet. Spesielt hvis noen er ti minutter forsinket med bil, så tenker jeg sånn, hva om de faktisk har kollidert? Ok, shit. Da får jeg en telefon som er styrt fra skjult nummer, og så er det en mann eller en dame som prater? Det er kanskje en mann. Hvordan kommer de til å presentere seg i rolig stemme? Hvordan reagerer jeg? Hva kommer politiet til å tenke hvordan jeg reagerer? Er jeg medskyldig? Og så tenker du på en begravelse. Vi koster egentlig begravelse. Hvordan skal jeg oppføre meg med den begravelsen? Det spinner ut i det fantastiske, og så kommer de personene inn døra, og så er det borte. Og det er sånn ... Jeg vet ikke hva man skal kalle det. Det er en sånn scenario-Monte Carlo-maskin som bare spinner. Det er interessant å høre på det, for jeg er ikke noen til sånne tilbøyeligheter. Så... Det er veldig sånn hva om hvis at. Det peker jo på noe ved oss mennesker, det er jo sånn som igjen er typisk for dere som har jobbet med tidsanalyser, fenologer som Hosel Heidegger og sånt, er jo at det finnes forskjellige måter å være i tiden på. Og det de er opptatt av, kanskje den primære tiden, den er ikke sekvensiell. Det vil si, den sekvensielle tiden er at... Fortid er et nå som ikke lenger er, fremtid er et nå som enda ikke er, og nå er et nå som er. Men det du forteller meg, du er jo i fremtiden. Vi snakker om ikke-sekvensieltid, det er at nåtid, fortid og fremtid ikke ekskluderer hverandre, det inkluderer hverandre. Så vi mennesker er i motsettelse til bord og store, sånn som primært sett er utstrukt i rommet, så er det som er primært at vi er utstrakt i tid. Slik at i vår tankeverden så er vi... vi har med oss fortiden, vi er inne i fremtiden, den der siste day å være her og noe sånt, det er bare tull og tøys egentlig, vi er all over the place, ikke sant? Vi er definitivt i fremtiden, vi legger planer i fortiden, vi rusher frem og tilbake i dette her hele tiden, veldig fort, ikke sant? Ja, vi skal, ja, men da skal vi, ikke sant? Og Jeg er litt annen måte å være på. Jeg er egentlig ganske intuitiv, så jeg driver egentlig ikke, jeg kan ikke huske, altså jeg er veldig systematisk og sånt nå, men planlegger lite. Og det tror jeg nok har med personlighet skrevet. Noen mennesker kan gnage veldig på fortiden. Ja. Man kan aldri bli ferdig med den. Det finnes jo mennesker som har det blitt for nærme en dag, de greier aldri å legge det fra seg. Det blir liksom bare, drar seg til, ikke sant? Men det du gjør da, du forsøker jo å - Og det går i bestemte retninger, men du forsøker da å frariste fremtiden dens... - Overraskelser. - Dens hemmeligheter eller overraskelser og sånt. - Det er jo en slags... - Men det er kausalt da, du tenker at det påvirker, det påvirker, det påvirker, ikke sant? - Ja, veldig sånn... - Det er ikke sånn at hvis han har forsinket så har jeg kanskje vunnet til lotto. Det er ikke sånne kombinasjoner. - Det er ikke til det absurde, det er veldig... konsekvensialistisk. Ja, det henger på greip. Det er et narrativ. Det er en troverdig narrativ. Men gjerne ekstreme hendelser som er veldig black swanet. Det er ikke på så ille nivå til hvis du kommer inn døra her nå, så kan fire ting skje. Du snubler i gardina, du drar sløpsløp på kjøkkenet, du snubler i dørkarmen, og så faller du ned og slår tenn. Det er ikke på så forstyrrende nivå. Det er mer den der... de store livsendrende tingene, at liksom, var det her siste gang jeg snakket med en person? Det har jeg tenkt på mange ganger, bare sånn, tenk dette, er kanskje det siste jeg sa til mamma, dette var det siste jeg sa til pappa. Det kommer jeg til å huske for alltid, og så tenk om jeg kommer til ettertid at du angrer på at jeg ikke sa noe mer. Sånn er det å være menneske. Og dette er jo litt spennende, for sånn driver vi med. Det er noen ganger jeg tenker at vi ser på hverandre litt sånn, hva folk driver med, hvordan de fortolker, hvordan de forsøker å finne ut av det de er involvert i på forskjellige måter. Og derfor når jeg begynte å nøst i forbindelse med dette som er hemmelig og skjult, så er det utrolig mye som dukker opp for oss. Fordi det som kanskje har ansporet mye filosofi, det er jo selvfølgelig som vi pekte på veldig mange av de mest interessante spørsmålene går det ikke an å gi noe særlig god svar på det kan være sånn, det kan være slik vi vet ikke helt sikkert og vi er fanget opp i dette her vi beveger oss i det landskapet der Og da er vi litt tilbake til eksistens, det gjelder også hvor mye fast grunn er det under føttene, og så blir vi jo da også veldig nysgjerrig på, vi blir jo nysgjerrig på andre mennesker, og hvordan vi fortolker det. Jeg kom på en sånn historie, det var en kvinne som fortalte meg en gang at hun hadde ved en anledning gått på fortøven, og så hadde hun sett en annen kvinne komme kjørende forbi i en kabrolet, og liksom hadde sånn langt lys flagrende hår og i bilen så var det et søtt barn som satt fastbent og en golfbag og av en eller annen grunn så lagde hun en fantastisk historie om hvor flott liv denne kvinnen her måtte ha hvor hun bodde hvor spennende hverdagen hun hadde, hvor fantastisk barna hennes antageligvis var, og hvor fantastisk mannen hennes var, og hvor mye de tjente, og hun skulle både ha et barn, og skulle ut og spille golf, og hvilken suksess hun hadde. Det er en helt snål fortelling. Og denne skikkelsen som hun skapte inn i hodet sitt da, Den begynte hun å sammenligne seg med. Og kom alltid til kort. Det ble et sånn rart bilde, ikke sant? Det skjedde i en blomk skikkelse som ble en idealisert skikkelse som hun ikke greide å... Det var tull, antagelig. Selvfølgelig var det tull. Hun visste jo ingenting om den personen, ikke sant? Hun skapte sånne bilder og... og drev å sammenligne, forsøkte også å leve opp til at det ideale hun representerte, men fikk det aldri til selvfølgelig. Det var jo en måte å rive seg ned på definitivt. Ja, absolutt. Du snakket om barn innleggningsvis. Jeg hørte en annen podcast som var super interessant, fordi du har jo hatt små barn selv, og det er morsomt når man... ser at barn, jeg tror det er opp til to, kanskje etter et fireårsalder, jeg husker ikke helt hva som er vanlig, men at barn skjønner ikke at vi ikke kan vite hva de tenker til de blir tre-fire år gamle. Og så er det på et stadie der hvor de da skjønner at faktisk den gutten de snakker med vet ikke hva jeg tenker på, hvis jeg snakker sant eller ikke, sånn at de faktisk kan lyve, og den andre ikke tar det på det. Og den oppdagelsen er det når de er fire, at de kan lyve og få en gevinst ut av det. Det tror jeg må være en helt sånn mind-breaking greie for når vi er fire. Det er kjempespennende, fordi da begynner du også å etablere at det er en grense mellom meg og ikke meg. Det har ofte foreldre, ikke sant? Jeg og ikke jeg, det finnes en grense der. Og det kan jeg sette ved å velge å holde noe for meg selv. Akkurat som et spebarn holder ikke nødvendigvis noe for seg selv, men det kan være vanskelig å forstå hva slags behov det har. Men også den tanken på at ... at den oppdagelsen er kanskje i forhold til foreldre da tror jeg, nå er jeg litt hobbypsykolog her men at når man tar inn over seg at nei det er en grense det føler ikke mine følelser det kjenner ikke mine leser ikke mine tanker det forstår ikke akkurat hva jeg har behov av og jeg kan, også på neste skritt jeg kan velge å holde noe for meg selv og det er sånn typisk sånn jeg har jo hentet barn på skolen og så kjører hjemme og så spørsmålet er Hvordan har du hatt det i dag? Det er skikkelig leide spørsmål. Hvordan har du hatt det i dag? Vi føler vi vil ha det bra. Bra, sier jeg alltid. Bra. Fint. Gøy. Og så får man si, er det sant? Og så blir vi litt eldre, og så skjønner du på at det er noe, og så spør jeg, er det noe? Nei. - Da begynner opplevelsen at jo, det er noe, men jeg har ikke tenkt å fortelle deg om det. Jeg har tenkt å holde for meg selv. Jeg har ikke tenkt å fortelle noen andre om det. med andre ord og da begynner det selv å sette seg nettopp når jeg begynner også det er frigjøring fra foreldre at det er ikke automatisk at jeg deler ting ikke sant, altså fordi jeg skal begynne å ta hegn om dette her og så skal jeg begynne å bestemme etter hvert hvem er på, og det er jo denne utviklingen fra 0-100, at jeg må si fra 0-17-18 i hvert fall i økende grad begynner å bestemme og vite og lære seg hvor mye det skal porsjonere ut. Dette er at selve etableres som noe som du har litt makt over. Det andre siden er at Hva dine foreldre, altså det er en ting jeg trenger å passe meg for som forelder. Barn kan jo gjøre ting, eller si ting som er veldig søte, som du tenker, utrolig søtt sagt. Men de kan gjøre det med en form for fortrolighet. Altså du skjønner på det, når de sier til deg så er det for your eyes or your ears only. Men så kan vi foreldre ha forferdelig lyst til å si dette videre. Ja. Jeg skal ikke oute min egen foreldre, så jeg kan ikke si hva det var, men jeg husker det var en av de greiene som jeg formidlet, jeg tror det var til min mor, hun har gått bort nå, bless her soul, det er ikke det, men også oppdaget det, og det var ikke noe som var noe skamlig, eller det var ikke noe sånt noe, men så opplevde jeg en situasjon i et fest, og hun sa det videre. Noen tillitsbrud? Ja, det var ikke noe ordentlig. Ikke sant? Det var en sånn type... Ja, hva var det her for noe? Altså, ikke sant? Det var jo ikke... Og det er en interessant... Og da tenker jeg for eksempel i forhold til sosiale medier og sånt. I forhold til barn og sånt. Det er også tenkt på som et punkt. Det privatlivet er noe helt annet nå. Altså, hva vi holder privat og personlig er noe helt annet nå enn tidligere hvor grenser går og privatlivets fred. Det tror jeg vi var mye hellere før. Mens nå er det... Legger man ut bilder av barn og seg selv over en lav sko? Ja, vanligvis hentet fra privatsfæren, ikke sant? Det er en sånn artig ting. I gamle dager var folk redde for å bli telefonet av litt av. Nå håper vi at noen lytter, ikke sant? Og det gjør de. Tilgangs, det er ikke det. Og der er det noe spennende i forhold til hemmeligheter. Vi var egentlig litt nøye på det der før, ikke sant? Altså... Og hvem som skulle slippe inn også, vi gikk i rom i huset. Jeg synes det går gammelt nok. Hvis noen fikk komme inn på kjøkkenet, har jeg forstått, så var det en nære relasjon. enn om de fikk komme i en stua. For på kjøkkenet der er det litt mer sånn, og soverom, det er jo, ikke sant? Jo, men vi har jo den, ikke sant? Vi har liksom den offentlige delen av huset, og så har vi den semi-offentlige delen av huset, og så har vi den private delen av huset. Barn kan ha venner på sine rom, men da er det ikke soverom, da er det barnerom. Jeg skrev faktisk et kapittel om det i en litt artig romanmanus jeg jobbet med, og det at å komme inn på så andre voksnes menneskes soverom er en så sterk, ubehagelig greie for begge parter. Alle vet hva som foregår på dette soverommet her. Her skal ingen se rot eller ryddighet for alle gjør seg de samme bildene her dere driver og pøker ok, ja det å gå inn på hverandres barn kan gjøre det men når de da går inn på hverandres rom så er sengen egentlig bare sånn den er der bare, det er et lekerom og et barnerom. Jeg husker også når jeg var liten og besøkte andre venner, at foreldrenes, vennen sitt foreldres soverom, det var liksom det helligste stedet. Off-limit. Ja, det var det off-limit. Da sneik du, så du skulle gå og kikke i skuffen og sånn, så det var liksom toppen av innbrudd. Men det er også det å liksom gå inn på hverandres, ikke sant, altså du må liksom invitere gjester og si til dem at vi blir på soverom i dag. Ja. Det er morsomt å se hvordan de reagerer på det. Vi tenkte i kjøkkenet, vi synes det var så hyggelig på soverommet. Vi bare sitter på gulvet rundt og setter opp noen stole på soverommet, men det er så fint lys inn der nå. Og der er vi igjen over på, det er en hemmelighet, vi velger jo ikke å fortelle alle... Det er to-tre ting som skjer på soverommet, og det vet man jo, men man går i detaljer på det nødvendigvis. Samtidig er sosiale medierne på vei inn i soverommet, er det ikke det? De mest populære kjendisene deler så ekstremt mye fra privatlivet sitt, til det mest pikante, og har ingen blyksel. Det er den der, for det synes jeg er ordet å by på seg selv. Da kan noen andre begynne å by også. Ja. Du kan tape den budrunden. Så de må by på seg selv. Jeg gleder meg til et eller annet tidspunkt frem i historien så kommer det til å være en sånn Oscar-utdeling med røde løp og sånt hvor noen kommer splitter nakne. Ja. Det er ikke sånn at du nå... Nei, men hvor de rett og slett gjør det. Hvor Hvor minimalt med klær kan du ha på deg før du rett og slett tenker at den ene tråden her, den holder seg ikke opp av noen ting. Det er vel en boratt bikini eller en streng trus av den grønne. Ja, men du må liksom, til slutt så har de ingenting på. Men det er igjen, så er vi på dette her Og det synes jeg er spennende kanskje i forhold til sosiale medier, for jeg tror hemmeligheter, det er farlige statshemmeligheter, spioner har jo hemmeligheter, det er jo ikke bra i helt tatt, folk kan planlegge terror, ikke sant? I dag så vil vi tenke at konspirasjonstryer har blitt sånn, du bruker for å si at andre er nødt cases, ikke sant? Men det er jo folk som har konspirasjoner, det er full av konspirasjoner hele tiden, det vil ikke engang være veldig alvorlig. men gjerne gå sammen og konspirere om noe, ikke sant? Det skjer jo hele tiden. De har jo hemmeligheter, det kan enten være bra eller det kan være veldig dårlig og farlig. Så det ligger der hele tiden, og så er spørsmålet, blir det en utvikling i dette her? For eksempel da jeg nettopp er ferdig med en bok om sosiale medier, fordi vi er helt avhengig av å bruke hemmeligheter for å knytte relasjoner, vi porsjonerer ut, vi må gradere de på en måte, Kjendiser som er så ... Jeg har kanskje ikke noen venner i det hele tatt. Det er ingen de egentlig har så venner som de må ... Eller ljuger de? Jeg håper egentlig at de ljuger. Jeg aner ikke. At det de byr på er bare tull og tøys, det er noe de finner på, det er sånn passe pikant. Men ellers er det ganske dølle og normale mennesker som lever helt normale liv. Det er jo individer som har alle sine individuelle pikante historier å by på, så det er jo ikke en gemen hop heller. Eller har de konstruert de? Det er ikke sant, men det høres morsomt ut. De som personer, hva tenker du på? Ja, det de sier og forteller om, det er egentlig ikke sant. Jeg tror folk er veldig dårlige på å juge. Jeg tror det er sånn Kriste Falk er en av de få som har greid, og i offentligheten greier å juge hele tiden og lure journalister og folk. Ja, han synes det er kjempegøy, ikke sant? Og så blir journalisten sur etterpå. Det er et eller annet med møte med mediene, og så blir vi... Det er sjelden vi lyver på internett, men vi kan være unøyaktige og litt uredelige, tror jeg. Vi kan pakke inn det vi mener, og pakke inn ting som blir en slags forstyrrelse av virkeligheten, men jeg tror vi sjelden lyver. Eller den der, hvor mye drikker de? Ja. Par glass. Ja, ikke sant? Jeg tror det er mye mer, det er softløgner da, og softbedragerier og svindel, sånn type at du fremstiller deg selv litt bedre lys, pakker inn alt mulig, altså typen av så alvorlige budskap når det kommer til politikk, du pakker det inn, hva du egentlig mener, fordi det er tryggest, og jeg tror mye mer av det enn direkte løgn. Men det er en annen ting som slår meg, for vi snakket litt om teknokratiet i en tidligere episode, og da tenker man om at Vi tenker utenom at mennesker er ikke predikerbare vesener, så vi kan ikke bruke naturvitenskapen på dem. Det er det bare fordi vi ikke har store nok maskiner til å behandle all informasjon. Men vi får store nok maskiner til å behandle all informasjon, så er de predikerbare. Vi vet hva de kommer til å gjøre. Da har de kanskje ikke hemmeligheter lenger heller. Gitt at vi er på sosiale medier og lever i noe. Gitt at vi er tilknyttet av internettet, holdt jeg på å si. Det er så mye informasjon om oss, slik at vi i prinsippet egentlig ikke har noen hemmeligheter. Ja, det er jo den mind control-biten som mangler. Selv om jeg vet alt hva du gjør, så vet jeg ikke hva du planlegger, eller hva du tenker om det du gjør. Jeg vet mønsterne dine, og kan forutsi litt. Kanskje jeg kan forutsi at du kommer til å gjøre noe drøyt, eller kommer til å dra til det stedet, eller kanskje du er i ferd med å forlate en relasjon, men jeg kan umulig ... dekode tankene dine? Det er jo det som 1984 handler om, er det ikke mye sånn tankepoliti og den type ting? Jo, det går ganske langt til å kunne mene at det kan gjøre en god tilgjeng, eller de kan ikke dekode, men de kan skape de, så de vet vi at tankene dine er fordi de har vært med oss, algoritmene er med på å skape de tankene. Så ikke nødvendigvis dekode det, men være med å konstruere det. Og så har man også en opsjon til å ikke være med. Det er en opsjon som sakte sikkert blir revet bort, å ikke være til stede på sosiale medier hos Big Tech, men når myndighetene krever en tilstedeværelse på digitale penger eller alt det med på fagskåren. Det er det som er problemstillingen igjen. Så vil jeg si at myndighetene vil vite mest mulig om deg. Ja, altså alt er ferdig som mulig hemmelighet egentlig. Og det vi pekte på at denne teknologien her kan skape totalitarisme ut av helt normale demokratisk innstilte mennesker, nettopp fordi det ligger der som en mulighet. Og det vil alltid være gode argumenter for det. Vanlig sikkerhet og trygghet. Og forutsigbarhet. Men da tenker jeg et menneske som ikke har hemmeligheter kan man ha hemmeligheter for sin kjære eller kan man ha hemmeligheter for kemneren eller for staten og hvis vi ikke kan ha det igjen så tror jeg det blir vanskelig for oss å etablere vår autonomi ja og liksom hegne om oss selv og være et selv. Det er jeg som setter grensene rundt meg. Det er jeg som bestemmer akkurat som et barn som begynner å oppdage seg selv og si at, ja det gjør jeg ved å si at, nei men jeg sier ikke dette til deg. Jeg kan si det til deg, men ikke til deg. Og den måten vi begynner å bygge og hegne om oss selv, så spørs det om vi begynner å omvimle oss en teknologi som i praksis gjør dette vanskelig. - Det kan jo være sånn at vi skygger de teknologiene oss mer og mer når man oppdager baksiden av medaljen på det. - Jo, men da har vi kommet til punkt hvor det kanskje ikke er praktisk mulig lenger. - Da er det point of no return. - Da er det interessant, for jeg tror dette er viktig for hver menneske. Hva gjør vi da? Begynner vi å innrette noe nytt her igjen? For jeg tror, akkurat som vi snakket om frihet, jeg tror ikke du greier å fjerne angsten fra mennesker, jeg tror ikke du greier å fjerne friheten fra mennesker, men jeg tror heller ikke du greier å fjerne hemmelighetene. Det gjør dere ikke, men det er den gradvis forandringen som er farlig, at du eliminerer ting, at staten eller bedrifter, ting forsvinner gradvis, for eksempel sånne der ikke-reversible... beslutninger som for eksempel ta vekk FN-nettet, de solgte masse og bygde den hele dritten, det er ikke irreversibelt igjen. Og det er det samme som tar du ved kontantene, det kommer ikke til å være irreversibelt, og begynne å printe opp masse penger igjen og få det ut i system, det kommer til å være en umulig jobb. Det er noe som også går tilbake til sort-hvit-tv på en måte. Ja, det er noen ting som er irreversible som du ikke får tilbake igjen, hvor du bare lar deg rive med, ja, jeg bruker nesten ikke kontanter lenger, så tenker du ikke på den dagen, men faktisk liksom at elektronikken faller ned, databaset blir ødelagt, at det blir elektronisk i særgården, og så er pengene borte. Man skulle begynne bare for å, ikke fordi man er konspiratorisk på en måte, men si at kanskje jeg skulle bruke kontanter hver femte dag. Fordi det er noen fordeler ved det også. Jeg bruker nesten aldri kontanter, jeg bruker kort, selvfølgelig. Og nå bruker jeg ikke kode lenger også. Det er det neste skrittet. Ja, ja. Men kontanter har en, helt uavhengig av at det skal være noe sånn konspirasjon, så kan du si at denne teknologien kan jo gå ned en dag. Og hva da? Burde vi ikke hatt kontanter som en backup-løsning, slik at vi har en løsning på det da? Men det krever jo at vi bruker de, ellers så forsvinner de. Jeg tenker at det siste tinget med hemmeligheter vi kanskje kunne prate om avslutningsvis i dette kapittlet er jo hemmeligheter som sakte men sikkert bryter oss ned mentalt og moralsk. Det synes jeg er litt sånn spennende, litt sånn Dostoievski-akt i netten, altså sånn type drap, kriminalitet, svindel, utroskap, alt av synder, moralske synder, det er sånne ting som da Selv om du kanskje kommer unna med det i juridisk eller sosial sammenheng, så vil det også være en samvittighet og en hemmelighet som du ligger der. Skal du dele den med noen? Skal du ha den inni deg? Og den kan også tære deg ned. Det er et veldig spennende tema, for jeg tror det tærer. Jeg vet det kan være en floske, men det er ofte man sier at en person som har begått alvorlig kriminalitet og til slutt blir fanget av politiet og tilstår også opplever det som en lettere sæsjel. Jeg kan godt tenke meg det, selv om det kanskje ligger en fengselsstraf foran deg, men det å få lov til å slippe det ut, for det betyr at du holder det for deg selv, for det er noe skammelig. Det kan enten være at det faktisk er alvorlig og bør være skammelig, eller så kan det være at det ikke er skammelig. Det kan være en problemstilling du har som ikke er det i det hele tatt, men du tror at det er skammelig, og så holder du det for deg selv, og nettopp det skammer. det gjør noe med deg. Den skammen gjør noe med deg. Eller at du har gjort noe du ikke skal ha gjort, og du blir ikke tatt, du slapper unna. Men det at du vet det, at det ligger der, at du svindlet noen, du stjal et eller annet, du gjorde noe, og det ligger der, Og du kan ikke slippe det ut. Det er som en sånn trauma, nesten. Krigstraumer er litt på samme måte også. Det ligger der og gjærer på en måte. Og ligger der og gjør noe med ditt selvbilde. Det er som å gå rundt med en våt sokk på hele dagen. Den ligger der som noe som gnager hele tiden. Nassim Taleb backer jo egentlig den tanken her litt. Han sa at informasjon som bor veldig dårlig inni oss, hvis vi ikke kan bringe den eller dele den videre. Når vi brenner inni informasjon, så kjennes det ikke godt. Er det en hemmelighet? Det er noe befriende med å lufte hemmeligheten, for da er den fri, og kanskje mer bekymringsfri, for nå er den bare der ute. Ja, for det betyr at du skal ikke gjøre det til alle. Det er ganske viktig. Du kan si at du har hemmeligheter, og det er alltid ting du ikke forteller til noen. Spørsmålet er om det finnes noen ting du ikke forteller til, Men du forteller alltid noe. Veldig mye av det vi har i oss som vi holder hemmelig for noen, forteller vi til andre. Men finnes det noe der som du ikke forteller til noen? Det er det vi snakker om her nå, ikke sant? Som er hemmelig for alle, og som nesten er så hemmelig at det er hemmelig for deg selv på et eller annet punkt. Det håper jeg kanskje at folk har, eller det er vanskelig å si svar på, men jeg har selv med et par ting som jeg tror jeg aldri har kommet til å dele med noen. Men nå er jeg bare 40, og man vet jo ikke når man blir 80 eller 90. Neida, og noe av det bør ikke nødvendigvis, du opplever det egentlig bare som litt sånn snårt og privat, det er ikke noe som kan, ikke sant? Det er ikke noe å bekymres over om det skal bli kjent, men du tenker at det er liksom ingen grunn til å dele det. Eller skal det være noe som du sier at dette kan jeg ikke dele? For denne hemmeligheten her er det ingen som kan høre. Det er motivasjonen også. Hvem skal du dele noe som kanskje ikke den personen har noe med det å gjøre i gang? Katholske kirker har en god innretning der. Bare tømme seg der. Ja, skriftemålet. Som selvfølgelig, og innenfor sitter en person som som er forpliktet til å ikke si det til noen. Det høres litt deilig ut. Jeg har jo aldri prøvd noe sånt. Jeg tror det er ganske bra. Se bort fra alt annet og sånt. Den store testen er at, la oss si at du sitter i skriftemål, og du skrifter til presten og sier at jeg har nettopp forgiftet alt til vinn. Ja, så har du plett og slett forpliktet. Er det ingenting? Nei. Men det kan foregå på en litt stygg måte også, fordi jeg bodde i USA, i Boston, når det var en opprulling av ganske stygge saker i forbindelse med overgrep mot barn fra katolske prester. Og vet du, en måte de holdt det for seg selv på? De skriftet til hverandre. For da var det absolutt skriftet til hverandre om det. Ja. Har de dem solgt? Ja, da kan du ikke si det videre. Nei. Psykologen har fått litt en... Nei, de er fritatt. De skal si videre. Ja, ja, psykologen har fått litt en rolle, bare at de må jo melde videre om kriminalitet og dra på. Ja, ja, ja. Det er en sånn soft versjon av det skriftet. Ja, nei, skriftemålet er noe helt annet. Det er Gud. Ja. Det fine ved det er jo at gjennom, tror jeg, og gjennom å ordlegge noe, Så kan du kanskje bearbeide det slik at dette ikke går utover noen, eller om det har gått utover noen, at du da er et skritt nærmere til å faktisk gjøre noe mer. Er det sånn du mener? Så det fine ved at det er så tett, er jo da at den personen har en, jeg kan si det til, og nettopp gjennom å språkliggjøre en erfaring, så kan en person både gjøre noe med seg selv, altså nettopp det som brenner og gnager, men samtidig også bli ansporet til selv å gjøre noe med situasjonen. Men i alle dager, jeg tenker sånn at hvis ... helt bestias da, hvis han der, hva heter han, gjerne strikeren som Fritzl, gått og skriftet, jeg har mura inn døtre og kone bak, nede i potetskjelleren min her, og gjort det i 14 år. Jeg måtte bare få det av skuldrene mine. Det er jo når du begynner å legge på på presten. Jeg er ikke noe ekspert på området, så egentlig burde du ta en katolsk prest og snakke med hverdagen kommende. Så kan det jo tenkes at de også er mennesker da. Ja. For de skal jo også holde på hemmeligheter. Det er jo sånn superhelt. De blir jo virkelig innviet i hemmeligheter, men de kan kanskje ha et bilde av at det er ikke meg, det er Gud. Så er det ikke meg. Men det er ganske interessant greie dette her, fordi de ender jo opp med å De vet jo en del om livets skyggeside også, ganske automatisk. Hvis du er en sånn vigilante borgervernskikkelse, så burde du kanskje avlytte av sånne skrifterom, så har du jo bare masse caser å jobbe med. Jeg er nesten sikker på at det har blitt gjort også. Jeg tror ikke det. Jeg ville vært sånn paranoid hvis jeg skulle sitte i sånn skrifterom og tatt. Lette etter mikrofoner. FBI har gjemt seg.