Hei, kjære lytter. Før dagens episode starter, vil jeg dele med deg at du nå kan få 1200 kroner i rabatt på kjøp av Flexbim, som er en bærbar infrarødt-terapieenhet som stimulerer cellene til å produsere mer energi, som kan bidra til å reparere muskler, lindre smerte og gi raskere restitusjon. Jeg har mange år ventet på at du skulle komme an en ettermarkedet som er brukervennlig og til en mer overkommelig pris for mange.
Takk for at du så på.
Mitt navn er Nette Løno, og velkommen til Helstips-podden. Dette skal være podcasten for deg som søker kunnskap som kan bidra til at du kan leve et bedre liv med bedre helse og mer livsklede. Jeg inviterer gjester som kan mye på sitt felt, og får de til å dele sin kunnskap og beste helsetips med deg. Jeg er nysgjerrig på mennesker. Hva er det som gjør at vi er den vi er? Hva er det som gjør at helseplager oppstår?
Hvordan kan vi holde oss friskere? Hvordan kan vi leve best mulig med sykdom? Hva kan vi gjøre for å styrke vår mentale og emosjonelle helse? Ja, hva er viktig for å kunne ha et godt liv? Denne personens gjest har jeg hatt på ønskelisten lenge, nemlig Anja Hammarsengedyn. For lenge siden hørte jeg en podcast med Anja, og jeg ble mektig imponert over hennes evne til å få lytterne til å reflektere og tenke.
Det er ikke som at du truller med ord, tonefall og setninger som setter i gang tanker på en helt ny måte. Jeg sendte jo en melding og inviterte til helsehjelpspodden, og nå endelig har vi funnet et tidspunkt som passer. Jeg har jo visst om Anja lenge, for hun har vært en av Norges beste håndballspillere gjennom tidene.
Og som tidligere håndballspiller selv, uten å være særlig god, men jeg har funnet enormt mye glede med håndballen. Så har jeg hatt gleden av å fylle med på Anjas enorme innsats, pågangsmot, drivkraft og innsats for det norske håndballens laget. Og jeg kan lett innrømme at jeg rett og slett er litt starstruck av dagens gjest. Jeg blir alltid fascinert av mennesker som er veldig gode på noe, uansett felt. Hva er det som gjør at noen blir så gode? Og hva er det som gjør at Anja ble så god?
Og hva er det som har bidratt til at Anja nå har skapt en ny karriere for å hjelpe andre til å bli gode? I dag er hun daglig leder og grunder av verdens første treningssenter for mentalt trening, Fearless Heart. Hun holder foredrag, skriver bøker og har podcasten «Hva hvis det er mulig da?». Nå er hun høyaktuell med boken med samme navn «Hva hvis det er mulig da?». «Pinn ditt innre gull, bygg mental styrke, utforsk det ukjente».
I denne episoden skal Anja dele fra noen av sine historier og tips fra boka. Dette er en samtale jeg har gledet meg til. Velkommen, Anja! Tusen takk for en nydelig intro. Ja, vel fortjent! Og jeg blir jo nysgjerrig på, var du sånn som barn allerede? Nysgjerrig på å lære og ville bli god? Jeg var veldig nysgjerrig på å lære. Jeg var veldig nysgjerrig.
Og så hadde jeg nok store drømmer, men det var kreativiteten og nysgjerrigheten som drev meg inn i de ulike øyeblikkene, egentlig, helt fra jeg var liten. Så det er det jeg gjør det for. Ikke nødvendigvis for at jeg en gang skal bli god, men den magien i å følge nysgjerrigheten inn mot det jeg elsker, og så finne ut av ting. Det elsker jeg. Og det er tydelig, Dag.
Det er litt som jeg sa i introduksjonen, for jeg hører jo på mange podcaster og mentale trenere, men det som for min del ble så annerledes, er bare måten du gir et bilde på noe, eller gir en annen vinkling i en setning jeg kanskje har hørt tusen ganger før, men så plutselig får det meg til å tenke at
på noe helt annet å åpne opp nesten et sånn annet tankeunivers jeg ikke visste jeg hadde engang ja, og det synes jeg er kjempespennende at du sier, fordi det har vært veldig viktig for meg å få inn det, og det er grunnen til at når jeg prater, så har jeg de her små øyeblikkene med stillhet og det går jo gjennom i tror jeg da, skinner gjennom i podcasten også i måten jeg skriver på fordi at jeg vil at når jeg stiller et spørsmål når jeg kommer med en historie, så vil jeg at du skal kunne forstå hvorfor angår det deg
Og i stillheten så får vi kontakt med det. Hvis det bare blir påfyll, påfyll, påfyll, påfyll, påfyll, så får vi ikke den kontakten. Og det er noe av det jeg brenner aller mest for, både å vise i praksis med måten jeg formidler på, men også ved å snakke om. Det er at det er kjempespennende og interessant å lære noe nytt.
Veldig, veldig spennende å finne ut av hvordan kan jeg løse ting, hvem kan jeg prate med, hvem er mine mentorer, hva kan jeg lese, hva kan jeg skrive, hva kan jeg gjøre? Men i det øyeblikket du kombinerer det med stillheten, så klarer du å se noen koblinger som vi...
Ellers ikke på taket. Det får vi bare tak i i stillheten. Jeg pleier å vise det med hånd. Hvis du har en frisk hånd, så har du fem fingre. De fem fingrene som tanker, så er det bare fullstendig kaos. Men det er jo i det øyeblikket hvor du kan tappe inn i mellomrommet. I den stillheten der, det er der magien skjer. Og det er jo de mellomrommene folk flest frykter å tappe inn i.
Så det er derfor jeg liker å leke med det i språket, for hvis det bare er et halvt sekund stillhet, så tåler det uten å bli redd. Hvis du skal sitte ti timer i stillhet om dagen, så kan det fort bli at folk, nei, det her blir for mye, det tror jeg ikke. Så det er derfor jeg bruker språket på den måten som jeg gjør. Så fint at du viser det, og av og til kan det være litt ubehagelig, med å spørre spørsmål, og sånn, å nei, må jeg svare nå? For av og til...
Så er det jo litt sånn at vi bare vil at andre skal gi oss løsningen. Så hva er det som har gjort at du bruker den vinklingen med å spørre spørsmål? Jeg har hatt en coach siden jeg var 13 år. Og siden den gangen så har jeg testet enormt mange ulike coacher. Og jeg har jo fortsatt to coacher i dag som jeg fortsatt lærer mye av og
Og med den erfaringen at jeg selv har coacher og har hatt coacher og coacher andre, så får jeg en del erfaring som jeg har merket at det her fungerer best for meg. Og så har det vært noe som
Jeg har merket at det ikke nødvendigvis har vært inn i fagfeltene sånn enormt mye prioritert, hvertfall ikke det med stillheten etter spørsmålet. For det første reaksjonen vår da, til veldig mange i hvert fall, det er jeg fikk et spørsmål, fort da finn svaret! Fort da, fort da, fort da. Ja, finn svaret, finn svaret. Og fordi vi jakter så enormt fort etter det svaret, så drar vi ned det første svaret vi kom på, så fort vi vil si det, sånn at det ikke skal bli ubehagelig stemning. Men veldig ofte i
I samtalen du og jeg prater nå, så stiller du spørsmål, jeg stiller spørsmål, så kommer vi hjem, og så er vi alene med oss selv, i kø på vei hjem, eller vi står i dusjen etterpå, eller et eller annet, så får vi bedre svar. Merker du det? I det øyeblikket du da er alene med deg selv, og du hører spørsmålet om igjen i ditt eget hodet, så plutselig så, når du er i en tilstand av ro, hvor du ikke jakter, så kommer du nærmere og nærmere og nærmere din egen sannhet, og det å tørre å utforske vår egen sannhet,
Det å tørre å være nysgjerrig på det, det er jo litt av magien med livet, tror jeg. Da tapper vi ikke det. Hva er det som gjør at man kan synes at det er så ubehagelig med den stillheten? Sånn som jeg ser verden i dag, så tror jeg det er et kulturelt konsept. I vår del av verden er ikke vi vant til stillhet på samme måte vi er vant til stimuli. Og veldig, veldig
Vi lever egentlig i hastverk eller meravhengighet, ganske mange av oss. Sånn at når det blir stille, og vi kanskje til og med tillater oss å kjede oss, så er det akkurat som vi forter oss å fylle det tomrommet med noe, slik at vi slipper å forholde oss til stillheten. Hvorfor vi er så redde for det, det kan være frykten for det ukjente.
Men hvis jeg skal være helt ærlig, når jeg oppsøkte stillheten drastisk, så dro jeg på ti dager i stillhet rett etter at jeg la opp med håndball, og utforska hvordan det er å sitte og meditere ti timer om dagen i fullstendig stillhet. Det jeg var redd for.
Det var hva kommer jeg til å se inni meg selv som jeg helst ikke vil se på? Hvilken sannhet er det som dukker opp som kan være smertefull? Og jeg har studert i den boka som jeg har skrevet nå, så har jeg studert Joseph Campbell sitt arbeid. Og han har et fantastisk kvot som heter at «Den hula du frykter å gå inn i holder skatten du søker».
Og jeg tror det er noe i det da. Vi kan være fryktelig redde for hva dukker opp. Det kan være noe vi har lagt lokk på i mange år som vi bare ikke har lyst til å feise. Likevel så er det kanskje der nøkkern til transformasjonen ligger. Og hva fant du da når, tenker den overgangen fra Homba, det er jo som regel ikke så stille. Da skal alt skje i tempo og mye kommunikasjon og mye skal skje veldig hurtig.
Hvordan var det for deg å gå inn i meditasjon og være helt stille i ti timer? Først var det kjempekjedelig. Det var det første som skjedde meg. Hvorfor skal jeg være her? Skjønner ikke. Veldig mye protester innvendig. Jeg ble veldig kjent med den indre stemmen. Og så ble jeg veldig kjent med måten jeg dømte meg selv og andre på. Hvorfor puster du så høyt? Så kjente jeg at jeg har en tendens til å dømme andre.
Og så når jeg kommer dypere inn i stillheten, så skjønner jeg at det er jo en grunn til det. Det er fordi jeg dømmer meg selv ganske knallhardt. Og så blir det jo å ta de innsiktene og bruke dem til noe. Hvordan blir livet mitt hvis jeg gir slipp på det å dømme meg selv og andre? Hva blir andreledes da i samtalene mine? Hva blir andreledes i relasjonene mine? Hva blir andreledes da når jeg er alene med meg selv? Hvis jeg hadde gitt slipp på den. Så det var en av innsiktene. Innsikten som jeg egentlig dro dit for, det var at jeg merket...
Når jeg la opp med håndball, som idrettsutøver, så hadde jeg blitt veldig avhengig av hele tiden å tenke neste. Hva er neste? Ok, vi vant den. Neste. Ok, vi tappte den. Neste. Hva er neste? Hva skal vi gjøre nå? Skal vi gjøre nå? Skal vi gjøre nå? Skal vi gjøre nå? Og så har jeg merket at jeg dro med meg den mer avhengigheten inn i hverdagen min når jeg la opp som håndballspiller. Så det betyr at når jeg prater med Gro, som er en av de viktigste menneskene i mitt liv, kjæresten min, som jeg bare har lyst til å være den beste jeg kan være for,
så merker jeg at jeg er der i rommet sammen med henne, men jeg tenker på alt mulig annet. Og det er ikke det mennesket jeg har lyst til å være, det er ikke den kjæresten jeg har lyst til å være, det er ikke den kjæresten hun fortjener heller, synes jeg. Og det her hadde jeg lyst til å gjøre noe med. Og i stedet for å rettferdiggjøre det og normalisere det, så hadde jeg lyst til å vite hvem er jeg uten mer avhengighet, hvem er jeg når jeg går fra uro til ro.
Så begynte jeg å studere hvem er de beste på det her. Så skjønte jeg at munker er jo ganske rå, er det lov å si. De er gode på tilstedeværelse. Så fikk jeg noen tips fra Marius, en god venn og kollega av meg, at det finnes en 10-dagers retrit hvor du får et dypdykk og du får erfaringer. For meg er det en ganske stor forskjell på å få kunnskapen og erfaringer. Hvis jeg kan kombinere de to, så er det helt strålende. Hvis jeg må velge en av de, så vil jeg ha erfaringer.
Så jeg ville gjennomføre det, jeg ville være der og kjenne på det, og se om det er mulig å endre det, ikke bare logisk, men inn i meg, innenfra og ut. Når jeg spør Gro nå, så merker hun at hun frykter litt hvem det var som kom tilbake fra den rettssituasjonen der, men det er noe av den fineste gaven jeg har gitt til oss. Så fint!
Ja, det er nydelig. Og mange gjør det jo kanskje ofte først og fremst for seg selv, og det kan være en veldig god motivasjon. Det også, for det er jo hva som motiverer oss. Men det å gjøre det inn som en gave til de næreste relasjonene våre, det synes jeg er nydelig. Ja, absolutt. Og det er det som er litt spennende nå, den utfordringen.
Vi kan gå inn i noe med en intensjon, og så plutselig så bomper det opp flere gaver enn jeg kunne forestille meg. Og det er jo en reise. Og jeg tror veldig på at når jeg tør å gå inn i den mørke hula og faktisk feise det, og være modig nok til å sitte der i det, så dukker det opp noen skatter som kan transformere livet mitt på en helt ny måte. Så jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Ja, og så hva skjedde videre der da? For
der er det at du gjør noe for deg selv, men så har du skapt deg en ny karriere ved å dele dette med oss andre også da. Hvordan gikk veien videre til det? Den går nok veldig gradvis. Det starter jo med en nysgjerrighet som blir til en forelskelse, som blir noe jeg bare til slutt elsker. Og så er det, når jeg sier til slutt, så betyr ikke det at jeg er ferdig utlært. Jeg har meditert i dag, på en måte. Det er noe som ...
som er viktig for meg å holde vel like i livet mitt. Men det jeg ser, det er at alle vi, du og jeg, alle vi er glad i, vi er i det som kalles for en helterreise ved flere anledninger i livet vårt. Og det her kommer av en mann som heter Joseph Campbell, som jeg refererte til i sted. Han studerte de største religionene, mytene, historiefortellingene gjennom historien vår, og så lekte han etter hva likhetene var.
Så når jeg startet denne reisen her, jeg hadde lyst til å dele den med flere, så skjønte jeg at dette er min heltereise. Og jeg tror hvis jeg forklarer det nå, så vil folk bare «Oi, shit, dette gjelder meg!»
Det her gjelder ikke bare Anja, det er de som lytter på, det er deg, det er alle. Når vi forstår det systemet her, så vil vi forstå hvordan vi kan bruke det, og når vi kan bruke det, så vil vi forstå hvorfor vi ikke gir opp når det begynner å bli vanskelig. Det Joseph Campbell fant, det er at i alle store religioner er det historier. Vi finner det i Bibelen, vi finner det i Koranen, Bagavadjita, vi finner det overalt i historier.
og hver likhet strekka. Han fant 17 steg som alle hovedpersonene i disse historiene går gjennom. Også i eventyr, også i myter, også i fortellinger. Og de 17 stega for den hovedpersonen, om det er Jesus, om det er Moses, hvem nå enn det er, de inneholder den samme symbolikken, de inneholder det samme systemet. Og Walt Disney har tatt de 17 stega ned og gjort det til syv steg,
Og alle hovedpersonene i filmene til Walt Disney går gjennom, nei, til 12 steg, og alle Disney-filmene går gjennom disse 12 stegene.
Når du vet om de 12 stegene, så vet du hva som kommer til å bli det neste i filmen. Star Wars gjør det samme, Matrix gjør det samme. Når du ser disse stegene, så skjønner du hva Neo i The Matrix skal gjøre som et neste steg. Det er veldig spennende. Men jeg har tatt det her inn i personlig utvikling og inn i...
hvorfor det fenger oss da og jeg har brukt det ned til syv steg og grunnen til at det fenger oss det er at vi kjenner oss igjen i hovedpersonene fordi vi har gått den reisen selv og det er også grunnen til at Disney-filmene går så bra fordi jeg kjenner meg igjen i frykten til Neo når han skal inn i det ukjente jeg kjenner meg igjen i Simba
Når Simba får lyst til å løpe fra det kjente, fordi han føler så skam på noe han tror han har gjort. Jeg kjenner meg igjen i den frykten for å komme tilbake igjen og feise sannheten. Alt det der som går igjen i filmene, vi kjenner det, selv om jeg ikke er en løve engang. Jeg føler at av og til blir jeg Simba, av og til blir jeg Neo, fordi det er det underliggende i det, det er den symbolikken i det som gjør at det fenger oss så
Og det er det jeg har lyst til å vise med den jobben jeg gjør, at vi kan velge å være helten i vårt eget liv, men det krever at vi skjønner at det vil dukke opp motstand. Og den tar vi ikke hensyn til i tradisjonell målsetning. Og det har frustrert meg. Det kommer fra idretten, så har det frustrert meg, fordi vi setter et mål i nå i blikket som om nå i blikket er et nullpunkt. Og så skal vi dit nå,
En eller annen gang i fremtiden skal jeg nå et mål. Det er akkurat som vi tenker at det er bare det som skjer på utseendet selv som gjelder. Jeg skal trene, jeg skal lære nye ferdigheter, så skal jeg bli gradvis bedre, så skal jeg sette meg delmål og alt det der. Men den største transformasjonen skjer jo på innsida. Og det er det de syv stegene her tar for seg, som jeg skriver om i boka. Du står i den vanlige verdenen din. Det er steg 1. Og så kommer livet og rister i deg.
Du får en mulighet, eller du tenker hva hvis det er mulig da. Eller det oppstår noe som du overhovedet ikke har bedt om, som bare rister i verden din. Det er steg 1. Og så vet du inni deg at jeg må komme meg videre.
Så går du rett inn i steg to som er tvilen. Jeg er ikke sterk nok til det her. Jeg klarer ikke det her. Jeg kikker tilbake på fortiden min. Jeg har aldri klart det her som før. Hvorfor skal jeg klare det nå? Den tvilen, når du vet at den er en naturlig del av din reise, så blir den ikke så skummel likevel. Du vil bare akseptere at, ja, skitt, det stemmer det. Jeg sto nå midt i muligheten, midt i min hva hvis det er mulig da, og nå starter motstanden. Det er akkurat der jeg skal være.
Og derfra så går du inn i steg tre som er mentorene. Her lærer du noe nytt, du får noen symboler, noen symbolikk, et eller annet som drar deg inn i den retningen igjen som du trengte, den retningen du startet på. Eller du møter en sånn klok, vis, gammel mann som vi ser i de fleste filmer, som gir dem sparken til hjertet ditt igjen, som du tenker at jeg skal bare fortsette. Dette var det jeg trengte for å komme meg videre, eller dette var den kunnskapen jeg trengte, eller dette var den innsikten jeg trengte for å komme meg videre.
Så går du ned i steg 4, som er selve treningen. Her begynner du å trene på nye ferdigheter. Når du begynner å trene på nye ferdigheter, så vil du se at du gradvis blir bedre på det. Den du var i steg 1, den er nå litt oppgradert. Du innser at mye av det som styrte meg før, det gjelder ikke lenger, fordi jeg har blitt bedre. Etter at du har trent på de ferdighetene her, så innser du at nå kan jeg noe jeg ikke kunne før. Men veldig kjapt vil du bli testet.
Det her ser vi i alle filmer. Det hører vi i alle historier. Hovedpersonen vil bli testet på en eller annen måte. Det kan være en indre test, det kan være en yttre test. Det kan være noen som ikke tror på deg, eller det kan være at du ser deg selv feile. Men det er bare en test fortsatt. Du er på steg fem.
Det mange gjør som ikke vet om denne reisen,- -er at de ser på den tradisjonelle målsetningen. "Jeg skulle ikke møte den motstanderen." Det er en helt naturlig del av din vekst. Når du blir testet, har du muligheten til å vise en styrke du ikke har visset før. Når du viser den styrken, vil du se deg selv gjøre noe- -du ikke har sett deg selv gjøre før.
Og da skaper du jo en ny form for forståelse av hva slags potensial du egentlig har inni deg. Ja, det er en test, og jeg er sterk nok til å stå i det. Så når du kjemper de kampene her sånn da, så vil du komme inn i det som jeg kaller for finalen. Det er jo egentlig den mørke hula som Joseph Campbell refererer til. Dette er finale-kampen. Dette er mye tøffere motstand enn i testene. Så når du tenkte at testene var over, så skjer det en ting til. Og det ser vi også i alle filmer.
Du tror at Simba har vinn i, men så kommer den siste feiten med skar. Det er alltid den siste batteren. Og for oss i vår personlige utvikling, så er det veldig mye av det vi frykter i steg to. Og det å tørre å se nærmere på egoet vårt. I filmer ser vi det her ofte som et symbol på en drage. Har du sett det? At ofte helt, helt, helt på slutten. Vi ser de strekker, så kommer de inn, og så kommer den svære dragen. Og så må du feite den dragen. Og den dragen er et symbol på egoet vårt.
Så det er symbolikken i det her som er det viktige. Og i det øyeblikket du feiter den dragen, så feiter du egentlig ditt eget ego. Det egoet som vi holder fast. Og med ego så mener jeg den personligheten du har vært fram til nå. Du har fått et navn, du har en forståelse av hvem du er. Når du sier «jeg er», så har du en eller annen sannhet om hvem du er. Og veldig, veldig ofte så må du bekjempe den. Du må...
Du må ta den dragen der. Det er ofte den største dragen å ta. Det er den indre konflikten der, på hvem du har trodd at du har vært frem til nå, hvem du trenger å være fra og med nå. Den skjer i finale-kampen. Og når du har tatt den, så vil du merke at du får en sånn frihet. Det er akkurat så mange kilo som bare renner av skuldrene dine. Og da kommer du inn i et sted hvor du tenker at «Shit, det her...»
Det er en så stor gave at flere må vite om det her. Jeg kan ikke holde det her på meg selv. Det blir vanskelig for deg å ikke gi det videre. Så det er det siste steget som jeg har tatt med i min bok, basert på det her. Det er det ønske om å gi videre. Fordi det er akkurat som du nå ser andre slite med det problemet du tidligere hadde selv. Hvor du tenker at kanskje det er mulig at jeg måtte gjennom den reisen her, slik at andre skulle få den gaven som jeg nå er kapabel til å gi videre.
fordi at det her er en så stor skap, jeg kan ikke holde den for meg selv. Og en reise er aldri komplett før du gir videre, før du bidrar. Og når du ser deg selv bidra på en helt ny måte, så vil du ha en helt annen mening med det du gjør, enn bare at du følger egoets lyster. Nå finner du den dypere meningen, som er mye større enn deg selv, og da er du ikke så redd for kritikk lenger. Da er du ikke så redd for hva andre vil si lenger, for du vet, du vet inni deg,
at den skatten du har, den er kanskje ikke for alle, det er ikke alle som er interessert i den en gang, overhodet ikke, men for noen så kan det bety hele verden. Så det å ta den reisen og være klar og bli ulike steg av når du tar den, og i hvert fall vet om den, i det øyeblikket du skal sette deg et eller annet mål, eller i det øyeblikket hvor du skal inn i noe nytt, om det er en ny rolle på laget ditt, eller om det er en ny jobb, eller om det er du skal inn i et nytt forhold, eller du skal ut av et forhold, hva noe enn det er,
det er et eller annet i livet ditt som rister ved deg, så bare vet at den reisen du har foran deg nå, den kan hjelpe deg med å gro, den kan hjelpe deg med å vokse, men det kommer til å kreve en innsats fra deg, og kanskje havner du der at du kan gi noe helt fantastisk tilbake til deg selv og til verden. Så fint, og det får meg til å tenke, for det at
Akkurat disse trinnene, når han ikke vet om det, så vil han kanskje tenke at nå fikk jeg det ikke til likevel. Eller han muster troen på seg selv, og så gir han meg opp. Eller bare føler at vi får motstand på motstand. Og så er det egentlig en mening, for det gir oss tilgang på å få lov å vokse og lære.
Og jeg synes det er så fint det at du viser dette her, dette Disney-filmen blant annet. Jeg har jo jobbet et år i Disney, så jeg er jo kjempefan av Disney. Vi snakket da, og vi fikk lov å være med inn der tegnerne satt, og der hadde de en grunnoppskrift de måtte følge. Og jeg tipper jo at de har også mest sannsynlig kanskje funnet det for religioner.
For jeg tror ikke de har funnet opp dette av seg selv. Dette er jo en lang historie. Han tok det inn i Disney. Han refererer til Campbell sine 17 steg. Så tok han det inn i Disney, og så laget han 12 steg. Det er veldig åpent at dette kommer fra Campbell. Han sier det, men så utrolig gøy. Du har stått i prosessen, du har sett hvordan det har blitt laget. Du har egentlig også sett stegene og oppskriftene.
Ja, det er skikkelig spennende, og det er jo litt sånn for å tenke, hva er det de klarer å få til som gjør at de har laget filmer gjennom lange, lange tid som gjør at det rører med oss, og at det er akkurat det du sier. Det er fjertet vårt. Ja.
Du sier også at vi er ikke den løven, men vi gjenkjenner en følelse vi har hatt gjennom livet, for sånn er det å være menneske. Det som jeg synes også er gøy er at denne boka har allerede blitt bestseller etter korte tid, så dette er noe som treffer folk virkelig også.
Ja, og det er jo noe som jeg blir veldig rørt av, for hvis jeg skal være helt ærlig, så ble jeg, jeg følte meg veldig modig når jeg skrev den. Jeg følte meg ekstremt modig, og jeg måtte inn i den mørke hula når jeg skrev den selv, for å få ut den skatten som jeg egentlig søkte. Og grunnen til det er at, for det første så er det en ære å,
å virkelig studere Joseph Campbell. Det verket der har vært, det er enormt mye research bak en bok, og det er komplekst, det er veldig, veldig komplekst det han gjør og studerer. Og min jobb er jo alltid å ta veldig komplekse ting og gjøre det så enkelt som over hodet mulig. Og hvis jeg kan gjøre det enklere, så er det helt topp.
Så der kjente jeg på en sånn, ok, det er et stort ansvar, det er en stor ære egentlig å i det fall ta i den prosessen og i det arbeidet. Men så er det jo sånn at i enhver heltereise så går vi, vi kan gå inn i noe som er en, jeg er min egen helt på innsida av meg selv, der jeg trenger å
feite noe, kanskje noe spirituelt noe som holder meg tilbake som menneske kanskje er det at du skal inn i et forhold, men du tøkker å gi hele deg selv tenk hvis jeg blir såret så det er en egen helterreise bare det hvis du tør å gå innover en annen helterreise kan jo være den der nei, men jeg skal søke på den jobben så det kan være det indre og yttre reise og det jeg skriver om i den boka det er jo jeg viser det, jeg viser begge de to reisene
Og så skriver jeg mye om meditasjon og kraften av det. Og det vet jeg at for noen er det helt innenfor, men for andre er det noe som skremmer noen. Og det krevde litt mot av meg å virkelig eie det. Å tørre å virkelig stå innenfor at ...
Det er mye jeg skriver om i den boka som for mange kan være veldig rart, og derfor måtte jeg være min egen helt i den skriveprosessen. Og det ble så godt for meg når jeg skjønte at den er faktisk allerede en bestseller, fordi det handler ikke om mitt ego som synes det er viktig å være bestseller, det handler om at det resultatet betyr at flere leser det. Og det er det som gjør meg glad. Ja, at den forstår det også du ønsker å formidle. Og jeg synes...
Det er så fascinerende at enda for en del så kan det være litt skummelt å snakke om meditasjon. Og jeg har gått på kurs hos lege Audun Musche mange år der man har mye meditasjon og har fått trent på egenhånd. Det synes jeg er vanskeligere å klare. Vi skal ikke få til noe, men jeg strever litt mer i det. Men i et fellesskap
Der opplever jeg på en måte en annen kraft, styrke, indre ro, en annen type indre reise. Jeg får kontakt med helt andre ting enn det jeg har klart på egen hånd. Så det fellesskapet i stillhet, det fascinerer meg. Jeg liker jo begge deler. Vi har jo communityet vårt, Heart Mentality, hvor vi...
mediterer sammen og den kraften der og de delingene, den følelsen av å virkelig gjøre det her sammen med flere det er noe av de beste øyeblikkene synes jeg å guide for jeg kan jo stå her og lese inn en meditativ lydfil men hvis vi to hadde satt oss ned og meditert sammen så er det noen felles kraft som kommer ut av det for meg så har det jo vært på grunn av at
jeg ser hvordan det her påvirker mine relasjoner ikke minst familien min så er det veldig viktig å gjøre det alene på dagtid sånn at Gro er veldig fin hun er veldig åpen for at nå synes jeg du faktisk skal gå og meditere litt nå merker jeg at du trenger det hvor mye du trenger det nå
Det å ha den støtten fra en som er så nær og en som skjønner, det er for meg kjempeviktig. Jeg tror det er der veldig mange trøbler, for de tør ikke være ærlige med de rundt på at det her trenger jeg. Og mange ser på det som egoistisk. Skal jeg prioritere tid til meg selv nå? La, skaff til og med.
Vi har jo også en restitusjonsskam, ikke minst i samfunnet vårt, der vi blir skamfulle av å restituere. Det er så mange ting å ta tak i, så jeg tenker at vi er helt nødt til å begynne å tenke selv. Så fint ord, restitusjonsskam, det likte jeg altså.
Ja, jo. Det er et fint ord, og så er det litt tragisk at vi faktisk blir nødt til å bruke det. Fordi at når vi vet, altså vi kommer fra idretten, Gro og jeg, og vi vet at magien bak en knallhardt styrkeøkt skjer etter selve styrkeøkta, i hvilefasen, i restitusjonsfasen. Likevel så ser vi ledere som går fra møte til møte til møte, fra kunnskap til kunnskap, fra kunnskap til kunnskap til kunnskap,
uten mellomrom, uten restitusjon mellom. Og vi ser det her også blant, som jeg synes, nå er det på tide at regjeringen våkner, helt ærlig, kjære Jonas, våkn opp. Vi kan ikke ha leger som jobber så mange timer som de gjør, vi kan ikke ha sykepleiere som jobber med så intens arbeidsdag uten å få hvile.
Fordi at vi trenger restitusjon. Hvis vi skal fungere optimalt som mennesker, så trenger vi restitusjon. Vi har hver vår måte å restituere best på. Jeg har min, du har din. Men vi trenger det. For noen trenger de både erfaring og kunnskap på hvordan de kan gjøre det på best mulig måte for meg. Men vi må i hvert fall tilrettelegge for at det er mulig. Vi kommer ikke unna det i et samfunn hvor...
Hvor det er mer og mer fokus på psykisk helse. Hvor det er mer og mer fokus på å få flere til å jobbe uten sykefravær, for eksempel. Vi er helt nødt til å komme dit. Det er ikke noe vei utenom. Det holder ikke å bare si at det kan vi ikke. Vi kan ikke la være. Det er det som er sannheten. Takk for at du sier det så tydelig. For leger er på toppen av selvmordsstatistikken.
Det har vi som ansvar som samfunn å tilrettelegge for at det endrer seg. Absolutt. Dette er et felles ansvar. For med de store hjertene som disse legene har, vi har lyst til å hjelpe folk. Jeg kan bare snakke om at jeg ikke er grov lege, men jeg kan grov ha vært kaptein i alle lag. Jeg har hatt et stort ansvar for mange mennesker som står under press i mange år.
Det jeg vet, er at det er en setning som våre trenere kan si til Gro, uansett hvor sliten hun er, uansett hvor langt nede hun er, så er det en setning som alltid vil få tur på beina, og til å yte det lille ekstra, selv om hun egentlig burde vilt, og det er, Gro, det er viktig for laget. Og den tror jeg veldig mange leger kjenner på, at jeg har noe, jeg har gått min egen heltereise, jeg har noe jeg kan gi videre, og det er viktig for laget at jeg gir videre.
Og dette er ikke bare leger, dette er lærere, dette er sykepleiere, dette er gründere, coacher. Så det er enormt mange som går og kjenner på den, at det er viktig for laget at jeg nå gjør det litt ekstra. Og det er det, men det viktigste for laget er at du gjør det litt ekstra når du har energi til det. Hvis du kjører deg selv rett i veggen, så er ikke det bra for laget vårt. Og det må vi begynne å hensynta. Jeg er så enig, og
Jeg jobber jo mye med utbrenthet, og tidligere var det jo mer 40-50-åringer. Men nå skjer det så tidlig. Vi sliter dem ut før de så vidt har begynt i yrkeslivet. Og jeg tenker også at det må være arbeidsgivers ansvar i noen bedrifter, for hvis du har nummer åtte i samme stilling som blir utbrent, så kreves det endring.
Men jeg er helt enig, og jeg er glad for at du taler høyt til politikerne, og så har jeg et håp om at etter hvert, hvis vi kaster mange nok baller på det, så er det vel en vi må ta imot. Ja, og mest sannsynlig når vi snakker om politikere, så burde de restituere litt mer selv for å klare å tenke så klart.
Så det kan gå til at vi skulle startet der, og at de kunne sett hvor sykt effektive de blir hvis de bare restituerer. De kunne sett hvilke enorme resultater vi får hvis de sover. Nå snakker jeg ikke om alle politikere, jeg snakker om noen folk som jeg vet har utfordringer med det, og jeg skal ikke navne de noen, men
Jeg tror at jeg hadde vært det beste på laget. Meditasjon inn på stortinget? Ja, gjerne meditasjon, men det finnes også mange andre ting som jeg tror hadde gjort optimalisering av enkeltmennesker godt. Hva er det som skjer i oss når vi mediterer? På min del gikk jeg fra uro til ro. Meditasjon er jo som mat. Det er veldig mange retter å spise.
Noen retter liker du, og du kjenner at det er bra for kroppen din. Andre retter liker du, men det er ikke bra for kroppen din. Noen retter liker du ikke det hele tatt, og det er heller ikke bra for kroppen din.
Så det som skjer, det vi vet skjer når vi mediterer, det er at vi beveger oss ned. Skal vi snakke nørdigtokk? Ja, takk. Elsker nørdigtokk. Beveger oss nedover i hjernebølgeaktiviteten. Jeg kaller det det fordi jeg elsker å forenkle det. Det som skjer nå når du og jeg prater sammen, så er vi i en hjernebølgefrekvens som heter beta-frekvens.
Det er her vi konsentrerer oss om en oppgave, det er her vi er nå når vi prater sammen. Og i det øyeblikket vi mediterer eller er alene med oss selv, går tur i skogen, beveger kroppen vår, så går vi fra høyfrekvent beta, hvor det er veldig mye som skjer, det er kjempeaktivt, nedover til noe som heter alfa, her er det roligere.
Her ser vi plutselig noen sammenhenger som vi ikke har sjans til å se i det øyeblikket vi er i beta. Og du har merket det her når du sitter i kø i bilen på vei hjem fra jobb, hvor du plutselig kommer på ting. «Ah, det var det jeg skulle gjøre!» Eller du plutselig ser noen sammenhenger som du ikke klarte å se når du gjorde det prosjektet tidligere i dag, eller satt i en samtale tidligere i dag. Den ser du plutselig nå fordi det er roligere oppi hodet ditt. Du tilater at det blir roligere.
Så går du videre ned fra alfa, så kommer du ned i teta. Her er vi litt midt mellom våken og søvn. Når jeg mediterer og kommer inn i teta-tilstanden, så får jeg en tilgang på en kreativitet, en intuisjon, en sannhet som jeg overhodet ikke har i beta. Det er veldig viktig å være i beta, for her er jeg våken, her kan jeg prate med deg. Men i teta...
Så får jeg jo tilgang på noe som er en direkte gave til prosjektene mine, til kreativiteten min, til det jeg skal skape, til boka som jeg har skrevet. Det er veldig viktig for meg å meditere sånn at jeg får tilgangen på det, men det er også her det skjer litt healing. Her kommer kroppen inn i en tilstand av ro, det er ikke noe stress lenger, det er også mindre stress i alfa.
Og dette er da rett før du sovner på kvelden. Du har sikkert oppdaget noen ganger rett før du sovner, så får du denne huska som begynner å skrive ned et eller annet, eller så plutselig så bare «Åja, mm».
Og det er jo fordi at nå roer hjernen din seg ned. Den trer inn i roen. Og det er så vanvittig mye magisk som skjer i det øyeblikket vi tillater oss disse øyeblikkene. Av ro, av stillhet. Og du kan tappe inn i de ulike tilstandene med meditasjon. Og det er derfor jeg mener at for eksempel for en politiker, det er jo et team rundt en politiker som hjelper til selvfølgelig, men
Med all den infoen, all den historikken som vi har hatt gjennom hele verdenshistorien. Hvis du er i en stresset tilstand, så vil du ikke se klart. Du klarer å se klart når det er roligere. Det er som hvis du prøver å se inn i et vanneglass som det er litt jord i, helt nederst. Og så begynner du å røre rundt i den jorda med hånda di. Det er stress.
Den jorda går oppover i det vannglasset, og du kan ikke se det vannet klart. Men når den jorda begynner å legge seg helt nederst i glasset igjen, så ser du et klart vann. Det er sånn vi også kan bruke meditasjon. Du ser klart.
Du ser tydeligere, du begynner å stole på egne valg, begynner å stole på din egen indre stemme. Du begynner kanskje å få en tydeligere stemme, for du vet hva du faktisk står for. Du har ikke bare en repetisjon av noe noen andre har sagt, eller noe du har stått for tidligere. Kanskje må du innom og slå den dragen, som er en overbevisning du har hatt frem til nå.
Og så er vi jo nedi, etter at vi har vært litt nedi theta, så kan det godt hende at du også bumper inn i søvntilstanden delta. Her sover vi delta, det er ikke sånn kjempe mye, men vi kan det også. Og det synes jeg er veldig, veldig, veldig fascinerende. Det er hvor underkommunisert de ulike tilstandene er. Hvor lite vi prater om det, liksom vi bruker det. Jeg skal gi en spalter for Camille. Ja.
Jeg elsker å ta imot kunnskap fra ulike mentale mentorer som jeg har, men jeg trenger stillheten, jeg trenger søvnen for å kunne sette det her sammen til å bli en ordentlig tekst for lesere å lese. Så det jeg gjør er at jeg bruker litt research-tid på slutten av dagen, pause, leke med ungene, gjøre noe annet som er gøy, gå og spille fotball, spille basket, gjøre noe annet.
Gå og legg deg. Og når jeg legger meg da, så har jeg et spørsmål til hodet mitt. Hva skal være i den spalta emoratilen når jeg våkner? Og det er ikke tull. Det her høres ut som magi. Og det er ikke magi. Det er regne fakta. Hvis du gjør den prosessen her, du tar med deg det inn i drømmelanden, våkner opp dagen etterpå, da er du i alfa når du våkner opp.
BOOM! Spalta er klar. Jeg vet hva jeg skal skrive om, jeg vet hvordan jeg skal linke det, jeg vet hvilket coaching spørsmål jeg skal ha, jeg vet hvilken story jeg skal ha. Så er det bare å skrive. Og det sparer jeg enormt mye tid på. Versus det å bare sette meg ned klokka ti om morgenen etter en treningsvekt og meditasjon, så nå må jeg fortemme å skrive noe. Det funker ikke. Men når jeg da våkner om morgenen og har den storyen klar, så kan jeg skrive de spaltene på Camille. De skriver jeg på under 30 minutter hver eneste gang. Sånn i effektiv skriving.
og jeg får høre at det er ganske bra de spaltene og jeg vet det, det er ikke sånn at ikke jeg bryr meg det kan virke som at det er bare bra hvis du har brukt timesvis på det så kan du si at du har brukt timesvis hvis du har sovet i åtte timer men det er en sannhet der som vi ikke er vant til å snakke om og kommunisere og det er noe av det jeg mener med jeg skriver om det her i boka det er noe av det jeg mener med at jeg var litt modig når jeg skrev den for jeg skrev om det her og det vil være til nytte
så til god nytte for så mange for ofte jeg husker spesielt gjennom på videregående når jeg gikk opp på hotellet i skolen og når jeg leste eksamen så satt jo jeg opp og leste hele natten kanskje før eksamen og hvis det gir deg en ro hvis det gir deg en trygghet så da er vi litt inne på at det vi tror på det skaper vi da men igjen
Hadde du virkelig stort på det at det kroppen min trenger for å tenke klart i morgen, det er faktisk åtte timer søvn, stoler på at jeg har hatt en massiv innsats frem til nå. Jeg kan hvile i innsatsen på eksamen i morgen. Jeg stoler på min egen planlegging inn mot eksamen. Jeg går inn der med ro. Det er en helt annen tilstand. Og så er det jo sånn, det er alltid litt spenning før sånne store dager, så det kan jo være vanskelig uansett å få så hvis ikke du har noen søvnteknikker for det. Det er jo et annet podcast, men
Men det å tørre å stole på seg selv. Vi er inne på det. Jeg synes vi hele tiden kommer tilbake på det. Vi er tilbake igjen på den helteraisen. Jeg har sett meg selv gjøre det mange ganger før. Jeg stole på min egen valg. Jeg kan hvile i innsatsen. Jeg skal skrive bok om vagusnerven nå. Dette er et kjempegodt tips. Skal jeg lese det? Den gleder jeg meg til. Så kjekt! Dette skal jeg ta med meg i den prosessen. Helt klart. Ja.
Nettopp skulle du si akkurat dette her med hjernebølgene, det burde vi jo lært egentlig fra barneskolealder av. Ja, og det er jo gøy, for barn liker det jo. Jeg har holdt et foredrag en gang, og da var det en på 12 år som kom bort til meg, og jeg visste jo ikke at han hørte podcasten en gang. Han bare, å jeg elsker podcasten igjen, og det er en ting som jeg elsker mest av, og det er den hjernebølgen. Jeg bare, hæ? Hva?
så herligt! Ja, og det var det som traff han mest, og det ble faktisk jeg trodde det skulle være en eller annen historie eller kanskje noe om Kobe Bryant eller en eller annen sånn inspirerende historie som skulle treffe hjertet hans da
Men det var hjernevelgene. Og den alderen er jo så intellektuelle og veldig mottagelige for veldig konkret kunnskap også. Ja, veldig. Når de får lov å være litt nysgjerrige. Vi har et hjerte her, vi har energier her, så alt spiller jo sammen og henger sammen. Men det er nyttig å tenke over dette med...
Hva trenger jeg egentlig nå? Er det mer påfyll eller er det ro? Hvis jeg er ærlig med meg selv. Hva gjør du en dag for å få tak på ro da uten meditasjon? Hva er viktig for deg? Jeg er jo mye med i familien min. Det gir meg så mye glede, sånn oppriktig glede. Sånn det å være sammen med Gro. I går feiret vi bursdagen hennes. Vi tok en hel dag bare fri, vi to. Kjempedeilig bare å være sammen med bra folk, men
Det er også veldig mye med pusten vår som vi kan gjøre. Pustøvelser setter i gang en energi på innsida som er... At vi ikke gjør det her, det er helt krise, men det anbefaler jeg. Og så er det jo veldig mye for meg å bli inspirert, få lov å gjøre det jeg elsker. Og det å være så ærlig med meg selv, hva er det jeg faktisk elsker, og hvordan kan det bidra for andre?
Å tørre å gjøre det, det er en egen reise. For det tror jeg mange som tenker, ja, det skulle tatt seg ut. Det hadde jeg gjort, ja. Men jeg tror at det er litt av grunnen til at vi er her. Vi har hver våre ting å begynne med. Og hva hvis det er mulig at det jeg kan bidra med, kan gjøre en forskjell for noen. Hva er dine drømmer for fremtiden da? Jeg ønsker å se en verden med åpne hjerter som bidrar på hverandre. Og med det så krever det at vi går inn i vårt eget først.
Jeg tror helt ærlig og oppriktig at vi trenger hverandre. Vi trenger å kjenne på det fellesskapet. Men det starter med oss selv. Når jeg tør å tappe inn i mitt eget hjerte, og tør å gjøre det jeg elsker. Hvis du tenker deg en person som du er kjempe, kjempe, kjempe glad i.
Er det noe du ikke ville gjort for det mennesket? Hvis ungen min hadde løpt ut i veien og det kommer en bil, jeg hadde jo hoppet ut i veien og dyttet han ut om det så hadde innebært at jeg hadde blitt påkjørt skjold. Det er det vi gjør for mennesker vi er glad i. Vi offrer oss
Det er litt av det som er en heltereise. Når du finner noe du elsker, så vil du finne en vei. Du vil møte motstand. Du vil kjenne at du må inn og kjempe mot den dragen, ja. Men du vil finne en vei, og du vil komme dit at du gir videre til noen andre. Men det starter med deg. Det starter med å være ærlig på hva det er jeg elsker. Når jeg gjør mer av det, når jeg tepper inn i den nysgjerrigheten,
gjør mer av det, så kan jeg bidra for en verden som virkelig trenger det jeg gjør. Jeg merker det nå. Jeg er tidligere håndballspiller, liksom. Jeg driver og kaster på en lærekule. Og så tapper jeg inn i nysgjerrigheten min, og det jeg elsker å gjøre, og så skjønner jeg nå at det er skitt at jeg turte å gjøre den reisen selv. Det gjør at jeg nå kan bidra for noen. Jeg kan hjelpe mennesker med å leve det livet de har lyst til å leve. Fordi at jeg gjorde det selv. Ja.
Det gir en sånn kraft, det er den verden du elsker, hvordan kan jeg bidra for andre? For når jeg våger å åpne opp mitt hjerte til det, så kan jeg også, tror jeg da, gjøre en forskjell, og det gir meg mening. Og det er det jeg ønsker å gjøre fremover, det er å se mer av en verden som gjør det. Ikke den der, hva er det egoet mitt vil at jeg skal oppnå, for det får vi krige av. Ikke bare den.
Men hva er det hjertet mitt sier at jeg skal gjøre mer av? Det er et helt annet spørsmål. Og det er så viktig for, ikke at vi lever så egoistiske liv, men vi lever i en struktur i et samfunn som gjør at det for mange er så vanskelig å skjønne etter hva er meningsfullt for meg. Og det er et spørsmål jeg ofte spør på klinikken.
Hva er meningsfullt for deg? Hva gjør deg glad? Hvor tid har du det gått? Og jeg har vel aldri opplevd at, i tilfelle få ganger, at en er middelbart har et svar på det. Nei, og det er jo ofte på grunn av det at det starter jo ikke med det heller. Det starter med det vi startet podcasten med. Det starter med nysgjerrighet.
Hva er det du blir dratt mot? Hva er det du er nysgjerrig på? Hva er det du kjenner at du får lyst til å gjøre mer av når du er alene med deg selv? Hva er det du oppsøker hvis du ser på fanene dine på telefonen? Hva er det du har oppsøkt? Hva er det du har lest om? Hva er det du er nysgjerrig på? For det starter alltid, alle forhold å gjøre det, det starter jo med nysgjerrighet som glir over i en forelskelse som til slutt blir noe du elsker.
Så den der, ja, men hva er du nysgjerrig på? Og så er det så mange som da setter armene i kors og sier, ja, men det kan jeg ikke leve av. Nei, men du har en unikhet når du kombinerer alle de tingene du er nysgjerrig på, så kan det gå til at du finner det du kan leve av. Hvis jeg tar meg selv som eksempel, for det er alltid veldig lett, for da vet jeg at det er sant. Jeg er kjempenysgjerrig på storytelling.
Kjempenysjerri på å studere mennesker og virkelig sette meg inn i konsepter, gjøre det enkelt. Og jeg elsker musikk. Jeg elsker å løpe. Jeg elsker coaching. Jeg elsker mental trening. Jeg elsker litt stillhet. Hvis jeg nå skal tenke at alt dette er noe jeg elsker, jeg må velge bare en av de, så kan det bli sånn at det må jeg vente med. Men hvordan ser alt dette ut kombinert da?
Det er grunnen til at jeg for eksempel lager boka. Det her er grunnen til at jeg lager løpende mindset-økter, hvor jeg kan kombinere alle mine nysgjerrigheter og bare la de få lov å bli en sånn deilig sammensurium av et unikhet. Fordi at det her er mine rare greier som jeg elsker, men når jeg kombinerer det så blir det ganske fetterskjøtt. Det er det samme med håndball nå. Når jeg spilte håndball, var det det jeg elsket. Jo, jeg elsket sjakk.
Jeg elsker håndball, jeg elsker basketball. Hvordan ser det her ut når jeg kombinerer alt det jeg elsker? Jo, da blir jeg ganske god på å lese spillet. Jeg blir ganske god på strategi. Plassere brikkene sånn som jeg vil ha dem. Plassere motstånderen sånn som jeg vil ha dem. Og så bruker jeg litt sånn basketballteknikker inni det. Det er sånn jeg ble god, for jeg ble god på spilleforståelse og teknikk. Det handler jo om å ikke være redd for nysgjerrighetene mine, men heller kanskje omfanne dem og tenke hvorfor er det en fordel.
Alt det greiene som jeg er nysgjerrig på. Det er der også å ha litt den der livskraften. Det er det en får tak på i den nysgjerrigheten på hva gjør meg godt? Hvordan kan jeg få det inn i livet mitt? Når vi også har det bedre, det er derfor jeg blir så glad når du snakker om at vi skal gi til andre, for vi er et fellesskap.
Vi har en konstruksjon som gjør at vi ikke klarer oss alene. Vi trenger å være sammen. Ja, vi trenger hverandre. Helt enormt. Vi kjenner den kraften. I og med at du jobber med vagusnerva, og skal skrive den linken mellom hjernen og hjertet, for eksempel, det ...
Det bare viser, når du skjønner det konseptet, at dette er ikke bare noe som er inni meg, dette er noe som påvirker også de som er på utse av meg. Når du skjønner energifeltet rundt oss, når du skjønner hvordan vi er alle sammen egentlig ett, så vil du også skjønne at det jeg gjør for meg, det gjør jeg også for andre. Og det jeg gjør for andre, det gjør jeg også for meg. Og det er jo det som har vært veldig fint, men også litt skjulte budskapet kanskje som
Det har vært vår forståelse av karma. Vi har jo vært redde for det, i hvert fall mange av de som jeg har pratet med, at det er karma. Men alt du gjør skaper noe. Ja, og karma er kanskje et ord som mange ikke... Når vi ikke har fått...
Det er en grunnig betydning i det. Så blir det nesten et fremmedord. Og så er det nesten sånn, ja, karma is a bitch. Nemlig. Men jeg heier veldig på den jobben du gjør. Jeg håper det kommer ut til veldig, veldig mange. Det er viktig. Tusen takk. Og like så, jeg gleder meg til å
følger med videre og jeg heier stort på deg og jeg er så glad for at vi har deg i vår tid for vi trenger mange nå som når ut som gjør at vi får tilgang på viktig kunnskap for å ta bedre valg for samfunnet vårt nå Absolutt og jeg har en god venn som heter Gyrid, Bek Solberg vi pleier å si det starter med oss
Og det synes jeg er så sant. Vi kan ikke nå bare sitte og se på det og tenke at det er for noen andre løse. Det som skjer rundt oss akkurat nå, det er også mitt ansvar. Det er mitt ansvar å tørre å si noe om det. Det er mitt ansvar å påvirke så godt jeg kan. Ikke bare sitte og la meg bli påvirka. Og hvordan har jeg lyst til å bidra for det? Jeg vet hvertfall at hvis mine barn...
Når de blir voksne og spør meg, hva gjorde du med alt som skjedde i 2024? Så har ikke jeg lyst til å si at, vet du hva, jeg satt og ventet på at noen andre skulle gjøre noe. Jeg har lyst til å faktisk si at vi kjemper. Det er det vi gjør. Vi kjemper for andre mennesker som trenger oss. Og vi tør å kjempe selv om det innebærer å tørre å ha en stemme og være modig.
og det synes jeg er viktig vi trenger hverandre og vi trenger hverandres mot og vi trenger også at vi tør å tenke selv det er min mening og skal vi få tak på de tankene som gjelder oss selv så er det viktig med stillhet absolutt ikke bare konsumere andres ideer men hva er mine hva er hjertet mitt hvis jeg er ærlig med meg selv og tør å lytte til det hjertet og
begynner å agere på det som er den beskjed fra deg, hva du har gjort i dag. Jeg pleier å avslutte med å spørre om du har tre helsetips som en oppsummering på alt det fine og viktige vi har snakket om. Hva er det du elsker å gjøre? Hvordan kan det bidra for andre? Mediter.
Takk. Enkelt og konsist, og jeg håper du så lytte tar dette med deg inn videre i dagen. Og jeg takker deg, Anja, for at du deler av din klokskap. Og så ønsker jeg deg så lytte at du fyller disse tre rådene da. Takk for å lytte. Ha det!