10/14/2025

#223. Den formbare hjernen vår — nevroplastisitet, hjernehelse, traumer og livsstil. Med hjerneforsker Marte Roa Syvertsen.

00:04

I denne episoden diskuteres hjernens livslange utvikling og hvordan vi kan endre våre tankemønstre og personlighet.

18:19

Livet er preget av milepæler som former oss, fra unnfangelse til erfaringer med trygge og utrygge oppvekstforhold.

42:28

Hjernen vår er formbar, og gode relasjoner, fysisk aktivitet og sunn mat er nøkkelen til bedre hjernehelse.

Transcript

Hei, før vi går i gang vil jeg gjerne dele en annonse i samarbeid med IF. Noen gang skjer det ting i livet vi ikke kan forutse. Blir man alvorlig syk, er det ikke bare helsa som rammes, men også hele hverdagen. Og ofte følger økonomiske bekymringer på toppen av det hele.

IBS-forsikring for kritisk sykdom er laget nettopp for sånne situasjoner. Som et sikkerhetsnett når sykdom endrer hverdagen. Forsikringen dekker 22 alvorlige sykdommer, blant annet kreft, hjerteinfarkt, MS og hjerneslag. Og skulle man få en av disse diagnosene, utbetales den en gang som raskt. Utbetalingen kan man bruke akkurat som man vil, om det er til å skape ro rundt økonomien, få hjelp i hverdagen eller prioritere egen helse. For meg handler dette om litt mer trygghet i hverdagen, og innbygging.

Og IFs kritisk sykdomforsikring blir kåret til best i testet smarte penger i 2025, så her får du en ordning som er grunnig vurdert. Hvis du vil vite mer, kan du gå inn på if.no skråsre kritisk sykdom, eller trykke på link i episodeinfo. Og med det, så setter vi over.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp og helse og sin lett tilgjengelig for oss alle. I dag skal vi snakke om jern. Dette organet som former personligheten vår og som hele tiden er i utvikling. Med meg har jeg lege, jerneforsker og forfatter Marte Roa Syvertsen. Hun er aktuell med boka «Jern. En biografi».

Der hun tar oss med på en nevroplastisk reise gjennom givets viktigste øyeblikk, fra unnpangelse til alderdom. Hun viser hvordan opplevelser, minner, trauma, kjærlighet, ja, hvordan ulike opplevelser faktisk setter spor i hjernen, og hvordan vi selv kan påvirke vår egen hjernehelse. Dette har jeg gledet meg skikkelig til. Hjertelig velkommen, Morte. Tusen takk. Når jeg hadde på øret i de siste døgnene, hørte jeg på forskjellige podcaster, det er så utrolig.

spennende dette med hjernen. Det synes jo jeg også selvfølgelig. Kjempespennende. Men du har kalt det en biografi. Så du har sett på hjernen som et livsløp. Jeg har gjort det, fordi den har vi jo med oss gjennom hele livet. Det er jo hjernen og hjernens arbeid og forbindelser som gjør oss til de vi er. Så hvis vi skal se på noe så stort, så

som livet, så tenker jeg det er jo et veldig naturlig sted å ta utgangspunkt. Ja, men

Før så tenkte vi jo på en måte at jern utvikler seg i barndommen, og så er den satt. Og der har det jo skjedd veldig store endringer innen forskningen siste 15, 20, 25 år. Det er jo stein på steinet her, og tar lang tid å bygge opp. Og særlig hvis man skal gjøre sånne paradigmeskifter, som jeg nesten vil påstå at dette her har vært. Fordi ja, vi var jo...

Vi har visst lenge det at barne- og ungdomshjernen er veldig formbar, og da skal vi danne bilder av verden, om oss selv i forhold til andre, selvtillit skal bygges, og masse utvikling som skjer da. Musikksmaken fester seg, politisk oppfatning, klestil og så videre. Alt dette er jo hjernespor. Men så slutter det jo ikke der. Og det er kanskje det litt nye.

At vi tenkte, ja, vi kan bygge og påvirke tidlig livet, og så er det toget litt gått litt på en måte. Ja.

Da jeg begynte på medisinstudiet i 2001, så var dette med å gå inn aktivt i rehabilitering av mennesker som har hatt hjerneslag, for eksempel. Det var litt innovativt og nytt å si sånn, disse skal ikke ligge i sengene sine og hvile seg friske. De må trene med fysioterapeuter. Så så vi tabeller og forskning på at det har faktisk ganske god effekt hvis man setter

og dermed bruker hjernen og trener. Og da kommer det sånn, åja, men kanskje det går an å bygge om for voksne også. At det skjer noe plastiske, endringer i formbarhet i en voksen hjerne også. Og så har jo dette åpnet opp egentlig

kanskje ikke som helt nye fagfelt, for vi er jo innen neurologien og psykiatrien også fremdeles, men måter å tenke på og måter å arbeide med hjernen som organ.

Så jern er rett og slett i utvikling hele livet? Ja, heldigvis da, vil jeg jo si. For i dette her så ligger jo en del optimisme. Ja, det toget er kanskje ikke godt. Det er klart at noen mønstre sitter veldig, veldig hardt. Sånn, du får ikke forandret på musikksmaken min. Den er sånn som den er. Er det sant? Ja, men litt teit eksempel kanskje, men enda viktigere, ikke sant, det med

Og kultur da, og oppfatning av verden, hvordan vi ser på andre og så videre, det er sånne automatiske mønstre som er vanskelig å endre på. Jeg sier ikke at det ikke går an, for det kan det nok kanskje gjøre, men det at vi som er voksne, det er jo helt innlysende, vi kan jo også lære nye ting.

Ja, men kan vi endre? For jeg husker en ting jeg har tenkt på mye, jeg tok en personlighetstest i forbindelse med podcasten for noen år siden, og det viste seg at jeg skårte veldig lavt på det man kaller nevrotisisme. Og jeg vet at hadde jeg tatt den personlighetstesten ti år før, så hadde jeg skårt veldig høyt på den. Jeg var veldig engstelig, bekymret, tenkte det verste, og herregud, alt kommer det, alt som kommer til å skje, kommer det å være galt. Og

Og så har jeg gjennom å jobbe med hjernen og meditasjonen, fått en helt annen vinkling på det. Jeg er veldig mye roligere. Jeg blir jo selvfølgelig litt stresset som alle andre, men jeg er ikke redd for alt det gale som kan skje. Jeg er ikke like bekymret. Jeg tenker ikke worst case. Men vi har på en måte lært at personligheten vår er statisk, og at det ikke er noe å endre på. Personlighetstesten er statisk gjennom livet, men kan man det?

Det er et kjempestort spørsmål, og også et stort felt å jobbe med. Jeg er litt fristet til å si ja, selv om det sikkert er litt kontroversielt, men du forteller jo noe som ligner på det akkurat nå med din egen historie. Da må man begynne å tenke på hva egentlig personlighet er for noe.

Det er jo et veldig bredt ting, og det finnes jo konkrete definisjoner på det, som man kan bruke innen forskning og fag. Men jeg tenker på det liksom som en samling av måten vi reagerer på, og minne og preferansene vi har. Kanskje liksom alle stinettverkene tilsammen da, i hjernen, som er liksom lagret mange plasser i hjernens vev. Og da er vi jo

Vi må jo innom der, for det er det som er min vinkling, det der med nevroner, og at hjernebevet er jo sammensatt av massevis av celler. Hvor nevronene er det viktigste, det er de som sender strøm, og de har vi sånn 90 milliarder av, cirka? I hjernen. I hjernen, ja. Og grunnlaget for alt det vi snakker om nå, det er jo hvilke nevroner som snakker med hverandre.

Og de lager forbindelser seg imellom som danner små fysiske spor som det kan sendes strøm på.

Og så er jo det et vanvittig virvar av sånne koblinger, og det er jo de vi endrer på når vi snakker om plastisitet og endring av hjernevev og endring av både vaner, oss selv og kanskje til og med personlighet da, eller reaksjonsmønstre. Det koker liksom ned til disse forbindelsene og strømnettverkene. Hvem snakker med hvem da?

Ja, ikke sant? Så et nevron er jo koblet til tusenvis av andre nevroner. Ja, ti tusen eller noe sånt, sju til femten tusen, mange, mange koblinger. Ja, og så alle er koblet til hverandre. Og jeg tror det var det ikke en Igo som sa at ...

at det er flere forbindelser i hjernen enn i melkeveien eller noe sånt. Ja, jeg tenker sånn, hvordan regner man ut det? Men ja, det er kjempestore tall. Ja, og så det man kan gjøre er å endre på hvordan koblingen som er mest aktiv, hvor det fyres elektrisitet oftere. Ja.

Ja, det stemmer. Og det er jo sånn vi endrer oss igjen, hvis vi får til det, og går opp nye sånne spor. Og da er det jo ofte sånn at det brukes bilder med stier og motorveier og sånn. Hva er det som blir den tydelige ruta, den som du automatisk går inn på og sender strømmen din på? Det er der du har gått mange ganger. Ikke sant? Det blir en veldig tydelig sti i landskapet, som du nesten går inn på uten å tenke deg om. Det blir automatisk. Og det er jo, det kan gjelde

En ferdighet, altså noe som du har trent på tusenvis av ganger. La oss si at du er volleballspiller, og er kjempegod til å spille volleball, for det har du gjort veldig mange ganger. Og du har noen zoner i hjernebarken, og noen koblinger som er sterke og automatiske for akkurat det. Men dette kan jo også gjelde tanker, for det følger jo akkurat de samme prinsippene. Det kan du se med MR-bilder nå, hvor det lyser opp, og hvor det er aktivitet når vi tenker på forskjellige ting.

Ja. Så det er de samme prinsippene som ligger til grunn. Og da tenker jeg sånn, hvis jeg går meg fast i et sånt tankespor, så bare går jeg meg dypere og dypere ned i den grøfta da. Og så blir det bare ganske vanskelig å komme seg ut av den stien igjen. Hjernen vil bare gå minst i motstand, så er jo den highwayen der veldig lett å...

å tenke da. Ja, vi er jo automatiserte til å være late da, for å spare energi og gjøre det enklest mulig. Men så er det ikke alltid det er best for oss på lang sikt, at vi må prøve å se det store i bildet, og så...

kanskje måtte gå største motstandsvei noen ganger da. Hvertfall hvis vi ville ha endringer. Ja, få til endringer. For vi alle har jo mønstre, vi går i reaksjonsmønstre som kan være uheldig. Ja, det har vi alle sammen. I større eller mindre grad da. Og de aller fleste av de er vi ikke klare å betre. Nei. Tenker det. Det er sånn selvfølgeligheter, sånn, ja, himmelen er jo blå selvfølgelig. Det har den alltid vært. Og så...

har vi med oss noen sånne selvfølgeligheter som kanskje ikke er så hensiktsmessige, for eksempel tilknytningsmønstre, eller hvordan vi forholder oss til andre. Og jeg tenker at dette tilsammen er jo med på å forme en slags personlighet. Hvem er jeg? Og så er det regulering av den, og dette med hjernens pannelapsfunksjoner. Noen sier jo at personligheten sitter i pannelappen, helt fremst i hjernen.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er helt enig i det, for det er mer sånn reguleringsmekanismen, det er bremsen om du slipper ut dine umiddelbare instinkter med en gang, eller om du klarer å få tilpasset det til den konteksten du er i da.

at det er en sånn eksekutiv funksjon heller enn liksom selve personligheten så jeg tenker mer det at hvis man har litt utfordringer med eksekutive funksjoner i hjernens panelapp så vil det bli som bare mer av det eller mer personlighet mer av det som var instinkt og som lå der automatisk da og så blir det vanskeligere å gå den største motstandsveien for det krever liksom aktiv handling, aktivt valg og mer energi da

Men det du sier gir jo på en måte håp til oss da, for vi kan forme hjernen vår til, vi tenker kanskje at det er min personlighet og den er statisk at når jeg blir stresset så blir jeg lynforbannet, og da knuser jeg glasset og det har jeg gjort hele livet det er sånn jeg er, la oss si.

Og da sier jo du at «Dette kan vi endre. Det er din motorveibane. Når du blir sint, så gjør du akkurat de tingene, men...»

Vi kan lære deg å reagere på andre måter, på andre reaksjonsmønster. Ja, det mener jeg jo stemmer. Og så er det kjempevanskelig. Og jeg skal ikke si ja, det går an å endre personlighet, for det er vel ganske oppløst å vite at det går ikke an. Men jeg tenker sånn, se bredt på det. Hva er den potten som er personlighet? Og så må vi tenke sånn at

Det er jo litt skummelt å lene seg tilbake og bare si sånn «jeg er sånn jeg er, så jeg behøver ikke kontrollere meg når jeg blir sint for det, jeg er bare sånn jeg er». Og så vil jo det gå ut over de du har rundt deg i ganske stor grad, og ikke klare å få lagt bånd på det.

Men når du står i et veikryst da, i hjernen, og du skal velge mellom ulike retninger den strømmen skal gå, skal vi ha på en brems, eller skal vi bare gå rett på handling for eksempel, så vil jo

vil du alltid gå inn på den stien som du pleier å gå inn på, med mindre du klarer å stoppe opp og bli klar over. Nå står jeg ved et veikryss, nå har jeg et valg. Det er først da du kan ta et fritt valg, når du står i det krysset. Så er det kanskje å flytte over til en bilder med at du skal på jobb, da du står i et ekte veikryss. Du tar alltid den samme retningen til jobb.

så har du gått inn på den veien uten å tenke deg, og så er du langt inn på den veien, og så kommer du på, å nei, men jeg hadde jo tenkt å ta en ny vei til jobb i dag, men det kom jeg ikke på akkurat når jeg sto der jeg alltid går, så da har du vært underbevist, ikke sant, og bare gått på autopilot, og veldig mye av det vi gjør er sånn, inkludert tanker. Ja. Ja.

Hva er forskjellen på bevissthet og underbevissthet? Hvor det er hjern? Det er kjempestore spørsmål. Også svært forskningsfelt. Det finnes jo egne digre konferanser om det som tematikk. Og vi som leger er jo ikke sånn, ja, bevissthetsnivå, ja, det er sånn koma, søvn, våken, stressa, altså det der. Men jeg tror ikke det er det vi mener.

når vi snakker om bevissthet sånn som vi gjør nå, at vi heller snakker om er du klar over det eller ikke? Forstår du hva som skjer? At du får tak i det da, uten at det skjer automatisk. Og der tenker jeg også

at pannelappen og de eksekutive nettverkene har en viktig rolle, at når de nettverkene tar imot sanseinformasjon eller tankeinformasjon, at det når frem dit, så blir det tilgjengelig for beslutningsprosessen din. For den skjer der fremme. Det er der du bestemmer deg for hva slags motorikk du skal starte. Og alle typer handlinger, i hvert fall så vidt jeg kommer på, innebærer jo at

at vi må røre på oss. Snakking er jo også det. Masse muskulaktivitet. Og da skal det sendes noen kommandor fra de eksekutive nettverkene i pannelappen og ut til motorikken.

Og da har du tatt et valg, ikke sant, om hva du skal gjøre. Jeg skal gå hit eller dit, jeg skal si ja, jeg skal si nei, altså hva som helst du gjør er motorikk. Og for at du skal ta en sånn beslutning, så må det jo samles. Da skal det utredes, ikke sant? Det skal samles info fra sansapparat, fra minner, fra erfaringer, fra følelsene dine. Alt dette kulminerer der fremme i pannelappen, og da tenker jeg, da har det blitt bevisst for deg.

For da får du være med i den beslutningsprosessen. Ja. Litt sånn tenker jeg på det da. Ja, så hvis du står opp på samme side av senga hver dag, så går ikke den inn noen frontallappen, kanskje? Det er helt riktig. Det kan jeg vise med funksjonell MR. Sånn MR som lyser opp og viser hvilke hjerneområder som har mest blodgjennomstrømming, ikke sant? Og da kan vi se, åja, nå ble det jobba mest der. Så hvis du skal innøve noe motorikk som er nytt, la oss si at du skal lære deg en dans da,

Da vil det lyse opp i store deler av hjernebarken, inkludert for antall pannelapsehjernebark. Fordi dette her må kodes inn.

Men jo mer du har gjort den bevegelsen, hvis du har danset den dansen om igjen, om igjen, om igjen, så vil det gå på automatikken, og da aktiverer du til slutt nesten bare selve motorisk hjernepark, akkurat det området som sender kommandoen rett ned i ryggmargen, og ut i musklene. Så det er ganske stor forskjell på det. Men du skriver i boka også, som jeg synes er skikkelig interessant, du skriver «14 sentrale øyeblikk i livsløpet».

hva er de sånne øyeblikkene og

Hvordan overrasket det deg veldig når du lærte om dette? Ja, det gjorde det egentlig. Det å skrive en bok er jo en nydelig prosess, for en ting er jo at du vil formidle noe til leseren, men du formidler jo minst like mye til deg selv, og kanskje enda mer. Så det å gå inn i det stoffet, lese, sitte inne i den verdenen, er bare utrolig givende, og overraskende kan det også være, fordi man oppdager ting som er sånn,

Åja, er det sånn det er? Og så kommer det neste sånn, dette må jeg jo klare å få delt med de som skal lese denne teksten. Men hva vi skulle ha med i den pakka, det var jo en diskusjon, det som jeg hadde med meg selv og også med min redaktør og forlag, altså hva passer i en sånn formidlingspakke da.

Vi har jo alle store mileperder i livet våre. Store ting som vi har med oss og som har vært med på å forme oss. Og det vil jo være forskjellig for oss alle sammen. Så det gjaldt å finne noe som var universelt, som kunne være relevant for mange, fordi vi er mennesker. Og da er det jo noen ting som stikker seg ut helt naturlig. For eksempel,

Men det å bli født, tenker jeg jo er... Det er det første. Det er nummer én da. Eller nei, det er det jo ikke. For det er jo unnfangelse først. Og hvor kommer genene dine fra, ikke sant? Og det å vokse i mors liv og fosterutvikling og hva skjer med hjernen da? Det begynner jo egentlig å dannes masse koblinger allerede da.

Så det er første livsløpet? Ja, det er egentlig nummer en, fosterutvikling og unnfangelse før det. Men vi kan spore det enda lenger tilbake. Hvor kommer genene dine fra? Hvem har foreldrene dine? Og hvor kommer menneskegenene fra? Altså evolusjonen? Så det er store linjer. Men vi peiler oss inn på fødsel, og så er det liksom, ja, da ser man verden.

Og så er det jo bare en eksplosjon for sansapparatet, ikke sant? Tenk den bandvittige overgangen da, på inntrykk som sansene dine skal registrere når du kommer ut i verden, i lufta.

Og dette er jo signaler som går rett inn i hjernen og informerer om at her er det kaldt, her er det mye kaldere. Nå er det ikke vått lenger, nå er det masse sterke lyder. Nå er det sterkt lys. Og så masse stemmer som høres plutselig veldig mye klarere. Nettopp. Og så mors stemme, ikke sant? Mors stemme.

Mors stemme oppi alt det, og den er jo gjenkjennbar. Det er så nydelig, og det har vist med flere studier, at nyfødte reagerer på kjent stemme. Ja, og det husker jeg veldig godt fra mine fødseler, at de lærner hodet opp og vil se opp på meg. Hvem er denne stemmen? Hvem tilhører den? Veldig sånn nysgjerrig. Det er artig.

Det er helt nydelig, og så er det spennende, og fra et sånt faglig ståsted, hva skjer da av koblinger og disse synapsene og stiene og forbindelsene mellom nevronene som vi har snakket om nå, det skjer jo anvass fra det øyeblikket man kommer til verden, så bygges det i et helt vilt tempo.

Og det ser vi jo på utviklingen hos de nyfødte og babyene, hvor raskt det går. Fra å være en sånn litt hjelpeløs klump, til at plutselig er det noen som går rundt i stua di og flytter på ting. Ja, ikke sant? Men hva er de andre sentrale øyeblikkene i livsløpet som form og hjern? Ja, i boka så beveger vi oss videre gjennom ungdomstid selvfølgelig, og innimellom det så har jeg jo

tatt opp litt dette med søvn og her i dette manuset så knytter jeg det opp mot russetid for det synes jeg passer bra da er det ofte litt lite søvn kanskje og så inn i forelskelse og det å lage seg en bare relasjon starte egen familie og bli foreldre selv

Det endrer vår hjerne, altså. Ja, ja, ja. Og ja, det gjør det i ganske stor grad å få egne barn, ja. Hvordan da? Det skjer noe med amygdala, blant annet. Nå er jeg ikke rett på frykt og angst, da. Men det er jo litt gjenkjennbart at man blir jo så engstelig når man får barn selv. Den oppgraderes litt, og blir mer påskrudd, sånn at man er mer på alerten for fare.

Som gir mening. For det husker jeg så en dokumentar om, at det er gjerne mor da som får økt aktivitet. Ja. Er det ikke sånn? Det gjelder en visst far også, hvis jeg har fått det med meg riktig. Men at det er knyttet til hvor mye du er sammen med baby nå. Ja, nettopp. For i den dokumentaren, men det kan jo hende at dette er gammel kunnskap, for jeg så den sikkert for ti år siden, men jeg husker det satt seg så for at da hadde de også tatt og forsket på

For de så at det var mer aktivitet hos mor ofte, men så forsket de på hvis mor ikke var til stede, for eksempel når de hadde fått en fødselsdepresjon, eller ikke overlevd fødsel, så så man at det ble utfordret

veldig økt aktivitet hos den andre parten, om det var en medmor eller en par. Så ene parten fikk mer aktivitet enn den andre. Og jeg vil tenke på hvor mange av oss som føler, i hvert fall kanskje kvinner, at mann er ikke redd nok for dette barnet, at vi er kanskje litt ekstra opps. Og kanskje det har med at denne aktiviteten blir såpass påskrudd. Ja, dette er jo påvisbart. Altså det du refererte til nå, det er jo store studier som er gjort, ikke?

for å undersøke dette her. Igjen med MR-bilder og så videre for å vise det. Og det stemmer jo at det er en gradient der, men kanskje vi skal skru oss litt mer an, sånn at det blir mer likevekt. Men jeg vet ikke, dette er jo biologi og instinkter som styrer oss, og jeg tror vi skal lytte til det også. Ja, for å øke overlevelsen til barn så måtte vi ha det der. Men hva andre ting

Du skriver også om for eksempel barndommen, hvordan den påvirket deg og formet hjernen din. For eksempel hvis du har gått gjennom trauma i barndommen, hvordan formet det hjernen? Vi vet jo nå at for eksempel trauma i barndommen kan gjøre at du får et annet reaksjonsmønster, og nervessystemet ditt blir overaktivert. Ja.

Fortell litt om det der. Ja, og det er jo også logisk egentlig, og fantastisk med hjernen vår på godt og på vondt, at den er så plastisk og tilpassningsdyktig til det miljøet som akkurat jeg havna i. Så den bygges jo ut fra der hvor vi lever. Språk er jo et veldig konkret eksempel på det, ikke sant? At du snakker det språket som er det du har hørt der hvor du har vokst opp.

Og det gjelder veldig mange andre ting også. Blant annet dette her med hva vi forventer av andre, som jeg har nevnt noen ganger allerede. Er dette et trygt sted å være? Kommer det noen når jeg gråter? Hvordan må jeg reagere for at jeg skal få omsorg? Det er jo veldig basic.

behov hos barn og babyer at man kan jo ikke overleve uten en omsorgsperson sånn at det tenker jeg er veldig sånn biologisk at man er, former seg etter det som gir den omsorgen som du trenger for å rett og slett holde deg levende da og

Og det vil jo være med på å bygge nettverk, for da sender du jo strøm helt konkret i de banene, og så er det der du går, og så blir det kanskje til en sånn grøft igjen, for å fortsette med det bildet der. I virkeligheten så handler det jo bare om hvilke nervebaner som er mest tryggbare. Det er jo ikke sånn at de blir tjukkere, men de blir liksom bare mer reaktive for strøm, at det passerer lettere forbi. Og der har vi alle sammen et mønster og et rammeverk som vi har bygd helt siden vi ble født,

føtta og løftet opp på brystet og fikk den eksplosjonen for sansapparatet som det er. Og så formes det etter hva vi... Det formes etter hvordan vi møtes av de menneskene vi har rundt oss. Og så er det

Kanskje sånn at hvis det er utrygge omgivelser, eller blandet signaler for eksempel, at det vil sette fysiske spor i det byggverket det også. Og så er det jo en del forskning som går på dette med stressrespons, og hvor reaktiv den er, og at den ...

gjerne kan være mer tryggbar og lett antennelig når man er vokst opp under utrygge forhold, hvor det liksom har vært grunnen til å bli stresset. Det er nettopp det med utrygghet, at man blir usikker på hva kommer nå? Er det noe mønster i dette her? Har jeg noe kontroll? Hvis jeg reagerer på en sånn måte, da kan jeg forvente å få det tilbake. Men så kanskje kommer det noe helt annet.

enn det som du tenkte. Og så blir du kastet inn i en sånn utrygghet. Og det er jo typiske ting som vil sette i gang en stressaktivering hos oss. Altså det å ikke høre til noe.

Være usikker på tilhørigheten sin, og da tenker jeg at verste formen for det må jo være foreldre og barn, som er en livsviktig relasjon, helt bokstavlig talt for de minste. Så er det en veldig sterk utløser for fysisk stressreaksjon, og det er helt konkrete, primitive prosesser i hjerne og kropp, hvor alt henger sammen i en enhet.

Og utfellesnemmer eller produkter, det skal jo være at det setter deg i beredskap i en nødsituasjon, som om du var en zebra. Altså at du skal prestere et eller annet fysisk. For sånn, det har evolusjonen bevart hos oss også. Vi er pattedyr. Og det er sånn, hva skal vi med det nå da? Å få høyt blodtrykk og hjertebank på grunn av psykisk utrygghet. Ja.

Det har jeg sett skrevet til sted. Var det noen som sa at vi ikke er døde av å ikke ha det? Vi er ikke døde fordi dette er evolusjon, rett og slett. Sporet tilbake er bevart hos oss. Den er kanskje ikke så hensiktsmessig, men det har ikke vært farlig å ha den heller. Så har vi med oss den veldige mobiliseringen med hjertebank og tørr munn og skikkelig fysisk aktivering.

i massevis av situasjoner hvor vi egentlig ikke har bruk for det i det hele tatt. Holde foredrag for eksempel. Ja, da må man i hvert fall ikke bli tørr i munnen. Nei, men man blir jo det. Fordi at da tror systemet ditt at dette er en truende situasjon. Og det går jo også på tilhør i et sånn, her er det en stor flokk foran deg som du aldri har sett før. Og du kan risikere at de skikkelig misliker det du kommer med, ikke sant? Så det er en risikofyll situasjon å være i. Og da blir de fleste av oss stressaktiverte.

Men dette med neuroplastisitet da, er jo blitt veldig mye mer oppmerksomhet mot nå. Du skriver om det. Hva vil det si da? Er dette neuroplastisitet? Det at du endrer hjernen i løpet av livet gjennom de øyeblikkene som du former hjernen i hele tiden. Er det neuroplastisitet? Ja, det er det.

Det vil jeg jo si at det er. At du bygger og former basert på det du tenker, det du opplever, hvem du møter, hva du øver på, hva du bruker tiden din på, kanskje først og fremst hva du gjør mest av. Og så er det jo ekstremt formbart og plastisk tidlig i livet, sånn som vi sa i sted, men den formingen slutter vi jo ikke med.

Nå kommer jo vi til å huske at vi har hatt denne samtalen, og det er jo plastiske forandringer hos oss. At det ligger i en spor et minne etter det som vi har opplevd i dag. Og det gjelder jo alle typer minner og lærdom og ferdigheter som vi voksne tilegner oss, er også plastiske forandringer. Ja.

inkludert når vi klarer å endre og dreie på tankemønsterne våre og egne reaksjonsmønstre, og kanskje til og med den stressresponsen som vi snakket om nå, og du fortalte litt fra eget liv om hvordan du opplevde deg som veldig bekymret, og at det ikke er sånn nå lenger, og at det er veldig, veldig vanskelig å endre på sånne ting

Det krever neuroplastisitet da. Det er forutsetningen for at man skal kunne gjøre sånne endringer. Og da hjelper det ikke liksom. Det er bare startpunktet det da, å tenke ja, jeg har lyst til at det skal være annerledes, eller bruke viljen på det. Det går egentlig ikke. Det er sånn top-down forsøk da. Og da prøver man jo å koble på de eksekutive, fornuftige nettverkene fra pannelappen. Men det

Det funker ikke på disse automatiske reaksjonsmønsterene våre som bare går, fyker av gårdestrøm på motorveier, eller stressresponsen bare setter i gang. Som ikke går igjennom frontallappen. Nei, og du kan jo stå der foran det publikum og tenke, jeg vil ikke ha den tørre munnen nå, det hjelper jo ikke det hele tatt. Så da handler det om å leve det da. Du må gå, du må få sendt strømmen på de nettverkene du vil bygge opp,

Mange ganger, akkurat som du må øve på å gå på skøyter, hvis det er det du vil bli flink til, så må du gjøre det. Det nytter ikke å lese seg til det, det må oppleves og erfares. Og det kan jo også gjelde, det kan gjelde å stå og holde foredrag. Hvis du har gjort det 500 ganger, så blir du ikke like aktivert. For da har du lært deg selv

og kaller det underbevisstheten, at det går jo bra. Jeg overlever dette her. Og det kan gjelde i mange andre sammenhenger også, ikke minst det med verdensbilder og hvor trygt det er og hvor bekymret man blir, at man kan bygge det gjennom erfaringer som er gode. Det tror jeg går an. Og så er det sånn,

Hva kan man gjøre for å hjelpe den plasticiteten i best mulig grad? Sånn at hjernens nettverk er så formbare som mulig, og mottagelig for de erfaringene du gjør der. Og der er det også noen clues som er spennende, og det har du allerede nevnt. For du har vært inne på dette her med

med å finne ro, ikke sant? Du nevnte meditasjon, ikke det? Ja, dette er sånne grep som vi ser mer og mer at er med på

antagelig er med på å gjøre oss mer formbare, og helt konkret for disse grepene, sånn som med meditasjon, med ro, med mindfulness og så videre, så er jo det motvekten til den stressresponsen. Da det det helt konkret gjør, også med pusteteknikker, det er å dra deg ut av den fysiske mobiliseringen som en stressrespons er. Ja.

Sånn som jeg ser det, at hvis man går sånn og er påskudd og på alerten og har den hjertebanken og alt dette forårsaker seg adrenalin og kortisol som pushes ut i blodet når man kommer i den modusen der, så er det ikke noe slingringsmånd for å bygge noe nytt.

Vi har jo data på at sår for eksempel gror saktere hvis man har mye kortisol høyere nivåer av kortisol. Da skal du ikke bygge. Da er det liksom nødstilfelle. Det er fight or flight. Så jeg tror liksom

For å klare å rekonstruere, så må man kanskje litt ut av den zonen der, i hvert fall. Ja, man må ut tilbake til helingsmodus, som jeg kaller det, ikke sant? Parasympatisk modus. Yes. Og man har jo hørt om mange sånne eksempler, og vi vet jo ikke helt hva som skjer, men ved å, la oss si at man har opplevd trauma som har gjort at nervessystemet ditt er overfløyd,

overaktivert. Og det vet vi jo kan skje at det fortsetter å være aktivert når du egentlig sitter i stua di og bør være helt rolig. Og det å forme

Da minner annerledes bearbeider, minner kan gjøre at nervessystemet ditt igjen kan gå tilbake til trygghetsmodus, eller helingsmodus, for å klare å få det bedre. Jeg har hørt så mange eksempler på pasientkontoret. En som hadde slitt med voldsom eksem hele barndommen, intern.

tenst, forferdelig ubehagelig. Måtte smøre seg hele tiden med kortisonkrema. Og så fikk han oppluss under stress i voksen alder. Og så hadde han lært om dette med neuroplastisitet. Og så gikk han med en behandlere gjennom

et minne da han skulle gå igjennom det verste minnet han kunne huske på. Det var en gang når han var kjempesykt med sin eksem, og det klødde overalt, og han ble helt desperat. Han følte av å ha fanget inn i sin egen kropp, for alt klødde, alt gjorde vondt. Han klødde seg til blods, og moren som desperat prøvde å smørre han. Dette minnet var så sterkt.

Og så mens han snakket om dette med behandleren, så prøvde de på en måte å endre minnet litt. De prøvde å hjelpe ham å kjenne på at du var trygg.

Det mor de var der. Kanskje du kan se for deg at dere gjorde noe hyggelig. Kanskje du kan se for deg at du flyrte for at hun hilte deg mens det der pågikk. Så han endret på en måte følelsen han hadde rundt den opplevelsen. Og han fortalte meg at etter bare den ene terapitimen der, så slapp eksemen. Altså når han blir stresset igjen, så kommer ikke eksemen.

Det er interessant. Det er så interessant, for når han da blir stresset i voksen alder, så trykker det minnet fra barndommen. Det var kanskje da han var mest stresset som barn, var når han fikk eksem. Og så koblet hjernen på en måte som koblet på eksemen i voksen alder. Dette er så spennende. Jeg gleder meg så til vi kommer lengre i forskningen, men vi kan faktisk endre på fysiske

Ja, altså lidelse og symptomer man har i voksne alder gjennom å se på dette med hjerns flossisitet da. Ja, og dette her høres jo helt fantastisk ut, ikke sant? Det er nesten som man, i hvert fall med sånn skolemedisinske øyne, så kan man fort bli sånn, ja, men det går jo ikke an.

Ikke sant? Men dette går an, og det er så utrolig spennende, og det er så veldig stort potensiale i det som felt, tenker jeg. Og jeg sier ikke at jeg svarer på absolutt alt, men når du blir redd, og det kan du bli av et dårlig minne, eller en tanke som gjør deg utrygg, for eksempel det som du fortalte om nå, så vil det sende beskjed ned til

en struktur dypt i hjernen som heter hypotalamus, og som er i kommunikasjon med hypofysen. Dette er hormonlaboratoriene i kroppen. Her lages det stoffer som flushes ut i blodbanen og har effekt andre steder i kroppen. Når du blir redd, så produseres det hormoner der som sendes ut i blodet og ned til binyrene.

Bare tenk på den avstanden, det er mange centimeter. Men hvor fort vi får den fysiske reaksjonen på redsel, det forutsetter jo den reise av de hormonene ned til binerne, som igjen produserer først adrenalin, og så etter ganske kort tid kommer også kortisol. Disse to stoffene flushes ut i hele kroppen og gjør masse funksjon.

med en hel rekke forskjellige organsystemer, og det er jo fight or flight, som vi har vært inne på nå, at du skal gjøre deg klar til å mobilisere fysisk

som følget den retselen som du kjente på fra hjernen. Sånn at ok, det kom den vonde tanken, det vonde minnet, setter i gang en fysisk reaksjon via dette hormonsystemet her, og binerne, adrenalin, kortisol, du får hjertebanken, du får den tørre munnen, fordøyelsen blir satt litt på pause, glukose mobiliseres sånn at du får energi til musklene, luftveiene utvider seg sånn at du får oksygen masse inn,

Pupillene blir større, du blir kanskje litt rød i ansiktet, for der utvides blodårene. Det skjer masse konkrete prosesser som en reaksjon på det. Og en annen ting som også skjer, er jo at det skjer noe med immunforsvaret ditt.

som følge av kortisolet, men også av adrenalin. For å gjøre det litt ekstra komplisert, så ser det ut som om de to har litt motsatt effekt. Jeg vet ikke om jeg skal gå helt dit, men i hvert fall at det gjør noe med immunforsvaret å være i det moduset. Da kan du koble på eksemen. For det er jo...

sannsynligvis en allergisk eller en sånn autoimmunreaksjon, så det går an å trekke hele den linja her. Selv om den er litt mer innviklet enn det vi skisserte opp nå, så gir det faktisk mening. Ja, akkurat det, for immunforsvaret blir i så stor grad påskrudd av mentale ting som stemmer

og deadlines, og vi vet jo at det er intuitivt. Dette er noe våre bestemødre og åldremødre har sagt. Man får ondt i magen, så har du mye stress for tida. Vi intuitivt har koblet stress mot fysiske symptomer og reelle plager. Og nå vet vi det med forskning, men det at vi faktisk kan ta...

endre på hvordan vi reagerer på stress, og endre på minner som vi har lagret i hjernen. Og hjernen prøver jo bare å passe på oss hele tiden, men den setter oss kanskje unødvendig ofte i alarmberedskap uten at den trenger det, sånn som du sa, det er fra evolusjonen at den er der. Ja, det er veldig gamle reaksjoner som var lurt for 200 000 år siden, og kanskje litt utdatert nå, men jeg tenker sånn, det med at man av og til

sier sånn, åja, men jeg blir jo ikke syk, jeg får ikke dårlig immunforsvar når jeg er stresset, det er når jeg slapper av, eller etterpå at det kommer, og det er jo, bare ta den da, for det er jo litt spennende som faglig sett, at det ser ut som adrenalin, hvis jeg har skjønt det riktig, at det skrur det litt opp, at det kan aktivere immunforsvaret ditt, og faktisk beskytte deg mot

for kjølelser for eksempel, sånne ting. Kanskje man kunne tenke seg at det er adrenalinet som koster på en autoimmun respons også, som kan gi eksem. Nå bare synes jeg altså, men jeg tenker at det kanskje kan passe. Mens kortisolet har den motsatte effekten, og den er litt tregere. Så det er når du går inn i mer sånn, ikke det akutte

med at du er redd der og da, men mer sånn langvarig. At det blir værende, og at det har en dempende effekt på immunforsvaret. For du sa jo at han spurte på kortison, ikke sant, for å dempe det utslette. Det er den andre effekten, at det roer ned da. Sånn at hvis du går over i, hvis du er ute av det veldig akutte påskuddet stresset som du kanskje kan ha på jobb for eksempel,

og inni den halen med mer sånn langvarig kortisolaktivert stress, så mister du den beskyttende effekten som adrenalin har, mens du får den dempeffekten i stedet fra kortisol, og så blir du forsjøret. Immunforsvaret på en måte blir rett og slett mindre

aktivert med langvarig stress. Sånn jeg har forstått det, igjen med forbehold om at jeg jobber ikke inn i immunologi, men jeg synes dette er veldig interessant, og jeg prøver å forstå det, og se de sammenhengene, og tilbake til den eksemehistorien, og bestemøtet og alt mulig, at hvis du da kan gå tilbake til toppen, til hjernen, og gjøre noe med det som gjorde at du ble redd av det minnet,

så kan du kanskje bremse den stressaktiveringen før den har fått startet. Fordi det gjør det ikke så rolig lenger, det minnet der. Og måten å gjøre det på, det har du egentlig også allerede sagt, og det er jo heller ikke noe kvikk-kviks, men i teorien er det et teoretisk rammeverk, å hente det minnet frem i en kontekst som er trygg. Fordi at når vi ...

hente fram gamle minner, så gjør vi jo det via en struktur som heter hippocampus, som løfter, det er en slags pølse som ligger inne i tinninglappen i hjernen, og der ligger ikke alle minnene, men den henter det frem og viser det frem

for bevisstheten igjen, da kaller det det, og da tenker jeg igjen, ok, da kommer det inn i de eksekutive nettverkene i panelappen. Var litt på å si han og alt om min, siden det er jeg som er der. For det synes jeg er spennende. Hver gang vi gjør det, så sender vi strøm på de banene som var knyttet til det minnet. Men da kobler vi om litt samtidig. Vi

Vi henter det frem, og så kan det koble seg på noen nye ting som ikke var koblet på det minnet fra før. For eksempel at det er trygt, eller at du har hentet det frem i en annen sammenheng enn der det kom fra, at det er ikke urørt lenger. Og da kan du faktisk påvirke det. Og det er jo sånn det sniker seg en falske minner og blindpassasjerer, og plutselig kan vi bli usikre på hva vi egentlig husker som er opplevd og ikke opplevd. Det er en del av den prosessen der.

Denne annonsen er gjort i samarbeid med BookBeat. Visste du at det å lytte til historier aktiverer mange av de samme områdene i hjernen som når vi leser? Deriblandt hjernens default mode network, som vi også kan kalle hvilenettverk.

Det gir oss mindre stress og mer ro uten skjermlys. Og her kommer BookBeat inn. BookBeat er en lydbok-app med over en million bøker som du har tilgang til rett i lomma. For meg er lydbok blitt en fin måte å få plass til lesing i en travelhverdag. Jeg lytter til bøker på vei til jobb, på en rolig kveldstur eller når jeg lager middag. Boktipset mitt i dag er en bok av Tara Westover. Noe tapt og noe vunnet.

Det er en sann historie om å vokse opp uten skole, og om hvordan livserfaringer former helsa, nervesystemet vårt og selvfølelsen vårt. Hvis du vil teste BookBeat, får du 60 dager gratis med koden LEGEROMLIVE60. Eller gå til bookbeat.no-legeromlive60. Du finner også link i episodeinfo.

Det er jo også en del av hjernen kan huske feil. Ja, kan det. Man kan snike inn feil informasjon i minnenett på godt og vondt, men det kan jo kanskje i de beste tilfellene tvistes til å bli noe bra hvis man kan klare å modifisere et vanskelig minne.

til å ikke bli så råtta som det kanskje kan være hvis det ligger helt urørt, tenker jeg, sånn teoretisk basert på det jeg vet om neuroplastisitet, synapser og forbindelser. Men hva er på en måte motvekten til frykt? Det er jo kjærlighet og gode relasjoner. Det former også hjernen vår. Ja.

Hvordan? Vi vet jo for eksempel forelskelse er et vanvittig biokemisk eksperiment. Å yes, ja, det er det. Og det er også helt utrolig at den kunnskapen er også relativt ny. At det er først i ganske nylig tid at noen fant ut at man kanskje skal finne ut hva som skjer med hjernen når vi er forelsket. At ingen har lurt på det før er jo helt utrolig, for da skjer det masse forandringer i hjernevevene.

Og det å gi jo mening, altså hvis vi ikke hadde blitt forelsket så hadde vi jo ikke fått barn heller, kanskje, i hvert fall ikke like mange som det vi får, som er liksom hele forutsetningen for at menneskeheten finnes. Så det er klart at den driven er kjempesterk.

Og det ser vi også når vi begynner å skrape litt i hva som ligger til grunn for forelskelse. Og det er jo ikke så langt unna galskap, hvis man skal se sånn på det. Eller en avhengighet, kanskje. For det trigger en sånn rus, da. Eller i de samme nettverkene og strukturerne som skrus på av rusmidler og avhengighet. Nei.

Så det er ikke så vanskelig å kjenne seg enn i det. De fleste har sikkert opplevd å være forelsket, og hvor ensporet man kan bli da, og veldig opptatt av bare det, og få nærmest abstinens av å ikke få svar, eller ikke få tilbakemeldinger, eller påfyll av det dopaminen som ligger til grunn av det signalstoffet i hjernen som er i ekstra aktivitet.

under en forelskelse. Men sette spor i hjernen i lang tid etter.

Jeg tenker at det kanskje ikke gjør det nødvendigvis selve den aktiveringen der, men at det er mer en neste skritt når man lager en ekte tilknytning. For en ting er liksom den, og nå spekulerer jeg litt igjen, men den veldige rusen og den cravingen som man kan få av en sånn helt ny forelskelse, hvor du hele tiden vil ha mer påfyll av den gode følelsen.

så vil jo det etter hvert gå over i at du får oksytosinfrigjøring, som også er et hormon som er knyttet til berøring.

og kroppskontakt og nå ble jeg veldig sånn utenfra da og vitenskapelig men først dopamin og sånn jeg vil ha, jeg vil ha for det er jo det dopaminet er og så får man kanskje og da kommer oksytosine som er knyttet til berøring og fysisk kontakt og så da begynner å bygge en relasjon og en tilknytning til det andre mennesket som ligner det som man ser mellom mor og barn

et nyfødt baby og en mor og en far, da er det jo også mye oksytosinfrigjøring som gjør at man binder seg til det andre mennesket. Og det skjer også i et par, da. Dette er noen som har målt. Men hvorfor forelsker de seg over?

Ja, det tenker jeg er lurt, for det er jo ikke en veldig bærekraftig tilstand å være i, og man blir jo ofte veldig stresset da, by the way, sånn at du får skrudd på denne hjertebanken, og kanskje ikke kjenner deg sulten en gang, fordi at alt sånt, du er i stressrespons da, eller kan være. Så du er i stressrespons når du er forelsket? Ja, jeg...

tenker jo at vi er det. Ja, det er jo, der har du jo det bildet med hjerte og forelskelse med en gang, og den hjertebanken, det er jo ikke noe annet enn adrenalin. Ja, det kan jo gjøre at vi kjenner oss igjen. Ja, og det er jo, tilbake til det, så er ikke det en akutt reaksjon. Det er ikke meningen at vi skal, det er ikke bærekraftig, vi kan ikke løpe maraton i sprintfart. Så den rusen,

den blir jo nedjustert tilbake til likevekt. Og så går man kanskje mer over en ro og en trygghet som antagelig er knyttet til serotonin blant annet, som er et signalstoff i hjernen som har mange ulike effekter, men som antagelig også henger sammen med det å føle takknemlighet og trygghet og ro, mens dopamin

Dopamin, som er mer knyttet til forelskelse og går skyet opp, er tilbake til det jeg vil ha, jeg vil ha. Hva er det jeg ikke har som jeg må få gjort noe, så jeg får tak i det. Det er motivator. Så egentlig ikke noe bra tilstand å være i. For det forteller deg litt hva du mangler og hva du skal ha mer av. Men samtidig er det den veldige oppturen som dopaminet gir, og som er det rusmidler prøver å etterligne den voldsomme lykken

rett før du får det, er egentlig den høyeste toppen. Så det er derfor man kan bli irrasjonel. Å ja, ja. For at man bare vil ha det ene, det blir en avhengighet rett og slett. Alt det andre blir på en måte grått og skyggelagt, mens det er fokuset. Ja, og dette har du jo sammenlignet med hjerner som er på kokain blant annet, og sett at det ligner ganske mye da, som er interessant. Men disse fornuftige prefrontale hjernenettverkene,

kobles også ned. Så det er helt riktig at man blir litt dummere, og noen tar kanskje noen helt sprø valg, og kjøper et eller annet kjempedyrt, eller tar noen beslutninger som ikke ville gjort ellers. Så det er akkurat som om biologien vår vil lure oss litt der, sånn at vi skal gå inn i en ny relasjon, og

starte kjærlighetsforhold for barn, det er vi litt programmerte på. Men du er jo opptatt av dette med

hjernehelse og hvordan vi kan få en bedre hjernehelse, hvordan vi kan tråkke opp nye stier, få det bedre med oss selv også. Hva er det du tenker er viktig da? Hva er viktig for oss og hjernen vår? Jeg tror det må være noen grunnprinsipper helt i bunnen. Da vil jeg ha tenkt to ting. Det ene er jo

kanskje vi ønsker en hjerne som er så formbar som mulig, så mottagelig som mulig, sånn at disse synapsene og forbindelsene fra nevron til nevron danner seg lett. Det tenker jeg jo er det samme som å være litt barnslig i hjernen sin, eller den formbarheten vi hadde som barn. Går det an å gjøre noe for å

ha den i litt større grad, sånn at nettverkene er mer tryggbare, og dermed da, som følge av det, neste i det virkelige livet blir jo at man lærer lettere.

At det er lettere for å lage seg nye stier, eller at man kan endre på tankemønster som vi snakket om, eller lære ferdigheter. Og så må jo den andre biten være at når du først har bygd og lagd mange av disse forbindelsene, at du kan ta vare på dem på best mulig måte, sånn at du ikke mister dem.

Og det er jo det som skjer når vi aldres, at da vil det begynne å tynnes i rekkene, uansett da. Da mister nevronene litt tak i hverandre. Det skjer med oss alle sammen. Da får mindre synapse, altså mindre kobling. Ja, litt færre. Det blir litt tynnere i rekkene, rett og slett. Det er sånn aldres i hjernen, akkurat som huden aldres på sin måte, og håret blir gråere, og så er det sånn fra synapse til synapse da.

Ja, så da er jo liksom, ok, da har vi det grunnlaget der, og hva er det nå vi kan gjøre da, eller hva er det som er med på å bidra til det, og øke en sånn formbarhet, og ta vare på de forbindelsene som du faktisk har, og det vet vi jo litt om.

selve den formbarheten i seg selv. Nå har vi jo snakket litt om ro, ikke sant? Og vi har jo studier av eldre som begynner å få en mild kognitiv svikt som har gått gjennom mindfulness-programmer, for eksempel, og sett at, ja, da blir det faktisk litt tjukkere hjernebark i det området som heter hippocampus, og som driver med hukommelse, som vi nevnte i sted. Så det trenger

Så det trenger ikke å bli tynnere, det kan bli tjukkere også? Ja, det var målbart hos de. Det viste de med MR-bilder. Og da betyr det at da er det flere synapser, fordi at synapsene og forbindelsene ligger nettopp i hjernebarken, i det som vi kaller for grå substans. Så de som hadde vært i det mindfulness-programmet, de hadde nok rett og slett flere synapser, og vært mer formbare da, særlig i det hukommelsesområdet, sammenlignet med de som ikke hadde gjort det.

Og motsatt, hvis man lever med mye kronisk stress, så vil det krympe i hippocampus. Da blir det færre forbindelser og den tynnere hjernebark der. Så det er liksom, ok, ro og det å finne tilstedeværelse og komme ut av den veldige aktiveringen har noe å si.

Så det er viktig, det å skru, sånn som man i den mye søndagen sier, skru kokeplater helt av, for at mange av oss går med kokeplater på jenssyndrom. Det er viktig for hjernehelsen vår rett og slett å finne ro. Ja, på grunn av det jeg sa nå. Vi vet hva som faktisk skjer i hjernen på mange måter. Ja, og det som er interessant med dette her også, er jo at det er litt sånn som du sa i sted, bestemødrene våre visste jo dette.

Vi vet jo at vi trenger ro, og at det gjør oss godt. Vi har lyst til å sitte ved havet. Vi bygger hyttene våre der. Eller vi reiser til syden og passer på at det er svømmebasseng. Det er ikke nødvendigvis for at vi skal være i det hele tiden, eller det er bare så godt å se på, og ha det liksom i utsikten. Og det gir ro, ikke sant? Det har vi også forskning som viser at skog og hav er med på å roe.

stressrespons hos oss. Så det er jo ting som vi merker at gjør oss godt, men kanskje vi bare trenger å bli fortalt det da. At hvorfor

Og at vi ikke blir sånn, å det er så uproduktivt, og det er bortkastet tid og sånn, men det bygger faktisk hjernen da. Og så tenker jeg det er jo veldig nyttig å vite at det trenger ikke bare bli tynner og tynner oppi hjernen din med koblingen, du kan faktisk styrke den også sent i alder da, men det er jo veldig fascinerende. Ja, for vi slutter jo ikke å sende strøm på disse koblingene, og jo mer vi

Vi bruker dem, det er jo neste skritt, ikke sant? Jo sterkere blir de også. Så en ting er å gjøre dem mottagelige og formbare, men de må jo også tas i bruk, akkurat som muskler. Så trenger vi å sende strøm på koblingene for at de skal bli robuste, og også kanskje til og med bygge nye muskler.

Og hvordan gjør vi det? Og det gjør vi med alt vi holder på med. Så kanskje det verste man kan gjøre er å sette seg stille i et rom og bli værende der. Sette seg stille i en stol og scrolle på en iPad. Ja, ikke sant? For da får du ikke bygd. Vi bygger gjennom å bevege oss. Vi bygger gjennom å oppleve ting. Være på nye steder. Og så er det liksom...

andre mennesker da. Det står jo liksom på toppen av hjernehelselista også. Hvordan da? Fordi det er ingenting, tenker jeg, som aktiverer hjernen like bredt som det å være i en

i møte med et annet menneske. Det lyser jo opp overalt. Du må bruke veldig store deler av hjernebarken for å engasjere deg i samtale, for eksempel. Du må jo lese rommet, du må ta inn alt av sansintrykk som den andre kommer med. Du må kanskje legge en plan for hva du skal si, eller

Ikke legge en plan, sette på bremsen, sånn at du ikke avbryter. Og du må bruke bevegelse for å komme frem med det du skal si. Jeg tenker en god dialog i fysisk nærvær med et annet menneske. Du skal lese ansiktet til den andre. Sett deg i gang veldig mange hjernefunksjoner. Ja, ja.

Jeg bare tenker på hvor viktig det er for hjernehelsen jo eldre du blir. Så det å være i laget av andre folk, det aktiverer så mange deler av hjernen din, at det på en måte styrker hjernen din, rett og slett. Det gjør det, og så er det jo også en trigger for...

gode signalstoffer og det med tilhørighet at du får motvirket stressresponsen med det også fordi at det å møte andre og bli tatt imot av andre mennesker da er vi tilbake til det mest primitive med oss vi trenger å høre til vi snakket om det med foreldre og barn i sted men det gjelder voksne også i stor grad når vi blir usikre på det når vi går inn i ensomhet enten vi vil det eller ikke

så er det jo masse data på risikoen ved ensomhet, og det tror jeg er fordi at det trigger også en stress i oss. Det er farlig det, å være en person, sånn i evolusjonssammenheng igjen da, at da vil det kunne sette i gang kortisolfrigjøring, fordi vi blir utrygge på om vi hører til, og motvekten til det er jo mennesker. Andre mennesker blir sett opp

og hørt, det er jo også en sånn gjenganger, ikke sant? Jeg ønsker bare det, å bli sett, hørt og bekreftet av en annen person. Det er sånn grunnleggende ting for å ha det bra, da. Og når vi har det bra, så kommer jo det også fra hjernen. Det er jo følelser på at, åja, nå har jeg det bra, kanskje knyttet til serotonin, eller oksytosin. Og det får vi i aller størst grad fra medmenneskene våre.

Så det viktigste vi kan gjøre for vår hjernehelse er relasjonene våre, og det å være, og det handler kanskje ikke bare om alle de nære, men det å sette seg på en kafé og slå en og prate med han som sitter oppe, eller han som selger brød, eller... Ja, ja.

Ja, det er det også data på. At nære relasjoner er kjempeviktig, og det trenger ikke å være mange relasjoner som gir deg det gode du trenger, men du kan også hente disse gode effektene fra helt tilfeldige møter. Det kan du. Det var en forskningsgruppe som så på litt sånn sånn,

slo du av en prat med baristen, eller bare så du ned og betalte? Og det endret på hvordan de menneskene følte seg etterpå. Om de liksom hadde bare sagt sånn, hei, det er så hyggelig å se deg, bare sånn overfladisk. Men det gir et påfyll til oss da. Åh, det her er så viktig kunnskap. Det er så viktig at det kommer ut. Og jeg tenker også at

Veldig mange jo eldre de blir, de på en måte kapsler seg litt inni seg selv. Mange av pasientene mine sier at jeg føler ikke at jeg tåler stress på sånn måte som jeg gjorde før. Så jeg sitter for det meste hjemme slik at jeg slipper å være stresset. For jeg blir så stresset når jeg går på kjøpesenter eller når jeg møter folk jeg ikke kjenner. Men da

På en måte minsker det også toleransevinduet ditt for stress. Åh, du blir mer stressa fordi du sitter hjemme alene. Jeg tror det altså. Jeg tror det, at det stemmer.

Er det noen andre ting som du tenker er viktig å vite for å ha en god hjernehelseliv ut? Ja, det er det. Det er en stor elefant i rommet som vi ikke har nevnt ordentlig enda. Og det er jo fysisk aktivitet. Vi har vel kanskje nevnt det. Men det å bruke kroppen, være i bevegelse. Ja, vi har jo sagt det. Hvor mye...

av hjernen du må sette i gang for å få slått på de bevegelsene. Men nå er det jo litt ny forskning som er veldig spennende, som ser ut som om fysisk aktivitet i seg selv frigjør noen stoffer, eller øker nivået av noen stoffer, som igjen virker beskyttende på forbindelsene i hjernen. Og det er ganske spennende. Hvordan da? Ja, det ser ut som om når man trener litt hardt,

eller blir sliten, men dette er forskning som er litt i startgropa, at da øker nivåen, eller sirkulasjonen av noen bestemte stoffer, blant annet noe som heter BDNF, så har vi sagt det, Brain Derived Neurotropic Factor. Det ligger jo litt i ordet at det er sånn neurotrofisk, at det skal bygges opp nå. Og det vet vi at det er en synapsebeskyttende,

stoff da at det den gjør i hjernen er å bygge og beskytte forbindelser fra nevron til nevron og da tenker jeg, er ikke veien så veldig lang til å liksom trekke lage den hypotesen at det å trene frigjør mer av det stoffet som igjen er med på å beskytte hjernen, som igjen gjør at hjernen fungerer bedre og hele den rekka der er jeg litt usikker på om vi har sånn helt

tegnet at noe forskning, men det jobbes med det. Men det vi vet er jo at de som har trent mye og vært fysisk aktive og fortsetter å være det i voksen alder, har mye lavere risiko for å få demens, for eksempel. Så det vet vi jo. Og det er så artig for at et par forskere, Attefe Tarri og Ulrik Vissløp ved NTNU, de fortalte meg også at en helt ny studie viser at selv om du har vært

i veldig dårlig form hele ditt liv og begynne å trene i godt voksen alder, så kunne det ha nesten like beskyttelseffekt mot dem som om du hadde vært trent hele livet. Så lenge du trener her og nå,

Ja, og det er kjempespennende, og det arbeidet de gjør er jo å stå helt i spydspiss, som jeg har forstått det, på dette feltet. Det skjer i Norge. Det er kjempekult! Men det gir jo mening, sånn teoretisk rammeverk, for at dette er ferskvare. Hvis det er sånn at det frigjøres et stoff som virker synapsebeskyttende når man er fysisk aktiv, så hjelper det jo ikke at du holdt på med det når du var 22.

Da er det jo her og nå. Det er nå du trenger det stoffet. Så det er bare å begynne å gå. Så det er bare å komme seg opp av sofaen, og særlig hvis man er blitt pensjonist, da er det veldig, vi vet at man er mindre og mindre i aktivitet jo eldre man blir. Men da er det

desto viktigere at du får bevegd deg hver dag. Desto viktigere! Så vi må kanskje bort fra den, og kanskje det var litt sånn i gamle dager, at nå er jeg gjort mitt, nå skal jeg slappe av, nå skal jeg nyte å slappe av, på en måte. Men da tror jeg virkelig, og jeg tror det er bevist, at da vil man få et brattere fall i funksjon og helse, enn hvis man holder seg aktiv, engasjert og involvert. Ja, og så ta

så tar vi deg den kaffekoppen i en termos, og så banker du på hos naboen og får de og meg ut. Da får du både relasjoner og bevegelse. Ja, det er kanskje det beste man kan gjøre. Hva annet vet man? Har maten vi spiser noe av seg? Ja, det er klart det har noe å si. Det er også et veldig stort felt som beveger seg litt på siden av det som vi har snakket om nå. Sånn som jeg tenker på mat og...

og hjernehelse, så er det to ting jeg tenker på. Og det ene er jo blodårehelse. At vi vil helst ikke ha hjerneslag. Det er jo økende forekomster med økende alder. Det er mange av oss som får det, eller som kommer til å få det. Og det er jo at det blir ikke blodårehelse

ikke blodet kommer frem dit det skal i hjernevevet, og da vil jo de cellene og synapsene dø som ikke fikk blod. Så det er litt sånn katastrofe, det er en katastrofe egentlig, der det skjer da. Og så kan det jo være et stort område, hvis det er en stor blodåre som går tett, eller som sprekker også, for da blør det ut, og så kommer jo blodet heller ikke frem dit det skulle. Ja.

eller det kan være en liten blod, eller sånn at det er bare en liten zone som visner, og da vil jo ikke konsekvensen bli så stor i funksjon. Men mat har noe å si for blodrehelse på akkurat samme måte som det har i hjertet, for å ikke lage opphov

av kolesterol blant annet, på innsiden av blodåren. Dette er heller ikke mitt spesialfelt, men det gir jo mening. At kostholdet har noe å si for at vi ikke skal få blodpropper. Det er viktig. Og da gjelder det jo de samme rådene som gjelder for hjertehelse og å forebygge hjerteinfarkt. Og så er det en annen ting, og det er at det er mange stoffer i kroppen og hjernen

som vi skal lage og som vi trenger for at funksjonen skal være god. Og noen av de stoffene er jo avhengig av ting som vi ikke kan lage selv, men som vi må få tilført via maten. Essentielle aminosyrer, for eksempel, og omega-3, altså noen fettstoffer. Ja.

Så proteiner og fett. Ja. Og igjen altså, her kan jeg sikkert bli arrestert for at det kan finnes folk som kan kjempegodt. Nå sier jeg bare hvordan jeg tenker på det. Mm.

Og det må ha nok byggestoffer, slik at du får laget det du trenger. At det ikke blir for lite, er det jeg tenker da. I nettopp. Fordi sånn som jeg ser på det, så er jeg litt usikker på om det blir så fryktelig mye bedre om du har alt for mye. Hvis du har bygd ferdig byggverket ditt, så spiller det ingen rolle om du har en kjempestor haug med planker til overs. Det kan til og med hende at det bare blir i veien og virker mot sin hensikt. Men du må passe på at det blir nok av de

essensielle næringsstoffene, slik at du ikke får en mangel. For da kan det bli et problem. Nettopp, og de får man jo gjennom råvarene vi spiser. Ja. Hvin, hele mat. Ja, variert, ikke sant? Men med den ultraprosesserte maten vi spiser nå, 50% av det vi kjøper i butikken er ultraprosessert, så får vi mangler. Altså, vi vet det skjer. Vi får ikke nok av de byggepåsene.

ikke klossene hvis vi spiser for mye av den ultraprosesserte maten, til å lage de signalstoffene, for eksempel serotonin kanskje, for glede. Vi trenger bygge klosser for alle disse prosessene. Så det er først, ja, maten er jeg så glad for at du har sett litt fokus på det. Vi må ha de byggesteinene, men så i passe mengder da, ikke sant? Så det er jo likevektig balanse med det også, som med alt annet. At det

Alt, alt for mye er heller ikke løsningen. Ja, for vi trenger forskjellige typer byggekloss, og derfor er det så viktig med det. Mange polder kan man spise. Ja. Ja. Ja.

Å, det har vært så interessant å snakke med deg, Martha. Men er det noe du har lyst til å si inn på slutten også, som du tenker at du har lyst til å få fram her på kampen? Ja, gå og ringe på oss naboen, kanskje? Det er det vi sa. Nei, jeg tenker sånn bare at vi må være sammen med hverandre, virkelig. Det er det beste vi kan gjøre for...

hele systemets helse og inkludert hjernen som selvfølgelig er det viktigste det er å være sett av tid og rom til andre mennesker i livet sitt prioritere det overalt nesten det å være i laget folk og jeg kjenner jo det selv hvis jeg har en litt dårlig dag og

smiler og sier hei til noen jeg møter, så ser jeg at de smiler, så blir jeg automatisk bedre mør. Man kan endre hele dagen sin ved å være med andre. Så det har vært skikkelig, skikkelig interessant å snakke med deg, Morte. Hva tenker du at, hva har du lyst til at leseren skal si til gjennom etter å lese boka di? Håp.

og tenke at det går an å endre på ting at løpet ikke er kjørt ja, det er så kult

Hvor kan vi ne litte av nå, Væk? Jeg har en Instagram-konto. De heter Marte Roa Syvertsen. Så det er nok den enkleste veien inn. Ok, og boka kan du finne i alle bokhandlere. Den heter Gjern en biografi. Veldig spennende. Og til deg som lyttet til episoden og tenker «Åh, dette!»

følte jeg var kunnskap som jeg veldig gjerne vil gi min far eller noen andre som du tenker har veldig godt av å tenke på hjernehelsen sin, så del den det som vi får utenboer kunnskapen. Og med når dere på Dr. Anette Dragland på Instagram og på min nettside Anette Dragland. Og hvis du synes at denne podcasten er til nytte og at den gir deg noe, så gjerne gi en liten tommel opp eller like på der du lytter til podcasta. Og med det så sier vi

Tusen takk for i dag. Ha det godt!

Similar

3/20/2025

Biohacking Girls

263. Hjernen: Fra begynnelse til llutt – med lege Marte Roa Syvertsen

I dag har vi en spennende og innsiktsfull reise gjennom hjernens fascinerende livshistorie, i samtale med Marte Roa Syvertsen – lege, forsker og forfatter av Hjernen: En Biografi. I denne episoden tar Marte oss med på en oppdagelsesferd som strekker seg fra hjernens første skritt i menneskets liv til de mystiske prosessene som skjer i hjernen når vi blir eldre eller møter sykdom. Hvordan kan vi påvirke hjernens utvikling og beskytte den gjennom livet? Hva skjer når sykdom rammer, og hvordan kan vi reparere eller reversere skader i hjernen?Marte dykker ned i temaer som nevroplastisitet, synapser, og hvordan sansene våre former vår opplevelse av verden. Hva er egentlig de mekanismene som styrer læring, hukommelse og tilknytning? Hvordan påvirker stress, søvn, fysisk aktivitet og skjermbruk hjernens helse, og hva skjer med hjernen når vi opplever sterke følelser som kjærlighet eller konflikt?Vi utforsker også hjernens utrolig plastiske natur, og hvordan den er mest formbar i barndommen og ungdomsårene – men kan vi fortsatt styrke og endre hjernen som voksne? Er det mulig å reversere de naturlige aldringsprosessene, eller er det håp for de som begynner å merke effektene av hukommelsestap og mental slitasje?Gjennom samtalen deler Marte også sine personlige erfaringer, blant annet om hvordan hun selv opplevde tap av syn på ett øye som barn, og hvordan det påvirket hennes forståelse av hjernens evne til å tilpasse seg og reparere seg selv.I tillegg tar vi opp de store spørsmålene: Hva skjer med hjernen når vi dør? Hvorfor har vi ikke forsket mer på døden, og hva er egentlig nær-døden-opplevelser?Bli med på denne dyptgående samtalen som gir deg en ny forståelse av hvordan hjernen fungerer, og hvordan vi kan bruke kunnskapen om hjernen til å leve et sunnere og mer bevisst liv gjennom hele vårt liv.Du finner Marte her: @marte_roa_syvertsenKjøp boken her: https://bok.norli.no/hjernenTakk til våre samarbeidspartnere:Osloskinlab.no: rabattkode: bio60gave I marsSkinome.com: BIOHACKINGGIRLS20 i marsBiohacking Weekend: https://kongresspartner.no/no/biohacking-weekend-2025Her kan du forhåndsbestille Biohacking Girls BokBIOHACKING: https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/biohacking-9788205611474- Biohacking Weekend 2025: Kjøp billetter: (https://kongresspartner.no/no/biohacking-weekend-2025)Redigert av Mic Drop Media

6/11/2024

Leger om livet

#156. Å leve fullt ut. Med Anniken Binz.

Anniken Binz er mentaltrener og endringsnerd med et høyt ønske om at vi alle skal få mest mulig ut av livet. I ukens episode dykker vi inn i tema som automatiske mønstre vi går inn i, barnehjerner som lagrer informasjon for voksenlivet, hvordan vi kan leve et liv med varig glede og motivasjon og hvordan vi kan nå målene vi drømmer om. For mer fra Anniken Binz: https://www.instagram.com/annikenbinz/https://www.annikenbinz.com/hjemBoken Finn din superkraftØnsker deg en fin uke!AnnetteFølg meg på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

1/25/2025

Helsetipspodden

89. Hvordan traumer påvirker nervesystemet vårt. Dype spor, bryte fastlåste mønstre, regulering og trygghet. Gjest: Pernille Wabakken

Gjest: Pernille Wabakken - traumebehandler, massasjeterapeut, yogainstruktør og pusteveileder. I denne episoden utforsker vi hvordan traumer – både store og små – kan prege kroppen og sinnet, og hvordan disse opplevelsene setter spor i nervesystemet vårt. Pernille Wabakken er sertifisert somatic experiencing-praktiker og medgrunnlegger av Kraftklinikken i Stavanger. Pernille deler sin innsikt i hvordan vi kan hjelpe nervesystemet tilbake i balanse ved hjelp av metoder som somatic experiencing, kroppsbehandling og nevroplastisitet. Vi snakker om hvordan traumer kan bearbeides for å skape helbredelse og bedre helse. Bli med på en spennende og lærerik samtale om traumer og nervesystemet. Stikkord for episoden: Traumer, overlevelsesrespons, mobilisering, nervesystemet, overlevelse, triggere, glimmere, følelser, atferdsmønster, eksponeringsterapi, stress, regulering, trygghet, mobbing, drukning, omsorg, tenknikker, stresstester, moro-refleksen, sanseapparat, bilder, kommunikasjon, miljø, hjertemeditasjon, natur, barnedelene og lek. Du finner Pernille her: Du finner Annette her: * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell Takk for at DU lytter til Helsetipspodden! Jeg blir takknemlig om du gir en god omtale i din podcastapp og deler episoden. Ønsker du å automatisk få de nyeste episodene av Helsetipspodden? Trykk abonner. Reklame/rabatt: Rabattkode 'helsetipspodden' på rødlysterapiapparatet Rabattkode 'Nervus' i helsekostbutikken

1/18/2025

Helsetipspodden

88. Hjernens superkraft: Slik forandrer du livet ditt med nevroplastisitet Gjest: Marte Roa Syversten

Gjest: Marte Roa Syvertsen Marte er lege, forfatter og forsker med doktorgrad i nevrologi. Hun har over ti års erfaring med å forske på hjerneutvikling og ungdomshjernens særegenheter, og hun deler verdifulle innsikter om både styrkene og sårbarhetene ved hjernen vår. Marte har tidligere skrevet bøkene Menneskehjernen og Ungdomshjernen, og til våren gir hun ut en ny bok om nevroplastisitet og endring. Heldigvis trengte vi ikke å vente helt til våren for å lære mer om dette spennende temaet! Sammen dykker vi ned i hva nevroplastisitet egentlig er, hvordan hjernen vår kan lære, tilpasse seg og utvikle seg, og hvorfor dette er avgjørende for vår helse og livskvalitet. Du får blant annet høre om dette i episoden: Hva nevroplastisitet er og hvordan hjernen forandrer seg. Hvordan gener, DNA, atferd og biologi påvirker oss. Hvorfor repetisjon er nøkkelen til endring og læring. Hvordan relasjoner, opplevelser og fysisk aktivitet påvirker hjernens helse og utvikling. Søvnens betydning for synapsedannelser og hukommelse. Hvordan stress kan påvirke hjernen negativt Konkret hvilke faktorer som er viktigst for nevroplastisitet og god hjernehelse: relasjoner, aktivitet, kosthold, søvn og ikke være for mye stressaktivert Marte forklarer også hvorfor hjernen er innstilt på tilhørighet og hvordan vi kan bruke kunnskapen om nevroplastisitet til å skape positive endringer i livene våre. Du finner Marte her: martesyvertsen.no instagram.com/marte_roa_syvertsen Du finner Annette her: Nervusklinikken instagram.com/annette_loeno instagram.com/helstipspodden Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand, ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Takk for at du lytter til Helsetipspodden! Vil du hjelpe oss med å spre denne kunnskapen? Gi oss en god vurdering i din podcastapp, og del episoden med venner og familie på sosiale medier. Reklame og rabattkoder: Rabattkode 'helsetipspodden' på rødlysterapiapparatet Flexbeam Rabattkode' nervus' i helsekostbutikken Superstate Ta vare på hjernen din! 🧠✨

7/22/2025

Leger om livet

#211. Hvordan vi kan jobbe på lag med egne følelser – mindfulness for offerrollen, sjalusi og bedre livskvalitet. Med mindfulness instruktør Marianne Magelssen.

Hva skjer når sorg, sinne og sjalusi får sette seg fast i kroppen? Og hva kan vi gjøre for å løsne på det?I denne episoden møter jeg Marianne Magelssen, hun er sykepleier, coach, mindfulness-instruktør og forfatter av blant annet boken Kjære Gud, kommer du snart? Det er så rotete her. En bok som viser hvor kraftfullt det kan være å ta ansvar for egne følelser.Marianne deler sin reise ut av offerrollen og hvordan hun utviklet Flyt-metoden, en konkret og praktisk metode med fem verktøy som kan hjelpe oss å skape endring, redusere stress og få det bedre. Vi snakker blant annet om hvorfor det å gjespe er en av de beste pusteøvelsene som finnes, hvorfor aksept er nøkkelen til frihetsfølelse og hvorfor det å snakke sant er viktig for helsa vår.For mer fra Marianne:instagram.com/mariannemagelssenmariannemagelssen.nopodcasten pust for livetØnsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

6/17/2023

Helsetipspodden

17. HJERNEN. Funksjon, utvikling og hva som gir deg god hjernehelse. Gjest: Marte Roa Syversen

Episodens gjest er Marte Roa Syversen. Hun er lege med doktorgrad i nevrologi og forfatter av bøkene Menneskehjernen og Ungdomshjernen. Du får blant annet høre om hjernens funksjon og utvikling, hva som er viktig for at hjernen skal fungere godt, hvordan stress påvirker hjernen, hvilket kosthold som er viktig, hvordan sosiale relasjoner spiller inn og hva som skal til for å ha en god hjernehelse. Marte deler sine 3 beste helsetips på slutten av episoden. Marte finner du her: www.instagram.com/marte_roa_syversen Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno For bestilling av behandling hos Annette: www.nervusklinikken.no Annonsør: Annette har fått gleden av å tilby 30 dagers GRATIS lytting i lydbokappen Storytel. Ingen bindingstid. Over 500 000 lyd- og ebøker i alle sjangre for alle aldre. Innen helse anbefaler Annette bøkene Ungdomskilden og Pust av Audun Myskja. Trykk her for gratis lytt. * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell ved en medisinsk tilstand.

4/29/2025

Leger om livet

#198. Traumer og hvordan hele. Med psykologspesialist Karen Kollien Nygaard.

I denne episoden har jeg besøk av psykologspesialist og yoga- og mindfulnesslærer Karen Kollien Nygaard. Hun har lang erfaring med å jobbe med traumer, og kombinerer moderne psykologi med kroppslige og helhetlige tilnærminger i sitt arbeid. Vi snakker om hva traumer egentlig er – ikke bare de store og akutte, men også de mer diffuse og langvarige belastningene som mange bærer på uten å være klar over det. Vi er innom blant annet: Hva er traumer?Hvorfor traumer ofte er mer utbredt enn vi tror Hvordan traumer kan påvirke både kroppen og sinnet Hvorfor kroppen ikke alltid registrerer at faren er over Hvordan vi kan hele fra traumer og langvarig stressbelastning Hva TRE og somatic experience er, og hvordan det kan hjelpe Hennes tre viktigste råd til deg som lytter.For mer fra Karen Kollien Nygaard: https://kolliennygaard.no/Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

8/7/2023

Biohacking Girls

156. HJERNEHELSE: Marte Roa Syvertsen

I dag er vi så heldige å ha med oss lege Marte Roa Syvertsen. Hun er lege med doktorgrad i nevrologi og forfatter av bøkene: Menneskehjernen - farlig og fantastisk og Ungdomshjernen - vill og visjonær. Hun jobber til daglig på Drammen sykehus, hun holder også foredrag om hjernen. Vi er enige med Marte i at alle burde være mer interessert i hjernen, det er den som gjør oss til den vi er. Vi går inn på hvordan hjernen arbeider og hva den består av? Hva er de viktigste bestandene i hjernen? Det er mye ny forskning på feltet så nå vet vi mer om hjernen og hvordan den virker enn vi gjorde før. Hvordan virker nevronene når det kommer til tanker, følelser og handling? Det er fremdeles mye igjen å oppdage når det gjelder hjernen. Hva betyr det at hjernen er plastisk? Hva med ungdomshjernen, hvordan endrer deg seg? Når er hjernen ferdig utviklet? Vi har stor påvirkning på hjernens utvikling. Marte forklarer oss om de forskjellige delene av hjernen? Hva skjer i de forskjellige? Vi fordyper oss litt i de eksekutive funksjonene i hjernen? Vi lurer på om det er forskjell på hjerne hos menn og kvinner? Gutter og jenter? og hvordan påvirker testosteronet hjernen vår? Hvordan står det til med den moderne hjernen som møter inntrykk den ikke var skapt for med TV-skjermer, lys og inntrykk 24/7? Hva skjer med oppmerksomheten vår? Greier vi å holde fokus? Hvordan lærer vi ny informasjon om vi blir forstyrret hele tiden? Vi er egentlig flokkdyr, hvordan påvirker den moderne kommunikasjonen gjennom skjerm hjernen vår? Synapser, vi blir gode på det vi gjør mye av. Hva skjer med synapsene når vi blir gamle? Kan man lage nye synapser når man bil gammel? Vi som liker rutiner må vi røske opp i disse? Når vi har selvkritiske tanker hva skjer da? Hva med disse traumene som kan ligge latente? Marte har tenkt mye på dette med å være i stress modus hele tiden, både små og store stressfaktorer. BIOHACKING: Vi spør hva Marte syntes om Blueblocking glasses? Hvordan påvirker det blå lyset hjernen vår. Vi avslutter med at Marte forklarer en del begreper for oss og hva hjernen trenger av næring. Her finner du Marte Roa Syvertsen: https://www.facebook.com/Menneskehjernen/ https://www.instagram.com/p/CjVIbojK-WL/ Du finner bøkene Ungdomshjernen og Menneskehjernen i bokhandelen eller på nett. https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/ungdomshjernen-9788234705304?gclid=EAIaIQobChMIr6HTw_TFgAMVxOpRCh03AgbyEAAYASAAEgIiz_D_BwEhttps://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/menneskehjernen-9788284192321