‹ Back to podcasts ‹ Leger om livet

3/24/2026

#248. Kan nevrovitenskap være nøkkelen til bedring for langvarige helseplager? Med lege Cathrine Abrahamsen.

Leger om livet diskuterer hvordan nevrovitenskap og mind-body-prinsipper kan hjelpe med langvarige helseplager uten medisinsk forklaring. Lege Cathrine Abrahamsen presenterer sitt samtaleverktøy, ISIT, som gir pasienter fysiologiske forklaringer, setter dem i stand til å endre adferd, og forbedrer funksjon og livskvalitet. Studien hennes viste betydelig bedring for 3 av 4 pasienter.

01:53

Vi diskuterer hvordan langvarig belastning påvirker kroppen, og betydningen av å forstå sammenhengen mellom stress og fysiske symptomer.

07:03

Legen Cathrine Abramsen deler sin reise fra fastlege til forsker, med fokus på innovative verktøy for å hjelpe pasienter med langvarige plager.

13:28

Legens erfaring fremhever behovet for en empatisk tilnærming til pasienter som opplever langvarige, uforklarlige symptomer.

18:26

Legen diskuterer viktigheten av å forstå pasientens livshistorie for å forklare og håndtere deres helseproblemer.

29:01

Podcasten diskuterer hvordan immunforsvarets reaksjoner påvirker pasienters helse og livskvalitet, samt samfunnets innvirkning på stress og arbeidsliv.

Transcript

Mentioned in the episode

Anette Dragland

Vert for podcasten 'Leger om livet' og utdannet lege.

Cathrine Abrahamsen

Gjest i episoden, spesialist i allmennmedisin, har doktorgrad og har utviklet samtaleverktøyet ISIT.

Leger om livet

Navnet på podcasten hvor episoden finner sted.

Nevrovitenskap

Fagfeltet som studerer nervesystemet og hjernen. Nøkkelen til å forstå og behandle langvarige helseplager.

Mind-body-prinsipper

Prinsipper som anerkjenner sammenhengen mellom sinn og kropp. Brukes i behandling av helseplager.

Diagnose ukjent

Bok skrevet av Cathrine Abrahamsen, som beskriver samtaleverktøyet ISIT og den nye forståelsen av helse.

ISIT

Samtaleverktøy basert på nevrovitenskap og mind-body-prinsipper, utviklet av Cathrine Abrahamsen for allmennpraksis.

Smerter

Et av de langvarige fysiske symptomene pasienter opplever, ofte uten tydelig medisinsk forklaring.

Fatigue

Et av de langvarige fysiske symptomene pasienter opplever, ofte uten tydelig medisinsk forklaring.

Hjernetåke

Et av de langvarige fysiske symptomene pasienter opplever, ofte uten tydelig medisinsk forklaring.

Hjertebank

Et av de langvarige fysiske symptomene pasienter opplever, ofte uten tydelig medisinsk forklaring.

Mageplager

Et av de langvarige fysiske symptomene pasienter opplever, ofte uten tydelig medisinsk forklaring.

Stress

En livsbelastning som kan aktivere kroppens stressresponser og føre til langvarige helseplager.

Nervesystemet

Kroppens kontrolltårn, aktiverer stressresponser og spiller en stor rolle i symptomoppfattelse.

Hormonsystemet

Aktiveres ved langvarig stress, noe som kan føre til ubalanse i kroppen og ulike symptomer.

Immunforsvaret

Aktiveres ved langvarig stress, kan over tid bidra til symptomer som influensafølelse og betennelse.

Allostase

Etablert stressteori som beskriver hvordan kroppen opprettholder fleksibel balanse og reagerer på belastning.

Kortisol

Stresshormon. Forhøyede nivåer er målt i studier knyttet til langvarig stress og helseplager.

Telomerer

Endestykker på kromosomer som beskytter mot celleskade. Forkortning kan indikere celleskade fra livsbelastninger.

DNA

Kroppens arvemateriale. Livsbelastninger kan påvirke genmaterialet, inkludert telomerenes lengde.

Kognitiv adferdsterapi

Terapiform som har vist effekt på langvarige plager, men var vanskelig å implementere i allmennpraksis.

Haraldsplass Diakonale Sykehus

Sykehus nevnt i sammenheng med nye behandlingsformer for kroniske smerter (korrigert fra 'Haralds sytepallene').

Silje-Andresen

Nevnt som en av personene bak nye behandlingsformer for kroniske smerter.

Remy

Nevnt som en av personene bak nye behandlingsformer for kroniske smerter.

Andreas Pahle

Nevnt som en av personene bak nye behandlingsformer for kroniske smerter.

Placebo

Fenomen der forventning om bedring kan føre til faktisk fysiologisk forbedring av helsen.

Nocebo

Motsatt av placebo, der negative forventninger kan føre til forverring av symptomer.

Cognitive Activation Theory of Stress

Stress-teori utviklet av norske forskere, som forklarer hvordan hjernen bestemmer om stress er sunt eller usunt.

Harald Eia

Kjent norsk komiker, nevnt i forbindelse med begrepet 'humorglede' og ulike former for humor.

Nevroplastisitet

Hjernens evne til å endre og omorganisere seg. Sentralt for å skape nye spor og forbedre helsen.

Participants

Vert

Anette Dragland

Gjest

Cathrine Abrahamsen

Points

Selv om ikke blodprøvene eller røntgen eller andre prøver viser noe galt, så betyr jo ikke det at det ikke er noe.

Et sentralt poeng som utfordrer den tradisjonelle medisinske tankegangen når pasienter opplever symptomer uten tydelig årsak.

Hvis disse stressresponsene ikke skrur seg igjen, hvis det bare får gå som en tørketrommel som aldri blir ferdig, så blir det på en måte ubalanse i kroppen, og da får vi alle disse symptomene.

En levende metafor som forklarer hvordan kronisk stress kan føre til vedvarende fysiske plager.

Det der uttrykket om at hun ble ti år eldre på et år, det er egentlig sant hvis man tenker fysisk sett.

Knytter et folkelig uttrykk til biologisk virkelighet, med referanse til telomerer og celleskade under langvarig belastning.

Det å bli sett ned på, eller stigmatisert, det er skikkelig helseskadelig.

Understreker den alvorlige negative effekten av å avvise eller undervurdere en pasients opplevde plager.

Du kan jo fint ha smerter uten at det er en skade i kroppen.

En viktig innsikt fra nevrovitenskapen som skiller smerteopplevelse fra direkte vevsskade.

Det å ta en livshistorie av folk er like viktig [som blodprøver og blodtrykk].

Fremhever verdien av en helhetlig tilnærming i allmennmedisin, der pasientens livshistorie er en avgjørende del av utredningen.

Jo mer hjernetåke vi har, hvis vi er overbelastet, eller aktiverte... så klarer vi ikke å sortere problemene. Da på en måte bare går vi i en spinn og kan ha vanskelig for å si nei også.

Beskriver hvordan kognitiv funksjon svekkes under stress, noe som gjør det vanskelig å ta gode beslutninger og sette grenser.

Laughter is carbonated holiness.

Et vakkert sitat som fremhever humorens betydning som en reparerende kraft i livet.

Symptomer er ikke innbilning, at det er en forklaring, og at det er mulig å få hjelp. Og det er fullt mulig å bli helt bra.

En oppsummerende og håpefull melding som gir anerkjennelse til pasienters opplevelser og viser vei mot bedring.

Claims

Når fastleger bruker ISIT, ble 3 av 4 pasienter bedre; de fikk mindre symptomer, bedre funksjon og bedre livskvalitet, sammenlignet med 38% av de som fikk vanlig behandling.

Dette er et betydelig forskningsresultat som viser den konkrete effekten av ISIT-verktøyet i allmennpraksis.

Arbeid er litt motgift mot først og fremst også fattigdom faktisk. Det å ha noe å leve av. Også motgift mot utenforskap.

Utvider forståelsen av arbeidets rolle til å omfatte mer enn bare økonomisk bidrag, og fremhever dets sosiale og helsemessige fordeler.

Jeg har enda til gode å møte en person som ikke vil være ute i jobb. De færreste vil det. De vil bare være friske.

Utfordrer negative stereotypier rundt sykemelding og understreker at de fleste ønsker å være friske og i arbeid.

Menn som har blitt utsatt for overgrep som barn hadde 50% større risiko for å få hjerteinfarkt selv om man hadde tatt og sett på alle andre faktorer som kan spille inn.

En slående statistikk som illustrerer de alvorlige og langvarige fysiologiske konsekvensene av barndomstraumer.

Fire minutter om dagen kan ha enormt mye å si, med tanke på trening.

En oppmuntrende påstand basert på forskning, som senker terskelen for å starte eller opprettholde fysisk aktivitet.

Forventninger er viktigere enn symptomer for å faktisk klare å komme tilbake til arbeid.

Fremhever tankens kraft og betydningen av 'mindset' i rehabilitering og tilbakevending til arbeid, som et mer avgjørende element enn de faktiske symptomene.

Bare det å ha et mindset at jeg er trent nok ved å gå tur... De [hotelansatte som trodde de trente] fikk mer muskulatur, mer energi, ble slankere og fikk mer muskler.

Et kraftfullt eksempel fra forskning (placeboeffekten) som viser hvordan tro og forventning alene kan føre til målbare fysiologiske endringer i kroppen.

Similar

Loading

Musikk Musikk

Hjertelig velkommen til podkassen Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, er utdannet lege og har laget denne podkassen for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Min gjest i dag er jo Cathrine Abrahamsen. Hun er spesialist i allmenn medisin, har en doktorgrad og har utviklet i sitt et samtaleverktøy basert på nyere nevrovitenskap og mind-body-prinsipper.

Som hun også har skrevet om i boka Diagnose ukjent. I denne samtalen skal vi snakke om hva vi kan gjøre når prøvene er normal, men kroppen ikke fungerer. Når man for eksempel har smerter, fatig, jerntåke, hjertebank eller mageplager, men ingen tydelig forklaring. Vi skal også snakke om stress, om symptomer som setter seg i kroppen og muk.

om hvordan vi kan forstå sammenhengen mellom nervesystem, livsbelastninger og fysiske plager. Herre min som jeg gleder meg. Hjertelig velkommen, Cathrine. Tusen takk. Veldig stolt å være her. Altså, nå sa vi flere begreper her. Jeg tror vi må bare dykke rett inn i det. Neurovitenskap, mind-body-prinsipper. Hva er dette da?

Ja, det er jo litt sånn at når pasienter kommer til meg på kontoret, så kommer de med symptomer. Det er jo det de kommer med. Hjerner som du nevnte, vondt i magen, utmattelse, smerter, og veldig ofte hjernetåke. At de føler at nå klarer de ikke å tenke klart lenger, nå oppleves alt like viktig, og da må ofte noe ut på en eller annen måte. Og så er det jo det der å prøve å gi en forklaring på mange av de symptomene de har da.

Vi tar jo ofte blodprøver og gjør en undersøkelse og finner ut at det ikke er noe alvorlig galt. Det er jo det første som må gjøres. Men så er det sånn at selv om ikke blodprøvene eller rønken eller andre prøver viser noe gærent, så betyr jo ikke det at det ikke er noe.

Og det strevde jeg veldig med. Hvordan skulle jeg på en måte klare å gi en forklaring? Veldig ofte så opplevde jeg at pasientene var veldig opptatt av å fortelle meg at det er ikke fordi jeg er stresset, det er ikke psykisk, det er fysiske plager. Og jeg strevde så mye å kunne finne gode ord, og det synes jeg var vanskelig.

Så jeg tenkte, jeg må lage en plansje. Jeg må lage en figur. Jeg må lage noe vi kan se på sammen, slik at det ikke blir noen misforståelser. Ja. For dette er jo reelle fysiske plager. Det er reelle fysiske plager, som smerter, utmattelse, altså virkelig reelle fysiske plager.

Så da, ved hjelp av både modernes stress-teorier og hvordan hjernens rolle i symptomer, altså de 10-15 siste årene, så har det skjedd utrolig mye mer kunnskap om hvordan vi nå forstår helse. Så basert på disse teoriene, så brukte jeg ganske mye tid på å lage en slags forklaringsmodell, som ble faktisk en plansje,

som ligger på kontoret i laminert form. Så den er helt konkret. Den vil jeg ha! Ja, den skal du få! Det burde jeg ha tatt med til deg. Jeg glemte den faktisk. Jeg skal ta den med en gang til deg. Men det gjør at det skaper et sånt samarbeid, for da kan vi se på den sammen.

Og så kan jeg fortelle pasienten at når det er langvarig belastning, så skiller ikke hjernen på om det er såkalt fysisk eller såkalt psykisk. La oss si at det er sykdom, eller det kan være livsbelastninger som stress, eller traumer, eller amaksfølelse, følelsen av ikke å ha kontroll i livet. Når den på en måte går over tid, så tenker hjernen på

Det trigger hjernen da. Her må jeg følge meg, her er noe som skjer. Og når hjernen på en måte blir på vakt, hjernen skal jo på en måte beskytte oss. Det er jo fyrt oppå å si kontrolltårnet vårt. Og da setter liksom hjernen i gang å aktivere kroppens stressresponser med nervesystemet, med hormonsystemet, med immunforsvaret. Og dette er jo egentlig ment å skulle beskytte oss. Altså det er jo på en måte reservekapasiteten vår.

som gjør at vi har kreftere ekstra traveperoder av livet. Men hvis disse stressresponsene ikke skrur seg igjen, hvis det bare får gå som en tørketrommel som aldri blir ferdig, så blir det på en måte ubalanse i kroppen, og da får vi alle disse symptomene.

da blir egentlig de mekanismene kroppen har som skal på en måte hjelpe oss og beskytte oss, de blir i stedet faktisk skadelige. Ja, tenk deg. Kroppen sier fra, sannsynligvis over lang, lang tid, ofte så det jeg ser hos mine pasienter, at man har fått et symptom, og så er ikke det høyt nok, og så kommer nye og så nye.

Men vi vet vel ikke alle mekanismene bak, men vet vi noen? Sånn som dette med stress, hvordan det påvirker oss fysisk? Ja, vi vet ganske mye. Dette er jo en ganske etablert stress-story. Det heter allostase, litt vanskelig ord, betyr egentlig fleksibel balanse. Og der har vi på en måte mye dokumentasjon på hva som faktisk skjer. Det har for eksempel vært målt...

forøkt kortisolnivå, altså stresshormoner. Det har vært gjort lungefunksjonstester som har vært unormale hjertetester. Og til og med genene våre påvirker seg av dette her. Jeg leste en studie i forhold til hvordan, altså vi har jo genmateriale våre, på en av de kromosomer, så har vi noe som heter telomerer,

Du kan det kanskje, Annette? Jeg synes det er så artig. Fortell det, ja. Ja, men fortell det til litteren vår også. Jeg synes det var veldig fascinerende, egentlig, hvordan livsbelastninger virkelig påvirker også genmateriale. For disse endestikkene på kromosomene våre, de skal på en måte beskytte oss mot celleskade. Og lengden på de kan si noe om hvor mye cellene er på en måte skadet. Og de har gjort undersøkelser på

på for eksempel pårunde til ektefeller med demens eller annen langvarig sykdom som man ikke kan vende seg bort fra.

så har de sett at disse blir veldig korte på veldig kort tid, som uttrykk for økselskade. Så det der uttrykket om at hun ble ti år eldre på et år, det er egentlig sant hvis man tenker fysisk sett. Tenk det. Og vi vet, det er jo masse store studier på hvordan belastet barn, og som barndomstraumer, blir syke voksne.

Ja, og da vet man at også disse endestykkene på kromosomen våres, på DNA-våres, kan være forkortet.

Men vi kommer til å komme tilbake til hva man kan gjøre for at det ikke skal bli stor skade på disse antallomerene, og hva vi kan gjøre for å få det bedre. Men før det, du så at det var en vesentlig del av dine pasienter som hadde plager, reelle plager, og du kjente at du hadde lyst til å forklare dem hva som skjer.

Og fra det så fant du ut at du skulle ta en doktorgrad og forske på det. Ja, det var egentlig, jeg har alltid likt å snakke med folk. Jeg synes jeg har verdens beste jobb som fastlegge. Jeg elsker å gå i pysjen min, som ungene sier, på jobben og åpne døra og på en måte bare prøve å finne ut av ting sammen med folk. Og så

følte jeg liksom at pasientene likte å komme til meg, at legen var bli, men jeg lurte på, blir det egentlig noe bedre av de samtalene vi har? Jeg følte ofte at det kunne ende med en sykemelding, eller kanskje enda en undersøkelse, eller at vi bare måtte fortsette å lete, og det følte jeg ikke at det ble så mye bedre. Så da tenkte jeg, nå må jeg finne ut av dette her, så gjorde jeg litteratursøk, og så fant jeg ut at kognitiv adferdsterapi, det kunne ha effekt. Men ikke hvis hjelpen ble gitt i allmepraksis.

Det var kun i spesialisthelsestjenesten. De hadde sett effekt på pasientene da. Og det er sikkert for det vi som fastlegger så har vi jo litt andre rammer, mindre tid og alt det der. Så det går jo ikke an. Det er jo her pasientene er. Over nesten halvparten av de som kommer til oss er jo av denne pasientkategorien.

med langvarige symptomer og plager, eller har symptomer som vi ikke alltid finner noen årsak til. Så tenkte jeg, søren, det må jeg lære meg. Så jeg tok et år, gikk et år på kurs, og tok eksamen, og det var helt halleluja i mitt eget liv. Det må jeg bare si. Jeg brukte det på alle som ville høre.

Jeg tror til og med han eldste var vel, vi har jo fire barn, han eldste var ti år, han satt på frokostbordet og sa, «Mamma, får lillesøster sånn kognitiv greie?» Det har han til og med lært seg å si det. Hahaha!

For av det nå, da var jeg fire. Men når jeg kom tilbake på kontoret, så falt entusiasmen ganske raskt. Fordi disse skulle jo ikke ha psykologisk behandling. De hadde jo fysiske plager. Og det vet vi fra litteraturen nå, at mange føler seg nesten avvist av det, hvis det blir tilbytt det. For det de kjenner på er jo symptomer i kroppen.

Ja, så da tenkte jeg, da fikk jeg bare gjøre det annerledes. Så jeg skrev ned alle de verktøyene jeg hadde lært på det kurset, og så testet jeg ut etter og etter verktøy på pasientene mine. Dette er lenge siden. Det var i 2015. Og så jakta jeg på gode spørsmål.

For jeg er jo en dame som liker å prate. Og jeg tenkte jeg hadde lyst til å lære meg å stille gode spørsmål og lære meg å vente på de. Sånn at folk skulle komme frem til å svare selv. For det vet jeg jo at det er det eneste som egentlig hjelper. Så da brukte jeg egentlig min egen pasientpopulasjon som en slags forsøkslaboratorium. Jeg tenkte ikke på det da. Men jeg spurte for eksempel deg da. Hvis jeg stiller deg dette spørsmålet, er det hjelpsomt?

Nei, hvis du heller skriver sånn, kunne kanskje en pasient svare. Og så testet jeg neste spørsmål på neste pasient. Når jeg stiller deg dette spørsmålet, er det hjelpsomt? Og så holdt jeg på sånn, til jeg fikk faktisk en sånn liten svart notisbok full av gode spørsmål, som jeg hadde på en måte utviklet litt i samarbeid med pasientene mine, og ble på en måte bekreftet av dem. Og så var det egentlig for meg selv, jeg lagde det,

Det var egentlig at jeg ville ha en strukturert måte å hjelpe dem på. Så det fant jeg ut at det hjelper å lage planer med pasientene, for å hjelpe dem til å endre adferd. Og det vet vi jo at det er det som ofte må til. Og så lang vei frem så ble det da strukturert samtaleverktøy.

Men veien til forskning, jeg hadde samtalen vært ferdig, men så, jeg er også gruppeverleder for folk som skal bli spesialister i allmedisin, og da lurte de på det samme som meg, hva skal jeg si, hvordan skal jeg gjøre det med denne pasientgruppa?

Og så i de møtene så sammenlignet vi hverandre sykemøllerstatistikk. Det er et sånt eget tema i møtet. Og da så jeg at jeg hadde mye flere graderte sykemeldinger og lavere langtidsfravei på min liste. Det tenkte ikke jeg noe på. Jeg tenkte jeg har vel bare friskere folk i min liste.

Men så begynte jeg en ny praksis, da hadde jeg vært 12 år i Horten, så begynte jeg en ny praksis på nøttre. Og bare etter noen måneder, med 1200 helt nye pasienter, så hadde jeg helt lik statistikk som den jeg hadde i Horten. Og da var det en som sa, nå må du systematisere hvordan du jobber, og dette må vi se om andre kan bruke. Og for å nå ut til folk, så må man jo da forske, og se om det var brukende for andre enn Cathrine Abramsen.

Så det ble starten på dette doktorgrasarbeidet da. Blir folk redd for at du var den strenge fastlegen som... Jeg har nok alltid vært opptatt av arbeid, fordi jeg vet at det er veldig bra. Men det er også litt fordi at arbeidet er så bra for så mange ting. Jeg har jo selv vært syk, alvorlig syk faktisk, så jeg er frisk nå, men...

Og jeg husker når jeg var ute av jobb da, så når lærerne spurte barna våre på skolen hvordan går det med mamma, så likte de ikke det. Der ville de liksom ha pause da, fra det som var, fra sykdom og sånn. Men når jeg begynte å jobbe litt igjen, selv om jeg var ikke helt frisk når jeg begynte å jobbe, men jeg begynte å nå litt, og da husker jeg det var sånn veldig lettelse for dem da, når jeg var ute av huset vanlig tid og

Stilte til frokost i jorda-boks og ikke i joggeboks. Hadde på meg lippgloss og hadde børst av hår og skulle på jobb. Da husker jeg når de ble spurt på skolen hvordan det går med mamma, så kunne de si at det går bra, mamma jobber. Så jeg har på en måte vært litt opptatt av at arbeid er litt motgift mot først og fremst også fattigdom faktisk. Det å ha noe å leve av.

Også motgift mot utenforskap, så jeg har nok hatt et annet fokus på det, og sett hvor raskt det kan gå utenfor. I min tidligere fastleggekarriere tenker jeg at jeg har hjulpet flere ut i uforetrygg som ikke skulle hatt det, som heller skulle hatt hjelp av meg til å støtte dem til å være i arbeid.

Og ofte er det de mest marginaliserte pasientene vi har som trenger fastlegen sin allermest på det. Absolutt. Og så synes jeg at den debatten har blitt så jeg synes den er litt negativt ladet. At vi skal bare dytte folk ut i arbeid fordi at de

at de er late eller at de ikke vil jobbe, men jeg har jo enda til gode å møte en person som ikke vil være ute i jobb. Vi kan jo absolutt diskutere om det er sunt at absolutt alle skal jobbe 100% eller 120%, som veldig, veldig mange gjør. Men de fleste har lyst å...

De fleste har lyst til å ha et sammenhold på arbeidsplassen. De aller fleste jeg møter på min vei har jo lyst til å være frisk. Så den debatten der blir så feil, for det handler ikke om at jeg sitter og ønsker å sitte hjemme og se på TV. De færreste vil det. Jeg er helt enig med deg. Jeg tror aldri jeg har møtt en pasient som synes det er skikkelig.

vanskelig. De gangene sykemelding blir et faktum egentlig, for at de fleste vil ikke det. De vil bare være friske. Men det var det jeg liksom sånn på en måte, jeg tenkte at

Men det er ikke så lett å gå på jobb når man føler seg syk. Man har symptomer. Og det var det som var litt frustrasjonen. Jeg tenkte at jeg må finne en måte å gi folk en skikkelig god forklaring på hva er det som skjer i kroppen, slik at de kunne føle seg trygge, at de kunne få en forklaring. Og at de fikk forklart at det er fysiske ting som skjer i kroppen. At det ikke er din skyld. Du velger ikke å være uten matta. Du velger ikke å ha hodepinne.

Ingen som velger å ha symptomer. Men veldig mange som har langvarig plager når de ikke finner noe, de føler ofte at siden de ikke finner noe, så må det være noe med meg. Og legen sier at det er ingenting. Jeg føler meg jo ikke bra. Det kan gi en veldig følelse av å bli avvist og stigmatisert. Og det å bli sett ned på, eller stigmatisert, det er skikkelig helseskadelig.

Og jeg tror ikke vi leger gjør det med vilje, men en sånn utsang som at du, alle prøvene dine er normale, så jeg aner ikke hva som peiler deg, og jeg vet ikke sykehusleggende det heller, så kanskje du må bare regne og leve med dette her. Det er direkte faktisk helseskadelig, men det er jo på en måte korrekt informasjon. Men det er ikke noen god måte å møte folk på. Så det der å liksom da ha en forklaringsmodell som er sann da,

som er basert på kunnskap, det var noe jeg virkelig ønsket meg. Og det fant jeg ikke. Så da lagde jeg det selv, basert på den kunnskapen vi har. Men hva er den nye forståelsen av hvordan vi henger sammen, rett og slett? For du nevnte, og jeg nevnte begrepet, nevrovitenskap. Kan du fortelle mer om det da? Fordi at

Det er jo veldig lett hvis jeg kommer til legen min, og så er alle prøver fin, men jeg vet at jeg ikke er frisk. At når min lege da ville sagt til meg, ja, men...

Da er det nok bare tankene dine som har ført deg dit. Det kan jo føre til ekstremt mye skam, og man blir i hvert fall ikke frisk av sånne ror. Det er jo på en måte mer skadelig enn hjelpsomt, absolutt. Og det er her vi kommer inn på, for hjernen har jo en veldig stor rolle i symptomet. Det er på en måte symptomoppfattelsen sitter jo i hjernen. Og smerte er jo for eksempel en alarm.

Og symptomer er jo også et varsel med at nå må vi følge med. Hva kan dette være?

Og noen ganger så er det på en måte riktig alarm. Hvis du har brekt armen så får du smerte, da er det på en måte smertenesignalen om at du må gjøre noe. Få armen på plass og alle tingene der. Og det er jo helt åpenbart, det er jo ikke sånn vi lurer på om vi har skadet deg. Men veldig ofte så kan vi, mange tror jo at man kan ha at smerte bare er et resultat av en skade i kroppen.

Og hvis ikke det er en skade i kroppen, så er det ikke noe smerte, men sånn vet vi at sånn er det jo ikke. Så du kan jo fint ha smerter uten at det er en skade i kroppen. Og det er jo på en måte masse kunnskap nå som på en måte tar, eller også nye behandlingsformer, blant annet det som Silje-Andresen, Remy og Andreas Pahle, den behandlingsformen de hadde i Haralds sytepallene, som tar denne kunnskapen på alvor.

Ikke sant? Så det der å forklare folk at, og det er ikke så vanskelig egentlig, som for eksempel, jeg vet ikke om du har hatt lus noen ganger,

Når du var liten? Nei. Heldigvis har jeg unnsluppet, men man vet aldri fra hard unga. Ja, ikke sant? Jeg husker i hvert fall når vi var små, så hadde vi lus, og det var et mye sommelig arbeid. Jeg tror vi ventet lenge før vi, håper jeg sier, fikk diagnosen, for det sleit vi med lenge. Og jeg kjenner faktisk nå når jeg sitter og snakker med deg om lus, så begynner jeg faktisk å klø i hodet.

Vi begynner å klø med en gang. Ja, så vi kan sitte lytterne da, hvis du har vært i middagsbesøk, så har du ungene dine lekt med frisøret med de andre ungene som bodde der, og neste dag så ringer kona der og sier at ungene våre er lus, og forteller detaljert om feite lusegått, en stor lus oppe i badekarret. Så kan vi kjenne nesten at vi begynner å klø. Ja. Ja.

Det er jo sånn, vi har jo ikke lus, men vi kan på en måte klare å fremkalle symptomer, selv om vi ikke har det.

Så jeg synes jo dette er helt fantastisk og fascinerende. Og det er jo det jeg skriver om i boka mi også. Prøver å forklare mye av dette her på en enkel måte, med pasienthistorier, som er selvfølgelig omfortalt da. Så ingen kan kjenne seg igjen. Sånn at dette kan komme fra. Så det er det i sitt verktøy går i. Hvordan man kan... For det er ikke bare legerne som bruker det, det er også ledere som kan bruke det, har du sagt? Ja, verktøyet går egentlig ut på først,

At man får forslag til hvordan man skal bekrefte folk, altså se folk,

Og så er det jo det å gi en forklaring, det er det jo bare leger som kan gjøre, dette hører jo til på legekontoret. Og så når på en måte pasienten føler seg forstått, og har fått en god forklaring, og også at andre undersøkelser, på en måte nødvendige undersøkelser er gjort, for å utelukke at det er noe annet strukturell skade, så går vi over på det som heter adferdsaktivering. Det er på en måte å lage en konkret plan for hva pasienten,

pasienten trenger hjelp til, og da kan det være enten, kan det være hvis det er på en måte problemer på jobb, eller sykemelding er et tema, så lager vi en såkalt jobbliste, som er en del av ISIT. Eller hvis pasienten er veldig tilbaketrekket, nedstemt, mistet egentlig, trua på at noe kan gjøres, initiativløst sett, så lager vi en mulighetsliste. Da er det på en måte spørsmål og en plan for det.

Men kan vi spole litt tilbake da? Hvordan møter du pasienter?

Ok, dere har tatt de prøvene som er viktige, man har tatt MR av kneet, eller man har tatt undersøkelse av hjernen med tanke på migrene. Dette er reelle, kjempevanskelige plager for denne pasienten. Hvordan møter du denne pasienten når du tenker at kanskje det kan være noe innenfor nevrofeltet her?

Kan det være noe der? Hvordan møter du den? Ja, først så oppsummerer jeg de undersøkelsene vi har gjort. Sånn at jeg føler meg trygg på at pasienten er godt nok utredet. Og så oppsummerer jeg det sammen med pasienten. Det er en del av ICID.

Akkurat som du sa nå, MR viser normale funn, blodprøvene viser det, neurologene foreslår spenningsodepine. Det var ikke noe konkret som ble funnet. Så oppsummerer vi det, og så spør jeg pasienten rett ut, føler du deg trygg på at du ikke feiler deg noe alvorlig? Det er kjempeviktig. For hvis pasienten går og tenker, nei, jeg gjør ikke det, jeg er redd for hva de magesmertene skal være, jeg er redd for at det skal være...

magekreft for eksempel. Noen ganger må vi da ta en ekstra undersøkelse, selv om kanskje ikke mistanken om det er så stor, men for at pasienten skal være helt trygg, og selvfølgelig også legen. Så det er det første trinnet.

Og da når det er på plass, men jeg gjør jo ofte det parallelt, men det er jo en forklaring på dette her. Så selv om vi ikke finner noe på ultralyd eller på rønken, så er det en forklaring. Så jeg går egentlig i gang med den forklaringsmodellen som jeg har liggende foran paputen, og så bruker jeg tid på den. Den er de fleste ganske godt med på. Den er på en måte illustrert slik at den er begriplig da.

Og så må det synke litt inn. Men så noen ganger er det også sånn at, selv om jeg kjenner pasienten min godt, så tenker jeg at det er noe som trigger disse symptomene, så kan det ofte være veldig fint å bli kjent med pasientens livshistorie. Og da skriver de ofte ned hvordan de hadde fra 0 til 6, 6 til 12, litt sånn kronologisk, og hvordan de hadde på den andre siden.

Og da ser vi ofte hvordan symptomene nesten kan ha for mange startet ganske tidlig,

Ja, jeg kan ha hatt hodepinnesen da jeg gikk på barneskolen. Og så kan vi se hvordan kanskje livsbelastninger, kanskje var det en mormor som døde, eller et eller annet vanskelig i livet da, som på en måte var med å skape symptomer helt fra de var ganske små, og se at uttryksformen deres for lidelse kan ha vært gjennom kroppen.

Og det har jeg altså utallige eksempler på. Og jeg tar nesten aldri feil når jeg på en måte tenker at her er det noe i historien din som er med å forklare det. Det er altså så utrolig viktig kunnskap for en fastlege, for da kan jeg si at når jeg ser denne historien din, så synes jeg det er noe rart i det hele tatt, alle de symptomene du har.

kroppen din har jo prøvd å passe på deg så godt den har kunnet, men du har jo hatt et aktivert stressresponssystem siden du var liten. Og bare å få den bekreftelse for mange, altså mange som har på en måte hatt symptomer siden de var små da. Det er jo noen som har det faktisk.

Kan ha blitt litt hysjet på, nei nå er jeg lei av å høre om den magen din, og nå må du komme deg ut, og kanskje ha blitt kalt for late, eller nå må du ta deg sammen. Altså fått mange sånne beskjed opp igjennom. For det er folk som ikke har forstått hva som har skjedd. Og da får høre at, jeg synes ikke det var noe rart at du har det som du har det. Det gir en veldig god evne til å faktisk bekrefte folk ordentlig da.

Og det er også en del av dette samtaleverket, faktisk gjøre et ordentlig research-arbeid. Vi driver og tar blodprøver og blodtrykk, men jeg tenker at det å ta en livshistorie av folk er like viktig. Bare jeg kjenner at jeg blir trygg, liksom. Bare du sier det. Jeg skjønner hvor viktig det der er for oss mennesker. Og det er dessverre...

kanskje ikke har blitt lagt noe særlig vekt på i helsevesenet. Jeg tror vi har jo hatt kunnskap om at barndomstraumer kan gi på en måte, krenka barn kan bli syke i voksen. Det er jo analys i kirkeengelsk doktorgrad også, og bok som hun har laget. Men det der å systematisere det, det var kanskje det jeg hadde litt behov for, når jeg på en måte hadde behov for å lage en slags struktur

strukturert metode det var å lage meg noen verktøy med en struktur som gjorde at jeg kunne faktisk bruke det i allmenn praksis Åh, det er så viktig å bare tenke på den studien som viste at menn som har blitt utsatt for overgrep som barn hadde, det var fra Canada jeg vet ikke om du har lest den studien hadde 50% større risiko for å få hjerteinfarkt selv om man hadde tatt

og sett på alle andre faktorer som kan spille inn, og luka uti, så fremdeles da har du så mye høyere risiko for å få hjerteintakt. Dette er store, reelle symptomer kroppen kan gi hvis man

Ikke på ro og nervesystemer rett og slett. Ja, rett og slett. Og det er den stressstorien som vi kaller for allostas. Det går jo gradvis. Det er sånn rimelig balanse, så kan man bli belastet hvor man er i en gul zone, om du vil. Det er ofte da man begynner å få litt symptomer, og nervesystemet og immunforsvaret og hormonsystemet er litt aktivert over litt tid.

Hvis man da ikke får reversert det, hvis det ikke skruser seg igjen, og det bare fortsetter og fortsetter, kan man virkelig bli syk. Jeg kan nesten ikke tenke meg noen mer verdifulle konsultasjoner de gangene hvor pasientens livshistorie kommer frem. De skriver den hjemme, de gjør det hjemme, de sitter ikke på legekontoret og gjør det, det er alt for vanskelig.

Og jeg må jo si mange av pasientene mine, jeg er skikkelig stolt av det, de legger så mye arbeid i det. Nesten så jeg får en liten bok tilbake noen ganger, selv om det er ikke det jeg har bedt om, så har de på en måte virkelig gått inn i det. Det setter mye på plass. Så hvis vi da kjenner livshistorien og vet at prøven er normale, så er de på en måte, da føler de seg sett, hørt og fått en forklaring. Da kan vi gå i gang med å jobbe litt med å endre adferd.

Og endrer nervesystemet som har gått i høykir over for lang tid, sannsynligvis, hos mange. Og tenk på en annen ting også. Jeg opplever jo, det gjør sikkert du også, at mange blir litt engstelige for at de har så mange forskjellige symptomer. Ikke sant? Og det henger ikke sammen. Kanskje er det litt vondt på venstre side en dag, og så flytter det seg til høyre side. Så er det nakken, så er det ryggen. Og så på en måte er det så mange forskjellige symptomer.

Og før når jeg var en yngre lege, så ble jeg mer engstelig for det. Nå tenker jeg at når jeg hører det nå, så tenker jeg at dette dreier seg om et overaktivt stressrespons. For det hormonsystemet kan gi varmefølelse, altså gi sånne ting, og kanskje gi utmattelse mens det er aktivert immunforsvar over tid. Det kan jo gi temperaturøkning, følelsene av å bli syk, altså en influensafølelse.

Jeg opplever veldig ofte at mange kommer til meg og sier at det må være noe galt med immunforsvaret mitt, for jeg er så mye syk. Men så bryter de ikke ordentlig ut, sier jeg.

Og da vet vi jo at immunforsvaret prøver å hjelpe til. Gjerne gi beskjed, her må du jobbe på. Og så lager immunforsvaret masse forskjellige kjemiske stoffer, som er med å skape temperaturøkning og betennelser. Men så kommer det ikke noen basilusker. Så det der å kunne gi en fysisk forklaring på det, det må jeg si har vært en sånn hjelp.

til å komme videre for da kan pasientene komme hjem og fortelle det, hva som skjer men hva har det ikke skjedd da?

Du har forsket på dette lenge nå. Du har skrevet bok om det. Hva ser man? I studien målte du smerte, hodepinne, fatig, søvn, konsentrasjon, vekt, appetitt, svimmelit, kjernetåke, hjertebank, fordøyelsesplager blant annet. Dette er jo reelle fysiske plager. Hva viste studien? Ja.

Da var det jo sånn at vi gjorde en sånn randomisert kontrollert studie hvor vi sammenlignet fastleggers bruk av ISIT med vanlig behandling. Så da fant vi at når vi så at fastleggers bruk av ISIT så ble 3 av 4 bedre. De fikk mindre symptomer, de fikk bedre funksjon og bedre livskvalitet. Sammenlignet med 38% av de som fikk vanlig behandling da. Så det har stor effekt. Men vi vet jo også at

Disse symptomer øker. Det er flere som har sånne plager. Er vi mer stresset enn før? Har vi et mer overaktivert nervessystem nå enn før?

Altså, jeg er jo helt enig med deg at jeg også ser jo det, at veldig mange går og opplever seg veldig slitende, ikke sant? Og jeg tror jo at det er tilfelle, kanskje er det disse telefonene våre, skjermene, at vi ...

Ja, det er en bekymring. Også det at det er vanskelig å skru av da. Det er mulig faktisk å jobbe hele døgnet. I hvert fall for folk som har jobben via PC-en sin. Ja, og litt sånn hvordan samfunnet er tilrettelagt. Vi er

Vi er ikke bare på jobb og kan hvile på ettermiddagen. Det er noe som skjer hele tiden. Ofte må man kjøre langt for å komme seg på jobb. Det er kø på vei hjem hvis man bor i byen. Det er så mange faktorer som kanskje ikke var så fremtredende før. Jeg har tenkt mye på det der. Jeg er så forkjempet for at det skal være likhet mellom kunder og menn. Når det har blitt et samfunn der du på en måte...

Du må, både mann og kvinne i huset, må jobbe hvertfall 100% for at man skal føle seg likeverdig i et samfunn. Det synes jeg er problematisk. Fordi

Kanskje i perioder så ville det vært bedre for alle i familien om man ikke måtte jobbe åtte til fire hver eneste dag, begge i familien. Og så bringe og frakte og kjøre til jobb og bruke en time der. Jeg ser litt med bekymring på hvordan samfunnet er tilrettelagt for at vi skal ha jobb.

En god helse, og jeg føler egentlig ikke det er veldig tilrettelagt for det. Så jeg tror det er en god grunn til at det er mange som roper ut at dette stemmer ikke, dette er ikke rett.

Og da tenker jeg at mye av disse samfunnsingene får vi ikke påvirket direkte selv. Jeg i hvert fall, når jeg har hatt mange, altså for min egen del, så har jeg tenkt at jo på en måte travlere jeg hatt det, jo flinkere må jeg være til å prioritere hva jeg skal bruke tiden min på. Kanskje bare godta at det forholder med en aktivitet, eller det får på en måte at man...

begrenser det som kan begrenses da. Ja. Og selvfølgelig så er det mange arbeidsplasser også som er flinke til å tilrettelegge og sånn også, men det er klart hjemmekontoret har jo sin pris til det også, det er vanskelig å avslutte. Ja. Og man jobber når man er syk. Ja, jobber når man er syk, ikke sant? Men det der å kanskje

bli enig hvis man bor sammen med noen, har en partner, at man skal bli enig, vet du hva, nå er barna små, disse neste årene så vil det jo være travelt, liksom. At man kanskje blir enig, hva skal det viktigste være for oss, hvor skal vi legge liste, og så tåle å stå imot med det. Og jo mer hjernetåke vi har, hvis vi er overbelastet, eller aktiverte, jeg liker å bruke det ordet, så

klarer vi ikke å sortere problemene. Da på en måte bare går vi i en spinn og kan ha vanskelig for å si nei også. Så det der med å være nøye med grensene sine, rett og slett. Akkurat nå så er det kun nok til kjernefamilien, og så må vi jo jobbe for å ha noe å leve av. Og så kan jeg ikke være med på alt annet, selv om det er veldig kjedelig. At man er litt sånn

Fornøyd med, husker jeg har en veldig god venninne. Vi snakket om trening en gang på sånn venninnekveld, så vet du hva, jeg får ikke, de neste ti årene så får ikke jeg trent. Jeg skal gå tur i ti år nå. Gå frem og tilbake til jobben to kilometer hver vei. Det er det jeg vet at jeg klarer å få til, og det har jeg akseptert. Så det egentlig var veldig fint. Og så kan jeg trene når ungene flytter ut. Ja, men hun hadde liksom, men det har jeg tenkt mye på.

Og litt er bedre enn ingenting. Jeg er jo over 15 nå, og bør jo trene styrke. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor kjedelig jeg synes jeg er. Så nå har jeg bestemt meg for at hvis jeg klarer ti minutter, tre ganger i uka, så får jeg egentlig litt fremgang bare av det. Ja, det er akkurat det. Da vedlikeholder man, og det synes jeg er så deilig å kjenne på at

tersken for at jeg er fornøyd med det jeg har gjort er lavere nå, for før så tenkte jeg at jeg måtte spise sånn, eller jeg måtte få trent den timen. Men kroppen trenger faktisk ganske lite, eller den trenger, men den trenger ikke så mye som vi trodde. Nei, det er nettopp det. Og det er så viktig, så det at hun går fire kilometer hver dag er jo fantastisk.

Fantastisk! Veldig bra! Ja, det er kjempebra. Men jeg må le litt da, for jeg har på en måte bestemt meg for de ti minuttene da. Hvis jeg for eksempel har vært på et hotell, og så går jeg ned og trener på styrkerommet, og så kommer jeg inn i styrkerommet, tar de ti minuttene, og går ut igjen.

Og så sa jeg det på et kurs en gang at jeg synes alt er bedre enn ingenting. Ti minutter. Og da jeg ser at folk lurer hva er det hun tror hun har trent nå, eller? Altså når jeg har vært der i tre. Og da var det noe som hadde liksom lagt merke til meg.

Og da lo vi skikkelig høyt av det da, på det kurset med legene. Men det er liksom, da har jeg altså mindset på at, nå kan jeg si til folk at jeg trener styrke, men det er jo da en halvtime i uka da, til sammen. Men det er så uendelig mye bedre enn ingenting. Og vi har jo så mye forskning på det nå. Fire minutter om dagen kan ha enormt mye å si, med tanke på trening. Men jeg likte også veldig godt det der med at du kartlet hver dag,

For jeg merker selv, hvis jeg har mye å gjøre, veldig stresset, så faller alle disse planene. Da går jeg i mitt vante mønster, og jeg er en ja-person, så da sier jeg enda mer ja. Selv om jeg har enda mer å gjøre, enda mer ja, for jeg klarer ikke å stoppe opp.

Og jeg kan flir av meg selv, men det er jo ganske slitsomt når man allerede har mye at man da legger på seg. Ja, ja, jeg blir tilitsvalgt, og selvfølgelig skal jeg fikse det. Det å bare være bevisst, det kan være så utrolig vanskelig når man har mye å gjøre. Veldig, og det er akkurat som du sier, man mister evnen til å sortere.

og grensesette og det er jo det et av hvert ene også i sitt her det er jo det å lage en problemliste som er rett og slett å skrive ned rublet hva er det som er for mye eller hva er det som jeg strever med nå alt fra relasjonelle vansker til å ikke få vann av blomstene eller jeg kom for eksempel på at det var en blomst jeg hadde ikke vann av nesten siden sommeren jeg sa, just nå hvorfor er det rent å slappe? ja, men jeg har ikke fått vann men ikke sant det kan være alt mulig da av ting

og da bare det å få skrivet det ned og lagde en sortering og veldig god støtte i å få hjelp til å si at vet du hva du kan ikke forandre andre mennesker for eksempel er det ditt ansvar at det er sånn nei det er kanskje ikke det, nei jeg tror ikke det da kan vi kanskje sette en liten parentes rundt akkurat nå i hvert fall

Og så heller kanskje finne ut en ting som du kan gjøre. Ok, så går man videre da, og man har lyst til, ok, jeg har gått med hjernetåk i et år, mageplaga, jeg har kjempeont i et kned, ikke finner ut av, og jeg har lyst til å få det bedre, og jeg

prøvde å være sykemeldt jeg har ikke blitt bedre selv om jeg føler egentlig at jeg har to måneder sykemelding og fått roa helt ned men jeg føler meg ikke mer rolig ikke sant, sånn der dette er jo ganske typisk å se på legekontoret hvor skal man begynne da? ja, ikke sant, og da kan vi jo se for oss at du da har fått en at vi har gjort undersøk der godt nok vi er enige om at det ikke feiler deg når du skal dø altså, og så har du fått en forklaring

Og så er det å gå videre med en adferdsaktivering i planen. Og da er det å finne ut hvor skoen trykker. Lage denne problemlista. For ofte kan det være at man ikke vet hva det er, men noen ganger kommer det helt på slutten.

at det er noe ofte, og ikke sjeldent så er det dårlig samvittighet, er det mange som plager seg. Og det kan man gå og gnages med, kanskje ting, kanskje har man litt eldre foreldre, eller at man går og plages med dårlig samvittighet for noe man skulle ha gjort. Og det å bare finne ut da, hvor er det skoen virkelig trykker da. Og noen ganger så gjør vi jo det, andre ganger så er det ikke så lett. Men det er liksom,

Være litt sånn dektativ på det. Jeg husker jeg hadde en mann som, det har jeg skrevet om i boka, det er litt omfortalt historie selvfølgelig, han hadde vært sliten i lengre tid, og kom egentlig for å bli sykemeldt, og det ble han ikke noe særlig bedre av. Og så kom det frem til at egentlig det som var problemet, var at han, når vi lagde den lista, så kom det frem helt til slutt, jeg spurte, er det flere ting som du synes er vanskelig? Nei, det er ikke det. Så satt jeg og ventet litt, og så sa han,

«Ja, det er det at jeg føler at jeg må ta med mamma hver dag.»

Så hadde han en mamma som han var veldig glad i, og så dro han inn om henne hver dag etter jobben, og kom for sent hjem, fikk ikke spist middag, kjørte rett på aktiviteter. Det ble veldig stressende etter meg for han. Han følte at han ikke kunne kjøre forbi huset hennes uten å stoppe. Han var jo fantastisk, ikke sant? Veldig omsorgsfull også. Det var en lang historie. Det går an å lese om den historien i boka, men i hvert fall det vi fant ut var at det

Det var jo det som på en måte, for han hadde begynt å sove dårlig, for mammaen kunne ringe mye på natt hvis hun var redd, og da måtte han ringe til legevakta. Det ble veldig mye sånne ting, og det tenkte han, dette kan jeg ikke gjøre noe med, dette er min plikt. Og det vi gjorde da, var faktisk vi lagde en plan for hvordan du kan være den omsorgsfulle sønnen du vil for mammaen din, og samtidig ta deg av familien din.

Så da endte det med at mamma skulle gå til dem. Det var bare halvannen kilometer. En dag i uka, spise middag. Så fikk hun sett barna sine, og så skulle han kjøre henne hjem når yngstejenta skulle på turen. Og så avtalte de en fast telefon til en dag i uka. Det var mandag klokka fire, for da hadde han litt kjørevei hjem. Hadde litt god tid til å prate. Og da hadde de to faste punkter. Middag var torsdag, telefon var mandag.

Og når hun da ringte i mellomtiden, og så kunne han si «Da snakkes vi på mandag da, mamma. Da kommer du til oss på torsdag». Hun var kjempefornøyd, mammaen. Det ble en forutsigbarhet for henne også. Hmm.

Og da skjedde det noe for han. Så det var egentlig, så da måtte vi jakte lenge. Han hadde jo gått med utmatelse for ganske lang tid, altså. Og det ble, for det som i kjølevannet det, var jo at det hadde blitt en del konflikter med kona også. Hun prøvde å si, ja, men du blir for sliten, ADP, du kan ikke stoppe hver dag. Men det hjelper ikke hva hun sa, ikke sant? Nei.

Det må komme inn. Ja, det må komme inn fra. Så når vi lagde den planen, så sa hun, så flink du har vært nå, så hyggelig du snakket med mammaen din nå, så fint at du sa noe, så kunne hun bare støtte ham i det han gjorde, og hadde han en god samvittighet for morra, og mye mer overskudd, og så bedre på natta, og ble en helt annen mann.

Så det var jo bare et eksempel, men man må liksom ikke gi seg da, på å prøve å, og da må man tørre å være litt ærlig med seg selv. Hva er det egentlig som plager meg? Ja, og så kan det være noen ting som faktisk bare får begreter å renne over. Jeg husker så godt at jeg hadde en pasient som, fantastisk mamma, alene og mor til to.

og jobbet på sykehuset, og hadde og måtte vært der til en viss tid. Jeg har fått lov til å fortelle denne historien. Og hun måtte være der til en viss tid, men det var kjempevanskelig for hun å levere inne på skolen og inne i barnehagen. Og det var et

Det var så hektisk den halvtimen, for hun kom kronisk ti minutter for sent på jobb, for at de åpnet ikke barnehagen tidlig nok. Så hver innas dag startet hun med ekstremt mye stress, og selv om hun hadde snakket med sjefen, sjefen sa det var greit at hun kom på jobb, så var denne følelsen av å alltid være etter, utrolig belastende for henne.

Så vi kartlet jo litt hvordan Fro hadde fått mange symptomer på stress over lang tid, og

Hun fant ut selv da at hun må bytte jobb. Så hun får det bedre å bytte jobb, og fikk en helt annen hverdag. Fordi hun startet ikke dagen med å få enormt mye kortisol ut i kroppen, som kan gi ulike plager over tid. Så hun sa til meg, jeg klarte ikke å forstå at de ti minutter skulle ha så mye å si. For det kom jo bare ti minutter for sent. Men hele dagen ble fastsatt etterpå.

Det er jo gjort hver måned, tror jeg. Det synes jeg er noe rart i det hele tatt, men da kom jeg jo, da fikk jeg hjelp til å se det der, og noen ganger kan man tenke at jeg ikke kan bytte jobb. Det er mange pasienter, jeg kan ikke bytte jobb.

Hvorfor kan du ikke bytte jobb? Ja, kan jeg bytte jobb? Ja, kan du ikke det? Hvis du finner noe annet du liker? Ja, kanskje jeg kan det? Altså, det der å på en måte tørre å stille spørsmål ved noen sånne ting vi tror ikke vi kan endre da. Og jo mer overbelastet vi er, jo vanskeligere er det å ta gode valg.

Og da trenger du noen å på en måte... Det er så godt sagt. Det er vanskelig her. Ja, det er veldig vanskelig, og da trenger du noen å hjelpe deg med det. Du kan begynne på en problemlisse selv, da. Ja, så hvordan gjør man det, da? Ja, det er jo egentlig enkelt teori, ikke så lett praksis kanskje alltid. Skrivende rubbel og bit. Stikker som jeg ser enten på telefonen din eller på et ark.

Om hva? Om det du synes er problematisk i livet. Ok, vanskelig i livet er det som... Små og store ting. Små og store ting. Altså, jeg har en vond seng, eller jeg synes det er slitsomt at jeg ikke har to ostøvler. Ja, eller sånn, for aldri rydde inn hagemøblene. Det fikk ikke vi gjort i fjor, og nå slipper vi å ta det ut igjen, da, fordi jeg har stått ute i vinter. Hahaha!

Så små til store, ikke sant? Jeg har en mor som jeg ønsker å se hver dag, men som jeg ikke har tid til. Ja, liksom strukturere omsorgen for folk. Alt som du på en måte tenker at du både har dårlig samvittighet for, eller ja, små store ting. Bruk gjerne litt tid på den lista. Jeg snakket med en pasient her om dagen, som sa at jeg kan tenke på at når jeg står og beretter klær, så ja, gjør det, men da må du skrive det ned på telefonen din. For det går så fort.

Få det ned. Sett deg kanskje en tid når du føler at du har litt ro. For noen kan du være på lørdag morgen for eksempel. Når man ikke skal opp så tidlig. Kanskje ungene, hvis det er barn i huset, driver med noe annet. Så du kan ha en liten stund for deg selv. Og så prøve å være nærlig med seg selv. Skrive ned alt som er vanskelig. Og så sortere det. Hva kan jeg ikke gjøre noe med? Hva kan jeg gjøre noe med?

Og så særlig på en måte forløfte av det du ikke kan gjøre noe med akkurat nå. Ikke sånn som min venninne da, jeg skulle gjerne trent, men det jeg ser at jeg ikke klarer akkurat nå, det blir om ti år. Jeg går tur. Bare etablere noen sånne ting for seg selv som er litt avlastende. Men være ærlig med seg selv så man kommer til det som er egentlig problemet. Men noen ganger så trenger det ikke være så store problemer heller. Bare få rydda litt og avklart litt.

Det å kjenne at man har kontroll på eget liv, det er så utrolig viktig. Vi vet jo nå fra forskningen på placebo og nocebo, bare det å ha et mindset at jeg er fortrent nok ved å gå med tur. Det har jo gjorts undersøkelser, og hva heter den studien, der de ser på de som jobber på hotellene og rødder opp sengene og vasker på hotellrommene.

halvparten fikk beskjed om at dette er en treningsøkte for hver dag, mot halvparten som ikke fikk beskjed om at dette var noe treningsøkte. Og den gjengen som jobbet, trodde dette var en treningsøkte hver dag. De fikk altså mer muskulatur, de fikk mer energi hver dag, de kunne måle på hofte og midje, at de hadde blitt slankere, men fått mer muskler. Og dette var med muskler,

et mindset om at ja, de er personer som trener. Og de så jo også på at de hadde ikke gjort store endringer ellers i livet. Mot de som ikke hadde fått denne beskjeden, fikk ingen endring i muskelbasen.

veldig interessant, så den der endringen i mindset, sånn som jeg nå tenker at jeg trener styrke og det tenker jeg, det gjør jeg jeg er en som trener styrke og det, så det tenker jeg er kjempeviktig og det var jo også en veldig spennende artikkel om, det er ikke så lenge siden, hvor de så på ungdommer som var i ferd med å falle utenfor skolen og presterte dårlig på skolen så fikk de en ganske kort intervensjon, altså et kort kurs

I hvordan de kunne endre mindsetet sitt. Til at det er fullt mulig å levere på skolen, og intelligens kan utvikles. Det er ikke sånn at du er født med en viss intelligens. Så fikk de noen verktøy på hvordan de kunne få litt hjelp til å lese og komme seg dit. Og det var jo kjemperesultater. Så de fikk bedre skoleresultater. Rett og slett utviklet mer intelligens da.

Det er ved mindset, ikke sant? Det å få beskjed om at dette kan man. Det gir også håp og energi og motivasjon. Når man vet at ting er ikke håpløst. Og det er jo kjempeviktig det du sier. Det er jo veldig spennende det der med placebo og noceboforskning. På prøveforelesningen min til doktorgraden så får man på en måte et tema da, som man skal lage en forelesning på. Og det var hvor

Hvordan kan fastlegen bruke placebo og nocebo i allmenn praksis? Ja, det er spennende. Det får vi kanskje ta en annen episode på en annen gang. Ja, det er så artig. I boken min skrev jeg et kapittel om tankens kraft, akkurat om dette, for det er så utrolig spennende. Hva hjernen din kan gjøre med din fysiske helse. Så ja, gjerne et kapittel, nei, episode om det. Men...

Nå har vi gått gjennom en del ting. La oss si at jeg var den med kneproblemer, hjernetåke og mageplager, og ønsker å få det bedre. Nå har jeg kartlagt små og store irritasjoner, problemstillinger og plager i hverdagen. Jeg har fått en oversikt. Hva gjør jeg så?

Da skal vi lage en plan. Da velger du ut det som er viktig for deg. Det som du på en måte har lyst til. Og da tenker jeg ikke på plikter. Hva er det du har lyst til å gjøre? Hva ville vært viktig for deg? Kanskje det hadde vært noe du hadde lyst til, som ville vært viktig for deg å gjøre? La oss si at du sier, jeg vil bare komme meg tilbake på jobb. Da vil jeg lage deg en plan for det. Hva ville vært viktigst for deg å gjøre på jobb?

Ja, for man kan ikke bare rett gå tilbake på jobb og tenke at alt vil endre seg hvis du ikke endrer altferd, eller endrer hvordan livet ditt er. Det kan være fint å tenke på hva vil være bra for meg på jobben, sånn som jeg har det nå, og hva jeg har lyst til å begynne med. Så det er viktig, for det har noe med motivasjon å gjøre. Å starte med hva er det du har lyst til? Jeg har for eksempel lyst til å begynne med de oppgavene. Men jeg kan jo ikke bare gjøre det. Ja, men kanskje du kan det nå i starten.

Hvis du får en friskmelding av meg, og da er det det du skal gjøre. Så start med det man har lyst til, og det som er litt gøy. For da øker forventningene, hjernens forventninger til at dette er noe jeg har lyst til, dette er noe jeg har klart før, dette er noe jeg tror jeg er klar til å mestre. Og det med forventninger er jo kjempeviktig for å faktisk klare å komme tilbake til arbeid. Det er faktisk viktigere enn symptomene.

Og da lage en helt konkret plan for hvordan det skal gjøres. La oss si for eksempel, ja, da kommer jeg klokka åtte, så jobber jeg med det til klokka ti, og så har jeg kanskje en gjør noe annet, og så spiser jeg lunsj. At vi lager en, rett og slett en dagsplan med det den pasienten din synes vil ha vært viktig. Og så er det noen som tenker, ja, men hvorfor er det så viktig å skrive ned og gjøre det sånn konkret? Og det er fordi at, liksom, man kan ikke...

bare på en måte tenke seg frisk på den måten. Hvis vi skal få hjernen med på det, så må vi endre adferd. Da lager vi nye spor i hjernen. Sånn at hvis man lager den planen, så vil du kanskje merke at jeg blir jo mer sliten når jeg kommer på jobb, fordi hjernen min har lært å assosiere jobb med utmattelse, for eksempel. Det er jo betinget læring, akkurat som... Har du vært matbegiftet noen gang? Ja. Ja.

Grusomt. Du husker hva det var også? Ja, jeg husker akkurat hva jeg spiste. Kjøttboller på en sånn uteplass. Ja, ikke sant? Da tok det litt tid før du spiste kjøttboller et par. Ja, ja, ja. Da har jeg på en måte hjernen din lært at kjøttboller, det assosierer jeg med, nei, lært å assosiere kjøttboller med oppkastet. Og akkurat på samme måte som med matforgiftning,

så lærer hjernen å assosiere mange ting med for eksempel smerte og utmattelse. Det kan være ting på jobb, det kan være sosiale aktiviteter, det kan være fysiske aktiviteter.

Og det er akkurat samme prinsipp. Og dette er jo ikke noe man velger selv. Så selv om du på en måte hadde gått på jobben og tenkt at i dag skal jeg ikke bli uten mat, for jeg skal gjøre noe jeg synes er gøy, så kan det hende at du fremdeles blir det. Men ikke gi opp av den grunnen på en måte. Bare si at hjernen din gjør som bestilt i starten, men etter hvert som du får nye og gode erfaringer med å være på jobb, så vil hjernen oppdage deg.

oppdaterer forventningen til, åja, men det var jo ikke så farlig. Du trenger ikke skru på symptomerne her med så mye. Og så vil den på en måte oppdatere forventningene, og så vil det bli mindre symptomer. Og det synes jeg er veldig spennende akkurat dette her, for dette er på en måte kunnskap fra en stress-teori som heter Cognitive Activation Theory of Stress, som er på en måte utviklet av to norske forskere, Uskine og Eriksen.

Og de kom frem til en modell hvor de sa at hva som gjør at stress blir sunt eller usunt for oss, bestemmer seg hjernen. Ikke sant? Hvis du ...

liker å klatre, gjør du det? Er du redd for høyder? Du er kanskje ikke så redd for høyder? Nei, jeg synes det er artig å klatre. Ja, du gjør det? Gjør du? Ikke det hele tatt. Jeg blir bare svimmel bare jeg ser et lite fjell. Jeg tar ikke stolheis eller noen ting. Det var egentlig et fint eksempel. Hvis du hadde fått beskjed om at nå skal du gå på denne bratte fjelltoppen der og stå helt ute og se på utsikten, så ville det for deg kanskje vært

Da blir jeg glad av tanken. Ja, ikke sant? Og så din stressrespons da, det er vel gjerne sagt, vil jeg mestre det? Ja. Og hva betyr dette her? Det er en super fjelltur. Ikke sant? For meg, så vil jeg, jeg kjenner at jeg blir svimmel bare av å se for meg en sånn fjelltopp. Så selv om jeg fysisk sett hadde klart det, så ville det betydde angst og utmattelse. Ja.

Mens det er jo akkurat samme situasjon, fjelltur, men fordi jeg har noen erfaringer også, og rett og slett for høyder da, som gjør at for meg så ville det stresset med å gå en sånn tur blitt usynt, så kunne jeg selvfølgelig trent meg på det. Gradvis eksponering, gått på mindre fjell, øvd liksom.

Men problemet for meg er at jeg har ingen motivasjon for det, for jeg kan gå turer uten å gå fjell. Men det er på en måte det at stressresponsen styres av, hjernen er en slags mellommann da, som bestemmer om stresset blir sunt for oss eller usynt. Og derfor så må, for å bryte de betingede responsene da, mellom for eksempel jobb og utmattelse, så må vi på en måte lage en plan som hjelper hjernen å få nye og bedre erfaringer.

Men bør ikke det skje gratis da? Jo, men det trenger ikke å være så veldig langsomt heller faktisk. Men man må på en måte bare være «Ok, selv om du får tilbakefall, det går så bra». Det er fordi hjernen henger ikke helt med.

Du har bestemt at du skal gjøre det, men hjernen gjør som det den har bestilt. Hjernen er jo som en supermetrolog. Så bare blås i det, og bare vær trygg på at det du gjør nå, det er riktig. Det er helt trygt, det er ikke farlig, du blir ikke mer syk, eller sånne ting da.

Ja, ok. Så da har man lagt en plan. Jeg ser at det går fint at jeg ikke har to osttøvler. Det er ikke en stor plage i min hverdag. Jeg ser borti fra det, men jeg ser at det at jeg må pleie min syke mor hver neste dag etter jobb, det er en stor plage.

et stort energisluk. Det er en ting jeg må se på. Så må jeg også se på de hagemøbler som aldri blir satt inn eller ut. Fordi det plager meg hver gang jeg ser ut av vinduet, så ser jeg det. Og så ser jeg også at jobben min har jeg har ikke klart å si nei på jobb, så jeg har bare tatt på meg mer og mer, og jeg blir sliten bare å tenke på å komme tilbake. Ok, da har jeg

tre ting da som plager meg virkelig eller som betyr mye for mitt energinivå i hverdagen som jeg ser på det går du sammen med pasienten da kan jeg gjøre dette hjemme alene til de som lytter på hvor skal jeg gå videre for det er veldig lett å tenke sånn å men det er ingenting jeg kan gjøre med å føle en sånn håpløshet det er veldig vanlig begynn med det du har lyst til og begynn med noe helt bitte bitte lite ok, ja

Begynn med kanskje hagemøblene. Ta inn halvparten på lørdag, ha resten på søndag. Ja, ha liksom en plan. Ha en plan, og det skriver vi ned. Og den planen skriver vi faktisk inn i journalen, og så printer vi det, så får de med seg hjem. Men det kan jo lytterne gjøre hjemme også. Så går det an å lage en sånn plan sammen med noen man bor sammen, eller en venn, eller bare...

Gjør det selv, men pass på hvis du er din egen prosjektleder da. Hvis det er du som skal lage den planen, pass på at det blir helt gjennomførbart og realistisk. Så i boka mi så har jeg faktisk en konkret veiledning på hvordan man kan lage sin egen problemliste. Man får en guide til å gå gjennom det. Hvordan kan man gjøre det?

Ja, det er på en måte disse trinna. Først skrive ned hva du synes er vanskelig. Rubbel og bid, bruk et tid på det. Og så er det å sortere. Hva av dette kan jeg ikke gjøre noe med akkurat nå? Og kanskje er det godt å få litt hjelp til det. Få noen andre å si, ja, men det er helt enig, det kan ikke du gjøre noe med. Nei, men da kan jeg ikke det akkurat nå. Det er veldig energifrihjørende.

Det er sånn som, husker du i pandemien, når vi hadde masse å gjøre, og plutselig hadde vi ingenting å gjøre. Det var jo litt energi for å gjøre noe, selv om det var jo mye negativt med det da. Men når vi ikke kunne gjøre ting, så kunne vi ikke gjøre det, vi kunne ikke påvirke det. Og så er det på en måte å velge ut en ting som du har lyst til å gjøre noe med, som er viktig for deg, som for eksempel hagemøblerne da. Hvis det er viktig å få gjort det, så ta det først.

Jeg tror alle egentlig kan kjenne seg igjen i det å innemellom bare rydde i et skoskap, eller bare tørke støv i bestikkskoffen. Altså bare se resultatene av noe du har gjort, gjør noe med oss.

Det høres banalt ut, men det er en slags start som kan øke motivasjonen til å gjøre andre ting etterpå. Så det er samme egentlig hva det er. Ja, men jeg tror også vi har en tendens til å tenke at det går fint å ta inn de hagemøblerne. Herre min, jeg må nå klare det i kveld klokka åtte. Jeg har jo lyst til å jobbe, jeg må bare kompensere.

komme tilbake 100% og ja, de gjør jo ingenting egentlig at jeg er innom min mor hver dag det må jeg jo klare sånn skjønner jeg at vi har en sånn vi har jo en ekstremt streng stemme inni oss, og så har vi også en stemme som en forventning om at vi skal klare så mye mer enn vi egentlig skal, ja

Så vi lager ofte veldig urealistiske planer og forventninger. Så det der å på en måte vende seg til at, og så kan du ikke levere på alle områder. Hvis du har en jobb da som du leverer kanskje en del på, da må det bli mindre andre steder. Du kan ikke både være toppidrettsutøper og ha en traveløp. Skjønner du hva jeg mener? Vi kan ikke levere på alle områder, så da må man velge ut. Ja, ok. Så vel også ta det.

Men hvordan vet man at man har presset seg for hardt? Hvis du kjenner at kroppen er litt aktivert over tid, at du er sliten, men du får ikke sove, du kjenner at det er vanskelig å roe seg ned, og det kan jo være irritabilitet for eksempel, at man blir veldig raskt irritert, føler at alle forstyrrer deg bare de snakker til deg, blir irritert hvis du får en tekstmelding.

Så irritabilitet, forstyrrelse med søvn, kroppslig symptomer, vi får ofte det vi får. Jeg får for eksempel eksemer rundt munnen, veldig upraktisk. Selv om jeg gleder meg til noe, så er det det jeg kan få da. Og andre kan fortelle at de får vondt i magen eller vondt i hodet. Så når vi kjenner igjen de symptomene vi pleier å få når det er for mye, strammer seg kjeven, så ta det som et varsko på at nå ...

er det litt for mye. Og så er det viktig å si at det som er gøy, krefter det også. Det kan jo bare være gøye ting. Men da, hvis man driver med mange gøye ting, så må man bare sortere ut hva det gøye skal jeg velge videre. For plutselig er det ikke gøy lenger. Ser du at det går igjen, at man har vanskelig med å si nei? Vanskelig for å sette grenser? Ja, det ser jeg går igjen. Og jo mer overbelastet vi er,

jo vanskeligere er det å si nei, som du sa også. Hvordan lærer du andre å sette mer grenser? Er du god på det selv? Ja, jeg tror jeg har blitt god på det selv. Jeg var det ikke. Jeg var dårlig på det. Men så erfarte jeg, jeg husker jeg faktisk hadde samtale med en psykiater for noen år tilbake, og så sa han til meg, plutselig så sa han, «Du, tåler du dårlig samvittighet?»

Og da husker jeg at jeg sa, nei, det tror jeg ikke det hele tatt. Nei, det hører jeg, for du lever livet ditt for å sikre deg at du ikke får dårlig samvittighet. Og det er jo å si ja, ikke sant? For da får vi ikke dårlig samvittighet. Og når jeg skjønte det, at det var kanskje noe av prosjektet mitt, så tenkte jeg at det må jeg bare tåle. Og det var kjempevanskelig i starten.

Og si at «Nei, det får jeg ikke til. Det skulle jeg gjerne gjort, men det får jeg ikke til». Så lærte jeg meg teknikker. Særlig det jeg sa nå. Jeg lærte meg setninger til hva jeg skulle svare hvis noen spurte meg om noe. Og da sa jeg akkurat det. «Det skulle jeg ikke gjort, men det får jeg ikke til. Jeg kommer ikke med innskyldning, fordi da skal jeg det». For da åpner jeg opp for en diskusjon. «Nei, men jeg skjønner at du ikke kan lørdag, men kan du komme søndag da?» Så jeg lærte meg å si best «nei» først.

En god kollega som jeg har, hun sa, si nei med en gang, Katrine. Skal du heller si ja igjen etterpå? Det er mye lettere. Og så begynte jeg litt med det. Men for meg var det nok vanskelig. Dårlig samvittighet dreide seg først og fremst om i forhold til andre mennesker. At jeg skulle gjort mer der, og jeg burde ringt. At jeg skulle strekke meg litt. Så da...

Har jeg også tenkt at vi kan gi, men hvis du skal på en måte gi noe, så kan du ikke bare gi sånn, man kan jo tenke at alt er bedre enn ingenting, men noen ganger så kreves det jo hvis man skal følge opp en relasjon, at man faktisk er der også når den trenger deg tilbake. Og det kan du ikke ha for mange om gangen, kanskje. Tenk at nå er det deg som jeg vil fokusere på. Og da kan man kanskje ikke ha for mange andre heller. Ja, det er akkurat.

Akkurat det, ja. Vi tåler jo veldig dårlig samvittighet med unger, for eksempel. Med barna våre. Jeg synes jo det er kjempevanskelig. Jeg har liksom lært meg det der å tenke at det jeg kan gjøre for eksempel for, nå er jeg jo bare ungdommer da, og voksne barn, det der å være på en måte en tilgjengelig person. At de kan komme hjem og få pause, for eksempel. Være et trygt sted hvor det er pause for alt det som skjer der ute. Lage kveldsmat og

Kanskje en kopp kakao og bare gi den pausen, det er det som vi vet er bra med stressforskning. Å ha noen som kan buffere deg og gi deg pause. Sånne ting gir meg bøte på den kunnskapen gjør at da trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet, for det vet jeg at jeg alltid tilbyr. Jeg tilbyr pause. Ja.

Det er fint å klare å huske på sånne ting. Hva er det gode du gjør? Vi tenker ofte bare på det dårlige vi føler vi gjør. Jeg pleier ofte å spørre, hva er det beste du kan gjøre for barna dine? Eller du føler deg som en god mor? Ja, det er jo når jeg er til stede og i ro med ungene mine. Når vi kan pusle i lag og jeg klarer å være til stede. Ja.

Da får man sånn uendelig sånn, ja, det er sånn kliete. Ja. Jeg har alltid vært veldig glad i å stå og lage kveldsmat. Altså når de kommer inn fra trening, eller har vært ute og stå og smøre på skiver, og kanskje pynte med salat, og lage gode matpakker, og innimellom kanskje føle meg veldig flink hvis jeg lager smoothie.

og så liksom bare servere det på et fat og gjøre det litt sånn ekstra og de blir så glad og bare stå ved kjekkebenken der og i joggeboksa og bare liksom ha tid til å gjøre det og så på en måte rydde kjøkkenet til kvelden og det er sånn det gir meg veldig ro det er sånn veldig omsorg for meg da og de blir så glad da blir ungene veldig glad de er jo vant til at jeg lager kveldsmatte og det er liksom da føler jeg meg som en god mor

Hvordan anbefaler du at vi prøver å skrive ned ikke bare problemet, men også det som er bra? Ja, det er jo det vi driver med i mulighetsliste i ISIT, som også er å finne ut hva er det du gjør som er bra for deg, som du kan gjøre mer av.

Og skal man bare skrive ned alt da? At jeg husker å reie opp senga om morgenen, og at jeg lager kveld til ungene? Jeg kan jo gjøre det, men jeg er litt opptatt av hvilken følelse det gir deg, ikke sant? Sånn som du beskrev jo veldig, og jeg så det jo på deg, at da har du det bra, du pusler med gutta dine, ikke?

Ikke sant? Hvilken følelse er det de gir deg? Jo, det gir meg en følelse at nå er jeg mamma, tenker jeg, når jeg står og smører på alle de brødskivene som ligger ute på fjorda. Vi har mange i familien, så det er mange brødskiver å smøre. Det gir meg en god følelse.

Og så liker jeg det oppgaven, og det liker jeg mens mannen min er ikke så glad i det, så vi anlager mer middag, så vi bytter litt på sånn. Og det spør jeg ofte pasienten min om, men hva gir deg en god følelse? For det er følelsen vi ofte husker. Vi husker ikke tankene, vi husker følelsen. Når var du lei deg sist? Hva var det da? Når var du sint? Det klarer vi å huske. Men hvis jeg spør, hva tenkte du i går når du var der? Det klarer vi ikke å huske.

For meg ser jeg det visuelt før meg, at dette stresset og kortisolet, det fører til at nervecellene våre blir frynsete. Jeg ser før meg hvordan det er.

lange nervecellene ser ut, at den er frynsatt og ikke ser frisk ut, og så ser jeg for meg disse gode følelsene som jeg kommer og glatter over og reparerer. Og jeg tror, det er jo ikke akkurat sånn det skjer, men jeg tror at det å ha disse gode

De stundene i løpet av dagen der du kjenner på glede, mestring eller takknemlighet, det reparerer det som blir skadet av stress, vondt og vanskeligheter. Det gjør det. Så det er en del av i sitt. Ja, det er det. Og så en ting som du sa, hvis man kan klare å bruke litt humor på ting,

Selv om det er tungt, så husker jeg at en dame skulle begynne å gå tur, og så sa jeg, nå skal jeg gå i skogen, og det er ikke sikkert jeg kommer hjem og gjør det da. Nei, hva skal du gjøre da? Så sa jeg, nei, hva skal vi gjøre da? Da, for jeg bare ringte mannen min, så kom han i trillebåret da, og så bare lo vi forferdelig av det vi så for oss. Men ikke sant, bruke humor der vi kan da.

Og så endelig måtte hun si at laughter is carbonated holiness. Og jeg synes det er et så godt sitat. Det er akkurat det det er. Det er bare, åh, det er så viktig i livet. Og så lærte jeg begrepet Harald Eia. Det er jo noen som får dårlig samvittighet, eller synes at de ikke har humor hvis de ikke ler høyt og godt, liksom. Ikke sant? Du har en høy og god latter, det har jeg også. Men det er jo mange som ikke...

ler sånn, men allikevel har veldig humor. Og han lærte meg et begrepp som heter humorglede. At man kan gå sånn småhumor igjennom dagen, uten at det er de største latteranfallene. Det var jo veldig komisk, egentlig. Jeg satt på Halvorsen Bakkeri før jeg kom hit i dag. Jeg så mange ting som ga meg litt humorglede mens jeg satt der. Og da har du fokuset ut

Og det gir sinne sånn munterhet da. Og det er også humor. Så det er liksom... Har du trænt deg opp til det her? Jeg er veldig opptatt av hva folk sier. Jeg blir veldig nysgjerrig på hva folk sier og hva de gjør. Så da bare bør jeg til jeg forsvar. Og så øver jeg meg på å prøve det samme. Så tenker jeg at det funker for meg, så tar jeg med meg det da. Har du brukt dette med...

For dette er jo nevroplastisitet, ikke sant? Endrer rett og slett strukturen, hjernen, hvordan kopplingen. Har du brukt det i eget liv? Ja, jeg har det. Og så kunne jeg sikkert vært enda flinkere, men jeg gjør det. Og så prøver jeg å tenke at bekymringer er jo veldig tappende.

Så jeg prøver å sortere ut det jeg ikke kan gjøre noe med, slik at jeg unngår for mye bekymringer. Hvordan gjør du det? Da ofte snakker jeg med folk som jeg stoler på. Nå tenkte jeg på det, det burde jeg kanskje gjort. Nei, vet du hva, det er ikke ditt ansvar nå. Så viser jeg tillit ved at, nei, det er jeg enig i. Og så har jeg på en måte satt det i en parentes og satt det bort. Sånn holder jeg litt på da.

for det grubling det er jo ekstremt energikrevende ja, og det jeg ser for meg når for jeg gjør det der også og jeg har blitt mer og mer bevisst på det at jeg prøver å finne en sånn bro da ikke det før så kunne jeg vært veldig redd hvis jeg sa noe hvis jeg tenkte negative tanker jeg kunne bli redd for at det skulle eskalere den bekymringen og tenke hvis det kommer til å skje faktisk men så har jeg funnet ut for meg så hjelper det å lage en bro sånn

Ok, jeg er veldig bekymret for at jeg ikke kommer til å rekke handballtreninger til min eldste i ettermiddag, siden jeg har så mye jobb i dag. Ja, det kan skje. Så legger jeg meg til en bro der jeg sier sånn, ja det kan jo skje. Hva er det verste som kan skje med det? Ja, da blir han skuffet.

Men er det sannsynlig at det skal skje? Nei, ikke så veldig, for jeg er ferdig klokka fire av treningen, jeg er ikke før klokka halv fem, jeg rekker å kjøre, det kommer sannsynligvis til å gå bra. At jeg liksom bare litt prøver å gradvis, i stedet for før, så tenkte jeg sånn, å nei, tenk hvis det skjer, og så gikk jeg på sånn her stress hele dagen, sånn, å herregud, jeg kommer ikke til å rekke det. Men prøv å finne en liten bro til det positive som eventuelt kan skje. Ikke sant? Har du noen alternative tanker til det? Ja. Mhm.

Ja, bare sånne små, det trenger ikke å ta så lang tid som jeg forklarte nå, men bruk bare et halvt sekund. Ja, men ikke sant, det der er øvelse. Kjempesmart. Ja, men er det noe her på tampen du har lyst til å dele nå når jeg er så heldig av deg her, som du føler du ikke har fått sagt?

Det er viktig for meg at folk som sliter med langvarige symptomer, at de forstår at det ikke er dem skyld. At det er en fysiologisk forklaring, altså en fysisk forklaring. Og at det er håp om å få hjelp. Og det er fullt mulig å bli helt bra.

Og at det finnes mye ressurser ute. Det er podcaster som din podcast. Det finnes masse ting man kan lese og høre på. Og så kan man også få hjelp av fastveggen sin. Men det der med at det er håp, at det å få en forklaring, og at det er mulig å på en måte få det bedre. Og kanskje det er kjempeviktig.

Og det er så utrolig den statistikken, bare studien din, hvor mye bedre man kan få det. Folk som blir frisk fra veldig langvarige plager, store smerter. Det er ganske utrolig hva vi kan hjelpe kroppen til, og hvor mye vi kan hjelpe kroppen med å hele. Og det gir så håp da, for at vi kan få det bedre. Og det er så utrolig utrolig.

viktig at den kunnskapen når ut til flest mulig, for at så mange mennesker kan få et bedre liv, få en bedre helse, rett og slett. Og i den studien vår så hadde vi jo veldig dårlige pasienter, 80% hadde utmatelse, 76% hadde misblasjelettsmerter, og de var ganske unge gjennomsnittsalt på 46 år, og de kom seg også tilbake til jobb mye raskere.

27 prosent kom seg reduksjon i sykefravær sammenlignet med 4 prosent. Og det er på en måte et målbart funksjon, hvor man faktisk viser at man klarer å holde seg i arbeid. Ja, og da har de jo blitt friske. Ja, de har blitt bedre. De hadde ikke klart å være tilbake på jobb hvis ikke de hadde blitt friskere. Nei, det er noe med det. Siste spørsmål. Hva skulle du ønske at alle visste om neurovitenskap?

Jeg vil at alle skal vite at symptomer ikke er innbildning, at det er en forklaring, og at det er mulig å få hjelp. Bra. Og hvor kan mine lytter nå da? De kan sende melding til meg på Instagram. Jeg har jo en egen nettside. Hva heter du på Instagram? Jeg heter bare Catharina Bramsen. Jeg har ikke vært så profesjonell enda på det. Nei, nei.

Ok, og nettside heter det også? Ja, bare google Katrine Abramsen, så kommer de inn på det. Eller i sitt. Og boka di? Den heter Diagnose ukjent. Og den er i forhåndssvalg nå på ARK.

Ja, tenk det. Gratulerer med bok. Takk. Og meg kan dere nå på doktorannette.dragløn på Instagram. Og hvis du som hørte på denne episoden tenker at denne har jeg skikkelig lyst til å dele med noen, så del den det som vi får ut av den gode kunnskapen. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt.