‹ Back to podcasts ‹ Biohacking Girls

3/2/2026

337. Supervaner: Slik hacker du hjernen og skaper varig endring med Anniken Binz

Anniken Binz presenterer sin bok «Supervaner» og diskuterer hvordan vaner er dypt forankrede neurobiologiske mønstre, ikke bare viljestyrke. Episoden utforsker hjernens overlevelsesmekanismer, emosjonelle drivere og viktigheten av å forstå underbevisstheten for varig endring. Anniken deler strategier for å omprogrammere følelser knyttet til vaner og overkomme selvsabotasje.

01:59

Lytt til diskusjonen om vaner og hvorfor bevissthet om underbevisstheten er avgjørende for endring i livet.

13:47

Hjernen vår kobler ofte vaner som å legge seg til potensielle farer, påvirket av tidligere erfaringer og stress.

18:31

Vaner former vår identitet og opplevelser, og det er aldri for sent å bli bevisst på dem for endring.

22:15

Endring av vaner er utfordrende, men fokuser på hvilket liv du ønsker, og vær snill mot deg selv i prosessen.

29:28

Hjernen vår er programmert for å søke trygghet gjennom tilhørighet og mat, påvirket av tidlige opplevelser og følelser.

Transcript

Mentioned in the episode

Forfatter

Gjest i podcasten, forfatter av boken «Supervaner» om vaneendring og hjernens funksjon.

Bok

Anniken Binz' bok som utforsker hvordan vaner er lagret i underbevisstheten og hvordan man kan skape varig endring.

Podcast

Vertspodcasten som tar kontroll over helse gjennom vitenskap og livsstil, og arrangerer 'Biohacking Weekend'.

Ukjent

En av programlederne for podcasten 'Det alle snakker om', nevnt i introen.

Dating-app

Nevnt humoristisk i introen som et eksempel på noe folkelig.

Strømmetjeneste

Nevnt som en distraksjon som kan forhindre tidlig søvn og bidra til uvaner.

Sted

Anniken Binz har nylig kommet hjem fra to intense uker med kurs og surfing der.

Land

Anniken Binz var i USA på kurs og surfing.

Bokhandel

Sted hvor Anniken Binz signerte bøker.

Hav

Brukt som metafor for fare ('livsfare') ved å føle seg uverdifull.

Biologisk konsept

Hjernens evne til å endre seg og bygge nye nervebaner, sentralt i vaneendring.

Biologisk system

Nevnt i sammenheng med stressrespons og repeterende signaler i nervesystemet.

Nevrotransmitter

Et 'lykkehormon' som frigjøres ved belønning, sentralt i dannelse av avhengighet og vaner.

Nevroutviklingsforstyrrelse

Nevnt i sammenheng med dopaminavhengighet hos Davinia Taylor.

Biohacker

Kollega som var tidligere alkoholiker og brukte biohacking-strategier for å håndtere dopaminavhengighet og ADHD.

Konsept

En praksis der man unngår skjermer på søndager for å redusere stimulans og forbedre søvn.

Drikkevare

Nevnt som en vanlig avhengighet mange sliter med å redusere.

Kosthold

En strategi Davinia Taylor brukte for å trigge dopaminsystemet.

Kosttilskudd

En strategi Davinia Taylor brukte for å trigge dopaminsystemet.

Ernæringsstrategi

En strategi Davinia Taylor brukte for å trigge dopaminsystemet.

Drikke

Anniken Binz nevner det som en kilde til dopamin som nervesystemet hennes ikke liker.

Arrangement

Et arrangement arrangert av Biohacking Girls hvor Anniken Binz skal forelese.

Barn

Eksempel på barn som kan feiltolke foreldres prioriteringer.

Participants

Gjest

Anniken Binz

Vert

Alette

Vert

Monica

Points

Claims

Similar

Loading

Nye episode av Det alle snakker om med Siri og Kim. Monarkiet styrket sånn at han går frem etter Marit. Ja, men da blir han jo... Også dusjen som går frem syk kone. Han blir første kongen på Tinder da. Hva? Ja, faen ditt! Det har vi aldri hatt før. Og det er folkelig. Da kan du holde fars folkelighet. Du ser ikke hvordan det er til grannkamp. Du kan være på Tinder. Det er ikke så dumt. Hør Det alle snakker om. Gratis der du hører podcast.

Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer alt for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv.

For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.

Hvor mange ganger har vi ikke sagt til oss selv, på mandag, da begynner det. Eller kanskje, nei, 1. januar, da tar vi den. Etter ferien, da skal det bli nye vaner, da skal det bli ny start. Da skal jeg bli helt ny, og likevel...

Vi faller tilbake i de samme mønstrene. Og det handler vel ikke om at vi er late, og det handler vel ikke om at vi ikke har viljestyrke, men det er jo det at vaner primært, det er jo kanskje et litt sånn viljestyrkeprosjekt, og kanskje ikke. Dette er jo neurobiologiske mønstre som vi har i oss.

Ja, og kanskje noe som alle kjenner seg igjen, for det er et gap mellom det vi vet og det vi faktisk gjør. Og de fleste vet hva som er bra, som for eksempel å legge seg tidligere, slutt å skåle på telefonen, raksnakke andre. De vet om det er bra å spise næringstett, eller om man skal drikke for mye Cola Light, nok trening, for mye trening, for lite trening. Det er så regulert stress.

Men likevel er det nesten som det er en liten autopilot som styrer oss. Og det er nettopp det vi utforsker i dag, når vi har med oss forfatteren bak boken Supervanner, som er en bok som ikke bare dreier seg om å være flink og ha disiplin, men om hjernen, om feillæring, om underbevisstheten, og hvordan vi har kontroll og kan omprogrammere mønstrene våre når vi blir litt mer bevisste.

For hva om vanendring ikke egentlig handler om at vi skal bli en så veldig mye bedre versjon, men at vi kanskje skal forstå hvorfor hjernen holder fast i det kjente selv når det ikke er bra for oss. Velkommen til Biohacking Girls! Anniken, i dag skal vi snakke om den nye boken din, Supervaner!

Å, så hyggelig å være tilbake her. Hvordan har du det nå? Nå er boken ute. Hvordan kjennes alt ut?

Takk som spør. Skal jeg være helt ærlig, akkurat nå så føler jeg meg litt mørbanket etter å ha kommet hjem fra Kalifornien. Det er ni timer stidsforskjell, og det har vært to intense uker med kurs. Jeg lanserte jo boken min da jeg kom ut, og satt på Nordli og skrev, og det er jo litt sånn

litt sånn antiklimaks når man har endelig fått boken ut, ikke sant? Det regner med at dere kjenner til, og så dro jeg til USA, var på kurs en uke, så var jeg surft en uke, og så kom jeg hjem for to dager siden, og nå er det bare sånn

Ja, da kom en sånn liten crash. Jeg tenkte litt på det når jeg har følt deg på din reise nå. Det er jo alltid så gøy å se deg i saffeprett og outfitten din og miljøet i USA. Vi elsker det jo, men i alle fall så tenkte jeg litt på det. Hvordan er det

Med den avstanden når boken kommer ut, særlig fordi du har hatt så mye suksess allerede, du ligger på toppet og bestsellerlisten, får du den nærheten likevel? Eller er det sånn at når du kommer hjem, da kommer det rett opp i ansiktet ditt?

Altså, jeg var totalt fjernet fra boken, og det er ganske sånn rart. Nå var jo den tiden jeg var borte i USA, så var jeg nesten ikke på logitt nett i det hele tatt, av ulike grunner, og holdt på med helt andre ting. Så boken var bare sånn, den forsvant nesten fra bevisstheten. Så kom jeg hjem, og det stod liksom to store kasser med bøker hjemme, for jeg hadde jo ikke fått

boken før jeg dro, så jeg var her er boken og sånn ser det ut jeg har ikke fått blodd inn engang, for jeg var jo på Nordli og signerte bøker men det er klart at da var det jo 700-100 bøker som bare skulle nysignere så da går jeg dagen etter det, så jeg vet egentlig ikke hvordan boken ser ut jeg har ikke fått blodd inn engang å ja, jeg husker når vi skulle signere bøker, det var vi fikk litt krampe, men du baner, hvorfor trenger vi en bok om baner, Anniken?

Jeg vet ikke hva, helt ærlig, jeg er så drittlei av de bøkene som har gått rundt på vanvendring, som alle i utgangspunktet er fine. Jeg forkaster ikke noen av teoriene. Det som har vært den gjengse måten å møte vanvendring på, det er innenfor type personlig utvikling.

har jo vært at vi skal ta små skritt, vi skal være realistiske, ikke ta på oss for mye og tenke at det er de små tingene vi gjør over tid som gir endring. Og det er helt riktig, ikke sant? Det er ikke noe feil i det. Men alt det som finnes av litteratur på vaneendring, og de store som virkelig alle leser, som går rundt igjen og igjen og har vært på Besserglesen i årets vis,

De skraper bare på overflaten. For de belager seg kun på at vi skal bruke den bevisste delen av hjernen på å ta bevisste valg, og det impliserer at vi må bruke villestyrke.

De bøkene og teoriene tar ikke hensyn til hvordan hjernen egentlig fungerer. Så jeg har bare sett meg lei på at alle applauderer de bøkene. Det er ikke for å snakke dem ned, for alt er riktig. Det er bare ikke nok. Hva er spesielt med din bok nå?

Ja, så det jeg går inn i i supervaner er hvordan vanene er lagret i oss, hvordan de er laget.

Og alle vaner våre sitter jo under bevisstheten. Og det tenker vi kanskje ikke på. Jeg tror mange egentlig vet det. Vi gjør ting på autopilot. Du har helt sikkert opplevd at du har, og dette eksempelet funker bare i Norge forresten. Jeg har akkurat oversatt den forrige boken min til engelsk. Jeg bare, dette funker ikke i USA. Men ok, eksempelet er du står og venter på bussen og så er det sånn, har jeg husket å låse døren eller ikke? Så blir du så usikker at du går tilbake og sjekker.

og så har du låst ørnen. Du har bare handlet på autopilot. Så det eksempelet funker ikke i USA, for folk tar ikke bussen by the way. Så det er litt morsomt. Men jeg tror folk i utgangspunktet vet at vaner går på autopilot, og så tror vi at vi kan bruke den bevisste delen av hjernen for å endre det. Og saken er at ja, vi trenger å ha med den bevisste delen av hjernen,

Men den bevisste delen av hjernen snakker et helt annet språk enn den ubevisste delen av hjernen. Og hvis vi bare belager oss på bevissthet og villestyrke, så får vi ikke endret vanet der de virkelig ligger. Så det er klart at det som finnes av litteratur på vanendring, det er...

Det funker til en viss grad, og det funker i noen tilfeller. Da er det viktig at vi gjør litt forskjell på hva vi har av vaner. For noen vaner, la oss si at noen sier «Jeg har lyst til å begynne å meditere et kvarter hver morgen». De skal da bare legge til en ny vane, og da kan det være nok å bruke det som finnes av teori allerede. Det kan funke.

Når vi repeterer noe over tid, så vil vi bygge de tilhørende nervebanene sterkere. Så det kan funke å bare ta små skritt, gjøre det små, øve oss og øve oss og øve oss, og så kan vi bli vant til å gjøre den nye tingen.

Det som er utfordringen er at de færreste vanene som vi ønsker å enten endre eller legge til, er bare en sånn, jeg skal bare gjøre litt, jeg skal bare meditere litt. De aller fleste uvanene vi har, de har vi fordi de er et resultat av mye ganske

gamle greier som vi går og bærer på. Gammelt, emosjonelt stress. Kjipe ting som har skjedd i livet vårt. Og så er de uvanne vi har veldig ofte en distraksjon fra det som har skjedd tidligere i livet. Mye indre ubehag. Og det å tro at vi da bare kan si, åja, men nå skal jeg bare meditere fem minutter hver dag den første uken, og så går jeg opp til ti minutter den neste uken, og så går jeg opp til fem minutter den neste uken, og så har jeg mål. Det funker ikke. Fordi

Vi er nødt til å forstå hva som styrer adferden vår, hva som styrer alle de gamle uvanene våre, og hvilke behov vi egentlig har som mennesker. Og når vi gjør det, når vi virkelig forstår hva som ligger bak all adferden vår, og hvordan hjernen egentlig fungerer, så kan vi endre vanene våre uten å måtte være flinke og perfekte, og bruke veldig styrke.

Men dette er jo ikke enkelt, Anniken, å gå så dypt inn i oss selv. Hvor skal vi da starte med disse uvanene våre? Ja, godt spørsmål, Alette. Det er klart at for noen kan det være få stener som vi skal snu for å finne ut av, for andre kan det være mange. Og det er klart at

i boken Supervaner er min hensikt å gi alle en fullstendig forståelse av hva det er som egentlig skjer i toppblokket. Hva er de kreftene som styrer oss? Og det er klart at for noen så vil vi trenge å gå og jobbe en til en for å virkelig få ryddet opp i ting. Men det det handler om er at vi rett og slett, ok, la oss si at vi skal endre på en vane. Vi har en uvane. Kanskje det handler om å

At vi ikke kommer oss i seng på kvelden. Alle vet jo at det er lurt å gå og legge seg. Og så kanskje vi da sier, nyttårsforsett, jeg skal begynne å legge meg tidligere, og dette er viktig for meg.

Og så forsøker vi, vi setter oss et mål at vi skal legge oss tidligere, og så går det ikke av en eller annen grunn, så blir vi bare dratt inn i scrolling eller Netflix, eller hva det nå er på kvelden, så blir vi liggende i flere timer, eller sittende, før vi da går og legger oss. Og så er det et mønster som bare repeterer seg og repeterer seg. La oss si at hvis dette er eksempelet da.

Så handler det om å begynne å sjekke inn med seg selv. Og jeg er fullstendig enig med deg, Alette. Det er ikke det å gå inn i seg selv og bli kjent med hva som skjer på innsiden. Det er en prosess. Og det er kanskje noe av det viktigste jeg jobber med når jeg jobber med de som går kurs og er en tjenest med, er nettopp det å begynne å komme i kontakt med de som er på innsiden.

lytte til de beskjedene som er der og de følelsene og rett og slett være i kontakt med oss selv. Fordi alle fleste av oss er det en lengre vei å gå. Så la oss si at dette med å bli kjent med oss selv og bli eksperter på vaneendring hvis det er de dype dype vanene vi snakker om så er det ikke gjort over natten. Det skal jeg være helt helt ærlig på fordi at det krever også at vi

lytter inn og får med oss hva som skjer på innsiden, så det er også en prosess men ok, tilbake til eksempelet der la oss si at du sier jeg skal legge meg tidlig hver kveld, og så får du det ikke til

Det som er viktig da, er å begynne å gå inn i seg selv, og spørre seg selv, ok, når jeg blir sittende oppe på kvelden, så er det en grunn til det. Det er ikke bare fordi jeg er dum, eller mangler viljestyrke, det er...

et behov jeg har, ikke sant? Vi har alltid et behov, så det er en grunn til at vi gjør det. Og når vi spør oss selv spørsmål, så vil vi få svarene. Ikke alltid vi får svarene med en gang, men plutselig så står du i dusjen, og så skjønner du det. Eller du går en tur og spør, det er jo derfor. Så hva er grunnen til at jeg ikke kommer meg i seng på kvelden?

Og det kan være mange ulike ting. For noen kan det rett og slett være et behov for egen tid, ikke sant? For noen kan det være det, ja, men jeg gjør det der opprøret vi hadde da vi var tenåringer. Jeg må bare gjøre litt opprør, for ellers er jeg så flink resten av dagen. Så jeg må bare gjøre noe som er litt på kanten. Ellers kan det rett og slett hende at ...

gjerne synes det er utrolig ubehagelig og skummelt å gå og legge seg. Så det kan være mange grunner til det. Dette er sånn som jeg gjennom å jobbe med folk kan komme frem til, og folk kan komme frem til det på egne hånd også, ved å lytte innover og stille spørsmålene.

Så det å begynne å skjønne hva som driver adferden, for vi alle har jo behov. Alle har behov for glede i hverdagen, alle har behov for fellesskap, det å føle at vi hører til, alle har behov for egen tid, og veldig mange av vanene våre, la oss se at vi kan se på dem på litt ulike nivåer,

Noen av vanene våre er vaner som vi har eller ønsker å ha for de skal tilfredsstille noen behov. Det å sitte oppe på kvelden kan tilfredsstille behovet egentid, eller det kan tilfredsstille behovet å ha litt moro i hverdagen hvis hverdagen er grå og trist. Hjernen vil at du skal ha litt moro.

Men det kan også ligge enda dypere enn det. Noen har lakenskrekk fordi hjernen på et eller annet tidspunkt har koblet det å legge seg med fare. Noe kan ha skjedd, kanskje du var 15 år og det var et innbrud i huset da du lå og sov. Da kan hjernen ha koblet det å ligge i sengen og sove til fare.

Så det ser jeg også veldig ofte når jeg jobber en til en med folk som har søvnsproblemer. Det er alltid stressrelatert. Det er ulike nivåer av hvor stresset kommer fra. Handler det bare om at det er mye stress gjennom dagen?

eller handler det om at hjernen din på et eller annet tidspunkt har knyttet fare til det å legge seg. Jeg skjønner at dette kan være litt sånn, dette var forvirrende, dette er mye informasjon. Det som er viktig som jeg vil få fram er at det er at vanene har forskjellig grad av intensitet. Noen handler bare om de normale menneskelige behovene, og andre handler virkelig om at hjernen din har lært at noe er farlig og trygt,

og så styrer den deg til å gjøre en ting bare for å holde deg trygg, hvis det er i mening. Det gir absolutt mening, for dette er vel den der neuroplastisiteten vår, at med dette fysiske ubehaget, det kan føles helt enormt vanskelig å gjøre om på det, selv om vi ikke helt vet hva det er. Det er der vi er nå, ikke sant? Ja, så neuroplastisitet betyr jo egentlig bare at hjernen er plastisk, det vil si at det er

Hver eneste ting som sansapparatet tar inn, det fører til en endring av hjernen. Så de tingene vi tenker og føler og gjør, mye av de tilhørende nervebanene blir forsterket i hodet. De nervebanene vi ikke bruker, de forsvinner gradvis. Og det er det neuroplastisitet er. Og så det du kanskje refererer til, Alette, og dette her henger sammen,

Det er at hjernen vår er null interessert i at vi skal være glad og ha det bra. Hjernen vår er kun interessert i overlevelse. Og det trenger vi jo egentlig å være takknemlige for, for hvis ikke hjernen hadde vært sånn, så hadde vi ikke levd den dag i dag. Så vi skal ha en hjerne som skal holde oss trygge, sånn at vi overlever, og vi kan få barn, og barna overlever.

Hjernen vår har ikke oversikt over alt som er farlig i livet og alt som er trygt i livet. Hjernen vår må likevel ta raske valg på å styre oss i trygget hele tiden. Så hjernen din, hjernen min, alle sine hjerner, hvert eneste sekund av livet vårt, så gjør hjernen vår det. Den er sånn, hvor er det fare, hvor er det trygt, styre deg bort fra fare og mot trygghet. Ok, så hva er det som er farlig, hva er trygt?

hjernen kan ikke ha oversikt overalt, men den vet hvertfall da at ting som er nytt, altså ting vi ikke har gjort før, ting vi ikke har følt før, ting vi ikke har tenkt før, eller om det er veldig lenge siden,

Selv om vi kanskje sier at den nye vanen er å legge meg tidlig, det er jo egentlig en fin vane, men for hjernen vet du ikke om det kan innebære noe farlig. Den har ikke oversikt overalt. Så hjernen er nødt til å putte alt som er nytt

og ukjent i kategorien farlig. Og alt som er gammelt er jo trygt og kjent selv om den gamle vanen er å droppe trening og bli liggende på sofaen og spise potetgull eller å droppe hvile når vi vet vi burde hvile og bare gjøre på og gjøre på og stressa som jeg vet at veldig mange sliter med selv om den gamle vanen er en vane som

ikke er bra for oss, og som vi kanskje blir deppa for at vi gjør, eller vi kjenner med hele oss at dette er helt feil, at jeg tømmer godt i skoven og blir lei meg hver gang. Men for hjernen er det det aller beste vi kan gjøre. Det er det aller tryggeste. Så alt som er nytt kan være farlig, så hjernen din gjør alt den kan for å få deg bort fra det, og den drar alle klutene til for å få deg tilbake til det som er gamle vaner, fordi det tenker den at er trygt.

Du starter i boken din med et spørsmål, hva er en vane? Og det vil jeg gjerne stille deg, hva er en vane? Ja, den måten jeg forklarer det på er at vi er veldig vant til å tenke at en vane er om jeg trener, eller slutter å snuse, eller

Vi er vant til å tenke på det som avferd, ikke sant? Men sånn jeg ser på det, så er vaner alt vi tenker, alt vi føler og alt vi gjør, det er identiteten vår, det er store deler av personligheten vår også.

Så det er det vi gjør automatisk hver dag, uten at vi trenger å være bevisst, det er det som er autopiloten. Og det er ikke bare hvordan jeg løfter vannglasset, eller går ut av sengen på morgenen, eller pusser tennene, det er den tanken som detter ned i hodet mitt når jeg våkner, det er den tanken som detter ned i hodet mitt når mannen min ikke har satt inn oppvaskemaskinen, så bare det. Det er det hver eneste dag.

Så alt det vi gjør på autopilot, det er vanlig. Jeg ville bare legge til dette med at det er nervesystemsignaler. Den HPA-aksende hypotalamus som sender til hypofysen og hypofysen videre til binyrene. Og det er der kortisolrespons blir aktivert når man for eksempel har disse vanene du snakket om som er triggerfaktorer.

trigget av uro eller negativ vane med retsel og frykt og sånne ting, fordi at jeg tenker også at det er et sånn repeterende signal til nervsystemet, og at kroppen da oppfatter dette som normalt, enten om det er bra eller dårlig.

Yes, absolutt. Helt enig med deg. Selv når vi er inne på det, det å være mye stress, det å kjenne på frykt, irritasjon eller angst, det å sterke følelser, det er jo vaner, og det blir vi også avhengig av. Eller kan bli det, da.

Ikke sant, for det er jo ting som repeteres i denne stressaksen vår, og det kjennes jo trygt, det blir på en måte en falsk trygghet vil jeg anta. Men når bør man begynne å tenke på dette og bli bevisst sine mønstre? Tenker du ungdommer, tenker du tidlig voksen, og er det noen gang for sent?

Det er aldri for sent, så forskning viser at hjernen er i endring hele livet, helt frem til vi dør, så vi kan endre oss absolutt hele tiden. Det jeg er veldig opptatt av er å bare ta hele det flinke pike, være perfekt og bare palme det langt bort. Fordi det handler ikke om at vi må endre så mye, det handler egentlig om hvilket liv vi vil leve.

Så jeg tar det alltid tilbake til å bli bevisst på hvordan du vil at livet ditt skal være. Og når du er klar og tydelig på hvordan du vil at livet ditt skal være, vil du ha god helse, vil du ha energi, vil du være ute og surfe, eller bo i Spania, eller dra til Hawaii på høsten, hva er det du har lyst til å gjøre? Hvem trenger du å være for å kunne leve det livet, og hvilke vaner vil støtte deg for å komme dit?

Så vi må ikke endre på alt. Det å endre vaner, uansett hvor bra verktøy vi har, så er det jo krevende, fordi hjernen bruker energi på å bygge de nye nervebanene, og det å drive og endre på masse ting, det er...

Det er jo ikke noe vits, for det handler jo ikke om å være flink eller perfekt. Det handler om å ha et liv hvor vi har det bra, og hvor vi har gode følelser. Så hva er det livet, hvordan ser det ut, og hvilke vaner er det som vil ta deg til det livet? Når du har det svaret, så kan du begynne å se på hva det er du vil endre. Så vanendring er for alle.

Men jeg tenker, ha et sånn drulig forhold til deg, fordi du trenger ikke fikse alt. Og i hvert fall ikke på en gang, at man kanskje skal tenke litt mindre på det. Men har du noen tips i forhold til hvordan vi kan øke denne neuroplastisiteten vår, slik at vi blir flinkere til å gå gjennom endring?

Ja, og det er veldig fint at du trekker frem det, Alette. Og vi kan gjøre mye for å øke neuroplastisiteten, og da vil jeg jo trekke frem boken deres også, og det fine arbeidet dere gjør. Fordi alt det vi gjør med livsstil, det er å holde kroppen sunn og frisk. Det er mat, det er natur, det er trening, bevegelse, søvn. Alle de tingene er kjempeviktige for å holde hjernen så ung som mulig.

Og i tillegg så handler det om å utfordre seg, å lære nye ting. Det å gå på kurs, det å høre på en podcast, en bok, det å ta til seg læring. Nå har jeg også hørt det, det har jeg ikke fått sjekket,

Jeg har en liten valp som sitter og klunker i bakgrunnen. Det koselige lytet, da. Ja, den er litt utålmodig. Jeg har ikke fått dobbeltsjekket akkurat denne referansen, men det jeg har hørt er at det å lære seg et språk og spille et instrument...

er noe av det aller beste du kan gjøre for neuroplastisiteten. Så det er jo interessant. Men jeg tenker at det å utfordre seg, det å gå utenfor komfortzonen, den store klisjen, det å gjøre noe annet enn det vi vanligvis gjør, det vil si å

Det å bygge nye nervebaner, at vi ikke bare alltid gjør det samme. For noen kan det være å ta pannbørsen med motsatt hånd, og pusse tennene med motsatt hånd. Men det kan også være å lære deg stisykling, for eksempel, eller et nytt språk, eller det kan være noe helt annet. Så alt det vi gjør av nye ting, det holder hjernen ung, og sørger for at det er lettere å lage nye nervebaner og bygge nye nervebaner.

Det er veldig bra å høre, for jeg opplever mange ganger at meg og dette er litt sånn strenge, og noen tror at vi er helt perfekte, hvilket ikke er sant i det hele tatt, at vi gjør alt riktig, hvilket heller ikke er sant hele tiden, men det er en forskjell på i forhold til å få et kortisolutslag, altså et stressnivå, fordi at du gjør den

dumme vann, da, 60 netter på rad, ved å sitte og binge og spise popcorn eller pizza rett for å legge deg. Men hvis du gjør det en gang iblant, så er det ikke så farlig. Og på hvilken måte tenker du at kroppen vår er formbar, selv om man har litt uvann og råg? Vi lever jo et vanlig liv, ikke sant? Så litt drupp fra det som trigger oss negativt, men så mest av det positive.

Så hjernen vår er alltid formbar, og når vi snakker om å øke neuroplastisiteten, så blir dette litt sånn merdenivå, ikke sant? Hvor høyt har vi lyst til å sikte? Men alle hjerner er plastiske, og alle hjerner er i endring hele tiden. Så kan jeg legge til hva du sier om stress også, Monica, fordi at stress reduserer jo neuroplastisiteten.

Ok, alle hjerner er plastiske, alle hjerner vil endre seg, men hvis vi skal inn på nerdenivå, så vil stress ha en negativ effekt på neuroplastisiteten. Det er jo egentlig veldig logisk å skjønne hvorfor, fordi at når vi er i stress, det vil si at vi skal bekjempe en fare eller komme unna en fare,

så er det ikke så viktig for hjernen å drive og lære nye ting, eller huske gamle ting. Da er det rett og slett overlevelse som gjelder. Da ser vi også de som har hatt oppvekster med mye traumer, omsorgsfrikt en utrygg oppvekst, de kan ha lavere grad av neuroplastisitet i voksen alder. Og jeg sier ...

Ikke dette, jeg hadde ikke sagt at du ikke gikk an å gjøre noe med det, for det går an å øke neuroplastisiteten gjennom å jobbe med å omprogrammere disse dype mønstrene på innsiden. Så hvis noen lytter nå og tenker at jeg har hatt en utrygg barndom og hatt mye stress gjennom livet, jeg løper selv,

Absolutt ikke, for vi kan skape indertrygghet, vi kan rydde opp i alt det som er på innsiden, og forskning viser at da kan det øke neuroplastisiteten.

Dette er jo koblet egentlig til feil ernæring, eller hvordan man spiser med emosjonell stress, fordi det er jo en type lavgradig inflammasjon, vil jo også ha den samme trigger-mekanismen, ikke sant? Så hvordan kan uvaner som overspising og scrolling og type avhengighet også være med på å trigge dette negativt? Så hvordan kan man lære seg strategier for å regulere det da? Ja, ok. Så jeg tenker at ...

For å rydde opp. Så akkurat det vi har snakket om nå, om å øke eller minske neuroplastisitet, jeg tenker at vi kan... Dette er et veldig nærdig nivå. Så det er ikke noe vi trenger å tenke på, egentlig, for alle hjerner er i endring. Det som jeg synes er viktig å hente frem, er at hvis vi driver, hvis vi har noen uvaner som handler om emosjonell spising, overspising, eller noen som virkelig vaner det vi virkelig ødelegger for oss selv, så er det...

alltid tøftet på gamle emosjonelle sår det er aldri fordi at vi er svake eller har dårlig villestyrke eller ikke vet bedre det er alltid en overlevelsesmekanisme så la meg forklare dette og det synes jeg er viktig for jeg vet at utrolig mange sliter med forhold til mat og kropp for eksempel

Og det er jo sammensatt. Det er sammensatt hvis vi ser på dette med grunn til at folk kanskje sliter, har spiseforstyrrelser eller spiser på følelser. Det som er felles ...

at det er rett og slett en overlevelsesmekanisme. La oss for eksempel si at en person har vokst opp i en familie hvor hun, la oss kalle henne Tina, ikke fikk den kjærligheten hun egentlig trengte. Hun følte seg aldri verdifull, hun følte ikke at hun var nok, foreldrene hadde ikke tid til henne, eller kanskje det var krangling eller rusmiddel eller noe som gjorde at hun vokste opp med å føle at hun ikke var bra nok.

Da er vi nødt til å gå tilbake til å se på hjernen vår igjen. Fordi hjernen vår skal ha oss trygge. Hvordan vet hjernen at vi er trygge?

Jo, men jeg kan ikke vite det, men hjernen tenker at hvis du har plassen din i flokken, hvis du har sikkerhet i plassen din i flokken, da vil du være trygg. Så hjernen vår, vi har nødt til å forstå den ut fra et steinaldeperspektiv, den måten hjernen vår fungerer den dag i dag, er den måten som hjernen ble kodet til å fungere for mange millioner år siden. Da var vi helt avhengig av flokken vår for å overleve. Og det vet hjernen dag i dag også. Så hvis et barn vokser opp,

og ikke får den kjærligheten eller oppmerksomheten gjennom oppveksten som hun trenger, så vil hjernen tolke det som jeg er ikke nok, jeg er ikke verdifull. Ok,

Hvis hjernen til Tina har laget den feil tolkningen om at jeg ikke er verdifull, jeg er ikke nok, så vil det si at Tina er i livsfare kontinuerlig. For hvis vi ikke er verdifulle, så tenker hjernen om at da står du i fare for å miste plassen i fellesskapet,

da kommer du til å dø. Så dette er ikke tull, dette er den største faren. Jeg sammenligner det med å ligge ute på Atlanterhavet i store bølger med en sånn flyte, hva heter det, sånn ring, rødneks, rødningsring. Og det er da vanediene som prøver å holde deg oppe. Så la meg forklare hvordan det ser ut.

Hvis du har vokst opp og hjernen din har feilert og tenkt at du ikke er bra nok, ikke er verdifull, så vet hjernen din at du har en livsvarer. For veldig mange er mat en måte å komme seg i trygghet på.

Det kan henge sammen med mange ting. Vi vet at søt mat og fet mat frigjør dopamin og mye av disse likhormonene. Det gjør det uansett. Det er en veldig kort vei for hjernen å gå fra det å være i livsparet til å komme i trygghet. Husk at når vi er i livsparet, så vil hjernen gjøre alt for å få oss i trygghet. Det er noe hjernen gjør hvert eneste sekund i hele livet vårt.

Og trygghet kan da bare rett og slett være å spise mat, fordi mat frier disse stoffene. Det som også veldig ofte har skjedd da vi var små, var at vi kanskje falt og slo oss, og så fikk vi en kakao eller en bolle som trøst. Eller en ting som jeg har møtt på så ofte, er at noen som har hatt en oppvekst som har preget av omsorgsvikt, har da kanskje hatt en bestemor som var der for barnet.

Hver gang barnet var hans bestemor, så var det kaker eller et eller annet søtsaker. Da lærer hjernen å koble dette med søtsaker til å bli sett, å høre til, å føle seg viktig og kjærlighet. Det vi er nødt til å forstå er at det aller viktigste for hjernen vår er at vi overlever søtsaker.

Har vi tilhørighet? Blir vi sett? Er vi viktige? Og får vi kjærlighet? Da er det det samme som at du er trygg og du overlever for hjernen. Så når hjernen har lært å koble det å spise søtsaker,

til de følelsene, så vil det alltid være redningen hver eneste gang dette ubehaget dukker opp på innsiden. Så forestill det da. Jeg må bare pakke dette ordentlig sånn at alle forstår det, for jeg vet at så mange sliter med det. Og jeg tror alle hjerner på et eller annet nivå har en feilæring om at jeg er ikke nok. Så er du voksen, kanskje du er 50 år da, og du er på jobb, og så opplever du at

De andre kollegaene dine, det virker som om de har noe sammen som du ikke er del av. Kanskje i lunsjen sitter de og ler og har det gøy, og så føler du deg utenfor, som bare er en feiltoldning fra hjernen. Men det er sånn, ok, du føler deg utenfor, du ser at de andre har det gøy i lunsjen, du har den gamle feilæringen med at «ok, jeg er ikke bra nok, jeg er ikke verdifull, jeg er ikke nok».

Da vet hjernen din at du har livsfaret. Veien til godteskoffen da er ikke veldig lang, ikke sant? Fordi at det handler om trygghet.

Så hvis vi bare kan se for oss store atlanterhavet på vinteren, det er kaldt, det er store bølger, du kan ikke svømme, du er i livsfare. Og det er «jeg er ikke nok», ikke sant? Og så er maten den der livbøyen som du ligger og dupper i. Og så kommer du og sier «Nå skal jeg begynne å spise sunt, nå skal jeg ta bort dette godteriet, ta bort livbøyen». Tror du gjerne har lyst til det? Ja.

Jeg vil jo ikke det, fordi det er redningen. Så vi er nødt til å, før vi, og dette er på en måte et eksempel på en vane som stikker veldig dypt, som er knyttet til, virkelig knyttet til overlevelse, virkelig knyttet til gamle emosjonelle sår. Hvis vi er der, så er vi nødt til å begynne å jobbe i dybden her, før vi i det hele tatt kan begynne å tenke på å endre den vanen. Fordi

Spisemønstrene er bare et symptom på det som ligger i bunnen. All adferden vår er styrt av mønstrene som er lagret i underbevisstheten vår. Det var en lang forklaring på det. Nei, det går bra. Da snakker vi litt om at mange som opplever at de begynner å sabotere vanen sin akkurat når dette begynner å gå ganske bra,

er vi litt inne på det nå? Selvsabotasje, er det en svakhet? Eller er det en intelligent måte for hodet vårt å

og prøve å få oss trygge igjen? Ja, veldig fint spørsmål. Og det er det du sier, det er en måte å få oss trygge igjen. Så selvsabotasj, hjernen vil jo aldri sabotere for oss. Det eneste hjernen er opptatt av er at vi skal overleve. Så hvis vi har bestemt oss for å gjøre noe, og vi begynner å selvsabotere og gjøre det motsatte, så er det fordi hjernen mener at det andre er mye tryggere for oss. Så har vi ulike grader av det. Og det kan jo være at noen

rett og slett bare kommer i gang med litt sånn 1. januar og nå drar hele vennjengen på treningsstudio. Vi går litt i få med oss den energien fra hele gjengen og sånn, og så begynner vi å falle tilbake på gamle mønstre. Så

selvsabotasje og dette tilbake på gamle mønstre er alltid en overlevelsesmekanisme for noen så handler det bare om at den nye vanen den var utrygg fordi den var ny og jeg har ikke jobbet med å omprogrammere hva jeg føler for den og dette er jo ting jeg snakker om i boken at vi kan omprogrammere hvordan vi forholder oss til de nye vanene slik at de ikke er ukjente og farlige lenger

Så for en som bare skal i gang med trening, uansett om dette er knyttet til en vane som har dype emosjonelle sår og er lagret med mye intensitet, eller om det bare er en ny vane, uansett så vil den nye vanen være skummel for hjernen, og den vil gjøre alt den kan for å få deg tilbake til den gamle vanen.

Så vi har ulike nivåer av det som kalles selvsabotasje. For noen vil det stikke dypere, og for andre er det kun det at det er nytt. Vi vil ha det til det trygge. Vi vokste jo opp og alle har en eller annen form, grad av traumer.

som vi er bevisste på eller ikke. Og så har vi barn, vi er voksne, og vi vil jo helst ikke påføre eller videreføre eller skape nye trømmer hos våre egne barn. Men hva tenker du i forhold til det at det du er regulert i selv, det bringer du kanskje så videre til dine egne barn? For det har du fått en forståelse for, men det kan jo like gjerne være at du bringer nye negative opplevelser hos barna våre. Det er vanskelig med foreldre å si det sånn, for selv om vi har bagasje, så klarer vi ikke å gjøre det perfekt.

Det er ingen som klarer å være perfekt, så da kan vi bare legge det på oss. Uansett hvor god foreldre du vil være, så er hjernen laget sånn at den vil feiltolke, og den ser ting i det verste lyset.

Så du kan si en ting, du kan gjøre en ting, og du kan være så perfekt du vil overfor barna dine, men alle hjerner er skapt for å holde oss trygge, det vil si at de scanner omgivelsene for fare hele tiden, og det vil si at de kan tolke. Så hvis du da

Jeg har gjort alt riktig med barna dine. Så det som er viktig, hvis vi gir barna våre kjærlighet, hvis vi viser barna våre at de er viktige for oss, og setter grenser, så spiller det egentlig ikke noen rolle. Vi kan gjøre veldig mye annet, og det kommer til å gå veldig bra for dem. Så det er dette med kjærlighet og trygghet som er viktig. Du kan være den beste foreldren, men så står du en dag og er i en kjempeviktig telefonsamtale, og så kommer da lille Martha,

og bare «Mamma, mamma, jeg har tegnet denne tegningen», og så vil vise den, og du bare sånn «Fem minutter, fem minutter!» Men lille Martin på fem år skjønner ikke fem minutter. Lille Martin på fem år skjønner bare at telefonen er viktigere enn meg. Det jeg har laget, tegningen er et produkt av meg, det som er på innsiden av meg,

det er noe annet som er viktigere enn det ergo, er ikke jeg bra nok er ikke jeg viktig, ikke sant sånne feilfolkninger vil alle gjerne gjøre det

Jeg tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i at barna sier at nå jobber du alt for mye, kan du være sånn og legge for deg jobben og være sammen med meg? Ja, og jeg er jo sånn som dere så har jeg jobben min på sosiale medier. Og nå er barna mine 14 og snart 16, nå endelig har jeg landt en god balanse.

Men før da de var yngre så var jeg sånn, jeg var mye mer avhengig av mobilen, og jeg gikk helt inn for å sjekke, og så var jeg sånn, og dette er sånn som jeg sitter i nå, bare sånn, jeg skulle så gjerne gjort annerledes, men sånn er det. Jeg er ikke perfekt heller, og jeg husker så mange ganger vi har vært sånn, jeg skulle bare legge ut noe historie, eller bare sjekke om det hadde kommet inn noen meldinger, så jeg tok meg selv på fersten igjen og igjen, og stod der med mobilen, sammen med barna mine.

og så sa jeg mamma må bare jobbe litt som om barnet skjønner det når de er fem år gamle og det er sånn, jeg kjente det og det var en sånn, inni meg var en sånn jeg har ikke lyst til å være den personen jeg har ikke lyst til å bruke telefonen foran det jeg har ikke lyst til at de skal føle at

De er ikke like viktige. Men telefonen, som vi vet, er laget av hjerneforskere for å gjøre oss avhengige. Og jeg hadde ikke alle de verktøyene i boksen som jeg nå har. Så nå er telefonen min for det meste fraværende. Men nå er det jo at de ble tenneringer. Så...

Noe påvirkning har vi fått da. Jeg har studert litt avhengighetsmekanismer i forhold til den hormonterapiutdannelsen, og jeg har gjort en endring selv som har vært helt forbausende bra, og det var takk til Susanne Holsveiler, hun sendte meg en melding en søndag

«Sorry, jeg svarer på dette i morgen fordi jeg har analog søndagsskriven». Og jeg bare «Wow, hva gjør du? Det vil jeg også gjøre. Kan jeg få lov til å stjele din? Kan jeg låne din analog søndag?» «Ja, jeg gjør sånn.» Punkt, punkt, punkt. Jeg er sammen med vennene mine, familien min, leser aviser i fysisk form, kanskje en logikk på mail litt, men ikke på sosiale medier. Så det har jeg begynt med. Og det beste av alt her, dere to, er at jeg kan se det på søvnmønstret mitt.

den søndag til mandag, høyere hårdighet, for jeg har jo selvfølgelig hatt mindre stimulans med blått lys. Så søndagen nå, og da har jeg forhåndspublisert noe, så skal jeg inn på Biohacking Girls dagen før til en tid, inn på storyen der, at jeg har noe klart. Og så har stakkarlette måttet ta jobben. Så hvis du skal ha analog søndag, så kan du kanskje ta en analog tirsdag, for eksempel. Jeg vet, jeg tenkte på det. Vi kan ikke ha samme dag.

Men gud, så bra det er. Så lite. Og det var litt vanskelig, må jeg si, først, fordi du er jo på en måte avhengig av dine vaner, som både kan unnskyldes til jobb, eller være ærlig på, ikke sant? Så jeg måtte gå litt inn i meg selv og kjenne på det, når jeg bare har gjort det noen uker. Helt fantastisk. Åh, så utrolig deilig. Jeg kjente at det bare fylte meg med energi.

Jeg har jo brukt de verktøyene som jeg har i boken, det handler om hvordan vi faktisk kan omprogrammere oss til å få til den endringen, og det er klart at noen vaner krever mer. En telefon er jo sånn, jeg skjønner at jeg må skru den av og legge den bort, fordi hvis ikke så er det lett helt ubevisst å bare plukke den opp hvis den ligger der og går forbi den, ikke sant?

Så når det gjelder telefoner som virkelig frigjør mye dopamin, så gjelder det å være smart også, og tilpasse omgivelsene. Men det jeg har gjort er å bruke verktøyene i boken som handler om å omprogrammere hva jeg føler for telefonen.

For det som er viktig å huske på, tilbake til det jeg sa, ok, hjernen vår skal holde oss trygg. Den skal få oss bort fra ubehag og tilbehag. Ubehag, stress, det er like fare, og gode følelser er like trygghet og overlevelse. Dopamin og serotonin og alle disse likhormonene, det er jo for hjernen trygt. Fordi det kan jo ikke være noe farlig der hvis vi får dopamin, ikke sant?

Så hver gang du er et sted hvor det er litt stressende, litt ubehagelig, hvis du har litt stress inni deg, så er hjernen sånn «jeg må komme ut trygghet, jeg må komme ut trygghet, jeg må komme ut trygghet». Og da er det å gå til det stedet hvor den har lært at det er raskest tilgang på trygghet, altså raskest tilgang på mest mulig gode følelser. Dopamin, hvor er det i dagens samfunn? Det er jo telefonen for oss alle.

Så det er helt naturlig at vi plukker opp telefonen. Det er helt naturlig hvis vi også bruker mat for å regulere oss, så kan vi endre på hva vi føler for ting eller vaner, måter å gjøre ting på. Så det har jeg brukt helt bevisst selv også. Jeg har nå nesten laget meg selv en telefonallergi.

Telefonen har kommet for å bli. Det er en fantastisk verktøy. Vi har jo kontakt gjennom sosiale medier, og jeg har kontakt med mange av vennene mine. Men jeg har blitt allergisk mot å ha den med meg hele tiden, og bruke den hele tiden. Så det er kun bestemte tider jeg bruker den, og når jeg går inn i bruken så har jeg bestemt hva jeg skal gjøre, hva er hensyn, hvor lenge vil jeg være på. Det er ikke den mindless scrollingen.

Måten jeg oppnådde det på er å bruke verktøyene i boken som kort forklart handler om å endre på hvilke følelser som er lagret i forhold til den vanen. Før var det for min hjerne telefon, det var kun telefon.

Jeg liker masse gode følelser og overlevelse. Trygghet, behag, dopamin. Og nå har jeg endret på, gjennom disse verktøyene som er i boken, hvilke følelser som er knyttet til telefonen. Og nå er det mye ubehag knyttet til det å bruke telefonen. Og så har jeg laget masse behag og gode følelser rundt det, og ha mentale pauser fra telefonen.

Men nå har jo da Monika innført denne analoge søndagen. Jeg heier skikkelig på det. Jeg er ganske god på det hele tiden, for jeg har mye ubehag ved å være mye på telefon. Men hvor lang tid tar det før dette sitter hos henne? Har hun fremdeles en fare for at hun kan neste søndag skli ut? Eller er hun nå, i og med at hun er så happy med dette, at det er fikst?

Så det finnes det ikke noe fast regel på. Vaner kan ta noen uker, det kan ta et år å endre på, og det kommer veldig an på intensiteten. Og så snakker vi om at denne gamle vanen har vært en livbøye i forhold til noen som har vært veldig farlige for hjernen, eller er det bare en ny ting som gjøres, ikke sant? Det handler om hvordan omgivelsen er, og vi vet jo dette med avhengighet. Hvis vi

eksponeres for det vi er avhengig av, så er det mye vanskeligere å komme oss bort fra det. Nå kan jeg legge til at all avhengighet er en overlevelse, er en måte å komme seg bort fra ubehag og indre stress på.

Så det er ikke noe fasit. Hvis dette er viktig for Monika, hvis det er knyttet til verdiene og visjonen, og hun har laget masse gode følelser rundt det, og hvis de gode følelsene veier tyngre enn det dopaminet som telefonen gir, så vil det være veldig lett for henne å fortsette å velge det.

Så her handler det om å fortsette å være sånn, å dette er så deilig, dette er så bra, virkelig bare kjenne på de gode følelsene. Leder meg til søvn da. Ja, ikke sant? Å det er bra for søvn, nemlig til stede med familien. Jo mer vi makser lage gode følelser rundt den nye vann, jo mer er hjernen sånn. For hjernen vil alltid ta deg dit det er mest gode følelser, fordi det betyr overlevelse. Og stress, ubehagelige følelser, det betyr fare.

Så hvis du har lagret masse gode følelser rundt den analoge søndagen, som veier tyngre enn dopaminene, så er det no-brainer. Da kommer hjernen din for å styre deg dit automatisk. Og da kan det være fint å vite om at det finnes to forskjellige baner, langbane dopamin og kortbane dopamin. Og det er kortbane dopamin som er

du får når du spiser junk food, du bare hopper ned i en godt å skåle, du scroller på mobilen, sånn short, kortvarige følelser av glede som varer veldig kort også, og så har du den langbane dopaminaktiviteten, som er å gå i fjellet og utrette noe, få til noe, noe som krever litt innsats, altså gjøre først, og så kanskje nyte etterpå, yte og nyte, så det er forskjellig, og når du da skal erstatte denne søndagen da, og la den bli analog, så må du jo

selvfølgelig finne ut av noe som gir deg opplevelse, og det å gå i fjellet for meg eller gå på en beach hike, de tingene som gjør meg ekstra godt, og jeg kan gjøre litt mer enn jeg hadde gjort ellers. Så jeg tror det er viktig at når man skal kvitte seg med en dårlig vane, at man legger til en god som kan etter hvert bli enda bedre.

Ja, helt klart. Dette er veldig interessant i forhold til de ulike typer dopamin. Hjernen vil blindt, hvis ikke vi setter oss i førersete, gå til de veldig lite bærekraftige dopaminkildene.

Men vi kan lære oss til å elske de langvarige mer. Det er dopaminet du får etter å ha gått en fjelltur. Vi kan endre hva vi føler i forhold til det, og så kan vi skape en allergi rundt det der lite bærekraftige dopaminet.

og dette er igjen gjennom å bruke de verktøyene som jeg har i boken, de er veldig enkle og det handler om å omprogrammere hva vi føler for noe, fordi hjernen din vil alltid styre deg i den retningen hvor det er gode følelser så får du endret på hva du føler for å legge inn en skikkelig innsats gå en hard fjelltur, skitur, hva det nå er så kommer du til å ville gjøre det i stedet for å bare sette deg ned og se på Netflix og spise mye dårlig mat

Men du, kan vi ikke utføre deg på noen vaner som veldig mange kjenner seg igjen i, inkludert oss dog, og bare se hvordan kunne vi for eksempel erstatte denne vanen? Litt sånn praktisk greie. For eksempel, hvis du er vant til å kjøre til butikken, men det tar deg ti minutter å gå, hvordan skal vi endre det? Ja, så det aller første som er viktig å ta med er at det

hvis det ikke er viktig for deg å gjøre den endringen, så er det ikke noe vits å forsøke. Fordi vi kommer bare, selv om vi har kjempegod verktøy som gjør det lett, så krever det ekstra innsats.

Og hvis vi ikke er helt, helt sikre på at vi vil, hvis det er sånn, jeg har lett av Monika sagt at det er veldig lurt å gå i stedet for å ta bilen, men innerst inne så synes jeg det er veldig deilig å kjøre bil. Så jeg kan bare prøve, men jeg har egentlig ikke lyst. Hvis vi egentlig ikke har lyst, så kommer det ikke til å skje. Da kommer vi kanskje til å klare å holde det en liten stund, men ikke lengden. Så det må komme fra innsiden, det må være...

Den indre motivasjonen må være bygget på dine verdier og din visjon og det livet du vil leve. Så hvis du da først er helt sikker på at dette er så viktig for meg, at dette kommer til å bety alt i livet, for det fører meg mot det livet jeg vil leve, at det blir bedre for meg,

Så er det å begynne å bruke verktøyene som vi har i boken. Og det handler rett og slett om å lage gode følelser rundt akkurat den vanen. Hvordan får du meg til å føle meg etterpå? Hvordan bringer det meg nærmere det livet jeg skal leve? Når jeg går der og bærer de tunge matvarene, kjenner jeg at musklene er liksom bare «ah». Snur det til en god følelse. «Ah, nå føler jeg meg levende. Dette er så deilig».

Så bare skape gode følelser rundt, og det kan vi bruke gjennom å jobbe med de ordene vi tenker inni oss, eller de vi sier høyt, sånn som den innre dialogen. Vi kan bruke visualisering, alt dette er beskrevet i boken, og vi rett og slett bare med å maksimere følelsene, og skru opp de gode følelsene som er knyttet til aktiviteten, og så kan vi skru opp de

dårlig følelse som er knyttet til det å kjøre bil så hvis man da velger bilen en gang så er det sånn at det handler ikke om å slå seg selv i hodet og kritisere seg selv det er totalt uproduktivt vi kan komme tilbake til det men det handler om å kanskje legge merke til hvor lite tilfredsstillende det er å ta og velge den bilen ikke være skuffet på seg selv eller slå seg selv i hodet med å være sånn vet du hva

Hadde jeg gått, så hadde jeg fått frisk luft, sol og bevegelse. Alt det hadde vært mye bedre. Når jeg sitter i bilen, så har det den og den effekten på meg. Det som er, er at hvis vi klarer å konnekte en vane til det som er viktig for oss, hvis det er viktig for oss, og hvis vi klarer å konnekte det til verdiene våre og visjonen vår, så er det nesten...

Da går det nesten av seg selv, resten av tiden. Fordi vi vil gjøre det som er viktig for oss. Og hvis det ikke er viktig for oss, så kommer vi ikke til å gjøre det heller. Og da snakker jeg om disse enkle tingene. For det å velge å gå ti minutter i stedet for å ta bil, det er en relativt enkel vane.

Når det gjelder de med dypere intensitet, så trenger vi flere verktøy og trenger å jobbe mer. Men på de enkle vanene som det, så er det nesten sånn, ok, hvis jeg nå vet at dette her virkelig er så viktig for meg, og så å bringe meg mot det livet jeg vil leve, så er det

så er det nesten nok til at vi bare vil ønske å gjøre det, fordi det er knyttet så mye positivt rundt det. Og hjernen vår skal alltid holde oss trygge, den vil føre oss der hvor det er gode følelser, og bort fra de ubehagelige følelsene.

Men la oss si at dere er villige til stede da, om vi tar et annet eksempel, for jeg møter i alle fall mange kvinner som sliter med en Pepsi Max eller Cola Light avhengighet, og så vil de på en måte ha det i livet sitt, men de vil redusere. Eller for eksempel noen som drikker vin kanskje fem dager i uken, når de vet at de egentlig har lyst til å klare å drikke vin tre ganger i uken, så

eller det å alltid ta den der sjokoladebaren, og når dere er villige til stede, hvordan kan du med dine tips i boken da, gi litt inspirasjon til når det gjelder mat og drikke da, for det er jo noe som veldig mange kjenner seg igjen i. Ja, veldig fint at du tar opp det. Så, ja, mange ting å tenke på her. Det viktigste når vi er inne på mat og drikke, er jo, ok,

hvilke behov er det den maten eller den drikken faktisk stiller? Hva er det det gir meg? Når jeg tar disse fem vinglassene, eller jeg drikker fem ganger i uken, hva er grunnen til det? Hva er det det gir meg? Er det bare glede? Er det avkobling? Eller er det en distraksjon fra indre stress? Er det rett og slett en skikkelig livbøye? Husk at hvis det er det som ...

holder deg i livet, altså hilsen hjernen din, eller hjernen sin måte å se det på, så vil ikke den at du skal legge fra deg den vanen. Så her handler det virkelig igjen om å lytte til seg selv og si ok, men kanskje viljen er der, for jeg har hørt at det er fornuftig, men kanskje ikke viljen helt er der, for de er fortsatt veldig avhengige av Pepsi Maxen og denne vinen.

Hvorfor drikker du den Pepsi Maxen? Det er klart at nikotin og Pepsi Max er laget for at vi skal bli avhengig, så vi vil jo fysisk avhengig av det. Men når vi jobber med å omprogrammere underbevisstheten, så er det en lett sak å overstyre det som er den fysiske avhengigheten. Hvis du virkelig, virkelig vil, så er det veldig lett.

Hvis du da synes det er utfordrende å legge bort vanen, så handler det ikke om den fysiologiske avhengigheten, det handler om den emosjonelle. Hvilket emosjonelle behov er det den vanen dekker? Du kan ikke ta bort vanen uten å finne ut av hva behovet er, og enten finne en måte å dekke det behovet,

Eller rett og slett rydde opp i hva det er som har skapt det behovet. Vi må rett og slett litt dypere ned i underbevisstheten. For jeg har en veldig nærme meg som hver dag sier, jeg prøver, jeg prøver, og da sier jeg, men det er ikke bra nok. Du må gå litt dypere ned i materien og si, jeg kan. Hvordan man snakker til seg selv.

tenker jeg også er litt sånn, men som du sier, er det noe man vil, så får man det jo til. Ja, og det er jo morsomt at du tar opp dette, så jeg snakker jo så mye om den inntil der logen vår, og tankens kraft i boken, så ordet prøve, det kan alle som lytter nå kan kjenne på det, kan du prøve å løfte opp en tenn? Ja. Og hvordan prøver du det? Ja.

Det går jo ikke an. Enten så gjør du det, eller så gjør du det ikke. Men å prøve, hva er det? Så hvis du sier til deg selv hvert eneste ord du tenker inn i deg, eller du sier høyt,

Det programmerer deg til å gjøre noe eller ikke gjøre noe. Så hvis du sier «jeg prøver», så er det det samme som å si at «jeg gjør det ikke». Nemlig. Fordi prøve er ikke. Og så er det klart at når du skal begynne å endre på det du sier til deg selv, så hvis du aldri har fått til å gjøre en ting før, så er det ganske stort steg for hjernen din å si «dette er jeg verdensmeste på, og jeg får det til hele tiden».

Det vil ikke være spiselig for hjernen, men da kan vi heller si en setning som at jeg øver meg på å fylle inn valg der du øver deg på. Det er realistisk, det er fokus på prosessen, ikke på det å være flink eller ikke flink.

Hjernen din vil akseptere det, fordi det er sant hvis du øver deg på noe. Men prøve er et ord som alle for evig alltid bare kan slette fra ordforrådet. Du kan aldri bruke det igjen, for det eneste det ordet gjør er å holde deg fast akkurat der du er, uten å få til noen verdens ting.

En kollega vår, Davinia Taylor, hun er biohacker og tidligere alkoholiker, og hennes triks, når hun skjønte at dette var en dopaminavhengighet, og at det var knyttet til hennes ADHD, så fant hun gode løsninger for å trigge den siden på hennes diagnoser, med type keto-diet, kreatin, faste,

andre litt sånn tunge, rometiske stressting som gjorde at hun kunne etje seg ut på den andre siden, ikke sant? Så det å bli bevisst sin egen svakhet eller utfordring, eller hva tenker du om det, Anniken? Det er så spennende at du tar det opp, og jeg kjenner meg veldig igjen i det, og det har jeg lest ut fra research på, nå har ikke jeg ADHD, men dette nevnte jeg i forrige episode også, at jeg har skrudd sammen på en måte som gjør at

Dette handler om dopaminsystemet, og dette ser man på gentester. Jeg har en genetikk som gjør at jeg trenger mye mer tilførelse av dopamin for å føle meg i vater, rett og slett. Jeg trenger utfordring. Du kan godt putte meg i båsen med adrenalinjunk, så det er en grunn til at jeg tidligere var basoper og nå driver med sørping.

Det er fordi min hjerne har behov for mye mer dopamin. Og da kjenner jeg meg igjen i det du sier om henne, fordi jeg har også veldig lett for å bli avhengig av ting som fyrer av mye dopamin. Og det er et kjennetegn ved de som er det man kaller for «highly dopaminergic».

Jeg trenger å finne andre måter hvor jeg kan finne den balansen på. Kaffe har vært en greie for meg som har vært sånn at jeg får opp den dopamin og den energien. Det har vært en lang greie for meg. Nervesystemet mitt liker det ikke, men hjernen min vil ha det.

Så der har jeg trengt å bruke alle verktøyene i boken for å jobbe med det. Men jeg synes det er fint at du sier det, Monika, fordi vi er ulike, og det er ikke én oppskrift som passer for alle. Vi er rett og slett skrudd sammen ulikt i hodet, og det er viktig å ha til høyde for det. Hvordan ser tiden din ut nå fremover? Boken har da allerede nått topplistene, og det blir jo en spennende prosess fremover.

Ja, den er veldig balansert. Dette er også spennende, det har noe med vaner å gjøre. Veldig mange tenker at de ikke har tid til å ta vare på seg selv, de har ikke tid til å gjøre de viktige tingene. Men...

Vi har alltid tid. Og hvis noen sier at de ikke har tid, så å ikke ha rom i kalenderen til å putte inn de gode vanene som vi vet er viktige for å ta vare på selv, så handler det om selvfølelse. Fordi da har vi sluppet alle andre inn i kalenderen, i stedet for å lage rom for oss selv. Så min kalender er veldig, veldig romslig. Jeg er helt klar og tydelig på hva mine ikke-forhandlingsbare behov er, altså mine non-negotiables behov.

Det er egentid på morgenen, meditere på morgenen, det er å gå tur hver dag, det er å trene. Nå trener jeg ikke hver dag, men jeg gjør noe aktivt hver dag. Det handler om å logge helt av ettermiddag, det er ikke på skjerm, det handler om å ha tid med familien, reise på fjellet hver eneste helg. Så alle de tingene som jeg vet at jeg trenger,

Det har jeg plottet inn i kalenderen min. Så jeg har ikke noen møter på morgenen. Jeg har åpen kalender hver eneste morgen, frem til cirka 11. Jeg har ingenting som skjer på kveldene, bortsett fra noen dager hvor jeg underviser inne i programmene mine. Ellers er kveldene helt åpne. Så det finnes spørsmål om at tiden fremover nå er veldig åpen, rolig og balansert. Jeg har masse åpen tid i kalenderen min.

Hvor legger du inn private ting som trening og at du skal ta sauna? Er det før 11 da? Ja, før 11 er det som regel den egen tiden. Det er tid hvor jeg kan gå tur med hunden, jeg kan dra og trene, jeg kan gjøre et kurs.

gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Det er den tiden jeg har til egentid. Så typisk sånn fra 11 til 5 er den tiden hvor jeg da bruker på møter og podcaster og sånn, og etter 5 så er det familie. Høres helt fantastisk ut.

Nydelig! Jeg tror det er veldig viktig å få avklart sin egen kalender og samstemme den med hvordan du har det i deg selv. Så veldig god oppfordring. Er det noe du slutter å oppsummere og si i forhold til at nå må jo alle kjøpe superbaner, og vi er jo så heldige å få skrevet et kapittel i boken, det har vi glemt helt å si, men minor detail. Du vil gjerne ha litt biohacking-perspektiv inn i denne boken også, siden det er en del verktøy å ta fatt på den veien også.

Ja, det er så fint at dere har skrevet. Jeg vet at dere er gode på å sette grenser og bare stå for valgene dere. Det er ikke alltid lett å si nei og si fra folk. Hvorfor skal du ikke ha sjokke? Hvorfor skal du ikke ha alkohol? Så jeg tenkte at dere er jo de perfekte menneskene som skriver alt.

om det i boken. Så jeg er veldig glad for å bidra til deres inn, og det handler også om, jeg synes det er så spennende dette med, ikke sant, vi snakker om kos, og det er så mange som har sagt, ja, men må jeg bare få lov til å kose meg her? Og det jeg også poengterer i boken, er jo at, ja, men

Hva er kos? Det er jo opp til deg å definere hva det er for noe. Det er litt tilbake til det vi snakket om i stedet med Pepsi Maxen og vinen. Vi kan selv velge hva kos skal være for oss. Så jeg er veldig glad for at dere bidrar med det inn i boken. Det er en ting som jeg tenker er viktig at vi nevner før vi logger av.

Det er at de aller fleste har en tendens til å være perfeksjonister på et eller annet nivå, og har en tendens til å begynne å kritisere seg selv, slå seg selv i hodet og bli deppet på seg selv når de faller av et vanlig endringsprosjekt.

Og det gjør bare ting enda mer utfordrende. Så først og fremst så er vi nødt til å forstå dette med perfeksjonister. Og jeg sier at alle har en eller annen grad av perfeksjonist. Det er bare hjernen vår som skal beskytte oss. Tilbake til det vi sa i sted om at

Hvis du føler at du ikke er verdifull, hvis hjernen din vet at du føler at du ikke er verdifull, så tenker den at du er i livsfare. Hvis du er i livsfare, da må jeg sørge for at du overlever, og overlever det vil si å ha plassen din, beholde plassen din i fellesskapet, i flokken din. Hva skal til for at du beholder plassen din i flokken din? Hvis du er verdifull, hvis du er perfekt,

da er det jo sikkert overlevelse. Og i dagens samfunn så er jo dette med å være verdifull, det blir fort oversatt til å ha en perfekt kropp, å ha en spennende karriere, å ha et fint hus, å være flink, å være produktiv, si ja til alle andre, så mange andre ting som

Hjernen forbinder med det å være verdifull. Hvis vi, som vi alle har, føler at vi ikke er like bra som alle andre, at vi ikke er like verdifulle, så vil hjernen begynne å piske oss for at vi skal bli mer perfekte. Her er den indre kritikeren, og denne pisken kommer inn.

Så vet jeg at når vi begynner å kritisere oss selv, og hvis vi ikke er fornøyde med oss selv, vi ønsker å være mer perfekte, så er det bare en overlevelsesmekanisme. Det er hjernen vår som forsøker å få oss i trygghet, gjennom å piske oss til å bli mer perfekte. Men kommer det til å funke? Det kommer aldri til å funke. For uansett hvor mye bedre eller perfekte vi blir, så vil ikke hjernen være fornøyd, fordi det handler om den indre, dype vanen eller uvanen,

om at vi ikke er nok. Hva har dette med vanendring å gjøre? Det som er viktig å huske på, er at en ny vane er farlig for hjernen. For hjernen vet ikke hva denne nye vanen innebærer,

det kan det kan komme en overraskelse der så alt som er nytt er farlig så la oss si at en eller annen sier vet du hva, jeg skal begynne å trene, jeg skal dra på treningsstudio dette kjente jeg på mye i fjor da jeg skulle begynne med PT, da gjør man sånn er du gæren, det er en ny vane, det er jo kjempe

Du kan jo dø når du skal gjøre de nye tingene. I tillegg er det ofte treningsstudier. Det er veldig mange ting der som i tillegg til bare at det er en ny vane å gjøre, så er det mye med treningsstudier som kan være skummelt for folk. Det er andre mennesker der. Hva tenker de om meg? Ser jeg like bra ut som de? De har kanskje finere klær enn meg. Kan dette bedre? Et cetera, et cetera.

Så allerede før vi har dratt på treningsstudio, så har hjernen knyttet masse stress, altså fare, til akkurat den aktiviteten. Men så er vi optimistiske, så har vi satt oss et nyttårsforskjett, og så sier vi at vi skal dra på dette treningssenteret. Og så kommer den dagen hvor vi skal dra og trene, og så er hjernen vår opptatt.

Den overvinner alt. Hvis hjernen vår har bestemt seg for at det er livsfarlig for oss å dra på treningssenteret, så kommer den til å gjøre alt i sin makt til å få oss til å bli hjemme. Det gjør den gjennom å komme med masse unnskyldninger som vi blindt tror på, eller å bare skape masse følelser som styrer oss til å skru på Netflix eller noe annet i stedet for.

Og hva skjer da hvis en person har satt seg som mål, og at de skal på treningsstudio, kommer seg ikke av gårde, blir sittende hjemme i stedet, hva gjør alle da? Jo, vi kritiserer oss selv, jeg får ikke til noen ting, jeg er helt udvugelig, og så kommer all skyldfølelsen og all det indre negative snakket opp. Ok, og her kommer det viktige som vi må tenke på. Når vi driver med denne dritslengingen til oss selv,

så er det livsfarlig for hjernen. Fordi, la oss si at hvis jeg kritiserer meg selv, snakker meg selv ned, så sier jeg samtidig at jeg er

veldig lite verdifull, og det er livsfarlig for hjernen. Og nå har jeg akkurat knyttet denne følelsen av å være lite verdifull, som er veldig stressende og veldig farlig for hjernen, jeg har akkurat knyttet den til en ny vane jeg forsøker å få til, som jeg drar på treningsstudio. Vi hadde allerede masse lag med stress på denne vanen. Det er treningsstudio, det er andre mennesker, de har kanskje finere klær, de er kanskje bedre på å trene meg, det er masse der som allerede er stressende og skummelt.

og så kommer vi og legger vi på denne egen kritikken. Da har vi enda et lag av fare. Og så er det sånn, ok, jeg kommer ikke på trening i dag, men i morgen er det en ny og bedre dag.

og hva tror du skjer tror du hjernen virkelig vil at du skal dra på det treningsstudiet det er ikke bare to lag med stress og fare der, nå er det liksom tre, fire, fem lag med stress der, så for hver gang vi kritiserer oss selv så blir den det er en farlig situasjon som blir knyttet til den vanen og da har vi det gående det blir vanskeligere og vanskeligere og hjernen vinner alltid over oss

Ja, veldig utrolig godt reflektert, Annike, når jeg setter sånn pris på tankene mine. Jeg liker godt hjernen din og måten du formulerer det på. Jeg blir alltid like inspirert. Og så kan man jo også tenke på de menneskene som

driv med ansvarsfraskrivelse- eller det er ikke min skyld- det er noen andre, så det er en helt annen kategori. Kanskje det må bli en ny podcast- for det er jo et interessant tema å se på. Ja, veldig, veldig spennende. Og alt det der handler jo om- de dype, dype vanene våre. Ja. Vi gleder oss veldig til boklansering- og tusen takk for tiden din- og kunnskapen din. Og vi gleder oss også til at du skal komme på- Biohacking Weekend 21. og 22. mars-

Kan du ikke si litt om hva du skal forelese der? For det er jo ikke akkurat knyttet til vaner, selv om det handler om neuroplastisitet og hvordan du kan hacke hjernen. Jeg gleder meg så utrolig mye til å være med på Hacking Weekend. Jeg har stått på listen min så lenge. Og så er det noen av mine non-negotiables, å være på fjellet i helgene med familien.

og så er det sånn, åh, men det har alltid vært i løpet av skisesongen så jeg var sånn, åh, ok, men familie har alltid vunnet, fordi det er verdiene mine og noen ganger må man ta valg og så har jeg vært sånn, ok, men en helg i året kan jeg gjøre noe som er jobberelatert og da det kom opp nå så var jeg sånn, yes, det er så riktig det er det jeg har lyst til å bruke den helgen på så jeg gleder meg til å være der med dere og alle de andre fine menneskene som kommer

Og ja, jeg skal holde foredrag, og det blir ikke vanendring, det blir å dykke inn i hvordan hjernen fungerer, og hvordan vi kan jobbe med hjernen, og rett og slett skru på cellene våre på innsiden, så vi skaper mer helse uten å måtte gjøre alt det andre vi gjør innen biohacking, er kjempefint, og så har vi tilgang til å skru på foredraget,

så mye helse på innsiden når vi jobber med hjernen. Så det er en hemmelig fokus på fordraget. Og vi gleder oss. Vi håper du så lytte, har lyst til å bli med oss og fremdeles noen plasser igjen. Jeg tror til og med det var noen ledige plasser til full helge og overnatting. Men uansett så kommer du til å få tiden til å se. Takk for at du stillet der og Annike. Takk for praten. Takk for praten. Tusen takk.