83. SELVBILDE: Helse, trening, vekt og musikalske drømmer med Helene Bøksle

Hei dere, velkommen til Biohacking Girls podcast. Vi leder showet, og jeg er Alette. Og jeg er Monika. Vi er gode venner og kollegaer, og vi legger sammen våre erfaringer og kunnskap for å inspirere deg til å bli din egen biohacker og optimalisere livet ditt. Vi følger med på ny forskning og trender og stiller de spørsmålene vi mener er nødvendige. Vi har med del informasjon om biohacking, life coaching og fitness, og vi håper at du vil føle deg inspirert og klar til å ta et tak for å komme i den beste helsemessige form. Velkommen til Biohacking Girls podcast! I dag har vi snakket med Helene Bøksle, en fantastisk sangerinne med en stemme som går så ut, det er bare fornavnet. Jeg er så takknemlig for at du har introdusert meg til henne. Det var gjennom bryllupet ditt jeg faktisk fikk høre henne og snakke med henne for første gang. Ja, mitt kjennskap til Helene Bøksle er via holdt på å si barnesang. Da minstemann var liten så hørte vi mye på hennes musikk når han skulle sove på kveldene. Hun er jo en helt fantastisk sjel, en nydelig person. Og ikke bare det, men hun er jo også interessert i mange av de tingene vi holder på med. Både treningen vår og keto. Hun har... gjort mange helomvenninger i livet sitt, særlig de fire siste årene. Ja, jeg synes faktisk vi utfyller hverandre ganske bra. Vi har veldig mye kunnskap rundt dette med livsstil og kosthold, og ikke det at vi ikke har kunnskap til det spirituelle, men hun har en sånn aura og en sånn spiritualitet som jeg er med sunner, og jeg kjenner at jeg maler meg litt innpå den og får den litt inn under huden. Jeg synes det er er veldig bra. De to tingene passer så godt sammen. Og som dere nå skal høre, så har vi jo hatt en samtale med Helene som kommer nå etterpå, så dere skal få høre. Og vi gleder oss til å dele denne, fordi biohacking har mange aspekter, og vi minner om det stadig, og minner oss selv på stadig, at vi ikke må bli for opphengt i noen ting. Man kan bruke disse måleapparatene våre til å justere, til å få det bedre i livene våre. Det handler om å ønske å ha den energien og det overskuddet og det påfullet. Og så handler det også om det litt mentale, det spirituelle, og det som gjør at vi føler oss helere og klarere som mennesker. Ja, så i dag så deler faktisk Helene nesten hele sin personlige reise. Det er en personlig historie vi får høre som utgjør Hun er jo inspirerende, og jeg tror hun vil inspirere veldig mange til å ta litt grep rundt dette med hvordan vi vil leve. Så får dere også en liten smakebit på litt ny spor på en kul mix som remix av Vegvisa som skal lanseres denne uken med Nils Noah, han kule DJ'en. Så håper dere liker samtalen med Sette på nå, og god lutt! Ja, nå sitter vi her i vårt Core Balance-studio. Vi har hoppet, vi er ferdige med det, vi har fått oss litt kaffe, og nå skal vi endelig få snakke med Helene Bøksle. Men når du sier hoppet, så må man si at man har hoppet på trampolinen, for det høres jo litt crazy ut. Men hva synes du, Helene? Jeg har rett og slett hoppet meg inn i dette podcast-studioet, og jeg har aldri gjort det. dette før, men nå er jeg jo i en alder av 41 år, så hopper jeg inn i ting jeg ikke har prøvd før. Jeg er egentlig omtrent uket enn det, så dette er helt etterboka. Ja, det er helt utrolig. Men Helene, hvem er du? Introdusere deg selv for oss. Ja, hvem jeg er? Jeg føler jo egentlig at jeg blir kjent med en mye sydramme selv hele tiden, akkurat de siste årene. Fordi det er vel kanskje det som er litt interessant å snakke om da, de Disse sannhetene som man forteller seg selv om hvem man egentlig er, og hvem man forteller seg selv at man er. Så jeg vil si det at den jeg kjenner at jeg er nå, er en helt annen utgave enn den jeg var for bare ti år siden. Men jeg har fremdeles den samme røde tråden og den samme brennende energien i form av at jeg elsker jobben min. Jeg elsker å synge. Jeg elsker å formidle lys og energi gjennom sang. Og det er vel kanskje nettopp derfor jeg synes det er så spennende å forske på hvem jeg kan bli og huse denne stemmen med. For jeg ønsker å bli en litt sterkere og bedre utgave slik at jeg kan synge enda kraftigere og sterkere. Vi har jo hørt deg synge en del ganger nå, både Monika og jeg, og det er jo magi, og det er utrolig vakkert. Men sist vi hørte på deg, så snakket du en del om når du var liten, Kan du fortelle litt om oppveksten din? Jeg husker når dere var på konserten min på Salt for noen uker tilbake, så fremførte jeg en sang som er helt ny, som heter Venter. Og jeg tror nok at den sangen som heter Venter, den kan oppsummere veldig godt min oppvekst og hvordan jeg hadde det som barn. Jeg vokste Jeg har vokst opp på en bitteliten plass der ingen kunne tro at noen kunne bo. Tror jeg det programmet hadde nok blitt sendt derfra på 80-tallet. En sted som heter Frytnes, innerst i Harkmarksfjorden, ut forbi Mandal. Det er langt fra folk. En nydelig plass som jeg er trolig takknemlig for å ha vokst opp på. Men det var ikke så veldig mange lekekammerater der. Jeg har vokst opp med to brødre, en mor og en far som jobbet inn for... musikk og teater, og en stor nyform den som heter jazz. Og jeg husker veldig godt at jeg har vokst opp med mye musikk og mye teater, mye eventyr. Men jeg kan nok oppsummere også barndommen min med at jeg var nok mye alene. Jeg lengter veldig Tilbake til titelen «Venter». Jeg venter på at noe overdunderlig skulle skje. Jeg husker at jeg gikk ned til den fjord som ligger rett ved huset på Frydnesen, som heter Harkmarksfjorden. Der husker jeg som barn at jeg gikk ned og hadde med meg en walkman. Min lille hemmelige plass var et gammelt stupebrett som man ikke kunne hoppe på, for da knakte det. Man kunne smyke seg forsiktig ut på det stupebrettet. Kunne jeg legge meg på magen, så tok jeg på meg høretelefoner, så lå jeg på magen, og så så jeg fjorden gleie forbi. Og da kan jeg huske at jeg hørte på den vakreste musikken, jeg hørte på alt som inspirerte meg, og tenkte det var en dag som må det jo komme et skip og bare ta meg med. Jeg ventet på at noe vidunderlig skulle skje, men jeg ventet og ventet og ventet og ventet, altså ... fant jeg til slutt ut at jeg måtte egentlig bare ta på meg skoene og reise ut i verden, fordi jeg kunne ikke ligge og vente på at noe skulle skje. Man må gjøre det selv. Det er liksom den. Du hadde nesten litt for store drømmer i den lille barnekroppen din, du. Og i dag så gjør du så masse, og tilbake til ditt Du er jo tobarnsmamma, eller kanskje vi skal si dyrbarnsmamma, på en måte, ja. Hvordan tenker du at din barndom knyttes opp til dine barn i dag, og hvordan det du da kanskje savnet eller lengtet etter, hvordan kan du inspirere både barna dine og andre å ta det videre? Jeg tror nok det at jeg vokste opp i en liten by, hvor man helst skulle være veldig «gjør det alt», Jeg gjør alt det som alle de andre skulle gjøre. Og jeg kjente veldig tidlig at jeg liksom ikke helt passet inn. Jeg gikk med litt andre klær. Jeg følte meg litt større. Jeg tror nok tidlig at jeg ble veldig oppmerksom på at jeg ikke helt passet inn. Og tilbake til det der med de der sannhetene, at man liksom, ja, nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg er ikke noe god på det. Jeg tror nok hva jeg ønsker å lære mine barn er nok mye av grunnen til at jeg ønsket å gjøre dette intervjuet i dag. At hvis jeg kan reise tilbake i tid og møte Helene 10 eller 12 år og gi den ungen en klem og si bare at det går bra. Og kanskje også tro på det der med at man... Det høres litt enkelt ut å si det, at følg drømmen din, men finn noe som du brenner for, noe du elsker, og vise barna dine det. Fordi jeg tenker, jeg reiser mye, jeg jobber mye, men jeg ønsker også å vise barna mine at det jeg gjør, det er ikke bare jobb, det er noe jeg brenner for. Og det er vel kanskje den største gaven man kan gi et barn, å vise at man har det gøy, at man brenner for noe, og også ha den leken i seg. Så jeg tror nok jeg har lyst til å prøve å hjelpe barna mine De må gå gjennom sine dører, absolutt. Men jeg har lyst til å gi dem noen verktøy som gjør at man kan hoppe over alle de der bommene som jeg kanskje har måttet gå gjennom. Og det har vært så sinnssykt mange dører, og en utrolig dyr utdannelse i form av erfaringer. Så kanskje jeg kan hjelpe de eller noen på veien, sånn at man kan inspirere eller... tenke at det finnes løsninger som gjør at man kan kanskje ha det litt bedre med seg selv og også få en annen drivkraft. Jeg synes det var veldig fint det du sier. Det er nesten som å hyle de gamle sårene og sette plaster på eller prøve å se seg selv som det barnet som Ja, vi har jo alle manglet noe eller følt på utfordringer, men å ta det videre og inspirere, uten at vi da skal sy puter under armene av de barna våre. Absolutt. Men du har jo også gjort en ganske stor helseomveltning i livet ditt også de siste årene, eller etter at du fikk siste barn. Kan du fortelle oss litt om det? Ja, altså... Jeg føler at det har virkelig vært mange runder i monasjen. Hvis jeg skal se tilbake på det, og nå skal jeg være helt ærlig, så kan jeg si at jeg skulle ønske at jeg hadde vært litt greier med meg selv. Fordi at alle disse årene siden jeg flyttet veldig tidlig hjemmefra, siden jeg var en veldig ung jente, 16 år, så har man vært gjennom så mange måter å prøve å kontrollere kroppen, prøve å tilpasse seg først og fremst av denne evige pleasingen, at man skal prøve å tilpasse seg gjennom det, og kanskje hvordan man skal spise, og hvordan man skal se ut, og en evig runddans i egentlig En reise som handler om det at man virkelig ikke greier med seg selv. Det skaper så mye ubalanse og så mye unødvendig... Så mye unødvendige dører som jeg tror man, ikke med letthet, men med enkle grep, kunne gjort at man kunne ha fått en helt annen balanse mye tidligere. Men alt er læring, og jeg er takknemlig for at jeg har... Møtt mennesker og hjelpere på min vei som har ledet meg til et livsstil nå som jeg føler endelig. Du snakker om etter andre barn. Jeg følte egentlig at jeg fikk en stor oppvåkning, jeg vil si en skikkelig slegge i hodet. Det er jo sånn man sier, hvor mange små kakk i hodet får man før slegget kommer. Jeg tror nok jeg har fått mange red flags som sier bare nå må du lytte. Nå må du lytte på kroppen din. Men jeg er bare dund. Gjeng, gjeng, gjeng, turné etter turné, stjernekamp med baby, bare kjørt på og tenkt «Ja, men dette går bra, sånn er denne bransjen her, det finnes ikke noen vikar i denne jobben». Kjørt på, kjørt på, kjørt på, til jeg var gravid med min datter som nå er fire år. Så jeg vil si at det er liksom fire år som det har på en måte endret seg da. Midt under graviditeten var jeg på turné i Nord-Norge, så begynte jeg å hoste. Og jeg hostet og hostet og hostet og hostet gjennom hele konsertturneen, og det var ingen huller å gjemme seg i akkurat som Karius og Baktus. Det var liksom for hver sang og for hver applaus jeg fikk, så var det sånn, snudde meg vekk, og så hostet jeg. Og det var så slitsomt. Og så utviklet den hosten seg til at jeg fikk lungebetennelse, og jeg hostet så mye at jeg brakk to ribbein. Så hele graviditeten var liksom en eneste stor sånn, det var sånn smerte. Og til og med da så tenkte jeg, ja, men jeg hoster jo bare, sant? Så det er jo bare en lungbetennelse, jeg kan ikke ta antibiotika, for jeg er gravid. Så jeg tenkte bare sånn, ja, men dette går jo bare over. frem til at jeg kan virkelig se det for meg at under fødselen så kjente jeg at jeg endelig hadde gått gjennom hele denne graviditeten, at jeg kjente bare at alle de årene fra jeg var ung jente til at jeg gikk under denne lange, lange fødselen så var jeg et bilde på alt. Jeg tenkte bare at nå er det nok. Nå er jeg så lei. Nå Nå er jeg så lei. Så jeg gikk rundt og bare, nei, nei, nei. Så jeg var til jordmødrene og de bare, nei, nå er jeg så lei, nå er det nok. Den fødselen var jo en fødsel på så mange vis. Det var en fødsel for min datter, det var en fødsel på et vis at jeg tenkte, dette er min sjanse, nå får ikke jeg flere sjanser. Nå er det tid for å rydde opp i alle loft og gjeldere. Og sånn begynte det. Mhm. Det var jo en utrolig fødsel, Helena. Jeg ble født til slutt, da. Så du måtte rett og slett i rock bottom, som veldig mange må, før de klarer å ta det valget om en livsstilsendring. Så kudos til deg, og som du også sier, man lærer jo så mye på veien. Hvordan har det vært, da, disse fire årene? Hvordan har du forandret, da? Ja... Det er jo liksom, som du sier, at man møter på en måte bunnen, og så har man jo vært, man har jo en, vil jeg jo si, så lite kunnskap om hvordan man skal være grei med kroppen sin, så man prøver jo egentlig først og fremst da, så tenker man liksom at, hva skal jeg velge vekk? Så begynner man med det der, jeg husker da at jeg tenkte, ja, men det er kanskje kjøtt jeg ikke tåler, eller melk, eller gluten. Altså, man var egentlig litt sånn i et stort bibliotek, og det var tusen millioner bøker rundt det, og du tenkte bare, hvilken bok skal jeg ta ut? Fordi at man var så uten den grunnleggende kunnskapen, fordi frem til da så hadde alt vært masse kurer, quick fix, sant? 10 dager, 21 dager, Mye sult som resulterer i den her hungeren, ikke sant? Og så er du på turné, så kommer man tilbake og så slipper man alt. Jeg var egentlig helt totalt på barbakke og visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. Så jeg tror nok disse årene har vært en veldig reise i å prøve å finne ut hvilken retning jeg skal gå. Men jeg hadde en sånn indre tro på at dette var ingen quick fix. Her måtte jeg være skildpadde. Jeg skulle ikke være hare, jeg skulle gå sakte og prøve å finne ut av min vei, og være veldig lydhør for hjelperne mine på min vei. Men det er jo først, vil jeg si, de siste to årene at jeg endelig begynner å kjenne at man er i en balanse og at kroppen resonerer. Men fremdeles er jeg veldig interessert i å gå dypere og dypere og dypere og gjøre ting som jeg kanskje utfordrer meg selv. Det å gjøre nye ting hele tiden. Hoppe på trampolinen i dag. begynt å løpe for i det alt stengte ned i mars i 2020 da hadde jeg ikke løpt omtrent en meter og da lastet jeg ned en app som hadde en sånn 5K runner, hvor Hvor jeg var helt sånn på barnenivå. Hvor jeg hadde en dame inn i øret mitt som sa sånn, you're doing great! Og jeg var, yes, I do! Løp liksom litt og litt sånn, I'm so proud of you! Okay, thank you! Det er liksom, vi er på det nivået. Men det var, altså for meg, Ikke sant? Som på ungdomsskolen. Jeg løp over jordet fordi jeg juksa, skjønner du? Fordi jeg synes jo at alle de andre var idioter som faktisk løp hele runda. Fordi jeg tenkte at det er mye lettere å løpe over enn rundt. Men jeg skjønte jo ikke det at jeg lurte meg selv. Men det er på en måte... Bit for bit. Og at jeg da nå i oktober skal løpe en halvmaraton, er jo for meg, I'm doing great, inni hodet mitt. Jeg trenger ikke hodet damen inni hodet mitt lenger. For den damen har på en måte begynt å ta bolig i meg. Men å gjøre ting som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre, ting som man har sagt til seg selv at man hater, Det er jo helt utrolig hvordan man kan snu ting da. Det er så interessant med deg, for du er jo da en vakker, nesten en engel i masse fine kjoler har du alltid. Du stråler med de blå øynene dine og uttrykker det. Så ligger det bak den fasaden en skikkelig sports- og nutritioninteresserte kvinne med tal og kjærlighet. Jeg må si at når du kom her for mange år siden på Core Balance og skulle trenes kjærlighet, de tøffe skulpsklassene våre, så var jeg litt overrasket. Så tenkte jeg, oi, så bra! Og så kommer du her og trener trampoline, og du skal løpe en halvmaraton. Men hvordan ser en treningsuke, for vi vet at du er mye i studio, spiller inn eller lager musikk, men hvordan ser en treningsuke og mat, hvordan ser dette ut i ditt liv? Ja, for min del så var jo denne pandemien da på mange måter en restart. Fordi at Jeg fikk jo faktisk tid. Jeg måtte snu det opp ned. Jeg måtte tenke at alt ble avlyst. Alt som man hadde sett for seg de neste to årene, for det er jo så lenge man planlegger i min bransje, alt ble revet vekk. Men jeg måtte rett og slett bestemme at nå får du tid, Helen. Du har bedt om tid. Du har bedt om å få tid til å hile deg selv. «Øh, ok, skal jeg sitte inne og synes synd på meg selv? For det kan jeg lett gjøre nå. Eller skal jeg da ta på meg de skoene og gå og begynne å løpe?» Og først så var det fra lyktestolpe til lyktestolpe, men etter hvert så begynte de beina å faktisk bevise at de kunne løpe, og også bevise at det finnes ikke noe «runner's body». Altså, alle kan løpe på samme måte som alle kan synge, alle har sin egen klang, alle kropper er forskjellige, men alle kan bevege seg. på sitt vis. Og det med å kjenne at man får en styrke, at det begynner sakte men sikkert å komme, at man ser at kroppen resonerer og samtidig utfordrer seg selv. Vi er så heldige i min bakår i Ullevål Hageby at vi har en PT som jeg er utrolig takknemlig for. Vi er åtte damer som møtes to ganger i uka, uansett hva, og det har vi gjort de siste to årene. De gangene man kikker ut av vinduet og det blåser og det er 20 minus ut, og man tenker, i dag blir det avlyst, da skal jeg love deg neste år, det er aldri avlyst. Det er så sinnssykt motiverende å ha en dame som alltid stiller opp. Og vi er da åtte damer i veldig ulike både ulike jobber og ulike utgangspunkter. Og alle på en måte kommer litt sånn usminket og sårbar, vil jeg si. For alle er gode på litt forskjellig. Og så har man liksom, jeg husker jeg kom dit og sa, du har litt vondt her, og jeg er egentlig ikke så god på det. Nei vel, men da trenger du å bli styrt sterkere der. Det er jo bare kroppen som egentlig skriker etter å begynne et sted. Sakte, men sikkert så står man der liksom i is og regn, og kjenne at kroppen responderer. Så min treningsuke er jo egentlig sånn heldig i forhold til at når bokeren trener konserter etter mandag og torsdag, de er heldige. Da skal jeg på den. Det eneste jeg ikke klarer er i desember når jeg er i Nordfjellet, men da går jeg opp på denne toppen når de andre kanskje drikker røl på kvelden. Da har jeg mandag og onsdag. I tillegg prøver jeg nå å utfordre meg selv på hvordan jeg kan fylle resten av uka nå. Det er nå i en alder av 40 år at jeg oppdager at jeg har en kropp som har muskler. Fordi man så lenge har fortalt seg at «Jeg orker ikke. Jeg klarer ikke. Ja, folk rundt meg er lett trente. Jeg er ikke lett trent. Men jeg har en kropp som fungerer, og jeg har en stemme som skal bo i denne kroppen her. Og det huset skal jo være selve drivkraften for at den stemmen skal ha det godt.» Så hvis jeg skal gi, hvordan kan jeg gi hvis ikke jeg gir til meg selv? Og det er den reisen som jeg synes er så utrolig. Jeg blir så rørt og jeg brenner så sterkt for å inspirere og kanskje fortelle at det er farlig med mulighet. Fordi jeg var den som skulka og løp over enger. Virkelig. Og vært den som har sittet på sidelinje og fortalt at bli med meg, fordi at det er ikke noe vits men nei, det er jeg føler jeg har fått en en gave men oppi dette når man får jo veldig pepp når man kjenner at kroppen begynner å fungere at ting går lettere det er jo en utrolig god følelse men oppi det hele så har du jo gjort mye med kostholdet ditt også, vi får høre litt om det Jeg har jo vokst opp med en mor som har lavd veldig mye mat. Vi har vokst opp med mye mat fra bunnen, så det var ingen snarveier hos oss, eller ferdig mat hos oss. Så den grunnklangen har jeg. Kraft og gode på en måte gode råvarer det har aldri vært spart på noe der også liksom raushet avfølger det å lave store porsjoner samle folk rundt bordet at det aldri egentlig er det hjertrom eller husrom men jeg tror nok det at i min søken på og da denne som man aldri har kjent på det nærme å bli slank eller tynn fordi at jeg fikk så mye høre at jeg var kraftig, ja, men du er jo så kraftig, Helene. Ja, du har jo, du er det som jeg husker, liksom at man hele tiden fikk kommentarer på det. Til slutt så gikk man jo liksom med bøyd rygg og kjente og så seg selv i speil og tenkte, ja, men ok, men da kanskje man skal prøve det der Den fantastiske oppskriften som jeg ikke vil anbefale, det der med å slutte å spise. Klassisk, den er jo veldig lurt. Det er veldig billig når man flytter seg tidlig hjemmefra, for det koster jo ingenting. Så det å være sulten, det er den følelsen der kjente jeg veldig... kunne gå på teater, produksjoner, studieproduksjoner, turnéer, hvor jeg bare var så glad på blodsukker. Og gud, så jækla sur man blir. Så sur, så sårbar. Og den ubalansen man får, også når man har vært i perioder, hvor man bare til slutt bare, «Nei, vet du hva? Jeg klarer ikke mer.» Bang, så bare går det jo totalt nedover bakket. Og det med å gå så mye opp og ned i vekt, det er så belastende for kroppen. Så slutt å spise, det kan jeg jo virkelig med hånden på hjertet si, funker ikke. Og så har man jo vært gjennom alt mulig rart. Alle mulige rart. Av kurer for å prøve å finne den perfekte kuren. For man er så alene. Man prøver å finne ut av dette på egen hånd. Fordi det er jo så sårbart å kanskje be om hjelp, og også faktisk innrømme selv at dette klarer jeg ikke. Fordi man er så vant til å være så sterk. På utdannet har jeg vært veldig sterk. Så jeg sa, nei, men jeg kan ikke be om hjelp til dette. For da er det akkurat som ting faller sammen. Så nå prøver jeg mer å... Så har jeg funnet endelig fra å ha vært... Jeg har ikke spist kjøtt. Jeg har vært veganer. Jeg har... Jeg kuttet ut aller meste gluten og melk, hvor jeg kjente at man var så lav på energi. Og så gikk det en periode til man bare slapp opp. Det er først nå i det at dere har kommet inn i bildet, hvor jeg har funnet ut at ... Det går an å spise seg mett. Å kjenne på et blodsukker som er stabilt. Man er gladere. Man har mer energi på formiddagen. Man går ikke inn i den sinnssykke hungeren når man skal hente i barnehaven og stå og lave middag og finne ut av hva man skal spise. Jeg som elsker å lave mat, for det gjør jeg virkelig, kan sitte og spise en ordentlig middag og spise meg mett. Og så... faktisk kjenne på det at nei, nå stenger butikken snart. Å la kroppen få lov til å hvile, det er en helt ny tid for meg. Og dette har blitt nesten som en sånn åpenbaring for meg at jeg tenkte, men i alle dager, herregud, at jeg ikke fant ut dette før. Og hvis jeg kan fortelle folk at man trenger ikke gå rundt og være dødssulten Og det finnes så mye god mat man kan lave. For det er jo så gøy å lave mat. Og det er jo så viktig også å vise barna sine, også at man ikke sitter der og sier «Nei, takk, jeg skal ha disse fem kjerritomatene og den torsken, så jeg er ikke sulten». Det går helt fint. Men å kjenne på det at man fyller på, i stedet for å bare dra ut tårskapet. Ja, det er veldig, veldig kult at du har funnet frem til dette. Nå har du oss her, Helene. Er det noe du lurer på? Vi vet at du har en grønn smoothie. Hva er det i den, for eksempel? Jeg visste at jeg kom til å hekke den, for fremdeles er man jo på en spennende reise. Så jeg har jo en smoothie da som ... Jeg starter jo dagen med deres bullet kaffe, og den kan jeg glede meg til fra før klokken åtte om kvelden. Da tenker jeg, herregud det blir så deilig, jeg gleder meg sånn til kaffe i morgen, og det er så godt. Men så er det denne smudien som jeg tror dere sikkert kan hekke. Den består av, her er det jo bare å legge det på bordet, To egg, litt gresk yoghurt, litt fløte, banan, litt MCT-oil og litt vann. Det var vel det. Ja. Den er jo veldig lett å gjøre om til en keto-variant. Er du interessert? Oi, jeg er alltid interessert. Jeg visste at dette kom, så jeg er klar. Nå har jeg gjort en ting jeg ikke har gjort før, så nå går vi videre og vi hekker oss ned her. Vi Jeg synes det er veldig bra at du bruker egg som proteinkilde. Veldig bra. Ja, det er super, for det er så lett å bare putte proteinpulver og sånne ting oppi. Og så trenger man litt av den der søttmønnen, så du får banan. Og nå vet jeg, for det har du sagt, at du bruker ofte grønne bananer, altså de er ikke så søte. Men hvis du hadde kuttet en banan og for eksempel tatt en håndfull med bær, kunne det vært noe? Ja, tenker du liksom bringbær? Jo, bær eller noe som du finner økologiske frosnebær, og da får du litt den der kulden oppi den følelsen av is. Eller så går du også an å ta enda mer ned på karbohydratene og bruke kokos. Eller begge deler. Noen vil ha litt karbohydrater, og noen vil ikke ha det. Så hvis du vil ha de karbohydraterne og starte den bananen, så tar du bær. Eller så dropper du, og så tar du kokos, enten kokosfett, kokosflak, kanskje til og med litt kokosmel. Du kan til og med ta litt nøtter oppi. Det skal jeg absolutt prøve. Jeg er så utrolig glad i bær, og fryseren er full av bær som jeg plukker fra hagen. Da er det bare å gå for litt. Bort med bananen, inn med bærne. Men du befant en sånn fantastisk poster som sier «I don't drink coffee to wake up, I wake up to drink coffee». Vet du, vet du ikke det de sier at du kan starte dagen med grønn te, men da forsvinner 87% av livsgleden akkurat. Det er mange som sikkert mener at man må kutte kaffen, men for meg så er det den ene koppen jeg drikker er og den er jo tilgjengelig stor, men denne følelsen av å stå opp, starte dagen, jeg har jo tatt inn også dette her med å skrive ned, som dere har snakket så mye om dette med Å skrive ned det og være takknemlig for ting. Fordi når man begynner å gjøre det, så er det ganske lett å snu energien. Og så begynner man i det små å se tingene man har rundt seg. Og da forsvinner ofte de store svarte skyene. Så gøy at du driver med journaling. Har du noen andre morgenrutiner som du gjør hver dag? Jeg har en coach som har vært veldig viktig for meg i disse årene. Hun heter Hanne Lina og bor i Stockholm. Hun har lært meg å puste. Det høres kanskje rart ut med en sanger som ikke kan puste. Men jeg vil si at jeg er kanskje den sangeren som jeg vet om som puster dårlig, eller har pustet dårligst. Jeg har pustet egentlig fra brystet og opp. Så jeg har egentlig vært utrolig sterk i halsen og hodet. og ut. Men hun har hjulpet meg til å begynne å puste nedover. Og i det at jeg begynner å puste nedover, så har jeg merket det at klangen på stemmen min har endret seg. Og hun har sagt til meg at Tenk når du begynner å synge fra magen, hvordan vil stemmen din høres ut da? Og det er akkurat det jeg holder på å utforske nå, det med å prøve å puste, om ikke man sitter i en halvtime med levende lys rundt seg, men å bruke, la oss si da syv minutter før den kaffen, og puste. å kjenne det at man roter seg selv og det har vært en så stor oppenbaring for meg å begynne å kjenne at man samtidig som man kjenner at man begynner å kjenne på at man har muskler og kjenne på at man har en annen pust altså Det er så spennende, og også en stor reise. Dette med kortisol og stressmestring, det handler veldig mye om pusten, og det er fint å ha det med inn i morgenrutinene, for vi starter jo dagen og vil gjerne ha en smut overgang til alt det man skal gjøre, men når du er ute og reiser på konsert, klarer du å ta med deg disse morgenrutinene og smute inn den bulletproofen din? Får du det med deg? Ja. Jeg er jo en bag lady når jeg er på tur. De bare ler jo av meg. For her er det jo altså det som gir rart. Folk ler jo når jeg går ut av den turnébussen, for det er så Det er blender, strikketøy, bøker, og det er noe som har blitt strikk som jeg driver på med på hotellrommet. Det er rett før jeg tar med meg den kettelbellene, for det går ikke. Trampolinen kommer snart. Men nå kommer sørme trampolinen. Man får med det med på turné. Men først og fremst er det med å være på turné... eller utenfor hjemmet sitt hvor man har sine ting, sant? Man blir jo på en måte veldig sånn av at ting fungerer og at man har sine hjelpemidler for at man skal klare å gå gjennom dagen. Det å være på hotell et nytt sted hver eneste dag, men ikke minst at man bor i et land som har så veldig lite mat tilgjengelig på farta, det må jeg si er en utfordring når man har begynt å bli veldig bevisst på hva man skal spise, for du kan ikke bare stoppe på en bensinstasjon eller nærmest i Kiwi. Man må ha med seg mye, og det krever mye planlegging. Men jeg har valgt faktisk det å ikke se på meg selv som veldig vanskelig, for det er lett at man sier «ja, men du er så sær». Jeg vil jo heller si at dette er en del av jobben min, fordi jeg må ta godt vare på meg selv, både for at folk i bandet mitt og produksjonen er avhengig av at min stemme fungerer, men så handler det også om de hjemme som jeg skal faktisk komme hjem til. Jeg synes de fortjener at jeg kommer hjem som et slakt. Å gå ned for telling lille julaften og si god jul. Og da har jeg ofte brukt to måneder. I begynnelsen av mars begynner jeg å komme meg. Og da har jeg gitt hele hjertet mitt til hele Norge, og så er det ingenting igjen til meg selv. Så om jeg har med to ekstra begger på tur, jeg gidder ikke å si at jeg ser lenger, jeg sier bare... Sånn er det, og dette er en del av jobben min. Men det er klart, det kunne jo vært... Jeg hadde jo ønsket at kanskje norske dagligvarer kunne gjort det litt mer tilgjengelig. Der må jeg få lov til å påpeke at der har vi en jobb å gjøre. Med å kanskje presse litt på. Fordi... også i form av utvalg i forhold til hva som er tilgjengelig da når man trenger både mat og også ting på tur Nei, det er kjempeviktig, og jeg er veldig glad for at du sa akkurat dette med å ikke komme hjem som en slakt etter å ha vært borte, for selv om det er jobben det er når du er borte, så er det jo også noe som du gjør i ditt yrke, og så skal du da ha ansvarlighet med familien når du kommer hjem, og det tror jeg alle skal bare huske på, at når man har tatt en miniferie eller vært på en reise, på eget behov, det kan være sportslig eller hva det er, at man kommer hjem, og så har man et ansvar, man må ikke ta seg helt ut og ha vært borte i fem dager, så det er ingenting. Du, en annen ting. Nå var jo jeg så heldig fordi du kom jo ned og sang i brølluppet mitt i Barcelona. Det var så stort. Og den selve brøllupsdagen Så løper jeg mellom svitten der jeg skulle få sminke og punter, jeg skulle ikke vise til noen. Så løper jeg forbi deg og teamet ditt, og der satt dere og hadde et sånt mantra. Det var nydelig. Jeg fikk en assasjon av meg med Madonna når hun er på turné, at hun satt med teamet sitt og crewet sitt og musikerne sine. Kan ikke du fortelle litt om den stunden der før du går inn på scenen? Ja, det har jeg veldig lyst til å fortelle om, fordi jeg synes vi er en ... Og jeg er så glad i menneskene som jeg er så heldig å få lov å jobbe med. Vi er en familie. Vi har jobbet sammen i 20 år, og vi har reist så langt. Både musikalsk, men også som mennesker. Og det med å Å ta med seg energien fra bak scenen, ikke bare sitte og kødde bak scenen og tulle og tøyse, men å virkelig ta ned en tilstedeværelse, en følelse at vi virkelig manifesterer hva vi ønsker at publikum der ute skal få lov til å oppleve. Jeg tar inn på et vis Frans Assissis bønd, det der er Lord make me an instrument of your peace. Gjør meg til et redskap. La stemmen min få lov til å bli brukt. Fordi jeg føler at stemmen min er til ålens. Det er en gave som jeg har fått lov til å forvalte. Og da er det på et vis... For min del er en bønn jeg ber om, og det har jeg gjort helt siden jeg var veldig, veldig ung. Jeg har kjent på den følelsen at stemmen min er til ånds. Jeg ber om å bli brukt. Jeg ber om at jeg skal få lov til å kanskje røre noen der ute. Kanskje det er noen som trenger meg. Kanskje det kan åpne noen hjerter. Kanskje det skal åpne noen dører. Sett i gang noe. Om det er bare en der ute, så kan det gjøre en forskjell. Men det krever jo også at jeg setter grunnklangen først, at jeg ikke bare kommer ut og bare sånn «Yes, da var vi i gang!» Og så bruker jeg de tre første låtene på egentlig jordet meg. Og da er det jo så viktig at jeg selv har det bra, at ikke jeg sitter der «Gud, jeg er så sulten, jeg tror jeg dør». Altså da det krever at jeg tar godt vare på meg selv, Så disse mantraene med å si en bønn, en bønn eller en mantra, som vi sier bak scenen at nå skal vi ut, nå skal vi gi, og dette her er en mulighet til å åpne og gi lys. Det er det vi ønsker å gi, å gi lys gjennom musikk. Det er helt fantastisk. Tusen takk for at du delte det med oss, og det er jo sånn vi føler. Vi skal jo tilbake inn på julekonserten den 21. desember, så vi er jo helt fans. Men denne sangen «Vegviser», kan ikke du fortelle litt om den? «Vegviser», den kom til meg faktisk en av de første dagene i pandemien da alt stengte ned, og jeg tenkte det at «hjelpe meg». hvor skal jeg gå, og jeg var stengt liksom inne, den der følelsen av å være stengt inne, og jeg tenkte det, nå trenger jeg en horisont, noe å strekke meg etter, noe som er langt der fremme, som er lys, et sted hvor jeg kan skape, et sted hvor jeg kan kreere, og også skape meg selv en sånn ledestjerne, et fyrtårn nærmest, og da, Kom disse gamle ordene, disse som ble kraft opp for snart tusen år siden. Et gammelt nordisk mantra. Et lysmantra om å skape lys, kreere lys og vegviser. Det er jo et gammelt nordønt symbol. som blir brukt når stormene raser og vindene blåser og man ikke helt vet hvilken retning man skal gå. Det er kanskje sånn jeg har hatt det de siste 20 årene at man prøver å finne og navigere seg fram. Så dere, jenter, dere har jo vært mine vegvisere. Og dere inspirerer så mye når det blåser og stormer. Og så setter man det foran. Og så vet man hvilken vei man skal gå. Og da blir det nesten sånn at man går mot nord Man går mot lyset, og så synger man det igjen og igjen. Og til slutt så blir det akkurat som en dans som driver deg fremover. Og så gir det håp. Akkurat denne uken så er det jo en variant, eller en remix av denne låten. Kan vi bare høre bittelitt? Det er mulig jeg trykker noe midt inne i her. Hva? Kan du fortelle litt om denne? Åh, det er jo så spennende fordi Nils Noah en av de virkelig store DJ-ene som jeg har følt gjennom så mange år han likte tidligvis disse ordene og lot seg inspirere til å lave en helt ny remix og igjen da til denne følelsen at man skal gjøre ting man ikke hadde trodd man skulle gjøre jeg hadde aldri trodd at jeg skulle inn i denne verdenen her inn mot denne sjangeren her. Men vet du hva? Jeg får lyst til å danse. Jeg får lyst til å hoppe. Og jeg kjenner bare at dette her er en dans som jeg har lyst til å danse med. Jeg blir med på den dansen. Vi får hoppe sammen da. Nei, men dette har vært veldig inspirerende. Så utrolig å høre historien din, Helene. Også så veldig hyggelig å bli kjent med deg. Ikke minst, du er jo en stjerne, rett og slett. Det er det du bare sa. Og jeg tenker bare, det er så fint å få lov til å være... Jeg har lyttet til deres podcast så lenge, og og jeg må bare takke dere for den kunnskapen som dere deler, men også inspirasjonen og drivkraften som dere gir. Og ikke minst den reisen som dere tar oss med på. For hele tiden er det nye dør å åpne og nye ting å utforske, og man er aldri utlært. Nei, vi er på den reisen vi hele tiden... Du klarte at biohacking ikke bare handler om å telle supplementer og måle søvn og hjerterytme. Det handler om pusten og tilstedeværelsen. Det er så viktig det mentale og psykologiske helseaspektet ved oss og livene våre. Hvis du skulle gi et råd på slutten til lytterne våre og meg og Alette, hva tenker du at vi skulle tenke videre på? Nei, altså... Jeg prøver å ta med meg Aristoteles grunnleggende gamle kunnskap om balanse, altså den gyldne middelvei, at det skal være rom for det å faktisk ta inn det gode. Men det handler først og fremst om å finne den gode balansen i alt man gjør. Ikke for mye, ikke for lite. en vei som gjør at det ikke på en måte bare er en kur eller en quick fix, men å prøve å finne noe som kan være en vare i livsstil. For ikke bare en selv, men for hele familien. Og da må man finne noe som kan inspirere oss, som er bærekraftig og som er sunt. og som gjør at det blir i det lange løpet, men ikke bare i en sånn liten periode. Jeg kan virkelig med hånda på hjertet si at jeg har det mye bedre nå, og noe som jeg har bestemt meg for at dette er ikke bare frem til 15. oktober, men dette er for life, for det er rett og slett et løfte jeg har gitt meg selv, om at jeg skal være god med meg selv, Og det er en del av jobben min, både for stemmen min, men for barna mine og familien. Det finnes ingen quick fix. Lykke til på den reisen, og det er så deilig å være på den reisen også. Tusen takk, Helene, for at du kom på podcasten vår. Tusen takk for at jeg kunne komme, og lykke til med alt dere skal bare forske på og spre ut. Jeg heier sånn på dere. Like må det. Å, så herlig, Alette. Dette var en nydelig samtale. Jeg sitter bare med et stort smil. Jeg har tatt inn og koser meg. Tilbake til dette med at det finnes ingen quick fixer, men man må lage de små endringene, gå skrittvis og og justere underveis når det blir vanskelig. Og helst ikke kopiere alle andre, eller kopiere oss, heller prøv å finne din sende og din måte å navigere på. Vi skal legge show notes under, sånn som vi pleier. Vi skal jo på julekonserten til Helene. Håper dere har flere billetter til dere, så da kan vi sikre dere det også, for den pleien blir full. Og hvor du finner henne på Instagram, og ja, i det hele tatt. Det skal vi gjøre. Ha en lille uke, og happy... Biohacking! Herlig.