Jeg hadde ikke kunnet at jeg var sosial entreprenør før noen år siden, da noen sa at det var det jeg gjorde. Så nå tenker jeg på det som folk som finner utfordringer i vår globale samfunn, og de bruker innovasjon, de bruker teknikker, teknologi, business i nye og innovativt måter for å lage løsninger for disse utfordringene.
I dagens episode av Bærekraftseventyrsveien skal vi fortsette å grave oss ned i det sosiale. Vi hadde en episode om sosial bærekraftfordelen, og den har ført til at mange har stilt oss oppfølgingsspørsmål i mange retninger. Men i dag skal vi grave oss ned i noe som vi er særlig interessert i selv, nemlig sosialt entreprenørskap.
Og for å ta fatt på dette temaet her så har vi invitert, ja kanskje den første personen vi tenker på når vi tenker på sosialt entreprenørskap fra et av de selskapene som har holdt på med det her lenge. Og da tenker jeg selvfølgelig på Katinka Greveleiner som er direktør i Fadens sosiale entreprenører. Velkommen til oss Katinka.
Tusen takk. Vi hadde deg høyt opp på lista, som Lars Jakob sier, og vi har gledet oss veldig til å utforske dette sammen. Vi har litt erfaring, vi har lest litt, og så har vi følt med på det dere har gjort over lang tid. Vi synes vi begynte et sted her. Hvorfor trenger vi sosialt entreprenørskap? Hva er problemet som sosialt entreprenørskap søker å løse?
Det er jeg jo spent på å høre hva du tenker om. Først det jeg tenker er vel at det er på en måte alt, fordi at du finner disse sosiale entreprenørene på veldig, veldig mange områder. Og jeg pleier å si at de dukker jo opp der hvor vi andre svikter. Det vil si at der hvor samfunnet har et eller annet problem, så vil det også være et menneske som kjenner på det problemet, og som tenker at sånn kan vi ikke ha det, og dette må jeg bli en del av løsningen på.
Og i det øyeblikket du tar det bevisste valget, med å ville bli en del av løsningen, så blir du også fort en sosialentreprenør. For da begynner du å jobbe med det. Og så finner du deg en løsning, og så finner du ut av hvordan du kan klare å leve av å jobbe med den løsningen. Og da er du på god vei til nettopp å få et sosialt entreprenørskap. Ja, og da ligger jo det i det som du beskriver her, at her er det noen problem som er av...
av en eller annen sosial viktighet, for å si det på den måten, samfunnsmessig viktighet, som det ikke finnes gode løsninger på, av den ene eller andre grunnen, fra de systemene som en har, eller i alle fall ikke gode nok løsninger. Og så er det da en type entreprenørskap det her, men fordi at den heter sosialt entreprenørskap, så må den jo skille seg fra den større, sånn,
sekkekategorien av kommersielt entreprenørskap. Hva er det ved det sosiale entreprenørskapet som er annerledes enn entreprenørskap? Det første er jo, som du sier, at de sosiale entreprenørene går jo løs på tunge sosiale problemer ofte. Ting som de føler er kjempeviktig å få en ny løsning på. Vi har i hvert fall erfart at det er jo da som regel de områdene vi andre også kjenner på er vanskelig å løse.
og hvor til og med et velferdssystem som vi har i Norge, ikke har løsninger som er gode nok. Og da er det det som driver de sosiale entreprenørene, det er å klare å lage den løsningen som blir god nok. Og så lager de ofte en eller annen struktur rundt seg for å klare å leve av dette som vi var inne på.
Og i det så kan de velge en forretningsmessig løsning, og det er jo ofte de entreprenørene, kanskje også dere i podden, snakker mye rundt. Men de kan også velge å lage mer tradisjonelle løsninger, som en medlemsforening, en liten organisasjon av noen slag, innenfor frivilligheten. Man lager på et vis den løsningen som kan passe, som gjør at du får til den løsningen du er inne på.
Og derfor finner du veldig mange diskusjoner ut på nett også, på hva er egentlig sosialtentenørskap, og hvor går grensen for det? Hvor går grensen inn mot det frivillige, og hvor går grensen inn mot business? Og kan du kalle vanlig, jeg vil se på vanlig business, kan du kalle det for sosialtentenørskap av og til? Så jeg pleier å si at i min verden så er det ikke svart-hvit, det
Det er bare masse gråtoner. Og når du da har havnet inn i det du kan kalle det sosiale entreprenørskapet, er det kanskje litt sånn med andre ting, at hvis du selv definerer deg sånn, da må du gjerne gjøre det i min bok. Men da må du selvfølgelig også kunne argumentere, si meg da, på hvorfor du er en sosial entreprenør.
og aller helst kunne vise at du har sosial effekt med det du gjør. Det vil si at du må kunne måle på, på en eller annen måte, at løsningen din er bedre enn andres. Og det er jo en litt aktivitet. Jeg må få stille et oppfølgingsspørsmål der, fordi at dette her er jo kjempespennende, den grenseoppgangen som du beskriver. Og jeg vil jo tenke at
Når vi ser på de store samfunnsmessige problemer vi har, hvis det kommer en antreprenør inn, en sosial antreprenør, og virkelig lager en god løsning på det problemet, da vil jeg forvente at vedkommende skulle få veldig stor suksess. Hvis du klarer å komme med en god løsning på utenforskap, eller hva det noen måtte være av samfunnsmessige problemer, at den aktøren skulle bli belønnet i et marked. Det vil tilseie at
at en virkelig vellykka sosialentreprenør ville få stor kommersiell suksess, kanskje. Og da er jo det et sånn interessant spørsmål, da, liksom, hvis man slutter du da i hermedegn å være en sosialentreprenør, og ser du bare plutselig bytte med drift, eller hvordan tenker dere som er med disse typerne aktører fra starten rundt muligheten for at de kan virkelig bryte inn i fullblown kommersiell suksess? Og hva har da...
Jeg har ikke en god måte å stille spørsmål på, men jeg tror du forstår hvor jeg er på vei. Er vi nå over i noe annet, eller er det bare en naturlig videreføring av det samme fenomenet? Det er jo et knallspørsmål, for da tar du å gå rett i kjernen av mye av det vi har jobbet med de siste 12-14 årene. Jeg tror at når Johan startet for en 14-årstid siden, og jeg fikk lov å komme ombord og gjøre dette til en eget område hos oss i ferd, så
var jo vi ganske trygge på at hvis vi klarte å plukke opp nettopp de smarte løsningene du sier der, som virkelig har effekt og som påviselig har bedre løsninger da, enn de eksisterende, da tenkte jo vi at det må jo være et skikkelig skaleringscase. Da må jo vi kunne hjelpe disse entreprenørene, og med relativt enkelte midler,
bidra til at kunder blir kjent med dem, og at det offentlige ser at her er det muligheter for å gjøre ting enda mer effektivt og virkelig få til nye sosiale løsninger. Og sånn har jo verden vist at så enkel er ikke denne verdenen. Det kan jo hende i andre markeder også, men kanskje særlig i det du kan kalle velferdsmarkedet.
så fungerer ikke nødvendigvis ting så enkelt. Fordi veldig ofte er vi ikke vant til å måle på effekt. Vi gjør ting fordi vi mener at det er riktig. Så har man sin egen oppfatning av hva slags effekt det har. Så kommer en eller annen sosialentreprenør og skryter på seg at de har en løsning som fungerer bedre. Så blir spørsmålet hva slags bevis har du for den løsningen din? At den faktisk fungerer?
Og når de da har beviset at den funker veldig bra, så kan du jo snu deg til det tilsvarende åpnet tilbudet, og så kan du spørre hva slags bevis har dere for at det fungerer? Og vår tanke var jo da at da har du noe du kan sammenligne, og så vil den beste løsningen vinne. Men det er jo sånn at på offentlig side i Norge i dag, og i og for seg i resten av den europeiske delen av verden, som vi kjenner litt bedre,
så er det ikke sånn at offentlig nødvendigvis har de målingene på plass som viser akkurat hvor god en løsning er. Så det er rett og slett veldig vanskelig å sammenligne. Og der oppstår kanskje det første markedsproblemet for våre sosiale entreprenører og andre. Og det har vi brukt mange år på å jobbe med. For da må du rett og slett prøve å bevise på litt andre måter at dette er klokt å følge opp og få i verk.
Vi har namedroppet en del her. Ferd, Johan, ble nevnt vi, vårt arbeid med. Jeg tror vi har nødt til å ta lite skritt tilbake. Vi hopper jo på problemet med en gang. Der er vi programforpliktet. Vi elsker jo disse problemene og løsningene og definisjonen av hva som ligger rundt det. Men Ferd og denne Johan, og at dere...
jobbe med dette her, valgte å gjøre det hvordan dere gjør det, hvis du skulle tatt liksom hvis du skulle gitt den t-skjorte varianten med litt sånn litenskrift også da, av historien og selskapet og personene bak. Nei, da vil jeg vel si det at Johan H. Andresen, han tok jo over en familiebedrift for rundt 2000, og
Han er femte generasjon, Andresen. Og så var spørsmålet, hva skulle han gjøre med den bryten? Og så var han ute i verden og var på Davos, blant annet, i en del år på rad. Og der traff han det han selv i ettertid kalte litt sånn gærne folk, som hevde seg over store problemer og faktisk kom opp med løsninger som funket. Og han har prøvd å bruke gatefotballen som eksempel, som han som fant opp gata.
gatefotballen, det var snart Bill Brooks han møtte der som var en litt sprø fyr men som har medført at vi i verden i dag har VM i fotball med gatelag hvor folk er tidligere rusmissbrukere uteliggere og folk som ikke har blitt sett vanligvis
Som man nå verden rundt har lagd fotballag av med harde treningstilbud og virkelig hard konkurranter på VM. Og det ble jo han veldig fascinert av, at et lite menneske kan være med på å endre noe så fundamentalt. Og så tenkte han at den type folk, de må jo finnes i Norge også.
Og dro da hjem og tenkte at her må jeg prøve å finne noen sånne i Norge. For da kunne kanskje jeg og Fern da, som selskap, sitte på noe, eller som menneskelige ressurser, kunne hjelpe noen sånne sprø mennesker som virkelig mener at de kan endre verden litt. Og det fascinerte han da. Så da gjorde han det og fant to-tre forskjellige selskap. Den gang så fant han noe som kalt seg Rehab-piloten. Og så fant han Forskefabrikken. Ja.
Og begynte å jobbe med dem. Ga dem penger først og fremst. Og gjaldt at de skulle få til det de var ute etter. Og ble så fascinert av denne verdenen og dette sosialentreprenørskapet. At han da til slutt fant at dette har jeg lyst til å drive med i ferd i selskapet som en egen del. Og da fikk jeg lov til å komme inn der. Og være ansvarlig for å bygge opp og etablere ferd i sosialentreprenører.
Da var oppdraget vårt å finne gode sosiale entreprenører som hadde nettopp disse løsningene for å gå løs på sosiale utfordringer på nye måter. Å finne dem og investere både tid og penger i dem for å få løsningene til å vokse.
Så det har vært en reise, virkelig. Jeg tror et av de første fard-caser jeg hørte om må ha vært Unicus, tror jeg, som er jo et IT-konsulentselskap, men som har en veldig spesiell egenskap ved at de kun ansetter personer som har diagnosen Asperger.
Vi har jo begynt nå å være litt konkrete, så kanskje du forteller om et par case slik at lytterne våre også kan få en feeling av hva slags type problem er det dere rettviserer der ute som dere synes er viktige nok til å løse til at dere går inn på deg, og så forteller du om noen av disse aktørene og hva de gjør. Som du sier, Unicus er jo virkelig en av suksesscasene våre, vil jeg si. Det var et av de første selskapene som vi investerte i.
Da de kom til oss var det tre gutter og Lars, hvor Lars sa at han hadde sett denne geniale ideen fra Danmark, hvor man bruker folk som har Asperger-diagnosen til å drive IT-testing. Hvis du har Asperger, så kan du ha utfordringer på den sosiale siden, men som regel er du helt oppegående ellers.
Men de sosiale utfordringene er nok til at de aller fleste blir stående utenfor jobbmarkedet. Så hvordan får du da til en jobb som de menneskene der faktisk kan lykkes i? Og det var det da en danske, Torkel Sonna, som hadde funnet ut av fordi han hadde en sønn med Asperger. Og så tenker vi, jaha, det hørte så genialt ut i seg, og det funket til synlatene i Danmark.
Og så var jo utfordringen at Lars aldri hadde jobbet med noen med Asperger, og han hadde aldri jobbet med IT-testing. Hvorfor i all verden skulle Lars lykkes med dette? Men vi tok den sjansen, og har jo aldri angret på det. I dag har Unicus 80 ansatte i Oslo, i Stavanger, i Stockholm, og de har startet opp og har vel nå bortimot fem stykker i Finland også.
Så der er det et lite eventyr av et selskap, og de skaper nettopp resultater ved at de ansetter folk som ellers ikke har jobb andre steder. Så her trekkes man ut fra gutterommet. Du må jo ha litt datainteresse da, selvfølgelig, i bånd. Og veldig ofte, hvis du da har Asperger også, så er du god til å konsentrere deg. Så de er mye bedre enn oss som er sånn A4-personer til denne IT-testerjobben. De ser mønster ofte på en annen måte, og kan konsentrere seg bedre.
Så de leverer rett og slett bra på oppgaven. Og det har vært det viktigste. Jeg husker første workshopen vi hadde med gutta på hva dere skal bli for noe. Hvordan skal vi snakke om dette? Vi skal bli Norges beste IT-testere. Intet mindre. Ikke snakk om den Aspergeren og sånt. Det er jo vesentlig. Dette skal vi bli best på. Så det har vært kjempemorsomt å følge.
Så det er et godt eksempel på en sånn vinn-vinn i det sosiale antinorskapet, hvor du tar mennesker som har virkelig en utfordring og er litt utenfor, og så kjekker du på dem på en annen måte og sier hva er det du er god på? Og så bruker du rett og slett styrken i stedet for å si å, stakar deg, bare sitt her, slapp av, få penger gjennom nav. Så det har vært en reise. Vi fant også trivselsleder i litt samme tid på meg.
Triftshelseleder er et program som kjøres på skolene i Norge, og som i dag er rundt på tusen skoler i Norge, som har vært et triftshelselederopplegg. Det har veldig mange foreldre møtt på. Elever som løper rundt med gule vester i skolegården og er triftshelseledere har valgt av klassen sin å være det, og ha ansvar for at man skaper liv og røre i skolegården.
Det er jo selvfølgelig fordi skolegården er et kjent sted hvor mobbing foregår, utestenging foregår, hvor man ikke blir med på alt det moro som skjer. Og trivselleder sørger for å lære ungene fysisk lek, og noen av dem må faktisk lære det igjen i våre dager. Jeg må gi en shoutout til min datter som faktisk er trivselseleder på Hellenskole i Bergen. Nettopp det kan du se. Jeg har også hatt en datter som er trivseleder.
Det er jo veldig ærefullt å få lov til å gå ut litt før de andre av teamen for å gjøre i stand og gjøre klar for lek. Å ha ansvar med å dra alle med. Da skal ingen gå alene uten å bli tilbudt det å være med på lek. Så en ting er inkluderingen i det, men også det vi vet, og vi har lært mye de siste årene på hvor viktig det er læring når du er i fysisk aktivitet.
Det er jo en helt egen podd rundt akkurat hvordan lærering foregår. Og det er morsomt, for veldig mange av disse sosiale entreprenørene kommer opp med sine smale løsninger på ting. Men veldig mange av dem, hvis du graver og spør hva de har lært og hva de egentlig er opptatt av, så har de en eller annen litt systemendrende ønske i bunn.
Sånn at trivselsleder med sine ting kan snakke lenger rundt hvor viktig det er med fysisk bevegelse for innlæring, og har jo videreutviklet dette til å ha tjenester hvor lærerne kan gjøre timen sin med fysisk aktivitet, hvor da sitter ting bedre i hjernen vår.
Forskemabrikken tilbyr naturfagskurs, sommerskoler for å lære, men vi revolusjonerer skolesystemet vårt i forhold til hvordan du lærer naturfag, matematikk, hvordan man gjør det i forskningsfronten av hjernelæring. Det er den aller mest effektive måten vi gjør det på. Der har du den sosiale entreprenøren. De blir fryktelig engasjert på å være best på det de gjør.
å få til den løsningen på best mulig måte. Så det er først og fremst utrolig mye å lære av dem. De er flinke på det de gjør, og de er veldig dedikerte.
Jeg er jo heldig overbevist om at det offentlige Norge og velferdssystemene våre, hvis de hadde klart å ta inn på en mer effektiv måte mye av den læringen, så hadde de hatt et virkelig laboratorium å boltre seg i av både læring og bra folk til å forbedre sine tjenester.
Hvordan mottas dette her i det offentlige? Det er jo et entreprenørskap, vi er jo bedriftsøkonomer, vi elsker jo business. Vi jobber jo med bærekraftig business som en sånn overskrift, og så vet vi at business har jo også noen negative konnotasjoner. Noen er fortjente, andre er ufortjente. Men dere beveger dere inn i en del sånne sosiale pågifter,
problemet hvor vi, i hvert fall i Norden, er vant til at det håndteres av det offentlige. Enten det er helse, psykisk helse, utdanning og så videre. Og om vi en gang må begynne å snakke om entreprenørskap her, så er det kundevarer, overskudd, produkter og tjenester, skalering, ha en visjon. Det er en del av dette språket rundt som er ganske hardt
på en måte. En liten digresjon, men bare for å bygge opp under spørsmålet. Jeg hørte om et kurs, ekteskapskurs borte i USA, hvor man skulle lære å se på ekteskapet som en bedrift. Hvis man hadde laget en kontrakt, og man fikk felles visjon, og man satte seg mål. Hvis man bare tok dette språket, den måten å forstå verden fra business, så vil man få så mye mer lykkelig ekteskap. Det var et helt kurs, og folk gikk jo ut der og var fryktelig lykkelige.
etterpå, i hvert fall på kort sikt over lang tid. Jeg har ikke sett noen studier på det som har fulgt opp. Men det er noen ting som jeg intuitivt skjønner er veldig positivt og har opplevd selv på kroppen i virksomheter som jeg er involvert i, som er veldig, veldig positivt. Men så er det noen ting som kanskje begynner å skurre litt. Hvor er den største motstanden hen? Og hva er de største utfordringene på en måte som ligger det å jobbe med sosiale problemer på denne måten? Det er jo midt i blinken at du
spør om, fordi det er krevende selvfølgelig. Kanskje allermest fordi alle som hører om disse sosiale entreprenørene og møter dem, de elsker jo løsningene veldig fort. Personene som virkelig brenner for de ofte svakere grupperne i samfunnet vårt, og løsningene de står for.
Og så skal de møte et system som i utgangspunktet er satt opp for å hjelpe oss alle sammen. Det offentlige er, vi er jo kjempebortsomt i Norge, med at uansett hva som skjer oss, så er det en eller annen løsning, tilbud fra det offentlige for å hjelpe oss.
Og så er det bare sånn at på en del områder så funker ikke nødvendigvis den løsningen som tilbys for meg, og så blir det et problem. Og der kan det også oppstå en sosial entreprenør. Og når da denne entreprenøren møter offentlige med sine annerledes løsninger, så er det klart at du kan oppleve at det offentlige ikke er så tilgjengelig.
Og jeg skjønner det veldig godt, fordi du er satt opp fra det offentlige stedet til å ha utrolig kompetente folk. Du har faktisk lagd i mange av disse organisasjonene våre, det være NAV eller kommunale hjelpetjenester, har jo veldig mye høykompetente mennesker. Det norske offentlige velferdssystemet er jo virkelig bortkjemt med at vi får veldig bra kvalifiserte mennesker inn i systemet.
Så det sitter masse bra hjerner der og tenker løsninger og tenker nye løsninger og forbedringer og skal på en måte ligge i front. Og så møter du disse små gypplingene av noen kanskje enkeltpersoner til og med når det er helt oppstarten som mener at de kan bedre enn disse mer etablerte miljøene som jobber med feltet.
Og da sier det seg selv at rent menneskelig så kan det være vanskelig å ta lytteposisjonen når du kommer fra den store tungorganisasjonen som har jobbet med disse problemene i åretsvis. Og jeg har jo opplevd i møter med dem også på nettopp det at ja, men dette er det vi som kan mest om. Og på en måte er det riktig, for de har erfaring over åretsvis og har kanskje tusenvis av folk i stallen.
Men innimellom er det jo verdt å lytte på disse små enkeltentreprenørene, enkeltmenneskene, som kan komme opp med nye og spennende varianter og løsninger. Så den finner du. Og det at du da skal i tillegg kanskje være en entreprenør, det vil si at du tar penger for å komme med løsningen din, da blir det vanskelig innimellom. Du møter med det offentlige, som har fått streng beskjed om at de ikke skal være kommersielle,
Og for eksempel i skolen hvor man ikke slipper inn noen som har et AS-navn bak med mindre de selger frukt og grønt, for eksempel. Det er noen unntak her. Men ja, så det offentlige er ikke så skeptiske til private leverandører. Det har vi målt på, så det vet vi. Men de er allikevel glad i sosiale entreprenører.
Sånn at da har vi jo det å spille på at vi må forklare og forklare disse løsningene og få interesse for at dette også er til fordel for egentlig alle. Nå skal jeg prøve å spille en liten passning til deg da, Katrine. Fordi det som du beskriver her er jo en veldig interessant overordnet organisatorisk veivalg for
Akkurat som du mellom og på linjen er inne på, så kunne du sett for deg at trivselsleder ble funnet som et prosjekt innenfor utdanningsdirektorat eller kunnskapsdepartement, eller for den delen rundt omkring i fylka. Og du kunne på samme måte sett for deg at noen av de entreprenørene dere har som jobber med
sosialt utenforskap kunne fått gjennom NAV eller gjennom Barnevernet eller andre typer. Sånn kunne vært prosjektorganiserte og prosjektfinansierte på et eller annet vis gjennom det offentlige. Og det ville gitt noen styrke og det ville gitt noen ulempe. Men jeg kunne tenke meg å gå litt inn i
styrkene som en modell av den typen dere har vil ha, for det er ikke nødvendigvis åpenbart for alle. Altså, dere er jo da en type aktør selvfølgelig med betydelige ressurser av ulike karakterer, både finansielle, men også knyttet til forretningsutvikling og så videre. Så det er jo noe ved den modellen som dere og mange andre aktører opererer etter, som jeg tror vi kan snakke for sveien om også, at vi tror veldig på. Så kan du
Kan du belyse litt, hva er det dere tilfører disse entreprenørene? Hva er det ved en sånn type modell som gjør at den fungerer godt og kanskje til og med fungerer bedre enn det det ville ha gjort å ha en sånn offentlig finansiert prosjektorganisering?
Det vi har funnet ut, og vi startet ut med en tro på at når ferd som et familie er investeringsselskap, når vi investerer i vanlige selskap, så er det klart at vi er vant til å følge dem opp, som du sier, på en riktig bedriftsøkonomisk måte, og få dem til å vokse. For å se at man nede i veien et eller annet sted kan også selge dem, når det er andre som er riktig reiere. Så det er dynamikken i et selskap som vårt, og da er vi ganske gode på det der å vurdere
Om et selskap har gode produkter, tjenester, kan de leve godt, kommer de til å vokse, er dette et godt case? Og det var jo den kompetansen vi tenkte, la oss se på dette med de sosiale entreprenørene. Kanskje har vi noe her som de trenger. Fordi de skal prøve å overleve med, nettopp ideen sin. Og det har vi vist at jo, det vi har noe de trenger, og det er
det forretningsmessige, kompetanse rundt det. Når du er en sosialentreprenør, så er det jo det du brenner for. Det er jo som regel den sosiale utfordringen som du tar tak i. Og veldig mange av dem kan ha veldig mye hjerte og hodet inn i det,
og synes ikke det er like artig med å sette opp et budsjett og styre likviditeten sin og bli godt kjent med Excel-ark. Det hender jo at det blir litt toke for øya når du begynner å snakke Excel og regneark. Og da å lære det, sånn at du er i stand til å håndtere bedriften din og overleve som gründer inn i et sånt marked, det har jo vist seg veldig, veldig viktig. Og der kan vi spille dem litt bedre og bidra
Og det å bygge selskap, det vet dere jo, handler jo ofte om å gå fra å være en person med en god idé til å bli flere personer. Og klare å skaffe flere bra mennesker som kan litt andre ting, og bygge et team av det.
Det gjelder også for sosiale entreprenører. Så det å få disse ideene som vi jo plukker opp fordi vi mener at de virkelig har noe for seg, og få dem til å vokse seg sterkere, og klare å få på plass alle de argumentene som gjør at man overbeviser for eksempel en offentlig aktør om at dette er noe dere trenger. Det tar tid, har vi lært, og det tar penger.
fordi man tjener ikke noen penger fra dag 1, fordi det er et vanskelig marked å komme inn i. Så du må bevise at du har livets rett på et vis. Vi har funnet ut at det å ha den forretningsmessige inngangen, det kan være fornuftig også i dette markedet. Men så er det helt klart mange tilfeller der ute, hvor en sosialentreprenør etablerer seg på et område, og du ser at dette markedet aldri kommer til å fungere som et marked. Det er alt for lang vei frem.
Og da må du jo endre strategi. Da må du si at hvis dette og denne løsningen virkelig skal bli stor, så må du faktisk inn i det offentlige. Da må du si at dette må bare norske sykehjem ta inn som en del av sin tjenesteleveranse. Dette må bare inn i kommunen Norge.
Eller dette må NAV fange opp selv og bare begynne å jobbe på denne måten. Og det er jo selvfølgelig en lang reise. Men det er jo sånn velferdsstaten har utviklet seg. Vi pleier å vise til sanitetskvinnene som fant opp det første tilbudet til mor og barn. Som fant ut at de var sårbare, de må vi bare hjelpe. Så etablerte de med private penger som sanitetskvinnene satt på, ordninger rundt mor og barn.
Det fungerte så bra at samfunnet etter en stund kom og sa at dette ser vi er viktig, dette bør alle ha, dette tar vi over. Sånn har jo nettopp velferdssamfunnet utviklet seg. Vi trøster jo innimellom de sosiale entreprenørene med at om du ikke lykkes forretningsmessig, så kan det jo faktisk være at hvis du ser nøyere etter, så har ideen din blitt adoptert av det offentlige.
Og det har vi eksempler på at måter å tenke på tas over, selv om ikke nødvendigvis selskapet er kjøpt opp. Det offentlige driver jo ikke nødvendigvis med selskapsoppkjøp i stor utstrekning på velferdsområdet, men du kan på forskjellige måter da.
få ideen din adoptert inn i de offentlige systemene. Du snakket litt om sosial effekt og effektmål, og det siste året, hvis jeg forstår det rett, så har dere satt opp et annet type system enn dere har hatt før, og det er et system som har modnet seg over tid, som dere har ventet med, som handler litt om effektmål.
Og grunnen til at jeg kom på det nå er jo sånn, ja, hvis den effekten til en sosialentreprenør da, som har dette brenneengasjementet, og ser noen problemer, finner noen andre måter å løse det på, og så oppdager han at dette her adopteres av andre, enten konkurrenter, eller så adopteres det av det offentlige da, i skoleverket eller i arbeidet med...
narkomanene som får et fritidstilbud, altså du får gatefotball eller hva noe det enn er da. Er det en del av disse effektmålene eller er effektmålene da primært knyttet til den økonomiske gevinsten til den ene sosiale entreprenøren? Da er du inne på et litt
komplekst felt, for å si det på den måten. Det liker vi godt. Dette er noe vi har jobbet med nå i alle de årene. Helt fra start var vi veldig opptatt av at vi skulle måle på den sosiale effekten. Du skulle bevise at løsningen din er bra. Og det har jo visset seg mye, mye vanskeligere enn vi trodde. Jeg tenkte jo i min vilfarenhet da jeg startet opp for 12 år siden, at
her skal vi finne en CO2-måle for sosial påvirkning. Så kan vi måle alle på det, og da kan jeg se om den ene sosiale entreprenøren er bedre enn den andre sosiale entreprenøren, og finne den akkurat rette investeringen for ferd også, i å plukke de beste løsningene. Det viste seg veldig raskt at det er ikke enkelt. Når du går inn og jobber med mennesker, når vi startet ut med barn og unge som vår målgruppe,
så er de forskjellige løsningene har rett og slett forskjellig sosial effekt. Og hvordan klarer du å sette den ene sosiale effekten opp mot den andre sosiale effekten og vurdere hva som er viktigst? Det er nesten helt umulig. Så langt har vi ikke funnet løsningen. Så du ender med en kurv av fantastiske selskap med sosial effekt på forskjellige områder. Det vil si at det blir de kjente eppel, pærer og bananene som du må prøve å sammenligne.
og da blir det mer at du skal finne de sosiale effektene som kunden din er opptatt av og den kunden kan jo da være det offentlige eller det kan være direkte de menneskene som sliter med noe
I Norge er vi såpass vant til at det er det offentlige som har ansvar for at vi lever et godt liv. Det er noen sikkerheter rundt der. At betalingsviljen vår for å gi krasjkontant penger til et selskap som skal hjelpe oss på sosialt
området, det å være med at vi trives bedre, eller at vi får det bedre fysisk, eller at ungene våre har det bedre, den betalingsviljen den er ikke så veldig til stede i Norge. For da, hvis noe er så viktig, så mener vi faktisk at staten eller kommunen skal inn og gjøre det for oss.
Så det er en annen og interessant diskusjon. Men det betyr at du ofte må få betalingen din fra en offentlig aktør, hvis du skal jobbe med den type sosiale problemer. Men her er du inne på noe som er veldig viktig, og som kan være en potensiell...
snubletråder i det landskapet her. For å ta et konkret eksempel som er jo et fantastisk case unicus som du nevnte i sted, så er det altså, som du var inne på, på mange måter er det bare en veldig god matching av
potensielle arbeidstakere med et visst skillset som egentlig gir veldig forretningsmessig mening for den konsulenten som skal drive IT-testing. Så en kyniker vil jo kunne sagt at disse folkene her identifiserer jo bare noen som har akkurat de egenskapene de trenger for å... Det mener jeg ville vært en urettferdig beskrivelse, men det går an å frame det og sånn. Men så er det andre typer sosiale problemer som dere begge har vært inne på
som kanskje er vanskeligere å få planetene til å stå på rekke med at her er det en åpenbar match mellom denne personen. Kanskje rusmissbruk er et godt eksempel som er mer krevende å få til. Dere har jo også aktører som jobber med integrering av eldre i arbeidslivet, for eksempel. Og da er det ikke alltid nødvendigvis, jeg sier ikke at det ikke er en tilsvarende match, men det er ikke nødvendigvis alltid sånn. Så hvis jeg skal snu på spørsmålet da,
er det en risiko for at det er på en måte et problem som blir litt underserved, altså at jeg ikke blir adressert innenfor den modellen her fordi at jeg er for krevende eller fordi, som du er inne på, at effekten er for vanskelig å måle, det er for vanskelig å sannsynliggjøre at
at den lykkes. Altså som andre ord, er det noen type løsninger her som har lettere for å vinne frem, og så noen som kanskje er mindre sannsynlig at vil vinne frem i en sånn sosialentreprenørskapsverden? Ja, det vil jeg si. Og det første som slår meg, det er jo at det vi har lært av de sosiale entreprenørene i løpet av de årene her, det er jo at de aller fleste av dem jobber såkalt styrkebasert. Sånn at Unicus vil være helt lik med de andre på akkurat det at du leter opp menneskers egne retusjer.
Og det gjør du også med gatefotballen, sant? Så uansett hvor utsatt den målgruppa er, så er noe av fellesnevneren her, det er at man ser mulighetene i stedet for problemene, og så bygger man fra de mulighetene. Så det er faktisk en fellesnevner på veldig mange av de sosiale entreprenørene. Og hvor det offentlig ofte har en litt annen inngang, fordi man har hjelpeingangen i det hele da.
og når det er sagt så betyr jo det også at hvis du som sosialentreprenør tar løs på en gruppe mennesker som du mener kan hjelpe og hvor du overhodet ikke kommer i kontakt med den offentlige aktøren som har penger og ressurser til å hjelpe den samme gruppa hvis du ikke får den kontakten så er du avhengig av at gruppa selv hjelper til med lønnen din sånn at du kan jobbe med dette og det vil jo ofte være fryktelig vanskelig
Så ja, det finnes annerledes hvor de sosiale entreprenørene oppstår og så bare må gi seg. For de klarer ikke på noen måte å finne en finansiering av sin egen tid
ved å jobbe med så utsatte grupper. Men heldigvis ser du ofte at de vil ikke gi seg. Er det noe du kan si om sosiale internører? Det er at de går gjennom ild og vann. Vi har investert i omtrent 27 selskap i løpet av disse 12-14 årene. Vi har vel hatt i kanskje tre konkurser
Hvis du hadde vært investor i et vanlig marked og investert i 27 oppstartselskaper, hvor bare tre av dem hadde gått over ende, da hadde du vært bra rik, da hadde du investert godt. Men det sier faktisk veldig mye om at selv om disse selskapene enda må ikke tjene penger, og ganske mange av dem lever på et minimum, blir det nettopp ikke løsner helt i det markedet de er i. Så vil de ikke gi seg. Så det vi ser er at da hender at forretningsmodellen deres pivoterer.
Det vil si at de må gå inn og tenke at her klarer jeg ikke å leve med en forretningsmessig modell. Det lar seg ikke gjøre at for eksempel det offentlige betaler meg for dette. Jeg må løse dette på en annen måte. Og der har vi jo for eksempel masse stiftelser i Norge som jobber med utsatte grupper og som kan gi penger. Og da er du over på gaveplass.
i stedet for. Hvilke gode tiltak vil alle disse med gode, snille lommebøker rundt omkring i landet faktisk støtte? Og der er det jo masse å ta av. Heldigvis melder mange gode hjelpere, og mange flere enn jeg var klar over før jeg begynte på dette området. Så i Norge i dag så tror vi at den type grupper
og disse behovene våre dekkes av det offentlige, og så er det altså hundrevis og hundrevis av millioner som pøses inn i sosialsektor i Norge fra helt private fond og stiftsbilser. Og guds lov for det. Vi ser jo mye spennende forskning her i
innenfor sånn bærekraftige forretningsmodeller og forretningsmodellinnovasjon, sånn generelt sett. Og vi diskuterte nettopp med en annen gjest, Silja, her om sånne hybrider. Eksempelet gikk på mygg, og et selskap de har investert i som har laget noe som myggen liker å spise.
Så de heller spiser det enn å spise på menneskene. Og det ene markedet de satset på da, det var knyttet til malaria.
Og det er ikke nødvendigvis at du får disse fattige til å betale for deg selv, men du får en tredjepart til å finansiere det. Det kan være Røde Kors, det kan være myndighetene i landet, eller filantroper, eller andre. Men så hadde de da en hybridmodell, hvor de også så på en måte fiskere oppe i lakselber, eller andre steder i verden, hvor man er plaget av mygg, hvor man kan spreie på disse tingene, og så spiser myggen det.
type ting, framfor det andre. Så det er jo et eksempel på sånn annen type forretningsmodell, og i en sånn kommersiell verden, som hvis du tar vekk bærekraft og bare sier forretningsmodell, så er jo det det er jo ofte det man er avhengig
avhenger at man lager smarte løsninger som gjør at tredjepartene betaler sånn at tjenesten er gratis. Facebook eller Google eller hva noe det enn er, det er jo noen som får en økonomisk verdi av det, selv om produktet som vi bruker er gratis. I deres diskusjoner med disse sosiale entreprenørene, når dere kommer inn med bidragene og kompetansen fra næringslivet, diskuterer dere
bruker dere mye tid på disse alternative forretningsmodellene her nevnte jeg hybrid som en en annen kunne vært en sånn tredjepartsfinansiering som det kan jo være staten det eller reklame, se på sporten i løpet av helgen disse skiutøverne, det er jo nesten ikke en flekk en på trakta, det er jo reklame overalt så det er jo veldig mange som er avhengig av å finne smarte løsninger
omveier da? Er dette her en del av deres diskusjoner, og har dere noen gode eksempler på noe som har funket og som kanskje har vært litt overraskende? Ja, det her er jo helt i kjernen, for det vi har opplevd fra start, vi har jo hatt rundt 200 henvendelser i året faktisk fra sosiale entreprenører siden vi startet opp, så har det ligget omtrent der. Og det sier seg selv at de aller fleste av disse, de har kjempegode løsninger, altså ideer for hvordan du kan gjøre noe bedre i det norske samfunnet.
Men det å ha en idé om hvordan du kan finansiere det, det er det langt færre som har. Så den diskusjonen er kjernen av de første samtalene med enhver sosialentreprenør. Jeg ser løsningen din, det høres kjempebra ut, men den er for eksempel kjempemyr dyrere enn det du i dag har fra det offentlige. Hvordan skal du i så fall få noen til å ville betale for en så dyr løsning? Hvem skal det være?
Og da havner du veldig fort på hybriddiskusjonene. Du kan si at kanskje det offentlige kan betale så mye av den, og så kan noen andre betale mer fordi man får mer. Sånne typer diskusjoner, ja, vil det funke da? Så ja, det er den første diskusjonen du veldig ofte havner ned på. Det er hvordan klarer du faktisk å finansiere tiden din i leveransen av dette fantastiske produktet eller denne løsningen, denne tjenesten?
Og myggeeksempelet ditt er jo superinteressant også, fordi når du går løs på malaria, og når du finner en ny løsning for det, da havner du fort i sosialt entreprenørskapskategorien. Og så finner du den klassiske betalingsløsningen for en sosial entreprenør, som er at noen andre enn de som har problemer må betale for å få gjennomført løsningen. Og så da, så kobler du på det andre beinet, som nettopp er, ja, men kan jeg også betale?
levere dette til noen som kan betale selv. Og fiskeren i Finnmark ville vi kanskje ikke ha så stor medfølelse med at vi var villige til å bruke offentlige kroner på en behagelig fisketur. Så der ser du forskjellen, og flere av våre entreprenører havner i de samme diskusjonene, hvor du kan se løsninger som kan brukes av folk med helt vanlig betalingsevne og vilje, men hvor det løsningen kanskje er aller viktigst for de som ikke klarer å betale for den.
Da er det offentlig til stede igjen i de diskusjonene. Er dette så viktig? Er dette et så vesentlig problem for det offentlige og for det norske samfunnet at det offentlige er villige til å være på denne banen? Vi ser at det er lettere å skalere en løsning hvis den har et privat betalingsmarked. Det er ikke noe tvil.
Og det er jo litt av utfordringen. Jeg synes innovasjon i det offentlige deltatt er et kjempespennende tema. Hvordan får du denne type ideer på hvor du har nyskapt noen løsninger til å blomstre i nettopp et offentlig tilbud når du har så omfattende offentlige velferdssektor som vi har i Norge. Det er jo en helt egen podcast, tenker jeg, og virkelig se på hva forretningsmodellet bruker man i det offentlige. Det er jo noen antydninger tidligere der også.
Når vi har en så utviklet offentlig sektor som vi har i Norge, så har du jo, og det her er jo en, jeg vil benytte den som en liten mulighet til et gearskifte. Fordi at du, Katinka, har jo en spennende bakgrunn på mange fronter. Du er jo, jeg er jo sivilingeniør, og du har jobbet med både kommunikasjon og du har jobbet i virkemedlem, middelapparat og i det hele tatt. Men du har også bakgrunn fra politikken mot Stortinget og
Vi skal ikke gjøre dette et samtale om politikk, det er ikke poenget. Men vi introduserte nettopp dette med, og vi har jo snakket om offentlig sektor hele veien egentlig, for de som du sa, offentlig sektor må spille en så viktig rolle her, at entreprenørene må være i kontakt med disse offentlige...
enhetene som eier disse problemer i en viss forstand. Men da klarer ikke jeg dyre meg fra å trekke inn det internasjonale perspektivet her, fordi en vil jo da tenke at fenomenet sosialt entreprenørskap vil, det vil arte seg annerledes avhengig av hvordan staten og den offentlige sektoren ser ut. Jeg vil gå ut ifra det også,
rent sånn i de forskjellige politiske ideologiene og verdiene som rører seg på tvers av landet, at det vil spille inn. Så nå forventer jeg ikke at du har full kontroll over hele det globale landskapet av sosialt entreprenørskap, men kan du si litt om det her? Kan vi vite om hvordan dette arter seg i ulike land, og hvordan det vil arte seg i land som har offentlige sektorer som ser annerledes ut enn oss?
Det er kjempespennende akkurat det, for med en gang du begynner å gå ut og snakke med internasjonale kollegaer, hvis du er sosialinvestor som vi er, så det første du møter, det er jo at de sier at i alle dager, hvordan kan du være sosialinvestor i Norge, for det er flyter av melk og honning. Og jeg da må forklare at vi har faktisk de samme problemene som dere, de er bare mindre, men de kan være vel så ille for de personene som treffes,
Og det andre du merker, det er jo at det er et annet virkemiddelapparat der ute. Vi forsøkte å ta en løsning fra en sosialentreprenør fra Norge til Spania, for eksempel. Og her hjemme i Norge så hadde man etablert en løsning med NAV og tiltaksbedrifter. Og så kommer vi til Spania, og så er den første diskusjonen, det finnes ikke NAV i Spania. Å nei, skal vi se, da har vi en utfordring.
Og da må du sette deg ned og finne hvem er det da som opererer i dette markedet overfor denne gruppa i Spania. Jo, det er stiftelsene. Så der har du mange gode stiftelser, og så må du ta den runden. Er det noen av de som er interessert i den samme type løsning? Så ja, det ser du veldig tydelig, og selvfølgelig sånn som i Asia også. Det er en helt annen befolkningssammensetning. Problemene har en annen skala i noen av de tingene vi snakker om her hjemme.
Men det er veldig ofte at de samme løsningene likevel kan flyttes imellom. Fascinerende nok er det veldig ofte sånn at de sosiale investorene liker å se litt borten for seg selv. Jeg har for eksempel funnet og møtt sosiale investorer fra India som investerer i Afrika. I stedet for å ta de samme problemene på hjemmebane. Det er litt lettere å se dem i andre land innimellom.
Så dette er en stor og sammensatt verden, men logikken er i bunn og grunn den samme. Det er enkeltmennesker som får kjenne på et eller annet problem, om det er de selv eller andre de bryr seg om som treffes, og som
ser at dette kan løses mer effektivt eller på en annen og bedre måte, og så begynner du å jobbe det derfra. Hvordan får jeg det til? Og sitter du da i India, så blir løsningen din veldig annerledes enn om du sitter i Norge. Så det er litt enkle i dette, og derfor har du en forening som har Shoka, som har et verden om spennende nettverk av sosiale entreprenører, som ender med forskjellige forretningsmodeller, avhengig av hvilket land du starter i, og hvordan du utvikler aktiviteten din.
Vi var inne på, Isti, hva tenker du om det her med mulige, jeg bruker det dårlige engelsk ord igjen, underserved, altså ubetjente problemer, altså uløste problemer. Og det er jo litt sånn fristende å be deg som har suttet i det feltet, har jobbet så lenge og sett så mange aktører, du sa at dere ble kontaktet, var det 200 i året, så du ser jo også veldig mange av, både av løsningene som er der og kanskje er gode, men kanskje ikke helt når opp,
og gjennom å kikke på alle disse forslagene til løsning så går det ut ifra at du også har en vanlig god oversikt over problemer der ute som folk identifiserer som viktig å løse. Så jeg kunne tenke deg å be deg kikke i
kikker i spåkula eller kikker fremover, hva er det sosialt entreprenørskap må, eller sosiale entreprenørene må gripe i i morgen og neste uke og neste måned? Hva er de store uløste problemerne her hvor du tror at sosialt entreprenørskap kunne gjort en jobb? Vi kommer jo til å se flere hele veien sånn som vi har gjort på de store områdene
forebygging, det å jobbe med barn og unge på en annen måte for at de rett og slett ikke skal få så store problemer
Nå med koronaen så er det helt klart at vi ser at det kommer til å få noen utslag. Vi har allerede en økning i ungdom som er rett og slett veldig utenfor, som ikke fanges opp av noen og som flyter rundt. Den gruppa med ungdom har vi ikke noen gode løsninger på her i dag. Det er veldig mange forskjellige aktører som forsøker å jobbe med dette. Der tenker jeg vi kommer til å se nye løsninger og
På den andre enden av skalaen så ser vi jo stadig at det er utfordringer på de aller eldste. Det å ha ressurser nok til å drive gode løsninger på sykehjem. Det å jobbe med folk med demens. Den type ganske heftige problemstillinger som kommer til å koste mye kroner også for det norske samfunnet fremover. Der tror jeg vi kommer til å måtte se nye løsninger. Og en ting er at det kommer til å dukke
oppgå opp sosiale entreprenører med løsninger. Men jeg tror nok også det offentlige kommer til å omstille seg. Vi ser at det skjer. Og de kommer til å forholde seg til innovasjon på en ny måte i det offentlige. Det blir også det jeg ser inni den spåkula. Fordi problemene våre blir såpass store. Norge har hatt masse penger å rutte med i de ti årene som har gått. Det kommer til å bli litt trangere i den pengekassaen.
Og da må man også tenke nytt. Så det å klare å koble den innovasjonsgraden som det offentlige må ha i de neste ti årene med disse sosiale entreprenørene og entreprenører i det offentlige, for å si det sånn, det tenker jeg blir noe av det som blir kjempespennende å følge med på. Vi ser at det beveger seg.
Vi har henvendelser fra norske kommuner som virkelig ønsker å gjøre ting på andre måter, og som sliter i dagens system med å få til å jobbe annerledes, og som faktisk da trenger ekstern finansiering for å klare oss nå på innholdet.
vante mønstre. Vi ser en kjempespennende modell som har kommet plass i Moss kommune nå med generasjon M i forhold til det å få ungdom inn på sykehjem for å jobbe med å muntre opp og skape livsglede på sykehjem.
De har slitt veldig med forretningsmodellen. Hvordan får du sykehjem til å kunne klare å betale for den type ting? Nå ser vi en spennende løsning i kommunen der, hvor du også får inn en stiftelse som kan hjelpe kommunen til å betale for den endringen med å klare å omstille budsjettene til å kjøpe denne type løsninger.
Og det er det vi kaller effektkontrakter forløpig, som har landet i Moss, og vi regner med kommer til å lande i noen av de omkringliggende kommunene også, hvor du ser en ny mulighet for offentlige aktører til å putte ut spennende nye ting med penger fra noen som er villige til å ta risiko på en annen måte enn man vil i det offentlige, fordi
Jeg har jo sittet i det offentlige selv og kjent på at det der med å ta risiko og prøve ut prosjekter med offentlige penger, du er ganske redd for å havne på forsiden av en eller annen stor avis med sløst bort noen penger, for det skal man ikke. Så det å kunne kombinere flere aktører som alle ønsker nye løsninger,
Det, tenker jeg, er noe av det vi kommer til å se, og som det er vilje til fra alle parter. Inne i denne glasskula, Lars Jakob tok oss med ut i verden og spørte hvordan det står til i verden her, og så spørte han om glasskula og veien videre. Ferd har vi vært inne om flere ganger her. Jeg leste en liten artikkel på dnb.no i helgen, jeg som hadde laget et videointervju med Johan, og så var det en liten oppsummering av det, og der synes jeg jeg leste at i 1998
så sågte de tobaksportefølgen sin og måtte gå en ny vei, ikke sant? Og så ble ferd etter hvert. Du ble vel ansatt for en cirka 12 års tid siden, og vi har hørt litt om denne reisende veis, utfordringer, hva dere har funnet ut av og vokst.
Så ser jeg her på ferd, sånn totalt sett, kan det stemme at det er 44 milliarder kroner som da er investert i ulike typer selskaper, i mange ulike typer segmenter, og da kommer jeg meg til det neste spørsmålet. Veien videre, glassgula-
Det å være en sosial entreprenør som en del av et sånt investeringsfond, et aktivt investeringsfond i så måte hvor dere jobber tett opp mot disse virksomhetene som dere eier,
Har du sett, og tror du du vil se mer av, at de andre selskapene i porteføljen også i større grad tenker på denne sosiale dimensjonen? Da blir du jo ikke nødvendigvis entreprenører, om du driver i Sviks, eller om du driver i Eindom, eller et investeringsselskap, da er du ikke en entreprenør, men sånn kallet sosialt intrapreneurskap, sånn inni disse virksomhetene. Har dere sett noe, og tror du du vil se mer av det fremover? Ja, jeg har også,
over lenge tid vært overbevist med at dette er en trend som ikke er bare egnet til entreprenører. Jeg tror jo virkelig at
Det å tenke den sosiale effekten er noe som kan passe alle selskap, og bærekraftmålene nå har kommet og er virkelig til en solid hjelp for å dra verden litt i den retning at bedrifter rett og slett kommer til å være nødt til å forholde seg til flere bunnlinjer, ikke bare den økonomiske som det har vært tradisjonelt utfordret på, men at du også må forholde deg til den miljømessige og
og faktisk også den sosiale. Så hva påvirker selskapet ditt? Da kan du ta den negative vinklingen, at man på en måte oppfører det er pent, og du må gjøre ting etter boka og sånn. Jo, det er greit. Men de selskapene som tar det et skritt videre, og som tenker, hvorfor driver jeg egentlig med det jeg gjør? Som Elopak hos oss. Ja, de lager kartonger som du kan ha melk oppi, eller jus. Men hva er det egentlig de gjør? Jo, de startet jo for
fordi at de hadde en idé om at de skulle gjøre det tryggere å drikke melk og jus. De skulle finne en måte hvor denne jusen og melken kunne fraktes uten å bli dårlig og bli til fare for noen. Det finner du i sjelen av veldig mange forretningsmessige selskap. Så har du faktisk
De skal ha en litt sånn samfunnsidé i bånd. Og det å ta den frem i lyset igjen og pusse støvet av den og vise de ansatte i et selskap at «Hva er grunnen til at du går på jobb hver dag? Det er denne!»
Du er med på å gjøre verden til et litt bedre sted å være. Det er den nye generasjonen som kommer ut på jobbmarkedet utrolig opptatt av. Og det er derfor ferdig for masse veldig kvalifiserte søkere. Fordi de liker jo at vi bryr oss litt utover det vi må bry oss med. Den ekstraverdien kan hvilket som helst annet selskap også få. Jeg synes det er rart at ikke flere har sånn sett
På samme måte, for her ligger det et potensial til å bli både mer synlig, vise hva selskapet står for, vise hva de bryr seg om, vise frem til ansatte. Mange forskjellige kreative måter her ute til å bygge merverdi i selskapet og stå sterkere. Og de store aktørene i internasjon, også investormiljøene, sier jo det at dette kommer til å vokse. Dette er vi interessert i å investere i. Vi vil ha selskap som har et verdisett da.
som de også viser frem gjennom handling. Så at dette er en kallet megatrend som kommer til å forsterke seg, det er jeg ganske oppbevist om. Det er jo selvfølgelig grunnen til at jeg også jobber med dette og brenner for det. De små entreprenørene er kjempeinteressante for innovasjon og nyskaping, men du må jo ha på plass de store aktørene for at du virkelig skal snu verden så det månner. Og det er, mener jeg, en liten revolusjon på gang, rett og slett fordi vi må der hvor vi er i dag.
Så ja, de kommer til å komme på banen også og forhåpentligvis hjelpe de sosiale entreprenørene til å få enda mer plass i tiårene fremover.
Jeg tror vi skal la den ringe i vann-logikken der, og en optimistisk enn sånn. Hva er landingspunktet for denne samtalen? Jeg kom til å tenke på mens du snakket, en oversiktsartikkel som jeg skrev av en kollega av oss på NHO som heter Tina Saebi, sammen med to andre forskere, om social entrepreneurship research som hun ga ut i 2019, tror jeg.
hvor hun nettopp diskuterer at jo, her er jo liksom en sånn uklar grenseoppgang mellom sosialt entreprenørskap og tilstøtende typer entreprenørskap, akkurat som vi har snakket om i denne samtalen, kommersielt entreprenørskap,
CSR og verdekraftige forretningsmodeller, non-profits og filantropi og andre typer hybridmodeller og i tillegg det offentlige. Og det er jo som jeg synes denne samtalen har belyst veldig godt en god ting, for det betyr at her er smitteeffektet her. Som du sa, offentlig sektor ser på og lar seg inspirere av de gode løsningene som sosiale entreprenører kommer opp med. De kommersielle entreprenørene lar seg inspirere. De andre forretningsmodellene rundt her tar opp
i seg det beste fra sosialentreprenørskap, og de typerne av det vi ville kalt positive eksternaliteter, det er jo bare av det gode at disse fenomenene breder om seg og har tentaklet inn i de andre virksomhetene og de andre sektorene rundt seg. Så det gjenstår ikke annet, Katinka, enn å si tusen takk for at du var med
på bærekraftseventyr med oss og delte de gode historiene fra dere sine entreprenører hva disse fenomenene er for noe hvor de er på vei hen og vi gleder oss til å følge eventyret dere også videre Tusen takk, jeg er veldig glad for at dere bryr dere
Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send e-post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.
Teksting av Nicolai Winther