- Ja. - Og jeg føler meg veldig ukjent, jeg. Så da, jeg kan godt være krydder i ditt. Og så har jeg jo egentlig invitert meg selv, da. Jeg vet ikke om andre gjør det heller, men... - Kan jeg være krydder i ditt? Hei, det er bra innsalget. Hei, jeg heter Ola. Kan jeg være krydder i podcasten din? - Ja. - Du hadde veldig godt innsalget, da. Du hadde egentlig bare... Du kunne skrevet en fjerde del av mailen, så hadde jeg fortsatt vært med. - Hadde du? - Ja. - Men det er jo ikke...
Jeg trenger ikke å vite så mye mer enn, hei Wolfgang, er du opptatt av demens? Spørsmålstegn. Det er ikke det, men det er mer den der, ok, du åpenbart levde det, står i det, brukte veldig mye tid og ressurser på å sette deg inn i det, og så er det sånn, ok,
Jeg tøyser med mamma hele tiden at jeg må gjøre ditt og datt og passe på å trimme og spise. Nå må vi jo kose oss før demensen kommer. Sier du det til mor og deg? Ja, tøyser med det. Det er bra. Det blir jo litt småkremsk også å
Så er det så rart å se foreldrene sine bli eldre. Veldig rart. Og jeg tror egentlig ikke man tenker over at foreldrene blir eldre før du ser at de endrer seg. Fordi du tenker ikke over hvordan foreldrene dine er før de er annerledes. Da må du tenke på hvordan var de egentlig? Så det er en sånn bevisstgjøring på noe vis. Til innsalget ditt var det bare sånn jeg trenger... Det har vært sånn regel...
Siden 2019 har jeg alltid hatt en regel for meg selv at jeg må si ja eller nei innen et par sekunder jeg ser innsalget. For da vet jeg som magfølelse, ok, ja, Alzheimer, demens, ja, det har jeg lyst til å vite litt mer om. Og du hadde fra et annet perspektiv også, jeg har jo hatt episode tidligere om demens, Alzheimer, ganske tidlig i podcasten, veldig bra fyr som heter
Andreas Engevik, som har sånn typeprat forsker hard science ståsted. Det er ikke hard science. Nei, det er tough science. Ja, tough social science. Det er jo en ting på hvordan teknisk vitenskapelig forhindrer å jobbe med disse tingene her, både med en selv og de rundt seg, og hvordan det funker, men også den der
Hva faen gjør man når man havner i en situasjon selv? Hvor mye tid og energi? Hva skal man selv gjøre? Hvor mye skal man forvente? Hvordan er emosjonelle påkjenninger? Det er også et annet perspektiv. Den biten er litt interessant, for det kan man ikke forske seg frem til. Det er masse teori på det, men 14 års erfaring med dette er litt annet enn hva man forsker seg frem til. Det er en selvsom opplevelse. Ja, det tror jeg også. Det er...
Det kommer fra et egoistisk ståsted, rett og slett, at vi er her nå. Jeg håper jo at jeg slipper å oppleve det, men jeg vil jo gjerne vite litt sånn som førstehjelp, og hvis noen har drukket, eller skal ha nødhjelp, hva skal man gjøre da? Så jeg har lyst til å vite de tingene hvis det rammer meg.
Så ja, det kan jo ramme deg i form av at foreldrene dine kan få det, eller venner, foreldrene til venner, eller ung demens. Det kan jo være i 40-årene å få demens i år, og det finnes jo barnedemens. Barnedemens? Hva er det? Det er at rett og slett barn får demens. Som en kronisk uhelberedring? Ja, og jeg visste ikke at det eksisterte før bare en måned siden.
det kom opp i fiden min en far til en gutt i Ålesund som også har vært litt sånn
I media i det siste, da. Algorittmanns minnesvånd, jeg får veldig mye demens i monitor. Men der oppdaget jeg en 11-åring, som har fått demens. Og det er flere tilfeller i Norge og i verden, selvfølgelig. Og man vet jo at barn dør, altså alle dør jo av Alzheimer. Så det er jo en...
Hjernen kortslutter jo litt etter litt, så barna dør og kommer til å dø av det. Det er starten på slutten. Men er det arv? Utelukkende arv? Nå skal jeg ikke påbruke meg å vite så mye om akkurat den bakgrunnen for den barndemensen, for jeg skal ha en episode med han også. Jeg har avtalt med han faren at vi skal snakke om det. Men der er det den...
gengre, det er en sykdom som oppstår veldig, veldig sjeldent. Men du har jo folk i 40-årene som får det også. Og så blir man jo, nå får jeg opp litt noe, men man blir jo veldig bevisst, sånn som min mormor hadde demens, eller da het det senil. Hva var det for noe i forhold til demens? Senil var bare et begrep, samlebegrep som vi brukte
Jeg er for 20-30 år siden om når folk begynte å tulle. Så var det sånn, nei han er senil eller hun er senil. Så da sa jo min mamma, husker jeg da at, nei nå, jeg bodde sammen med mor og mora mi i to år når jeg studerte. Så vi gjorde en del ting sammen og jeg har hjulpet med forskjellige ting. Og så merket jeg at hun
Hun begynte å si så mye rare ting og gjøre så mye rare ting. Vi spilte mye kort sammen. Så begynte hun ikke å regne sammen kortspillene lenger. Når vi spilte pluss på kortene. Casino, du? Ja, casino. Jeg spilte også masse casino med min bestefar. Det er en fin måte å teste hvordan noen i forløpet av et debens. Men hun merket at hun ikke klarte å regne sammen de her...
og så gjorde han noe veldig, veldig rart jeg vet ikke om jeg skal fortelle det her på men jeg husker så godt jeg kom ned til min mormor og så sier jeg, Miranda kan ikke du gå på kjøkkenet og jeg skjærer over en liten bit med grunnsåpe en liten bit med sånn gul såpe eller annet såpe
Så ble jeg sånn: "Jeg skal skjære av en liten bit melanosoppe." Så gikk jeg på kjøkkenet og skjerte av en liten bit, en fingerbit, med melanosoppe. Så gikk jeg inn til mormor og ga den til henne. Og så reiste han seg opp fra stolen sin, og så tar han ned buksa, og så puttet han det her sopestykket opp i rumpa. Og så sette han seg ned igjen,
Og så tar jeg på seg, og så setter jeg seg ned igjen, og så sitter jeg bare der, og så står jeg bare der og kikker på, og snakker sånn, hva var det der? Og så springer jeg opp, og her er jo før mobilen og sånn, da, springer jeg opp i andre etasjen der jeg bor, sammen med henne, og så ringer jeg til mamma, og så sier jeg, mamma, det her skjedde.
og mamma sier "Åja, nei, det er sånn gammelt sånn hushus, kjæringråd, at hvis du sliter litt med avføringa eller at du kjører litt sånn hardt, så skal du bare putte en stoffestykke opp i rumpa." Og mamma forklarte seg om det og de naturlige tingene og jeg var sånn "Ja."
Men det der med at hun gjorde det foran meg, uten senanse, uten verdighet, og bare, det var sånn, jeg forstod jo ikke det, at det der var demens, eller Alzheimer, eller hva det var, det vet jeg ikke hva det var den dag i dag, for vi fikk ikke den diagnosen da. Hvor gammel var du? Par og 20. Og så tenkte jeg heller ikke på at når,
- Mormor hadde, og mamma fulgte jo opp mormor og var jo veldig mye der. Og så når da mamma var 62 år, så fikk jo hun Alzheimer-diagnosen. Og jeg klarte liksom ikke å sette det i sammenheng heller, for et par år etter. Og så begynte jeg å tenke på, ok, mormor, mamma,
- Mmm, ja. - Hva? Og så har jeg datter, altså jeg har barn. Så tenker jeg sånn, men dem, dem blir reddet av forskningen og medisinen, så dem slipper jeg nå. Men dem slipper ikke unna å bli pårørende for meg. Så jeg tenker jo på det. - Så den podcasten og mye av det du snakker om er jo mest mor din, ikke sant?
Både ja og nei. Jeg bruker mamma som utgangspunkt. Fordi i løpet av de 14 årene som jeg har vært pårørende, så har jeg opplevd veldig mange ting som funker, og fryktelig mange ting som ikke funker, rundt den pårørende rollen og rundt mamma. Så jeg bruker egentlig mamma, altså mitt eget eksempel, som utgangspunkt til å snakke med folk som sitter i forskjellige roller, som har forskjellige ansvar rundt omkring i
I økologien rundt en sånn sykdom. Så jeg snakket med enhetslederen der mamma bor. Jeg snakket med primærkontakten. Jeg snakket med ergoterapeuten, altså hjemmekjønnelsen. Jeg snakket med fastlegen, psykologen, forskeren.
kjæresten til mamma, mine egne barn. Jeg har til og med en intervju med mamma i podkasten som er helt totalt usammenhengende. Så per nå da så har jeg 18 episoder. Jeg snakker med statens veivesen som har egentlig sammen med fastlegen ansvaret for at folk med demens ikke kjører bil. For det er jo en...
Men de må jo glemme seg hele tiden at de setter seg i bilen og kjører av gårde, for det er jo det de har gjort i ... Nettopp. Du aner ikke hvor komplekst det området her er. Så når jeg begynte å dykke inn i det, så tenkte jeg at dette blir 6-8 episoder. Nå er jeg på 18. Jeg har i hvert fall 25 stykker til, planlagt.
Fordi det er så utrolig sammensatt, og det er så mange ting som oppstår, og så går det pårørende sånne som er rundt omkring i Norge, og ikke vet hvordan de skal håndtere den nye hverdagen, når en av dem du blir glad i får den her kognitive svikten og ikke er seg selv lenger. Og du må jo være fagutdannet for å forstå hva som foregår oppe i hjernen, og hvordan du skal håndtere det. Men det er så uforutsigbart og slitsomt. Fy faen, jeg ser for meg ut.
Så selv så ble jeg jo, hvis jeg tar det helt tilbake, det som skjedde med mamma, var jo at hun var, altså hun har alltid vært glad i å jobbe. Kreativ, smart, sosial, engasjert.
Og som vi sier på trøndelig, veldig farskatt, så litt sånn rampatt type. Morsom mamma. Men så hadde de skiftet regnskapssystem på jobben, og så hadde hun ansvaret for det regnskapssystemet, og så merket hun at hun klarte ikke å lære seg det nye systemet.
Og da hadde han en dårlig leder, som ikke støtta i det, ikke var tålmodig med det, så hun ble veldig stresset fordi hun ikke skjønte det.
Og så gikk jeg ut i en sykemelding, og så kom jeg aldri tilbake i jobb. Og så var det en lege hennes da som tenkte, her kan det være noen form for kognitiv svikt. Så hun sendte meg inn i et forskningsprosjekt på St. Olavs i Trondheim. Og det var mitt første møte med nevrologen til mamma, som tok masse tester. Og da tar de sånne husketester.
klokke, tid, form, dato, sånne type ting som er korttidsminne. Bare det må jo være ganske ydmykende i seg selv. Veldig ydmykende. Men det her er jo testet. Dette er jo en vanlig testprosess som går i dag også. Da husker jeg så godt at mamma, for jeg var med inn, og jeg husker mamma strevde sånn med dette her.
Og så var det noen runder vi var på St. Olavs, og så kom vi tilbake for å få svar i resultatene. Og da sa hun, neurologen, at du har tidlig fase Alzheimer. Jeg kan si det så sikkert, bare for å teste. Og da... Var hun 60 og noe? 62. Ja.
Og da, i samme åndedrag, når hun sier det, så snur han seg til meg, og sånn jeg vlogger en sønnsredd til meg, så sier jeg at du, Moranne, er nærmeste pårørende. Jeg er datter, jeg har en bror, men det er veldig automatikk i at det er datter som blir nærmeste pårørende. Og så skjønte jo ikke jeg hva det betydde der og da. Så sa hun legen til mamma, ok, det er fem ting du kan gjøre for å utsette denne her prosessen da.
Det er å komme opp i puls tre ganger i uka. Det er å spise sunn mat, altså feit fisk. Jeg husker jeg også sa feit fisk. Søv om natta. Få deg syv til ni timers søvn. Slutt å røyke. Mamma røyker veldig mye. Det gjør også min mormor. Det har jeg aldri gjort.
Så sluttet røyken, og så var det å stimulere hjernen. - Det husker jeg. Det anbefaler jeg, etter du har hørt denne episoden, så sjekk ut den jeg hadde med Andreas Engvik for, det er nesten fire år siden. Og da går vi gjennom akkurat de samme tingene som deg der. Spiller den hjernetrimmende, fysiske og kostholdstype til å kutte røyk og alt mulig sånt. - Og for mamma så ble det kjempevanskelig, 62 år, du har noe annet gjennom hele livet, det å endre seg.
Det tror jeg hun prøvde, men hun fikk det ikke helt til. Jeg spurte om en gang, kan jeg få dette også? Da sa hun at vi kan teste det. Så sa hun at jeg anbefaler ikke å gjøre det. For da blir det en stressfaktor. Så hun sa, men følg rådene jeg gir moral i, følg dem selv, så gjør du i hvert fall alt du kan for å unngå det.
Så etter den praten der, så har hun og jeg gjort det. Og så prøvde mamma å slutte å røyke, og prøvde å leve sunt, og prøvde å trene og alt sånt, men hun greide egentlig ikke å gjøre om på livsstilen sin i hele tatt. Og det som er en av grunnene til at jeg startet podcasten her, er fordi når vi gikk ut fra det legebesøket, så fikk vi en gul lapp.
Der det stod noen kontaktinfo til en støttetjeneste, ressurssenter for demens og et eller annet. Ingenting annet. Du går ut fra legen og så har du ingen oppfølgingssystem. Det er jo en fysisk...
Det er mye praktiske ting. Og så er det fryktelig emosjonelt og psykisk belastning. Men ingen av oss visste jo det da. Jeg visste ikke hva det innebært. Så det var en kjempekrevende situasjon, hvor vi satt på en kafé ute på sykehusområdet der, og så sier mamma til meg, men Møranne, det her skal vi ikke snakke med noen om. For det skammer seg over den glemsomheten og den diagnosen.
Hun ville ikke at noen skulle vite det, og så ville jeg heller ikke at vi to skulle snakke om det. Så fra da snart, så ble det en sånn hemmelighet. Og jeg er egentlig et veldig åpent menneske, så jeg synes det var fryktelig vanskelig med å holde det hemmelig. Og sånn i retrospekt, så skulle jeg ønske at det var noen som fulgte oss opp og sa at åpenhet er kjempeviktig.
Dette virker som å være et generasjonsskilde deluks fra de generasjonene. Hvilken årgang er du? 76. Ja, jeg er 82. Så den foreldre generasjonen over oss da. Og de står sikkert alle foran det også. Det der spesielt åpnet ut snakke om erfaringer, følelser og alt dette her, er jo veldig sånn. For du hadde skam-elementet på toppen, pluss at det ikke falt. Jeg tror ikke det falt folk naturlig inn og gjøre disse tingene som man gjør nå. Så paradoksalt nok da.
Bare på kanskje to-ti år, og det har vi hatt mange podcaster altså, så kan det i mange tilfeller være at vi går for langt i den motsatte retningen, at man blir helt obsest med følelseprat og åpenhet. Det går for langt da. Så vi har gått fra et sted hvor det kanskje var en usunn, lukket skam. Og så har man et helt overslag nå, hvor det er fullstendig skamløst at man har en sånn
et eller annet sted også på en måte i midten der hvor man kanskje må for meg høres det ut som den der og det å bare legge lokk på det og ikke helt bare ikke kjenne at det er der er jo bare en sånn trykk-koker-løsning deluxe Ja, det er det og så etterhvert så når mennesker får det minst så gjentar de seg, sant? Og det er
Det er slitsomt for dem som er rundt. Og det der har du sagt før. Nå gjenter du deg for tredje gang. Det er fjerde gang du ringer i dag og spør meg om det samme. Og det å få den tilbakemeldingen der hele tiden, er jo utrolig slitsomt for den som har den sykdommen, som kanskje ikke helt vet hvorfor, eller vet kanskje ikke helt hva som foregår heller. Tror at, jeg vet ikke, men i hvert fall det som skjedde da var jo at vennene hennes,
sa jo det der til hun. Nå gjentar du deg, Greta, det har du sagt før. Hun fikk helt til å høre at hun glemte ting. Så til slutt, og da trakket seg tilbake, en sosial utadvent, glad i fest og morro og alt som var gøy, sånn at
trakk seg tilbake og ble veldig ensom. Bodde alene i egen leilighet. Og da skjønte jeg at nå må jeg nesten bry tilliten. Fordi jeg er nødt til å ringe rundt til vennene mine og fortelle hva som foregår. Og si at nå må ikke dere, mamma har Alzheimer. Dere har nødt til å slutte å si de tingene her. Og så må dere være mer tålmodige, og så må dere ta kontakt, og så må dere få med dere ut.
Så jeg gjorde det, så jeg ringte rundt til en sånn 5-6 venner av meg og kjæresten hennes, og det var jo et sjokk for dem, men da snudde det litt da, da kom jeg seg ut igjen. Men hun gikk jo etter hvert inn i en depresjon for å gå med det der alene, og gå og tenke på det. Og jeg husker hun satt og øvde på fødselsdatoa til alle slekningene, ikke sant? Lå og repetert. Ja.
og krysser og krysser hele tiden. Og så fikk jeg plutselig høre at hun hadde skiftet fastlege, uten at jeg, altså. Og det var jo fordi at fastlegen ikke hadde en medisin som funket. For du får jo en på bremsemedisin, men det funker jo ikke.
Det er i hvert fall mine erfaringer. Og det legen sa at vi prøver det. Kanskje det gir noen sånn form for placebo, som gjør at du kanskje tenker at det blir bedre, eller det er en belief. Men det funker jo ikke. Så den her mangelen på pakkeforløp, så får du kreft, brekker du en fot, så kobler hele systemet seg på, både fysisk og psykisk, og så får du hjelp.
På demens? Det er så sikkert ingen. Det er ikke pakkeforløp. Du blir sint hjem. Finn ut det selv. Så jeg skjønner ikke at det er sånn. Hva gjorde du da? Hvor begynte du da? Da var det jo en tidlig stadie også. Ja. Nei. Jeg tok den gullappen. Jeg stod i ressurssenter for demens. Jeg tok jo kontakt med dem. Så gikk jeg på en pårørende kurs for demens.
Der fikk jeg oversikt over de forskjellige demenstypene, møtte andre pårørende, egentlig litt sånn forberedende på hva som kommer. Men det var vel en sånn praktisk kurs, altså det emosjonelle var ikke en del av det, den psykiske belastningen var ikke en del av det. Så jeg prøvde meg på det, og det var i og for seg greit.
Men utover det så har jeg ikke fått noe tilbud som har funket for meg. Jeg begynte å gå til psykolog på eget tinsj, for jeg skjønte at dette her ble krevende. Og så fikk jeg litt hjelp til å
Sorter i samvittigheten min, for det var sånn, det er fryktelig mye uro. Har en mamma som går hjem, vet ikke, altså blir sykker og sykker, vet ikke hva om hun spiser, vet ikke om hun, altså det med røyking og lag mat og sånt, det er jo noe brandfare i noe verdt her, ikke sant? Etter hvert så gikk jeg seg bort, hvis jeg gikk ut døra, hvor...
Ja, den bekymringen der, det er jo et typisk eksempel man hører mye om. Man har sett kanskje i populære kulturer noen sånne film og sånt også, at gamle folk bare er ute og vandrer. Ja, og når som helst, ikke sant? Du har ikke noe begrepp om tid lenger. Nei. Så jeg kunne ha, jeg husker jeg drev et selskap på den tiden med...
et endringsbyrå og hadde på det meste 15 ansatte. Så jeg var gründer samtidig da, og hadde to barn og var gift. Og jeg husker hun kunne ringe meg 40 ganger på en time. - Hvor dynamisk er denne korttidsukommelsen i og med at hun ringer 40 ganger på en time, har hun da glemt alle de 39 forrige gangene hun ringte deg?
Ja, eller har et desperat, ja sikkert, jeg vet jo ikke, men har et desperat, en usikkerhet da, som hun må få liksom svar på, så gir seg ikke før svaret. Det fungerer litt sånn at jo mer psykisk mental belastning og mer stress, jo fortere glemmer man. Det tror jeg, ja. Og man sier jo da at hvis du har en ektefelle, eller du opplever et sjokk i livet, et eller annet som, så fremprovoserer du, da går det fortere. Ja.
Når det skjer stressende ting eller sjokkerende ting i livet ditt, så går det fortere. Men her kan sikkert forskerne si mer om det. Men jeg opplevde i hvert fall at for meg var det veldig mye uro, uforutsigbarhet, dårlig samvittighet, konstant nesten. Og så var det bilkjøring og sånt, for hun fikk jo en tidlig fase diagnose, som gjør at du kan fremlese og bo hjem. Du kan fremlese og kjøre bil.
Du kan fremdeles gjøre en del sånne type ting, helt til du ikke kan det lenger. Men når er det inn? Når er det inn at du ikke kan det lenger? Det finnes ikke noe oppskrift på. Og når du ikke har det pakkeforløpet som følger opp, så blir det jo mitt ansvar. Og for dem som ikke har en med, hvem sitt ansvar er det da? Ja, det er sant. Så det som skjedde da var jo at etterhvert når hun begynte å kjøre bil, så merket hun snea inn i bilen til naboen min, eller parkerte i oppkjørselen min for eksempel.
Hun kjørte inn på kirkegården for å gå på grava til sin mor. Det er ikke lov å kjøre inn på kirkegården. Da sneier muren på veien der også. Så en par sånne hendelser som gjorde at nå må jeg ta tak i det. Før det hadde jeg latt være å la barna sitte på i bilen. Ja.
Og så tenker jeg at det er en fare for henne, den fare for dem som eventuelt sitter på, og den fare for selvfølgelig alle andre trafikanter. Og så tenker jeg sånn, hvem sitt ansvar er det da? Er det jo mitt? Så det jeg gjorde da var at jeg snakket med legen og sa at jeg har ikke lyst til å lage en hennes. For da må jeg jo forholde meg til fastlegen hennes i det tilfellet.
Og så måtte jeg finne ut hvordan, jeg kan ikke ta fra førekortet selv, fordi hvis jeg er en datter som går til sin mor og sier mamma nå, så tar jeg førekortet ditt. Det er en forferdelig ting å gjøre, ta fra frihet og fleksibilitet og alt, og du vil ikke ha den greia der da.
Så da spurte jeg legen om hun kunne hjelpe meg med det, og så sa hun jo, da sender vi en, sånn at du må ta en kjøre oppkjøring igjen til biltilsynet, så de får en melding om at hun skal kjøre opp, og så får hun det i posten, og så må hun kjøre opp på nytt igjen. Og så tenkte jeg, det er bra. Og så fikk hun det her i posten. Det er brevet som sa at Greta, nå skal du liksom,
ta en ny oppkjøring på grunn av den diagnosen som er stilt. Og da ble jo hun så nervøs, og så lei seg, og redd og frykt og alt på en gang. Nå mistet jeg bilen. Hun hadde en hytte, og hun hadde masse venner som hun kjørte og besøkte, og hun var veldig glad i å kjøre bil.
Så det var en stor del av livet hennes, var den nye bilen. - Ja, nei, sorry. - Og så kom den dagen hvor hun skulle kjøre opp, og da var jeg så nervøs og ringte meg og ringte meg og ringte meg. Og jeg var sånn, endelig har den dagen kommet. Jeg var så lett av at vi hadde kommet dit. Hun skulle kjøre ned til bilsynet, og så skulle jeg kjøre på en runde.
Og jeg var på jobb og jeg gikk og ventet på at hun skulle ringe meg tilbake, for jeg visste at når hun ringer tilbake så må jeg løfte opp og da er jeg alene. Må jeg liksom være den støttende datteren. Og så ringer hun tilbake og jeg liksom stålset meg. Og så ringer hun og sier at jeg sto. Og hun var så glad. Og jeg bare kjente bare hjertet mitt droppe ned i magen. Jeg bare sånn, hvordan i all verden går det an? Hadde hun stått da? Hun hadde stått. Hun hadde det, ja. Fordi...
Da måtte du forske på det. Hva er det som gjør at hun står på den kjørepraven? Det var fordi hun ble bedd om å kjøre høyre, venstre, inn her, bort der, parker her. Det sitter jo i muskelen min. Det hun ikke ble spurt om var kognitive ting. For eksempel kjør til Søpstad. Sånne ting som gjør at du har nødt til å tenke
Tid og sted og rom, sant? Det spurte han ikke om. Det er interessant, for det er akkurat den biten der at du kan glemme destinasjonen din på vei, men du får hele tiden de der korte beskjedene. Så funker det. Så jeg ble fortvilet og prøvde å ta kontakt med biltilsynet. Hva er det som har skjedd her? Og sa fra til legen og
Det gjorde også at jeg har en episode med Statens Vivesen om akkurat dette her. Hva er rutinen og hvem har ansvaret? Fordi jeg skjønte ikke det da. Nå har jeg blitt veldig mye flinkere på det. Men det endte jo opp med at du måtte ta bilnøkkelen, altså det hjelper ikke å ta førkortet. Du må ta bilnøkkelen og så må du faktisk fysisk flytte bilen.
Det er helt grusomt å overformyndere i. Men også den oppkjøringen tenkte jeg på, det er jo snakk om å legge ansatte, hun har ingenting på å vinne, på å stå i den oppkjøringen der i det hele tatt, ingenting å vinne, for du blir bare fratatt masse ting, i stedet for å ha en one real fits all type ting, som kanskje er mer brutal, men som ikke overlater
prestasjonen til deg da. Hvis du kjører godt nok så får du ha den, hvis ikke så det må være ganske tøft. Men det å flytte bilen nå, hvis man er ganske langt ute i demens og man bare tar nøkkelen og bilen så vil man jo fortsatt tenke at bilen står i garasjen, gjør man ikke det? Jo, så du var jo nede i garasjen hele tiden og skulle kjøre bilen. Og tenkte inn forvirringen der hele tiden. Og fremledes en dag i dag så snakket han om bilen.
Og hun ble jo veldig, veldig sint. Selvfølgelig. Da fikk jeg hjelp av min bror til den operasjonen der, for den var ganske heftig. Sint for at den ikke sto der, at ting ikke stemte, eller for at hun skjønte at dere hadde tatt den fra henne? Fordi at hver gang hun lurte på og ringte og spørte hvor er bilen, så måtte hun jo si du kan ikke kjøre bil lenger, mamma, fordi hvem er det som har bestemt det? Og da var det sånn, jo det er legen.
Man må jo legge det på et ansvar som ikke er mitt, selv om det var broren min som gjorde det. Man må jo legge det bort sånn at hun ikke blir sint, men hun var jo veldig sint. Og når du lurer på det flere ganger om dagen, og får den tilbakemeldingen flere ganger om dagen, så er det jo den frustrasjonen og det sinnet, det kommer jo tilbake og tilbake og tilbake. Jeg husker en sånn romantisk komedie...
som heter "50 First Days", en sånn helt ternekast 3-er om ropskomedien, og Adam Sandler som glemte
Han hadde en kjæreste som glemte hver morgen. Hun husker bare 24 timer, og hun våkna opp hver dag. Jeg husker på det siste sluttscenen, så hadde han en video. Jeg tror de hadde fått barn og alt mulig sånn. Hun våkna opp hver dag med en instruksjonsvideo. Dette har vi opplevd de siste 20 årene. Så begynte de dagen. Finnes det noen ting på det at der hvor bilenøklen henger, kunne man...
Kan man skrive bare, hei, vi har tatt bilen. En sånn historie som bare man, det var derfor de ikke bygde bilen. Jeg tror det finnes mange sånne muligheter å takle det der på. Men det finnes ikke. Men reaksjonen blir det samme uansett. Ja, men jeg tror det finnes veldig mange måter å unngå sånne krevende...
at den krevende situasjonen oppstår igjen og igjen og igjen. Og det merker jeg jo, nå kan jeg snakke om dette, og så kan jeg lage den podcasten, lage den episoden om statens veivessen, om hvordan dette skjer, slik at andre kan unngå å komme i min situasjon. Og sånne situasjoner er det hundrevis av. Det er nesten sånn at du kan ikke lære deg, eller forutset, du må bare vite hvordan du skal håndtere det. Ja.
Så når dette er fremskridt enda mer, så begynner du å merke at hun har en hjemmetjeneste som kan følge opp litt. Som kan passe på at det er mat og drikke og tar medisiner og sånne type ting. Til alle døgnets sider. Uten hvor mye man trenger skalerer man opp. Og så har du selvfølgelig NAV som har en rolle. Og så har du
fastlegen og så skal du få herrene her til å snakke sammen og faktisk i det systemet vi er i i dag så snakker jeg mye sammen og det er ganske håpløst den dagen det begynner å bli veldig vanskelig fordi det noen skal gjøre vet jeg ikke på at hun ikke kan bo hjemme lenger men da må alle snakke sammen da må kanskje alle si ja av den saken
Så jeg jobbet, jeg tror, jeg heldte på i ett og et halvt år for å få dem til å snakke sammen, for jeg så at nå går det ikke lenger. Nå kan jeg ikke bo hjemme alene lenger. Det er ikke forsvarlig. Og det var sånn at den dagen jeg fikk samlet dem, så husker jeg hun er gatt til å høre på uten, som var utrolig flink da, hun som var ved hjemmekjennelsen. Hun sa til meg at du skal ikke være med på det møtet, fordi mora din lener seg til det hele tiden på liksom...
Hun føler seg tryggere når du er her, så hun lener seg på det. Og da fremstår det som at det er bedre. Nå skal du ikke være med, så skal vi ferie henne til henne, så skal vi se på hvordan hun oppfører seg. Og da var det sånn, da satt jeg og ventet. Hva finner de ut av noe liksom? Og da fant de ut, da ringte de meg fra...
fra NAV og de som har ansvaret for det i NAV-systemet. Jeg vet ikke om det er NAV eller hva det heter lenger, men så ringte han og sa at mora skal tvangsflyttes, hun er veldig, veldig dårlig. Da tenkte jeg, ja, det har vært veldig lenge. Da var det en lettelse, men da ble det tvangsflytting. Og det betyr jo at da har jeg ikke noe valg lenger. Og da...
Det ble akutt. Det her husker jeg var før jul i 2019. Jeg var ekstremt sliten av å holde på med det her i lang tid. Jeg ble bekymret, hadde uro, dårlig samvittighet, prøvde å få de her til å snakke sammen. Det var så intenst. Jeg var på jobb. Jeg har en jobb der jeg jobber med lederutvikling, kommunikasjon og strategi. Jeg hadde en ledergruppe en hel dag.
hans strategisamling. Og så visste jeg at dagen etter skal mamma tvangsflyttes. Og jeg var så sliten, men samtidig tenkte jeg at jeg må gå på jobb, må gjøre jobben. Og så var jeg ferdig med den dagen, jeg tror det var 10-12 stykker som var på den samlingen. Og når jeg sette meg i bilen for å kjøre hjem etterpå, så husker jeg ingenting av det jeg har gjort den dagen. Så ringer jeg en kollega, så sier jeg sånn, du, nå sitter jeg i bilen hjem, og jeg husker ikke hva jeg har gjort i dag.
Jeg husker ikke hvem som var der, jeg husker ikke hva jeg har sagt, og da var det mitt ansvar å lede hele samlingen. Og da tenkte jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg, nå er jeg,
hvordan dagen i går var. Så var det litt sånn, ja, var du fornøyd med gårsdagen eller? spurte jeg. Ja, det var kjempebra. At det går an å gå sånn på automatikk. Ikke sant? Han ligner historien med kompisen, som også hadde en jævlig hard periode, typisk småbarnslivet, men også det var to jobber som presset på, en gammel og en ny. Han hadde hatt håndverkere inne i leiligheten, typ mandag og tirsdag,
torsdag og fredag, så tenkte jeg, faen skal ikke de håndverkere komme på, så han hadde glemt at han hadde hatt fysisk besøk av håndverkere, altså han hadde glemt noe som hadde skjedd et par dager i forveien, og det er en fyr som på en måte har langt og gjennomstrettelig god hukommelse, for å si det sånn, og intelligent, så det var sånn der, fy faen, det at stress og overblastning kan få til å miste kortløse hukommelsen, det var en wake-up-call. Helt
Og jeg har jo hørt om det, for jeg har jo jobbet med coaching av mennesker som har utbrynt og sånt før, så jeg har jo hørt om de symptomerne der. Men plutselig så sto jeg i det selv og tenkte, hva i all verden skjer det med meg nå? Og dagen etter, og da tenker jeg tilbake på hva vi gjorde dagen etter, for da dro vi hjem og hentet mamma i leiligheten hennes, tok henne ned til fastlegen, fastlegen hadde vedtaket, og når vi hentet mamma så visste jeg at hun skal aldri mer tilbake i leiligheten sin. Mhm.
Holdt på å jakke og hadde en liten pose med noen klær. Hun visste jo ikke hva hun skulle. Dro til legen, og legen ga oss vedtaket. Så var det rett ned på en midlertidig plass på sykehuset. Da sluttet røyken, for da ble du tvangsflyttet inn i et system. Da sluttet røyken på sekunde. Og abstinensen som kom da. Og sjokket over å bli tvangsflyttet og ikke skjønne hva som foregår.
Og det føles jo som et overgrep å være med på det. For hun ble jo helt fortvilet. Er det den beste måten å gjøre det på? Så hardt og brutalt og sånn cold turkey? Nei, det er ikke det. Og så kan du jo tenke på Ingevild Kjerkel, vår tidligere helseminister, som sammen med kommisjonen som sier at vi skal bo hjemme lenger. Mhm.
Og det gjelder også folk med demens. Så hva som er beste måten å gjøre det på er i hvert fall ikke den der. Men jeg tror, igjen tilbake til pakkeforløpet. De kunne ha avdekket det for lenge siden vi kunne vært og kikket på en omsorgsbolig. Nå vil de ikke at de skal bo i omsorgsbolig heller. Man vil at man skal være ganske syk før man, ganske dårlig fysisk og psykisk før man da blir plassert i noe offentlig helsevesen.
Men hadde du hatt et pakkeforløp, så hadde du jo visst, hadde du jo fulgt fasene litt etter, så hadde det gått an å avdekke når er det
Hvordan kan vi begynne å motivere og varme opp og gjøre det en modning da? I stedet for at det skjer så brutalt. - Fikk du dårlig samvittighet på at du ikke hadde tatt affære tidligere eller noe sånt? - Nei, jeg tok affære hele tiden. Jeg sa fra hele tiden. - Men det er det ikke noe, det var ikke noe opp... Altså hva var alternativet da? At det er sånn enten sporen gjemmer at ting må fortsette som det er, eller så er det inn på et... - Der og da var det det.
Så da først flyttet jeg til et midlertidig sted som var veldig kjipt. Da var vi på 18-19. desember, sånn som nærmer jula seg. Så tenkte jeg bare, ok skal jeg være her i jula mi? Jeg har to små barn. Også er jo dere blitt skilt da på en... - Fy faen. - Ja. Så det var mye greier da.
Og da når hun da fikk, og så får du spørsmål fra dafentleda, når hun får et sykehjem, hvor vil du at han skal bo enn?
Så kunne jeg velge, eller komme med noe ønske. Da tok jeg det som jeg visste var best for hun, og det var nært der vi har vokst opp, som er kjent område. Så satt jeg øverst. Og talt overmål, så fikk vi det. Fordi da lærte jeg at den ene død er den andres brød. For når noen dør på et sykehjem, så har de 24 timer på å komme seg ut.
- Men de døde? - Ja. Rydde rommet, leiligheten eller hva det er, ut. 24 timer. Men det betyr jo at når den personen dør, så har vi 24 timer på å komme oss inn. - Det høres nesten ut som et privatisert system som bare... - Ja, det skal jo være supereffektivt. - Ja, supereffektivt. - Jeg tror noen kommuner har to døgn, men i Trondheim er det ett døgn. - Ja, så det er bare å komme seg inn der.
Få opp noen bilder og få opp noen farger og noen blomster. Ja, så det gjorde vi jo da. For da fikk vi, jeg tror det var 19. desember, 20. desember, så fikk vi plass her. Og da var det 24 timer på å få det opp å stå.
Og da var det jo litt sånn viktig for meg at når hun kom inn i det rommet da, som det er da, det er et rom med en toalett, et bad. Hun kom inn i rommet til å skulle kjenne igjen noen av tingene sine.
Så jeg valgte ting som jeg visste hun var glad i og satte det inn i den leiligheten, så når hun kom inn så kjente jeg henne. Vilder, noen møbler. Jeg husker jeg hadde med teppe, hvis hun var så glad i teppa, så jeg tok med teppe i hennes. Da ringte jeg meg og sa: "Det må du fjerne, du kan ikke ha teppa i sykehjem, fordi det er sklifare og fallfare og sånne ting." Så jeg har lært så mye underveis her da.
Og jeg var jo så sliten, jeg refte et par dager før, så jeg var jo helt på felgen. Og husker de samtaler du har når du kommer inn, hvor du skal fortelle livshistorien til mora din, eller livshistorien til den som har demens, for at de skal ikke trettelegge på god måte. Hva er du opptatt av, hva er interessene hennes, hvem er de nærmeste?
Og også du skal ta stilling til hva hvis jeg får et illebefinnende, skal vi da drive livsforlengende? Og det er ganske store spørsmål da. Å få når du selv er på felgen, du er sliten, jeg vet ikke hvilken fot jeg skal stå på, og så skal jeg si ja eller nei til om mamma skal ha livsforlengende hjelp. Det er en ekstrem...
Jeg husker ikke hva jeg svarte en gang. Jeg tror jeg svarte, men kan jeg få lov til å svare på det spørsmålet sin, for jeg klarer ikke. Og så var jeg jo der i jula. Hvor gammel er du nå da? Nå er jeg 75, blir 76 nå. Så det er 12 år fra den tidlige fasen, bor hjemme. Og når man kanskje er møtes oftere, at det går så mange år, så merker man kanskje ikke selv heller
at den lille gradvis endringen heller er kanskje vanskelig å oppnå. Det finnes ikke noen punkt hvor det skjer. Jeg husker så godt når jeg gikk gjennom denne skilsmissen, så skulle jeg ut og gå tur, og mamma var alltid veldig omsorgsfull og empatisk og veldig støttende etter meg, veldig glad i meg og jeg er veldig glad i henne. Så skulle vi gå tur, og så skulle jeg fortelle om dette med at jeg skulle skille meg.
Så husker jeg når jeg fortalte, hun reagerte nesten ikke på det. Og så tenkte jeg, hun reagerer faktisk ikke på en så stor livsendring, og at jeg var veldig lei meg. Hun visste ikke noe omsorg, ikke noe interesse for hvorfor eller hvordan eller hva. Så da skjønte hun at nå, jeg har mistet mamma. Omsorgspersonen er bort. Og det skjønte jeg da. Da gikk det opp for meg. Men det hadde sikkert skjedd for lenge siden. Men da gikk det opp for meg at hun er ikke mammaen min lenger. På den måten.
Så det er jo en sånn glidende overgang da. Er det noe man må bare akseptere og innse så fort som mulig? De brutale erkjennelsene, hjelper det? Jeg vet ikke.
Jeg tror det er veldig forskjellig, fordi mange ganger etter det så har vi jo hatt veldig fine stunder og har hatt det veldig gøy og jeg klarer å se mamma fremdeles en dag i dag, så kan jeg plutselig i et øyeblikk bare være den mammaen jeg kjenner og så er det bort igjen. Så vi har jo hatt fine øyeblikk etter det der, men det at jeg har skjønt at nå er omsorgspersonen din og du har sluttet å være min. Jeg kan ikke forvente noe lenger.
Så kanskje det da, forventningene, legg bort forventningene. Det kan jo være smart. Men når du kommer i den fasen her i midten av 70-årene, når du våkner opp av dette nye hjemmet sitt, skjønner de noen gang at det... Hvordan fester de det nye realiteten i minnet sitt når det ikke fester seg? Vi kan ikke våkne opp hver dag og bare sånn, hvor faen er jeg igjen? Jo, ja, ja.
- Så det var mye frykt og sinne og depresjon på mamma da? - Er ikke det bare et kjempeargument, bør man egentlig bytte bosted da hvis det er å våkne opp og bare "Fy faen, hvor er jeg en?" - Det er realiteten, og etter hvert, og helsepersonell vet jo at over tid så blir det bedre.
Og så blir de mer vante til det. De vet jo det, for det har jo skjedd det veldig mange ganger. Jeg vet jo ikke det. Men den dag i dag så kan jeg være innom og mamma sier, skal vi dra nå? Hvor skal vi fære den? Når jeg var sist, da var jeg nå forrige uke, da satt jeg og ventet på båten. Da sitter jeg inn
i leiligheten sin, eller på rommet sitt, og da sitter hun og venter på en båt som skal komme. For da skal vi ta båten hjem. Og da må jeg bare være med på det. Ja, ja, vi venter på båten. Vet du når den kommer? Ja, er det flere som skal være med? Ja, så snakker vi om den der båten. Så hun fremledes i dag i dag, så ville hun hjem. Så hun var... Og det er litt sånn rart å si, men...
Du vet jo hva som skjedde i 2020. Da fikk vi en covid og en koronaepidemi som gjorde at vi ikke kunne besøke dem. Så det var jo veldig godt.
For jeg gikk jo ned fortelling etter jul. Da... For jeg tenkte at denne hendelsen der jeg ikke husker noe på jobb, jeg trodde kanskje at hvis jeg fikk jula på meg, og mamma var trygg, så kom jeg til å komme meg gjennom det. Altså, det kom til å bli bra igjen. Og så startet det med at jeg dro på...
NHO-konferansen. Jeg ble invitert dit, og synes det var veldig gøy å dra dit. Det er jo starten av januar. Det er kanskje det morsomste jeg vet. Når det skjer masse nye ting, det er presentasjoner, det er året starter, møter masse folk jeg kjenner, og jeg gleder meg til det hvert år. Så sku jeg på det inn, og så kjente jeg at jeg prøvde å finne unnskyldninger for ikke å dra. Så tenkte jeg sånn, Miranda, det er veldig ulikt det. Nå må du bare skjerpe det. Dra på konferansen. Så dro jeg på konferansen, og så...
Jeg husker jeg så opp den morgenen, så prøvde jeg å finne unnskyldninger for ikke å dra på selve konferansen. Og så sa jeg igjen da, skjerp deg, dra på konferansen. Og så kom jeg dit, og så satt jeg og hørte på. Og hver pause gikk jeg på do, satt meg på do. Satt på do hver eneste pause, hele lunsjen satt jeg på do. Jeg orket ikke å snakke med folk. Så tenkte jeg, nå er du, du funker jo ikke. Og så gikk det et par dager til, så skal jeg på en 50-årsdag.
Og da husker jeg han som hadde femtørsdagen, han satt der midt mellom to utrolig spennende folk som han vet du kommer til å elske å snakke med. Jeg er så glad i folk da. Og så satt jeg meg ned mellom de to fine folkene og så kikket jeg meg til høyre og så kikket jeg meg til venstre og så tenkte jeg sånn, herre, jeg klarer ikke det. Så tok jeg en smyger, dro hjem, gikk jeg til legen og så sa jeg, det er funket ikke.
Og så sa hun: "Du er helt emosjonelt utbrynt. Du er helt ferdig." Det var godt at hun sa det. Jeg driver jo i eget selskap, så jeg måtte rigge for det. Men da var jeg borte fra jobb i 4-5 måneder. Sov, og sov, og sov, og sov. Siden covid kom, slapp å besøke mamma og se sinnet hennes og frustrasjonen hennes.
Så det var nok kjempeviktig. Da ringte du andre i stedet? Ja, men det var alt sånn kommunikasjon var kjempevanskelig i den tiden der. Og hun hadde jo fremdeles telefon, så hun ringte og ringte og ringte. Så jeg slo telefonen på lydløs, og har fremdeles ikke satt den på lyd. Men det store spørsmålet som...
Det er vanskelig å svare på det, for det er så mange år og så mange faser, det er en tidlig fase hvor det ikke er så illetilt, hvor det er fullt og helt alzheimer, at du er dement. Men hvordan finner man ut hvor mye tid og energi man skal delegere til å følge opp sine foreldre på dette? Det har jeg ikke noe svar på. Jeg vet ikke, fordi ...
Det er umulig å si hva som kommer til å skje. Og det er jo det jeg gjør i denne podcasten, er å prøve å snakke med folk for å finne ut hvordan vi kan håndtere dette på en bedre måte. Psykologen min sier at
En av episoderne tar jeg med meg podcast-utstyret mitt inn i sofaen til psykologen min, og så fritar jeg deg for tøshetsplikten, og så skal du få si akkurat hvordan det har vært å ha vært min psykolog under dette. Han forteller om det, og det han sier er at 60-70% av alle sammen som sitter i den sofaen hans, er pårørende på et eller annet vis.
Så pårørende rollen er veldig belastende for veldig mange mennesker. Det er krevende også i det, for det er en emosjonell greie. Og det kan jo være pårørende til død eller kreft, eller til mange ting, det er ikke sant? Men demens er noe av det mest krevende, for det er så uforutsigbart.
Så min åpenhet, tror jeg, åpenhet er litt nøkkelen, altså være åpen med hverandre, åpen med dem rundt, rigge deg etter apparat hvor flere er med og hjelpe til. Hvis du skulle gjort noe om det, ville det vært den der, alle de hemmelige bitene, ville du gjort annerledes? Ja. Men det var jo sånn som du sa i podden din, du respekterte din mor fullt og helt, du ville ikke...
motsi henne på det nei, fordi og jeg har jo tenkt på det hva jeg hadde, hvis jeg hadde visst noe jeg er åpen og ærlig om alt, jeg har jo lagt ut videoer av meg på nett, jeg har jeg får utlevere alt og det tror jeg ikke hun hadde likt det men jeg tror hun hadde skjønt det og så hadde hun kommet og sagt noe sånn typisk det er mer annerledes å gjøre det der for hun kjenner meg så godt men greia er jo at
I dag er det 100 000 i Norge som har demens. I 2025, nei i 2050, dobler det seg. - Ja, for det er flere. - Jeg tror på verdensbasis er det 55 millioner som har demens. Og det øker med 10 millioner, nei hvert år. Og så sier man at det er fire pårørende per syke menneske med demens. Det betyr at i Norge er det i utgangspunktet 400 000 pårørende.
som står i krevende roller. Og så stod det i Aftenposten her i forrige uke at 60 000 mennesker går potensielt rundt og ikke vet at de har det. Og når jeg vet at diagnose, det finnes jo ikke noe system for diagnostisering heller. Det er noe man jobber med nå, så man vet jo ikke.
Og man har det mens. Kan du ta for din egen del sånn anekdotisk, hva var det du la merke til med henne i den startfasen 60-årene, kanskje allerede i slutten av 50-årene, hva var noen ting som skulle være etterpåklokk? Ja, det er den gjentagelsen av ting, altså glemsomheten. Det å si ting
si det samme, spørre om det samme gang på gang. - Ja, da tenker jeg nesten at man er ikke allerede langt inn i det, for jeg tenker sånn, er det noen signaler enda før det igjen? Fordi jeg kan også huske min bestefar begynte å spørre når jeg skulle dra hjem igjen hver gang vi var på besøk. - Ja, nei, det er sånn... - Noe urolighet. - Det kan være sånn, jeg sier for eksempel at: "Husk å passe på sønnen min da." Og så kunne jeg ringe: "Når var den sju kom?" "Nestes gang klokka to." "Ok." Og så går det...
Halvtime og så ringte jeg henne. Når var det Mathias skulle komme igjen i dag? Sånn type ting. Ikke så hyptig, men liksom sånn. Da er hun nettopp sagt det her. Og så var det også den her at hun ble deprimert. Hun mestret ikke. Når hun ikke mestret jobben, og jobben var en stor del av livet, så var det veldig krevende. Hun var veldig frustrert over sjefen sin, husker jeg, i mange år.
utålmodig så jeg tror kanskje det var mer der da men jeg bodde jo ikke sammen med hans egn så jeg så jo ikke i hverdagen men jeg tenker på dem som er ektefeller for eksempel og der vet vi jo at ektefeller de driver jo å kompensere og dekke over for de andre i veldig, veldig, veldig lang tid ja
og for barn eller relasjoner eller venner og så videre at man passer på kanskje uten å vite at det er noe diagnose der. Man bare tar vare på den man er glad i, sant? Og så plutselig går det over til å bli en belastning da på et eller annet tidspunkt. Og igjen da så kjenner man ikke når går det fra å være at du dekker over og er omsorgsfull til at det blir en belastning. Den er ganske seg den overgangen der.
Og så ender du opp da med at du er helt utslitt i andre enn når du har tatt for mye ansvar da. Når jeg snakker om foreldre, kommer det inn noe sånn her, om det er i starten eller hele reisen egentlig, at man overkompenserer litt fordi man føler at man skylder jo foreldrene sine alt egentlig. At man hele tatt lever, og hvis man i tillegg har hatt veldig gode foreldre med god oppvekst,
som har kjørt rundt, betalt for ny frakt, altså bare stilt opp på alt, så er det jo åpenbart et element av samvittighet som spiller inn her. Ja, det tror jeg. Jeg snakker om dårlig samvittighet. For å ikke gjøre nok, ikke følge opp nok, ikke være til stede nok. Men du har jo også, som i alle familiære relasjoner, så finnes det jo også folk som ikke liker foreldrene sine, eller som synes...
det har vært en vanskelig oppvekst eller du bor for langt unna så det finnes jo mange tilfeller der som det er mennesker og de sier jo det i helsetjenesten innenfor dem, men så sier de at det er ingen
case eller situasjoner som er like. Fordi at det er forskjellige relasjoner, forskjellig oppvekst, forskjellige folk har fått forskjellig jobb. Mennesker er så forskjellige at hver demensdiagnose og alt det som skjer rundt er ulikt. Så det finnes ikke en felles oppskrift på hvordan du skal håndtere det på. For ens egen del, jeg har nettopp hatt en filosofiserie med Einar Øverhenge, hvor vi snakker om
en isme som heter stoisisme, at det er hvordan du kan ikke kontrollere alt rundt deg og være massasjer og alt, men det eneste du kan kontrollere er jo deg selv. Din egen rettferdighet. Og det husker jeg også du sa i podden at du kunne ikke dra på besøk til moren din med mindre du var i balanse og hadde overskudd og energi inn, og denne etstedeværelsen. Ja.
Til nå. For da er hodet et annet sted, og så får du en dobbelt samvittighet, kanskje, når du drar deg fra at, faen altså, jeg var ikke god nok. Nei.
Nå har jeg lært av Kasper Simen på en podcast at det heter ikke tilstedeværelse, det heter oppmerksomhet. Oppmerksom tilstedeværelse eller noe sånt. Det begynte jeg å merke, for jeg bruker veldig mye grepet å være tilstede. Men ja, fordi jeg merket jo veldig fort at jeg var veldig sliten i perioden etterpå. Når jeg skulle begynne å besøke mamma igjen, så var hun veldig deprimert og sint. Hun ville ikke være der, hun hadde ikke bilen sin, hun hadde ikke frihet, hun hadde...
det var bare litt negativt, og da kjente jeg at når jeg gikk inn dit, så kunne ikke jeg være på et dårlig sted. Da måtte jeg være påfylt og positiv for å løfte opp. Og så har jeg skjønt det at demenspasienter, når du klarer å få personen opp i et
Godt humør da, ved å snakke om gode minner, se på fine bilder, høre på musikk som hun er glad i, snakke om historier som skaper litt latter og smil. Så selv om hun glemmer at jeg har vært der, for det glemmer jeg om en gang jeg går ut døra, så sitter inn følelsen igjen av glede sitter jo i kroppen. Så da hold deg inn litt lenger. Så du er sett av i en tilstand.
som er bra. Men jeg klarer ikke å sette meg i den tilstanden hvis ikke jeg selv har det bra. Og jeg har liksom den energien. For først må jeg løfte opp, og så må jeg holde på den nivåen. Og noen ganger kan det jo være lettere, og nå merker jeg at det er litt lettere, eller har da, siste året kanskje har det vært litt lettere og vært litt bedre i humør, men det der er så viktig.
Fordi det er litt den her luftmasken du skal ta på deg selv, det er litt i den flasken der, men den er kjempeviktig.
Det har vært så viktig for meg. Og fordi jeg klarer å lage den podcasten her nå, nå har jeg overskudd. Nå vet jeg at hun er trygg. Jeg har en kjempegod primærkontakt som er veldig god på å trygge meg på at ting går bra. Og som sier til meg når jeg kommer inn og har dårlig synvittighet og ikke har vært der på noen dager, så sier jeg sånn, «Ranne, du gjør nok. Du er flink nok. Du er bra nok. Dette er fint.»
Og da finner jeg bare, ok. For det er det vanskelig å finne ut i den der, jeg er tilbake til den der, hvor mye skal du delegere av en tid og energi da? Det er vanskelig å finne i starten sikkert også, at en time...
med annenhver dag, eller hva enn det er, at der føler jeg at jeg selv er nok, og så må du bare stå for den grensesetningen du setter selv. Ja, for det grensesetting må du drippe med, for du kan jo drippe med selvutsletting. Ja, ja, ja. Og jeg kjenner jo flere som har gjort det, og så går foreldrene bort,
Og så fortsetter du. Og så vet du ikke hva du skal gjøre med tiden din lenger. Du vet ikke hva gjør jeg med all den tiden jeg plutselig har fått? Hvem skal jeg gi den til? Og vet ikke hvordan jeg gir den til seg selv. Så selvomsorg underveis har vært, jeg skjønte ikke i starten, men jeg har skjønt det veldig de siste 4-5 årene hvor viktig det er. Og det har jeg blitt veldig god på.
Men alle samtaler var det på den andre siden, altså på hennes premisser og hennes kapasitet. Sånn bare måtte det bli. Det skjønner man etterhvert. Du må lese, og så humør, energi, interpersonen.
En gang du møter det. Ja, og hvis hun er skikkelig sur, så vet jeg at jeg orker ikke å bruke energien min på å få bli. Da kan jeg være der i ti minutter, så kan jeg gå igjen. Men hvis jeg har godt humør, så kan vi faktisk ha det gøy, og vi kan synge, og vi kan flir. Og da sitter jeg med en bedre følelse, men jeg orker ikke å bruke, jeg kan ikke bruke tiden min på...
og, for det er
For eksempel her, når hun... Jeg tok av meg til frisøren. Veldig glad at hun går til frisøren. Og uten frisøren så ser hun ikke ut på håret. De ordner jo ikke håret til pasientene, sant? Så det ser jo ikke ut. Så innenfor tar hun til frisøren, for da skal hun se seg selv i speil og tenke at «Oi, der var jeg!» Og så tok jeg meg til frisøren, og så nekta å sitte med sånne hårruller.
nekta å vaske det ut der i kjemikaliene, og hun gikk skikkelig i lås. Heldigvis er hun som frisør der, hun er gamle fengselsmekjent, så hun vet hvordan hun skal håndtere vanskelige caser. Men da ropte mamma de styggeste ting. Til frisøren? Til frisøren, til meg, til alle rundt. Og da snakker vi ting jeg ikke visste at mamma hadde i sitt vokabular. Skikkelig stygge ting.
Hvor kommer de ordene fra? Jeg vet ikke. Og hva skjer egentlig da? Er det bare en fullstendig... Sånne type spørsmål synes jeg er spennende å finne ut av, så jeg har jo spurt litt folk om det. Man sier jo at man har et sånt, vi er og du, når vi sitter og snakker sammen, eller snakker med andre, så har vi jo et naturlig filter. Noe er veldig ubevisst, det er bare filteret funker av seg selv. Noe må vi tenke oss om, og det kan jeg kanskje ikke si.
Jeg selvsensurerer meg selv i øyeblikket. De mister filtret. Så det som før var sensur, det forsvinner. Så mamma kan jo alle disse ordene selvfølgelig, men nå har hun ikke noe filter, så nå kommer det bare. Litt sånn nesten stupfulle mennesker, som sier de rareste tingene. Ja.
Og det er jo en annen litt sånn interessant, for det er veldig mange interessante ting i det her demensspektra her da, men jeg fikk blant annet en mail, for jeg får jo mange meldinger inn fra lyttere av podcasten som står i forskjellige settinger. Noen kjenner seg veldig igjen til ting jeg snakker om, og noen har nye ting, og så tenker jeg når jeg får nye ting, så tenker jeg det må jeg snakke med noen om. Så senere i uka her så skal jeg snakke med en som forsker på demens og seksualitet.
Fordi du slutter jo ikke å være seksuell, selv om du får demens. Og så kan du begynne å tenke på, hva betyr det? Når du ikke husker, når du ikke vet hvem du er sammen med. Men hvordan spiller seksualiteten inn der da? Akkurat som man gjør i et vanlig liv, men du mister jo filtre og husker jo ikke på hvem...
miste grensesettinga og så videre. Den historien jeg fikk høre om var blant annet, jeg har hørt flere historier nå, men det er helt konkrete ting, der for eksempel et ekte par som begge har litt ulik fremskridende demens, blir da flyttet på rom sammen fordi at de er kjifte. Han fortsetter å ønske å ha sex med sin kone,
"Hun har glemt at han er mannen hennes" og føler overgrep hver eneste dag. Sånn type problemstillinger oppstår. Og så ble det fortalt om en kvinne som er gift, men har demens, bor på et hjem, har et forhold til en annen mann. De som jobber her har opplevd at de to har hatt sex.
Og det er jo vanskelig for dem som jobber der og håndterer. Det er vanskelig for pasientene der, hvordan vet vi at det er samtykke for eksempel. Også for dem som da, kona da, den mannen som er gift med hennes kone, som har da sex med en annen mann, ikke sant? Og han, altså skjønner du? Ja, herregud for noe.
etiske, moralske dilemmaer. - Jeg vet, og da, som jeg skal snakke med, hun forsker jo på dette, så jeg skal høre hva hennes erfaring med det er, men dette er jo også tabu, man tør jo ikke å snakke om det. Så de som har skrevet inn til meg, sa at du må ikke si navn eller hvem det er, og så videre, og det skjønner jeg jo, men... - Det kan være noe med den angsten og den...
type uoversiktligheten og det kaoset, og at det stimulerer, at de drivende blir mye verre, eller skal vi si mye sterkere? Ja, de preferansene du har blir forsterket. Kan bli det. Jon Hustad hadde jo en helt drøy historie her, husker han satt her, og da satt vi og lo litt på slutten, for han hadde en liten anekdote at vi hadde eksperimentert med å sette
ensomme, demente, sinte menn. Veldig sinte, skikkelig vanskelig å ha med å gjøre. Jeg vet ikke hvordan historien var for de var ganske drøyt. De hadde satt dem til å se på masse harepor nå. Og de roet seg nå så jævlig ned. Det ble kjemperolig. Som et forskningsprojekt? Nei, jeg vet ikke. Det hørtes nesten ut som en sånn utrolig... Men det var sånn, jeg vet ikke hvordan han hadde det fra. Det ligger i en av episodene, på slutten av en av episodene vi snakket om.
Om det bare var anekdotiske beviser, eller et eller annet sånn type historie fra bygda, men det var en sånn type... Men det gir jo liksom litt mening, det er et eller annet med den seksuelle biten som sikkert kan roe ned sinte, frustrerte, demente menn som ikke vet at det er et eller annet sånn type, et slags seksuelt morfin, jeg vet da faen. Ja.
Ja, at du får en form for "relief" da, gjennom det. Ja, ja. Mamma kan jo si til meg, vi kan gå rundt i gangene der vi bor, og så kan hun si, så kommer det en fyr da, som jeg synes er veldig, veldig en hyggelig mann, som også har demens, så sier mamma sånn: "Åh, jeg liker ikke han. Han tar meg på puppene." Og så blir jeg sånn: "Nei, men mamma, hva er det du sier?" Og så blir jeg sånn:
Ok, gjør han det? Da er det ikke greit. Gjør han det ikke? Hvorfor sier mamma det da? Hvis han gjør det, er det ikke greit. Det blir ikke noe viss å snakke med han om det. Fordi han kommer til å gjøre det igjen. Herregud, hva for en problemstilling. Ja, og da kommer du og tenker, ok, nå har vi, jeg føler at jeg er en av de første som begynner å snakke om sånne ting, litt høyt da. Og så tenker jeg,
Det har sikkert skjedd i alle år, og det skjer sikkert bare mer og mer. Og det kommer til å skje mer og mer. Så hvordan vi skal håndtere det? Ja, si det. Samtykkelov på sykehjem. Ja, samtykkekompetent. Det er vi jo ikke det. Vi har mye tabu i samfunnet, men seksualitet på demenshjem, det er nytt nivå. Og så må vi le av det, ikke sant? Og det er selvfølgelig forferdelig for dem som opplever det.
Det er nettopp det, men det er litt sånn som du sier, det er fristende å la naturen spille seg ut her også, men de har glemt det så fort du går ut døra, så har hun fortsatt en god følelse, selv om hun har glemt samtalen med deg, så har hun en god følelse av seg resten av dagen. Men så er du hele den der seksualiteten, så sårbar også, ikke sant? Sånn der...
Har du en følelse at det er fra at du blir overgrep til at det er lystbetont, der er det jo ingen skrevne regler heller. Det der er litt av et opplekke. Og så er det også en annen problemstilling som har blitt løftet flere ganger, og det er det der med
Veldig ofte er man en søskenflokk, eller man kan være søsken, og så er det en foreldre. Så jeg faller ofte, veldig ofte, den omsorgsrollen på datter. Det er litt sånn som på skolen. Når læreren skal sende en mail, så skal man velge om man er far eller mor, og så velger man ofte mor. Akkurat det samme skjer her, ikke sant? Så kvinnelig.
Kvinner er de som ofte tar ansvar for parerrollen. På min podcast er det 85% kvinner som hører på. Jeg tror det er motsatt på din. Jeg tipper denne personen skiller seg litt ut. Jeg tipper at det er på 60-50 menn her, og det er kåret jevnt. Og der det ikke er en datter, det er svigerdatter som tar det. Ofte.
som tar den emosjonelle jobben, det praktiske. Det kan ofte fjerne kontrollen, brillene eller sånne ting, men den emosjonelle omsøksspiten tar ofte kvinner. Og så er det bare menn, hvis det er bare menn som er pårørende, så havner den som er syk fortere på sykehjem.
Så i det legger du at menn tar fortere affære? Ja, og vil litt ta på seg det. I omsorgsrollen, mens kvinner kanskje legger til rette å prøve å få det til å funke, og prøver å justere, legger til rette for den som er syk, så vil kanskje det lettere å bare... At det er litt mer pragmatisk, vet du? Ja, det tror jeg. Og litt mindre følelses... Det er en generalisering, men fakta viser at det er sånn.
Og så har du i settingen hvor det er flere søsken, så kan det fort bli en sånn, kan være uenig. Skal vi diagnostisere? Skal vi, det er noen som ønsker å få mer hjelp, og andre synes det er skamfullt og vil ikke snakke om det. Da får du en konflikt internt i familien om hvordan vi skal håndtere det.
Et alternativ også er litt sånn som vi moderne har lagt livet i våre nå, så er det ofte veldig store avstander. Noen må kanskje fly for å møte foreldrene sine, noen må kjøre bil veldig langt, men det virker jo sånn liksom
jo eldre jeg blir, jo mer gir det mening å ha familien sin veldig nært. Og både praktisk, med tanke på kjøring, hjelpe hverandre, barnebarn, og det å vite at det bor i generasjonsbolig, jeg vet ikke om det begynner å gjøre et comeback nå, men det gjør ting veldig mye enklere, rent praktisk og logisk. Samtidig er det sikkert også tabu der å ha familien,
sin demente mor eller far i etasjen over. Sikkert ganske høy kostnad det også, på mange måter. Så ja, hva tenker du? I Norge er det jo sånn at vi forventer at helsevesenet skal ta vare på våre eldre. Det gjør vi jo. Jeg var i Japan her før
før jul, for jeg har også skrevet en bok om den emosjonelle belastningen i forhold til det med demens, så var jeg i Japan og skulle skrive den boka for å være langt bort fra alt og bare kunne fokusere. Og da forsket jeg litt på det japanske. Det er akkurat like mye demens der, men der tar de jo vare på sine eldre, sant? Altså familien. Ja, de bor hjemme. Og de lever jo også veldig lenge. I hvert fall i del av det som Blue Zone, del av...
Og så i riket der jeg var på. Og der er det en helt annen holdning til å ta vare på sine... - Kulturer? - Ja. Og det er det veldig mange andre kulturer. Når folk ser til oss noen gang, så blir de litt sånn: "Dere bare forventer at noen andre skal ta vare på..." - Ja, det er litt grotesk. - Ja, det er jo det. Jeg vil jo ikke egentlig vedkjenne meg at jeg er en sånn type. Men kulturen vår er sånn. Vi forventer det.
Og derfor vi blir så sint da når Ingevild Kjerkel sier at du skal bo hjemme lenger. Du må ta vare på dine, altså pårørende har ansvaret for å ta vare på. Nei, men her har du ikke tid, og det er slitsomt. Hva begynner det ned i? Skal du frarøve meg, min yrkesglede, min tid med barna, at jeg skal kunne trene masse? Det går utover selvrealiseringen.
Men du ser kanskje på dine veninner og kollegaer som ikke får den belastningen og har veldig mye mer fritid. Du kan realisere seg selv i mye større grad, mens du må bruke 20 prosent av uken din på din syke mor eller far. Ja.
Jeg vet ikke hva spørsmålet ditt var egentlig. Ja, det var bare det sånn der, når jeg setter punktum, så er det bare sånn, vær så god, si et eller annet smart, ta over for meg. Det er ikke alltid du får noen spørsmål her. Ta ballen. Nei, jeg tror nok at vi har nødt til å belage oss på at vi
Jeg tror generasjonen vår nå, og generasjonens kjemetter, er nødt til å ta mer ansvar for sine eldre. Fordi samfunnet har ikke kapasitet eller penger til å, det offentlige får ikke å gjøre det, og ikke rigge for det enda heller. Og jeg snakket med en veldig god kompis denne mange år, vi snakket om det, han sa, kan ikke vi bare bygge et hus, eller kjøpe oss et hus, der vi sammen investerer i det, en gjeng,
Og så lager vi en bar og en treningssenter og en sosial zone, og så har vi liksom rom rundt der, og så er det litt sånn russisk roulette for hvem som får demens, og de andre må ta vare på dem som får det. Ikke sant? At det lager et sånt bofellesskap da. Et demens, hvor det er liksom...
Vi tar det som det kommer. Jeg snakket med en nabo som vurderte å flytte inn i senior pluss. Det er noe sånn nytt konsept. Ja, det er veldig mange sånne nye konsepter nå. Det er bokollektiv for gamlinger da? Eller for ensomme? Gamlinger høres jo litt sånn... Hva er en gamling i dag egentlig? Når er det en gamling? Det er så sykt forskjell å se...
70-80-90-åringer, for de kan være like gamle, men er så fullstendig forskjellige steder. Noen er bare yrkesaktive, superskarpe, mens noen er helt skrøpelige med stokk, rullestol, greier som ikke er tvaret på seg selv. Det er så utrolig spennende i
Spesielt den 80-90 kanskje. Jeg har sett bilder av min morfar, altså mammas pappa. Den står og ruller på en skjerm, en sånn komp hjem til mamma. På det ene bildet er han sikkert rundt 50 år. Jeg er jo 40, blir 48 nå. Han ser ut som han er 90, med en sånn hatt og frakk. Han ser ut som Inspector Gadget, bare...
Min mormor var sluttet av 60-årene, hun ser jo ut som grått hår og permanent og krøller, akkurat som hun så lik ut fra hun var 69 til 79. Ja, ja. De så gamle ut. Ja, de så gamle ut. Men hvordan så til det rent emosjonelle da, kan du huske tilbake hvilke perioder hvor du liksom
hvor du sitter og snakker med moren din, og hendene bare faller ut, og tårer og begynner å gråte, og er sånn "Herregud, hun er borte, nå snakker jeg bare med..." Eller blir du utrolig fort vant til dette? Jeg har hatt en, to, tre opplevelser hvor jeg har fått veldig emosjonell utbrudd. Hvor jeg bare erkjenner at
Hun er borte og blir fryktelig lei meg og begynner å gråte. Der og da eller etterpå? Nei, ikke sammen med henne. Jeg husker, det tror jeg mine barn husker flere runder hvor vi har tatt med dem hjem til henne når hun bodde hjem, da de var små.
vært inn der, hjulpet til, laget noe mat, skjedde i kjøleskapet, skjedde at det varer som, det gror på det som er inne her, ikke sant? Og jeg finner sigarettstomper i kjøkkenskapene, og jeg kjører hjem derfra med ungene i baksettet, og jeg må kjøre inn til, liksom i en lomme, og bare
gråter, bare jeg ble hulk fordi jeg bare sånn hvordan i all verden skal jeg hva gjør jeg? og det blir så emosjonelt mens jeg er der så må jeg liksom være sterk for hun og for dem men så bare rakne for meg på VM når ungene spør hva enn si så er det dem som utløser meg sånn å det var synd på mormor i dag og så bare jeg kjem det sånn så de husker nok eller jeg vet de husker de periodene der hvor jeg ble skikkelig lei meg
Det er ofte på bilturen hjem, da, man tror. Jeg har ikke suttet, jeg kan ikke huske at jeg har suttet face to face, og blitt lei meg i det etterpå, når jeg går og tenker på hva som foregår. Og nå vet jeg jo at nå er en fase vår som er litt forutsigbar for meg, fordi hun er trygg, hun er veldig dårlig
Kognitivt. Kroppen er jo kvikk og fin. Veldig rart, sant? Bortsett fra at nå har jo de her ulike hjernefunksjonene, de kutter jo litt etter litt, det er jo det som skjer. Så nå er det jo kuttet, det er veldig mye som er kuttet, men alt med avføring og det kroppslige der, det har jeg ikke. Den funksjonen har jeg ikke lenger. Da betyr det at jeg kan ikke ha med meg noe sted. Nei.
For det er null kontroll. Og det...
Og barna mine har også blitt vant med denne situasjonen. Når jeg var på reise, da jeg var i Japan faktisk, så hadde jeg bedt dem: "Kan ikke dere dra inn og dra på besøk i mitt fravær, sånn at jeg vet at hun blir fulgt opp?" Og da fortelte datteren min, som er 13 år, at hun hadde tatt med seg en sånn kafé, som er i samme område, og så hadde tatt med seg mormoren sin på kafé, og så hadde de suttet i kaféen, og så hadde det plutselig skjedd at det begynte å dryppe fra stolen.
Og så tenker jeg sånn, å nei, stakkars datter, Karoline som het den. Men da hadde hun fått mormor til å reise opp og gått sammen med og tatt av med seg, mens hun bortover gangen hadde drypp fra hun hadde tisset seg ut. Og så tar hun av med seg opp og får ordnet opp i situasjonen da.
Jeg tenker det er en ganske annen, for hun er jo 13 år, og hun hadde 14 så hun har aldri hatt en mormor som har funket normalt. Så for hun er det der mormora hennes. Gjør det litt vondt for deg, for du vet, hun får aldri se hvor god, morsom og produktiv hun en gang var. Hennes, det beste versjonen her. Og jeg vet jo, for hun har jo flere barnebarn, og broren min har jo flere barn, så hun var
og er helt fantastisk med barn. Hun ligger på gulvet og leker med. Det er jo veldig trist. På et eller annet tidspunkt går hun bort. Jeg vet ikke når det skjer, men hver gang jeg har en telefonopringing fra der hun bor, så tenker jeg det verste. Hver eneste gang. Er det tabu inni at det blir godt når du slipper at hun bare kan dra?
Om det er tabu? Det er jo tabu å tenke den tanken at... Ja, og det bør det jo heller ikke være, og det snakker jeg også om, at alle følelser er lov. Selvfølgelig er lov å kjenne på lettelse når en belastning går bort, og så kan du kjenne på sorg samtidig. De to følelsene kan fint sammeksistere
De utligner ikke hverandre. Og så tenker jeg igjen på den belastningen som har vært veldig ekstrem for meg, emosjonell. Nå er jeg veldig følelsesstyrt i utgangspunktet. Hvis jeg hadde vært et rasjonelt menneske, så hadde jeg gjort det annerledes. Og jeg er veldig opptatt av adferdsprofiler gjennom jobben min, så jeg jobber mye med det. Så jeg ser jo forskjellen i måten vi håndterer ting på. Noen er rasjonelle, vi gjør bare det og det praktiske.
systematisk, sant? Det går jo rett i hjertet. Og nå husker jeg ikke hva jeg skulle si, men jo!
Så jeg vil jo ikke at mine barn skal ha den belastningen hvis jeg får Alzheimer. Så da begynner vi å nærme oss på denne aktiv dødshjelp-diskusjonen. Og det har jeg sagt til dem også. Jeg har lyst til å skrive et brev den dagen jeg får diagnosen Alzheimer og den langt fremskreden. Så da vil jeg til Sveits. Jeg har ikke noe lyst til at de skal ha
At jeg skal miste verdigheten og snakke stygt til barna mine. Rop, stygge ting. Bare eksistere. Så jeg tror denne debatten kommer til å komme. Nå. Det er betymelig. Det er så farlig. Det som kanskje holder mye gjennom det er de menneskene som vi vil skal leve lengre. Det er jo en sånn trade-off man ofte gjør der. At de som kanskje
burde ha tilbudet og mulighetene, eller hva slags verdighet det er i livet. Det er veldig mange menn som bare i det øyeblikket duker av å ta vare på deg selv, eller mister den der
Jeg får bare se for meg for min egen del, har du en utkjøpsklausul da? Men igjen da, så er det sånn, de mennesker som ser på et dårlig sted i livet, av forskjellige psykiske problemer, skal de også ha den samme muligheten til å bare kunne hoppe ut av livet, når du begynner å butte imot at det er store, store problemer, at du har mistet alle rundt deg, og så videre. Ja, den der er en vrienøtt. Ja, det er en kjempevrienøtt, og den grunnen til at vi ikke snakker om det i Norge, for vi gjør jo ikke det. Nei.
Det er brutalt, og det er det selvmordet. Hvor ekstremt belastende det er, for de etterlater, og det skjer jo gjerne på steder hvor de er befunnet ganske ille tilrett i ulike settinger, og hva er det de gjør der da, med etterlater som må finne de ordene opp i alt dette her, og det med selvmord er jo sånn, det skjer fra en dag...
Det er ingen forventelse, man vet ikke hvor man skal håndtere det, det er masse praktisk arbeid som plutselig havner i fanget ditt, i tillegg til det emosjonelle, mens dette er liksom ok, nå er faren min, eller moren min, helt emosjonellt, altså de er borte, det er ikke noe igjen der. Hadde de vært fysiolog, så hadde de spurt om å bli avsluttet, så det er en betimelig debatt. Ja, og
Folk sier jo at sånn umiddelbar død, det er jo krevende selvfølgelig. Veldig krevende. Men den sakte sorgen, og sakte som det venns i da, der du mister noen, er veldig sakte. Over veldig lang tid. Den er jo, jeg skal ikke sammenligne de to tingene, men den er en seg opplevelse da. Det er det største maritmet mitt. Og det der, jeg kan bare se for meg den der,
Det er det siste året som setter seg såpass i bevisstheten vår at det er det vi husker best. Det har jeg også tenkt mye på, at jeg må være god på å huske på hvordan hun egentlig er. Hvem mamma egentlig er. Ikke la det herre herre. Når hun blir slem og stygg og sur, så sier jeg til meg selv inni hodet mitt, det der sykdommen, det er sykdommen, det er sykdommen, det er ikke mamma, det er ikke mamma. Selv snakket blir kjempeviktig. Bare
Husk på at det er det ikke sånn hun er. Så plutselig kommer disse tingene som du snakker om, de her helt utrolige stundene som blir trigget av minner og musikk. Du bare sånn, herregud, nå er den jo seg selv igjen. Ja, jeg og broren min har laget en musikkspiller, for det må jo være veldig enkelt og intuitivt funksjonelt alt som er for eldre, spesielt med demens da.
Det er en musikkspiller som vi har lastet inn 200 av hennes innlingsmusikk på. Hun har alltid vært glad i musikk. Så bare løfter du lokket, altså et volym, løfter lokket, begynner å spille, tar du ned lokket, slutter du å spille. Hva heter den? Nå husker jeg ikke hva den heter.
- For de som måtte lure? - Ja. Jeg søker opp en sånn, jeg tror den heter, en sånn musikkspiller for mennesker med demens. Hvis du googler det så finner du den. En liten rød eller gul sak. Veldig, veldig smart. Og det er jo sånn, hver gang jeg tar opp den, og den begynner å spille, så ser jeg jo på kroppsspråkene deres, ikke sant? - Åh, sprø. - Det blir sånn. Og så, hvis det er en låt som,
ikke passe der og da, så trykker bare på samme knappen på toppen, så går det til neste låt. Og hun kan jo de tekstene. Utmatt. Hun vet ikke hvem jeg er, men hun kan teksten til Cliff Richard liksom.
Det er så fascinerende. Så vi kan sitte og synge, og da blir jeg glad. Det setter hun i en positiv modus. Jeg har prøvd noen ganger å synge med henne når jeg er sur. Det går ikke. Du må komme seg litt videre før vi tar musikken. Men det er så effektfullt. Jeg ble satt, og jeg var ikke helt forberedt på at du sang med moren din i den første podcast-episoden der. Jeg måtte faktisk ta en liten sånn
Jeg måtte samle meg litt på kaffebrenneriet. Jeg begynte jo å grine der. Er det sant? Ja. Så jeg var sånn, herregud, nå må jeg ta en liten pause her. Så jeg ble helt full overbelastning på kaffebrenneriet der. Så fint! Det synes jeg var veldig fint å høre. Hva var det som gjorde det da?
Hva er det som gjør det da? Det er vel alle sånne ting. Kan det forklares? Det er en veldig kjent filmscene min mamma stod sånn der i denne Pixar-filmen Coco. Når han gutten
spiller en låt på gitaren for sin oldemor, som sitter der helt borte. Og så begynner hun å synge med, og så finner hun ut av hele fars spørsmål innen der, og det er helt ... Da mister hun jo av det helt. Så det er jo et eller annet sikkert den der frykten og forestillingen at sånn ville det berørt meg emosjonelt hvis det hadde skjedd meg. Jeg vet ikke, det er bare sånn der ...
Det er vanskelig å forklare hvorfor, men det er bare sånn at når det kommer, det kommer, så er det et eller annet punkt. Ja, men jeg skal også ha et intervju i en episode med han Kim, han er dirigenten for Demenskoret. For noen grunn til at Demenskoret har blitt så bra, er jo nettopp på grunn av den musikken som forener, og som plutselig gir en følelse av normalitet. Ja, ja.
og prøve å forstå hva er det som faktisk foregår. Så jeg gleder meg litt til det. Og så har du jo Audun Mysha, kjenner du til han? Nei. Det er en foredragsholder og forsker, og har forsket på musikk og demens i veldig mange år. Og han har jo drevet på dette i 20 år.
Da blir jeg litt sånn, men hvorfor har vi ikke satt dette her i system? Hvorfor klarer vi ikke å sette det som funker i system?
Og vi vet jo at denne her, min pappa er 46, min mamma er 48. Mamma og pappa ble skilt, så de har ikke vært sammen siden jeg var 12, så pappa har ikke noe ansvar i denne situasjonen, annet enn at han støtter meg da. Og han er frisk og rask og alt det der, men mamma er 48, og det er jo en av de største kullene etter krigen, sant? Vi har jo visst at denne kullene er stor. Mhm.
46, 47, 48, 49, 50, 51 tror jeg er noen av de største kulene, og så går det ned. Det er det vi kaller eldrebølgen i dag. Vi har visst det siden 1946. Så har vi ikke rigget samfunnet for å ta imot det. Man har kanskje tenkt at fødselstallene skulle holde seg mye høyere og jevnere. Vi har visst at de har gått ned også. Vi har sett det, men jeg tror kanskje det er bare sånn at de kommer opp igjen. For det er jo helt siden...
Det er vel etter 90-tallet at de har kommet under to. Det er jo den gjengen her som egentlig skal ta vare på dem. Så det er så rart det der, at politikerne ikke har de her langtidsplanene for å rigge for det som kommer. Det er kanskje vi lever bare i fire års planer i Norge. Er det noe du har lært av alt dette her, at
Man har en velferdsstat og et system rundt, men når alt kommer til alt, så kan man egentlig bare stole på seg selv, og hva man får til og hva man har til rådighet. Ja, jeg tror du skal være ganske ressurssterk for å finne frem og navigere og være los i systemet for å finne ut hva som kan hjelpe meg. Da skal du være ressurssterk, og det føler jeg at jeg er. Men jeg har også slitt meg jo ut.
Så jeg tenker på alle de som ikke har kapasitet eller tid til å drive og lete opp og prøve å finne ut av ting, da er man bare overladd til seg selv. Nå er det ikke det igjen å pakke forløp og ikke igjen å stemme rundt det. Når da enhetslederen sier vi skal ha færre folk, vi skal ha mer teknologi, mer kompetanse, vi skal løse den samme utføringen, men den utføringen kommer til å gå opp, kommer til å bli flere og flere. Kommer det til å gå masse AI-roboter som går rundt på disse demente hjemmene etter hvert? Ja.
Jeg tror nok at det blir en del av det, men det tror jeg bare for å effektivisere. Det som ting er der du ikke trenger folk til å gjøre, det tror jeg den robotiseringen AI kan gjøre. Men du må fremleves og ha folk som er der og snakker med deg og ser deg og gir deg omsorg og har den her menneskelige kontakten. Men hun sier jo, den vil jo at vi skal lære oss, altså vi skal ha kompetanseheving. Vi skal lære oss nye systemer. Vi skal ta i bruk teknologi. Men hvis jeg da...
skal ha mine ansatte til å gjøre det, så må jeg ta dem ut og så må de få opplæring. Så da må jeg legge inn vikarer som er der når de ikke er der. Det har jeg ikke råd til i budsjettet mine, jeg kan ikke gjøre det. Så får de ikke til. Det er ikke rom, det er ikke tid, det er ikke kapasitet til å lære seg nye ting. Man skal bare håndtere det som foregår. Primærkontaktene sier jo, jeg kommer aldri rundt, jeg kommer aldri i mål, jeg får aldri gjort alt det jeg skal gjøre i løpet av en dag. Jeg går hjem hver dag fra jobb og skjønner at jeg strekker ikke til det.
Hun som er eierkatt-sørapeuten, sier: "Vi skulle ha digital hjemmekjennelse." "Vi begynte med det for 7-8 år siden og skulle investere i noe teknologi." "Vi har frem til å ikke komme i gang." Når jeg snakker med folk, får jeg følelsen av at systemet ikke funker.
Og det uroer meg, og så prøver jeg å snakke med politikerne om det. Jeg tenker at nå er jeg blitt kalt demensfluenser. Ok, ja. Så vet jeg ikke om det er bra eller dårlig, men demensfluenser høres helt greit ut. Altså, før jeg beskjed om at du må snakke med politikerne,
og fortelle dem hva som foregår. Realitetsorientere dem på, siden du nå har innsikt over så bredt område. For det blir jo fort at du ber for din syke mor, eller ber for deg selv, i sånne settinger. Du klager på systemet fordi min mor ikke har det bra. Mamma har det bra, jo. Jeg er ikke en reit for mamma lenger. Jeg synes systemet er utfordrende. Så da, når jeg prøver da i innboksen til helseministeren eller til politikere i Trondheim, altså, de svarer ikke. De vil ikke snakke med meg. De
Den vil ikke komme i podcasten min. Hva tror du er grunnen til det? De har ikke svaret. De vet ikke hva de skal si. Og så skjønner jeg heller ikke, og jeg er kanskje veldig naiv, kanskje du har svaret på det, som snakker med så mye folk, men hva skal til for å utløse ekstra midler fra oljefondet? For jeg har gått inn og sett på den telleren der. Bare i løpet av fem minutter er det jo tusen millioner opp.
Hvorfor kan vi ikke, og så står det under ved krise, så skal vi bruke X, og så kan vi utfordre handlingsregelen. Hvorfor kan vi ikke bruke penger av oljefondet? Jeg tror ikke du trenger å dra helt til oljefondet og hente ut penger der. Det er bare å se ned i budsjettene som allerede ligger her, hva pengene faktisk går til. Alt fra byråkrati til...
Bistand for eksempel, vi pøser ut over 50 milliarder i bistand som mange også mener ikke fungerer og er svært ineffektivt også. Prioriteringen. Det er nok av penger. Tror du det? Tror du det er nok av penger til å løse alt? Om det er i Norge? Ja, men så uten å bruke oljefondet? Ja, ja, ja. Ja, tror du? Det er jo det største...
politiske utfordringer i hvert fall, jeg og mange andre mener, og det er jo ikke sånn politikerne har det høyt i dagsorden, men jeg tror det kommer til å bli en valgkampsak om ikke så veldig mange år, kanskje ti år, når ting begynner å bli ordentlig vanskelig. Ti år? Ja, det er med offentlig sløsing, vi skal ikke bruke tid på det, men det er et av de store, store problemene at vi har for god råd, og pengene bare forsvinner ut i helt merkelige steder.
Grønne prosjekter i, skal vi si, bistandsprosjekter. Er det lov å si VM på ski? Hæ? Er det lov å si VM på ski? Kultur er en enorm, men det er sånn når du kommer til så virkelig store samferdsel, det grønne skiftet og bistands, så er det sånne kategorier, det er så svært at det er sånn, kultur blir en bitteliten del av det, forskning blir en bitteliten del av det, og det her liksom,
Det var min neste spørsmål egentlig. Hvordan er det med private tjenester når det kommer til Alzheimer og demens? Det er et kjempegodt spørsmål. For en episode har jeg med, så heter det noe sånn som når det offentlige leverer private krefter til. Men det er ikke noe tradisjon i Norge at det offentlige leverer
innenfor helse, samarbeide med private. Neida, ikke enda. Nei, ikke enda. Og så har vi en regjering nå som ikke er for det. En høyere regjering vil jo være mer for. Nå sier man jo at, det var en Tone Sofie Aglen i NRK, skrev en kronikk om etter Vestres 14 dager som helseminister, og skrev at han hadde allerede tatt bort allergien for private kvinner.
i regjeringen, altså at han har klart å fjerne den allergien som åpenbart eksisterer. Så at de nå er på vei til å forstå at spesialhelsetjenesten må benytte seg av private aktører, det tror jeg. Men
Men jeg kjenner en som jobber i Trøndelag som har laget en tjeneste som heter Noen. Det er den tjenesten jeg snakket om da jeg gikk hjem med den gule lappen.
som hadde tatt tak i meg og sagt her er det vi skal gjøre for å sikre at du og din mor får et godt løp fremover. Legg til rette for livsglede og mestring og at du vet når du skal ha avlastning og så videre. Hun har laget det systemet. Og selvfølgelig finnes det noen kommuner rundt omkring i Norge som har gode hukommelsesteam og demenskoordinatorer hvor de får til det her til en viss grad. Men
Jeg tror at man har nødt å bruke, hvis det er sånn som du sier, at det tar ti år før det kommer på budsjettet. Det er de ti årene som kommer til å bli skikkelig kjip for dem som står i den situasjonen. Jeg tror det er ganske blekt hvis du sitter og venter på politiske prosesser skal få disse tingene på plass. Jeg tror på at det er et ideal at vi kommer dit hvor vi kan...
Alt fra demens til eldre, at vi har et system som fungerer, og at verdigheten er på topp. Men ikke da. Det har jeg tenkt flere ganger i forbindelse med denne episoden, om jeg prater med deg. Jeg må bygge opp en konto som er en demenskonto, så mine pårørende blir mine døttere, sannsynligvis. De har en konto eller et fond hvor de ...
De kan putte meg på privat hjem, og så kan de avslutte det hele i Schweiz, at alt ligger der. For det er jo en ting vi ikke har snakket om ennå. Nå har vi snakket om det fysiske påkjenningene, emosjonelle, psykiske og så videre, men det er jo sånn økonomi.
Er det en økonomisk belastning oppi dette her som man merker noe til, som også er verdt å nevne? I mitt tilfelle så, nå det første jeg tenkte når mamma måtte tvangsflyttes, det var da kan jeg leie ut leilighetene hennes, og så kan jeg bygge opp litt kont. Så da rydde jeg leiligheten, og så begynte jeg å leie ut det. Men så skjønte jeg jo fort at
Når hun flytter på sykehjem, så tar i Trondheim så er det sånn at 85% av hele hennes inntekt går da til sykehjemmet. Altså går da til det offentlige for å dekke inn i plassninges. Ja, altså da pensjon, ikke sant? Ja. Og også renteinntekter, eller huslige inntekter. Så kan ikke sette pengene hennes, hun har jo en formø, kan ikke sette pengene hennes i fond. 85% vil da gå til sykehjemmet.
Gå som inntekter til kommunen. Utledet av den leiligheten satte vi igjen med 15%. Hun gikk jo i null på det der. Også 85% av pensjonen. Så da fant jeg fort ut at jeg må bare selge leiligheten, og jeg kan ikke sette noe i fond, eller noe i rentekonto, så pengene bare står der.
Det blir ikke nesten sånn, selger den kåken eller leien ut, og så bare setter inn på en privat, tar private tjenester da, og så drifter det på den måten, går det ikke det nesten opp i opp da?
- Hva mener du med private kjennelser? - Altså et privat dementhjem. - Ja, du kan jo egentlig gjøre det, men jeg kjenner ikke til noen private... - Jeg vet ikke om det er... - Jeg vet ikke. - Det er noen reguleringer der som er... Jeg aner ikke. - Så hun lever jo av 15% da. Alt utover det som... 85% går dit, så 15% går jo på det jeg kjøper til av. Av klær, sanitære artikler, hvis jeg tar meg med på ting.
middager og sånn type ting. Men for kommunen er det nesten et nullsumspill at pensjonspengene og dine leieinntekter går inn. Hennes leieinntekter da? Ja, hennes, som jeg sier, deres dine. I og med at hun ikke psykisk forsøker for seg selv, så byr det jo. Men da høres det nesten ut som et nullsumspill at pensjonen bare går i sirkel tilbake ned i kommunen og så dekker det inn. At de ikke skal tape noen penger på det, det skal ikke koste noe.
Jeg klarer liksom ikke helt å få hodet mitt rundt akkurat hvordan det der, om det der er
Det vil jo si at når flere plasser som finnes, jo høyere blir inntekten for kommunen, men da blir jo også utgifterne større. Jeg klarer ikke helt å skjønne økonomien i den. Det må jo være et marked, men jeg aner ikke hva reguleringen er. Om det er noen reguleringer som setter noen hindringer for det?
Men det må jo være et marked, når du sier 100 000 påbegynte og fulltementet i Norge, og 400 000 pårørende, må jo være et marked alt fra et hjemmemarked til pleiehjem med høy prising til for eksempel forskjellige kategorier, pakker, prisnivåer, alt dette som på en måte mye luksus kan vi kaste på det.
Jeg snakket jo med nasjonalforeningen om det der, en av episoderne, han snakket med Mina Gerhardsen som leder nasjonalforeningen, ikke videre, hun har jo fått jobben som barneombud nå, men hun utfordrer jo på det der med privatisering, for det sier jo at, men hva gjør vi
hva tenker nasjonalforeninger blant annet om private tjenester og da er hun veldig tydelig på at det er det offentlige som skal levere tjenester ikke private det offentlige skal levere det skal være likt for alle så da har du den tjenesten som jeg snakket om i sted den koster jo penger den må jo da må du betale selv for å få den hjelpen og noen har muligheten til å gjøre det noen har ikke muligheten til å gjøre det
Og så har jeg snakket med noen investorer i forhold til helsetekk. Altså å tenke på helse som da skal, altså tjenester eller selskaper som da er avhengig av offentlig samarbeid. De går ikke inn i det. De går ikke inn og investerer i sånne type helseforetak, private helseforetak, fordi de vet at den norske staten ikke enda går i samarbeid.
Det kommer til å ta lengre tid, for de går i samarbeid. Så det er et investeringsobjekt. Det kan jo være en ganske farlig investering også hvis man endrer regelverket plutselig at man har investert flere millioner på bygg og utdanning og folk og business, og så plutselig kommer det en regulering som sier at alt skal godkjennes av myndighetene. Det er jo uforutsigbart. Jeg vet ikke, det hadde vært interessant å høre mer om det, men med de talene du presenterte og
hvor problematisk dette er, så er det oppe på et marked der for private tjenester. Det er et svært land, geografiske strekninger. Hvis det er tilbudet, man er kanskje priset i kommuner, det stedet man bor på for hva slags behandling man får. Det er det. Det gjelder aktivitetstilbud også. Det har vi ikke snakket om, men i den hele mellomfasen, for å ha en tilvenning eller modning
og for å få avlastning så finnes det dagtilbud, det betyr at din mann eller kone da eller foreldre blir hentet om morgenen, tatt til et sted hvor de blir stimulert, fulgt opp, har det fint med andre som har demens og blir kjørt hjem på ettermiddagen. Da får den personen som er hjemme litt fri og personen som blir på avlastning får stimuli. Det er også noe som det offentlige skal levere.
De skal levere det, men det er veldig variert fra kommune til kommune om hvordan de har det. Noen plasser har de også overnattings
tilbud, der da den personen som får lov til å ligge over og være bort et helt døgn det er jo sånn, når jeg snakker med pårørende som har sinne på det, veldig ofte ektefeller som sier at det er en oase av tid jeg har 24 timer, jeg vet ikke hva jeg skal bruke det på, liksom, og jeg blir helt fantastisk og får brukt tid på meg selv, og vi vet jo 24 timer går jo veldig fort, sant men det er en sånn variasjon over det her over hele Norge er ekstremt stor så det er jo det ikke med sånn
Det tror jeg, for jeg har gått inn i den her, jeg husker ikke om det er en stortingsmelding, jeg husker ikke akkurat hva et nummer av han heter, men veldig ofte i helse stortingsmeldinger så står det, det står ikke skal, det står bør. Hvis det står skal, så skal det gjøres. Står det bør, så kan det jo glatt skje over det. Så det står veldig ofte bør. Og da er det de kommunene som kanskje er
best leder, best drevet, som klarer oss å håndtere det her, og tar inn den bør-biten i tillegg. De klarer å levere en større tjeneste, mer kvalitet i tjenesteforløpet. Og da kommer vi tilbake til det med ledelse igjen. Og det synes jeg er et veldig interessant perspektiv, for jeg ser jo forskjellen på at bare to hjem i Trondheim, to sykehjem, hvor den ene er et utrolig godt leder, og den andre er ikke så godt leder. Og hvor da
fornøyde pasienter å bruke pårørende er veldig ulikt i måten man er fornøyd på så man er veldig avhengig kanskje bli mer og mer avhengig av god ledelse innenfor helsesektoren nå har jeg renta på veldig mange ting det er bra det kan vi ikke avslutte med noen glad historie det kan vi også avslutte med noen konkrete råd til folk som kanskje er
er redd for som genetisk, eller allerede vet at det begynner å bli litt glemske i folk i familien, at det er en tidlig stadie av Alzheimer, den type ting. Hva skulle du ønske at du visste på et tidlig stadie da din mor fikk Alzheimer?
Jeg skulle ønske at vi var åpne om det. At vi kunne snakke åpent om det, jeg og hun, med legen, med alle rundt. At vi fikk en rådgiver som hjalp oss å navigere gjennom den første fasen her. Forberede oss litt på hva som kom. Og ikke bare meg og...
Mamma, men også inkludert broren min, alle nærmeste rundt. At vi hadde satt opp et team rundt det. For jeg tror alle kan sette opp et team rundt den som får demens. Så kan man bidra med forskjellige ting, og så blir man ikke alene. Og så har man en del frustrasjon med, eller glede med. Så jeg hadde ville vært åpen, og så som nå i dag, så kan du kreve å få en diagnose.
Så få diagnosen. Hvis du mistenker det, få diagnosen heller før enn senere. Folk er redde for at hvis en person får diagnosen, så er det raseverden sammen. Og det gjør den antageligvis. Men det er bedre at den rases sammen
og man står i det litt, og så rigger for et verdig og godt liv som da antageligvis blir veldig mye bedre av at man vet enn om man ikke vet. Så man må tåle at verden raser sammen, og så må man gå i modus på hvordan rigger vi det fremover. - Jo lengre du skyver deg vekk, jo verre blir den katastrofen du kommer da. - Også selvomsorg på dem som står rundt.
Veldig lett å si. Jeg sier jo det til folk som jeg snakker med. Det er så lett å si, husk å ta vare på deg selv. Ja. Eller si fra når du trenger hjelp. Jeg tror veldig mange som står rundt på rørene, ikke vet helt hvordan de skal håndtere situasjonen. Hvordan hjelper jeg en venninne for eksempel, som har en mor med demens eller far? Da tror jeg du skal gå rett i kjernen. Du bare skal si det som om det er krevende for deg.
La oss se på hvordan kan jeg hjelpe deg, eller hvordan vil du at jeg skal snakke om det, eller hvordan vil du at dere skal kommuniseres rundt, og så tørre å snakke om det. Og så er det opp til den som står i det å si at akkurat nå har jeg det jeg trenger, eller akkurat nå synes jeg det er vanskelig, eller kan ikke bare ta med mammaen min og gå en tur på lørdag. Gjør det enkelt da, å snakke om det.
Ikke være ridd å snakke med dem som har demens. Folkene må bli ridd for dem også. Det blir en stigma rundt hvordan man snakker med dem. Snakk med dem helt vanlig. Ikke påpeke at folk glemmer, eller spille med. Bare vær med på den reisen de er på. Når mamma sier at hun sitter og venter på båten, da sitter jeg og venter på båten her også.
Så kan vi heller snakke om hvilken båte vi venter på, og hvor vi skal. Det er bare med mennesket, tror jeg. Og fremtidsfull makt. Fremtidsfull makt. Kjempeviktig tidlig fase. Skriv fremtidsfull makt, som gjør at du kan ta beslutninger på vegne av den som er syk. Ok.
og at du på et eller annet tidspunkt også får et vergemål sånn at du kan komme deg inn i nettbank besvar, skattemelding alt sånne praktiske ting som bare kommer deisende hvordan skal jeg gjøre med det her? Hvordan finner man maler på det? Må man ha advokat for det? Du må få en god kjent om du bare går inn og søker på fremtidsfullmakt det er veldig enkelt egentlig
Men det er også en krevende samtale å snakke med din forelder eller...
- Eller, for det er litt sånn testamenteaktig prat, som er kjempeskummelt, for det handler om når du ikke fungerer normalt lenger. Men snakk om det, og det beste jeg kan si, hvis det er noen som sitter og hører på den podcasten din, og tenker at, vi er 50, 60, 70 år da, ta innsjativet til deg selv da, så barna dine slipper å gjøre det. Si, jeg har skrevet en fremtidsfull makt.
Eller la skrive den sammen. Ja, Simen, ser du den klippa der? Når demensen kommer, så vil jeg oppskalse å ta meg en trillebård og trille meg rett ut for deg med en gang. Ikke null. Det er favorittstupet mitt. Sånn du gjorde i gamle dager. Tilmann Louise.
- Gi meg en Tellma og Louise da. De hadde litt andre problemer kanskje. - Ja, men why not? Færre å leie en skikkelig dyr bil.
- Ta meg dementvenn inne og så bare... - Anbefales ikke, men det er noe... Det finnes noen historier på det, sikkert. - En av episoderne som også kommer snart nå, er om galgenhumor. Fordi jeg hadde ikke klart meg uten det.
- Med henne? - Ja, både med hun og med venner. Jeg må fly av det. Jeg er nødt til å fly av det. Og fly godt av det. - Mamma, husker du hvor jeg la nøkkelen? Nei, forresten, det husker jeg ikke du. - Nei, vi må det. Fordi det er jo en komiker, Fredi Kjensmo, som har skrevet en bok
Boka hans heter "Ut å melke kuer", for det er faren hans som hadde lyst å drepe med å visse noe. Aldri melket kua i hele sitt liv, men på slutten var det det han ville drepe med. Den boka er helt fantastisk, for den er kjempemorsom om demens. Vi skal snakke om galgenhumor.
hvor viktig det er. Det er en selvoppholdelsesdrift. - På samme måte så plugge podcasten din, eventuelt ting du skriver på nett, bøker, den typen ting er det noe du vil referere til? - Ja, podcasten min heter jo "Ikke lett å glemme", og ligger overalt der du hører podcast. Som sagt 18 episoder, og det er litt sånn pick and choose egentlig. Jeg tror det er sånn forskjellig
Ut etter hvilken fase du er i selv, så velger du tema. Hva er det du lurer på nå? For man er jo forskjellig tema. Og så kommer du til en bok nå i slutten av juni, som jeg skrev som en venninne, som heter Hilde Merete Klungebo, som handler om det emosjonelle belastningen, følelsene rundt hvordan jeg egentlig håndterer
håndter det. Tips og triks og råd om hvordan man kommer seg levende gjennom. Den heter, vi har ikke landet titelen helt på boka enda, men jeg tror det blir
Men det er jo meg. Men det er jo meg. Kommer i juni. Kommer i juni. Spennende. Juni? Det er jo et par dager til da. Ja, slutten av juni. Så titelen er ikke klar? Nei, vi er akkurat på slutten nå. Det er den siste. Kan ikke den hete hva skulle boka hete igjen? Ja! Det er jo ikke jeg som har det mens. Neida. Enda. Ja, ja. Du, øhm.
På vegne av alt som vi hører på og sånt. Og så tusen takk for historien din og praten din. Praten vår. Ja, det var veldig fint. Ja, det var det. Tusen takk for at jeg fikk komme. Du skulle behove det. Det var lærerikt. Og det må jo si det litt sånn sjokkart av å få lov å komme hit. Fordi det er jo en...
Du er jo veldig flink til å løfte veldig mange ulike temaer. Jeg har jo lurt på veldig mange ganger hvordan du klarer å håndtere all den kunnskapen og innsikten du får gjennom alle de gjesterne du har med deg. Du må jo implodere på et eller annet tidspunkt, men det har ikke skjedd noe tenkt implodering. Det skulle jeg påvist. Ja.
Så tusen hjertelig takk for at jeg fikk lov å komme. Det var veldig hyggelig å ligge i måde. Nei, altså, svar på det, det er jo veldig enkelt. Det er jo bare det man er nysgjerrig og interessert i, så kommer jo spørsmålene og interessene av seg selv. Det er noen temaer i stedet ute som jeg hadde slitt med å holde en 20-30 minutters prat med, fordi det er hva faen skal jeg snakke med den personen om? De gjestene må man unngå. Man må bare ta det som er. Hvordan vet du ...
Hvordan vet vi om de er? Er du interessert i fotball, for eksempel? Om jeg det? Ja. Jeg styrer i Rannheim toppfotball. Jeg er veldig glad i fotball. Jeg håpte du skulle si nei. Er du interessert i samtidskunst, da?
Samtidskunst? Hvordan definerer du det? Kunne du vært interessert i å snakke med en litt tørr samtidskunstner om samfunnets utvikling parallelt med samtidskunsten mellom 1995 og 1998 for eksempel?
Kanskje ikke. Det er en episode med kort, ikke sant? Men det er bare sånn, herregud, det har jeg drømt om i hele livet. Du kunne prate sikkert fem-seks timer om sikkert også arkitekturen i et eller annet sted i en krik i verden på 2010-tallet. Alt er bare...
interessestyrt. Men er det menneskene, eller er det temaet? Nei, det er en blanding. Noen mennesker har jo seg selv som at er interessante i seg selv, og så er det mennesker som evner å snakke om ting som er interessant, så det er vel kanskje litt sånn usynlige skildrer der, kanskje. Men hvis det var teknologi da, hvis vi skulle snakke om
Om teknologien i studio her, så er det jo som regel en litt tørr nerd som jeg sitter og snakker med, musikkproduksjon eller videoteknikk eller noe sånt. Så er det jo hvis du snakker om eventyr, utforsking, polefarere, så er det jo ofte interessante mennesker som gjør ting som ingen andre gjør. Da er det ofte personen og det eventyret de har gjort som er interessant i kombinasjonen. Så det er jo...
Kommer helt an på, snakker man om fotball, så er det som regel en eller annen litt uinteressant fotballekspert. Og er det et eller annet sånt helt utenom det ordinære, så er det ofte en spennende person på toppen av historien også. Men er det sånn at hvis det skjer på episoderne dine, jo lengre episoderne er, jo mer interessant synes du det? Er det et bevis på det?
Jeg så den Kasper-episoden, den var på tre timer eller sånn. Ja, den kunne sikkert vært lenger da. Og han torklet færø. Det var også en veldig, veldig lang episode. Da husker jeg at jeg mistet trua på fastlegeren. Ikke på han, men på fastlegeren generelt, når jeg hørte denne episoden. Ja, ja, ja.
Nei, ja, det er nok en sånn type, jo mer, skal vi si, personlig investert jeg er i det. Hvis vi hadde snakket om atomvåpen, så hadde jeg kanskje investert i 90, for det er ganske intenst. Det er sånn 90 minutter med, da er jeg på skolebenken på en måte. Det er litt sånn som episoden her også, det er veldig mye informasjon og mye sånne ting å...
ta innover seg, men hvis det er noe som handler om noe jeg personlig kan mye om selv, for eksempel musikk da, musikkproduksjon, altså hvis jeg har en annen musikkproduksjon her, så kan vi sitte og nærme det i 4-5 timer uten problemer, fordi det er bare ting forholdet, da har jeg masse å bidra med selv, men når jeg sitter i en andre ennå, bare skal egentlig være student, eller sitter og lærer og lytter, så er det ofte kanskje en sånn 92 timers, er jo da er leksjonen over, og da er man nettet på en måte, så det er jo litt sånn etter temaene.
Men du må jo være en utmerket konversasjonspartner i en middag eller et bryllup eller noe sånt. Nei, si ikke det. Du får jo ikke velge samtalepartner og tema. Da må man gå på small talk. Og hvordan liker du det?
Værre og verre. Jeg var bedre på det før. Jeg var mye bedre på det før. Å kunne bullshit-prate. Nå er det litt mer sånn jeg merker veldig fort på om denne samtalen her kommer til å gi noe. Det blir kanskje litt vanskeligere, men...
- Men ja, det er litt sånn at man tror ofte at komikere og skuespillere og disse som er flinke intervjuer og har offentlige personer, er ofte de vanskeligste personene i middagen. Det er ikke de du vil ha til bors.
Nei. Det er ikke det. Det vanskeligste jeg hadde hatt til borsdag når jeg studerte, det var i Kronprins Håkon. Åja, du hadde hatt han til bord da? Ja. Jeg studerte i USA, så kom han til universitetet og var bare sånn. Du kan ikke spørre hva du gjør, eller...
hvem er du, hva er din bakgrunn? Alle er en spørsmål. Det er settingen, 100% settingen. Og at han sannsynligvis vet aldri kommer til å se deg igjen, og dette er sikkert en samtale.
og at han er sikkert, den mentale innstillingen å være i settingen er veldig tørr da, sånn type transaksjonell, han ville kanskje bare bli ferdig med dagen og komme hjem og se serien, men jeg har vært i akkurat samme setting som deg, bare med alkohol, i en kjellerstue, og det var jo på en måte helt annen inngang. Selvfølgelig. Det ble en rimelig annen prat da. Ja, det skjønner jeg. Da er det liksom det formelle bort. Ja, det er jo hele nøkkerne, ikke sant, å sitte i en sånn,
i en tilrigget middag. Det kan ikke tenke meg mer. Da vil det nesten være sånn der, hvordan kan man juice opp denne middagen mest mulig med en skandal eller provokasjon eller si noe annet. Hvordan skal man få dette her til å bare bli helt idiotisk gøy? Ja.
Men gjør du det? Utfordrer du deg med sånne vanskelige spørsmål? Jeg har veldig lite sånne settinger. Man blir jo mer og mer glad i å være hjemme og ikke mindre og mindre sosial, og da sier man jo mer med nei. I 20-årene er jeg jo ja til alt. Kanskje 30-årene liksom. Ja.
Da var de med på alt og ble gode på å være i setting. Men nå er det ikke så veldig mange anledninger hvor jeg ærer sånne middager uten at jeg bare sånn, "OK, det har jeg lyst til." Og da går jo ting av seg selv. Og det er jo en ting som jeg har, nå går det litt over da, men en ting som jeg merket for min egen del var jo at jeg har endret meg fryktelig i løpet av årene her i forhold til prioriteringer. Jeg hadde en, liksom som du sier, en sånn fear of missing out. Ekstremt.
Frem til jeg var kanskje rundt 40-45, nå har jeg null. Prioriterer helt annerledes. Mer ting som, før skulle jeg sitte på do og brett klær samtidig, ting skulle bare skje fort og alt, mobil og... Mens nå er det sånn...
kjøpe meg en seilbåt, seile. Så deilig. Jeg tror man må gå på noen smeller før man kommer. Ja, jeg tror faktisk det. Så jeg føler jeg er en bedre utgave av meg selv da. Og det er jo godt. Det er godt å høre. Det blir spennende å følge prosjektet ditt videre og podcasten og de gjestene dine. Og så snakker vi om før du går på, ikke gå i kjennesfella, husk å holde det interessant for deg selv, ikke for den som hører på. Jeg tror det er litt nøkkel der, for det er man ofte lager ting for andre som
Da går man litt i følge av at man tilpasser seg hva de som hører på kanskje har lyst til å høre. Det er veldig godt råd. Kjenne meg igjen i den måten du driver på. For du driver jo samtalen ut fra din egen nysgjerrighet, og da blir det interessant. Jeg blir fortsatt overrasket hvor mange ganger jeg har gjentatt akkurat de ordene der. Og så får jeg melding i inboxen. Du burde ta en prat med XYZ. Ja.
Ja, men du burde ta en prat med eksklusivt etter jeg. Jeg gir jo faen i den personen eller det emnet der. Så ja, men jeg skjønner jo at man kanskje har lyst til å høre, en man hører mye på, snakke med en person man selv er interessert i. For det har jeg lyst til å høre hvordan det fungerer. Det er jo et kompliment til deg da, tenker jeg. Man må ta det som et kompliment. Det er det, men det er fortsatt, uansett hvor mange ganger jeg sier at dette er et 100% egoistisk prosjekt, så
Går det aldri gjennom. Nei. Det samme med deg.
Jo, du, herregud, hvordan skal vi greie å ta denne vakre overgangen til min sponsor da? Vet du hvem det er, eller? Comfitits. Comfitits. Herregud, du er jo en grynder, Arang. Nå hørte jeg Comfiballs og netthandelgruppen, om de hører på her nå. De har jo kvinneserien som heter Comfi, manneserien Comfiballs, de har badeklær, t-skjorter, og snart Comfitits. Ja, fordi faktisk ...
Min podcast som da handler om demens, noe så usexy som demens, som ingen vil sponse, for jeg har prøvd å få sponsere. Så jeg tenker at hvis Comfy Tits greier, da blir jeg med på det. Hvis Comfy Tits vil sponse podcasten min. - Nå må jeg tenke høyt her, men... Et intimplagg som er så deilig at du glemmer tid og sted.
Infor demenssegmentet. Ja, det må være kanskje du ikke hører noe. Forventningsfri rom, det er noe som er veldig deilig, sant? Hvor ingen har forventninger til det. Hvis de kunne skapt et produkt som gjør at du føler at du er i et forventningsfritt rom, går det an? Jeg er litt sikker på det. Forventningsfritt rom. Jeg har litt mer tenkt sånn at dette plagget er så behagelig at du føler deg litt sånn dement av den på. Ja.
Du glemmer at den er på. Skjønner du? Det er gøy! Du glemmer at du har den på. Det er så deilig at du glemmer at du har den på. Men er ikke det litt sånn som konfiballs er? Men er det ikke det som konfiballs er? Jo, det er litt sånn... Du glemmer at du har den på? Demens-vennlig... Demens-aktig bokser. Konfibass! Du merker ikke at den er på.
Du glemmer at den er på. Du skal få grave litt i, hvordan skal man si det uten at det blir rart, men du skal få grave litt i comfy balls-esken min her nede etterpå og finne noe du kan ta med deg. Noe som jeg kan ha på meg? Ja. Takk for praten. Lykke til videre med prosjektet. Takk. Og så stay sharp der ute alle sammen.