Vi har jo hatt Jakel Rehman her, og Semal Yussel, som jeg snakket om. De har vel hatt kanskje litt tøffere runder, både med seg selv og
skal vi si, Oslo og Norge i brudde med sin religion. Men for din del, var det en bumpy ride, eller var det en lang reise? Jeg tror at, for å ta de du nevnte, så tror jeg de har vært mye mer konfronterende i etterkant. At når de har på en måte forlatt islam, så har de kanskje gjort det fordi de virkelig har følt at
at islam har vært veldig feil for dem, eller at det er et trosystem som har store mangler, eller er dårlig, og de har vært aktive med å kritisere. Det er jo naturligvis en del ting som blir provosert av, og da tar man igjen. Når du sier noe stygt om min religion, så tar man igjen, og så går man til angrep på hverandre. For min del må jeg jo si at
Jeg liker ikke denne betegnelsen eksmuslim, fordi jeg har ikke hatt, selv om jeg var muslim før og artist etterpå, så føler jeg ikke at det var islam jeg forlot. For min del så var det mer et filosofisk spørsmål om eksistensen, universet, om det finnes noen gud, den type ting.
Jeg har ikke noe problem med islam. Jeg hadde det fett som muslim. Jeg har masse muslimske venner og familie, og vi har fortsatt masse muslimske kikker og tradisjoner, id og den type ting. Så jeg har ikke noe problem. Jeg er ikke eks-muslim så mye som jeg er eks-troende.
Jeg skjønner faktisk akkurat hva du mener. Akkurat hva du mener, det gjør jeg ikke. Men jeg kan relatere til det. På et tidspunkt var jeg veldig... Fra jeg ikke har vært noen voldsom krist... Jeg har ikke hatt noe selv i religion i barndommen i helt tatt. Aldri vært noe troende. Men på et tidspunkt var jeg veldig attist. Jeg var attist. Jeg skjønner at det er veldig bastant. Jeg følte at da er du i en gruppering. Det er fort sånn at du er...
ble jeg på en måte mye mer aktiv og bastant, og skal vi si binær, en sidig tankegange på det. Etter hvert ble jeg mye mer både interessert i forskjellige gruene, historien, litt mer åpen til hele spørsmålet. Jeg ble mye mer agnostiker i det hele. Jeg har ikke lyst til å si sånn
det er sånn eller sånn, det er ikke sånn og ikke sånn. Det er mye mer åpen for på, egentlig, og det tror jeg kanskje når man blir med alder, at man blir sånn der, hvorfor er du så jævlig bastant på det tankesettet eller de meningene? Så agnostiker er mye mer riktig sted for meg å være på en måte hvor du har
åpne for at det kan være noe mer med for eksempel kristendommen og islam og det der med spørsmål om Gud, kompliserte jeg jo veldig, og det tror jeg var enkelt for noe Jordan Peterson gjorde, og i diskusjon med Sam Harris, at jeg begynte å stille meg spørsmål på hva er det vi legger i ordet Gud, og konseptet Gud og sånne ting, og det gjorde at jeg fikk mye mer agnostisk tilstand
tilnærming og inngang på religion da. Enn på en måte før, liksom, du er atest, så er det veldig den der, dette er overtro, dette er bare noen bøker, og det blir veldig sånn mimete på en måte. Jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg har aldri følt noe behov for å ha et atestskilt på brystet. Det er en istgreie liksom, som også er litt sånn det istete. Det er en is med det også. Vitenskapelig sett så er jo
det å være agnostiker, det riktigste standpunktet, for du kan jo ikke vite at noe ikke eksisterer. For min del så tenker jeg at det er svært usannsynlig at noen av de gudene eksisterer som er beskrevet i de religiøse bøkene vi har. Men som du sier, religion er jo egentlig mye mer enn
finnes det en Gud, finnes det ikke en Gud? For mange er det identitet, det er fellesskap, det er solidaritet, det er selvfølelse, det er selvtillit. Det påvirker jo da mennesket helt i dypet på så mange måter. Og jeg er sånn ...
Jeg kan høre på islamsmusikk for eksempel, sånn der sufi-musikk, som er veldig beroligende og avflappende, og selv om de synger om Allah og Mohammed og den type ting, så synes jeg det er behagelig å høre på likevel. Hvorfor skal jeg på en måte ikke...
Ha det fint å høre på det, fordi jeg tror ikke på at det virkelig finnes ennå av den type ting, men hvorfor skal jeg ikke benytte meg av den gleden de ligger i å slappe av med sånn musikk og kose meg med det? Eller være sammen med folk som er troende og snakke om de tingene der og
Så i det hele tatt så har jeg aldri hatt en sånn konfronterende tone. Nei, du er veldig til offentligheten på det. Du bruker ikke offentligheten til sånn... Nei, jeg ser ikke noen poeng i det. For meg så er det, hvis du har lyst til å tro på det og finner en glede og ro i det, flott for meg.
Jeg har ikke noe problem, jeg har ikke noe grunn til å gå og fortelle den personen at ja, men den religionen, det er det mye fælt egentlig. De vet jo det selv, hva som står i bøkene. De har ikke noe behov for at jeg skal gå og fortelle dem det. Og de finner jo sin tolkning på sin måte og sin ro og
og glede i det, så var jeg til å ikke unne dem det. Så jeg har et veldig avslappet forhold til det egentlig. Hvordan er du også i posisjonen i forhold til statsstøtte av region og sånt? Der er jeg litt mer på et område som jeg synes det begynner å bli problematisk, at vi putter så mye midler, og det er så mange...
måter å karre til seg penger på i forskjellige trosamfunn fra Nordkapp til Rinesnes. Det er så vage definisjoner på hva som er
trosamfunn og til å følge med det er så mye tragiske brutale historier, vittnesbyrd folk som ikke kommer ut av det og sikkert mange ting som gjør veldig mye bra for lokalmiljøet sitt også, som du ikke nødvendigvis leser så mye om, men er det liksom på en måte sånn all in all med alle de mulighetene her for å på en måte svindle systemet og
kjøpe seg eiendom og masse sånne ting. Det er et eller annet som skurer for meg der, og vi er vel et av de siste landene som har puttet så mye penger i religion. Jeg tror ikke det er 25-tidsrettet egentlig. Jeg ser jo for meg at det kommer til å ta slutt en eller annen gang. Og jeg skal innrømme at jeg har ikke tenkt over alle aspektene av det. Om det finnes gode grunner til å ha statsstøtte, og kanskje kan man da utøve mer kontroll med visse miljøer også, jeg vet ikke, på den måten det er.
Men jeg tror nok det går i retning av at, fint, du har din tro, du skal det forlåtelig å ha, men det er ikke noe fellesskapet skal være med å finansiere.
Men det er kanskje motargumentet der, og noe som jeg også kan ha litt sansen for, er jo at hvis du gir disse miljøene helt frislipp, og at staten ikke skal ha noe, eller fellesskapet ikke skal ha noe kontroll med dem, så får man kanskje enda flere av de ferdige historiene, for det blir mer lukket, og de holder på for seg selv helt uten kontroll. Når du har en støtte, eller så har de jo visse...
og krav også som de må oppfølge. Kanskje, jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt ordentlig gjennom det, men jeg tror det går mot slutten for den type aktivitet. Jeg håper litt det, men samtidig så ser jeg det vanskelige politiske spillet rundt det. Du skal ta vekk masse og ikke erstatte med noe. Det er alltid et stort velgegrunnlag som bare forsvinner under deg, eller fra deg, spesielt hvis du har en solid velgegruppe
i befolkningen rundt disse knyttede spørsmålene her. Hvis du skal ta vekk, det er jo som å bare ta vekk kongehuset uten at det er en dårlig sammenheng, men bare ta vekk ting. Bare sage det helt vekk fra alle budsjetter. Det er kanskje ikke sterke nok stemmer pro enda til å gjøre det i forhold til hvor mange du faktisk, at det koster deg veldig mye å gå i med det partipolitiskt. At det er ingen som ser den store gevinsten i det til det nødvendigvis blir en kjempestor samfunnsdebatt, så tror jeg partiene er mye mer
veldig villig til å bli populistiske på det, tror jeg. Det er veldig interessant, det politiske mediet og det med velgegrunnlag. Hvis for eksempel de store partiene går inn for å fjerne all statsstøtte til trossamfunnet, så kan jo også det gi plass for andre politiske partier som er mer sære og mer ekstreme, som da kan komme på banen og
fiske i disse som har mistet statsstøtte, for eksempel, og begynne å trekke dem til seg. Det er noe som kan hende at, som du sier, det holder folk fra å fjerne støttene. Ja, man vet jo ikke hva som er på andre siden av det der, men...
Dette her vet jeg jo ikke for sikkert, men jeg tror jo at det er veldig mange som har den statsstøtteordningen av religioner som Norge har. Er det ikke Norge og Storbritannia? Da tar jeg feil. Jeg kan ikke noe om dette. Så det var jo ikke... Hvor gammel var du da? Når du tenkte sånn... Det er en transformasjon som skjedde. Ja, for dette er en gradvis prosess. Det er jo annerledes å snakke gjesten bare videre.
Skal jeg bare snakke? Skal jeg vente? Nei, jeg har fortsatt mye. Det er jo vanskelig å tidsfeste, ikke sant? Fordi det har vært for det første en gradvis prosess, og så er det en bølget prosess. Jeg husker at helt siden jeg var kanskje bare 89 år,
Og fordi blant muslimer så startet jo den muslimske oppdragelsen tidlig. Så allerede da så var det jo snakk om at vi liksom lærte oss enkle religiøse regler og prinsipper om Gud og skapelse og den type ting. Litt sånn på et veldig sånn barnsynnivå selvfølgelig.
Og allerede da så tenkte jeg at det var noe som skurret med den historien. Det med at alt er skapt av en Gud, og det er ganske banalt tanke, banalt artistisk tanke egentlig, men jeg husker allerede da tenkte jeg at hvem var det som skapte den som skapte det?
Allerede da hadde jeg den tanken. Men så glemte jeg det bort. Du er i et miljø hvor alle andre tror det er en del av de daglige ritualene, og du blir bare opptatt av det. Men hele tiden opp gjennom 10-årene, så var det hele tiden, og jeg har alltid vært veldig interessert i astrofysikk, og universet og sånn. Så var hele tiden den tanken om ...
hvem er det som, hvordan kan noe så stort eksistere, og noe som er så gammelt, og hvem er det som står bak det, så de tankene var det hele tiden. Og så hadde jeg en periode i livet mitt i 20-årene, hvor jeg begynte å bli mye mer troende, og det var nok sånn egentlig for å undertrykke litt den tvilen jeg hadde, for jeg syntes det var ubehagelig å ha den tvilen, jeg følte jo meg litt sånn,
litt skyldig. Jeg følte at jeg syndet ved å på en måte tvile på Gud. Og ofte så fikk man det, hvis jeg sa til noen at jeg var tenkelig på, så fikk man det svaret at da må du på en måte lære deg mer. Du må lese mer og forstå mer av det religiøse.
Så det var nok det som en slags, at jeg begynte å bli mer troende, begynte å be fem ganger om dagen i en periode, og spesielt etter at jeg begynte på universitetet og begynte å komme i kontakt med andre norskpakistanere, så da på en måte fant man, jeg vokste opp på et sted hvor det ikke var andre innvandrere, på vestkanten av Oslo. Hvor da? På Hovsetter, så det var vestkantens østkant, men det var liksom ...
Vi var den eneste pakistanske familien omtrent. I hvert fall da jeg kom på universitetet, så kom jeg i kontakt med andre norskpakistanere og begynte å finne den delen av min identitet. Jeg syntes det var kult å være norskpakistaner, for jeg møtte andre kule folk. Og kom da også igjen mer inn i det religiøse, fordi på pakistaner går det ofte hånd i hånd. Men så videre, utover 20-årene og kanskje 30-årene, så begynte jeg igjen å...
ta tvilen min mer og mer seriøst og utforske den mer og mer. Jeg tror nok mange som har vært gjennom den samme reisen vil kjenne seg igjen i at det kommer til et punkt hvor du innser at det er en slags illusion. Da raser egentlig hele korthuset sammen.
og troen blir borte. Så det var nok et eller annet sted der, slutten av 20-årene, begynnelsen av 30-årene at det skjedde. Men det var ikke noe jeg fortalte andre om. Det var noe jeg holdt for meg selv, fordi jeg følte at det å komme ut av skapet som ikke troende hadde en veldig høy pris.
Ikke først og fremst for meg selv, men kanskje mest for foreldrene mine eller familien min, som da må på en måte tåle det stigma og høre fra andre, hva slags far har du vært? Hva slags oppdragelse har du gitt til sønnen din? Han tror ikke engang. Ble det noen case? Nei, jeg tror ikke det, fordi da jeg endelig var offentlig om det, så jeg tror nok kanskje foreldrene mine fikk høre det litt av noen.
Men jeg følte at jeg kunne ikke la det være styrende for hvordan jeg skal fremstå for den andre. At det kan ikke hindre meg å være helt ærlig om hvem jeg er.