‹ Tilbake til podkaster ‹ Helsetipspodden

1/17/2026

127. Overvekt, avhengighet, traumer og makt: Hvorfor vi behandler symptomer – ikke mennesker. Gjest: Irina Lee

Irina Lee, gründer av Spis deg fri, kritiserer helsevesenets symptombehandling av overvekt og matavhengighet. Hun fremmer sin metode som fokuserer på råvarebasert kosthold (uten sukker/mel) og fellesskap, og adresserer underliggende traumer. Irina understreker medienes økonomiske interesser og viktigheten av å stole på magefølelsen for bedre helse.

00:00

Denne episoden diskuterer fordelene ved rødlysterapi med Flexbeam og introduserer gjesten Irina Li, ekspert på bærekraftige matvaner.

11:58

Taleren forklarer hvordan han forvandlet sitt forhold til mat og mistet overvekt etter å ha innsett at tradisjonelle kostholdsråd var feil.

19:43

Bekymringer rundt slankesprøyter og kirurgi reises, med fokus på alvorlige bivirkninger og utilstrekkelig informert samtykke.

25:25

Bra bevegelse, sollys, sosiale relasjoner og naturlig kosthold er avgjørende for helse, spesielt for de med utfordringer som overvekt.

35:45

Helsevesenet prioriterer budsjett og operasjoner over pasientsikkerhet og alternative behandlingsmetoder, ifølge foredraget fra Aker sykehus.

Transkript

Nevnt i episoden

Irina Lee

Journalist, coach, gründer, forfatter, og gjest i episoden. Utvikler av Spis deg fri-metoden og kritiker av helsevesenet.

Nettie Lønno

Vert for Helsetipspodden, nysgjerrig på kropp og helse. Intervjuer Irina Lee og deler egne erfaringer.

Spis deg fri-metoden

Metode utviklet av Susan Pierce-Thompson og tilpasset Norge av Irina Lee, for matavhengighet og overvekt ved å kutte sukker og mel.

Recharge Health

Norsk firma som sponser episoden, selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam.

Flexbeam

Bærbart rødlysterapi-apparat fra Recharge Health, som stimulerer cellene for smertelindring og økt energi.

Helsetipspodden

Podcasten der denne samtalen finner sted, ledet av Nettie Lønno.

Skriptor

Irina Lees forlag, som blant annet gir ut Joe Dispenzas bøker på norsk.

Joe Dispenza

Verdens fremste meditasjonslærer, hvis bøker Irina Lees forlag utgir på norsk.

Spania

Sted der Irina Lee for tiden oppholder seg for å fokusere på egen helse og velvære.

Susan Pierce-Thompson

Doktor i psykologi fra USA og utvikleren av den opprinnelige Spis deg fri-metoden, som Irina Lee tilpasset.

VG

Norsk avis som kritiseres for å ha økonomiske interesser (VG Vektklubb) som påvirker redaksjonelt innhold.

VG Vektklubb

Vektklubb eid av VG, nevnt som eksempel på mediers økonomiske interesser som påvirker helsejournalistikk.

Dagbladet

Norsk avis, kritisert for økonomiske bindinger til Grete Roede AS via Aller Gruppen.

Aller Gruppen

Dansk konsern som eier Dagbladet og Grete Roede AS, og påvirker avisens helsejournalistikk.

Grete Roede AS

Vektreduksjonsselskap eid av Aller Gruppen, hvis eksperter fremmes i Dagbladet.

Kai Brynjar Hagen

Tidligere kommuneoverlege og smittevernsoverlege, ekspert på folkehelse og samfunnsmedisin, som har forsket på sykelig overvekt.

Aker sykehus

Helseforetak i Oslo, kritisert for å la budsjetter styre antall slankeoperasjoner, fremfor pasientens beste.

MidtNorsk FedmeForum

Forum hvor diskusjoner om fedmebehandling og utfordringer i helsevesenet fant sted.

Helse Midt

Regionalt helseforetak i Midt-Norge, fremhevet for å ha mange kloke fagfolk og gode prosjekter.

Novo Nordisk

Legemiddelselskap som finansierer forskning og avlønner eksperter, noe som kan påvirke råd om slankemedisiner.

Jørgen Hjelmeseth

Lege som kritiseres for å slankeoperere barn og for å ha mottatt støtte fra legemiddelindustrien.

Sykehuset i Vestfold

Sykehus som var involvert i 4XL-studien, hvor de utførte slankeoperasjoner på barn.

4XL-studien

Forskningsstudie på slankeoperasjoner på barn, sterkt kritisert for etiske overgrep og manglende psykisk oppfølging.

Regional etisk komité (Rekta)

Instans som godkjenner forskningsforsøk, kontaktet av Irina Lee angående etikken i 4XL-studien.

Norsk Rheumatikerforbund

Organisasjon som samarbeidet med Spis deg fri i et pilotprosjekt, med positive resultater for smertepasienter.

Marit Kolby

Ekspert som bekreftet mangelen på forskning om råvarebasert kosthold for overvektige barn.

God Morgen Norge

TV2-program hvor Irina Lee debatterte slankeoperasjoner på barn med Jørgen Hjelmeseth.

Adverse Childhood Experience (ACE)

Begrep som beskriver traumatiske barndomsopplevelser, ofte en underliggende årsak til overvekt.

Postdiabetes

Foreslått ny diagnose for folk som har 'spist seg fri' fra diabetes type 2, da dette ikke anerkjennes offisielt.

Spis deg fri (podcast)

Irina Lees podcast, som startet med lydboken og senere inviterte gjester for oppfølging.

Deltakere

host

Nettie Lønno

guest

Irina Lee

Sponsorer

Recharge Health

Poeng

Påstander

Lignende

Laster

Episodens annonsør er det norske firma Recharge Health som selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Som er bærbar rødlysterapi som stimulerer cellene dine til å produsere mer energi, som igjen kan føre til smertelindring, raskere restitusjon, økt energinivå og forbedret helse. Flexbeam kombinerer rødt og nærenforret lys for å styrke kroppens naturlige evne til å helbrede seg selv.

Enheten er konstruert for en maksimal effektivitet i det infrarøde spektret og leverer ti ganger mer kraft enn tilsvarende produkter. Ønsker du å lære mer om rødlysterapi kan jeg anbefale å lytte til episode 52 og 98. Og ønsker du å teste den så får du rabatt med koden helstips på den. Det er 60 dagers åpen kjøp og fem års garanti. Jeg digger min Flexbeam og hos oss bruker hele familien den.

Jeg er stolt ambassadør for Flexbeam fordi jeg vet at mange kan ha god nytte av den. Rabattkode helsetipspodden. Velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nettie Lønno og dette er podcasten for deg som er nysgjerrig på kropp og helse og ønsker å lære mer om hva du kan selv gjøre for å leve et friskere og mer balansert liv.

Dagens gjest er Irina Li. Hun er journalist, coach og grunder, og har de siste ti årene utviklet spistikkfri-metoden her i Norge. Gjennom denne metoden hjelper mennesker som strever med ulike former for å henge til å skape nye og mer bærekraftige vaner rundt mat og måltider. Irina driver også forlaget Skriptor, hvor hun blant annet gir ut bøkene til en av verdens fremste mentasjonslærere, Joe Dispenza, på norsk.

I tillegg har jo podcasten Spistikkfri, hvor jeg selv har vært så heldig å være gjest to ganger. En gang for å snakke om moms på helsehjelp utenfor helsevesenet, og sist om vagusnerven. Akkurat nå oppholder Irine seg i Spania, hvor hun utforsker helseeffekten av sol, saltvann og den spanske siestene.

Irina er en tøff, produktiv, røys og kunnskapsrik dame. Det jeg liker spesielt godt med henne er kombinasjonen av å være åpen og nysgjerrig på alt som har med kropp, sinn, sjel og gjør. Samtidig så alltid har med seg tydelig sin kritiske sans form av sin bakgrunn som journalist. Hun er en forgangskvinne som tør å utfordre etablerte sannheter.

Hun har også en egen evne til å løfte frem andre og deres kunnskap, og til å dele røyst av sin egen klokskap og erfaring. Da jeg møtte Irina for første gang i høst, kjente jeg meg umiddelbart trygg i hennes selskap. Det var rett og slett godt å være der.

Derfor gleder meg ekstra mye til denne samtalen. Jeg er nysgjerrig på Irinas største oppdagelser når det gjelder helse, hva hun mener er viktig for god helse, og hva som ligger bak hennes enorme drivkraft. Hva er det som gjør at hun fortsetter, og når hun møter motstand og skepsis? Og hva skal til for at vi kan forbedre den norske folkehelsen, slik at flere lever bærekraftige liv som gir livskraft? Ja, dette og mye mer. Hjertelig velkommen, Irina!

Nå ble jeg faktisk litt rørt. Tusen takk, Annette. Ja, ta til deg de gode ordene. Jeg oppdager jo deg for hvor lenge du har hatt podcasten. Nei, du var en av de første gjestene. Jeg begynte podcasten i 2019, og så lurte jeg på om du var gjest i 2021, kanskje. Et eller annet sånt.

Ja, og da hadde jo jeg hørt på deg fra første stund da. For jeg har jo hørt mye podcaster fra utlandet, så var det ikke så mange norske. Og jeg var jo permisjon i 2018, da var det ikke så mange. Og så med nummer to var jeg jo permisjon i 2020, og da gikk jo jeg og hørte, gikk jo milesvis på trilletur med podcaster på øra, for jeg ville lære mer. Og du er jo en av de jeg har lyttet mest til.

Og det er jo nettopp det som jeg sa at det jeg falt for var den der enorme åpenheten. Jeg er jo selv veldig nysgjerrig. Og så plutselig var det en sånn, her er det en som er skamklok og smart.

Og så er jeg jo sånn uskjerrig på alt, og våger også å snakke om det med sjel og intusjon og ting som ikke er så etablerte, eller som noen kan fny seg litt av. Samtidig den der med det er så tydelig at du har med journalistene i deg med å

Ja, stille, undrende spørsmål. Ikke kritiske, men mer på hva mener du egentlig med dette som hjelper oss som lytter til å få et mye bredere perspektiv. Det er fantastisk. Tusen takk. Det er veldig morsomt det du sier, både hvordan du oppdaget og sånn, fordi podcasten skulle egentlig aldri bli en podcast. Podcasten var, jeg tenkte, etter at jeg ga ut boken Spis deg fri i 2017, så leste jeg den inn som lydbok.

Og så tenkte jeg sånn, det er jo veldig dumt at den lydboken blir bare tilgjengelig for de som kjøper lydboken, og det er jo veldig få mennesker som kjøper norske lydboker i Norge. Og så hadde jeg en amerikansk mentor, som jeg gikk og hørte på podcast og lydbøker, og hadde alle bøkene hans, og kjøpte både lydboken, jeg kjøpte bøkene hans både som e-bok, fysisk bok og lydbok, for å, jeg måtte ha de i alle formater.

Og så gjorde han noe helt oppsiktsvekkende i 2018-2019, hvor han la ut hele lydboken sin gratis. Og så tenkte jeg sånn, ja, men hvis han kan gjøre det, så kan jeg gjøre det samme. Så i 2019, ingen i forlagsbransjen ville noensinne ha rådet deg til å gjøre det, men de sa, nei, jeg sa, da vil jeg legge ut den boken gratis, så kunnskapen blir tilgjengelig. For det var jo hele motivasjonen med å gi ut den spistefri boken.

Og så gjorde jeg det. Så betalte jeg 10 000 kroner av egen nummer for å få produsert det som en podcast høsten 2019. Og da var det 15 kapittel i den boken, så hele sesong 1 av den podcasten er jo bare lydboken gratis, og den ligger der fortsatt. Men så tenkte jeg sånn, det er jo veldig dumt at ikke alle disse menneskene som nå har begynt å høre på podcasten ikke skal få noen oppfølging. Så begynte jeg å invitere gjester da.

fra slutten av 2019, begynnelsen av 2020. Og så kom jo nedstengningen, og så var det jo selvsagt at vi skulle fortsette med podcast. Så det var egentlig ikke planlagt som en podcast, men det var egentlig bare ment som en plattform for å dele denne kunnskapen.

Og det forteller jo veldig mye om deg som menneske da, for det er til å si at ingen i forholdsbransjen hadde noen gang gitt ut dette her bare gratis tilgjengelig. Men den der lidenskapen og drivkraften i deg når du har oppdaget noe som har betytt så mye for deg, og som du vet så inderlig kan hjelpe andre, at

Du bare faktisk betaler meg ikke bare at du legger den ut, men den krossnad for deg for å få delt denne kunnskapen også. Og da blir jeg jo litt nysgjerrig på hva ligger i deg i dette her? Fortell litt, for de som ikke har hørt podcasten eller lest boken, hva er Spis deg fri? Spis deg fri er jo en metode utviklet av en doktor i psykologi fra USA. Hun heter Susan Pierce-Domsen. Hun er et av de smarteste menneskene jeg har møtt noen gang.

Jeg hadde jo da, her hører du med tilbake historien, at jeg har slitt med overvekt og fedd med i 30 år. Jeg var 10 år gammel da jeg begynte på min første slankekur. Jeg unner ingen å sitte fast i følelsen av å ha en for stor kropp. Og det er viktig at jeg sier, for jeg tror egentlig ikke, hvis jeg hadde gått tilbake og klart å finne mine helsedata, så tror jeg at jeg helt sikkert var en ganske normal 10-åring.

Men jeg har vokst opp også i en kultur hvor mamma startet på en ny slankekur hver mandag, mormor var jo alltid helt sånn besatt på vekten, mormor var jo fra Tyskland, eller mamma var født i Tyskland, hun hadde jo bodd mange år i Norge selvfølgelig, men jeg husker når mormor kom på somrene, kjørende opp i Audien sin, så hadde hun med seg masse cottage cheese.

Fordi det var liksom noe mamma hadde bestilt fra Tyskland, for det var sikkert bra slankemat. Jeg vet ikke, men jeg bare husker at vi hadde tonnevis med cottage's på hytta. Og det var jo ikke vanlig i Norge på den tiden. Nei, dette var jo lenge før cottage's fantes i norske butikker, så mormor importerte det privat til Norge og tok med seg datteren sin som bodde her, ikke sant?

Jeg skylder ikke på foreldrene mine, det er ikke det, men jeg har også vokst opp i en kultur hvor det å være tjukk er å være feil. Så jeg tenkte fra veldig tidlig, hvis jeg bare får fikset kroppen, hvis jeg bare blir tynnere, hvis jeg blir like tynn som Marianne, så den

Og alt jeg vet og kan om forskning på dette feltet i dag, vet jeg at det verste du kan gjøre mot et 10 år gammelt barn, er å sette vedkommende på en eller annen form for diet, eller slankekur, eller hva som helst. Så hvis jeg bare hadde fortsatt hatt et normalt forhold til mat og kropp, så hadde jeg helt sikkert vokst av meg de valpekiloene som jeg hadde eventuelt som 10-åring.

Men det fører jo til at jeg sliter med mat og vekt og kropp og selvforrakt i 30 år, til jeg blir 39, så det er jo da 10 år siden. Så kommer jeg da over et, jeg husker det som om det var i går, et foredrag med Susan Pierce Thompson på Facebook, hvor hun begynner å fortelle om den vanligste feilen folk gjør for å gå ned i vekt.

Og da, ikke sant, jeg som har hele tiden vært besatt på å finne løsningen, klikket meg inn og begynte å se på dette foredraget, og så bare googlet jeg henne og fant alt jeg kunne, og så når hun da noen dager etterpå, i høsten, oktober 2015, hadde et nettkurs, som på det tidspunktet kostet 1000 dollar, det var jo 10 000. Jeg hadde aldri vært med på noen nettkurs, det fantes jo ikke nettkurs omtrent i 2015. Bare trakk kortet liksom, og bare tenkte sånn,

Jeg skammet meg så fælt av dette. Det går ikke an å fortelle og forklare hvordan. For jeg følte sånn, herregud så dust jeg. Nå går jeg opp i en eller annen sånn skam, var det en del av meg som sa. Og så var det en bitterliten stemme som sa sånn, kanskje dette er løsningen, Irina. Kanskje det er dette som er fasiten. For hun var så overbevist, hun hadde så mye forskning, og det var så vitenskapelig belagt. Og alle eksemplene hun kom med, hvordan man sitter fast i det hammestylet med

oppturer, nedturer, oppturer, og oppan slanker seg tjukkere og tjukkere. Alt det hun fortalte, det var som om hun fortalte historien om meg, da. Så meldde jeg meg på. Det var da 7. oktober 2015, og så bryter serveren hennes sammen i USA. Jeg har jo blitt godt kjent med det, jeg har jo fortalt disse historiene ettertid. Så for de neste timene så er det umulig å komme inn på nettsiden hennes. Og da

Jeg husker jeg var helt sånn, Jesus Christ, nå har jeg puttet 10 000 kroner rett ut av vinduet. Og jeg hadde blitt lurt, og dette var bare skam, og den nettsiden finnes ikke lenger. Jeg var sikker på at det var skam. Og så heldigvis da så kom jo ting i orden igjen der borte i USA, så får jeg e-posten og bare, å nå er vi i gang og beklager, og det var så stor pågang på serveren at den brøt sammen, men nå er alt, kursportalen er klar, og vær så god og velkommen inn. Og så begynte jeg med denne greia, og fulgte disse anbefalingene, og så etter to døgn,

uten sukker og mel da, så skjønte jeg at livet mitt kommer aldri til å bli det samme. Jeg har totalt forvandlet mitt forhold til mat. Selv om jeg på vekten hadde kanskje gått ned 700 gram da, jeg hadde jo ikke gått ned nevneverdig mange kilo,

Men det var som om noe klikket på plass, og jeg skjønte at grunnen til at jeg ikke hadde fått det til, er at alle rådene jeg har fått gjennom disse 30 årene, fra jeg var 10 år i 1986 til jeg var 39 år i 2015, alle rådene jeg hadde fått var helt feil. Jeg hadde spist på en måte som motarbeidet min egen hjerne. Jeg hadde spist på en måte og slanket meg ved å spise mindre og trene mer,

som gjorde at forbrenningen gikk til helvete, appetitten gikk til helvete. Alt går på en måte feil vei når vi følger de klassiske rådene. Så etter bare 48 timer med å følge disse helt utrolig banalt enkle rådene, så skjønte jeg at nå kommer hjernen min aldri til å bli den samme, og kroppen min kommer til å aldri bli den samme. Så gikk jeg ned av min overvekt på 200 dager, helt nøyaktig 200 dager. Så brukte jeg 100 dager til på å finne stabiliseringsvekten min,

og opplevde faktisk at jeg gikk for langt ned i vekt. Så jeg måtte jo faktisk legge på meg en. Det var jo helt skrudd for en jævne som i 30 år har forsøkt å slanke seg. Så nå måtte jeg prøve å legge på meg en. Og da, siden sommeren høsten 2026, så har jeg vært normalvektig. Unnskyld, 2016. Så det er ti år. Så det var kort fortalt. Og da, som du sier, bakgrunnen min som journalist, jeg har jobbet i TV2, jeg har jobbet i VG, jeg har jobbet i Bergenstidene, jeg har jobbet sånn

Journalister, de største mediehusene egentlig hele min karriere. Jeg begynte i Bergensavisen i Bea når jeg var 18, så jeg har jo mange, mange år som journalist bak meg. Så etter at jeg oppdaget dette i 2015, så tenkte jeg at jeg har faktisk et samfunnsansvar å få denne kunnskapen ut. For hvis det kan være så banalt enkelt, så er det så mange millioner av nordmenn som er helt lost, fordi at det vi blir fortalt er helt feil.

Og så har vi jo økende overvekt, og ekstrem overvekt også. Så det er jo et økende samfunnsproblem på tross av at vi faktisk nå vet mye bedre. For det at jeg er tilbake til 2015, for det har jeg jo sett nå, jeg er på mange måter så heldig at...

Det skal han til for at jeg legger på meg. Den gangen jeg har lagt på meg, bodde jeg i USA og spiste junkfood i et år, og festet, og spiste vel egentlig ikke noe råvarbasert måltid på et helt år, sånn at jeg har erfart hvordan det kunne påvirke det. Men så utrolig mange som har strevet med akkurat det du sier, en prøve av verdens kurere og den der,

For et pågangsmot og viljestyrke og den skuffelsen og det noen forteller deg skal virke, ikke virke. Og hva det gjør oss som menneske og med selvtilliten og selvfølelsen i det. Og så du sier over så mange år, og han begynte allerede når han, når det var ti år og på mange måter ble fortalt at det er noe feil. Det er...

Når du fortalte at jeg får både frysninger, og så ble jeg lei meg, og så ble jeg glad for at du har funnet en måte som har hjulpet. Men så mange år med, enkelt sagt, streving på både fysisk og psykisk. Og så du sier at det kan være så enkelt, og så har vi faktisk ikke nå i 2026 kommet lenger enn at selv med økende overvekt,

i samfunnet, og hos barn og unge, så kommer de med løsningen at vi skal settes på slankemedisin. Jeg synes det er så uhørt, fordi at det løser ingenting. Og nå vet vi jo også at det gir bivirkninger, og så skal du inn med barn, du skal først ha kalorirestruksjon, før du begynner med medisinene. Ja, jeg...

Det er jo ikke ofte jeg blir tom for ord, men akkurat når det gjelder dette så skjønner jeg at jeg på et eller annet vis blir målløs for jeg kan ikke skjønne at fagpersoner virkelig tror at dette her er en god løsning.

Nei, og jeg tror ikke fagpersoner på de rette fagfeltet tror ikke at dette er en god løsning. Men fagpersoner på, jeg vil spesielt plette en pekefinger mot det medisinske fagmiljøet, som er så besatt på symptombehandling, der tror mange at dette er en god løsning. Jeg har jo tidligere sagt, og

Det er veldig viktig for meg å undersøke at alle de pasientene som tar imot denne typen behandling, enten det er slankesprøyter, slankepiller, gastric sleeve, slankeoperasjoner, feddende kirurgi, hva enn vi skal kalle det, ikke er et vondt ord om de menneskene. Jeg hadde i mine mørkeste stunder også tatt imot slankemedisiner. Det var i slutten av 20-årene, da var det, jeg holdt på å si takk og lov før sprøytene kom, for det hadde jeg helt sikkert også taket ja til. Jeg tok noen piller.

Med reseptbelagte piller som min fastlegger Bergen skrev ut til meg. Og som jeg beskriver det som, at den opplevelsen, den høsten jeg tok de pillene, så ble jeg faktisk suicidal. Det var så mørkt, det var så fortvillende. Og ja, jeg gikk ned i vekt. Så man kan jo si at pillene funket, for jeg fikk jo det jeg ville ha. Jeg fikk jo vekt ned en gang.

Men så skjønte jeg faktisk på julaften det året at nå går livet til helvete. Så jeg klarte å koble det med de pillene og sluttet. Og jeg fikk syken tilbake og alle kiloene som hadde gått ned. Så da i slutten av 20-årene da, så trodde jeg at jeg måtte velge mellom å ha en sunn kropp, altså en tynn kropp da. Eller, jeg trodde ikke det var mulig å få begge deler. Jeg trodde ikke det var mulig å føle meg bra og være tynn.

Så da i det kompromisset der, så tenkte jeg sånn, da må jeg heller være tjukk og i hvert fall ha det bra med meg selv inni hodet mitt. Så har ikke jeg undersøkt noe videre, men jeg vet at det medikamentet jeg gikk på den gang, er ikke lenger foretrukket behandlingsmåte, for å si det sånn. Og det er jo så fascinerende på slankefeltet. Gå tilbake 10, 20, 30, 40, 50, 60 år. Ingen av de tidligere løsningene er i dag foreskrevet.

På 60-tallet av dette, dette vet du sikkert, da ble jo kvinner, fikk jo utskrevet amfetamin for å gå ned i vekt. Og for all del, det funker som en kule at du går ned i vekt hvis du går på amfetamin. Men igjen, vi er basert på symptombehandlingen. Alle former for slanke kirurgi, alle de metodene som er brukt av slanke kirurgi, er faktisk en kjempegammel teknikk. De begynte med det på 60-tallet å eksperimentere med det, så vi har holdt på med slanke kirurgi over 50 år.

De første metodene man gjorde det på er selvfølgelig helt ikke lenger aktuelt. Det er ikke lenger i tråd med faglig praksis. Og da tenker jeg sånn, de løsningene vi har i dag, det er ikke spørsmål om det kommer til å bli avviklet, det er spørsmål om når. Og de slankesprøytene, og spesielt det at vi nå ruller ut disse løsningene for barn,

I Norge ned til 12 år, men i USA er det jo barn ned til 6 år som nå får disse type medikamentene. Jeg tror det kødder så mye med den naturlige hormonreguleringen. Det kødder med signalstoffen i hjernen, det kødder med selvfølelsen, det kødder med så mye helt. Altså ting som vi ikke burde tukle med, for å si det sånn. Så jeg er alvorlig bekymret, og i forhold til slanke kirurgi, det er jo

Over 1 prosent av befolkningen som har gjennomgått slanke kirurgi, så det er jo ikke noe lite perifert fenomen. Vi snakker om alle, vi kjenner jo noen som har gått gjennom en slanke operasjon. En bivirkning som det veldig sjelden snakkes høyt om, er jo hva det skjer med disse pasientene kognitivt. Mange melder om ukommelsesvikt.

begrenset mentalkapasitet. Så jeg tenker jo da, og igjen ikke et stygt ord om de som har tatt disse operasjonene, men jeg tenker at det kommer på et tidspunkt til å være noe man forlater på samme måte som vi gikk vekk fra lobotomi på 70-tallet. Vi skjønner at intensjonen var den beste, man ønsket jo å hjelpe disse overvektige pasientene, men skadevirkningene man påførte

mer skade enn nytte når man ser det over tid. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Og det samme med disse slankesprøytene som jeg ser ekstremt mange negative effekter av. Og det er jo forstemmende hvis man tenker at folk kanskje drar på seg masse bidriktninger som de ikke er informert om, fordi vi vet ikke nok, som de ikke er klare over hva de samtykker til. Jeg snakket med en kirurg på Aker, dette er et veldig godt eksempel. Jeg har vært på informasjonsmøter

som de som skal gjennomgå en slank operasjon, de er jo pålagt å gå gjennom et slags seks måneders introduksjonskurs, hvis de skal få dette gjennom det offentlige. Og det er jo veldig bra. Og så sier da legen at disse pasientene er godt informert om hva de takker ja til. De er godt informert om risikoen. De vet at en av tusen pasienter dør på operasjonen på det. Og som han mente for øvrig var et veldig lavt tall, jeg tenker at det er ganske...

sinnssykt høyt tall, hvis man tenker på det, hvor mange som har gjennomgått. Og så dør de faktisk i operasjonen, men det er greit nok. En av tusen dør. Og så forteller han om all den informasjonen da, som pasienten får i forkant. Sånn at de kan gi et informert samtykke. Og så sier jeg til han, men jeg har jo snokket med mange av disse pasientene, og jeg vet jo at de lyver om alkoholbruk, for de vet at drikker vi for mye alkohol, så får de ikke innvirket operasjonen.

De lyver om tidligere psykisk sykdomshistorikk, for de vet at hvis de har mentale helsetilstander på CV'en, så får de ikke innvilget i operasjon. De lyver om andre ting som kan diskvalifisere dem. Det er en del pasienter som spiser seg opp i vekt for å få innvilget denne type operasjon på det offentlige, for du må ha så mange kilo på kroppen i forhold til høyde og BMI og sånne ting. Og så er det selvfølgelig mange som ikke vet hva de takker ja til.

Og så sier han, nei, da var jeg helt uenig, sa han det. De vet hva de takker ja til. Han bekreftet også det, at selvfølgelig hvis de svarer feil på en del av disse inntaksspørsmålene, så blir de jo ekskludert naturlig nok fra operasjonen. Men så sa jeg sånn, etter som et eksempel. En vanlig bivirkning av stankekirurgi er refluks, eller sur oppstøtt. Så sier jeg til han, hvis jeg aldri har hatt sur oppstøtt, hvordan kan jeg vite hva jeg takker ja til da? Ikke sant?

Og bare det at, ja, jeg vil så gjerne bli tynn, så jeg tar den operasjonen. Men så har ikke jeg tenkt grunn nok gjennom, eller satt meg inn i, hva vil det faktisk si å få refluks? Og når jeg da, ett år, to år, tre år etter operasjonen, etter at jeg kanskje begynner å legge på meg igjen, og fortsatt sliter med den refluksen, har det vært verdt det.

I et større perspektiv da, tenk på i forhold til livskvalitet. Hvis jeg merker at min mentale kapasitet, min korttidsukkommelse begynner å bli dårligere fordi jeg har tatt en slank operasjon, var det regnestykke verdt det? Jeg sier ikke at folk som tar det ene eller andre valget gjør noe galt, men jeg tenker bare at måten vi også tenker om dette med hva er det pasientene faktisk tilbys, og hva er det de faktisk blir bedt om å takke ja til, vet vi nok om det. Og så takker jeg for å dele, og så viktig det er igjen det der som du sier at

Full forståelse for de som har tatt imot en hjelp. Og så handler det egentlig ikke om det. Jeg tenker at det handler om systemet. Og at det går i en retning der, som du sier, vi ser på symptomet. Men hva skal jeg til for å ha en kropp som fungerer, som er normalvektig? Har vi lagt forhold til rette for at det skal gå an?

Sånn evolusjonsmessig sett, hva trenger kroppen vår for å ha det bra i forhold til bevegelse, sollys, sosiale relasjoner, kosthold som kommer fra naturen, som ikke tykler med. For nå lever vi plutselig i en tid der, og det har jeg jo snakket om mange ganger før også, men sånn som vi lever nå har vi aldri levd før.

Må vi ikke se på måten vi lever på for å finne forklaringer på hvorfor det er en økende overvekt? Og det er her, ikke sant, hvor jeg tenker den medisinske fagkompetansen, og den kalde mer psykologiske fagkompetansen, skiller lag. Alle som har satt seg inn i dette fagfeltet, og jeg vil spesielt fremheve Kai Brynjar Hagen, som er tidligere medlem,

kommuneoverlegget i Bodø, smitteverksoverlegget. Han har jobbet på Senter for psykisk overvekt oppe i Nord. Han har vært overlegger for NAV. Så er det en jeg stoler på når det gjelder folkehelse og samfunnsmedisin, så er det Kai Brynner. Og han har jo vært en av de få som faktisk har intervjuet 800 psykelig overvektige pasienter. Han har satt av to klokketimer til hver og en av dem. Han har brukt årevis av livet sitt på dette prosjektet.

Og det som kommer tydelig frem, av disse 800 pasientene, dette er helsenord, så er det et flertall som har en såkalt adverse childhood opplevelse. Dette er jo traumatiserte mennesker. De har med seg noe i bagasjen som ikke kan måles hverken i kilo eller gram, eller enda verre i kalorier.

De har ikke gjort noe galt. De er ikke late. De er ikke grådige, sånn som det er lett å associere sykelig overvektede mennesker med. Da kan de ikke bare bevege seg litt mer. Det man ser når man ser på en stor nok mengde pasienter som sliter med de samme tingene, er at maten blir en mekanisme, en strategi for å takle uhåndterlige følelser.

Og når vi ser det i det perspektivet, så blir det også så utrolig groteskt å da tenke på at løsningen er å redusere magesekken til denne pasienten med 90%. Eller sprøytene et middel en gang i uken som gjør at vedkommende mister appetitten. Hva hvis vi legger til rette for et opplegg, et oppfølgingsopplegg som gjør at vedkommende blir hørt, sett, forstått, støttet, får muligheten til å

faktisk bearbeide de tingene som ligger under og som er driverne for hele overvekten. Kanskje lære nye strategier for å håndtere følelsene sine. Og det er jo dette jeg ser, det er gapende hull i helsevesenet. Så tenkte jeg sånn, dette er så viktig, det har vært så viktig for meg.

Og hvis ikke det finnes, da må jeg bare lage det selv. Så det er jo hele driveren for Spis deg fri-metoden, hvor vi skaper det rommet hvor folk har muligheten til å bli sett, hørt og forstått, og ikke minst møte like sinne det. For er det en ting jeg ikke trenger når jeg har så lav selvfølelse og så høy grad av selvforrakt, det er at det sitter en mann i en hvit legefrakk som i løpet av 15 minutter skal fortelle hvorfor jeg skal løse dette problemet,

Og så er det bare å bespise litt mindre og bevege seg litt mer. For meg den opplevelsen å komme inn i et kursfellesskap, som jeg deltok også da selv på i 2015, med masse andre kvinner og menn. 20-årene, 30-årene, til og med hun ene som jeg studerte sammen med, hun var jo, hun fylte 80 det året. Hun hadde slitt med overvekt i 60 år. Jackie fra Israel.

Rett før 80-årsdagen hennes, så sier hun hadde torre øyne, så sa hun til meg, «Rina, nå har jeg klart det.» Så sa jeg, «Fortell, fortell, fortell!» «Ja, du vet, jeg fyller 80 neste uke.» «Nå er jeg for første gang normalvektig i mitt voksne liv.» Og da tenkte jeg, det eneste Susan Pius Thompson hadde lagt til rette for, var å lage et fellesskap med like sinne det. Og da bare tok jeg kontakt med Susan etter den opplevelsen, og så sa jeg, «Kjære Susan.»

Jeg får henvendelser hver uke, og jeg sender alle som tar kontakt, sender jeg videre til Amerika og bare går på dette nettkurset, her er adressen, dette er tingene du må gjøre. Nå har jeg bodd i USA, da snakker jeg jo veldig godt engelsk, og jeg fikk så mange henvendelser fra folk, fortvilte folk, enten de var fra Trysil, eller Kristiansand, eller Bodø, som sa, jeg snakker ikke engelsk, dette blir for amerikansk for meg, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme i gang.

Så tok jeg kontakt med Susan Pierce-Thompson, og så sa jeg, vet du hva, vi trenger et tilbud i Norge. Kan jeg få lov til å gjøre, fornorske dette opplegget, og tilby det på norsk? Så sa han, vet du hva, Rina, jeg kjenner deg, jeg skjønner hvor du kommer fra, jeg hører hva du sier, kjør på, gjør det. Så det var jo

En og alene med tanke på, jeg snakker ofte liksom, når jeg tenker på en person så tenker jeg på Kari på Toten, som sitter der og sitter fast i den samme selvforakten som jeg gjorde, og som trenger denne kunnskapen. Og jeg tror kluet er, og det har jeg forsovet mange fagpersoner innen det skologiske feltet som bekrefter også, det er fellesskapet som er veien ut av avhengighet og dysfunksjonelle strategier.

Når jeg får muligheten til å bli sett og hørt og forstått av folk som har slitt med det samme som meg, så er det hundre ganger mer effektivt enn at det skal sitte en ekspert i hvit frakk og fortelle meg hva jeg skal gjøre. Men det tar tid da. Dette problemet er ikke løst på 15 minutter på neste fastlege time.

Nei, og det er jo når noen har holdt på med å ha øvd og trent og prøvd å feile og satt seg på hesten igjen og prøvd igjen, og det da endrer strategier og møter ting på en annen måte, men er jo litt sånn seglert i de fleste av oss. Som tidlig også det som du sier, det avdekker hva strategier har en som ikke fungerer bra for oss.

Så kan det være enkelt å avdekke, men hva putter vi inn i stedet for? Og det er det som er viktig å få gode verktøy til å vite hva man skal gjøre. Og det er så fascinerende, fordi Einstein, som vi sikkert alle kan være unødvendig enige om, at må ha vært en veldig smart mann, han sa jo, definasjonen på galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et annet resultat.

Så tenker jeg på min egen del, jeg har oppfylt den, altså jeg kan definere det som da clean spikke kokos, clean gal, mange år på rad, fordi jeg vet ikke hvor mange slankekurs hos den samme eksperten som alle i Norge kjenner navnet på, som jeg ikke trenger å si her, jeg meldte meg på kurs i hennes regi hvert år i ti år på rad. Og var jo så fornøyd, for jeg gikk jo ned i vekt hver gang,

Og så tenkte jeg at jeg bare måtte skylle på meg selv da, siden jeg gikk opp i en av denne vekten etterpå. Så jeg tenker sånn, ti år på rad, så gjorde jeg det samme, igjen og igjen, og forventet at denne gangen skal jeg lykkes.

hvor dust går det å bli? jeg har prøvd det, det funker ikke ja, men det, ja, og så er det jo, som du sier, hvor dust skal den til å bli men den er jo ikke det, for det er der en får servert en løsning på at dette kan jeg hjelpe deg med, og så funker det i løpet av et kurs og så blir den kommer man på egen hånd og så fortsetter vi med det vi alltid har gjort fordi at det er ingen som har lært det, hvordan du skal gjøre noe annerledes

Og hvor mye du straffer deg selv, og skam, og summen av belastning over tid. Enormt belastende. Og vi snakker om traumer. Du blir retraumatisert i dette her hver gang også. Faktisk. Så det er ikke en løsning. Nei. Og det som jeg synes, fordi da...

Hele denne reisen med Spis deg fri, og ikke minst det å få... Altså, jeg har jo aldri hatt noen drømmer om å jobbe med helse, eller veilede folk, eller... Jeg trives veldig godt i eget selskap, og plutselig, rett og slett, fordi at jeg kaller det ofte et kall. Altså, jeg fikk rett og slett en prikking på skulderen, at dette, Rina, dette er ditt faktisk, et ansvar å få det ut. Og det har jeg jo tatt på meg da, og jeg...

Jeg gikk ut med brask og bram på Facebook på 40-årsdagen min, for ganske nøyaktig ti år siden, og sa at nå bruker jeg det neste tiåret av mitt liv på å dele denne kunnskapen med alle som trenger det. Så tenkte jeg bare klinte til litt til, og så bare sa jeg at visjonen er å endre helsenorge. Det sier du ikke ustraffet når du har null vektal i medisin, null vektal i ernæring, null vektal i alle medisinske disipliner. Men jeg tenkte at det faktisk hadde vært en fordel for meg,

Faktisk. Fordi jeg kommer med en solid journalistisk ballast. Jeg kan avsløre bullshit når jeg blir servert det. Og jeg vet også å titte rett bak for det som er synlig og stille noen kritiske spørsmål som du så utrolig hyggelig påpekte her i begynnelsen. Så etter hvert så begynte jeg å, og jeg orienterte meg, gjorde et dypdykk inn i hele helse. Hvordan helsenorge er bygget opp, for eksempel. Det var en ting jeg ikke visste om.

Hvordan helseforetakene, hva slags hensyn de må ta, de skal jo levere. For eksempel, Ake sykehus, som er det helseforetaket jeg på den tiden hadde mest kontakt med.

Jeg har holdt foredrag på Aker sykehus, med flere anledninger også. Jeg har faktisk holdt foredrag for alle helseforetakene i hele Norge og snakket om spis-deg-fri-metoden. Så det er ingen i helse AS, helsenorge AS, som kan si at dette har vi ikke visst om, eller dette har vi ikke hørt om. Jeg har gjort det til et poeng, at alle i dette miljøet skal vite om spis-deg-fri. Så det er ikke mangel på kunnskap, da må det være noe annet. Dette er ikke en konspirasjon, men da tenker jeg at det må være en mangel på vilje.

Ok, greit. Det får vi bare slå fast at sånn er det. Så er poenget. Aker sykehus, dette er 2018-tall, så det kan gå til at tallene annerledes nå. I 2018 fikk Aker sykehus bevilget penger fra staten Norge, fra helsebudsjettet, til å gjennomføre 300 slanke operasjoner hvert år. Og da snakker vi bare Aker sykehus i Oslo, som er et av mange sykehus i Oslo. Og så er poenget det.

Hvis en pasient blir inkludert til operasjon i januar 2018, så skal vedkommende gjennom seks måneder med dette opplagingsprogrammet, og samtykke til operasjon, det forberedes en operasjon i august 2018, operasjonen gjennomføres, penger kommer inn på konto til Ake sykehus, nå er operasjonen gjennomført. Men skulle det være sånn at pasienten i april-mai,

oppdager noen andre løsninger, eller får noen andre tilbud, eller kommer på andre ideer, om kanskje dette funker, så vil jo det være en drop-out. Ergo, nå risikerer Aki sykehus at den operasjonsplassen ikke blir fylt. Og så har vi da det ekstremt idiotiske å kjøre bedriftsøkonomi inn på et helseforetak, så har vi da følgende problemstilling. Vi kommer til 1.3.12.2018,

Nå er det bare 248 pasienter som har operert. Ergo har de fått budsjettert 52 plasser som ikke har blitt gjennomført. Hva tror du skjer med budsjettet til Aker sykehusår etter? Det blir kuttet. Så det er ikke i Aker sykehus sin interesse å forsøke å redusere antall personer som blir operert hvert år. For dette er styrt av budsjetter, penger,

Og så kan vi selvfølgelig legge på en lang rekke andre ting som også foregår i alle bedrifter. Anselse, posisjon, maktinflytelse, etc.

Så jeg har fått, jeg må jo bare være så ærlig at respekten min for helsevesenet har gått i dass når jeg skjønner hvordan de store mekanismene virker inn. Og det er ingen enkeltperson, jeg skylder ikke på overlegen på Aker, jeg skylder ikke på økonomidirektøren på Aker, jeg skylder ikke på noen av disse tingene. Jeg snakker om et system på samfunnsnivå som ikke fremmer god helse. Ikke sant?

Så vi er rett og slett fanget i en måte å telle pasientkvalitet på, som ikke er forenlig med det pasientene faktisk trenger. Så når jeg var med på MidtNorsk Fedneforum i fjor, så snakket de om dette her, og så spurte de, så var det et prosjekt oppe i MidtNorge, der gjør de veldig mye bra, jeg må bare fremsnakke helse midt, for der er det mye veldig kloke, kule fagfolk. Så hadde de et prosjekt,

Der det var liksom tett kontakt med deltakerne på dette prosjektet. Og jeg tror det var snakk om, de hadde 12 konsultasjoner eller noe sånt på nett i løpet av et år, eller hva jeg sa da, en gang i måneden. Tett oppfølging. Og så prøvde jeg å forklare, ja, i forhold til Spis deg fri, så har vi jo egentlig et forum som er åpent 24-7, 365 dager i året.

Og så bare ser du at det går helt rundt dem. Det går ikke, for dette er jo ikke gjennomførbart i offentlig regi. Så sier han, det skjønner jeg. Men nå er jo dette også lagt opp på en helt annen måte, hvor veldig mye av den sosiale oppfølgingen og den sosiale støtten handler om at likepersoner får tilgang på likepersoner. Det er ikke snakk om at fastlegen skal sitte og rådføre seg med den enkelte pasienten, for det er en veldig ineffektiv måte å formidle kunnskap på.

Dette er sånn som denne podcasten din, Annette, hvor du og jeg har en samtale, vi bruker en time hver, og så kan over tid hundre tusenvis av mennesker høre på den samme timen. Det er jo genialt, ikke sant? Mange doble effekter av denne samtalen. Men det er ikke forenlig med måten man skal gjøre det på helsevesenet. Selvfølgelig også grunnet personvern, mange ting som det offentlige må ta hensyn til, som vi som private aktører rett og slett kan løse på en annen måte da.

Så jeg tror jo at helseforetakene skyter seg selv i foten. De forringer behandlingskvaliteten ut til pasientene, fordi at de skal gjøre ting selv, i egen regi. Jeg tror veldig mye kunne vært løst hadde man hatt et tettere samarbeid og fått frem flere innovative løsninger, hvis de hadde våget å åpne skoddene ditt. Tror du det er mulig?

Jeg må tro at det er mulig, for hvis ikke så hadde jeg bare kastet inn håndkle. Og så tenker jeg også at, litt sånn som du var inne på i stad, hvem skal ta disse grepene og hvem skal ta ansvaret, så kanskje må vi også vite at hvis vi ikke får endret systemet ovenifra og ned, så må vi rett og slett endre systemet nedenifra og opp.

Og jeg vet, nå er det 150 000 mennesker som har lastet ned våre gratis oppskrifter. Og ikke nødvendigvis at 150 000 mennesker følger Spis deg fri-metoden, men jeg vet at 150 000 mennesker har fått tilgang på oppskriften. Altså, podcasten har jo nesten to millioner nedlastninger på seks år, snart syv år. Så jeg kan ikke sette to streker under svar og si at jeg har endret helsen Norge. Det er så høy og mørk skal ikke være.

Men at denne kunnskapen er tilgjengelig, det gir meg i hvert fall håp om at nå er det ikke bare fastleggingsråd om vektingegang som er der ute. Vi er mange, og det er ikke bare meg, men vi er mange på helsefeltet som fremsnakker naturlige løsninger basert på ekte, råvarebasert mat. Kutt ut de ingrediensene, i vårt tilfelle snakker vi om sukker og mel, som er avhengighetsskapende, som kidnapper hjernen din. Og da tenker jeg at

For hver dag som går, jeg får innmeldinger i min inbox hver eneste dag fra mennesker som er så takknemlige. Så tenker jeg at da må jeg bare fortsette, for det er fortsatt folk som trenger dette og vite om det. De kommer ikke til å høre om det fra overlegen på Haker.

Da må vi andre... Eller Hjelmelset som et eksempel. Ja, han kan vi også snakke lenge om. Da blir jeg så dårlig i humør, så det må jeg ikke gjøre. Men jeg er så dårlig i humør og håpe. Men jeg er så enig for det at jeg er en evig optimist og håpefull samtidig så er jeg realistisk også. Sånn at per nå så har jeg tenkt at

Jeg ønsker å få ut kunnskap som kan bidra og forbedre helsevesenet. Men akkurat nå tenker jeg litt sånn at dette som helsevesenet gjør, det er de tjenestene de har, og så er vi så heldige nå å leve i en tid der det også finnes andre aktører som fremmer andre løsninger. Og så er det jo det, for som du sier, nå er det jo tilgjengelig sånn at

Veldig mange er oppegående og gjerne skjønner at dette her er jo ikke løsningen for meg. Hvor kan jeg få hjelp? Derfor er det så fint at vi snakker om det i denne podcasten, og så har vi sikkert en del av de samme lytter nå selvfølgelig, men

det å faktisk få vite hvor er det hjelp å få, det er det jeg ønsker aller mest, og sånn overordnet med denne podcasten å gjøre, enten at det er hjelp å få som vi kan hjelpe oss selv men også det å søke kunnskap og det fellesskapet som du også sier er så viktig for det at vi trenger

Det tror jeg de episodene som jeg får mest positive kommentarer på, det er jo de gjestene som deler om sine utfordringer, fordi at de som lytter, som kjenner seg igjen i det, føler seg mindre alene. Og så fantastisk sammensatt er vi at

Og jeg har jo min helseproblematikk også, som jeg har følt meg alene, og selv om mamma også har migranes, jeg vet at hun har også litt den samme, men det er liksom følelser og tanker, og føle at alle andre går rundt og lever i verden og er friske og mestrer alt og får til alt, og så bare det der å vite at har du også strevet med dette, og hvor mye som kan forløse seg,

Bare det. Og så er det jo mer komplekst også. Og overvekt og fedme er jo på et vis symptom på noe som er en eller flere årsaker. Og hvis vi bare da skal dempe sulten. Og så leser du jo også at en del som har fått slankesprøyter, når de ikke har egentlig fått hjelp til en eller en av de opprinnelige årsaken,

så ender de opp med andre avhengigheter. For da har det vært en strategi, og så bytter han over til at det gjerne er mer alkohol. Problemet flytter seg til potensielt noe som er mye verre.

Og det er det jeg blir så urolig for. Og også det der å fortelle barna at du er overvektig, så først skal vi sette deg på et kaloriredusert kosthold. Der jeg vil tro at de får plikt til å forklare barna hva behandling barna skal få, som selvfølgelig ikke har noe tilgang på konsekvenstenkning, eller at dette er så komplisert.

Og så du nevner også at veldig mange i denne gruppen har opplevd traumer. Det er egentlig årsaken. Og så er det jo ikke alle det gjelder heller. Men da må vi ha, vi må bunne, og jeg synes det er helt vilt at vi ikke har gjort det til nå, men bunne og spørre, hvordan har du det? Hvordan har du det? Hvordan går det med deg? Ja. Ja.

At vi må sitte, at det ikke er top of agenda i møte med pasienter, og spesielt barn. Det er tragisk. Og så har jeg forstått at det finnes heller ikke, jeg spurte Marit Kolby for å være sikker, finnes det ikke forskning på overvekt der barn får servert råvarebasert kosthold? Nei, det er ikke... Det finnes ikke? Nei, det finnes ikke.

Og jeg må bare, siden du nevnte hjelmesett, jeg må, dette ligger ute for de som måtte være interessert. Jeg har aldri vært så nær ved å miste besinnelsen noensinne. Det var på God Morgen Norge 2018. Hvis man søker på Rinali, gjør en hjelmesett God Morgen Norge, eller TV 2, så kommer det klipp opp. Jeg sitter med en gul genser.

hvor mitt poeng, mitt ankerpunkt var at Jørgen Hjelmeseth og sykehuset i Vestfold slankopererer barn. Dette var en forskningsstudie som var i gang satt allerede. De hadde holdt på en god stund når jeg hørte om dette i 2018. Jeg kjenner jo veldig, veldig mange journalister i alle de store mediehusene, så sa jeg til min gode venninne i TV2, så sa jeg at TV2 burde gjøre noe kritisk på dette. Og så endte det med at jeg ble invitert til studio sammen med Hjelmeseth. Han var ikke spesielt bli, for å si det sånn.

Jeg har fulgt den studien, den heter 4XL-studien. Usikker på om den er avsluttet eller om den pågår fortsatt. Studiedesignet i utgangspunktet var at de skulle rekruttere 100 barn. Og da snakker vi mennesker under 18 år. Og i helsevesenet generelt så har ikke personer under 18 år såkalt samtykkekompetanse.

Men her er det gjort et unntak fordi det er et forskningsprosjekt, og da er man villig til å avvike eller fravike vanlige etiske retningslinjer, fordi at man tenker at the greater good, de overstyrer deres samtykkekompetanse, fordi vi tenker at resultatene av at de får godt ned i vekt er viktigere. At det koster nytte da, at de har større nytte av denne operasjonen enn ikke.

Så har jeg da også gått inn i tidsskriften for den norske legeforeningen, lest den oppsummerende artiklen disse folkene skrev. Den ble vel publisert i 2020. Jeg anbefaler alle å google den også og søke opp. Og så påpekker de da en del svaketer og en del plusser og at vektnedgangen var sånn og sånn. Og så står det den studien. Men at de mentale eller de psykiske effektene av dette arbeidet er ikke blitt verdt en del av studien.

Så her har de også fjernet 90 prosent av magesekken til en hel haug med barn, uten å inkludere de psykiske effektene av dette inngrepet. Det synes jeg er et så stort etisk overgrep. Jeg ble så forbannet når jeg leste en artikkel. Så jeg kontaktet faktisk regional etisk kommitté, som er Rekta, som er den instansen som godkjenner forskningsforsøk.

Og så sa han, han var veldig møtekommende, han hadde en kjempelang sant, to lange santene hadde vi, og så sa han at jeg skjønner innvendingene, og jeg skjønner ditt engasjement, og takk for at du bryr deg, men i denne type medisinsk forskning så er det også da, må det også av og til gjøres feil, ikke sant, for at man skal komme frem til ny viten på dette feltet.

Så det er så mye som også kan sies om måten forskningen bedrives på. Hvem er det som får gjennomslag for sine forskningsprosjekter? Hvilke forskningsprosjekter er det som blir finansiert? Hvilket økonomisk egeninteresse har disse helseforetakene av at disse forskningsprosjektene blir gjennomført? Hva er konsekvensene? Det er så mange ting som jeg tenker at det gjenstår fortsatt, selv om jeg har forsøkt gjennom ti år å rette et kritisk søkelys mot dette,

Så er det forunderlig at ikke en av de store medieorganisasjonene virkelig tar tak i dette og vrenger dette inn og ut. For her er det mye snusk og mye rart som foregår bak kulissene på beslutningsnivå. Jeg har jo da også en god venninne som har vært involvert i barnekirurgforeningen. Og så har jeg stilt henne spørsmålet, hvorfor har ikke barnekirurgene

slått alarm. Barnekrapper er ikke små voksne, de er ikke miniatyrer av, du kan ikke bare innføre voksenkirurgi på et barn og tenke at det er det samme, bare at de er litt mindre. Og dette har jeg da skjønt via via, har vært et kontroversielt tema også i barnekirurgiforeningen, og det har vært to leire. Enten må vi samarbeide med sykehuset i Vestfold, sånn at vi vet at disse barna opereres på så riktig og etisk bra måte som mulig,

Men problemet er at hvis vi involverer oss, så sier vi jo egentlig at vi går god for konseptet slankeopereret barn. Så det ender da med at fagfeltet barnekirurger lar være å uttale seg om dette forskningsprosjektet, fordi at de tenker sånn «det er ikke vårt anliggende».

Og vi vil ikke nødvendigvis gå i strupen på fagfeller som jobber på andre måter på andre fagfelt, ikke sant? Så det er en slags høflighetskultur som gjør at de barna vi da kaster under bussen, er de som hadde trengt at noen voksne virkelig stod opp for dem, og kjempet for at deres rettigheter ble ivaretatt. Så jeg blir altså så arg på vegne av alle disse barna, og jeg må jo anta...

Noen av dem var jo helt nede i 13 år når de ble operert, og noen av dem er jo i hvert fall ti år siden at de har gjennomgått denne type operasjon. Hvis noen som hører dette, og jeg antar, jeg er helt oppvist om at mange av dem har fått livsvarige skader av dette inngrepet. Så hvis noen hører det, eller vet om noen, så tenker jeg sånn, de skal få gratis helsehjelp av meg og mitt team til evig tid, hvis de har vært utsatt for dette overgrepet i Vestfalen. Det var helt frysninger.

Så er det sånn, ok, et minimum i alle fall da må jo være at når dette er blitt gjort fra den tid, så må du i alle fall ha kommet inn noen nå som fyller det opp. Hvordan har det gått med dere etter 10 år og 15 år? Men hvis ingen ønsker å ta ansvaret, så vil jeg jo tro at det ikke foreligger noe der heller. Og det kunne jo vært en...

Og det der jeg også ble sann, og nå er jo du journalist selv, men hvorfor er det ikke noen journalister som bare graver i disse her og får den... For det der også synes jeg...

Når jeg leser aviser, når noen aviser har jeg sluttet helt å lese, får jeg bare måten ting blir formidlet på med litt sånn overskrifter her, den kuren her, kan du gå ned i vekt, bli med på vektklubben, bli med på ditt, og så. Men i alle dager, kan du forklare meg? Ja, det, ikke sant? Og hvis folk har behov for å stemple meg som konspirasjonsteoretiker nå, så må de gjerne gjøre det. Den konspirasjonen her jeg kommer med nå, den står jeg for 100%.

Se på mediehusene. Hva har VG? VG har VG Vektklubb. Tjener Skippsted mye penger på VG Vektklubb? Svaret er ja. Er VG Vektklubb en gullgruve for avisene? Svaret er ja. Bruker VG redaksjonelt mye plass på å fremsnakke ekspertene, løsningene, metoden som VG Vektklubb presenterer? Svaret er ja.

Ergo vet vi at VG, for å ta det som et eksempel, har en økonomisk interesse av å fremsnakke sin løsning, som i dette tilfellet er VG Vektlubb. Så kan du se over gaten til Dagbladet, og tenke deg at Dagbladet Vektlubb finnes jo ikke. Jo, det gjør det faktisk. For hvis du zoomer høyt nok opp over Dagbladet, så er det allergruppen danske aller som eier Dagbladet avis. Hvem er det andre aktører på feltet som allergruppen eier? Jo, de eier jo Grete Rode AS.

Og hvilke aktører er det som fremsnakkes som Norges fremsteksperter på slanking i Dagbladet? Jo, det er jo alle de ekspertene som Grete Rode AS har. Og sånn kan vi fortsette å bare løfte på lokke til lokke, ikke sant? Og så ser vi jo, det er ikke noe som heter en objektiv presse. De har sterke økonomiske bindinger og stor økonomiske vinst i å fremsnakke løsninger som ikke funker over tid.

Så enkelt, så tragisk, så utrolig mørkt. Takk for det er så tydelig dette er, for det er en sånn evig frustrasjon jeg har, og jeg opplevde det jo veldig sterkt i forbindelse med at det var god gjest hos deg med den

Når det ble fremmet et forslag om å fjerne momsundtage på helsehjelp utenfor helsevesenet, og dette skjedde midt i korona, midt i fellesferien med en veldig kort behandlingstid, der 91 prosent av høringssvarene var imot at det skulle fjernes, i alle fall før det ble gjort en konsekvensutredning, for det forlår jo ikke det hele tatt. Så det var jo da snakk om at det måtte legge på 25 prosent på prisen på høyere

alle helsetjenester utenfor helsevesenet som går inn i noen alternativ behandling. Og til og med legeforeningen svarte at dette anbefaler vi dere ikke å gjøre uten at det er gjort en konsekvensutredning. Og i mitt lille naive hodet så tenkte jeg at dette her kommer jo aldri til å gå igjennom, for vi lever jo i et demokrati. Og da var det flere politikere som sa at dette her kommer til å skje, og vi sendte med mange som sendte inn på

innlegg til alle avisene. Det var noen få lokalaviser som skrev noe. Ingenting. Fikk ikke svar engang. Før det var avgjort, da kom det til artikler og avisene, både VG og Dagblad, at nå var det moms på alternativbehandling.

Ingen informasjon. Og da er det jo helt tydelig, og det er jo en forplikt til å belyse mer enn en side av en sak, men det ble jo ikke gjort. Jeg begynte jo som journalist i 1994 i Bergensavisen, da var jeg 18. Og poenget er det tempoet

Og det kravet til produksjon, og den gang så fantes det jo ikke internett. Altså det kom jo, Bea var blant de første i Norge som hadde nettavis, og den tror jeg kom i 1995, tror jeg. Så dette var jo lenge før at, i dag har vi hundre tusen ganger så mange flater som skal fylles. I tillegg skal redaksjonene fylles inn i sosiale medier, de har podcaster, de har livesendinger, etc., etc.,

Så det som en journalist hadde tid til å fordype seg i og reflektere over i 1994, det er et utopia i forhold til det en journalist i 2026 skal forholde seg til. Så jeg beklager å si det, men journalistikken i dag, sånn som jeg vurderer det, ligger brakk.

Det finnes ikke betalingsvilje til å finansiere kvalitetsjournalistikk sånn som det fantes tidligere. Det foregår fortsatt veldig mye bra journalistikk, ikke misforstå, men det er veldig mange ting som bare går under radaren, for det er ingen som har rett og slett tid, kapasitet, råd til å sette seg inn i disse fagfeltene, som er veldig kompliserte. Det er ikke svart-hvit, det er ikke en «quick fix».

Det er ikke kioskveltre, for det er liksom ikke... Du skal ikke konkurrere i nyhetsbilder. Alt handler om salg, ikke sant? Også til syvende og siste skal avisen også selge. Det er jo kommersielle produkter. Så nei, det er ikke noe med journalistikken heller at vi kan vente at løsningen skal komme. Dessverre. Ja, og det synes jeg er så viktig at vi vet og har forståelse for. For det er at...

Det handler ikke om at vi skal miste litt, men det handler om å være opplyst og vite at vi får ikke all informasjon, og vi får ikke alle sider, og vi får gjerne en side, og så er det mange sider som også burde vært med.

Og at det ikke blir stilt kritiske spørsmål når en ekspert på sitt felt får uttale seg, så kommer det ikke noen kritiske spørsmål, så det blir stående som en etablert sannhet, for det lager seg i hjernen at sånn er det for alle de som leser, eller for de fleste.

Når den samme eksperten helt åpent og i offentligheten har innrømmet og sagt og uttalt at de har mottatt store summer i forskningsstøtte fra Novo Nordisk og personlig støtte også, personlig avlønning,

og den samme eksperten blir hentet inn for å fortelle at slankesprøyter er det mest fantastiske, så skjønner man at han står jo faktisk på lønningslisten til et medisinselskap. Et legemiddelindustri. Og at ikke det da på journalisøskolen

så var første bud, dette var på slutt av 90-tallet, så lærte vi kritisk journalistikk innebærer «follow the money». Hvem tjener på å fremme dette budskapet? Det er helt basic 101-journalistikk.

Det virker i dag som at det er glemt, eller i hvert fall ikke tatt hensyn til, fordi de mest kompliserte, tilsynelatende kompliserte casene, hvis man bare begynner å titte litt under lokket og se hvem er det som tjener penger på å fremme dette budskapet, så er det åpenbart å se, er dette propaganda, eller er det journalistikk? Er det et mikrosjonstativ journalisten nå har satt frem, sånn at eksperten i gåsøene kan uttale seg?

å bare drive reklame for den han for sin oppdragsgiver? Eller er dette fri, kritisk journalistikk, granskende journalistikk, og dessverre så ser vi mindre og mindre av det siste. Men, vi må ende på en good note da, Annette. Det er viktig for det, jeg går vel videre til hva skal vi gjøre for å

Få ut denne kunnskapen. Du har jo jobbet i Herdi nå i ti år, og så fordi noen av oss ikke helt vet akkurat hva spis-dig-fri-metoden er, for det synes du er viktig å få frem. Hvordan forklarer du det enkelt?

Og så de som elsker å lære mer, de får høre. Absolutt. En korte, tabuide versjon av spis-det-fri-metoden er at vi følger fire enkle, ufravikle regler rundt mat og måltider. Vi kutter ut sukker, vi kutter ut mel, vi spiser tre måltider hver dag, og vi spiser en porsjon til hvert måltid.

Og det er helt bråte med psykologiske effekter som slår inn da, som gjør at denne måten å spise på gjør det enklere å få hjernen ned på laget. Og vi har jo nå, jeg måtte ta en opptilling, for det har blitt så mange, vi har gitt ut fem bøker. Altså, jeg har jo et forlag også. Fem bøker har det blitt, og den siste, den som også gikk rett inn på nummer en på bestsellerlisten, er den som kom i fjor, Spis deg fri på 66 dager. Det var dagens reklame. Så den er selvfølgelig mulig å kjøpe i alle landets bokhandlere, eller kan også lånes på

biblioteket, og det som er grunnen til at ikke den er en lydbok, for det har jeg også fått spørsmål om hvorfor ligger ikke den gratis i podcasten det er fordi at dette er ikke bare en teoribok, men det er også en arbeidsbok som man blir liksom gjennom 66 dager så fyller man ut et lite skjema hver dag, og den siste tredjedelen av boken er oppskrifter så den egner seg ikke som lydbok, ellers hadde den også ligget tilgjengelig i podcastspilleren, men den med hånd på hjertet, den brukte jeg fem år på å ferdigstille den etter

og har klart at jeg ikke begynner noe, så til slutt så måtte jeg hyre inn både en redaktør og en medforfatter, Randi Sekkingsdal, som har gjort en formidabel jobb på disse oppskriftene. Så det vil være mitt absolutt beste tips for å komme i gang, hvis man bare er nysgjerrig, spis deg fri på 66 dager. Nordlig, Arke Akademika, overalt hvor bøker selges. Og nå har vi jo snakket mye om vekt, for det ble liksom litt sånn overvekt, ble et overannet tema, men det handler jo ikke bare om å spise seg fri fra det, det handler jo om...

Mange, altså alle det som Marit Kolberg har snakket mye om, alle kostholdsrelaterte helseplager. Du nevnte jo migrene her, jeg skal ikke si at det er mulig å spise seg fri fra migrene, men veldig mange av våre kursdeltagere har fått i hvert fall positive effekter av å kutte ut sukker og mel.

Alt av smertelidelse, betennelsestilstander, irritabel tarm, muskelskelett, leddplager. Vi hadde jo et fantastisk pilotprosjekt sammen med Norsk Rheumatikerforbund for noen år siden, hvor disse 80 smertepasientene, i snitt så reduserte de smertene med 25 prosent på 10 uker.

Og de økte funksjonsevnen sin med 400%, så det vil si at en person som i utgangspunktet ikke kunne gå i trappe lenger, etter ti uker kunne velkommen å hoppe opp og ned trappene som om det var en lek. Masse av disse deltakerne som kom tilbake i jobb, enten fordi at de hadde vært jobbet...

vært en delvis sykemeldig, eller 100% sykemeldig. Mange av dem i løpet av ti bittesmå uker, hvor å gjøre kostendringer, kom tilbake i full stilling. Og eksemplene er liksom heffret til himmelen, så det er helt fantastisk. Så jeg er veldig glad for at du nevner det. Vekt var jo min inngang. Ren og skjær forfengelighet, kan vi si. Men de mentale gevinstene, folk som har spist seg fri fra angst, uro og depresjon,

Folk som har spist seg fri fra masse tarm og fordøyelsesplager, og ikke minst også smerter. Så det er helt utrolig. Og alle de hundrevis som har sluttet med diabetes type 2-sykdommer,

Høyt blodtrykk, høyt kolesterol, alt det greiene der. Så det var en som sa at nå må vi finne opp en ny diagnos som heter postdiabetes. For det finnes ikke i dag. Det er ikke mulig å spise seg fri fra diabetes, ifølge håndboken til legene. Men vi har jo prediabetes, og så har vi diabetes. Men nå er det noen som mener at nå burde vi faktisk lage en diagnos som heter postdiabetes. Ja, men du etablerer med det her og nå, tenker jeg. Ja.

Det er litt fascinerende, for jeg hadde svangerskapsdiabetes. Hvorfor det oppstod? Kosttol, jeg hadde en infeksjon, jeg var lav på B12 og vitamin D. Det var flere ting som skjedde, men

Når jeg har fått oppfølging hos diabetes-sykepleier, så har jeg spurt om det er økt risiko for at du får diabetes 2 senere i livet. Og så spør jeg selvfølgelig, er det noe jeg kan gjøre for å redusere risikoen? Nei, lev som du alltid har gjort, men ta kontakt hvis du begynner å legge på deg. Og det er jo et råd som egentlig ikke er noe verdt, for tenk hvis du kunne fått noen helt enkle kostråd.

Ja, og så vet du ikke, hun har ikke spurt meg hva spiser du? Nei. Og det også vil jo være vesentlig. Hva kosthold har du? Og jeg har jo lest meg opp på dette her, og skal gjøre det, kan selvfølgelig, og jeg tror ikke jeg kommer til å få det heller, men jeg får redusere risikoen, men for veldig mange så har han kanskje fått det i utgangspunktet, sånn at hvis han bare fortsetter å leve sånn,

så er det noe gjeldig der vi overvekter et symptom det er sammensatt av så mye mer og vi ser det økt risiko for depresjon og engstelig, det er energisykemelding altså kostholdet har så enormt mye å si for hvordan vi har det fysiologisk psykisk og fysisk

Og så likevel, som du sier, kuttet mel og sukker. Hva er det som vi blir fremme om? Vi skal helst spise tre brødmåltider til dagen, blir man befalt. Ja, det er helt trolig. Som gjør at en oppretthold, en lavgradig inflammasjon, det må en oppvåkning til. Og så er vi tilbake igjen med det. Frem til det skjer på et overordnet nivå, så finnes det mange illesjeler som

er oppdatert på forskning, gjort verdifull erfaring, har en base med erfaring som man har samlet kunnskap fra, det må ut. Det må ut på...

grasrot-nivå da frem til og hvis ikke en får tvunget det inn på grunn av ulike ting med noen økonomiske interesser så må det bare deles og det er jo derfor jeg har podcasten også for det at jeg skjønte at her er det så mange dyktige mennesker som sitter på så ekstremt viktig kunnskap som med alle

trenger, hvordan kan vi få det ut? Jo, ok, podcast, og jeg er så glad vi lever i en tid nå der vi har podcast og sosiale medier, det finnes plattformer der denne hjelpen og innsikten kan nå ut til enda flere for at vi skal leve friskere liv, både for oss som er i vår alder, men, og det har jeg også sagt før, jeg har jo små barn, og jeg vil at den generasjonen som vokser opp nå,

skal få lov å leve gode liv. Og da må vi som foreldre ta gode valg for dem, og være gode forbilder. For det er så mye som går til feil retning, men det som gjør meg veldig håpefull i det, er at det er mulighet til å bidra til å nå ut med dette. Ja, og det er så bra at du sier akkurat det. Takk igjen for at jeg får være med i den samfunnet.

I det viktige informasjonsarbeidet da, du gjør, Annette, for det er jo akkurat, om ikke staten, Norge og AS, skjønner at dette er livsviktig informasjon, de burde lage sånn der... Vært busstopp, beordrer du, stat? Ja, vært busstopp, også sånn, du vet, vi fikk et sånn der skjema i postkassen i fjor, sånn beredskapshefte, i hvert fall fikk vi det i Oslo kommune da, ikke sant?

Dette burde jo staten ha bekostet å lage noen sånn informasjonsmateriell på et av fire ark som er klystret sammen og sendt hjem i postkassen til alle folk. Men i mellomtiden da, mens vi venter på at det skal skje, så kan vi heldigvis lytte på podcasten din og nettet.

Ja, og din. Og andre sier du leter bøker. Ja, det er sant. Så jeg lurer litt nå, for nå går tiden, og vi kunne snakket i timesvis, og vi var litt sånn når vi startet, hva skal vi snakke om? Og så var jeg litt sånn, vi kunne snakket om masse, og så hadde jeg veldig tillit til at denne episoden ble akkurat sånn som den skal bli i dag. Og det ble igjen, og vi ble jo engasjert i begge to. Og så har du jo flyttet til Spania, og jeg lurer litt sånn, ja, hvordan har du det i dag?

Vet du hva, jeg har det så fantastisk bra. Og i denne, du nevnte jo at jeg var veldig engasjert og driven, i mangel på et bedre ord, det var ikke det du sa, men jeg tenker på det da. Men det kommer også til et punkt der jeg tenker at jeg kan ikke leve et liv hvor ting går på bekostning av min egen helse, enten fysisk eller psykisk.

og grunnet mange ting som skjedde i 2025, også på jobbfronten, så var det åpenbart at jeg trengte bare rett og slett et avbrekk. Så for tiden, som jeg liker å si, for tiden oppholder jeg meg i Spania, har fått utrolig mye helsegevinster, bare ved å gjøre det, og bare sette ned tempo, virkelig lytte mer innover, kjenne etter hva det trenger, hvordan ønsker jeg å leve dette bitte lille livet vi har fått. Så...

Så vet jeg at det er så mange som har sagt til meg, men jeg kan jo ikke gjøre det. Nei vel, hvem er det som skal gi deg tilatelse da, hvis ikke du skal gi deg tilatelse selv til å leve det livet du kjenner at du trenger? Så jeg har, og kanskje er dette ikke noe sjaktrekk i forhold til vanlige parametre og måligheter. Hva kommer til å skje med inntjening? Hva skjer med kjøkkenet?

i forhold til at jeg leier bolig her nede, er det smart økonomisk, det er så mange parametre vi kan måle etter, men for å være helt æren etter, nå er jeg fylla 50 om ikke så lenge, nå har jeg blitt så gammel at det er bare driteg, og jeg tenker at det er nå eller aldri, jeg må gjøre noen grep som gjør at jeg har det bra her og nå.

Og så får jeg ta konsekvensene. Hvis dette er et dårlig valg, så får jeg ta det når det er en dårlig konsekvensene du krever opp, og er det et kjempebra valg, så kan jeg høste gevinsten når den tiden kommer. Men jeg vet at her og nå, akkurat i dag, så er det helt fantastisk. Så godt å høre. Og det inspirerer jo veldig også, for hvis ikke...

Det kommer jo ingen å banke på døra og si at nå må du ta god valg for deg selv. Så det er jo litt det der også. Hva trenger jeg for å ha det bra, akkurat her og nå? Som en ikke i Spania. Jeg elsker å være i Spania. Det beste jeg vet er noe land av palmer, og da blir jeg lykkelig. For det er da det vil gå, som jeg blomstrer her det går til.

Men nå er jeg på Madla i Stavanger, så hva trenger jeg nå for å ha det godt? Jo, det er akkurat det. Og jeg mener ikke at alle skal flytte til Spania for Guds skyld. Nei, nei, nei. Men poenget er at nå kan jeg legge opp min hverdag der hvor jeg måtte være. På Madla kan jeg planlegge arbeidsdagen min litt annerledes. Kan jeg inngå, kan jeg be bestforeldre eller venner eller naboer om hjelp? Kan jeg være litt med sånn at noen kan hente barnehagen eller avlaste meg litt?

Kan jeg og ektefellen min finne en annen måte å løse denne kabalen på? Kan vi kanskje flytte til en mindre leilighet eller til et billigere område, slik at vi kan begrense belastningen som dette tar på oss, både i form av krefter og tid og penger? Må vi jobbe 60 timer i sykehjulet begge to for å få kabalen til å gå opp? Kan vi klare oss med en bil i stedet for to? Kan vi kutte ut bilen? Det er så mange hundre tusen valg vi kan ta.

Som kanskje sett utenfor virker ulogisk, eller virker å gå feil vei, eller det er på en måte ikke i kappløpet om å ha størst og mest og best, så taper man kanskje det kappløpet da, men kanskje man kan få en bedre hverdag her og nå, og det tenker jeg er faktisk det viktigste vi må ta hensyn til hver og en av oss da.

Ja, og da må jeg tilbake til en sted at hvis sånn som du har det akkurat nå ikke funker, så kan man i hvert fall ikke fortsette å gjøre det på samme måte, for da vil det ikke komme endring. Og noen ganger kan man gjøre store endringer med å rett og slett bytte land, men små endringer over tid kan også ha skaper ringvirkninger som gir stor effekt. Ja.

Så pleier jo jeg på slutten, Iveine, å spørre om du har et helsetips. Lytterne kan, ja, nå kom det et ansikt her for dette. Det skjedde jeg sendt til deg i går. Nei, nei, nei, det er helt fint. Jeg pleier å spørre om, for det som er, jeg ønsker med disse helsetipsene på slutten, for de som ikke har fått det med seg av dere som lytter, og jeg er bare det å få med seg en sånn liten godbyt

som du bare, når du er ferdig å lytte nå, bare går i gang med. Så det skaper endring. Det er de der små frøene, som nesten en liten god bit av noe som man kan smette på og ta med seg, for å bare skape en endring som er godt for deg da. Jeg elsker at du stiller det store, åpne, viktige spørsmålet, og det som kommer til meg umiddelbart, det er følgende. Stol på magefølelsen.

Og det mener jeg, fordi det er det ingen noensinne som har lært meg. Tvert imot så har jeg veldig ofte blitt fortalt at det er sånn kan du ikke gjøre det, det er ikke fornuftig, det er dumt fordi at sånn og sånn og sånn. Men det har jeg bare igjen da, for jeg har jo luktet å bli 49, så jeg er gammel nok til å tenke at det skal jeg våge å gjøre fremover. Og det har jeg også rett og slett bare lagt mer og mer vekt på gjennom årene som har gått.

og nå er det helt ufraviklig hvis magen sier nei, så er det nei hodet kan, jeg lar ikke hodet overstyre magen jeg stoler på magefølelsen og det vil jeg bare oppmuntre og invitere flere til å gjøre helt sånn radikalt, for det er en helt fantastisk måte å leve livet på det var et godt tips og det slo meg akkurat som du sa det er ingen som har lært deg, ikke meg heller hva kjennes riktig ut for deg?

Og hvis du ikke har helt kontakt med den magefølelsen, så kan du ta hendene og bare stryke mildt på magen for å koble på, slik at vi klarer litt å koble ut det HV som styres mer av hva innlerte programmer og hva folk har oppdrett oss til og hva samfunnet sier. Så for å koble det litt ut, så kan det være godt å bare ta litt på magen og kjenne etter.

Og hvis den har en sånn umiddelbar følelse når vi får et spørsmål på noe, den kommer som regel først. Den kommer først. Og stål på den. Takk, Irina. Det er et kjempegodt råd som jeg øver meg stadig på det jeg går.

Men nå fikk jeg inspirasjon, så det jeg skal gjøre etterpå når vi er ferdig å snakke nå, er at jeg skal gå mye tur i skogen, og så skal jeg kjenne litt ytter i magefølelsen. Hva trenger jeg denne uka? For det trenger ikke være resten av livet, men bare hva trenger jeg denne uka, og hva svar gir kroppen meg, og ikke hodet? Ja.

Og noen store spørsmål i livet, det har ikke vært intuitivt for meg, det har ikke vært soleklart, så da har jeg gitt meg selv den tiden jeg har brukt, har trengt, for å komme til et svar som resonerer, som sitter godt i magen. Så det er ikke nødvendigvis stor på magefald, så det er ikke nødvendigvis en quick fix det heller, men jeg gir meg selv til atelse til å vente til det er ferdig marinert der nede, til at det er tydelig for meg om det er et ja eller nei. Ja.

Tusen takk, Irina. Så fint å være ditt selskap igjen. Takk, Emilie. Og så har jeg veldig lyst til å invitere deg tilbake allerede, for nå går det noen tanker i hodet mitt. Jeg husker det som slo meg vei, men vi må gjøre en hel episode av det der. Hvordan skal vi øve oss og komme i kontakt med magefølelsen, og hvordan skal vi klare å følge den?

Jeg er med. Dette kan jeg snakke om på inn- og utpust resten av dagen. Jeg elsker det. Jeg kommer gjerne tilbake, Anette, og tusen takk igjen. Jeg heier på ditt enormt viktige arbeid, og jeg vil tro nå at Ise Lytte blir både nysgjerrig og inspirert, og hvor kan han få tak i deg, Henne? Jo, jeg er jo overalt. Jeg er jo ikke det, men jeg er på Facebook, og jeg er på Instagram, på SpisDegFri.no,

Og så er jeg på nettet, spistegfri.no, og hvis man går inn der så kan man også laste ned disse gratis oppskriftene som jeg synes selv er helt geniale. Blant annet for jeg har lagt ved min egen oppskrift på rundstykker uten mel og sukker. Det er morsomt, for det var en som sa til meg i går, du jeg vet at den har gått veldig viralt, så sier jeg at den har gått et par ganger rundt i jorden, de oppskriftene på rundstykker uten sukker og mel.

Så de kan man få tak i hvis man går til spisdeify.no og laster ned der da. Ja, da skal jeg gå og ha boken også, så skal jeg gå og finne den, så skal jeg bake den i dag. Ja, oppskriften står selvfølgelig i boken også, men hvis man vil ha bare sånn veldig fort med en gang.

Tusen takk, og jeg er glad du tar være på deg selv og tar gode valg, slik at ikke du sliter deg ut, så risikerer vi ikke å få tilgang på den kunnskapen og alt det du deler, alt det viktige du deler, så du brenner sånn for, så vi får ta glede av. Takk fra hjertet. Tusen takk, Anette. Og takk til deg, Sølutte. Og du, mens du går videre dagen din nå, øv deg litt på å følge magefølelsen.

Ha det!