97. Hvordan skape mer friskhet i samfunnet – og hvorfor kvinnehelse må tas på alvor. Gjest: Sonni Schumacher
I denne episoden av Helsetipspodden snakker Anette Lønno med Sonni Schumacher om helsefremming på samfunnsnivå og kvinnehelse. De diskuterer hvorfor det er viktig å fokusere på å holde folk friske, ikke bare behandle sykdom, og betydningen av de fem søylene for god helse: bevegelse, kosthold, relasjoner, stressbalanse og søvn. Schumacher fremhever behovet for strukturelle endringer i samfunnet for å støtte god helse, spesielt for kvinner.
02:16
Sonja deler klokt om folkehelse, kvinnehelse og samfunnet i denne episoden av helsehjelpspodden.
10:36
Å håndtere sykdom og begrensninger i sosiale settinger kan være utfordrende, særlig når ferie bryter egne rutiner.
19:16
Helsefremming styrker livskvalitet og forebygger sykdommer, og fokuserer på å bygge en frisk befolkning gjennom mestring og livsstilsvalg.
25:54
Det er nødvendig med strukturelle endringer i skolen for å fremme fysisk aktivitet og mestring hos alle barn.
31:41
Vi må fokusere på forebygging av livsstilssykdommer og psykisk helse ved å forbedre barnas livskvalitet og aktivitet.
Transcript
Mentioned in the episode
Recharge Health
Sponsor av episoden; selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam.
Flexbeam
Rødlysterapi-apparat, nevnt av sponsoren Recharge Health.
Helsetipspodden
Podcastens navn; Anette Lønnos podcast.
Anette Lønno
Programleder for Helsetipspodden; forfatter av bok om vagusnerven.
Sonni Schumacher
Gjesteekspert; kommuneoverlege og spesialist i samfunnsmedisin.
Universitetet i Tromsø
Hvor Sonni Schumacher studerte medisin.
Dagens Medisin
Avis hvor Sonni Schumacher har skrevet kronikker.
Folkehelselegen
Sonni Schumachers Instagram-konto om folkehelse.
Vagusnerven
Emne for Anette Lønnos bok; en hjernenerve viktig for helse og stressmestring.
Hammerfest
Sonni Schumachers bosted.
Frøydis Lilledalen
Gjesteekspert i en tidligere episode om ME.
ME
Kronisk utmattelsessyndrom, tema for en tidligere episode.
Jens Stoltenberg
Nevnt i forbindelse med uttalelser om arbeidskraft som viktig ressurs.
Tonje Brenna
Nevnt i forbindelse med Jens Stoltenbergs uttalelser.
Kronisk sykdom
Et gjengående tema; diskuterer utfordringer og hvordan samfunnet bør tilrettelegge.
Utbrenthet
Et tema som diskuteres; Sonni Schumacher har personlig erfaring med dette.
Angst
Psykisk lidelse; diskuteres i sammenheng med helsefremming.
Depresjon
Psykisk lidelse; diskuteres i sammenheng med helsefremming.
ADHD
Nevnt i sammenheng med økt energi hos barn som ikke får nok utløp.
Livsstilssykdommer
Et tema som diskuteres; mange sykdommer kan forebygges gjennom helsefremming.
Kvinnehelse
Et sentralt tema; diskuteres behovet for økt fokus og strukturelle endringer.
Seksuelle overgrep
Nevnt som risikofaktor for sykdom og uførhet.
Blå soner
Områder i verden med uvanlig god helse; brukes som eksempel på samfunnsmessig helsefremming.
Participants
Host
Anette Lønno
Guest
Sonni Schumacher
Sponsors
Recharge Health
Points
En frisk befolkning er vår viktigste kapital.
Dette understreker viktigheten av å fokusere på helsefremming og forebygging.
Kanskje syker fraværet blant kvinner er akkurat passe høyt?
En provoserende påstand som setter fokus på kvinners unike helseutfordringer og samfunnets ansvar.
Vi må legge til rette for et samfunn som gjør det lettere å være frisk.
Dette fremhever viktigheten av samfunnsmessige tiltak for å fremme helse.
Forebygging bygger på sykdomslære, mens helsefremming bygger på salutogenese.
Forklaring på forskjellen mellom forebygging og helsefremming.
Claims
80 prosent av alle sykdommer i Norge er livsstilssykdommer, og 70 prosent av dette kan forebygges.
Dette understreker det enorme potensialet for forebygging gjennom helsefremming.
Det er et enormt kunnskapshold på kvinnehelse.
Dette påpeker mangelen på forskning og kunnskap om kvinners helse.
Sykefraværet blant kvinner er 2-3 prosent høyere enn blant menn.
Dette viser en betydelig forskjell i sykefravær mellom kjønnene.
Å leve med kronisk sykdom er aldri ferie.
Dette beskriver den konstante belastningen ved å leve med kronisk sykdom.
Similar
Loading
Episodens annonsør er Recharge Health, som selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Flexbeam er en bærbar og brukervennlig infrarødterapienhet som kan brukes blant annet ved muskelsmerter, søvnplager, idrettsskader, lite energi og magetarmplager. Du får rabatt med koden HELSTTIPSPODDEN.
Hei og hjertelig velkommen til helstipspodden. Jeg heter Anette Lønno, og denne podcasten er for deg som ønsker kunnskap, inspirasjon og konkrete tips til hvordan du kan leve et friskere liv med mer energi, balanse og livsklede. Det har vært litt stille her på podden en stund, og det er det en god grunn for. Jeg har nemlig brukt mye tid og energi på å skrive boken om vagusnerven. En hjernenerve som spiller en helt avgjørende rolle for både helse og stressmestring.
Det er en spennende, men også krevende prosess. For å ikke bli utbrannt selv, har jeg måttet ta i bruk mange av de helserådene som gjesten i denne podcasten har delt tidligere. Jeg har med andre ord øvd meg på det jeg snakker og skriver om, og valgt å prioritere bokarbeidet for en periode. Men nå er jeg tilbake, og det med en skikkelig spennende og viktig episode. I dag har jeg nemlig med meg en gjest som mange av dere allerede kjenner til, Sonny Schumacher.
Sonny var også med i episode 49, der vi snakket om utbrenthet, hverdagsaktivitet og helsefremming. Og den episoden har fått utrolig mange gode tilbakemeldinger. Og det er en av de mest populære episodene i helstipspodden. Og har du ikke hørt den enda, så anbefaler jeg varmt å lytte til den, etter å lytte til denne. Så hvem er Sonny? Hun er snart 52 år, bor i Hammerfest og har to voksne barn. Hun jobber 50 prosent som kommuneoverlege og er 50 prosent ufør.
Sonny studerte medisin ved Universitetet i Tromsø og ble lege i 1999. Etter ti år som fastlege gikk hun over til samfunnsmedisin og ble kommuneoverlege i 2011, og i 2022 ble hun spesialist i samfunnsmedisin.
Sonja er også en engasjert stemme i samfunnsdebatten. Hun har skrevet en rekke kronikker, blant annet for Dagens Medisin, og for ett og et halvt år siden startet hun Instagram-kontoen Folkehelselegen, der hun deler klokt og tilgjengelig om folkehelse, kvinnehelse og systemendring. Og jeg er også veldig takknemlig for at hun har vært testleser for boken min om vagusnerven.
Sonja har en unik evne til å forklare kompliserte ting på en enkel og forståelig måte, og sette ord på det mange kjenner på, men har vanskelig for uttrykket. Og jeg anbefaler å følge på Instagram. I denne episoden skal vi snakke om helsefremming på samfunnsnivå. Hva betyr det egentlig å fremme helse? Ikke bare for enkelpersoner, men for befolkningen som helhet. Og hva skal til for å skape et samfunn som faktisk gjør det lettere å være frisk?
Sonny deler sine tanker og forslag på hvordan vi kan bygge strukturer som støtter opp om god helse. Og hvorfor det på høy tid er politikere begynner å snakke om hvordan vi holder folk friske, og ikke bare hvordan syke skal komme tilbake på jobb. Og vi skal også ta opp et annet viktig og aktuelt tema, kvinnehelse. Sonny skrev nylig en kronikk i Dagens Medisin med overskriften «Kanskje syker fra å være blant kvinner er akkurat passe høyt?»
Et tydelig og tankevekkende innlegg i debatten. Hva mener du egentlig med det? Ja, det skal du få høre mer om i dagens episode. Dette er en episode jeg virkelig gleder meg til. Og hvis du liker det du hører, blir jeg også veldig glad hvis du deler episoden med noen du tror kan ha glede av den. Så la oss sette deg i gang. Velkommen tilbake til helsehjelpspodden, Sonny!
Tusen takk, Anette, og tusen takk for så fin og varm introduksjon. Det er veldig godt å få komme tilbake hit en gang til. Den første episoden med deg, Sonny, ble skikkelig godt og varmt mottatt og ble delt masse på sosiale medier. Som jeg sa, er det en av de mest lyttede episodene.
Ja, det er sånn som setter meg litt ut. At et 52 år gammelt kvinnfolk oppe i Hammefæs sitter og prater i en podcast, og så blir det så godt tatt imot. Det måtte jeg bruke litt tid å ta inn. Ja, det forstår jeg, og at det kan være litt overveldende. Men jeg tenker at grunnen til at denne episoden...
og ble så godt mottatt, er nettopp det at du har så enormt god evne til å sette ord på vanskelige ting som mange ikke kanskje våger å snakke om, eller heller ikke har ord til å beskrive. For det er litt som jeg sa helt i starten her, at du har en enormt god evne til å si ting på en veldig sånn
lett forståelig måte som bare treffer skikkelig. Og spesielt for oss som lever med kronesykdom, og det der å kjenne seg igjen i noe og bare, ja, akkurat sånn har jeg det, og akkurat sånn jeg føler det. Det strever jeg også med. Ja, det er jo noe universelt med det her som kanskje ikke blir snakket om,
så mye om. Nå begynner det å åpnes opp, men når jeg ble syk, så fant jeg ikke podcast en gang. Og jeg hadde jo ingen å høre på, sånn at hvis det jeg sier kan på noen måte bidra i noen andre sitt liv på en positiv måte, så gir det så mye mening for meg. Jeg synes det er så fantastisk at vi mennesker har en sånn funksjon at
Når vi strever med noe, og noen andre har sett ord på noe av det vi strever med, så føler vi oss mindre alene. Og det kan også gi bedre helse. Ja, det er det som er. Og det er det veldig mange har sagt etter den siste kronikken, at de føler seg sedd. Det gjør meg også veldig ydmyk.
at jeg kan oppleve sånn, så blir jeg veldig glad for det. Jeg er veldig glad for at du våger, for jeg vet jo også at det koster litt. Ja, det gjør det. Det å stikke hodet sitt frem, og man vet jo aldri helt hva som skjer når man gjør det. Og så har jeg ikke ubegrenset, jeg har redusert helsen, og da er jeg nødt til å ta hensyn til det også i forhold til
hvor mye jeg kan bidra offentlig, og det har jeg jo tenkt på etter podcaster og kronikker, at folk inviterer meg med på ting, til konferanser og holder innlegg, og jeg må jo si nei til alt, fordi jeg har ikke helsa til det. Så jeg prøver bare heller å fokusere på at ok, men jeg får en mikrofon ut i hvert fall, jeg får noe
Det er det jeg er brenn for i podkastet, og så får det være godt nok. Og gjennom podkast så når du jo ut til mange, mange tusen. Sånn at det gir jo en god spredning. Og så skal jeg være ærlig innrømme at jeg har gått noen runder med meg selv og med de gjestene jeg har hatt i podkasten, så jeg vet ikke friske
er det riktig å invitere, for jeg vet at det koster mye kreft og energi. Jeg hadde nylig en episode med Frøydis Lilledalen om ME, og hun så dårlig at det måtte være liggende når vi hadde innspilling for det er for krevende å sitte oppreist. Samtidig har jeg vært litt ærlig med det, sånn at ...
Jeg må ha tillit til at den som skal være gjest, dere kjenner at det er OK å være med. Og med første episode så lot jeg jo få en del tid før du kom og sa du var klar. Og så var det viktig med at jeg får til det til at ok, men når du sier du er klar, så er du det.
Ja, og måten du møtte meg på når jeg sa at jeg var utrygg og ikke visste om jeg torte, om jeg hadde noe å komme med, om jeg tålte den eksponeringen, så møtte jeg jo bare forståelse. Og da var det jo lettere å si ja. Og så håper jeg jo, jeg synes jo det er veldig fint at selv om man lever med kronisk sykdom, at man blir spurt om ting.
Det verste er jo hvis andre lar være å spørre eller inviterer også i dagliglivet til ting, for det at hun er kronisk syk uansett, så det er hun også orksikker ikke. For det betyr så mye bare det å bli inkludert, selv om man ikke bestandig kan være med. Og det er fint at du nevner, for det er jo gjerne sånn at hvis en har sagt nei mange ganger, så ...
Slutter folk invitere? Gjerne ikke fordi de ikke bryr seg, men de tenker at det skal ikke jeg mase eller plage eller sette personen i en situasjon der han eller hun må si nei nok en gang. Men det er det du sier at du ønsker vi er her hvis du vil være med. Har du en bedre dag eller en bedre time, så er jeg der for deg.
Ja, det betyr mye. Jeg hadde en sånn i påsken med en god venninne som hadde invitert meg med på noe som jeg ikke hadde fått til alene. Men så hadde jeg vært så sosial de dagene før. Så da måtte jeg avlyse det. Og det synes jeg jo var skikkelig trasig. At jeg ikke var kommet lengre enn at... Altså i ferien så merker jeg i hvert fall det er så godt at jeg ikke har det funksjonsnivået som andre har.
Men det var det at jeg hadde det tilbudet i påsken, ga meg masse glede og følte at jeg var inkludert. Og så er det jo som god venninne at det er jo ingen problem å si fra at nå har det vært for mye, så jeg kan dessverre ikke være med allikevel. Og der sier du jo også en side av det å leve med begrensninger på grunn av sykdomstid.
Når vi er tett på andre, så ser vi de som bare fungerer og ikke må sette grenser. Men også at en ting å ha smerter, sykdom, men det er jo også det der med nettopp å ha begrensninger, må si nei, hvor mye skal den forklare? Det er så mye tanker og følelser i tillegg til bare det å ha sykdommen.
I hverdagen, når jeg bor alene og har mine rutiner, så tenker jeg ikke så mye på at jeg er syk. Da ser jeg egentlig på meg selv mest som frisk. Selv om jeg er 50% ufør. Så jeg føler at det fungerer i hverdagen med rutiner, og det jeg har mulighet til å trekke meg tilbake når jeg trenger. Jeg trenger ikke å tenke så mye gjennom det. Men når jeg da kommer til ferie og er med mange andre,
Så blir det nesten som om andre folks liv er science fiction å sitte og se på for meg. For det er så fjern fra det jeg kan. Så mitt funksjonstap blir så synlig. Og hvor ofte jeg da må trekke meg tilbake. Og så glider jeg litt ut med mat og søvn. Og så gjør det også kanskje helsa dårligere. Jeg ble litt skuffet nå i påskeferien over hvor lite...
sosialt jeg tålte sammenlignet med andre, og jeg ser jo folk i 70-årene opp mot 80-årene som har bedre funksjon enn meg, så det blir jo en sånn der påminnelse om at ok jeg er ikke jeg er egentlig ikke, altså det er en grunn til at jeg er 50% ufør for å si det sånn ja, han får virkelig en bekreftelse på det og det er litt så du sier for det at
De som ikke strever med det, de blir jo ikke slitne av å være rundt folk som regel. De får til og med påfull, kanskje. Ja, og jeg tenkte mye på det han sa, kollegaen min, når jeg ble 50 prosent ufør, at jeg måtte velge ferie til slutt, for jeg hadde allerede 50 prosent ferie hele året. Det tenkte jeg på i påsken, at det er så feil som det kan bli, for sannheten er at jeg aldri er ferie.
Jeg er aldri helt ferie, heller ikke i ferie. Nei, sykdom tar ikke ferie dessverre. Så det er helt sant, det er aldri fred å få, for det er det alltid. Det er ikke pauser. Ja, og det er greit nå, men det var jo bedre når unna var små selvfølgelig, for da følte jeg at jeg ikke klarte å gi dem de feriene som jeg skulle ønske. Men det er greier enn nå når jeg bare har meg selv for å holde meg til.
Ja, og det ser jeg for min egen del. Med to små er det ganske harde valg en må ta. Jeg er også i ferie nå. Jeg spiser ikke etter åtte, helst ikke etter syv. Jeg vet at jeg gjør dårligere søvn. Jeg legger meg tidligere enn alle de andre voksne.
Men jeg må ta noen harde valg, for jeg vet at hvis jeg tenker at det bare er ferie jeg kan skli ut, så koster det for mye, og da vet jeg at jeg blir dårligere, så det går bare ikke. Ja, og når unger var små så hadde jeg bestandig senger til slutt i påsken. Det er lettere når jeg bare har meg selv til hensyn til, men jeg strakk meg bestandig for langt.
Ja, og det er det som ofte er at en blir verre i ferie, og så blir en så skuffet, for nå har jeg jo ferie, jeg skulle jo få påfylle og gjøre gode ting, og så er det, ja, for mange så blir ferie en, og et brutt på rutiner, og de gode rutiner som man kanskje har hatt mulighet for å opparbeide seg, de klarer man ikke å fylle, og så...
er konsekvensen at han får en mye dårligere helse, og så tar det gjerne tid igjen å bygge det opp etter ferien. Ja, jeg trenger noen dager etter ferien til å komme meg. Ja, og det gjelder jo mange, og jeg tror også
Litt som du sier, fortsett å spørre, men det som får meg til å tenke nå er jo sånn, de som er rundt i da, som lever med kronisk sykdom, hva tenker du de kan gjøre for å hjelpe? Bare egentlig forstå at man må legge seg tidlig, at man må trekke seg tilbake, prøve at man holder på de her måltiderne og ikke spiser sent på kvelden, og bare
At det ikke blir noe styr rundt det. At det blir bare sånn det er. Og sånn har jeg det. Jeg føler ikke at jeg må forklare noe med de nærmeste. Og det er jo dem som er viktigst at forstår.
Ja, og så er det litt sånn kanskje typisk sånn, her skal du legge deg allerede nå, og si heller og si, å takk for i dag, håper du får sove godt, for det settes i gangen sånn, of ja, nei, jeg må legge meg, for hvis jeg ikke får nok søvn, bla bla bla, og så koster det ganske mye energi, og måtte forsvare eller forklare, som er veldig krevende. Ja, og det er godt å se at du tar vare på deg selv. Ja.
og det sier jo de der mest rynkene den setningen der håper jeg at de du som lytter nå som har noen med kronisk sykdom bruker for det er så enormt mye kjærlighet og omsorg i rett og slett
Og så skal vi jo snakke i dag om noe som du brenner stort for. Som jeg heier og applauderer og synes er så fantastisk for. Egentlig før jeg ble kjent med deg på Instagram, så har jeg ikke hørt noen snakke om dette her med helsefremming på samfunnsnivå. Det har...
I media blir det ikke skrevet om, politikere snakker ikke om det. Når du kom med en tydelig og enkel beskrivelse på dette, så var det noe viktig vi trenger å snakke om. Hvorfor har ikke noen gjort det før? Det lurer jeg også på, for helsefremming er jo grunnmulen i samfunnet.
Rett og slett. Og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke blir snakket mer om. Jeg kan jo si at på legestudiet så lærte vi ikke om helsefremming. Vi lærte mye om normal fysiologi og anatomi, og så lærte vi mye om sykdom og sykdomsutvikling og behandling, og så lærte vi bittelitt om forebygging. Men helsefremming, det lærte jeg ikke om før jeg gikk spesialiteten til å bli samfunnsmedisiner.
Og det er ganske utrolig. Ja, det er det. Og for de som lytter nå, så tenker jeg at det ikke er forebyggende, helseforebyggende og helsefremming det samme da. Vil du forklare forskjellen? Ja, jeg sa litt i forrige episode også om vi hadde, men jeg tenker at det er viktig å gjenta det. Det bygger på to helt forskjellige ting. Forebygging bygger på sykdomslære, det som heter patologi.
hvor noen eksperter vet best hva man skal ta bort som er farlig i livet for å hindre at man blir syk. Det kan være å ta bort ting som røyk, stillesitting, mobbing, faktorer som vi vet er skadelige for oss. Men helsefremming bygger på det som heter salutogenese, som er et veldig positivt ord som handler om at du skal legge til det som er bra for oss.
Det som gjør oss robust og gir bedre helse. Og det handler mye om å finne mestringsressurser i folk, sånn at mens forebygging handler om at en ekspert står og sier at nå må du slutte å røyke, så handler helsefremming om at du selv skal finne ut hva som du skal ta inn i livet ditt, det som bygger deg opp og gir god helse. Og målet er livskvalitet, helse og velvære, så det betyr at gevinsten kommer jo med en gang.
Når du tar helsefremmende valg, så får du økt livskvalitet her og nå. Mens forebygging, da skal det jo hindre sykdommen i å oppstå i fremtiden. Så jeg tenker at det er mye mer proaktivt med helsefremming, og det er noe vi må bruke mer. Nå når vi vet hva det er som både gir oss helsefremmende samfunn, og som bygger oss opp som mennesker og gir friskhet, så må vi snakke mer om det.
Hva er det? Ja, veldig godt forklart. Og ja, takk begge deler. For det at vi må både ha et helsevesen som er god på å behandle allerede oppstått sykdom, redusere risiko for sykdom, men hvis vi kan fremme helse hos hver enkel, så får vi jo en friskere befolkning. Og det er der jeg ble sånn,
kan leite kanskje, ja, altså helseministerer som har hatt det også, så er det snakk om, nå har det vært veldig mye snakk om at vi har alt for mange sykemelter, alt for mye uføre, det koster for mye, vi må redusere, så da må vi ha vekkarensdager, vi må gi mindre uføre trygt, sykepenger skal reduseres, for det at sykdom i befolkningen koster for mye. Og så er det ikke sånn,
Men er det løsningen å presse folk til å bli enda sykere? Er det ingen hjemme som tenker at hva skal vi gjøre for å styrke helsa? Det må jo være det som burde være overordnet. Jeg forstår ikke hvor tanken de skår hen. Jeg tror ikke de har det bevisst holdning eller kunnskap om det. At vi begynner med at folk er syke, og så tenker vi derifra. Da mister vi jo friskheten.
Vi mister hele det potensialet som ligger i helsefremming som handler om friskhet. Og det er også sånn at vi da nesten har gjedd opp i mitt hodet. Enten har vi gjedd opp, eller så vet vi ikke nok at det faktisk går an. Jeg leste nylig av Jens Stoltenberg
gikk ut og sa i media i lag mot Tonje Brenna at arbeidskraft er våres viktigste ressurs. Det er viktigere enn olje. Og jeg tenkte bare, yes! Endelig sier de det. For da har vi jo hatt det der med at en frisk befolkning er våres viktigste kapital. Det er det viktigste vi har. Det hjelper ikke med arbeidsplasser hvis ikke folk er friske og kan jobbe der.
Så tenkte jeg da jeg gikk inn og leste den artiklen at endelig, nå skal de begynne å snakke om helsefremming og at vi må gjøre mer for å bygge en frisk befolkning. Så gikk jeg inn i artiklen, og så sto det bare om, må vi legge til rette sånn at ufører kan begynne å jobbe, og det er jo bra for all del. Og så må vi legge til rette for sykemeldte, sånn og sånn. Så igjen så begynner de med at folk
Det begynner med dem som er syke. I stedet for å begynne med hele befolkningen og si at nå må vi virkelig jobbe godt med folk i helse her. Nå må vi jobbe på alle nivåer. Helt ifra regjering, helseminister, fylkeskommune, kommune og helsekompetanse til individet. Alle nivåer. Må vi sette inn alt vi har for å lage mer friskhet. For vi må ha mer arbeidskraft. Det er jo resonemanget i mitt hodet.
Og det var helt fraværende. Og så er det så underlig, for da burde du jo gått inn i en tenke på, ok, hva sier forskningen? Hva skal til for å holde befolkningen friskere? For der har vi et kjempepotensiale. Og så blir det ikke nevnt engang. Og man har jo mye god forskning som viser hva som skal til for å holde oss friske. Ja, og det er ganske enkle ting. Og det er ting som ikke koster så mye heller. Så det er... Ja, jeg blir stadig vekk
overrasket over alle de utfordringene vi har i dagens samfunn, og hvordan alle klarer å la være å snakke om at vi må jobbe for mer friske. For meg er bare det den åpenbare løsningen. Det betyr ikke vi kan ikke forebygge å helse frem mot bort fra alle sykdommer. Men helsedirektoratet sier at 80 prosent av alle sykdommer i Norge er livsstilssykdommer, og 70 prosent av det kan forebygges.
Egentlig. Så tydelige tall. Og da er det jo sånn, ja, hvordan skal vi da forebygge? Nei. Nei, sant. Og den mest effektive forebyggingen er jo helsefremming. Ja, nettopp. Er vi gode på helsefremming, så blir det mindre å forebygge. Og det går jo litt sånn over i hverandre. Men altså, grunnmuren er helsefremmingen. Og vi vet jo hva som skal til. Vi har jo de her fem søylene for god helse. Og det gjelder ikke bare på individnivå. Det gjelder jo også på samfunnsnivå.
Vil du fortelle om de fem søylene? Ja, det er jo bevegelse, så er det kosthold, relasjoner, stressbalanse og søvn. Ting som er
Ja, det koster ikke mye, og vi kan jobbe med det både slik at samfunnet legger til rette for det, og slik at hver enkelt får kunnskap om å ta helsefremdannes valg. Og vi må jo spørre oss, har vi et samfunn i dag som legger til rette for et godt kosthold, godt råvarebasert kosthold? Har vi et samfunn som har god stressbalanse på samfunnsnivå i forhold til krav og kapasitet hos mennesker?
Har vi et samfunn hvor søvn er høyt verdsatt, hvor god stressbalanse er verdsatt, og har vi et samfunn hvor relasjoner på samfunnsnivå, det tenker jeg handler om inkludering og mangfold, har vi et samfunn hvor vi er røys med hverandre og hvor alle føler seg inkludert. Så lenge vi ikke har solide søyler på samfunnsnivå,
så blir det veldig vanskelig for hvert enkelt menneske å skulle ta valgene på individnivå. Det blir som å jobbe i motvind, sånn at
Ja, mot vind og mot bakke og gjerne baglengs samtidig, ikke sant? Ja, og så krever det så mye av oss at det blir bare dem som i utgangspunktet har mest ressurser og best helse som klarer å tilegne seg denne kunnskapen og har overskudd til å ta de gode valgene, sånn at vi mister den som trenger det mest av alt. Og derfor må vi få det til på samfunnsnivå også.
Så enig. Det må legges til rettes for at folk, at det er gjennomforbart for alle. Ja, og at det skjer litt av seg selv. Jeg har tenkt på en sånn ting, bare sånn som at hvis det går til de store plassene i samfunnet hvor man kan styrke de FN-søylene, det er jo skoler og barndager og arbeidsplasser, også handler det om hvordan vi
planlegge samfunnet vårt, stedsplanlegging, arealplanlegging. For eksempel i skolen så har vi jo, vi vet at 30% av nyåringene og 50% av 15-åringene når ikke målet om fysisk aktivitet. Og vi vet hvor viktig det er for resten av livet å lære seg gleden og mestringen som ligger i fysisk aktivitet.
Hvorfor har vi ikke et kroppsøvingsfag som handler om bare det? Hvor vil jeg bort prestasjoner, karakterer? Det er ikke kroppsøvingen vi skal dyrke frem med en idrettselite. Der skal alle ungene, også de ungene som ikke lærer det hjemme, de skal få oppleve mestring og glede ved å være i bevegelse. Og jeg vet jo enda mange plasser hvor de driver med måling, hvor fort elever klarer å springe,
rundløypa, og den som springer fortest for 6, og den som springer saktest for 1, de slutter jo å komme på kroppsøvingen. Altså vi har jo et problem med at elever ikke kommer til kroppsøvingsfaget, og da har vi tapt i utgangspunktet. For det er de elever som mest av alt trenger å lære seg mestring og glede. Så grunnlaget må være at vi må ha et kroppsøvingsfag hvor alle har lyst til å komme, og hvor alle opplever mestring og glede, og så må vi dyrke frem talentene utenom.
Ja, og så må man ha mer bevegelse i de andre fagene også. At det er læring med bevegelse for å få nok. For hvis du sier, altså de tallene du sier der er jo urovekkende, for det burde vi fått til strukturelt i barnehage og skole. Og så du sier jo også at hvis vi legger et grunnlag når de er barn, så er det enklere og naturlig å ta det med seg videre i livet.
Ja, det er akkurat det som er. Og at vi treffer dem vi ikke treffer ellers, for det er en andel av unger som ikke er med i idrettslag, og som ikke har foreldre som tar dem med. Men dem treffer vi på skolen, og dem treffer vi i kroppsøvinger, og hvis noe, det var jo snakk om å innføre en time fysisk aktivitet om dagen, at det skal bli lovpålagt.
Det skjedde ikke. Og det er for meg en sånn no-brainer. Hvorfor gjør vi ikke det? Kroppen vår er laget for bevegelse. Det skjer så enormt. En ting er både muskler og ledd, men det er lymfosystem, blodsirkulasjon, koblinger i hjernen. Vi lærer bedre, konsentrerer oss bedre, har evne til å
Vær mer i ro med at vi har bevegt oss gjennom dagen. Hvis vi ønsker barn og unge som skal prestere bedre faglig, så er det nødvendig å ha mer bevegelse inn. Noen ga det akkurat på nyhetene, hvor de visste at fysisk aktivitet eller bevegelse blant ungdommer forebygger angst og depresjon.
De har mye mindre angst og depresjon. Det er jo gjennom at det er helsefremmende. Og vi vet at 75 prosent av dem som har psykisk sykdom, så debuterer det før man er 25 år. Sånn at psykisk sykdom debuterer tidlig i livet. Og da tenker jeg at vi vet også at hvis du da får psykisk sykdom, det er ofte snakk om angst og depresjon i hovedsak,
så gir det også økt sjanse for andre livsstilssykdommer. Og man får også ofte på samfunnsnivå et kortere liv. Sånn at det å få til at barn og unge opplever mestring og glede og bevegelse, det beskytter automatisk mot både angst og depresjon og alle andre livsstilssykdommer på sikt. For når unge ikke opplever mestring og ikke trives og ikke har det bra,
så slår det ikke ut i høyt blodtrykk som det gjør hos oss som er eldre, eller i muskel- og skelettlider. Det slår ofte ut i angst og depresjon og ondt i magen. For ungene har en ganske robust fysisk helse. Men vi vet at når de da har fått det, altså angst, depresjon, eller det kan jo slå seg ut på forskjellige måter som diffust i kroppen, så er de på en vei mot det.
Livsstilssykdommer, sykemeldning og uføretrykk. Så når vi snakker om at vi skal forebygge det, så må vi inn i skolene og barnehagene, vi må ut i samfunnet. I dag er vi bare der at vi skal ha dem som er sykemeldt og uføretrygda. Det er dem vi skal pushe. Så for meg blir det helt omvekt. Jeg er helt enig, og så
En ting som blir snakket mye om er at det er mer psykiske plager hos ungdom i dag, og at de er svake, og med sånn foreldre oppdrager de, med puter under armene, bla bla bla. Men de er jo ikke det.
det er ikke født en generasjon nå som er svake men med for lite bevegelse på dårlig mat de søylene du snakker om ja, så blir kroppene svakere og det gir utslag på ulike ting men blant annet og
Depresjon og angst, men det snakkes også mye om at det er mye mer ADHD. Kan det være barn som har så mye energi som de aldri får utløp for? Det gjør utslag i et urolig barn inne i klassen. Vi må også la folk få lov å leve med de grunnleggende behovene vi som mennesker har.
Og igjen peker vi på ungene. Ungene er problemet. Det er dem som er så svakelig og sykelig. Akkurat sånn som vi gjør med damer. I stedet for å se på hva samfunn fødes ungene inn i nå, hva smat får de, hva bevegelser har vi lagt til rette for. Vi vet jo at ungene ikke får nok søvn. En av tre ungene får alt for lite søvn.
Veldig mange sliter med søvn. Her oppe i Finnmark var det enorme tall på ungdom som sliter med søvn. De sover for kort og får ikke god nok kvalitet. Det har ansynligvis sammenheng med mørketiden. Men i Norge også generelt. Vi må se på det som er rundt ungene når psykisk uhelse øker hos barn og unge.
Ja, og det er sånn, ja, selvfølgelig, og så er det sånn, men nei, det blir ikke gjort. Nei, vi har, det er noe med den her kulturen våre som måten å se ting på, og jeg tror nok det vil tvinge seg frem med endring, for det at det er ikke bærekraftig sånn som vi holder på nå, det er jo det vi ser, og det var det Jens Stoltenberg også la frem, at vi får så mye færre unge i forhold til eldre, at vi vil ikke klare å opprettholde det
det velferdssamfunnet vi har. Og hvis vi da i tillegg får en ung generasjon som kommer inn i arbeidslivet med svekk og helse, så vi ser jo nå at de ofte møter veggen i 20-årene i stedet for i 40-årene. Så det vil tvinge seg frem at vi er nødt til å se på det samfunnet vi har også. Det er begrenset hvor mye stress du kan meditere deg bort fra.
Og det ser vi jo i de her blåe zonene også, blusåns. Det er ikke det at menneskene der er så enormt gode på å ta helsefremdannes valg, det er jo at det er lagt til rette for god helse i samfunnet. Det er jo de fem blusåns i verden. Ja, blusåns er noen av de andre i verden der de har
Unormalt god helse, sammenlignet med andre steder, har fått mye oppmerksomhet med å prøve å forstå hva det er de gjør som gjør at de har så god helse, fysisk og psykisk.
Ja, at de lever friskere liv. For det er ikke om å gjøre å bli gammel i seg selv, det er om å gjøre å ha friske leveår. Og så må du gjerne, det som skjer der er at de blir gammel og så er de friske helt frem til de dør ganske fort av alle da. De har ikke så mye demens og hjertekarsykdom og kraft og sånn som vi har.
Da skulle man jo tro at som samfunn at vi ville se dit og se hva er det de har gjort for å få det til? For de har jo bare mennesker der også. Akkurat som vi har i Norge. Men det er jo samfunnet som er annerledes. Det er ikke unike mennesker med unikt genmateriale.
Det er så fascinerende, for da har han jo leitet inn på sånn, er det bare kost, eller må den bevege seg? Han har leidet en enkel ting som er årsagen og er forklaringen. Og så har ikke noen fått et overordnet blikk på, som du sier, samfunnet strukturerer til at de får leve en helserik liv. Ja, samfunnet er lagt til dette for å gå.
Sånn at det er lett å gå, den går naturlig. Og så er det lagt til dette med søvn og hvile og det å være i en flytsom, for eksempel gjennom hagarbeid eller hobbyer, det er verdsatt.
Relasjoner står kjempehøyt. Det å være med i forskjellige frivilligheter, det å ha mening i livet, familien står stert. Da får du automatisk en mye bedre stressbalanse.
Så for alt det her virker jo inn på hverandre. Hvis du beveger deg, og hvis du har en god stressbalanse og gode relasjoner, så sover du jo bedre. Også kosthold da på toppen. De har et veldig råvarebasert kosthold. Ja, og så har de letet mye etter
Det snakkes mye om middelhavskost, så det er leitet elementer i kostholdet som er årsaken. Men jeg er jo helt enig for det som man ser gjengangeren der, er jo at det er råvarebasert. Det er ikke nødvendig så mye med hva de faktisk spiser, men at det kommer...
Ja, ren mat fra naturen som vi kjenner igjen, som vi alltid har, mennesker har levd av. Og så ser han jo de stedene der det er veldig høyt forbruk av ultraprosessert mat, så er det mer uhelse. Ja, og det som skjer er at vi går oss bort i detaljer. Og det gjør vi ofte i, det er jo det som er
tradisjonen i vitenskapen at vi skal redusere alt i små detaljer og så skal vi finne ut om det påvirker det og vi blir så opptatt av alle de her små detaljene og finner en løsning at vi glemmer å heve blikket og se det store bildet som er at det er kanskje ikke en ting i de blåe zonene som virker det er hele måten samfunnet er bygd opp av
Det er alle de små tingene sammen. Ja, det er det. Og det er det samme med det her med... Altså i Norge, vi er så spesialisert på... Det finnes så mange sykdommer, og vi er så spesialisert på behandlingen av hver enkelt sykdom, og den er så bra. Vi kommer så langt i detaljene i hvordan vi behandler sykdommer,
så glemmer vi av at hvis vi blir god på helsefremming og samfunnsnivå og individnivå gjennom de fem søylene, så forebygger vi ikke bare en sykdom, men vi forebygger jo alle. Vi forebygger ikke bare angst og depresjon med å bevege oss, men vi forebygger jo kreft, hjertekarsykdom, autoimmunesykdom og alt som folk blir syk av. Og det blir jo det her store, altså det er jo det jeg synes er så genialt, at
blir vi god på helsefremming så forebygger vi absolutt alt av sykdommene til og med får man færre infeksjoner hvis man har mer robust helse og det er jo litt sånn når jeg har hatt mine runder jeg har jo fortalt litt om det før men i begynnelsen av 7 år så ble jeg jo sengeliggende nesten i 2 år med kronisk migrene og ble egentlig bare verre
Med medisinen jeg måtte teste ut, som ga en hel haug med biverkninger. Så det bare balla på med helt enormt mye smerter og symptomer. Men ikke en eneste gang var det noen som spurte, hvordan har du det? Hvor sover du? Hva spiser du? Ingenting. Det er ikke...
Det handler egentlig om å presse seg mest mulig til hvor mye du kan jobbe til slutt kroppen bare sa nå er det nok, det er for mye. Og dette her er jo mange år siden og nå snakker vi om helt til starten av
Når jeg tenker meg om starten av 2000-tallet og slutten av 1900-tallet, så opplever jeg jo enda, for nå er jeg jo tett på mange med behandling på klinikken, der det enda ikke blir snakket om. Når en går til en fastleg og sier «jeg har det ikke bra, jeg er helt utslitt», eller «jeg har disse symptomene, hva skal jeg gjøre?»
Så tar han gjerne en hel med blodprøver og sier at alt er fint. Du er frisk, du. Så jeg føler meg ikke frisk. Hva kan jeg gjøre? Nei, det er ingenting. Vi har jo ikke lært så mye om helsefremming. Vi vet jo som leger at bevegelse er bra og at søvn er viktig. Men det å sette det i et system at
sånn her bygger vi ohelse. For vi starter jo med at folk får symptomer, og da har det jo skjedd masse i mange år før. Og så handler det om da å behandle det. Ikke rotårsaken, men å behandle symptomet. Og da dukker det jo ofte opp i en annen form det symptomet som forsvinner. Sånn at vi må kanskje helt tilbake til at
vi på legestudiet jeg vet ikke om andre studier det er bare legestudier jeg kjenner lærer om helsefremming og hvordan man bygger god helse da på individnivå for at de fleste legerne jobber jo med pasienter en til en mens jeg som samfunnsmediciner jeg skal jo si noe om hvordan gjør vi det her på samfunnsnivå
Men at alle i grunnutdanningen får en sånn forståelse av at vi kan bygge god helse, god livskvalitet og robusthet hos pasientene. Og hvis de ikke har lært det før de kommer på legekontoret med symptomer, så må de i hvert fall lære det da. Og så har vi medisiner også i tillegg hvis man ikke kommer i mål. Men vi må jo begynne med å gi alle denne kunnskapen om hvordan man bygger god helse.
Det trenger ikke å være veldig avansert. For meg er ikke dette alternativt i det hele tatt. Det er en del av medisin. Ja, det er absolutt. Det er jo det som er så fantastisk for deg, at hvis man gjør tiltak som fremmer helse, så har kroppene våre en unik evne til selvhelbredelse. Men da må forholdene ligge til rette til at kroppen klarer å fikse opp.
Så med å fremme helse, så til og med med allerede oppstått sykdom, kan kroppen få evne til å håndtere den sykdommen slik at den lever et friskere liv? Ja, og så vet vi jo at risikofaktorene som vi ikke snakker om, som for eksempel dårlig økonomi, som gir kronisk inflammasjon, som gir sykdom, er
uhåndterlig gjeld som kan i verste fall gi selvmord og død, vold og overgrep, altså seksuelle overgrep er en enorm risikofaktor for uførhet på grunn av sykdommer. Vi får ikke gjort noe med det. Det opplevde jeg ofte som fastlege at jeg satt der og så at de her økonomiske bekymringene eller det de hadde opplevd
Det tok så stor del av livet deres at det å få til helsefremmende valg, det var ikke sikkert rom for det, men da må man jo bare begynne en plass. Vi trenger ikke å begynne med alle fem søylene, men hvor ser du i ditt liv at du kan gjøre noe? For da trenger man det jo ekstra.
Det er jo det som er, for da lever du med et kronisk stress som vi vet gir kronisk inflammasjon laggradig, som vi vet gir livsstilssykdommer, sånn at det er jo veien mot sykdommer. Og samtidig er det viktig å si at har du vært utsatt for seksuelle overgrep eller har trauma i historien din, så er det ikke sagt at du må få dårlig helse.
Men da blir det så viktig å få inn kunnskapen om helsefremming til individ også. Og så må vi samtidig jobbe på samfunnsnivå for å forebygge de tingene. Jeg er glad du nevner disse tingene, for det ble jo ikke snakket så mye om. Blant annet skal vi bare trekke frem det med økonomi, men det å ha bekymringer for at man klarer å få mat.
neste dag, eller klare å kjøpe klær til ungene sine. Og det må jo jeg si, kan jeg innrømme også, at når jeg har vært i situasjonen der jeg har vært sykemeldt, og gått over på AP, og bare vite at dette går ikke,
å søvnløse nettopp av bekymringen på hvordan de alle dager skal klare å komme meg gjennom. Det skaper så mye mer ekstra stress. Og da begynner å snakke om at nei, vi må nødt til å redusere sykepenger og uføretrykt, så gjør at en sørge for at den forverrer situasjonen til den som allerede er syk, det er ikke helsefremming i det hele tatt.
Det er så sant, og det er det vi gjør i dag. Det er det politikerne gjør i dag. De truer med økonomiske virkemidler, og så peker de på det enkelte, og så sier de vi har for høyt sykefravær, vi har for mange på uføretrygg, samfunnet går ikke rundt. Ja, altså da er det dem som sier skyld da, som er ufør og sykemeldt at ikke samfunnet går rundt.
I stedet for at jeg spør hvorfor det er så mange sykemeldt og uført. Og det er jo ikke så mange, men det er jo et mål at det skal være færrest mulig. Og da må de løfte blikket og se på det som ligger bak at folk blir syke. Tror du politikerne ikke tørr å ta ansvaret?
Jeg har lurt mye på det, for jeg forstår det ikke. Har de ikke kunnskap? Egentlig tror jeg de har det. Er det fordi det ikke er en god valgkamp for at de tror at de ikke vil stemme på det at de vil mer på å love å redusere helsekøen? Jeg vil jo ha stått mer på en helseminister som sa at
jeg har som mål at vi skal få flere, mer friskhet i samfunnet, enn å si jeg har som mål at helsekøene skal ned gjennom effektivisering og organisering inne på sykehuset. Så jeg vet ikke, jeg forstår det ikke helt, og derfor har jeg litt problemer med å skjønne hvorfor de ikke snakker om det. For meg er det så logisk, og de har jo masse rapporter, nå sist, her om kvinnehelse, som
hvor det er så mye bra kunnskap, og så tenker jeg, lest de ikke rapportene, eller klarer de ikke å sette det i en sammenheng, eller er det media som ikke er interessert? For jeg tror jo egentlig at alle ønsker en friskest mulig befolkning. Vi er bare ikke der i dag at vi snakker om det. Nei, og så tenker jeg at det må være mangel på forståelse. Nei, jeg vet ikke, og det er derfor også
Jeg har prøvd å finne en logisk forklaring på det, men jeg klarer ikke å lande i noe. Men nettopp derfor er din stemme og denne episoden så viktig, fordi da vet jeg at denne kunnskapen går ut til mange.
mange tusen, og de lever med noen, og de går på en arbeidsplass, de har noen de kjenner, kanskje de politikere selv, for dette må snakkes om. Det må spre seg. Og så kanskje også hvis du stemmer på et parti, spør det partiet, hva tenker dere om dette her? For det er viktig for meg som medlem av et eller annet parti, at dere fremmer
For det er for generasjonene etter oss. Vi må ha et samfunn som fremmer helse.
Det burde vært øverst i valgkampanjen det med stem på oss, vi gjør alt vi kan for at du og alle de du er glad i og de du jobber med og alle rundt deg skal ha friskere liv. For meg er det en vinneroppskrift. Første partiet som tar den der.
Den tror jeg faktisk vil gjøre det bra, for det har folk skjønnet at vi kan ikke holde på sånn som nå. Og vi har jo i utgangspunktet ikke dårlig helse i Norge sett i verdens sammenheng. Men problemet er at vi har bygd opp et samfunn som er avhengig av at vi er friskere enn det vi er for å få det til å gå rundt. Og vet du hva? Jeg er nysgjerrig på sånn. Hva hadde du gjort hvis du var helseminister?
Ja, det vi ser er at helseministeren blir spist opp av behandling og lar seg spise opp av behandling. Jeg hadde nok sagt sånn som Dagfinn Høybråten sa at jeg mest av alt er folkehelseminister og nå må vi begynne å snakke om helsefremming. Og det er på samfunnsnivå og på individnivå. Men mest av alt på samfunnsnivå som helseminister så er det det som er viktig.
det viktigste. Og så vil jeg ha sagt at nå må kommunene begynne å følge den folkehelseråben som kom i 2012. For kommunene har også et ansvar. Helseministeren skal gjøre ting jeg tenker han kan gjøre masse i forhold til kosthold. Det så vi jo i programmet om helsekostfølelse. Og det kan gjøre masse i forhold til de her fem søylene for god helse på nasjonalt. Men også i kommunene. For der snakkes det jo enda mindre om folkehelse ofte.
Og han må si at da vil jeg ha sagt at kommunene har et ansvar for helsefremming. Det står i lovet. Og det skal kommunene gjøre gjennom at de skal ha oversikt over helse til befolkningen i kommunen sin. Så skal de planlegge og sette i verk tiltak. Og så skal de jobbe strukturert med det her hele tiden. Det er veldig få kommuner som oppfyller kravene i folkehelseloven. Og det er veldig få. For eksempel når man
Du hadde et kjempegodt innlegg om natur, og hvor viktig natur er for god helse. Med det innlegget blir det veldig tydelig hvor viktig det er at vi har en nærhet til naturen der vi bor. Det er ikke overalt i storbyer at det er mulig å ha et turløype til utmark nært der du bor, men alle kan ha en park.
Så når vi planlegger boligområder både i mindre og store byer, så må det være helt klart at det er forventning om at vi legger til rette, at det er lett og vel å gå, og at det er grønt områder, at det er parker, at det er samlingspunkt. For det vet vi bygger god helse. Det at befolkningen har tilgang hvis det er hav rundt, at man har allmenn tilgang til havet, at ikke man bygger inn, sånn at bare dem som kan kjøpe seg toppleilighet,
som har masse penger, de får havutsikt mens de som ikke kan det de har ikke tilgang til havet for det er bygd inn det å sikre at alle har sol og dagslys og en balkong man kan gå ut på sånne ting
som går på hvordan kommunene planlegger hvor bra det skal være for befolkningen. Ofte har man i kommunene enkelte områder hvor dette har gått vare på, Vest- og Osloøst for eksempel, som har enorm forskjell i helse. For på den ene siden er dette ivaretatt, og på den andre siden er det ikke ivaretatt.
Så det vil jeg også, jeg vil ha sagt tydelig til kommunene hva jeg forventer. Ikke bare når det gjelder fastlegeordning og sykehus, men når det gjelder samfunn og samfunnsstruktur. Vi kan så mye om helsefremmende stedsutvikling. Vi vet hva som skal til for å bygge plasser som fremmer helsa og som gir god livskvalitet. Men vi gjør det jo ikke.
gjennomført. Vi har masse å gå på. Og så er det jo fort å tenke at vi i Norge har så mye natur lett tilgjengelig. Ja, og det har vi jo hatt til alle tider, men det begynner jo mange steder å bli mindre og mindre for vi bygger ut og
tar vekk dette her. Så det må være med i en stedbyplanlegging, og det innlegget du viser til, det er jo, jeg delte et innlegg på Instagram som viser til helsefordelen av å være i kontakt med naturen, både at det er stressregulerende, styrke immunforsvaret,
gir bedre søvn, mer energi, altså har lange, lange lister både med å være i skogen, være nærme av foss med negative ioner, det å gå barfødt på naturmateriale i forhold til det som de kaller for grounding. Så det er greit at man har kunnskapen om det, men som du sier så må man
hver kommune tilrettelegger for at vi faktisk bruker det? Det er så styrke helse vår. Ja, det er det som er. Vi vet at hvis det legges til rette, så er det flere som bruker. Har du en park eller et grønt areale innenfor 200-500 meter fra der du bor, så øker sjansen signifikant for at det blir brukt av både barn og vokste. Og bare det å ha utsikt i grønt reduserer jo angst og depresjon på befolkningsnivå.
Så det er de her enkle tingene som ofte kanskje blir sett på som myke verdier og som ikke blir tatt med. Men loven sier at man skal tenke helse i alt man gjør i kommunene. Men jeg tror fortsatt at det er en forestilling om at helse er noe å være enkelt. Det er noe å være enkelt i sitt valg. Det er ikke noe vi som kommune skal holde på med, men det er det.
Det er ikke en lov til det. Ja, og helse skapes der vi er, og de fleste av oss er ikke på et legekontor hele livet, vi er ute i samfunnet. Hva er det som gjør at den loven ikke blir fulgt da? Har ikke folk fått det med seg? Vi har kode trøkke fra sentralt hold til at det skal følges. Det er masse lover som skal følges i kommunene. Sånn at hvis ingen trøkker på å fortelle om dette,
så blir det en glemt, tror jeg. Og det er jo også en ny måte å tenke helse på. Så det tar jo litt tid å få den innarbeidet, og hvem skal innarbeide det? Og så er det litt rart du sier det er en ny måte å tenke på. Dette burde man tenke på alltid. Det er jo det grunnleggende i samfunnsstrukturen vår. Som du sier, den beste kapitalet er en friskest mulig befolkning.
Ja, men jeg tror fra gammelt av så har vi nok tenkt at sykdom bare er noe som skjer. Bare noe som rammer. Uflax. Ja, slags og uflax. Og vi vet jo det at sånn er det ikke. Vi vet hvem som i størst grad blir ramt av en sykdom, og det er jo dem som i utgangspunktet har lite ressurser, økonomisk eller lav utdanning på samfunnsnivå.
Og vi vet også nå så mye om hvordan der vi oppholder oss i store deler av livet vårt. Altså at helsa påvirkes der vi er hele tiden. Det tror jeg er en ny tanke for mange. Veldig rart. For det er jo når du sier det, så er det sånn ja, selvfølgelig. Ja, men at det dermed har betydning for om du blir syk eller ikke. For den veien fra at helsa påvirkes, går du på skolen
hver dag i ti år, og helsa påvirkes negativt, så egner du opp med angst, depresjon, ondt i magen, altså et eller annet kommer til å skje. For hadde du hatt en jobb i ti år hvor du kom og ikke fikk til noe, ikke trivdes, og kanskje til og med ble mobba av kollegaen, så hadde du jo sluttet. For man kan jo ikke være i en sånn jobb. Det går ikke an, da blir du jo syk. Men på skolen, hvor alle skal være,
Da må vi sikre oss at skolene helser fremmedes. For der må det jo være, det kan ikke slutte. Og det ser vi jo at det øker skolevegring. Og igjen så er det ikke individet. Skolevegring, tenker jeg, er eleven sin sykemelding. Den kan ikke sykemeldes, ellers. Men ja, nå går vi langt utenom en... Nei, dette her er jo veldig relevant for det at
skolevegring er jo nesten ikke et begrep som er et ord jeg har hørt om tidligere, og nå ble det snakket ganske mye om de siste årene. Og så skal de presses på skolen, kjøres, tvinges, presses inn i klasserommet, og hvis ikke det går så får de gjerne en til en, så skal de sitte inne på et sånn møterom, på til hver en pris skal de tvinges til å være på skolen, i stedet for å være litt sånn
Hva er dette? Hvorfor? Det der grunnleggende er jo trygghet, trygghet, trygghet. Hvorfor vil ikke et barn på skolen jo for å oppleve utrygghet? Og så du finner ut hvor ligger det henne da med trygghet, fellesskap, respekt for seg selv og for andre.
Mestring. Mestring. Det må ligge i bånd. Så er det samme hvor god du er til å skrive eller regne. Ja, det er viktig det også. Men for oss, for å være et menneske som har det godt, så ligger disse tingene, det må ligge i bånd. Ja. Eller det må alltid ligge der. Fremme i lyset, ikke i bånd. Det må alltid være der.
Og da fremme med et godt læringsmiljø. Ja, det er det som er. Og da lærer jo elevene bedre også. Det er akkurat de der tingene som må ligge til bunn. Og det skulle jeg også ha sagt som helseminister, at nå må alle skoler jobbe systematisk for å bli helsefremmende skoler. Det er noen plasser de har gjort det.
i Nordland, fylkeskommunene har gjort en kjempejobb med det og de fikk jo størst økning i gjennomføring av videregående skole i landet så det virker men igjen så er det så enkelt å se på de unge som er problemet, de som har skolevegring men de er jo bare et symptom på noe større som ikke virker og dette her må snakkes om så jeg er så glad for at
Du brenner litt skapelig for dette her, og jeg er så glad for at du vil snakke om det i podcasten, sånn at du som lytter også nå, hvis du er på jobb i lunsjen, begynn å prate om det. Hva kan vi gjøre på arbeidsplassen for å fremme god helse? Snakk med rektor, lærere, jobber du i skolen selv? Og så må vi jo også få politikerne på banen. Det er...
Helt nødvendig. Og også du sier at kommunene må ta det ansvaret de er pålagt ved lov. Ja, så det må jobbes på mange plan samtidig, men det første vil jo være at du begynner å snakke om det. Ja, virkelig altså. Og så er du jo engasjert i mange ting, Sonny, for det at du skriver ulike kronikker og er noe som...
Jeg tror mange gjerne ble veldig øvide for, som vi sier i Stavanger, var jo når de leste en overskrift med at hensjesyke fraværet til kvinner er akkurat passehøyt. Og det har skapt engasjement og med god grunn. Og du skriver så utrolig godt, og for de som ikke har fått det med seg, hva gikk den kronikken ut på?
Den begynner jo egentlig i min egen historie, hvor jeg møtte veggen som småbarnsmamma, og trodde at det var meg det var noe galt meg alle år. Jeg var en sånn feilbare som ikke klarte det alle andre klarte. Jeg følte meg så ensom og så... Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg synes det var skikkelig tungt å...
Ikke klare det å både jobbe og føde to barn. Og jeg mistet jo søvn med barn nummer to i masse år. Og det var ting utenfor. Jeg tok også hovedansvaret for den her logistikken hjemme. Og så tenkte jeg, jeg løftet aldri blikket opp fra meg selv. Og så har jeg etterpå følt
dame i nærmeste i familien min og ellers i samfunnet og så ser jeg at det samme skjer med veldig, veldig mange og plutselig så gikk det opp for meg jeg pratet med mora min så sa jeg til henne, herregud hvor mye vi damer produserer og det ordet satt i gang en sånn tankerekke hos meg ja, vi produserer unger
Vi produserer barn til samfunnet. Det er bare vi som gjør det, og det tar ni måneder per unge, og det tar år å komme seg etterpå. Vi produserer jo melk til de unge. Det er klart det koster energi og krefter. Når vi ikke gjør det, så produserer vi menstruasjon hver måned, og på toppen av det så kommer jo også overgangsalderen som vi ikke snakker om, som også er en sånn
for fysiologien vår. Så alt det tenkte jeg, og så skal vi produsere på jobb i tillegg. Og så begynte jeg å lese, og ja, det er faktisk sånn at vi tar fortsatt hovedansvaret hjemme også, og vi har oftere omsorgsyrker. Og så ble jeg skikkelig imponert over hva vi damer egentlig produserer.
Så det var en sånn der aha-opplevelse for meg. Jeg skrev jo det første innlegget bare på fem minutter, bare rydde ut av meg, mens jeg satt hos frisøren og fôr hjem og postet det, og så eksploderte det på Instagram.
Og så tenkte jeg, ja her er det mange slitne damer der ute som virkelig står på å produsere. Og noen føler seg sliten og står i det, og noen har møtt veggen, og noen er blitt syk. Men du, verden fører en svær gjeng vi er. Og da skrev jeg jo kronikken. Og den var over sånn på ti minutter, bare skrev i full fart for det at jeg følte jeg hadde en sånn aha-opplevelse. Og den tok jo enda mer av. Og da tenker jeg at da er vi mange.
Vi er mange, og det her må være en nerve i samfunnet der som vi ikke snakker om. Og som dame så er vi jo veldig sånn også at vi finner oss noe i mye.
Og vi tenker at, ja, ja, men jeg må jo bare gjøre det, altså. Så må jeg bare gjøre det, altså. Og så sier en av media at, ja, kanskje dame setter høye krav til seg selv, kanskje den skal slappe litt mer av. Eller er det svageskjønn? Ja! Nei, og så fangte jeg jo den her rapporten på toppen av det hele, den store forskjellen som er en sånn NOU, Norsk Offentlig Utredning, som regjeringen har bestilt, og som regjeringen har fått, og som
begynne med å si at vi har oversett den store forskjellen. Det er ikke spørsmål. Det er bare sånn, vi har ikke tatt hensyn til at dame og mannfolk er forskjellige, produserer forskjellig, har forskjellig fysiologi. Og når det blir sånn at betydningen av kjønn ikke vektlegger, står det der, ja, da blir det ikke likestilling, selv om vi har samme rettigheter. Og det var også sånn, selvfølgelig.
For før har kjønnet vårt blitt drukt for å holde oss utenfor 1800-tallet, utenfor samfunnet, utenfor arbeidslivet. Og derfor ble det kanskje sånn at da vi kom inn, så skulle vi klare akkurat det samme som man nå. Og så ble det sett borti fra hele våres produksjon, hele våres biologi og alt det som vi bare automatisk gjør og må gjøre som dame. Og da er det jo ikke likestilling. Så det har vært en reise for meg også, hvor jeg synes jeg har...
Jeg har lært mye også. Det er blitt veldig tydelig. Og det her vet regjeringen også. Nå forventer jeg jo at den faktisk slutter å snakke som om at hver enkelt dame er problemet. Og gir oss enda mer skyld og skam for at vi ikke håndterer det. Jeg blir sint på vegne av den unge Sonny som var så fortvilt. Og jeg blir sint på vegne av alle de meldingene jeg får fra damer rundt omkring.
som tar så mye ansvar, som produserer så mye, som står på, og det er klart at det til slutt blir for mye. Jeg må jo si at jeg beundrer jo dem som står gjennom det hele uten at det rokker ved helse. De skal være glad. De skal være takknemlige, for de har fått ut del god helse. Jeg har undret meg mye på hvem er de som tåler dette her? For det er ikke å...
forvente, for det er så mye og en ting er jo litt sånn Torkel Færre uttalte seg at de så på pulsklokkene at det å ha menstruasjon har samme belastning som å gjennomgå en covid-infeksjon som sier egentlig ganske mye og det gjelder jo ikke alle selvfølgelig men i den kampen for likestilling da, så har han liksom endt opp med å ikke ta hensyn til der det er særstilling
Og det synes jeg er så underlig. Og nå har jo jeg straks en femåring og en syvåring, og bare mellom de to så var permisjonen min blitt mye kortere, så jeg skulle vært tilbake igjen i jobb når babyen var syv måneder.
Og enda holde på å amme og våkenetter og sånn, ja, men far må jo ta det. Sånn biologisk sett så søker jo, og enda søker ungene mine først til meg som mamma. Det har vi nok gjort i alle tider. Og det betyr ikke at de er mindre glad i pappaen sin, men instinktivt så søker de til meg først.
Og så er det litt sånn, ja, men kvinner har jo hatt menstruasjonen og emmer og født i alle tider, hvorfor tåler ikke dere det nå? Så det er en sånn utrolig mangel på forståelse og respekt for at kvinnekroppen er annerledes enn mennene sin. Da det blir snakket ned, og det blir jeg også så, finnes det jo provosert av, og jeg skjønner ikke hvorfor i alle dager vi klarte å ende opp der.
Ja, det er nok den historien som jeg sier med at kjønne blir brukt til å holde oss utenfor, og så har vi ignorert det i trua på at det er sånn vi får likestilling. Men så viser det seg at det er jo ikke det. Og ja, vi har fått barn og født i alle år, men det har ikke endret seg, men det som har endret seg er jo samfunnet rundt. Vi har jo helt andre betingelser og det tidspresset og det med å
Jeg leste en plass at det tar minst ett år å komme seg etter et svangerskap, sånn kroppslig. Det skjer jo noe med hele kroppen ut av det der hormonkjøret. Og jeg har jo ikke snakket om sånn som infertilitetsbehandling, abort, kvinnesykdommer, som er spesifikke for damer, som også er en del av det hele. Det står jo i den rapporten at damen tar hele uten reproduksjon.
Ja, det gjør vi. Og de hormonsvingningene vet vi jo påvirker alltid fra muskler og ledd til autoimmunesykdommer. Av alle sykdommer, 80 prosent av dem som har autoimmunesykdom er damer. Og det henger sammen med hormonendringer, som vi styrer med hele livet.
Og når du legger på masse stress på de hormonendringene, ja, så får du økte immunsykdom. Ja, og i tillegg så er kvinner generelt sett mer følsomme, empatiske, har et mer overordnet blikk for flokken, som også bruker mye energi på. Som du sier, i forhold til menstruasjonen, så har vi i forhold til hormoner, så har vi endringer i immunforsvaret.
Der leste jeg en artikkel på at hvis du fikk covid-vaksinen, altså ut fra hvor du i syklus tok vaksinen, hadde noe å si på responsen.
Og i den ene artiklen har jeg ikke fått lest meg opp om det har blitt større studier og det er bekreftet, men av de som fikk beløpningsforstyrrelse til vaksinen så det ut som om det hadde noe å si ut fra hvor tid du fikk vaksinen i syklus. Det er ingen som har snakket om. Det må vi jo vite. Hvor tid er det beste å ta en vaksine? Hvor er syklus? Ja, alt dette her. Og mange medisiner som gis til mest kvinner er det jeg kun forsker på menn. Altså dette er så massivt.
Og det kommer også frem, det du sier nå, i denne rapporten. Vi vet alt for lite. Vi kan for lite. Vi kan veldig mye om mannfolkens helse. Mens kvinneperspektivet har vært nærmest fraværende i alt fra folkehelsearbeid til behandling av sykdommer og medisiner vi får og alt. Så det er et sånn enormt kunnskapshold
på kvinnehelse. Det blir også veldig tydelig. Det står at fraværet av et systematisk arbeid for kvinnehelse påfaller, står det i rapporten. Og det er så kraftig det som står der, at jeg tenker at hvis politikerne har lest det her, så må de jo løfte det opp. Dette er deres ansvar å ta tak i. Så jeg kjenner at hvis jeg blir nesten litt
Hvis det nå kommer flere politikere som står og snakker om sykefravær blant damer og uføretrygg, som om det er damen det er noe galt med, da blir jeg irritert over tanken. For nå vet vi at vi vet så mye at nå må vi snakke om rotårsaken. Og vi vet jo at sykefravær er...
er lavest blant førstegangstfødende, så øker det for hver unge du får. Og at sykefravær øker både for damer og mannfolk etter de blir foreldre, men mest for damer. Og at damer rapporterer om dårligere helse enn menn gjennom hele livet, med flere symptomer og plager. Hovedplagene vi har, diagnosen vi ender opp med som damer, det er psykiske plager, ofte depresjon, muskel- og skelettlidelser, og utslitthet og trøtthet.
For meg henger dette så tydelig sammen. Om det slår ut i depresjon, om det slår ut i kronisk ryggsmerte eller i utslitthet, det er samme årsak. Det er så tydelig at dette er en diagnose som handler om livsbelastning. Står det noe i rapporten?
om hva den informasjonen skal gjøres med, eller er det bare en rapport med informasjon? Det kommer ny en 1. april som heter Kvinners arbeidshelse, hvor de tar opp hvordan de også skal komme med tiltak. Jeg har ikke nådd å leste den ferdig enda. Så jeg er veldig spent på å se de tiltakene og hva nivå det er på.
om de da er oppe på samfunnsnivå. Men det var jo de her to rapportene som lå til grunn for Stoltenbergs uttalerse med Tonje Brennan, og han sa at arbeidskraft er vår viktigste ressurs. Og da er det litt skremmende at de ikke snakker om helsefremming og forebygging og friskhet. At de fortsatt er der at nå tar vi noe tak i denne befolkningen som har
endte opp med de her diagnosene, og så ser vi hvordan vi kan presse dem tilbake. Og det er jo bra at det tilrettelegges for et arbeidsliv som tar imot alle, men vi må jo begynne med å prøve å hindre at det skjer. Ja, og igjen tilbake til helsefremming, og så tenker jeg at når vi fremmer kvinnehelse, så er jo det et fordel for barna våre, slik at de også kan være friske og være en god mor og en god partner. Altså,
Ja, men det må tas på alvor. Det jeg kjenner en sånn bekymring for er jo at ja, flott noe å ha med dataen så beviser det, men at det er ingen som våger å ta tag i det og gjøre noe med det. Vi trenger en handlingskraft. Ja, vi gjør det, og det er ikke sagt at nå skal damen tilbake til kjøkkenbenken heller. Nei, nei. Nei, vi skal ikke gå baklengs inn i folk. Vi skal jo bevege oss fremover, for nå har vi denne kunnskapen.
Og nå må vi bare se på hvordan vi får til et bærekraftig liv for kvinnehelse på samfunnsnivå. Det er det det handler om. Som dame kan vi ikke produsere 100% på alle områder gjennom hele livet. Og det må verdsettes mer av det vi gjør av produksjon som bare damer gjør.
Vi kan ikke tape på det. Så det er strukturelle ting som må endres. Jeg har ikke sagt det heller, men altså, også i forhold til det vi tar med oss inn i voksenlivet som har betydning for det her med sykefraværet uføretryngt, er jo at damer er jo overrepresentert i forhold til vold i hjemmet. Og 7% av damer opplever det mot bare 0,7% av mange folk. Også i seksuelle overgrep. Og de her tingene som ligger
som gir kronisk inflammasjon og som ligger der og fyrer hele tiden, med mindre man blir bevisst på det og klarer kunnskap om de helsefremmende valgene som man kan gjøre. Men det er klart at det å forebygge der også vil jo være noe som må gjøres for at damen skal bli friskere som voksne. For det er så ødeleggende å oppleve de tingene.
Og det snakkes det jo heller ikke om. For når vi ser på sykefravær, så ligger damer hele tiden 2-3% over mange folk. Og det er ikke sånn at det varierer fra år til år. Sykefraværet varierer, men da gjør det det både for damer og for mange folk, går opp og ned sånn. Og gapet er 2-3%. Og det tror jeg, det gapet der, det er våres overproduksjon. Og derfor må sykefraværet være så høyt, for å kompensere for det. Mm.
Ja, og så vil du si at kanskje det er til og med for lavt, eller at sykefar er akkurat der det trenger å være, ut ifra rammene nå. Men målet må jo da selvfølgelig være at vi legger til rette for en samfunnsstruktur som gjør at kvinner ikke blir syke. Ta hensyn til den ekstra belastningen og ansvaret. For det som gjør meg så trist er jo at det må gå så langt at folk blir syke.
Å leve et liv med sykdom og redusert livskvalitet. Det er akkurat det, og for min del så endte det jo opp med funksjonstap. Ikke første gang hvor jeg ble utbrent. Da kunne det vært en suksesshistorie. Da kunne jeg sagt i 2011 at jeg ble utbrent, da jeg gjorde sånn og sånn.
Da gikk jeg fra 50% uføretrykt til full jobb. Det gjorde jeg i 2011. Da kunne jeg gått ut og sagt at det bare gjør sånn og sånn, og da kommer du tilbake til full jobb, og så går det bra. Så ble det en ny smell i 2013, som var enda verre, og da kom jeg ikke tilbake igjen. Selv om jeg gjorde akkurat det samme, og enda mer. Så fikk jeg et funksjonstap på 50%.
Det å prøve å hindre at damer kommer dit, for det skal du jo leve med resten av livet ofte. Jeg tenker jo fortsatt at jeg jobber hele tiden for å få bedre helse, men jeg ser at jeg har et funksjonstap, og det er nok varig. Den belastningen kroppen fikk har medført til en ...
Den varer skade da. Som gjør at den ikke kommer seg tilbake til 100% igjen. Og det gjelder jo mange. Så det er jo det som du sier, så blir du fullt sykemeldt, og så klarer du det akkurat, eller kanskje ikke akkurat, men presser deg til å komme tilbake igjen til 100%. Og så går ikke det. Og da er det såpass stor belastning på kroppen at den ikke får tilbake en full funksjonsevne. Og det...
Det må man jo unngå at flest mulig opplever. Ja, for jeg gjør jo alle helsefremadens valg jeg kan i dag, men jeg ser jo selv om ungene er voksne, så jeg får ikke bedre funksjonsevne enn det jeg har, men jeg får jo bedre livskvalitet. Men jeg klarer ikke å komme meg tilbake i full jobb, og for mange så klarer de ikke å komme tilbake til arbeidslivet en gang.
Så målet må jo være å hindre at damer skal stå på og produsere så mye at de får det her funksjonstapet. For da hjelper det ikke om Stoltenberg står og sier at han trekker frem kvinnelige arbeidskraft spesielt. For da er det ikke mer å hente der. Så da må vi hindre at damen kommer dit. Og det skulle jeg ønske dem sa. Jeg også. Og så tror jeg at hvis vi bare prater mye om det
Og med en respekt i det, og med god kunnskap som nå kommer i rapporter, så må det presse seg frem at vi ser dette med et tydeligere blikk. Ja, jeg tenker også det, og vi må det, for vi får det ikke å gå rundt om 10-20 år, hvis ikke. Nei, og så tenker jeg at kanskje det bare blir verre for at de som vokser opp i dag, de vokser opp i det samfunnet hele livet.
Og vi skylder de som kommer etter oss og gjør det bedre, slik at de kan få lov å leve friske liv. Ja, det ser jeg. For der så jeg et eksempel der noen filmet en skole, og så viste de tall, og det var ikke fra Norge, det var fra et annet land. Av en skolegård var det sånn, 50% av de barnene her kommer til å være syke, de kommer til å være dit, de kommer til å være deres.
Og med det blikket og se det på ungene hvis vi overfører de tallene til når de blir voksne, kjente jeg bare sånn, nei, det går ikke an. Kjente jeg ble skikkelig urolig av det. Vi som samfunn må klare å gjøre det bedre. Ja, jeg er helt enig. Og da trenger vi noen i regjeringen som sier at jeg tar ansvar for å jobbe for bedre folkehelse og mer friskhet.
Takk, Sonny. Vi kunne jo snakket i timesvis, men jeg tenker at det er et godt tidspunkt å gi seg nå, og så kan det godt være jeg inviterer deg tilbake igjen. Og jeg er som sagt veldig takknemlig for at du er så tydelig i dette her, og du løfter opp nå også temaer som vi egentlig ikke har snakket skikkelig om før.
Og det er hjemmen på høy overtid. Ja, det er kanskje sant det. Det er sikkert noen som snakker om det her, men jeg har ikke hørt så mange enda, men det kommer, det tror jeg. Så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har helsetips til de som lytter?
Ja, jeg ga jo tre tips siste. Jeg tenkte at jeg tar to nye, og så tar jeg ett som jeg tok forrige gang. Det første er å spile og være røus med dem rundt deg. Kanskje spesielt dem du ikke helt forstår. Da tror jeg samfunnet blir bedre og verdig for alle. Og så er det det med å bevege deg når du kan. Bruk enhver mulighet til å bevege kroppen, for det er vi skapt for.
Og det siste er stem og politikere som vil jobbe for bedre folkehelse. Det er bare sånn vi får til endring. Tre gode, tydelige tips. Takk, Sonny. Jeg synes alltid det er kjekt å snakke med deg. Og nå håper jeg at du og Lutte har fått satt i gang noen tanker
Og jeg vil tro at du kanskje har fått noen nye sånn, å ja, det stemmer jo. Eller, kan det stemme? Ta det med deg videre i dagen og la det komme litt sånn refleksjoner. Hva tenker du? Og hva kan du gjøre med dette her? Ja, og prat om det med noen rundt deg.
Og kjenner du deg igjen i det, våg å snakke om det. Vi trenger et språk for det, og det er jo det som er fint. Sånn gir oss noen setninger og ord, og så gjør at det kanskje er lettere å ta det opp og snakke om det. Og ja, hvis du har noen du tror har nytte av denne episoden, del!
Send den gjerne til politikere. Det trenger ikke være de som sitter i Oslo. Lokalpolitikere har god kontakt med de som sitter i regjering. Så spred denne kunnskapen, for vi trenger å fremme folkehelse for den enkelte og for oss som samfunn. Og spesielt, tenker jeg, for de som kommer ytterst. Det er enormt viktig. Så takk for at du har lyttet. Ha det godt!