#195. Utbrenthet, helhetlig helse og hvordan helse skapes i samfunnet. Med lege Sonni Schumacher.
Podkasten "Leger om livet" med Anette Dragland intervjuer lege Sonni Schumacher om utbrenthet og helhetlig helse. Schumacher deler sine personlige erfaringer med utbrenthet og autoimmune sykdommer, og fremhever viktigheten av helsefremming og forebyggende tiltak, spesielt i skoler og barnehager. Hun kritiserer samfunnets fokus på å presse syke tilbake i jobb i stedet for å forebygge sykdom.
00:00
Podcasten "Leger om livet" tar for seg helse, kropp og sinn ved å dele erfaringer fra leger med fokus på helhetlig helse.
07:27
Lege deler sin reise fra utbrenthet til helbredelse gjennom terapi, livsstilsendringer og samfunnsmedisin, og betoner betydningen av å søke hjelp.
23:26
Fokuset på helsefremming og forebygging er essensielt for å forbedre samfunnets generelle helse og livskvalitet.
Transkript
Nevnt i episoden
Utbrenthet
Schumacher beskriver sine egne opplevelser med utbrenthet, og hvordan det påvirket hennes helse og liv.
Autoimmune sykdommer
Schumacher har flere autoimmune sykdommer, inkludert astma, eksem og PCOS, som har påvirket hennes helse.
Helsefremming
Schumacher fremhever viktigheten av helsefremming og forebyggende tiltak for å skape et friskere samfunn.
Forebyggende tiltak
Schumacher diskuterer viktigheten av forebyggende tiltak i skoler, barnehager og arbeidsplasser.
Sykefravær
Schumacher diskuterer samfunnets fokus på sykefravær og behovet for å forebygge sykdom.
Sonni Schumacher
Lege, spesialist i samfunnsmedisin, og kjent for mange som "Folkehelselegen" på Instagram.
Anette Dragland
Vert for podkasten "Leger om livet".
Leger om livet
Tittelen på podkasten.
Instagram
Schumacher er aktiv på Instagram som "Folkehelselegen".
Dagens Medisin
Schumacher har skrevet kronikker for Dagens Medisin.
Villa Sano
Et kurssted for å forebygge utbrenthet for leger og sykepleiere.
Karin Rød
En lege som hjalp Schumacher under hennes utbrenthet.
Yoga
Schumacher brukte yoga som et hjelpemiddel for å håndtere utbrentheten.
Mindfulness
Schumacher brukte mindfulness som et hjelpemiddel for å håndtere utbrentheten.
Hammerfest
Schumacher jobbet som kommuneoverlege i Hammerfest.
Finnmark
Schumacher jobbet i Finnmark.
Tromsø
Schumacher søkte hjelp hos en psykiater i Tromsø.
Alopecia areata
Schumacher mistet håret på grunn av alopecia areata.
Marit Kolby
En ekspert på kosthold som Schumacher nevner.
Pulsklokke
Schumacher bruker en pulsklokke for å overvåke helsen sin.
Deltakere
Guest
Sonni Schumacher
Host
Anette Dragland
Poeng
Leger som opplever kronisk sykdom selv, ser at skolemedisin ikke oppfyller alle behov.
Immunforsvaret, hormonsystemet og nervesystemet henger sammen.
Viktig perspektiv for å forstå helhetlig helse.
Det å ha dårlig økonomi er en kronisk stressfaktor som påvirker immunsystemet og lager kronisk betennelse.
Understreker viktigheten av å se på levekår i helsedebatter.
Vi må jobbe med levekår, vi må jobbe med samfunnet, og så må hver enkelt få den kunnskapen de trenger.
Oppsummerer hovedbudskapet om helhetlig tilnærming til helse.
Hver minste lille bevegelse har så mye å si for helsa.
Enkel, men viktig påminnelse om å prioritere bevegelse i hverdagen.
Påstander
Sykefraværet er akkurat passelig høyt til å kompensere for denne overproduksjonen.
Kontroversiell påstand om kvinners sykefravær i lys av samfunnets forventninger.
Kommunene jobber ikke systematisk med folkehelse og oppfyller ikke kravene i folkehelselovene.
En alvorlig påstand om manglende oppfølging av folkehelseloven.
Sollyset har mye mer positive helseeffekter enn det vi har sluttet og tenkt.
Påstand basert på økende forskning, men trenger ytterligere dokumentasjon.
Lignende
Laster
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Med meg i dag er jeg heldig å ha henne Sonny Schumacher. Hun er spesialist i samfunnsmedisin og har jobbet som kommuneoverleg i Hammerfest de siste 14 årene.
Hun har også vært skribent for kommunehelsepanelet i Dagens Medisin, og hun er veldig engasjert i forebyggende samfunnsmedisin, og skriver også kronikker og er aktiv som folkehelselegen på Instagram, og hun har også foredrag om helhetlig helse. Hjertelig velkommen, Sonny! Tusen takk, Anette. Dette er stas å få være med i den podcasten som var min vei inn til helhetlig helse.
Det var skikkelig hyggelig å høre sånn, og jeg gleder meg veldig til denne praten. Vi har jo skrevet frem og tilbake i mange år nå, for at jeg blir så engasjert hver gang du skriver en ny kronikk, så
Blir jeg så glad for du skriver det jeg tror veldig mange av oss kjenner på og som er viktig, men som er for lite fokus på. Du er opptatt av å se helheten. Du har akkurat skrevet en kronikk om kvinnehelse som har tatt helt av på sosiale medier. Jeg er så glad for at det du skriver skaper så engasjement. Du treffer virkelig en nerve. Hva er det som har gjort at du har blitt så engasjert i dette?
Ja, hvor begynner man da? For det her med samfunnsmedisin, helhetlig medisin og egen helse, det henger sånn sammen i livet mitt. Jeg tror jo at leger som opplever kronisk sykdom selv, og det å være pasient, de ser at skolemedisin oppfyller ikke alle behov et menneske har, og søker utenfor skolemedisin til komplementær medisin.
for å prøve å bli bedre. Og dermed så får vi en litt annen innfallsvinkel til det å være lege. Og for min del så har jeg hele livet hatt astma, eksem, mye allergi,
Altså masse autoimmune sykdommer. Helst da jeg var tre måneder. Og var mye syk som barn. Masse infeksjoner, luftveisinfeksjoner, sånn som jeg er nå. Men jeg var mye syk, og jeg fikk også diagnosen polysystisk ovarialsyndrom da jeg var 16. Fordi jeg mistet mensen. Ja.
Alt dette henger sammen. Immunforsvaret, hormonsystemet og nervesystemet henger sammen. For min del ga det meg et utgangspunkt før legestudiet hvor jeg hadde litt svekk av helse. Når jeg da skulle gjennom et studie som var så heftig, og bare hadde to strategier, det var å ta meg sammen,
Og så hadde jeg lært meg meditasjon, så det var livbøyla mi. Og det var veldig eksotisk på 90-tallet, når jeg stod i tronse. Ja, det kan jeg forstå. Ja, så når jeg fikk det her enorme trøkket fra legestudiet på toppen, så ble jeg veldig dårlig i sykdommene mine. Så jeg har jo hørt at du også har sleit på femte året, og da er vi to som har sleit på femte året.
Jeg hadde masse eksem, gikk på store doser prednisolon, ingenting hjalp, jeg ble jo deprimert, hadde veldig høy stressaktivering. Det skolemedisin kunne gi meg var jo symptombehandling, og jeg endte til slutt opp på syklosporin, altså sånn immun som er veldig heftig. Heftig behandling. Og det var ingen som snakket til meg.
om hele helsa mi. Jeg hadde jo forresten elendig kosthold. Jeg var ikke opptatt av det i det hele tatt. Så det var prednisolon, og så var det syklosporin, som skolemedisin hadde å tilby. Og når jeg spurte, kan det ha sammenheng, den her eksemen, den her polysystisk ovarialsyndrome, kan det være noe link? Det var ingen, det gikk ikke gjenklang hos noen da.
Sånn at jeg sleit meg gjennom det og avsluttet turnus-tjenesten med to uker på sykehus med eksem fra topp til tå. Så det var ganske heftig, men denne syklosporien gjorde at jeg ble bedre en periode. Og det roet seg litt ned etter turnus-tjenesten. Jeg gifta meg og fikk barn. Begynte som allmennlege. Men jeg kjente aldri på et overskudd. Jeg var konstant sliten. Så når jeg da fikk barn nummer to,
og mistet søvn over mange år og jobbet på toppen, så gikk jeg på en smell. Min første smell. Og jeg tenker bare nå, stakkars Sonny. Den unge Sonny som sto sånn på og tok seg sånn sammen og trodde at det skulle...
gå, apropos den her kronikken ikke sant, alle de her forventningene og så trodde jeg det var meg det var noe galt med så det er jo der kronikken min kommer fra, nå når jeg 24 år senere ser på det med nytt blikk at du var en belastning, på en måte at du ikke fikk det til, var det det du tenkte?
Jeg tenkte at det var noe galt med meg. Hva gjorde jeg galt når det til slutt sa stopp? Det var tre dager før jeg hadde juleferie i 2006, og jeg skulle gå på jobb, og jeg tenkte at jeg holdt ut til jul hvis jeg bare tar meg sammen. Men plutselig så nøtta det ikke. Jeg kom ikke på jobb tre dager før ferien, og ble i lang tid sykemeldt og
så mye skam og skyldfølelse, og hvorfor får ikke jeg det her til? Alle andre får det jo til. Andre damer føder jo barn og sover ikke og jobber mye. Så det var brutalt. Hvordan gikk du derifra? For det var første gang du virkelig ikke... Det gikk ikke lenger å ta seg sammen. Jeg kjenner så godt hva du sier, fordi...
Jeg tror veldig mange av oss som lytter på har opplevd enten at egen helse har skikta, eller har noen rundt seg som de ser at helsa ikke er rekt til. Hvor gikk du derifra? For du hadde jo klart å ta deg sammen, klart å fullføre medisinstudiet på de seks årene til tross for alle...
all den motgangen du gikk gjennom, du hadde klart å bli et lege, du jobbet fulltid, du hadde barn, du hadde jo virkelig bytt tennene sammen. Hvordan var det å være der når du plutselig skjønte at det går ikke å ta seg sammen? Det går ikke lenger. Jeg trodde jo at hvis jeg bare fikk noen uker sykemelding, så var det det som skulle til. Men de ukene gikk fort, og jeg ble jo ikke bedre.
Så det jeg gjorde var at jeg kontaktet Villa Sano, som er en sånn
heter det kurssted for å forebygge utbrenthet for leger og sykepleiere. Men vi som kom dit, vi var ganske ferdigbrent. Ja. Det var et eget sted. Jeg synes jo bare det er fascinerende i seg selv at vi har et eget sted for utbrente leger. Fordi det er så vanlig at leger blir utbrent. Men det er jo ikke bare leger som blir utbrent i Norge i dag. Det er jo veldig, veldig mange.
Nei, så du kan si egentlig er vi jo heldige som har et eget sted. Det er jo mange yrker som ikke har det. Ja, og hvor søker de hjelp? Hvor får de hjelp? Ja, nettopp. Og spesielt her oppe i Finnmark, vi har jo ikke all verdens av tilbud privat.
som man kan støtte seg på. Og det å komme inn i for eksempel psykiatrien her, det er jo helt umulig med mindre du er alvorlig syk. Sånn at da sitter du igjen med fastlegen egentlig. Men i hvert fall så foran jeg på Villa Sana, så ble jeg, det var første gang hvor jeg følte jeg bare kunne senke skuldrene, og jeg bare sov.
og så var jeg med på det kursopplegget der nede, og da traff jeg en fantastisk kvinnelige lege som heter Karin Rød. Vi fikk en individuell samtale, og det var en sånn samtale som endret alt for meg. For da satt vi to og pratet, og når jeg fortelte så begynte hun å skrike, og så begynte jeg å skrike.
Og så satt jeg der, og så klarte jeg ikke å stoppe. Hele timen, jeg bare skrek. Jeg hadde så mye sorg inni meg. Sikkert for alt jeg hadde stått i, og alt jeg hadde prøvd, og sorgen over funksjonstapet, og alt, skammen, og
Da sa hun at du må få hjelp. Fastlegen din må søke deg videre til noe. Det var første gang jeg følte meg ordentlig sedd. At det var lov. Hun forstod at jeg var i den situasjonen. Da kunne jeg gi meg selv forståelse litt lettere. Den samtalen støttet jeg meg på. Jeg var sykemeldt i 9-10 måneder.
Den støttet jeg meg på hele tiden, og den gjorde også at jeg søkte hjelp hos en psykiater i Tromsø. Vi må jo reise med fly for å komme oss til psykiater. Det var privatpraktiserende. Jeg fikk masse hjelp og bearbeidet mange ting i livet. I tillegg søkte jeg også til yoga. Da begynte jeg virkelig å leite utenfor skolemedisin.
Fordi jeg så at alt jeg hadde gjort til nå, da endte jeg i veggen. Så jeg må gjøre noe annet enn det jeg har gjort til nå. Så både yoga og mindfulness og stressmesteringskurs og egentlig alt som jeg kunne få tak i, heiver jeg meg med på for å prøve å lære litt mer om hvordan jeg kunne leve livet og fungere bedre. Og aller helst komme meg tilbake i jobb.
Hva var det du så som nytta, som hjalp deg å komme tilbake? Og du sa at dette var første gangen du ble utbrent. Gikk du gjennom det flere ganger? Denne første gangen endte jeg opp med 50% uføretrykt faktisk, og prøvde å komme tilbake i allmenn medisin.
Men jeg fikk ikke opp tempoet. Kroppen ville ikke gjøre det. Og det var veldig fortvilende å være i den situasjonen hvor jeg ikke fikk til. Hverken fysisk eller mentalt. Så tilfeldigvis dukket det opp et vikariat som assisterende kommuneoverlege i Hammefest, altså samfunnsmedisin. Og da tenkte jeg at da prøver jeg det og ser. Og parallelt med det så gjorde jeg jo de her
Og ungene ble jo større, ikke sant? Så søvn kom jo også på plass etter hvert. I hvert fall i større grad enn før.
Så da fikk jeg tilbud om å lage folkehelseoversikt for hammefest. Dette var vel i 2011 når folkehelseloven kom, og jeg tenkte, hva er folkehelse? Det har vi ikke lært så mye om på studiet. Så skjønte jeg at det handler om helse på befolkningsnivå, og så handler det jo ikke om sykdom, men det handler om hvordan vi skal gjøre for å få folk friskest mulig.
Og det var for meg et sånt der, herregud så befriendes, jeg skal jobbe med friskhet. Og jeg gikk inn i det med kropp og sjel, sånn som man gjør når noe virkelig treffer. For når jeg var fastlege, så var det en jobb jeg gjorde. Men det her med samfunnsmedisin, det bare var en del av den jeg var. Så jeg kjente bare i hjertet mitt at det var rett. Ja, ja.
Og når det da kom en full stilling som kommuneoverlege som jeg kunne søke på, så gjorde jeg det, og gikk da tilbake fra 50% uføretrygg til full jobb, og gikk parallelt med det gjennom et samlivsbrudd. Det tror jeg også er litt underkommunisert hvor...
tøft det er i livet. Og selv om jeg hadde gått i terapi, så brukte jeg nok jobben til å springe litt bort fra alt som var så vanskelig. Jobben var jo veldig givende, så jeg bare kjørte på. Full stilling, gikk gjennom et tøft samlivsbrudd, og det holdt i ett og et halvt år. Jeg var også veldig sosial. Jeg følte at egentlig hadde jeg fått livet tilbake.
Så jeg trente, jeg var sosial, jeg var med på ting ute på byen. Jeg levde intenst. Og trodde at siden jeg hadde funnet rette jobben, så skulle det gå bra. Og så plutselig i 2013 i august, så smalte det på nytt. Og nå smalte det mye verre enn første gang. Nå ble jeg sengeliggende. Og jeg visste jo...
hva dette var. Jeg visste hva jeg måtte gjennom. Det var brutalt. Jeg fikk også parallelt med det jeg mistet håret. Jeg husker jeg stod på jobb og prøvde å presse meg i 50% jobb. Jeg var 50% sykemeldt og så tok jeg handen gjennom håret her. Og så så jeg to sånne flekker som vi hadde lært om på legestudiet som heter alopecia areata.
Jeg husker vi lærte at det hengt sammen med eksem og autoimmunsykdommer. Jeg tenkte den gangen at jeg håper jeg aldri får det. Det vil jeg aldri takle å få. Så så jeg det, og så skjønte jeg med en gang hva det var. Jeg følte at golvet åpnet seg under meg. Mentalt, jeg datt og datt. Jeg gikk hjem fra jobb i senga. Jeg la meg i senga og føltes som om jeg ramlet. Jeg tenkte, hvordan skal jeg klare alt dette her?
Så jeg mistet jo håret. Alt, så å si. Åh. Ja. Jeg var sengliggjende. Jeg måtte selge huset mitt. Jeg hadde sånn stort 250 kvadrat, ene bolig med ungerne mine. Måtte gå over til 70 kvadrat leilighet for å klare å ta meg av ungerne mine. Heldigvis hadde jeg mamma som hjalp meg. Ellers så vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart det, for jeg var så syk. Mm.
Og så brukte jeg jo de samme teknikkene som sist gang, og klarte, jeg visste jo hva som skulle til for å bygge meg opp, men det tok jo mye lenger tid nå. Og jeg var hele tiden redd for at jeg ikke skulle klare å ta vare på ungene mine oppi det her. Men heldigvis så klarte jeg det da. Med den
simpel living. Litt av leilighet, og vi hadde det. Det er jo ikke størrelsen på det, det er hvor man bor som er viktig. Det er jo hvordan man har det, og vi hadde det fint, jeg og ungene mine. Og så klarte jeg å komme meg opp i 50% jobb som kommuneoverlege. Men jeg kom ikke opp i 100% jobb igjen. Og jeg var jo også alene med begge ungene. Og jeg skjønte at det går ikke. Så jeg gikk tilbake, jeg fikk på nytt 50% uføretrykt.
Jeg tenkte kanskje når ungene er voksne, kanskje jeg da kan gå tilbake til full jobb. Men det gikk heller. Nå er jeg unge og voksen, og så kommer overgangsalderen også. Så jeg har jobbet 50 prosent siden 2016, og jeg synes det var tøft, vanskelig å si ordet uføretrykt. Det var så mye skam utenfor.
å være lege på ene siden, kommuneoverleger på ene siden, og ufølge på andre. Og da tenker jeg at da hadde jeg et godt yrke å støtte meg på, så hva du tror dem som ikke har det, å oppleve det her med uføretrykt. For det er stigmatiserende. Jeg husker en kollega sa til meg at når vi skulle velge ferie, at du må jo velge ferie sist, du som allerede har 50% ferie hele året.
Å, herre min at. Ja, og det er jo kollegaer som skal forstå. Men i hvert fall da, så i dag kan du si, så er jeg jo veldig takknemlig for den arbeidsevnen jeg klarte å få opp igjen. For det å få lov å være i jobb er helsefremad, så fremst jobben er ikke skadelig da. For meg er det veldig viktig å få jobbet.
Og det at jeg etter hvert også klarte å bli spesialist i samfunnsmedisin på riktig nok dobbelt så lang tid som alle andre. Det er beregnet å ta fem år, men hos meg tok det ti år. Det var også en sånn... Det var godt. Og at ungene ble vokse, og de klarte seg. Det er jo det viktigste. Vi har det ikke bedre enn den ungen som har det verst, bruker jeg å si. Herre min for en rise. Jeg blir både rørt og...
Veldig lei meg for alt du har måttet gå gjennom. Men samtidig så tror jeg at den reisen du har måttet gå gjennom er også grunn til at det er så mange som blir engasjert rundt det du blir engasjert i. Du har jo truffet en nerve som få klarer. Og du skriver kronikker på en måte som er sjelden lest. For du skriver det
På en sånn måte at vi alle føler at vi går med deg. Vi føler lyst til å gjøre den endringen sammen med deg. Så jeg er bare utrolig takknemlig for den jobben du gjør, og at du bruker den kapasiteten du har til å gjøre en så stor endring som du gjør.
Og takk for at du deler noe så vanskelig gjennom livet. Jeg tror det er veldig fint for oss andre å høre at livet ikke er lett for noen egentlig. Selv leger som kanskje man føler sitter på sin høye hest og forteller deg at du skal gjøre sånn og sånn. Men vi alle har et liv vi skal leve. Og når du forklarte det der om at du mistet håret,
Ja, det var den første utenmunnelidelsen jeg fikk, var loppesiarata. Og jeg husker så godt hvor vanskelig det var som 20-åring å se at et del av håret mitt forsvant. Og jeg hadde jo også lest om det på studiet, og jeg visste hva det gikk i. Og jeg ble så redd. Altså den frykten.
som kom av å se at håret gradvis ble den flekken større og større i bakhodet, så jeg klarte å skjule det med hestehale. Og så kom håret tilbake, og så forsvant håret igjen. Og jeg bare...
Det var en sånn frykt inni meg, det var en sånn retsel for hva annet som kom til å skje. Og jeg fortalte det jo ikke til noen, for jeg visste jo hva dette var. Jeg hadde jo diagnostisert meg selv, jeg visste at det kunne bli verre. Jeg tror at alle som har gått gjennom lidelse av sykdommer vet hvordan det er å kjenne på den frykten om «kommer dette til å bli verre?».
Jeg har utviklet også flere andre utenmunnelidelser. Vi vet jo at har man først utviklet en utenmunnelidelse, så er det større risiko for å få andre utenmunnelidelser. Og det er jo et tegn på at immunforsvaret og kroppen ikke har det sånn som de skal ha det. Kroppen går løs på eget vev.
Det er et symptom. Dette er bare et symptom. Det er andre ting i kroppen da som ikke fungerer optimalt. Veldig sterkt da, Nette, at du også deler. Vi har hatt mye lik der, og det står aller forskjell mellom oss. Eller sånn, to forskjellige generasjoner kanskje, men du har jo hatt mye av det samme. Du også, og jeg må jo bare si, nå sitter vi her begge to med hår. Ja, og det er ikke alle som får tilbake håret. Nette.
Men jeg ser jo at det er en av de tingene som hvis jeg ikke tar vare på meg selv, hvis jeg ikke prioriterer søvn, bevegelser, maten jeg spiser eller
Så er det en av de første tingene jeg merker. Jeg begynner å miste hår. Det går veldig fort. Så det er et... Nå ser jeg på det som mine gode beskjed om at «Ok, nå må jeg passe på meg selv». Jeg ser på det som små beskjed som sier «Ok, nå må jeg rette opp kursen her».
Men før så jeg bare på det med retsel. Jeg blir livredd for hva annet kommer til å skje. Og jeg har det også sånn som du sier at det er et tegn på at da strekker jeg strikken for langt. For jeg mistet og fikk det over 6 år fra jeg var 40 til jeg var 46. Men så fikk jeg jo den halve uføretrygda. Ungene klarte seg. De to store stressfaktorene i livet roet seg samtidig som jeg selv
bli mer bevisst på stresshåndtering.
og så tror jeg det er litt sånn flaks oppi det hele for det er ikke alle som kan finne en god stressbalanse og få håret tilbake som har den sykdommen, men vi har vært blant de heldige hvor det er hjelp og nå har jeg hatt hår i 7-8 år men jeg lever jo med det i bakhodet hele tiden og det er jo også en motivasjon for å holde en god stressbalanse i livet for meg
Vi skal gå litt inn på etter hvert hva du gjør for din egen helse, for det er jeg veldig nysgjerrig på. For jeg vet at du har gjort veldig mange tiltak for egen helse i mange år, og du har engasjert deg voldsomt i dette med forebyggende medisin. Men før vi går inn på det, kan du fortelle hva er forskjellen på helsefremming og forebygging? Du har skrevet litt om det. Ja, det er jo også noe som jeg brenner for.
Når vi snakker om helse, så snakker de fleste om behandling. Også helseministeren vår. Men nå legger vi bort behandlingsdelen av helsa. For der skapes det veldig lite helse. Der repareres helse. Og så har vi de to tingene som kommer før behandling. Det er forebygging og helsefremming.
Forbygging bygger på å lære noen patologier, altså sykdomslære, hvor vi skal ta bort det som er farlig. Vi skal ta bort røyk, stillesitting, mobbing. De her faktorene som vi vet er dårlige for helsa skal vi ta bort. Målet er å hindre sykdom og symptomer å oppstå. Det er ekspertrevet, det er eksperter som vet hva vi må ta bort.
Det er forebygging. Mens helsefremming er enda et skritt enda mer proaktivt. Det bygger på salutogent tenkning. Altså tanken om å bygge opp god helse ved å legge til. Ikke ved å ta bort. Men vi skal legge til det som er bra for oss. Sånn at vi styrker helsa og det handler om å finne mestringsressurser i folk. Du er selv eksperten på hva som virker for deg.
Og målet er økt livskvalitet, bedre helse og velvære. Og med forebygging, så i det du får sykdom, så har du liksom tatt. Mens helsefremming, det kan du drive på med uansett om du er frisk eller syk eller midt i mellom. Du kan alltid styrke helsa di. Og derfor er det det jeg ønsker mest av alt å fokusere på. Og det skjer ute i samfunnet.
Det er der vi er best på helsefremming, for helsevålet påvirkes hver dag, enten vi tenker på det eller ikke. Så derfor er det så lurt at kommunene må tenke på det, for da kan vi påvirke på en sånn måte at vi styrker helsa.
Og det forstår jeg. Jeg har aldri hørt noen forklare det så godt som du gjør. Det er så fin måte å forklare det på. For det er som du sier, vi er jo begge opptatt av forebyggende helse. Men det at helsefremming, det kan vi alle gjøre uansett hvordan helse vi har akkurat nå. Hvert eneste måltid, hver eneste gang vi går en tur, hvordan vi søv, alt dette kan vi hjelpe kroppen.
Hva mener du med det?
Hvis de går i ti år på skolen uten å trives, uten å mestre noe særlig, kanskje opplever mobbing utenfor skap, da bygger vi sykdom. Det gir sykdom. Så enkelt er det. Mens klarer vi å få til skoler og barnehager hvor alle trives, alle kommer dit og opplever mestring hver dag, alle har noen gode relasjoner på skolen, de blir kjedd av læreren,
Det som kalles helsefremmende skoler, at du jobber systematisk med trivsel og mestring, så bygger vi robuste barn og friske voksne. Hvis vi skal sette det en plass der vi kan drive helsefremming, så er det skoler og barnehager. Der treffer vi alle unger. Men det gjelder også ellers i samfunnet. Det gjelder på arbeidsplassene.
Det gjelder på hvordan vi utformer samfunnet, sånn at det blir lett å være i hverdagsaktivitet. Det kunne jeg snakket masse om hvordan man kan gjøre det. Det handler om sosiale møteplasser. Det handler om å legge til rette for lavterskeltilbud, sånne ting som kulturtilbud, gratis bibliotek. Alle de her tingene som vi kan gjøre i samfunnet som treffer alle, og som er med på å styrke helsa til alle.
Ja, for akkurat nå føler jeg at vi lever i et samfunn som egentlig jobber mot helsefremming. Det er ikke engang nøytralt, det jobber mot oss, og det blir et så stort skille i samfunnet mellom de som har kunnskap om hva som er bra for helse, og de som ikke har, at det overgår de sosiale forskjellene nå, for det blir en sosial forskjell av det å ikke ha en god helse.
For sånn som du sier, har man ikke kapasitet til å være på jobb, så vil det gå utover alle aspekter av livet vårt. Og det er det jeg brenser for, og det er derfor jeg har denne podcasten gratis utenfor alle, fordi vi må prøve å minske den forskjellen mellom de som har kunnskap om egen helse og de som ikke har det. Ja, det må vi. Vi vet at det er dem som...
I utgangspunktet av mestressurser som lettest tar til seg ny helsekompetanse, sånn som det som blant annet du kommer med i denne podcasten, og det er dem...
De som mest av alt trenger kunnskapen, de har ikke de ressursene som skal til for å få den. Og da snakker jeg om på gruppenivå, ikke på individnivå. Men vi vet det at jo bedre helsa du har, jo mer ressurser du har, det henger veldig tett sammen også med utdannelsen du har. Og det kalles jo for den sosiale gradienten som vi lærte om i samfunnsmedisin. Det er litt teknisk, men det handler om at hvis vi ser på samfunnet som helhet,
så er det slik at den som har best utdannelse også har best helse.
Det er ikke fordi at den som har dårlig utdannelse ikke vil gjøre gode helsevalg eller vil ha dårlig helse. Det handler om ressurser. Har du en god utdannelse, så har du ofte mestret. Da har du fått den der skolegangen som jeg snakker om, med venner, med mestring, med trivsel. Så har du mye bedre utgangspunkt enn hvis du bor i et hjem med fattigdom, hvor du kanskje til og med opplever psykisk eller fysisk vold. Da starter man ikke likt i utgangspunktet.
Og så har du bedre nettverk når du har høyere utdanning ofte, og du har også bedre økonomi og kan kjøpe en del ting som kan bidra til bedre helse. Derfor er jeg så opptatt av at kommunene må legge til rette for bedre helse for alle, for i utgangspunktet er det ikke likt fordelt. Vi starter ikke likt her i livet.
Noen starter med kjempegode joggesko og lett ryggsekk og langt foran, og andre starter med uten sko og med en tung ryggsekk langt bak.
Og det føler jeg også at det snakker vi ikke nok om. Nei, og med det ulike utgangspunktet så er det jo... Jeg tar meg selv i å tenke på dette ofte når jeg spiller inn episoder og skal dele den kunnskapen med så mange ulike personer fra...
Ulike steder i Norge, ulike kjønn, ulike alder, men også ulike utgangspunkter. Det er en sånn balanse jeg hele tiden må tenke på, fordi vi har forskjellige utgangspunkter. Og du sier jo det så godt, at levekår ligger bak livsstilssykdommer. Og det er jo sant.
Det er hvordan vi lever fra vi er liten, til og med fra vi var i mors mage, påvirker helsa vår. Ja, og det å ha dårlig økonomi er en kronisk stressfaktor som påvirker immunsystemet og lager kronisk betennelse. Sånn at det påvirker direkte fysiologisk.
Det å ha uhåndterlig gjeld, gir dårlig psykisk helse og i verste fall tar liv i form av selvmord. Så det er noe med disse tingene som vi ikke snakker om like mye. Det er så lett å peke på røyk og fysisk aktivitet, og det er viktig. Det er ikke det. Det er kjempeviktig, men det er viktig å vite at det ligger noe bak og
Jeg tror ingen ønsker å ha dårlig helse. Det er mitt utgangspunkt.
Man kan jo tro når man hører på debatter at det er som om det skal lønne seg å ha dårlig helse. Men jeg tror ikke det er noen som har dårlig helse som opplever det som en gevinst i livet. Jeg har i hvert fall ikke møtt noen som ønsker å ha dårlig helse. Og de aller fleste ønsker å være en del av samfunnet. De ønsker å føle seg viktig, verdsatt. At det de bidrar med i samfunnet blir skjedd av andre.
Og når man ikke har en god helse, så faller veldig mange av de der tingene fra. Og det er jo det vi kan utjevne. Hvis vi har barn som kommer fra familier hvor det ikke er så bredt, det er jo der skolen kommer inn og er så viktig, skole og barnehage. Det er jo der vi kan påvirke til å bryte den til neste generasjon, slik at de kan få en mulighet til å få bedre helse.
Så når jeg snakker om skoler og barnehager, så er det mange, altså jeg snakker ikke om at det er noe feil med lærere eller noe sånt, jeg mener bare at det er et potensial der på overordnet nivå å jobbe bedre. Hvis vi får jobbet bedre med folkehelse inni skoler og barnehager, så får vi en friskere befolkning. Og det mest utrolige er jo at er du trygg og opplever mestring, ja så lærer du jo også.
Det er ikke bestandig det som skal til å putte inn flere lærerressurser, selv om det også er et behov for det. Men du må i hvert fall sørge for at det er trygghet og mestring på skolen, slik at man trives og har lyst til å være der. Ja, og der har vi et så stort potensial. Jeg leste senest i dag om at det er flere skoler i Stavanger og Rogaland som har gjort et
et stort forskningsprosjekt nå over flere år, der de har hjelpt elevene med ulike, de har lært de ulike stressmestringstiltak, de har satt inn hjelp så alle skulle føle på mestring, de ønsker å skape bedre sosiale relasjoner blant elevene, så de har sett på flere ulike faktorer som påvirker en elevs hverdag,
Og så har de sett på hva før det til. Og de så blant annet, det de så som var veldig viktig var jo at
De som hadde vanskeligast, eller de som hadde et utgangspunkt som var ikke så heldig som veldig mange andre, de som for eksempel sleit på skolen, de som hadde vanskelige familieforhold, eller hadde selv mentale lidelser, det var de som fikk den aller aller beste effekten av dette. Og de så at 25% fikk bedre mental helse. De så blant annet på karakteren på matte at det var nesten 10%.
en 10% økning i måttekarakteren, de opplevde bedre mestring, altså jeg tenker dette var ikke, det var et stort prosjekt, men det skulle ikke så veldig mye ressurser inn for å få det til det var bare at noen voksne stod der ved siden av de og hjalp de med disse tingene og jeg tenker, for et vanvittig potensiale som ligger der
Det er akkurat det som er, og det er der vi forebygger syke fra vær og uføretrygt. Ja. Det begynner der. Egentlig begynner det i magen. Når syke fra værs-debatten handler om hvordan man skal få syke folk
presset tilbake i jobb, så begynner vi i feil ende. Vi må jo spørre hvorfor er så mange syk, og så må man begynne å jobbe mye tidligere med helsefremming og friskhet. Det er jo der løsningene ligger. Vi er for sent ute når folk er blitt syk. Folk som er ufør og som er sykemeldt, 99 prosent av dem er faktisk syke.
Da ligger ikke løsningen i å ta fra dem penger gjennom karenstager, eller å se på hvordan man kan piske dem tilbake i jobb, selv om det er absolutt et mål at flest mulig skal være i jobb, hvis jobben er helsefremmende. Det er så mange ting rundt som vi først må få på plass, før vi kan begynne å peke på hver enkelt som er sykemeldt eller som er på uføretryggd,
Men jeg opplever at det er bare det som skjer. Det er bare dit vi peker, og det er det jeg prøver å få inn i debatten. Nå må vi løfte blikket og se på samfunnet, og alt skal jo måles i økonomi i våre samfunn. Og så glemmer man av at den viktigste kapitalen vi har, det er frisk befolkning. Ja, det er så viktig det du sier. Så hva skal man gjøre?
Jeg har snakket om helsefremmende skoler, barnehager og arbeidsplasser. Det er en grunnmur. Hvis ikke arbeidsplassen er helsefremmende, så blir jo folk syk. Opplever du å få bedre helse når du går fra jobb enn du hadde når du gikk til jobb, så går du dit også på dårlige dager. Så de tingene ligger i bunnen. Men så tenker jeg at vi må ha et samfunn som
gjør at det er lett å være i bevegelse. Vi må ha et samfunn som verdsett hviler og søvn, og ikke bare effektivitet og produksjon. Vi må ha et samfunn hvor det er mye enklere å ha en god stressbalanse. Sånn som jeg skrev i kronikken, er det bærekraftig at vi damer som produserer så mye også skal produsere folk på jobb hele tiden, og at alle småbarnfamilier, der skal begge jobbe folk.
Det er stressbalanse på samfunnsnivå. Vi må se på kostholdet, hvor det virker å være et paradigmeskift i forståelsen, men vi trenger ikke gå så mye inn på det. Men det er også noe som kan jobbes med på samfunnsnivå. Og det her med relasjoner kan jobbes med på samfunnsnivå. Vi er vant til å tenke at relasjoner er en til en. Men relasjoner handler jo også om
et samfunn der hvor inkludering og mangfold er selvfølge, hvor alle føler at de er en del av et samfunn. For ensomhet gir også inflammasjon og kronisk betennelse. Og motvekta, det som demper, det er fellesskap og vennskap og tilhørighet. Så vi må ha et samfunn som har de verdiene, både lokalsamfunn ute i kommunene og Norge som nasjon.
og jeg synes jeg hører ikke at vi snakker så mye om det ja, for du skrev i kronikken din som nettopp ble publisert i Dagens Medisin at vi kan ikke fortsette med en fremstilling av sykemeldte kvinner som svakelig og sykelig når de egentlig overpresterer og det var så godt sagt nå skal vi også vi skal ikke bære skillene mellom kvinner og menn her for det er veldig mange menn også som sliter men hva mener du med det du har skrevet der?
Jeg mener jo at det å få barn, det å produsere barn, det å produsere melk, det å produsere mensen hver måned og det å være i overgangsalderen, det er jo ikke sykdom i seg selv, men det er tilstander som påvirker vår fysiologi og vår mentale helse.
Når det ikke tas med i beregninger, når man ikke tar hensyn til det i samfunnet, at vi gjør alt det, og så legger vi full jobb og omsorgsoppgaver på toppen, og hovedansvar for hus og hjem, så er jo begre fullt. Da er det ikke det at det flyter over som er problemet. Det er det at det er for mye der, og at det er lagt for lite til rette som er problemet.
Og det er akkurat sånn som jeg ellers snakker om, uføretrygt og syke fra været. Igjen så pekes det på dame som om at, hva det er med dame da? Hvorfor er de så mye syke mer? Det ligger litt sånn under, hvorfor er de så sykelige de her damene? Nei, vi er ikke sykelige, du vet hvordan vi produserer. Og jeg skulle ønske noen sa det til meg en gang, da jeg møtte veggen første gang og følte meg
Man blir ikke friskere av de følelsene som følger med. Og så så jeg jo, nå har jeg følt noen generasjoner bak meg, og så ser jeg jo at det samme går igjen. Jeg ser hvor den strever, jeg ser hvor den presser seg i graviditeten, jeg ser hvor tøft det er å komme tilbake i full jobb med to eller tre små barn. Og så plutselig så skjønte jeg at, så så jeg det her store bildet at,
«Det her handler jo ikke om hver enkelt dama. Det her handler jo om samfunnet vårt, så det vil vi ikke snakke om.» Og så fant jeg denne kvinnehelserapporten, den store forskjellen, som egentlig beskriver mye av det samme som regjeringen har bestilt. Og da tenker jeg, når regjeringen har fått en sånn rapport og vet så mye,
Hvorfor står de da og snakker som om at det er hver enkelt dame som er problemet? Jeg ble nesten litt sint. Ja, og det skriver du jo. Jeg husker ikke ordet hva du skriver, men du skriver at kanskje er det helt riktig de prosentene som er sykemeldt. Kanskje skal alle...
Alle de vær sykemeldt. Jeg husker ikke, hvordan skrev du det, Sonny? Jeg skrev vel at kanskje sykefraværet er akkurat passelig høyt til å kompensere for denne overproduksjonen. Og kanskje sykefraværet også holder de her damene borte fra uføretrygg. Ja, og jeg tror veldig, veldig, veldig mange
La det gå alt, alt for langt før de sykmelder seg. Fordi at de har så lyst å få det til. For de ser rundt seg og tenker, men alle andre rundt meg får det jo til. Da må jeg jo klare det. Og så biter de tennene sammen, og så går det utover egenhelse, det går utover barna sine, det går utover relasjonen til partneren sin. Så jeg er ganske fortvilet over hvordan samfunnet er
lagt opp for kvinner og menn med barn, fordi det er forventet at både mann og kvinne i huset skal jobbe 120%, så skal de få, vi får jo hele tiden beskjed om at vi må produsere flere barn, vi skal ha helst tre barn, og vi skal følge opp alle disse barna, og vi skal gjøre alt riktig i forhold til det som forventes av samfunnet rundt oss, men det går faktisk igjen.
Det går ikke opp. Og hvis du da får et sykt barn, eller et barn som sliter på skolen, da har du ikke så mye å gå på, i tillegg. Så det er ikke rom for det heller. Og vi vet jo at noen får barn med kronisk sykdom, noen får barn som ikke passer inn i skolen, eller har dysleksi, eller ADHD, eller Asperger. Og det er det jo i hvert fall ikke.
kapasitet for i det her. Det er ofte da det bykker over for veldig mange, eller hvis de mister søvn. Og det er jo ikke uvanlig at unga ikke sover sånn som vi har behov for for å beholde våres helse. Så når du bare putter på inni det her uten å se på er totalen for mye, så vil resultatet bli at folk blir syke. Altså krav overstig kapasitet.
for å si det enkelt. Ja, veldig godt sagt. Og når vi også vet at det var en ny undersøkelse vi har gjort for noen år siden som viste at 60% av kvinner rapporterte at de hadde en varig sykdom og 54% av menn. Hvis du da i tillegg har en kronisk lidelse og skal klare alt dette
Det går ikke. Hvor er det det setter seg? Hvorfor er folk sykemeldt? Det er muskel- og skelettlidelser og psykiske lidelser. Hvor setter livet seg når det blir vanskelig? Det er jo der de slår ut. Det kan godt være at mye av det også maskerer andre ting.
Jeg tror veldig mye er stressrelatert og går på total belastning. Har du for mye over tid, så får du ondt i nakket. Jeg sier ikke at alle som har ondt i nakket har for mye, men at det er en sammenheng mellom belastning og smerter i muskel-sjelett-systemet, det tror jeg ikke er kontroversielt å si.
Og det begrenser hvor mye krav du kan meditere deg gjennom, forstår jeg på å si. Du kan få en del verktøy, men hvis kravene er så høye, så blir det for mye å si at du bare må senke kravene til deg selv, og så må du bare meditere litt og sove litt bedre, og så ta deg sammen, og så går du på jobb. Det synes jeg jeg hører en del av.
Men hva tenker du fra et samfunnsnivå? For du jobber jo som kommuneoverlege. Hvordan kan vi...
For at veldig mange av oss er nødt til å jobbe 100%, og mange av oss ønsker å jobbe 100%, og ikke alle har mulighet til å gå ned i stilling. Hvordan kan man tilrettelegge, både på samfunnsnivå, men jeg lurer også på hva du tenker på individnivå, hvordan kan vi få til å leve...
bedre liv til tross for at det er veldig mye stress i dagens samfunn? Tenk hvis jeg kunne løst det store hovedutfordringen i samfunnet. Det hadde vært så deilig. Da gjør vi bare sånn, og så har vi løst det her. Jeg tenker at det må løses på flere nivåer. Først av alt så synes jeg vi må begynne å snakke om det i debatten.
Hvis vi ikke snakker om det, så vil det jo ikke komme noen løsning. Hvis vi fortsetter dette individrettet fokuset, så påfører vi skyld og skam til folk, og så føler de seg dårligere. Sånn at vi er nødt til å få en holdningsendring fra politikerne, fra øverstehold. Og vi er nødt til å begynne å diskutere dette med hvordan samfunnet har vi. Har vi et helsefremmende samfunn? Jeg hører aldri helseminister spørre om det.
Han snakker masse om ventelister, hvordan han skal organisere og effektivisere seg borti fra lange ventelister for syke folk, men jeg hører ikke at han sier, men hva skal vi gjøre for at færre blir syke da? Kanskje det er det mest effektive for å redusere ventelister. Ja.
Så vi er nødt til å begynne å snakke om det på øverste hold, og så må de se på hvilke løsninger vi i vårt samfunn kan legge til rette for sånn at vi tar bort litt av dette trøkket. Og det er jo politiske løsninger som de må finne sammen med helse- og omsorgsdepartementet som har en god del løsninger.
og helsedirektoratet som har den faglige tyngden som kan si noe om det her. Og jeg har jo mine tanker selvfølgelig, alltid fra seks timers dag til fire dagers uke med full lønn. Det er mange muligheter her å se på, men jeg mener ikke at damen skal tilbake til kjøkkenbenken og være husmor. Det er ikke det jeg mener. Det er ikke der løsningene ligger. Og det er heller ikke sagt at det er damen som skal være mer hjemme.
Det er veldig viktig for den lille feministen i meg å få frem det. Jeg ønsker løsninger som ivaretar hele denne familiesettinga, og hvor det er en del fleksibilitet til å velge
Men det er store strukturelle endringer som må skje på samfunnsnivå. Jeg er helt enig. Så jeg kan ikke være mer konkret enn det, for det er noe man er nødt til å diskutere seg frem til. Man er nødt til å se på hva kunnskap har vi, og hvordan kan vi bruke den.
Jeg tenker bare det at du løfter dette frem, og at flere og flere av oss snakker om det, vil ha stor betydning. Og jeg skal nå sende, jeg tuller med det, men det kommer jeg til å gjøre, jeg skal sende boka mi som kommer ut om fire uker til helseministeren. Så håper jeg at den leses og highlightes i, for jeg tror at jo flere vi er som deler denne kunnskapen, jo
jo fortere kan vi få til endring. Ja, og du sa jo liksom hvordan kan vi løse det, og jeg sa hva som kan gjøres nasjonalt, men vi har jo også to nivåer til. Vi har nasjonalt overordnet, og så har vi neste som er kommunalt. Der har vi jo en folkehelselov som sier at kommunen skal fremme helsa til befolkningen sin. Og der har det akkurat vært gjort tilsyn, og de fleste kommuner jobber ikke systematisk med folkehelse og oppfyller ikke kravene i folkehelselovene.
Så der har vi en lang vei å gå. Hver kommune skal vite hvordan helsetilstanden er i sin befolkning, og så skal de planlegge hva de kan gjøre for å bedre det, og så skal de i hvert fall sette tiltak. Man skal jobbe strukturert og systematisk, og der er jeg igjen, ute i skoler, barnehager, livsmestring i skolen. Det handler om hvordan vi planlegger vår kommune slik at det er lett og vel å gå.
Vi planlegger god infrastruktur for biltrafikk, kollektivtransport og for næringsliv. Men hvordan planlegger vi en infrastruktur for hverdagsaktivitet? Det er det mest effektive vi kan gjøre som kommune.
Det er forsker på det her, og jeg kunne snakket masse om det. Men det er helt sånn grunnleggende, tenker jeg, for fysisk aktivitet er det masse fokus på, vi vet hvor bra det er for oss. Når det bare blir et individuelt valg du skal nå på fritida, så mister vi mange. Men hvis vi legger til rette et nettverk som er knyttet sammen av lett tilgjengelig...
At du lett kan velge å gå, og at det er masse sosiale møteplasser i dette nettverket. Så har vi lagt til rette for så mye god helse. Ja, tenk om vi kunne gjort det på skolenivå også. Hvis vi lager et sånt nettverk, det består for eksempel av gang- og sykkelstier, men det består også av turstier nært der folk bor. Det skal være innenfor 200-500 meter. Da øker sjansen for at alle bruker det.
Og det skal være samlingspong som gapa, huka eller benka på denne turveien. Og så skal det være knyttet sammen, og så kan man gjerne lage det som et kart. Her kan du i våres kommune benytte deg av det. Og alle områdene i den kommunen ligger nært til det.
et sånt nettverk. For oftest er det bare enkelte deler av kommunen som gjør det, men hele kommunen skal gjøre det. Og det kan jo benyttes av alle, hver og en av oss, men det kan benyttes av skoler, det kan benyttes av barnehager, det kan benyttes av frisklivssentraler, det kan benyttes i forbindelse med integrering, at alle lærer seg å bruke dette nettverket, for vi vet at 80 prosent ønsker å gå som bevegelse. 80 prosent bruker turstid hvis vi lager det.
5 prosent bruker fotballhallen. Hvis vi legger til rette for de her turstiene, og man kan lysette og som sagt lage samlingspunkt, så treffer vi 80 prosent, og da treffer vi dem som er inaktive. Og det er der vi henter helsa, ved å få de inaktive i aktivitet.
For hver person som går fra inaktiv til aktiv, så sparer vi 12 millioner. Det er jo sånne tall at jeg skjønner ikke at ikke helseministeren sier det. For jeg så i veileder for friskehusentralen, så står det at hvis alle inaktive blir moderataktive, så får vi årlig 2,5 millioner færre henvendelser i allmenn praksis. Apropos trøkk på fastlegeren. Og vi får 3 millioner færre fra hverstager, apropos syke fra hver.
Og vi får en betydelig reduksjon av innleggelser på sykehus, apropos venteliste. Men hvor er det vi løser dette trøkket på fastlegerne og sykefraværet og innleggelser i sykehus? Jo, det er ute i samfunnet.
Det er et veldig konkret eksempel som alle kommuner kan gjøre. Jeg har skrevet en kronikk om det også, at jeg skjønner ikke hvorfor ikke de bare gjør det når vi har forsket oss frem til at det er det mest effektive. Og regjeringen har også laget en handlingsplan på det, som heter Sammen om aktive liv, hvor dette er beskrevet.
Og så er vi på individnivå da, ikke sant, i tillegg. Jeg bare elsker å høre på deg, Sonny. Det er så artig å høre. Og så elsker jeg at du kommer med tall. Fordi vi kan ikke snakke imot det. Vi vet at vi vil spare så mye på samfunnsnivå. Men tenk hvor mange liv som vil endre seg om samfunnet blir bygget for å fremme helse. Ikke motsatt, kjente jeg.
Åh, ja. Ja, ok. Så nå har vi gått gjennom på samfunnsnivå, og...
Jeg synes det er veldig fint at vi snakker litt om på individnivå, for jeg vet at du har gjort mange grep selv, men det er ikke for å legge skyld på noen heller. Jeg synes det kan være litt vanskelig å diskutere dette når vi har sammenlignet med å ha det på samfunnsnivå, fordi det kan fort føles som det er min feil, at alltid jeg som gjør det, jeg som må klare å få trent eller spist riktig, men
Når samfunnet ikke er tilrettelagt for det, så gjør de det mye vanskeligere. Men jeg tenker at jeg aldri har møtt på noen på kontoret mitt som sier «Åh, Annette, jeg skulle ønske du ikke delte denne kunnskapen med meg». De fleste som jeg har møtt på kontoret sier «Tusen hjertelig takk for at du delte denne kunnskapen. Nå føler jeg at jeg får flere verktøy til å få det bedre i mitt liv». De fleste ønsker jo å ha kontroll på sin egen helse.
Vi trenger helsekompetanse. Helsekompetanse står ikke som motsetning mot det å jobbe på samfunnsnivået.
Jeg er bare opptatt av at vi må ikke glemme samfunnsnivået, for det opplever jeg blir gjort på nasjonalt hold. At alt skal være opp til den enkelte. Men det betyr ikke at det ikke er et behov for økt helsekompetanse, og det kommer så mye kunnskap nå. Og selv om vi vet at det treffer dem som er utgangspunktet av best helse, så er det sånn vi sprer kunnskapen ut. Vi må begynne i en plass. Ja.
Sånn at det som er nytt i dag blir kanskje en selvfølge for alle om 10-20 år. Så vi må snakke om det, og vi må i hvert fall snakke om de enkle tingene, lavterskel, som man kan gjøre. Det er så viktig at vi snakker om det. Det er så viktig fordi at hvis vi ikke snakker om det, så må vi vente på at samfunnet skal endre seg. Og det har ikke vi tid til.
Vi må begge dele samtidig. Og nå kommer det jo så mye som jeg vil si, denne forskningen som er sunn fornuft, som viser seg at sånn som våres besteforeldre gjorde, helt naturlig, det var ganske smart. Jeg tror ikke de tenkte så mye helsefremmende svalg når de gjorde de tingene de gjorde. Spiste råvarubasert kosthold og tok en middagskvil og tok vare på familie og relasjoner og sånn, men
og var naturlig bevegelse. De bare gjorde det. Men vi har jo laget et samfunn hvor man nesten må ta aktive valg for å gjøre disse tingene. Og man må ha en ny bevissthet rundt det. Men så kommer jo forskninger som viser hvor viktig det er. 80 prosent av sykdommene er livsstilssykdommer, og 70 prosent av det kan forebygges, sier helsedirektoratet. Tenk det.
Og da kan vi ikke la være å si noe. Så vi må jobbe med levekår, vi må jobbe med samfunnet, og så må hver enkelt få den kunnskapen de trenger. Og både fra helsevesenet, men også, som du sa, ute i skolen. Elevene må lære om søvn, og de må lære om stressmestring og livsmestring, og ute i alle skolerne i Norge.
Kan ikke du dele med oss den kunnskapen du har opparbeidet deg, som jeg vet at du leser vanvittig mye om helhetlig helse, og jeg er så nysgjerrig på hva du tenker er viktig kunnskap å ha på individnivå for at vi skal få det bedre. Det som har endret seg hos meg, både etter
Jeg for første gang hørte din podcast for to år siden. Det var med deg og doktor Torkel, hvor jeg endelig fikk forklart denne pulsklokka som jeg hadde i ett år og ikke helt skjønt. Og så bare forklarte dere det. Og det har for meg gjort en kjempeforskjell i min helse. For da får jeg vite hva hjelper meg som person. Ikke et gjennomsnittsmenneske.
Så pulsklokken er omdiskutert, og den er sikkert ikke for alle, men for meg har det vært viktig for å bli kjent med mye helse, og spesielt når det er kronisk sykdom. For da prøver jeg jo å holde meg på beina, og da blir det en sånn ekstra viktig motivasjon. Så det med at hvert skritt vi tar er et skritt mot bedre helse. Før tenkte jeg at det var ikke vits å gå hvis jeg bare klarte å gå.
en kilometer ned i gata her. Men nå ser jeg at det hjelper. Hvis jeg gjør det, så er det så mye bedre. Det har så mye å si for helsa. Hver minste lille bevegelse. Så nå blir jeg glad når jeg ser i trapp. Yes! Da får jeg litt bedre sirkulasjon, og så tripper jeg fornøyd opp den trappa. Sånn var det ikke før. Og så har jeg fått veldig bevissthet rundt det med søvn.
før så har jeg bestandig trengt mye søvn, sikkert fordi at jeg har hatt mye sykdommer opp til ti timer, og har tenkt at jeg har vært litt uenig i det søvnbehovet mitt egentlig, og synes det var litt kjedelig og sånn. Men nå har jeg bare omfavnet det og tenkt, ok, jeg er en som trenger mye søvn, og så ser jeg det plokka. Ja, jeg trenger det for å få greieverdier.
Jeg ser at jeg må ha 9-10 timer, og da bare legger jeg meg tidligere, og så prøver jeg å lage det fint med å lese i bok, eller høre på i lydbok, og gjøre det til en tid av verdi, hvis du skjønner. I stedet for å sitte opp og scrolle på mobilen eller se på Netflix. Så blir det en sånn fin ting som jeg kan glede meg til. Og så er det jo det her med relasjoner som ikke jeg ante var så viktig for våres fysiske helse også.
og som er noe av det viktigste det forskes så mye det er jo det som mest av alt sier hva helsa du får hva relasjonene du har jeg blir flinkere til å smile til folk også folk jeg ikke kjenner og det er så godt de der små tingene treffe dem på butikken og så bare smile og det er ikke alle som smiler tilbake med en gang men jeg tror jo alle synes det er ok og hvis alle gjør det
Så tenker jeg at da er vi et skritt videre. Og så det å bare sette pris på relasjoner, hvor viktig det er å sette av tid, hvis du er så heldig at du har gode relasjoner, det å sette av tid til det, og nyte det, og man er ikke landet i dem for å få god helse. Men det hjelper jo på å ha en bevissthet rundt det.
Ja, også er det så lett å tenke, oi, jeg skal prioritere den økte på treningssenter, men det er så lett å nedprioritere den kaffen med en venninne, eller den turen med en kompis, fordi at man tenker at jeg har så mange ting som er viktigere enn akkurat det i livet, og så kommer det ned av deres polister. Og når vi vet nå at det har like mye, kanskje mer å si enn
denne treningsøkta, eller om du spiser det og det til middag, så tenk at det er...
lettere for oss å da kunne prioritere det som kanskje føles som overflødig luksus hvis man ikke har den kunnskapen. Jeg opplever også at jeg har sett mer pris på det, rett og slett. Jeg er mer takknemlig for det. Før var det kanskje en selvfølge, mens nå kjenner jeg hvor heldig jeg er som har noen sånne relasjoner. Ja.
Og så er det jo det med kosthold da, som virkelig har vært en opplevelse for meg. Når jeg skjønte at det ikke handler om kalorier og salt og de her enkeltbestanddelerne, det handler om kvalitet.
og råvarebasert kosthold, det har vært en stor endring for meg. For jeg har ikke vært et funn på kjøkkenet, for å si det mildt. Jeg har aldri funnet glede i å lage mat før. Men der hørte jeg også på Marit Kolby hos deg, faktisk. Det hun sa var så intuitivt. Og hvor jeg gikk over til å spise tre måltider om dagen, og ikke sent på kvelden, og
Og så oppleve at det har så god effekt, og jeg opplever at matgleden blir større, helsa blir bedre. Det var altså så mye positivt som kom med det også, og
Så opplever jeg at til og med jeg kan kose meg på kjøkkenet. Jeg finner mine ting som er mestre, som ikke er veldig avansert, men som er bra for meg. Og det er min store sorg at jeg ikke var mer bevisst på det når ungen var mindre.
Men aldri for sent. Og så har man gjort så godt man kan med de forutsetningene man hadde da. Så det å finne glede rundt å lage mat, har jeg også syntes, det er ikke noe naturlig kokk. Min mamma er jo en kjempegod kokk. Hun jobbet på Michelin-restaurant før hun fikk barn, og har vært helt rå på kjøkkenet. Og hun har...
hjelpe meg masse med å finne ut hva kan jeg lage på kjøkkenet som er enkelt og godt og som unger liker. Fordi at jeg er ikke sånn som elsker å finne nye oppskrifter. Jeg holder meg for det meste til råvarer, og så lager jeg en eller annen gryte eller en ildfast form og så spiser vi det. Og det er jeg har fått mer og mer matglede på kjøkkenet fordi at jeg ser at det er
Og er ganske enkelt å lage sunn og god mat. Men jeg har fått hjelp fra min mor, og alle har jo ikke en mykselinkokke hjemme. Så jeg tenker det du sier om søk kunnskap fra folk som er interessert i det. Sånn som Marit Kolby, mange andre som har laget skikkelig gode kokebøker med enkle oppskrifter. Sånn at man...
Ikke trenger å bruke tre timer på kjøkkenet for å lage middag, for det gjør jeg aldri. Jeg pleier som regel å lage all middagen i en illfast form, så jeg får minst mulig oppvask også. Det ser ut som vi er ganske like der også. Ja, men det kan jo lages så godt. Ja, og du trenger ikke å kunne så mye.
Hvis jeg kan lage råvarubasert kosthold, så er det veldig mange som, jeg skal ikke si at alle kan det, for det har jeg lært meg at sånn er det ikke. Men da er det i hvert fall håp for alle, tror jeg. For jeg var virkelig ikke der i det hele tatt.
Og så prøver jeg jo nå å lære min sønn på 20. Det er alltid for sent, selv om jeg ikke gjedde han den kosten jeg nå tenker han skulle ha som barn. Så kan jeg jo lære han det nå. Jeg synes det var så fint det du sa om bevegelse. Jeg tror nok det er fordi jeg selv har vært syk og hatt veldig mange ulike sykdommer som bygde seg opp over mange år.
Og nå når jeg kan så for eksempel prøve å ta møter gående, og det skal jeg ønske at det var sett på som noe bra hvis man tok møtene sine gående mot at det føles ut som du skulka jobben på en måte. Fordi at jeg tar alle møter jeg kan gående enten at de møtes fysisk og går, eller at jeg tar det på telefon gående. Og det er fordi
Akkurat som du ser, jeg ser det på klokka mi, men jeg kjenner det også på helsa mi, at når jeg får bevegt meg, så får det mye bedre. Det har enormt mye å si for min helse og for helsefremming hos meg, og jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i det.
Ja, så er det jo alt påvirker alt. Det handler jo om å gjøre kanskje bittesmå endringer som gjør at du kommer inn i en litt bedre sirkel. Og jeg skulle ønske at det var mer fokus på god helse, også i helsevesenet. Sånn at
også dem som ikke kjøper bøker og leser og hører på podcast kan få det med seg selv om det er jo veldig få som kommer til fastlegen og sier jeg føler meg så bra fortell hva kan jeg gjøre for å føle meg enda bedre men når man kommer dit så har man jo ofte et eller annet man begynte å slite med men det er i hvert fall ikke for sent det er i hvert fall
hvertfall på tide da, at man får lære mer om hva man selv kan gjøre før man begynner å gå inn på medisinblokka. For den er også viktig, men til sitt bruk. Og man må i hvertfall gi folk en mulighet til å gjøre de her endringene i livet sitt hvis de kan få det til. Ja. Litt sånn avslutningsvis, hva gjør du for egen helse? Jeg har
Egentlig det jeg har sagt nå, det her med å prioritere venner, kulturopplevelser i dag med venner, det er veldig helsefremmende for folk og for meg. Og så er det at jeg setter bevegelser høyt. Hvis jeg kan gå, så går det. Og så er det jo, det jeg ikke har sagt kanskje, det er jo det her med sol.
Ja, fortell om det. Jeg har jo i alle år kjent at det blir mye bedre når det er i sol. Jeg er jo fra Finnmark, og vi har mørketid. Jeg bruker å si det er bare juli vi ikke har sne. Det kan sne alle andre måneder, og det er mørketid, og det er lite sol, og så er det masse sol om sommeren. Så det er ikke akkurat sånn ideelt i forhold til helse. Og jeg har jo begynt å reise til syden som voksen først da.
og opplevde fort at jeg føler meg nesten frisk i syden. Og så har ikke jeg skjønt helt hvorfor, men de her siste årene så begynner det å falle mer på plass. Og det handler jo om, jeg tenker klimaet og sollyset. Minst av alt om brunfarget. Men altså, det handler ikke om å reise til syden og bli brun for meg, det handler om å reise til syden og få hele den der pakken. Og sollyset har så mye mer helseeffekter enn bare...
det vi har tenkt til nå med D-vitamin viser det seg, og det er masse forskning som kommer der nå
hvor vi kanskje også, det er ingen tvil om at sollyset er skadelig og kan gi hudforandringer og hudkreft. Og det har det vært forsket masse på, det vet vi. Men så har det ikke vært forsket på alle de positive tingene. Og så begynner vi å ane at det har mye mer positiv virkning enn det vi har sludd og tenkt. Og da må vi se på helheten på nytt. For da må vi jo veie opp mot hverandre.
Ja, på den ene siden er det risikoen, på den andre siden er det helsebevinsten. Og hva veier tyngst? Og det begynner å vise seg at det er så mye god helsebevinst at det kanskje må veie tyngre enn det det gjør i dag. Men det får vi nok svar på de neste årene. Men for meg personlig så er sola, det gjør meg at jeg føler meg så frisk som jeg tror jeg kan føle meg. Jeg ser det jo på pulsklokka også.
Ja, det der er veldig underkommunisert, og jeg er glad for at du snakker om det, fordi vi har nesten lært opp til å være redde for sola.
Og heldigvis så begynner det å endre seg litt, og jeg har jo tidligere jobbet som hudlege, spesialisert meg til å bli hudlege, ikke ferdig utdannet. Men da jobbet jeg i flere år ved hudavdelingen i Tromsøk, hvor jeg lærte enormt mye om risikofaktorene ved for mye sol, og jeg har sett pasienter med hudkreft og hvor alvorlig den lidelsen er.
Så vi skal jo beskytte oss, og vi skal ikke bli brent. Men når det er sagt, så har sola enormt store effekter på helsa vår for øvrig også. Og den har jo også positive effekter på huden vår, men den har positive effekter på hele kroppen vår. Så vi vet nå at det påvirker cellene våre, det påvirker mitokondrien i cellene, kjernekraftverket i cellene, som gjør at vi får en bedre energiproduksjon i kroppen.
kroppen vår. Det påvirker immunforsvaret vårt. Lysstrålene går gjennom huden og kan påvirke immunforsvaret vårt. Og heldigvis er det jo mye mer forskning på dette nå, men det er alt for underkommunisert. Det er gjort studier som viser at personer som ble eksponert for
Infrarøde stråler eller sollys når de var smittet med covid og var innlagt på sykehus ble skrevet fire dager før en pasient som ikke ble eksponert for sollys eller infrarøde stråler. Så vi vet at det er mye mer til sollys enn D-vitaminproduksjon. Og det tror jeg det kommer til å bli mye mer snakk om fremover og etterpå.
Akkurat det du sier, du opplever at du får bedre helse, det opplever jeg selv, men jeg opplever det også hos mine pasienter. De sier at de føler seg så mye bedre når de kommer fra en ferie der de har blitt eksponert for mye sol. Og det er også et poeng å vite at sollys, de strålene, kan gå gjennom klærne våre. Så bare det å være ute i dagslys, også på vinterstid, selvfølgelig ikke hvis det er
hvis det er mørketid men hvis man blir truffet av lysstråler uansett på året så kan det sannsynligvis ha en stor effekt på helsevare så det å være ute i dagslys hele året rundt er viktig for oss ja, og det er jo ikke kommunisert ut hvor viktig det er
Ja, og jeg merker jo alt. Restitusjon går lettere, eksemer forsvinner, energien øker, muskel- og leddsmerte forsvinner. Jeg sa ikke det, men jeg har noen prolaps også i ryggen. Alt blir jo mye bedre. Nå kunne jeg jo sammenligne, for jeg hadde først overlegepermisjon hjemme, og så hadde jeg overlegepermisjon i syden. Så da er det ikke den ferieeffekten heller. Det var faktisk...
lik situasjon, men forskjellig plass jeg var. Og når jeg var i Spania, så var jeg altså så frisk. Det var helt fantastisk. For det handler ikke bare om D-vitamin, det handler om mye, mye mer. Og så har jeg jo også tenkt, Finnmark har kortest levealder og høye sykdomsbyrde i Norge. Og det har vært mye fokus på individets helsevalg i Finnmark. Og hvorfor er Finnmarkingen så dum og gjør så dårlige helsevalg og blir så syk?
Kan vi tenke oss at det å bli uten sol i tre-fire måneder i året, kan jeg ha noe å si. Det har det heller ikke vært snakk om. Det tror jeg kanskje det kan bli mer snakk om fremover. Og da mener jeg ikke at vi ikke skal bo her, men at det er mulig vi må ta det med i beregningene når vi tenker helse, spesielt i Finnmark og Tromsø. Er det noe mer du har lyst til å dele når jeg er så heldig å ha deg her i studio?
Jeg synes vi har fått snakket gjennom det meste. Jeg vet at etterpå kommer jeg helt sikkert på ting som jeg skulle ha sagt, men jeg synes vi har hatt en veldig god prat i dag, og jeg har fått snakket masse om helsefremming som er hjertebarnet mitt. Så jeg har egentlig ikke noe spesielt som jeg tenker på nå.
Tusen takk for at du tok deg tid til å komme hit i dag og snakke med meg og litterne. Er det et sted mine litter kan nå deg? Ja, det er jo sånn folkehelselegen på Instagram. Det er en sånn hobbykonto som jeg bare får dele kunnskap egentlig. That's it. Og det er åpent, så det er bare å slå følge der inne. Det synes jeg er veldig hyggelig.
Ja, det er veldig artig. Jeg følger deg, og jeg synes det er skikkelig interessant å lese alle kronikkene dine og alt du har engasjert deg for. Så tusen takk for den viktige jobben du gjør. Og meg kan dere nå på dr. Annette Dragland på Instagram, der jeg er mest aktiv. Eller på nettsiden min, annettedragland.no. Og boka mi hele dag er nå ute for forhåndssalg, og kommer ut i butikkene i slutten av april.
Og vi ønsker dere en kjempefin dag. Er det noe mer vi vil si da, Sonny? Jeg har nå bestilt en bok av deg. Den gleder jeg meg til. Åh, så hyggelig du sier. Ja, jeg skal si fra når jeg vet hva det blir bokbad, da er du hjertelig velkommen, og alle mine lyttere også hjertelig velkommen den dagen. Så ja, tusen takk for i dag. Ha en kjempefin dag.