72. UT AV UTBRENTHET. Stressmestring, mønstre, forståelse, autentisk liv, styrke og egensomsorg. Gjest: Maren Kvalvaag-Toven

Hei, Annette her. Før jeg starter dagens episode vil jeg tipse deg om at søndag 29. september blir det Norges premiere med Helsetipspoddens aller første live podcast. Det skjer på Sola Strandhotell rett utenfor Stavanger, og gjesten vil ha flytt inn fra hovedstaden og er selveste Ragnhild Skarehjul som er lege, forfatter og mindfulness-lærer. Tema for episoden er nervesystemet, toleransevinduet og motstandskraft. Du får lære om nervesystemets funksjon og hvorfor det er så viktig for å kunne ha en god helse, hva toleransevinduet er, hva du kan gjøre for å utvide det og hvordan du kan komme inn igjen, it-en stressforlastning, og hva du selv kan gjøre for å øke din motstandskraft mot stress, helsepleier og sykdom. Det blir tid for å møte Ragnhild og svare på spørsmål og signere også sin nye bok «Naturlig friskere». Vi har et fantastisk lag med samarbeidspartnere som har gjort arrangementet mulig, som du får bli bedre kjent med. Og jeg kan røpe at det blir muligheter for å stikke av med fantastiske gevinster. Okon Naturlig Friskere av Regnil, Overnetting for to på Solastrandhotell, inkludert inngang til spa, Flexbeam fra Recharge Health og Infrared Sauna fra Radiant Health. Hjertelig velkommen til en formiddag med deg i fokus, egenomsorg, ro og faglig påfyll av øverste klasse. Link til mer informasjon og påmelding finner du i episodeteksten. Nå skal du få dagens episode. Hei og hjertelig velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Løno, og denne podcasten har jeg startet fordi jeg ønsker å dele forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som kan bidra til at vi kan leve friskere liv med mer livsglede. Jeg inviterer gjester som kan mye på sitt felt og får dem til å dele sin kunnskap og beste helsetips med deg som lytter. Jeg kan nesten ikke tro at jeg har kommet til episode 72. Jeg er så takknemlig for alle de kloke gjestene som har vært gjester, og til deg som lytter. Jeg har et stort ønske om at kunnskapen skal nå ut til enda flere, og det kan du hjelpe meg med ved å abonner på Heldstipspodden, legge igjen en god vurdering i din podcast-app, og dele episoden med dine nære og kjære. Har du kjent på at livet byr på for mye? Med en økende følelsesmessig press og slitage, og en følelse av det å ikke strekke til, da du blir utslitt av livet du lever. Ja, det har jeg i hvert fall kjent på. Dagens episode skal handle om utbrenthet, som jeg synes er et viktig tema å snakke om. Fordi det rammer stadig flere. I en artikkel fra 2024 på psykologisk.no står det at et nytt verktøy som måler risikoen for utbrenthet har blitt testet i Norge, der det kommer frem at 13 prosent av norske arbeidstaker er i farozonen. Tall fra 2023 viser til at nesten 8 av 10 unge arbeidstakere sier at de har opplevd å bli utbrent eller vært nære ved å oppleve utbrenthet. Når vi først blir utbrent, så kan det for mange ha lang tid for å komme seg igjen. Viktige spørsmål er hva årsagen til å bli utbrent er, hva vi kan gjøre for å unngå å bli utbrent, og hva vi skal gjøre når vi først har blitt utbrent. Dette er et tema som jeg brenner sterkt for, for vi må få ut kunnskap som kan bidra til at flere kan leve mer bærekraftig liv. Selv om utbrannthet ikke er betegnet som en sykdom, er det ikke tvil om at de som blir utbrannt føler seg syke med sterkt redusert livskvalitet. Og dagens est har erfart å være utbrannt. Maren Kvalvåg-Tåven ble utbrannt i 2019. Erfaringer ga Maren en livskraft i å ville hjelpe andre. I Du ble frisk ble jo onlinegrunder og startet det lille pusterommet der jo coachet utfante kvinner til å skape den versjonen av seg selv som de er meint å være. Maren er familieterapeut og coach og har selv utviklet pusterommsmetoden der hun tar i bruk personlighetsverktøyet Ennegramme for å sette søkelyset på hvor hver enkelt av oss kan gjøre justeringer i egne liv. Nå er Maren aktuell med boker ut av usprenthet. som handler om metodene man bruker for å hjelpe kvinner ut av kronisk stress og utbrante. Boka er skrevet som en guide til stressmestring i hverdagen og til å leve et mer autentisk liv basert på din unike personlighet. Høres fint ut! Stress er blant de største helseutfordringene vi står overfor i vår tid. Og samfunnet vårt rundt oss er på mange måter lagt opp til å stadig hekke nervesystemet som blir overaktivert i en sympatisk stresstilstand. Og dette trenger vi å gjøre noe med. Og det kan vi. Med kunnskap, bevissthet og gode valg for oss selv. Jeg gleder meg til å snakke med Maren for å høre hva som medførte at hun ble utbredt, og hva som bidro til at hun ble frisk igjen, og hva hun nå gjør for å leve et godt liv. Velkommen, Maren! Oi, for en introduksjon av dette, tusen takk. Ja, altså, takk for at du har lyst til å være gjest og dele om dette, for det er viktig. Ja, det er utrolig viktig, og du var jo inne på hvorfor det er så viktig, og hvorfor dette er så aktuelt akkurat nå. Så ja, tusen takk for at jeg har fått lov til å komme. Veldig, veldig hyggelig å få lov til å besøke helsetidspodden. Ja, jeg har hatt lenge lyst til å ha deg som gjest, og nå var det jo et passende tidspunkt, for nå er jeg bok også på vei ut. Og det får meg jo liksom til å forstå den der drivkraften i deg da, Jeg synes det er fantastisk at du bruker den erfaringen du har hatt til å kunne hjelpe andre. Fordi at du har oppdaget hjelp å få. Ja, og det jeg kjente på i mitt eget liv og min egen utbrønnhet var kanskje det der håpet. Jeg lette etter et håp. Det tror jeg at veldig mange gjør når man er i en situasjon hvor det bare er håp. For det virker litt håpløst når man står midt oppe i hjørnet. Ja, det gjør jo det. Og det som mange opplever er at man føler seg ikke frisk. Og så går man til legen, og så er alle prøver fine. Og det er jo fantastisk, for det betyr jo at det er veldig mye som også fungerer. Men en har jo en veldig sykdomsfølelse. En føler at kroppen ikke funker som den skal. Ja. Ja, akkurat sånn det er. Og det er veldig frustrerende. Og det som mange opplever, og senest i dag så fikk jeg en melding fra ei på Instagram, som jeg aldri har snakket med før, som liksom beskriver at hun kommer til legen sin og opplever akkurat dette her, ikke sant? Det synes ikke noe sted. For legen forstår ikke helt heller. Og så er det noen leger som kan mye om dette, og så er det en del leger som dessverre ikke kan så mye om det, og så vet ikke de helt hva de skal gjøre. Og så blir det en sånn ekstra... belastning for den som er utbrent faktisk, for det er nesten de som sitter litt med bevisbyrden her, forsøke å forklare og sette ord på å få legen, arbeidsgivere, samboere til å forstå hva er dette her egentlig? Ja, og det er jo en frustrasjon, eller frustrasjon er jo en, fortvilelsen er vel et bedre ord å bruke, er jo at En vil bare ha et svar og vil bli forstått, og når man da føler at den kanskje ikke blir forstått, så er det jo nok en belastning. Ja, virkelig. Og så noen ganger så vet jeg i hvert fall, dette er jo et tema jeg også jobber mye med, og opptatt av er jo at ofte er det sånn, jeg vil ikke bare ta seg sammen da, men det har jeg noe som regel gjort veldig, veldig, veldig, veldig lenge. Ja, det var det som fikk deg dit i utgangspunktet nesten, ikke sant? Så ja, absolutt. Og hva tenker du var årsaken til din ufrahet, hvis vi skal starte der? Hvis jeg skal skrive tiden tilbake fem og et halvt år snart, så ville jeg nok ha svart da at det var fordi jeg hadde to små barn som sov dårlig på natta, hadde full jobb og travelt liv på en måte ytterlig sett. Det er de ytterlige som syntes på utsiden. Så jeg tenkte jo da at Ja, men barna må bare bli større, eller bare få meg en sommerferie, eller det må bare bli litt roligere på jobben. Jeg hadde for øvrig en veldig fleksibel jobb, som jeg likte veldig godt, så det var ikke det at det var så stramme rammer, eller liksom, det var rom for å ha to små barn, og det var rom for å styre tiden litt selv og sånn. Men på tross av det så gikk det jo ikke så bra. Men jeg har fått det på avstand, og det jeg lærte i prosessen viste meg at dette handlet om så mye mer enn disse yttre, synlige faktorene. Så nå er svaret mitt mye mer nyansert og mye dypere, og jeg har mange flere svar. Fordi det handler jo veldig stor grad om hvordan jeg har levd livet mitt, altså hvordan jeg har hatt det med meg selv, hvordan jeg har filtrert omverdenen, hvilke valg jeg har tatt, hvordan jeg har fortolket alt det som skjer rundt meg, hvordan jeg har kommunisert, og hvordan jeg har rett og slett, hva skal jeg si, Jeg hadde trodd det hadde vært måten å leve livet på for meg. Jeg levde ikke på en måte som var god for meg å leve. Det skjønte jeg ikke før jeg hadde fått litt hjelp og kommet meg litt videre i prosessen og kunne se tilbake og tenke at det ikke var rart at jeg møtte veggen i det hele tatt. Jeg ser tilbake at jeg har vært farlig nære mange ganger, også før jeg fikk barn. Jeg begynte å skjønne at de tingene som gjorde at jeg ble utbrent, det er ikke noe som kommer til å endre seg selv om de yttre faktorene blir annerledes med en bytt i jobb eller om barna blir store og klarer seg selv eller det roer seg litt ned at jeg har mer fri eller hva det var jeg tenkte i utgangspunktet sånn at det handler om det innre mønstret nå da jeg hadde en kjempe lav selvfølelse Jeg var 40 år da jeg møtte veggen. Det er jo ganske klisjé at det skjer 40-årskrisa. Men det var det som skjedde. Og jeg tenker at de første 40 årene i livet så har jeg rett og slett mobba meg selv. Systematisk og grovt. Jeg har vært omklusiv med meg selv. Og folk på utsiden har ikke vært klare over det. Jeg har kanskje sett ut som jeg har fått livet bra. Hvordan har du stygget med deg selv da? Jeg sa stygget til meg selv... på, hva skal jeg si, at det var regelen heller enn unntaket. Det var måten jeg så ut på, at jeg kunne si til meg selv, hvorfor måtte du si det der? Du kunne kverne på ting jeg hadde sagt og gjort i årets vis. å dømme meg selv nord og ned jeg kunne si, nå tok du på mye plass igjen eller så du hvordan de reagerte når du sa det der, hva er det du driver med ikke sant, altså, eller tenke at åh jeg er ikke så smart som henne, eller jeg er ikke så pen som henne, eller jeg får ikke til det samme som han eller de kommer aldri til å bli fornøyd med meg ingen vil ha meg, altså jeg var hele tiden litt sånn Jeg plasserte meg selv alltid litt under, og tenkte aldri at jeg ble bra nok. Det er kanskje hovedessensen i den dialogen. Men så forsøkte jeg å kompensere for det gjennom å få bekreftelse utenfra. Så for meg handlet det om at dette er litt ulikt for oss, men for meg så viste det seg sånn at jeg forsøkte å være der for andre. Jeg har alltid vært veldig omsorgsfull, veldig opptatt av hvordan alle andre har det. Jeg er en sensitiv type som fanger opp de der usakte signalene og bare værer veldig lett hvordan andre har det og hva som foregår. Så jeg har alltid vært veldig påkoblet av alle andre hele tiden, alle andres behov, og det jeg har tenkt at de trenger. Og da jeg skjønte at det i bunnen av grunnen handlet om at jeg egentlig ønsket å føle meg verdifull, så datt poletten litt ned. Det var litt vondt, fordi jeg identifiserte meg jo veldig med å være den der omsorgsyre, gode, varme, påkoblet, lengelig personen som jeg hadde vært siden jeg var født. Mamma har historier for at jeg var pitte, pitte liten og holdt på med akkurat det samme. Og det at jeg... at jeg hadde så tett connection mellom min selvfølelse, min følelse av verdi og den rollen jeg hadde som hjelper, som du kan kalle det. Og da jeg skjønte det, så var det litt sånn, åh, det smakte jo litt vondt, for da hørte det ikke så veldig fint ut lenger å være en hjelper, fordi jeg egentlig hadde en skjult agenda, men det var jeg jo ikke klar over, på en måte. Sånn at jeg måtte ned i i dypet av meg selv og virkelig ta tak i det. Det er ganske eksistensielle spørsmål egentlig. Hvor verdifull er jeg? Er jeg god nok Hva gjør at jeg er verdifull? Altså, ikke sant? Alle de tingene der, som jeg tror egentlig alle på en eller annen måte leter litt etter. Tåler du meg? Liker du meg? Er jeg god nok? Hva gir meg verdi? Det er ganske dype spørsmål. Ja, det er grunnleggende behov for menneskene å føle seg trygge i en flokk, i et fellesskap. Og det... Og akkurat det du sier, at når en fusker kan gå inn i å finne ut av hvordan jeg er, og hva skal jeg gjøre med det, og ta det litt frem med lyset, så er det jo ganske krevende at det kommer på et tidspunkt der den allerede er utsløtt. Og det tenker jeg jo for mange at en grunn for at det tar tid for å bli bra igjen og At det handler ikke bare om å hvile, men den skal i gang med en sånn enorme opprydningsjobb. Og jeg pleier ofte å si at vi skal ikke tilbake der vi var, for da vil den bli utbrent igjen. Så den må jo fremme vei noe som er bra for en. Og du sa noe om det med den hjelperen. Jeg pleier ofte å si at det er en sånn oppskrift på utbrenthet. At det er mennesker som... setter høye krav til seg selv, omgivelsene, stor pågangsmot og lett engasjert, en dash av sånn flink pikegut-syndrome, ofte perfeksjonist, og i tillegg så ser jeg at det som går igjen er at den ene er Jeg har et veldig høyaktivert nervesystem som er den typisk som kjenner på og føler på og tar inn andres følelser og stemninger og døier ting mye dypere. Og hvis jeg nå putter inn litt sånn dårlig selvfølelse og en jobb der en har mye mer arbeid enn en har tid til rådighet, så er det en, ikke gavepakke, men en forbannet pakke til å bli i alle fall sterkt utsatt for utbrenthet. Og så er det jo da litt sånn, skal det være de gode kvalitetene som gjør at de blir så tårlige? Og det er så urettferdig. Ja, og det er et veldig godt spørsmål. Kan jeg si noe om det? Ja, takk. For det er så viktig. Når du sier at det er tøft å oppdage det når man er på bånd, og det er det jo, men samtidig var det det som gjorde at jeg så lys i enda tunnelen min. fordi det ga meg også svar på hva det er jeg kan gjøre. Vi er lett etter et handlingsrom, for jeg følte meg så utrolig begrenset, og det tror jeg veldig mange utbøndte kan kjenne seg inn i, at man har litt sånn tunnelsyn, det virker som om man har ingenting å spille på, det er ikke noen alternativer her, det er ikke noen rom for at jeg kan gjøre noe annet, alt virker så låst. Og det var nettopp denne forståelsen om meg selv som gjorde at jeg bare, her er det jo muligheter som åpner seg. Ja, det var en sorg, ja, det var tungt og tøft, og det virket litt voldsomt, men det var utrolig forløsende på en måte også, og veldig letteligste, fordi det ga meg noe konkret jeg kunne gripe fattig og gjøre noe med. Sånn at tilbake til det du sa, så er det jo... For å sette et navn på dette, så var det jo en diagramme, som du var litt inne på i introduksjonen også, som er en personlighetsverktøy, som gjorde at jeg knakk koden om meg selv. Og i en diagramme så får du jo svaret på hvor gaven din ligger, altså de gode sidene som du er inne på, ikke sant, styrkene dine, som jo er på natt. Det samme som brant meg ut, men også fallgruvene, utfordringene. Hva er det som ligger sammen med den gaven som kan gjøre at du for eksempel blir utbrent, eller blir veldig stresset, sliten, overveldet, eller bruker deg litt opp, eller hva du vil. Men det der med hvor du opplever, som veldig mange kjenner på, utbrent eller deg, at når jeg kommer til et punkt i livet hvor det funker ikke så bra for meg lenger, veldig ofte midtlivskrisen er litt sånn, jeg må gjøre noe, og så er det noen som kjøper seg en ny bil eller får seg en ny dame, men det er også veldig ofte et behov for å gjøre en endring fra innstiden. Og det tror jeg kommer, eller det viser denne grammen, er du for mye i gaven din? Bruker du noe? Missbruker du den? Er du gaven din hele tiden? Så vil det si stopp. For meg var det, jeg er hjelperen i en diagramme, den grunnen til at jeg brukte uttrykket, for det heter min type i en diagramme. Ja, fortell litt, hva heter de ulike typene? Ja, jeg kan si litt om det. En av dem er perfeksjonisten, to av dem er hjelperen, Tre er utretter. Fyrren er ... Nå ble jeg satt på prøve her. Jeg kan veldig godt, så ble jeg litt nervøs. Individualisten heter firren. Individualisten heter romantikeren. Femren heter utforskeren. Seksen heter skeptikeren. Sjueren heter entusiasten, åtteren heter frontkjemperen og nieren heter fredselskeren. Og alle disse navnene sier litt om gaven til de ulike typene. men som også kan bli en sånn hemsko da, fordi at hvis du er, ikke sant, ok, la oss si du er perfeksjonist da, og du er det i et og alt, perfeksjonistens gave er jo å se hvor bra ting kan løses, ikke sant, vi er gode på det, og se at ja, men hvis vi kan gjøre det sånn, så blir det enda bedre, ikke sant, Men det som blir utfordringen for en perfumist er det hele tiden at alt skal perfeksjoneres, eller jeg skal perfeksjoneres, noe som jo er helt umenneskelig, det er ikke oppnåelig, så blir alt veldig begrenset, og så blir det veldig strengt, og veldig alvorlig, og veldig seriøst. Og så brenner de seg ut på det, for de mister litt den smidigheten og pyttpytt og fleksibiliteten og gleden og leken blir litt borte og alt blir veldig sånn må, burde og plukt og forventning. Så uansett hvilken av typene man tilhører, så er det noe med å bruke gaven sin bevisst da. Og det å oppdage hva er det hos meg, og hvordan kan jeg gå inn og ut av det. Jeg var litt inne på det i sted. For meg ble det viktig å løsgive hjelpegaven min fra selvfølelsen min. Fordi før så hadde jeg en konstant behov for å få den bekreftelsen, så jeg var hjelperen til alle. Det var ikke bare på jobb. Jeg er jo barnevernpedagog og familieterapeut, så jeg har jo, som du skjønner, jobbet med mennesker og hjulpet mennesker til endring i alle år. Men jeg var jo den jeg møtte mamma i barnehagen også, spurte hvordan det gikk, og tror jeg fikk livshistorien hver eneste gang, ikke sant? Eller om det var familie, venner, barna mine selvfølgelig. Og når du er i det hele tiden, så sier du seg selv at det er ikke bærekraftig, det sier stopp. Sånn at det handler om å si at for meg så er det må jeg bruke den, nå bruker jeg den gaven helt annerledes, nå tar jeg vare på meg selv også, nå tar jeg pauser, og nå er jeg veldig bevisst på når jeg går inn i den rollen og sier, hei, hvordan går det egentlig med deg? Jeg gjør ikke det til 15 veninner hver eneste uke, alle mammaene jeg treffer på butikken, og i tillegg til å gjøre det på jobb, det går ikke det. Sånn at det der å finne litt ut av hvordan kan jeg, bevisstheten rundt hva er det, og hvordan kan jeg bruke gaven min, men ikke misbruke og ikke bruke meg opp da. Så det er jo, som du sier veldig ofte, at de gode sidene våre som gjør at vi kjører oss inn i veggen, men det er også heldigvis, så ved å oppdage det og være klar over det, så viser det seg en løsning, en måte å komme seg ut av det på og kunne finne en bedre balanse, rett og slett. Og veldig fint du sier det, at en bruker det som en gave og ikke en forbannelse med å oppdage det, eller bevisst gjøre det, og Og litt det med at hvis noen er perfeksjonister og sier gi litt mer app, ikke bry deg så mye, så gir han ut råd om at han skal slutte å være seg selv. Så han kan ha noen områder i livet, så han får gjort ting perfekt etter sin egen standard. Men kanskje ikke alt. Og samme med det du sier, begrensa da. En skal være et godt menneske og hjelpe andre, men kanskje ikke hele veien. Ja, nettopp det. Akkurat det. Og det er jo det som på en måte blir det positive i den gode nyheten. At dit kan vi komme alle sammen. Og det er det ikke noe ytre faktorer som styrer. Dette er mønstre vi har i oss hele tiden som selvfølgelig kan forsterkes i perioder av livet hvor du kanskje blir satt under press. Sånn som jeg hadde små barn hvor rom for meg var ganske litt mindre av yttre faktorer, men så måtte jeg skape det rommet selv, eller gjøre de endringene sånn at det fortsatt var rom og plass for meg. Men når de mønstrene blir endret på innsiden, så er det lettere å gjøre endringene på utsiden, det er lettere å ta gode valg, se hvordan jeg kan gjøre sette tydeligere grenser eller prioritere mer av det jeg trenger, eller hva det nå er du har behov for, ikke sant? For de indre menstruene, de har vi med oss uansett livssituasjon, så vil de liksom forsterkes av ulike faktorer, men jeg ser jo det, jeg har jo damer som går hos meg som er helt oppi 60 og 70-årene, som jo er langt forbi småbarnsfasen og travle hverdager og jobber ikke engang, ikke sant? Og de har det i seg likevel. Da er det enorme behovet for å vise andre, eller strekke seg, eller ikke lytte til sin egen kropp, eller hva det er for noe. Så det er noe vi har i oss alle sammen, og det er aldri for sent. Det er et så enormt potensial det er, som jeg ser hos alle de damene jeg har fulgt opp de siste årene. Det er helt fantastisk å se. Når dette lyset blir tønt på igjen, og de bare liksom ... Åja, kan det være sånn? Og så kjenner de på frihet i det. Ja, så handler det jo om å finne inn til seg selv. Hvem er jeg? Sånn at det ikke er at vi skal endre oss, men vi skal bare bli mer ekte. Ja. Og litt som du sier, det er aldri for sent. Samtidig så ut fra de tallene jeg viste til i starten, så er det viktig å bli naturlig da. 100 prosent, ja, ja, ja. Og det er masse forebygging i det, ikke sant? Også super duper viktig. Så jeg tenker at det er jo, i hovedsak så ligger jo tyngden på en måte på litt yngre folk. Jeg bare sier det for å beskrive at liksom dette er noe du har i deg som du faktisk kan ta tak i selv og gjøre noe med og ikke vente på at livet skal endre seg for det er jo en del som tenker at ja, men dette kommer til å gå, men bare dette blir annerledes, ikke sant? Ja, og så veldig mange kommer jo til meg når de er utbrent og bare, jeg trenger hjelp jeg tror kanskje jeg må bytte jobb, det sier jo 90% kanskje Og noen har gått av å butte av jobb for en del. Absolutt, mange har jo det. Noen har det uten tvivl, og det kan være mange grunner til det. Så det er ikke det. Men veldig mange, dette ser jeg med de jeg følger opp over litt tid, og som får denne forståelsen om seg selv, de begynner å møte hverdagen sin på en annen måte. Og så sier de når de begynner å jobbe igjen, det er bare... Nå fungerer det jo så mye bedre, fordi nå sier jeg ikke så mye ja, setter meg i grenser, møter den litt dominante sjefen min på en litt annen måte, eller jeg er blitt bedre på å delegere, eller jeg går hjem i tid, eller hva det nå handler om, fordi jeg har skjønt hva det handlet om for meg. Og da... Jeg pleier å si at ikke ta den avgjørelsen før du har vært gjennom denne prosessen, fordi det vil bli tydeligere for deg om det fortsatt er det du trenger å gjøre. Og veldig ofte så er det ikke det, for noen er det det, men ofte er det ikke det, fordi at de rett og slett kan møte det annerledes. Og det er veldig spennende da. Og det enagrammet da, det har vært ukjent for meg, og sikkert mange av de som lytter, hvor kommer det etterfra? Ja. Ja, det er ikke jeg som har funnet på det. Takk og lov for det. Nei, opprinnelsen er veldig gammel. Man vet ikke helt de første, men her snakker vi rykenfedrene langt tilbake i tid, som var de første tegnene man har hatt i noe som kan minne om det eneagrammet er i dag. Og så er det moderne psykologer i nyere tid som har tatt dette opp. og laget etter det vi har i dag, sånn som jeg bruker en diagramme. Så dette er en kombinasjon, så det er mange hundre år med erfaring, og også moderne psykologi som har blitt utviklet, Slått sammen, kan du si. Så det er jo en personlighetsmodell, eller personlighetsverktøy. Vi har ni hovedtyper som jeg var inne om i stad, og alle typene har også tre undertyper, så det er ganske komplekst dette her, og vi har mange lag i en diagramme. Jeg fikk kunnet kjente meg igjen i... Ulik grad egentlig i alle, sant? Ja, og det kan veldig mange hvis du ser en sånn veldig høydepunktoversikt, stikkorsoversikt over de ulike typene, så vil mange si at vi kjenner meg litt i denne og litt i denne og litt her. Men det som er så spennende når du dykker ned i det, det er å få tak i hva det handler egentlig dypest sett om for deg, for det er ulikt for oss da. Så mange som kan sikkert si at jeg også er glad i å hjelpe folk, og det er jo de aller fleste heldigvis. Ja. Men hos en Thor, som jeg er i en diagramme, så sitter det i hver celle, i hele kroppen, et instinkt som er sterkere enn hos de andre typene. Og det er det bare Thor selv som kjenner hvor sterk den drivkraften er. For den er på en måte at du kan flytte fjell, altså. Ville til å kaste alt du har i hendene. Det er liksom på en måte... langt forbi, og toeren sprekker seg enda lenger enn alle andre. Så det å få øye på, også den ubevisste drivkraften i deg, vil avgjøre litt hvor du hører hjemme. Så når noen kommer til meg, så kanskje det er to typer som utgjør utpeker seg som potensielle steder hvor de hører hjemme. Så når jeg forklarer det, og vi går litt i dybden, og de får hjelp med å avdekke hva dette egentlig handler om i meg, som jeg ikke ser selv, da finner man ofte ut hvor man hører hjemme. Så dette er jo noe som For noen er det helt åpenbart. For veldig mange er det noe man trenger litt hjelp med, og at det er godt å ha en prosess i det, og få litt veiledning i det. Men når man finner seg selv i en diagramme, så slår det ikke feil. Da er det så mange som bare... Jeg sier bare, hæ, er det mulig? Hvordan kan noen vite dette om meg? Eller hvordan å kjenne seg så godt igjen som de ikke forstår det selv en gang nesten. Da faller brikkene på plass da. Men mange trenger litt hjelp med det. Ja, jeg tror jo ofte at vi kjenner oss selv så godt med det. Det der å finne ut av hva som må ligge i drivkraften igjen. Hvorfor tar jeg disse valgene? Og hvorfor tar jeg disse valgene hele veien? Men litt tilbake til du ble utbrent. Hva var typisk symptomene som du hadde da? Hvordan kjentes kroppen ut? Klarer du å huske tilbake til det? Åja, jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det. Selv om jeg heldigvis ikke har det sånn nå. Jeg hadde nesten alle symptomer i boka holdt jeg på å si. Jeg slutter jo ikke å bli fascinert over hvordan kroppen kan sende disse signalene ut. For det er jo en utømmelig liste, tør jeg påstå. Så jeg skal ikke være sånn kjeppe i siden av det. Alle mine hadde veldig mange da. Jeg hadde en konstant vond kjeve. Det var det verste som var påtrengende hele døgnet. Jeg synes det var forferdelig skidsomt. Så jeg gikk til osteopat og fikk behandlinger igjen og igjen, men det var bare midlertidig. Så det kløste ikke rotårsaken. Og hodepinnen selvfølgelig, vonde skuldre, stiv nakke, mye smerte i kroppen, kjente meg veldig stiv. Veldig lite energi. Kort luntet, veldig, veldig frynsete. Begynte lett å gråte, ikke sant? Ikke noe gærent i å gråte, men det er liksom ikke noe du har lyst til å gjøre hver dag ved frokostbordet, på en måte. Jeg synes alt var veldig slitsomt, selvfølgelig, og ingen overskudd til noe som helst. Null kreativitet og initiativ. Jeg har jo alltid vært en litt sånn initiativtaker, organisator, litt sånn dratt litt i vennigjengen, altså vært litt sånn den type. og sosial og mange venner og alt det der alt er bare sånn, puff, det var ikke sånn bare det lakket ble lagt ned så det ble bare helt tomt og jeg kjente liksom ikke meg selv igjen jeg husker at jeg sa til hun jeg da etter hvert begynte å snakke med at liksom jeg er egentlig å være fleipet og morsom men jeg kan ikke huske sist jeg tulla med noen og så slutta å le det var liksom ingenting som jeg kjente ikke meg selv igjen rett og slett jeg hadde fordøyelsen merket jeg det på hormonet ikke minst, altså vi som kvinner så er det et veldig underkombinisert symptom, dette med hormonutfordringer. Jeg hadde, jeg trodde jeg var i overgangsalderen, jeg hadde alle symptomer på overgangsalderen faktisk, men det var jeg ikke. Det var stress. Så jeg hadde store utfordringer i forbindelse med syklus, som jo ble borte, som nå er ikke eksisterende, så... Så ja, det er noen av dem. Ja, liste er jo ofte lang, og jeg tenker ofte at det er bare kroppen som prøver litt sånn, kanskje dette er ikke så bra for deg, og så, å nei, du lytter ikke til det symptomet, ok, nå prøver vi, kanskje gir det litt vondt i skjeven, enda mer vondt, nei, hun gir seg enda ikke, og så ok, da gjør man en fordøyelsespleger. Så det er jo litt sånn kroppen Korpen prøver så inderlig å prøve i beskjed at dette her er ikke bærekraftig. Og bunnen igjen er ofte litt forsiktig, og da er det jo vanskelig å forstå, for da må du lerte på at det er jo bare å holde ut. Og så bunnen bryr seg høyere og høyere og høyere, og så litt den der, så smeller det. Så når vi bruker begrep å gå på veggen, så har vi jo gått en ganske krevende vei lenge, lenge, lenge før den veggen kom, altså. Jeg pleier å si at utbrennighet starter jo lenge før du blir sykemeldt. Altså da er jo på en måte det De aller fleste har jo gått lenge og tatt seg sammen. Noen er mer bevisst enn andre. Noen har lagt mer merke til det, men oversett det på en måte som bevisst. Mens andre har bare fortenkt det helt og beskriver det som et gigantisk sjokk som kom som lyn fra hver himmel. Men det er jo ikke det. Men det kan oppleves sånn for noen. Men jeg var i aller høyeste grad lenge. Jeg husker også at jeg tenkte at sånn her kan jeg ikke ha det. eller dette går jo ikke, så det må jo gå over, det var liksom konklusjonen for dette er så ille at det må jo bare gå over og så er det bare ungerne blir litt større ja det er liksom de der, man tenker at jeg kan bare klare meg frem til helgården klare meg frem til sommerferien eller bare vi får litt mer barnvakt, eller bare det blir litt roligere på jobben, eller bare hele tiden, det blir snart bedre og ja Jeg er jo amatuerlig positivt og optimistisk anlagt, så jeg tenker jo at det meste ordner seg. Men her måtte jeg også innse at det måtte mer til. Men akkurat det trekket er vel også det som gjør at en klarer å dra strikken nok enn det kan være. Fordi at en tenker at «dette går jo bra». Og så er jo ofte den optimismen en gave igjen i det arbeidet for å ha troen på å bli bedre, så de som ikke har så lett tilgang på det, vil jo ofte gjøre at når den utbrentheten slår kraftig inn, at det virkelig oppleves med motløshet og frustrasjon, og tenker at dette her kommer aldri til å ordne seg. Og der synes jeg det er så viktig det der med å dele om dette her, for å gi håp og at så lenge kroppen er frisk, så blir den bra igjen. Og det finnes ulike ting å gjøre for å bli bra, men det er ikke bare nok med hvile. Nei, og det er... Ja, det er jeg så enig med deg i, og det sier jeg ganske ofte. Fordi det er jo det rådet vi ofte får. Jeg fikk jo hvertfall det av... Altså... Det skal sies, mitt møte med legen var jo, som de aller fleste, ganske vanskelig. Det er vanskelig bare det å gå til legen. Jeg synes det var utrolig nedlag, kjempeskamfullt, veldig vondt og vanskelig, og følte meg som en nesten misslikket person. Jeg synes det var flaut, jeg tenkte nå får jeg heller være utenfor. Det var så utrolig mye motstand i meg i utgangspunktet, og det tror jeg veldig mange kan kjenne seg inn i. Det koster mye å ta det steget. Så opplevde jeg at det første legebesøket mitt gikk helt kjempedårlig. Hun tok meg ikke på alvor i det hele tatt, bare om jeg ser det litt annet. Kjempegodt råd. Så jeg følte meg jo bare enda dummere da jeg gikk derfra. Og tenkte bare, det var jo bare kjempeflaut. Så sa han, du får ta kontakt om ikke det blir bedre. Så jeg gikk med halen mellom veien av hjem og tenkte, ja dette var jo... Og så gikk det jo ikke. Det var jo helt, jeg hadde ikke sjans til å komme meg på jobb. Så jeg måtte bare ringe tilbake og si at dette går ikke, med gråten i halsen og at dette går bare ikke an. Og da er jo rådet hennes, og det er veldig godt ment, og de aller fleste får dette rådet, tror jeg. Dette skriver jeg om i boka mi også, alle disse rådene som legen gir. Og det var jo, nå får du gå hjem og hvile, nå skal du bare slappe av. Så tenkte jeg, ja, lykke til med det. Og hvis du har vært utbrent noen gang, så vet du hvor vanskelig det er å starte der. Det er jo nettopp derfor du har blitt utbrent, for du klarer jo ikke å slappe av. Og jeg klarte ikke å sove, jeg lå fem centimeter over madrassen på natta, men en gang jeg satt meg ned, så bare kom den dårlige samvittigheten og tankekjøret uroen opp, så jeg bare spratt opp igjen og satt på en vaske, eller gjorde noe for å forsøke å døve den indre uroen. Det tok jo litt tid før jeg skjønte at det er en grunn til at kroppen min ikke klarer å hvile. Jeg følte meg jo bare enda mer mislykka og dårlig og utilstrekkelig, for jeg klarte ikke det engang. Så var jeg jo verden skulle jeg klare her i verden. Nå skal du være god å hvile også, og det får jeg heller ikke til. Det blir en prestasjonsgreie, ikke sant? Så jeg ble trykt enda mer ned og tenkte at Hva gjør jeg nå? Når jeg ikke klarer det engang. Det var den enkleste oppgave, skulle man tro. Men så begynte jeg jo, og jeg er jo litt skrudd sammen, sånn er sikkert du også litt, Annette, med å prøve å finne litt svar og begynne å grave litt i det. Jeg orker ikke å bare sitte der og vente på at jeg er litt utålmodig på egne vegne. Så jeg begynte jo å lete litt etter svar, og når jeg etter hvert skjønte at dette hadde en helt naturlig forklaring med at nervesystemet mitt var totalt ut av balanse, og at jeg var i sympatiske nervesystemet hele tiden. Kroppen min hadde glemt hva det ville si å hvile, den kunne det ikke lenger, og at jeg måtte lære meg å hvile igjen. Så hadde legen enda sagt det, nå er det viktigst du skal starte med å lære kroppen din å hvile, og det gjorde du på denne måten. Hadde hun bare sagt det, så hadde det vært en stor forskjell. Så det pleier jeg å si til minne, at selv om du ikke får det til nå, det er en helt naturlig respons på at du lenge har gått med for mye stress over tid. Da husker jeg at jeg tenkte at dette gir jo mening, og så begynte jeg å forstå at det forklarer alle symptomene mine. Det er jo på grunn av at jeg har vært i det sympatiske delen av nervsystemet mitt hele tiden. Derfor gjør det så mye vondt, derfor er jeg så frynset, derfor er jeg så sliten. Det var så kattelikt, det gav så mye mening. For meg var det en sånn På mange måter tenker jeg, og du får ikke misforstå, du forstår hva jeg mener, men så heldig du er at du ble utbrent i 2019 i en tid der man har tilgang på den informasjonen. Og det er jo en av grunnene for at jeg brenner så mye på dette her også, fordi at jeg selv har vært i samme situasjon, men da var jeg noen år 20, og det var jo... En helt annen tid der vi kunne veldig lite om nervesystemet. Og jeg hadde som hovedsymptom migrene, så alt hang seg på der. Men når jeg ser tilbake så vet jeg jo at jeg hadde alt dette og andre også. Og var sengeliggende. Og det var ingen som snakket om utbrenthet den gang. Men ble bare liggende og tenkte at jeg hadde jo bare migrene. Men alle de andre symptomene jeg hadde kunne jeg ikke forklare. Så alt ble hengt på. Så nå når man har den kunnskapen tilgjengelig om nervesystemet og forstår det i mye større grad, så er det så viktig å snakke høyt om det. Så du bare, ja, dette stemmer jo kjempe. Dette gir mening. Fordi det er det det handler om. Om man har et nervesystem som ikke skal være i bare sympatisk stresstilstand. Det må veksle, men når man over tid er så mye høyaktivert i stress, så bare mister man både tak på den, sånn går hjem og hviler. Ja, men det er bare sympatisk nedstømming. Det har jeg ikke tilgang på. Hva skal jeg gjøre med det? Hva gjorde du? Ja, hva gjorde jeg? Jeg begynte i det små. Det gjorde jeg. Og det skal sies at dette gjorde jeg jo parallelt med at jeg begynte å forstå det indre stresset mitt. Og det synes jeg også er viktig å få sagt, at stress handler om så mye mer enn dårlig tid. Så mye mer enn høyt tempo. Fordi du kan godt ha det forholdsvis travelt, hvertfall i perioder, og tåle det fint hvis du har ro på innsiden. Hvis du tar vare på deg selv, hvis du setter Det grenser, eller hvis du har en konstant tankekjør, dårlig samvittighet, lav selvfølelse, stort behov for kontroll, eller mye bekymringer i hva det nå handler om for deg, så hjelper det ikke å bare sette seg ned og hvile litt heller. Du må gjøre begge deler av det jeg er veldig oppsatt av. For meg var det en parallell prosess her, hvor jeg både fikk jobbet med de indre mønstrene mine, som jeg var litt inne på i sted, og at jeg begynte å gjøre helt konkrete ting, og det ble mye lettere når jeg ga meg selv lov til å ta vare på meg selv, for dette er noe med det også, at hvis du skal, la oss si du skal begynne å meditere, eller gå tur i skogen, eller hva du nå skal gjøre, Og så har du bare bedre å spanne med dårlig samvittighet og tankekjør etterpå. Fordi jeg kan jo ikke være så egoistisk og prioritere meg selv. Det går jo utover alle andre. Hvis det kommer, så er det på en måte litt like langt. Så du har nødt til å ta tak i det også. For da blir det mye enklere å sette av den tiden, eller gjøre de tingene som faktisk regulerer nervesystemet, som fyller på, som kanskje til og med gir deg glede, som gir deg påfyll egentlig, ikke sant? Så spørsmålet var hva jeg gjorde. Det jeg begynte med var... For det første så begynte jeg, og alle sier jo, kom deg ut, gå tur, ikke sant? Og for en utbrent så kan det være for noen helt supert, for andre kjempevanskelig. Så man må på en måte starte med en form for, man må gjøre det der hvor man er. Vi er forskjellige, ikke sant? Så her er det ikke en one size fits all. Men jeg begynte vel med små turer, liksom rundt i kvartalet, ikke sant? Og så ble jeg dit litt lenger etter hvert, og jeg kom meg ut til skogen og sånn, men jeg begynte å ta bort stimuli. Fordi jeg trodde hele tiden at podcast eller lydbok får meg til å slappe av. TV, da slapper jeg av. Men når jeg begynte å se på hva de gjorde med meg, så merket jeg at jeg trenger mer stillhet. Jeg trenger mer ro for å bearbeide ting. Jeg må bare være litt mer. Så jeg begynte å kutte ut en del stimuli som jeg før hadde hatt på cirka hele tiden. På øret veldig ofte da, eller skjerm eller sånne ting. Og så begynte jeg å meditere, veldig forsiktig, i det små, og guidet meditasjonen på fem minutter. Så det var kanskje de to første tingene jeg gjorde som yttre verktøy for å rone nervesystemet. Så begynte jeg å kjenne at det ga effekt, og jeg begynte å etter hvert, jeg synes det var vanskelig å starte med meditasjon, men jeg hadde erfaring på tidligere hvor deilig det hadde vært. Men da hadde jeg bare meditert. Jeg kan le litt av det nå, for nå gjør jeg jo det hver dag hjemme, men da dro jeg på kurs i byen og mediterte. En time der dro jeg hjemme og gjorde det en gang i uka i åtte uker, men jeg gjorde det jo ikke ellers. Nå ble det viktig for meg å gjøre det til en daglig vane. Jeg begynte å skrive et nemlighetsdagbok, jeg begynte å gjøre noen små ting hver dag, lagde meg morgenrutinen når barna var kommet seg i barnehagene, kunne få ro og fred, og rett og slett lage mer ro og stillhet rundt meg. Så det var vel kanskje de første tingene jeg gjorde. Så etter hvert så testet jeg også litt yoga. Jeg begynte på en nydelig yogastudi vi hadde på den tiden her, som var sånn yin-yoga, som er helt fantastisk for både nervesystemet, men også for det fysiske, altså løse opp i bindevevet og få kroppen til å slappe av, og sove bedre og de tingene der. Så jeg gjorde flere sånne småting, samtidig som jeg er veldig opptatt og forsøkte å ikke fylle dagene mine med for mye, for det er jo fort gjort, å bli sånn flink til å være sykemeldt i god søndag, at det plutselig blir en jobb og så har du avtaler hver eneste dag for du skal hit og dit og overalt for alt er så bra og fint og så skal du på en måte prestere på det også så det var jo en balansegang så jeg gjorde det parallelt med at jeg da gikk i samtaler hos en enneagramveileder så det var jo det som på en måte var den viktigste biten for meg Hvor sjele deg og kom du over det? Nei, du vet, jeg vet alt Ja Nei, det var litt sånn jeg var litt jeg var litt desperat, som sagt jeg er veldig utenomodig, og i starten hadde jeg så dårlig samvittighet for å være syk, men jeg tenkte at dette må jeg bare fortest mulig ut av jeg vil tilbake, jeg vil tilbake det var liksom fokuset mitt i starten, ikke sant etter hvert så skjønte jeg at jeg skulle jo ikke tilbake verken til den jobben, men også ikke tilbake til den jeg var altså jeg ville måtte finne en ny versjon av meg selv som var mer å spille på lag med meg selv, eller ja mer autentisk da så jeg husket at jeg hadde hørt om enneagrammet før og det var jo litt sånn det bare datt ned i hodet mitt litt sånn, hva var det for noe igjen liksom jeg hadde hørt om det fra mange perifere, jeg hadde jobbet i en bokhandel en gang hvor de solgte enneagrammbøker og så hadde søsteren min skrytt veldig av det uten at jeg hadde vært moden for det på det tidspunktet. Så jeg spurte henne, og hun bare, du, det der eniagrammet, tror du det kunne vært noe? Hun bare, ja, det er jo akkurat det du trenger, liksom. Og så tok jeg da kontakt med Nina, som da ble min samtalepartner i den perioden, og hjalp meg å forstå meg i eniagrammet, sånn som jeg snakket litt om i stad. Så det var jo... For meg var den biten helt avgjørende. Den gjorde at det ble et vendepunkt. Det var en før og etter, som gjorde at jeg knakk hodet på en måte i forhold til hvordan jeg skal leve livet mitt. Kan man ta den testen eller må en gå til en terapeut for å gjøre det? Altså det finnes, hvis du googler en agramtest, så finnes det jo en rekke sånne kartleggingstester der ute. Og det er liksom, selvfølgelig hver person kan jo lage en sånn type test, og noen vil være bedre enn andre, kan jeg jo si. Og jeg kjenner jo ikke alle, men det er liksom min erfaring at det er litt varierende kvalitet der ute. Ja. Da jeg startet så skjønte vi ganske kjapt hvor jeg hørte hjemme, men jeg tok en sånn test allikevel. Det er en indikator. Dette er ikke en test som er to streker under svar og 100% og liksom sånn. Fordi vi er mennesker, så man må alltid plassere seg selv og finne ut at jeg stemmer dette for meg. Det er ikke noen andre som skal dra den sannheten nedover hodet på deg på en måte. Ja. Men testen kan jo gi en indikator, den var jo spot on for min del da jeg tok den, og det er en sånn sertifisert, validert, veldig god enneagram-test fra fra et institutt i Belgia. Og den testen må du ta via en som har lov og sertifisering å formidle den testen, noe jeg nå har skaffet meg. Sånn at jeg nå kan formidle det til mine kunder eller de som har lyst til bare å ta testen. Men vi anbefaler alltid å ha en samtale til knytt nytte. Så jeg tilbyr en 30-minutters gratis coaching i forbindelse med at du tar den testen denne neogrammetesten? Ja, for en ting er jo å oppdage kanskje hva den er i den testen, men det er jo sånn, hva skal jeg bruke den informasjonen til? Nettopp. Og det er det som er poenget, at en ting er jo å forstå, eller høre, ja, ok, greit, du er spesifisk nisten, for å si sånn, ja vel, det var jo ikke noe bombe. Ja, fortell meg noe jeg ikke kjører. Hva betyr det? Ja, Hva betyr det egentlig? Hvordan kan du forstå det? Men også, hva kan du gjøre? Hvor trenger du å gjøre justeringene for deg? Og det er jo min jobb da, når jeg jobber en til en med kvinner sånn, er jo at min oppgave er jo å vise deg både hva som blir viktig for deg å endre, men også hvordan. Hvordan kan du gjøre de nødvendige endringene? For å forstå det med hodet, det forstår de aller fleste, men faktisk sette det ut i livet og få det ned og ut i verden, i action, det er et helt annet steg. Og det er ofte der mange strever. De sier at de må jobbe med selvfølelsen. Men hvordan gjør jeg det? og hva gjør jeg når det blir vanskelig og det er jo det som er min jobb i coachingen som jeg tilbyr i pusterommetoden det er den som jeg jobber med det på og så er det en diagramme som viser oss hvor blir det viktig for deg å justere hvilke temaer er det som skaper dette stresset hvordan kan du være bevisst på når du går inn og ut av denne gaven din og de tingene der Røper du litt om dette her i boka? Nei Ja, så bra. Ja, boka er jo... Altså, den heter jo Ut av utdannelsen med en diagram av pusteromotoden, og jeg går jo gjennom på en måte hele... Jeg går gjennom hele en diagramme. En del av boka er om en diagramme, hvordan du kan bruke en diagramme, de ulike typene, hva som er gavene og fallgruvene og utviklingsveien. Jeg forteller eksempler fra coachingrommet for alle typene, men ganske oversiktlig og lettfattelig til å påstå. For dette er jo et stort tema, og du kan lese tunge myrsteinsbøker om en diagramme hvis du vil, men dette er litt fattelig. Og så har jeg også et egen del i boka som er stressmestring, hvor vi snakker om nettopp dette med nervesystemet, hvordan du balanserer ut, du får konkrete øvelser og verktøy. Og så har jeg også en del om helhetlig helse, fordi jeg tenker at vi må se hele mennesket, vi må snakke om alt, vi må også snakke om kosthold, søvn og relasjoner. Vi må på en måte ta med alt, alt spiller inn her. Så det er litt som boka er delt inn i tre hoveddeler. Så bra og fint at du deler din erfaring med dette her. Og hvordan har du det i dag? Takk som spør. Hvis vi tenker fem år tilbake, så er livet totalt annerledes, tør jeg påstå. Den viktigste endringen er, en ting er alt som skjer på utsiden, for det har skjedd veldig mye, men det viktigste har skjedd på innsiden. Jeg er god med meg selv nå. Jeg prioriterer meg selv med god samvittighet. Jeg er tydelig på hva jeg trenger. Jeg setter tydeligere grenser. Jeg tar bedre valg. Jeg viser barna mine, ikke minst, at jeg også er et menneske som trenger hvile og egen tid og i vare til meg selv. Jeg er veldig opptatt av å gode vaner, altså jeg lever et mye roligere liv enn hva jeg gjorde før, jeg har nok blitt litt mer introvert enn hva jeg var før, var jeg liksom hele tiden veldig på nå trives jeg veldig godt i å sommer mer ro og alene tid og gjør ting jeg kanskje aldri trodde jeg ville gjort før så for meg har det vært for eksempel å dra et par dager på hytta alene har vært helt fantastisk, det gjør jeg noen ganger i året bare for å koble helt av vil jeg jo ikke funnet på og gjort tidligere jeg tror også jeg er blitt mye mer ærlig og viser mer sårbarhet jeg er egentlig en veldig følsom menneske og det er liksom bare de nærmeste som har sett i siden av meg før jeg er, jeg har jo før vært veldig sånn som har tatt alt personlig blitt veldig, tatt meg veldig nær av ting og tatt alt i verste mening og er noe mye mer sånn transparent overfor de rundt meg. Hvis du spør mannen min, så tror jeg han på godt og vondt kan si at jeg har blitt mye tydeligere, og slutter å, jeg føyer meg ikke så mye lenger. Jeg er ikke så opptatt av hva andre mener, hverken om hvordan jeg ser ut, hva jeg sier, hvilke valg jeg tar. Jeg kjenner på en mye mer sånn frihet, Og det er jo helt fantastisk. Og så har jeg jo startet for meg selv, jeg har min egen bedrift hjemme, som gjør mer de yttre tingene, som syns plutselig. Jeg har skrevet min aller første bok, jeg har gjort ting jeg aldri hadde trodd var mulig. Og for å si det sånn, hvis ikke jeg hadde gjort en endring på innsiden, så hadde jeg aldri turt å gi ut en bok, fordi jeg hadde vært så stresset på hva alle andre skulle mene om den. Mens nå bare kjenner jeg at jeg kan slippe den ut i verden og stå så stødig i det, og vite og være stolt av det, ikke minst for jeg synes jeg har skrevet en kjempegod bok som jeg vet kan hjelpe mange. Og så kan jeg si det uten å tenke «Åh guri, nå tror alle jeg er helt sånn superkokke». Nei, for jeg kjenner meg fri til det jeg er lov å si, og det jeg er lov til å ha troen på seg selv og sine egne greier, og det er helt fantastisk, for det kunne jeg aldri ha gjort før. Så ja, det var en langt måte. Ja, men godt svar for dette her er jo ikke bare en enkel ting. Det er komplekst sammensatt. Og det arbeidet du har gjort og har medført til den store endringen som jeg hører, som gir mer mening i ditt liv og at du setter grenser med de tingene du nå sa, så er det veldig tydelig at det Du har større selvverdi og er bedre med deg selv og tar vare på deg selv. Og heller ikke uten at du går ut med noen andre, for det å være ærlig og tydelig, det er er så vanskelig for mange, men det som ofte er overraskelsen når man begynner å øve seg og få det til, er jo at det går veldig fint, som regel. Ja, ja, ja. Og jeg pleier å si, og dette er noe jeg jobber med veldig mange av mine coaching-gydromer, at det er det som veldig ofte skjer, det er jo at relasjonene blir styrket, man kommer tettere på, og veldig ofte så vil omgivelsene sette pris på at man er litt mer åpen og ærlig og sårbar, fordi da opplever de, åja, kan jeg være der for deg også? Altså, jeg har jo hørt fra nærme, gode, nære venner og familie, bare, kan ikke jeg få en gang skyld for å være der for deg? Kan ikke jeg få lov til å hjelpe deg nå? Altså, nå, ikke sant? Og sagt med litt sånn, nesten litt sånn irritasjon, og ærlig talt, nå er det min tur, liksom. Eller mannen min som jeg tror før bare håpte han skulle bare gjette seg til hva jeg egentlig trengte, eller hva jeg egentlig mente. Og det gjør jo de fleste kvinner. De tenker jo at de inne i hovedet vårt bare vet våre behov, og så blir de irritert og frustrert for at «hæ, har du ikke tankene mine?» For de hører jeg selv kjempegodt. Ja, så stakkars mannfolk, dette er kanskje litt sånn stereotyp, men det er at de hører igjen og igjen og igjen og igjen, og når de da begynner å si, jeg trenger en klem bare, eller jeg trenger å gå meg en tur, så blir disse mennene så glad, fordi bare, selvfølgelig kan du det, og de, altså igjen litt stereotyp, men de Men veldig ofte er mennene veldig glad i ting som kan fikses. Hvis du kan få det bedre ved at du går deg en tur, så går du deg en tur. Det var deilig, da har det hjulpet. Det blir veldig konkret for dem, og dette gjelder jo andre vei nå så klart. Vi må våge å være litt tydeligere omfor hverandre, for vi har så mye igjen for det. Så det er en usannhet veldig mange går med, å tenke at det blir belastende for den andre, eller det blir vanskelig å gå ut og bli noe etter bry, hvordan blir det for han eller henne? Men så er det faktisk sånn at veldig ofte så setter den andre pris på det. Det som du sier, det må ofte erfares, men det er veldig fint og en fin øvelse å gjøre, synes jeg. Ofte når vi snakker om utbrenthet, så er forklaringen på at det er for høy arbeidsbelastning, og det med å gjøre at du blir utbrent. Men dette her er mye, mye mer enn det. Det med å trosse egne grenser, trosse egne verdier, Det å ikke være tro med seg selv. Det å bare være utforstyrt og ikke kjenne innover seg. Det er kanskje de største tingene for mange som gjør at man blir utbrent. Arbeidsmengden kan man kanskje tåle kjempegodt. Samtidig så ... Men det er det andre som spiller større grad inn. Samtidig må vi jo kategorisere det på et eller annet vis. Og litt som jeg nevnte tidligere i podcasten, at vi ikke kan bli sykemeld for selve livet, men skal vi ta vekk belastningen et sted, så blir det arbeidsplassen for å gi tilgang på den tid som kan skape ro og hvile. Men det er, hvis du først har vært utbrent, så mener jeg jeg leste en artikkel på at det er 80% sjans for at du blir utbrent igjen. Og det blir han jo hvis han ikke gjør en endring. Da kan hvile være kjempebra, men går han tilbake igjen til alle de gamle mønstrene, så er det egentlig veldig forståelig at han blir utbrent igjen. Du oppsummerer det veldig fint. Alt dette du har sagt nå, det skriver jeg om i boka. Det er jo det som skjer, og det er derfor jeg mener at det å bytte jobb ikke er nok i seg selv, fordi vi har en tendens til å bare ta med oss de samme mønstrene over i den nye situasjonen. Det kan jo også vise seg, la oss si du besyker med, så kan du bare begynne å holde på med prosjektene dine når du er hjemme. Du kan perfeksjonere husarbeidet, eller du kan begynne å hjelpe de syke foreldrene dine og drive og kjøre de til og fra, så har du full jobb med det. Du kan Det er det som veldig ofte skjer. Men hvis man ikke er det bevisst, så er det derfor så utrolig viktig å ta tak i det på innen. Akkurat som du sier, og derfor mange opplever det igjen og igjen, og opplever også at en sykemeldingperiode, kanskje en kort sykemeldingperiode, ikke er nok. Fordi man er tilbake, så begynner man med de samme strategiene. Så skjønner man ikke at man har hvilt, men du er tilbake akkurat der hvor du startet av. Sånn at Det er derfor det er så utrolig viktig, og jeg er helt enig med deg, og definisjonene på utbrunnet har jeg også med i boka for å bli. Men det å snakke om det der med at de er for snevre, det blir ikke godt nok, rett og slett, fordi veldig mange kan ikke kjenne seg ned. Ja, for rådene blir jo da at bare hvil, og så ordner det seg, og det går jo ikke. Og så er det jo litt sånn, hvis du nå er hjemme utbrent, og er skikkelig dårlig og kanskje nok må ta en dusj eller må velge om jeg må ta en dusj eller gå på do i dag for noen blir så dårlige så er det sånn, hæ, må jeg endre meg også? jeg forstår at det kan høres ekstremt overveldende ut men det der å gi håp i det at du skal ikke endre deg til noe som ikke er deg du skal bare komme i kontakt med deg selv og det som er viktig for deg så dette her skal være med å hjelpe deg så gjør at du kan klare å leve et mer bærekraftig liv for deg ikke for alle andre Ja, nettopp. Og det er jo, jeg får ofte det spørsmålet, men hvor mye krever dette av meg? Jeg er ikke veldig slitsom, men det jeg ser er jo egentlig, det tror jeg kan si 100% av tilfellene, er at det motsatte skjer, at det våkner en energi og en optimisme der, når du får denne forståelsen som gir mer enn det tar, for å si det sånn. Dette er ikke en stor jobb du skal gjøre, men dette er en forståelse du skal få, som faktisk vil gjøre at du... At brykkene faller på plass, og det gir ny gnist og nytt liv. Jeg har sett kvinner som har vært både utbrent og sengeliggende og med alvorlig utmattelsesdiagnoser begynne å våkne til liv igjen fordi de begynner å spille på lag med seg selv. og det er ikke en stor jobb som krever masse. Jeg har selv vært utdrent, omtrent alle som kommer til meg er jo i den kategorien, og jeg har sett det gang på gang på gang på gang, når lyset blir skrudd på igjen. Så ved å si til deg selv at dette trenger ikke å være en uoverkommelig stor jobb, men dette kan faktisk være noe som gjør at jeg får mer, at jeg kjenner på mer overskudd, at kroppen begynner å... Fordi veldig ofte, jeg husker jeg, jeg begynte å tulle meg at jeg skulle legge ut kroppen min på finn på isbord, for den var helt ubrukelig. Så jeg snakket sånn til meg selv, når skal den kroppen begynne å spille på lag? Sånn. Men det var jo den som spilte på lag. Det var jo det. Det var jeg som ikke spilte på lag med den. Så jeg begynte å skjønne at jeg må komme denne møtet og møte den andre som møter meg selv. Da begynte det å skje ting. Da begynte kroppen å si, nå har du skjønt det. Da skruer vi ned på den kjeven. Eller nå kan du få litt mer stabile hormoner. Du får det i preme, for nå har du begynt å si, nå er vi i gang her. Så det var faktisk å begynne å tenke at jeg må begynne å møte meg selv så jeg ikke venter på at At kroppen skal gjøre det, for det kommer dessverre ikke til å skje. Ja, og egentlig for kroppen, den spiller jo egentlig på lag. Det er jo det som på mange måter er det store poenget også. Men det er vi som bare presser, presser, presser. Og så nytter du ikke bare å gire ned litt. En må kunne kjenne innøve. Og den oppdagelsesferden der, den kan være både spennende, interessant og ubehagelig. Så det der å møte seg selv med litt undring. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hvordan skal jeg ha det? Hva funker ikke for meg? Hva kan jeg gjøre annerledes? Ja. og finne nye strategier som du nevner sånn at den ikke er så streng i dette arbeidet og noen ganger skal vi omprogrammere ganske mye for det at vi har blitt styrt av innlerte mønstre fra ytteromgivelser og kanskje også av foreldre, for det har vært strategier som har vært gode for dem, men så kan du, ja, med alle oss, hver enkelt av oss, så kanskje en trenger helt nye strategier, og litt det der å ta på, føle på, og ja, litt sånn undring i det, sånn ikke ble, så skal man være perfeksjonist i å være seg selv også, for det er jo ganske heftig. Jeg er veldig fan generelt av det å undre seg og være nysgjerrig på og reflektere litt rundt. Hva er egentlig prosjektet mitt? Hva er det jeg forsøker å oppnå med dette her? Prøve å forstå og prøve å møte seg selv også i det med mer reushet og omsorg. Og tenke hvordan ville du ha sagt dette eller tenkt om dette til en du er glad i? Hva ok, så har du kanskje vært litt streng med deg selv, men du har gjort det i beste mening, fordi det er det du har kunnet. Så det er ikke noe sånn dum, dum i hodet, at det går an å gjøre noe så idiotisk som å holde på med det her, men det å faktisk si at ok, jeg gjorde det fordi det var en måte for meg å overleve på. Det var en måte for meg å håndtere verden på, som kan være kaotisk og vanskelig. Det var en måte å, det var det jeg kunne. Det er det jeg lærte. Det var faktisk å møte seg selv på den måten, og liksom, ok, jeg skjønner det nå og jeg måtte gjennom den og det var et kjempevanskelig og tøft prosess for meg det å faktisk Jeg måtte tilgi meg selv litt. Jeg har behandlet meg så dårlig. Jeg har vært så stygg. Jeg har sagt ting jeg aldri kunne funnet på å si til noen rundt meg. Ikke de jeg ikke liker engang. Det var nesten som en kjærlighetssorg jeg måtte gjennom. Så måtte jeg rense opp i det brudd. på en måte, og så måtte jeg starte på ny frisk med meg selv. Og ja, jeg gråt og var helt på felgen, og syntes det var beintøft, men det måtte på en måte bare gjennom det. Og da var det liksom mulig å stake ut en ny kurs, da. Å hoppe litt av den der motorveien som jeg hadde kjørt i 40 år, og begynne å gå opp noen nye stier for meg selv. Og da endte jeg jo opp et annet sted, da, ikke sant? Bare bruker den metaforen, da. Så... Men ja, det kan være masse følelser i det, men fy søren så glad jeg er for at jeg gjorde det, for jeg vet at hvis ikke jeg hadde gjort det, så hadde jeg havnet der igjen og igjen og igjen og igjen. Så man har jo et valg da, tenker jeg, og det er jo det som er viktig for midt, og det er et handlingsrum der, det er en mulighet for deg til å Til å komme ut av det. Til å utvikle deg. Til å leve mer autentisk. Vi lever jo i en tid nå hvor vi ser på hva alle andre gjør hele tiden. Vi får det vi fleiser. Det å leve sånn som vi tror vi skal leve, det havner ofte gærent. Da er det fort fort å møte veggen til slutt. Hvis vi lever mer i det som er det ekte av oss, så vil den jo ofte kunne få et mer robust nervesystem som gjør at vi tåler mer, fordi det er ikke så viktig med hva Alt annet. Det er jo det som er at vi er veldig stressaktiverte. Alt liker viktig. Filtreringen funker jo ikke lenger, så det liker viktig. Alt konstant henger bakpå. Så får vi sånne ville hester som bare løper og går, og skal vi prøve å holde og sitte i skjerret og styre dette her, som er bare helt umulig. For så mye kraft har nervesystemet når det henger seg fast oppi dette her. beredskapsmodusen og alarmberedskapen og det der å være mildere med seg selv og ha lov å kjenne på ro igjen absolutt og så har vi ikke sånn lett tilgang på disse her nedreguleringene i nervesystemet heller i det samfunnet vi lever i så det som du sier kutt ned på stimuli det er kanskje en sånn For mange har det noe å si. At jeg står på nyheten i Netflix. Det kan jeg kjempe mye å si. Du har kommet med noen gode tips. Jeg håper at dette er kunnskap som skal nå ut på tidligere stadier. Det gjør at færre blir utbrent. Jeg har et ønske om at denne kunnskapen skal... jeg tenker det skulle vært et eget fag på videregående når vi ser tallene 8 og 10 som skjønner på utbrant tidlig arbeidsliv så må vi kanskje inn og lære disse tenåringene rett før de skal ut i arbeidsliv og kanskje ta en ja, vi håper rett i en femårig master at man får noen gode verktøy med seg og en forståelse for nervesystemet som gjør at man kan ta gode valg som man kan redusere risikoen for å bli syk. For utbrannthet er en sykdomsfølelse. Jeg synes det er litt skammelig at det ikke blir inn som en tatt mer på alvor, men det er nå på vei inn til noe, for det er kommet i hvert fall en kode inn på dette her i det minste. Men det er jo mye på grunn av at det ikke er målbart, sånn som jeg tolker det. Men det må tas på alvor, og det har du gjort i høy grad med din historie, din erfaring, og ta tag i selv. Men det der med drivkraften i deg til at «Oi, her var det noe som var kjempeviktig for meg. Dette er jo nyttig for så mange andre også». Og så skaper du deg din egen arbeidsplass for at du har lyst til at andre også skal få samme hjelp. Det synes jeg er nydelig. Ja, vet du hva? Det for meg opplevdes det så... Altså, det gjorde jo også at jeg begynte å få energien tilbake. Jeg begynte å kjenne kreativiteten. Jeg hadde lyst til å skape noe. Jeg ble gira. Altså, jeg ble glad. Jeg skjønte at dette skal jeg bare forfølge på en måte. Det føltes nesten som en sånn kall for meg. At dette er min oppgave. Og det er... Så sterkt var det. Og det var liksom ikke noe plan B. Da var det på en måte bare å kjøre det løpet og starte det. Og det er jeg så glad for. Men det er... Og det var jo noe som også hjalp meg, og jeg husker det godt at jeg lette etter andre som hadde opplevd det samme, som kunne gi meg en håp. Hva er det de hadde gjort? Kom hun seg ut av det? Ok, kanskje jeg kan også komme meg ut av det. Så hvis jeg liksom kan hjelpe en person å komme med et håp og en stemme som bare kan si at ja, det er rom for deg, det er plass for deg, det er håp for deg, det er muligheter for deg til å finne din vei ut av det, så er det liksom verdt det, og det har jeg heldigvis opplevd flere ganger, men Jeg tror det er viktigere noen gang, og jeg tror vi lever i en tid hvor det krever enormt mye mer av den enkelte. Å ta vare på seg selv, og beskytte seg selv og forebygge og behandle også dessverre. Det er litt sånn at det er en jungel der ute og veldig mange opplever jo at man ikke får god hjelp. Dette er ikke noe sånn pakkeforløp. Du kommer ikke inn i noe system når du møter veggen nødvendigvis. Det er veldig ulikt hva slags hjelp man får og man må ta litt ansvar selv rett og slett. Ja. Og det kan jo også virke enormt krevende. Sånn, hæ? Nå er jeg så dårlig, jeg må gjøre noe selv også. Men ja, en må det. Men bunn litt og litt. Hvis man ser det på som en koderekke, sånn bunn, liksom få noen koder på plass, så at du har det litt bedre, så får du mer kapasitet til å fortsette et videre arbeid. Sånn skal ikke ta alt på en gang, men bunna i et sakte tempo. Mhm. Så det ser jeg ofte igjen for litt sånn, så du også sa at du ville skjønne deg å bli frisk, og du har nok effektivisert, og det er jo den drivkarten du har med deg, som også er din gave da, med at du leier ditt kunnskap og hjelp, og klarer å ta det i bruk, men for mange er det veldig vanskelig, og da er det godt at det finnes hjelp der ute, for det er ikke mening å alltid at vi skal gjøre alt selv. Nei, og amen til det. Det er et kjempepoeng. Det var jo også for meg helt umulig å be om hjelp. Det legger jo også i min personlighet og min enagramtype at det å ta imot eller be andre om hjelp var helt umulig for meg. Totalt utilgjengelig. Jeg kunne gå inn i en klesbutikk og lete etter en blå kjole og så kommer noen og spør om jeg trenger hjelp og så kan jeg si nei. selv om jeg trengte hjelp og ikke fant det jeg skulle ha, så vanskelig var det for meg å ta hjelp fra andre. Så det å faktisk si til seg selv at jeg har lov til å ta hjelp, det er ikke meningen at jeg skal ta ansvar for alt, det er ikke meningen at jeg skal klare alt, verden ligger ikke på mine skuldre, og det er styrke i å be om hjelp, å ta hjelp, det er ikke et svakhetstegn, sånn at det er jo også noe veldig mange må komme gjennom da, før de kan begynne å bli bedre faktisk. Og et tips for meg er, våg å være ærlig. Og hvis du sier at du er litt sliten, men er ikke litt sliten, men du klarer så vidt å komme deg opp av senga om morgenen, så våg å være ærlig, for da er det lettere for oss rundt å være med å hjelpe deg. Og hvis det er vanskelig å si det høyt, skriv det ned. Gjerne med en skalering fra 0 til 5, hvor alvorlig det er. Det der å få sagt det høyt, da vil de jo nå kunne skjønne på faktisk hvor galt det er å innse det. Det er ofte veldig, veldig stort steg å ta for mange, og det å akseptere, være ærlig, erkjenne at dette er faktisk sånn det er, det kan oppleves kjempevanskelig. Og i møte med både andre, men også i møte med legen, i møte med sjefen, det å faktisk bare si det som det er. Og jeg er helt enig med deg, det å skrive det ned, det er jo et veldig godt tips Hvis man for eksempel skal til legen og fort kan trekke seg, det gjorde jo jeg. Jeg kunne komme dit og liksom bare, jeg klarte ikke å si det. Jeg trakk meg litt, jeg så på henne og så at hun forventet at det skulle gå bedre, så da er det lettere å si at det går litt bedre, og så gjorde det egentlig ikke det, ikke sant? Eller så går det litt bedre, men det ligger vel bare 95 prosent i minus, ligger vel? Ja, det var bedre på en måte, ja. Men jeg husker jo at hun hadde, jeg så de øynene hennes, jeg hørte i stemmen hennes at hun hadde så ønsket om at det skulle si det går bedre nå, at jeg tilpasset meg jo veldig fort det da. Så det å faktisk skrive ting ned, og jeg leverte brev den ene gangen hun satt og leste, og da ble hun litt sånn, ok, ok. Da trenger du en annen hjelp. Ja, for vi kan heller ikke forvente at fastlegen skal hjelpe oss hvis vi ikke våger å si hvordan vi faktisk har det. Men for mange er det kjempevanskelig. Jeg er 100% ærlig med det. Vi skal være en flink pasient. Ja, ja, ja. Nødt opp, nødt opp. Eller vil ikke være til bry. Ja, ikke sant? Og sørge for at hun får en fin dag, ikke sant? Det er veldig mange som holder på sånn, eller som driver i en forhandlingsposisjon. Jeg lover å være frist neste uke, hvis jeg får denne uka. Bare holde på sånn. Så det er jo helt vilt hvordan disse mønstrene kan vise seg også i de situasjonene. Og det synes jeg er fint at vi snakker om, for da vet jeg at mange vil kjenne seg igjen. Og så er han sånn, hvorfor kommer han ut gjennom forlegen og to år, så hvorfor tar jeg ikke egentlig hvordan jeg har det? Så blir han så straffer han seg litt selv også med at jeg har det jo helt forferdelig, men jeg klarer ikke å være ærlig. Og det å vite at det jo også er helt forænnelig. Ja, jeg husker Anders, mannen min, sa det. Ja, var du ærlig i dag? Sa du hvordan det egentlig er nå? Fikk du sagt det liksom? Han ble jo med meg bort en gang, husker jeg også, for å bare si det sånn som det egentlig var. Fordi jeg synes det var så... så ubehagelig og så vanskelig. Så det er måter å kunne gjøre det på og få det fram. Så ikke tilpass deg i den situasjonen, for å si det sånn. For det er jo kanskje det som har gjort at du har blitt utbrent i utgangspunktet. Så det er ikke fortsatt med den strategien. Det er godt å høre, Maren, at du har det så mye bedre i dag. Så pleier jeg jo å spørre om du har tre helsetips, så disse lytterne kan ta med seg videre i dag, Gilt. Ja, så er det bare tre liksom. Neida. Det ene tipset må handle om hvile. Jeg pleier å si hvil før du blir sliten. Hvil forebyggende. Sørg for at du ikke går i minus og kollapser. Ha det som en liket selvfølgelig del av dagen din som en pusetenne. Tips nummer to er å være din egen beste venn, å være god med deg selv. Det er undervurdert og underkommunisert, og vi lærer det dessverre ikke fra vi er små, veldig mange av oss. Så det å være god med deg selv og møte deg selv med forståelse og kjærlighet, det tenker jeg kan nå få oss veldig langt her i verden. Og det tredje tipset jeg har lyst til å komme med er liksom som vi egentlig oppsummerer litt det vi har snakket om i dag, det er nemlig det å knekke koden om hva skal til for at du skal ha det bra, for at du skal leve livet i sånn som det er godt for deg å leve det. For når du gjør det, så tror jeg de andre byggene faller på plass. I forhold til stress og kosthold og søvn og relasjoner og vaner. Jeg tror det er en fin oppsummering, synes jeg. Og så er vi forskjellige. Så du må finne ut av hvordan det er godt for deg å leve. Du trenger noe annet enn det jeg gjør, enn det Annette gjør, enn det søsteren din, eller mannen din, eller barna dine, eller kompisene dine gjør. Så det som du sa i sted, er litt innover å bli kjent med deg selv, rett og slett. Og være en kjærlig på hva det kan bety for deg. Det er fine tips å ha med seg på veien. Å øve seg på å prøve å repetere. Og så kanskje vi feiler litt. For vi går i feil retning. Eller går bunn og går de gamle stiene. Og så henter vi oss inn igjen. For å rett og slett kunne leve et bærekraftig liv. Som ikke bruker opp alle ressurser. Som gjør at vi blir syke. Og også kunne få lov å oppleve Ja, det å være mer autentiske. Jeg synes det er et godt ord som du tar inn her. Det å være mer oss selv. Det vil bidra til å kunne leve friskere liv og med mer livsklede. Tusen takk, Maren. Veldig fint å prate med deg. Det blir noe av det. Tusen takk for meg. Ja, og så lykke til med boka. Korti 1 å få tag i. Altså, boka «Ut du er utbrentet» er nå å få tak i på Nordli. Nordli.no. Den er i forhåndssalg nå, så man har mulighet til å bestille den både med signatur eller personlig hilsen, hvis man vil det, frem til 9. september. Og så kommer den da ut i butikkene 10. september. Så det er veldig, veldig stas. Gleder meg masse til å dele den med alle sammen. Spennende. Ja, jeg gleder meg til å lese. Takk for det. Ja, takk for at du lyttet, og så håper jeg nå at dette her ga noen refleksjoner. For hvis du ikke er utbrent eller har vært, så er dette her også viktig for deg. Men du som er i situasjonen, vit at det er absolutt håp for å bli bedre, for det er veldig mye i kroppen din som faktisk fungerer også. Men du trenger å ha vare på deg selv, og Ta gode valg. Og hvis du er noe utbrent, så ikke vær så utholdmodig. Og litt sånn som Maren sa, det der med å gjøre et lite sånn undringsarbeid. Hvem er jeg? Og hvordan ønsker jeg å ha det? Det er et godt sted å starte, tenker jeg. Ja. Så takk for at du lyttet. Og så ønsker jeg deg en fin dag. Ha det bra! Teksting av Nicolai Winther