#156. Å leve fullt ut. Med Anniken Binz.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god kunnskap lett tilgjengelig for alle. I dag har jeg med meg Anniken Bins. Hun er mentaltrener, grinder og mamma med et høyt ønske om at vi alle skal få mest mulig ut av livet. Hun er forfatteren av boka Finn din superkraft, nøkken til varig motivasjon og livsglede, og driver også podcasten Level Up. Denne damen har jeg glede meg veldig til å treffe, så det synes jeg var på hei tid at du kom. Hjertelig velkommen, Anniken. Å, tusen takk, Anette. Jeg er så glad for å være her i dag. Det var skikkelig hyggelig at du tok deg tid, og i går så hadde du boklanseringsfest. Ja, det stemmer. Det var en helt magisk kveld. Jeg samlet gamle venner og nye venner og familie, og mest av alt veldig mange andre som jobber i den samme bransjen som deg og meg for å skape en bedre verden. Vi jobber på nett, altså mange coacher og mentaltrenere og folk som jobber med helse og livsstil. Og det var bare sånn, altså jeg har fått meldinger fra folk i dag, og de er sånn, det er fortsatt helt elektrisk. Å, det går riktig. Ja, for du har nettopp kommet ut med boka «Finn din superkraft». Hvorfor? Hvorfor har du skrevet denne boka? Å, vet du hva? Fordi at mentaltrening har endret alt for meg i livet mitt. Og så sitter jeg på all denne fine kunnskapen, som egentlig er helt sånn basic. Jeg burde hatt det som pensum i skolen, men det har vi ikke. Og jeg kan ikke sitte på den kunnskapen når folk der ute sliter. Eller ikke noe sliter, men kanskje man, som jeg snakket med han i går, han hadde snakket med mange venner i det siste, og det er så mange som sier at det er helt sånn flate. Livet er sånn monotont, flatt. og vet egentlig ikke hvorfor. Vi lever i verdens beste land og lykkeligste land, og hver gang jeg treffer utlendinger så er det sånn «Åh, dere i Norge er jo så lykkelige, hva er hemmeligheten deres?» Og jeg tror jo at vi er lykkelige og at vi har det bra, og så ser jeg likevel at det er så mye som er på plass her, velferden vår og tryggheten og alt sånt. Likevel er det mange som kjenner på en sånn, er jeg egentlig lykkelig? Har kanskje ikke den gnisten, og livet er kanskje ikke så gøy som det kunne vært. Og så er det mange steder på den skalen, noen er jo nedfor, men andre er kanskje bare flatt, mens det kunne vært kjempemorsomt. Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i den beskrivelsen din. Og du ser det jo veldig fint i boka, så ser det sånn, man kan føle selv at, ja, men jeg har det så godt, ikke sant? Jeg bør ikke ha den følelsen. Men så føles ting vanskelig, og man har ikke livsknist. Hvorfor tenker du at det er så viktig med denne livsknisten? Det er jo hele essensen i livet. Vi er jo veldig privilegierte i dagens samfunn. Vi lever jo ikke sånn som forfederne våre som måtte kanskje kjempe for å få tak i nok mat og skaffe seg et tak over hodet. Så jeg vet jo ikke hvordan steinvalgmenneskene var, men jeg tror kanskje de var veldig opptatt av livsknist og var jo mer sånn overlevelse. Men vi i samfunnet vårt så har vi jo alle behovet tilfredsstilt, ikke sant? Alt er så lettvendt og alt... Alt er fikset for oss, og da klatrer vi opp på Maslovs behovspyramide, ikke sant? Og hvis vi ikke har et liv fylt med livsknist, altså det betyr ikke at vi må våkne hver morgen og være sånn, yeah, i dag er det julaften-følelse, men at vi har en sånn generell følelse av at vi er tilfreds, at vi er motivert og har energi og føler at livet er meningsfullt, at vi gleder oss over livet. Hvis vi ikke har det, så er livet veldig, veldig tomt. Og trist. Så når vi er så heldige som vi er, og vi lever i Norge hvor det er trygt og behovene våre er tilfredsstilt, så tenker jeg at med litt kunnskap og litt verktøy, det er ikke veldig komplisert, så klarer vi å skjønne hva vi trenger å gjøre for å faktisk ha mer motivasjon og energi og livsknist. Det minner meg om, har du lest Fasanjakten av Roald Dahl? Ja, det er veldig lenge siden jeg leste den. Ja, sikkert på barneskole, men sånn da. Ja, altså den er så fin, og jeg leste den nettopp til sønnen min igjen. Og på siste side, nå skal ikke jeg fortelle hvordan den boka ender, for alle burde lest den, men på siste side så ser han, så gir han bare en liten beskjed til barna, at han håper at de får livsgnist når de blir voksne, for det er så mange voksne som ikke har livsgnist. Og så skriver han, det er det beste du kan gjøre for dine barn. Og jeg bare synes det er så fint. Ja, det er helt fantastisk, og det ble jeg glad for å høre. I hodet mitt dukker det opp bilder av Og hva heter han klatrer, nå stod det helt stille i hodet mitt, han som klatret i trærne helt til han ble gammel. Ja, ja, ja. Fikk jeg hele tiden hørt av på. Han nordmann? Ja. Han heter, ja det vet jeg. Ness, nei. Ja. Ness. Det var litt flaut da, det har jeg ikke husket det. Men uansett, og det er sånn, vi kan bringe med oss lekenheten gjennom hele livet, men voksenlivet bringer jo veldig ofte mye ansvar, lite tid, lite overskudd. Og da er det jo plutselig lite rom igjen til lekenheten og gøy og gnist. Men så vet vi jo at det å kjenne på den gleden og den gnisten, det har så mange positive sideeffekter. Det er bra for helsen vår, det er bra for relasjonene våre, det er bra for produktiviteten vår. Det er bare sånn, ja. Jeg tror at du kjenner selv om du gleder deg til livet, eller om du bare føler at alt er flott. Jeg kan ikke tro at det er bra for helsa vår å gå rundt og kjenne på at alt er litt tungt. Vi skal snakke mer om det, Anniken, men jeg er litt nysgjerrig på deg. Du er mentaltrener. Men hvordan kom du inn i dette universet? Ja, det er helt tilfeldig. Og det snakket jeg om på lanseringsfesten i går, for de to som brakte meg inn i mentaltrening, de var med på festen i går, og det er Live Landmark og Karina Holdekim som er venner av meg. Og de er jo begge mentaltrenere og jobber med dette, og jeg kunne ingenting om mentaltrening. Og så var jeg på et sted i livet mitt hvor bare, jeg var helt tom for gnist. Og Det var ikke helt svart, det var ikke helt mørkt, men jeg hadde ikke noe motivasjon, det var ikke noe energi. Livet føltes veldig tomt og flatt, og så tenkte jeg sånn, ok, nå har jeg kanskje kommet til den delen av livet, jeg har blitt voksen, jeg har gjort alle de tingene som sto på bucketlisten, jeg har hatt det veldig gøy, og nå får jeg bare innfinne meg med at resten av livet er bare å være litt sånn robot i eget liv, skifte bleier på barna, lage middag, gå på jobb og bare gjøre de tingene. Da hadde jeg samtalen med begge de to, og de åpnet dørene inn til mentaltreningsverdenen, og jeg bare ... «Oh, wow!» Så ja, det var de som brakte det inn i min verden. Ja, for det var jo i stund sånn mentaltrening, trenger man det også? Men det jeg synes er artig, for jeg elsker jo forskning, er at det kommer så mye forskning på hvordan dette påvirker oss, gjennom at unge barn lærer mye fort, der de føler på mye mer mestring hvis de lærer seg teknikker å tenke på. Man har tatt det inn i toppidretten, vi tar det nå inn i medisinsverdenen for at vi ser det har så god effekt på mental helse. Så dette med mentaltrening er virkelig, som du sier, det skulle jeg ønske at vi lærte fra barns alder, fordi vi som mennesker hadde hadde hatt litt lettere for å leve dette moderne livet. For kanskje trengte man ikke det i så stor grad når vi var jegere og sankere. Men nå er vi jo på en måte... Vi lever jo helt totalt forskjellige liv fra det DNA våre ser laget for. Vi sitter inne for det meste, vi skal gjøre oppgaver, barn skal sitte på skolen stille store deler av dagen, man kommer opp og skal ta universitetsutdannelse, man skal jobbe, og Da tenker jeg at i og med at vi kan ikke endre samfunnet, det er sånn som det er, men vi kan endre hvordan vi lærer, hvordan vi jobber, hvordan vi... Vi kan endre tankene våre og dermed få det bedre og leve et godt liv. Det er tross for at vi lever i et samfunn som er litt annerledes enn det vi kanskje, vårt DNA er bygd opp for. Ja, absolutt. Også mentaltrening har så stor potensiale på alle områder av livet. Folk er bare sånn, men hva hjelper det til da? Altså, men alt, ikke sant, for alt henger sammen det er jo noe du også snakker mye om når vi begynner å få til endring på ett område i livet så får vi en sånn positiv ringvirkning på alt annet, ikke sant er mer, altså forskjellen da på liksom hva er, altså det er lett for meg å beskrive mamma-rollen da, ikke sant du er også mamma, vi har små barn og Vi er gründere, vi jobber masse, og det er husarbeid og barn, det er mye ansvar og sånn. Så forskjellen er da, ok, med gode teknikere i mentalt trening, så kan du, du kom inn her i dag og sa at nå takler jeg stress så mye bedre enn jeg gjorde før. Og bare det er sånn som mentalt trening kan gjøre for deg da. Fordi at det kan lære deg hvordan du ser på tingene litt mer konstruktivt. Sånn at du ikke går i kjelleren og skaper masse overveldelse og skaper masse stress. Fordi hverdagen er som den er, og ansvaret er som den er, men hvordan ser du på det? Hvordan ender det opp inni hodet ditt? Og det handler om de brillene du har på deg når du ser på verden og ser på deg selv. Og det er sånne ting som du endrer med mentalt trening. Så har du da en mamma som enten kanskje kommer hjem fra jobb, er sliten og stresset, og så er det lavt blodsukker på hele familien, og så er det skjefting, og sånn kort lunter, få middagen på bordet, kjøring til aktiviteter. Sånn at du kan se for deg en sånn hverdag som er veldig tight, og hvor lunten blir kort, versus... Den samme familiesituasjonen, men foreldre som er balanserte og barn som er balanserte, kun på grunn av mentalt trening. Ja, tenkte jeg det. Og det har jo så store ringvirkninger, og en ting som jeg har blitt veldig bevisst på, fordi da jeg begynte med mentalt trening, og det er jo ulike retninger innen mentalt trening, så jeg jobber jo ikke bare som mentalt trener, men også som coach og som hypnotherapeut, så det er masse ulike ting jeg bringer inn der, men Og det jeg så da jeg begynte å jobbe med folk var at ok, folk kommer og bare ok, jeg vil gå ned i vekt, eller jeg vil få den og den stillingen, de har et eller annet mål de vil nå, bli bedre på å holde foredrag eller et eller annet. Og så så jeg at ok, men hva er det som, jeg kan gi de verktøy for å liksom stå på scenen og presentere bedre, eller... hva de skal gjøre når de skal inn på søke om jobb eller noe sånt nå. Men hva er det som egentlig hindrer dem, som gjør dem stresset, som gjør dem redde, som gjør at de trekker seg fra situasjoner? Og da går det i 99 prosent av tilfellene på selvfølelse. Det at folk føler at de kanskje er litt mindre verdifulle enn andre. Og så går vi og holder igjen, vi går og begrenser oss, vi tør ikke sette grenser, men Så følgefeilene det er veldig mange, men jeg kom frem til at det er det som ligger i skjernen av de fleste problemene menneskene har, at de føler seg litt mindre verdifulle. Og så Og så er det sånn, ok, og så vil vi alle at barna våre skal vokse opp og stå stødig i seg selv, ikke sant? Ha god selvfølelse, fordi det uten det så kommer vi til å slite med så mange ting i livet, ikke sant? Sammenligning, perfeksjonisme, ikke sant? Alle de greiene som er spesielt viktige for ungdom i dag med sosiale medier og alt sånt. Og så er det sånn, ok, men hva skal til for å bygge selvfølelse hos barn? Det er jo klart det er veldig mye, men den viktigste, viktigste tingen er at foreldrene ser barna, er til stede med barna, og det trenger ikke være 100% av tiden, men bare barna trenger å vite at de er viktige og at de er elsket. Mhm. Og kritikk av et barn, det er noe som ubevisst også kan lagres i selvfølelsen som en følelse at jeg er mindre verdifull. Og til alle som lytter nå, så er det ingen kris om vi har kjeftet eller kritisert barnet en dag med kort lønte, fordi det skjer jo, ikke sant? Men summen av alle de gangene vi kanskje sier ting vi ikke mener, og summen av alt det gjennom et langt liv, det lager seg etter en sted i barna. Jeg håper ikke at dette kommer ut helt feil at folk får nøye det, men jeg har oppdaget at dette her er jo, fordi da mine barn var mindre, så var jeg litt sånn, ok, men jeg så på de som små voksne, og var litt sånn, ja, men det her er jo ikke så farlig, du kan vel takle at jeg drar bort, eller må jeg være så koset og tilstedeværende, ikke sant? Jeg skjønte ikke helt hva barn trenger, men det jeg skjønner nå er at det eneste de trenger er å bli sett, og vite at de er verdifulle, Og da vil de bli robuste, og de vil tåle så mye mer enn hvis vi sitter på telefonen hele tiden, er opptatt med andre ting. Barn trenger ikke gaver, de trenger ikke penger, de trenger ikke mer stermtid. De trenger bare en mamma og en pappa som er bare «Du er verdens kuleste. Jeg elsker å være mammaen din. Jeg elsker å være pappaen din.» Og det jeg skulle frem til da, Annette, er det at når vi er stresset og har vært det selv, så er det fort gjort å si ting vi egentlig ikke mener og ikke vil. Og hvis det er hverdagen over veldig mange år at vi snepper og er sintet på barna, så hjelper vi ikke barna med å bygge den robustheten og selvfølelsen. Så blir det en negativ spiral for hele familien. Så for å komme frem til, det er magien i mentalt trening. Alt det kan vi snu når vi begynner å jobbe med det som er på innsiden. Ja, virkelig. Og jeg bare ser for min egen del at ... Man tenker kanskje jeg er en person som er veldig stresset, og min kjæreste, hun eller han, er bare en sånn type som aldri blir stresset. Og det er klart at genetikk spiller jo absolutt inn her, men Men man kan trene utrolig mye opp og øke stresstoleransen sin. Det har så store virkninger i livet. Jeg har sett det hos mine pasienter hvor mye bedre man kan få det i livet for at man selv takler stress. Man tør å utfolde seg der man ønsker. Man tør å være den man er. det kan være livsendrende faktisk og jeg tenker på det du sier med barn de lærer jo også de spiller jo også så hvis de har en mamma eller pappa som de ser vet du hva, de står kanskje i mange ting men de er robust og de tåler en trykk og de står stabilt der uansett så vil de lære det på et underbevist nivå at vi klarer å stå i vanskelige ting Ja, det er sånne ting som jeg har tenkt på mye i det siste, at sånn som jeg er, og sånn som jeg takler mine ting, vil også de gjøre. Ja, det er så fint at du sier, Annette, og det er jo nettopp det, for barna lærer ikke av det vi sier til dem, de lærer av det vi gjør. Så har jeg mange som jeg jobber med, gjennom kurs eller en til en, som er sånn, ja ... Men jeg synes det er vanskelig å sette tid til meg selv og prioritere meg selv, for jeg får dårlig samvittighet hvis jeg skal trene eller hvis jeg skal ta en pause. Jeg må være der for barna. Og så er jeg sånn, ok, du vil det beste for barna, for det vil alle foreldre. Og hvordan vil du at dine barn skal ha det når de er voksne og selv er foreldre? Ikke sant? Og da er det sånn, ok, så begynner man å tenke, fordi de mønstrene vi har med oss hjemmefra, det er jo de vi repeterer når vi blir gamle. Så hvis du er en mamma eller pappa som bare som aldri gjør noe for deg selv, og som er der for barna hele tiden, og bare oppoffner for dem, men ikke tar vare på deg selv, så er det det mønstre du lærer til barna dine. Så Så det er sånn, oi, da får mange sånn liten reality check med at, ok, hvis jeg vil at barna mine skal fungere godt som voksne, så starter det med at jeg er god på å ta pauser, jeg er god på å ta vare på meg selv, jeg er god på å gjøre gøye ting for meg selv. Så ja, at vi rett og slett er gode med oss selv, og det med å bygge selvfølelse, hvis vi også vil at barna skal vokse opp og være robuste, så starter det også med oss selv. Det er så mange ting som dere åpner når vi snakker, Anniken. Jeg tenkte på en samtale jeg hadde med en veldig klok person jeg har i livet. Han sa at det aller beste man kan gjøre for sine barn er å ha det bra selv. Så enkelt er det. Men da kommer vi til hvordan får vi det bra selv? Fordi i et samfunn som er, det er masse stress. Det er mange som sliter med forskjellige typer fysiske og mentale ting. Det kan jo føles overveldende å begynne med noe nytt, med for eksempel å endre meg og sånn. Hvordan går du frem? Ja, og det er jo et stort spørsmål, Anette, og det er ikke ett enkelt svar, for alt er en prosess. Og det jeg tenker er at uansett hvor vi begynner, for noen så starter det kanskje med å legge om kostholdet, for noen starter med å ha fokus på søvn, eller på trening, eller om det er mentalt trening. Uansett hvor vi starter og hva vi begynner å gjøre, så vil det ha en positiv ringvirkning på alt. Og jeg vet Når vi jobber med mentalt trening, så er det mye lettere å få til hvis vi ikke er superstresset hele tiden. Og så vil mentaltrening gjøre at vi får mer ro. Så det er jo sånn, hva er høna, hva er egget? Det går begge veier, alt påvirker hverandre positivt. Men hvor skal man begynne? Hvis man skal begynne med mentaltrening, da kanskje begynner man å lese boken. Den er jo rett og slett, det er jo som en lang en-til-en-prosess som tar deg gjennom veldig mange steg. Og det jeg liker å starte med, som man også gjør i boken, det er å begynne å bli kjent med egne verdier. og hva som egentlig rører seg på innsiden av drivkreftet, hva er viktig for deg, og hvorfor er det viktig å finne ut av folk, hva er verdier og er det egentlig viktig? Vi alle har et sett med ting som er viktig og riktig for oss, når vi gjør det så er det fylles mye med følelse av mening, at vi bare er hel, at ting er riktig, at det gir energi. Og når vi gjør ting som går på tvers av det som er verdiene våre, så stjeler det energi, og så skaper det ubevisst negativt stress. Og så har vi vokst opp i en verden hvor vi ikke har lært at det finnes noe som heter verdier. Og vi har vokst opp i en verden hvor de fleste, et eller annet sted på skalaen, har litt lav selvfølelse, og da ender vi opp med å plise andre. Vi ender opp med å leve opp etter forventninger til foreldre og samfunnet. Ta den utdanningen som mamma og pappa har tatt, eller den som de synes er bra. Ta de valgene som ser bra ut på papiret, og ikke egentlig styre etter det som er på innsiden. Og det er så mange som bare ... Jeg har valgt den utdanningen, men jeg er egentlig ikke lykkelig. Den jobben jeg er i, den jobben, den er egentlig ikke viktig for meg, men så bare gjør vi det, fordi det er det samfunnet forventer, det er det vi forventer av oss selv. Og da, det er jo ikke rart at mange ender opp med å bli utbrentet og stresset av det, for det skaper en sånn konstant, ubevisst, negativt stress når vi gjør ting som er på tvers av verdiene våre. Mhm. Så jeg liker å starte der med å begynne å finne ut hva er det som gir deg energi og glede i livet. Og for mange så er det supervanskelig å komme frem til. Fordi vi ikke, vi har ikke trent på det. Og veldig, veldig mange har masse ubehagelige følelser på innsiden, som den letteste måten å takle det på, er å bare stenge de unna. Og når vi stenger unna de ubehagelige følelsene, så stenger vi også av tilgang til de gode følelsene. Og det er de gode følelsene som forteller deg hva som er viktig for deg. Så pluss at det Ofte når jeg begynner å jobbe med folk så er det sånn, ja men har jeg lov til å prioritere noen som er bra for meg? Er det noe som gjør meg glad og bare meg glad? Bare fordi det gjør meg glad og ikke, det er ikke noe fornuftig, det er ikke noe produktivt å være sånn, ok, noe som gjør meg glad. Og så føles de nesten, får nesten dårlig samvittighet på for å gå inn i seg selv og finne det da. Så det kan være litt av en prosess. Ja, og så for mange så tenker man, ok, ja, da må jeg bare kutte ut jobben da, få en helt ny jobb. Men ofte så har sikkert du også sett dette at når de får det bra på innsida, så blir plutselig jobben meningsfull igjen. Så det letteste Største er ofte å se på hva jeg da gjør, om jeg studerer eller hva jeg jobber med. Så er det det som er årsaken, men ofte så likte jeg jo ikke det her. Nei, og det er så gøy at du sier det, for jeg også fikk en tilbakemelding fra en som hadde gått kurset mitt. Hun var sånn, Hun hadde begynt en ny jobb, hun følte egentlig at alt var helt feil, og etter hun hadde gått gjennom den prosessen med å bli kjent med verdiene sine og begynt å lære om hvordan hjernen funker, og at vi ofte har fokus på negative ting, fordi det er bare den måten hjernen fungerer på, for den skal holde oss trygge, og da legger den merke til det som er begrensende, i stedet for det som er bra. Og så kom hun tilbake til meg og sa det, vet du hva, egentlig så er jobben min helt fantastisk. Jeg har bare sett på ting gjennom et veldig begrenset og svart syn, fordi hjernen min bare holdt på å legge merke til de irriterende, frustrerende, dumme tingene som egentlig bare er bagateller. Så etter hun hadde gått gjennom det og lært om hjernen, så var hun sånn, vet du hva, jobben min er helt fantastisk, den er kjempebra, jeg trives så godt. Ja, og du skriver jo om dette med motivasjon. Da tenkte jeg på, hvordan finner man ut hva som motiverer deg? Det er jo vanskelig, Anniken. Det er det, helt klart. Hvordan ville du ha velget deg en person til å vite hva er det som gir deg livsknist, hva er det som gjør deg glad, hvordan ... Klarer du å hjelpe dem å finne ut av det? Det starter med å begynne å finne ut av verdiene. Fordi når du styrer etter det som er verdifullt for deg, så gir det deg livsknist. En viktig ting som er fint å legge til, er at det er mange som hører at jeg snakker om verdier, og hvor viktig det er å leve etter dem. Så blir det sånn, hva om jeg må stelle for et sykt familiemedlem, eller hva om jeg må være i den jobben, og den er ikke riktig forholdt til mine verdier. Og så er det viktig å ta med seg det at når vi blir kjent med hva som er viktig for oss, så handler det ikke om at alt i livet må være 100% etter den smørbrødlisten som er verdien vår, men Men det hjelper oss til å forstå hvorfor vi gjør tingene, og at det kan være helt ok å være i en jobb som kanskje ikke er den mest motiverende, men at den tilfredsstiller andre verdier i livet. Kanskje jobben gir trygghet, økonomisk forutsigbarhet, at den er den som gjør at du kan ha det familieliv eller den fritiden du vil ha. Og uten å være klar over verdiene, så kan du kanskje gå rundt med sånn ulmende følelse at noe ikke er bra på jobben, uten at du egentlig vet hva det er. Og når du vet verdiene dine, så kan du se på dem nyttelig, så si at ok, jobben er kanskje ikke på toppen av ønskelisten, men den tilfredsstiller så mange andre verdier, og da kan jeg hvile godt i det og ha det godt med det, ikke sant? og har kanskje mye av livet knyttet opp til å ta vare på syke familiemedlemmer, så jeg får ikke gjort alle de tingene som står på verdilisten min, jeg får ikke gjort de morsomme tingene som jeg egentlig hadde hatt lyst til. Ja, men familie er helt sikkert en verdi også, ikke sant? Og da er det sånn, ok, ja, så da er det noe meningsfylt i det, det er noe verdifullt i det, og da fyller det oss med en god følelse i stedet for en sånn følelse at dette er tvang, eller ja, Så det har alt å si. Ja, man endrer, ja men tenk deg det at bare hvordan du endrer synet på ting kan endre hvordan du har det inni deg, og vi vet jo dette med forsøk og studier, ikke sant? At samme hendelse kan trygge en enorm stressrespons. Og så ser man på det med andre bilder da, på en annen måte, og så vil du ikke få den stressresponsen. Så Så det er jo fysiologisk det her. Ja. Og det er så artig. Men jeg har flere spørsmål til deg her. Nå har vi snakket litt om dette med motivasjon og gnist og sånn, men du skriver i et kapittel at vi må rydde på innsiden først. Hvordan begynner den ryddeprosessen der? Den er spennende. Da jeg skrev boken, så hadde jeg en testleser som lesende. Han sa, du Anniken, det kunne vært en skikkelig feel-good bok hvis du bare ikke hadde tatt med de der kapitlene om det å rydde på innsiden først. Det er fint hva du sier, men det har du misforstått. Det er klart at jeg kommer frem til de verktøyene du kan bruke for å bygge motivasjon. Du kan sette deg mål, du kan bruke masse fine mentale verktøy. Men det jeg ser er at om du ikke gjør den indre opprydningen først, så faller det ofte bare ned igjen det vi prøver å bygge opp. Fordi vi på innsiden så har vi, veldig mange av oss, vi sitter med begrensninger på et eller annet vis. Det er en eller annen frykt eller en eller annen måte vi ser på selv på som holder oss igjen. Mhm. Og du kan trene så mye mentalt du vil, og bruke de fine verktøyene vi har i mentalt trening, men hvis du inni deg føler at du ikke er verdifull, eller hvis du har en sånn ubevisst tanke om at det gode i livet er ikke tilgjengelig for deg, eller du fortjener ikke å ha det godt, da vil du hele tiden leve etter det som er det indre mønstret ditt. Og det er ting som Vi kan oppleve det i barndommen. Så underbevisst er det at, ok, dette kan bli en litt lang forklaring, så jeg skal prøve å gjøre det. Ja, men forklar det, for det er kjempeinteressant. Ja, så ... Det jeg oppdaget da jeg begynte med mentaltrening, er at vi trenger å jobbe dypere for å få til endring. Tradisjonell mentaltrening som kommer fra idrettspsykologien er veldig sånn, sett et mål, jobb med den indre dialogen din, endre tankene, visualisere, og så når du målet ditt. Det er kjempefine verktøy. Men så så jeg at for veldig mange så går ikke det. Det krever villestyrke, og villestyrke det er Det handler om å rett og slett overstyre følelsene våre som prøver å få oss inn og ha en retning. Og følelsene våre, det er språk til underbevisstheten vår. Og underbevisstheten er jo en del av hjernen, og hjernens oppgave er helt inn å reprodusere de vanlige mønstrene som er i hjernen. Yes. Og disse vanemønstrene, de er jo lagret i oss, de fleste av dem, fra vi er små barn. Så små barn, de går jo ut i verden, og deres viktigste mission er jo å lære om verden, slik at de kan fungere som voksne, når de ender voksne. Så små barn, de suger jo til seg alt av læring. Og så har du jo barn, og det vet du også om dette, barns hjerne er jo ikke fullt utviklet, de klarer jo ikke å forstå alle sammenhenger. Og det er jo egentlig litt uforsvarlig at en barnehjerne på fire år, fem år, som ikke kan så mye om verden, skal lage seg en idé om hvordan verden fungerer. Og den ideen som femåringen lagrer i hjernen om hvordan verden fungerer eller om hvordan den er som person, det er det samme som styrer personen når personen er 30 år, 40 år, 50 år, 60 år, 70 år. Tenk det. Og det er litt sånn, oi, da har jeg oppdaget dette. Fordi at de menneskene, de tingene som du har plukket opp da du var liten og jeg har plukket opp da jeg var liten, det er det du styrer etter ubevisst hver eneste dag resten av livet med mindre du går inn og endrer på det. Og da er det klart at for veldig mange så har vi, jeg kaller det feillæring, fordi det er litt sånn, ok, det er jo mye det er ikke sant, det er bare sånn hjernen som har tolket verden feil, og så styrer vi etter det. Hvis vi ikke rydder opp i de tingene, så vil vi veldig ofte ende opp med å sabotere for oss selv, og sitte igjen i de gamle mønstrene, fordi det er det hjernen vil, hjernen vil repetere de gamle mønstrene, fordi det gir trygghet. Ja. Og det som er nymønstre, det er litt sånn, det kan være farlig, for vi vet jo ikke hva det innebærer, og hjernen vil holde deg trygg, og det er det kjente, kjære, gamle trygge, det gamle som er trygt, uansett om det er vaner som ikke er så bra for deg da. Mm. Det sparer også energi, ikke sant? Det sparer også energi, ja. Det å bygge nye vaner er jo energikrevende. Og det er mange eksempler å ta her, men jeg hadde et fint eksempel i boken som jeg kan dele, og det er jo en som jeg jobbet med, som ... Hun var leder, og på jobben så fikk hun til alt. Hun satt seg mål, gjorde alt hun skulle gjøre, og var bare superhappy. Det var flyt på jobben. Men i hennes private liv så hadde hun mange ønsker og drømmer, og hun klarte ikke å sette noe av det ut i livet. Altså hun bare, det stoppet opp, det var i hodet, det var en drøm. Men hun tok aldri skrittet videre. Hun bare, jeg saboterer for meg selv, hva kan jeg gjøre? Altså hva er årsaken? Og så jobbet jeg en til en med henne, og da var det flere episoder fra barndommen. Og når jeg deler dette og deler boken, så er det klart at det er enkelte episoder jeg beskriver. Men det som er viktig for alle lytterne, også i forhold til det jeg sa i stedet om barn og selvfølelse og kritikk, jeg vil bare at du har avklart dette, at det er ikke en hendelse, eller en gang du kjefter på barn, eller en hendelse som ... som på en måte setter et så dypt mønster, det er summen av hele oppveksten. Så det er klart at hun hadde gjennom veldig mange år opplevd at foreldrene ikke var der for henne når hun trengte det. Og når vi jobbet en til en så dukte opp noen enkelte episoder som på en måte illustrerer hele den barndommen. Og da går vi inn og jobber med hvordan de enkelte episodene er lagret i henne. for å endre det, sånn at det ikke blir så begrensende. Og jeg skal forklare, for dette høres kanskje litt abstrakt ut. Så den ene historien som dukte opp, var at hun var åtte år gammel, med faren, og skulle henge opp en hylle fra IKEA. Hun har åtte år, og ikke fått opplæring i hvordan hun bruker hammer og spiker, Og hun prøver seg frem, klarer det ikke, faren blir oppgitt, tar hyllen, snur ryggen til henne og monterer hyllen. Men så hun hadde et brennende ønske om å få det til, og ha den tiden med faren sin. Og det hennes barnegjerne tolket, det var at ok, jeg er ikke bra nok, jeg får ikke til det, pappa forventer at jeg skal få det til, jeg får det ikke til. Men en åtteåring som ikke har fått noen opplæring, du kan jo ikke forvente at de skal klare det, ikke sant? Men barnehjernen tolker det som at, ok, jeg er ikke bra nok, fordi jeg får ikke til det som er forventet av meg. Ikke sant? Og da blir det laget som, jeg er ikke verdifull nok, jeg er ikke bra nok. I tillegg liksom, faren, hun hadde lyst til å ha tid med faren, og han ga litt uttrykk for at han hadde dårlig tid, og snudde ryggen til henne, ikke sant? Det er sånn, igjen blir det laget som, det er noe annet som er mer verdifullt enn meg. Og, Og det igjen da blir lagret som en feil læring i hjernen om at det jeg ønsker, det er ikke tilgjengelig for meg. Hun ønsket alt på hele denne jorden å klare å mestre å henge opp den hylden, å være med faren sin, og det var ikke tilgjengelig. Og så er det klart at det var flere episoder som lignet på det, som også ga den samme læringen. Det jeg vil er ikke tilgjengelig for meg. Og da er man i voksen alder da, så har du en drøm om å dra og gjøre noe morsomt, men så vet du at det som du vil ha ikke er tilgjengelig for deg. Og da vil jo hjernen beskytte deg, for hva kommer til å skje hvis du går for drømmen din? Om du kommer til å feile, for det er ikke tilgjengelig for deg, så er det tryggere å holde deg tilbake. Og sånne mønstre styres vi alle av, selv om vi i større og mindre grad, noen er flere av de, noen er færre av de, og det å begynne å bli bevisst på de, og ofte så handler det om å bare skjønne det, ikke sant? Å bare se, oi, jeg tenker alltid dette, jeg gjør alltid dette på denne og den måten, men er det egentlig sant? Eller er det bare noe mamma sa, eller bestemor sa, eller jeg hørte noen andre barn i klassen si, eller jeg gjorde dette, og så skjedde dette, men har hjernen min tolket at dette alltid kommer til å gå galt, siden det gikk galt en gang da jeg var fem år. Så var det ofte å bli bevisst på det, det kan være nok til at vi klarer å snu det. Så det er viktig å begynne å ta tak i de tingene, hva er det som holder oss igjen, hvilke frykter har vi, hvor er det vi saboterer for oss selv, og så rydde opp i det før vi da begynner med disse mer tradisjonelle verktøyene for mentaltrening. Ja, og jeg er så glad for at du sier dette med bare å være bevisst, for dette handler ikke om å fordele skyld. De fleste av oss har hatt foreldre som virkelig har gjort så godt de kan for Og vi, mange av oss er også foreldre, og vi gjør så godt vi kan. Det du snakker om handler ikke om fordeleskyld, ja, dette var pappas feil, men det å bare finne mønstre. Hvorfor har jeg begynt å tenke sånne tanker? Hvorfor er det så i mitt kjernemønster at jeg på en måte ikke har vært noe? Og sånn som der, hva er det du sa, feilært? at pappa ikke syntes jeg var god nok, selv om han elsket oss ikke overalt på jord. Så har hun feiltolket det, ikke sant? Og så bare ser på de mønstrene, og så blir bevisst på det. Det kan være så endrende, hvordan man ser på resten av... verden sin da. Og det er kjempefint det du sier, det er ingen sin skyld. Alle vi gjør så godt vi kan, det handler ikke om skyld, det handler om at hjernen fungerer på en viss måte, når vi ikke vet om hvordan hjernen fungerer, men da hvordan kan vi gjøre det bedre? Og jeg hadde et eksempel som jeg husker veldig godt fra da jeg var fire år gammel, Og jeg var med noen jenter fra barnehagen, og de var alle veldig søte og indige. I hvert fall i mine hender hadde jeg lyse lokker, og så hadde de søte indige navn, og lysegul og lyse rosa klær. Mens jeg var mye høyere enn de, jeg hadde mye mørkere stemme enn de, jeg hadde skjev hjemmeklippet pannelugg, klærne mine var blå-hvitstripte genser, og en slitt ola bukse, så jeg følte meg veldig guttet i forhold til de. Og så er det jo, jeg sa jo i sted at hjernene skal holde oss trygge. Og for hjernen vår, og dette vet jo sikkert de som lytter også, men hjernen vår har jo veldig mye som henger igjen fra sånn vi fungerte for to millioner år siden, da vi levde som jeger og sankere, og det å være del av fellesskapet det, det betydde at vi kom til å overleve hvis vi endte opp med å være utstøtt av fellesskapet. så var jo det den sikre død for hjernen. Så hjernen er fortsatt sånn, den dag i dag så er det skummeleste hjernen vet. Det er alt som kan minne om at du kanskje mister tilhørigheten til fellesskapet ditt. Og det er en drivkraft som er så sterk og ligger bak de fleste av de problemene jeg ser folk har. Og Så hjernen er jo helt til på utsikt etter det som kan være farlig. Det er ikke nødvendigvis det at det da er det, men den skal være litt sånn førevar, ikke sant? Er det noe der jeg scanner omgivelsene? Er det noe som kan være farlig? Og da er hjernen verdensmester på å legge merke til det de andre har, som er annerledes, som du ikke har. Fordi at hvis du ikke har det samme som de, så kan det bety at du ikke er like bra, for du hører ikke til, du er ikke lik de andre, og da kan det være farlig. Og det var bare sånn beskyttelsesmekanisme, men hjernen kan fort lagre det som sannheten om at jeg er ikke like bra som de andre, jeg hører ikke til. Så fire år i og meg følte meg veldig annerledes enn de andre jentene, og jeg lagret det som en «jeg er ikke like bra som de, jeg hører ikke til». Og når det hadde skjedd en gang, dagen etterpå, så er du ute og så er du i barnehagen, så legger du merke til at alle de andre har likt termos, og jeg har den der gamle dølle ståtermosen, og de andre har blå termos for eksempel. Enda et bevis på at de andre har noe som jeg ikke har, at jeg annerledes ikke hører til. Og så er det bare bagateller, men for hver gang hjernen legger merke til det, så lagres det et mønster, og Og hjernen den går ut for å repetere mønstre, så det blir jo forsterket dag etter dag. Så jeg hadde kjempelav selvfølelse gjennom hele oppveksten. Og hvorfor? Jo, mest sannsynlig var det fordi hjernen min var på utsikt og etter bevis på at jeg ikke var like mye verdt som de andre. Og jeg ser at det går igjen hos så å si de fleste. Ja. Hva dukker opp i hodet ditt når jeg snakker om det her? Jeg synes det bare er så interessant å høre på det jeg snakker, og jeg tror så mange kjenner seg igjen der. Og jeg har jo hatt flere episoder om selvfølelse, og det er et sånt evig spørsmål jeg får. Kan du ha en episode om selvfølelse? Fordi jeg føler jeg gjør så mye jeg kan for å få god selvfølelse, men jeg har ikke det. Og alle rundt meg tror at jeg er så god selvtillit, men føler bare at jeg ikke er god nok mamma eller pappa. Jeg er ikke flink nok på jobben. Når de ser jeg er flink, så det eneste jeg tenker på er at du har ikke sett alt. Det er jo galt. Det jeg liker så godt at du forklarer du forklarer hvordan vi er bygd opp, ikke sant? Vi har et ego som hele tiden ønsker å beskytte oss. Det er dennes jobb, er nå skal jeg passe på deg så du ikke fløer deg ut, eller blir annerledes enn alle de andre, for at hvis du blir utstøtt, så kunne du dø. Så det er sånn, det er så dypt i oss, det er i reptilhjernen vår, og jeg tror at Bare det å bli bevisst vil også kunne, når du er bevisst så vil du kunne endre hjernebanene dine. Og så må jeg si at jeg gikk jo selv store deler av livet mitt med lav selvfølelse. Og følte jeg gikk og tenkte over samtaler jeg hadde kunnet tenke over i ukesvis. Herregud, hvorfor sa jeg det? Hvorfor er jeg sånn? Nei, jeg får ikke sånn der til. Ja. Jeg er ikke kul eller morsom, og alle de der samtalen. Og så har jeg tenkt på hva det er som har gjort at jeg nå er vel også kritisk i tankene, i massevis. Men hva som har gjort at jeg på en måte kjenner at jeg har en verdi i livet, at den er så sterk i bunnen. Og det tror jeg er for at jeg begynte å stole på meg selv. Jeg stole på at jeg ... går der verdiene mine sier jeg skal gå. Hvis jeg ikke vil, så har jeg fått lettere til å si nei nå. Selv om jeg selvfølgelig går på filer hele tiden, men jeg stoler på meg selv på en helt annen måte enn det jeg gjorde før. Å, så deilig å høre. Og kartlegge verdiene og bli bevisst på dem er jo den grunnmuren i å bygge selvfølelse også. Det er liksom der vi starter med alt. Om det er motivasjon du skal trene opp, eller selvfølelse, da er det det å bli kjent med verdiene dine. Og det er klart det vanskeligste vi gjør som mennesker er å sette grenser og si nei. Fordi vi vil jo plise, for vi er jo redde for å miste tilhørigheten i flokken. Ja, ja. og jeg jobber med det hver dag også, ikke sant? Og jeg blir bedre og bedre på det. Og så blir jeg kanskje aldri verdensmester, for vi får et sånt ubehag hvis vi skal være klare og tydelige og si nei. Og så er det en treningssak som blir lettere og lettere, og så henger det sammen med det å bygge selvfølelse og se at, ok, Fordi verdien min handler ikke om prestasjonene mine, eller det ytre, eller om jeg er snill, eller om jeg pliser andre. Verdien min ligger i meg, og bare det at jeg er meg, og det er nok. Og jo mer vi blir klare over det, og jo mer vi ser de mønstrene hos absolutt alle, og skjønner hvordan hjernen fungerer, og det at vi ender alle opp med en eller annen form for lav selvfølelse, et eller annet sted på skalaen da. avhengig av hvordan oppveksten har vært. Jeg fikk masse kjærlighet hjemme, jeg har vokst opp med så mye trygghet og kjærlighet. Likevel så var jeg bitteliten på innsiden, selvtilliten helt på bunnen, selvfølelsen helt på bunnen. Og så har det vært en kjempelang prosess å bygge opp det og bare sånn, ok, men jeg har i alle settinger følt at jeg er mindre verdt enn andre, og det er jo ikke sant. Det er bare hjernen min som har beskyttet meg. Og det er en sånn åpenbaring. Og så er det det å begynne å tro på det, å begynne å øve seg på på å være den nye versjonen av seg selv, og det som jeg synes hjelper veldig, er å begynne å se det hos alle andre rundt oss også. Når vi gjenkjenner de mønstrene, så ser vi at det gjelder det samme for absolutt alle andre. At de også går inn i settinger og er sånn, ok, hva tenker andre om meg, og jeg burde sagt det, og alle er opptatt av å se best mulig ut i fellesskap med andre. Når du klarer å se det og bare legge det bort, det handler ikke om hvordan jeg tar meg ut, det handler om hva jeg gir til folk, og det å være til stede i en samtale med folk og begynne å øve oss på å bare være til stede og legge bort det der ego, så begynner vi å skape endring. Så er det klart at det er en prosess, og det tar tid. Ja, for man ser rundt seg, og så ser man at alle andre får til livet. Ja, men det er bare det vi ser, ikke sant? Ja, det er det vi ser. Alle andre er utenom meg, helt enkelt. Jeg skjønner hva du mener der. Det befriende så vidt at det er faktisk mye mye, mye vanligere å ha de samme tankene enn å ikke ha de. Absolutt. Og jeg synes også det er veldig fint for at det der går to veier, ikke sant? Jeg har også vært utrolig heldig med mine foreldre og tre brødre som jeg er så glad i og de har beskyttet meg og vært så glad i meg. Og selv da kan man få dårlig selvfølelse. Og da tenker jeg på de som kanskje ikke har hatt de trygge rammerne kanskje det er enda vanskeligere for de, ikke sant? Og så blir det også fort sånn at man tenker, ja, men jeg hadde så dårlig barndom, det er derfor jeg har det sånn. Men man kan ha en veldig god barndom og fremdeles ha en følelse at man egentlig ikke har så stor verdi. Ja. Og det er sant. Jeg kjenner jo folk som har vokst opp med foreldre som kjempe stor grad av omsorgsvikt, som har god selvfølelse og står stødig i seg selv. Og så motsatt, sånn som jeg som vokste opp med masse trygghet og kjærlighet, som fikk veldig lav selvfølelse. Så det kan gå begge veier, men det er klart at har du hatt en oppvekst med omsorgsvikt, så har jo du hver dag... blitt presentert med sannheten om at jeg er ikke verdifull nok. Hvis mamma og pappa prioriterer noe annet og ikke er der for meg, så er det det du møter hver eneste dag. Og det er klart at i det med å bygge seg opp på innsiden og bli mer robust og bygge selvfølelse, så er det ikke sånn at ingen starter på samme sted og ingen ender på samme sted, og så ender vi egentlig aldri den prosessen med å jobbe med oss selv, for vi er jo konstant på den reisen å jobbe med å forbedre oss selv. Ja. Og det er, så synes jeg det er veldig viktig å tenke at det er ingen som skal bli en like versjon som en annen. Vi skal bare få det bedre i forhold til der vi var i starten. Så har vi en lang bakgrunn med... traumer og omsorgsvikt fra barndommen, så er det klart at det er det mer å rydde opp i, og det er mer å jobbe med. Men alt handler om å ha gode verktøy, gå til en god terapeut som kan endre på hvordan hendelser er lagret i det da. Mhm. Det eksempelet jeg nevnte i sted om denne hylden som skulle henges opp, når det hadde kommet opp, så jobbet vi med å fjerne den måten det var lagret på i hodet, som var barneøynene som tolket det, til å se det med voksnesøynene og et nytt perspektiv, slik at det blir lagret på en helt annen måte. Så hvordan gjør du det? Da har vi visse teknikker som går på å avlære. Jeg ser det for meg som om vi har disse gamle brillene, som kanskje er litt svarte briller, Og så tar vi av de og setter på noe nye som ser verden på en mer konstruktiv måte. Og mye av det handler også om, noen ganger gjør jeg et tankeeksperiment hvor jeg da bringer personen, vi har denne scenen, denne hendelsen fra personen var åtte år eller fem år, Og så får personen lov til å komme tilbake i voksen alder og se det med nye øyne, ikke sant? Og det kan være, noen ganger har noen opplevd noe på skolen, kanskje litt sånn mobbing, så var det den tøffe gutten på skolen, la oss si det var i sjette klasse, så dukker det opp en sånn skip hendelse fra skolegården hvor den tøffe gutten sa et eller annet dumt eller gjorde et eller annet dumt, ikke sant? og du følte deg så liten, og det var helt grusomt der og da, den versjonen av deg selv som gikk i sjette glasset. Og så får du da som 40-åring eller 50-åring lov for å gå tilbake i den scenen og se på at det der er jo bare en liten gutt som er usikker på seg selv, ikke sant? Og da får det en helt annen betydning, så blir det lagret på en helt annen måte, og da føler man seg ikke lenger som et offer, og man kan da få tilbake styrke, i seg selv i forbindelse med den hendelsen, da sier han at det ikke handlet om meg, det var ikke noe galt med meg, det var bare han hadde en dårlig dag, eller han hadde mest sannsynlig lav selvfølelse også, det er ingen med god selvfølelse som kritiserer andre eller mobber andre eller noe sånt, ikke sant? Kanskje han hadde det trøbbelig til hjemme, ikke sant? Det synes jeg er så fint. Man går tilbake, man kan jo på en måte gjøre det selv, selv om det kanskje er lettere med en terapeut eller coach, eller gå tilbake og se på det minnet, og stå der sammen med den lille versjonen av seg selv. og kjente hvordan de hadde det, og så se på det med voksne øya. Og så hadde jeg Dora, Torals dotter, og hun sier det så utrolig fint, bare sånn gå tilbake og klemme den personen som var liten, og se på det fra et perspektiv som du har som voksen, så vil ofte mange ting, som du sier, lagres på en ny måte, og det vil ikke være så vondt, det vil ikke være så brutalt da når de minnene der dukket opp. Mhm. Det stemmer, jeg har hørt på denne episoden, den er kjempefin. Jeg er veldig fan av Dora. Ja, veldig fin dame. Og det er helt riktig, det er nettopp det at vi kan så lett bli offer for den måten vi har lagret noe i hodet på, og det å bare stoppe opp og innse at det er jo ikke nødvendigvis sant, jeg har kanskje trodd på denne tanken hele livet mitt, men trenger det å være sant? Det må jo ikke det, så kan vi jo så bare bestemme oss for at jeg vil ikke leve etter dette lenger. Og jeg hadde jo et banalt eksempel, men jeg fikk høre det da jeg var liten at jeg var klønt og klomsete. Det var del av min identitet, og så så jeg på meg selv hele livet, så jeg drev ikke med noe sport eller idrett, det var jo ikke for meg, for jeg var jo klønt og klomsete, så jeg kom ikke til å få det til. Så det var lagret i meg i alle, alle år, og da jeg godt voksen alder innså at det, men er det egentlig sant at jeg er klønt og klomstet? For hvis jeg konsentrerer meg, så kan jeg få til det meste. Og hvis jeg øver meg selvfølgelig, for når du er nybegynner, så er det jo ikke sånn at du fikser alt med en gang. Så da endret jeg det til at jeg så på meg selv som at, ok, hvis jeg øver meg på noe, så kan jeg få til det meste. I stedet for at jeg er klønt og klomstet, og jeg kan ikke gjøre noe. Ja, så man kan jo faktisk endre måten vi ... vi snakker til oss selv og så kan begrensninger bli de kan forsvinne man kan tenke, ok, jeg var kanskje klønnet og klomsatt som barn men nå ser jeg at du kjører weekboard og er helt rå på masse idretter så du har jo klart å endre det og Jeg vet at du har det veldig travlt, men det er noen spørsmål jeg har lyst til å spørre deg om før vi legger på i dag. Og det var dette med dopamin. For det har du skrevet en del om i boka, og det synes jeg er skikkelig spennende å høre. Hva er det med dopamin, og hvorfor har du skrevet om det? Hvorfor er det relevant her? Det er mye vi kan si om det, og det er noe av det mest spennende jeg vet om om dagen. Jeg har oppdaget så mye spennende da jeg skrev boken. Så først og fremst det som er viktig, tenker jeg, for lytterne, er å vite at dopamin er motivasjonsmolekylet vårt. Vi tenker på det som et lykkeord, men det det faktisk gjør er at det gir oss energi og lyst til å gå etter målet vårt. Da vi var reger og sankere så måtte vi kanskje gå i to dager før vi fikk felt den hjorten. Hvis vi ikke hadde vært motiverte så hadde vi mest sannsynlig ikke overlevd som mennesker, for da hadde vi ikke giddet å gå i to dager for å felle en hjorte. Så Så motivasjon, det drives av dopamin, og dopamin det frigjøres i veldig stor grad når du er på vei mot et mål. Og vi er vant til å tenke at dopamin er belønningshormonet, og da er det, og vi får også frigjort dopamin når vi kommer i mål med noe, ikke sant? Når vi får levert inn den masteroppgaven, eller når vi får kjøpt den nye genseren for eksempel, som vi har ønsket oss, eller når vi kommer frem til at vi får den premen, så tenker vi at da skal jeg bli lykkelig. Ja. Og så er det sånn, du var inne på i stedet at hjernen skal jo helt inn spare energi, ikke sant? Og kroppen skal spare energi, det var jo viktig. Før i tiden så var jo energi en veldig knapp ressurs, og det er energikrevende å produsere dopamin. Og så når du har fått det som du ønsker deg, det du har jobbet for, så er det en veldig deilig følelse, men så går den jo over. veldig fort, fordi kroppen skal spare energi, og hvis du da hadde endelig felt denne hjorten, og du fikk en sånn teile boost av dopamin, og det var til en måned, hadde du da vært motivert for å gå ut igjen og felle en ny hjort, da hadde du kanskje blitt sulten, ja, men liksom skaffe tak over hodet, eller alle de andre tingene som frigjør dopamin, og som er viktig for overlevelse, så naturen har innstilt oss sånn at vi får dette boostet av dopamin det er en belønning når vi kommer i mål og det hjelper jo til at dette lagres i hodet som ok, dette er viktig for overlevelse jeg kommer til å få lyst til å gjøre det igjen men så går den gode følelsen over fordi du skal få den Du skal ville gjøre det på nytt igjen. Og vi er jo, hvis vi ikke er bevisste, så er vi programmert til å tenke at jeg blir lykkelig når bare. Når jeg kommer dit. Når jeg endelig kommer dit. Og det er jo fordi vi blir lurt av disse gamle programmeringene som er viktige for oss en gang i tiden. Takknemmelighet er en veldig stor greie og viktig i dagens samfunn. Vi har skjønt at det er viktig. Hvorfor er det utfordrende å være takknemlig? Jeg burde vært takknemlig, men jeg er ikke det. Så får man dårlig samvittighet for å ikke klare å være takknemlig. Men vi er jo ikke skapt for å gå rundt og være takknemlige. Vi er skapt for å ville ha mer. Og vi er skapt for å tenke at vi ikke har nok. Vi har et sånt tankesett som er medfødt, som er et sånt mangelt tankesett om at vi ikke har nok av de tingene. Om det er kjærlighet, eller energi, eller penger, eller mat, eller hva det nå er. Fordi at hvis vi da for et par millioner år siden hadde tenkt at jeg har nok, så hadde vi ikke vært motivert til å gå ut og skaffe oss mer av det. Så det er mange ting vi trenger å bli bevisst her, men vi da styrer seg av disse mønstrene som er sånn, og det er dopaminet som lover oss at noe bra skal skje i fremtiden. Mens vi er aldri lykkelige her og nå når vi driver seg av dopaminet. Det er en energi og en drivkraft mot det som ligger i fremtiden. Forventninger om noe godt i fremtiden. så det er mye mer vi kan si om det men jeg synes det er viktig å få frem det for vi tenker at når jeg kommer i mål det er da jeg skal få en deilig følelse og så går det over med en gang og hvis vi skjønner at den deilige følelsen er egentlig på vei mot målet så er kanskje ikke målet så viktig lenger og da blir prosessen mye morsommere jeg vet at du skriver bok nå og det er kanskje lett å glede seg til den endelige er ferdig og det er stort og det er veldig fint Og så er det en lang prosess før du er dit, og jo mer du knytter gode følelser til stegene på vei mot målet, jo morsommere og lettere blir det, jo mer motivert er du, jo mer fokusert er du når du setter deg ned og jobber. Så alt det handler om å bli bevisst på hvordan dopaminsystemet fungerer. Og en ting som er veldig gøy også med dopamin, det er mye vi kan si om det, men det er at det styres også i veldig stor grad av hva du tenker selv. Så hvis du tenker at det er skikkelig tungt og slitsomt å skrive bok, så frigjøres det kanskje ikke så mye gode følelser, men hvis du tenker at «Åh, dette er så bra, jeg elsker skriveprosessen, jeg lærer så mye, og det kommer til å bli så bra resultat», så vil det frigjøres mer dopamin. Hvis du har to stykker ved siden av hverandre, en som elsker å game, en som ikke liker det, og så setter du de ned for å spille det samme spillet, Den som ikke liker å game vil jo ikke få frigjort noe dopamin, og den som elsker å game vil få frigjort masse dopamin. Så det er veldig subjektivt. Så når vi vet det, så kan vi begynne å bli bevisst på hva er det jeg har tenkt før at det gir meg en god følelse, og så kan vi begynne å gå inn og endre det. Det der er sånn trist. utrolig spennende. Jeg vet ikke om jeg sier det oppstår, men dette med dopamin, jeg leste nettopp en bok siden, Det Dopamination med Anna Lemke. Fantastisk. Og hun er professor ved Stanford, og det jeg synes er så kult er at det er disse professorene som bringer frem vitenskap som kanskje har vært snakket om en del i 10-15 år nå, men vi har liksom ikke hatt så mye forskning på det. Men akkurat det du sier, jeg er så glad for at du bringer det til Norge, fordi Det er ikke så mange som snakker om det. Og det der med at vi har jo kanskje et overforbruk av dopamin på uheldig vis. Det å skrive en bok og få dopaminmolekyler utskilt er jo bra for å få det nå til målet mitt. Det er bra for meg. Det at jeg når jeg trener får utskilt dopamin, det er kjempebra. Men hvis jeg scroller på TikTok, så er jo denne algoritmen laget for dopamin, dopamin, dopamin, og så vil jeg gjøre det igjen og igjen og igjen og igjen. Det blir så mye å overveldes at ting ellers kan føles veldig flott. Ja. Ja, og jeg har skrevet en del om Anna Lemke i boken min, og så har jeg elsket henne. Og det hun da, hennes hypotese, det er jo en hypotese da, men hun har jobbet med dette i årets vis og hun jobber jo med mange som har angst og hun sier at før i tiden så spurte hun alltid folk her hvordan er familiesituasjonen og barnet oppvekst og traumer og sånn nå er det først hun spør om hvilke dopaminvaner har du da for å putte det på den måten fordi det hun ser er at når vi gjør ting som gir oss umiddelbar behovstilfristillelse som gir oss umiddelbar boost av dopamin, om det er gaming eller shopping, det er scrolling, det er søt og fet mat, alle de tingene som vi ikke har jobbet for, men som bare banger, booster dopamin, så Det hun ser er at vi får en spike av dopamin. Du kan se for deg en kurve hvor kurven går opp, og når vi gjør denne aktiviteten, så dropper det ned like langt ned i en dal etterpå. Da får det en dopaminunderskudd som er en utrolig ubehagelig følelse. Og hjernen vår er laget sånn at den hele tiden skal styre deg mot gode følelser, fordi ubehagelige følelser kan jo være livsfarlige. Så når du hver gang du ender opp i den, la oss si at du spiser noe usunn mat, da får du en kikk av dopamin, og så er du rett ned i den dalen etterpå. Og når hjernen oppfatter at du er i den dalen, det gir deg craving, det kan gi deg en følelse av tomhet, at livet er meningsløst. frustrasjon, angst i det lange løpet da, når du har holdt på med ganske sånn mye dopaminvaner, så mye den der middelbare dopaminfrøringen. Så ser hun da at det, ok, når du gjør det mye, ja, så hjernen, når den havner i den dalen, så er det sånn, ok, det er ubehagelig, og det hjernen har lært deg, at den må holde deg trygg, og hvordan gjør den det? Den går til en behagelig følelse. Og der hjernen styrer deg ubevisst til det stedet hvor den har lært at du får raskest tilgang av god følelse. Og da er du rett tilbake til denne vanen som ga deg først denne spiken opp, og så brakk den deg ned i dalen. Og så gjør du det igjen og igjen, og jo mer så er det med dopamin, det skjer en sånn tilvending, ikke sant? Så om det er shopping da, som er din dopamin-uvane, vi alle har et eller annet, ikke sant? Så er det sånn, ok, første gang du shopper, så er det en god følelse. Andre gangen så trenger du kanskje å kjøpe noe som er litt dyrere, for du trenger litt mer og mer for å få den samme følelsen. Ja, ja. Og så blir du brakt enda lengre og enda lengre ned. Så med dopamin så skjer det en sånn tilvending rett og slett. Så vi graver jo fort vår egen grav med at vi trenger mer og mer for å bare få den samme følelsen, men det bringer oss dypere og dypere ned i den dopamindalen da. Så dette er Anna Lemkes sitt arbeid som jeg også refererer til i boken. Det er kjempespennende, det blir så interessant å se hvordan dette blir implementert, og man trenger jo mer studier og sånt som du sier, men It makes sense på et eller annet vis. Fordi at vi vet jo for eksempel bare det å sjekke mobilen gir en liten dopamininnsprøytning. Det å få en melding eller pling gir oss dopaminutskillelse. Dette var jo ting vi ikke fikk før i tida. Så vi får jo oftere vil jeg tro dopaminutskillelse nå enn tidligere og hvordan det former oss og særlig barnehjernet det er. Det er skummelt, og jeg ser jo bare, la oss si barn på syv år som får spille spill som det er 13-årsgrense på, la oss si Fortnite. Det skjer jo en tilvenning, ikke sant? De blir vant til ekstreme mengder av stimuli og dopamin. Hva er det neste? For vi trenger noe nytt for å få den samme gode følelsen. Så vi får en sånn toleranse som bare flytter på seg hele tiden. Ja. Så det er skummelt, og tilbake til Anna Lemka, så det hun ser nå er at folk har så mye angst, og ofte så hennes måte å jobbe med hennes pasienter på er å få dem til å ta en månedspause fra den vane de har da. Som gir de gode følelser. Ja, og som ofte så går angsten bort. Tenkte det. Ja. Tenkte det. Det blir spennende å se om det blir det kommer til å komme mer ut om dette men det er jo helt i spedbarnsjålet Du må få en inn på podcasten Ja, ja, ja, det må jeg, men jeg er så glad for at du tar jo med din kompetanse og din kunnskap inn til Norge så jeg er veldig, veldig glad for at jeg får lov å liksom pick your brain og få ut denne kunnskapen Tusen, tusen takk for at du kom før jeg la deg gå så må jeg bare spørre deg Vi har snakket om selvfølelsene, dopamin, vi har snakket om det der med å finne gnist, det er mange ting. Men hvis det var tre ting du skulle ønske at de som hørte fikk ut av den kunnskapen du har delt, hva ville det vært? Åh, stort spørsmål! Jeg, altså, det viktigste er å vite det at de tankene som vi har hatt om oss selv i hodet, de er mest sannsynligvis begrensende, fordi det er sånn hjernen funker, og de er ikke nødvendigvis sanne. At vi kan bestemme oss for at de ikke trenger å være sanne, og så jobber vi med å endre på det. Og det at ting er en prosess, det finnes ingen quick fix i metalltrening og selvutvikling og det å få det bedre, det er en prosess, det går opp og ned og litt tilbake og så faller vi litt tilbake i gamle mønstre og det er helt normalt. Så ha reiset med seg selv, og tilbake til det jeg sa om dopamin, at det er veien, ikke målet, som er det som gir deg glede. Så kos deg med veien til å ha det morsommere med deg selv, og ikke tenke at «Å, jeg må bli en perfekt utgave av meg selv», for det finnes ikke. Så ha det gøy på veien der. Og så også til alle foreldre. Vi gjør alle vårt beste, og det viktigste vi kan gjøre for barna er å gi de kjærlighet til å være til stede, og sette grenser. Og gjør vi det, så kan vi gjøre så mye annet, og det går fortsatt veldig, veldig bra. så ha lave skuldre og hvis noen av de tingene jeg har sagt nå, som jeg har nevnt noen sånne enkelte episoder som barnehjernen kan lagre feil uansett hvor perfekte vi prøver å være som foreldre, så kommer barnehjernen til å lagre ting feil, og sånn er det for absolutt alle mennesker vi har, ikke sant, når vi snakker om traume, så snakker vi om traume med stor T og liten T, ikke sant, vi alle har et stort lager av disse traumene med liten T, det er de hendelsene, ikke sant det jeg har fortalt om når jeg opplevde med disse jentene fra barnehagen som er en bagatell. Det er jo ikke en reell situasjon, men min hjerne lager det som livsfarlig. Mm. Og uansett hvor perfekt vi prøver å være som foreldre, så kommer barna våre til å gå ut i verden og tolke verden på en eller annen måte som lagres på en ugunstig måte. Det er helt greit, og det er ikke noe problem, fordi når vi får denne kunnskapen her ut av nettet, så skjønner alle dette «Wow, det jeg har tenkt og følt og trodd om meg selv og verden, det trenger ikke være sant, og jeg kan endre det». Veldig, veldig fint. Tusen takk for at du deler denne viktige kunnskapen. Hvor kan mine litterer finne boka di? Den tror jeg er i de fleste bokhandlere. Så bra. Jeg legger ved link i episodeinfo. Og hvor kan mine litterer finne det? Jeg er daglig på Instagram, som Anniken Bins. Der svarer jeg på meldinger og deler masse om mentaltrening og det å mestre livet. Jeg er veldig opptatt av at vi ikke trenger å være perfekte. vise livet sånn som det er det er godt tusen takk Anniken og hvis noen synes denne episoden var til nytte så del den det som vi får ut den gode kunnskapen og hvis dere vil nå meg så er det på doktorannette.dragland rundt omkring og også på youtube det går sånn jeg prøver å få ut alle episoder på youtube men har ikke fått det til enda så det kommer seg med tida Det er en del av prosessen. Det er en del av prosessen. Og så, ja, jeg tror det var det vi skulle si for i dag. Tusen takk for at du lyttet, og vi ønsker deg en nydelig dag. Ha det godt.