‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

10/29/2024

#171. Lege på vidda, bygdeliv, kjærlighet, sorg, glede og det å finne hjem. Med lege Ingvild Holtan-Hartwig.

Legen Ingvild Holtan-Hartwig forteller om sin opplevelse av å flytte fra Oslo til Karasjokk for å ta allmennmedisin-delen av turnusen. Hun beskriver kultursjokket, de vanskelige arbeidsforholdene og hvordan hun fant kjærligheten i bygda. Ingvild deler også sine tanker om døden, sorg og viktigheten av å være til stede i øyeblikket.

02:02

Legens opplevelser i Nord-Norge gir innsikt i unike kulturer og utfordringer i et nært medisinsk miljø.

05:39

Legen Ingevild deler sin erfaring med å bli godt mottatt i Karasjokk, til tross for noe negativ kritikk på Facebook.

10:33

Lege- og pasientforholdet utfordres av ønsket om å bli likt, noe som kan påvirke faglige beslutninger.

20:32

Legens erfaring med bygdelivet i Karasjokk utforsker både positive og negative sider ved å bo og jobbe i Finnmark.

27:51

Erfaringene fra akuttmedisin har gitt meg en dypere forståelse og trygghet i mitt legearbeid gjennom tidene.

Transkript

Nevnt i episoden

Karasjokk

En kommune i Finnmark, stedet Ingvild flyttet til for å ta allmennmedisin-delen av turnusen

Ingvild Holtan-Hartwig

Legen som flyttet fra Oslo til Karasjokk og er gjest i podkasten

Leger om livet

Podkasten hvor intervjuet med Ingvild Holtan-Hartwig foregår

Amette Dragland

Programlederen for podkasten Leger om livet

Finnmark

Landsdel i Nord-Norge hvor Karasjokk ligger

Sápmi

Samisk navn for samenes tradisjonelle område

Samer

Urbefolkningen i Sápmi

Bygdemedisin

Medisin som utøves i mindre områder med færre spesialister

Sotland

En kommune i Nordland, Amette Draglands hjemplass

Facebook

Sosialt medium som brukes for å kommunisere med folk i Karasjokk

Legerlisten.no

Nettside for å gi tilbakemeldinger på leger

Henning

Ingvilds kjæreste, en politimann

Legen på vidda

Boka Ingvild har skrevet om sine opplevelser i Karasjokk

Kage Forlag

Forlaget som publiserte Ingvilds bok

Dagens medisin

Tidsskrift for leger hvor Ingvild publiserte et kåseri om livet som lege på bygda

Ulvålsykehus

Sykehus i Tromsø hvor Ingvild jobbet før hun flyttet til Karasjokk

Radiumhospitalet

Sykehus i Oslo hvor Ingvilds mor var innlagt

Brystkreft

Sykdommen Ingvilds mor døde av

Antibiotika

Medisiner som brukes for å bekjempe bakterier

Doktorannetter.no

Nettstedet hvor Leger om livet podkasten publiseres

Nordli

En nettbokhandel hvor Ingvilds bok selges

Arke

En nettbokhandel hvor Ingvilds bok selges

Platikonkompaniet

En nettbokhandel hvor Ingvilds bok selges

Adlibris

En nettbokhandel hvor Ingvilds bok selges

Deltakere

Guest

Ingvild Holtan-Hartwig

Host

Amette Dragland

Lignende

Laster

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Amette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle.

Med meg i dag har jeg lege Yngvild Holten Hartvik. Hjertelig velkommen! Tusen takk for det! Du er lege, utdannet i Oslo, tok turnus her, og så dro du opp til Karasjokk for å ta allmennmedisin-delen av turnusen. Hvorfor i all verden dro du til Karasjokk?

Nei, det er jo det alle lurer på og jeg lurte på det selv også da jeg kjørte opp dit hva verden skal jeg her oppe men planen var jo egentlig at jeg skulle ha dette halvåret på almenlegekontor som er den siste delen av trunnstjenesten den skulle jeg ha i Oslo men rett før så fant jeg ut at nei, jeg kan ikke sitte på grunnløkka et halvt år jeg må gjøre noe

litt mer spennende, eksotisk, annerledes. Ja, så artig. Tenk at du gjorde det, og bare tar det skrittet der. Ja, jeg følte meg litt modig, jeg må innrømme det. Men nei, jeg følte at det var, nå hadde jeg bodd mange år i Oslo, og levd bylivet, og jeg hadde lyst til å kjenne på et annet tempo, en annen puls, og ikke minst sånn faglig utgangspunkt,

lyst til å lære meg bygdemedisinen, som jo krever litt andre ferdigheter. Det jeg synes er så fantastisk med å jobbe som almenlegge i Nord, men ikke så langt nord som deg, men på min hjemplass, Sotland,

Og det jeg synes er så fantastisk med å jobbe som lege i Nord-Norge, er at når du får inn disse støte fiskere som bare sier til deg sånn, jeg vet at jeg har en krok som går gjennom kinnet mitt, men jeg har ikke lyst til å bli henvist til kirurgen, kan ikke du bare gjøre det? De vil at man skal gjøre mest mulig på kontoret, bli ferdig med det. Så du får jo gjort veldig mye artig, og man får jo

utrolig mange sånne fine møter, for det er et lite miljø, man blir godt kjent med hverandre, man vet litt mer om familien, og jeg synes det var en veldig fin del av almenmedisin.

Nei, jeg er helt enig med deg. Akkurat det der er kjempegøy at folk vil at du skal fikse dem der på legekontoret. De gidder ikke å reise fire timer til sykehuset. Og selv om jeg sier at dette har jeg aldri gjort før, jeg vet ikke hvordan man fjerner en fiskekrok fra kinnet ditt, så er de sånn, nei, men det får du sikkert til. Ja, det er så fint. Men var det et kultursjokk for deg?

Altså, kultursjokk, det er bare fornavnet. Ok. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Karasjokk er jo...

nesten som et annet land. Det er jo en del av Sápmi, samerland, og 85 prosent av de som bor der har samisk som morsmål og er samer da. Daglig språk er samisk. På matbutikken snakker folk samisk. I barnehagen, på skolen, på gata. Jeg kunne veldig lite om samerland,

den samiske befolkningen, for jeg flyttet opp dit. Men jeg ante ikke at det var sånn. Jeg visste ikke at det på en måte fantes steder i Norge hvor det var samisk det gikk i. Herregud, hvor fascinerende. Så jeg visste jo ikke helt hva jeg begav meg ut på. Og da jeg kom opp dit, så følte jeg at nå har jeg kommet til et annet land. Rett og slett. Og så begynte du i praksis? Og så begynte jeg på legekontoret der.

Og Karasjokk er jo et sted som ligger midt på Finnmarksvidda. Det er mange timer til nærmeste sykehus. Det er bare vidde og trær og bjørn og elg på alle kanter. Og så kommer man da opp dit som nyutdannet lege og er helt alene. Og har legevakt ansvar for hele kommunen og er eneste lege tilgjengelig.

i kommunene. Det er jo et kjempeskummelt. Og et vanvittig ansvar. Og et vanvittig ansvar. Vi snakket om fiskekroka i kinnene, men der kan jo skje hva som helst. Og du er den eneste legen i Mils omkrets som er tilgjengelig. Det er ganske hard overgang. Da kommer det jo inn folk med hjerteinfarkt og hjerneslag og

avkappede fingre og damer som skal føde. Og mange av disse tingene har man bare lest om, ikke sant? Og plutselig står man der og skal gjøre det for første gang, helt alene. Og ja, man kan alltid ringe en venn på en måte, men det er bare jeg som er der fysisk.

Vi har jo lært det utsagnet som mine venner som ikke er leger synes er helt vanvittig morsomt. Men si one, do one, teach one. Men du må liksom hoppe over. Si one. Så må du bare do one. Ja. Men man får jo vanvittig

stor kunnskap breg kunnskap ganske kjapt da så hvordan føler du at de har tatt deg imot?

Nei, altså sånn, da jeg flyttet opp dit, jeg ble veldig godt tatt imot. Det som var veldig uvant var jo at da jeg kom opp dit, så følte jeg at de fleste visste hvem jeg var allerede. De hadde hørt at en lege som heter Ingevild skulle begynne 1. september, og hun kom av Søring og sånn, sånn at når jeg hilste på folk og på butikker,

og på kaféen og så var det liksom, åja det er deg ja og det var jo veldig uvant men synes at folk var veldig positive og takknemlige for at, åja så flott og vi trenger leger her og så fint at du kommer og ja det at ikke jeg kunne noe samisk eller noe sånt det gikk helt fint og

Så ja, jeg ble fort kjent med folk og fort invitert hjem på middag og på fisketur og på kanotur og det som man driver med der oppe. Hvor mange legger er det i distrikten? Nå er vi fem fastleger i Karasjokk og en turnuslege. Men det var også, jeg fikk for det meste varm velkomst, og så fikk jeg en

litt mindre varm velkomst. Og det er at i Karasjokk så har man en sånn Facebook-tavle. Eller det er på en måte en digital oppslagstavle da, som er på Facebook. En gruppe på Facebook som hele kommunen er medlem i. Åh! Det har sikkert erstattet det som før var på en måte den tavla som hang på matbutikken, hvor man hang opp lapper med liksom «Har du sett hunden min?» På lørdag så er det dans på puben på en måte. Ja.

Nå foregår alt det på Facebook, og der skriver folk sånne ting. De selger noen blonde gardiner, og folk spør om haik og alt mulig. Det er også et sted å uttrykke meningene sine.

om både ting og tang, og om folk. Oi! Først må jeg bare spørre, hvor mange innbyggere er det i Karasjokk? Det er to og et halvt tusen innbyggere. Så det er to og et halvt tusen der inne på den gruppa? Ja, mer eller mindre. Og jeg tror det var første uka mi i Karasjokk, så fikk jeg meg en aldri så liten anmeldelse inne på den tavla. Oi!

Oi, ja, rett og slett sånn legeanmeldelse. Ja, og det var ikke av den positive typen. Oi, hva var det du hadde gjort? Det var liksom sånn, det var en som var veldig misfornøyd med den nye legen, da. Men det var ikke noe tvil om hvem den nye legen var. Ble du tagget inn? Nei, jeg ble heldigvis ikke tagget, men det trenger man jo ikke. Alle skjønte jo hvem det var snakk om. Ja, hva var kritikken du gikk ut på? Nei, det...

Det var noe om at den nye legen var arrogant og ikke forståelsesfull. Å nei. Det var ikke hyggelige adjektiver i hvert fall. Å nei. Så det husker jeg som en skikkelig kaldus. Det var sånn velkommen til Karasjokk. Ja. Og det påvirker en jo sånn. Man vil jo veldig gjerne...

bli likt som lege, og så er det så sårbart i en liten bygd. Fordi at hvis en er misfornøyd, så spres det ut til alle. Og man er jo så synlig, så man kan på en måte ikke gjemme seg noen sted. Så da husker jeg at de neste tiden,

Så var jeg liksom alt for grei da. Sånn, åja, du vil ha smertestillende paraginfarkt, ja selvfølgelig skal du få det. Og henvisning til MR-helkropp holdt jeg på å si. Og jeg klarte ikke å sette de grensene. Som er viktig, nei. Og det er jo kjempeviktig. Vi er jo portvoktere for samfunnsressurser, og vi skal gjøre gode faglige vurderinger. Men ofte så blir man jo stående i et sånt press-

at pasienten vil ha en ting, og som kanskje ikke er det mest faglig riktige da. Og så sitter man der som lege og ønsker å bli likt, og så gir man kanskje litt for mye. Ja, men det er litt sånn som å være forelder, ikke sant? Du skal ta noen vanskelige avgjørelser, og for å være en

god foreldre, så kan du ikke alltid si ja. Og det er liksom, synes jeg, litt problematisk med sånne anmeldelser da, eller legerlisten.no eller sånn, for at det kan gjøre at vi som leger på en måte føler oss annerledes enn det vi

enn det som hadde vært bra for både oss og pasienten. Så vi kan jo flere av det der, men det der er jo veldig invaderende også, å bli liksom hengt opp. Du har rett og slett fått en sånn plakat opp i byen, en sånn, her er det nye, og dette er det jeg mener. Men var det noen som tok deg i forsvar da, eller ble det noen som snakket videre? Ja.

Jeg må innrømme at jeg holdt meg litt unna det kommentarfeltet, og tenkte at jeg tror det er best at jeg hører minst mulig. Og så får det bare folk på en måte tenke og mene det de vil, og så må jeg prøve å fokusere på noe annet. Men er du fremdeles medlem av gruppa? Ja.

Man må være medlem av den gruppa. Må man det? Eller, man må ikke det. Men hvis man ikke er medlem der, så får man jo ikke med seg noen ting av hva som skjer da. Ja, nettopp. Og så er det jo litt underholdende å være medlem i den gruppa. Ja. Jeg bare... Når jeg leste deler av boka di der du sto... For du har jo fått deg samboer der oppe. Kan ikke du bare forklare hvor...

Hvordan din første date var? Ja, altså bakdeppet her er jo at jeg flyttet opp dit som single, og jeg hadde tenkt innom dette her veldig nøye på forhånd, at jeg

være i Karasjokk et halvt år, og jeg skulle holde meg utenfor alt som heter bygderykter og romantikk. At jeg skulle holde meg langt unna menn, da. Fordi jeg tenkte at når man er lege i en så liten kommune, så er man så synlig. Og jeg vil på en måte ikke involvere meg. Alle potensielle pasienter, jeg vil ikke involvere meg med

med noen. Ja, for 2500 er ganske få. Jeg forstår hvordan du tenker da. Ja, jeg synes bare tanken på det var veldig ubehagelig. Og det var liksom, jeg flyttet opp dit for å egentlig, ja, for å lære bygdemedisin og for å kjenne på den bygdelivet da. Det med kjærlighet og dating og sånn, det kunne komme senere i livet. Ja.

Så jeg skulle holde meg langt unna det, og det var en plan som slo sprekker etter ganske nøyaktig to uker. For da hadde jeg min første legevakt i helg, og midt på natta ble jeg ringt av politiet, som ville at jeg skulle komme på legevakt og få gjøre en vurdering av en pasient som de hadde med seg.

Så da sto jeg opp for tomlet og satte hår i en høsthald og orket ikke opp i sitt hendene og ingenting. Løp til legevakta.

Og der så mistet jeg helt, ja, altså jeg klarte ikke å fokusere på den der pasienten, for at ved siden av den pasienten så sto det en politimann som var så ekstremt kjekk. Ja, så du ble litt satt ut av det? Jeg ble helt satt ut. Hadde ikke opplevd det før. Og følte meg veldig sånn...

Jeg ble bare superbevisst på at jeg ikke hadde pusset hendene, og ikke hadde ordentlig håret. Jeg husker ikke hva det var med den pasienten en gang. Jeg ledte rompa ut. Derfor gikk det bare slag i slag. Vi begynte å møtes litt i skjula. Første gang vi dro på

det som var en ordentlig date da da fant vi ut at vi skulle vi ville jo ikke at noen eller jeg var veldig ingen må finne ut av dette her dette er veldig hemmelig for ellers så kommer det opp på veggen på Facebook at liksom den nye legen date politimannen i bygda det vil jeg ikke ha på meg sånn at vi skulle på date så vi fant ut at

Vi drar i mørket, og så sniker vi oss ut mellom trærne, han bodde helt inntil skogrensen, så vi skulle bare snike oss mellom trærne, og så gikk vi kanskje to-tre kilometer ut fra bygda da.

Dette var godt planlagt. Ja, godt planlagt. Jeg skulle ikke bli sett av noen. Og så satte vi oss der da, i en sånn skråning og tente bål og grillet pølser, og da var vi såpass langt unna bygda, vi kunne se lysene fra bygda, men det var litt sånn der borte i det fjerne. Og så plutselig så ringte telefonen til Henning da, et ukjent nummer, og så tok han telefonen og så

Var det en stemme i andre land som sa sånn «Er det du som båler i skråninga?» Dere var sånn tre mil unna. «Og har du med deg hun legen? Det er jævlig bra jobba!»

Og vi bare så på hverandre og bare Hvordan hadde han fått det med seg? Vet du hva? I den dagen i dag Jeg vet fortsatt ikke Nei, men du jobbet veldig hardt for noe som ikke var mulig å skåne bygda fra Ja Så du ble fort en snakkes, rett og slett Ja, jeg tror det

Det føles ut som en sånn naturlov på bygda, at ingen hemmeligheter er hemmelige. Men er du fremdeles sammen med han, Polidiman? Absolutt! Å, så hyggelig! Ok, er han også fra bygda, eller? Nei, han er også tilflytter. Så han er fra Trøndelag, da. Såkalt Søring, der oppe. Ja, ja, ja. Å, herregud min!

Jeg har jo vokst opp ikke i så liten bygd. Jeg har vokst opp på Sortland, der det har vært 10 000 innbyggere. Men jeg savner Nord-Norge når du snakker om dette. Jeg synes også det er noe så utrolig fint med at folk kjenner hverandre, og at ja, det blir snakk i seg, og man snakker om hverandre og sånn, men det er på en måte...

en sånn village-effekt, at man bryr seg om hverandre, og man... Ja, det har sine sider, men det er også veldig mye omsorg i det, på et eller annet vis.

Jo, men det er jeg helt enig. For det er jo det som er med bygda, at det er litt slitsomt, at man er synlig og ikke kan ha noen hemmeligheter. Men det er akkurat det som er også fint med bygda, at du blir passet på. Folk ser deg hvis du ikke har det bra, eller folk kommer innom. Naboer bryr seg mye mer enn jeg er vant til herfra. Og det er jo noe av det sånn,

Det er jo noe av det som har gjort at jeg har blitt pone der da. At jeg trives så godt med det der. At man føler på en måte at man er en del av bygda, man er en del av en slags flokk da.

Så man kanskje ikke er på samme måte i en stor by. Så forventningene dine, ble de oppfylt da? Eller hva var forventningene dine når du flyttet opp? Jeg tror jeg visste ingenting om Finnmark og bygda. Jeg har bodd i både by eller bynært område hele livet.

og hadde nok et sånn stereotypisk bilderbygd da. Jeg trodde at det var for det første bare gamle mennesker der. Jeg trodde egentlig ikke at det var noen på min alder i det hele tatt. Og jeg var egentlig forberedt på å bli ganske ensom,

Jeg tenkte at jeg ikke kom til å få meg noen venner, eller kanskje jeg kunne bli venner med noen gamle damer da. Ja, ok. Så jeg tok med meg symaskinen min. For jeg tenkte, den er sikkert nyttig hvis jeg skal bli venn med en gammel dame. Så det var liksom, ja det var ikke så mye jeg kunne ta med, men den må jeg prioritere, den svære kleisen her. Har du brukt den? Nei. Sånn kjæresten i kade, Annita.

Han heter Henning. Han har ikke brukt sin maskin i... Nei. Eller sitt i laget der. Det har han ikke. Nei. Nei, men... Jo, jeg forventet vel egentlig at det kom til å bli... Jeg tenkte at et halvår der oppe kom til å bli veldig lærerikt og spennende, men veldig tøft da. Jeg så for meg at jeg kom til å bli ensom, og at det var tøft på jobb, og at det var en sånn ting jeg hadde lyst til å gjøre for å lære

Ja.

Litt som når man skal ut og springe i intervaller. Du har lyst til å gjøre det, for du vet at det er digg etterpå. Og så hadde jeg samtidig lite håp om hvordan er den der bygdepulsen? Kanskje det er noe for meg. Men det lå litt sånn baki der. Ja, men så var det jo ikke helt sånn da. Det er jo, jeg skal ikke si at det er drøssevis av

Unge folk i Karasjokk, men det er i hvert fall nok til å få seg en vennig gjeng. Ja, ja. Og det er stadig noe som skjer å finne på å skape meg et fint liv og en fin hverdag der oppe. Og det var noe du virkelig ikke hadde forventet at du skulle bli der? Nei, jeg skulle være der et halvt år og så dra videre.

Og jeg har vært der i to år. Men hva som gjorde at du har skrevet boka Legen på i dag, hva som gjorde at du ville skrive om dette her? For jeg har jo lest del av det, og jeg flyr meg jo ihjel. Og så er det jo også, må jeg si, det er så mye god visdom i det du skriver, sånn...

Det er mange aksempa, men jeg synes det er så fint at du velger å dele både det positive og det negative med å bo i bygda. Fordi jeg tror veldig mange som kanskje du hadde har en forventning, og så er det noe helt annet enn det

Man kanskje går rundt og tenker. Det her bokprosjektet startet jo med at jeg skrev en kronikk, eller kanskje det er riktig å kalle det et kosseri i dagens medisin, hvor jeg skrev et litt sånn humoristisk innlegg hvor jeg beskrev livet som lege på bygda, og fortalte litt om

Ja, på en måte alle de kultursjåkene som vi har vært litt inne på. Og den artiklen ble veldig spredd utover internett og ble plukket opp mange steder. Så da ble jeg kontaktet ikke bare av ett, men av tre store forlag som spurte, kunne du tenke deg å skrive en bok om dette her?

Oi. Og min første tanke var nei, overhovedet ikke. Nei. Den lengste teksten jeg har skrevet er norske eksamen på videregående. Så det får ikke jeg til på en måte. Jeg har ikke det i meg. Men jeg sa jeg skulle tenke litt på det, og så spurte de om jeg kunne skrive et prøvekapittel. Så tenkte jeg at det kan jeg gjøre.

Så da satt jeg meg ned og skrev, og plutselig så hadde jeg fire kapitler. Det var liksom, det var kjempe lett å skrive. For det var så mye å skrive om. Og da bare kom jo alle historiene til meg. Så da tenkte jeg, vet du hva, kanskje faktisk dette kan bli en bok. Så da signerte jeg kontrakt med Kage Forlag. Og så...

satte vi oss en plan om at jeg skulle skrive den boka på ett år. Og så egentlig bare satt jeg i gang og tok meg et par måneder fri også fra jobben for å skrive. Og jeg synes det var kjempegøy å skrive om livet der oppe, om pasienter, om bygdekultur, om kultursjokk, om natur og alt det jeg...

på en måte møtte på og lærte der oppe da. Så da til slutt ble det en hel bok, rett og slett. Hva tror du Ingenbyggeren kommer til å si? Nei, jeg skal innrømme at jeg er spent da. Jeg tror at og håper at de fleste synes det er morsomt at Karasjokk på en måte løftes frem da. Og med mange positive fortegn. Finnmark

er jo en landsdel som i media ofte omtales med litt negative fortegn. Det er ofte fokus på fraflytting, kulle, mørke, flyktninger, dårlig helsevesen. Det er ofte det man leser om. Men her sånn så viser jeg frem de magiske tingene med bygdelivet i Finnmark også. Jeg håper jo at

at mine medbygninger synes det er stas. Å bli stolte over stedet de bor på. Og jeg elsker at du gjør det også. Det er derfor jeg er så glad for at vi kunne ta en prat her i podcasten, for jeg synes at du får frem

Det fine med bygda og nord så fint også. Nord-Norge er jo veldig stort og veldig langt og veldig forskjellig. Men

Det er så mye fint med det landsområdet der. Og så er det så mye utrolig. Nå har jeg jobbet som lege i Nord-Norge i seks år. Jeg jobber der sånn. Og det er så mange herlige møter som jeg tenker kun kunne skjedd i Nord-Norge. Noe jeg elsker å bo i Nord-Norge.

Og så elsker jeg å bo her. Men du er blitt værende, og det er jeg veldig glad for. Men hva tenker du er det beste og hva er det verste med å jobbe som lege i Karasjake? Jeg tror på en måte det beste er jo...

eller, ja, det er flere ting som er veldig gøy med å jobbe som legekarasjokk. Det ene er jo det faglige, at man må lære seg veldig mange ting som man må gjøre helt alene. Og du får liksom lov til å være både

Almenlege, kirurg, indremedisiner og gynekolog. Du får være litt av alle spesialitetene. Hverdagen der oppe er jo... Vi har jo vanlige fastlegekonsultasjoner med vanlig almenmedisin. Men så har vi jo denne legevaktsmedisinen, hvor det kommer alt mulig av ting som må fikses.

så har vi også en sykestue som fungerer som et minisykehus, da. Hvor man driver og skal justere på hjertesvikt, medisiner, og balansere det opp mot nyresvikt, og så gjør man det her blindt, da. Fordi man har ikke blod, eller vi får blodprøvesvar, men tre-fire dager etter at vi tar dem. Så man må på en måte, det stiller høyere krav til å

bruke sansene, og kanskje de mer gammeldagse legeferdighetene med å kjenne, ta og lytte og lukte og liksom man liksom får skjerpet sansene sine som lege. Man får fordypet magefølelsen før det. Ja, det var et fint uttrykk. For det føler jeg skjedde med meg hvertfall at jeg

jeg begynte å få en ganske god magefølelse på hva ting kunne være. Ja. Som ofte har jeg tenkt sånn, hvordan kom jeg fram til det? Men så bare, jeg tror det er akkurat sånn som du sier at, nå har jo jeg jobbet som lege i sykehus i Tromsø og som fastlege på Sortland. Så det var jo to vidt forskjellige jobber, men jeg bare følte at det at jeg var så hands on på pasientene mine

over såpass lang tid, gjorde noe med meg som lege, og som jeg har tatt med meg i senere tider, som jeg er utrolig takknemlig for. For jeg husker for eksempel, du er jo alene, du står veldig ofte alene. Jeg husker en gang jeg jobbet i natt, var eneste legen på sykehuset, da var jeg ganske fersk lege. Og så var klokka blitt to eller tre, jeg skulle akkurat gå og legge meg,

Og så er det jo alltid da det skjer ting. Jeg tenker sånn, oi, nå er det rolig her, wow, kanskje jeg får se av den og nåtte vakta. Og så blir jeg vekt av en calling at det kommer en ambulanse med en mann som sliter med å få puste. Ung mann i 20-30 år.

Og så kommer jeg meg opp, kommer jeg meg ut, undersøker pasienten, han er en kollega av meg, det er jo sånn ting som skjer også, du kjenner de som kommer, som gjør også at du blir ekstra sånn, du føler et sånt vanvittig ansvar da. Og så mens jeg undersøker hans, så tenker jeg sånn, det er noe som er veldig galt her.

Han er ung, han skal ikke ha disse symptomerne, mettning av driv og oksygen gikk ned. Og jeg tenkte sånn, det er noe som ikke stemmer. Jeg hadde på følelsen av, liksom jeg kjente at det var et eller annet, men jeg klarte ikke å finne ut akkurat hva det var, før jeg får en ny calling med en ung gutt, han var i 10-årene, som hadde fått akutte magesmerter. Og så får jeg han inn med en annen ambulanse,

Så skjønner jeg, herregud, han som jeg har her, han har jo kanskje en lungemboli. Det er jo det. Og alt skjedde på 10-15 minutter, det går så fort. Og jeg ringer overlegen, og så tror jeg at han her har en lungemboli, men jeg kan ikke forklare hvorfor jeg tror det, for det var jo ingen underliggende årsak bak.

Og så kommer han her, gutten, inn med en annen ambulanse. Og det er jo kun to ambulanser der. Ja, da har du ikke flere. Så alle var veldig opptatt. Og så kjenner jeg på Hannes mage og kjenner, oi, herregud, han her, det her må jo være en blindtarmsbetennelse.

Og så må jeg kåle inn kirurgen der, indre medisineren der, for de er jo på sovevakt. Og han tar inn han gutten her, kommer ut til meg mens jeg driver og behandler han her, mannen med en dobbeltsidig blodpropp i lunga. Og så kommer han kirurgen ut fra operasjonshallen, så sa han,

Hvis ikke du hadde tatt det der så alvorlig så fort, så hadde det ikke gått bra, for at blindtarmen sprakk i det jeg åpna og tok han ut. Ja.

Konklusjonen er jo at alt gikk bra med begge, men de sånne erfaringene som jeg har hatt fra den tiden har gjort noe med meg som lege ettertid. Jeg føler at jeg har mye mer ballast med meg da. Når man har klart å ta sånne avgjørelser og stått så nært til døden da, som man gjør over tid. Så...

Jeg anbefaler alle å gjøre det hvis man er unge leger, og få den erfaringen. Og så blir du tvunget til å bestemme deg for hva du mener. Du kan ikke bare være en ... Som student kan du si at kanskje han har lungebetennelse, kanskje det er en kaldeblærbetennelse, men når du står alene på den måten du beskriver, så må du konkludere, og du må handle.

Og du må gå for den planen. Og det kan jo være helt feil da. Ja, jeg vet. Og det er jo så grusomt når man tar feil. Men man lærer av å bli tvunget til å ta et valg. Og det tror jeg man vokser veldig av da, som lege. Hvordan håndterer du det hvis du tar feil? Har du...

Har du funnet ut hvordan du kan montere det i en liten bygd som det er som folk får vite det, ikke sant? Og jeg har jo tatt feil mange ganger, og heldigvis til nå så har de feilvalgene aldri ført til veldig alvorlige konsekvenser.

Men det er jo sikkert bare et spørsmål om tid før du gjør det. Jo flere valg du tar, så øker jo sjansen for at en dag så blir det veldig galt. Men jeg har tatt en del eller noen gale beslutninger som har ført til for eksempel stor forsinkelse i behandlingen som kunne gått veldig galt. At man kjenner at

Dette her var helt på håret. Fordi at her var jeg for sent ute til å skjønne hvor alvorlig dette var. Og det skal jeg være helt ærlig, synes jeg er kjempevanskelig. At noen ganger så har jeg tenkt på en måte blitt helt demotivert og tenkt at dette vil jeg ikke.

Fordi det er så ubehagelig å måtte leve med alle de valgene som jeg tar, og som får konsekvenser for mennesker rundt meg. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å stå i det. Og det påvirker nattesøvnen, og jeg kan gå og gruble på det i ukesvis. Og da er det jo...

Det jeg synes hjelper er jo å snakke med kollegaer, gå gjennom hva skjedde, hva var det jeg måtte overså, var det noe jeg kunne gjort annerledes for, hva kan jeg gjøre annerledes neste gang for å ikke gjøre at det ikke skal skje på samme måte. Og så hjelper det å snakke med pasienten.

Og bare, det er kanskje det viktigste, å være helt ærlig overfor pasienten. Og si, vet du hva, jeg er kjempeleir meg for at jeg sendte deg hjem fra legvakta den første gangen. Og at du kom tilbake og var så mye dårligere. Og det har jeg tenkt masse på, og synes at det er vanskelig at det ble sånn. Og at...

Og at jeg er veldig glad for at det gikk som det gikk. Og det tror jeg pasientene setter veldig pris på også. Ja, det tror jeg. Og jeg tror at det gjør at du også kan på en måte gå videre og klare å stå i den jobben. For det å...

Vi er ikke supermennesker, selv om vi er leger. Og vi kan ikke lære på seks år alt som kan gå galt. Det er bare starten av det vi lærer de seks årene. For det er så vanvittig mye. Det er så mye sjeldne ting også. Og det er så mye usannsynlige ting som kan skje. Vi må jo hele tiden jobbe etter sannsynligheten. Ja.

For ellers ville vi behandlet enhver pasient som om det skulle vært noe livstruanes. Ja, og det går jo ikke det heller. Sånn at det er...

helsevesenet, eller det er på en måte lagt opp til at vi skal glippe noen. Vi skal glippe de som er mest usannsynlige og alvorlige på en måte. Men så må vi for hvis vi skulle lage det sånn at vi ikke skulle mistet noen, eller på en måte at vi skulle klart å

fanget opp alle, så vil det krede alt for mye ressurser å utrede hver eneste lille lungbetennelse for blodpropp i lungen eller en eller annen sjelden blodpropp

inntil slitser lungesykdom, altså sånn funker det jo bare ikke. Ja, og det hadde jo også ført til at vi hadde overbehandlet, overdiagnostisert, det hadde ikke vært bra for pasienten, ikke sant? Ja. For tar man nok undersøkelser, nok blodprøver, nok skendinger, så finner vi noe. Da finner vi noe. Og det er så mye, det er derfor jeg ikke liker å bli tatt blodprøver, jeg liker ikke å bli undersøkt, fordi at

Jeg tenker at en eller annen gang så finner man et eller annet, og det er bare et bifunn som jeg kanskje sannsynligvis hadde dødd med om 80 år, men som man måtte ta i, og man finner det der og da. Så det er alltid en balanse der også. Ikke sant? Og så får du kanskje behandling for den tingen, og så får du bivirkninger eller skader av behandlingen du får da. Ja, nettopp.

Det er fint å være bevisst det, fordi det er premisse med å være lege. At vi kommer til å misse ting, vi kommer til å overse alvorlig sykdom, fordi sånn er premisse for sånn vi utøver helsehjelp. Da er det lettere å godta de gangene man overser noe. Så synes jeg det hjelper å tenke at

Hvis ikke det var jeg som satt her i denne legestolen, så ville det vært noen andre som også ville oversett noe på et eller annet tidspunkt. Sånn at på en måte så har jeg forsjont meg med at det er en tung bør å bære at man noen ganger overser ting som fører til at pasienter får skade eller ikke behandling så tidlig som de burde få.

Men det er også et ansvar jeg er villig til å ta på meg. For hvis ikke jeg tar det på meg, så må noen andre ta det på seg. Jeg tenker at vi står i et ganske viktig veiskillighet. For jeg vet at det er veldig mange leger som sliter, som synes at den børen der er for tung. Som angrer på valget om å bli lege. Da har vi gått for langt. Fordi at

Jeg tenker at før i tida så var legen sånn... Det var innenforstått med at man kunne ikke vite alt. Men med teknologi, med googling og sånn, så er det jo...

Det har ført til at legen aldri da kan gjøre en feil. Og jeg tror at hvis man har den holdningen som du har med at man kan være så innrømende at du vet hva, jeg gjorde feil der. Jeg er veldig lei meg for det. Så vil man også føle seg sett som pasient da. Og da blir det på en måte mer greit enn hvis man sier sånn, ja men...

Ja, sånn er det bare. Sånn er det bare, og du virker ikke syk da. Bare det å bli sett som pasient er så utrolig viktig, men systemet rigger opp nå til at det er veldig vanskelig å se pasienten, for du har så litt tid med dem. Jeg vet ikke hvordan det er i Karasjokk, har dere litt mer tid med pasientene, eller?

Ja, jeg tror, altså jeg opplever fastlegehverdagen som ganske, den er jo litt stressende, og det er en ny pasient hvert 20 minutter, og sånn går det hele dagen. Sånn at vi har ganske stor pågang av pasienter, selv om det er et lite sted. Men jeg tror, nå har ikke jeg vært fastlege i Oslo, men jeg har nok færre pasienter i snitt.

i løpet av en dag en fastlege i Oslo, og jeg har ofte litt hull i timboken min, sånn at hvis det dukker opp noe, så får jeg som regel tid til det. Eller hvis det er en pasient som krever at man har en lengre samtale, så får jeg som regel til det. Så jeg opplever at jeg har mer tid til å se pasientene mine

nå enn da jeg jobbet på Ulvålsykehus for eksempel. Ja, for det der er en så viktig del av medisin. Det der med å bli sett og forstått. Det går ikke an å måles og veies, men det er så utrolig viktig. Og

I boka ditt så skriver du om at du mistet din mamma veldig tidlig. Hvor gammel var du? Jeg var 11 år da hun døde av brystkreft. Hvordan tror du den erfaringen har påvirket deg som lege? Nei, det er jo et vanskelig spørsmål, for jeg tror det har på en måte hatt enormt mye å si da.

For det første så var nok det kanskje årsaken til at jeg valgte å bli lege. Fordi at da mamma døde, så hun, selv om hun var syk lenge, så døde hun på en måte brått. Døden kom veldig brått inn i mitt liv. Jeg var 11 år, hadde ikke opplevd at noen hadde dødd før. Vi kjente ikke til konseptet død, på en måte. Hva er det for noe? Og plutselig så bare...

hva mammaen min revet bort fra meg da. Hva er denne her undelige kraften, liksom vonde kraften, som kommer og bare stjeler mennesker som jeg er glad i? Og jeg tror jeg ble så, altså det var kjempetrist å miste mamma, jeg savnte henne vanvittig mye, men det var også så skummelt. Jeg var så redd, jeg var så redd for den døden, som bare kom og liksom trampet inn i livet mitt. Ja.

Og i årene etterpå så ble jeg veldig redd for døden. Jeg ble også veldig redd for at andre i familien min skulle dø. Jeg var redd for at det skulle skje igjen. Fordi jeg hadde ikke noe forståelse av hva døden var for noe. Det var bare noe ekstremt skummelt.

Man snakker jo litt om døden i samfunnet. Jeg hadde ikke på en måte opplevd at døden kunne være noe fint også. For det er det jo, mener jeg. Når gamle mennesker som har levd et langt og lykkelig liv dør, så kan døden være en fin ting også. Men jeg synes det bare var skummelt, og jeg tror at

Jeg husker at da jeg var 11 år, så annonserte jeg for familien min at jeg skal bli lege. Og så tror jeg at jeg glemte det litt. Det var mange andre ting jeg skulle bli de neste årene. Men jeg endte likevel opp med å søke på medisinstudiet og begynne på det. Og det tror jeg var litt for å på en måte møte frykten min. At jeg kunne på en måte holdt meg unna

sykehus, død, sykdom, alt det jeg var redd for. Men ved å begynne å studere medisin, så møtte jeg heller det jeg var redd for. Jeg husker første gang vi hadde undervisning på radiumhospitalet, hvor mamma hadde vært innlagt mange år av min barndom, og kjenne de luktene som jeg husket fra barndommen.

Og de samme gardinene, og på en måte, det så jo helt likt ut der. Og hvor ekstremt vondt det var da. Men det var på en måte også en fin ting, det ble nesten en del av min sorgprosess. Å møte det på nytt. Ja, og så tror jeg at gjennom studiet, å lære om sykdom, se mennesker som er syke som dør,

Det er ufarlig å gjøre døden, gradvis. Det er noe vi snakker veldig lite om. Vi er redde for å snakke om døden. Jeg husker så godt at min farfar døde for tre år siden, fire år siden kanskje. Han var en stor del av livet mitt. Han ble 96 år, så han var naboen hele oppveksten.

og dette er ikke for å sammenlegne med det å miste en mor er noe helt annet, men jeg bare husker at jeg klarte ikke å forholde meg til døden. Og da var jo jeg kanskje 32 år, ikke sant? Ja.

Han sa, han annonserte for hele familien den julen at dette blir min siste jul. Men han var frisk, han var rask, han bodde hjemme, han hadde ingen symptomer, han stod ikke på noen medisiner. Så selv om jeg var lege, har møtt døden så mange ganger, så klarte ikke jeg å møte det når det var i min egen stue. Så det jeg sa til ham var slutt med å tulle, og prøv å tulle det bort, og du skal ikke dø, du skal jo i hvert fall bli 100 nå når du kommer så langt, og

Så sa han bare sånn, set deg ned med meg, jeg har lyst til å snakke med deg om dette. For nå kommer jeg til å dø. Og så lotte han ikke få lov til det. For at jeg synes det var så tungt. Jeg ble så redd for den samtalen. Og så døde han like etter. Det er så viktig at vi kan snakke om døden. Fordi at det er så naturlig. Og hvis noen har lyst til å snakke med deg om døden, så må du tørre å ta den samtalen. Fordi at

Det er mye skummelt med døden, men det som du sier, det kan også være noe fint. For min farfar så var det veldig fint. Han gledet seg til døden, for han skulle møte min farmor, og han hadde den trua da. Så man lærer jo masse av å miste folk rundt seg. Hvordan forholder du deg til døden du? Jeg synes det du sa der,

Ja, om at han ville snakke om døden, og du synes det var vanskelig å møte. Det synes jeg er veldig interessant at du sier, og så viktig å sette ord på, for akkurat det der tror jeg er så vanlig. For min erfaring er at de eldste blant oss, de er ikke så redde for å dø. Nei. Og de liksom, de er forsvondt med det. Jeg ser meg liksom at, ja, hvis jeg er 96 da,

Å ha barn og barnebarn, og man har mistet ektefellene sine tidligere. Jeg kan på en måte skjønne at det er ikke døden så skummel. Og min bestemor hadde det på akkurat samme måte. Hun også, noen år 90, mistet farfar for noen år siden. Og var sånn, «Jeg er klar til å komme hjem til vårt parere», sa hun da. Og ingen retsel i det hele tatt.

Men for dem som står rundt, så er det så mye verre. Det der tror jeg er så viktig å snakke om. Jeg tror at mange ganger så tviholder vi på de vi er glad i. Vi vil at de skal leve lengst mulig. Og vi legene gir for mye medisiner, antibiotiske behandlinger, jobber for å holde folk i livet.

Og så glemmer vi litt å lytte til dem som det gjelder, altså de som faktisk skal dø. Men det er jo egentlig de som er hovedpersonen her. Og jeg synes akkurat det der har blitt en av mine hjertesaker innenfor medisinen. For jeg jobber jo på sykehjem også i Karasjokk.

Og der er det stort sett gamle folk som har mange sykdommer, og som er demente, og som er ferdig med livet da. Og jeg opplever at mange av de, de er klare for å dø. Det er greit, de har akseptert det. Men det er de pårørende rundt som pusher på for at vi skal behandle og holde i livet. For det er så vanskelig å gi slipp. Ja.

Og jeg pleier å spørre de pårørende. Hvis det var du da som lå i senga der, dement, gammel, hjertesvikt, dyresvikt, mye kroniske smerter. Hva ville vært det beste for deg? Og alle svarer jo, nei da tror jeg at jeg ville få lov til å slippe. Men det er så vanskelig å si det på vegne av en man er glad i. Jeg vet.

Det føles som et sånt ansvar som er umulig å ta. Og nettopp da så tror jeg det er så viktig som lege at det er vi som er leger som skal ta det valget om at nå skal vi ikke behandle noe mer. Nå skal vi gi slipp. Pårørene skal slippe å bestemme om far skal leve eller dø.

Så jeg pleier å si det på et sånt, hva ville du gjort hvis det var deg? Og de svarer, nei, da ville jeg nok sluppet. Og så sier jeg, det tenker jeg, som din pars lege, så tror jeg det er det beste for han at han får slippe. Så jeg foreslår at vi gjør det på den måten, at vi gir han lindrende behandling, vi passer godt på han, men vi skal ikke forlenge livet hans. Og det er ikke noe lett...

Og da er det jo mitt ansvar. Når den personen dør, så er det jeg som har tatt det valget. At denne personen skal dø og ikke leve. Og det må jeg leve med. Men det er bedre at jeg som lege lever med det valget, enn at pårørende føler at det var deres valg. Hvordan tenker du er fint å møte de som har mistanom? Også utenfor din erfaring, hvordan

Hvordan tenker du det er best mulig måte å møte de som sørger etter å miste noen som står så nær? Det er jo et veldig godt spørsmål, og jeg vet ikke om det finnes et rett svar på det. Men hvis det er en ting jeg har lært av å selv gå gjennom sorg...

så er det det at jeg husker at i årene etter at mamma døde, man merker at folk synes det er veldig ubehagelig. Folk rundt vet ikke hva de skal si, vet ikke hva de skal spørre om. Og da er det nok mange som velger å bare ikke si noe. Ikke på en måte adressere noe.

den problemsringen. For jeg tror folk er redde for at hvis de spør meg om mamma, så skal jeg begynne å gråte eller reagere på en eller annen negativ måte. Og det tror jeg mange kjenner seg inn i, at det er vanskelig å vite hva man skal si til folk som sørger eller har mistet noen. Men jeg tror at ...

at det er aldri feil å spørre. Fordi man kan alltid velge å ikke svare, hvis man ikke har lyst. Ok. Og sånn jeg husker det, så etter at jeg mistet mamma, jeg tenkte jo på mamma hele tiden. Hun var veldig til stede i mine tanker, og

På en måte, når folk ikke spurte om henne, så ble det en slags elefant i rommet. Og det også skaper en avstand, egentlig. For da blir jeg veldig alene med meg og mine tanker. Nei, så jeg tror at det er at man gjør aldri noe feil med å spørre, eller i hvert fall adressere det. Og jeg tror jeg har blitt ganske modig på det. Ja.

Særlig i voksne alder, når jeg møter folk som jeg vet står i en livskrise, så er jeg ikke redd for å si «Jeg hørte at du nylig har mistet broren din, det var veldig leit å høre». Man kan bare si det, og da merker man jo fort om den andre har lyst til å snakke om det eller ikke. Men i hvert fall, i min erfaring, så er det fint å adressere det. Ja, det der er...

veldig fint at du tar opp og at du tør å snakke høyt om. Fordi døden er en del av oss. Det vil den alltid være. Så jeg er glad for at en lege på en måte skriver om det og snakker om det. Fordi før i tiden så har jeg skjønt bare utenfor det min farfar lærte meg og sånn at

Man snakker om døden på en annen måte. Det var litt mer inne i huset at vi kunne si det, og det var kanskje for at man møtte på døden litt oftere, litt tidligere. Men det er veldig, veldig vanskelig å...

Og ja, man må rett og slett som du sier, du har blitt mer modig på det. Tørr å si det, tørr å ta den. Du er veldig lei meg for at du har mistet din ekte mann. Er det noe jeg kan bidra med? Eller jeg husker naboen min mistet mannen sin veldig tidlig.

Og da hadde vi jo bare sittet hverandre over hekken, ikke sant? Altid bare tatt en prat. Det er jo ikke noe nært. Men da lurte jeg på hvordan kunne jeg i hvert fall vise omsorg? Så det gjorde jeg bare bakte noen brød og tok det i kjøkkenordnklæret og la det på trappa. Ikke sant? Vær så god, behold kjøkkenordnklæret. Ikke sant? At de hadde noe å tenke på. Vi tør å vise at vi bryr oss som et medmenneske.

Det tror jeg er kjempe, kjempe viktig. Ja, og det er ikke så store ting som skal til. Det er bare små, enkle gester. Det betyr masse. Hvis ingen tør å si noe, da blir man veldig ensom. For sorg er veldig ensomt. Alle sørger på...

på forskjellige måter, og selv i en familie. Hvis det er på en måte en familie har mistet en mor, en far, et søsken, så vil alle oppleve den sorgen forskjellig. Og det gir ensomhet. Og det tror jeg, det har jeg inntrykk av, at mange jeg har snakket med, som er i sorg, snakker om den ensomheten som sorgen gir. Og det...

Det blir i hvert fall ikke noe bedre hvis folk rundt ikke tør å si hei, eller hvordan går det, eller er det noe jeg kan gjøre for deg? Det forsterker nesten, ja det forsterker ensomheten. Det blir et større avstand. Ja, rett og slett. Så nå er du her nede, og ...

Du skal på boklanseringsfest, snakke om de veldig viktige temaene du tar opp. Det som er så fint med boka din er at det er så mye humor, og så er det også mye alvor, og det er veldig artig. Ja, det synes jeg er fint at du sier, for det har vært på en måte intensjonen med boka fra start, at jeg er veldig glad i

litteratur og film og serier hvor det svinger litt kjapt mellom det humoristiske og det alvorlige. For jeg føler at det er sånn livet er. Ja, det er jo det. At i det ene øyeblikket så kan man sitte og gråte over noen man savner, og i neste så holder man på å tisse på seg fordi man har sølt is på rumpa si. Det er store kontraster i livet, og

Selv i store sorger kan man møte på veldig morsomme opplevelser, der man opplever at pasientene mine sier at de nesten føler skam over at de kan flyre og le når noe er såpass alvorlig. Men jeg tror det er meningssitt natur å klare å løfte seg på et eller annet vis. Ja, og det er så viktig å tillate seg selv og gi plass til gleden.

og til humoren, også når ting er veldig vanskelig da. Og jeg tror som lege så er det en viktig egenskap å ha, for at du sitter i et øyeblikk sammen med noen som akkurat har mistet sin kjære, eller du sitter og holder en dødende pasient i hånda. Og så skal du liksom være ferdig på jobb, og så skal du hjem og være kone, eller mor, eller kjæreste, og liksom

leve livet ditt da og ha det fint og kjenne på glede og i hvert fall det er noe jeg har øvd meg egentlig ganske mye på de siste årene og klarer å veksle kjapt mellom på en måte sorgen og gleden for før så var jeg nok litt sånn hvis jeg er lei meg når jeg våkner da er jeg lei meg resten av dagen men nå så klarer jeg på en måte å hoppe mellom sorgen og gleden mye mer

Og det synes jeg er veldig deilig. Ja, å gi rom for det man kjenner der og da. Jeg fikk en fantastisk brev fra en lytter som fortalte meg hvordan det var å miste mannen sin. Han hadde skrevet at alle hadde sagt at hun måtte være sterk. Alle visste at hun kom til å miste mannen. Nå skulle hun være sterk.

Dette står du i, dette kommer til å gå bra, du må være sterk. Det er det man hører. Og så hadde man sagt sånn, du skal ikke være sterk. Du skal kjenne akkurat de følelsene du føler når de kommer.

Og når jeg er borte, så skal du til at det er å kjenne på alle aspektene ved de følelsene du kjenner der og da. Og jeg synes det bare var så utrolig fint, fordi vi har en tendens til å holde tilbake følelsene våre, hvis de ikke er nøytrale eller positive. Men det å tillate seg å ha de negative følelsene, og også kunne dele det med andre, det tror jeg gir rom for folk.

nærmere relasjoner, rett og slett. Ja, og det tror jeg er kjempeviktig. Det der med å være sterk, det er

Det må man kanskje i perioder, for å bli segt man skal få til. Men hvis man er sterk i lengden, så lager man et skall rundt seg. Det er vanskelig å slippe folk innpå, og man blir ensom. Sterkhet gir ensomhet. Er det noe mer du ønsker å dele nå? Du skal videre, du skal...

promotere boka di og forskjellige medier du skal ha bok på og du har tatt programmen er det noe du har lyst til å dele med mine litter før vi legger på for dagen? Nå føler jeg at vi har jo vært gjennom veldig mange temaer fra denne boken så vi har liksom snakket om de tingene som jeg synes er viktig å få frem med boka som jeg kanskje da

Det her med bygdelivet, og den roen og pulsen som finnes der, og kanskje det vi ikke har snakket så mye om, som kanskje er noe som jeg har lært av Karasjokk,

som har gjort meg godt da, som menneske, er at før så, ikke sant, jeg har jo studert medisin i Oslo, og jeg er vant til å være super effektiv, planlegge dagene mine, presse inn flest mulige aktiviteter i kalenderen. Da jeg bodde i Oslo så hadde jeg, jeg visste alltid hva jeg skulle omtrent på minuttet, de neste 14 dagene, ikke sant? Men i Karasjokk, der planlegger man jo ingenting.

Nei. Der tar man jo alt på sparket. Og hvis man spør liksom, ja, skal vi finne på noe neste helg, så er det sånn, neste helg, hva er det for noe? Jeg vet ikke. Det får vi se, liksom. Å, Rikku, hvor fint. Og jeg må si at det har vært en sånn oppenbaring for meg, som sikkert har litt sånn tendens til, ja, ikke sant, å skulle få til veldig mye. Ja.

Og så når jeg bor i Karasjokk, så har jeg jo, kalenderen min er jo helt blank. Jeg har aldri noe jeg skal, men det dukker alltid opp ting på veien. Plutselig møter man en venn på matbutikken,

Og så er det sånn, ja, hva skal du? Nei, jeg skal hjem og spise middag. Ja, kanskje du skal være med på det. Ja, da gjør jeg det på en måte. Og så plutselig så kommer det noen uinviterte gjester på den middagen. Og plutselig så er man en gjeng og sitter og koser seg. Og det, jeg synes at livet før var litt sånn sjekkliste-preget. Ikke sant? Jeg hadde alltid en liste med ting jeg skulle gjøre. Og målet var på en måte bare å krysse av den listen. Ja.

Og hver gang jeg gjorde en ting, så tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre neste gang. Men siden kalenderen min er helt blank, jeg kan ikke tenke på hva jeg skal gjøre neste gang, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre neste gang. Og det gjør at det er mye lettere å være til stede da. Å nyte de små tingene. Nyte øyeblikkene. Så det er en sånn fantastisk...

livsvisdom som Karasjokk har vist meg da og som jeg tror har gjort meg til et bedre menneske eller i hvert fall at jeg har det bedre som menneske og jeg er veldig glad for at du deler Karasjokks livsvisdom der for der tror jeg vi har så mye å hente det var veldig, veldig fint tusen takk for at du tok deg tid til å være med i dag hvor kan man finne deg og boka di?

Boka mi, Legen på vidda, den finnes i alle nettebokhandler, Nordli og Arke og Platikonkompanie og Adlibris og sånn, og så finnes den i noen fysiske nordlige butikker forløpig.

Og så finnes den i den lokale bokhandelen i Karasjokk. Å, hvor herlig! Og jeg er ikke så veldig stor på sosiale medier, men jeg har en Facebook-profil. Så der kan jeg nå oss. Og den er i deg? Eller jeg heter Ingevild Holtein Artvig på Facebook. Ok, ja, men det er fint. Så da vet dere hvor dere kan finne en bok som både gir dere gledeståret og litt triste tåret.

veldig fin bok. Og med det så sier vi takk for i dag. Dere kan nå meg på doktorannetter.no rundt omkring. Hvis du synes denne episoden var til nytte eller glighet, så del den sånn vi får ut kunnskapen. Og tusen takk til deg som abonnerer. Og med det sier vi tusen takk for i dag. Ha det godt! Musikk