177. SELVFØLELSE OG SELVTILLIT: med Silvany Bricen og Hedda Brodtkorb

Uttast tilbud og spar! Start dagen med en god kopp kaffe. Nå får du 250 gram Evergood. Før 54,90. Nå kun 34,90. Du får også 40% rabatt og et stort utvalg ferdigheter fra fersk og ferdig. Altid tilbud på noe godt. Hilsen oss i spar! Et godt tips for god selvtillit, eller for en god følelse av indre glød, glow, få fram superkvinnen deg selv, det er å gå inn i en tilstand hvis du er noe du gruer deg til. Det er mange situasjoner du er i hvor du får en følelse av usikkerhet. Da pleier jeg å ta en liten meditativ tilstand hvor jeg kjente at jeg hadde ekstra utrymme Selvtillit, glede, gnist i øynene. Sett meg ned, henter inn den følelsen. Og så pusser jeg godt med magen, roer ned vagusnerven. Og så går jeg inn i selskapet som den superkvinnen jeg bare skal være. Hei dere, velkommen til oss. Vi er Biohacking Girls, din podcast for optimal helse. Vi er to jenter bak rattet. Dette er Molika. Dette er å lette via biohacking-kollegaer og legge sammen våre erfaringer og kunnskap for å inspirere deg til å ta fatt på biohacking for å optimalisere helsen din. Vi følger med og setter forstørrelsesglass på trender og siste forskning og snakker med verdens toppe eksperter innen trening, life coaching, helse og biohacking. Er du klar for å starte med konkrete hacks, lytte til din egen kropp og ta fatt på din helsemessige reise sammen med oss? Vi ønsker naturlig tilnærming til helsen vår og vi snakker til både menn og kvinner. Du kan gjerne gi tilbakemeldinger til oss under podcasten her, og slå gjerne til med en god stjerne. Du finner oss også på Instagram og Facebook. Er du klar? Velkommen! I dag skal vi snakke om litt forskjellige temaer. Det gjelder selvfølelse, selvtillit og selvbilde. Og disse begrepene er jo veldig lette å blande sammen, men de omfatter ulike deler av «jeg» vårt. Ja, og det er faktisk litt viktig å skille litt på det. Vi lever i en verden med mye yttre fokus. Det er klær, det er glød, det er glatt hud, vi skal være slanke, vi skal trene. hva vi gjør feil, det er for mye og for lite av noe. Vi er ikke med i den kretsen, men vi er med i den kretsen. Ikke sant? Blir man invitert eller står man utenfor? For det er mange mennesker rundt oss. Men hvem vet hvordan hver og en har det egentlig? Det er jo bare deg selv. Ja, det er bare vi som vet hvordan vi har det inni oss. Er du ærlig med deg selv? Har du ryddet de gamle traumer? Er du en som reagerer fort, med sinne, sjelsord? Tåler du eller har du avvik når det ikke går som det skal være? I alle disse spørsmålene skal vi snakke med Hedda og Silvani fra Velværeporten med i dag. For vi prøver å finne litt ut om du har kontakt med deg selv. og hva du vet om dine egne reaksjonsmønstre, og kanskje om du er villig til å endre dem eller forbedre dem. Ja, fordi personlig har jeg sagt det før, at en av mine mål denne høsten er å jobbe med disse litt indre tingene som man kanskje ikke har tatt sånn stort grep i. Så i dag skal jeg i hvert fall få ryddet opp litt forskjellige begreper og snakke med disse to skjønne damene. Ja, for målet er da mer livskvalitet, å være med seg selv og kanskje tørre å sette drømmer ut i livet. Vi skal snakke med Hedda, som er NLP-coach, så hun coacher mennesker i den prosessen i livet, hvor de skal finne ut hvem de er og hvordan de skal få det bedre med seg selv. Og så er det Selvani, som er holistisk skjønnhetscoach og har jobbet lenge i mediebransjen og er veldig opptatt av formidling. Så de to sammen er da drømmetime bak den populære podcasten som heter Velværepodden. Da ønsker vi velkommen til Biohacking Girls, din podcast for optimal helse. Kjære Hedda og Silvani, så utrolig hyggelig har dere på podcasten som gjester hos oss. Veldig hyggelig å være her, Monika. Vi som er begeistret her. Jeg gleder meg. Ja, det har vi også. For det er lenge siden vi var hos dere, så nå skal det bli gøy å ta en liten recap med dere igjen. Det er veldig hyggelig å ha dere to på podcasten, fordi du har den bakgrunnen som coach, og du oppgir det kognitive, du tenker på psykologien vår og på vår mentale helse, og det gjør du også selv vanlig. Men du har også et annet fokus i tillegg til å jobbe fra innsiden med holistisk helse og glød og skjønnhet, og selvfølgelig tankene. I dag skal vi snakke litt om forskjellene på en del temaer som opptar oss i et samfunn med mye press. Du du går på selvfølelse og selvtillit og hvem vi er som mennesker. Og hvis vi skal starte på det som kanskje er lurt å snakke om først, med selvfølelsen, Hedda, kunne ikke du gi oss en definisjon og dine refleksjoner rundt det? Jo, det med selvverd, det er egentlig veldig enkelt, men også veldig komplekst. Fordi det handler jo om det at når vi blir født og har babyer, så er vi veldig sårbare, og vi trenger å tilgjøre en flokk, vi trenger kjærlighet, vi trenger validering, og bli sett, hørt og forstått, som er de grunnleggende behovene våre, ikke sant? Hvis dette ikke skjer fra du er baby til du er syv, så kan det skape en slags ripe i lakken senere i livet, som mange ikke er bevisst over at man kan reparere selv. Fordi selvkjærlighet er jo noe som kommer fra oss selv. Vi kan jobbe det opp i oss selv, men når vi er så små og ubevisste rundt det, så er omgivelsene våre veldig viktige. Foreldre kan gjøre noe i din barndom som skaper ubalanse hos deg eller miljøet ditt. Du kan være en lærer, det kan være en trener, det kan være mobbing på skolen. Det er mange faktorer som spiller inn for at følelsen av selvverd ikke er på topp. Hos noen er det så ille til den grad at de ikke klarer å elske seg selv når de er voksne. Hos andre kan det være litt flakkende. Selvverd er mulig å trene opp i voksenalder, og det er det viktigste å vite fra denne episoden. Og det er derfor coachyr også eksisterer, for det hjelper vi menneskene. Har du noen eksempler på hva en forelder da ikke har gitt, som gjør at dette barnet ikke får denne selvfølelsen som den ønsker? Har du noen eksempler, bare sånn for at jeg kan henge det på en knagg? Det er så mange ulike scenarier. Det er veldig vanskelig å si et eksempel, men Det som er viktig å vite er at vi går rundt og tror at vi ikke er verdt noe når vi ikke har selvverd. Og det er fordi vi har kanskje fått en kommentar gjentagende, og det foreldre ofte kan gjøre er å følge mønstre de selv er vant til som barn. Så hvis dine foreldre aldri har lært å si «jeg elsker deg» eller «du er god nok som du er», Hvis dine foreldre tror at de skal si «Åh, så flink du er! Ja, så god du er på det! Så flink du er! Kjempeflink!» så tror de kanskje at det er svaret på at du skal få følelsen av selvverd. Men det kan slå feil ut, fordi du vil da i voksen aldri tro at du må være flink og du må prestere for å få den kjærligheten og anerkjennelsen du trenger. Så det er et eksempel på en feil man kan gjøre ubevisst som forelder, men det barnet tror da som voksen er at man ikke er god nok hvis man ikke gjør det bra. Men det foreldrene mente var jo at de ønsket å gi deg den kjærligheten, for det var den eneste måten de klarte å vise det på. Så dette er veldig avansert forklart, men... Jeg synes det var et veldig godt eksempel. Skjønner du hva jeg mener? Ja, jeg håper det. Silvane, kjenner du litt den følelsen du har? Vi har jo alle vokst opp og fått noen stå på sjelen vår, men kan du ikke komme unna det? Altså jeg får nesten litt prestasjonsangst når jeg skal sitte og svare på hva selvtillit eventuelt er, fordi jeg synes dette var veldig, veldig avansert. Det var som selvfølelse bare. Ja, selvfølelse. Men jeg har jo sikkert noen issues jeg må jobbe med, men jeg føler at jeg har vært veldig heldig da, nettopp på grunn av det Hedda sier, for å tro hvordan mine foreldre har vært. At jeg har et godt fundament i meg selv. Men så har jeg jo flere i min vennekrets som sier de skammer seg og at man har ting man jobber med. Og som da har funnet ut at mye av dette kommer fra barndommen. Kommer fra ting foreldrene har sagt som kanskje ikke har vært vondt ment. For eksempel hvis man tar en reaksjonsevne og synes at barn blir sint i leket hvis man tar opp et spill eller er med på noe. Jeg har dette med selvfølelsen å gjøre, for det at man ikke klarer å anerkjenne at ok, jeg tapte, det var dritkjedelig, men jeg trenger ikke å banke opp vennen min for det. Jeg tror at det kan komme av overbeskyttelse også. Det er en ting som vi foreldre ikke tar på alvor. I vår generasjon er vi veldig på barna våre. Vi er litt helikopterforeldre. Og vi skal sørge for at de får nok kjærlighet og nok anerkjennelse, nok validering hele tiden. Og det er en ting jeg personlig passer på, og selvfølgelig er kjærlighet pøse på. Du kan aldri gi nok kjærlighet og validering, men man skal ikke overbeskytte dem og sette dem på en piddestall og høyne dem over andre. Man skal lære dem å utfordre seg selv og takle situasjoner, fordi hvis du får rule leken da, jeg har et veldig godt eksempel på det, jeg har en venn som har et enebarn, og han har konstant lagt seg på alle fire og lekt og lekt og latt barnet bestemme leken hele veien. Fordi han vil jo være den beste pappaen han kan være, Nå viser det at han sliter litt, fordi barnet har aldri lært at andre også skal få vinne, andre også skal få bestemme lek, andre også skal ha meninger. Du tror at det er du som bestemmer og styrer hele greia, fordi det er det du har fått vite. Så det er veldig viktig å finne en balanse også, og det vil også gi selvtillit av at du kan la andre slippe til og gi andre den gleden. Ja, det var et veldig godt eksempel, for jeg har jobbet så fælt med det, og når jeg har spilt med mine barn, at jeg ikke skal la de vinne. Og det har jo vært sånn at jeg har jo hatt så lyst, og de har vært så leise, men jeg har tenkt, nei, nå må jeg bare stå i det, fordi motgang, det møter de hele veien. Så da ble jeg veldig glad. Motgang er så viktig, fordi det er mestring, og det er å være ute av komfortzonen, og det er å lære, og da tåler du mer. Men da er vi over på selvtillit, ikke sant? Så det er en annen kategori. Men jeg tror det som Hedda sier er veldig viktig, fordi vi vil jo veldig gjerne løfte opp barna våre. Og jeg merker selv etter at jeg fikk barn, så har jeg fått et helt annet perspektiv på hvordan jeg selv er, min egen adferd, og går tilbake til barndommen for å se hva var det mine foreldre gjorde som jeg har lært. Og da var det jo veldig ofte dette som du sier at, ja, men sånn er det. Uten at man må forklare i gjeld eller trøste i gjeld. Noen ganger så er det sånn at den vinner og ikke du, sånn er det bare. Og den kan være litt tøff, men det er også det man lærer, og det er et eksempel som jeg har nevnt før, som jeg må bare fortelle om, fordi det er kanskje noe av det som, hvis jeg ser tilbake, var det tøffeste for meg å høre fra mamma, men som samtidig ga meg et kjempebra perspektiv på hvor problemet ligger, og at det ikke ligger hos meg. Det var en gang jeg var ute og lekte, jeg tror jeg var... Jeg må ha vært under 11 år, og så lekte vi, og så var det noen barn som ikke bodde der som kom for å leke, og så var det en gutt som ikke var helt enig med meg, og så begynte han å kalle meg masse navn, og så til slutt så sier han bare «Du, gå bort, din neger!» Og jeg husker at jeg ble så perpleks, fordi det var et ord som jeg skjønte, nå var han ute etter å være slem mot meg. Så løper jeg inn til mamma. Mamma, mamma, mamma, mamma, gutten. Han kalte meg neger, og dette er på 70-tallet. Og så sitter mamma og strikker, eller om det var at hun løste et bær. Jeg husker ikke, men hun satt og holdt på med et eller annet. Så ser hun på meg, så sier hun bare, ja, men jenta mi, du er jo det. Og nå kan man kanskje si det får man ikke lov til å si, men poenget, det hun ønsket å si, var at jeg hadde en annen hudfarge enn den gutten. Og og at det var bare sånn det var, ikke at han skulle kalle meg det. Så neste gang han kom tilbake, så kom selvfølgelig den samme kommentaren igjen, Da husker jeg at jeg var så eppelkjekk at jeg tenkte, ja, men fortell meg noe jeg ikke vet. Og senere i livet, når jeg har fått kommentarer på utseendet mitt, eller at jeg har oppfattet rasisme, så har jeg hele tiden tenkt, ok, men jeg er den jeg er. Du har et problem som du må deale med, punktum. Så jeg er veldig glad for at mamma ikke da trøstet meg på en måte hvor, åh, de er så slemme, de er så dumme, bla bla bla bla bla bla. Fordi det han ønsket å si var at jeg var andeledes. Ja, men det er vi jo alle sammen. Jeg må si at moren din må få en skikkelig salut for den anferden her, fordi De mammaene som vi er, det er vanskelig å ikke bli tigemamma. Jeg kan kjenne på det selv. Man kan bli en løvemamma og stressa når man får høre sånt. Hvis hun hadde hyped opp den situasjonen, ja fy søren, hvem er den gutten? Jeg skal ringe mor og natt. Nå skal jeg lage et helvete ut av det her. Hvis hun hadde hyped opp den situasjonen og laget det verre for deg, så hadde du kanskje fått dette som et anker senere i livet, hvor du hadde kjent på det å ha en annen hudfarge. Hvor du hadde... blitt stresset over det, du hadde kanskje vært mer bevisst ved det. Det er et eksempel på mange av mine coachees, de kommer, altså klienter, de kommer og forteller om situasjoner som i min bok, jeg hadde kanskje ikke reagert på den situasjonen, fordi mitt kart av verden er annerledes enn deres, men de reagerer på det fordi omstendighetene rundt det har blitt store, og det hadde kanskje ikke trengt å være det. Så det er et veldig godt eksempel på hvordan man kan avvepne en sånn situasjon, og skjønne at det har ikke noe med deg å gjøre. Ja, nettopp. Ok, vi fortsetter litt med dette med barn. For når barnets følelser da altså blir forstått og hørt, da tar de jo dette med seg videre. Da vil de gå over en slags selvtillit, eller er de fortsatt i den selvfølelsesperioden sin? Eller går de over i selvtillit hvis det blir mye av dette her? Selvtillit og selvverd. Selvverd er jo fundamentet, den grunnmuren under oss, som må ha en solid oppbygging, type sement under huset ditt. Hvis denne er skjør og porøs, så vil den om sider rase, ikke sant? Og da hjelper det ikke å ha alldeles mye selvtillit, fordi selvtilliten er som å spise sukker. Du får sånne blaffer av... insulin eller hva, hvordan, det vet dere bedre enn meg, men du får den der kortvarige gleden, mens hvis du har fundamentet, tryggheten, roen, kjærligheten til deg selv, Så er selvtilliten noe du kan jobbe med og trene litt sånn gradvis. Den kan vi alle trene. Du kan ha selvtillit selv om du ikke har følelse av selvverd, men det er mer som en blaff fordi du forsvinner tilbake igjen til den tilstanden av at du ikke er god nok som menneske. Selvtillit er jo hva du er god nok til å få til, ikke sant? Målsetting, trening, prestasjon, snakke i forsamlinger, Så hvis du ikke har selvverden, så vil jo den selvtilliten falle med litt. Ja, og før vi går helt inn i selvtillitsbegrepet, så må vi ikke slippe selvverden. Men du, det er selvverd og selvfølelse er egentlig det samme i din verden. Ja, i min verden er det. Så self-esteem er vel kanskje... selvfølelsen eller selvverden da. Men uansett. For det er jo mange ting som hindrer oss å få lov til å være og leve det livet som vi føler vi er på innsiden. For det kommer så mange yttre krav og venner som styrer deg eller møter med en pekefing eller lærer som skal inspirere deg på mange måter også. Men så klarer du ikke helt å leve den drømmen og det følelsen du bærer på på innsiden. Og det er jo utfordrende for barn. Fordi de får en stemme på hva de må gjøre og hva de skal bli flinke til, og så har de kanskje noen lengsler inni seg. Hva tenker du om det? Jo, altså jeg tenker jo mer at dette slår ut mer når vi er voksne. Da du er barn så lever du i den her og nå-bobla di, Og da er det da dette formes. Selvfølgelig er det barn som sliter og har det vondt og leit, men det er i etterkant at du innser at du ikke har den selvkjærligheten. Og det er fordi du er ytterstyrt. Du har vært inne på noe her. Du er ytterstyrt fordi du må tilfredsstille alle andres synspunkter på deg selv. Rett og slett fordi du ikke har din innre stemme på plass. Den indre kritikeren, som er stemmene til alle rundt deg, som har, holdt på å si gåsøgne, ødelagt deg litt opp etter årene, den tar over i hjernen din. Og det som skjer er at hjernen vår har jo den funksjonen som heter fight, flight, freeze, i den reptilhjernen-delen. som var forsvarsmekanismen vår i utiden, da vi skulle løpe fra skumle dyr, vi skulle være beskyttet mot farer. I dagens samfunn trenger vi ikke å beskytte oss mot bjørner og elger her i Norge, eller folk som skulle ta og plundre oss. Men disse triggerne tar av når vi ikke er trygge. Så det går litt sånn den alarmsentralen, som er en god funksjon for oss, men den tar litt av, og Og som dere vet, tar den over hele vagusnerven og stresser deg helt. De som har bygget opp denne selvverdenen, de har mer kontroll på disse følelsene. Og når dette mangler og du er ytterst styrt, så er det din indre kritiker som tar over. Og det jeg skulle si med den fight-flight-freeze-modusen var at den tromfer positive tanker. Så Det har jo vært en coach som hadde en klient som var en mann da, han var 46 år gammel, og hadde hele livet sitt snakket negativt til seg selv. Han var aldri god nok, aldri bra nok, han var ikke verdt å elske, og det er mange mennesker som føler på det. Så mange mer enn vi aner. Og jeg snakker jo med disse menneskene, jeg har jo flest kvinner, jeg har nesten ingen menn, jeg har nesten bare damer, Og de skjønner ikke at de er like mye verdt som alle andre. Som du coacher. De er oppegående, fantastiske, fine mennesker. Vakkere er de også. Altså, de har alt. Du vil aldri ha forstått det når du så dem på gata, ikke sant? Men de har sine indre kritikere. Så han mannen som coachet den andre mannen, han sa, ok, så hvordan er det det foregår? Jo, nei, jeg kritiserer meg selv hele tiden. Konstant. Jeg klarer ikke å si noe positivt. Så ba han denne mannen sende en melding til seg selv, altså til han coachen da, og late som om han var vennen som trøstet, som sa det motsatte. Så for eksempel, «Fy fader, jeg suger, jeg får ikke til denne jobben», så måtte han sende en melding til coachen sin og skrive, «Ja, men hvorfor sier du det da? Selvfølgelig får du til, hvis du bare prøver det og det og det, så kan det hende at det går bra». Dette måtte han gjøre sånn 10-12 ganger hver dag, og sende de meldingene, det var veldig slitsomt å gjøre da, men han fortsatte og fortsatte som en øvelse. Og til slutt så kom det færre og færre meldinger til han coachen, Og grunnen til det er at han begynte å forstå det og tro på det. Han begynte å tro på seg selv. at «Fader, eller?» Det er jo «Hvis du gjør sånn, så kan jo dette løse seg». Så han coachet basically seg selv. Og det er jo det som foregår hos meg, er når noen sier «Jeg er ikke god til det, jeg kan ikke det». Når jeg sitter med veninner mine, så føler jeg meg stygg og feit, ikke sant? Og så åpner jeg den ressursbanken de har i seg, ved å utfordre dem og spørre «Men det og det og det da?» Og så er det de selv som kommer med svarene, og da går det opp for dem. Og herregud, kanskje ikke jeg er så ille da. Så det er en helt lang prosess, men det å bygge selvverd og følelsen av å elske seg selv, det kan alle få til. Det er aldri for sent, men det krever øvelse, og det er en trening for hjernen, akkurat som det er å trene muskler, akkurat som det er å spise sunt og lære seg nye vaner. Fordi det du må gjøre er å kuppe de negative tankene, overkjøre fordi de har overtaket, og erstatte de med positivt indre nye tanker. Ja, for det var nemlig det neste jeg ville spørre om, var jo akkurat hvordan man reparerer disse tingene Disse negative tankene som man da går rundt med. Så dette er en metode å gjøre det på. Jobber du med den metoden, eller har du også andre metoder? Det er så mange metoder. Det er mange metoder. Og det avgjør hvor er det skorter. Du må jo få en klarhet i hvor dette kommer fra, og når du oppstod, uten at du skal grave i fortiden og gå ned i traumer. Det er det som er så deilig med coaching. Neurolinguistisk programming, det handler jo om å omprogrammere hjernen og tenke, erstatte gamle ubrukelige mønstre da, som ikke ganger deg vel, med nye, fruktbare ideer og tanker om deg selv, som gjør at du har en mulighet til å se fremover og få en bedre fremtid. Men jeg føler også at man ikke alltid er så klar over at man går rundt med dette negative tankespinnet, at man er så vant til det at jeg skjønner liksom ikke helt hvordan du knekker den koden på å komme deg over i den nye stadiet. Det er helt sant det du sier. Man er så vant til å tenke det, at man har blitt den personen. Men det som er sannheten, er at du er ikke tankene dine. Det er mange metoder. Hvis du mangler kjærlighet fra foreldrene dine, for eksempel, så er det jo teknikker som går ut på å forstå budskapet bak deres beskjed. Det som er hovedregler i NLP-coaching er at vi kommer alle fra et godt sted, Og dine foreldre kan ha oppdratt deg på en måte som ikke har gitt deg det du trengte, som har gjort at du ikke har den følelsen av selvverd. Men deres intensjoner var gode. Det kan hende de selv har skadet deg og påført sine traumer på deg. Så teknikker jeg utfører går jo ut på å forstå at de var aldri ute etter å skade deg. De gjorde så godt de kunne, men de klarte det ikke. Og vi står jo på hver vår fjelltopp, og min utsikt ser helt annerledes ut enn din fra din fjelltopp og Silvanisen fjelltopp. Så det er litt sånn, du kan aldri forestille deg intensjonen bak deres adferd. Så det er en teknikk som går ut på å tilgi litt, og forstå, akseptere at foreldrene dine gjorde så godt de kunne, men de klarte det ikke. Så som jeg selv er gleden å bevise på det. Min far var krigsfanget, han var jo i Tyskland i halvandet år i konsentrasjonsleir. Han klarte ikke å vise meg det jeg trengte. Jeg mistet jo mamma veldig ung, Jeg var en sånn ordentlig nidig barn som trengte kjærlighet. Jeg trengte å bli sett og hørt og forstått. Hun døde, han satt i sin krigsboble, og jeg levde rundt som i bilansrømpe. Det er derfor Silvani sier at vi er så fornøyde med det vi har, og jeg er så fornøyd fordi jeg har jobbet og jobbet og jobbet med å elske og digge meg selv, altså uavhengig av noen andre rundt, og kjøre min greie. Det krever en prosess, og det er derfor jeg elsker å coache. Jeg elsker å vise andre at det er mulig. Jeg synes det du sier er kjempefint, Hedda. Jeg må si at jeg er faktisk veldig stolt av deg, for jeg synes vi har jo hatt så mange samtaler når vi har holdt på med denne podcasten, og det er så sant det du sier, og jeg tror veldig på det, at man kan endre. Men så er jeg også sånn at jeg tenker, Ok, nå er jeg i en annen fase, jeg har små barn, så jeg er veldig på å se på de og tenke hvordan min egen barndom var. Hva er det jeg kan gjøre for å bygge opp deres selvverd og selvtillit og selvfølelse? Og også hos meg selv, husere meg selv. Og det som jeg ser, som jeg sikkert tenker at mange også kjenner igjen, det er det at man glemmer litt da. Hva er det man egentlig er? Hvor er det man egentlig er? Hvem er det man egentlig er? Fordi vi er så utrolig... opptatt av alt det som skjer utenfor, og vi elsker jo å bli inspirert vi også, men så blir vi kanskje litt for inspirert til å gå i den retningen og den retningen, og så glemmer vi helt å kanskje bare gå inn over og kjenne etter hvem er det jeg er? Jeg kan ta et eksempel. Jeg har jobbet mange år som skjønnerjournalist, var det jo I disse magasinene hvor alt som hadde med Frankrike og litt sånn chick og eatgirls. Og jeg hadde jo kjempelyst til å gå i disse fine kjolene og gå med høye heler og det ene og andre. Men jeg trivdes best i joggesko med disse trøbbeløte føttene mine. Jeg har operert føttene da jeg var yngre og kan egentlig ikke gå i høyltesko. Og trivdes best i litt andre, mer behagelige klær da, enn disse fine kjolene som jeg synes alle så dritlekker ut når de bar. Men jeg frøs. Og så da jeg fikk barn, så tenkte jeg bare, var jeg så sliten av det jeg hadde hørt alt mange ganger. Jeg er så sliten. At jeg bare måtte kapitulere, og bare nå må jeg nullstille meg selv. Hvem er det jeg er? Hva var det jeg likte å gjøre da jeg var liten? Hva var det jeg likte intuitivt å gjøre da jeg var liten? Fordi da lot foreldrene mine bare... Jeg måtte ut og leke, men det var ikke så mye orking du må være der og der og der som det har blitt litt nå. Fordi at man bor kanskje ikke et sted hvor man bare kan slippe ungene ut. Man har et travelig liv, man må planlegge når de skal være på aktiviteter, man må planlegge når de skal leke sammen. Og så forsvinner litt den intuitive gleden bort da. Og det jeg merket var at jeg må ta meg selv i plass. å velge å måtte gjøre det ene og andre, velge å måtte ha alle disse kosttilskuddene på jakt til denne magiske ingrediensen som skal løse alt. Fordi da ble jeg så sliten av å hele tiden jage og jage, som egentlig jeg har sett på som inspirasjon da. Og så ser jeg at jo, det er inspirerende, men jeg blir jo veldig stresset av å holde på å bli så inspirert hele tiden. Så jeg må bare gå tilbake, nullstille meg selv litt, og tørre å være den jeg er. Jeg kommer aldri til å bli en sånn supertrendig eks-motedame som går rundt i høyeheler og små kjoler og kule jakker. Og det er helt greit. Så det handler veldig mye om å bare, for meg da, gi slipp. Og en annen ting som jeg lærte da jeg jobbet med, jeg har jo jobbet i media veldig lenge, egentlig har jeg vært veldig heldig i sånn sett, for da får du mye bekreftelse. Hvis du jobber som modell, så får du bekreftelse. Ikke det at de snakker om deg hele tiden, men det å jobbe som modell var liksom status, skjønte jeg, i sceneret mellom guttene. Å, er du modell? Så jeg fikk den... Oi! Selvfølelsen og bekreftelsen hele tiden på at det var noe positivt. Men det som jeg husker når jeg jobbet med TV var at Du tror alle ser deg hele tiden, for du er jo på skjermen. Det er mange som ser deg, men folk er ikke så interessert i deg som du kanskje tror. At man legger veldig mye i de andres anerkjennelse, hva de andre tenker, og sånn som Hedda. Du har bare skapt din egen bekreftelses-PR-byrå, hvis du skjønner. Og det er det beste, for da er du jo deg selv. Så det er noe jeg går og tenker ofte på i forhold til mine egne barn, at ikke jeg skal styre for mye, for vi gjør det jo uten å ønske noe vondt, og heller bare la barna være litt friere da. Da hadde nok du en, som du sier også selv, Silvani, et godt fundament som kunne tåle å få så mye positiv feedback på det som var ytre og det som var jobben din, og som vi snakker om selvtillitsmessig. Eller hva tenker du, Hedda? For det å få masse positiv feedback på det man gjør og presterer, det er ikke nødvendigvis alltid bra det heller, for man kan jo miste seg selv på veien og ikke ha med hjertet til det man holder på med, for man blir så flink hele tiden. Jeg var i alle fall en flink pike. Jeg vokste opp med sånn flink pike-syndrom. Gjør ikke du også det, Hedda? Det er spennende. Fortell mer om det. Jeg skjønner hva du sier, Monika, men jeg har aldri følt det. Det er veldig spennende med det flinke pikesyndromet, for det er veldig mange som kommer for coaching som har dette. Det er at de søker validering ved å mestre, mer enn å være trygg i at mine valg er godt nok for meg, gi blaffen i de andre. Det er noen du ønsker som skal gi deg den kjærligheten og anerkjennelsen for at du mestrer det, og da skal de være stolt av deg. Så det er et veldig typisk fenomen som veldig mange føler på. Og det er jo ikke rart at man føler det sånn, men det er ikke bra heller. Vi sier hele tiden flink pike. Er ikke dette noe som gutter kjenner på? Jo da, absolutt. De gjør det, de også, men de glemmer det litt, ikke sant? Alle mennesker kan føle på det, men grunnen til at jeg sier flink pike, det er for at jeg coacher mest kvinner, fordi de er de som kommer, fordi mange menn, Du sitter litt lenger inne, tror jeg, og tar kontakt for å få hjelp til å føle på det. Men ja, definitivt gutter og jenter. Men det kan være på litt forskjellige måter da. Men det er jo... Et veldig typisk scenario er at man skal tilfredsstille andre, man skal plise litt og ikke være til bry. Man skal være god på alt andre ønsker at du skal være god på. Du skal leve opp til andres forventninger og dine egne. Du setter litt høye krav til deg selv, og du har problemer med å si nei. Dette er ganske mange symptomer på den tilstanden. Det er litt vanskelig i det samfunnet vi lever i, hvor det er så mye fokus på at vi kan klare alt, og vi skal gjøre alt, og det er noe vi også liker å snakke om. Men så blir det det at, da blir det som Hedda sier, veldig ytterstyrt, og så glemmer du kanskje litt den jordingen som bare er deg, som er inni deg. Fordi jeg tror jo virkelig at dessverre, så kan det være lettere hvis du er i en situasjon hvor du får bekreftelser, eller du får kommentarer som gjør at du blir litt mer sånn, åja, tror på at du faktisk kan noe da, ikke sant? Jeg tror ikke det er så lett å vokse opp i dag og ha den kjempestore selvtilliten. Nettopp fordi det er så mange supermennesker i samfunnet, og det er så mange superidealer vi ser hele tiden. Men så tenker jeg at det er samtidig veldig viktig å tenke at du skal leve litt ditt liv for deg. Og du skal også leve det livet du har nå, og ikke bare tenke på hvor du skal være om ti år, fem år, som vi alle gjør. Så jeg tenker at det er å prøve å gå litt innover, og kjenne etter hva det er jeg liker å gjøre, hvem er det jeg liker å være sammen med, hvem er det jeg bruker tiden min på. Hvis du bruker tiden din på mennesker som egentlig får deg til å føle deg litt sliten, ja, kanskje du skal velge noe annet da. Så jeg synes det er kjempebra med coaching og alt sånt, men så tror jeg også at du kommer til et sted hvor du da må begynne å coache deg selv og lære å bruke de verktøyene som du har eventuelt fått fra en coach eller som du får ved å coache deg selv. At du må stoppe litt opp og prøve å være til stede, ikke bare jage videre. For vi blir jo aldri, vi kommer jo aldri i mål da. Men en ting som er viktig som Silvania er inn på, det er at det der å ta vare på seg selv, velvære er dødsviktig. Og det er vi jo veldig enige om her i biohacking-bobla og velværepodden, at det er jo så mange teknikker, og du kan gå til en coach, det er en ting. Men selv da, må du sørge for å rydde plass. Du er nødt til å ta vare på deg selv med god samvittighet. Og det er første regel nummer en. Vi snakker om søvn hele tiden. Vi snakker om kosthold, trening, velvære. Du må ha overskudd til å ta grep om helsa di. Og en viktig del av helsen som vi ofte ignorerer er jo denne emosjonelle helsen. Den der selvkjærligheten. Og ved å kunne pleie den, så må du tillate deg å si nei. Du må øve deg på å si nei til veninner, til svigermor, svigrinne, til kollegaer. Du må øve deg på å tørre å si nei og stå for det uten dårlig samvittighet. Jeg er jo veldig opptatt av mindset og indre emosjonell helse, fordi Du kan spise så sunt, du kan sove så mye du vil, og du kan trene så hardt du bare klarer, men er ikke dette på plass, så rakner jo det. Så vi må ta tak i den indre helsen, ikke sant? Og bygge opp selvverden først. Kjærligheten, det er nummer en. Og det er ved å ta et steg tilbake og faktisk investere litt tid i deg selv. Hvordan du løser det, det er opp til deg, men det kan man få hjelp til. Eller så finnes det teknikker. Å sette grenser og si nei, det er jo kanskje det vanskeligste og viktigste. Men også det jeg har øvst meg på veldig mye i voksen alder, og nå er jeg ganske god på det, det er å si takk. Fordi at når noen roser deg for noe, så er jeg alltid liksom, dette er ti år tilbake da, liksom, nei, men det var jo ingenting, eller hallo, og jeg bare snakket det bort. Så var det en som grep fast i meg. Ja, vet du hva, du må si takk. Og det er jo fordi at jeg har fått mer trygghet med årene. Takk og lov for det. Ja, men det er vanskelig. Det synes jeg også er kjempevanskelig. Og det er jo for at vi er ydmyke også. Det er jo greit og søtt å ha en viss dose ydmykhet i tillegg, men hvis du aldri klarer å si takk fordi du ikke tror på det, da må du ta noen grep. Det er nesten som om du skulle unnskylde at du hadde gjort noe bra. Og en ting jeg jobber med nå, for vi har ganske hektisk tempo nå, Alette og meg, på mange planer. Så jeg har prøvd å si til meg selv hver dag en liten øvelse over, for eksempel en morgenklasse. ok, nå ligger den bak, det var bra, nå er vi ferdige med det, så går jeg inn i neste, ja, nå skal jeg i et møte, da ligger den bak, og så nå skal jeg inn i en podcast, ok, nå er jeg ferdig med den. At jeg anerkjenner hver lille sånn innsats på veien, for hvis ikke så går du hjem på kvelden, og så er den harddisken din bare så full at når du skal legge deg så er du tired and worried, og du liker å spinne og får ikke sove. Men det hjelper litt i løpet av dagen med sånne små hekster for å se ut. Det er jo viktig å vite at du også må gjøre en innsats Når jeg sier at det ikke er så lett i dagens samfunn å ha masse selvtillit, så mener jeg at det er lett å også miste fokus på alt det som skjer, alle steder man ønsker å være. Og der har jeg selv vært en bidragsyter til at når man er i media, så lager man maler på hvordan det er å se kul ut. Det er det jeg prøver å si, at man har nødt til å se det, bli inspirert, men tenke, ok, men er dette her egentlig meg? Må jeg bli sånn? Og som regel så vet jo alle inni seg selv hvem de ønsker å være, men jeg tror det er viktig å være litt selektiv og ikke tenke at man skal rekke alt og gjøre alt og være det for alle. og rett og slett finne ut selv hva er det jeg ønsker med dette, hvor viktig er det for meg å ha glødende glatt hud, er det det viktigste? Hvis det er det aller viktigste, ja, men da har du et konkret mål, og da må du jobbe for det, men da må du kanskje gjøre en innsats at du kanskje må spise sunt og prioritere søvn, ikke sant? Men jeg tror bare at i forhold til dette med selvtillit, så Det ligger jo inni deg selv. Det er ikke noe som du nødvendigvis får automatisk, men det hjelper å få den bekreftelsen. Ok, selvtillit. Det må vi snakke litt om da. Det kan du trene opp. Spør dere meg hvordan man trener opp det? Det gjør vi. Vi spør deg, og du spør meg. Det er jo små skritt, og vi snakker mye om hvordan vi kan trene oss selv litt, og jeg elsker jo det der, fordi du må kaste deg litt ut i kaldt vann, med tåa uti først, og så litt mer, litt mer, litt mer. Det er som å tøye en strikk, det er som å trene muskel, og noe for mange mennesker, Silvane og jeg, vi har ingen hemninger. Vi kan liksom, wow, og så hyle på t-banen, og så hvis vi hadde villet da, vi vil jo ikke det. Men det er ikke gitt at andre har det sånn. De færreste har det sånn. Noen synes det er veldig vanskelig å snakke med fremmede mennesker. Noen synes det er kjempevanskelig å ta en telefon. Og i hvert fall etter covid, jeg kjenner på det selv, jeg har fått skikkelig sosial angst. Jeg føler, å Gud, jeg er til bry. Nei, nå kan jeg ikke ringe venninnen min, hun er så travel. Så tenker jeg, hva er det du driver med? Sånn har du aldri vært. Jeg kjenner på en skikkelig endring etter covid. Det vi kan trene opp med er for eksempel å stå i kassa på Rime og si «Hei, har du lyst til å komme foran meg?». Det gir en enormt god følelse og trigger endorfiner og lykkehormoner. Og du får selv til litt av det, faktisk. At du tør å snakke med noen fremmede. «Tenker jeg tur til det?» I neste dag kan du ta en litt vanskelig telefon, kanskje til en venn du ikke har snakket med på lenge, eller til en annen jobbtelefon som er litt tøffere. Og så til slutt kan du kanskje melde deg på å holde et foredrag. Og så bygger du det opp mer og mer og mer. Og det mer du gjør dette, det tryggere blir du. Og så får du masse selvklit av det. Så det du sier med, vi vet at hjernen er plastisk, den er endring, så vi kan trene hjernen vår, så ved å eksponere deg for det som er litt vanskelig, i stedet for å bare skjule deg bak døren, altså ikke tørre, så blir du sterkere. Altså hvis du ikke feiler, så vil du aldri oppnå noe. Det å lykkes innebærer å feile. Det innebærer å tryne mange ganger. Det innebærer å Måtte ta vanskelige samtaler og være flau, skamme seg. Men det innebærer også å gå videre og da lære av det og mestre mer og få selvtillit. Jeg tror veldig mange hindre ligger jo mentalt hva vi selv tenker. Jeg fikk en bok i en gave for mange år siden av en venninne. Bitteliten bok. Det var sånn tre... Kvadrat, tre gang tre centimeter. Det var en bok om abundance, selvfølgelig skrevet av en amerikaner. Og så var det en bitte liten bok som handlet om, er du redd for noe, så må du fokusere på om det har skjedd før. For jeg var alltid sånn at jeg skulle ha en egen leilighet, fordi da kunne jeg ikke bli kastet ut. Da kunne jeg spikre ting på veggen uten å måtte begynne tilatelse. Og så skulle jeg ha en leilighet til. Altså, jeg var hele tiden fremover, fremover, fremover. Og i den boken, så var det da fokus på, har du noen gang blitt kastet ut av en leilighet? Har du noen gang vært et problem, at du faktisk ikke får lov til å henge opp et bilde? Nei, det hadde ikke vært det. Jeg hadde fokusert på alt det som kan bli et problem, uten å egentlig bare tenke, ok, men hvis det skulle skje, er det et stort problem? Nei, jeg finner meg alltid et nytt sted å bo. Det er ikke noen kris hvis du ikke får henge opp et bilde. Så jeg, for min egen del, har bare følt at mye av det som vi snakker om, at vi er så nøyd med at vi føler at vi er oss selv, det handler jo om hvordan jeg har ryddet opp i hodet mitt, og rett og slett bare prøvd å komme ut av forskjellige tankemønstre. Men det har vært heldig at jeg har fått hjelp fra veninner som har vært litt eldre og visere, som ser at Silvane, det her er jo virkelig ikke et stort problem. Det er en liten en bagatell som du lager til et problem. Men sånn i forhold til det å slippe noen foran deg i køen, det synes jeg er et kjempegodt eksempel, fordi alle merker jo når man går inn i en butikk Og så ser man kanskje noen man kjenner, og så prøver man å unngå hverandre, for man vil ikke stoppe å snakke. Så det blir en tullet oppførsel der man egentlig bare burde hei og gå videre. Du må ikke stå der og snakke eller forklare. Du kan bare slippe ut litt gode energier, og så gå videre da. Kan det enda være noen som setter grenser også da? Ja! Ja, det kan godt være Men jeg ser igjen bare på barna mine hvor frie de er Hei! Datteren min så moren til en hun går i klasse med i dag Og så spurte hun meg, hva jobber hun med? Det vet ikke jeg. Og så bare løper bort til henne. Hei, hva er det du jobber med? Og jeg tenkte, vet du hva, jeg skal ikke stoppe henne og beklager, beklager. For det kommer jo så instinktivt fra henne da, at jeg tror vi har en tendens til å overtenke ting og gjøre det mye vanskelig for oss selv. Gjett om vi har noen hoder som er... Jeg er så glad ingen kan se inn i mitt hode til tider, for der skjer det veldig mye rart. Men tilbake til dette med den selvfølelsen. Det er veldig mange som går rundt med negativ selvfølelse, men som du også har sett, så er de jo fulle av selvtillit. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan det henger sammen. Kan du forklare det en gang til? Nei, de er jo veldig gode på å vise at de har masse selvtillit uten å nødvendigvis føle det. Hvertfall de jeg snakker med sier jeg er rågod på å kamuflere. Det er det jeg gjør hele tiden, helt utslitt. Jeg har så god selvtillit, jeg sitter og smiler og later som, men det er ikke ekte, følt ofte. Og så har noen gang de får den selvtilliten som er reell, men da er de beskjedene, ikke sant? Så jeg vil bare ha en kommentar til dem som Sylvanie var inn på, det at når jeg coacher mennesker, så henter jeg ressurser i dem. Fordi det er jo ikke sånn at Det at du ikke har den selvfølelsen, det som er med coaching da, så kommer gjerne en coach i, altså en klient, og sier «Jeg kjenner ikke at jeg har verdi, jeg klarer ikke å elske meg selv, jeg sliter så med det, men jeg kan ha god selvtillit. Jeg kan... virkelig gjøre et bra foredrag og være fornøyd, men så kommer jeg hjem og sier «Deppa, jeg elsker ikke meg selv». Det er veldig ofte at dette skjer. Og da er det sånn at, det er som Silvani sier, det foregår i tankesettet vårt. Det er dette vi må endre på. Vi må endre tankesettet. Det er hele essensen i NLP-coaching. Og da er det sånn at vi må hente opp ressurser fra tidligere, At du har kjent på lykke og glede, du har kjent på noen form for en sterk ressurs som er bra, et eller annet sted inne der. De minnene må vi ofte hente opp, og så må vi forsterke dem med å bruke submodaliteter, som da er sansene våre, syn, hørsel, hva du hører, hva du ser, hvordan kjennes det, hvordan ser det ut når du holder det i hånden, er det varmt, er det kaldt, hvordan fargen, sånne ting driver vi på. Og så må vi implementere det inn i nåtiden, før vi får til det. For når vi er i den der bobla hvor selvfølelsen og selvflytten skorter, så er du i følelsene dine. For å få til å endre, så må du ut av dem. Så vi må dissociere oss fra dem. Så derfor må jeg trekke dem ut av følelsen, slik at de kan se seg selv utenifra. De kan se det der lille innre kritikeren, det barnet, utenifra, og snakke til det. Da klarer du å se mye klarere. Det er nemlig det som er problemet, at vi lever inne i disse følelsene hele tiden. Som du sa i sted, var det deg, Alette. Hvordan skal man klare å endre på det? Man er jo i den følelsen hele tiden. Man endser jo kanskje ikke selv at man er preget av det. Det er for at du konstant lever i den der mølla. Så du må se deg selv utenifra. Du må forstå utenifra. Å se på deg selv som et barn, eller som en veninne som du prater til, eller deg selv i tredje personen. Det er det coaching er. Jeg føler nesten at jeg har vært gjennom en liten coaching-kirje. Er du ikke flink? Det er så mye ting som begynner å klikke rundt oppi hodet mitt. Hvordan er det med deg, Monika? Vi kjenner litt det samme, og vi må dessverre runde av. Men før vi gjør det, så har vi åtte heks som vi har, som vi hadde lyst til å høre deres. Vi bare sier dem, og så kan dere ha en liten kommentar på det. Er det greit? Ja. Ja. Ok, da går vi i gang med første. Klapp deg selv på skulderen for alt du gjør, både små ting og noe du har sagt som er bra. Ja, skal vi si ja eller nei? Skal vi si hva det er? Nei, bare enig. Enig. Eller om du har hatt en setning. Enig. Gi deg selv omsorg, se egne behov, høre alle andres, gi deg selv verdi, mer self-care i livet med rutiner, bruke tørre børste, trene, unnpløyke litt, spise ren mat, snakke fint til seg selv i speilet og så videre. Enig, og som jeg bare legger til, si nei uten å måtte forklare hvorfor. Ta vare på deg selv, absolutt. Og sette av tid til at du slapper litt og ikke gjør noen ting. Det er viktig. Bare ikke gjør noen ting. Det er helt greit. Ha litt humor, le av deg selv når du er flau eller tabber deg ut. Ja, ja, ja. Absolutt. Ja, ja, ja, ja, ja. Skriv ned dumme tanker og observere det du tenker om deg selv med litt avstand. Og skriv kanskje ned et godt motforslag. Du snakket med han coachen, han mannlig coachen. Absolutt, men skriv tre ganger tre. Tre på morgenen, tre ettermiddag, tre kveld. Se når disse tankene indre kritikeren kommer. Og når du ser hva det er som utløser det, der skal du jobbe. Jeg har ikke valgt, hvis jeg skal bruke ordet, til å skrive. Det rekker jeg ikke. Men jeg har blitt veldig flink til å innrømme at jeg har tatt feil. Å si det, i mitt forhold, da jeg er. Så det er noe jeg tenker, bare være mer ydmyk og ikke prøve å være så perfekt. Prøve å være mer sammen med de som respekterer deg og ikke dømmer deg. Helt garantert. Det er vanskelig, fordi det kan være nære slektinger. Det er ofte slektinger som dømmer deg. Så det du må gjøre, for da kan du ikke ta avstand, det er å jobbe med hvordan du skal motta deres adferd. Skal du ta de energiene på deg? Skal du ta ansvar for deres kart av verden? Nei, du skal ta ansvar for hvordan du tar imot deres signaler. Nå er jeg litt usikker på den, for jeg hadde ikke snakket med deg når vi lagde denne listen. Styr under situasjoner du vet du føler deg uvelig, og si nei. Nei. Nei. Hopp inn i situasjoner. Ta imot utfordringer. Gjør ubehagelige ting hele tiden. Altså for Guds skyld. Veldig viktig. Her er det nei fra meg også. og jeg tenker at man må tenke på utfallet hvor ille kan det bli, hvor galt kan det gå for det som skjer når du har vært i den kippsituasjonen er at du får kjemperøsja glede etterpå det er helt riktig, der var vi litt oppe også må vi legge til en ting som vi ikke har sagt i dag og det er at å være snill og god og den personen du ønsker at andre skal være mot deg det er klisjé og svulstig men vær mot andre også fordi det gir deg masse tilbake helt enig Gjøre små skritt når man gjør endringer og legge merke til det som skjer. Bare være litt og litt mer tålmodig at veien kanskje er viktigere enn målet. Yes, veien blir til mens du går. Den gjør det. Det er til vanlig jeg er god på å si, veien blir til hvis det går. Ja, for jeg tenker at det er så dumt. Tiden går så fort, og det ser vi. Vi snakker om dette alderskjeft. Oi, hva skjedde? Du må være til stede og være glad der du er, men selvfølgelig ha mål og gjøre en innsats for å nå de målene, men så må du også sette pris på det du har nå. Ja. Og V. Bjørn Sand sa til meg en gang, «Vegn blir til mens du går deg i vill». Og det var litt forstått. Og det holdt jeg på å gjøre på vei hit i dag. Ja, det holdt jeg på å gjøre. Det siste punktet her er å lese bøker og få påfølge og lære nye ting. Åh, yes. Jeg har en bunke med bøker hjemme som jeg sitter og bare gleder meg til å ta fatt i. Jeg liker å lytte til podcast, ja da. Dette. Dette var så utrolig, vi kunne snakket i timevis, altså fire damer bak rette her til, hva sier du? Ja, ja, ja, dette må vi gjøre igjen. Women should rule the world. Tusen hjertelig takk for at dere kom på podcasten vår, vi setter stor pris på det. Veldig tusen takk. Tusen takk for at dere kunne ha oss. Ja, det har vi, absolutt. Alessia, dette var fantastisk. Jeg synes det er så mye kvinnekraft å ha flere kvinner rundt oss to, for vi har jo vår. Men å ha Heta Solvani her var veldig godt for meg. Jeg er helt enig, og så synes jeg det er så deilig å se på dynamikken, for jeg er så vant til vår, så det er så deilig å se på dynamikken til to andre som driver med det samme som oss. Det er veldig inspirerende faktisk. Vi kan jo lære litt. Det kan vi alltid gjøre. Vi skal til slutt legge under i show notes både hvor dere finner Hedda og coachingen hennes, og hvor du finner Silvani og coachingen hennes, og podcasten selvfølgelig. Men før vi gir oss helt, så har vi noen stups for bedre mood. Vi kan jo begynne med SAM-E, som er en meteorolator som stimulerer nevrotransmitterne, og som gir en antidepressiva effekt. Veldig bra, den har jeg testet. Har du testet? Jeg har testet SAM-E, men ikke fordi jeg har depresjoner, men den gir litt sånn feel good. Ja, for nå begynte jeg å løpe på at noe jeg ikke visste om deg... Men en annen jeg vet du også har prøvd er 5-HTP. Den skal gi bedre humør og er en forløpe for serotonin. Og den har jeg brukt for søvn da. Fiskolje med DHA kan påvirke hjernen og redusere symptomer på depresjon. Og så har vi safran. Den kan ha antidepressiv effekt ved å balansere nivåene våre på dopamin og serotonin. Magnesium digger med. Det kan ro ned og dempe spenninger og forbedre søvnene og gi oss mer chill. Vitamin B6. Det støtter nevral helse og nerveledningen og hjelper kroppen å lage enda mer serotonin. Og vitamin B12. Jeg liker å legge den under tungen. Den hjelper å syntetisere. Den hjelper å syntetisere og metabolisere serotonin. Og så har vi denne elskede gabban stressreduserende og øker velværet vårt. Da takker vi for oss, og så sier alle fire rundt mikrofonen her nå Happy biohacking! Jeg hadde hørt den før. Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Start dagen med en god kopp kaffe. Nå får du 250 gram Evergood. Før 54,90. Nå kun 34,90. Du får også 40% rabatt på et stort utvalg ferdigretter fra fersk og ferdig. Altid tilbud på noe godt. Hilsen oss i spar.