279. Mikroeventyr, mental styrke og magien i små grep – med Elisa Røtterud
I denne episoden av Biohacking Girls intervjuer Alette og Monika Elisa Røtterud, eventyrer og mentaltrener. De diskuterer mikroeventyr, mental styrke, små grep for å forbedre hverdagen, og Elisa deler erfaringer fra sykdom og eventyr i Himalaya og Bali. De snakker også om pust, HRV, biohacking og viktigheten av å sette grenser.
00:01
Podcasten utforsker mikrohacks for en mer energisk hverdag, med fokus på helse og livsstil gjennom personlig utvikling.
08:23
I 2011 besteg jeg Everest Base Camp, noe som forandret livet mitt og førte til en dypere forbindelse med naturen.
12:07
Taleren deler sine erfaringer fra helsesituasjoner, inkludert en farlig denguefeberopplevelse, og vektlegger takknemlighet og små skritt mot bedring.
18:48
Kvinnen deler hvordan klatring og fokus gir henne mening og hvordan selvrefleksjon styrker hennes kjerneverdier for et bedre liv.
26:54
Å kombinere bevegelse i naturen med meditasjon og god pusteteknikk kan gi indre ro og bedre helse.
Transkript
Nevnt i episoden
Elisa Røtterud
Eventyrer, mentaltrener og fjellfilosof. Intervjues i episoden.
Biohacking Girls
Podcastens navn.
Himalaya
Elisa har reist og klatret i Himalaya, deler erfaringer fra dette.
Denguefeber
Elisa ble alvorlig syk av denguefeber på Bali.
Bali
Elisa ble syk av denguefeber på Bali.
Core Balance
Treningsstudio hvor Elisa og programlederne har trent.
Telenor
Sponsor som nevner svindelvarsel i mobilabonnement.
FlexBeam
Sponsor, bærbar rødlysterapi for smertelindring.
Oslo Skin Lab
Sponsor, selger kollagentilskudd.
The Solution
Kollagentilskudd fra Oslo Skin Lab.
Gallupiggen
Et fjell i Norge, nevnes i sammenheng med turer.
Veslepiggen
Et fjell i Norge, et alternativ til Gallupiggen.
Norrøna
Klesmerke, Elisa er ambassadør.
Amadablam
Et fjell i Himalaya som endret Elisas liv.
Everest Base Camp
Elisa besøkte Everest Base Camp i 2011.
Cosmopolitan
Magasin Elisa jobbet for.
Henne
Magasin Elisa skrev artikkel for.
Bodyskølp
Elisa tok sertifisering i Bodyskølp.
DuckTales
Referanse til tegnefilm, Elisa likte eventyr som barn.
Mel Robbins
Forfatter, nevnes i sammenheng med high-five i speilet.
Vibeke Clemmensen
Elisas venninne, driver med yoga.
Ojai Breath
Pusteteknikk nevnt av Elisa.
ChatGPT
Elisa bruker ChatGPT for å hacke seg frisk.
HRV
Elisa diskuterer sin HRV (Heart Rate Variability).
Torkel Færø
Nevnes i sammenheng med mikrotrening på kontoret.
Arsdangang-parodet
Type yoga eller pusteteknikk.
Svangsvann
Sted i Oslo, nevnes som eksempel på tur i nærmiljøet.
Kakani
Sted i Nepal hvor Elisa underviste.
Deltakere
Host
Alette
Host
Monika
Guest
Elisa Røtterud
Sponsorer
Telenor
FlexBeam
Oslo Skin Lab
Poeng
Telefonsvindel er dessverre et økende problem.
Viktig å være bevisst på svindelforsøk.
Friluftsliv er noe som er forankret i vår kultur.
Refererer til Ibsens bruk av ordet på slutten av 1800-tallet.
Å gå på kompromiss med sine verdier på sikt, fører til ulykkelighet.
Viktig å leve i tråd med sine kjerneverdier.
Helse er det mest dyrbare vi har.
Understreker viktigheten av å prioritere helsen.
Den indre dialogen påvirker hvordan vi opplever hverdagen.
Viktig å være bevisst på selvsnakk og å snakke positivt til seg selv.
Påstander
Å gå opp Galdhøpiggen om natten gir en unik opplevelse.
Elisa Røtterud foreslår dette for å unngå folkemengder.
FlexBeam rødlysterapi gir smertelindring og raskere restitusjon.
Elisa Røtterud og Alette deler sine erfaringer med produktet.
The Solution kollagen fra Oslo Skin Lab gir synlig forbedring av hudkvalitet.
Elisa Røtterud og Alette deler sine erfaringer med produktet.
Pusten er vårt sterkeste verktøy.
Understreker viktigheten av bevisst pusting for velvære og ytelse.
Å ta mikropauser på arbeidsplassen øker produktiviteten.
Elisa Røtterud og Alette argumenterer for viktigheten av å ta pauser.
Lignende
Laster
Hei! Hei, det var akkurat en fyr som ringte og sa at jeg vunnet billetter til Silent Art. På den ene siden skjønner du sikkert at Thea er mega fan. Er det sant? Ja! Jeg har akkurat gitt han pass og kortnummeret mitt, og nå skal jeg på femstjerne sånn sent. På den andre siden... Men Thea, det kan ikke være skam, da? Telefonsvindel er dessverre et økende problem. Derfor inkluderer Telenor svindelvarsel i nye mobilabonnement. For vi skal være hele Norges sikkerhetsnett.
Se Telenor.no
Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer alt for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv.
For det er alle det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.
Du, Alette, tenk hvis vi bare kunne ha noen sånne enkle, små hacks eller justeringer for at hverdagen skal bli litt mer sånn eventyrlig. At alt ikke bare skal gå på repeat. Du trenger ikke sånne kjempe store livsprosjekter eller legge livet helt av, men bare
de små grepene, litt puss, eller en ny tanke, se en ny retning, tenke nord i stedet for sør, eller kanskje en liten mikropause. De tingene der hadde vært så utrolig digg å få inn for å få litt mer passion i livet. Jeg har bare lyst til å leke mer. Nei, ikke noe jeg mener. Ja.
Du, Monika, nå tok jeg meg en liten time-out mens du snakket her. Jeg fikk en sånn liten mikropause. Jeg tror ikke du merket det engang. Nei, det gjorde ikke det. Fordi jeg tenkte at det testet jeg nå, i og med at i dag skal vi snakke litt og dykke litt ned i dette med mikrohacks som kan gjøre at vi kommer oss litt videre og løfter hverdagene våre, gir oss mer energi. Det er jo dette vi vil ha, og særlig den lekenheten. Jeg sitter her og bobler litt, jeg.
Ja, og ikke bare løfte liv eller dagene eller følelsene våre, men også løfte hverandre. Og vi har med oss en dame, en kvinne, en jente, kalner hva du vil, fjellet, glopetrottor, altså Elisa Røtterud. Hun er, altså jeg har kjent henne i mange år, og det har du også fått ha trent med oss, og hun har vært med oss på mange forskjellige reiser, fra det gamle studio til Core Balance nå. Og
Når jeg møter Elisa, så kjenner jeg alltid at jeg får en ny, liten rush inn i meg til å ville ta mer av livet. Jeg har lyst til å gripe livet mer. Fordi hun gjør så mange annerledes ting. Hun går til høyre når alle andre går til venstre. Hun tar på seg tullkjørt med ryggsekk og sykkel. Hun bare tar push-ups akkurat der hun er og driter hjemme andre, synes jeg, så lenge hun får gjort hundre av de hun skal ha i løpet av dagen.
Hun tenker utenfor boksen, men det som berører meg mest med Elisabeth er at hun er så ekstremt raus. Jeg er helt enig. Jeg glemmer ikke de første gangene hun kom på trening til oss på Core Balance. Hun kom som en virvelvinn inn, og jeg må si ja i de rareste antrekk, og med sykkelen over skulderen. Det var liksom ingenting hun brydde seg om, men hun ga, og hun ga, og hun bare...
Du blir bare full av pepp av å være sammen med henne. Hun er helt rå, og hun er jo da kjent som en eventyrer nå, men hun har også journalistbakgrunn, hun er mentaltrener, og hun lever nå dette, jeg vil si, kule livet som kombinerer fjell, filosofi og fart, og hun er det virkelig fartig.
Ja, og så har vi jo også jobbet sammen i TV, ikke sammen, men parallelt i TV, så nå har vi vært programleder og vært deltaker, og nå har det virkelig vært en stor profil med P, og snakket høyt, og vært uredd, og ikke redd for å pushe grenser, hverken fysisk eller mentalt, og jeg har sett hennes tårer, og jeg har sett hennes livsglede, og kanskje til og med redsel noen ganger, og jeg har sett hennes livsglede,
Men hun har gjort alt annet enn et A4-liv. Hun har besteket disse høye fjellene og krystet arktisk vildmark og holdt foredrag i bikini og fjellstøvler. Hun har meditert og forvillet seg inn i de heftigste, rare yoga-sessions og gitt high-fives til speilet før solen står opp. For hun er som det jeg har lett det, en skikkelig morgenfugl. Hun står opp klokken fem hun også.
Ja, det er godt at det er flere av oss. Jeg er veldig glad for å høre det. Det likte jeg veldig godt. For selv om hun er veldig glad i de store eventyrene, så trenger man jo ikke alltid det for oss normale eller andre folk. Man kan finne veldig mye av dette i sitt nærmiljø og bruke det på en helt annen måte, og det snakker vi jo mye om. Og det er jo ganske deilig. Det kan jo være litt overveldende å høre om disse toppturene. Og da snakker jo Elisa om at det
«Dette kan dere gjøre i your backyard». Kanskje enda kulere å kunne bruke det som er i nærheten av der vi bor.
Så dette er altså en eventyrlig podcast denne uken her, kjære lytter. Ta gjerne på deg turskone dine, en liten sekk med kanskje noen vekter oppi for å trene litt mens du går oppover bakken, eller bare sett deg ned i en yoga-pose og bare nyt og få litt påfølg nå. For Elisa, selv om hun egentlig lo på trådter og et fyrverkeri med muskler og sammina, så har hun også vært alvorlig syk.
Hun hadde dengefeber like for jul, og hun er i ferd med å komme seg etter en skikkelig heavy og ensom og ganske farlig situasjon hun hadde på sykehuset der på Bali. Og på toppen av det hele har faren vært alvorlig syk.
Hun deler alt dette, men det beste er det håpet, den gnisten og den entusiasmen, og det å lære oss at vi må se, vi må slutte å være sånn og gruble og tenke på at kanskje vi skal si at noen er flinke eller fine. Gå ut og ros folk. Se naboen din, og
og ta med deg pusten enten du er på tur i skogen eller om du bare sitter og lytter til oss. Velkommen til denne podden. Vi gleder oss til å dele med deg. Elisa Røtterud, velkommen til oss to her. Jeg har kjent deg i veldig mange år, og dette har jeg kjent deg også i lang tid. Du var faktisk den første som skrev om biohacking. Det må ha vært over ti år siden du skrev den artiklen. Var det ikke det?
Ja, da har jeg jobbet i Henne, tror jeg. Skrev en artikkel i magasinet Henne. Og da begynte også jeg samtidig å trene med deg, Monika. Så du har jo alltid vært en guru for meg. Jeg tok jo den sertifiseringen på Bodyskølp og alt det du lærte meg på disse sakte, rolige bevegelsene som var veldig nytt for meg. Også at det er en helseapproach. Så jeg skylder deg utrolig mye, Monika. Det må jeg bare si. Takk, takk. Velkommen til podcasten nå. Takk.
En liten background-check. Hvis du skulle oppsummere livet ditt i tre setninger, hvor begynner du og hvor slutter du? Hvem er du?
Da begynner jeg med DuckTales, at jeg alltid har vært på søken etter det store eventyret, og så plutselig blir veien til, mens man går seg vild, liker jeg å si, jeg havner opp i motebransjen i Cosmopolitan, skyhøye heler og dyre kreasjoner, og så plutselig kommer jeg tilbake til friluftslivet og oppdaget, hva skal jeg si, jeg fikk et vendepunkt i livet ved å reise til Himalaya. Det ble seks setninger, ja.
Ja, det er helt i orden. Men er du veldig åpen? Er du en sånn person som titter deg rundt og er nysgjerrig og bare hopper på ting? Jeg vet jo nesten svaret, men det er jo fra det ene til det andre her. Så hvordan oppstod da denne første turen din til Himalaya?
Det var i 2011, da hadde jeg jobbet litt som reisejournalist tidligere, altså jeg har jo vært masse i India på den tiden, og Øst-Afrika for å spille trommer og så videre, men jeg likte på en måte å tenke litt sånn tabloid, da, og si fra fashion til, eller fra high end fashion til high mountains på en måte.
Men det var 2011, og da tok jeg en novisetur på 6000 meter og gikk til Everest Base Camp. Og da så jeg et fjell som heter Amadablam, som er en gaselle i Himalaya. Og syne av det fjellet, da husker jeg at jeg sto der og gråt for det fjellet var så vakkert. Og det bare changed my life. Da var det å få seg en mentor hjemme og begynne å øve til å bestige dette fjellet. Så jeg øvde hjemme i to år før jeg klarte å komme meg på toppen av det fjellet.
Men du blir kjent på TV. Du har vært programleder, deltaker, profil og journalist. Og du har den pussige blandingen av hver bad ass babe, vil jeg si. Både glem, men også utrolig ujåleste og usminket og sykt følsom. Hvor mye har du endret deg fra alt det jeg oppsummerte til der du er i dag?
Det var jo mange metamorfoser. Jeg føler at jeg er den samme personen, Monika. Jeg liker jo de kontrastene. Jeg elsker jo kontraster. Som man sa i fashion på den tiden jeg jobbet da, er det sånn mix and match. Å ha på seg et tilskjørt til joggesko. Og det samme liker jeg på en måte i dag. Å ligge og fryse i en snøhule og spise pizza for eksempel, det er også mix and match. Jeg er jo den samme personen som hele tiden vil leve veldig sterkt da.
og det har jo også gjort at jeg for eksempel har valgt et liv uten å få barn, ikke sant? Fordi jeg vil jo bevare det barnet i meg selv, og ha den friheten, så da har jeg takket nei til å få en flokk, så jeg kommer nok til å ende opp ganske ensom og sturslig, men da får jeg ta et tilbakeblikk i dagbøkene mine, og forhåpentligvis kose meg med det og ha god helse.
Og så hvis du tar mix og match inn i naturlivet også, så er det jo et eller annet du bringer inn der også, med den glemmen din inn i det lite nakne, roe naturlivet.
Ja, altså for det første så er jeg jo veldig opptatt av i dag, siden det er jo blitt veldig mainstream å ferdes i naturen, og det er jo fantastisk at det er blitt det. Friluftslivet har jo tatt helt av, og i hvert fall under pandemien. Når man tenker på ordet friluftsliv, bare for å ta en digresjon, så finnes jo ikke det ordet på amerikansk. De har prøvd å oversette det direkte med «free air life».
Så friluftsliv er jo noe som er forankret i vårt det nå. Det var jo Ibsen som først tok i bruk dette ordet her på slutten av 1800-tallet. Så det her er jo veldig norsk med å søke meditasjon til stedevernse og så videre i naturen. Det handler jo ikke bare om å bevege seg. The great outdoors go hiking, som man sier på engelsk. Så det er jo noe større da. Så det er jo hva yoga-sjala vi begynner med, Monika, det kan man jo si.
Man må ha litt galgenhumor, og for å svare på spørsmålet ditt, på turer nå er jeg veldig opptatt av å finne turer der det ikke er så mange mennesker på tur. For eksempel, Gallupiggen er jo en tur de fleste familier har på bucketlista nå som sommeren snart kommer, og da går man jo i endeløse køer opp.
på Gallupiggen, og jeg skjønner at barna synes det er veldig stas for å komme opp på Norges høyeste fjell, men ser man til venstre fra Gallupiggen så er det et fjell som heter Veslepiggen som er litt, litt lavere og der er det ingen mennesker som går og du får i hvert fall fra mitt synspunkt får du enda bedre utsikt og man kan velge turer som ikke alle går på da
Men nå er jo du dreven på dette med tur, så å starte på gallopikken kan jo være kjempefint, og da får du sår du kanskje en spire i dine barn.
Absolutt, men da vil jeg anbefale å ta gallepiggen om natta. Og selvfølgelig, når man ikke er erfaren, så ta med seg en brevfører. Men å gå opp gallepiggen på natta, så kommer du opp kanskje til et soloppgang, eller hvis du har lyst på et enda bedre eventyr, du går opp med telt, og så kan du kempe opp på toppen, og så får du den sola, og så går du ned i det alle menneskene går opp. Du er av og til kjedelig øyeblikk for deg, Elisa.
Åja, mange. Det jeg må jobbe litt med er jo nok å bli litt flink til å sutte på karamellen når man kommer hjem fra noe. For det tar et par dager, og så er det bare sånn at det er ingenting som skjer. Jeg må hele tiden ha et lite mål. Mens målet mitt nå i 25 har jo vært å bli frisk, for jeg har jo vært
veldig plaget sykdom i fjor, og startet året ganske dramat på sykehus. Så nå har det vært å skynde seg langsomt tilbake i den formen jeg vanligvis pleier å ha.
Hva gjør det med hele mindsetet ditt og selvfølelsen din og livet? Jeg kan ta en humoristisk skildring fra noen år tilbake, da jeg brakk beinet. Det er noe vi alle gjør fra tid til annen. Da var det tidens vinter, og jeg så gå birken. Det tok jeg utrolig barnslig. Til slutt måtte mannen min fylle opp kjøleskapet, for han orket ikke å være hjemme med meg. Han sa, nå stikker jeg til Alpene, du får klare deg selv. Det er bare et beinbrudd.
Og det går jo over selvfølgelig. Jeg fikk jo dengefeber, og så gikk jeg litt på veggene i fjor, så jeg var jo veldig mye sengeliggende og klarte ikke å bli frisk. Og så stopper man det hele med å ligge på sykehuset der organene blir spist opp av et virus. Så da blir man jo utrolig takknemlig for helse.
og man må lære seg å være takknemlig for de små mikroskrittene man tar på å bli bedre og bedre og også tenke mer her og nå så det har vært en reise og samtidig med det så fikk jeg også alvorlig sykdom i familien, så jeg har vært
farta rundt fra Rikshospitalet til Ullevål sykehus til Diakonium jeg har vært fast i dementar på alle sykehusene så det har gjort meg veldig jeg har veldig respekt for for de som er syke min superpower er å gi dem glede igjen da pappa var på rehab fra hjerneslaget så var det veldig stas for meg og da tok jeg og brukte litt monikaøvelser og ta med de andre slagpasientene på trening for å gi min energi til dem så det var veldig, veldig koselig
Var du ikke skjedd? Kan du fortelle hva som skjedde? Jeg vil veldig gjerne at du forteller hva dengefever er for noe, for det er jo ikke sikkert alle vet det. Dette er jo å komme fra en mygg som stikker deg, rett og slett. Og vi har jo alle hørt anekdoter fra malaria, at du skal drikke gin en tonn, ikke sant? Det er en bit sånn greie når man skal til Østafrika eller andre steder. Men dengen har jeg aldri tenkt så veldig mye på.
Og så bodde nok jeg litt sånn kommelig, eller det vil si ekstremt på budsjett. Jeg bodde på et sted som kostet 100 kroner natta uten myggnetting. Og jeg tenkte ikke så mye over det, og var da i Ubud, som er jo da i midten på Bali i jungelen, og var på et sted der jeg bare skulle drive med yoga og puste og meditere og virkelig bli sterk psykisk igjen.
Det startet med at jeg ble veldig febergall. Jeg lå på dette kumle rommet mitt. Jeg hadde med meg en dunejakke fra Norge, og lå i den og frøs. Jeg klarte ikke å bevege meg, og satt og skreik. Så var det en bekjent av meg som sa at jeg måtte på sykehus. Da ble det konstatert at jeg hadde denger. Da var blodplatene mine, for det angriper blodplatene, relativt greie. Sykehuset sa at de kom til å synke.
Og så ble jeg lagt inn på det sykehuset, og jeg er ikke så veldig jordet av meg. Jeg har vært på mye av de kumlige steder i Nepal, så jeg er ikke noen diva på hvordan det skal se ut rundt meg. Men på det sykehuset var det blod fra en annen pasient i den sengen jeg lå i. Det var så skittent, og da følte jeg at her må jeg bare komme meg ut. Så jeg rømte selvfølgelig, drar meg fra dette sykehuset, og lå på et kumlig rom og ...
Og så la jeg ut en poststory på Instagram der jeg spurte om det var en norsk lege her hjemme som kunne hjelpe meg med å forklare meg hva som skjer. Og denne legen vil jo ikke ha navnet sitt åpen, men hun hjalp meg da med å komme meg på et annet sykehus og fortalte meg litt hva som skjedde med kroppen min. Så det gikk jo løst på blodplatene, det gikk løst på leveren min og på nyrene mine. Og på et tidspunkt holdt jeg på å utvikle diabetes på grunn av at nyrene var så dårlige.
Så det var helt forferdelig.
Hva slags behandling fikk du da på dette sykehuset? Hvor lenge var det dette her? Nei, jeg feiret julaften på Bali, på sykehuset, og så fikk jeg ikke lov til å fly hjem, fordi flyselskapene vil jo ikke ha en så dårlig pasient på fly, i tilfelle noe galt kan skje. For i verste fall kan man jo få slå så på lapp at du kan dø. Men nyttårsaften, da hadde blodplatene mine steget til at jeg var på en måte fit for flight.
Da fikk jeg heldigvis en senk på flyet og lå og var helt most. Så var det rullestol mellom transit, og så kom jeg hjem og rett på Ullevål. Elisa, var du alene i den perioden? Ja, det var jeg. Ja.
jeg hadde god støtte hjemmefra så jeg følte jeg er så vant til å reise alene jeg har reist alene siden jeg var ung i 17-18 år så jeg er ikke noe redd i slike situasjoner jeg føler meg, du har jo forsikring det ordner seg på en måte så jeg er ikke noe redd jeg var ikke noe redd for å dø på en måte
Har du hatt dødsfangs noen gang? Ja, det har jeg hatt oppe i Himalaya. Jeg var jo alvorlig høydesyk i 2015. Da hadde jeg oksygenmettning på 33. Så da ble jeg helt oppblåst i hele ansiktet. Da lå jeg bare og var helt kake. Men det som skjer litt oppe i tynn luft, som er sånn underlig, er jo at man hallucinerer litt.
Så jeg har jo på en måte møtt ekkoen i tilskjørt, opp på toppstøt og så videre. Jeg har mistet synet mitt fra siste tur. Da fikk jeg veldig dårlig vær i Tibet. Så da på 8000 meter så fikk vi storm på 50 meter i sekundet.
og da skjønte jeg at jeg måtte komme meg ned for å overleve, men da er det så fokusert, så du er ikke noe redd, du er bare veldig i fokus. For meg er dette mindfulness, da Monika heter det her, dette er jo det jeg elsker. Men da på vei ned så mistet jeg hørselen, og så mistet jeg deler av synet, og ja, to fingertuper, men det gikk jo greit. Hva er det som driver deg? Ja,
Det er en miks. Jeg er veldig glad i å møte mennesker. Fjellet når du skal klatre i Nepal er en bonus. Koppen er alltid en bonus. Man skal være veldig ydmyk. Den skjerpa kulturen jeg har møtt, det er de blideste menneskene jeg vet om. Jeg føler meg veldig trygg ved å være kvinne og reise alene der, kontra andre steder jeg har vært i verden.
og det er bare for meg det totale eventyret litt som jeg sa innledningsvis at jeg alltid så på DuckTales da jeg var liten det er Ole Dolodoffens gruppe på eventyr for meg da er jeg Ole Dolodoffen
og jeg synes det er fantastisk, og samtidig så er det noe at du skal prestere, du skal snart prestere på høyt nivå, så det er en forventning i kroppen, og så må du ha fokus, du kan ikke drite deg ut, hvert skritt teller, så den spenningen her, og treningen i forkant, ikke minst, det er jo halveturen, det er jo å trene seg opp mot en tur, det er for meg drivkraft, og litt,
Det er litt sånn meningen med livet. Jeg koser meg med det. Det er fantastisk. Hva kan du hjelpe oss å komme i gang med? For vi kan åpenbart ikke leve ditt liv. Jeg har plukket med meg masse skatter oppi sekken min. Og så har jeg også fordypet meg i mange spennende bøker de siste årene. Jeg har funnet ut at mange av de mentalt tjenerne
Og de som trender på podcaster og så videre, og også dere, vi sier jo egentlig det samme, bare i ulik språktrakt og filter. Så det første man skal starte med for å ha det bra, er jo å tenke veldig grunnig over verdiene sine.
arbeidsplassen du jobber på har jo tydelige verdier men jeg tror vi mennesker glemmer litt å tenke på våre kjerneverdier man vet sånn, ja men dette her liker jeg, jeg blir glad av det men sånn, dette her er mine verdier, og går man på kompromis med verdiene sine på sikt, så blir du ulykkelig, og i verste fall så går du på veggen eller hva tenker dere? Jo, kan du komme med eksempel på noen verdier som du, jeg skal ikke si akutine da men som er kanskje fint å tenke på
For å finne verdiene sine er det morsomt å rulle opp mange flotte ord, hundrevis av ord for eksempel. Nå kan du ta elimineringsprosessen, så sitter du igjen med 20 og 10.
Og så er det å finne tre-fire ord som virkelig bare «ah, dette her er meg, dette her brenner jeg for, dette her er mitt indre kompass», da kan man til og med si, for å være litt stor i ordene. Og for min del har det jo blitt da helse, den kommer jo litt nå, det har jeg tatt for gitt, men det gjør jeg ikke lenger. Helse er det mest dyrbare vi har, er jo helsa.
Og entusiasme er en verdi for meg. Og frihet, ikke minst frihetsfølelsen er viktig. Og det å ha integritet. Det er mine verdier. Hva synes du stjeler mest fokuset ditt, eller mest evnen til å kunne være mest dine egne verdier og leve utenfor med dem?
Det som steler fokuset vårt nå, og jeg er litt av den baggern kjøren dagen, det er litt flaut å innrømme, jeg hadde en kronikk som jeg sendte dere, det er jo at jeg har blitt for å bli frisk, så jeg har blitt hekta på å hacke meg frisk.
Jeg blir tekstet på klokka. Så i stedet for den vanlige tralten om morgenen, der folk flest åpner opp avisen, og så er det på sosiale medier, og du får tusenvis av inntrykk i hjernen på to minutter, brainroot ble jo kåret til årets ord i fjor, så går jeg inn med morninger og snakker med chat-GTP på hvordan jeg kan justere meg bedre. Det er helt forferdelig. Jeg er så flau. Men det må bort.
Men det som er bra å starte dagen med, som vi alle kan gjøre, som jeg vet dere er flinke til, er jo å starte dagen med bevegelse. Og så fortsette å være takknemlig for noe. Og så fortsette med å reflektere litt.
For jeg tror vi fleste oss i hverdagen, vi starter i morgenen, alt med stresset, så går vi i speilet og ser oss i speilet bare «Åh fy faen, jeg ser så jævlig ut, åh fy faen», og så stresser man videre. Altså den indre dialogen. Når jeg er på tur, og da ser jeg helt for jævlig ut, det sier seg selv, for jeg har ikke dusjet på en måned, og man har oppblåst av høyden, så snakker jeg meg selv opp. Jeg bare «Fy faen, det er rå, dette blir en fantastisk dag, nå skal jeg gi gass!»
Vi kunne bare snakket sånn til oss selv også i hverdagen. Det tror jeg hadde gjort oss i en pangstart på å få en bra arbeidsdag videre. Jeg bare reflekterer over det du sier med at de fleste ikke tenker. De bare starter, som du sier, med et brak inn i nyheter og inntrykk uten å...
I det hele tatt, ha noe som helst tid med seg selv, og det gjør de år etter år etter år. Så det er så superviktig, men du klager over at du er avhengig av klokken din, men jeg vil jo tro du også har lært en del av det, og så kan du jo legge den fra deg når du kjenner deg igjen. Hva tenker du på det da? Jeg må på klokkerehab, det kan jeg innrømme. Men jeg vet de gangene jeg har hatt med klokka på tur oppe i tynn luft,
for da går det mest på oksygenmettning og du får dårligere mettning jo høyere du kommer og det har gjort at jeg har blitt stresset på tur å nei, nå er det dårlig mettning jeg må puste ordentlig nå jeg kan ikke snuse men nå har jeg aldri vært med klokka på tur oppe i høy luft så nå må jeg begynne å trappe litt ned men jeg synes det er vanskelig jeg må på rea, jeg trenger hjelp har du nåst andre ting enn klokken?
Jeg er veldig opptatt av HRV, og jeg har, ikke at jeg vil dele de tallene, men jeg har ganske dårlig HRV. Ja.
Hvorfor sier du at du har dårlig HRV? Hva er det du sammenligner det med da? Det får jeg beskjed om fra... Jeg kaller chatket til PR-coach min for coach-traffe, men jeg har ganske dårlig HRV. Enten har jeg indre uro, eller så er det dengen som ikke er ute ennå, eller hva det er. Men uansett, jeg har bra body battery og...
Men den hårvenen vil jeg ha opp. Den har blitt veldig besatt. I boken du leser, snakker vi om de to forskjellige tallene på hårveden. Den patologiske er den sykdomsgrafen, og den som er normalen den. Så akkurat nå er du kanskje ikke helt 100% for den guitar, kanskje litt mer enn et halvt år, og blir kvitt.
Ja, nå har det gått fire måneder, og jeg vet at det er mange som har fortalt meg at jeg har vært syk opp til et år med denge. Men jeg føler meg i hvert fall bra, og det er jo det viktigste. Dette med energien da, for du har jo også en ganske høyt tempoenergi, så jeg har jo lavere HV enn det Alette alltid har, for jeg har mer energi. Og oss som er litt mer sympatisk drevne fra nervesystemet vårt, har jo ofte litt lavere HV.
Men hvor mye blir bekymringer på? Bekymringer må vel påvirke HRV? Kan dere fortelle litt om det? Når du er bekymret og redd og engstelig, så er du i en trossvarsmekanisme. Vi vil prøve å komme mest mulig inn i det parasympatiske nervesystemet, der du har den transformasjonen, den roen som du snakket om, og starter med mindfulness og HRV.
Men jeg tror vel også at det å slappe, jeg har vært på mye ashrammer i India og prøvd å sitte rolig og meditere, og det får ikke jeg til. Men det er på en måte for meg, når jeg sier at jeg går med en, eller da kan jeg starte dagen med å gå en tur med vektvest på 25 kilo, tre runder opp i sladenbakken. For meg er det meditasjon. Kan jeg si det? Ja, men da er du i sympatisk tilstand. Ja. Ikke sant? Ja.
Jeg vil si at det er en veldig fin meditasjon for de som ikke greier å sitte i ro. Så det å kunne bevege seg, og naturen gir jo automatisk meditasjon. Du kommer jo inn i det med en gang.
Uansett hvor tøff den turen er, så er jo det noe som gjør hodet ditt rolig. Er du lei av smerter eller lang restitusjonstid? Nå har vi funnet løsningen. Vi trener en del og underviser tøffe klasser. Det krever superform og balansert kropp.
Vi har begge hatt utfordringer med både smerter, prolaps og Baker's sister, og noen ganger litt for lang restitusjonstid. Ja, og nå bruker vi FlexBeam og har merket en enorm forskjell. FlexBeam er en bærbar rødlysterapi som har hjulpet oss med alt fra å dempe smerter ved prolaps til å redusere betennelse i hofte og muskler. Om vi har opplevd middelbar smertelindring, nesten bedre enn parasett og raskere restitusjon,
etter støle muskler. Dette er rødt, næringsrikt lys uten bivirkninger. Apparatet stimulerer cellene til å produsere mer energi, noe som gir både smertelindring og en god følelse. Så er du på jakt etter en naturlig og effektiv måte å støtte kroppens helbredelse på, da kan du på det sterkeste anbefale Flexbeam. Det er enkelt, det er trygt og det virker. Må prøve det selv.
Opplev forskjellen og sikre deg rabatt med koden BG10 og husk at det er 60 dagers åpent kjøp. Du har lett deg nå som sommer nærme seg er det en ting vi aldri hopper over.
Vår daglige dose kollagen, selvfølgelig. Vi snakker ikke om et hvilken som helst kollagen. Vi snakker The Solution fra Oslo Skin Lab. Det har jo blitt en litt sånn fast del av morgenrutinen i kaffen eller i smudien, i vannflasken. Det er enkelt og smakløst, og huden elsker det.
Vi har brukt det lenge nå, og det er ikke bare innbildning. Vi merker en stor forskjell. Glød, spens og en mykere følelse i huden. Ja takk! Og vet du hva? Kollagen er ikke lenger bare en kjønnets fremd, det er forskning i ryggen, og derfor en internasjonal biohacking-movement. Folk over hele verden bruker hydrolysert kollagen for støtte hud, ledd og bindevevde.
Så, hvis du vil gi kroppen din et forsprang nå før sommeren, er tiden inne. Det er aldri for sent å begynne å bygge opp kollagene. Sjekk ut det solution for Oslo Skin Lab. Vi digger det, og huden vår gjør det også.
Bruk rabattkoden BIO60 for 60% på første kjøp. Når det kommer til pust, så vil jeg si at det er vårt sterkeste verktøy vi har. Oppe i høyden når jeg går fjellturene mine, så tar jeg skrittene etter pusten. Jeg puster slik og kommer ut av den rytmen, så stopper jeg opp for å få den flytsonen igjen.
Og jeg før tenker også hvordan vi lever livene våre. De fleste av oss stresser jo for å komme til et kontor i lyse og trivelige lokaler i en bås. Så sitter du og...
stresse foran maskinen hele tiden så det å ta mikropauser og se at doktor Torkel Færø også har startet med mikrotrening jeg må vis dere, for jeg har laget meg nemlig beste kontoret du har tegnet saker på rommet ditt kan dere høre meg? jeg glem rotet her men jeg har da et kontorgym
Det vekter og skrivepult og her sitter jeg da og triller og har mikropauser. Helt fantastisk. Herre min hatt.
Men Elisa, er vi tilbake til pusten? For det er jo en superpower som vi alle har. Har du en enkel pusteteknikk som vi alle kan bruke når vi trenger den, som du kunne delt med oss? Som du går til når du trenger den? Jeg har jo vært på mye kurs og drevet mye med arsdangang-parodet, så da snakker man om Ojai Breath, som dere kan jo godt. Det er jo dette dype puste fra magen, og man puster med nesen.
Det er litt vanskelig å ha akkurat ojai-breathen når du er på 7-8000 meter, eller bare i jordnæringen, men jeg prøver ikke å puste så mye med munnen. Nå har jeg begynt litt, men det er hemmelig. Det kan jeg ikke si bare til dere to, men jeg har begynt å sove med teitbær også. Det er hemmelig. Men... Munnen igjen...
Nå har jeg litt pollen snørret i nese. Men å ha den regelmessige pusten på tur, og ikke få den anpustenheten, da kan du gå i flere døgn, sagt på kone. Men det gir deg motor. Og den pusten må vi få inn i hverdagen vår også. For det glemmer vi.
Når vi sitter foran den komputeren vår og stresser, så glemmer vi det. Hvordan skal vi klare å snappe ut av det og ta de rolige pustene? Hva ville du gjort? Når jeg er på vidda og går med pulk, da er man kanskje to eller flere i laget. Hvis vi skal ha en uregelmessig pause, så ødelegger det flytsonen. Da har vi en uskreven regel at vi går 90 minutter på
Og da går vi, og så er det ti minutter pause. Og i den ti minutters pausen, da kanskje du må tisse, jeg vil drikke, jeg vil skifte, men da er det felles pause. Og jeg tenker også på jobben. Før gikk man jo ut og røyket, for eksempel. Det har man jo heldigvis sluttet med nå. Men da gikk man i hvert fall ut av kontorbygget,
og tok seg et skikkelig magadrag av siggen. Det hadde man jo sluttet med. Men vi har sluttet med friminuttene. Vi sitter foran skjerm, og vi møter og vi møter nonstop. Vi må få tilbake friminuttet på arbeidsplassen for å nettopp ta en pustepause. Og i det friminuttet, så nettopp der jeg er enig med Fære, da må man gjøre mikrotrening. Og det gjør også jeg her hjemme, og i løpet av en arbeidsdag da har jeg tatt 100 push-ups.
For eksempel, som er helt gratis. Og hva er det verste som kan skje? Du blir mindre stresset, mer fokusert, og du blir blirett.
Nå har meg og Alette skrevet litt om tetabølger og alfabølger, altså hjernebølgene våre, i boken. Det er på side 287. Så du har ikke kommet dit enda? Jeg har ikke kommet dit enda, jeg er på 199. Så dette med hjernebølgene, de kan man jo også måle på sånne type QEEG-tester, hvor de viser de forskjellige frekvensene.
Og vi har i alle fall tenkt veldig mye på det, å leke og være i en tilstand som gir gode hormoner, typ oksytosin, sarkosormoner og velværhormoner. At det er veldig viktig å måle hodet, og det gjør du mye av. Og den lekenheten, den som du sier på arbeidsplassen, vi må ta den mye mer inn i livet vårt, for den handler også om stress. Det er ikke bare om hodet vi ser på, vi ser også på disse hjernepølgene.
Så har du noen gode tips på hvordan man kan leke mer i hverdagen? Nei, det er litt på det med mikropause med trening. Men en annen ting som jeg tror er veldig viktig er jo å være flink til å belømme andre og seg selv. Det er jo en lek, på en måte i mitt hode i hvert fall. At man sier noe positivt til fremmede på bussen.
Så fin du er i dag til den gamle damen som sitter her, eller bare prate med folk rundt deg, det gjør at du får en god følelse, og så må man ta om seg det på arbeidsplassen også. Og i hvert fall i disse dagerne man snakker om det der uberfølsomme generation-set, så nå er vi heldigvis over den. Men å belønne andre og seg selv.
Det er også lek. Og man skal passe for at folk på arbeidsplasser, nå er det Holmenkollstafetten, da har vi gjort noe sosialt sammen. Det blir av og til litt krampaktig også. Det handler om disse små tingene i hverdagen. Det er disse mikroskrittene som gjør at du har det bra. Synes du vi er noen man er flinke til da?
Nei, det synes jeg ikke. Hva synes dere? Nei, absolutt ikke. Veldig lite. Hvordan skal man få til endring? Hvordan kan man eie mer den gleden til å gi noe noe? Jeg synes ofte vi er veldig lite, Ruse. Litt mer sånn kompetitive og...
Ja, dette her burde vi jo hatt med mennesker som type Fredrik Forne sin, men man har jo forskjellige roller, ikke sant? Vi har en rolle hjemme og en på privatlivet, og så har man jo en på jobben. Og jeg tror det er så fort du skiller deg litt ut fra resten av flokken, så blir du kanskje litt rar da, hvis du, jeg vet ikke, rose for mye eller gi for mye, jeg vet ikke, jeg har ikke noe grunnlag for det, jeg bare snakker av egen erfaring.
men å få inn den leken litt og den leken trenger ikke å være vi tar en trampoline på kontoret for det kan også være krampaktig det bare handler om at man gjør et eller annet kos sier noe fint
Jeg kunne nesten tro at hun hadde lest artiklen vår i lederlutt, som ikke har kommet ut enda. Det høres sånn ut. Det er alle våre arbeidstips. Det er helt utrolig. Vi snakker samme språk her. Og en annen ting som ikke bare snakker om torkelferder, for det handler jo om deg, men han nevner jo dette med...
stryker seg på huden. For oss som er litt aktive da, som trenger plutselig sånn stimulus på roenhet, så er jo det å skile seg litt. Og det å være ute i solen, få varmen fra solen. Ja.
Sånne ting kan også påvirke hårdre enn i alle fall stressresponsen. Absolutt. Jeg er veldig glad i røkelse, men det er klart at det hadde vært litt så uproblematisk å ta med seg på kontoreplass, for det er ikke alle som tåler duft. Men sånne små ting som det, absolutt.
Helt klart. Og man ser jo på sykdomsfraver i Norge nå, på utbrenthet og så videre. Dette bare eksploderer jo. Hvorfor gjør det det? Hvorfor sliter folk så mye på arbeidsplassene sine? Og jeg tror nok det handler mye om at man ikke tar disse pausene. At det er fra 8 til 5, og så fortsetter resten av dagen.
Hvordan kan du lære oss å ta en high-five i speilet?
High-fiving-speilet kommer fra Mel Robbins, så jeg synes hun er ganske morsom å høre på. Boka hennes ble litt for amerikansk, etter min mening. Jeg vet ikke om dere har lest den, eller? Hun er jo fantastisk. Men, sorry, jeg var nødt til å si noe. Hvordan kunne du lære deg å ta denne high-fiving-speilet og være helt ærlig? Det var en periode i fjor da jeg var veldig syk.
så klarte ikke jeg å ta noe high five i det hele tatt og det var jeg lå jo nesten i sengen i to måneder og da begynte jeg etter hvert å skrive post-it-lapper til meg selv for jeg klarte ikke å si det så i kleskapet mitt og dette er liksom barnslig, men samme det det er til meg, så hadde jeg på en måte styling is power
bare sånn, jeg klep meg noe fint, og så husker jeg jeg hadde en dag som var veldig sånn nok en dårlig dag og jeg skulle på trening, og da tok jeg på meg et tullskjørt over tightsen for jeg så noen barn i barnehagen, de klev på seg alt de skal være prinsesser, la la la da tenkte jeg, nå skal jeg dra på det tullskjørtet og jeg merket, smilte meg en gang jeg satt på sykken, jeg ble som en åh
Jeg hadde bare tilkjørt og ryggsekk og hjelm, og jeg var som en liten unge. Så ikke helt mental ut, men jeg gir faen. Og så fortsatte jeg på badet, hang jeg av speil. Si noe godt til deg selv. Dette her er ikke for alltid. Og så hadde jeg også en på ytterhøren. Så da ga jeg meg selv sånne pekepinn hele tiden, med ord slik at jeg skal huske. Jeg er jo ikke sånn dette mennesket her til vanlig. Du er ikke tankene dine.
Jeg har så sansen for det der å skrive ned ting, og så se det visuelt, særlig det der på speilet. Det hjelper, det funker å høres litt teit ut, jeg er enig med deg. Men først høres det som det funker, så det er et veldig bra målrituale, synes jeg, å skrive ned mange ting i løpet av morgenen din, når du sitter og reflekterer litt.
Men jeg er litt interessert, for nå har jeg skjønt at du også er veldig glad i å stå opp tidlig. Ja. Og det er jo jeg også! Endelig! Jeg er på disse kronotypene i boken. Hva var du da? Du var løve eller delfin? Jeg er løve. Eller delfin er jeg, den som sover litt lite, men står opp tidlig. Ja, jeg står opp tidlig, jeg også. Men du drar deg litt lengre enn oss, Monika. Ja, jeg står helt til halsen i deg.
Men dette synes jeg er veldig gøy å endelig møte en likesinnig. Det likte jeg også da jeg løste boka. Det ble skikkelig gladt. Jeg vet jo hva det gir meg, men hva gir det deg å være så tidlig ute og litt foran alle andre? Ja, dette her er litt flaut å si da. Men jeg føler at det er mye for flaut. For det første så står jeg på meg selv som det du gjør da, naturlig. Av og til har jeg selvfølgelig vekkelukken på jeg også. Så
vanligvis så står jeg opp mellom fem og seks da, det er naturlig for meg og hvis jeg har en deadline, hvis jeg skal skrive noe
så føler jeg at jeg har tjuvstartet litt. Jeg har tjuvstartet. Akkurat sånn jeg føler da. Og da får jeg en så utrolig ro over meg selv. Og selv om forskning og alt det jeg snakker om, vanligvis skal du starte med bevegelse og refleksjon og takknemlighet, men hvis jeg har en deadline, da bare står jeg opp, og så begynner jeg å jobbe.
og da er jeg ferdig med den deadline for jeg er så i flytsona jeg er så utrolig konsentrert for det er bare jeg som har den tiden det er ingen andre som har den og så er jeg ferdig tidlig og da tar man powernup sånn i 2-3 tider
Ja, det er herlig. Det er fantastisk. Men føler du det samme? Ja, jeg føler akkurat det samme. Og hvis mannen min av en eller annen grunn skulle finne på å stå opp tidlig og ødelegge for meg, da går det i ball for meg. Du skal sove, for jeg skal være foran deg.
jeg kan ikke snakke med noen eller sånne ting, men alt det du får gjort på den første timen er veldig fint og det samme gjør jeg litt når jeg er og telter i Norge og Himalaya, hvor som helst å stå opp
Hør, hvis jeg telte sammen noen, og jeg er veldig glad i å campe alene også, men å bare stå klokken fire, sette på brenneren, det knirker litt i snø rundt deg, den fyrer opp vannet, og så har du kaffe, og så venter du på soloppgangen. Og når den kommer, så er det bare sånn, wow! Det er helt rått!
Det er en fantastisk følelse. Nå er det første boken Biohacking er ute i butikk, og vi er så utrolig takknemlige.
Den gikk rett inn på førsteplass hos Ark, og nå ligger den på andreplass på den nasjonale bestsellerlisten. Dette er jo helt magisk. Og det er takket være deg, du som lytter på podcasten vår, gjestene våre, du som kommer på kongressene våre, og du som deler reisen med oss. Det er derfor det ble bok.
I boken får du våre beste verktøy, biohacks og hverdagstips, så du kan få mer energi, bedre søvn og mer balans i livet ditt. Så løp på Sikkerhetsbiohacking der du kjøper bøker, eller du kan låne den helt gratis på biblioteket.
Vi heier på deg! Hvis vi snakker litt om hjernen da, med jo forskjellige som vi har skapt alle sammen til å kunne forsegge oss av solnøkter, så får jeg jo akkurat samme følelsen mens mannen min, ja, god kaffe. Det er ikke alle som har evnen til å se det, visst? De har jo samme sett med øynene, men hjernen tolker det så forskjellig. Hva tror du om det? Nei, det er jo det som er bra, for hadde vi alle tolket ting litt, så hadde jo samfunnet vært utrolig kjedelig.
Da hadde vi ikke hatt noen å irritere oss over, eller le av, eller prate med. Det er jo det som er gøy, at vi er så forskjellige. Jeg blir jo veldig dratt mot mennesker som også er veldig ulike med meg. Jeg synes det er så gøy å høre deres historie. Det gjorde jeg veldig drygt med meg da jeg var på Bali nå.
Så møtte jeg en norsk dame, og da hadde jeg akkurat vært med på at jeg trodde jeg skulle på en konsert, men det var jo selvfølgelig ikke det, så jeg bare tok og meldte meg på noe. Og da hadde jeg akkurat vært på tre yogatimer, så jeg var bare helt i harmoni, og så kom jo den der virveltrappen på yogabarn i treverk, og fuglene kvitteret, og den musikken som kom, den var så kraftig, så jeg...
Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Jeg fulgte ukontrollert. Vi skulle sitte i sirkel, og så var det en cocoa ceremony. En cocoa ceremony, da jeg var, det var en litt mer sånn frigjør den indre sensualitet. Så jeg måtte klemme folk med det tredje øyet, og så måtte jeg plisse underlivet mitt mot de andre, og kjenne vår sensualitet.
og det eneste som holdt meg oppe da var dette her må jeg ringe og fortelle en yogavenninn av meg Vibeke for det er ikke første gangen jeg havna ut på noe sånt utenfor min konforsone i yoga miljøet
Møte den norske damen, som da bare, det er derfor hun var der, for å frigjøre seg sensuelt og danse og nyte kroppen sin og fedme er bra og kropp er topp og så videre. Og vi var jo på to forskjellige planeter, men jeg synes det var så gøy å høre hennes historie, så vi kunne på en måte le hverandre, det er det som er gøy.
Og hva sa du, du refererte til Vibeke, og da har du Vibeke Clemmensen som er venninne, og hva sa hun da som driver med yoga? Hun kan jo selvfølgelig kjenne hvordan du har hatt det, men hvordan tolket hun dette? Nei, hun lo, for hun bare sa at det er bare du som alltid havner oppi disse yogasituasjonene. Fordi jeg har jo vært, uten at jeg skal snakke mye om det, men jeg har jo gjort naken-yoga i New York,
og på Downward Facing Dog å få noen baller opp i trynet er jo ikke for meg veldig spennende jeg har ikke lyst til å få det så jeg har alltid havnet på litt sånn feil yoga miljø da kan man si
Det er derfor jeg trives veldig på core balance. Ja, ikke sant? Men har du vært på sånn geiteyoga også? Geiteyoga, har du vært på det også? Nei, det har jeg ikke vært på. Hva i all vides verden er geiteyoga? Er det yoga med geiter? Ja. Oh my god. Nei, dette da.
Jeg tror dette er litt sånne trender som jeg tror er dødde ut. Jeg tror ikke det er mange som driver med hverken naken-yoga eller geite-yoga lenger. Det er lasisen. Bra. Nå er det bare klokka. Ja. Men Elisa, litt tilbake til dette med naturopplevelser og friluftsliv. For du sier at dette nå er litt sånn at vi alle driver med friluftsliv, men
Er det da en reaksjon på at vi har sittet så mye inne foran skjerm, at vi trenger det på en helt annen måte nå enn tidligere? Tror du det?
For det første, jeg sier at jeg tror alle driver med friluftsliv, men når jeg snakker med andre mennesker som er terapeuter og så videre, så sier de at nei, det gjør de ikke. Det er bare i noe du forestiller deg.
Mens jeg som bor ved markagrensa ser jo familier lage middag, jeg ser jo folk i skjevnen hele tiden, så jeg har kanskje litt sånn forvrengt bildet av det. Men når man ser på tall fra DNT, så stiger medlemstallene og så videre.
Men jeg tror at det skjedde noe for alle i Norge under pandemien, der vi alle plutselig måtte oppsøke nærmiljøet for å få eventyr, og så videre. Å være litt kreative. Noen sov ute på balkongen. Man gjorde sånne små grep for å komme seg ut. Og da eksploderte dette her. Og i år er det jo friluftslivets år i tillegg. Ikke at det tror jeg påvirker deg og meg så veldig mye i stor grad, men
Jeg tror at flere er flinke nå til å komme seg ut på tur. Men det handler også om en trend som er nå. Den ene trenden er for eksempel løpetrenden. Den har tatt helt av. Alle skal ut og løpe på stier og så videre. Man bruker naturen mer som en treningsarena.
Så det er jo blitt en måte også å vise prestasjon på, at det ser hvor raskt jeg sykler opp den bakken på Strava. Det er jo blitt en ny arena å vise seg frem på. Det er jo kulturkapital, kan man nesten si i store overskrifter. Men å bare være på den kose
i hverdagen, i stedet for å lage middag hjemme, ta med deg, og hvis man ikke har utstyr, keep it simple, liksom ikke bry deg om sånne der utstyrsnøler som meg på en måte, ta med deg ting ut og bare spis maten ute, bare det å gå på gresset barbeid og høre fuglene kvittre og man kanskje kommer en morsom hund forbi som du kan klappe, det er noe annet enn å bare sitte hjemme rundt den middagsbordet, for vi bor jo i små leiligheter, flesteparten av oss hvertfall,
Kjempebra. Jeg er helt enig. Jeg la meg inspirere. Hvis du ser på biohacking-trendene, hvor de har endret seg de siste fem årene fra COVID-19 til nå, så mener jeg at det er mindre prestasjonsorientert.
Det er litt mer opplevelse som er rettet, og hvor man kobler på det spirituelle med stargazing på kveldene, tilberedt bål på strandene, hikes, at man bruker trails, man bruker de ordene veldig mye, hvor man kobler på. Ser du også at det er litt mer av det rundt i ditt miljø?
Ja, absolutt. En ting vil jeg bare si først som er et bra hack som jeg kommer på nå, som jeg vil ha med, er jo at når vi går tur i nærmiljøet vårt, for vi er basert i Oslo, ikke du Monika, men sier Svangsvann for eksempel, ta den runden på Grusvei rundt Svangsvann.
Nå har det vist seg at forskning, hvis du går rundt der og kanskje kverner på noe, noe vi fleste av oss gjør, så kan du gå på den grusveien og bare, fy faen, han er jo en drittsekk. Du kan fortsette å gå den turen og bare inne deg, bare, fy trakkeren. Men så fort du går ut på en sti, går utenfor den grusveien, så må hjernen begynne å tenke, for jeg må ikke snuble, og nå må jeg titte og gå riktig og orientere meg, og da er mindsetet på noe helt annet.
Og det tror jeg er et superbra hack, og det er jo kostnadsløst, gratis. Men å tenke litt og gå litt mer på stil for å utfordre hjernen ditt til å debbe alle de tankeskjøret, det vil jeg bare få med. Og vet du hva? Mikkel trivdes ikke så godt på skole i Norge.
selv om han gikk på en fantastisk skole, synes jeg. Men her nede har han blitt en A-student nå. Og de er så mye ute. De lærer i bevegelse. De drar på field trips og ser på formasjoner på fjeller. De går på stier. Så jeg tror at man kan ta til seg læring på en helt ny måte og bearbeide problemer. Og det er ikke sikkert at de gjør noe rundt sångsvann, men hvis du går på nye stier i alle fall, altså ikke går i de samme sporene alltid,
Absolutt. Men jeg tror nok det, men naturen, dette her vet jo dere bedre enn meg, som ligger flere ti år fremme på trendene, men må vi nettopp leve livene våre nå, ikke at vi skal snakke mer om klokka og telefonen, men jeg tror at det å koble av og logge av for å logge på, det må jo bli noe vi alle kommer
å trenge mer og mer av og når vi ser da ref generation set som har vokst opp med dette her så blir det spennende å se hvordan de kommer til å bli om 5-10 år hva de har behov for fordi da tenker jeg at det nesten blir sånn at nå er jo den gamle Nokia-telefonen blitt trendy for veldig mange allerede men hvordan de kommer til å oppsøke dette her enda mer antar jeg da
Ja, for du ser jo at den generasjonen, de ungdommene som er i dag, de synes det er gøy med Walkman og kassettspiller. Ikke sant? Benyel var jo veldig for fem-ti år siden. Men nå er det jo... Man går tilbake hele tiden og ser hvordan det var før. Hva tror du skjer med generasjon Z om 15 år? Oh...
Nei, vet du hva? Nå høres jeg litt sånn på gammel ut. Men jeg tror, jeg er litt enig i den kritikken at de er jo litt hårsåre. De er jo vokst opp med, ikke sant? Mamma og pappa følger med på alle bevegelser og på trening. De er jo ikke vant til å utforske ting alene uten å falle, fordi da passer man på. Men jeg har ikke barn selv, så det blir litt feil for meg å si det, men det er inntrykket mitt da.
Men jeg tipper at de kommer til å rett og slett gå litt på trynet. Eller? Er jeg litt for drøy nå?
Det er i alle fall en oppvåker for oss å tenke på. Og vi kan jo bare se i perspektiv på godt og vondt med den erfaringen vi har i de ti årene vi er. Og vi to som begge har jobbet i media- og TV-bransjen, jeg husker jo, og dette snakker vi mye om på podcast nå, at jeg sto opp og gjorde alle mine morgenting og frokost, kom på jobb, og da skrudde jeg på komputeren og åpnet vegen og dragbladet for å se etter stories jeg skulle dekke, ikke sant?
Er du ikke enig? Nå er jo kontoret fra 24-7 inne i sengen vår under dynene. Her må vi jo bare bråvakne alle sammen. Absolutt, men da tenker jeg også det er det å finne den gode dialogen med lederen sin. Fordi når skal man logge av jobben sin?
Fordi hvis du får en mail av sjefen klokken åtte, så vil du også utføre jobben din bra og svare den mailen etter klokken åtte også. Hvis du skruer alle notifikasjoner, så kanskje du bare, å nei, jeg fikk det åpnet opp telefonen, og jeg har ikke svart på den mailen. Så kanskje man må ha litt mer åpenhet på arbeidsplassen om dette her også. For eksempel si, etter klokka fem, da er ikke jeg på. Hvis det er noe som er kjempeviktig, må du ringe meg.
For eksempel. Jeg vet ikke. Jeg tror det er veldig viktig å lave regler på det, for det er det som har skjedd nå. Da sklidde helt ut. Vi forventes at vi skal svare i det øyeblikket vi får en beskjed. Monika og jeg svarte på en mail her nå, hvor vi svarte med en gang. Så går det to uker, og så får vi mail tilbake. Hvorfor har dere ikke svart? Så sier bare Monika, vi svarte jo med en gang. Da var hun litt sånn,
Oi, sorry! Jeg er ikke vant til at folk svarer så fort. Så jeg tror man må tilbake til de reglene. Vi har arbeidstid fra 8 til 5. Ferdig.
Og det er ingenting som brenner, det er ikke en mail som brenner så mye på kvelden at du må svare etter klokken åtte. Det er bare tull. Tror jeg da. Så jeg tror nok at den generasjonen etter oss, de kommer til å være mye flinkere til å sette grenser og ha tid til andre ting. Men de er jo flinke til å sette grenser allerede jobbintervju har jeg hørt, fordi de sier jo til arbeidsgiver...
Jeg får ikke et hybridkontor. Jeg kan ikke ha hjemmekontor i det hele tatt. Det er ikke jeg interessert i. For det er jeg vant til under pandemien. Jeg liker å styre dagen min selv så lenge jeg leverer. Eller dere har ikke treningstilbud på kontorplassen. Nei, det gidder ikke jeg. Så det synes jeg er kult at de pusher litt der. Det liker jeg. Men du, Lisa, kan du fortelle litt om samarbeidet ditt med Nofana? Ja.
Nei, jeg har jo vært ambassadør for Norrøna i nesten syv år nå, og jeg var jo heldig å jobbe der i tre og et halvt år, for jeg søkte meg litt nye utfordringer. Men det er jo et brand som...
Det er veldig hjerte og passion for meg. Jeg er veldig glad i det brandet. Så jeg gjør litt frilansarbeid for dem, og da tar jeg med meg motekunnskapene mine faktisk, og rocker opp lookbook-bildene dere som kommer på store butikkflater rundt om i hele verden. Så vi er akkurat ferdig med produksjon, og det har vært kjempegøy. Teamet er helt fantastisk.
Hvis du noen gang savner gamle produksjoner og sånn, så kan du vite at alle de klærne jeg har arvet av, på Nordfjell har jeg mange gamle retroplager fra Nordfjell da.
De skal du holde på loftet, og så kan du selge dem veldig dyrt om et par år. Jeg bruker dem! Ja, det er bra. Du reparerer dem, og så videre. Så jeg skal ikke gjøre reklame for et brand i podcasten, men jeg er veldig ydmykt for å være en del av teamet der. Jeg er heller ikke så veldig oppsatt over å selge merkebare og sånne ting, men jeg har kjøpt en jerke fra Nordkana som er en sånn kåpe. Ingen steder til Monika som kommer der, for den er jo så stor.
Men den redder jo meg fra frys i hel. Det er en sånn dunkåpe som bare går ned til underskolen og frem. Vi skal ta det på vintercampinget.
Du har vært på det, Monika. Ja, og alle mine endyr har jeg jo fått hjelp av deg, Elisa. Men vi sov jo, det var i pandemien, ute på vinteren. Men jeg har veldig lyst til å gjøre det igjen. Jeg har lyst til å utfordre og gå litt inn i det som er vanskelig og litt sånn ukomfortabelt. Og det tror jeg vi har veldig godt av å ha det litt ukomfortabelt. Fordi hverdagen vår er så komfortabel. Altså bare vi går på...
kjøpesenteret for å handle mat og så videre. Folk går jo ikke rulletrappen engang. De bare står og venter på at den rulletrappen skal komme opp. Vi beveger oss jo ikke. Så å ha det litt ukomfortabelt, være litt kaldt, kjenne litt på sulten, det tror jeg vi har veldig, veldig, veldig godt av.
Vi har en liten idé om en kampanje vi har lyst til å gjøre, og så få på alle trapper i hele landet et skilt hvor det står «Bihockere», og på rulletrappen skal det stå «Lekfolk». Ja, ja. Den støtter jeg. Men apropos det at vi har så komfortable liv, så
snakker jo du om at vi trenger disse andre målene for å bryne oss litt på å ha det ukomfortabelt. Så da kan en sånn topptur for meg, som synes det hadde vært kjempeskummelt og utenfor komfortsiden, være bra for å presse meg ut av den hverdagskomforten min, ikke sant? Det er det du mener? Absolutt, men når du kommer til for eksempel ordet topptur, men
Der må man jo ha respekt for elementene også. For når man ikke har det med skredfare, nå er vi på toppen av sesongen, men hvis man er usikker, så bok en guide. Slik at man er trygg. Men bare det å prøve å tørre å campe alene. Ikke sant?
Jeg hadde en natt for noen uker tilbake alene på Finse, og hadde med rød min til og med, og satt der og postet meg, og så gikk jeg ned i teltet og så på en film og hadde det helt fantastisk.
Så det tror jeg vi har veldig godt av, bare kjenne litt på den der følelsen. Hva er den lyden? Hva er det for noe? Eller nå er jeg litt kald. Nå må jeg klepe meg for å gå ut og tisse. Åh, fy fader. Altså bare litt nær ukomfortabelt, de små tingene der, det tror jeg vi har veldig, veldig godt av. Og hvis vi skal gjøre det enda mer enkelt og jordnært, hvordan kan man gjøre det i nærmiljøet sitt da?
Da gjør man som jeg startet dagen med. Du kjøper deg litt moktreng og kjøpingang, og det har jeg faktisk hatt deg, Monika. For da du var på Core Balance, så hadde du to 1,5 liters flasker med vann, som du drev å bare, nå bruker vi det vi har til å trene armen med. Du fyller opp en sekk med masse vannflasker, om du har 20 kilo i sekken, og så kan du bruke staver, og så kan du gå på sti med tung sekk og slite.
Det er ikke noe komfortabelt det. For meg, da får jeg endorfiner og glede, men uansett. Hvor lenge skal man gå da for å få den gleden av det? Nei, det her kommer jo an på hva slags kropp og hvor god fysisk form man er. Man må jo passe på rygg og så videre, men man skal starte rolig. Laget lag, det er som en start for eksempel bare med en halvtime for eksempel da.
hvis du ikke er vant til å gå i motbakker eller er vant til å ha tung på ryggen for i verste fall så må du til kirurg praktor etterpå da blir den turen ganske dyr så bygg deg opp, skinn deg sakte
Jeg må bare fortelle, fordi jeg bor rett ved bomveien, så jeg går veldig ofte i skogen rett bak meg her. På morgenen, hvis jeg går på et spesielt tidspunkt, så møter jeg to gamle menn. Nå har jeg begynt å snakke litt med dem, og de er 80. De går og drar sånne bilhjul etter seg,
Det er helt rå, og jeg spurte om jeg skulle på svalbartur, eller nei da, vi bare koser oss. Jeg blir så inspirert, det er helt utrolig, så det er litt en ukomfe greia. Det å trekke dekk, det var jo en veldig trenet dekperiode, selv om man ikke skulle gå Grønland eller Svalbard. Men dere som driver treningsstudio, må få veldig bra rompe av å trene med dekk. Jaha.
Så tilbake til hverdagseventyret, man trenger ikke dra til Galway Piggy, kan man bare kempe der man bor også? Har du idéer på dette? Ja, det kan man gjøre, men bare gjør litt research på hvor man kemper. Det vil alltid være mange mennesker rundt et vann, for eksempel, som beveger seg litt mer ut i marka.
gjør litt research, og de er jo de som har gått på skattejakt, dreft, det med å finne barnet frem i seg igjen. Da må vi, kan vi dra dit kanskje? Og kanskje er det et forferdelig dårlig campingsted, men hva skjer da? Du har noe å le av etterpå. Det er de turene som går til helvete du sitter og ler av.
Det er de som blir den morsomme historien. Helt spennende og deilig å tenke på. Elisa, du har så mye å dele, du har så mye å inspirere med, og så vet vi også at du har et stort hjerte, du tar lett til tårer og gråter og blir beveget, og du hjelper mennesker. Vi har vært så heldige på Corell, samtidig som de nydelige plettene som jeg bruker i gym-yogaen vår, som er helt fantastisk. Har du noen sånne prosjekter
prosjekt hvor du skal hjelpe mennesker i verden, skoler og barn? Ja, jeg dro i sommer som første utledning til jeg bygde i Nepal til et sted som heter Kakani, altså midt i Nepal. Og der var jeg lærer for fjerde til syvende klasse.
Det kunne veldig dårlig engelsk, og da kalte jeg meg, jeg ble ikke lærer til slutt, men jeg kalte meg som en entusiast. Jeg skulle gi det masse glede, og vi sang og koste oss. Utrolig
utrolig fattigdom så kom det dessverre en forferdelig monsun som gjorde at det ble mye flom så jeg måtte til slutt evakueres det var noen dødsfall i nabobygda på et punkt så satt jeg fast på en love så jeg måtte gå på toalettet ut av et vindu og da hadde jeg litt diaré for jeg levde jo bare på poteter og litt mais
Så jeg husker at den, unnskyld at det går i detalj, men diaren den falt ned til V-stabberen der de unne bodde, så de fikk V med min diare på. Og det var en sånn sirkel
Og til slutt så ble jeg evakuert ut. Men da jeg kom hjem, for jeg hadde aldri lagd en spleis før, og det satt litt sånn inni meg, for jeg tenkte, åh, ingen gidder å gi penger til barna i Nepal på den skolen. Men så klarte jeg, takkevære av alle de som ga, å samle inn nok penger til 250 nye skoleuniformer. Og de har noen uniformer med navnet mitt på, som de gir ut til sånn truck-address, og jeg synes det er så koselig, så jeg skal besøke dem igjen til høsten.
med charity hvis man skal, kanskje ikke bruke det ordet da men jeg føler at man må jo ikke gå ved bekken etter vann det å være et godt menneske i hverdagen, ref det å snakke til en dame som kanskje ser litt lei seg ut på bussen
gi komplimenter til fremmede det er kanskje noen som reagerer at de ser litt rart på deg, men flesteparten blir veldig glad ved å bare glede andre mennesker det må vi bli flinkere til og det her er jo kardemommebeloven, er det ikke da? jo!
Det var et rørende opplegg du gjorde der. Det handler jo også litt om å se mulighetene, å se behov, og ikke bare være inne i sin egen reise og dialog selv i ulov.
Og det er et bra biohack det å hjelpe andre. Det gir en god følelse, både fordi du gir til, og særlig for en selv. Det er en gave faktisk å kunne gi også. Så nydelig, Lisa. Er det noe spesielt våre lyttere kan delta på, engasjere seg i? Er det noe som skjer nå fremover med deg utover mot sommeren? Du,
Du, nå, men det kan vi kanskje snakke om etter sendingen, Monica, eller begge to, fordi jeg lurer på om jeg skal skrive en bok, men så har jeg ikke bestemt om jeg skal gjøre det eller ikke enda, så det vil jeg snakke med dere om etter sendingen, hvis dere kan gi meg litt tips på det. Helt utrolig, for jeg hadde faktisk tenkt å snakke med dere om etter sendingen, så da skal vi se på. We are in balance.
Tusen, tusen takk. Jeg har neste siste ord til våre lyttere for å gi dem litt power og sparkerumpa for å få den rumpa ut. Ta mikroskritt og husk å smile til de menneskene rundt deg.
Tusen takk, Elisa Røstrud, for at du delte med oss. Tusen takk. Tusen takk for meg. Ja, Lette, så hva sitter vi nå igjen med etter denne reisen og den lekende samtalen med Elisa? For det er jo snakk om små grep, men store perspektiver.
Det er akkurat det, og det er dette med disse bittesmå valgene vi tar hver dag. Være litt mer bevisste på de pusten. Kanskje vi glemmer den. Kanskje vi kan la telefonen vår ligge. Og det har jeg lest en studie på nå, at det å la telefonen ligge, det
Gjør veldig mye med hodet ditt, akkurat som vi ikke visste det. Men det er lurt å la det hvile i perioder, ikke alltid være så avhengig av denne teknologien. Og hvis du har ungdom hjemme, som jeg har, så vær så snill. Du må hjelpe dem. Vi må hjelpe ungdommen å få hjernen fri. For det er det lode, den mobilen hvor den virkelig stresser hjernen, de merker det ikke, de tror de får rop.
Så vi jobber strategisk med dette. Men du, nå synes jeg at vi skal ta en liten maraton. Litt sånn spontane stikkord, hva vi lærte. Så kan jo alle i hvert fall si at...
Og høre på Lisa, altså jeg er jo CEO i mitt eget liv. Det er mine verdier som er kartet, og de må jeg bare prøve å leve etter, og så i beste fall så følger noen meg, og kanskje blir inspirert av å begynne å si det. Ja, og at fysiske mål selv helt meningsløse, det kan gi oss retning og energi i livet.
Og dette du nevnte litt om friluftsliv, Alette. Før så hadde vi jo disse røykepausene og naturlige luftepauser selv om de var fulle av nikotin. Men husk at friluftslivet eller livet ute i fri luft, det er ikke bare rekreasjon. Det er også en mental trening.
Helt klart. Og pusten vår, den må vi bruke, for den er en helt gratis superpower som vi alle har, det snakker vi mye om, og mikropauser, det er ny produktivitet, og da kan du bruke pusten til å ta bare et minutt spause.
Og så vil jeg bare slå et slag for den high-fien som vi snakket om. Ikke bare high-fien til speilet, men også til de som går forbi. For det er jo hvordan man snakker til seg selv som betyr alt. Og jeg tror nesten at man kan få mindre smerter hele fortere hvis man begynner å snakke
positivt selvsnakk at man lager det lille bildet på at dette går bra, jeg har det bra jeg håndterer smerten litt eller jeg håndterer utfordringene det er bare å øve oss på det og særlig til han i heisen eller hun på gata hvor røus er ikke Elisa når hun drar opp på sykehuset der og hjelper de pasientene og tar litt mikrotrening med de og skaper entusiasme altså hallo kjære lytter har du ikke lyst til å bare gi av livet gi av gleden og så får du så mye tilbake ja
Og så ble jeg veldig inspirert av dette med kontraster. Fordi hun er jo, altså, snakk om å være en person med mange kontraster, og det tror jeg vi mange kan lære litt av. At dette gir hjernen vår litt sånn nye spor. Vi får litt sånn der kickstarter innimellom, hvis vi den ene dagen går i tilskjørt, og den andre dagen så går vi med ankelvekter. Og så er det jo det at
Se på oss, vi sitter og ler. Det er gøy å være litt rar, og det er gøy å være litt annerledes. Jeg elsker å huske på disse gamle ordene vi snakket om i media på den tiden. Det var jo mix and match, ikke sant? KK og disse bladene. Ja, ja, ja. De kontrastene. Men også det at det hviler, og dette med belønning, det er ikke luksus. Dette er normalen vår. At vi hviler og gir oss selv belønning for små ting. Belønning kan være bare å puste og gi seg selv et minutt.
Det er bærekraft. Og kanskje det viktigste er at du trenger ikke å endre hele livet. Du kan begynne med en liten mikro ting,
En liten justering, for eksempel akkurat nå. I helgen var jeg på et market, et second-hand-market som jeg elsker å gå på, og der hadde de tullkjørt. Jeg holdt på å kjøpe etter meg og deg, og hvorfor gjorde jeg ikke det? Det var et eller annet med varmen. De hadde i lilla, i grønt og i gult og i ros. Jeg tenkte at jeg bare kjøper noe sånt. De kostet en euro. De var sikkert fulle av mikroplasser. Det kan hende det var noe sånt der. Men ja,
Tilbake til du som lytter på podcasten. Hva er en god mikrohandling du kan gjøre inspirert av samtalen med Elisa Røtterud? Tenk litt over det. Kanskje du går en ny vei til skolen eller til jobben. Kanskje du legger fra deg telefonen enda mer enn du har gjort før. Disse bittesmå tingene vil du merke i hverdagen din.
Ja, for det er summen av de små tingene som gjør den store endringen, og at livet vårt skapes, så vi er jo aktører, vi er CEOs hele tiden. Så tusen takk, Elisa Røtterud, god venninne, kjærlig, varm, entusiastisk, kunnskapsrik, glimtgjøye, men også sårbar. Takk for at du viser oss at eventyret finnes midt i hverdagen vår, og takk til du som lytter.
Kanskje gjør du deg noen refleksjoner, bare kanskje, og bare hvis du har lyst, men jeg tror at du også lar deg inspirere hvis du har hørt hele endeposten. Gjør en liten ting annerledes i morgen, du også.
Og du, vi fikk akkurat en liten mail med bare å si det. Vi ligger altså på åttende uke på boklister i Norge. Vi ligger høyt opp. Vi går høyere opp. Altså nå er vi oppe på tre og fjerde plass igjen. Og vi fikk en nydelig mail fra Reidar, sjefstredaktør i Juldendal. Og så sier han sånn, han siterte Arias Arjuna «La oss hekke livet».
Og inntil det, la oss gjøre det. La oss hekke livet med pust og latter og lev litt villere. Happy biohacking!