SmS #80 Kadafi Zaman og Janne Amble om Mysteriet Steinar Wangen – en norsk seriemorder
Silje snakker med dokumentarskaperne Kadafi Zaman og Janne Amble om miniserien «Dødsenglene» og boken «Mysteriet Steinar Vangen». De beskriver undercover-arbeidet der Janne utga seg for å være kvinnen «Randi», konfrontasjonen med Vangen på Norrby Hotell i Sverige, hans historie som drapsmann og den mulige feildiagnosen psykisk utviklingshemming.
00:00
Podcasten handler om en journalistisk tilnærming til aktører innen aktiv dødshjelp, med fokus på Steinar Vangen og hans metoder.
03:32
Podkasten diskuterer produksjonen av en dokumentarserie om aktiv dødshjelp og viktigheten av å belyse tabubelagte temaer i Norge.
12:28
Å oppleve ekte reaksjoner i dokumentarprosessen er essensielt for å formidle sannheten bak dramatiske hendelser.
16:20
Podcasten utforsker Steinar Vangens straffesak og avdekker et mørkt nettverk for aktiv dødshjelp, med fokus på sårbare kvinner.
26:20
Podcasten diskuterer en journalistisk undersøkelse av en mann som tilbyr hjelp til selvmord via Facebook, og kommunikasjonen med ham.
Transkript
Nevnt i episoden
Steinar Vangen
Norsk mann som omtaler seg selv som seriemorder; tiltalt for å ha hjulpet kvinner med å dø. Hovedtema i bok og serie.
Mysteriet Steinar Vangen
Boken gjestene har skrevet om Vangen, mer detaljert enn TV-serien.
Norge bak fasaden
Dokumentarserie på TV 2 som Zaman og Amble lager.
Dødsenglene
Miniserie under Norge bak fasaden om aktiv dødshjelp og Vangen.
TV 2
Kanalen som sender seriene; redaktørene godkjente undercover-metodene.
Norrby Hotell
Hotell i Sverige der konfrontasjonen med Vangen fant sted.
Beate
7 år gammel jente fra Moss drept av Vangen som 15-åring.
Randi
Fiktiv identitet Janne Amble brukte undercover mot Vangen.
Halden
Stedet for tinghuset der rettssaken mot Vangen ble fulgt.
Moss
Byen der den eldre kvinnen som ble funnet død kom fra.
Trollhättan
Svensk by der en kvinne Vangen angivelig drepte ble funnet.
Maria
Researcher i redaksjonen med ansvar for skriftlig dialog undercover.
Novemberfilm
Produksjonsselskapet bak dokumentarene.
Bærum kommune
Nevnt for systematisk oppfølging etter selvmordsforsøk.
Anne Johannesen
Fiktiv person brukt i dialog med «Vestlandsmannen».
Vestlandsmannen
Anonym mann som tilbyr dødshjelp; et annet undercover-prosjekt.
PFU
Klaget inn av Vangens advokat; TV 2 gikk fri.
Deltakere
host
Silje Skjevig
guest
Kadafi Zaman
guest
Janne Amble
Poeng
Jeg var aldri redd. Jeg satt ikke i den stolen og var redd for at han skulle angripe meg.
Journalisten beskriver roen sin før konfrontasjonen med Steinar Vangen på hotellet, med sikkerhetsvakt utenfor.
Mange av disse kvinnene ville valgt livet. De opplever at de ikke får den hjelpen som skal til for at livet kan bli godt nok, og derfor blir døden et alternativ.
Et sentralt samfunnskritisk poeng: debatten burde handle om hvorfor helsevesenet feiler disse menneskene.
Hvorfor blir Steinar Vangen deres beste alternativ? Det sier litt om samfunnet og hvordan vi misslykkes i å hjelpe disse menneskene.
Psykologen i podkasten peker på tragedien i at desperasjon driver folk til selvutnevnte 'hjelpere'.
Du kan ha to motstridende tanker samtidig. Du kan både ønske å dø, men også ønske å få hjelp til å leve.
Viktig innsikt fra arbeidet med etterlatte og selvmordsnære personer.
Man leverer ikke ut råmateriale, punktum. Da vil jo ingen snakke med oss neste gang.
Om prinsippet om at TV 2 nekter politiet råmateriale fra intervjuet med Vangen, for å beskytte kildetilliten.
Jeg tror aldri jeg har ringt politiet som krimireporter. Men når du vet at noen skal bli drept, må du varsle. Da er det unntakstilstand.
Om vektingen mellom kildevern og ansvar for liv og helse.
Jeg er ganske sikker på at hadde vi ikke laget Norge bak fasaden, så hadde Steinar Vangen fortsatt hjulpet folk med å dø eller tatt liv av folk.
Journalistens spekulasjon om at TV-programmet satte en stopper for Vangens mønster.
Det er helt absurd at man plasserer en 15-åring som har drept et barn, sammen med andre barn, uten at de som skal passe på ham vet hva han har gjort.
Systemkritikk mot taushet og manglende informasjonsdeling mellom offentlige etater.
Diagnosen psykisk utviklingshemmet har formet hele livet hans, og gitt ham unnskyldninger i stedet for de utfordringene han trengte.
Om konsekvensene av den trolig feilaktige diagnosen fra han var 15 år.
Vi gör helst aldri ting to ganger. Det er heller å være litt dårlig første gangen – reaksjonene skal være ekte foran kamera.
Om dokumentarmetoden med å tilbakeholde informasjon fra programlederen for å fange ekte reaksjoner.
Påstander
Det ligger 36 dokumentarer av Norge bak fasaden ute på TV 2 Play.
Antall episoder oppgitt av gjesten.
Aktiv dødshjelp er ikke lov i Norge, men man kan reise til Sveits og betale for det.
Juridisk fakta om norsk lovgivning.
Steinar Vangen ble dømt til åtte års fengsel, men anket dommen og var på fri fot i påvente av ankebehandlingen.
Om rettsprosessen etter den eldre kvinnen fra Moss ble funnet død.
Rundt 60 000 selvmordsforsøk er registrert, uten mørketall, og cirka to tredjedeler av dem gjøres av kvinner.
Statistikk oppgitt av gjesten.
Det er flest menn som gjennomfører selvmord i Norge, mens flest kvinner gjennomfører selvmordsforsøk.
Kjønnsmønster i selvmordsstatistikk.
Steinar Vangen drepte 7 år gamle Beate fra Moss da han selv var 15 år, i et svært brutalt drap.
Bakgrunnsfakta om Vangens første kjente drap.
Foreldrene til Beate har ikke snakket offentlig om drapet på 40 år, og snakket for første gang med dokumentarlaget.
Om etterlatte etter Beate.
Sakkyndige konkluderte da Vangen var 15 år med at han var psykisk utviklingshemmet, og denne diagnosen er trolig feil ifølge nye utredninger.
Både svensk utredning etter konfrontasjonen på Norrby og en ny vurdering etter dommen i Moss konkluderte med ingen psykisk utviklingshemming.
Steinar Vangen la ut en post på en svensk Facebook-side der han inviterte folk til å sende ham e-post hvis de ønsket hjelp til å dø.
Oppdaget av dokumentarlaget etter dommen.
Dokumentarlaget brukte en fiktiv identitet, 'Randi', en dødsyk norsk kvinne bosatt i Göteborg, for å kommunisere med Vangen undercover.
Metodebeskrivelse fra gjesten.
Vangen sendte konkrete instrukser om bokking på Norrby Hotel, kjøp av vodka og piller, og beskrev hvordan han ville bruke en pute for å kvelde kvinnen mens hun sov.
Basert på tekstmeldinger lest opp i retten og i dialogen med den fiktive personen.
Konfrontasjonen på Norrby Hotel varte i en time og 40 minutter.
Varighet på intervjuet/konfrontasjonen.
Vangen innrømmet i dialogen at han hadde tatt livet av en kvinne i Trollhättan i Sverige, som han kom i kontakt med to måneder før hun døde.
Han viste til en dødsannonse som støttet fremstillingen om selvmord.
Vangen oppga ulike tall for hvor mange kvinner han hadde hjulpet å dø, omtrent fem til seks, og kalte seg selv seriemorder.
Tallene varierte mellom uttalelser i retten og i meldinger.
Steinar Vangen ble arrestert av svensk politi etter at han gikk ut fra Norrby Hotel, og er overført til Norge.
Om hendelsen etter konfrontasjonen.
Politiet i Sverige og Norge ba om råmateriale fra konfrontasjonen, men TV 2 nektet å levere det ut.
Prinsipp om at presse ikke leverer råmateriale til påtalemyndigheten.
TV 2 ble klaget inn for Pressens faglige utvalg av Steinar Vangen og hans advokat, og PFU kom til at TV 2 gikk fri.
Utfall av PFU-klagen.
Vangen ble ikke dømt til fengsel etter drapet på Beate, men overført til barnevernet på grunn av den sakkyndige vurderingen.
Om rettsoppfølgingen på 1980-tallet.
Mange av de som skulle ivareta Vangen etter drapet på Beate visste ikke om drapet, fordi offentlige etater ikke delte informasjon.
Systemkritisk funn fra bokprosjektet.
I Bærum kommune fikk alle som ble sykehusinnlagt etter selvmordsforsøk systematisk oppfølging over tid, til gjesten sluttet i jobben.
Om psykologens tidligere arbeid med etterlatte og oppfølging.
Det er straffbart å hjelpe noen med å dø i Norge, og man kan risikere 8–21 års fengsel.
Oppgitt av gjesten i forhold til lovgivningen.
Det kommer en ny tiltale og rettsak mot Steinar Vangen neste år.
Status i etterforskningen ved opptakstidspunktet.
Dokumentarlaget har skrevet boken 'Mysteriet Steinar Vangen' og laget miniserien 'Dødsenglene' under Norge bak fasaden.
Om gjestenes produkter.
Vangen har en samboer gjennom mange år, og redaksjonen forsikret seg om at hun blir ivaretatt.
Om pårørende til Vangen.
En kvinne fra Moss ble funnet død på et hotell i Sverige, og Vangen ble tiltalt for å ha hjulpet henne med å dø.
Utgangspunktet for den første rettssaken dokumentarlaget fulgte.
Laster
Jeg var aldri redd. Jeg satt ikke i den stolen og var redd for at han skulle angripe meg. Jeg vet at Kaddafi hadde reagert momentant. Det hadde aldri kunnet skje, og vi hadde også med oss en sikkerhetsvakk på utsiden som er profesjonell og trent til sånne type oppgaver. Så jeg var aldri noe redd, men det er klart at du vet jo at det står utrolig mye på spill.
Og selv om vi kanskje ikke helt skjønte det der og da, så har du en forståelse av det som skjer her nå.
Hvis dette blir sånn som jeg oppfatter det, hvis dette blir et program på TV, og det er dette her som på en måte blir innholdet, så er jo det helt sinnssykt. Så du sitter jo med en sånn følelse av at du er med på noe som er helt vilt, da. Så du får jo puls uansett. Og så er det klart, i noen sekunder der er det jo bare han og meg, på en måte. Og han tror jo fortsatt at jeg er Randi i noen sekunder der også. Og da...
Det rekker jeg å tenke litt rundt at denne situasjonen, for han er den nåre hel. For han er det Randi som sitter der inne. Han skal hit for å ta liv av henne. Dette er sånn det føltes for kvinnen fra Moss som satt på naborommet for rett og talt år siden. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen. Tusen takk. Kadafi Saman og Janne Amble.
Dere er jo ganske i vinden. Dere har vært med på mye spennende prosjekter med Norge bak fasaden. Dere har også en ny serie nå som handler om ungdommer som skifter klasse, skolebytte eller noe sånt nå. Men noe av det jeg har lyst til å snakke med dere om i dag, som har opptatt meg mest, er jo
Den miniserien under Norge bak fasaden som heter Dødsenglene. Og så har dere skrevet en bok. Mysteriet Steinarvangen. Den... Det er jo... Han omtaler seg selv som en serimorder. Det har vært spennende å se på både den serien på TV 2 og lese den boka. Så...
Jeg vil snakke litt om det i dag. Hva er det første jeg skal spørre om her nå egentlig? Hvordan har det vært for dere da egentlig? Hva startet det med, den serien? Nei, den startet jo egentlig med en episode i Norge bak fasaden. Og så er det jo sånn at vi har laget mange sesonger av dette. 36 dokumentarer ligger ute på TV2 Play nå.
Og når vi går inn i et tema, altså redaksjonen, så er det jo sånn at vi skal være litt tidløse. Eller ikke litt, vi skal være tidløse, fordi det skal gå om ett år på TV. Så da leiter vi etter temaer som kan engasjere folk, som kan kanskje provosere, og temaer som vi ikke er flinke nok til å diskutere i Norge. Det er ofte utgangspunktet da.
Så blir jo dette sendt på TV 2, og der er bestillingen sånn at det skal være folkelig, det skal være nepp på, det skal være veldig enkelt egentlig. Men samtidig også sterkt. Det skal kanskje røre noe, pire noe ved folk. Så da landet vi på at vi hadde lyst til å lage en episode om aktiv dødshjelp.
Vi følte at det er noe vi ikke diskuterer nok i det norske samfunnet, og spesielt politikerne våre, at man ikke har det på dagsorden. Hvorfor ikke? Det er så mange mennesker der ute som har det veldig vondt, både fysisk og psykisk, har prøvd å få hjelp, får ikke, og så har man et ønske om å avslutte livet på en verdig ordentlig måte med sine nærmeste rundt seg.
Og så er det ikke lagt opp til det i Norge. Aktiv dødshjelp er ikke lov. Man kan for eksempel reise til Schweiz og betale for det. Så da hadde vi egentlig lyst til å finne noen mennesker som står i dette, og følge den prosessen. Og så kanskje få en debatt i Norge. Det var utgangspunktet, sånn startet egentlig ideen da.
Ja, så det egentlig skulle vært en episode om det da, en dokumentar om disse menneskene som ønsket å dø, men ikke fikk hjelp til å dø.
Det er jo sånn, vi begynner på en måte, vi har ingen veldig rigide rammer når vi starter et prosjekt. Så det er ikke noe sånn, det skal være sånn, det skal være sånn. Vi er undrende og åpne og nysgjerrige, men det vi alltid ser etter er vanlige mennesker som står i en eller annen prosess, knyttet til tematikken.
Så når vi sitter og diskuterer aktiv dødshjelp, så vet vi ikke noe om hvor langt eller hvor omfattende dette skal bli. Noen ganger så finner vi ut at dette her er ikke nok. Dette holder ikke til en Norgebøk-fasaden-episode. Men vi har liksom ikke noen rammer, det er veldig ja-fas og åpent. Så det blir veien litt til mens man går. Og da handler det jo om å manøvrere i landskapet og prøve å finne, ok, her er det noe mer
Så når vi satt og diskuterte tema, så var det jo liksom, er det noen saker nå som
som kan være interessant for oss, hvor det er noen mennesker som er berørt. For det er litt sånn kjernen i vårt. Vi styrer veldig fort unna politikere, eksperter, forskere, folk som har mye taletid i media fra før. De kan på en måte snakke der de snakker, og så prøver vi å lete etter de som man ikke hører fra. Gjerne folk som kanskje ikke er så flinke til å rope opp og si «hør på meg, hør på meg». De prøver vi å få høre historiene til, da.
Så det var sånn, og da var det jo en sak som fort dukket opp i den researchen. Det var faktisk en sak, en pågående sak, hvor en kvinne var funnet død. Det var en mann som var tiltalt for å ha hjulpet henne å dø. Og det var, så da kom vi i kontakt med helt konkrete mennesker ganske fort.
Så det begynte jo med at vi fikk lov til å følge den rettssaken. Altså den rettssaken er jo åpen, altså rettsprosessen kan man jo følge uansett, men vi kom også i kontakt med de pårørende i forbindelse med den saken. Og de var i utgangspunktet ikke så happy med å få masse oppmerksomhet rundt saken, men de mente at det som hadde skjedd var så alvorlig, og de var så opptatt av at dette skulle ikke skje noen andre. Så
Så de sa seg villige til å fortelle sin historie allikevel. Litt sånn mot villig, så var det et ønske om å på en måte prøve å hjelpe andre i lignende situasjoner, at ikke det skulle ende for deres mor slik bestemor. Så da dro vi til den rettsaken og hørte på hva som ble lagt frem i retten der. Og det var jo da på en måte alt var sånn, ok, det her er jo helt sykt.
Og det var jo egentlig det som kom frem som var mest interessant, var jo bevisene som politiet og påtalemyndigheten satt på i den saken. Og den som stod tiltalt den dagen var jo Steinar Vangen. Så da, det var jo vårt første møte med han var jo under den rettssaken. Og det var...
Ja, vi hadde jo fått litt beskjed fra de pårørende. De visste jo litt, fordi vi kjente jo til bevisene, så de visste jo litt om hva som kom til å komme frem. Men det var ganske spesielt å sitte og høre på og se hva som ble lagt frem av kommunikasjonen mellom Steinar Vangen og denne kvinnen i forkant av at hun ble funnet død. Det var helt ekstreme ting som ble foreslått, altså måter hun kunne dø på.
Og her er det jo snakk om en eldre kvinne som er syk og tenker at sånn som situasjonen er for meg nå, så tror jeg det er bedre å avslutte livet nå mens jeg har kontroll på det. Fordi hun har da egentlig et ønske om å leve videre, men føler ikke at hun får den hjelpen hun trenger for å klare det. Og så ender hun opp i en situasjon der hun får kontakt med Steinar Vangen, og en dialog oppstår mellom dem knyttet til
hvordan da han skal hjelpe henne å dø, og når det skal skje og på hvilken måte. Så det er den dialogen der vi får innsyn i når vi sitter og følger rettssaken, blant annet da. Så ja, det var ganske sjokkerende egentlig å få vite både hva som hadde skjedd, men også egentlig litt sånn
ja, dette her skal man liksom bare la passere. Altså, det virket ikke som om påtalemyndigheten hadde tenkt å følge opp noe av det som kom opp i saken, utover akkurat det enkelte case som det var, som var en del av forhandlingen, eller hovedforhandlingen. Det var
Så vi satt jo igjen med tusen spørsmål når vi gikk ut derfra, og det gjorde de pårørende også. Ikke minst, liksom, kommer han til å fortsette? Så det var veldig mange uavklarte spørsmål i bakkant av den rettsaken, som vi tenkte at her er det helt åpenbart. Altså, det ville være helt rart om ikke Norgebakpassaden gikk dykketyper inn i dette. Ja, for da begynte du å grave da, og se litt etter om kanskje han...
hvem er han, og kan det være at han fortsetter å drepe folk? Det tenkte vi ikke da. Fordi i retten sa han at han erklærte seg skyldig. Og han fremstod for oss som veldig oppegående, og veldig artikulert, og rolig, og angrene. Så han spilte kortene sine veldig godt. Han skjønte at det var galt.
og at han ikke skulle gjort det. Og det tror jeg han ble trodd på også. Så vi tenkte, det er jo veldig uvanlig for en person som blir dømt for en kriminell, han er kjent til straffeskyld, så det er veldig uvanlig for noen, jeg tror ikke jeg har hørt om det før, at noen står i retten og sier jeg angrer, og jeg tar ansvar for det jeg har gjort, og så går ut og fortsetter. Det gjør man jo liksom ikke, så vi tenkte tvertimot, han kommer jo absolutt ikke til å fortsette kriminell.
Det eneste var faktisk de pårørende, de tenkte at han er ikke, dette er en modus da. Så de hadde noen tanker, men jeg husker at jeg ikke tenkte det er lite sannsynlig, så...
så syk er han på en måte ikke. Det vil han ikke gjort. Og vi har jo, altså en av arbeidsmetodene våre er jo at vi gjør ikke research før vi drar ofte på sånne steder. Så når vi dro til dette tinghuset i Halden for å følge rettssaken, så hadde ikke vi lest oss opp hverken på saken eller på steinavangen.
Og det gjør man jo ofte, for eksempel på Nyhøttene. Da jeg jobbet på TV2 Nyhøttene, så var det sånn at man burde egentlig kunne alt om den rettsaken, og den personen, og hvilke spørsmål skal du stille. Du skrev de ned, du var veldig godt forberedt. Her så drar Janne og jeg med et veldig åpent sinn,
Veldig nysgjerrig, som hun sier. Vi skal være nysgjerrige. Og så er det redaksjonen som har gjort researchen. Så de har satt seg inn og vet mye. De har snakket med pårørende, fått lov til at vi er der, fått lov til å filme. Det er også en del av denne jobben, ikke sant?
gjøre folk fortrolig og at de viser oss tillit og at vi viser dem tillit. Så når vi drar til tinghuset for å følge rettssaken, så husker jeg at jeg tror ikke jeg skjønte egentlig hva vi var på vei til. Og jeg har jo dekket mye krim gjennom årene, men inni meg så var jeg veldig sånn rolig. Jeg tenkte, ja ja, en rettssak om aktiv dødshjelp.
Det er vel ikke de store greiene, skal jeg være helt ærlig. Jeg hadde jo da fått litt informasjon fra de pårørende om at her kom det til å komme frem ganske groteske informasjon. Men da er hele poenget, det er litt sånn vår arbeidsmetode, at jeg vil jo at Kaddafi skal oppleve å få den informasjonen på ekte.
jo mer vi kan gjøre som er på ekte foran kamera, eller liksom er ikke gjenskapt da, jo bedre er det. Så da er det liksom, det er helt sånn bevisst, at vi hele tiden på en måte tilbakeholder litt informasjon, så at vi kan få den reaksjonen
i virkeligheten da, så at vi ikke trenger å isenesette oss selv for det er i hvert fall noe av det jeg er veldig negativ til jeg gjør helst aldri ting to ganger for det er heller å være litt dårlig første gangen men det å få informasjonen sånn at folk faktisk får se hvordan vi reagerer når vi faktisk får vite det
Det er veldig viktig for oss da, og det er en arbeidsmetode som vi har holdt fast ved i alle sesonger, og som vi er veldig tro til. Så da var det et poeng at Kaddafi tror han skal, kanskje i en litt sånn, ja, vi gikk i en så dramatisk rettsak hvertfall, og så skal han få lov til å reagere på gangen når han får vite disse tingene, og da skal jeg stille han de spørsmålene, at vi får den ekte praten om det, som vi hadde hatt uten kamera også.
Og det var jo det som skjedde. Altså når vi sitter der, og så ser vi stein av vangen, det er jo første gang vi ser en ansikt i ansikt, da har vi på forhånd prøvd å ha en dialog med en skriftlig, hvor redaksjonen har prøvd å overtale til å være med i dokumentaren. Og han har kommunisert en del med oss, det er mye frem og tilbake, og masse spørsmål, hva skal dere lage? Advokaten hans, han må konferere med han,
Og det er en ganske god dialog. Researcheren vår, Maria i redaksjonen vår, har også et fysisk møte med Steinar og snakket med henne. Men vi har ikke møtten og ikke snakket med henne, så for oss var det første gang. Og så blir jo da denne dokumentasjonen lagt frem, tekstmeldinger mellom Steinar Vangen og denne eldre kvinnen fra Moss, som ble funnet død på Norrby Hotel i Sverige.
Og der må jeg si at jeg fikk virkelig sjokk. Og det begynte litt sånn forsiktig, kan man si. Du tar den bussen, du sjekker inn, og så skjer det, og så skjer det. Og til slutt så tok det jo helt av, disse tekstmeldingene, og da innrømmer jeg at jeg fikk veldig sånn vondt i magen, og det var når det ble lagt frem at når denne eldre kvinnen da
skulle være bevisstløs etter å ha tatt piller og drukket alkohol, så skulle Steina Vangen, skrev han selv, bruke en pute, han skulle ta en pute opp på ansiktet hennes, sette seg opp på puta og kose seg med en kopp kaffe i 30 minutter. Og når du da sitter i en ganske liten rettssal dette her i Halden,
et par meter unna er Steina Vangen, rett ved siden av deg, og et par meter unna er familien til denne dama. Og så ser du disse tekstmeldingene på storskjerm. Det gjorde jævlig vondt, altså. Så når jeg går ut da på gangen, og da vet Janne litt om det inneholdet, mens for meg var det helt nytt. Da var jeg ganske satt ut. Så det er sånn, vi på...
altså det skal være ekte ikke sant, og det gjør jo at man får lyst til å borre videre, men for vår del så var det sånn at ok nå har han jo erkjent han kommer til å få en dom og da er vi ferdig med den saken det var det vi egentlig tenkte mens familien tenkte at han her han angler ikke, dette er ikke reelt dette gjør han bare for å få mindre straff og lure aktorat og dommerne
Og det var jo det som skjedde da, skulle jo vise seg. For et kvart tid senere så fikk han jo en dom. Han fikk åtte års fengsel, steina vangen. Og så var det slik at siden han hadde lovet å bo til bedring, men han anka. Han mente at dette var for strengt.
Og i påvente av en ankelbehandling så er det jo sånn at enten så kan du varetekstfengseles, hva sitter du inne til en ny runde. Eller så går du fri, hvis man mener at nei, her er det ikke noe fare, det er ikke noe gjentagelsesfare, og ja, du kan gå ut i samfunnet og vente.
Og det gjorde man med stein av vangen. Så den åtteårsdommen, den fikk han, men i påventet av lagmannsretten så var det ok. Du er fri. Inntil da.
Så når vi fikk høre om den dommen, så tenkte vi heller ikke noe mer på steina av vangen. Vi lurte egentlig på hvordan vi skal lage denne episoden om aktiv dødshjelp. Der var vi i hodet vårt. Det som også kom frem under rettssaken, var jo at han sa i retten at han hadde hjulpet flere andre kvinner. Og det var jo det vi tenkte, ok, men det er jo straffbart. Han står jo her nå og erkjenner at han har begått denne handlingen tidligere. Ja.
Og det var jo noe de pårørende også var opptatt av, altså hvem er disse andre kvinnene, hvor mange er det snakk om, og det var ikke en del av, altså det var ikke politiet eller påtalemyndigheten var ikke noe interessert i å finne ut av om denne saken egentlig var større da. Men det tenkte jo vi at det er jo det vi må begynne å gjøre nå, vi må finne ut hvem er det han har hatt kontakt med som lever eller som ikke lever,
Og er det liksom sånn at det er et sånn undergrunnsmarked for aktiv dødshjelp i Norge, finnes det andre som Steinar Vangen der ute. Så det var jo det vi tenkte. Steinar Vangen, ferdig med han, han skal inn og zone, han har innrømmet straffskyld. Men hvem er disse kvinnene som ønsker å få hjelp, og hvem er disse mennene som er villige til å hjelpe dem? Hvor mange er det, hvor omfattende er det? Så det var liksom prosjektet for oss etter den rettsaken.
Og det var jo da vi begynte å lete rundt i disse forumene og følge med på, ja, det er jo mange steder det diskuteres, men det er jo spesielt ofte i grupper hvor det er folk som har veldig alvorlige sykdommer og som kanskje sliter psykisk eller ser på en måte at de kan dø av den sykdommen de har. Sånne type forum, der er det jo ofte en debatt om aktiv dødshjelp, og så er det jo de som er opptatt av det sånn rent politisk.
som ønsker at det skal bli lovlig. Der er det jo også forum knyttet til de...
Og der så vi at Steinar Vangen hadde vært veldig aktiv. Men da kom vi i kontakt med en del kvinner som ville anonymt fortelle at de hadde snakket med Steinar, og at de hadde også vært i kontakt med en helt annen navn i et konkret person. Og at dette her handler jo om kvinner som har lyst til å avslutte livet, men de er jo, for det første er de redde for at det skal være smertefullt, og
og avslutte livet, og så er de også redde for at de ikke skal få det til, og at de skal ende opp med å bli enda sykere.
Så det er jo motivasjonen deres for å komme i kontakt med noen som kan hjelpe dem. Og da møter de på sånne som Steinar Vangen, og denne andre mannen som på en måte viser til erfaring. Dette har jeg gjort før, jeg kan sørge for at det skjer på en trygg måte. Hvis du bare gjør som jeg sier, så vil du bli ivaretatt. Og så koster det ikke noe penger. De er jo ikke ute etter penger disse mennene her. Så de lager en litt sånn...
romantiserer døden på en måte overfor disse kvinnene og forteller dem at det kan skje og så har jo disse samtalene det forteller de kvinnene vi har vært i kontakt med at disse samtalene inneholder jo også veldig mye syke ting det er jo ikke bare sånn jeg kan klappe deg på hodet og holde deg i hånden når du dør men det er også sånn type hva skal du ha på deg kan du ha på deg handsker kan du bruke masker så det er litt sånn creepy også øhm
Ja, så det var liksom, vi skjønte jo at her er det noen som, både noen som leter etter hjelp, men også noen som er villige til å faktisk gå i dialog og hjelpe dem da.
Og det som var påfallende var at det var flest kvinner. Altså det var flest kvinner som søkte råd og leite etter dødshjelpere og dødsengler, mens det var ikke så mange menn. Og der tror jeg vi fant vel ut etter hvert at statistikken er sånn at mange menn de gjennomfører jo selvmord, de får det til, mens på selvmordsforsøk
så er det vel et høyt antall kvinner. Så Steinar Vangen gikk jo veldig målrettet etter sårbare kvinner. Det er 60 000 selvmordsforsøk registrerte. Det er uten mørketal. Man vil jo tro at det er veldig mange mørketal. Men det er 60 000 registrerte selvmordsforsøk, cirka. Og det er to tredjedeler av de er kvinner.
Så det er jo en liten bakteppe her. Det er veldig viktig også at det er veldig mange menn som tar livet sitt i Norge. Ja, det er jo flest menn. Det er det som er litt interessant, når du ser på sammenligningen av selvmordsforsøk og gjennomførte selvmord, så er det akkurat, hvis du samler det i en, så er det cirka like mange menn og kvinner som begår selvmordsforsøk eller får til å ta livet sitt. Men
Det er jo da flere menn som faktisk får det til, da. Og flere kvinner som forsøker å ikke få det til. Min jobb er jo å følge opp etterlattet til selvmord, eller det var det, nå har jeg sluttet denne jobben. Men også da å...
gi veiledning til de som følger opp de som har forsøkt å ta livet sitt. Så i Bærum kommune så får jo alle de som blir sykehusinnlagt etter et forsøk, de får jo systematisk oppfølging over tid av noen som kan støtte de da i etterkant av det forsøket. Og der ser vi jo det, at veldig mange av de som forsøker, de får et fint liv. Hvis de får støtte og hjelp med det de synes er vanskelig i livet sitt og har en ombudsperson, altså den personen fra Bærum kommune da, som følger den
opp i etterkant. Og de sier jo det ofte at de vil dø, men de vil samtidig ha hjelp. Ikke sant? Sånn at hvis de får den hjelpen og støtten de trenger, så ønsker du egentlig ikke å dø. Så du kan ha to motstridende tanker samtidig. Du kan både ønske å dø, men
men også ønske å få hjelp å leve. Ikke sant? Og det tror jeg er kjempeviktig, det du sier der nå. Fordi jeg tror jo at, og det er jo en debatt som vi gjerne skulle sett komme, men det er mange av disse kvinnerne her som ville valgt livet. De opplever at ikke de får den hjelpen som skal til for at livet kan bli godt nok, og derfor blir døden et alternativ. Men
egentlig så burde jo denne debatten handle om hvorfor klarer vi ikke å hjelpe alle disse kvinnene som går rundt og tenker at de vil dø? Hvorfor blir Steinar Vangen deres på en måte beste alternativ? Det sier jo litt om samfunnet og hvordan vi misslykkes i å hjelpe disse menneskene. Det er jo helt tragisk å tenke på. At man...
føler en sånn frustrasjon og desperation at Steinar Vangen blir på en måte løsningen. Så der mener jeg at man er inne på essensen i dette. Og det er jo kjempebra at Bærum kommune har et sånt tilbud. Det er så mye mer man skal... Vi får se hva som skjer med det tilbudet nå, når jeg har sluttet. Men tilbake til det du sa nå, Steinar Vangen...
Altså, du var jo i dialog med Steinar Vangen etter hvert, for du utgav deg jo for å være en som heter Randi, som ønsket å ta livet sitt. Litt, egentlig for sånn research til episoden, egentlig. Ja, nei, det var fordi vi brukte jo den, vi gikk jo undercover for å komme i dialog med han som vi omtaler som Vestlandsmannen. Og jobbet jo egentlig med han, og hadde jo på en måte lagt Steinar Vangen liksom bak oss. Han skulle inn hos Sone, han hadde erkjent
Så vi holdt på med dette Vestlandsmannen, og da hadde vi gått undercover i dialog med han. Og det er jo en hel historie rundt det. Det er jo ikke noe vi driver og gjør som journalister og går undercover, men vi hadde tatt noen vurderinger på det. Så da endte det jo opp med at han ble fengslet i forbindelse med at vi ville konfrontere han om den dialogen han hadde hatt med Anne Johannesen, som var en annen fiktiv person som vi hadde laget.
Men så i kjølvannet av hele den prosessen rundt han, så oppdager vi plutselig at Steinar Vangen er aktiv på Facebook, men bare i Sverige.
Så han har lagt ut en post på en svensk Facebook-side, hvor det står sånn, ønsker du hjelp til å dø, send en mail til Steinar Vangen, etter hvert. Etter gmail.com. Ja, rett liksom. Helt åpent. Det var sånn helt åpent. Så vi tenkte sånn, ok, han er jo på ingen som helst måte ferdig med å gjøre det. Så det var jo da vi tenkte, ok, vi må sjekke hvor langt er Steinar Vangen egentlig villig til å gå,
Og da hadde vi på en måte brukt det grepet med å lage en fiktiv konto på Facebook. Så da bestemte vi oss bare for å endre en navn, og så gjøre det på nytt. Og gå i dialog med Steinar. Og da... Altså, det var jo... Dialogen med han var jo veldig mye skriftlig. Så det er jo viktig å påpeke. Det er jo ikke sånn at jeg har sittet og meldt med han 24-7 ukesvis. Vi har også... Maria i redaksjonen har hatt hovedansvaret for å være tilgjengelig på meldinger. Fordi dette her er jo...
Disse kvinner som er veldig passive, altså er ikke mye ute og har aktive liv, de er veldig mye...
Så de er online og chatter store deler av døgnet. Ja, du kunne jo ikke gjøre det 24-7. Nei, og vi spilte jo to episoder til parallelt. Så den ene dagen var vi jo på dette, og den andre dagen var vi på Svingersklubb, og så drev vi med biohacking. Så vi er jo all over the place hele tiden. Så derfor må man i redaksjonen selvfølgelig ha ulike oppgaver. Så Maria sto for å ha en sånn tett kommunikasjon med disse biohackere,
menneskene som var på disse forumene og også hadde kontakt med Steinar Vangen skriftlig. Så hun og jeg hadde tilgang til samme konto. Så det var egentlig sånn vi endte opp med å få denne datoren og dette møtet. Det var jo på bakgrunn av at vi ville teste, er det virkelig sånn at han nå bare har fortsatt som før? Og da er det jo veldig sånn...
gjennomført egentlig, fordi de tekstmeldingene, eller den kommunikasjonen, den er ikke helt sånn som vi kommuniserer, for eksempel. Så da har Maria følt med på disse forumene på Facebook spesielt, hvor man diskuterer mye selvmord og aktiv dødshjelp. Hvordan snakker de? Hva slags språk bruker de? Ikke sant? Og hun kom veldig inn i det,
Så de tekstmeldingene, når jeg har lest de i ettertid, så er det veldig likt det mange av de kvinnene, altså det språket de brukte.
Og det gjorde vi jo. La inn ofte litt skrivefeil, veldig mye vegring, usikkerhet, mange spørsmål. Er du sikker på at jeg ikke kommer til å våkne opp igjen? Dette høres for brutalt ut. Hva med bicha mi? Og det så vi jo at det var mange som... Hva skal jeg gjøre med hunden min? Mannen min jobber turnus.
Jeg vil ikke gjøre det når han er borte. Hva med barna mine? Hva med testamentet? Er det noen som kan straffes for dette? Det er jo straffbart å hjelpe noen med å dø. Da risikerer man 8-21 års fengsel. Og det er der man så hvordan Steina Vangen pusha. Pusha og pusha disse kvinnene. I stedet for å si, dra til Bærum kommune og be om helsehjelp, eller kan du ikke ta en ny runde med fastlegen?
kan du ikke ta medisiner dine så var det sånn, ja ja, dette går bra dette har jeg gjort før jeg er faktisk en serimorder og jeg har tatt livet av var det fem, seks, eller hjulpet fem, seks kvinner med å dø du kommer ikke til å våkne opp vær trygg og så ramser han jo opp den ene syke metoden etter den andre
Så han motiverte jo disse kvinnene til å ville dø også. Det var ikke bare sånn at hvis du finner ut av det, så kan jeg godt hjelpe deg. Det var jo en oppfordring til at jo, jo, men dette går bra, dette kan jeg hjelpe deg med. I stedet for den du sier at ok, men kanskje du skulle...
sjekke ut, ja det går helt fint hvis du ombestemmer deg. Det var mer sånn, nei, nei, dette går bra, vi fikser dette, det er sikkert det beste for deg det, liksom. Han var veldig på, og det er jo det vi egentlig dokumenterer mye i den nye boka, altså Mysteriet i steinavangen, som vi ikke fikk med i tv-serien. Det er jo hvordan han pusher, hvordan han pusher grensene, og hvilke forslag det er. Ikke sant, det er vanskelig
for oss, når vi skal sende noe på TV 2, så skal ikke det være en selvmordsmanual. Nei, ikke sant? Man må være forsiktig med det også. Man må være forsiktig med hvilke forslag vi presenterer. Men da visste vi allerede alt han hadde foreslått. Ikke bare en kvinne, men til flere. Og mange av dem var jo døde. Og der har vi jo gått ganske langt nå i boka. Med å egentlig bare vise hele kommunikasjonen, og hvor drøy den er. Som er...
Det er like sjokkerende hver gang jeg leser det selv. Og i den dommen han fikk de åtte årene, så skriver jo dommerne rett ut at hadde det ikke vært for Steinar Vangen og hans pushing, så hadde hun kunnet være i liv i dag.
Så han er jo virkelig... Og det samme var det jo når vi kommuniserte med han. Så var det jo han som på en måte instruerte. Bokk, hotell, den og den datoen, ta med dette. Du tar bussen dit, du reiser dit. Så han var jo den som... Og det som også...
I den kommunikasjonen er vi opptatt av fremstående som troverdige, og da er det denne usikkerheten og alle disse spørsmålene. Det som blir Steinar Vangens svart på, det er å vise til at han har mye erfaring. Han sender oss en artikkel, Google dødsfall, og viser til at han har gjort dette for å hjelpe denne kvinnen fra Moss.
Og så kommer han jo opp med et navn til. Så forteller han jo at han har vært med, eller at han har tatt liv av en kvinne i trolletene i Sverige. Så han på en måte skal vise frem referansene sine. Ikke sant? Og det er jo da vi
plutselig klarer å sette sammen og så bare, det er faktisk en jente i trollhetene, eller en kvinne i trollhetene som døde den datum. Det han sier er faktisk sant. Det sto valgt å forlate oss i dødsannonsen, så det var noen ting som tydet på at dette faktisk var et selvmord. Og når vi kom i kontakt med de pårørende, så fikk vi jo bekreftet det. Så han har jo da, og det er jo det han er siktet for nå, er jo å dra på denne malen inn i trollhetene. Så dere avslørte jo egentlig at
drap dere da? Fordi han innrømmet for dere at dette har jeg gjort. Han skrøyte jo litt av det. Ikke sant? Jeg tok livet av en dame, jeg kom i kontakt med henne dagen etter at han fikk dommen på åtte år. Så kom han i kontakt med henne på et forum, og så to måneder nøyaktig, to måneder etterpå, så er hun død.
Og det på en måte sier han litt sånn, se hva jeg har fått til på en måte, og ingen har tatt meg for det. Så han bruker det som et argument for at han er god på dette her, og at ingen kan fange opp at det er noe annet enn et selvmord.
Når vi holder på med dette, så er det jo ikke fritt frem å bare kommunisere hva vi vil. Det er jo en redaksjon her, det er redaktører i TV 2, og det er ganske strengt på hvor langt skal du dra det. Og der var det jo viktig, som Janne sier, at vi skulle ikke være den aktive parten.
Vi skulle se hva er det han foreslår, og så skal vi innta den rollen som veldig mange av de kvinnene hadde i forumene. De var livredde, samtidig som de var glad i livet sitt, de var glad i sine nærmeste. Men orka ikke mer. Og hvordan pusher han? Så vi la oss på en samme linje. Så Janne da, som slash Randi, historien var at hun var en dødsyk norsk kvinne, bosatt i Gøteborg, som ønsket å avslutte livet.
Og da ble vi jo veldig overrasket etter hvert når kommunikasjonen gikk frem fra ganske makabre forslag til da egentlig samme prosedyre som han var dømt for. Kort tid i forveien, altså denne eldre kvinnen fra Moss, var samme forslag.
Bokk inn på Norrbyhotell, kjøp alkohol, vodka. Jeg tar med piller når du har sjekket inn. Sjekk inn før meg, sett ikke forstyr skilt på døra, så kommer jeg. Og når du har sovnet, så bruker jeg en pute opp på ansiktet ditt og sørger for at du aldri våkner igjen.
Skriv selvmordsbrev, skriv testamentet, altså det var jo veldig sånn, en hel manual egentlig, til Randi, og det også var veldig skremmende, ikke sant? Du har akkurat blitt dømt for det, og har sagt at du angrer, ikke sant? Og så er du i gang igjen, helt åpent. Det var...
Det var mange ganger undervei, så er dette kødd? Janne trodde jo på et tidspunkt at det var skjult kamera, eller at det er noe som... Ja, at hun ble lurt. Jeg tenkte, nå er det noen som... Dette kan ikke stemme.
Og det var jo også sånn, fordi vanligvis når vi lager programmene våre, så er det jo, vi er jo veldig glad i å følge prosesser i nåtid, hvor det står noe på spill, ikke sant, og at vi kan være med på en eller annen reise. Men her ble det jo på en måte plutselig, så var det vår reise, og den skjedde her og nå, ikke sant. Så du havnet plutselig i midten
av din egen dokumentar, og vi visste ikke helt hva. Når man ser alt i ettertid, så ser man jo på en måte hva det er blitt, men der og da for oss, så var det jo en uke, var det dette, og så plutselig tok det den retningen, og så fikk vi den informasjonen. Så det var, alt forandret seg. Og vi bare, vi er en veldig liten redaksjon, og vi er veldig opptatt av å på en måte...
ting vi jobber med, det skal holdes i redaksjonen. Så vi snakket jo ikke noe om dette her til noen andre. Så vi holdt... Det var jo liksom... Det var veldig absurd da å holde på å få disse meldingene og skulle vite at du skal dra til... Jeg husker jeg var på trening dagen før vi skulle reise. Og da sa jeg sånn...
det jeg skal i morgen, det er helt crazy. Men det kommer ikke på TV før i januar. Og jeg kan ikke si hva det er, men det er bare helt crazy. Ikke sant? Så du er jo liksom veldig påvirket av det, akkurat som du skal være med i en eller annen
altså gjør, altså så du går bare og spinner på det går bare og tenker på hvordan det skal bli se for deg hva som skal skje, ikke sant? Ja, for nå snakker du om når dere hadde avtalt å møte Steinar Vangen og du skulle late som at du var andi fordi han skulle ta livet ditt Ja
Ja, ikke sant? Det var en sånn typisk, du har den datum foran deg, og så må vi jo leve livet som vanlig. Du skal jo hente i barnehagen, og du skal være med på dugnad, og du skal på FAU-møte og alt det, ikke sant? Og så er det bare sånn, det var så mange ganger jeg tenkte sånn,
Herregud, dere skulle bare visst det var jeg driver med. Ja, helt absurd. Og så må du bare holde det for deg selv da. Ja, og heldigvis har vi hverandre redaksjon da, så vi er jo veldig flinke på det. Men du liksom, jeg husker vi var på sånn presselansering. Det er faktisk et år siden nå. Og da, vi bare gikk rundt der og vi bare sånn, nei det var helt absurd og...
Vi hadde en kort promo på skjermen, og det var en del folk som satt i salen der som var sånn, da ble det vist et kort klipp av en fyr som snakket om at han skulle ta livet av et barn. Det var den vestlandsmannen. Så det var veldig mange som bare, hva er det dere driver med? Er dere lager? Og det var to dager før vi skulle til Norrby. Og da husker jeg, jeg og Kaddafi bare gikk rundt der og var sånn,
Altså, det her er så sjukt, men vi får bare ta det når det kommer på TV. Så vi levde i vår egen lille boble, og bare levde med alle de nye vendingene denne historien tok. Og så har vi jo heldigvis veldig mye bra folk rundt oss, og fine folk i TV 2, redaktørene i TV 2, som er veldig gode på å diskutere og ta beslutninger, sånn at vi følte oss jo, det var veldig sånn,
godt samarbeid så til tross for at vi liksom hele tiden ikke visste hva som kom rundt neste sving så føltes det veldig sånn profesjonelt og trygt da. Og så er vi jo glad for at
tog på en måte lot oss dra det ganske langt. Vanligvis, ofte da, i redaktørstyrte medier, så er man jo veldig, veldig forsiktig med bruk av skjult kamera, dekkidentitet, konfrontasjoner på denne måten, som vi etter hvert fikk her da. Og en lettvinte variant hadde jo vært ok. Nå har Steinar Vangen innrømmet, og har tatt livet av en kvinne i Trollhettan, har
Han sier han har brukt pute på hun som ble funnet død fra Moss, den eldre kvinnen.
Kan vi ikke konfrontere advokaten hans? Eller konfrontere han? TV2 du har kommunisert med, hva slags kommentar har du til det? Har du et tilsvar? Det er jo den veldig enkle varianten som man ofte bruker på å si nyhetene. Man avslører noe, og så går man til advokaten eller vedkommende selv. Her fikk vi jo lov til å faktisk se om man virkelig dukker opp på Norrby Hotel.
Kommer han med de pillene han har lovet? Og da var jo diskusjonen hvor langt skal vi, når vi fikk ja til det, hvor langt skal vi dra det inne på?
Og der er det jo mange vurderinger. Men også fører det sikkerhet. Det er jo kjempeviktig. Hvor skal vi sitte, sånn som nå? Nordbyhotellrommet var kanskje dobbelt så stort som dette er. Dette er ganske lite. Hvor skal Janne sitte, eller slash Randi? Hvor skal jeg stå? Skal jeg stå bak gardinen? Gjemme meg bak stolen, under senga? Altså, det er ikke så mange steder. Skal vi ha med sikkerhetsvakt?
Hvordan kommer Steina Vangen til å reagere? Kommer han til å klikke? Han har jo klikket før. Dere har jo sikkert gjort litt research på historien hans. Det kan vi kanskje snakke litt om etterpå. Ja, han har jo både klikket og drept før. Hva skjer når han ser at, oi, det er Janne Amble. Han hadde sett oss i rettssalen, i halden. Kommer han til å angripe? Kommer han til å stikke av? Kommer han til å kollapse for sjokk?
besvime og hvis han stikker av hvor lenge skal vi følge etter han man har jo ofte sett på tv ofte er det jo politikere som ikke vil svare og så går de og så er reporteren med siden av har du en kommentar til det og hvor lenge skal vi gjøre det
Og da sa TV 2, 20 meter. En av oss i 20 meter. Og det ble bestemt. Janne skulle følge steinavangen i 20 meter. Men ikke med kamera. Ikke med kamera. Så det var en veldig detaljert regi, kan du si. Og så var det jo kameraer. Hvor skal vi ha skjultekameraer i rommet? Vi skulle ha kamera i en kopp.
som skulle filme han, som Janne styrte. Så det var jo mye planlegging, og det er jo i tillegg til, ikke sant? Så da er du jo veldig nervøs og konsentrert, og samme tid kommer vi til å få lyd, kommer vi til å få bilde, hvordan reagerer han når han ser oss, og du vet at du bare har en tek. Det er en sjanse.
Det er ikke sånn, Steinarvangen, kan vi ta det på nytt? Kan du komme inn en gang til? Og det er jo også en del av de tingene som man ikke får vist i en TV-dokumentar. Hvordan det er å... Å forberede seg på noe annet. Ja, og hvordan det er der med hjertebank. Ja, for hvordan var det da? Altså, når dere...
Hvordan forberedte dere på dette her? Hvordan opplevdes det følelsesmessig, spesielt for deg, som skulle være denne personen som egentlig skulle ta livet sitt ved hjelp av han, og så sitter du der og venter? Ja, ikke sant? Nei, altså jeg har drevet mye med idrett, så jeg sammenligner det litt med det. At du på en måte forbereder deg til at det skal skje noe viktig. Ja.
Og da er det jo egentlig, jeg i hvert fall zoner litt ut, så jeg klarer liksom ikke helt å følge opp andre ting. Og det skjedde nok litt sånn gradvis i dagene før. Du begynner å se for deg det øyeblikket, du begynner å se for deg rommet, visualisere egentlig hva som kommer til å skje, og hva er det som blir min oppgave i dette. Så jeg var jo for eksempel veldig opptatt av at han skulle på en måte føle at han kunne komme inn døren,
Men den skulle ikke stå helt åpen, for det ville jo være litt rart. Men den skulle ikke være helt lukket heller, for jeg ville at han skulle komme inn så jeg kunne sitte. Jeg ville ikke måtte gå og åpne døren for han. Så derfor var jeg veldig opptatt av at døren skulle stå akkurat litt på gløtt,
men føles lukket, så jeg hadde noen ideer om det, og den døren var, det er jo et gammelt hotell, så den døren var jo veldig slarkete, så jeg hadde jo stilt den døren opp akkurat sånn som jeg tenkte at den burde stå, etter en lang tankerekke, og så går Gaddafi bort rett før, og bare begynner å dra, jeg bare la den døra
Da blir man litt sint, for da er man stresset. Så med en gang så bare sånn, ok, sorry, det var ikke meningen å bli helt... Men da hadde jeg en veldig tanke bak akkurat hvordan den døra... Så du blir sånn sykt opptatt av detaljene. Og så er det som Gaddafi sier, han kommer inn i den døra en gang. Og for oss da så er pressetikken det er det som på en måte...
er i fokus. Vi har satt han i en ekstrem situasjon, og vi har noen spilleregler som vi må forholde oss til. Så det var på en måte, når du har en sjanse, så må du gjøre alt riktig den ene gangen. Og det var noen ting som var helt tydelige, det han kommer inn i rommet, vi skal gi oss til kjenne, vi skal fortelle han at han blir filmet, og vi skal også fortelle han at han kan forlate rommet. Og det er veldig viktig.
og vi vet at hvis vi driter oss ut på noe av det så kommer ikke dette her til å kunne brukes da vi må forholde oss til de reglene så det var jo mitt fokus var liksom bare å sørge for at vi gjorde alt riktig i forhold til vår oppgave og selvfølgelig også
på en måte ta inn hva skjer med han nå altså se han, observere han og se han i øynene liksom og vise at vi er her vi er ikke bare journalister på jobb vi er mennesker også i møte med deg så det var liksom, det var mange ting øhm
Men jeg kan jo bare si sånn, jeg var aldri redd. Jeg satt ikke i den stolen og var redd for at han skulle angripe meg. Jeg vet at Kaddafi hadde reagert momentant. Det hadde aldri kunnet skje, og vi hadde også med oss en sikkerhetsvakk på utsiden som er profesjonell og trent til sånne type oppgaver. Så jeg var aldri noe redd, men det er klart at du vet jo at det står utrolig mye på spill.
Og selv om vi kanskje ikke helt skjønte det der og da, så har du en forståelse av det som skjer her nå,
Hvis dette blir sånn som jeg oppfatter det, hvis dette blir et program på TV, og det er dette her som på en måte blir innholdet, så er jo det helt sinnssykt. Så du sitter jo med en sånn følelse av at du er med på noe som er helt vilt da. Så du får jo puls uansett. Og så er det klart, i noen sekunder der er det jo bare han og meg, på en måte. Og han tror jo fortsatt at jeg er randig i noen sekunder der også. Ja.
Og da rekker jeg å tenke litt rundt at denne situasjonen, for han er den nåre hel. For han er det Randi som sitter der inne. Han skal hit for å ta liv av henne. Dette er sånn det føltes for kvinnen fra Moss som satt på naborommet for et og et halvt år siden. Det er den samme
Så man rekker å tenke noen sekunder der, og så er det på en måte å bare gjøre alt vi har planlagt. Da er det fokus på oppgavene. Vi skal stille han spørsmålene han har krav på å få i form av tilsvar. Vi skal høre hvordan han tenker og hvordan han føler, hvordan han har det.
og jeg synes jo på en måte også det er interessant å snakke med han som journalist, det er jo nysgjerrig på han også, så det er bare liksom å prøve å få han til å prate og ikke minst sette seg ned og få en sånn fortrolighet til oss
Og det som er også viktig er at vi hadde jo montert noen kameraer som han visste, han fikk beskjed om de, men etter 10-15 minutter så spurte vi er det greit at fotografen kommer inn. Vi har jo en mann som er en fotograf med et kamera, og da kom jo han inn i rommet og fortsatte å filme.
Så det er jo også på en måte en viktig hendelse i den kvelden der, at vi blir sittende på rommet ganske lenge, og vi har en fotograf, og også han, sikkerhetsvakten, fikk lov til å komme inn i rommet han også. Så vi var jo til slutt ganske mange inne på det rommet, og vi satt og pratet i en time og 40 minutter, satt vi der og snakket med Steinar. Og vi hadde jo redaksjonen vår utenfor, ikke sant? Så jeg og Janne var inne i rommet, sikkerhetsvakt, fotograf på terassen, og så hadde vi tre stykker fra
Det er redaksjonen i Novemberfilm, som er produksjonsselskapet som lager dette for TV2, ute i en bil. Og de hadde direkte linje. Så mobilen min, den var åpen linje. Den var her. Og da hørte de alt. Og det var de som skulle ta en vurdering på dette med... Det var spesielt to vurderinger. Det ene var helse. Altså, det er ikke sånn at...
Vi visste jo ikke om Stein av Mangen skulle bli sittende i en time og 40 minutter, eller om han bare ville løpe ut. Men da var det sånn at, hvordan vil han ha det etter en konfrontasjon med oss? Det er ikke TV2 som skal ta den helseavgjørelsen. Det må helsepersonell gjøre. Så de som satt utenfor ringte da på et tidspunkt ambulanse. Svensk ambulanse som sto klar.
For at når han er ferdig med oss, så kunne de ta en vurdering av han. Er dette en mann som nå trenger oppfølging, helseoppfølging, fysisk eller psykisk, så må det være opp til dem. Det hadde vært uansvarlig av oss, tenker jeg, å gjort et intervju, gjort en konfrontasjon, og så ha det bra. Ja, bare sende han ut. Bare sende han ut, ikke sant? Det hadde ikke vært bra. Så de lyttet, og på et tidspunkt så ringte de ambulansen. Det andre var politiet.
Hvis han nå sitter med oss i tekstmeldinger, så har han jo innrømmet på det tidspunktet, eller før det tidspunktet, et drap på Malin fra Trollhettan. Han hadde innrømmet og tatt livet av en eldre kvinne fra Moss med pute. Det visste man jo ikke når han ble dømt. Og så hadde han sagt at han hadde tatt flere, altså hjulpet flere kvinner med å dø.
Han hadde også sagt at han var en seriemorder, og at en ny kvinne hadde nylig tatt kontakt, som også ønsket hjelp. Alt det der, i sum, gjorde at også redaksjonen utenfor ringte svensk og norsk politi. Så når han var med oss i en time og 40 minutter, så pågikk det en dialog utenfor politiet.
med politiet om denne saken. Så når han gikk ut etter hvert, så sto politiet der og tok det derfra. Så dette var jo også litt sånn vanskelig diskusjon. Jeg har vært krimireporter i mange, mange år, og jeg tror aldri jeg har ringt politiet. Nei, det vil man jo aldri. Det sitter sånn langt inne. Det er virkelig når det er snakk om liv og helse. Når du vet at noen skal bli drept for eksempel,
så må du varsle. Da er det jo ikke sånn, det er kildevern. Det er tromfer. Det er jo unntakstilstand egentlig. Da må du varsle. Og det følte vi her, at dette er en mann som nå sier at en ny kvinne har tatt kontakt. Hvis vi lar den gå uten at politiet vurderer det,
så er det uansvarlig av oss. Så dette var jo også mye ressurser vi brukte mye tid på. Ja, og det er jo veldig morsomt, fordi i tilbakemeldingene fra, altså veldig mange har jo spurt hvorfor ringte dere ikke politiet mye tidligere? Er ikke dette politiets oppgave å løse disse sakene? Og på den andre siden, så fra journaliststanden, så får man litt sånn kritikk for å ringe politiet. Og det er jo, var jo litt sånn vanskelig å, fordi vi,
Vi skjønner jo at det kan oppleves som en politisak, men veldig mye av den informasjonen vi satt på var jo egentlig ting politiet allerede hadde kjennskap til, og som de hadde valgt å ikke undersøke nærmere. Og veldig mye av grunnen til at vi tenkte at nå må vi kontakte politiet er jo nettopp den bekymringen. Altså,
Et scenario her hadde jo vært at vi hadde konfrontert han på det hotellet, og så hadde han dratt og shoppet på Nordby senteret, og så hadde vi sendt dette programmet, og så hadde vi da ikke visst om det var flere andre mennesker som da i mellomtiden hadde mistet livet. Det ville jo være...
utrolig problematisk for oss å sitte på denne informasjonen uten å gi noe beskjed videre. Så det var en veldig vanskelig diskusjon. Og vi er jo som journalister så er jo vi veldig opptatt av at vi ikke skal gjøre politiets jobb. Det må politiet gjøre selv. Vi er uavhengige og folk skal ha tillit til journalister og vite at vi ikke snakker med politiet. Så den lista henger ekstremt høyt for journalister.
Så det var en veldig vanskelig diskusjon, men jeg vet jo at politiet også, det var jo ikke sånn at de bare med en gang de fikk høre om dette her, så kom de på døra. De var også litt sånn, visste ikke helt hvordan de skulle håndtere saken. Men jeg er i hvert fall nå i ettertid veldig glad for at politiet tok sin egen vurdering av situasjonen, og at det var de som på en måte avgjorde hva som skulle skje videre med Steinar Vangen.
basert på den informasjonen de hadde. For det er jo klart det er veldig mye informasjon vi sitter på som vi ikke deler med politiet også. Vi samler ikke bevis for politiet. Det er jo veldig viktig. Men at politiet på eget initiativ og på egne vurderinger basert på den informasjonen de satt med valgte å på en måte...
besluttet å pågripe han da. Og så er det de som på en måte sitter ansvarlig for den beslutningen. Jeg kan jo kort nevne der at politiet har jo spurt TV2 om å få råmateriale. Ikke sant? Intervjuet med Steinar Vangen, en time og 40 minutter. Og det er råmateriale.
Det har TV2 sagt nei til. Man leverer ikke ut det. De kan se det som er sendt på TV, ikke noe mer enn det. Og så får de gjøre sin egen nettforskning, gjøre sine egne avhør. Og det er kjempeviktig, ikke sant? At
at man holder ved disse prinsippene. Det skal ikke være sånn at «Oi, nå er det en alvorlig kriminalsak, så skal pressen utlevere råmateriale». Da vil jo ingen snakke med oss. Neste gang det er en kriminell, for eksempel enten en drapsmann eller noen på rømmen som har en historie, så skal det ikke være sånn at etter det intervjuet så skal politiet og påtalemyndigheten få det.
Så da må de gjøre ting selv, og det har de gjort. Steinar Vangen ble arrestert etter at han gikk ut fra Norrbyhotell av svensk politi. Han er overført til Norge. Det er en etterforskning som er avsluttet. Nå kommer det snart en tiltale, og det blir en rettsak neste år. Så det er jeg også veldig glad for. Man hadde jo en diskusjon på det, men der tror jeg ikke redaktørene brukte mange sekunder på å si nei.
råmateriale utleveres ikke, punktum. Ja, og det er jo litt sånn viktig også det dere sa i stad, med tanke på at dere ikke har en aktiv rolle, fordi det er jo helt feil å skulle lure folk inn i noe at dere selv oppfordrer han til å vil oppfordre dere til å drepe, på en måte. For da mister man jo også tillit til journalister hvis
hvis man aktivt prøver å lure folk inn i en felle, fordi dere var jo tilbakeholdende, det lot han være en aktive part, og det tenker jeg også er en viktig poeng, sånn som dere la frem i stad, at man ikke motiverer folk til å gå en straffbar handling, som journalister. Og det er jo en balansegang som er veldig viktig. Vi skal ikke...
eller oppfordre noen til å begå kriminelle handlinger. Så det er jo så fort, med en gang man tar i bruk en metode som det vi har gjort, så er det den risikoen man løper. Så derfor har vi vært, det har vi vært veldig bevisst på hele veien. Så vi har jo hele kommunikasjonen, ikke sant, den har man dokumentert, sånn at vi kan hele tiden vise til det, at vi...
Vi har ikke vært en pågående part. Vi har på en måte inntatt den rollen som disse andre kvinnene som kom både før og etter i dialogen med han likte. Og vi ble jo klaget inn til prestens faglig utvalg etter at vi sendte dokumentaren av Steinar Vangen og advokaten hans som mente at vi hadde gått for langt og at vi hadde lurt ham. Og der er det jo nylig kommet en avgjørelse hvor TV2 gikk fri.
Så vi ble ikke felt og er veldig glad for det. Ja, for dere var jo helt åpne med han også. Når han kom inn i rommet, han kunne bare gå. Han hadde ikke trengt å snakke med dere. Dere ga til å kjenne hvem dere var, og at det er kamera her og her og her. Ja, ikke sant? Er det greit at disse kommer inn i rommet og sånn? Så dere var jo veldig redelige i den prosessen også. Og det var jo viktig, det var jo et krav.
Vi var redelige, og så er det jo et spørsmål dette med visste han hva han var med på? Ikke sant? Og det er jo et veldig sentralt spørsmål. For eksempel syken hans. Er dette en mann som er tilregnelig? Eller er han psykisk utviklingshemmet?
Har han veldig lav IQ? Hva er egentlig... Ja, fortell litt om det, for dere har gjort litt research der til den boka deres. Det var jo sånn, når vi satt der inne, så vi ble jo ikke klok på han. Så når vi var ferdige med den samtalen, så var det på en måte det som hadde skjedd, det hadde skjedd. Men...
Vi satt jo bare sånn, hvem er denne mannen? Hvordan havnet han her? Og han var jo, i retten så fremstod han jo som en oppegående og reflektert person. Samtidig så er det noen som sier at han må beskyttet mot seg selv. Han er psykisk utviklet. Altså, det var så mange. For oss var det på en måte et mysterium da. Hvem er egentlig Steinar Vangen? Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min.
Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret.
Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte. Ja, så hvem er Steinar Mange? Nå har dere funnet ut av det. Jeg tror jeg har skrevet en bok om det. Ja, da må du lese boka. Ja, jeg har det. Men likevel, deres vurdering, for den boka er jo skrevet veldig faktuelt. Dere har samlet inn masse informasjon om han, og det går jo litt sånn kronologisk til verks, fra han drepte et barn da han selv var 15 år.
Egentlig før det jo, fra han var liten baby. Så det er som Janne sier, at når vi gikk ut derfra, så var det et spørsmål, hvem er denne mannen? Hva er historien hans? Hvordan havna han her?
Det første vi har sett på er jo syken. Er han psykisk utviklingshemmet, eller er Steinar Vangen ikke psykisk utviklingshemmet? Så det som var status da vi sendte dokumentaren, var jo at hans historikk er, som du sier, han som 15-åring drepte 7 år gamle Beate fra Moss, nabohjente. Det var et ekstremt brutalt drap, altså ekstremt.
Så ekstremt at foreldrene til lille Beate orket ikke å være til stede under rettssaken. De har ikke snakket offentlig om drapet på 40 år. For første gang snakker de med oss. Det de sier har vi med i boka. Der var det også slik at Beate ble funnet av sin mor. Man kan bare selv tenke seg.
Og i TV-dokumentaren så har vi jo nesten ikke nevnt det drapet, men det er ganske viktig, egentlig Steiners historie. Det legger grunnlaget for mye av det som skjer videre, og hvordan han blir behandlet av samfunnet, av barnevernet, og så videre. Og så ikke minst er det viktig også, fordi det er veldig viktig å snakke om Beate.
hva som skjedde med henne. Altså, Beate fortjener også at vi snakker om hvordan hun døde. Så det har også vært et poeng for oss å få frem at vi må være ærlige, altså har vi vært litt uenige om hvor ærlig vi skal være. Det har vært en diskusjon. Men at vi snakker om Beate, at hun var syv år, hun var en glad jente, hun elsket livet, og hun ble drept på en grotesk måte, og det er
Det kan vi liksom ikke feie bort, fordi det er ubehagelig. Vi må tørre å løfte frem måten det skjedde og at det skjedde. Uenigheten vår går på det. Hvor mye av detaljene skal vi gjengi? I boka har vi gått ganske langt.
Men i TV-dokumentaren nesten ingenting. Og i intervjuene så er det også, Janne liker ikke at jeg går veldig til detalj med hvordan Beate ble drept, men jeg mener at det viser veldig mye om hvordan Steinar var. Ja. Ja.
Mens du mener vel at man skjønner det mellom linjene. Jeg har jo to jenter på seks og ni. Så for meg blir det... Jeg leste jo i en lydboka også. Og jeg klarer ikke å lese det uten å begynne å gråte. Jeg blir så rørt av det. Det er så nært. Jeg blir nesten sånn rørt av det nå. Men jeg er redd for at folk legger bort. Ikke orker, fordi det er så grusomt.
Så det er derfor jeg liksom har tenkt at vi må holde litt igjen, og jeg tror folk forstår. Men jeg er jo enig sånn prinsipielt at det sier jo ganske mye om hvor Steinar var den gangen. Det han gjorde, og det han tenkte. For det har han jo fortalt om selv. Han har jo vært veldig åpen om, det var jo bare han og Beate til stede da det drapet skjedde. Så han har selv fortalt hvordan han gjorde det, og hva han gjorde, og hva han tenkte. Ja.
Så jeg synes det er en veldig viktig del av historien, men jeg sliter veldig med å på en måte, jeg synes det er helt grusomt rett og slett. Jeg tror faktisk det er noen få eksempler på sånne type drap i Norge, og det er helt forferdelig. Og det som skjer etter det drapet er jo at Steinar får, altså han får ikke fengselstraff, men han blir overført til barnevernet.
Samtidig er det en utredning av ham fra sakkyndige, psykiater og psykologer, og de konkluderer med at han er psykisk utviklingshemmet. Det er også årsak til at han blant annet ikke havner i fengsel. Den diagnosen har Steinar levd med hele livet. Han har vært veldig aktiv, og det er det vi har ettergått i boka hele livet hans.
Hvor har han vært aktiv? Hvordan har dette vært? Til tider har han gjort det veldig bra i samfunnet. Og så er det også veldig mange mennesker som er skadet etter møte med ham. Det er masse mennesker som ikke har det bra i dag. Og så har vi nå etter dommen i Moss.
Så ble det en ny, altså etter eldre kvinner fra Moss som ble funnet død, så ble det en ny sakskyndig vurdering. Og da var det ikke snakk om noe psykisk utviklingshemming. Man vet at, og alt tyder jo da på at den diagnosen han fikk som 15-åring var feil.
Etter at vi konfronterte han på Norrby, så har svenskene gjort en ny utredning, konkludert med det samme. Ikke noen psykisk utviklingshemming. Og nå blir det jo en ny rettsak, og det er en ny vurdering, som også mest sannsynlig tror jeg har landet på det samme. Så det viser jo kanskje svakhetene med systemet, og ikke minst de undersøkelsene samtidig.
som var for nesten 40 år siden, men som har hatt en veldig stor påvirkning på Steinar, og hvordan han har brukt den diagnosen veldig aktivt, fordi det vi har sett i arbeidet med oss er «Å, stakkars Steinar!» Alt har blitt litt sånn «Oi, det er en syk gutt, det er en utviklingshemmed gutt, en gutt med lav IQ, han visste ikke hva han gjorde». Og så tyder veldig mye av vår research på motsatte.
At han faktisk har vist og har vært veldig bevisst på de handlingene han har gjort. At han har hatt på en måte to ansikter da. Så det er det han har passet inn. Så det gir jo helt mening i forhold til rettssaken. Hvor han fremstår som veldig oppegående. Han skriver jo veldig mye leserinnlegg. Det har han jo gjort jevnt og trutt. Veldig godt å skrive, godt å argumentere. Han er kjapp. Vi vet jo av IQ-testene at han har veldig kapasitet.
og er flink til å på en måte holde mange tanker i hodet samtidig. Så han er, og at han liksom bruker det litt bevisst, da er det gangner ham. Så i retten så har han jo da stått og erklært seg skyldig og angrer på handlingene sine.
Mens i andre tilfeller så har det kanskje vært mer hensiktsmessig å fremstå som psykisk utviklingshemmet. Og vi sitter jo ikke med sannheten, vi må jo ta noe forbål her. Den eneste som vet denne sannheten er jo Steinar selv. Men basert på den informasjonen vi har hentet inn, så opplever
opplever vi at mange sier til oss at han har to sider, og at det er en side som er veldig skjarmerende og fin, og så er det en side som er ganske kynisk og kalkulerende, og at han veksler mellom de. Når man oppsummerer alle disse møtene og alle disse menneskene som har vært i kontakt med han, så er det noen sånne ting som går igjen da.
Og det er nettopp det der med å veksle mellom disse to sidene, er en av de tingene. Men det er jo veldig spesielt, og det vet du sikkert du, altså som psykolog, han har jo da blitt fortalt siden han var 15 år at han er psykisk utviklingshemmet, og har levd som om han er psykisk utviklingshemmet hele livet. Han har jobbet i bedrifter og gått på skoler og hatt folk rundt seg som har behandlet han som om han er psykisk utviklingshemmet. Og det er jo på en måte...
Hvorfor skulle han stille spørsmålstegn ved det? Og jeg kan ikke tenke meg at det finnes så mange andre eksempler på det, hvor du på en måte ender opp i den situasjonen. Veldig mye av de tingene han har gjort,
har man forklart med at han er psykisk utviklingshemmet, hvis man ikke hadde satt den diagnosen, så hadde han kanskje fått tilbud om bedre oppfølging, han hadde kanskje kommet i kontakt med helseveser på en annen måte, han hadde kanskje blitt stilt mer i krav til, han hadde kanskje blitt intellektuelt utfordret på andre måter. Så det er så mange sånne hva om, dersom, hvis om, som man kan stille, men den diagnosen har helt klart formet livet hans utviklingshemmet.
ikke gitt han de utfordringene han kanskje hadde hatt behov for. Det er det som er litt farlig i systemet, fordi det er vanskelig for barnevernet og helsepersonell å vurdere om denne fungeringen hos dette barnet er på grunn av omsorgsvikt, på grunn av traumer, eller er dette en medfødt neurodivergens, eller eventuelt utviklingshemming som
ikke har noe med relasjon til foreldrene å gjøre nødvendigvis. For et barn som er alvorlig traumatisert kan jo være helt likt et barn med autisme, eller et barn med ADHD, eller andre sånne type forstyrrelser. Eller også da se ut som at man er utviklingshemmet fordi man ikke har fått den stimuleringen man har trengt i møte med foreldre og andre.
Men Steinar Vagen, han var jo utsatt for ganske alvorlig omsorgsvikt, var i hvert fall det som ble beskrevet i boka. Vil dere si litt om det? Hvordan fant dere ut av de tingene der? At dere finner ut av det, og så høres det ut som at den ungdomsinstitusjonen han var på etter det drapet, ikke visste om det.
Det er veldig vesentlig informasjon man burde ha når man skal ivareta et barn som har gjort noe sånt. En rød tråd i boka er jo systemkritikk. Det er kritikk mot mange offentlige institusjoner. Alt fra barnevern til politi.
Og så har det ikke vært sånn at de har vært så imøtekommende når vi skulle skrive denne boka. Vi har jo spurt mange om å få snakke med oss, innsynsbegjæringer som er avslått, folk som ikke vil si noe, gjemmer seg bak tausetsplikten, og så videre. Så vi har jo brukt klassisk journalistisk metode å likevel borre gravd og gravd og gravd,
og prøvde å få et mest mulig komplett bilde av Steinarvangen. Og der er barndommen helt essensiell. Den er så sentral. Og stikkordet er grov omsorgsvikt. Vi snakker om virkelig omsorgsvikt. Vi snakker om vold hjemme, hvor moren ble utsatt for grov vold, også Steinarvangen, gjennom flere år. Og mobbing.
Det er veldig mye vondt og mørkt i Steiners barndom som vi har prøvd å få svar på. Og de man kan få svar fra er jo da for eksempel barnevern og hvordan ble dette fulgt opp, eller ble det fulgt opp i det hele tatt. Der føler vi ikke har fått noen svar. En annen rød tråd er jo også offentlige etater som ikke snakker med hverandre. Hvor det var veldig sånn hysjers, altså drapet på Beate, et ekstremt brutalt drap,
som veldig mange av de som skulle passe på Steinar etterpå, ikke visste om engang. Bare det er jo helt absurd at man plasserer en 15-åring med andre barn, og så vet man ikke hva han har gjort. Og i lokalmiljøet så har man nesten unnskyldt det drapet med at å, stakkars Steinar var syk, eller at det var nesten et uheld. Det er jo sånn mange har fått det forklart.
Og det var jo ikke den samme åpenheten på midten av 80-tallet som det er nå. Så det har jo vært et veldig vanskelig gravarbeid, men også viktig for å forstå hvorfor han havna hos oss da, på Norgehotell. Og det føler jeg at vi gir en del svar på.
Jeg føler også at det gir mer mening. Men jeg er helt enig, og det handler jo litt om tiden man lever i også, så vi har vært opptatt av det. At vi kan ikke i 2025 øyne sitte og dømme folk som levde på slutten av 80-tallet, men det er noen helt åpenbare svikt her som har rammet steinar veldig.
Og det er jo klart at disse menneskene som skulle ta vare på Steinar etter dette drapet, at de ikke har hatt noe særlig forutsetning for å lykkes. Fordi man har jo egentlig ikke gått til kjernen av hva som er hans problemer. Og det er jo klart det drapet, det som skjedde den kvelden og måten det skjedde på, det i dag så ville man jo tenkt at dette er en person som åpenbart trenger terapi. Hvordan kommer han inn på dette sporet? Hva er det som gjør at han har disse tankene? Ja.
rundt drapet. Men det har man jo aldri tatt tak i. Han har jo aldri fått muligheten til å bearbeide noe av det som har skjedd. Så han har bare blitt avskrevet av alt og alle opp igjennom. Og så har dette her, har jo han helt sikkert slitt veldig mye selv.
Så det er jo ingen unnskyldning i det hele tatt. Men det gjør at man kan forstå litt hvorfor ting faktisk endte opp som de gjorde på Steinar. Ja, for det er jo noe med det at hvis du tar tak i en 15-åring som
er voldelig, utagerende, gjør sånne helt syke ting, så kan man jo forebygge at man utvikler for eksempel en personlighetsforstyrrelse. At man utvikler det man kaller dyssosial eller antisosial trekk, som
Hvor et av kjernetrekkene ved det er litt mangel på empati og litt mer manipulativ måte å være på. Nå skal jeg selvfølgelig være kjempeforsiktig med å si noe om hans utvikling der, men bare på generell grunnlag, så kan man faktisk forebygge en skjevutvikling hvis man merker tidlig at her er det en ungdom som er på vei ut i de baner på et eller annet vis. Ja.
Så det er jo skummelt å tenke på, egentlig. Men jeg tror kanskje at den kompetansen også, og den bevisstheten rundt de tingene, ikke var så...
så kjent, eller man visste kanskje ikke så mye om det på den tiden hvor dette her skjedde da så nå vet vi kanskje litt mer om det, at det er ting å gjøre for å forebygge veldig mye da, men hvis man tenker at det er psykisk utviklingshemmet
så er det jo litt mer sånn at da er det jo vanskeligere å skulle endre på det, fordi det er jo noe biologisk i båndet som hindrer da. Og det er jo de som har ønsket på en måte, hvis man skal legge det frem sånn, så er det jo de som, altså de hadde jo sine beste tanker at å holde steinene ute
utenfor et vanlig fengsel var det beste for han og måten å gjøre det på var på en måte å beskrive han som kanskje mer psykisk utviklingshemmet enn det som kan vise seg å være sant da altså det er jo enten eller men det var for man kan ikke vokse av seg en psykisk utviklingshemming så det er jo åpenbart noen som har gjort en feil her
Og det er jo kanskje fordi man ønsket å på en måte skjerme han fra et vanlig fengsel, og at man tenkte, og det var jo tross alt en helt vanlig ungdomsinstitusjon, han bodde ikke på et, og en institusjon for psykisk utviklingshemmede, så han ble tatt hånd om av vanlig barnevern, og bodde der i mange år etter at han, så det var ikke før han da havnet, det oppstod selvfølgelig en veldig dramatisk situasjon på denne institusjonen, som gjorde at han ble måtte ut av denne institusjonen, og da i mangel av noe
bedre så fant man en midlertidig løsning på en leir for psykisk utviklingshemmede men det var mange år etter drapet så han det var liksom hvis han hadde vært psykisk utviklingshemmet så burde han jo havnet på en institusjon for psykisk utviklingshemmede etter drapet men det skjedde altså ikke så man har jo egentlig tenkt at han
ikke hatt behov for den typen oppfølging. Men så har man... Han falt jo litt mellom alle stoler. Og det er jo også litt sånn... Det man kan se er jo at det er jo ingen som har kjempet hans sak, sånn sett. Altså han har jo bare blitt overlatt i systemet. Og de menneskene som på en måte har tatt hånd om han har jo gjort det de kan etter beste forutsetning. Men de har jo for eksempel manglet informasjon da, fra barndommen hans. Så det har jo... Han hadde jo kanskje hatt...
Det hadde vært fint om noen hadde kjempet hans kamp i forhold til å få riktig oppfølging fra barndommen av. Selv om moren jobbet veldig hardt for at han skulle få hjelp, men det var nok en rekke av serier med uheldige omstendigheter som faktisk gjorde at han ikke ble fanget opp noen sted.
Det tror jeg har fått veldig store konsekvenser. Og mange av de menneskene snakker jo for første gang nå. Så vi har jo gått tilbake i tid, snakket med folk i familien hans, fra institusjonene, fått tak i avhør,
Hva sa folk i fortrolig samtale med politiet? Og det er sånn man har klart å bit for bit da, sette sammen et sånt puslespill. Og det er jo det som egentlig overrasker meg, er jo hvor sårt dette her er for mange den dag i dag. Altså han har hatt noen kontaktpunkter med forskjellige mennesker opp igjennom livet, og de kjenner jo overhodet ikke til hverandre. For det er jo en håndballklubb her og en ansatt der. Men det er virkelig ganske alvorlig det som har skjedd.
konfliktnivå, måten han har vært i møte med disse menneskene har jo skapt ganske store sår. Så det er jo mange som er sånn, endelig det er så bra at noen på en måte sier det som det er. Fordi jeg føler seg veldig alene med den følelsen at Steinar har vært
Slem da. Ikke sant? Mens vi i boken så ser vi jo at dette her er jo noe som har gjentatt seg ved flere ganger da. Ja, så dere har på en måte fått det samme mønstret gjennfortalt i ulike sammenhenger hvor han har figurert. Og så har jo ikke de visst om hverandre at det er flere som er enige om akkurat dette her da. Men så dere har gjort et veldig viktig arbeid da, og kanskje
av hensyn til alle de menneskene som har vært utsatt for denne mannen
Vi er veldig takknemlige for at vi fikk skrevet et bok, og vi hadde jo som sagt veldig mange spørsmål selv, men også etter dokumentarskjelen så var det jo folk som stoppet oss. Og de fleste var, oi dette var sjokkerende, og veldig bra, mens noen var, han burde beskyttes mot seg selv, vet ikke at han er syk, ikke sant, stakkars mann, her har det jo vært veldig nådeløse, så vi hadde jo de spørsmålene når vi gikk
inn i prosjektet. Det har jo vært veldig intenst, for vi har jo laget både Norge bak fasaden og skolebutter ved siden av. Ja, dere har jo jobbet på oss. Og så har dere lukket å skrive den boka i tillegg. Det er imponerende. Og så har vi vært med på reality. Kompanie Lauritsen der, og rampenissen her. Ja, det er gøy.
Ja, nei, det var intenst. Og du som har små barn i tillegg, jeg skjønner ikke at det er mulig. Jeg er en fantastisk mann. Rambo har opplevd omsorgsvikt. Lille Rambo, stakkars, ja. Neida, men jeg tror det er litt sånn, vi har jo lagd mange dokumentarer og alltid mange spørsmål i ettertid. Man føler at man ikke får fortalt alt. Og sånn er det jo TV som medium. Det er jo begrenset. Også detaljnivået da.
Her så er vi jo til tide ganske grafiske i boka, med tekstmeldinger med andre kvinner som han har forsøkt, eller prøvd å overtale til å ta livet sitt. Og når man leser de forslagene han kommer med, så er det jo helt sykt. Og de sykeste har vi faktisk ikke tatt med. De har vi utlatt. Også detaljene på Beate og det som skjedde
Den kvelden og hvordan han oppførte seg ettertid. Så jeg føler at det føles godt å ha landet det litt. Selv om det ikke er over. Fordi Steinar Vangen, der kommer det en tiltale. Det kommer en ny rettsak. Vi er veldig spente på hva politiet har funnet ut. De har jo holdt på en stund nå. Er det andre der ute? Altså offre som ikke vi vet om.
Hvor mange er det det vittner om at han faktisk har drept oss ut fra hva han har fortalt til dere? Og har dere kanskje klart å forhindre noen dødsfall her? For han var vel i dialog med flere også når han ble avslørt. Det er jeg ganske sikker på at hadde vi ikke laget Norge bak fasaden så hadde jo Steinar Vangen fortsatt hjulpet folk med å dø eller tatt liv av folk.
Det er jeg ganske sikker på. At TV-programmet var det som satt en stoppe for hans...
modus da. Det tror jeg. Det er jo bare spekulasjoner fra min side, men han viste jo ingen tegn til anger når han la ut de trollhetene der, eller når han kom til Nordby for å møte Randi. Og han omtalte seg selv som en seriemorder om for oss. Så jeg føler at den terskelen for å ta et liv, den var han langt forbi når vi møtte han og konfronterte han. Han er jo en seriemorder.
Altså per definisjon, det er jo en som gjentar drap og har et mønster, gjentagende mønster, og gjør det samme gang etter gang etter gang. Han sier det i hvert fall selv. Og det er jo det som skremmer også, at når en mann sier det gjentatte ganger, han sier til og med i retten,
under den rettssaken vi fulgte, at han har hjulpet flere kvinner med å dø, at man ikke tar det mer seriøst, at ikke politiet og påtalemyndigheten gikk aktivt inn og etterforsket de sakene, det skjønner vi ikke. Fordi vi lurer jo også på det. Hva er det endelige tallet her?
Så får vi se da, om den etterforskningen vi har gjort nå, om den kan bringe noen flere svar. Og så synes jeg jo i det møte med Steinar når vi snakket med han, så var jo han veldig ærlig med oss. Jeg opplevde han som veldig ærlig. Det var en del spørsmål han ikke ville svare på, og da sa han ingen kommentar. Men han var ganske oppriktig og
opplevde jeg, og jeg sitter jo også og venter på at Steinar skal snakke altså på et eller annet tidspunkt så tror jeg han også vil fortelle sin side av denne historien så, og jeg og vi har selvfølgelig også spurt om han vil, i forbindelse med boka, så har vi spurt om han vil møte oss igjen så, men på et eller annet tidspunkt så tipper jeg at Steinar Vangen også kommer til å snakke, og da blir jo det interessant å høre hans versjon
selv om vi har jo forstått litt av hans versjon gjennom PFU-klagen. Da fikk vi jo liksom forståelse av hva han mente vi hadde gjort galt, men han har nok mye på hjertet i forbindelse med det tema aktiv dødshjelp, men også sin egen historie.
Så den kommer nok en dag, vil jeg tro. Ja, men hvor mange er det han selv har sagt at han har hjulpet da? Var det ikke sånn fem, seks stykker eller noe sånt? Ja, det varierer. Han sier forskjellige ting til forskjellige. Han sa en ting i retten og en annen ting på sms til Randi. Så vi har ikke noe helt sikkert tall på det.
Men, ja. Nei, også er det jo, ikke sant, det er jo for oss har det jo også vært viktig, folk rundt Steinar, han har jo hatt en samboer gjennom mange år, og vi har holdt henne i lupen før dette kom på TV. Og det også er sånn, man snakker jo ikke høyt om det, eller det er ikke med i TV-dokumentaren, men vi har virkelig prøvd
Og også... I varet av henne. I varet av henne og fortalt at den dagen dette kommer, så bør du ha folk rundt deg, for det kommer til å smelle. Og vi har faktisk fått lov til å si det, fra folk rundt, at hun blir ivaretatt. For det vet jeg mange lurer på. Men det vet vi at hun blir. Også fulgt opp ettertid at hvis dere vil komme med noe, ikke sant, intervju eller...
Et eller annet som bare, vi er veldig åpne på det, også i forbindelse med boka. Men der har hverken Steinar Vangen eller advokaten hans hatt ønske om å bidra da. I likhet med de offentlige etatene og politiet, både i Norge og Sverige.
Ja, men hva slags etiske betraktninger gjorde dere da, knyttet til det å skrive en bok om han, basert på andres beretninger og forklaringer? Nei, det er innenfor det. Mye av det er jo skriftlig materiale. Det er jo for eksempel, etter Beate, så er det jo mye som folk har fortalt til politiet. Avhør. Avhør, rett og slett.
Det er rapporter, det er sakskyndige rapporter som er unntatt offentlighet selvsagt, men som vi har fått tak i hva psykiaterne har skrevet, hva han har fortalt til psykologene. Så mye av det er jo på en måte veldig godt dokumentert. Og så er det jo tekstmeldinger som vi har fått tak i, som han har sendt og fått fra kvinner, hvor han foreslår bruk superlim,
Bruk det og det og det. Veldig drøye ting. Og så er det jo samtaler, kildesamtaler med folk som kjenner Steina Vangen, både i nåtid, men også gjennom historien. Noen av de har snakket åpent, de tør det. Andre har ikke tur til å være åpne. De er redde.
Det er to ting de er redde for. Det ene gruppen er redde for at de skal bli avslørt som kilder, fordi de har tilgang til sensitive dokumenter, rett og slett.
Den andre gruppen er redd fordi de er redd for repressaler fra Steina Vangen. De er livredde for at han, den dagen han kommer ut, skal gjøre livet deres til et helvete. Og det er en reell frykt for mange av dem. Og det er jo ikke så rart. Han har jo gjort, trakassert ganske mange opp igjennom, og gjort livet vanskelig for mange. Han har vel truet også med det, så da er det jo naturlig å bli engstelig for det da. Ja, ja, ja. Ja.
Neida, og det er jo klart, her er det jo snakk om en mann som, nå får vi jo se hvordan det ender, men han har jo på en måte erkjent både omfor retten og omfor oss, at han har vært involvert i svært, svært alvorlige kriminelle handlinger, og det er det viktig at vi løfter opp og frem, og hele historien rundt hvordan han endte opp med å bli det han selv, altså,
når han selv omtaler seg som en seriemorder, det er et viktig spørsmål å få besvart. Hvordan ble han i så fall en seriemorder? Så det tenker vi er av samfunnsmessig relevante karakter, den informasjonen. Så det tenker jeg er i kjernen av vårt oppdrag, og det å kunne gjøre det i form av en bok har jo bare gjort det mulig å være enda mer nøyaktig og enda mer detaljert.
Så det var jo det som var, vi er jo vant til å fortelle gjennom dokumentar, men da kan man på en måte bevege seg mest i overflaten, det er vanskelig å gå veldig i dybden. Så det å få skrive en bok, det gjør at vi kunne være ekstra grunnige, og vi har snakket med utrolig mange mennesker,
De offentlige etatene har ikke ville snakke, men det har vært veldig mange private personer som synes det er veldig flott at vi ettergår på en måte hans historie. Og så blir det lydbok med Janne sin stemme. Ja, så bra. Litt sånn tårer. Neida, måtte bare lese det et par ganger. Men det er noen strekk der som er... Ja, det er... Jeg får liksom vondt
og blir blanke i øynene når jeg leser det hver gang. Men det tror jeg er fordi det treffer veldig hardt på mamma-hjertet. Det er jo det man er mest redd for, at datteren din plutselig ikke kommer hjem til middag en kveld. Det er helt forferdelig. Det skjønner jeg veldig godt. Så det må ha vært veldig tørr.
tøft å lese den boka inn på lydbok men nå må vi nok runde av for i dag nå er tiden der tusen takk for at vi fikk komme ja, veldig hyggelig å være her det har vært greit
Ja, det er så lett å... Tida flyr i godt lag. Ja, veldig ekkelt å prate med deg. Det har vært veldig fint å snakke med dere. Så tenker jeg det, dere som ser og hører på nå, dere må lese den boka, så får dere hele historien. Utrolig kjekt å ha dere her i dag. Veldig interessant prat. Tusen takk for at dere ville komme til Snakk med Silje. Tusen takk.