#JP109: Inkludering, hull i CVen og finansiell helse med Arman Vestad

Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Vi kan aldri få nok sosial bærekraft i dette livet, Sveinung, hverken i livet eller i denne podkasserien. Og vi skal inn i S-en i ESG igjen i dag, og da skal vi... Jeg snakker om en del ting knyttet både til sosial bærekraft og i forlengelsen av det også økonomisk bærekraft. Og de to tingene henger jo tettere sammen enn jeg kanskje tenker på sånn umiddelbart. Mens jeg gikk rundt i svime i ung alder så befant du deg dypt inne i en del av det norske samfunnet som handler veldig mye om sosial bærekraft. Det var jo der du kom fra når jeg først trappte deg. Det er jo ikke noe hemmelighet at jeg kom rett ut av tensing med puppen i været og havna på et eller annet merkelig vis på Tyreli kollektivet oppe i Messnerli. Jeg husker en av de første opplevelsene der oppe. Jeg husker det riktig, jeg har aldri fått verifisert det, men det kan jo hende at jeg kan få det i løpet av dagen. For jeg har en sånn idé om at det var en fyr som kom fra det vi kallte Stifinneren, som fremdeles finnes i fengsel i Oslo. ut derfra, og så var han opp på soning og behandling på Tyreli. Og så hadde han vært i rettsak igjen, men han var så glad når han kom opp, han hadde fått strafferabatt. Og så spør jeg, naiv som jeg var, og jeg hadde jo ikke sett et fengselantent på TV, så jeg visste jo ikke hva det var jeg var snakket om i det hele tatt. Men han var veldig glad, fordi... De hadde jo krevd inn penger, og det er jo en del av jobben som ung narkoman holdt jeg på å si. De hadde hengt opp en fyr i et tre etter beina, og så hadde de skutt ut kneskålene. Han synes at det er ler, det er bare nervositet. Og så spørte jeg hvordan du endte opp med strafferabatt. Han er en fyr som hang opp ned der med blødende knær. Han hadde fått en sigg av han der nervositet. eleven på Tyreli. Og det synes dommeren var så hyggelig gjort, og det synes jo også han der, han stakkaren som hang i treet, synes også det var veldig hyggelig gjort, så han kom ut av dette her med straffrabatt, og det var liksom min vei inn i en litt annen verden enn det jeg hadde vokst opp i, for å si det sånn. Vi gikk jo rundt i svime begge to, og var på et sted geografisk. Men det å møte den verden der med kjærlige mennesker, med mennesker som har vært utenfor, og det å jobbe for å forsøke å hjelpe dem tilbake til noe annet, det er jo min tidlige oppvekst. Og der skal vi litt inn i dag også. Noen som har gått opp, kanskje ikke akkurat en ruta, men som har skytet folk i kneskålene. Men i det hele tatt har vært litt... ned den veien og så snudd selv, og så gjorde veldig mange andre også til å snudd. Så derfor gleder jeg meg veldig til dagens samtale. Og Arne Vestad, velkommen skal du være. Tusen takk. Takk for at jeg får lov å gå med. Dette her gir jeg virkelig glede meg til, altså. Du har jo vært åpen, og går du inn på talelisten.no så kan man jo lese dette her, og vært åpen om en fortid her. Hvis du skulle tatt oss med litt inn i den fortiden, hvordan ville du fortalt den? Nei, jeg ville kanskje istemt det eksempelet du startet med først her nå. Selv om ikke jeg har skutt noen i kneskålene, så kom vi fra samme sted, Stifinneren, en rehabiliteringsavdeling i Oslo fengsel. Da hadde jeg jo levd et liv som var fullt av rus og kriminalitet, med mye fengselsopphold, og jeg hadde en røkkeforskning. overdosa bak meg og jeg kjente mye penger på kriminell virksomhet sånn at når jeg kom på Tyredi så var det rett og slett et spørsmål om liv eller død for meg så jeg er veldig glad for at jeg kom på Tyredi og det er jo der vi har en sånn lite felles touchpoint, Sveinund Hvis vi går inn på nettsiden i dag, Arman, armanv.no, så kan vi jo lese nettopp noe av det her. Du introduserer deg selv der som ex-kriminell, offentlig taler eller foredragsholder, public speaker, som det står på engelsk, og human being, altså et menneske. Og dette kobles sammen her på flere spennende måter, blant annet rundt ordet mot, bravery, som står sentralt. Og du har jo i dag en mangefacettert, rolle, for ikke bare driver du med foredrag, du er også daglig leder og gründer i Finansiell Helse AS, og det handler jo om å kunne gi økonomiske råd, fordi at du har jo klart å komme deg ut, så det kommer vi sikkert inn på. ut av veldig, veldig krevende finansielle situasjoner, og mange som har likeartig type bakgrunner befinner seg selvsagt i samme situasjon. Så du spiller en rolle i å hjelpe folk med det, og det er jo en viktig del av noe som vi skal snakke mye om i dag på ulike måter, nemlig alt det som handler om mangfold og inkludering. Hvordan får folk tilbake igjen på riktig spor? Hvordan får folk ut av karakteren kall det økonomisk uhelse, for å bruke det helsebegrepet du er inne på, og få folk inn igjen, ikke minst i arbeidslivet, for derved å kunne forfølge ting de har lyst til å forfølge. Så ta oss gjerne inn i denne reisen her. Hvordan endte du der du er nå, fra dette stedet som du startet fra, som du har beskrevet allerede? Det er du helt rett om. Jeg bruker veldig mye av erfaringene mine, selvopplevde erfaringer, når jeg skal bygge min virksomhet nå. Og det handler om, på en settvis, å utnytte ressurser i samfunnet. Og bare for å ta det helt tilbake, at jeg hadde jo, hva skal jeg si, min store last i livet ganske tidlig, det var at jeg manglet Jeg var så glad i penger, for pengene var inngangsbilletten min til å få med gode venner når jeg vokste opp som 13-15-åring. Jeg kom inn til Molde på ungdomsskolen og kom fra en øy hvor vi ble sett på som bønder i byen. Da fikk jeg ikke så mange venner, men det skiftet når jeg fikk litt penger med bestefar. Bestefaren likte å stikke noen hundelapp av dem med noe, og da Og det var det som endret alt. For da ble jeg god nok og bra nok hos de kule guttene som jeg gjerne ville være en del av. Og jeg husker jeg måtte kjøpe spesielt type kleskode måtte du ha, for dem som er på min alder, så rundt 50, så husker vi godt Poco, Loco og Bål og Mephisto og Elevis 501. Og husk, en gang så hadde jeg litt for lite penger til å kjøpe Elevis 501, som også da kostet en del penger. Manglet en hundelapp av det jeg hadde fått fra bestefar, og da stjar de en hundelapp fra min bestefar for å få nok penger til å kjøpe den buksa. Og det var et skamfullt øyeblikk altså. Og da tråkket jeg over en grense, og en grense som vi aldri ble korrigert på, ble aldri tatt. Sånn at når jeg da kjente hvor godt det var med penger, så var det noe som en adferd som gitt hodet meg videre inn i voksenlivet da. Og i og med at jeg hadde brutt en del grenser allerede, så var det ikke så lett, nei vanskelig for meg å bryte nye grenser når jeg møtte andre mennesker som oss og ja, hadde litt sånn variert forhold til lovlydighet da. Det var spesielt i et dørvaktmiljø hvor vi jobbet som dørvakt og noen brukte anabolisteroider og noen røyka litt harsj og litt sånn voldsom kriminalitet, men litt sånn flyttet grensene litt. Og det var ikke sånn at de var superkriminelle og sånn, så det var ikke noe farlig tenkt i. Og jeg var bare 18-19-20 år og Men så begynte jeg å se hvor lett det var å tjene penger på å selge narkotika. Så da eskalerte dette her nå, og vi flyttet til Oslo og var heltidskriminelle, og jeg lagde til og med mitt eget narkotikum og selte det, og tjente veldig mye penger. Kunne bruke 50 000 på en dag, og det var liksom appetitten på penger som var gjennomgangsmelodien i hele mitt liv. Så jeg ble egentlig rusmissbruker og gjeldsslave fordi jeg var alt for glad i penger. Og så når du blander rus da, så blir du en dårlig kriminell også. Og det skjedde også med, og da kommer politiet oftere og oftere på døra. Og så mister du kontrollen over livet ditt, og... Det var da jeg fikk en heldig mulighet til å snu livet mitt. Hadde jeg ikke klart å snu livet mitt, så tror jeg kanskje at jeg ikke hadde suttet her i dag. Så det å få den muligheten på Stifinen gjennom Tyrelid, det redder livet mitt. Selvfølgelig også, jeg møtte en del mennesker som var ekstremt viktige for min rehabilitering. Hva er det du har gjort for å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å få til å Jeg har jo snakket om det før i denne serien, jeg har snakket opp om det med folk med høl i CV-en. Den CV-en din, Armand, den høres ikke helt salgbar ut på det tidspunktet her. Nei, den gjør ikke det altså, det skal vi si. Jeg jobber jo på at mens vi bodde i Oslo og var kriminelle, så prøvde jeg å stable en liv inn på beina av og til, og jobbet jo som forsikringshelger. Men jeg fikk jo sparken, fordi jeg sendte jo mer ekstasi på jobb, enn jeg sendte forsikringer. Jeg kan ikke anbefale, det stod i referansene mine der. Så det var litt vanskelig å komme seg inn da. Men så klarte jeg liksom å bli sosionom, for jeg klarte å snu livet mitt. Kom mye tydelig, bestemte meg for at jeg skulle bli sosionom, for jeg likte å hjelpe folk. Og når jeg da var ferdig sosionom, så skulle jeg søke på jobb, og det var jo en... Da var det bare noen år siden jeg var ganske kriminell, og jeg var ganske kjent kriminell, fordi jeg hadde vært involvert i noen store kriminalsaker med offentlig interesse. Så når folk tok et Google-søk på meg, så ramlet det ut ting om den saken. Og da jeg skulle søke på jobb, så bestemte jeg meg for at jeg skulle søke på jobb som gjeldsrådgiver i NAV. Og akkurat da så hadde jeg faktisk to millioner kroner i gjeld selv. Men den har en liten historie den også, fordi jeg klarte å slutte med alt det. Jeg var ganske god i rehabiliteringen, for jeg hadde bestemt meg at nå skal jeg gjøre alt rett, bygge nettverk, jeg skal ordne familieforholdene, jeg skal slutte å ruse med, jeg skal ikke tenke kriminellt lenger, jeg skal gjøre alt riktig. Men det var en ting jeg ikke tørte å bli hjelpte, og det var pengene. Pengene var en del av identiteten min, og det var det som betydde noe for meg. Selvfølelse, alt handlet om penger for meg, så nå hadde jeg ingenting igjen, og følte meg helt ute. Så fikk jeg noe som kalles en gjeldssåling. Da har du muligheten til å leve på et minimum i fem år, og så får du slett av resten av gjeldet, men det krever at du gjør noen små ting, at du betaler det du har som overskudd i den perioden. Det klarte jeg ikke i fortsatt å bruke penger som før i. Det resulterte i at Jeg fikk et varsel fra Lindorf, som administrerte med denne gjeldsordningen at hvis ikke du betaler noe, så annullerer vi hele greia. Og da fikk jeg dødsangst egentlig. Og det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle lære meg alt også innenfor penger. Og samtidig tok jeg et valg om at jeg også skulle bruke all min karriere på å hjelpe folk med økonomi. ved å bruke min egen historie i møte med folk som sleit med sin egen økonomi. Så det var egentlig veien inn til gjeldsrådet. Jeg satt på jobbintervju. Jeg kom inn på jobbintervju, og du kan tro at det var en ganske kari som da var navleder. Hun fikk mange rare spørsmål. Skal du kalle inn en armhånd på jobbintervju? Han har jo ingen CV. Og dere, jeg la med en sånn utskritt fra Google, for jeg måtte jo det. For du googlet det med, så fant du alt det som ikke var så veldig bra for å få jobb, da. Men likevel så kom vi på jobbintervju. Og jeg husker at det var et veldig, veldig fint jobbintervju, fordi jeg var litt nervøs og spent, da. For jeg hadde jo ingen ting å vise til CV, og så skulle jeg begynne å jobbe i det offentlige. Og nei, hvordan skal dette gå? Men Kari, som var lavlederen, hun hadde en utrolig god innstilling til dette. Og så stilte hun meg to følgende spørsmål, og det var... Hva har du lært av det livet du har levd i utenforskapet? Og hvordan kan det du har lært hjelpe oss innav med å løse vårt samfunnsoppdrag? Og det forandrer jo dynamikken fullstendig i jobbintervjuet. Fra å være et jobbintervju, en sesjon der jeg prøver å gjemme hullene mine og håper å spørre om det. Å nei, hva skal jeg finne på her? Må jeg lyge her? Så ble det en helt fin samtale om at ja, hva gjorde du som kriminell? Hva var arbeidsoppgavene dine? Og hun hadde jo aldri levd i det livet, så hun måtte spørre. Hun var en uskjerrig, og så prøvde hun å se. Ok, men hvordan kan vi få til noe da inn i NAV? Du fortalte at du var flink til å hjelpe folk mens du var kriminell. Det passer godt inn her. Du fortalte at du... var flink til å holde kjeft. For jeg var jo en kriminell, så jeg var jo flink til å holde kjeft. Det er ganske viktig også her, for det blir mye tausetsplikt. Så ja, det var litt sånn humoristisk dette her nå, men hun klarte å oversette kompetansen min inntil det som NAV trengte Og så var det jo dette her med at de sa at de også hadde hjelp, at de skulle gjøre det de kunne for å hjelpe folk med å forebygge hjelpsproblemer og få dem ut av hjelpsproblemer. Så det var, og da ble jeg i NAV, jobbet i NAV, fikk jobben og var der i 15 år. Og de siste fem årene så var jeg faktisk nasjonal prosjektleder i personlig økonomi og hadde en ganske lang reisevei skal jeg si, gutta, når En som er vant er med pengeskogen, så nå har jeg blitt ettertraktet fagmann innenfor personøkonomien. Jeg har skrevet bøker om personøkonomien også. Så det var den personlige regnesten min. Det er en fantastisk historie i det store og hele, men jeg tenker på rundt inne person Kari, som kaldet tilfeldigvis ble sittende på andre siden av det bordet. Vi kunne sett for oss at det var mange, heller enn Kari kunne det vært Ola, og det kunne vært Henrik og Bjørte, det kunne vært hvem som helst som satt der, og kanskje ville ikke deg, og du er jo indirekt inne på det, kanskje ville ikke deg tatt imot deg på samme måte. Kanskje ville ikke de vært i stand til eller hatt lyst til å oversette erfaringene dine på den måten som de gjorde. Og det er jo i en viss forstand en forbildelig historie om hvordan få inkludering til å skje. Og på et vis så er det jo også derfor går det ut ifra at de ansatte var det de muliggjorde at du kunne fortsette med. Men jeg har nesten litt lyst til å spørre hvordan skal jeg formulere spørsmålet? Hvordan skal vi sørge for at det blir mange flere karier der? For jeg innbiller meg at enten det er på et NAV-kontor eller det er i høyere utdanningssektoren som jeg og Sveinund sitter i, det er det samme hvor det er her. Og du skal møte saksbehandlere, du skal møte folk som skal ansette. At det er her å få folk til å se potensialet i noe som er veldig annerledes enn det de pleier å få sittende over for seg. Hvor mye av dette her er det som er personkari, og i hvor stor grad kan vi lage oss et system hvor flere blir sett på den måten som det du beskriver her? For det virker jo som, jeg skal ikke si det er unntaket heller en regel, men det virker som en ganske unik situasjon det som skjedde i møte med Kari. Ja, og det var først kanskje 10-15 år etterpå at de begynte å grave ned i Kari faktisk gjorde for frem til da så var jeg veldig opptatt av personøkomi og sånn, men jeg hadde lyst til å se på, var det noe spesielt som Kari gjorde, og så kan vi klare å kan skal si, systematisere det og skalere det, kan vi lage noe systematikk rundt dette nå hvordan kan vi klare å skape flere sånne opplevelser som I fikk med Kari da, og det er jo det siste det jeg har holdt på med de siste to-tre årene, og så hvordan kan vi skape mer mangfold i arbeidslivet, og det er Jeg bruker jobbintervjuet som en slags eksempel på hvor vanskelig dette er, hvordan skal vi klare å skape en situasjon der Ola, som sitter på jobbintervjuet, skal slippe å være redd for at han blir dømt, eller har møtt med fordommer fordi han huller i CV-en. Hvordan skal vi få han til å prestere godt på et jobbintervju, hvor han slipper å være redd for hullene, og hvordan skal du klare å få jobbintervjuet den som intervjuet, til å bli god på å få fram ferdigheter og egenskaper som ikke handler om karakterer eller referanser, hvor tøffe arbeidsgiveren eller rekrutselskapet til å faktisk skjønne at det ligger masse gull i det her hullet. Hvordan skal du få fram det? Og det er ingen enkel operasjon, men du må snu opp ned på hele intervjueprosessen. Du må bare legge bort CV'en, du må rett og slett bli kjent med personen, og det tar jo ofte litt tid da, og det er jo der jeg mener at mange av de her store selskapene, både rekruttselskapene og andre store arbeidsgiver, går glipp av masse, masse potensiale, fordi at de ikke har tid til å bli kjent. De skal gjennom en prosess, de krysser på bachelor, ja, har du ikke det, så går du rett ut med en gang til marsjøen. Ja, de har ikke mulighet til å bli kjent da, og det er jo en av de største fallgrupperne vi som samfunn står overfor nå. Og det er masse ressurser som går tapt, og nå mangler jo mange bransjer folk, og det har aldri vært en bedre mulighet enn nå til å faktisk både for å få nøkkelpersonell inn, eller personell i det hele tatt inn, og for å jobbe med utenforskapsproblematikken. Men det er jo ikke enkelt. Jeg sier jo ikke at det er bare å stille oss opp på en fengselsdør og si at nå får du jobbe hos meg. Det er ikke sånn det funker heller, selv om det kunne vært en del av løsningen. Det blir jo grepet når jeg sitter og hører på historien din, Armand, den første delen der, og tankene mine fløy litt over grensene til Sverige. Når du fortalte om dette pengejaget og det å føle seg inkludert, for dette stikk jo Veldig dypt samfunnsmessig også. Lars Jacob introduserte det som, ja, i dag skal vi snakke om det sosiale, som griper også inn i det økonomiske, og ikke bare det privatøkonomiske, men det griper jo inn i hele samfunnets økonomi. Og vi leser i hvert fall overskrifter fra Sverige om disse ungdommene som, hva er det det står i overskriftene, dreper for Gucci. Den fortellingen du forteller deg, det ekstreme utenforskapet fra ungdom og inn der hvor man sitter som tidlig voksen eller voksen og som skal prøve å få seg jobb. Har du gjort noen betraktninger om dette utenforskapet i hele samfunnet, under overskriftene i Sverige også? Ja, og jeg tror ikke det er så veldig ulikt i Norge heller. Det er jo et samfunn som er... Nå setter jeg litt sterke ord, men det er pengedoping. Alt koster. Det er klart at skal du leve opp til en del ting her i livet, så er kjukkelse på lommebok ofte det som er styrende. Dette ble etablert ganske tidlig i ungdomsårene. Nå har vi blitt 50 år egne barn, og de er på full fart på vei inn i merkevarepresset. Jeg hørte i går at jeg hadde hørt om to-tre nye klesmerker som jeg aldri hadde hørt om, som var veldig hot. De kostet 3-4 tusen for en joggedress som folk skulle ha, og det måtte de ha. Men så finnes det litt sånne kopi-lignende greier på hendelsen med Øyvist, men det kunne de ikke ha, for det var kopivarer. De måtte ha den til 3-4 tusen kroner. Ikke mine barn enda, men noen andre ungdommer har sikkert hørt det. Så det er klart at det ligger et kjempestort ansvar på foreldre, på På skole, altså skole må bli enda flinkere til å snakke om penger på skolen. Og det handler ikke bare om å sette opp et budsjett. Det er det minste problemet, for de aller fleste som kommer opp i økonomiske problemer, den kan jo regne. De skjønner jo at to pluss to er fire. Så det handler bare om at penger og følelser henger så nært sammen til hvordan vi føler oss om vellykkethet da. Og så er det dette her med evner som kunne be om hjelp når ting blir vanskelig. Det er ekstremt vanskelig å be om hjelp. Hvis du skal be om hjelp med penger, så er det enda vanskeligere. Og det var litt av grunnen til at jeg hoppet av NAV-toget for, ja, det er en annen historie også. Jeg sa jo opp jobben min i NAV seks uker før pandemien kom, for å starte et eget selskap, som ikke har noe tradisjonell jobb. det jeg skulle gjøre, det var at jeg skulle hjelpe lønnstakere, arbeidstakere, med å rydde opp i deres økonomi, hvor bedriften skulle betale for midlertjenester. Og det var ikke tradisjonen for at bedriften skulle betale for det her i Norge, så det var et helt nytt marked. Så jeg måtte bruke ganske lang tid på å landeringslivet for å bli kjent med tematikken og smake på det her, og skrev tronikker om tematikken og sånn. Men så sa jeg opp jobben som sagt da, 1. februar 2020 for å jobbe med dette her nå. Og jeg fikk en ganske hard start, og kona sa det var dårlig timing, og ble permittert selvfølgelig, for jeg hadde jo ingen kunder. Men grunnen til at jeg gjorde det her, det var at jeg så at NAV kom alt for sent på banen, når det gjaldt å hjelpe folk, for folk klarte ikke å bli hjelp, for det var så skambelagt. Og noen var aldri om hjelp og tok livet sitt. Så da bestemte de at de måtte gjøre noe annerledes. De måtte ut av navnsystemet, noen hadde gjort jobben min der, og noen skulle etablere med selv, og så skulle de jobbe ut mot arbeidsgivera og banker, mot sårbare kunder. Og da jobber vi med akkurat dette her nå, å adressere skamfølelse. Det å få folk til å skjønne at det har økonomiske utfordringer, det er ganske vanlig fra tid til annet, men aller viktigste vi gjør da er å tørre å be om hjelp. Det slår meg, Arman, her er et forskningsområde på dette som du har kallet for financial literacy, her har vi ikke godt norsk ord for literacy, men altså evnen til å forstå finansielle, altså private økonomiske forhold, og der er jo det store forskjellet både mellom land og selvfølgelig også mellom folk, og det er jo vist å være utrolig viktig det der å forstå at det kan være alt fra nok så enkelt som at du betaler rente på kreditkortet ditt, alle mulige slags forhold knyttet til privatøkonomi. Og du har jo, både fra egne erfaringer, og det å ha jobbet med andre som står i disse situasjonene, hva er din førstehåndsdiagnose, skal vi si det, men hva er de vanligste problemer du ser hos deg du har erfaring med? Hva er det typisk som er hvor det låser seg og hvor det blir vanskelig. Du er jo inne på dette med skam, som jeg synes er veldig, veldig spennende. Dette her med å ikke... En har ikke lyst til å snakke høyt om at en ikke får det til økonomisk, og det kan jo i seg selv være en kjempe stor bremsekloss. Og på andre områder kan det være andre ting som står i veien. Kan du ta oss litt mer inn i hva du ser som... problemer som må løses her for å senke at individer og familier når det gjelder? Ja, det er et stort spørsmål selvfølgelig, men jeg tror at mye av det som du snakket om litt, altså kunnskapen, det er veldig viktig å ha på plass, og så er det viktig å koble på den som har de følelsene. For pengeproblemer oppstår jo ikke i et vakuum på en måte. De oppstår som en del av den kulturen vi er en del av, og det samfunnet som vi er en del av. Det er et sammenligningssamfunnet, at vi tror at alle andre har det så mye bedre. Vi ser at naboene har kjøpt seg en ny bil, eller fært på en ny sydentur, eller fært en kidspool på skiferie. Og så tenker vi kanskje ikke over at de også har lånt penger til dette, kanskje. Fordi at de også har sett på sosiale medier at sine kamerater gjorde det samme som kanskje også var lånt. Så det kan være et helt falsk virkelighetsbilde. Bare som å ha det som bakteppe. Men når ting skjer i livet, livsbegivenheter som er krevende, det er da vi ser at folk får utfordringer med økonomien. Det kan være samlivsbrudd, det kan være arbeidsledighet, Det kan være sykdom. Det er en rekke ting som skaper mentale påkjenninger, hvor den mentale bondbredden blir påvirket. Og da kommer også inn den økonomiske uroen. Det vi så veldig ofte var at folk som kom i sånne situasjoner, hvor også det medførte inntektsfall, fordi at i en periode med samlingsbrud har du kanskje to set utgifter, eller du får dagpenger fra NAV, eller du er sykemeldt og du har ikke full kanskje tjener du over 6G der du jobber og så blir du sykemeldt og så får du ikke samme utbetalinger fra NAV men så fortsetter du å bruke penger som før og det å være en for meg og det og sånn som kanskje har livet på stell nå da og det å være en god forbruker og ta riktig gode økonomiske valg det er vanskelig nok det altså når livet er lett men når livet er krevende da er det nesten helt umulig å ta de her gode valgene så det er litt sånn utgangspunktet da at Problemene skjer ofte når det skjer livsbegivenheter som er vonde. Så det å ta ned forbruket sitt, det er ofte startpunktet til at du skal få det til. Men det er ikke enkelt. Vi har en skokk med bedriftsledere som følger denne podcasten, Arman. Du sa i start at du begynte for deg selv, og så måtte du begynne å vise bedriftene hvor ... viktig det var for dem og at de hjalp til å håndtere de ansattes private økonomi. Det åpnet på en måte et nytt marked. Det er harde ord å bruke om et så stort problem som dette her, men du måtte jo etablere deg rundt den gjengen, rundt finansiellhelse.no og selskapet og den gjengen du har samlet rundt deg der. Kan du fortelle litt denne utfordringen knyttet til å få bedrifter til å forstå dette her, og hvordan du jobber med bedrifter for å hjelpe dem til å løse det på andre måter? Ja, for det her handler jo om private økonomi, det er jo et veldig vanskelig felt. Så Det er veldig vanskelig å snakke om det. Det er vanskelig å snakke om det her mellom meg og kona. I familien er det vanskelig å snakke om det. NAV-kontorene synes også det er vanskelig å snakke om det. Det er et tema som er vanskelig å snakke om generelt sett. Og arbeidsgiverne synes det i hvert fall er vanskelig å snakke om dette her med sine ansatte. Og sine ansatte synes det er vanskelig. Så det er utgangspunktet at dette er noe vi egentlig ikke har lyst til å snakke om. Så da NRI skulle begynne å peke på at bedriftene må bry seg om dette, ikke fordi at dere skal være snill med dere ansatte, for det har jeg jo fått høre at Hans eller Kari har så lyst til å hjelpe dem, for nå har de lønnstrekk, og det er så ille å se at de har så lite penger utbetalt, og har noe lyst til å hjelpe dem, men de må nå bare gjøre det som de får beskjed om fra navnsmyndighetene, og myndighetene generelt sett, sånn at Det viktigste for meg var å vise at du skal ikke gjøre dette her for å være snill. Du skal gjøre dette her fordi det er lønnsomt. For når du kommer til det enda under deg, så må du vise bedriftene at det er lønnsomt å bry seg om ansattes private økonomi, foruten å bry seg om lønnsforhandlingene på en måte. Men hvordan private økonomien har hos de ansatte, det påvirker lønnsomheten. For folk som har økonomiske problemer, de er mer borte fra jobb. korttidsfravær og langtidsfravær. De er mindre produktive. De kanskje sitter på telefonen og snakker med en kassoselskap. De kan være mindre til stede, mer utsatt for ulykker. Vi kan tenke oss en hotellansatt som er sur til en kunde fordi han ikke har sovet om natta, eller en bussjåfør som holder på å kjøre på noen fordi han ikke sover om natta. Og så er det sårbart. Med den geopolitiske situasjonen vi har i Norge, så er det ganske mange som er flinke på å finne tak i ansatte som har en sårbar tidsbrist, og dårlig personøktomi kan være en sånn for å skaffe seg en fot inn i bedriften. Så det burde egentlig alle bedrifter gå gjennom, og så bare med våre svake punkter. Hva er vår agenda her nå? Så når... Coop Midt-Norge for eksempel brukte også, vi ønsker å minimere risikoen for svinn, og så ønsker vi å vise oss at vi er en ansvarlig og god arbeidsgiver som bryr oss om våre ansatte. Det tror vi også kan bidra til at det blir lettere for oss å rekruttere nye folk også, fordi at folk vil jobbe hos en bedrift som tar vare på oss, også i dårligere tider enn tidligere nå. Så det var en lang vei å gå, men nå er det ganske mange som har sett at dette er viktig, nettopp på grunn av inflasjon og dyrtid vi er inne i nå. Det var ikke sånn for to-tre år siden når vi startet opp. Da var det 0 prosent i boligomstendene, og folk tenkte, er det her noe å snakke om da? Nå skjønner bedriftstiden at dette må vi faktisk snakke om. Jeg har lyst til å bygge en liten bro her, Armand, for her er jo to... Sånn timing-messige ting her nå, som du sa, akkurat nå er vi på et veldig, veldig sårbart sted i økonomien for samfunnet, men ikke minst for husholdningene. Og så sa du i sted, et annet timing-messig poeng, da jeg skal prøve å bygge en bro mellom meg, så sa du at aldri hadde det vært en bedre tid enn akkurat nå for å forsøke å legge til rette for dine inkluderinger. Og disse to tingene her henger jo sammen, som du har vist oss veldig godt. Altså disse større utenforskapsproblemer som du var inne på i sted, og disse økonomiske utfordringsbilder som du beskriver her, som går helt fra nær sagt enkle, jeg mener ikke enkle i det hele tatt, men vanlige hverdagslige økonomiske utfordringer for en familie og helt til det som du var inne på at det kan jo være starten på større problemer. Det kan være i en viss forstand inngangsboten til større sosiale utfordringer som kan føre til utenforskap. På et tidspunkt der vi står nå i disse to timingene du peker på, så har jeg litt lyst til å utfordrer deg på fordi du har en unik erfaring her både fra egen bakgrunn med utenforskap, 15 år pluss med å ha suttet i NAV-systemet og sett alle disse andre mennesker som på ulike måter også er fall utenfor, og nå også da som daglig leder og gründer i dette selskapet som skal forsøke å hjelpe deg som på ulike måter har økonomiske utfordringer. Hvis du skulle forsøkt, og nå husker jeg at du sa i start at det må mer til enn å stå utenfor fengselsdøra og ta imot folk. Inkludering krever mer enn det. Hva er løsningene du skulle ønske å se på? i samfunnet rundt deg. Kan velge å ta på deg en statsminister for en dag, hatten om du vil. Det er nødvendigvis politisk grep, men hva er det vi mangler? Det er vel det jeg prøver å spørre om, så det blir en lang vei til spørsmålet her. Men hva er det vi mangler, sånn du ser det, som samfunn, for å legge til rette for dine inkluderinger som du har satt ord på her? Det var et stort spørsmål. Ja, det var det. Ja, det var litt sånn sklittakling det der, men det er fordi jeg hører deg sette ord på så mange viktige ting, og så tenker jeg sånn, hvis du kunne tatt noen grep, eller hvis du kunne bedt om at det skulle tas noen grep, hva er det som kunne månne for å hjelpe folk inn igjen på riktig kjøl? Nei, altså først og fremst så synes jeg at arbeidslivet generelt sett har et stort potensial i å løse store samfunnsutfordringer. Altså gjennom treparts samarbeid så har vi jo løst store samfunnsuddrag før, altså røykeloven og gjennom AKAN og alt dette her nå, men det her å skape åpenhetskulturer. Dette er veldig spennende, for det er litt hit jeg vil det. Jeg innser at jeg stiller et spørsmål som er så stort at det blir nesten umulig å... og behandler det, men for å peke tilbake til den tidligere episode vi har hatt med Lars-Erik Lund fra Veidekke, som har jo vært en talsperson for inkludering, så husker jeg at Sveinung kom inn på disse utfordringene i at det er så lett å være enig i prinsippet i inkludering i arbeidslivet, og så er det så... vanskelig i praksis å få ja, dine karien da, som sitter på andre siden av bordet, alle disse kariene som sitter rundt og skal ansette hvordan få til den kulturen, så jeg liker at du setter kulturmerkelappen på det for jeg tror virkelig at det er noe der som er så inngrodd og som en må komme seg forbi da Ja, og hvis vi skal ta dette her med for eksempel mangfold i arbeidslivet, så det må jo bestemmes på toppen. Det må være en del av en strategisk beslutning i bedriften. Ellers så blir det bare sånn personavhengig at du har noen som har ansatt en person for eksempel med hull i CV'en, hvor det gikk ganske bra. Og som da etter hvert begynner å etablere en sånn praksis på kanskje å være god på det da. Men hvis de skal virkelig månne, Nå har vi 100 000 unge som står utenfor arbeidslivet, pluss vi har 350 000 på uførepensjonen i Norge, og jeg mener at vi kan massevis av de folkene som står på uførepensjonen kan begynne å jobbe i større eller mindre grad. Så da, vi må få det helt øverst på agendaen, og da kan bedriftene for eksempel si at ok, vi bestemmer at 10% av alle nye ansettelser her skal komme litt fra en annerledes prosess. Og så som bedriftsleier da, så det å tørre å gå inn i det her og si at vi mangler en hel haug med folk vi er nå. Og mangel på folk og mangel på ressurser er jo faktisk virksomhetskritisk fremover. Og hvordan skal vi da klare å leite? Jo da må vi faktisk begynne å se etter de ressursene som ligger utenfor skapet. Også er det en del begrensninger som ligger der, at uten at den skal bli noe politisk, så å være i motstander, at alle skal ha fulle av hele stillingen, så er det en del begrensninger som ligger her nå. Tenk i meg at min målgruppe, ekskriminelle eller folk med hulleseven, som kanskje ikke klarer å jobbe 100%, og som også trenger en arena hvor de kan få vise seg fram, det er litt vanskelig for dem nå når bemanningsdirektivet har slått i kraft og det her. og det tror jeg nok var en utilsiktet virkning når de bestemte dette her nå så de her barrierene, det må vi få fjernet noe på enda, vi må få løst dette her, for det har vi ikke råd å sitte, det her kan vi ikke sitte og se på, og da tror jeg at hvis Vi kan også se at NAV har en viktig rolle for å få folk ut av jobb, og atføringsbedriftene har en viktig rolle for å få trenet folk opp igjen til jobb og sånn. Men jeg tror at bedriftene må ta et mye større ansvar selv for å få tak i gode folk. Og da, det som jeg av og til har savnet da, når jeg holder foredrag om mangfold, alle er jo enige at vi vil gjerne være med å skape gode armandhistorier, men hvordan gjør vi det? Rent praktisk, hvordan gjør vi det? Da måtte jeg nesten gjøre dette selv. Jeg har engasjert meg i et selskap som hjelper bedrifterne med å skape bro mellom utenforskap og inn i arbeidslivet. I det initiativet som jeg nå bidrar i, leverer vi gode folk fra utenforskapet til bedrifterne. Tanken er at de skal ha full lønn fra dag 1. Kommer du, og det er fint å ha tiltakspenger fra NAV og alt dette her nå, og det følger lønnsdittskud og sånn, men akkurat den delen som jeg er på jobb med nå, der vi tror det har noe med verdigheten å gjøre, at hvis vi klarer å levere gode folk til næringslivet, så skal man betalt, godt betalt, som vanlige andre rekrutteringsprosesser. Og det handler litt om verdighet, jeg tenker, i forhold til for dem som har Du kan jo få en jobb her hvis det følger noen lønnsdiskusjoner, men jeg har egentlig ikke tid til å følge det opp. Hvis det er noe hassle med det her, så tror jeg ikke vi har tid. Så vi leverer da bra folk, sørger for at de er arbeidsklare, og så leverer vi dem ut i bedriftene, hvor bedriftene selv ansetter dem. Disse årene har man, som vi har fått lov til å være med litt inni her, fra ungdomstida di til voksentida di, gjennom ulike typer jobber og forfatterskap, ikke minst av lommeboka i hverdag og krise. Så har du blitt litt mer enn æred med årene, for du har jo endt opp også et forskningsprosjekt ute der. Kan ikke du fortelle litt om det? Det stemmer det. Det er et forskningsprosjekt i England, Henley Business School, hvor det faktisk er en norsk professor som heter Peder Greve som tok kontakt med meg. For de har begynt å se på, kan det være noe slags, kan en se på CEOs? og ekskriminelle, kan det være noen slags sammenheng, altså ikke si å bli kriminell, selv om det også har skjedd, men kan ekskriminelle bli gode ledere? Og det er klart at de ser på om det finnes egenskaper og ferdigheter av det livet som du har levd som kriminell, om det er kompatibelt med en del egenskaper og ferdigheter som ledere faktisk har. Og da begynner vi å se på spennende ting. Fordi at frem til nå, nå overdriver vi kanskje litt, men så er det sånn at ekskriminelle, jo du kan få jobb feie gata, du kan få jobb på et lager for guttskild, ikke la han komme frem og møte folk. Støype lys og sånn. Men det er så mye utnyttet ressurser som ligger der nå, at jeg tror at hvis du klarer å få frem Den kapasiteten som ligger i det mennesket du har foran deg, uavhengig av hvilken CV de har, men du må bli kjent med personene, finne hva for historier de har, hva de har lyst til, hva for drømmer de har. Så det er mange som blir gode selgere, de kan bli gode jobbinav, de kan bli flinke gründere, de kan bli flinke ledere. Det finnes ingen begrensninger, tenk i. Vi alle skjønner at de ikke kan bli politi, selv om de sikkert kunne blitt gode politi. Så det synes jeg er veldig spennende med prosjektet, hvor du utvider perspektivene på at, ja, kan de faktisk bli gode ledere? Det hadde jeg ikke tenkt på før. Så nå skal vi da se på, vi er på jakt etter bedrifter som har erfaringer med å ansette folk med ekskriminell bakgrunn. Men det i Norge ser jeg ganske krevende for jobber. Det finnes ingen strategisk beslutning på toppen som gjør at vi har lyst til å jobbe systematisk med dette her, og hverken med ekskriminell bakgrunn eller med en hullete CV da. Så vi må nok se mer til utlandet, selv om Norge har kommet ganske langt i det her mangfoldsbegrepet enn mange andre land i nærheten av oss. Så det betyr at dere er på jakt etter norske virksomheter, små og store, som har erfaringer her, enten det å ha ført disse med kalde hull i CV-en rett til topps eller eventuelt oppover. hvis det finnes en stige inni mellomledelse for eksempel og andre posisjoner. Så det du sier her er at folk kan ta kontakt hvis de har erfaringer. Gjelder det da også, tilleggspørsmål, type sosiale entreprenører som har gjort dette her, som har spesialisert seg på det? Eller skal det være mer mainstream bedrifter og organisasjoner? Nei, begge deler. Hvis det er noen bedrifter som har erfaring med det, så er det bare kontakt. Men hvis det er noen som ønsker å få erfaring med det, så det er bare å kontakte også, for det at de hjelper jo da folk med hullesv inn i bedriftene, og de gjør jo den da sammen med selskapet som jobber i Future Skills, vi gjør dem jobbklar. Vi bruker min erfaring til å sørge for at de leverer godt, gjerne godt over norm, slik at det her skal ikke være noe sånn du skal ikke være redd for å bli frastjert noe på jobb, eller at eller at ansattgruppa di skal bli redd for at det kommer noen der, men vi jobber også med ansattgruppa, hvordan de skal håndtere dette her, hvordan de skal ta imot nye folk med annerledes bakgrunn. Og kanskje blir en viktig del også da, Armand, av dine jobben her, å fortelle i enda flere kanaler og på enda flere måter historiene rundt ditt, altså suksesshistoriene. Du gjør jo en stor jobb der både i foredrag og i bøker og på andre måter. Og vi trenger vel at veldig mange flere også forteller disse historiene. Vi så for det, Svein og jeg og du, en video som hvis jeg husker rett, så var det med nykjeden. Det var jo hvertfall en av kjedene til Norgesgruppen som hadde laget videoer om sine fagarbeidere for eksempel i Matdisken og så videre, og det var jo en av historiene det var jo en ex-kriminell som hadde tatt fagbrev i, jeg husker ikke om det var kjøtt eller fisk det var en av delene, ikke sant? og leder nå på en av de store menubutikkene i Oslo da, ferskvare avdelingen, og denne historiefortellingen der da, den trenger vi vel veldig mye mer av, både fra deg av dere som jobber med dette her hver dag og har det som sin misjon om du vil men også fra deg bedriftene da som som prøver ut dette her og ser at just dette her fungerer jo og liksom det å spre disse historiene og få ringa i vannet på den måten blir vel også en viktig del Absolutt, absolutt, og det er De historiene som fortelles, det er bare vinn, vinn, vinn på alle fronter det er. Så Så er det jo å ta samfunnsansvar da, og det er klart at hvis du da får en ferdig plug-in på hvordan dette faktisk kan funke, så er det jo ganske lett å si at dette går rett inn i ESG-rapporteringen, og så får du faktisk gode folk på veien nå. Kan vi prate litt om det på slutten, for vi har fått spørsmål fra folk i næringslivet om dette her, om hullis-even-problematikken. og utenforskap, det å følge opp Lars Erikslunds oppfordring om å ansette for eksempel folk som er åpne om psykiske problemer. Og jeg utfordret han også på podcasten der, husker jeg, og spørte liksom, ja, det er jo ikke akkurat drømme... drømmeperson å få en jobb som da også er åpen rundt en diagnose om at det å stille opp og det å være sosial og det å kunne være noen å stole på over tid, der har man noen utfordringer. Så på den siden skal vi være åpne om det, og det er veldig bra, og vi trenger jo dette her inn. Og på den andre siden så skal man da møte dette her både som den arbeidstakeren og som arbeidsgiveren. Og du nevner at det er med ansvaret her. Jeg lurer litt på om vi Hvor mye skal vi spille på dette mulighetskortet? Er det muligheten som er den viktigste dravkraften her, eller er det ansvaret? Det er ikke en kombinasjon der, tror du? Ja, for det. Det å få inn personer som har andre bakgrunner, som har sett og opplevd andre ting, tror jeg er en kjempeviktig del av hele greia nå. Hvis du bare anser at folk som har samme bachelor, eller gått samme høyskolen, eller bare be i, så blir det ikke så veldig mye mangfold heller. Og det å tørre å si at vi skal ha en variert bakgrunn på de som jobber her, fordi at det skal gjenspeile en del ting i samfunnet også, det gjør også at du står bedre rustet til å møte kundene dine også, som er ganske mangfoldige dem også. Og jeg er ganske sikker på at når jeg kom inn i NAV, og møtte mine kolleger, for jeg tror ikke Kari hadde en sånn, som var navlederen, hadde sånn, du, nå har vi ansatt en ekskriminell her. Jeg tror ikke hun gikk rundt på en morremøte og sa det. Jeg tror det var ganske mange som var skeptiske. Hæ? Skal vi få en sånn tidligere kriminell og torpedo på jobbet nå? Tenk hvis han... Tenk hvis han faktisk møter en gammel sviribro da, inne på et samtalerom og strekker den opp og sånn. Det blir jo katastrofe. Tenk hvis han skal stjele romboka mi. Men så ble han jo kjent med meg. Og så at de var en snill og rolig type som folk kunne dele de innerste hemmelighetene med, for de var flinke til å holde kjeft da. Det var ikke noen sladder der. Og det gjorde også, tror jeg, at de fikk en litt annen approach til den målgruppen de skulle hjelpe. For NAV skal hjelpe blant annet folk som sliter av kriminelle og Det tror jeg også påvirker dem i forhold til at, vet du hva, jeg tror det kan være håp for alle, for vi har faktisk en armann ansatt hos oss, og hvis han klarte å overleve dette her, da kan hvertfall du klare det, uten at de sa det i møte med en menneske, men du klarer liksom å ha mye større tro på folk. Så jeg tror at det er ganske mange dimensjoner med å ha ansatsgruppe med stor variasjon. Uten at det dermed er noe enkelt å bare ansette folk med den bakgrunnen heller. Men enhver ansettelse er et lite risikoprosjekt da. Men hvis inngangen er at du blir godt kjent først, og ikke bruker 45 minutter å skrine folk i forhold til hva de skårer på av bachelor og sånn, men du bruker god tid, og den som sitter og skjønner at du er interessert i personen, og at du faktisk er interessert i hullene, da går du inn i den jobben med en ærlighet fra starten av. Og et jobbintervju som Unser med, det er så rigget det, at vi kan legge en hel instituttespørsmål med. Vi må tenke helt nytt. Og hvis du kommuniserer ut i samfunnet også, som en bedriftsleier, vi er på jakt etter folk med hulles even vi. For vi trenger det. For mange kunder våre, og jeg har mange hull i CV nå, da får du tak i folk som vil jobbe der, fordi at du har det menneskesynet. Og da får vi magiske ting til å skje. Spør du meg. Festen er ikke over, det er kake igjen. Det er godt at vi er tidlig i livet, alle tre, og særlig du, Arman. Her gjør du en ekstremt viktig jobb, og jeg er veldig glad for at du er... strek, løpe, godt holde våken av at ordnings på veldig mange ting for her er det virkelig en viktig jobb å gjøre fremover men jeg går ut av den samtalen med god optimisme og tro på at vi har rett mann på rett sted Tusen takk for at du ville bli med på samtalen i dag og takk for den jobben du gjør Takk skal du ha Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast-serier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder. Teksting av Nicolai Winther