‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

10/4/2020

Tomas Myklebust | Hjernen, Søvn, Motivasjon, Trening, Depresjon, ADHD, Rutiner og Vaner

Psykologen Tomas Myklebust snakker med Wolfgang Wee om hjernen, søvn, motivasjon, trening, depresjon, ADHD, rutiner og vaner. De diskuterer for eksempel hvordan trening påvirker hjernen, viktigheten av å finne glede i treningen, og ulike søvnmønstre. De ser også på klassiske myter om hjernen og hva som er det neste store innen hjerneforskning, som hybridiseringen av datateknologi og hjernen.

00:00

Eksperten i neuropsykologi diskuterer hjernens kompleksitet, neuroplastisitet og hvordan forskning utvikler vår forståelse av psykiske prosesser.

07:32

Foredraget utforsker hjernens plastisitet og betydningen av moderne teknologi i forståelsen av dens funksjoner.

10:58

Hjernen vår krever betydelig energi for å styre kroppens komplekse bevegelser, som krever mye datakraft og koordinering.

14:04

Fysisk aktivitet er avgjørende for hjernens funksjon og kan motvirke mentale helseproblemer som angst og depresjon.

21:27

Trening kan dramatisk forbedre mental helse og bremse demens, og selv en enkel rutine kan ha stor innvirkning.

Transkript

Nemnt i episoden

Tomas Myklebust

Psykolog og spesialist i klinisk nevropsykologi, gjest på podcasten.

Wolfgang Wee

Programleder for Wolfgang Wee Uncut podcasten.

Neuropsykologi

Et felt innen psykologi som fokuserer på hjernens funksjon og struktur.

Neuroplastisitet

Evnen til hjernen til å endre seg fysisk gjennom livet.

MR-bilde

En bildediagnostisk metode som brukes for å studere hjernen.

ADHD

En adferdssykdom som karakteriseres av konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet.

Ritalin

En medisin som brukes til å behandle ADHD.

Alzheimer

En nevrologisk sykdom som forårsaker kognitiv svekkelse.

Demens

En samlebetegnelse for ulike sykdommer som fører til kognitiv svekkelse.

Andreas Engvik

Forfatter av boken "Demensbrems", tidligere gjest på podcasten.

Demensbrems

En bok skrevet av Andreas Engvik om demens.

Serotonin

En neurotransmitter som er assosiert med humør og velvære.

Dopamin

En neurotransmitter som er assosiert med belønning og motivasjon.

Parkinsonlidelse

En nevrologisk sykdom som karakteriseres av skjelving og stivhet.

Huntingtons sykdom

En arvelig nevrologisk sykdom som forårsaker kognitiv svekkelse og bevegelsesforstyrrelser.

Nikotin

Et stoff som finnes i tobakk og kan øke oppmerksomhet og hukommelse.

Koffein

Et stimulerende stoff som finnes i kaffe og kan øke oppmerksomhet og ytelse.

Game of Thrones

En populær TV-serie.

Magnus Carlsen

En norsk sjakkspiller, verdensmester i sjakk.

Daniel Kahneman

En israelsk-amerikansk psykolog, Nobelprisvinner i økonomi.

Tenke fort og langsomt

En bok skrevet av Daniel Kahneman om kognitive prosesser.

System 1

En rask og intuitiv tankeprosess beskrevet i Kahnemans bok.

System 2

En langsommere og mer bevisst tankeprosess beskrevet i Kahnemans bok.

Joe Rogan

En amerikansk podcaster.

James Nestor

Forfatter av boken "Breathe" om nesepusting.

Breathe

En bok skrevet av James Nestor om nesepusting.

Robbie Fowler

En engelsk fotballspiller, tidligere spiller for Liverpool.

The Martian

En film med Matt Damon om en astronaut strandet på Mars.

Matt Damon

En amerikansk skuespiller.

The Thief

Et hotell i Oslo.

Dominic Gorham

En hotellsjef, tidligere gjest på podcasten.

Obama

Tidligere president i USA.

National Geographic

En TV-kanal som viser naturdokumentarer.

Morgan Freeman

En amerikansk skuespiller, programleder for en dokumentar.

Leonardo da Vinci

En italiensk renessansekunstner, forsker og oppfinner.

Nikola Tesla

En serbisk-amerikansk oppfinner og ingeniør.

Pixar

Et animasjonsstudio.

Innsidet ut

En animasjonsfilm fra Pixar.

Eliud Kipchoge

En kenyansk maratonløper, verdensrekordholder i maraton.

Max Richter

En tysk komponist.

Sleep

Et musikkalbum av Max Richter.

White noise

En type lyd som brukes for å hjelpe folk med å sovne.

Transkranial stimulering

En metode for å stimulere hjernen ved hjelp av et magnetfelt.

Synestesi

En tilstand hvor sansene blandes, for eksempel å se farger når man hører lyder.

Google goggles

En type briller som bruker Google-teknologi.

AI

Kunstig intelligens.

Elon Musk

En sørafrikansk-amerikansk gründer og oppfinner.

Somatic brain hypothesis

En teori om at kroppen og hjernen er tett knyttet sammen.

Damasio

Et ektepar som utviklet "somatic brain hypothesis".

Eye of a Gambling Task

En kortspilltest som brukes i forskning.

Kolstads-toppen

En høyde i Bærum, Norge.

Showbiz

En app som brukes av skolen.

Everyman cycle

Et polyfasisk søvnmønster.

D-Maxion cycle

Et polyfasisk søvnmønster.

Übermann cycle

Et polyfasisk søvnmønster.

DEC2-gene

Et gen som er assosiert med å ha behov for mindre søvn.

Powernapping

En kort lur på 20 minutter.

CPAP-maske

En maske som brukes for å behandle søvnapné.

Remsøvn

En fase av søvnen hvor drømmer oppstår.

Glia-celler

Celler i hjernen som støtter og beskytter nevroner.

Monofasisk søvn

En søvnmønster hvor man sover én gang om natten.

Polyfasisk søvn

Et søvnmønster hvor man sover flere ganger i døgnet.

Bifasisk søvn

Et søvnmønster hvor man sover to ganger i døgnet.

Per Jorde

En person som er interessert i polyfasisk søvn.

Andreas

Lytter til podcasten, har et spørsmål om hvordan å forbedre søvnkvalitet.

Coronakrigen

En metafor for en situasjon hvor man må forholde seg til koronapandemien.

TIFO-skogen

Et hotell i Oslo.

Mitch Hedberg

En stand-up-komiker.

Jordan Peterson

En kanadisk psykolog.

Flynneffekten

En økning i IQ-score over tid.

Deltakarar

Guest

Tomas Myklebust

Host

Wolfgang Wee

Lignende

Lastar

Vi kan egentlig bare fyre i gang litt. Jeg tenker vi bare begynner, og så ser vi hvor praten tar oss. Velkommen til Fornebu. Tusen takk. Det kanskje kan være greit, bare for en kort introduksjon for lytterne, hva er det du er ekspert på, eller spesialist på, og hva er det du gjør? Jeg er såkalt spesialist i neuropsykologi. Det er jo en sexy titel.

Ja, det er ganske kult. Alle sånne titler som har ordet Neuro i seg er ganske kule. Og det er jo gått litt sånn inflasjon i de Neuro-titlene på det øvrige, før jeg fortsetter med introduksjonen min. Men jeg var jo delt i en scene med en som kalt seg for Neuroøkonom.

Neuroøkonomer? Så her er faktisk muligheten store. Neuroskomaker. Neuropodcaster. Er den ledig? Kan jeg ta eierskap i den? Ja, den er fin. Neuropsykolog er jo en psykolog som har en spesialisering innenfor neurologi, eller den biologiske greien av psykologien, som handler om

hva som faktisk skjer i hjernene i forbindelse med forskjellige, altså alle de psykiske sykdommene, også normalpsykologien, hvordan hjernene fungerer i forhold til tenkning, og mye av utdannelsen er jo rettet mot det å jobbe i helsevesenet, så det er jo naturligvis en stor bit som går på det med sykdommer i sentralnervesystemet og hjernene. Så utdanningsbakgrunnen min, det er jo den da, så jeg er jo...

Men det som er spennende med den titelen, synes jeg, eller den utdanningen, er jo det at du får nettopp den kombinasjonen med et psykologstudium og en mulighet til å fordype seg og spesialisere seg innenfor litt mer sånn hardcore hjerneforskning. Når du skal virkelig nørde ned i materien, hvor går du hen da? Nei, altså, jeg er jo sånn...

stor forbruker av forskning. Jeg leser jo alt og synes det er spennende å fylle med hva som skjer, men det er jo så mye forskning nå at det er jo ingen som klarer å henge med på alt. Men jeg starter jo gjerne med problemstilling, og så begynner jeg å søke partikler. Og det kan være noe så banalt som hukommelse, og så plutselig er det gått to timer, og så ser jeg at nå sitter jeg plutselig og leser om næringsfysiologi. Det bare drar på seg da. Noe av det jeg synes er

egentlig hele tiden har vært mest opptatt av langs med hele, er jo et spennende felt som man kaller for neuroplastisitet, som handler egentlig om at hjernen vår endrer seg fysisk hele tiden, fra dag til dag og sekund til sekund. Det er jo litt sånn ...

Det er jo en grunn til at vi kan ting i dag som vi ikke kunne i går, for eksempel. Og det er jo ikke fordi det har skjedd noe magisk, det er jo rett og slett fordi det har skjedd en fysisk endring inni en. Og det å forstå hvordan disse prosessene fungerer, og hvordan vi kan påvirke dem, det synes jeg er veldig spennende. Både i forhold til sykdommen, men kanskje vel så mye i forhold til normalpsykologi og idrettsutøvere, for eksempel, eller...

Men er ikke det også en av de feltene som er ganske fascinerende, fordi det er jo noe vi vet bare mer og mer om, men det er vel en av de tingene vi vet aller minst om, som er hjernen, og som egentlig farmen liker å si, det er jo kanskje den mest fantastiske, interessante, mystiske tingen i hele universet som vi har funnet nå. Det er jo egentlig ikke noe som er mer avansert enn hjernen vår som vi vet om, eller? Nei.

Nei, det er jo ikke det. Organiske ting? Nei, det er jo ikke det. Det er jo et ekstremt komplekst organ, og nå når vi begynner å forske på det, og vi er blitt ganske avanserte i forhold til forfederene våre holdt det på seg, bare for 100 år siden var det den beste måten å forstå hjernen på, det var jo å kakke hull i hodet på folk som hadde avgått ved døden, og så begynne å

og se hvordan det så ut der inne. Men man fikk jo ikke et bilde av hvordan det fungerte, man så jo bare på ei død hjerne og så hvordan den så ut, og så måtte man spekulere utifra det da. Vi klokker en bitte litt nærmere bare. Bare dra den til deg. Men nå har vi jo muligheten til å bruke fantastiske gode hjelpemidler for å se og forstå hjernen og hvordan den fungerer både på

på mikronivå og litt større nivå. Men problemet er jo, som du er inne på, at til mer vi begynner å pirke og mer vi begynner å forstå, til mindre innser vi at vi egentlig forstår. Ikke sant? Det er litt sånn verdensrom også, det er litt likhet her, og det er sikkert, det må være spennende, men det er jo litt sånn der, det er jo litt sånn der,

Vi snakker det sånn der, det går nesten sånn sportlig å snakke om forskning igjen, altså det har kommet en ny forskningsrapport på det i forskning, og det virker som journalister spesielt, og sikkert også mange som bare leser de store nettavisene, det har kommet forskning eller en rapport på noe, så tror jeg mange tenker på det, ok, da er det den nye sannheten, at nå kan du ikke drikke kaffe, nei, nå kan du ikke drikke rød, nei, nå kan du ikke, altså fordi en ny forskningsrapport sier det, men man må jo ikke glemme at forskning er jo ikke nødvendigvis fakta. Nei.

Har du noen gode huskeregler på folk? Hva bør man se etter når man leser om enkeltforsøk, eller ny forskning skrives det ofte gjerne på nettavisen? Hva bør man følge med på? Hva bør man gå i dybden på for å sjekke hva er essensen her? Det som ofte blir slått opp med store bokstaver i media er jo

fragment av en forståelse. Grunnforskning for eksempel. Grunnforskning handler om å forstå små prosesser. For eksempel hvordan to nevroner kommuniserer.

men det tar ikke oss et steg lenger å forstå hvorfor trening er bra for hjernen for eksempel men det er jo summen av all denne grunnforskningen, all denne små små pusslespillene som er ferdig å bygge seg opp noe til og gi oss en veldig god forståelse og helhetlig forståelse av hjernen men det man bør passe seg for er jo veldig spesifikke ting der man sier at drikker du

For mye kaffe får du gjerne spulst. Steiker du maten får du alzheimers. Vi vet jo at det er ting som er mindre bra for oss, men det er jo summen av hvordan vi lever livet vårt som avgjør om det er sunt eller usunt i lengden.

Men det handler jo litt om å gå litt i kilde også da. De fleste aviser som skriver om forskning nå synes det er ganske flinke til å oppgi kilde og sånn, sånn at man kan se hvor det kommer fra da. Mm.

Og så kan man enda opp i en sånn, av og til når jeg ser sånn, jeg går jo inn på det så her sensasjonelle nyheten jeg har, men plutselig, oi, det visste ikke jeg at jeg hadde funnet det om hjernen. Så begynner jeg å klikke da, så ser jeg at den refererer til en annen avisartikkel i en annen avis. Og så klikker jeg på kilder der, nå er det enda en avis som har skrevet, og så må jeg liksom leite litt da. Men det er jo det, altså de fleste sånne medisinske tidsskrifter, eller der artiklene blir publisert da,

da går man rett til kjernen der forskerne virkelig har skrevet og omfunnet sine. Men det er som regel alt for avansert for folk flest å sette sine, selv for meg. Som sitter litt i feltet, så sitter jeg bare og himler med øynene av enkeltartikler, for jeg skjønner jo ikke hva det snakker om. Vi kan si, kom tilbake til, hvor er det du oppsøker din informasjon, hvor er det du holder oppdatert, og hvilke bøker du leser, det kan vi sikkert ta litt på tampen og sånt, om det

Kan jeg forsøke, er det det du interesserer deg for og holder mest foredrag om å jobbe med, er det litt mer i form av hvordan optimalisere seg selv, ytelse, søvn, trening og også kosthold? Er det sånn omtrentlig? Det er jo mye av det jeg holder foredrag om. Jeg vil jo gjerne at folk skal få en outtake da.

Jeg holder jo foredrag, regner foredrag om hvordan hjernen fungerer. Men jeg vil jo gjerne komme med litt sånn at folk skal gå ut av lokalet og føle at de har noe som de kan ta med seg og bruke i livet sitt. Men det er jo...

Jeg synes det er mer spennende, og det er jo på en måte summen av erfaringene mine, det er jo en salig blanding av erfaringer og folk jeg har møtt, folk jeg har pratet med, artikler jeg har lest og kunnskapen min som kommer ut da når jeg holder foredrag. Hva er det som er store omveltninger av kunnskap og ting, for hadde du begynt å interessere deg for det her og lese på det og studere det, til det som, sakte med sikkert, har det vært noen store omveltninger der, noen store sånn,

paradigmeskifter? Ja, altså, nei, egentlig ikke sånn i veldig stor grad. Det mest revolusjonerende er jo den

Det er bildediagnostiske metodene for eksempel. Man får MR-bild i høyere og høyere oppløsning. Man kan måle hjerna på flere måter. Man kan måle hvor mye sukker hjernecellene tar opp. Man kan måle blodgjennomstrømming, elektrisk aktivitet. Så den teknologiske utviklingen har gjort oss i stand til å forstå mer av hjerna. Det er jo det som...

på mange måter har dominert det litt siden jeg var ferdig utdannet og frem til nå da. Men det er jo også denne her forståelsen av hvor plastisk, altså hvor formbar hjernen egentlig er. Det er jo en kunnskap som vi

Vi har jo på en måte visst at hjernen endrer seg gjennom livet ganske lenge, men vi har ikke hatt noen mulighet for å måle det eller se det før nå da. Men begynner du å forme seg fra du er barn og tenår til du blir voksen, eller at man også kan forme hjernen fra man er 20-årene til 50-årene? Hele livet, til du dør nesten. Og de prosessene er jo...

Det fungerer bedre til yngre du er, men det er ingenting i veien for at man kan trene hjernen sin og holde hjernen frisk langt oppi 80-90 år, og lengre enn det med sikkert. Et helt åpenbart tema der er selvfølgelig trening. Hva er det med trening som påvirker eller stimulerer hjernen vår som gir oss så mye ...

er det det at vi var og jakta og jobba døgnet rundt i forhistoriske tider, og nå må vi kompensere med høyintens trening for å holde oss i sjakk? Ja, det er jo ikke tvil om det, at hjernen vår i stor grad, det den bruker mye energi på, det den bruker mye av kapasiteten sin på, er jo faktisk å kjøre disse her komplekse maskinene som vi kaller kroppen vår. Ja.

For det å bevege seg, bare det å gå gjennom lokalet her, bare det å gjøre den øvelsen du gjør nå, skrive på et ark, krever enormt mye datakraft. Altså du kan jo...

Vi kan bruke et bilde, vi kan bruke datamaskin bare for å illustrere litt. Vi har jo hatt sjakk-computere som kan slå Magnus Carlsen i sjakk i sikkert 20 år. Men det å lage en robot som kan kopiere bevegelsene hans på sjakkbrettet med samme smidighet, det krever vesentlig mer datakraft.

Sånn at bare det å gå over gulvet her for eksempel, det krever jo at du kan jo røyse deg nå og si «Jeg skal bruke ti skritt frem til denne døra der». Og da begynner hjernene dine å regne ut og beregne hvor lange steg du må ta, og du klarer faktisk det ganske bra. Samtidig så holder du balansen, alle leddene dine blir, og blodtrykk, pust, alt blir liksom regulert. Alt dette er jo hjernen som styrer.

Sånn at bevegelse, det er hjernas hovedaktivitet egentlig. Jeg tenker ofte når jeg kjører bil, jeg tok førekortet ganske sent, og da tenkte jeg sånn,

Hvordan er det mulig? Jeg tror du i 10 år tenker du ikke så mye på det, for du kjører bil, du øver litt, du vil bare bli ferdig med det. Men når jeg tok de 20 årene, så reflekterte jeg litt mer over det, og da hadde jeg nettopp lest Daniel Kahneman, Tenke fort og langsomt, og tenkte, fy faen, nå jobber system 1 så ekstremt. Hvor mange kalkuleringer gjør ikke hjernen i et kryss med virkeplikt, syklister, fotgjengere,

at det er så mange kalkuleringer

og beregninger, og du skal ikke krasje med en bil, du skal ha avstand der, og alt går så ekstremt på automatikk. Det er egentlig helt sprøtt å tenke på hvor lite vi krasjer med bil egentlig i storebyen, med tanke på hvor avansert og hvor komplisert det er å kjøre bil. Det er jo helt vilt. Det er det, det er helt sinnssykt. Du ser jo til tross for hvor langt vi kom til den teknologiske utviklingen av det, og lage kjøltørende biler, det er kanskje vår største...

teknologiske, trafikale utfordringer i hvert fall. Det er jo veldig mange som jobber med det. Men vi er jo sykt unna fortsatt. Ja, de sier det at det er veldig langt unna, for du kan jo ikke sette 100%, det er vel ikke i nærheten av 100% litt til systemene enda? Nei, og det er jo alle disse situasjonene som kan oppstå. Det er jo de som vi mennesker er helt unike til å fange opp på.

Og det er jo litt sånn, det er jo litt sånn, litt det samme hjernen egentlig gjør når du sitter og kjører bil, så er det litt den samme øvelsen, kanskje bare enda mer komplisert enn gjør når vi beveger oss. Bare at da må den også kompensere og balansere, den må jo også, hvertfall når man går gjennom byen for eksempel, passe på for kryssende trafikk og det lyder og, så, så dette med bevegelse, det er helt grunnleggende for hjernen, så jeg tror jo det at,

når hjerner da plutselig ikke får lov til å, eller hvis man lever et veldig passivt liv da, så er det jo en hel masse ekstra kapasiteter som hjerner ikke får brukt energien sin på. Og da tror jeg det blir jo litt hypotetisk da, men jeg tror jo at den ekstra energien da blir brukt til grublerier og kanskje ruminering og negative tankevirksomheter hvis ikke han kanaliserer det på en eller annen måte.

Ja, du mener at det kan være med på alt det som er sånn, som unge mennesker nå ser ut til å ha en sånn pandemi, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men i hvert fall for din generasjon, så virker det som at din generasjon under er ekstremt belastet med panikk, angst, depresjoner,

Vi har diskutert det her så mange ganger i podcasten, og det er jo sikkert ingen som har noe kjøtt svar på det, men det er jo som en klimatmulant, det er sikkert mange faser. Alt fra sosiale medier, men alt kanskje koker ned til, som du sier, at hjernen rett og slett er kanskje litt for passiv. Den har for lite å bryne seg på. Ja, man ser i hvert fall, hvis vi snur litt på det, så ser man i hvert fall at fysisk aktivitet som

behandling da, om du vil. Man har jo gjort store studier der man øker nivået av fysisk aktivitet for folk som har forskjellige typer lidelser. Og ikke bare hjertekarsjukdommer, men depresjon, angst, ADHD,

tvangslidelse og fysisk aktivitet, det har positiv effekt på alt. Sånn at om det er den eneste grunnen til at mange utvikler det, det tror jeg nok ikke. Det er nok mer komplekst enn som så. Men jeg tror nok at det er en komponent da. Og en ikke helt uvesentlig komponent. Kan man snu det på hodet sånn der, hvordan påvirker hjernen treninga vår? Kan man ta det den veien også? Hvis du trener...

så vil du da også bare bli bedre på trening på en sett og vis? Jeg vet ikke om du skal formulere spørsmålet, men jeg tenkte bare å snu ut på hodet, går det an? Ja, man blir jo god på det man gjør mye av. Og det er jo hjernen sin skyld, for det er jo litt som du er inne på med biltøring, at det blir en slags autopilot. Man kan jo sammenligne det med en enkel øvelse. Hvis man tenker på trening, så er det jo for folk som ikke har trent, og som bestemmer seg for at nå ...

nå må jeg begynne å trene. Nå har jeg hørt en av podcasten til Amolf Gangvi, og der satt en nevrosykolog og sa trening var bra for hjernen, altså nå skal jeg begynne å trene. Men det som ofte skjer er jo det at man kommer kanskje i gang eller ikke kommer i gang, og så kollapser det ganske fort. Men

Da kan man få hjelp av hjernen, og det er på en måte, da må man bare holde ut en stund. Det er litt som å pusse tennene. Vi pusser stort sett tennene morgen og kveld, og det gjør vi ikke fordi det er så forbanne gøy. Det er rett og slett fordi det er en vane. Man bare gjør det. Det går på autopilot. Sånn er det med trening også.

Det blir ikke nødvendigvis, selv de som har trent hele livet, sier jo det at 60-70-80% av vøktene er jo, det krever innsats, og det er ikke gøy, men man gjør det for det, det blir ikke en vane da. Sånn at man sier jo igjen det at det tar fire til seks uker å lage en rutine, og så tar det fire til seks måneder å lage en vane.

Jeg ville nesten tenkt mer. Ja, men det er jo litt sånn at hvis du tenker sånn da, hva er egentlig en vane? Så kan man jo si at det er jo en handling som du har gjort så ofte at når du... At du er vant med det på en måte. Ja, altså når du da ikke gjør det en gang så er det et eller annet som du vet ikke nødvendigvis hva det er du ikke har gjort, men her er det et eller annet som mangler.

Det er sånn veldig mange som trener mye beskriver det, at når de har fått dette inn som en del av livsstilen sin, så føles det rart å ikke trene. - Jeg kjenner meg helt igjen i det stedet. Nå har jeg vært borte fra fotballen på grunn av en litt dårlig rygg i fire uker. Det går utover humør i tillegg, for jeg stimer jo del ut på fotballbanen, i del med kjefting og skrikking som jeg nevnte for deg i stedet.

Og det går jo direkte ut på hjemmebane igjen. Alle kodene til fotballaget sier jo de må jo bare komme seg på trening, for ellers blir det helvete hjemme. Så det er jo, men jeg merker også med styrketrening, som du akkurat sa nå, hvis det ikke har skjedd noe på en liten periode, så er det sånn at det mangler et eller annet. Jeg selv føler at jeg kanskje er på den siden hvor jeg har gjort det såpass lenge at det

Det er mer naturlig å gjøre det og holde det oppe enn å ikke gjøre det, for det føles veldig rart da. - Faktisk. - Ja. Men jeg tror det er viktig når man trener at hvis man skal begynne å trene og begynne å endre livsstilen sin, så tror jeg det er viktig å ikke tenke at man skal begynne å trene timesvis hver dag. Å begynne det små er jo liksom nøkkel. Og bare trene, altså om det er fire ganger i uka da,

du velger å gjøre til en vane, så tenker starten at du skal ha det i fire kvarter i løpet av en uke. Og så er du fornøyd med det, fordi det blir jo en time i uka det da. Og så plutselig en dag så kjenner du at når det kvarteret er over, så kjenner du plutselig at du har lyst til å holde på litt til. Og så får du kanskje fire ganger 20 minutter. Ja, men den dynamikken der tar oss litt sånn

Det krever litt å lære seg det, tror jeg. Jeg ser også på mange spesielle damer, der hun først er i treningsmønstre, som du nevnte i sted. Hun er en typ som faller veldig fort av trening. Jævlig i det når hun er i det, på en måte. Men da er det ofte sånn at det er knallhårde økter. Det tror jeg ofte ser folk som trener på fellestrening på helsestudio,

eller som er veldig på den gamle styrketreningen som alt har gjort siden man var 17 år, hvor det er maxing og det er jobbing, du skal være størt som en helvete dagen etterpå. Eller at det skal være gruppeteamer hvor du bare så vidt kan gå etterpå. Det er enten det, eller så blir det ikke noe trening den dagen. Det er ikke sånn, det er mellomting. Det er akkurat sånn folk tenker at det er mellomtreninger, ikke har noe verdi. For eksempel det å gå hjem fra jobb

om det er en 20 minutter eller en halvtime. Nei, det har ikke noe å gi, for hvis du skal få trent, så må det være fullpupp, må det være svetting, ellers er det ikke noe vits. Og der tenker jeg at hvis du ikke orker eller har tid til å ta den der intense økten, hvis du er helt pest, så blir det sånn at du ikke gjør noen ting. Og da tror jeg den reisen med å faktisk falle ut av den påbytte rutinen begynner da.

Og det er akkurat det, fordi hvis man vil gjøre trening til et prosjekt, og måtte endre litt måttet man er på, så tror jeg man må tenke litt sånn som du sier, gå til jobben, få det inn som en del. Hvis du aldri har trent hardt, eller vært vant til å gjøre det over lang tid, da må du bygge opp den mentale styrken til å faktisk klare det. Men jeg tror for de aller fleste vanlige folk, så det å...

bort bussen og få inn en rutine der for eksempel, gå deg tre-fire siste busstopp og få legge inn en sånn rutine, det vil utgjøre et ganske stort bidrag faktisk. Det har gjort studier for eksempel med pasienter med

med Alzheimer. Nå vet jeg at Andreas var her og snakket litt om demens. Men der har jeg gjort store studier der man ser at man sammenligner to grupper som er begynnende demens, og så ser man at den gruppa som da trener går seks kvartal for dag. Det var en av disse studiene som jeg leste. Det var jo ganske revolusjonerende seg selv. Det var en stor amerikansk studie som fant ut at

at fysisk aktivitet kunne bremse demens da. Man kan ikke kurere det, men man kan bremse utviklingen av det. Og det var jo i seg selv ganske banebrytende, men amerikanerne, de er jo...

ikke kjent for å være så nøkterne, men akkurat i forhold til det så var ikke de så begeistret. De ville vite "How far do I have to walk?" Ikke sant? Så måtte studere, undersøkte jo det også da, og svaret er faktisk 6 blocks, altså 6 kvartal. Amerikanere måler jo også alt i kvartal da. - Hvis du skulle ta det i 100 meter da, hva blir det da, sånn ca.? - Nei, det var vel noen kilometer, 4-5 kilometer. - Ja, det var såpass da.

Men hvis du da går 4-5 kilometer hver dag, så er det faktisk tilstrekkelig da til å påvirke hjernen i ganske langt i positiv lei i å forbygge en del sykdommer. Så det er jo det å tenke lite nok også da.

Men effekten av trening på hjernen er jo ganske mange. Den mest umiddelbare er jo den du får når du er ferdig med treningsøkta, og du kjenner at du er bare... Det føles godt da, uansett om du har trent hardt eller mindre hardt. Så bare den gode følelsen og humøret blir bedre, og det er jo en kjemisk konsekvens. Hva skjer da oppe i hjernen vår? Nei, det skiller jo ut en god del sånne...

altså for å ta litt sånn hvordan hjernen fungerer, så er det jo nevrona, det er jo rokkestjernen i hjernen. Nevrona er liksom de som er mest forsket på, og det er liksom de som er de mest spennende, for det er der man i hvert fall til synlig at man ser mest aktiviteter i forbindelse med

når vi forsker på hjerner. Og de kommuniserer jo ved hjelp av noen kjemiske substanser som vi kaller for neurotransmitterer, som er litt som postbud som løper mellom hjernecellene med et budskap da.

Og så har man jo identifisert en rekke neurotransmitter, det er jo så mange at man må være botaniker for å holde oversikt. Det er enormt mange. Og for å gjøre det ekstra mer kompleks, så har de den samme neurotransmitteren, forskjellig funksjon, forskjellige deler i hjernen. Sånn at ...

Man snakker jo gjerne om serotonin for eksempel, eller dopamin som man ofte refererer til. Hva er forskjellen på det? Jeg tror jeg vet, men jeg greier ikke å forklare det. Nei, og det er jo ganske komplekst, men serotonin er jo blant annet noe som man gir, altså en del antidepressiver, de fungerer jo slik at det er

det blir økt tilgang på serotonin i hjernene, som man ser har en viss effekt på humøret, det hever humøret. Og det er jo en av de neurotransmitterene som blir skilt ut når vi trener også. Og så har man dopamin, som er liksom belønningsneurotransmitteren. Men problemet er jo det at hvis man tar en tablett, eller tilfører dopamin til hjernene,

så har den kanskje ønsket effekt et sted igjen, men et annet sted igjen har den en helt annen effekt. Så vi må jo administrere disse her ganske målrette dersom vi skal ha kun de positive effektene og ikke bivirkningene av sånne type medisiner. Etter trening, får du da utløser det serotonin-effektene?

reaksjon, men er det da hvis du vinner et løp, er det dopamin? Ja, altså det er jo litt sånn det er jo som sagt litt sånn ganske subtil forskjell på deg, men dopamin er jo det man ser når man at hjernen skiller ut i stor grad når man får en sånn lykkefølelse eller en belønningsfølelse når man har gjort noe bra, når man sitter for eksempel i et neuropsykologisk laboratorium og gjør en test og får beskjed om at du har gjort alt riktig

Og så måler man det, og så ser man at det er masse dopamin. Og ikke noe som får med sukker, sex... Heroin, kokain. Ja, ikke sant? For de som er interessert i det. Det er jo veldig entusiasme knyttet til den funksjonen den har i forhold til belønningsfølelsen, men det er jo også det samme stoffet som gjør at man utvikler parkinsonlidelse, for eksempel, eller Huntingtons. Mangel, eller for mye av det.

- Så det er en middelvei der som alt mulig annet? - Ja, så det er bare hvor det virker i hjernen som avgjør faktisk om det har en effekt eller en annen effekt. Men disse stoffene her blir skilt ut spesielt i fremre deler av hjernen når vi trener. Det bidrar til å gi denne følelsen av både glede, lykke, følelsen av at man har gjort noe bra.

det å ta en snus for øvrige, gir litt av den samme dopaminutskillelsen som... Du har gjort noe bra. Ja. Men...

- Men du snuser da? - Ja. - Da tenker du bare sånn, nå skjer disse tingene i hjernen min. Går du i analysemodus på sånne små ting som dukker opp i hverdagen, eller er du som folk flest? - Nei, jeg tror, når man har noen kunnskap om hjernen, så blir man nesten smertefullt selvbevisst på en del ting. - Ja, det gjør du, ja. - Men det blir litt overlevelse. Jeg tenker alltid, jeg kan ikke drive og tenke på alt dette her. Men snus er faktisk en...

en såkalt neuro-enhancer. Det gir rødt oppmerksomhet og kan faktisk også forbedre hukommelsen. Det der høres litt confirmation-bias ut, Thomas. Det er mulig redd som jeg var det. Det finner masse gode grunner for å søke sluttmest. Men det er faktisk studier som viser at når du får tilført

Nikotin, så kjerper hjernen seg. I tillegg til at det er en ganske effektiv antidepressiv effekt. Er det det, ja? Men den varer ikke mer enn 4-5 uker, for da har hjernen ventet seg til det. Ja, og da er du føkt. Så da er du føkt. Men hvis du da slutter, så blir det jo brutalt, for da går du jo rett til kjelleren.

Kaffe og sånn, er det et stort tema egentlig? Kaffe, hvordan det fungerer på hjernen på godt og vondt? Ja, altså kaffe er jo... Alle drikker nesten også. Ja, og det er jo en sentralt stimulerende effekt. Så det gjør jo at du øker tonusen i hjernen, altså at du øker litt skuddtakten i nevrona.

Men det gjør også at du får bedre oppmerksomhet, og det er studier som viser at du kan få bedre ukommelse, og faktisk også på idrettsbaner, du kan yte bedre ved å drikke koffein, inntil en viss grense. For får du for mye av det, så får du kanskje den nervositeten som mange har kjent, og det blir for mye kaffe. To kanner kaffe. Ja, man blir sjelven og litt skremt. Den har jeg begynt å slutte med nå.

Men det er vanskelig å balanse det nå, men jeg er litt trøtt på en mandag morgen. Men jeg var sånn der, jeg drakk kaffe til, jeg satt så på Game of Thrones klokka halv elve på kvelden, så bare tok jeg meg en kopp kaffe, rett og slett fordi...

sikkert fordi jeg ikke hadde øl i kjøleskapet eller bare for å ha noe for kos da foran TV-en og da var kaffe liksom noe som varnt fant jeg liksom ikke noe annet sikkert bedre enn alkohol da men jeg lykket vel så sent på kvelden og tenkte jeg synes jo ikke det er så godt det er bare at det er varmt at det er noe kos med det bestekaffen er jo den første koppen du drikker

en gang før klokka 12, eller etter det, så er det jo ikke liksom... Det er samme sensasjon, tror jeg, da. Ja, det tror jeg. Men også er det jo litt denne her psykologiske effekten også, at man har liksom lært seg selv at en kaffe, det forbinder meg litt med at nå tar jeg meg en kaffe, tar meg en liten pause og setter meg ned og tar meg en kaffe og slapper av litt.

Så det er jo en psykologisk effekt som gjør at det føles litt godt og belønnende å ta seg en kopp kaffe. Det er noe verdighet med det også, og det er sånn at livet er på stell. Det er jo litt med den alige kaffekurierige gruff. Det er en kaffe som bare er et fast, trygt, godt holdepunkt i livet, tror jeg.

uten at man trenger å få dårlig samvittighet for det heller, for du legger ikke på av det, og du blir ikke full av det. Så det er liksom der... Så tenker jeg alltid sånn, hvis det er noe som har eksistert så lenge, så er det for en grunn at det ikke er bytt bort det. Det tenker jeg er veldig mange ting, da. Ja, men det er jo en god tanke. Men det er jo... Men kaffe og nikotin er jo to av de...

Det er veldig dokumentert i forhold til effekt på hjernen. Men det er langsiktige effekter av det på kroppen og helsemessig, så det er ugunstig å drikke for mye kaffe i lengden og snuse og røyke.

Sånn at jeg skal ikke sitte her og gjøre meg til en fortaler for hverken det ene eller andre, for vi vet jo at, men det er jo sånn med det meste her i livet, at alt som er bra, det har jo også en bieffekt. Så det er liksom ingenting som er kun utelukkende bra. Det synes jeg er noe som er enda mer interessant å snakke om enn hva som, for nå har vi snakket mye om åpenbare ting, men det er interessant å gå litt i materien på det, og det som jeg synes er enda mer interessant også er jo når hjernen slutter litt å fungere,

i form av stress kaos, panikk sliten så du Djokovic i USA Open nå? følger du med i tennis? ja, innimellom, men jeg har ikke sett noe han røyker ut av USA Open i første runde han har jo ikke Nadal eller Federer å spille mot i USA Open han kunne jo bare spasert gjennom den turneringen men så sliter han litt i første sette mot han han spiller mot jeg vet ikke om han er sida en gang

Og da tar han da, han ble jo diska, fordi han tok da, når han fikk et brudd imot, så tok han da bare, i stedet for å spille ballen inn til en dommer, så kjørte han et fullt slag da, som treffer halsen til linjedommeren. Og da er det jo i regelverket at du blir diskvalifisert da, fra turneringen. Så han ble jo da diskvalifisert fordi at han snappa litt i det øyeblikket der. For det var med vilje, eller det var med...

Hvem vet? Du ser jo ikke mer enn det øyeblikket at det kanskje

Hvorfor han sender ballen akkurat under veien, og du vet at han er så god til å treffe på ting. Er han irritert på at en lindømer ikke har dømt riktig en gang, eller tar han bare ut aggressjon på tilfeldigvis noen som står der? Eller var det meningen at han bare skulle treffe ved siden av menneskene? Ikke vet man, men til poeng her er jo egentlig at han snapper jo som verdens beste tennisspiller mot en litt mindre god tennisspiller, så snapper han.

å miste besinnelsen sin. En mann som på en måte den spilleren som skal kanskje være flinkest til å beherske seg, mister da fatningen totalt. Og det er jo mest fantastisk med sport.

at det er bare sånn, åja, så de multimillionære sportstjerner også kan miste matningen, for det gjør at vi også kan komme unna med det selv også. Men det er jo litt spesielt, for det er jo noe som går igjen, og det der med å miste det. Vet du hva som skjer i hjernen for ...

Når man mister besinnelsen, enten med sport, eller at det er for mye kaos, eller kanskje rette ordet er bare sånn, hva skjer med hjernen når vi stresser den?

Hvis vi prøver å forenkle litt, så kan vi si det sånn at det er to strukturer som kjemper litt imot hverandre inne i hjernen, som hele tiden jobber på en måte mot hverandre. Det ene er det såkalt limbiske system som styrer følelsene, instinkt.

Man er på engelsk fire F-er for å beskrive funksjonene i det limbiske systemet. Som er fighting, flighting, feeding og fucking. Så det er ganske sånn grunnleggende ting da. Og så har du da på den motsatte siden, så har du det som ligger foran i en av disse, som vi kaller for prefrontalkortex, eller frontallappene.

som er der forstanden og den rasjonelle tenkningen i stor grad foregår. Og det er jo sånn at følelser, de er jo vi utstyrt med for at vi skal, det er jo en ganske grunnleggende fundamental funksjon som skal hjelpe oss til å overleve. Så de er ganske sterke, og de driver å pushe hele tiden. Og har vi en følelse, en ganske sterk følelse,

Så vi kan være lynforbannet på en kollega, vi kan være irritert på noen fremmende på bussen fordi de ikke hoster i Albuquerque for eksempel. Men likevel så sier frontallappen at du skal ikke gå og gi han en knyttneve. Du vet at det er ikke sosialt akseptert, og det er ikke bra for han heller. Så frontallappen jobber på en måte hele tiden med å dempe alle disse her impulsene og

grunnleggende, emosjonelle reaksjonene våre, de holder deg i sjakk hele tiden. Men det er en ganske krevende oppgave.

og frontallappene er jo et av de områdene i hjernen som er mest sårbar når vi blir slitne for en tennisspiller for eksempel så er det jo frontallappen som står bak fokuset, konsentrasjon og disse tenniskampene kan jo bli ganske lange i tillegg til at han sannsynligvis har brukt store langt tid i forkant og jobbet mentalt med å forberede seg til dette her

Og det som skjer da når det koker som verst, og trykket fra det limbiske systemet da blir så stort, han er frustrert kanskje fordi at han ikke får hentet ut den seieren eller det slaget han vil. Og trykket blir rett og slett så sterkt fra det limbiske systemet, følelsene ligger der og koker, og samtidig så begynner den her frontallappen å bli mer og mer slitt. Og til slutt så bare...

Sprekker et lite hull. Og så klarer han sannsynligvis å hente sin hjern. Ja, han gjør det i sekundet etter han gjør sånn, å nei, nå skjønner han hva han har gjort. Ja, det er ganske fort. Ja.

Men da får han rett og slett en liten prefrontal kollaps, om du vil. Det rasjonelle mennesket i han, det kollapser litt, rett og slett fordi han er sliten. Som får oss til å si ganske drøye ting på idrettsbanen, og til barna våre, og kjæringene våre, for å si det, men til våre kjære, mente jeg å si. Og ikke minst, jeg tenkte også når du sa det, og det henger vel også sammen med

det er vel en direkte sammenheng der når man blir full, at da funker den funksjonen mildt sagt ganske dårlig. Ja, det er helt riktig, og det er et veldig godt poeng for det.

Det er jo et av de områdene hvor alkoholen virker mest effektivt, i hvert fall når vi måler det med, er jo det at den slår ut frontallappene. Så det er jo akkurat det, og vi blir sånn primitive huleboere igjen. Da slår du han på bussen som ikke nyser i alle kroken. Ja, og du stjeler gjerne et epple på vei hjem igjen. Ja, ja.

MeToo er ikke så gyldig lenger og alt dette her. Nei, det der burde jo vært noe du burde behyret på alle politiske partiene nå. Der har du foredrag for mange år, alle de lokale lagene du er med om. Du begynner med å bære til partiet masse, masse oppdrag der. Nei, men det er jo litt artig det der med frontallappen, for det er jo...

Jeg tenkte jo på Soares også, på Liverpool, som beit. For det er jo forskjellig, akkurat samme som vi har forskjellig muskelstyrke i kroppen. Noen bygger muskler lett, og andre bygger muskler tynne, svake, men seie muskler for eksempel. Så er frontallappene våre, eller hele hjernen vår, er jo forskjellig. Så noen har...

Det er ikke alle som er like flinke til å holde det seg her følelsene på avstand. Noen slipper det gjerne til litt lettere. Så det er jo forskjell på folk også. Dette kan jo til en viss grad trenes, men jeg tror også et annet eksempel som

som kanskje er tydelig for folk som har barn med dette med frontallappslitage, som jeg liker å kalle det. Jeg vet ikke om det er et vitenskapelig ord, men det beskriver det i hvert fall. Det gjør det når barn begynner å bli overtrøtte. For det som skjer da er at frontallappen går bare ned fortelling. Det som skjer da er at man får en såkalt paradoksal reaksjon. I stedet for å bli veldig, veldig trøtte, så blir det bare mer gira.

Fordi at den dempende funksjonen til frontallappen, den har bare kollapset helt. Så da blir det, altså over 30 barn oppfører jo seg nesten litt som vi voksne gjør når vi er fulle. Det er sånn du gjør når du er på sånn barnebesøk, bare, ja, frontallappen har kollapset, nå må vi gå. Nei, ser du ikke det? Frontallappen har kollapset? Skjønner du ikke norsk?

Men det er vel alle bruker bare ordet overtrøtt. Jeg tenker jo ofte sånn, det er en fin linje mellom, vi trenger ikke snakke om det nå, men være overtrøtt og dårlig oppdragelse. Det er en sånn blanding der jeg ikke er helt på en med meg selv. Hva er det

Er det litt dårlige oppdragelser og litt overtrøtte barn? Ja, kanskje. Det er kanskje en kombinasjon der. Det ene booster det andre. Og man har jo spekulert om det er en sammenheng der faktisk. For eksempel med ADHD. Og man har sett retrospekt på om ADHD får du jo gjerne når du begynner på skolen. Og så har man da sett, men har disse barna her kanskje sovet litt lite før de har begynt på skolen? Har de hatt dårlig søvn? Og det ser man at det...

Veldig mange av de barna som får ADHD-diagnoser, de sover dårlig frem til de har fått diagnoser, men så kan man bli litt høne og egge. Er det ADHD som gjør at de sover dårlig, eller er det dårlig søvn som gjør at de har en dårlig regulert frontallapp? ADHD er konsentrasjonsvansker først og fremst? Ja, det er jo denne hyperaktiviteten, så det står for attention hyperactivity deficiency, noe sånt. Ja.

Det er jo rett og slett en adferd forstyrrelse som gjør at det er vanskelig å holde seg i ro over tid, det er vanskelig å konsentrere seg, det er vanskelig å få med seg hva som skjer på skolen. Så det er jo en ganske stor handicap, men der er det veldig mange fine tiltak som gjør at man kan

selv med ADHD kommer ganske langt, og for veldig mange så er det faktisk vært en ressurs også. Men er det ikke enkelte stemmer som mener at ADHD ikke eksisterer, eller er det det jeg bare nå har fanget på, så er det totalt enige om at ADHD er en ting, reelt? Er det konsensus for det, eller ...

Det er jo en diagnos, det er jo en klinisk diagnos, det vil si at man stiller diagnosen basert på adferden. Man har en del adferdsmessige sjekklister, hvordan skal man sitte stille, høyt energinivå, konsentrasjonsvansker, og så kan man også gjøre en del såkalt neuropsykologiske tester, man kan måle oppmerksomhetsfunksjon, man kan måle evner til å konsentrere seg over tid,

Og så ser man på summen av dette her, og hvis du da har problemer på veldig mange av disse områdene her, så tilfredsstiller du kriterier for å få en såkalt ADHD-diagnose. Så det er jo en klinisk diagnose, det vil si at man stiller det på bakgrunn av hvor mange symptom du har på ...

- Akkurat, ja. Sånn er det, at du krysser på nok ruter på tipp i kupongen, så kvalifiserer du alt på å si? - Ja, for du kan ikke ta en blodprøve og se om man har ADHD. Men man ser jo også at hjerne til en del av disse her som har fått diagnosen, oppfører seg litt annerledes enn andre hjerne.

Men så er det jo igjen da med alle disse her i og med det vi snakket litt om innledningsvis, det med neuroplastisitet, at hjernen endrer seg i takt med omgivelsene våre, og hva vi gjør, og hvordan vi oppfører oss. Sånn at for veldig mange av disse her utfordringene her, som ADHD for eksempel, så blir det igjen et spørsmål om

er det høne eller er det egge? Har man ADHD fordi man har en annerledes hjerne, eller er hjernen utviklet seg annerledes fordi man har ADHD? Hva tror du?

Nei, jeg tror nok at det er en kombinasjon, og jeg tror nok også litt det du er inne på, er man enig om at ADHD er en diagnos? Jeg tror kanskje, det er mulig jeg tråkker litt inn et minefelt her nå, men jeg tror kanskje ADHD egentlig er veldig mange forskjellige ting. Det blir litt sånn sekke-diagnose. Mange kan ha...

nervositeten, en vanskelighet med psykiske vansker som kan gi disse her symptomer noen kan være hypersensitive for eksempel at det er veldig følsom hud for eksempel, det vet man om at noen barn har eller følsomme forlyder blir lett overbelastet når det er mye bråk og støy og sånn og alt dette her det kan jo gjøre at det er vanskelig å konsentrere seg

Så jeg tror nok at ADHD ikke er en spesifikk diagnose, men jeg tror at når vi ser på et barn som man mistenker er ADHD, så tror jeg det er viktig å gjøre en god utredning for å se hva dette er for noe, i stedet for bare å knipse av lokket på Ritalin-tua. Ja. Men det å gå på skole må jo være en ganske ny ting for mennesket, det å historisk sett sitte på en skolebenk. Det er jo ikke...

Det er jo ikke noe som ligner på noe forhistorisk det. Nei, og det er jo litt sånn kunstig egentlig. Vi skal lære oss det vi trenger for å leve på en skolebenk. Hvis man tenker for... Ja, vi har vel hatt skoleverk i noen hundre år, og de satt jo sikkert på steiner rundt bål og hørte på historier og lærte før vår tid også. Ja.

Men i den formen som vi praktiserer det i dag, der de skal møte opp klokka åtte-ni på morgenkvisten og sitte på skolebenken i ro nesten hele dagen,

Det er jo ganske brutalt, egentlig. Man har jo hatt sånne skritteller eller aktivitetsmåler på barnehagebanen, for eksempel. Og så ser man at de har et kjempesynt aktivitetsnivå. Aktiv hele dagen og løper, leker og trener og gjør alt mulig. Og så begynner de på skolen, og så går bare denne grafen. Det kan jeg skrive under på. Nå hadde jeg en jente som gikk, vi går Kolstads-toppen her i Bærum.

som er en veldig fin liten kjapp, bratt tur. Når jeg gikk i barnehagen, så var det som et lyn opp. Året etter, på første klasse, så var den der snerten. Det gikk ikke like heftig. Det var litt mer syting, litt klaging. Det var litt tyngre enn før. Det er noe med den der barnehagen, den energien og det fysiske nivået der, er jo helt superb for barna.

Så det er jo den der brovergangen til skolen som er litt rar, og kanskje det er noe man gjør mykere nå, men vi husker jo selv, vi var jo virkelig bare skolebenk, og så var det opp til oss selv hva vi gjorde i friminuttene, og da var det jo fotballen som holdt oss i gang. Men nå er det jo videre av det igjen, så er det jo helt uten tvil at nå er jo den fotballen i friminuttet vel kanskje mange steder helt borte. Det er mobiltelefoner, og hva gjør det liksom før og etter skolen? Det er jo mobiltelefoner, tv-spill, data,

ekstremt lite aktivitet.

Og heldigvis er det jo miljøet nå som prøver å utfordre litt i denne måten vi driver skolevesenet vårt nå. Der er jo gjort en del nye studier og en del spennende prosjekt på gang i forhold til akkurat dette med å øke aktivitetsnivået i skolen. Og man ser jo at det øker akademiske prestasjonene, det øker trivsel, det øker humør.

der man rett og slett feirer en fysisk aktivitet som en større del av skoledagen, og man er bevisst på det, man er aktiv i time, man driver undervisningen ute for eksempel, og lærer matematikk mens man utfører øvelser, der man er mye mer fysisk, og det har kjempegode effekter. Man ser det også at ...

de skolene som har kjørt disse prosjektene her, så har jeg også mindre færre tilfeller av ADHD. Så det er ikke tvil om at dette her har en effekt, og jeg har jo lærere, og prater mye med lærere selv også, som beskriver det, og det er jo en sånn intuitivt greie som ikke står noen sted, tror jeg, men

Det er jo elever som er litt rastløse. Da gjør jeg avtale med de elevene at hvis det blir for mye ristinger i beina, så løp det en tur selv om det er midt i timen. Springer du rundt i gang igjen, så kommer du og setter deg ned igjen. Det har veldig god effekt, da klarer de å konsentrere seg. Jeg snakket med en lærer, hun er en som springer ut 6-7 ganger i løpet av skultime. Hun er ute og sprinter opp på denne gangen, så kjører man inn igjen og setter seg ned og jobber videre. Så bra, da.

Det er også veldig lurt. Jeg tenker å ha klokke på veggen her også med rundetider. Så får du konkurransaspekter i tillegg. Og fysisk trening og å kvitte ADHD-greia. Jeg tenkte på ...

Her i Bærum, jeg vet ikke om du har noe synspunkt eller erfaring og eller mening rundt det. Jeg synes det er litt interessant og skummelt, litt rart å se at barna mine nå går inn i Bærum skole her, så har de innført iPad fra første klasse. Altså iPad skole da. Alle elevene får da utdelt hver sin iPad, som basically er en litt sånn begrenset iPad med egentlig det meste innpå. Jeg tror ikke de kommer inn på YouTube og litt sånne ting.

Men jeg merker at noe helt elementært, når de skulle ha mattelekser eller skrivelekser, så er jo alt skal være på iPaden, så skal du hoppe mellom forskjellige apper, du skal ta et dokument, flytte det inn i dokumentet så du kan skrive med fingeren inn der, og så skal du flytte dokumentet tilbake til en annen sånn Apple-greie der, og så skal du sende alt via Showbiz, skolen sin app til, bare den der logistikken der er helt corny, at ungene skal lære seg det, og så bare det at

Det å holde i blyanten da. Lære seg å holde i en blyant, skrive bokstaver, bruke øynene, gjøre alle disse beregningene fysisk, forsvinner jo helt, mer eller mindre. Og følelsen av å faktisk kunne tegne, skrive pent, riktig,

Å skrive feil, ikke minst. Det forsvinner jo, bare å gjøre matte på en skjerm føles jo, merker jeg da, bare helt totalt overanstrengende, fordi det er jo ikke noe veldig lite naturlig ergonomisk i det da. Så jeg vet ikke, det er sånn,

Jeg har følelsen at de barna som har de iPad-skolen her i Bærum nå, jeg tror det kanskje er flere kommuner som er testkommuner i Norge nå, som også har innført iPad, men jeg tror ikke hele Norge har begynt med det. Men at det er nettopp det der, det er et stort, stort eksperiment, som jeg synes kanskje er kjørt veldig hardt inn. Ja, ja.

Og det er jo mange, mange meninger om akkurat dette der. Dette her med teknologifisering av skolen. Det er jo ekstremt mange som har meninger om det, både på godt og vondt. Og noen mener det er bra, og noen mener det er dårlig. Men det alle er enige om er jo at det som du sier, det er et eksperiment. Vi vet jo ikke helt hvor det vil ta oss. Men det er jo på mange måter...

Det er jo på mange måter det som er hverdagen når disse her barna kommer ut i arbeidslivet. Så er det jo sånn, det er det jo ingen som sitter og regner med penne og papir eller

Det er jo på mange måter bare en... Det er jo tilpasset den realiteten som er. Og så sitter vi som har gått litt mer tradisjonelt i verks med å sitte med penn og papir og gjøre alle disse her uttrekningene vi, og gjøre det på den måten, og skrive for hånd. Så sitter vi og lurer på hvordan det skal gå med disse her barna.

Og det er jo en bekymring vi er litt pliktige til å ha, for alle generasjoner er jo bekymret for den kommende generasjonen, hvordan ting er. Men det vi vet da er jo det at den teknologifiseringen av skolen og den måten undervisningen har endret seg på i form av at man bruker nettbrett datamaskin, det mer interaktive undervisning, den tradisjonelle undervisningen,

måten å jobbe med skolearbeid på, den er annerledes enn den var. Og det vi vet, det gjør også at hjernene våre jobber på en annen måte. En av de negative konsekvensene er jo blant annet dette her med at vi ikke lenger bruker arbeidsminnet vårt. Arbeidsminnet er jo da for ordens skyld den funksjonen vi har i hjernene som gjør at vi kan...

resonere mens vi ... Vi kan holde flere ting i hodet samtidig.

Når vi måler arbeidsminnet, så er det en klassisk test, for eksempel å si noen tall til deg, og så vil jeg at du skal gjenta deg baklengs. For eksempel 3, 5, 9. Kan du gjenta deg baklengs? 9, 5, 3? Ja, kjempebra. Du er bra arbeidsminnet. Det var en liten demenstest. Det var den Trump bestod, var man så stolt av. Men det er jo...

Dette er et eksempel på hvordan arbeidsminnet vårt fungerer. Vi kan ta informasjon, og så kan vi manipulere den inn i hodet, og så kan vi bruke den til å resonere og tenke logisk og slå sluttninger. Det er det som gjør at når man blir stilt over for en gåte, for eksempel, så klarer man å

på det spørsmålet man har fått spørsmål om, og så klarer man å bruke ting fra ukommelsen, man klarer å hente fram forskjellige ting, og så blander man alt det sammen i arbeidsminnet, og så klarer man å resonere seg fram til et svar. Og det er jo også det vi bruker når vi gjør hoderekning for eksempel, eller når vi sitter på en fest og lurer på noe, et stort spørsmål, eller rundt middagsbordet.

Og der vi kanskje i gamle dager satt og tenkte og tenkte, og kanskje vi fann ikke løsningen før narspillet. Da var det en som kom på det. Men nå går vi bare rett inn på Google, eller leksa er på en måte å finne ut ting på nettet, i stedet for å resonere. Så det man ser er jo det at arbeidsminnet vårt, det ser ut til å bli litt dårligere. Ja.

Så evnen vår til å resonere fritt, den blir kanskje litt svekket, men samtidig så blir vi jo mye bedre til å søke informasjon, finne rette kildene, søke ekspertise. Og man har jo vært litt bekymret fordi at man har jo et fenomen som man kaller for flynneffekter, og det handler jo om IQ-en vår.

Den står ikke så bra til med. Vi har målt intelligens da vi har hatt intelligenstester siden 1800-tallet. Også har vi hatt militære, spesielt militære i veldig mange land, har brukt IQ-testing på sesjon i 100 år kanskje. Så vi har masse IQ-tester av unge menn primært.

100 år tilbake i tid. Og så var det en som heter Flynda som begynte å samle inn alle disse datene og se litt på hvordan det sto til med intelligensen vår. Og det han så, det var at intelligensen vår økte

Men så så han at på 80-90-tallet begynte det å flat ut. Den kurva gikk ikke opp lenger. Flyndeffekten er jo referert til, for han her drev jo på på 70-tall, tror jeg. Og da så han jo at intelligensnivået økte for hvert år. Så vi ble smartere og smartere og smartere. Og det er jo det man kaller for flyndeffekten da.

Men så ser man at Norden begynner å flate ut, så intelligensen vår, den er ikke... Jo, faktisk i nordiske land så ser det faktisk ut til at den begynner å gå nedover.

Jeg synes det er interessant isolert sett i form av IQ-tester. Jeg synes IQ-testing, for jeg har følt denne debatten om hvilken verdi man skal tillegge i IQ-testen også. Det må du gjerne fortsette på etterpå også. Jeg tenker mer på det nå enn før, at kanskje intelligenstest er en feil ting

og kalle en IQ-test. For jeg har jo jobbet opp en veldig god IQ-score, og tatt med IQ-tester mange ganger. Og jeg føler at jeg evner veldig godt på IQ-test, for der er det oppgaver som bare jeg har alltid har likt på skolen selv, som typisk geometri, systemer. Det er veldig mye systemtenking. Og det har alltid falt meg selv veldig naturlig, mens det er andre ting som er mer som...

argumentere, resonemanger, og ikke minst noe jeg er ekstremt dårlig på, hukommelse. Huske ting, huske veldig random ting,

hva forskjellige ting er. Det burde huske å ha lest litt av litteratur, det husker jeg ikke, men kanskje for mange da, sånn verdiløs informasjon husker jeg jo veldig godt. Så det er IQ-testing og sånn at det har gått ned i form av at man bare ser på de isolerte tallene, er jo litt interessant at, som du sier, at kanskje arbeidsminnet svekkes mer og mer med

IT-teknologien som blir bedre og bedre og mer tilgjengelig. Den er jo interessant, synes jeg, hvis jeg selv har isolert seg. Tilbake til skolen igjen, så tror jeg det er

- Jeg er litt agnostisk til teknologien i skolen. Jeg ser hva som er gøy, og at de synes det er gøy læring, for eksempel at du har fotomuligheter, du kan gjøre undervisningen mer spennende. Det er en av de "basic" tingene. Jeg vil ikke kvitte meg til analog skriving, analog tegning, analog regning. De tingene der er så "basic" for språkutvikling, tror jeg. Der skal man være veldig forsiktig med å begynne å

å tegne bokstaven med fingeren, da er du helt tilbake til å tegne runer med blod i hjula. - Det tror jeg også, og det er studier som indikerer at barn som ikke bruker tilstrekkelig tid på å lære seg håndskrift, de utvikler også en dårligere språkforståelse og dårligere kommunikativ evne.

som barn som bare skriver på PC fra tidlig alder, hvis man sammenligner med barn som nesten utlukkende skriver for hånd, så ser man at her er det faktisk en forskjell, en signifikant forskjell. Men det er jo igjen disse her hjerna våre som er i forandring. Det er jo ikke nødvendigvis at den blir dårligere, men den blir bedre til andre ting enn det vi...

Gjerne bli god til det man gjør mye av. Så skriver man mye, blir man god til det. Og det er sikkert noen positive effekter av den måten undervisningen blir drevet i dag på, men vi ser ikke det helt tydelig enda. Gjelder det bekymringer også? Hvis man bekymrer seg mye, så blir man veldig god på å bekymre seg? Ja, det gjør jeg faktisk det. Og det er jo litt sånn, både med depresjon og betymring og engstelse for eksempel, det blir en sånn, man kan bli god på det,

Og man ser jo at hjernet til deprimerte ser annerledes ut igjen da. Man er jo målt til å sette at deprimerte hjern ser annerledes ut enn friske hjern da, om du vil. Det jobber på en litt annen måte. Men vi vet jo ikke om det vi ser da er en sykdom, en depresjon som ... Altså at hjernet ser annerledes fordi det der er en depresjon, eller om det er den ...

Den effekten av å gå rundt og være leise og være trist og skjømmert på ting har faktisk endret hjernene. Og jeg tror jo at veldig mye ligger på det siste. Man gjorde jo en interessant studietrekk fram i den forbindelse. Det var gjort en... Det er jo litt sånn, når man skal ta en doktorbrat så må man ha noe å forske på, og så er det jo...

er det ikke alltid at kreativiteten er på topp, så man finner seg ting å forske på, så er det ikke alltid forskningen bidrar til veldig revolusjonerende resultat. Men vi vet jo det blant annet at deprimerte har også dårligere hukommelse. Og så var det en som skulle sannsynligvis vise ut en doktorgrad av dette materialet, så han ville se om deprimerte også var dårlige til å huske ansiktet.

«Faen, jeg er deprimert da, hva er det du sier?» Men det han så da, det var jo det at når man sammenligner en gruppe med friske folk og en gruppe med deprimerte folk, så så man at de faktisk husker like godt på en sånn ansiktstest der de skulle se på...

De satt foran en skjerm, og så etter et ansikt som kom i noen sekunder. De skulle huske så mange som mulig, og så fikk de en plansje med veldig mange ansikter. De skulle krysse av hvilke ansikter de hadde sett. Så husket de faktisk omtrent like mye. Men når man begynte å gå inn på litt nøyere og se på hvilke ansiktsuttrykk de husket, så så man at de som var deprimerte, de var flinkere til å huske triste ansikter.

negative følelser som ble uttrykt i ditt ansikt. Mens de som var friske, de husker mer positive ansiktsuttrykk. Og det som var litt interessant da, det var at denne studien tok en litt sånn kuldregning. Fordi at en av disse forskerne fant ut at ok, men nå skal vi se nå da om vi kan trene opp deg deprimerte til å bli bedre til å huske positive ansiktsuttrykk.

Så da jobbet jeg da i 4-5 uker og skulle liksom jobbe med hukommelsen for hans uttrykk, men da fikk beskjed om at drit i deg, du trengte å huske deg i triste ansikter. Du kan bare prøve å huske deg med deg som ser positiv ut.

Og da ble det jo naturligvis bedre til å huske de positive ansiktsuttrykkene, men samtidig så fikk de en sånn spørreskjema som de skulle fylle ut med jevne myller om. Og det det viste var at den øvelsen i seg selv, det å få beskjed om å fokusere mer på positive ansiktsuttrykk, det førte også til at de depressive symptomerne i livet deres for øvrig ble mindre. Så det ble rett og slett mindre

av å øve seg på å fokusere på positive ansiktsuttrykk. Så veldig enkelt sagt, å tenke på positive ting, eller ha positive ting rundt seg, hjelper i en eller annen grad deprimerte mennesker?

Ja, det er nok ikke løsningen for alle, og det er jo litt repetert, man kan jo bli sånn proposert, du må bare tenke positivt. Men det er jo akkurat det som er problemet når man har en depresjon, man klarer ikke det da. Men da kan jo man ved hjelp av sånne øvelser for eksempel da, trene seg opp til å

og i hvert fall om ikke tenker mer positivt, så fokuserer litt annerledes. I stedet for å fokusere på alt som er tøft og vanskelig her i livet, så kan man trene seg litt, bli litt mer bevisst på at dette er

I de fleste liv som bor kjipt og trås i det, så er det som regel et eller annet som i hvert fall er litt positivt. Så det handler liksom om å starte med det da, og jobbe med det og fokusere på det, og så kan man bygge sakte men sikkert, og la det sakte men sikkert få ta mer plass i hodet til disse her pasientene. Er det liksom første steg nesten i all form for profesjonelle som snakker med deprimerte om å komme seg ut av det? Er det der det begynner alltid, eller er det ...

Ja, det er mange måter å begynne på, og det er jo alle, personer er jo på mange måter unike for den som sitter i det, så man må jo alltid gå inn og på en måte finne noe å jobbe med som er relevant for den personen det gjelder. Det er jo det som gjør at gjør at terapi er mest effektivt når man jobber med individuelt da. Men

Man ser jo at det som er sånn grunnleggende er jo det at man må på en måte finne ut, man må starte et sted. Man kan på en måte, hvis man sitter med en der hele tilværelsen er svart, meningsløst, ser ingen mening med noe, alt er liksom bare helt mørkt,

så kan man ikke begynne å da må man bare finne et sted å starte, og så må man på en måte grave seg sakte men sikkert opp av denne gropa da, og det kan være så lite som at i morgen tidlig så skal du re opp senga di eller du skal komme deg ut av senga, altså det må være sånne små steg, og så får man noen små små seier da og til slutt så er man i hvert fall opp på et nivå som gjør at man har det litt grann bedre, så får man kanskje noen nedturer igjen, og så

Men det er disse små museskrittene, og det er å gjøre ting små nok. Jeg tenker ofte på denne filmen "The Martian". - Ja, Matt Damon. - Det er en astronaut som blir reist fra Mars, der tror jeg han er død, og så drar han tilbake til jorda, og så viser det seg at han ikke dør likevel.

Og så klarer han å komme seg tilbake til jorda da uten å avsløre for mye. Det er noen Hollywood-filmer med Matt Damon i jordrollen, så det er vel ikke så overraskende. Så det går bra til slutt da. Men da er det jo en masse greier han må gjøre da. Han koloniserer jo blant annet Mars, og han klarer liksom fra å tenke at ok, nå sitter jeg på Mars her. Hvordan skal jeg komme meg tilbake?

Men da er det så fint, fordi helt på slutten av filmen da, så får vi et klipp av at han har fått ansvaret for å drive, undervise kommende astronauter da. Og da sier han jo det at når du står overfor en umulig situasjon, så må du begynne med et problem, og så må du løse det. Når du løser det, så går du videre til neste problem. Mhm.

Jeg tror i veldig mange situasjoner, enten det at du er frisk og vil komme i gang med trening, eller du vil endre på noe som helst, eller du er dypt nede i en mørk, mørk avgrunn, så tror jeg det handler om å finne disse små, små stegene. Identifisere de problemene. Ja, og så klatre seg sakte, men sikkert opp steg for steg. Da er det ofte nyttig å ha noen som kan hjelpe deg litt med den jobben. Ja.

Nei, fascinerende. Det kan jo, ja, jeg har kommet på mange sånne ting. Det reflekterer jo litt over på den treningsbiten også, med at man må jo ikke nødvendigvis liksom gønne på med spinning på første økt, men det er de små stegene, men det er de altså som

Når du er mest demotivert, så virker det også litt sånn at de små stegene virker så utrolig lite betydningsfulle. Det er å komme i gang med det. Hva er poenget? Dette er jo kjørt, tenker jeg. Ja, og det er jo en utfordring i seg selv. Men det som er litt sånn kunsten, det er jo på mange måter å...

klare å finne noen belønnende faktorer knyttet til det, og så få seg noen mestringsopplevelser i disse her små tingene. Ofte da, hvis man har dårlig selvfølelse, dårlig selvbilde, føler at man sitter på jobben og ikke får til noe familiefar som føler at jeg er en dårlig far, eller...

Det som ofte, og det er ofte det som kjennetegner folk som kommer til meg også, enten det er pasienter som har en eller annen sykdom, eller det er en idrettsutøver som vil bli enda bedre, så er det et sånt fokus på at jeg har et problem som skal fikses.

Og da er det veldig, veldig vanskelig ofte å fikse det, for det problemet er jo ofte noe som man har sett andre er bedre til. Altså, for vanlige folk så ser man jo på sosial medier, alle har det så bra, og alle får til det på ferie, og det er fine farger, og de får til ting som de ikke klarer. Eller en toppidrettsutøver som ser mot konkurrentene sine og ser at han er så god på dette der, han er helt komplett, jeg får ikke til alt dette der. Men da, i stedet for å flytte fokuset, ikke...

ikke gå inn og nødvendigvis identifisere et problem og prøve å fikse det, men snu heller hva er det som er bra da? Hva er det som faktisk funker her? Hva er det du er god til? Hva er det du kan? Hva er det du får til? Hva er det som er din forsker da? Også jobbe med å styrke det. Det er unikt det som er din. Jeg hadde jo blant annet noen fotballspillere som jeg jobbet med en periode og

Vi har jo snakket med en del fotballspillere opp igjennom, og mange av dem er jo litt sånn... Fotball er jo et komplektspill. Det krever kondisjon, styrke, koordinasjon, spillforståelse og alt dette her. Så det er ganske komplekst. Og den komplette fotballspilleren, jeg vet ikke om han finnes, det er vel kanskje noen gode kandidater, men det er veldig få fotballspillere som er gode på alt. Og her var det jo noen fotballspillere som...

Han følte at han ikke strakk til. Han hadde en potensiell karriere. Han skulle prøve å spille for en klubb i England. Han hadde lyst til å få til dette, men han var så mye han ikke fikk til. «Hva er du god på da?» spurte jeg han. Jeg tenkte lenge. Nei, jeg synes det var vanskelig. Det var ingenting han var veldig god på.

- Jo, men tenk på da du var litt yngre da, og når du spilte aldersbestemt, hva er det som på en måte kjennetegner deg som fotballspester? Jeg tenkte det lenge, og til slutt kom det jo at jeg er ganske god til å centre. Jeg ble litt charmert av det, for det var ikke sånn at jeg er en goal-getter, eller teknisk, eller en god kundis, men jeg var god til å centre.

Og det var så kult, for det var et gjennombrudd med akkurat han det. For det var første gang han var i stand til å identifisere noe han var ganske god til. Og da handler det om å bryte ned, hva er det som gjør det så godt til å sentre? Og så er det jo å justere opp

eller ambisjonsnivå i forhold til det ja, men da er det det som er greia di da skal du ikke bare bli god til senter du skal bli verdens beste senter du for hvis du er en fotballspiller som er verdens beste senter da blir du ganske god altså du må jo selvfølgelig beherske en del andre ting også men det å finne sitt fokus også

Sånn som med trening da, finn noe du som gir deg en gevinst da, som kanskje litt utover akkurat det at nå har du fått til å gått gjennom pyto- og treningsøkta igjen. Altså finn noe som du er god til, som du får til. Men hvor viktig er glede i det her? For det er ikke all trening som på en måte byr på liksom sånn instant glede, men...

Jeg føler ofte at mye trening jeg selv gjør, dette gjør jeg av automatikk, for jeg vet at kroppen min har gått av det. Det er ikke dødsgøy å ta pull-ups og magetrening, er det jo ingen som liker, håper jeg. Men man gjør det jo likevel. Men på den andre siden har jeg fotballen, som jeg er eneste driveren av, at det er gøy. Kompetitivt, få stima ut, få sett gutta. Det er gøy, og det driver meg den veien. Så jeg har både ikke-gøy og gøy trening.

Men det må jo være noe glede i prosjektet man holder på med, så er det veldig vanskelig å opprettholde. Ja, det er det. Og det er jo for å få den her flyten også, den her såkalte flow-begrepet. Hva er det for noe? Det er jo det som oppstår når du...

så inne i en aktivitet at du glemmer både tid og sted, og du glemmer sult, og du glemmer at du må på do, og du er så inne i det. Og det er jo... Som en slags forelskelse, liksom? Bare i en annen form? Ja, det handler egentlig mer om et slags hyperfokus, at du er så ekstremt til sted i det du gjør, sånn som du kanskje av og til får på fotballbanen, når du har det gøy og har en god dag på banen, og så, oi, pokker i treninga overalt. Mm.

Altså, du er så ekstremt fokusert på det du holder på med. Det er jo det som ligger litt i dette her flytbegrepet, som er en sånn ekstrem type fokus, som veldig mange opplever som veldig motiverende og inspirerende, og som man har lyst til å gjenskape, men så av og til klarer man det, og av og til klarer man det ikke. Men man har jo sett på...

Vi snakket litt om dette med at hjernene våre endrer seg også, og man ser jo det at hjernestrukturer som er associert med en aktivitet man gjør mye av, de har en tendens til å øke i størrelse. Rett og slett som en muskel. Men det man ser da, for å illustrere det litt med et eksempel, så ser man at det området som styrer, man studerte blant annet hos musikere,

så ser man at pianister for eksempel, det området som styrer fingrene der, er mye større enn hos vanlige folk, fordi det krever fin motorikk. Og så sammenligner man med violinister for eksempel, så ser man at de har den samme økningen, men den er bare på en side, bare på den hånden som man spiller med. Men så ser man også at den endringen i hjernetykkelse, eller aktivitet i hjernområdet, den er avhengig av

motivasjon. Fordi at hvis du ikke er motivert for den aktiviteten du øver på, så endrer ikke hjernen størrelse på samme måte. Så det ser ut som at motivasjon er faktisk en viktig faktor for at du skal klare å endre hjernen din på en slik måte at dette her blir en aktivitet som blir selvbelønnende. Og da kan man spørre om

motivasjonen i seg selv er en faktor, eller om det er at når du er motivert for noe, så øver du mer inderlig, og du er mer tilstede i det du gjør. Ja, spørsmålet er, skal man vente på motivasjonen til å gjøre noe, eller skal man håpe at man får det mens man prøver det? Hvis man begynner å sånn der...

Ta en overviktig person som ikke har noe særlig treningserfaring og skjønte at du må trene, så dør du, sier legen. Det er du faktisk ganske motivert, det var et dårlig eksempel, men hvis du ikke skal dø, du er bare uten form, du har null motivasjon til å sette i gang med noe som helst, da er det jo ganske langt å komme i gang med løping

til å bli motivert for å løpe enda mer. Det er det vi var inne på helt i starten. Du må løpe ganske mye før du blir glad i det. Det er nesten kanskje den største terskelen å finne noe du blir motivert av

når det kommer til å sløse med kreftene, for vi har jo innersiden ikke lyst til å sløse med kreftene våre heller. Nei, vi er jo innebygglate. Vi er jo en slags nyboendlatskap og søker etter rolige aktiviteter som kan spare energi. Men igjen, dette her med å klare å finne motivasjon, det er jo noe av det arbeidet når jeg jobber med idrettsutøvere for eksempel, som

som kanskje har trent så lenge på aktiviteten sin at det er rett og slett en vane. De trener av vane, de trener veldig bra, de trener veldig mye, men de er ikke motiverte. De har lyst til å vinne, for det er jo det de gjør. Jeg er jo idrettsutøver, og jeg må jo konkurrere, og jeg har lyst til å vinne, og jeg trener masse, men det er ingen motivasjon.

så handler det jo om å leite og finne, og det er jo, det trenger ikke være toppidrettsutøver, men det er jo eksempelet ditt også da, man må jo på en måte finne en

aktivitet eller en slags motivasjon, et insentiv, det er jo ikke alle som blir skremt til å trene av å få beskjed av legen at den er kommet til å dø heller. Noen klarer jo ikke å begynne å trene likevel. Så man må på en måte finne sin motivasjon da. Og det er jo noe som man gjør lettest, tenker jeg, sammen med andre. Og det trenger ikke å være en profesjonell. Det kan jo være en familiemedlem eller en god venn. Det er bare å snakke litt om det og utforske det litt.

Men man må jo nødvendigvis, det er jo mye snakk om det her såkalt komfortzoner da. Jeg tror det at for at man skal endre vane, det er jo litt som du, altså, hjernen elsker jo vane. Når ting går på autopilot, så da sparer hjernen energi og det liker den. Sånn at hvis man er vant til å ha et inaktivt liv, eller er

plutselig bestemmer seg for at nå er jeg lei av å stå på samlebåndet, nå skal jeg ta en utdannelse, så krever jo det på mange måter en livsstilsendring. Og da må man bryte de mønstrene, de vanene man har, og da må man ut av den såkalte komfortsonen. Da må man gjøre ting som

ikke er intuitivt, som er vanskelig, som er tungt, ubehagelig, kanskje gir både angst og andre ting også. Men man må på en eller annen måte bryte ut av dette her mønsteret sitt. Og det gjelder også for psykiske lidelser eller andre ting. Man må bryte det mønsteret, fordi man er inne i et mønster som ikke er bra. Og det tar tid. Så det er jo sånn at du kan ikke...

Altså hvis du skal lete gjennom alle idrettene før du finner noe som du er interessert i, ja da er du jo allerede i ganske god form da hvis du rekker innom alle idrettene, men

Men man må bruke litt tid på å lære seg å like ting også. Et eksempel er jo det å lese en bok etter at man, hvis man ikke har lest på lenge, eller hvis man er student og har hatt en lang sommerferie, så er det alltid litt tungt å komme i gang igjen. Og man sitter og begynner å lese, og så sitter man og tenker på noe annet. Nå må jeg hoppe tilbake, nå fikk jeg ikke med meg noe. Og så kommer man aldri inn i det, man får aldri flyten. Ja.

Og da er det jo et sånt kjent triks at da må man liksom bruke det man kaller for tvungen fremdrift. Man må liksom bare tvinge seg til å fortsette å lese selv om du føler at du ikke får med deg noe, så får du med deg noe likevel. Det er gjerne å registrere noe, og så til slutt når du har lest lenge nok da, så er du på en eller annen måte inne i handlinga, og da begynner etter hvert å

å hjelpe til. Sånn tror jeg man kan tenke på trening og kostholdsendringer, og på veldig mange endringer i livet også, at man må på en måte presse seg selv litt, og så blir det mer og mer belønning knyttet til det da, forhåpentligvis. Det der henger sikkert veldig sammen med at mange oppsøker treningshjelpinstruktører på treningsstudio for at de skal få den der, hva kaller du det igjen? Flyten? Nei, det der med...

presse seg selv for å... Ja, nei, for å tvunge en... Tvunge en fremdrift, ja. Tvunge en fremdrift. Vi to likte det veldig godt. Det er for å komme seg gjennom, jeg kjenner også gjennom kreativt arbeid, at det er sånn tvunge en fremdrift, at du må bare lese deg gjennom det for å komme i gang. Jeg tenkte det var et godt eksempel. Det her leder litt over på en annen ting som vi har snakket mye om podcasten tidligere, som jeg er veldig interessert i, er jo

å sette seg veldig konkrete mål kontra å sette seg selv veldig vage generelle eller kronologiske mål jeg vet ikke om du kjenner til tankegangen til målbasert trening eller evighetsbaserte mål hvor det

Enten å ha et veldig konkret mål, at du skal bli best, eller skal løfte så mange kilo, eller bare si til seg selv, jeg skal bli sterkere, jeg skal bli raskere, jeg skal holde meg i form, sånn evighetsbasert. Jeg har jo blitt veldig forelsket av den siste formen for trening, uten å liksom

Jeg husker på alt da jeg var yngre, så trente jeg alltid bare for å bli sterkere, jeg skal bli sterkere og sterkere og sterkere, og hele tiden raise the bar. Men nå er det mer sånn at nå trener jeg på 70%, holder ting i gang, jeg har ikke noen konkrete mål om at jeg skal opp dit i den størrelsen, dressstørrelsen eller bicepstørrelsen, der jeg hele tiden bare prøver å trene mest mulig, men på rolig maskin, og så har jeg et evighetsaspekt på at jeg har lyst til å være i god form,

Og that's it. En målbasert trening. Og du ser ofte mennesker som gjerne så typisk er veldig dårlig form, bestemmer seg plutselig skal de løpe halvmaraton. Jævlig dårlig idé. Eller kanskje fullmaraton, enda dårligere idé. Og ikke bare det er en dårlig idé, jeg synes det er. Maraton er jo et godt eksempel, for maraton sliter jo stykket kroppen fullstendig. Men når du er ferdig med maraton, hva da? Ja.

Er du da motivert for å fortsette å pine deg gjennom løpet av ... Jeg er litt usikker på det, for jeg tror kanskje motivasjonen er litt falsk, fordi du har et mål egentlig bare å fullføre, eller bli smekker til bryllupet ditt, eller det konkrete målet gjør det veldig vanskelig

og fortsette den reisen når du har kommet dit, tror jeg da. Ja, og dette her med mål, det er jo fascinerende i seg selv, men jeg tror jo i forhold til de to måtene å jobbe med mål på som du beskriver, så tror jeg at det kan være lurt å ha litt begge deler. Altså, man kan ha et sånt evighetsbasert mål som ligger der og som kan være motiverende, men

Men det kan i periode kanskje, når ting er litt tungt, eller plutselig blir det veldig mye å gjøre på jobben, så kan det være noe som gjelder at man får en skade, eller hva det nå enn er. Så kan det godt hende at den av og til forsvinner litt. Og da kan man komme seg i gang igjen, for eksempel, ved å sette seg et konkret mål. Eller at man blir litt sånn,

Man føler at nå trenger jeg ikke mer, nå er det ikke nok bare å trene, nå vil jeg ha et mål. Men jeg tror den kombinasjonen er veldig viktig. Og så tror jeg også at hvis man skal endre livsstil, jeg tror det er vanskelig. Jeg tror man må bruke konkrete mål som et verktøy til å bygge opp evner til å ha et EVS-mål. Ja.

- Makes sense. - Så jeg tror noen kombinasjoner, så er det jo litt sånn noe funker for noen og noe annet funker ikke for andre. Sånn at man må på en måte utforske litt dette her da, hva er det som funker for meg egentlig? Og det er ofte en jobb som man gjør igjen ved å sitte og prate sånn som jeg og du gjør nå.

og finne litt ut av det. Jo, men dette har jeg prøvd før, og det funker faktisk, og dette tror jeg kan funke for meg. Det beste målet man burde ha er at man ikke skal falle ut av treningen. Det er det eneste målet man egentlig trenger. Og enn jeg gjør, jeg skal ikke slutte å trene. Det blir jo et evighetsbasert mål. Men det er jo et godt mål, men det krever jo at man faktisk ofte har kommet opp på et visst formnivå, fordi man har noe å miste. Hvis man er i kjempedårlig form, og nesten ikke kan bli dårligere form,

så spiller det ikke så stor rolle. Men hvis man kommer opp på et visst form nivå da,

Så kan jo det være en like sterk motivasjon som noe. Altså, jeg må puste tennene mine, eller så kan jeg ikke slutte å puste tennene. Men det er jo en veldig god motivasjon da. Jeg lærte å tenke mange som, jeg snakker ofte med folk som også har vært i veldig dårlig form, og som har blitt kjempegod form. Og mye av motivasjonen der ligger jo i at de tenker på hvor dårlig form det er

før jeg begynte å trene, og jeg vil i hvert fall ikke tilbake igjen dit. Det er min største frykt. Så det er en sterk motivator. Det var en som sa at man hadde et triks at hvis man setter seg veldig hårdete mål, treningsmål, så burde man bruke en positiv ting med sosiale medier. Det synes jeg er ganske godt. Jeg har aldri gjort det selv. Jeg har ikke hatt behov for det, føler jeg. Men hvis du skal gå ned vekk da,

eller du skal løpe en 60 meter fortere, så si det du skal gjøre høyt på sosiale medier, for da er det så utrolig skamlig ting hvis du ikke rekker det målet. Du kommer å jobbe veldig hardt fordi du har sagt det høyt alle sammen, og det er en sånn litt bindende ting at når du har stått på et podium og bare sånn «Jeg skal...»

Løp maraton, eller hva faen, det er jo egentlig et dårlig eksempel igjen, men et eller annet sånn at du faktisk skal realisere noe, og at du sier det høyt, gjør det at du forplikter deg litt mer til å gjøre det, for da kommer alle og sier ja, hvordan går det med det prosjektet ditt? Da har du ikke lyst til å være den som ikke fikk det til. Så det er egentlig en bra selvkontrakt å si det høyt på sosiale medier.

«Dream it, say it, do it» var vel et slagord til en eller annen sportskjede, tror jeg. Det er noe med den sekvensen. Du kan drømme det, og så må du si det før du kan gjøre det. Men det er veldig forpliktende å involvere andre i målene sine. Da er det ikke bare en selv som ... Da må ikke man bare kjempe mot seg selv, men da har man en ekstra motivator, yttre motivator.

Nå skal vi hoppe over på en annen spennende stor sekk. Søvn. Det er noe vi har snakket masse om her, og det er jeg veldig interessert i. I natt, dette er den første natten jeg gjorde det, så sov jeg med teipa i en kjeften. Så jeg bare skulle puste inn om nesa på natta faktisk. Det var kjempedeilig. Vi har blitt en liten klikk nå som driver og snakker om nesepusting.

og fordeler med nesepustning. Er det noe du har vært borte i? Nei, det må du fortelle litt om. Det var en gjest hos Joe Rogan som heter James Nestor, som har en bok som heter Breathe. Han fortalte om at han hentet opp gammel

og gjort godt vitenskapelig verksted her, med nesepusting. Og fordelen med nesepusting er at kontra å puste gjennom munnen, er at når du puster gjennom nesa, for det første, jo mer du puster gjennom nesa, jo mer åpner nesebordene seg, jo bedre og mer luftflyt får du gjennom, så det er et slags muskel at du kan trene opp nesa til å bli enda bedre til å bruke som nesepust.

innpustningsorgan da. Hvis du ikke bruker nesa helt tatt, bruker munnen mye, puster litt sånn, og sover med åpen munn, så gror nesa faktisk sakte med sikkert igjen. Det blir verre å bruke nesa jo mindre du bruker den da. Så det er det ene fysiske aspektet, men det er kvaliteten på luften som egentlig sier seg selv at luften du tar innom nesa filtreres jo ennå med nesehårene, slime,

ta vekk bakterier, det er renere luft, går opp til den her skjellelignende beholderen oppe i pannen vår her, jeg vet ikke hva den heter for noe, men som da også er med på å skape nitrooksigen, tror jeg. Som gjør at kvaliteten på den luften man drar inn før det kommer til lungene er ferdigfiltret, den er ren, og den er mye mer effektiv enn luften man tar inn gjennom munnen. Og det er...

Han har også forskjellige teknikker på hvordan du skal få puste bedre, veldig lange inntak, veldig lange uttak. Og det siste nå, så har jeg begynt å jogge med bare å puste gjennom nesa. Det er ganske tøft, altså. Du får litt panikk i starten, fordi du føler at du får ikke nok luft inn. Men hvis du jogger på rolig nok tempo, så

så funker det faktisk veldig bra. Og det var en gammel treningsmetode, du visste nok på USA på 50-60-tallet, at man hadde en skvett med vann i munnen når du begynte å trene støkken, og den skulle du spytte ut igjen når du var ferdig å trene. Så vi var sikre på at du brukte nese...

til å puste og du ser vel også på en del sånne langdistansløpere som bare løper helt uanstrengt bare bruker nesa til å puste inn jeg husker det var et par år da det var så populært med sånn, jeg husker Robbie Fowler på Liverpool hadde sånn neseplass der ja, åpnet oppe så det er et helt nytt sånn felt for meg og jeg har jo ikke begynt på den boken hans en gang ennå så jeg sitter jo egentlig bare og skravler overskriften her så det er ikke noe

På hodet ikke noen praktiker eller ekspert på det, men det der med å puste og teipe innom kjeften på natten, det har jo flere kompiser som har gjort det, og det er visst en greie nå, for det med å puste innom nesa på natten er jo veldig mange fordeler, sånn i forhold til snorking, søvnekvalitet, det er mange av de som har teipet under munnen bare for å puste innom nesa på natten, for å sørge for

og at du er sikker på at du puster hjem nese på natten, så øker du også søvnkvaliteten din betraktelig. Fordi man har sånne pulsmåler og klokker og hva faen slags apper. Så det er ganske mange mer gire av mennesker enn meg der ute. Så det er spennende rundt nesepusting versus... Men hvordan så du i natta? Jeg sov kjempebra. Det var litt uvant med sånn knittrelyd med sånn skorsteip, så jeg tror man får en bedre teip. Gaffa. Jeg våkna opp i dag og så var det liksom...

litt knittring med det greiene, så sa dama: "Hva faen er det som knitter så jævlig?" Jeg synes det var overraskende, og det fleste som responderer på at det er en veldig spennende greie å prøve ut, men det er jo igjen litt sånn som med fasting, som er blant annet,

For de som måtte ha problemer med snorking eller overvekt, og dårlig søvn, så er det definitivt verdt å sjekke ut. Bare prøve ut og se om det kan hjelpe på ting. For det tvinger deg til å bruke nesa mer, og jo mer du bruker den, jo mer åpner det seg og jo bedre ...

vil du kunne puste da? Ja. Så det håpet jeg at du skulle vite masse om. Det er veldig spennende altså. Jeg har jo hatt en del pasienter med såkalt søvn opp ned, der man får sånn ufrivillig pustestopp om natta. Oi! Altså at man slutter å puste. Det er ganske mange som lever mer uten å faktisk vite at de gjør det også. Men det kan være ganske skremmende for den som ligger ved siden av deg i senga da, hvis det... Da er det sånn...

- Ja, så da plutselig så... - Kroppen går rett i sjokk, ja. - Og man ser jo at de som har dette her i alvorlig grad over lang, lang tid, de får også dårligere kognitiv funksjon da. Men da har man en sånn pustemaske, en såkalt CPAP-maske som man ligger med da, som, jeg vet ikke helt hvordan den fungerer, men den gjør i hvert fall at om den tilfører mer oksygen eller om det går mer på å aktivere nesa mer, det er jeg litt usikker på, men den har i hvert fall veldig god effekt da.

Men det kan godt hende at det er noe med det samme prinsippet som du beskriver. For det viktigste her, bottom line, er jo at noe av det viktigste vi gjør i livet vårt er jo å sove. Å sove godt og sove nok. Og hvorfor er søvn så utrolig viktig for spesielt hjernen da?

Det er jo faktisk et av de store mysteriene vi sitter på i en hjerneforskning. Det er jo hvorfor vi sover, hvorfor vi drømmer. Og alle dyr sover vel og drømmer nesten også? Ja, de gjør det. Det er jo ganske mange kreative former for soving. Det finnes jo fugler som sover flyende og sover med en hjerne halvdelen av gangen. Men alle har en form for hjernehvile som tilsvarer vår søvn på veldig mange nivåer.

Så dette med søvn er jo viktig, og mye av det vi baserer kunnskapen vår på i dag, nå vet jo vi hvilke prosesser som skjer når vi sover. Vi har vært i stand nå til å identifisere hva er det som skjer i hjernen når vi sover, som ikke skjer i hjernen når vi våkner. Så nå har vi identifisert en god del prosesser som vi vet foregår kun når vi sover.

Vi ser jo at det er veldig mye ting som foregår, men hvorfor vi har utviklet den søvnen, hvorfor vi ikke kan gjøre dette mens vi våkner, det vet vi faktisk ikke helt. Men for å stille spørsmålet, hvorfor er det så viktig med å få tilstrekkelig med søvn for hjernens en del? Hva skjer hvis vi sover ...

for lite, sånn konkret. Hva skjer i hjernen da? Jo, altså det som skjer, da må vi jo se litt på hvilke funksjoner som foregår i hjernen når vi søver, og det er jo primært, altså på det neurobiologiske nivået, så er det primært tre ting. Det ene er jo det at

Det var litt sånne postbudene som jeg var inne på tidligere, altså sånne neurotransmitterene som sender signal mellom hjernebanene, de blir tømt i løpet av dagen når vi bruker hjerna. Og så ser man det at i løpet av natten når vi hviler, så fyller de seg opp igjen. Så det er en funksjon, altså postbudene, vi får flere postbud som vi kan bruke neste dag. Og så er det en annen ting som skjer på det nivået, og det er at

- Hjernesellene, nevronene, lager flere forbindelser i løpet av natten basert på den aktiviteten vi utførte dagen i forveien. Det er jo det som er grunnen til at det er mange studier som peker på at søvn er helt avgjørende for hukommelsen.

Hvis man har to grupper som skal lære seg det samme, og har eksamen etterpå, en gruppe får lov å lese og må legge seg og sove, og skal ha eksamen, den andre gruppen må holde seg våken. Så ser man i alle former for det eksperimentet, det er gjentatt i utallige måter, så ser man at den gruppa som sover, de gjør det bedre, de husker bedre. Og det er på grunn av at hjernecellene, de danner nye forbindelser med hverandre i løpet av natta.

Det går ganske fort, det er en fysisk endring som skjer. Det etablerer flere forbindelser, det blir som flere felt på veien, om du vil. Basert på de områder vi har hatt høy aktivitet på dagen eller uka i forveien. Kan du sammenligne med Pixar-filmen «Innsidet ut», har du sett den? Nei, det har jeg ikke sett. Hvis du ikke har sett den, så trenger vi ikke gå videre på det.

Men fortsett. Det er jo en siste ting, og det er jo en ganske ny oppdagelse. Det er jo knyttet til disse såkalte glia-cellene, som er våre stemmoder behandlet. Fordi det er jo som vi var inne på, nevronene som råkker stjerner i hjernene. Det er liksom de vi er fylt med på, de vi er forsket på. Men over halve hjernen består jo av glia-celler, som vi egentlig ikke vet helt hva de gjør.

Men så var det en norsk studie for ikke så mange år siden faktisk, som fant ut at disse glia-cellene har en funksjon i å rense hjerna for avfallsstoff. I kroppen så har vi jo lymfosystemet som fungerer som takrenne og skiller ut alt avfall eller kloaksystem om du vil da. Men i hjerna så er ikke det lymfekjertler.

Så man har jo lurt litt på hvordan hjernen kvitter seg med avfallet sitt, og nå viser det seg at disse her glia-cellene da, de har som en funksjon å fjerne avfall, døde celler, rester fra hjernen. Og det foregår primært når vi sover.

Så det er jo tre sånne neurobiologiske ting som, og da må jo man spekulere hvilke konsekvenser det kan få hvis ikke de får lov til å gjøre jobben sin mens vi sover. Men det vi vet er at det har kognitive effekter, vi blir dårligere til å huske, får dårligere konsentrasjon, det rent hardkår-kognitive blir svekket, svært svekket.

når vi sover for lite. Og så er det jo de psykologiske effektene, at vi blir defensivere, vi mangler overskudd, vi får kortere lunter, dette som jeg var inne på med frontallappslittasje, når ikke frontallappene får hvilt, så blir vi dårligere til å ta valg, vi har dårligere kontroll på følelsene våre, vi eksploderer fortere. Ja.

Det ser ut til studier som viser at når man viser folk en video av ting som gjør en emosjonellt opprørt, der man ser videoer med ganske sterke inntrykk, og så måler man aktiviteten i det emosjonelle området av hjernen,

så ser man at den er ganske høy. Og så tar man disse to grupperne, en gruppe får sove, og den andre gruppen må holde seg våken. Og så får jeg se en liknende video, og så blir det målt aktiviteten. Og da ser man at de som har sovet, de reagerer mindre på disse videoene neste dag, enn den andre gruppen som ikke har sovet. Så det ser ut til at det har en angstreducerende effekt også, og vasker litt bekymringen, eller hva man nå skal kalle det. Ja.

Men tenker du det er noen kvalitetsmessige forskjell å våkne av seg selv eller bli vekket av en alarm? Altså det er... Vet man noe om det? Ja, altså man vet i hvert fall at

Hvilken søvnfase man er i når man våkner, det er veldig avgjørende for hvordan man føler seg de første timene etter man er våkna. Hvis man våkner i en lett søvnfase, vi sover jo i fire faser, fase 1, 2, 3 og remsøvn. Der fase 1 og 2 er lett søvn, og fase 3 og rem er dyp søvn.

Og hvis du våkner fra den dype søvnen, så bruker man da, hvis man tenker på det som en kurve som går opp og ned i løpet av natta. Vi går gjennom fasene i sykluser i løpet av natta. Vi starter på lett, så går vi ned i dyp, så går vi opp til lett, og så går vi i 4-5 sykluser i løpet av natt.

Og hvis man våkner da fra veldig dyp søvn, så føler man seg mer grogge, man bruker mye lengre tid på å kvikne til og få med seg hodet, man kan gå rundt et par timer og føle seg skikkelig bakpå. Mens hvis man da våkner fra lett søvn, så er man kjappere på beina og raskere klar til å

til å gå i gang. Så hvilken fase man er i når man våkner, og man er lettere for å våkne når man er i lettsøvn. Så hvis man våkner av seg selv, så er man sannsynligvis i en lettsøvn. Så da bruker man kortere tid på å våkne.

Mens hvis man våkner med alarm, så kan man risikere at man er i dyp, dyp søvn når man blir vekt, så da kan man bruke lang tid. Og den følelsen vi har når vi våkner morgen, den er faktisk veldig avgjørende for hvordan vi presterer i løpet av dagen. For hvis man er grogge, selv om man har sovet tilstrekkelig, men hvis man våkner fra dyp søvn og føler seg grogge og bruker to timer på å komme til seg selv, så går man og tenker at «Åh, i dag er jeg så trøtt, jeg må ha sovet dårlig i natt, i dag er jeg skikkelig grogge», og det påvirker jo alt man gjør gjennom hele dagen. – Mm.

Sånn at denne følelsen, så hvis man våkner av seg selv da, fra en lett søvn, så vil man være raskere på beina, og man vil sannsynligvis ikke dra med seg den trøtthetsfølelsen inn i. Men det som er viktigere er jo kvaliteten på den søvn du har hatt da, hvor lenge og godt du har sovet, heller enn hvilken fase du våkner i.

Men det er jo der den alarmen kommer inn da. Har du vært borte og våknet for eksempel klokka seks, så er det bare sånn, å, utfylt og fint, men det er jo veldig tidlig å stå opp da, og så sover du en time til, så er du helt kake klokka sju, halv åtte. Ja. For da går det kanskje noen alarm, eller du må stå opp for det da på jobb, eller liksom, det er ganske, det er jo...

Som du sa, det er bølgegreiene. Det er ikke sånn at hvis man sover en halvtime til på morgenen, så blir man mer utvilt? Nei, det er ikke det. Det er veldig rart. Det er ganske fascinerende dette med søvnfaser, for det ser ut til at vi trenger alle søvnfaser. Alle søvnfaser har en eller annen verdi, da det tilfører noe spesielt til hjernen. Vi vet jo at hjernen oppfører seg litt forskjellig fra den ene fasen til den andre. Og så er det noen som sier at du aldri kan ta i en tapt søvn.

Men det er litt sånn en sannhet med modifikasjoner, hvis det går an å si det. Fordi det er en litt interessant studie jeg så. Det var det at man hadde hatt folk som lå i en søvnlab. Da ligger man med en sånn måler som måler den elektriske aktiviteten, og det er den eneste nøyaktige måten å måle hvilken søvnfase man er på for øvrig. Jeg ser en del pulsklokker og mobilhapper og sånn som tar høyde for å

og gi deg hvilken søvnfase du er i, men det er en indikasjon i best fall. Man må ha en sånn hjernbølgemåle for å få et godt mål på hvilken søvnfase man er i. Men det man har sett da, hvis man konsekvent gjennom en natt vekker folk når de er inne i en spesiell søvnfase, for eksempel fase 3. Hver gang disse her kommer inn i fase 3, så vekker vi deg. Og så får du lov å sove ned igjen.

Og så sover han i den andre fasen. Fas 3, da vekker vi igjen. Selv om disse her har en følelse av å sove gjennom hele natta,

så ser man da, hvis de får lov å sove fritt og uforstyrret neste natt, så ser jeg at hjernen kompenserer med å tilbringe vesentlig mer tid i søvnfase 3. Eller altså den fasen der de ble frorøvet. Så det ser faktisk ut at hjernen har en viss kompensatorisk evne til å regulere litt og ta igjen litt for å tapte søvnfaser. Hvis man er glad i å ta sin fest av og til,

Så er det jo sånn at når man drikker alkohol, så blir man fraøver av den dype søvnen. Da sover ikke man tungt og dypt. Alkoholen forstyrrer søvnen på den måten. Man kan bruke kortere tid på å falle i søvn, fordi man er så bedøvd av alkoholen, men man sover ikke tungt eller dypt. Man får ikke den dype søvnen. Og det da veldig mange opplever, er jo det at når man...

Da går og legger seg kvelden etterpå, og man føler seg skikkelig trøtt hele dagen etter man har vært på en ordentlig fest, selv om man har sovet i ti timer. Det er fordi man mangler en viktig del av søvn. Men når man går og legger seg en natt etterpå, så kompenserer sannsynligvis hjernen for det ved å tilbringe mer tid i dyp søvn og drømmesøvn. Derfor opplever veldig mange at når de går og legger seg og sover dagen etter en fest, så har de veldig livlige drømmer.

Og det er fordi at hjernen sannsynligvis kompenserer med å ta igjen ... Du er den som har lyst på å skrive noe fete manus, så må man gjøre det etter dagen etter man har drukket. Ja, rett og slett. Men jeg tenkte på, det er nesten en sånn blanding av både det at man fyller syk alkoholen og søvndrukken, som gjør at du føler deg litt sånn dårlig dagen er på. Ja.

Faktisk, altså søvndrokenheten er ganske videregsyt, tror jeg. Ja, og det er jo det at du ikke er ordentlig utvilt, fordi du har fått en pseudosøvn, altså du har ikke fått en naturlig søvn. Og det er jo sånn med sovemedisiner også. Vi har jo enda ikke laget noen sovemedisiner som

fullstendig erstatt av naturlig søvn. Sånn at over tid er det noen som gir et slags tilsvarende søvnmønster, blant annet en del innsovningsmedisiner som gjør at man faller i søvn litt fortere, og så skal man komme inn i en naturlig søvn etterpå. Det høres spesielt bra ut, synes jeg. Ja.

og liksom skal knaske seg i søvn. Var det ikke det han Jordan Peterson også endte opp med å bli helt fucka? Det er den der, jeg vet ikke om han gikk på sovemedisin, som ble avhengig av. Mhm.

Det gir jo en veldig smidig innsovning, veldig mange av disse medisinerne. Så det er jo veldig fristende, i stedet for å ligge og gjøre pustøvelser og meditasjon og alt dette her som man lærer at man skal gjøre, så er det jo mye lettere bare å knipse i sin tablett. Er det sånn at du bare...

- Litt sånn som for vanlige mennesker som faller i søvn, er det bare sånn at de bare legger seg ned og så sovner de? - Ja, det finnes jo mange sånne. Kona mi blant annet, hun er jo velsignet med at jeg er jo litt mer rufset i kanten når det kommer til søvn da. Varierer litt, men hun legger ord på puta, så bor det.

Og det er en gave altså. Ja, det er faglig at man setter pris på det. I hvert fall det er så rengelig man ikke tenker på det. Hvis man tenker på at man skal sovne, så sover man i hvert fall ikke. Men det hjelper jo å være veldig sliten. Etter at jeg har spilt fotballtrening, intens fotballtrening, de dagene sover jeg jævlig fort. Men også hvis hjernen har vært jævlig busy.

med tre forskjellige plikter og logistikk. Men der er du faktisk inne på noe som kan være en grei ting å være litt bevisst på, fordi at vi sover annerledes hvis vi har vært i utelukkende fysisk aktivitet en hel dag, og går

og går og legger oss, så sover vi på en annen måte enn om vi har vært inaktive fysisk og mentalt aktive. Vi har behov for to forskjellige typer søvn. Det ser ut til at kroppen restituerer best i den lette søvnen, mens hjernen på en eller annen måte bearbeider og jobber med en del sånne viktige prosesser for hjernen i den dype søvnen.

Sånn at når man har vært mentalt veldig aktivt, foran en eksamen for eksempel, og satt mye stille, lest på eksamen, så sover man også relativt sett tilbringer mer tid i dypsøvn. Idrettsutøvere som trener mye, og kanskje ikke er så mentalt aktiv, mange av dem, i hvert fall ikke hver dag, de sover mye lettere. Så veldig mange av de idrettsutøverne jeg jobber med, de er

De foretrekker jo å ligge på en rom selv om de aldri er så lykkelige i både ekteskap og samboen. Men de foretrekker å ligge i egen seng fordi at de våkner veldig lett av at kjæresten snur seg i senga eller sånn. Fordi at de har trent hardt og da restituerer kroppen i den lette søvn, så de tilbringer litt mer tid i lett søvn. Men dine her forskjellige søvnmønster, det kan være litt greit å være bevisst på, fordi at hvis du har hatt en dag da, hvis du har

hvis du har satt og lest mye på eksamen og satt veldig mye ro, så kan det faktisk lønne seg å gjøre litt fysisk aktivitet en stund før du går og legger deg. Du får utlignet litt den asymmetrien. For den beste og mest komplette søvnen får du hvis du er sliten både i hodet og kropp. Det skal sitte kona av fra målet. Ja. Men effekten, hvis du ikke gjør det, kan du kanskje merke hvis man kan være den sliten i kroppen, og så går man og legger seg i senga, og så går bare hverna.

Og tankene bare ruller, ruller, ruller. Men kroppen er liksom dødsliten. Eller motsatt. Man kan være sliten i hodet, men kroppen ligger og nesten vibrerer i senga. Det er sånn der når man er død. Ja, det er noen som kjenner seg som om de er dødstrøtt, og så kommer de i senga og ligger der og bare «Å fy faen, er det mulig?» Du kunne ha følt deg søvnig på sofaen når du så film. Når du først legger deg i senga, så er det ikke faen liksom. Men jeg føler meg ganske heldig sånn

For min egen del sover du også veldig godt, eller? Nei, jeg er mer varierende søvn. Jeg kan ha dårlige netter. I sum så sover jeg vel ganske greit, men jeg kan ha søvnløse netter. Har du det, ja? Og da går kveldene liksom? Ja, det kan være forskjellige ting. Det er ofte i forbindelse med noe som er

- Hyppigast, for jeg prøver å forstå dette. Jeg har litt den kunnskapen, så jeg prøver å finne ut hva jeg kan gjøre med det nå.

Men det er jo gjerne hvis det har for mange baller i lufta. Altså ikke nødvendigvis at det er noe jeg skal prestere dagen etterpå, så lenge jeg vet hva det handler om og sånn. Men det er hvis det er veldig mye ting, og jeg mister oversiktet rett og slett. Det er jo selve definisjonen på stress da, egentlig. Det der er jo et spesielt punkt som jeg har tenkt mye på, det der med

Jeg tror det er veldig godt for kroppen å få sånn sjokkart av stress, og det definerer ofte på en skrekkfilm, at du sitter og er jævlig redd, og hele tiden får skremsel av stressmoment for kroppen. Eller styrketrening, eller etter røsja ved å kjøre bil, hoppe i fallskjerm, de tingene der. Eller sauna, kullebad, veldig korte, intense ting for kroppen.

Jeg vil ganske si at de har enorm effekt i forhold til det verste, tror jeg, som er kronisk stress. Som er ting som henger over hodet. Ting som arbeidsoppgaver, jobben, Excel-skjemer, at barna dine har ikke det bra. Jeg kan se for meg at det er sinnssykt stressig å vite at barna dine er mobba på skolen, har det ikke gått inn seg. Du tar jo bare den oppgaven.

hele den neturn med i ditt eget liv og bare går og gnager på det hele tiden, eller du kronisk stress at foreldrene dine er syke, barna dine er syke. Den biten der må jo være det som ødelegger kroppen, eller kanskje hjernen på lang sikt. Ja, og det er du veldig rett i, for det er jo det som du sier, kroniske stresser, det er jo det som er farlig for oss. Det å stresse litt før en eksamen så lenge du vet at klokka fire i morgen er over, eller

eller et fallskjermhopp, eller hva det nå enn er. Så lenge man på en måte vet at, ok, og det kan til og med være, man kan til og med være stresset i to måneder, så lenge man vet at når jeg leverte denne oppgaven, eller er ferdig med konkurransen der, da er det over. Da kan stress være med på å mobilisere, og faktisk ha en positiv effekt, men det er jo det stresset som du ikke vet, altså,

hvordan du skal takle det og når det slutter. Det er jo det som dreper for å si det rett ut. Kanskje nøkkelen er at det er stress som angriper deg når du vet ikke når du kommer. For du vet at eksamen som du sa nå, du kan ha kronisk stress i to måneder, men du vet hele tiden at den er der. Du vet at dette er forventet av meg, dette skal jeg levere. Jeg kommer til å jobbe i rev av meg i to måneder. Men når du er under den kroniske stressen i en arbeidsplass, eller mennesker du er redd for, eller andre ting, så er det sånn at du vet aldri når

det stresset skal angripe deg for fullt, det er der hele tiden og bare henger over deg som en pest og plage, så plutselig kommer det når du trenger det som minst. Og den tingen der er vel, jeg tror kanskje som at det er så uforutsigbart. Ja, det er akkurat det. Og det er jo det som er den stygge ulven da, når du kommer til stress. Så det er jo å drive og kverne på natta med...

Søvnløse, men søvnløse netter, det er jo ganske, da er det jo ganske, det er jo ikke bra. Det kan ikke huskes til siste, eller å søvnløse, faktisk. Men det er faktisk, i normalbefolkningen, så er det ikke vanlig, det er ganske vanlig. Og gjennomsnittlig antall oppvåkninger, de fleste sovner jo tidligere ganske fort, men det er jo en 6-7 ganger i løpet av natta. Men de fleste får ikke det med seg en gang. Men da hjernen er våken, og det er jo litt sånn, det er jo også en av de store mysteriene, hvis man tenker at søvnen

er for at hjernen skal restituere, så er det jo ironisk at vi utstyrt med remsøvn der hjernen nesten er mer aktiv enn den er på dag tid. Ganske brutal tilstand for hjernen også. Det var en stand-up-komiker, jeg tror det var Mitch Hedberg, som sa det bare sånn «Jeg skjønner ikke det her med drømmer, jeg skal liksom sove og slappe av». Så plutselig så står du der og skal lage et fly med eks-kollegaen din. Hahaha.

Hva faen er det som skjer? Jeg har ikke tid til det her. Jeg vil henge med gamle folk til å glemme navnet på. Det er drømmet på å gjøre det. Jævlig mye kompliserte greier. Skal redde verden fra noe... Nei, det var et godt poeng. Var du borte i masse forskjellige søvnmønstre? Kjenner du til de alternative søvnmønstrene som finnes rundt omkring i verden og i teorien? Ja, det er jo... Jeg drev faktisk å snuste litt på deg, Per Jorde. Det var egentlig når jeg innså at...

Vi har gjort oss ganske sårbare med tanke på den søvnformen vi praktiserer i vårt samfunn, som er monofasisk søvn. Og så der vi skal faktisk ta all den søvnen vi har behov for, den skal vi ta på natta, fra klokka 11 til klokka 6, eller når vi sover. Og hvis du da blir forstyrret den natta, så har du fucka opp søvnen din for hele døgnet. Så du er ganske sårbar, mann Ror? Ja, rett og slett.

Det var nesten ikke grens for hvor mange måter det gikk an å sove på. Dette med polyfasisk søvn er jo litt interessant, eller bifasisk eller polyfasisk. Om man sover to ganger i døgn, eller om man deler søvn i enda flere måter.

søvnene. Jeg har oversiktene her. Men vi må fortsette. Kan du forklare hva polyfasisk, det ligger kanskje litt i ordet. Det er jo at du deler opp søvnene i flere perioder i løpet av dagen. Men for de fleste av oss som har, altså de fleste folk som har barn i skole og i barnehage og har 8-4 jobber, så er det jo vanskelig å få praktisert dette her. Samfunnet er jo på en måte...

gjort det sånn at det er vanskelig for oss å praktisere noen annen form for søvn. Men det er jo eksempel på store tenkere, oss relativt smarte gjerne, som er litt mer fristilt fra disse her samfunnsreglene som vi lever i da, som er praktisert ganske spennende søvnmønster. Jeg tror det var Leonardo da Vinci, han delte vel inn i, han så polyfasisk, og han dokumenterte vel ganske bra søvn sin.

Jeg tror Nikola Tesla, jeg tror han ikke så med henne et par timer i gangene. Ja, det er så drøyt å høre de historiene på hvordan man kan legge... For det er noe som man tenker med søvn, hvis man ikke vet noe om det, så tenker man at det er bare en form for søvn, og så hører du om noen nede ved Middelhavet som sover litt på dagen, og besteforeldre og noe sånt. Du tenker jo godt det finnes noen flere mønstre enn det, men det er jo veldig mange forskjellige...

Monofasisk søvn er jo mest utbrettet. - Og sånn ut fra et hjerneperspektiv, så er jo den polyfasiske søvnen sunnere. Man kan jo se på søvnekspertene i menneskeheten, det er jo spedbarn da, hvis man har et spedbarn som sover, det er ikke alle sammenleder, men når man er spedbarn eller frem til man er to år da, så er jo hjernen eksplosiv, altså den vokser jo nesten eksponensielt, forbindelsene og neuroner og alt dette her.

Og spebarn, de er jo som noe sånn, altså når de våkner, så suger de til seg alt av inntrykk og prøver å få kontroll på lemma og alt, og forstå hva som foregår rundt, og så sover de. Og det er jo da alle disse her opplevelsene, og alt det de oppfatter, på en måte blir konsolidert i hjerna. Og så våkner de igjen, og så er de med, så suger de til seg, og så sover de igjen.

Så det så vi jo når de er slitne, når hjernene på en måte kollapser, men det gjør jo ikke vi voksne. Vi presser jo de særstakke hjernene våre lenge etter at vi er slitne, og vi sitter jo nesten og dupper av midt på dagen for det vi er slitne. Men likevel så presser vi hjernene våre. Og det er utenfor et rent hjern-organisk perspektiv, så det er mye sunnere å...

Ja, ta en middagslur, sånn som man gjør nede i Middelhavsland, ta en fintensiest. Men mente du noe, altså polyfasisk søvn, det er jo da søvn flere ganger, det er jo spebarn og småbarn sover mange ganger i dag, men mente du bifasisk søvn når du sover? For det er jo to ganger per dag. Ja, da sover du to. Mens polyfasisk er vel enda flere soveøkter, er det ikke det? Jo. Ja.

- Så mono er en, og så bi er to, og så er du da polig for alle disse andre variantene. - Jeg fant jo en oversikt, det var et par tips her med fire forskjellige søvnerytmer. Det ene var bi-fasis, også var det noe som heter every man cycle. - Ok, hva er den? - Den består av fire søvneøkter, en søvneøkt på tre og en halv time, og tre økter på 20 minutter i løpet av dagen, eller døgnet, da blir det vel det.

Så det er daytime napping må du ha da, og så er det du sover bare fire og en halv time hver eneste dag. Den er best, var det sånn, den her er best egnet for de som

Har lyst på litt mer våkentimer, ja. Og de som synes det er hardt å fullføre de to neste søvnmetodene. Nå er jeg spent på de to neste. D-Maxion Cycle består av fire ganger 30 minutter naps gjennom dagen. To timer søvn totalt hver dag.

Det er ganske hevig. Ja, det høres jo litt for lite ut da, spør du meg. Da er du seks timer våken i strekk, kan du gønne på med romanen din, og så må du sove da en halvtime. Så er det seks nye timer, halvtime. Så da sover du egentlig med halvtime, ja, det virker jo ganske, det er den hvor du er mest våken da.

Det er en av folk som ikke trenger så mye søvn. Veldig bra. Og de med dette, jeg har aldri hørt om DEC2-gene, short sleepers. Jeg har aldri hørt om det er et typisk gen som gjør at det er noen mennesker som trenger veldig mye mindre søvn enn andre. DEC2-gene. Ja.

Og så en siste heter Übermann Cycle. Den består av 6-8 naps across the day, som varer ca. 20 minutter. Jeg tror jeg leste et eller annet sted at Ronaldo drev å lefle med en av de to siste her. Det har jeg hørt, det er jo ganske brutal ut altså. Når du jobber på en intens arbeidsplass i Asien, så er det kanskje noen av de her som er greie å gå inn i noen kjøper og ta 20 minutter. Hvorfor får han mange ganger sove til dag? Er det femte eller sjette 20 minutter i dag? Den er...

to timers søvn hver dag, og den siste er best egnet for de som har en veldig rigid schedule, og de som ikke har noen sånn aktivitet, ja, du får bare vært våken tre og en halv time av gangen. Ja, det er litt sånn veldig hardcore greier, det er jo veldig gøy å eksperimentere med, men jeg kan ikke se for meg at noe annet enn bifas i søvn skal funke for min del, altså.

Nei, det høres jo veldig brutalt ut, og det er jo veldig lite søvn. Nå er det jo den monofasiske søvnen, den nattesøvnen som flest av oss praktiserer der vi går og legger oss, det er jo den som er studert mest.

Og vi ser jo at det er vel ikke gjort så veldig mange så systematiske store gode studier på rett og slett fordi at det er ikke så mange folk som klarer å gjennomføre et sånt opplegg da. Men det man det man

Det er to ting som jeg har lyst til å trekke litt fram når du nevner dette her. Det ene er disse 20 minutsduppene. Den ene metoden bestod vel knapt av Anna. Ja, 8-20 minutter dupper. Men det er vel det man kan karakterisere som klassisk powernapping. Der man legger seg ned og tar en drunt lur på et kvartet 20 minutter rett og slett. Og det viser seg at

Det å ta en eller kanskje til og med to sånne i løpet av døgnet, så lenge man ikke faller i dyp, dyp søvn, eller sover i lang, lang tid, så ser det faktisk ut til at for en god del mennesker kan det ha en positiv effekt også på nattesøvn.

Man sier jo gjerne at du må ikke sove på dagen hvis du skal ha god natt søvn. Men powernapping, det ser ut hvertfall hos noen så ser det ut til at det å roe litt ned tempoet med å rett og slett ta seg en powernap i løpet av dagen, det har en gunstig effekt. Nettopp fordi at vi begynner jo igjen dagen hvis vi er relativt utvilt, så begynner vi med et relativt lat stressnivå.

Og så er vi jo på jobb og henter unger i barnehagen og på skole og kjører på fritidsaktiviteter. Så vi bygger jo opp et akkumulert stressnivå i løpet av dagen. Og så må man gjerne ta igjen litt på kvelden med jobbing og sånn og kanskje få seg treningsøkt.

Så man avslutter jo gjerne dagen med et vesentlig høyere stressnivå enn det man begynte dagen med. Og for noen så blir dette her en sånn ond sirkel, der man ikke klarer å... Stressnivå er så høyt når man avslutter dagen, at man bruker lang tid på å falle i søvn, og så får ikke man like god kvalitet på søvn, og så begynner man neste dag med et litt høyere stressnivå enn det man hadde forrige dag. Og så blir dette her en sånn ond sirkel. Men det å bryte det med en powernap er

eller to i løpet av dagen, rett og slett for å ta ned denne stresskurven. Det viser seg å ha en ganske gunstig effekt på natt til søvn for en del mennesker som opplever at stress er et moment som forstyrrer søvn. Det er jo anbefalt ut av muligheten til det, men det er jo de færreste som tror at det er litt sånn

Det er vel ikke helt sånn etikk, arbeidsetikk og moral å legge seg ned og sove midt på dagen i Europa, eller i Noreuropa i hvert fall, så er det sånn, da var det du du med nå, i arbeidstida. Det er veldig heldig i arbeidstida. Ja, det er jo det, og jeg har jo vært innom en del arbeidsplasser som har utstyrt kontoret med hvilerom, men det er jo gjerne...

Noen hadde jo til og med glassvegg da, og så lene stoler, så alle så, hvis du gikk inn der og så, så så jo alle, nå ligger han og så det igjen. Ja, ja, igjen, ja. Ja.

Og så er det lunsj, og jeg har fått mye av den versjonen der. Men jeg skulle bare si også, det var til de alternativet søvnmønstrene, der er det masse forumer og communities ut på internett, selvfølgelig. Med folk over hele verden som eksperimenterer med det her. Det er masse mennesker som driver med det. Og utveksler erfaringer og sånt. Så de som har...

ikke har barn, eller har fått ungene ut av hus, har lyst til å eksperimentere litt med søvnen, så må du bare prøve ut det der. Og gjerne si fra hvordan det går, altså jeg er veldig nysgjerrig på det greiene der, men jeg vet ikke helt om jeg har det i meg å prøve ut de drøyeste greiene der. Jeg har så god søvn, jeg føler at det er noe jeg har neilet i livet, så er det å sove godt. At jeg har funnet ut det, jeg har ikke lyst til å fucke med det greiene der, fordi det er

plutselig kommer de ikke tilbake, så er det livredd for å ødelegge noe fint. Men for de som har mye problemer med søvn og søvnløse nett og insomne, så må det bare være å eksperimentere rundt med masse greier, litt sånn som med kostholdet, finne ut

teste ut masse ting og se hva effektene gir. Jeg gidder ikke. - Nei, og man finner jo mye rart på nett, men det må jeg legge til da, som er fra en akademisk tradisjon, at det er jo ikke alt som man, man må liksom prøve å sette seg litt inn i. - Ikke ta det som forskning, ta det som anekdoter der ute. - Ja, så det er ikke alt som er like sunt, selv om det er folk som har prøvd det og noen som har fått noe ut av det, men

Men absolutt, det er jo det å prøve å finne din metode. Jeg møtte jo ofte folk som har slett med innsovning, og så har de begynt å høre på white noise, eller sånn bråkete lyd, og sovna etter to minutter. Det for meg virker jo helt fjernt, det hadde aldri funket for meg, men det er mange som rapporterer om at det har effekt.

Jeg er litt skeptisk til det der, for jeg tror, hva har mennesker i bakhåretid brukt av støyt og sovne? Kanskje et fossefall, i beste fall. Det er mange som hører på podcast nå for å sove. Det er jo ikke sunt i lengden, at du må ha en podcast for å sovne, for du først vender deg til det da.

så er du ikke helt bra. Det er masse musikk der ute. En av mine favorittkomponister har gjort seg veldig stor på det. Han heter Max Richter. Han lager nydelig dvelende musikk. Han har et svære album som heter Sleep 1, 2, 3, 4. Du kan høre på det greiene der. Det er kjempefin musikk, Søvndysene. Men å bli avhengig av det, det er litt sånn... Ja, men hvis det er alternativet å ligge og ikke klare å sove... Ja, det er det som er absolutt.

Det går litt som narkotika, bare kjøre, finne, bruke det, og så trappe ned på det. Eller hvis det funker, og hvis du på en måte, det skrur seg etter når du faller i søvn, sånn at det ikke ligger og støyer hele natta. Eller hvis du føler deg utvilt. For det er jo sånn med søvn, det er veldig vanskelig å gi noen generelle råd. Der er det noen generelle råd man kan gi, som man vet har effekt, og det er jo det du leser i Dagbladet andre hver uke, til råd for god søvn, eller ...

Det er sånn blusset. Ja. Men det er jo noe i det da. Det er jo effektiv råd hvis du klarer å følge deg. Så er det effekt for veldig, veldig mange. Så det er ikke bare tull det. Men ofte så er det individuelle ting også som kan ligge og påvirke søvn og

Vi har jo et lyttespørsmål her fra Andreas Engvik, som var jo gjest her, bekjent venn av deg, som har skrevet boka Demensbrems. Veldig kule person når han var på søk her. Sjekk den ut, jeg husker ikke helt nummeret på den, jeg bare søker opp så dukker han opp med han. Hjelper meg litt med spørsmål og research til episoden her i dag da. Så heiter det deg Andreas, hvis du hører på.

Så var det et spørsmål som han sa, sørg for å spørre Thomas om konkrete råd hvordan forbedre søvnkvalitet. Det høres nesten ut som om han trengte noen veldig gode råd til seg selv der, men det er jo uansett et godt spørsmål. Altså, hva

Om du har, har du noen konkrete råd for å få væremannsene og få en bedre søvnkvalitet? - Ja, altså der er jo i hvert fall tre ting som er vist seg å være veldig effektive for veldig mange som handler om bevissthet. Og det ene er jo dette her med å begrense, altså ikke overstimulere hjernen før du skal sove.

Det å roe ned hjernaktiviteten. Veldig mange sitter igjen og harst av og skal gå igjen om e-poster på jobben, eller noen til og med trener rett før de skal legge seg, eller man har en eller annen form for hektisk aktivitet. Enten det er iPad, eller det er å sitte og spille data. TV er faktisk ikke så ille, viser det seg, men

Og så er det noe med dette her blå skjermlyset også, som visst nok skal ha en negativ effekt. Nå viser det seg at det er ikke bare det blå lyset, men det er mer komplekst enn som så. Skjermlyset er... Vi har fiksa det nå, når det er sånn nattlys på mobilene. Nå er det bare å sitte i mobilen. Mobilprodusenten har løst det. Men man ser at det lyset har faktisk litt mindre å si enn det man trodde tidligere. Nå tror man at det er den effekten

interaktiviteten. TV-titting er jo passivt, da sitter du på en måte, men hvis du skriver mail, eller spiller mobilspill, eller sitter og chatter, eller hva det nå er du gjør, så bruker du gjerne mer aktivt, og den ser ut til å være spesielt ugunstig når du skal sove, for da er hjernen

veldig gira så gjør noe rolig og lag gjerne en leggetidsrutine pust hendene en halvtime før du går og legger deg og ta deg god tid sett på deg i pyjamasen gjør en rolig aktivitet ta et bad altså ha en sånn for det er også noe med dette her med å gjerne lære seg å assosiere handlinger med at nå kommer det søvn etterpå nå skal jeg sove etterpå mm

Så det der med å begrense aktiv stimuli før man skal legge seg, det er et ganske effektivt grep. Og så er det

En ting til, og det er jo litt det som vi var inne på, og det gjelder jo litt gjennom hele dagen da, å utligne asymmetrien, altså være litt bevisst på hva slags aktivitet det er du har hatt i løpet av dagen, og så prøve å jevne ut med å være litt mer fysisk, eller løse litt sudoku hvis du har vært fysisk aktivt og ikke brukt hodet så mye. Prøve å utligne litt den asymmetrien. Og så er det jo det siste som er ...

Det mest brutale, men kanskje også det mest effektive og mest veldokumenterte, det er jo dette med søvnrestriksjon. Det handler jo rett og slett om, det blir jo holdt kurs, og der er jo en del behandlinger som tilbyr kurs i dette her, og som hjelper deg, for det er ganske vanskelig å få til på egen hånd, men det det består av,

Det er jo egentlig å prøve å anslå hvor mye du sover i løpet av natta. Hvis du sover lite og er forstyrret, så må du føre deg en søvndagbok, og så ser du at jeg sover faktisk ikke mer enn kanskje fire timer per natt. Da er det det du skal starte med. Da skal du sove fire timer per natt, og skal du ikke sove på dagen, men du skal starte med veldig lite den søvn du sannsynligvis får da.

og så skal du holde på med dette her en stund, og så skal du gradvis øke da. Men du får ikke lov å dyppe av på, du skal liksom kun holde deg til denne lille søvnen, og bygge opp et slags...

Det viser seg å være ganske effektivt. Jeg tror det er nok sånn som enkeltsidige indikerer at opp til 80% av de med kroniske søvnvansker får hjelp av denne teknikken. Men det er jo brutalt regime. Det krever jo... Så det er veldig få som klarer det på egen hånd. Men det finnes kurs, og det er jo folk som gjør det på egen hånd også. Så det går jo an å sjekke ut det med søvnrestriksjon på nettet. Jeg hører som du må kreve ganske mye viljestyrke. Ja, det gjør jeg.

Men så er det jo litt det her med innsovning, og det er jo veldig mange som sliter med det da, at de bruker lang tid på å falle i søvn. Så

Og der er det jo også noen triks man kan bruke. Du nevnte jo innledningsvis det med pusten. Det å lære seg pusteteknikker. Der er jo ting både fra yoga og andre ting, og der må man nesten bare prøve seg fram hva som fungerer, men det kan være effektivt. Og så er det jo visualisering, for eksempel. Jeg bruker det ofte mot pasienter eller kunder som sliter med søvnen.

å lage seg i en slags mental verden der man kanskje føler seg trygg, er kjærlig for stress, eller klarer å slappe litt av da, og skape det inn i hodet. Denne visualiseringsevnen at vi mennesker har, den er jo helt fantastisk, og litt for lite bruk spør du meg. Men

Jeg hadde jo faktisk en pasient som jeg fortalte han litt at det kunne være en effektiv måte å jobbe litt mer. Så kom han og fortalte meg hva han hadde gjort. Han var glad i bilene hans da.

Men det funket som bare det for ham. Da tenkte han at han hadde laget seg en bil. Det var en spesiell type bil. Jeg husker ikke hva slags bil det var. Han var veldig interessert i biler. Det var en spesiell type bil. Den var lagd av et materiale som tålte alt. Det var liksom sånn Wolverine, Adman-tym, eller sånn. Det var ingenting som kunne penetrere det. Det var helt trygg. Den gikk til han og så inn. Det var bare enmess vindu, så han så ut.

Så satt han inn i den trygge bilen sin, og så kjørte han gjennom jobben for eksempel, og kikket på hva han hadde gjort der i løpet av dagen. Det var ingen som så han, og det var ingen som bare observerte dette. Dette forestilte han seg inn i hodet sitt. Så gikk han gjennom dagen, og kjørte gjennom byen, og betraktet ting som skjedde rundt. Så hadde han utstyrt bilen med seng i passasjersetet.

Så da han hadde begynt å kjøre ganske langt på denne runda seg, så begynte han å bli ganske trøtt. Og da bare rullet han seg mentalt da, visualiserte at han rullet seg over i passasjersetet og la seg i denne senga. Og da så han alltid som en stein. Det var en lang kjørtur for å holde seg. Ja.

men det er jo en sånn form for å på en måte zoome litt inn da og ikke la tankene til overhand og så er det en som er min personlige favoritt det er jo et sånt paradoksalt eller paradoksal psykologi

Du skal anstrenge deg så hardt du bare kan. Bruk all din energi og all din mentale kapasitet på å tenke og konsentrere deg om at du skal ikke sove, ikke sove, ikke sove. Ja, ja, ja. Det har jeg tenkt på flere ganger også. Når du ikke skal sove, så dupper du så godt. På skolebenkene husker jeg så godt. Å, det var så godt å bare duppe ned. Ja.

Nei, det var i hvert fall da jeg kom på i fart. Jeg skal klippe det godt sammen med noen tall opp i hjørnet på skjermen der. Det blir en bra liten sånn YouTube-snutt. Jeg tenkte på det første du sa. Jeg har jo...

Det er en merkelig greie. Jeg leser litt innimellom på scenekanten. Jeg døser av det, og så sovner jeg egentlig ganske fort. Men så har jeg også hatt i mange år en egen greie, Mathias. Jeg har et sjakkparti jeg spiller mot en i Florida, som jeg tror jeg har spilt sjakk på han i 7-8 år nå. Det er en gammel post-sjakk. Du tar et trekk, og så går det over til hans tur, så kan han trekke når han vil, innen en dag eller to. Så vi har et par trekk om dagen da.

Vi har spilt mange hundre partier sammen sikkert opp igjennom årene og sånt. Jeg har aldri møtt han. Så det er veldig hyggelig. Hvis den som taper må alltid rematch den andre, så den må sette i gang en nytt parti. Så da bruker jeg alltid fem-ti minutter på å se på mitt neste trekk, som det siste jeg gjør, før jeg legger meg. Så sitter jeg og prøver å finne det beste trekket. Da vet jeg ikke, men det er akkurat som å ha et

motsatt. Hvis jeg hadde spilt lydsjakk, så tror jeg det hadde blitt veldig oppspilt og giret. Men når jeg er ferdig med det trekket, så har jeg tømt det siste lageret av mentalkapasitet. Vi bøtter dem i en måte. Da er det helt topp. Da er det ingenting mer å gjøre enn å hente. Nå tømte jeg virkelig bare det siste lageret.

siste saften som var igjen i mugga der og bare, dette er bare det. Så det er jo sånn omvendt at faktisk sånn sjakk tømmer huet mitt

Så de siste tingene løpte av kvelden da. Men det er ikke dumt ditt da, å avslutte kvelden med en konkret problemstilling. Og så bare løse den? Ja. Så tank. Ja. For det er noe annet med lydsjakk, hvis du tar et fullsjakkparti, så blir det sånn, taper du, så må du spille et til, og så blir du bare sur. Ja, ja. Så det blir bare å løse et problem. Ja, ja. Kanskje en så dukke, eller hva det heter for noe. Ja. Men det var en bra liste. Nå håper jeg Andreas også ble fornøyd med det.

- Jeg må bare hilse til Andreas da, hvis du sitter og hører på nå. Gratulerer med boken, Andreas. Veldig kult. - Ja, det er en veldig bra bok. Vær til å sjekke for alle sammen. Skal ikke skrive bok du da? - Jo, det kan godt hende det. Vi får se. Det ligger kanskje noe på lur her snart. - Ja, noe som du ikke kan holde foredrag og sånt så mye, så er det kanskje bare det du må gjøre nå.

Bare sender det via Andreas Engvik, han kjenner jo alle kontaktene i kappelen, så han ordner jo det. Jeg synes du kan gjøre det. Det er jo mye vi kan dra ut av samtalen her, som hadde gjort seg i bokform også. Ja.

Ja, jeg har jo et lite manus på lue, så det kan godt hende at det er ikke helt ferdig. Det må skrives ut da. Ja, ikke sant, det var det da. Nå kikker jeg bare litt på lista mi her. Vi har jo snart banket gjennom to og en halv time her, tid av flyr. Jeg tenkte vi kunne runde av med litt store generelle spørsmål. Bare litt om noen tanker rundt det. En av dem er hvor langt har vi kommet til å kartlegge og utforske hjernen vår?

Det har vi snakket en del om, har vi ikke det? Hvor mye vet vi, hvor mye ikke vet vi. Vi begynte med det i starten. Ja, vi har jo sagt litt om det. Vi er jo kommet ganske langt, men det er mer sånn at vi begynner å tegne kartet, men vi ser fortsatt ikke, vi forstår ikke helt dynamikken i kartet. Hvor trafikken går, og hvorfor går den dit, og hvorfor...

hvorfor er det noen som velger å reise til den byen og ikke til den andre byen. Men vi er jo et, altså vi er jo kommet veldig, veldig langt, men vi forstår på en måte det grove, men vi mangler litt det fine bildet da. Det leder kanskje til det neste spørsmålet, hva er det største mysteriet med hjernen vår akkurat nå? Hva er det vi, hva er det de lærde diskuterer

krangler om? Ja, det er jo litt det som går igjen da, at vi begynner som sagt å forstå mange av disse små mekanismene, men det er liksom helhet. For eksempel et av de store, store spørsmålene er jo

er jo dette her med bevissthet. Hva er det? Hvordan blir bevissthet til i hjernen? Og frivillige, for eksempel. Vi forstår hvordan nevroner kommuniserer og hjernområder, hva de driver med, men hvordan blir alt dette her til bevissthet? Det er jo et av de store å forklare bevissthet. Jeg så en kjemperad dokumentar på det, og jeg må spørre pappa, tror jeg,

Var det NRK da? Jeg vet ikke. Altid dokumentarer hjemme hos mann og pappa. Da ser jeg på sånne ting. Da var det jo spørsmål om frivillige og determinisme. Det var en dokumentar med Morgan Freeman som var programleder. Det var en av de store... Ja, jeg har ikke hatt noe på National Geographic. Jo, det må ha vært noe sånt. Men jeg er jo blitt sånn veldig... Jeg tror veldig på determinismedelen. Hvor står du i det spørsmålet der?

Nei, jeg er jo mer eksistensialist enn determinist. Jeg tror jo at ting blir til mens vi, av de valgene vi tar da, veien blir litt til mens vi går.

Men hva legger du i determinisme da? Ja, det er det som jeg synes merker er litt forskjellig, at det er en skjebne, at alt er forutsbestemt, og at alle ting som er tilfeldigheter finnes bare i en story. Det er ikke det jeg tenker på determinisme, det er mer den der at

det valget vi gjør, at vi tror det er noe vi bestemmer oss for der og da, når det er noe vi allerede har bestemt oss for, det er den jeg synes er interessant å egentlig koble mest med determinisme, at vi

Vi tror vi velger mellom A og B, men hjernen har allerede bestemt for oss hva vi kommer til å velge. Det er den jeg synes er den for interessante delen med determinisme. Ja, det er jo mange som drar den veldig langt som sier at vi har egentlig ikke en frivillige. Men disse studiene her er jo ganske interessante. Man ser jo blant annet et sånt kjent paradigme som ble utformet av et ekte par som heter Damasio som

som blir kalt somatic brain hypothesis, altså den somatiske hjernen. Jeg skal ikke gå gjennom hele, men de laget et paradigme som gikk ut på et testbetingelse, der det var et kortspill, der det var et system, men det var kognitivt ugjennomtrengelig. Det gikk til å forstå det systemet, men det var et system.

Men så viste det seg likevel da, når kortoppgaven heter Eye of a Gambling Task, du kan sikkert prøve den på nettet hvis det er noen lyttere som har lyst til å forstå litt mer hva det handler om. Men så koblet det jo, så så man på hjernaktiviteten og kunne måle den mens man tok disse valgene, og så tok man samtidig og

og koblet på en slags løgndetektor som målte svettutsåndring eller galvanisk hudrespons, puls, alle disse her markørene på kroppen, kroppslig markør på stress, så man kan få noen biologiske markører. Og da viste det seg at for veldig mange, selv om folk valgte rett kort, selv om de ikke skjønte at det var rett kort, eller skjønte spillet i det hele tatt, så viste det seg at forut for hvert riktige valg,

så var det en somatisk reaksjon. Kroppen reagerte. Og det er jo blitt såkalt magefølelsehypoteser, fordi vi tar jo ofte valg, nei, tok det på magefølelsen. Så det er jo en indikasjon da på at kroppen på en måte også kan gi et signal til hjernen som påvirker de valgene vi tar. Ja.

Det er jo det man kan kalle for intuisjon, er det ikke det? Å ha med at intuisjonen ikke er mer enn vår akkumulerte erfaringer av enkelte ting. Og så bruker han da brandmannen som eksempel, som går inn i et brennende bygg samme time sitt, og så er det et eller annet, han står på et gulv, og det brenner rundt han, de skal slokke noe, så sier brandmannen,

dette her føles ikke riktig, vi forlater den etasjen her nå. Og i det de forlater etasjen så lapser hele bygget og der de var da. Så han hadde et eller annet der han, som jeg føler det Kahneman mener, at han intuitivt har bygget opp en forståelse av brammanfaget og erfaringer, at han vet underbevisstheten sin at det her er noe som ikke stemmer med

med strukturen, branden, varmen dette her holder ikke og så måtte bare sånn, ok, vi må bare stikke for dette her, han kan ikke forklare det men intuitivt skjønte at det var noe gærent det er et kjempegodt eksempel og det er jo det magfølelsen egentlig er, og man snakker jo om innenfor medisin så snakker man

om en god kliniker, eller det å ha klinisk teft da, at man nesten bare kan kaste et blikk på en pasient, og så vet man hva som er i veien med, uten at man egentlig vet helt hva man har sett. Men det er liksom, har man sett mange nok pasienter med den lidelsen, så lager man seg en slags ubevisst intusjon da.

Det kan man på mange måter si at det er det som er magefølelse. Det er litt sånn som i trafikk når du ser en Tesla eller Porsche og tenker, ah, dikketlig. Da blir du klart, da kommer det opp i revva di. Ja, han gjorde det, selvfølgelig gjorde han det.

Jeg gjør alltid det. Jeg er jo litt enig i den intuisjons... Jeg får sånn kanemann-forklare på den måten her, så gjør det fornuftig for min del, det høres logisk ut av hva intuisjon er. Så er det jo... Ja, det kan jo gå på uendelig mange andre ting også. Sånn som med andre mennesker også, når du føler at noen har snakket om deg, eller er du usikker på kjærlighet, det er ofte sånne ting du har erfart tidligere som akkumulerer opp til...

en frykt eller begeistering som du kjenner igjen. Det må jo være mekanisme som vi bare, som må ha sånn evolusjonspreg for seg også, for å kunne overleve at vi ikke gjenkjenner kriser i våre egne folk, muligheter, farer og sånne ting, at vi

mer og mer robust for å gjøre de riktige valgene, eller det blir. Ja, og det er jo, og jeg tenker på, de tingene vi snakker om nå, er jo ting som man etterpå kan være bevisst på, men tenk hvor mye av disse øvelsene vi gjør, som vi ikke tenker på, som påvirker valget våre. Et eksempel er jo, som er aktuelt nå i koronatida, er jo koronakrigen.

For meg er det noe jeg bruker

egentlig ikke kynisk og egentlig ikke så bevisst, men som er blitt frarøvet nå, det er jo det at jeg er en såkalt klemmer. Altså jeg klemmer folk både kjente og ukjente. Hadde det ikke vært for koronaen så hadde du fått en god klem i døra når jeg møtte deg. Jeg er litt den typen da. Men det som er slått meg, jeg har alltid vært sånn da. Jeg liker å klemme, jeg liker en god klem og vi har hatt lavterskel for de familiene. Så det er liksom, klemming er ganske naturlig for meg da, men så...

Når jeg begynte å studere, så forstod jeg etter hvert at det er ikke like vanlig i alle steder. Men så begynte jeg å tenke, bli litt bevisst på det, at dette her er jo faktisk en bra ting, og det handler nettopp om det vi snakker om nå, denne her magefølelsen. Fordi at når vi møter en person for første gang, så er det jo

er vi lynraske til å danne oss et første inntrykk. Og det kan være basert på klærne, det kan være basert på hvordan vi går, hva slags frisyrer vi har, hva slags handlepose vi har. Altså det kan være til synlig at det er tilfeldige ting som avgjør at allereie før vi har møtt en person, så har vi bestemt oss for om vi liker han eller ikke, eller hva slags type han er. Og så bruker vi da resten av tiden, det kan ta til og med opp til mange år, å overbevise oss om at vi tar feil, for vi er så rigid knyttet til dette første inntrykket. Ja.

Så det som gikk opp for meg, det var jo det at veldig mange blir litt overrasket når de får en spontan klem. Men de blir jo glad, og når de får skjumme seg litt, så blir de jo glad og positive. Så tenkte jeg at dette her er jo faktisk litt sånn kult da, når jeg tenker på sosialpsykologien bak dette her. For det er at det de tenker da, her kommer en fyr som jeg aldri har møtt før, og så får de en stor klem, og så begynner de å rasjonalisere etter at sjokket har lagt seg, så begynner de å rasjonalisere. Oi!

Han der ga meg en stor klem. Nå er nettopp klemmene han fynder. Det betyr at jeg liker han sikkert. Og så laget jeg det rasjonalt bak, så da har jeg kommet litt i forkant da. - Ja, ja, ja. Men det jeg skal begynne med her nå, jeg hadde jo Dominic Gorham som gjest ganske tidlig i podcast-serien, og han er da mannen som har stått bak mye av suksessen på The Thief, hotellet her nede i Oslo.

Og han er jo blitt en sånn guru på det her med å få folk til å føle seg velkommen. Han tar jo imot alt det som celebre gjester som kommer på det TIFO-skovene. Popstjerner, Obama har vært der. Han har tatt imot alle, snakket med alle. Og du kan bare...

Det er noen mennesker du bare møter med en gang, så du bare sånn, den personen her liker jeg veldig godt. Det er ganske sikkert den personen her, du vet ikke hva det er, men det er sånn, han her liker jeg. Og Dominic er akkurat en sånn type da. Han har jo bare sånn people skill som på en måte sikkert han har jobbet seg opp i gjennom mange år, intuisjon på hva liksom

hvordan man får mennesket til å føle seg velkommen og rolig og veldig avvepnet. Men det viktigste han sier jo når du kommer inn på hotellet, jeg greide jo ikke den testen i det hele tatt, det var bare sånn, hva er det første ordet du skal si når noen kommer inn til deg, eller hjem til deg? Velkommen. Ja, velkommen. Så det sier jeg jo alltid når jeg kommer til deg. Ja, men det er jo merke til at du sa det. Velkommen til deg nå. Så lett som det da. Og det er sånn der...

Da viser det at her holder jeg til, og nå kommer du på besøk, og du er hjertelig velkommen. Jeg har aldri gjort den type ting før, for jeg er kanskje ofte like spent som gjesten selv. For jeg har jo aldri møtt deg før, og jeg har ikke møtt noen av gjestene før nesten ofte heller, så jeg er jo like nervøs og spent som gjesten som kommer. Så jeg glemmer ofte at det er jeg som skal. Det er mye lettere for gjesten å komme inn når det er en litt rolig host som ser ut som har gjort det her mange ganger før, så man må spille litt sånn

litt sånn fasade på at dette her er noe man har gjort tusen millioner ganger før, at det er veldig hyggelig å bare velkommen, og ja, dette her er... Sett i gang spill allerede der, for å få en best mulig inngang på podcasten. For det viktigste her for meg, det er jo alltid at gjesten leverer sitt absolutt beste av det de kan. De går ut herfra, så føler de at det her var veldig gøy for meg, for jeg fikk gjort alle de tingene

kan og snakker om og sånt. Da tenker jeg en veldig kapatt quest da. Så jeg håper du har den følelsen også. Det var en ting jeg merket som du gjorde, jeg vet ikke om du er bevisst på det selv, men du smilte. Du smilte veldig intenst. Ja.

og det også gir en sånn ja det er også veldig viktig og det er jo smittsomt fordi at det er jo altså hvis du står med en person sammen hvor anstrengt det er altså det smilet er men holder du det smilet lenger nok så smitter det over altså

Så det å smile i seg selv er jo veldig avvepnende og veldig fin måte. Og så er det jo det at du er nysgjerrig, heter det. Du er jo riktig nysgjerrig på gjestene dine. Det hører jeg når jeg hørte deg andre episoden også. Og det gjør jo det at det er hyggelig å være her da. Det tror jeg også, og det håper jeg også. Og det tror jeg også bare gjør. Jeg tror jeg aldri kunne hatt en sånn her samtale med en...

med en gjest jeg driver med, noe jeg ikke er interessert i. Da måtte jeg researche meg sønder og sammen for å kunne holde det. Jeg tror ikke det går. Da er du en ekstremt rå intervjuerjournalist type. Det er ikke jeg. Jeg må ha noe

egeninteresse i det, så tror jeg det faktisk ikke funker å holde en sånn samtale som det er så lenge. Men jeg har jo, apropos det med å smile, det tenkte jeg ikke på, men jeg har jo hatt gjester her som jeg har møtt nede i døra her,

Så jeg bare merker bare sånn, å shit, har den gjesten sagt ja til noe de er usikre på å bli med på, som ikke har trukket seg fra, og så ser de ned i mobilen sin, svarer veldig sånn, får ikke øyekontakt, jeg merker at det nesten drar samtalen ut av det på vei gjennom korridoren, bort til studio, og så tenker jeg, det er det eneste planen min nå, å få de til å le på en eller annen måte, til å løse opp.

Det er ikke så lett det heller da. Når du ikke får til det, da får du merke at de første minutter kan bli ordentlig vonde. Jeg sitter litt sånn her. Jeg prøver å få icebreaker. Det er ganske vrient. Men det verste er når du får en følelse av at gjesten ikke er så investert av å være her som, eller har like stor...

som at du får besøk av den gjesten, da kjenner du at her må du jobbes med en gang.

Men på en merkelig måte så går det bare seg til altså. Men jeg tenker jo at den nysgjerrigheten du har, det er jo den som gjør at gjestene dine koser seg her, fordi at alle liker jo å prate om seg og sitt. Det er jo den klaste ting i verden, sånn at så lenge man er nysgjerrig nok, så får du jo nå flowen da, på et eller annet tidspunkt. I hvert fall har jeg merket det flere ganger i løpet av dagens episode. Men utenom å smile, er jo litt bare for å...

Jeg kom bare på en ting. Men du smiler mye. Jeg smiler mye. Men jeg bruker det bevisst for meg selv. Hvis det er en dårlig dag, så prøver jeg å kompensere. Det kan jo se litt kleint ut av og til med et sånt påklistret glis, men jeg føler at det hjelper meg. Det er jo gjort studier på det også. Det ser jo han... Kallemann snakker jo masse om det. Ja, og det er gjort masse studier på det. Men han, Eliud Kipchoge, verdens raskeste marathonløper, ja,

Det var jo han som var den første til å løpe under to timer. Det ble jo ikke godkjent. Ja, var det han, ja. Med de der sinnssyke skoene og de haren og sånt. Ja, så det var jo litt sånn... Men det var jo ingen som klarte å løpe så fort i den distansen før. Så det er jo uansett...

imponerende, selv med haret, for det skal jo løpe fast. Men han er jo rask, han er jo verdensrekordholder også, selv om han ikke har løpt under to timer, så er han rett over på offisielle løp. Men han, altså,

Han løper et maraton. Du kan prøve å skru opp tredjemøller til 22 kilometer i tiden. Hvis du finner tredjemøller, så går det så fort. Ja, de fleste stopper på 20 eller noe. Ja, 18 eller 20. Det springer han et maraton på. Det er helt sykt. Alt i kroppen må bare skrike imot at dette er ikke bra, dette er ikke sunt. Stopp, stopp, stopp.

Men for deg som liker å løpe, så vet du det at når du gjør så vondt, så er det

Det er vondt, du kjenner at du må jobbe med deg selv. Men det han gjør, når han løper, veldig ofte i løpet, når du ser han løpe løp, så ser du at han smiler. Og det er faktisk et bevisst grep. Han sa det selv i intervju, for det er flere som peker på dette, at du springer så fort, og det gjør så vondt, og så går du og gliser. Jeg klarer meg ikke å provosere ham til det. Men han gjør det bevisst da.

Karolinske støtte, men jeg tror ikke en studie har videre støtte, men jeg så at hvis de smilte, så presterte de 2-5% bedre. Så det er en effekt i det, altså. Ja, det tror jeg på. For du kan tenke på noen andre juristøttere som smiler mye, men det

Jeg kommer ikke på det, men et triks for hvis det er en person som ikke smiler mye eller sliter med å få opp naturlig smil, så er det da, det husker jeg fra Kanemann og du snakket nå, da er det bare å putte en blyant i munnen på tvers. Så har det automatisk en effekt på, de forsket på, de gjorde flere studier på det, og det var jo sånn da var de mer positivt innstilt enn de som

Jeg husker ikke hvordan de gjorde det. Det står helt innledningsvis i den tenke langsomt og fort boka til Daniel Kahneman. Så det er triks at hvis du bare stapper den blyanten mellom tennene, så smiler du automatisk, og da lever du et lykkelig liv. Ja, men det er jo litt sånn, altså hjernen er jo bevisst på, vi har jo noen som sier at

nå skal jeg ikke rote meg vekk i vanskelige ord, men ledd sans da, for å ta det på godt norsk, som gjør at hjernen vet hvordan ledda dine står, og hvordan holdninga de er, hvordan kroppen din fungerer,

selv om du lukker øynene, så vet gjerne hvordan kroppen din befinner seg, om du er rett i ryggen. Og det påvirker humøret, det påvirker tenkningene, så går du og henger som en potetsekk, så påvirker det hvordan du ser på deg selv, og hvordan du tenker på utfordringer. Retter du deg opp i nakken, går på å smile, ikke minst. Hvordan du

Rent fysisk til deg, det påvirker faktisk tenkningene i større grad. Det tror jeg kan være et godt triks for folk å ta med seg og være litt bevisst på. Ikke bare påvirker det hjernen din, men det påvirker jo deg du møter også. Om du løfter blikket, smiler, retter det opp i kroppen, så gjør det noe med deg du møter. Da får du andre signal tilbake fra deg du kommuniserer med, enn om du henger med hodet og ser deppa og sur ut.

som også er selvforsterkende. Men nå prater vi kanskje litt vekk. Ja, det er det vi driver med i podcasten her. Vi er helt på merke her. Og så har jeg et spørsmål om klassiske myter om hjernen. Er det noen topptre-liste der med klassiske ting? Jeg får jo ofte spørsmål, spesielt når jeg holder foredrag. Og da er det jo noen ting som går igjen. Og det ene er jo dette her med

Er det sant at vi ikke får nye hjerneceller? Altså at vi er født med... - Du nikker en ball, så er du... - Ja, hver gang du drikker, tar en shot og hedder en fotball, så mister du hjernecellet. Men vi har så mange av deg at det gjør ingenting. Men det er en myte. Vi produserer faktisk nye hjerneceller hele livet.

Og så er det jo ting som kan påvirke den produksjonen, blant annet fysisk aktivitet, ser vi stimulere til økt hjernecelleproduksjon, neurogynese heter det. Og det er relativt nytt. Altså vi har på en måte visst lenge at det må jo være sånn. Men vi har ikke hatt muligheter til å observere det, eller registrere det, eller se det da. Men nå har vi jo med nye...

målmetoder og ny metodikk, så kan vi faktisk se at det faktisk skjer. Så det er kanskje et trøst for noen. Vi ser jo fotballspillere som blir fotballtrenere, så det må jo i hvert fall noe vekst av hjerneceller skjer i overgangen der. Ja.

Nei, og så er det jo en annen myte, og det er jo at vi bruker bare 10% av hjernene våre, så hvis vi kunne låst opp nøkkelen til å bruke hele hjernene, så hadde vi fått mange dobler kapasiteten vår, men det er jo også en myte da, for vi bruker faktisk mer eller mindre hele hjernene hele tiden.

Blant annet til, litt som jeg var inne på når vi snakket litt om fysisk aktivitet, til å styre kroppen, til å alle sansene, blodtrykk, puls, pust, og selv områder som ikke er aktive, de jobber. Man ser jo det at, for eksempel Tassynsenteret, som ligger bak hvor det er, det er jo veldig aktivt når vi har åpne øynene og i løpet av dagen. Men det man ser at når vi sover,

og da naturligvis med lukka øynene, så er det fortsatt aktivitet, hektisk aktivitet i synsenteret. Så hjernen er på en måte, hele hjernen jobber mer eller mindre hele tiden, men vi bruker kanskje 10% av, det er kanskje litt riktig da, vi bruker kanskje en 10% på bevisst aktivitet, altså det vi holder fokus på da.

Men det vil jo også dra alle de andre jernfunksjonene litt i samme retning, selv om vi ikke da jobber med direkte relatert arbeid til det vi sitter og jobber med foran oss, så er det i hvert fall aktivitet som støtter det.

- Og har vi en tredje også, så får vi en topp tre-liste her. - Ja, det må vel være det at det finnes høyre og venstre hjernehalvdels menneske. Man sier jo gjerne at det logiske hjernehalvdelen er det venstre, og den mer kreative er den høyre. - Det er forfattere som lærer det tidlig.

Og så sier man jo, men de som er forfattere da, eller kreative folk, de bruker høyere gjenhold del mer enn den andre. Mens mer logiske matematikere kan jo enn andre logiske tenkeyrke man kan komme på, men de bruker mer venstre gjenhold del. Men det er også en myte da, for

begge hjernehaldelene jobber med andre ting, selv om språksenteret for eksempel, altså talesenteret ligger i venstre hjernehalddel hos de aller fleste høyrehente. Så er det noen som har det i andre hjernehalddelen, men de prater like godt de også, men det er jo sånn at for å snakke så er vi avhengig av å bruke begge hjernehalddelene. Men vet du hvorfor vi blir høyrehente og kjevhente?

Nei, det er et veldig godt spørsmål. Man har jo gjerne en dominant hjernehalvdel, som man sier. Og det er for de aller fleste så er det høyre hånda at man har, og da er venstre hjernehalvdel dominant. Og da er det gjerne der språket ligger. Men for de som er venstrehentet,

Så har de gjerne andre i en halvdel enn dominant. Da har de ofte også språksenter på den andre siden. Og så er det de ambidextre som er tohendige. Det finnes jo også folk som er i stand til å bruke begge hendene like bra. Selv om de ikke bevisst har trent på det. Men hvorfor det er sånn, det vet jeg rett og slett ikke. Da er det to spørsmål til.

Det er kjedelig spørsmål nå. Har du noen synspunkter rundt seks timers arbeidsdag? Jeg tror vi driter i det. Jeg kan jo ha noen synspunkter, men vi kan godt gå videre med det. Hva tror du er det neste store inn for hjerneforskning? Det er litt spennende, for det skjer jo fort. Det går kjempefort i svingene nå. Det skjer veldig mye og

Men det som kanskje der jeg tror det kommer til å gå fortest, det er jo denne her hybridiseringen med datateknologi og hjerner. Altså at vi lager i større og større grad det han kaller for cyborgere, det fusionerer. Og det går jo på, altså vi har jo allerede i dag problemer

som man kan styre med ren hjernekraft. Man kan trene opp, slik at det er jo ganske kompliserte greier. Man kobler seg på nervetråd, og så kan man trene opp til å styre protese med hjerne og faktisk med tankekraft. Ja.

Og så er det jo også så her med at man kan i stor grad også påvirke hjernen. Man har jo noe som heter transkranial stimulering, som lager et magnetfelt på utsida av hjernen. Man har brukt det i forskning der man kan booste eller slå ut hjernefunksjonene hvis man holder denne her magnetkoilen på spesifikke områder av hjernen, som man har brukt det i forskning. Men nå er jo faktisk teknologien kommet dit at man begynner å lage hjelmer som

som man mener er i stand til å forsterke enkelte hjernefunksjoner. Så det er jo også litt det her med om vi etter hvert også, nå er det jo sånn Google goggles og at du kan få briller som du har på deg, men jeg tror nok at etter hvert så vil vi nok begynne å kanskje være i stand til å koble oss direkte inn i hjerna, så vi kan få AI for eksempel, eller data hjelp,

Vi kan koble oss på hjernen slik at du kan ha eksterne datamaskiner som kan hjelpe hjernen. Og det høres jo veldig skremende ut, og det høres jo litt juks ut, men man kan jo tenke seg i forhold til en del sykdommer for eksempel. Man har jo allerede nå en tilstand som man kaller for synestesi, som er mange som har uten å være syk av den grunnen, men det handler om at man

Sannsintrykket blander seg. Så man kan høre en farge for eksempel. Eller man kan føle en smak, eller lukte en lyd. Spesielle lyder utløser også en luktsans. Det er en slags feilkobling, tror man gjerne. Men nå driver man også og eksperimenterer med kunstig synestesi, der man for eksempel har et armband på hånda, som hører samtidig med øret ditt, og så

vibrerer det med et spesielt mønster når du hører spesifikke lyder for eksempel. Og etter kvartene, når du gjør dette lenge og går med et armbande, så kan du utløse en opplevelse av den lyden bare med vibrasjon. Så du lærer på en måte gjerne en ny sans. Og det kan jo også være...

Her er mange spennende ting som foregår, men det er der jeg tror utviklingen kanskje kommer til å gå fortest, nettopp kanskje på grunn av det kommersielle potensialet der. At det der er store økonomiske krefter og et stort økonomisk potensial, så kommer det til å gå veldig fort i den retningen. Men i forhold til den hybridiseringen der, så tror jeg at det er der vi kommer til å se det store hjernet brudde. Så håper vi da naturligvis at vi etter hvert finner

finne måter å utfordre en del av disse store hjernelidelsene som Andreas for eksempel skriver om med demensen, og finne kurer mot en del av disse store stygge hjernesykdommene som rammer store grupper. Ja, for det er noe tristest. Demens liksom bare river stykket de siste årene du har levd årene. Det er en uferdig måte å dø på, rett og slett. Det er veldig respekt for det arbeidet der, altså.

- Til det du snakket om, så er jo Ellen Musk også, jobber mye med det greiene der. Han sa da han var geologen, så var det vel på et tidspunkt så tror han at vi ikke kommer til å kommunisere med språk lenger. At vi kommer til å kommunisere på en eller annen måte via å sende hverandre informasjon eller elektroniske overførte ord. At vi ikke har et muntlig språk hvor vi kommuniserer, men kanskje vi kan kommunisere på et enda mer avansert språk.

eller så helt kokoleg. Ja, det gjør det. Og så tenker jeg, sitter vi her og bekymrer oss for at barna ikke skriver noe av skrivet. Jeg kommer til å trekke opp i fjellheimen og et beach house innen den tid. Nei, det høres jo helt, men det er jo, det går jo så fort nå, både den teknologiske og den biologiske utviklingen går så fort at vi kjører med nok til å

og se ting som vi aldri trodde var mulig om ikke så mange år. Spennende. Går vi å plukke opp tråden da, når det skjer noe spennende der ute i hjernens verden? Hvis ikke det er Andreas sin tur neste gang, hvis det er han som har gjort en ny stor gjennombrudde, så får vi alternere dere. Det er jo alltid kjekt å ha to hjerneeksperter til på podcasten her nå, for å oppdatere seg litt. Dette har vært suverenprat, den ble så god som akkurat,

så god som jeg håpet at den skulle bli. - Det var utrolig hyggelig å prate med deg. - Jeg liker både. Så jeg håper du som har hørt på, som har snart hengt med her i to timer og tre kvarter, vi er godt over nå, så håper du også har fått litt utbytt av det her. Så skal vi også få delt opp det her i noen, vi har jo vært igjennom veldig mange forskjellige ting. Jeg tror vi snakket mest om søvn faktisk. - Ja, kanskje. - Så skal få delt opp det her i fine podcast-klips og sånt også.

Nok om det. Takk for besøket, og lykke til med dette hemmelige manuset som glapp ut av deg her underveis. For at det blir noe av. Så holder vi kontakten vi, og så snakkes vi på. Tusen takk for at jeg fikk komme. Var hyggelig.