Hei, Anette her. Jeg vil tipse deg om Flexbeam, som er en bærbar infrarød terapieenhet. Jeg bruker den både på klinikken og hjemme. Her i hus bruker hele familien den.
Bruker han blant annet på protokoller som går på søvn, energi, magetarm, smerter og idrettsskader. Og han er i bruk nesten hver eneste dag. Jeg har inngått et samarbeid med Recharge Health slik at du kan få en rabatt med koden helstipspodden. Nå skal jeg sette deg over til dagens episode. Hjertelig velkommen til helstipspodden. Mitt navn er Nette Lønno, og denne podcasten har jeg skapt for å kunne bidra til at nyttig kunnskap om helhetlig helse skal kunne nå ut til enda flere.
Jeg inviterer gjester som kan mye på sitt felt og får de til å dele av sin kunnskap og beste helsetips med deg som lytter. Grunnlaget for god helse starter fra når man blir født. Og opplevelser fra når man blir barn setter seg som avtrykk og blir med oss videre inn i livet.
Episodens gjest er Line Marie Varholm, som er psykologspesialist og psykoanalytiker. Hun forfatter av boka Foreldre-revolusjonen, fire veier til robuste barn, og boka Robuste barn, fra offre til sosiale superhelter.
Line Marie og fastballtist i Aftenposten, og har bakgrunn fra barne- og ungdomspsykiatrien og familievernet, fra psykisk helsevern for voksne og sikkerhetspsykiatri, fra privat praksis og fra arbeid som fagskyndig meddommere i tingretten. Ja, ut fra denne imponerende meritlister skjønner vi jo raskt at dette er en kvinne som har fått god innsikt i menneskers store utfordringer i livet.
Og må alle komme til å få utfordringer, i større og mindre grad. Så hvordan kan vi best tåle disse utfordringene? Og er det noe vi kan lære fra med barn? Som småbarnsmamma selv synes jeg dette kan være krevende. For aller helst vil jeg jo beskytte barna mine fra alle utfordringer, og bare sørge for at de alltid har det bra. Men det går jo ikke. For livet skal jo leves, og ting vil skje.
Hvordan skal vi som foreldre bidra til at barna våre blir mer robuste? Og hvordan skal vi hjelpe dem til å tåle å stå i utfordringer som kommer deres vei? Jeg er så glad for at Lina Marie vil være gjest i Elstipspodden og snakke om dette viktige temaet. Hjertelig velkommen, Lina Marie!
Tusen takk, og takk for den fine introduksjonen. Ja, altså jeg ble så imponert av ditt arbeid. Ja, takk for det. Du har jo virkelig jobbet med mennesker som står i utfordringer i livet.
Ja, jeg har jobbet med de aller sykeste og farligste, og i privat praksis så møter jeg jo mer sånn, hva skal vi si, av de som jo ikke kvalifiserer for hjelp i offentlig psykisk helsevarenda. Litt mer sånn, ja.
Nå skal jeg til å si vanlige folk, men det er jo ikke noe godt ord å bruke. Nei, og så tenker jeg at de som er de sykeste, for når de fått hjelp tidligere, så hadde de kanskje slått på å bli så syke.
Det er en stor samtale å ta. Det skjønner jeg. Og ut fra din bakgrunn, hva er det som har gjort at du har tatt den retningen? Det kunne jo vært mange felt du kunne gått inn under. Jeg er jo psykoanalytiker, hvor vi er opptatt av ...
Alt det som foregår ubevisst i oss, og hvor man forsøker å gå enda dypere i mennesket enn mer den tradisjonelle psykologien. Det å forstå hva som ligger bak, og hva som ligger bak der igjen, og hva som driver oss og hva som egentlig foregår i oss.
Og liksom interessen for psykoanalysen kom jo fra bare en sånn veldig, veldig nysgjerrighet på menneske og relasjoner. Og så har jeg jo gjennom de ulike feltene jeg har jobbet på da, blitt mer og mer opptatt av foreldrerollen. Og det ligger jo litt også i det psykoanalytiske da, at man tenker at de...
Særlig de tidlige relasjonene våre er med på å forme de senere relasjonene. At man får et slags set med briller på som er veldig liten. Og at man tolker mye av det som skjer en senere i livet gjennom de brillene. Så det har jeg alltid hatt med meg. Og så har jeg jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien med barn som har mer alvorlige tilstander og problemstillinger.
Og så kom jeg over i privatraksis, hvor jeg ble sittende med mer av de ungdommene som ikke har en psykisk lidelse, men som strever. Og ikke minst så hadde jeg veldig mange foreldre i terapi. Og det er jo litt sånn, uansett hva du går i terapi for, så er det jo naturlig at man snakker om barna sine. Ja.
Så jeg fikk dette inn fra mange kanter, og så ble jeg sittende og tenkte at jeg synes det var så mange oppegående, reflekterte, kloke foreldre som ville så mye godt for barna sine, men som ikke helt turte å være foreldre på den måten de egentlig hadde lyst til det.
Og at det kanskje har bredt seg en kultur, en slags måte å gjøre ting på, en tanke om hvordan man er en god foreldre i dag, som mange synes er litt fremmed og veldig strevsom, men som ingen helt tør å bryte ut av. Så det var også bakgrunnen for at jeg begynte å skrive om foreldrer, og hva er alle disse møtene med foreldre, da?
Ja, så hører jeg jo på deg at du er nysgjerrig av natur. Ja, og så vil jeg jo gjerne at... Og det som er mitt store prosjekt er jo at foreldre i større grad skal tørre å stole litt på seg selv og tenke selv, og hjelpe barna sine til å tenke og stole på seg selv. Ja, og kan utfordringen være for foreldre i dag
Med at de synes det er vanskelig å stole på seg selv. Kan det være for at vi ikke har lært mye av det når vi er vokste opp? Ja. Jeg skjønner jo at det ikke er svart-hvitt her, men det er jo en endring nå som jeg synes jeg opplever at sammenligner, for nå er jo jeg 46, med at det er veldig tydelige grenser de voksne bestemmer
Vi var ikke bestevenner med foreldrene våre. Det var skille mellom barn og de voksne. Jeg har en opplevelse nå at jeg er mer venn med ungene og hjelper mer. Det er en endring som...
Jeg synes det er så jeg undrer meg litt i hvordan ble det sånn? Ja, og så er jo spørsmålet jeg er helt enig med deg i det at det er en endring der og så er jo spørsmålet da er det vår generasjon som liksom lærte å tenke selv og stole på seg selv eller er det barna våre? Fordi at vi tenker vel at når vi
er mer sånn kompis med barna og hjelper dem og støtter og er liksom veldig, veldig involvert i alle svinger i livet deres liksom. At det gjør at de blir veldig trygge barn. Og så ser vi jo nå kanskje at vi har slått litt feil. At nettopp det å få lov å prøve seg litt selv og få møte utfordringer og finne løsninger på det selv da. At det også gir...
Vi bruker jo ordet mestring mye, men tenker en sånn trygghet på seg selv. Fordi vi er så opptatt av at barna skal være trygge i verden. Vi sørger for at de ikke møter på noe som er skummelt og ubehagelig. Da kan de oppleve verden som et ganske trygt sted, men de opplever jo ikke en trygghet i seg selv. Fordi de får veldig få erfaringer med at når noe skjer, noe skummelt eller uforutsett, eller
så har jeg ressurser inni meg som gjør at jeg kan finne ut av en situasjon. Da kan jeg ta kontakt med en voksen rundt meg, selv om det er en hyggelig fremmed dame som
Kan jeg spørre henne om noe annet? At det å få lov til å havne i situasjoner hvor du må være litt kreativ og få slå på problemløsningen din.
at det også gir en veldig trygghet. Og den måten å være trygg på, den har nok gått helt under radar nå de siste årene, tenker jeg. Og dette handler kanskje også om at vi har hatt et veldig fokus på traumer, og hvordan hendelser påvirker syken vår, hvordan vonde opplevelser i barndommen kan pregge oss senere.
Og så blander vi kanskje sammen det som er helt sånn ubehagelige, men vanlige og naturlige og ikke skadelige opplevelser. Vi blander sammen det med det som er tematiske opplevelser. Sånn at derfor har vi kanskje endt der at vi tenker at vi skal beskytte barna mot alt. Men så er jo spørsmålet om de liksom ...
Blir de tryggere? Stoler de mer på seg selv? Eller gjør de ikke det? Nå snakker jeg meg veldig bort, men det du spør om er hvordan havnet vi her som foreldre også? Der har det jo vært noe lenge et veldig fokus på
foreldrerollen i media og podcaster og meg som reiser rundt og holder foredrag og skriver i avisen. Når det trykket blir veldig stort, så kan man jo få en opplevelse av at her finnes det riktige og gale måter å gjøre det på, og ekspertene har svaret. Og så må man lære av dem
Og jeg tror at vi har dratt den tenkningen alt for langt, sånn at man ikke stoler så mye på seg selv egentlig.
Nei, som tidlig så kjenner jeg, nå er jeg fire- og seksåring, så instinktivt føler jeg det er, så jeg har bare lyst til å beskytte dem. Så hvis de er ute og sykler, og det er en bakke, så må jeg jobbe med å holde igjen, for aller helst har jeg bare lyst til å sykle plett, for hun går ramlet og slår seg og får vondt. Så det er jo noe sånn,
Jeg kjenner meg kraft på at "Å nei, jeg vil ikke at de skal ha det ubehagelig". Men så er jeg litt opptatt av at vi skal ikke beskytte dem for alt. Men da står jeg og må kjempe for å holde det igjen og bare la dem få lov å prøve og feile og kanskje ramle og skjønne hvordan det kjennes ut.
Det er jo et veldig godt bilde det du beskriver der, både hvordan vi så gjerne vil beskytte barna, og hvor vanskelig det er å holde igjen, men også det at det er så viktig å få lov å slå seg litt, som du sier, fordi hvis man ikke får det, så plutselig står man jo der i en eller annen situasjon hvor man kan skade seg veldig.
Og hvis man ikke har fått prøve seg ut da, hvis man alltid har vært der, så er det ikke sånn at bakken er plat. Så blir jo livet litt vanskelig etter hvert. Ja, og det er da å få øve seg litt, få kjenne på ubehag, smerte. Ja,
Nå er det jo veldig inn å snakke om robusthet. Jeg har jo snakket om det en god stund. Og ordet robusthet kan man jo også misforstå litt. Man kan kanskje få en følelse av at et robust barn er et barn som faller og slår seg, og som ikke gråter, som står for en støyta.
ikke blir lei seg hvis noen sier noe sårende. Og så er det ikke det jeg mener med robusthet i hvert fall. Det handler jo om nettopp det å kjenne at det gjør vondt, enten det er fysisk eller psykisk smerte, og så å kunne stå i den smerten, eller i det ubehaget,
Og noe av den beste strategien for å stå i ubehag og smerte er jo ofte også å lene seg på de rundt seg. Sånn at det å søke trøst for eksempel, hvis du er et lite barn og kravler opp på et fang og gråter litt og får en god klem. Jeg tenker jo, jeg tenker på det som robusthet, at man kan bruke den type strategier da.
Og det å få mye trøst og støtte på den måten gjør jo også at man kan holde ut mye mer ubehag og smerte. Og så tenker man seg at etter hvert som man blir større, så blir den trøstefunksjonen, den kan man gjøre litt inni seg selv, sånn at når man blir voksen, så trenger man kanskje ikke trøst for alt hele tiden. At veldig mange av de her...
små tingene som skjer i løpet av en dag da. At man liksom kan håndtere de på en god måte inni seg. At man klarer å fordøye og bearbeide det på en måte som gjør at de følelsene man har er til å bære. Og det er jo mye lettere da hvis man har fått mye trøst når man er liten da. Og det tror jeg nok er så vanskelig for mange. Og det å
For mange dår, hvis en ikke har lært seg det fra barna, at en bare prøver å skue det bort, og later som om ubehaget ikke er der, eller de vonde følelsene, eller føler at en ikke får tjen å føle den følelsen, enn om jeg tar meg sammen, enn om jeg skjerper meg, jeg er ikke god nok for å kjenne på de følelsene, litt sånn skam i det der å ha
ha følelser for vi skal alle være sterke og stå på og holde ut ja, ikke sant og når vi kanskje har med oss det
De følelsene blir jo vekket når våre barn har det vondt. For vi føler jo med barna våre, og så får vi de følelsene, og så hvis vi da ikke har på en måte noe måte å håndtere det på, så blir det jo veldig viktig for oss å dempe barnas følelser. Altså få de til å gå bort så fort som mulig. Da kan vi jo bruke sånne ting som avledning, eller
strategier da, bare for at liksom man kan få et sånt behov for at jeg bare må sørge for at det barnet mitt ikke er lei seg eller sint, eller jeg må liksom få normalisert denne situasjonen, man kan få en sånn impuls men nettopp det da, å klare å stå i det, å tåle det ikke sant, å trøste det barnet som gråter da, helt til det slutter å gråte liksom, i stedet for å prøve på en måte å pakke det litt sammen og tenke sånn, ok, nå er vi vel ferdige, nå må vi gå videre
Men å klare å være i de følelsene med barnet er jo så viktig, men er jo veldig vanskelig for mange av oss. Mange har det jo travelt også, så man har så mye man skal rekke. Man har ikke helt tid, kanskje, til å være i det. Nei, og du sier det der med at det varmer dem til de er ferdige å gråte. Er det så du sier at folk har det så travelt så skal de kanskje på en trening eller en gang?
videre eller flere barn som trenger oppmerksomheten om at i det travle samfunnet vi lever i i dag også så er det jo ikke bare det at det er vanskelig å håndtere eller være med i den følelsen med noe at det skal rekke så mye så det å ikke ha det så travlt hele veien er også viktig
Ja, og er det ikke rart? Vi snakker så mye om følelser, vi snakker så mye om psykisk helse, og så likevel så synes vi det er så vanskelig å ta oss tid til det i hverdagen. Det er jo et slags paradoks i det. Og så er jeg også opptatt av at en ting er jo å liksom
Kunne ta seg tid til barnas følelser og forsøke å møte barnas følelser. Og så skal jo barna også få erfaringer med å måtte forholde seg til virkeligheten. Sånn at det er jo ikke usunt for barn å av og til måtte sette sine egne behov til side og tilpasse seg det som skjer rundt det. At det også er veldig viktig. Og at det er der vi må skille litt på det som er barns behov.
og det som er barns ønsker for barn er jo grenseløse i ønskene sine og da tenker vi at et barn som blir lei seg fordi de ikke får nougatti på brødskiva om morgenen det er ikke den type følelser hvor du må sette deg ned og trøste det eller gi det den nougattiskiva det er noe at vi også må skille litt på det vi må klare å tenke litt klokt rundt hva som foregår her i barnet mitt nå
og det at man blir veldig lei seg fordi man ikke får det akkurat sånn som man vil at man da også noen ganger må tåle at ja, men sånn blir det nå og nå er det mange som skal ut av huset skjønner at du ble lei deg du har lov til å gråte men nå må vi faktisk gjøre noe annet her og det er akkurat de vurderingene og der er det ikke noe fasit men det jeg tror mange foreldre synes er skikkelig vanskelig
Fordi vi har jo lært at man skal møte barna på følelser. Og da tenker man jo kanskje man må stoppe opp og grunne veldig lenge over. Ja, burde barnet mitt få noe gatt i nå? Eller er det greit å si nei? Nå blir hun veldig lei seg. Er jeg en dårlig foreldre når barnet mitt gråter? At man liksom
blir veldig usikre og satt ut av det da. Selv om jeg tror i en sånn situasjon at de fleste foreldre nede i magen kjenner at de bare blir kjempeirritert. Og tenker sånn, selvfølgelig får du kunne gatt deg til frokost, det får du aldri. Nå må du skjerpe deg, ta deg sammen. Ikke sant? Det er det vi kanskje tenker her. Sånn at det å
Å klare å stole litt mer på sin egen tenkning i de situasjonene. For der tror jeg at mange foreldre nå tenker at det riktige er å sette seg ned på huk og snakke lenge med det barnet. Til det forstår hvorfor det ikke kan få noe gatt i. Og da er det jo ikke rart at foreldre blir utbredt når man holder på på den maten der da.
Nei, og der kommer du med et godt eksempel som sikkert mange nevner. Om det ikke er noe galt i Syrien, noen skal se på TV, eller hva enn det er i en sånn situasjon. Hvordan kan det være godt å møte barn i det? For de vil jo teste grenser. Ja, ikke sant? Og da er det jo nettopp det at når vi synes at det er veldig alvorlig når de blir sint eller lei seg, da får de jo ikke helt rom til følelsene sine, ikke sant?
Fordi de også merker at vi kanskje blir veldig overveldet av det. Sånn at når man da har et barn som helst vil sitte og game, eller sitter og ser på et eller annet mens de spiser, og så tenker vi at nå må du slutte, nå må du skru av den.
så vil jo de helt naturligvis kanskje bli sint, eller irritert, eller frustrert, eller kanskje lei seg også til og med, og begynner å gråte. Og det å da klare å la det barnet ha den reaksjonen, og si, det skjønner jeg, at du blir frustrert, men jeg kommer og bare bestemmer det, det skjønner jeg. Så du får lov til å være sur, liksom. Men sånn blir det.
Sånn blir det nå. Og så holder man på det, mens det vi ofte gjør da er jo at vi går så veldig i diskusjon da. For da vil vi gjerne forklare det barnet kanskje, eller ha en eller annen dialog som gjør at det barnet godtar avgjørelsen vår. Og hvis vi ikke kommer dit, så er det jo noen av oss som bare gir etter. Fordi vi liksom ikke blir enige, ikke sant? Så det er jo nettopp det der at noen ganger så handler det jo om nettopp å ta seg tid til å trøste, og andre ganger så handler det også om det å
La et barn få lov å ha følelsene sine i sitt liv. Når vi setter grenser, så blir de sure. Og da må de få lov å være sure. Det er en veldig rimelig reaksjon. Så det er det å klare å finne de. Å gjøre disse refleksjonene, det å ha en måte å tenke om det på som foreldre, det er det jeg prøver i bøkene mine.
både i Foreldrerevolusjonen og i Den siste robuste barn, så er det jo det jeg vil at foreldre skal få hjelp til å tenke litt rundt og tygge på det, sånn at når man kommer i de enkelte situasjonene, så har man litt å lene seg på, og så kan man ta sin avgjørelse. Enten det er å trøste og ta seg tid, eller at det er å si sånn, ja, nå må vi faktisk komme oss videre i dagen her.
så bare bli med Ja, og så titlen på boken der er det jo Robuste barn fra offre til sosiale superhelter Ja og jeg skjønner jo at en titel skal lukke oss til å kjøpe boken men det får meg jo til å begynne skjerget på det der med sosiale superhelter Ja Ja
Fordi når man hører den titelen, så kan man jo tenke at dette er en bok som liksom skal gi barna masse sosial kompetanse og gjøre at de kan vinne det sosiale spillet og sånne ting som vi, sånne forferdelige begreper som vi bruker i dag. Og det er ikke det boken handler om. Det handler, når jeg sier sosiale superhelter, så handler det om at vi må oppdra
barn som er modige nok til å gjøre gode valg når de står i sosiale situasjoner. Det å klare å vurdere litt utifra det som er viktig å gjøre, mer enn akkurat det som gangner meg her og nå. Vi har jo kommet til et sted nå hvor vi har fått en veldig individualistisk kultur. Vi snakker om fellesskap, men
Vi lærer egentlig ikke barna en særlig grad opp til å ta vare på fellesskapet. Vi snakker alltid ut fra hva som er best for det enkelte barnet. Det tror jeg har blitt så naturlig for oss nå, at vi tenker ikke over det lenger, i hvert fall som foreldre. Vi tar det som en selvfølge at min oppgave er å sørge for mitt barn. At mitt barn har det bra, får tilpassninger, kommer seg opp og frem.
Og så tenker vi kanskje ikke så mye over at det barnet også skal være en del av et fellesskap, og etter hvert en del av samfunnet da, ikke sant? Og den første treningen med å være i et fellesskap og i et samfunn er jo i barnehagen og i skolen. Og der tror jeg at vi må snu litt om på hvordan vi tenker, for mange foreldre i dag tenker kanskje at det at barnet må tilpasse seg og ikke får det sånn som det vil da.
i skolen og barnehagen, at det er negativt for barnet. Altså i en perfekt verden så ville alle tilpasset seg mitt barn. Og så glemmer vi kanskje at nettopp det å tilpasse seg er jo kjempeviktig for å kunne være i relasjon med andre mennesker. Skal man ha gode vennskap så må man kunne sette seg selv litt til side. Man må kunne vente på tur.
Man må kunne ta hensyn og vise omsorg, og ikke alltid tenke mest på seg selv. Det er et paradoks, fordi veldig mange foreldre er veldig redde for at barna skal falle utenfor og bli ensomme. Samtidig stiller vi veldig høye krav til at verden skal tilpasse seg vårt barn. Det passer jo ikke overens. For nettopp det å kunne tilpasse seg andre mennesker og
hensyn da, er jo egentlig en beskyttelse mot ensomhet, nettopp det at du klarer å være i relasjon med andre mennesker da. Så når jeg snakker om superhelter, så handler det om å rett og slett oppdra som man som kan være helter i situasjoner da, og det trengs fordi
Det som jo er med på å skape utenfor skap, eller mobbing, eller at noen havner utenfor en gruppe, det handler jo nettopp om en litt sånn universell gruppedynamikk, hvor grupper støter noen ut. Hvis du er inne i gruppen og inviterer den som er utenfor inn, så risikerer du selv å havne utenfor. Det er derfor dette skjer, det er derfor folk havner utenfor.
Og sånn vi snakker om utenforskap og utestengning og mobbing i dag, så snakker vi jo om det å havne utenfor gruppen, som om det er det mest forferdelige som kan skje. Sånn som vi har snakket om russebusser og det å havne utenfor de fellesskapene, det er på en måte der som å være død, sånn snakker vi om det. Og
Dette formidler vi til barna våre, og med det sier vi at det som er det viktigste for deg, er at du passer på at du holder deg midt inne i gjengen, sånn at du ikke faller utenfor. Og at det er viktig å holde seg med de populære. Vi er veldig opptatt av det. Hvis de prentet det inn i barna, så er det ikke så lett for barna våre å være de som
som inviterer de andre inn. Vi lærer opp barna til å holde oss med bønsjen, og være med å utestenge. Og vi kan snakke masse om hvor vondt det er å være utestengt, og tenke kanskje at vi appellerer til en empati i barna våre, og det hjelper kanskje til en viss grad. Men i det du står i den situasjonen som barn, og du kjenner at nå er det egentlig enten deg eller meg,
Jeg kan være med å utestenge deg, eller så kan jeg la det være, men da er det kanskje jeg som havner utenfor. Når barna står i den situasjonen, da må de ha noe annet å tenke utifra enn hva er best for meg nå. Det er den store endringen som jeg tenker at vi voksne må få til. Det er å snakke om det på en annen måte.
at det å havne utenfor, det kan også være noe veldig bra. Hvis gruppen utestenger deg fordi du har prøvd å inkludere, så skal du jo være stolt over det. Da har du gjort noe godt for noen andre. Du har tatt et riktig og godt valg. Så må vi se på det som heltedåder, og ikke som det mest forferdelige i verden.
Sånn at barna har noe annet å lene seg på inni seg. At vi må snakke mer om at det er ubehagelig og det er vondt, og da er du modig hvis du gjør det. Vi ser jo det i verden nå, at demokrati, frihet, toleranse, rettigheter, det kommer ikke gratis. Man må jobbe for det, og det gjelder både på globalt nivå, men også
I de små fellesskapene våre må vi av og til risikere noe for at det ikke skal bli helt sånn mat- og lignende tilstander. Sånn som det jo er mange steder nå, med snitsjekultur i skolen og økende voldsbruk og respektløshet. Sånn er vi jo i en sånn utvikling, hvor jeg tenker at det er...
helt avgjørende at vi hjelper barna å tenke på en litt annen måte enn å bare tenke på hva er best for meg nå. Ja, og jeg tenker tilbake på min oppvekst, og var jo det som sto høyest, eller en av de tingene som sto høyest var jo det med fellesskapet. Hvor viktig det var å inkludere alle, alle skal med. Det var en sånn god ting
Og så undrer jeg meg litt i hva som skjedde nå, og det har til og med blitt fortalt at de som er ferdige på skole og skal første gang ut i yrkeslivet, sier «Nei, det vil ikke jeg gjøre». «Hva da, far?» «Nei, jeg synes ikke det er noe jeg gjør, men det står i arbeidsbeskrivelsen din». «Nei, det vil jeg ikke gjøre». Og da er det sånn «hæ?» Da hadde jeg jo aldri våknet. Jeg var 19 år og skulle komme inn i ny jobb og begynne å si at...
det har jeg ikke lyst til. Det er jo litt sånn eksempel som du viser til at han har tatt så mye hensyn til alltid å la barn i oppvekst få viljen sin at den da ikke fungerer når han kommer ut i voksenlivet da. Og hvis det for første gangen er en 19 da, overdrevet sak selvfølgelig, en får oppleve at din mening, den
Den gjelder egentlig ikke så mye, for når du er på jobb så må man jobbe i et fellesskap. Da kan man jo få litt sjokk. Ja, og jeg er ikke så sikker på om barna blir så mye lykkeligere av det. Av det å få lov til å styre ut fra seg selv hele tiden. Vi snakker jo så mye om at det er så viktig at barna får mestringserfaringer. Så tenker jeg at det er veldig viktig at du får erfaringer mot det nå. Men
Det som jeg tenker er viktigere da, er jo det å få erfaringer med å gjøre noe godt for andre. Det at jeg setter mine behov til å si det, gjør noe godt for deg, bare fordi det er bra for deg, eller det å bidra inn i et fellesskap, at det gir jo masse, masse god følelse, ikke sant? Og det gir masse selvfølelse også, å vite at man er en som kan gjøre godt i verden. Det å få lov til å være en litt sånn
ha litt sånn prins- eller prinsesseadferd, eller litt sånn drittomålførsel, og liksom alltid bare stille masse krav til folk rundt seg, det gir deg jo ikke noen god følelse av deg selv. Du vet jo det på et eller annet nivå inni deg, så vet du på en måte at du ikke bidrar med så mye godt for andre. Ja, det der å finne frem til en sånn balanse og i fellesskapet som tid, de også lærer seg å sette grenser når noe oppleves
feil for deg da ja, ikke sant og det med å sette grenser også hvis du skal sette grenser for andre så må du jo tåle at andre blir skuffet eller lei seg eller kanskje litt sure og da er vi jo tilbake igjen til det der med å tåle følelser både ens egne og andres og som jo er litt problematisk
Sånn som vi snakker i dag, hvor vi snakker om at ingen barn skal føle på avvisning, for eksempel. Men det er jo helt umulig å være i en nær relasjon med et annet menneske uten å bli avvist av og til. Det er jo en helt naturlig del av det å være i relasjoner, er jo nettopp det å måtte sette grenser og avvise litt. Det er ikke sikkert at noen andre vil akkurat det samme som meg hele tiden. Ja.
Og der tenker jeg at vi har en jobb å gjøre med å normalisere det litt. Ok, ja, da ville ikke han leke med deg i dag. Nei, da ville han ikke det. Det er ikke noe katastrofe. Da blir du skuffet og lei deg. Da må du finne på noe annet. Det går fint. Det er ikke skjedd noe galt selv om du blir lei deg. Og det å få lov å øve litt på det, det er helt klart jeg er små. Og det er jo to sider av samme sak. Det å
Om du er den som setter grenser, eller om du er den som blir avvist. Men nettopp det der at det er ikke så big deal, det går fint. Ja, og så tenker jeg med små barn også, du kanskje første gangen i en situasjon, og en helt ny følelse en aldri har opplevd før, så det der med å få lov å øve seg på disse følelsene. Ja, ikke sant? Man må øve frem og ned, det er liten å...
og kan få litt støtte da, ikke sant? Det er jo ikke sånn at når barna våre kommer hjem og ikke har fått være med å leke, at vi skal liksom si sånn, åh, så flott! Da fikk du øvd litt på det, det synes jeg. For det gjør jo noe. Sånn at vi må jo da
prøve å forstå hvor ubehagelig og vondt det kan være akkurat da og trøste på det at det skjønner jeg at det er skikkelig vondt det har jeg opplevd mange ganger også jeg vet akkurat hvordan det føles vil du ha en klem liksom men at man kan gjøre det og samtidig formidle at dette er ikke noe dramatisk dette skjer hele tiden sånn er livet liksom og det er vondt men det er mye som er vondt her i livet liksom
Det går fint. Vi følger hverandre, og så går vi videre. Barn er jo ulike. Jeg kan nesten se at noen barn kommer med mer robusthet fra første stund, mens andre føler mer og føler sterkere. Ja, absolutt.
Barn er jo veldig forskjellige, og også hvor sterke følelsene er, og hvor lett de er å trøste. Det ser man jo når man får et nyfødt barn. Og hvis man har flere barn, og hvor kanskje det ene barnet
er rolig og fornøyd så lenge de har fått mat og blei og søvn og alt er rimelig og alltid så er de kjempefornøyd mens andre barn liksom alltid ser ut til å ha et eller annet ubehag eller kan være vanskelig liksom å trøste så barn er jo veldig veldig forskjellige og det gjør jo masse foreldre også man kan jo føle seg veldig utilstrekkelig hvis man har et barn som er vanskelig å trøste da
Og det er jo det som blir så galt når det er så mange som gir så mange konkrete tips og råd til foreldre. For da kan man jo få en følelse av at hvis jeg gjør det på den riktige måten, hvis jeg klarer å si de riktige tingene på den riktige måten, så er det lett å oppdra barn. Og så er det jo ikke sånn at barn er forskjellige, vi er forskjellige, situasjoner er forskjellige.
Og det er ikke meningen at det skal være så lett, eller for så vidt. Det er jo noe med nettopp det der å stå i alle de vanskelige, udefinerbare situasjonene med masse trøkk og følelser og kaos. Jeg tenker at det er nettopp det å prøve å holde seg rimelig rolig og tenkende i de situasjonene. Det er litt det som er jobben, på en måte. Ja.
Og så vanskelig også noen ganger. Ja. Og så er det litt som du sier, så er det gjenkjennende en følelse selv som en blir trygget av, som kanskje ligger som et bindesom en ikke skjønner helt selv. Det er så fantastisk og komplekst for meg på samme tid mange ganger. Ja, det er det.
Og jeg tenker jo at det at vi som foreldre blir vippet av pinnen, kanskje blir fortere irritert den ene dagen enn den andre dagen, og liksom...
At vi er mennesker da, at vi ikke er pedagogiske maskiner. Det er også veldig nyttige erfaringer for barna våre. Det er ikke noen mål å være perfekt hele tiden, eller å være rolig hele tiden. Det at barna ser at man er mennesker med et følelsesliv, er jo også bra. Så lenge man ikke mister helt kontroll på seg selv, og sier masse ting man angrer på. Men nettopp det å...
Å være et menneske, det er noe av det som jeg ønsker meg veldig, er jo at foreldre i dag kan senke skuldrene mer og våge å være mer et menneske i relasjon til barna sine. I stedet for at vi blir opptatt av å gjøre ting så veldig perfekt. Da øker vi egentlig litt avstand til barna også. Vi lar jo ikke barna bli kjent med oss når vi blir så opptatt av å skjule følelsene våre.
Ja, og det er fint at du sier det. For oftest tror jeg nok at en tenker at den skal ikke vise at jeg har vondt, eller at jeg skal ikke vise at jeg er stresset. Hvis vi er late som noen, så vil jo ungene våre skjønne at her er det en annen sinstemning på et eller annet vis. Og så vil jo de kanskje kunne tenke at da må jeg også late som. Ja, ikke sant? Ja, og de plukker jo opp.
bevisst eller ubevisst, så plukker de det opp på en eller annen måte at det er noe som foregår i oss, og så får de kanskje masse fantasier om hva det er som foregår. Og så tenker jeg jo at vi også da fratar den muligheten til å ta hensyn, at man kan si at «Nå er jeg skikkelig stresset, eller nå er jeg så sliten, nå må dere dømpe dere, jeg orker ikke».
at det også er fine anledninger for barna. I dag er det vi som må ta hensyn til mamma eller pappa. At det også er gode øvelser, og ikke noe man skal prøve å unngå. Men at det er fint.
Ja, for det er jo livet. Ja, det er livet. Og det som ofte skjer nå, hvis vi prøver veldig hardt å ikke ta ansvar for egne følelser, og ikke ha følelser og sånn, så kan vi jo ende der at vi til slutt blir, at vi strekker oss og strekker oss og strekker oss, og så klikker vi og blir sinte og beskyller barna for å være spesielt bråket av følelser med barn eller et eller annet sånt. Ikke sant? For vi snur på hele situasjonen i stedet for å ta det ansvaret og si at i dag tåler jeg veldig lite.
Da lar vi jo barna også bli heltene. De får lov å være de snille som tar hensyn. Men det mange av oss gjør er at vi strekker oss, og så klikker vi, og så sier vi ting som vi ikke burde sagt. Og så må vi gå tilbake etterpå og si unnskyld. Og så kompenserer vi jo gjerne. Og strekker strikken enda lenger. Her får hun is, for mamma var litt sint. Ja, ikke sant?
Og så går man ut av den dagen og føler seg liksom helt... Men så er det så fint det med å vise ekte følelser og lære dem å reparere litt etterpå. Uten at du sier at man ikke trenger å kompensere med å kjøpe en ny bil, for da tenker jeg at vi drar igjen litt for langt. Men det der å
Da var det menneskelig. Ja, og at det er veldig fint. Og som du sier, det med å reparere også. At det er så viktig da. Og det å få det inn som en helt naturlig del av det å være i relasjon. Akkurat på samme måte som det å sette grenser og tåle avvisning. At man sier ting eller gjør ting som kan være litt sårende. Der kan man si unnskyld. Det er ikke noe big deal med det. Og så kan man jo komme bedre ut av det
Etterpå. Hvordan kan han øve seg på det å tåle avvisning? Det er vel kanskje noen ender... Når vi vet det å være en del av en flokk, hvor viktig det er som menneske, så tenker jeg at kanskje det er en av de vanskeligste følelsene. Det å ikke få være del av en flokk, tenker vi i første omgang at han ønsker å være en del av. Ja. Ja.
Vi vil så gjerne det, og så er jo paradokset at hvis du ikke tåler avvisning, så blir det veldig vanskelig å være en del av den flokken. Fordi avvisninger, større eller mindre avvisninger, blir vi utsatte for hele tiden. Og hvis du reagerer veldig stert på alle små avvisninger, så blir du jo til slutt en ganske vanskelig person som folk vil trekke seg unna.
Så nettopp det der å klare, og det handler egentlig om å ha litt toleranse også, for at folk er folk, liksom. Og vi hjelper barna til å tenke at, ok, da var han kanskje litt avvisen i dag, eller han tok ikke hensynene i lek, eller kanskje han bestemte litt mye. Vi vet ikke hva som foregikk innenfor ham. Kanskje han var lei seg for noe annet.
Det vet vi ikke. Det hjelper barna til å avdramatisere avvisningene uten at det blir så voldsomt. Hvis vi dramatiserer det, hva skjer da med barna? Da vil de oppleve avvisningen mer forferdelig enn de trenger. Så tenker jeg også at vi ...
Og det gjør vi jo på mange andre områder i dag også, ikke bare når det gjelder avvisning. At vi kan være litt kjappe til å formidle til barn at hvis du er lei deg, eller såret, så er det noen som har gjort noe galt. Så det blir ikke noe rom for noen tenkning mellom min opplevelse av en situasjon
og hvordan den situasjonen kan se ut for andre. Dette vi kaller mentalisering, det å klare å forstå at verden kan se litt annerledes ut for andre enn det gjør for meg. I dag når vi skal bekrefte disse følelsene eller møte på følelser, så tror vi kanskje ofte at da må vi bare godta barnets virkelighetsoppfattelse.
Selv om det jo kan være kjemperiktig å klare å hjelpe barnet til å se andre perspektiver enn sitt eget. Man kan jo virkelig forstå barnets smerte, og samtidig hjelpe det til å se at ok, dette var skikkelig vondt for deg, men det er ingen som har prøvd å skade deg. Det er ingen som har gjort dette mot deg med vilje. Det er litt sånn, det er sånn som skjer. Nå hadde de andre avtalt noe annet. Det passet ikke at du var vant på det. Da ble du utenfor denne gangen.
Det er bare sånn som skjer av og til. Og det å hjelpe barna til å se det, ellers vil man jo få veldig store problemer både i vennskapsrelasjoner, i parforholdet og i jobbrelasjoner senere. Hvis man bare ser ting fra sitt eget perspektiv og ikke klarer å tenke rundt det at det er forskjell på min følelsesmessige virkelighet
og en mer yttre virkelighet. Det kan være to forskjellige ting. Det er også noe som jeg jobber mye med når jeg jobber med par. At begge kan ha hver sin indre virkelighet som ikke nødvendigvis stemmer overens. Det å finne ut hva som skjedde, det er ofte helt irrelevant. Det spiller ikke noen rolle. At vi bare går rundt og har disse subjektive oppfatningene alle sammen.
og det å forstå at sånn er det for meg, og sånn er det for deg også, at sånn er det for alle, det tror jeg er et utrolig viktig arbeid å gjøre med barna. Ja, og gi litt ulike innfeltvinkler. Jeg husker et sånt
Et eksempel der, for mange år jobbet jeg i hotellbransjen der jeg skulle ha en medarbeidssamtale og satte hele ledergruppen rundt og skulle vurdere mitt arbeid med en fiktiv medarbeidssamtale. Det ble jeg analysert etterpå. Og jeg husker da var jeg sikkert par og tjue. Jeg var helt sjokkert over hvor ulik. Jeg følte jeg hadde gjort en kjempegod innsats. Jeg hadde ikke gjort så mye feil.
eller håpet på det men alle hadde ulik oppfatning av denne samtalen og meg og hun som hadde samtalen og det var en sånn øyeåpner i wow her sitter alle og har sin ulik opplevelse og ingen oppfatter meg som jeg ønsker at de skal oppfatte meg heller sånn
Ja, det er et veldig godt eksempel. Og sånn er det jo ofte. At vi ser ting helt forskjellig, og så tror vi kanskje at vi ser ting likere enn vi gjør. Og de fleste av oss har vel hvertfall en opplevelse av at sånn jeg ser det, det er liksom det riktige, eller sånn ser de andre opp, eller det er den mest vanlige måten å se det på. Og så er det alltid uansett hvem som gjenser. Ja, ikke sant? Og jeg tenker det er
Det er et godt eksempel det du har der. Det er så fint å ta med seg når man er ute i verden, det å vite at uansett hva du gjør, så er det noen som kommer til å synes at det er bra, og noen som synes at det er dårlig. Så det er ikke så stort poeng å prøve å gjøre det folk vil like at du gjør. Men at det handler kanskje om å
Selv prøve å lete inn i deg etter hvilke verdier vil jeg styre etter. Jeg er opptatt av begge de to siste bøkene mine. Det å tørre å formidle den type verdier til barna. Det å lete litt innover i seg selv, både som forelder og at barna våre kan gjøre det. Å kjenne etter hva slags menneske vil jeg være? Hva tenker jeg er det riktige å gjøre i denne situasjonen?
Hvis jeg nå inviterer han som er utestengt inn, så vil de andre synes at jeg er dust. Men kanskje det går an å velge det likevel, selv om mange vil synes at jeg er teit, fordi jeg har noen andre verdier. Ja, så viktig det er som tidlig, så vet jeg at hvis noen som lytter nå har vært i en situasjon, hvor vanskelig det kan være å løpe.
Dette her akkurat det du sier, det med inkludering og en vil være med i hermetegn de kuleste, og frykt for å bli utstengt selv, så utestenger noen andre. Dette tenker jeg kanskje noen mennesker har gjort i alle tider i en eller annen form. Det er så underlig.
Jeg tenker mye på hva det er i oss som holder på sånn til dette her, for det har nok vært i de fleste generasjoner. Ja, det tror jeg. I en eller annen form. Vi må tenke at vi på mange andre råder i samfunnet vårt går fremme over det. Så mye vi vet om psykisk helse og psykologiske mekanismer,
Er det ikke på tide at vi klarer å ta litt gret om dette? Man trenger jo ikke å la alt repetere seg og utspille seg sånn som det har vært før, men etter det å klare å håndtere dette på en annen måte og
så går det jo på en måte ikke sånn at det går trender i dette og nå har det jo vært en veldig sånn trend på å snakke om ensomhet og utenforskap og at det er så fælt og sånn og så har jeg tenkt at den måten vi har snakket om dette på er helt urealistisk nettopp fordi sånn som du sier har vi ikke dette i oss på en måte det er jo noen mekanismer det er noen grunnleggende mekanismer der som gjør at det blir sånn og nettopp derfor så tenker jeg at den måten vi har snakket om det på
Hvis jeg ser en slags verden hvor barn skal kunne oppleve bare trygge fellesskap, hvor det bare er godt hele tiden og de ikke opplever avvisning og de ikke trenger å risikere noe, det er helt urealistisk. Realiteten er at for at vi skal bevare gode fellesskap, så må vi gjøre en innsats. Vi må ta litt risiko.
Og det innebærer å være modig og risikere at du faller utenfor. At det er en sånn realitet, det er en mekanisme, og vi må slutte å lulle oss inn i en fantasi om at det er annerledes på en måte.
Og gitt at vi vet at det er sånn, da kan vi ta grep om det. Og barna må også vite det. Og dette har man jo forsket masse på. Hvordan får folk til å gjøre heltedåder? Hvordan skal du være modig og gjøre de riktige valgene i en gitt situasjon?
Da ser man at ved at man har forberedt seg mentalt på forhånd på å ta gode valg, er sjansen mye større for at man gjør det. Vi snakker med barna om at når du kommer i en slik situasjon, vil det være ubehagelig, du risikerer noe. Men hvis vi skal få gode fellesskap, så er alle nødt til å tenke på den måten. Det er alle nødt til å prøve å gjøre det som er riktig, og ikke det som er ubehagelig.
Så jeg er veldig optimistisk, og jeg tenker sånn, herregud, alt vi får til, vi sender folk til månen og ut i verdensrom, og alt det er den greier å få til, altså, vi må jo klare å få til dette også. Å få unger til å være snille mot hverandre, altså, det må vi klare i dag. Åh, jeg er så enig, og jeg har tenkt mye på det, at det er typisk de der barna som lett blir litt sånn ledere i gruppe, og lærer de også at
Du må inkludere. For det er de som styrer så mye. Og så er det gjerne en usikkerhet. Ja, det er så mye som spiller inn. Men akkurat det du sier, å lære å være sammen. Og da skal man også tåle å like å være med folk som er annerledes enn oss. Og møte det kanskje med en uskjærlighet mer enn en fordømmelse. Ja.
Ja, og jeg tror veldig på det du sier med de lederne. Man må skape en kultur der det er kult å være modig og ta gode valg. Nå har vi fått denne snitsjekulturen hvor det mange steder, nesten overalt nå, er sånn at en ting er at du gjør noe kjipt mot et annet barn,
Men hvis du sladrer på noen som har gjort noe kjipt mot et annet barn, det er verre. Og det skaper jo mafia-lignende tilstander. Og nå har det fått bred åndsær på en måte, mens vi må jo snu det sånn at barna tenker mye mer utifra verdivalg enn en sånn instrumentell individualistisk tenkning, eller der trusler vinner frem. Og så kan man jo si at det vil alltid være en stor bunch med folk som bare følger gjengene og gjør det som lønner seg.
Og det er jo ikke noe problematisk hvis de fleste, eller hvis de sterke lederne trekker i en positiv retning. Fordi det er kult å være snill, så vil jo de som er bare instrumentelle, de som bare gjør det som ganger dem, da vil jo de være kommet til å fremstå som snille, hvis du skjønner. Da er det noe med å få snudd hele den kulturen da.
Du skulle stå og svære pakater for alle skoler. Det er kult å være snill og bare få implementert det sånn grunnig. Ja. Dette handler jo om hele samfunnet også, fordi vi snakker masse om inkludering og toleranse og utenforskap og sånn. Samtidig har vi jo et samfunn hvor vi hyller prestasjonene. Vi hyller jo de med skarpe albuer som kommer seg opp og frem, i stedet for
å hylle de sosiale superheltene i stedet, og løfte de opp. Vi har jo et skolesystem som er veldig preget av konkurranse og sammenligning, i stedet for fellesskap og samarbeid. Så det er jo mange ting som spiller inn her. Det er noe med hvordan hele samfunnet vårt er rigget. Ja, hvordan er vi som mennesker? Skoleskapet er mye høyere enn
Ja, karakterer, lønn, stilling, inntekt, utseende. Ja, ikke sant? Det er jo det jeg er opptatt av, at dette er en slags dugnad, altså det å påvirke en kultur. Det gjør vi jo alle sammen. Så være og stå fritt til å ta avstand fra den type verdier, og velge noen andre verdier. Ikke sant? Og være mer opptatt av...
å ha en integritet, å bidra med noe godt i verden, ikke bare tjene mest mulig penger. Det å gjøre den type verdivalg, det står vi jo helt fritt til hver og en av oss. Og hvis flere begynner å ta samme valg, så endrer jo det kulturen. Vi kan jo ikke bare sitte der og telle pengene våre og klage over at det er så materialistisk kultur. Da må man jo...
Da må jo hver og en av oss ta grep og gjøre noe med det. Så skjer jo endringene over tid. Og det gjelder jo både oss voksne og barna våre. Du har mange fine refleksjoner, og det på mange måter mye tar inn over seg. Men det å ha en sånn bevissthet og oppmerksomhet mot det, jeg reflekterer gjennom hvordan jeg ønsker å være som forelder. Hva verdier vil jeg gi til mine barn?
Det tror jeg er kjempeviktig. Ja, du har en... Jeg tenker dette er så viktig, for jeg er litt sånn urolig i det der med at det går i en retning der vi plutselig mister grepet på fellesskapet, og hva gjør det med samfunnet vårt da? Ja, det er en bekymringsfull utvikling, tenker jeg.
Og jeg tror vi må ta mer innover oss etter de barna vi oppdrar nå, og så er det de som er de voksne som styrer verdenen, som bestemmer om det skal være krig eller fred, og tar de store avgjørelsene. Hva slags mennesker skal det være, og hva slags samfunn vil vi ha? Og det å huske på at hver og en av oss er med å lage det samfunnet.
Også kan det være en litt overveldende følelse for noen kanskje, men det er så fint å vite at vi kan bidra. Og at det har noe å si for hvordan vi er og hvordan vi har det som familie og samfunn.
Ja, helt oppi de store spørsmålene, og så helt nede i de små. De fleste av oss er kanskje bekymret for hva slags kultur er det i klassen til barna våre, eller hvordan er stemningen på skolen, eller bekymrer oss for sånne ting. Og så glemmer vi kanskje hvor mye det betyr hva man selv putter inn i det. Er du en som alltid klager på læreren, eller er du den som...
inviterer de barna som kanskje ikke har så mange å være sammen med? Er du den som tilbyr der du vet det er veldig mange barn og småbarn hjemme? Er du en av de som tilbyr deg barn å sitte på? Eller de som er aleneforeldre? Er det der du ...
ved å gjøre sånne små bidrag for andre hele tiden, det er jo med på å skape en stemning hvor folk hjelper hverandre og er hyggelige mot hverandre, og ikke først og fremst konkurrerer. Så der er det liksom, jeg tror vi mange av oss har mye å gå på der. Ja, og det er rett og slett, vi har mye å gå på samtidig, så er det da fint å få noen gode sånne
påminnelser og refleksjoner inn som gjør at vi som voksne klarer å stå litt stødigere i oss selv i hva valg vi tar og få en bevissthet på dette her så vi ikke bare glemmer oss ut og litt som vi har snakket om gjennom episoden at
Mitt barn skal være en einar. Hvis alle tenker det. Og hva er en einar? Det er jo ikke sant. Det å være best. Eller mest populær. Eller de kuleste klærne. Det er ikke så viktig. Det er hvordan vi har det sammen som mennesker. Som står øverst. Ja.
At vi må huske på det, og vi ser jo at de barna som kanskje utsettes for mest av det her presset på å bli en ene, de opplever kanskje drukner i det presset, og klarer ikke å prestere, og får angst og depresjon, og blir veldig iansomme. Og så vet vi at det er feire og relasjoner som gir mest lykke og meningsfulle liv. Ja, det...
Det er forsket på, så det er det konkludert med. Tusen takk, Linnemarie. Jeg pleier jo å spørre om du har tre helsetips på slutten, som en oppsummering på det vi har snakket om. Ja, nå er jo ikke jeg sånn kjempeglad i konkrete tips.
Det kan nok være noen tre korte refleksjoner. Noen ting som jeg tenker er veldig viktige, og som kanskje er viktig å minne seg på litt ofte, det er jo nettopp det som tar innom seg at vi lever i en kultur som er veldig individrettet, og at vi kanskje må minne oss selv på å tenke på fellesskapet, og det ansvaret vi har for det.
Og så ønsker jeg jo at foreldre skal senke skuldrene og bekymre seg mye mindre. Og at når det skjer ting i hverdagslivet som er ubehagelig og vondt og som gir barna litt motstander,
At vi ikke skal tenke om det som noe vi skal rydde av veien, men at det er muligheter for vekst og utvikling for barna våre. Så det å på en måte stå der sammen med dem der og omfavne det som skjer, selv om det kanskje er avvisninger og vonde ting. Og så det tredje er jo at jeg ønsker meg at...
Det er kanskje mer et ønske enn et tips. Men jeg ønsker meg jo at vi voksne prøver å oppdra barn som er modige og som tør å gjøre det som er godt og riktig, også når det kanskje gjør at man risikerer sin egen sosiale sikkerhet eller at det kan bli ubehagelig. Tre...
lager helter av barna våre, i stedet for at vi sørger for at vi er heltene i barnas liv. Det var en god setning å ha sluttet med, tenker jeg. Helt og slett, smert litt på den. Hva legger? Da takker jeg deg som har lyttet.
og håper nå at det har satt i gang noen tanker, rett og slett. Vi trenger å reflektere litt i det, og som du så fint sa, at vi skal slage litt i. At de får være superhelter, og at det ikke mer er superheltene for dem. Det er jeg så enig i. Takk for at du lyttet. Ha det!