‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

9/22/2025

Annette (nettenestea) Olsson - "En skilt tobarnsmor fra Kolbotn; hvem ville ha det?"

Anette Olsson, tidligere kjent som Nettenestea, er gjest i podcasten "Er det noe liv?" Hun diskuterer sitt liv som influencer, tobarnsmor, og nylig gift med Jon Olsson. De snakker om hennes tidligere ekteskap, singelliv, å bli mor, og hennes nåværende forhold til Jon. Anette deler åpent om sine erfaringer og utfordringer.

00:00

Anette Haga beskriver sin reise som influencer, blogger, og bonusmamma, med humor og refleksjoner om dagens sosiale medier.

04:49

I denne episoden diskuteres ulike perspektiver på å være single, erfaringer med forhold, og hvordan sivilstatus påvirker selvtillit.

11:45

Podcasten diskuterer utfordringene knyttet til morsrollen, brudd og hvordan barn endrer dynamikken i en relasjon.

19:58

Podcasten diskuterer erfaringer med graviditet, amming, og utfordringer ved å oppdra barn tett i alder, samt partnerskap med Jon Olsson.

29:45

Taleren forklarer hvordan deres familiesituasjon er organisert for å gi barna best mulig oppmerksomhet og opplevelser, samtidig som de navigerer et nytt forhold.

Transkript

Nemnt i episoden

Anette Olsson

Podcastens gjest; influencer, tobarnsmor, nygift.

Nettenestea

Anettes tidligere bloggernavn.

Jon Olsson

Anettes ektemann; Sveriges største mannlige influencer.

Janni Deler

Jons tidligere kone; svensk influencer.

Kolbotn

Anettes bosted; nevnt i sammenheng med hennes livssituasjon.

Sverige

Jons hjemland; nevnt i sammenheng med deres liv og reiser.

Gran Canaria

Reisemål for familien; nevnt i sammenheng med ferieplaner.

Nestlé

Anettes barndoms drømmesponsor; nevnt i en anekdote.

Instagram

Sosial medieplattform; nevnt i sammenheng med Anettes arbeid.

TikTok

Sosial medieplattform; nevnt i sammenheng med nye trender.

RTL 2

Tv-kanal podcasten streames på.

RTL Plus

Streamingtjeneste podcasten streames på.

YouTube

Plattform nevnt i sammenheng med Jons innhold.

Viaplay

Streamingtjeneste som viser serien "Stjernebryllup".

Simple

Podcastens sponsor.

Maldivene

Hvor Jon fridde til Anette.

Rolls Royce

Jons bil; nevnt i en anekdote om deres første date.

Sebastian Solberg

Viet Anette og Jon.

ADHD

Jons diagnose; nevnt i diskusjon om hans personlighet.

Ostepopp

Snacks nevnt i en anekdote om deres første date.

Pepsi Max

Drikke nevnt i en anekdote om deres første date.

Coca-Cola

Drikke nevnt i en anekdote om deres første date.

Ivy

Et utested i Oslo; nevnt i sammenheng med Anettes singelliv.

Bærum

Nevnt i sammenheng med Anettes tidligere flytting.

Oslo

Nevnt i sammenheng med Anettes liv og utesteder.

Frankrike

Hvor Anette og Jon giftet seg.

Skam

Tv-serie; nevnt i sammenheng med vielsesforretter.

Deltakarar

guest

Anette Olsson

host

Ukjent

Sponsorar

Simple

Poeng

Det å være single ga meg mye mer selvtillit.

Anette reflekterer over sin selvtillit i ulike faser av livet.

Barn er født med ulik grad av trygghet.

Anette deler sine erfaringer med to barn med ulik grad av behov for trygghet.

Den største overgangen var fra ett til to barn.

Anette utfordrer den vanlige oppfatningen om at den største overgangen er fra null til ett barn.

Jeg elsker å føle mye enn å være flat.

Anette beskriver sin personlighet og sin tilnærming til livet.

Jeg er veldig takknemlig for min singleperiode.

Anette ser tilbake på sin singleperiode som en viktig og lærerik fase i livet.

Påstandar

Svenske barnehager har strengere regler enn norske.

Anette sammenligner svenske og norske barnehager og deres regler rundt foreldrenes arbeidsforhold.

Det er mer jantelov i Sverige enn i Norge.

Anette deler sin oppfatning av janteloven i Sverige og Norge.

Å gifte seg for tidlig kan være et forhastet valg.

Anette reflekterer over sine egne valg i fortiden og gir råd til andre.

Sosiale medier kan være brutale.

Anette deler sine erfaringer med negative kommentarer på sosiale medier.

Lignende

Lastar

Nå er vi på RTL 2, og på RTL Plus streamer vi.

Er det liv her? Ja, her er livet død. Er det liv her?

Er det noe liv, Anette Haga? Her er det liv. Veldig liv i dag. Ja, så bra. Jeg hørte noe riktig om at du hadde hørt på podcasten før. Jeg synes det var veldig stas. Ja, jeg har hørt masse. Og jeg elsker poden din. Og den var veldig gøy at det ikke bare var for de som er gravide nå, eller for barn nå, småbarn. Du treffer meg i mange av episodene. Veldig mye kule gjester du har, så det var veldig gøy å være her. Ja, veldig stas. Og vi er egentlig litt sånn, kan man kalle det, samme bransje.

Men vi har aldri møttes før. Nei, men jeg føler at jeg har møtt deg. Jeg tror det er sånn man får det med mange på sosiale medier nå.

Ja, nei, jeg har så følt at vi kjenner hverandre, vi. Men jeg gleder meg for at du blir ordentlig kjent med deg. Jeg er så spent på hvilke temaer du har tenkt deg nå. Ja, det kan være mye forskjellig. Man vet aldri helt hvordan det blir enn på den her. Men jeg kan introdusere deg først. Du er da influencer, mamma, nylig blitt stemor. Ja, ikke stemor, det er et grusomt ord. Det vil jeg ikke være. Bonusmamma vil jeg være. Ja, bonusmamma, ok. Det var et fint ord.

Og så er du nylig gift med Sveriges største mannlig influencer, Jon Olsson. Men jeg har jo skjønt, vi snakket litt om det før vi begynte på den, at du har gjort sånn veteran i blogverden. Du startet når du var 17 år. Ja, det er jeg gammel nå altså, i den bransjen her. Jeg klarer jo ikke å henge med på de som er nye, som er store på TikTok og sånn. Nei, jeg føler jeg har holdt på.

og kjempe lenge. Veldig rart at jeg har så mange følger som fortsatt også har fulgt meg hele veien. Ja, har du det? Fra vi var sånn 17-18 i russetid, og helt frem til nå, når man har blitt sånn tobarnsmamma. Så det var jo helt annerledes før, man henger jo litt igjen, og merker at man er jo sånn, man er ikke den første på de nye trendene og sånt. Nei, nei. Og for da gikk du under navnet, nå skal jeg si om jeg uttaler det riktig, Nettemnesti? Helt riktig. Ja. Er du usikker på hvorfor jeg heter det?

Jeg vil gjerne vite hva greia med Neste, eller om det bare var et kultsleng-navn? Ja, veldig kjapt. For å finne meg et bloggnavn så jeg på hva de andre bloggerne het, og da var det Ulrikke Lund som heter Klisjebarnet, og så var det Ida Wulf som heter Kaffelatte. Så tenkte jeg at jeg må ha et catchy bloggnavn. Så da var jeg veldig glad i Iste. Så jeg prøvde først på Iste-prinsessa, det ble nesten det. Og så tenkte jeg at jeg heter jo Annette, og favoritt-Isteen min er jo Neste.

Så da bare satte jeg det sammen, og så har jeg bare aldri byttet. Alle andre har jeg byttet. Fotballfru, alle har byttet til bare sitt eget navn. Jeg heter fortsatt nettemestig.

Ja, det må du bare stå innenfor. Da ble det ikke det andre alternativet, tenker jeg. Jeg tenker også at isdødprinsessa hadde vært kanskje litt rarere. Men så er det heller morsomt at folk lurer på hva det er og hvordan man uttaler det. Men det er veldig gøy, den tiden hvor man var fotballfrue, og det var komikerfrue. Hvorfor skulle man ikke bare kalle sitt eget navn? Jeg hadde blitt finansfrue hvis jeg hadde startet blogg den tiden der. Ja, men det fantes vi sikkert det også. Det var mange fruer. Det var mange fruer. Du vil ikke være en frue.

Nei, jeg var jo en liten jente. Mitt største ønske var jo å bli sponset av Nestle, og det ble jeg. Det var bucket liste nummer en, å bli sponset med brett med Nestle. Så da var jeg veldig fornøyd da jeg hadde oppnådd ønsket mitt. Jeg startet jo blogget uten å vite hva dette skulle bli. Det var jo bare en liten nettside. Ja, det ble jo hele livet ditt. Ja.

For det er det du lever av? Det er det jeg lever av. Jeg har også studert og jobbet og vært innom forskjellige andre ting, og litt sånn deltid, og så frem og tilbake. Og så har jeg landet i at, nei, men så lenge jeg kan, så har jeg lyst til å holde på for meg selv, og så går det fortsatt bra. Men det var en periode hvor veldig mange begynte å blogge, for det var liksom samme tid som Sofie Lise og...

Litt før. Litt før, Sofie. Litt før. Jeg var tidlig, altså. Jeg må innrømme at jeg leste ikke så mye blogg, altså. Vet du hvorfor? For jeg tror du var den kule, ekstroverte jenta. Jo. Alle vi som startet blogg på den tiden, det var vi som var litt sånn der, vi sitter hjemme på datan min. De som var kule, de dro og gjorde ting. De hadde ikke tid til å lese blogg. Det var vi som satt og, ja, hjemmeside. Det var jo gjerne oss typiske, litt sånn,

Ikke nødder, men kanskje ikke de mest populære da. Nei, jeg følte ikke at det var det heller. Men ja, jeg skjønner hva du mener. Men er du introvert selv? Jeg er veldig introvert. Men jeg hadde en personlighetskrise som single, da ble jeg mega ekstrovert. Ja, ikke sant? Så det avhenger av sivilstatus. Ja, ikke sant? Men man får en sånn annen selvtillit når man blir single, og jeg savner litt den single selvtilliten jeg hadde.

Hadde du mer selvklitt som single? Ja, mye mer. Mener du det? Ja. Bare holdt meg til personen. Kanskje samme feil person. Nei, for da var det liksom sånn, kanskje man snakket med en på Snap, og en på melding, og så en på Tinder. Åja, da fikk du bekreftelse. Ja, da tror jeg du bare trenger mer bekreftelse.

For jeg jaktet jo veldig bekreftelse da jeg var single. Jeg hadde jo min ordentlige singleperiode, det kom jo etter at jeg skilte meg en uke før. Så jeg var single da med to barn, det var da jeg var min 40-periode, og virkelig trengte oppmerksomhet. Det kom sent, men den har i hvert fall vært der.

Ja, så den kom etter du hadde to barn på slep, ja. Men for du hadde ikke det før du fikk barn? Nei. Jeg har alltid vært kjærestejente, og hoppet fra en kjæreste til ny kjæreste, og prøvd det ene og det andre. Men man trenger en sånn periodeliv, da. Det er jo de som klarer seg uten, men jeg tror at det som... Ja, men da kommer de i 40-årskrisen, vet du. Det er så utrolig takknemlig for nå, er at jeg har hatt den, og vært igjennom den. Fordi, først og fremst, når jeg ikke hadde hatt den, så var jeg litt sånn...

litt sånn småmisunderlig noen ganger på veninner som er single, og er det gøy på Tinder, er det noe date, og jeg synes sånne ting var veldig spennende og gøy da. Sånn at i starten var det kjempegøy å være single, og koste meg, og opplevde utrolig mye, jeg hadde alltid mye morsomt å fortelle, og det var jo sånn, men så til et punkt så kom det sånn, men jeg vil jo møte min sjelven, og hvorpå Ivy er annen på en måte, altså det ble til slutt sånn, hvordan skal jeg klare å finne en som kan være min person, og som

Det ble til slutt sånn at jeg mistet litt håpet, og da er det ikke noe gøy å være single. Når du skjønner at det er jo bare så mye dårlig der ute. Hvis du bare sitter på Ivy, så finner du ikke alltid kanskje... Du finner folk med litt spennende og sånn, men kanskje ikke det beste av det beste. Jeg vet ikke. Nei, jeg vil ikke anbefale Ivy for å finne... Nei, det er litt sånn kjøttmarked der.

er ikke hele byen enn det jeg vet ikke om det er så forskjellig for Ivy nå vet jeg ikke hva Ivy er lenger altså jeg tror det er noe helt annet nå enn da jeg drev vanker der hver helg eller andre helg da for det som ikke er Oslo folk det er veldig sånn litt sånn vestkant bysted da ja hvor er det du går ut på byen da? nei, men jeg liker Ivy fordi at det er jo partymusikk og skikkelig fest når du først skal gå ut og feste og gå ned den trappen der ja, ja det skal være ordentlig fest når du først drar ut så jeg liker meg jo der men det er jo

Det er ikke mine type folk Og så er jeg sammen med en finansmann Som elsker å dra ut også Det er jo tydeligvis mye folk som er der Men jeg har alltid likt litt sånn Snowboard dudes Og skater og sånn Det er det jo mest av på Justisen eller noe sånt Ja, men jeg trives ikke der heller altså

Jeg har ikke vært ute på byen siden jeg husker ikke sist, ja. Ikke? Nei, siden nå er jeg jo super introvert og super lykkelig, og da jeg var på mitt mest ekstraverte, så hadde jeg det også veldig gøy, men jeg var jo veldig lost i livet da. Ja.

Det er dessverre ofte en litt sånn kombo det der altså. Men å være i sånn influensebransjen, er det noe som du sitter langt inn og sier, eller står du veldig inn for det? Er du stolt av å jobbe med det? Om jeg introduserer meg selv som jeg er nettopp og jobber som influenser, nei, det liker man jo ikke. Har vi ikke kommet forbi det nå? At man kan være stolt av det? Nei.

Så jeg pleide alltid å si, om jeg jobbet med noe annet ved Sina, så ville jeg jo heller si, ja, jeg jobber som sosialmedieansvarlig der og der, eller jeg er innholdsprodusent. Og så driver du litt med markedsføring, ja. Ja, ja, ja.

Ja, ikke sant. Men du er jo ganske ung, eller? Ikke så ung. Jeg må innrømme at jeg trodde du var fem-seks år yngre. Men for å være relativt ung, så har du levd et mer i livet enn det jeg er i hvert fall, for du har rukket til å være gift og skilt. Ja. Og gift igjen. Og gift igjen, ja. Ja, ja.

Innen du er 35? Ikke det er bra jobba. Det er jævlig bra jobba, faktisk. Det var veldig ensomt da, å skulle skille seg av to barn. Da var det jo ingen av vennene mine som var i samme situasjon, eller hadde opplevd noe lignende. Nei. Så ja, nå har jeg vært igjennom det. Hva var hastverket om å gifte seg så tidlig? Altså, jeg er jo en super, alltid vært en ekstremt romantiker, elsker følelser av en...

siden jeg var ti år og gikk på biblioteket hver eneste uke og leide med meg alle bøker om kjærlighet med hjem det har vært sånn elsker følelser og er ekstremt har vært veldig impulsiv på alle de store tingene ikke så impulsiv på sånne små ting men sånn, skal vi gifte oss eller skal vi flytte, skal vi få barn yes, få hund, flytte ut i bærum flytte tilbake jeg vet ikke hvorfor, jeg har vært veldig lite rasjonelt og smart da

Men jeg har vært veldig følelsesstyrt, og så liker jeg også å føle... Jeg vil heller føle mye enn å være flat. Mhm.

Men alt jeg har gjort, har jeg gjort med tanke om at vi skal være resten av livet når vi gifter og så får barn. Så det var jo ikke noe man tok lett på, men det skjedde jo alt for fort da. Ja, tenker du nå tilbake på at det var et forhastet valg, eller er du sånn glad du opplevde det også? Jeg elsker jo at alt som har skjedd i livet mitt har skjedd, fordi det er jo at jeg er her i dag, så jeg kan jo ikke si at jeg angrer på det, men til andre så vil jeg jo si at det kan være lurt å kjenne hverandre litt bedre, ikke

grøsje, men det var også helt fantastisk at jeg gifte seg første gangen den dagen der, frem til jeg nå har giftet meg igjen, så var jo den dagen faktisk den beste dagen i livet mitt, jeg synes det var bedre enn å få barn, selve å føde og få barn, den dagen i seg selv, jeg synes alle skryter opp den søymar, jeg fikk ikke det den første fødselsdag man er jo, elsker jo barna sine uendelig mye høyere enn å gifte seg, men selve å ha en dag med bryllup

Det anbefaler jeg alle. Men sånn jeg har forstått det, så var du, du giftet deg i 2017. Ja. Og så fikk du barn i 2018. Og 19. Og så fikk du et barn til i 2019. Ja. Og så ble det slutt i 2021. Ja. Gøy. Men litt ærlig spørsmål kanskje da, men ble det slutt fordi at dere fikk barn? Nei, absolutt ikke. Nei? Nei, det var ingen grunn til at vi fikk barn. Og jeg synes ikke...

Vi fikk det noe vanskeligere i forholdet vårt heller på grunn av barna. Selv om det var tøft med barn, så var min ex en veldig fin mann å få barn med. Han hadde jo barn fra før også. Jeg tror mange kan kjente på at alt ansvarer på meg. Jeg er mamma. Mannen er litt sånn, hva skal jeg gjøre? Jeg brukte jo min ex som Google. Han hadde jo ikke alltid riktig svar, men han er så overbevisende i hva han mener. Så forstånd,

Å, han har kanskje måttet i magen, skal vi gjøre det eller det? Så hadde han på en måte bare et svar, uansett om det var riktig eller ikke, så ga han meg en trygghet. Han smittet over at jeg ble en tryggere mamma. Han var veldig fin å samarbeide med. Han sto opp tidlig ofte, og vi ga flasker, og så fikk vi masse hjelp. Så det var ikke noe sånn, selvfølgelig forholdet annerledes, men det var ikke derfor det ble sluttet mellom oss. Nei.

Kan jeg spørre hva som gikk skjeist da? Altså det som gikk skjeist har jeg aldri pratet om, og det kommer jeg ikke til å prate om heller. Vi hadde jo en podcast, og det som var så veldig vanskelig der, jeg vet at jeg liker å være åpen og ærlig, jeg elsker å skryte og snakke om ting som går bra, men jeg elsker også å klage og snakke ærlig om ting som ikke går bra. Jeg vil være på begge sider. Det jeg synes var litt vanskelig med...

Og da har jeg en podcast med min eks, hvor vi snakket om forholdet vårt, til at det plutselig skjedde noe som jeg ikke kunne snakke om i podcasten. Og vi har da hatt en podd, og jeg har bygget meg en jobb som handler om livet mitt. Og så skjer det noe i livet mitt som jeg ikke kan dele, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er altså immer vanskelig å ha det som jobb. Altså, jeg ville synke under jorden, så jeg forsvant jo i ni måneder, la ikke ut noe på Instagram, gjorde ingenting i ni måneder. Fordi jeg klarte ikke å stå i at sånn...

andre mennesker som har et brudd eller opplever det på den måten, da kan du kanskje dra på jobb og tenke på noe annet, men da måtte jeg jo stå i at her er konsekvensene av å ha delt når ting går bra, så må du plutselig leve med at noe går dårlig og hvordan du skal takle det da nei, det synes jeg var skilt fordi jeg synes det var jeg hadde lyst til å rettferdiggjøre hvorfor det ble slutt når man har fått to barn, for jeg føler sånn

Nå kommer alle bare til å tenke, ah, selvfølgelig, det var en dårlig match. Det så vi, og de var jo så forskjellige. De fikk to barn alt for fort, og

At man bare skilte seg lett, for det var det verste. At jeg skulle ikke håpe meg at jeg skilte meg for lett. Det hadde jeg så lyst til å forklare og snakke om, og så har det gått litt tid, og så er det sånn, nei, det er jo ingen som jeg trenger å overbevise på det. Jeg vet jo selv hva situasjonen har vært, og hva som har skjedd. Men det er veldig fint at det ikke gikk ut over forholdet deres og for barn.

Det gir i hvert fall folk et håp der ute. For jeg har vært veldig sånn, åh, det blir så endring når man får barn. Endring blir det jo. Ja da. Du mister jo mye kjærestetid og alt blir jo helt annerledes. Men hvordan var du da? Fordi jeg var jo sånn, etter jeg hadde jo to, et keisersnitt første, og andre var vanlig fødsel. Og etter keisersnittet så hadde jeg så ekstremt,

vondt, for jeg var forsørlig, så jeg hostet så mye, og det å hoste når du har sånne operasjonshormoner i magen, det var helt grusomt, men vi kom jo da hjem, og jeg var veldig sånn, litt sånn lei meg, fordi at jeg ville ha enda mer nærhet med han som var kjæresten min da, da. Jeg synes ikke det var nok å

bare være med babyen. Man har jo de som er sånn, åh, den babyen gir meg alt jeg trenger av nærhet, nå må jeg bare ha space for meg selv etterpå. Jeg vil ha mer nærhet også fra han. Folk er så ulike på kjærlighetsspråk og hva man trenger og har behov for. Ja, jeg kjenner meg veldig igjen i begge deler på en måte, og så har det litt vært i syklusen jeg var også.

Jeg synes det hadde veldig påvirkning, hvordan hormonell jeg var med at sånn, å, hold rundt meg, og så kunne det være neste dag bare sånn, å, ikke tap meg, jeg har nok med liksom barn oppå meg, og jeg vil ha fred, jeg vil bare være litt alene, jeg vil ta en lang dusj helt alene. Så det var liksom, det var begge deler egentlig. Så det å bli mamma for første gang, hvordan barn man har, får man sove, er det kolikkbarn, det er jo så utrolig mye.

nytt, men jeg må selv si at i forskjell fra mange andre som sier at den største overgangen er fra 0 til 1, så synes jeg den største var fra 1 til 2. Det var mye vanskeligere. Ja,

For hadde jeg fått det ene, altså drømmebarnet, jeg hadde fått den babyen som sov 12 timer hver natt fra han var tre uker. Da sov han 12 timer hver natt. Det er ikke rart du var kjørt på med en til. Han var glad. Nei, altså jeg trodde jeg hadde bare, jeg vet jo fasiten her, jeg er jo verdens beste mamma. Jeg klarer jo alt så bra, hvorfor gjør ikke alle andre bare som meg? Det var min fortjeneste at han var så trygg og fornøyd hele tiden og

Og så fikk jeg nummer to, og da bare sa han, det hadde ingenting med meg å gjøre i det hele tatt. Det var bare et helt annet menneske? Barn er som, det er som at de er født med en nivå av trygghet da. For alle babyer våkner jo litt på natten, men om de da klarer å trygge seg selv til å sovne videre eller ikke, så det er sånn,

Veldig mye... Jeg er glad for at jeg fikk to. Hadde jeg bare fått én, så hadde jeg alltid sikkert til resten av livet tenkt at jeg var bare så god. Og så skjønner man at barn er forskjellige, uansett hva man som foreldre gjør. Men jeg har også tenkt litt sånn, sånn blir mine barn. Sånn som Matteo, sønnen min. Jeg har ikke tenkt på at når jeg får et nytt barn... Jeg tenker at det bare er Matteo en gang til. Ja, det er det sykeste at det ikke er det helt. Nei, fordi den neste mandag, den sover ikke.

Var det en jente eller gutt? Jeg har to gutter. Jeg var litt lei meg. Jeg hadde lyst på en jente, du også? Ja, ja, ja. Så jeg tenkte, nummer en, ok, neste kan bli jente da. Og så nummer to, oi, hva skjer nå? Fordi da var det sånn,

Og da hadde jo min ekse også en sønn fra før, så dette var jo hans tredje gutt, så jeg tenkte at jeg skal ha en jente også, for da får det bli enda en baby senere. Så da var jeg ganske glad i meg, men alt det handler om forventninger, at man ser for seg, setter seg for meg hele livet at jeg skal få en datter.

og da skal jeg vise henne de tingene jeg har skrevet dagbøker som jeg skrev da jeg var barn som jeg skal vise min datter jeg skal på jenteturer jeg skal kjøpe kjoler skal ha en jente og så skjønner man etter man har fått barnet

at du bryr deg null og niks. Du kan jo få en datter med en personlighet som du ikke liker i det hele tatt. Du kan få en kjempe... Man ser for seg de kjønnsgreiene, men jeg kan jo hende at du får en gutt som har lyst til å dra på shoppingtur til London, eller at du får en datter som bare vil på fotball, og som ikke blir den datteren du kanskje har sett for deg. Så det merket jeg etter at jeg fikk to gutter. Ja.

Jeg er så glad for at jeg har to gutter nå. Jeg er helt enig, jeg er veldig glad for at jeg har en gutt nå, og jeg ser på han og synes han er så kul. Selv om jeg ofte er litt nørd når foreldre sier at barna sine er kule fordi det er et barn. Men jeg synes han oppfører seg på en kul måte, hvor jeg blir sånn, men jeg måtte jo være guttemamma. Kanskje ikke hadde kledd å ha en jente heller. Ja, og så blir det liksom mammagutter.

Ikke sant? Og gutter hyller jo ofte moren sin, ikke sant? Ja, så får man bare håpe det, for det er jo ganske sånn normalt at når man blir eldre og blir gammel, da er det ofte døtrene som stiller opp for sine egne foreldre. Det er ofte sånn at man flytter dit jenta vil i forholdet, kanskje litt nærmere sine foreldre. Det er lettere at du som mamma spør din egen mor om hjelp,

enn svigemor. Det er litt sånn det man kan tenke på, at i fremtiden så kanskje det hadde vært morsommere å være mormor enn farmor, for farmor blir kanskje ikke valgt først. Det tror jeg på. Men alt dette er sånn, man vet jo ikke hvor lenge, man vet jo ingenting om hvordan noe blir. Nei.

Man vet ikke om man blir i den alderen for å bli bestemor, om man bare vil være med det barnebarnet sitt hele tiden, eller om du da er i en fase i livet hvor du bare skal flytte til Maldiven og gjøre min greie. Hvordan blir man? Jeg kan jo se for meg nå at jeg bare kommer til å glede meg skikkelig til å bli bestemor, for da kan du bestemme selv hvor mye du skal være med det barnet. Ja, og så ser jeg jo at mammaen min, hun er jo en helt annen mamma for meg enn hun er bestemamma. Hun er jo...

Ja, her er det kake og pannekaker og hva som helst, når som helst. Vi er jo naboer, så de løper bare gjennom hagen til henne. De vil jo være heller der enn å være hos meg, ikke sant? Så deilig å bare ha mamma rett ved siden av deg. Masse barnevagt. Det er lifehack nummer en. Jeg tenkte ikke noe på det før. Det var litt tilfeldig at vi da skulle flytte ut av byen, og så ble jeg det kolbotten, og så har det vært det beste valget. Noen gang. For da flyttet du etter mamma, på en måte? Ja.

Ja, vi er, mamma og pappa bor jo fortsatt i det huset som er nabohuset mitt. Sånn at hvis du tenker at når jeg er vokst opp, eller da jeg er vokst opp, og så så jeg ut av vinduet, å når jeg blir stor så kan jeg flytte borsomest i hele verden, jeg kan ha et vasemøst, og så er jeg nede oppe rett ved siden av. Men

Men å få to så tette, kan jeg spørre, var det planlagt? Ja, det var planlagt. Jeg skulle egentlig ha tvillinger, så nummer en, Sander, det var, jeg fikk beskjed på ultralyd om at her er det tvillinger, og de er toegget, og så var det i uke 11 at jeg dro på en ny ultralyd, for jeg hadde hatt en spontanabort før det også, så jeg ville dra og sjekke på ultralyder da. Og da viste det seg at det var den ene, bare blitt en sånn skygge, så det kalles for vanished twins.

Oi, andre tråd. Vanished twins, og den bare, kom ikke noe blod, det var ikke noe smerte, det var ingenting du merket, det var bare at det ble borte, som en sky. Så hadde jeg ikke dratt på tidlig ultralyd, så hadde jeg ikke visst det, så jeg tror det er ganske mange som ikke vet at de har hatt tvillinger da.

Det er skjult. Men du vet når man er gravid, eller jeg var veldig sånn, man går inn på den appen hver eneste dag, du kjenner det på kroppen, på alt som er, du blir kvalm, du får cravings, du begynner å planlegge, du ser for deg termin, alt hvordan hele livet kommer til å se ut. Så når du da har gått rundt og virkelig innstilt deg på tvillinger, vi var kjempehappy for det. Når jeg da fikk beskjed om at den var borte, da var jo det for det første litt sånn...

Fader, nå har jeg hatt en spontan abort, og nå har kroppen min tatt den her også. Hvordan skal det gå med han som er igjen? Jeg var jo så redd for at kroppen min kom til å ødelegge alle barna mine. Inn i magen. Så da Sander ble født, så merket jeg jo på bilveien hjem fra sykehuset, at jeg kan tenke meg en til med en gang. Så da tok det vel... Fra dagen du fødte, etter du hadde født? Ja.

Så ville du ha en til? Så det er jo 14 måneder mellom de. Hvordan var graviditet nummer to da? Synes du den var ganske lik? Den var lik. Det som var verre var at jeg fikk mer sånn bekkenlåsning, bekkenløsning. Det var ganske dritt på slutten. Jeg tror jeg måtte ta noen sykemeldinger og være litt hjemme, fordi da var det så vondt å gå og sitte og sånn. Så det var verre.

Ellers så har man jo glemt litt da man var uggen og anpustet og gått opp trappen og det var slitsomt og sånn. Men ikke noe, jeg kan ikke si jeg var sånn ekstremt plaget som gravid, ganske sånn normalt bare. Men det er fortsatt kjipt å være gravid. Ja, ja, det er ikke noe gøy. Var det nesten sånn du ammet mens du var gravid da? Nei, jeg ammet ikke, fordi jeg, hva var det som skjedde med først da? Da var det vel at...

Jeg fikk det ikke til såpass bra, sånn at han hadde ikke fått i seg nok, så han hadde gått veldig ned i vekt. Så da var det den ene gangen på natten, hvor det var... Man ser det ikke selv, det er veldig merkelig, men jeg ser tilbake nå på bilder av barna mine. Så kan jeg jo se nå om...

Og der så babyen veldig liten og spinkel ut, eller der så jo babyen kjempesjukk ut. Altså sånne ting som jeg ser på bilder nå, men det så jeg ikke i det øyeblikket. Så plutselig så hadde Sandra, han var veldig liten, da hadde han plutselig blitt sånn kjempetinn, han sånn som en liten spurv. Og så var det en episode på natten hvor jeg ble oppriktig kjemperedd, og plutselig bare slo det meg opp sånn. Han er jo, altså...

nesten livløs. Jeg følte han var så yten og slapp, og vi bare kjørte til legevakten og endte vel opp på sykehuset litt. Han var litt underernært, men det var så utrymmende

utrolig ekkelt å tenke at jeg hadde fått den anmingen, for han lå jo og var fornøyd. Han drev ikke å skrek, han lå og jeg trodde at han fikk i seg melken. Og så bare, jeg satte den opplevelsen veldig sånn støkk i meg at jeg syntes det var så ubehagelig. Jeg likte heller egentlig ikke den anmingen. Jeg skjønte ikke, altså det var melke overalt. Jeg syntes det var helt sånn asj. Så da fikk han jo liksom flasker på sykehuset og så begynte jeg å pumpe og så begynte vi da med erstatning i tillegg, for jeg ville det

sørge for at han la på seg. Og det kan de jo da med, når du gir flaske så ser du det veldig tydelig. Og da ville han jo til slutt bare ha flaske. Og så til slutt så orket jeg ikke å pumpe lenger heller. Jeg bare ga morsmøkestetning. Og det brukte jeg på nummer to, og da var det en litt annerledes historie, men jeg ammet han også i et par uker, og så ble det også flaske på han. Jeg er så glad for at jeg har mammaen min som

Jeg er så lei meg av den ammingen som ikke funker så bra, og alle forventer at du skal få til amming, og bruke ammehjelpen, og alle er så immar på det. Mamma var sånn, gi barnet ditt mat da.

gi deg erstatning da. Det er ikke noe å tenke mer på. Du skal jo ha det bra. Babyen skal jo ha det bra. Det er så slutt. Vi er jo den millennialske generasjonen som er sånn der nervebrak som skal gjøre alt riktig. Våre foreldre tror jeg var mye chillere, ikke sant? Ja, men jeg prøver å ta til meg litt og ikke være sånn hysterisk på alt. Jeg tror mange mammer sliter ut psykisk fordi de blir så obsesst med å

å skulle plise mamma-politiet som ikke engang er der i stua og ser ting, og legger ut noe, men bare i seg selv da, at de får sånn skam for ting, og det ikke går bra, eller det, men det går bra. Jeg lurer på hvor det har kommet fra, for det er så mye mer press på det nå enn det det var før, har jeg inntrykk av. Men

Men sånn har det jo blitt med alt i samfunnet, og folk som skal, jeg vet ikke om alle blir krenket og alt mulig, og skal bry seg om alt mulig som ikke har noe med det å gjøre. Ja, folk har vel også tatt av hva andre gjør. Jeg forstår ikke helt at folk orker å bry seg så immarmye om hva alle andre gjør. Jeg bryr meg om hva jeg selv gjør, jeg er kanskje litt, altså jeg forstår ikke, gjør det som er best for deg, og stå for det.

Men jeg løy jo en gang, det var en dame som spurte meg ut på elsesasjonen, ja går det fint med ammingen? En random litt sånn eldre dame, jeg bare sånn løy og sa sånn, ja ja det går fint med ammingen.

For det første hadde jeg ikke noe med det å gjøre. Det var helt utrolig spesielt å spørre det. Men jeg kunne jo bare sagt sånn, nei, det går ikke. I stedet for å si det på en unnskyldende måte, eller skulle forsvare på sånn. Nei, det går ikke. Du vil ikke bli konfrontert av henne, liksom? Nei. Folk er veldig sånn på, har du sett hvor mye folk skal bry seg om? Jeg forstår det også, men det der med om noen mammer har en bæresele.

Å, altså jeg blir helt gal. Jeg forstår at, ok, det kan være greit å si, men jeg bare...

Åh my god! Ja, at de bærer en feil på en måte. Åh, at babyen henger litt for langt ned. Det er bare så immar mye som jeg kan skjønne at det er litt velmenende også. Men det er bare så ekstremt mye av det. Jeg skal si at jeg la ut et bilde av det. Jeg fikk masse meldinger med at det var noe som var feil, og foten til venstre hang litt for langt ned. Oi, ok. Ja. Yes. Ja, det er litt deilig med å ha litt større barn. Nei.

Man skjønner ikke på de tingene like godt nå. Man hadde sikkert husket mer. Når man får flere barn, blir man også litt sånn, ja, ja, ja, dette kan jeg liksom. Men med første barn er man jo veldig sånn, ok, jeg får prøve å gjøre alt riktig da. Det er igjen derfor jeg var veldig glad for at jeg fikk barn med Emil. Han var veldig sånn, det er ingenting på Google som kan fortelle deg hva du skal gjøre med ditt barn. Du vet selv hva som er best for ditt barn, og så har jeg noe greit.

Helt rett i det. Det er ganske mange ting som leger og helsepersoner kan om barn som er mye mer enn noe. Men at du skal stole på ditt eget instinkt og hva som kjennes bra for deg, da kommer du ganske langt med det. Og at hvis du skal...

leter for mye etter råd, så blir du bare forvidret. Ja, tenker jeg. Vi kjører så mye av Google og Vist på natta. Og så er det ganske mye faser som går litt over av seg selv. Om du tror at du finner at dette var nøkling til dette problemet. Og så plutselig var det egentlig bare en fase, så du kunne gjort det samme hele veien. Men vi må snakke litt også om livet ditt her og nå. Fordi du hadde jo en liten singleperiode, som du sa. For det

Jeg trodde kanskje at det ble slutt fordi du også møtte Jon, men det stemmer ikke altså. Åja, nei. Jeg møtte jo Jon i 2023, så jeg hadde vært tre år litt sånn heia også. Ja, så dere møttes ikke før 2023 da? Nei, jeg har gått fort her også. Ja, dere har ikke kjent hverandre så lenge nå. Nei. For du er så gift med Jon Olsson, som også var tidligere gift med Janni De Ler, som også er en...

svenske storinfluenser. Han hadde også to barn fra før. Var det pluss eller minus? I utgangspunktet så hadde jeg jo tenkt når jeg var single at jeg skal møte noen som ikke har barn, fordi jeg har to. Jeg vil kanskje ha en til. Jeg har hus, jeg har bil. Jeg vil bare finne noen som kan passe inn i alt det jeg har. Og så skjønner jeg jo nå at det var jo det beste å møte en som også har barn selv. Fordi når jeg

Da jeg var single og var ute, så ville jeg på en måte ikke prate så mye om barna mine. Jeg ville være litt sånn kule single meg, fordi man er jo mer enn bare mamma. Men du er jo, du har jo en veldig stor del av livet ditt som de som ikke har barn kan ikke helt forstå det. Så det å møte

en annen person som får det første også ha barn og forstå det og som er interessert i dine barn og du kan bare snakke ut om alt, og så har vi jo ikke bare at han også har barn, men vi begge har veldig tette barn og det er en egen greie å ha opplevd hvordan det er å ha så tette barn sånn at nå er det jo 4, 5, 6 og 7

Oi, det var veldig like aldre. Ja, så de er jo blitt en skikkelig gjeng. Så det kan absolutt anbefales. Og så er det jo sånn at vi bor halvparten av tiden omtrent, så er Jon her i Norge med meg og mine barn, og så er jeg i Sverige med hans barn. Og det har aldri vært litt sånn, hvordan skal dere løse det? Skal dere holde på sånn for alltid? Men

Men for oss funker det fordi vi har løst det sånn at det går bra med jobb. Og så er det også veldig, veldig fint at vi ikke egentlig har alle fire barna hver gang vi har barna. Fordi det tror jeg hadde vært en større overgang for barna

kontra å bo alene med meg, og så får de en voksen person inn i hverdagen, som er de lettere rett og slett å styre, at de får oppmerksomhet, og de blir sett, og de har sine ting og alt sånt. Og i ferie så er vi med fire barn, vi skal til Gran Canaria, kjempegøy, feire jul, stå på ski, ha sommerferie. Enn om vi skulle hatt da, hvis han hadde bodd i Norge og vi hadde flyttet sammen, så hadde vi hatt barnefri sikkert samtidig, og så hadde alle barna sammen, og da

tror jeg det hadde vært mer utfordrende å løse at alle barn skal bli sett. Det er mye med fire barn hele tiden. Så nå har du dine barn og hans barn? Ja. Litt sånn annen hver uke? Ja, omtrent. Så er vi her hos meg, eller så er vi der. Det blir jo på en måte vårt begge deler, men det føles jo fortsatt ut som at her i Norge er det mest mitt, og i Sverige er det mest hans, men det er jo vårt begge steder. Du klarer å følge deg hjemme der på en måte? Ja, det er det.

Så skal vi bygge nytt hus der også. Men jeg er jo litt nysgjerrig på, jeg vil jo at du skal ta oss helt tilbake til da, hvordan blir man kjent med Jon Olsson på en måte? Nei, han sitter og skjeder seg på Instagram og sender en melding og spør om noen random greier. Ja, så man må være digg, ja. Man må være digg, sånn at han er kjempe å sende melding. Ble du starstruck da? Ja. Som jeg har sagt det nå, det høres jo helt teit ut, men som jeg sa i bryllupsløftene, startet med sånn,

Da han inviterte meg på date, så trodde ikke jeg at det kunne bli noe seriøst ut av det. Så jeg hadde egentlig guttepause, fordi jeg hadde datet så mye. Jeg var så sliten av å dra på fylla hele tiden, og jeg bare sånn, nei, nå må jeg ta tak i livet, nå skal jeg bare ha guttepause.

Så sendte han den tilfellige meldingen, og så spurte han faktisk flere ganger før jeg til slutt sa ja da. For jeg var faktisk litt sånn, orker jeg det? Skal jeg gidde det? Og så har jeg en veldig god venninne som kjenner han, og hun sa at han er så kjærmenen du må dra på den daten. Så jeg tenkte sånn, ok, jeg skal dra, men da drar jeg bare på et eventyr på en måte. Det blir liksom bucket list, da er du på date med Jon Olsson. Ja, så da har jeg sagt sånn, jeg takket ja til den daten.

Litt fordi han var kjendis. Ja, ikke sant? Jeg tipper jo du også. Jeg visste jo alt om livet hans, og hans forhold og barn. Du visste jo veldig mye om han før du møtte han også. Ja, på en måte så visste jeg jo at han hadde, men det var jo ikke sånn at jeg hadde fulgt med på han, eller hadde jo ikke sett eller fulgt med på alle YouTube-danser eller noen ting. Så jeg måtte jo ta og gå litt gjennom noen videoer før jeg kom dit. Så når jeg kom på flyplassen så hentet han meg i...

en Rolls Royce, og jeg visste ikke at det var hans bil, for eksempel.

Nei, det var bilen hans da. Ja, men jeg visste jo ikke at det var det. Han hadde jo holdt på med å, ikke pusse opp, men holde på med masse med hus og bytte ut kjøkken og gjort masse greier. Det var ikke sånn at jeg visste hvordan det så ut. Det var ikke sånn at jeg følte at nå skal jeg til en jeg vet alt om. Nei. Nei, jeg tror han hadde stalket meg mange nok timer til at vi stilte ganske litt. Men han kom og hentet deg på flyplasset, så du dro og besøkte han da? Ja.

Alle i Sverige vet hvem han er, så hva slags date skal han planlegge? For jeg tenkte, du får planlegge en overraskelsesdate. Og så hadde planen hans faktisk vært at han skulle ta meg med til huset sitt, så i alle fall hadde han byttet kjøkken, og han ville liksom imponere meg med ting i huset. Men dere hadde ikke møttes engang? Nei, så det var jo litt sånn...

Jo, men vi hadde snakket litt på det. Jeg vet du hva, jeg kjente det. Jeg visste at når jeg kom på den daten der, så kom vi til å ha det hyggelig, og han kommer til å like meg. Det visste jeg. Men hadde dere snakket så mye da? Nei. Men man får den viben av at jeg visste at det kommer ikke til å bli kleint, og han kommer til å like meg. Og han tenkte akkurat samme.

Hun kommer til å like meg. Og det her kan man si, og så høres det så... Det høres virkelig nødvendig til å si, men hadde man dratt på en date og tenkt sånn, å, jeg tror kanskje ikke han kommer til å like meg, så sender du ut helt andre...

signalet på deg? Ja, og det var ikke noe kokke greie med det, for jeg trodde nok at han kanskje kom til å være litt sånn kokke, han er så lite, han finnes ikke noe med han som han hadde en helt annen energi enn det jeg trodde det var så utrolig match på energien vår jeg følte at vi hadde kjent hverandre før, altså det her er jo ikke første gang vi møtes, det var som å møte en du alltid har kjent Dere var soulmates? Vi var det

Ja, men du smiler, altså vi var det. Jo, men jeg var fascinert og litt mye syndelig. Ja, for jeg tror, men vi er også sånn, vi er så like på kjærlighetsspråkene, vi er utrolig cringe, sånn der vi sitter skinn mot skinn og ser på, vi sier til hverandre sikkert ti ganger hver dag, å jeg er så takknemlig for deg, og jeg elsker deg. Vi er veldig, gjør ting for hverandre,

Vi er veldig begge to. Og jeg har alltid vært sånn og ønsket meg en som var sånn. Men de fleste er nok ikke så mye kjæreste. Du får ikke det norske gutter, føler jeg. Alle svenske gutter, for da må jeg dra til Sverige. Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si på det. Jeg tror ikke det er så mange som han. Jeg tror det bare handler om å finne den som er riktig for deg. Det at vi er veldig...

Overload betyr jo ikke at jeg har veldig mange venner som jeg er ikke så glad i å klemme meg jeg setter pris på det man setter jo pris på ulike ting så da er det jo bare å finne en som vi setter så pris på akkurat det samme det er det samme kjærlighetsspråk da virker det sånn ja

Men hva gjorde dere på den første daten da? Da kunne vi ikke dra hjem til han, så han måtte plutselig ha foreldrene sine der til å ha barnevakt. Så mammaen hans hadde jo fikset den største blomsterbuketten jeg har sett i mitt liv. Jeg trodde jo at han bare inviterte masse random jenter. Og derfor egentlig ikke hadde jeg lyst til å dra heller. Jeg tenkte sånn, det er morsommere å avvise han enn å være en av de jentene som kommer på daten. Så var det første daten han inviterte til. Var det det? Det var meg.

Så da hadde han med kompisen sin som skulle late som om han var sjåfør. Jeg skjønte ikke helt hva som var moro med det. Fordi når vi kom frem til den bilen, så sto det en fyr der i dress og åpnet opp bilen. Og da sette jeg meg inn. Jeg begynte ikke å hilse på den sjåføren. Og så skjønner jeg, åja, det er gart.

Nei, det var så mange ting jeg ikke skjønte med Jon at han hadde folk til å gjøre ulike ting for seg på forskjellige måter. Men da dro vi og spiste lunsj. Men var det bare en kompis da? Ja, det var jo det. Så da satt han foran kjørtebilen og vi satt i baksettet begge to. For Jon har aldri sittet i baksettet.

baksette på den bilen, og det hadde han ikke lyst til, så han syntes det var litt gøy. Så han syntes fortsatt at det er veldig gøy, jeg vet ikke om jeg syntes det var så gøy, men det var jo jeg, da satt han foran der, og så satt vi bak. Så hadde han kjøpt Colasero og Pepsi Max, fordi vi liker hver vår, og Ostepopp, for det hadde blitt en sånn intern greie. Og så begynte vi å strike hverandre i hånda, etter to minutter. Så veldig sånn, liksom på film, sånn

Ja, så dro vi på lunsj, så dro vi på middag, så sov vi på hotell. Så det var der en helg på en måte? Ja, en natt bare. Og så dagen etter, når jeg skulle dra hjem, så spurte han meg en gang sånn, ja, når kan jeg komme til deg neste gang, når kan jeg komme og fikse i hagen din? Jeg var sånn, nei, jeg har jo barna neste helg, så det er kanskje ikke helt sånn. Vi forventer litt, jeg er barnfri. Ja, men jeg kan jo bare være i garten en vinn da.

Og så til slutt så var jeg sånn, ja, fordi han var jo ikke ute etter å leke eller spille noe spill, det var så immer i sånn, nei, men jeg vil snakke med deg, jeg vil være med deg, jeg skal jo ikke ut på byen selv om jeg er barnefri nå, jeg vil snakke på telefon med deg, ja.

Så det var jo veldig trygt Da ble vi bare sammen med en gang Så han kom jo da helgen etter Og klippet håret til barna mine Og vi dro på Klippet håret til barna dine? Ja, han var jo flykt til å klippe Klippe hår Det ble ikke klippe hekk, men det ble klippe hår i stedet for Klippe hår, dro vi på bowling Tro vi på barnekino Så var han på første barneidrett time Sånn gymsalp, der satt vi på en benk Og barna mine løper rundt og har barneidrett Og vi er på andre dates

Du var ikke redd for å introdusere barna dine så fort? Jeg tenkte sånn, hvis det ikke blir noe mer så har du, det er ikke sant vi står og kliner foran dem, så det hadde vært en kompis. Det er sant. Men du merket at han kom fort overens med barna dine og sånn da? Ja, han er så god med barn altså. Er du flink med andres barn også? Jeg føler det. Jeg føler at vi er litt flinke på forskjellige ting. Jon er veldig sånn lekepappa. Ja. Og

jeg er ikke så god på leking, men jeg er god på å gi omsorg, og jeg er god på å se og prate. Jeg elsker å prate med barn. Det å prate med barn. Det er så gøy. Nå er de... Jeg har fire, fem, seks og syv. De samtalene jeg har nå, spesielt med en annen else som har syv, det er så gøy. Det er det beste med å være mamma. Det er all den kosen, og så er det når de har den personligheten, og vi kan...

Og jeg lærer de ting, jeg elsker å lære de ting, og snakke om forklaring. Så det er så gøy. Men var du nervøs første gang du skulle møte barna hans? Ja, jeg var litt nervøs, men jeg var mer nervøs første gang jeg skulle møte sønnen til min eks, fordi det hadde jeg også da gjort. Jeg hadde jo møtt en, det var han fem år, første gang jeg skulle møte han som var bonusbarnet mitt før da. Og da googlet jeg hva snakker man med en femårig barn. Ja, for da hadde du ikke barn før, selvfølgelig. Jeg hadde jo null erfaring med barn før jeg ble mamma.

Det er jo mye enklere når man blir mor selv, hvordan du snakker med andre barn. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle snakke med et barn før. Nå er jeg jo litt mer ut da. Jeg kunne begynne å håndhilse på en ettåring og bare, hvorfor svarer de ikke hva de heter? Altså, jeg var helt num, på en måte. Så det er litt deilig da, at jeg får litt bedre forhold med andre sine barn også, etter jeg fikk egne barn. Men er det noen språkbarriere da? Fordi de barna snakker jo svensk, forstår de hva du sier, eller legger du dem litt ord og sånn? Ja, men det er gøy du sier, fordi det var litt sånn en periode der, at det kanskje var litt

vanskelig, fordi det er ganske mange, norsk og svensk er likt, men for barn så er det helt forskjellig, for det er helt annerledes ord hele tiden. Så da ble det til at jeg har brukt ganske mange svenske ord,

Jeg blir litt svarsk, og prøver å holde meg til å være norsk. Nå har jo barna vært mye sammen, så det var sånn andre vei nå, at mine barn, når Jon snakket, da kunne de bare la være å svare han. Jeg var sånn, hallo, Jon? Ja, men de forstod ikke hva han sa. Da må du jo si at du ikke forstod hva han sa, det kan ikke være ikke svare. Men nå skjønner jeg jo...

John sine barn, de har jo begynt å snakke norsk etter at de har lekt så mye med mine. Så de snakker jo norsk hele tiden når vi er sammen, og mine barn forstår svensk. Og nå forstår jeg hvordan svenskene hører norsk.

Jeg skjønner hvorfor de synes at det er helt sånn... Støkt. Altså, hun er jo veldig søt når hun skal snakke norsk, men jeg bare, du hører hvordan... Norsk er et veldig merkelig språk når du hører det via noen som er svensk. Veldig, jeg blir sånn flau over språket mitt da. Jeg var jo tidligere sammen med en som var fra Malmø. Ja, det var jeg.

Og jeg sleit, for da var det veldig skånedialekt, den sleit jo jeg med å skjønne, og han forstod ikke hva jeg sa, så vi snakket faktisk engelsk et helt år. Nei, nei. Vi forstod ikke noe av det. Vi hadde så mye misforståelser og sånn, så vi snakket engelsk ganske lenge før han flyttet til Norge litt, og så forstod han mer, så da begynte vi å snakke svensk og norsk da. Oi. Ja, for jeg føler svenskene er dårlige på å forstå norsk, vi klarer jo å forstå svensk, de fleste av oss. Ja. Men andre veien sliter jo litt da.

Ja, absolutt. Jeg husker jeg hadde en kjæreste min som skulle etterlegne meg, så pratet han sånn her, singer. Jeg skal ikke etterlegne henne, men sånn, jeg går ut døren. Men vi føler jo det med svenske nå, at de hører så happy og glad ut, men det er egentlig motsatt da. Jon er jo kjent for veldig sånn, du sa at han kom og hentet deg en Rolls Royce, og han lever jo ganske sånn luksurøst liv.

Hva mener du? Du har jo skutt gullfull, for å si det sånn. Og har gaver som kjærlighetsspråk. Ja, det er helt nydelig. Det er ikke mye syndelig i det hele tatt. Nå vet jeg ikke om du kommer fra et veldig möbleret hjem, men var det sånn at du skulle ta med han til koldbåten? Enklere liv, kanskje?

Nei, det har jeg ikke tenkt på. Han har jo vokst opp og absolutt ikke har noen penger. Han kom jo fra en familie der han var nødt til å plukke blåbær for å ha penger til å kjøpe utstyr til å få stå på ski. Alt var sydd hjemme. Han er ikke oppvokst på... Jeg er oppvokst med mer ferier og mer... Jeg er i bunn mye mer bortskjemt enn Joner, altså.

Åh, men det er de beste folka. De som er født med utenpenger, og så klarer de å bygge seg opp sin egen karriere. Ja, det er nyrig, vet du. Man kan kjøpe litt av det man har lyst til, og det man har drømt om. Men det var jo morsomt. Jeg tror, jeg har tenkt mer på det, at veldig mange rundt, altså på Kiwi-koldboden, Jon Olsson her, de blir sånn folk rundt, det er sånn, oi, den bilen, han har jo hatt veldig mange fans, vi har vært i...

I Oslo, det er noen som stopper bilen sin for å gå ut og ta et bilde og sånn. Ja, det er det. Men det er jo mer jantelov i Norge da, enn det det er i Sverige med det å vise at du har penger og sånn. Jeg synes det er verre i Sverige enn i Norge. At det er enda mer jantelov i Sverige? Jeg synes det er. Men folk i Sverige har jo mer spend, føler jeg.

Ja, altså jeg har lært mer og mer nytt om Sverige enn før. Altså jeg kan bare fortelle en ting som er utrolig spesielt i Sverige, som provoserer meg, og det er at i Norge så betaler du for barnehageplass. Det gjør jeg i Sverige også. I Sverige er det sånn, det kan en del litt ulikheter, men hvertfall med de jeg har pratet med i familien til Jon og venner til Jon, når de har barn i Sverige, så er det sånn, barna dine skal kun være i barnehagen om du jobber.

Så du skal ikke trene, du skal ikke gå butikken, du skal ikke gjøre noe annet. Da kan de drive og anmelde hverandre, altså melde inn at den mammaen til Josefine, jeg så henne der og der, og da var ikke hun på jobb, så da skal ikke barnet være i barnehage. I Norge er det sånn, mine barn har vært i barnehage, og jeg ligger og sover hjemme. Med god samvittighet. De barna har det så bra i barnehagen. Men i Sverige er det veldig sånn,

Og hvis du får, da du har en ettåring for eksempel, får du en baby, da er jo du hjemme med babyen. Så da mener jo de at da skal du være hjemme med barnet ditt. Altså da blir redusert barnehageplass på det barnet du har i barnehagen, la oss si du hadde 100%, blir redusert til 60%. Fordi du allerede er hjemme med en baby, så da skal du ha eldste barnet litt mer hjemme også. Det synes jeg er ganske drøyt.

Og de er, ja. Det var veldig nysmert. Jeg er glad i smerter, så jeg kan ikke misforstå. Men akkurat de tingene der, det hadde jeg aldri hørt om før. Og det er heller ikke lov i Sverige under noen omstendigheter å ha hjemmeskole. I Norge så kan du. Hvis barna dine blir mobbet, eller hvis du vil reise, eller hvis det er noe som helst, så kan du, når som helst, trenger ikke engang få godkjenning. Du blir fulgt opp, men du kan bestemme deg for at jeg skal ha hjemmeskole i den eller den perioden.

Ja, jeg tenker det er åpenbart. Så bestemmer ikke staten det folk er lov til, men det gjør de i Sverige. Du har ikke lov til å ha hjemmeskole. Det er for å sikre, de vil vel sikre at, men igjen, da griper du ganske inn i at du ikke får lov da. Ja, det er jo for å ta fra deg friheten på en måte. Men Jon er jo den mest usvenske personen da.

Selv om han er svensk, han er jo ikke en typisk svensk, han har jo heller ikke bodd mye i Sverige heller. Nei, han er litt mer Hollywood. Han er jo det. Men det tok jo ikke så lang tid før du ble forlovet heller. Nei, det tok et år sikkert. Men hvordan, etter en sånn første date med Roserad, hvordan skal han toppe det med friri? Hvordan han fridde? Ja, der har han sagt at han er misfornøyd. Ja.

Det var jo bare på Maldiven Det var bare på Maldiven Ja

Nei, han var misfornøyd, og det var hvis fordi at han... Det var på sommeren, og der er det litt ustabilt, sånn at det aldri ble den perfekte solengangen. Han var usikker på om det skulle regne eller ikke. Sånn at han plutselig bare impulsivt bestemte seg for at han skulle gjøre det på vei til middag. Så ble det sånn halvveis at vi skulle bli hentet av en sånn liten bil og kjørt til middagen, så hadde han bedt den personen om å stoppe og ta frem champagne og to glass og en liten blomsterbukett.

Så da det skjedde, så var jeg først sånn, oi, skal han fri? Men så, Jon drikker jo ikke alkohol, så det at det var champagne, og at han som jobbet der gjorde det, tenkte jeg, kanskje dette er en sånn pre-drink-greie før vi skal på. Vi var på en sånn undervannsrestaurant, så det var masse fisker og alt mulig. Så tenkte jeg kanskje det var en del av den experienceen, at vi skulle få det litt å stoppe på veien. Skjønner jo nå at det var veldig åpenbart at han skulle fri. Men jeg altså,

var jo jeg da pyntet til å gå på en undervannsrestaurant veldig gøy, fordi da var jo på Maldivene, man bruker egentlig ikke høye heler der men akkurat da skulle vi bli kjørt fra rommet vårt til denne restauranten og så hadde jeg noen sko som var surret igjen og så stoppet plutselig bilen ja, følg meg, jeg skal ut på sanden altså ut på stranden, ja bare dit

så skal jeg ta meg skoene eller ikke det, ok, vi skal jo bare dit og så skal vi vel tilbake så jeg har jo på meg de høye helene, så har jeg en video der hvor han drar meg med ut på stranden jeg i mine høye hvite heler og så går han bare ned på kne og det var ikke noe sånn tale eller noe greier rett ned på kne? rett ned, han vil lifte meg

Jeg skjønte ingenting, ja. Så jeg sto da sikkert i to og et halvt minutt før jeg svarte ja. For jeg bare ble så forfjamset. Jeg skal ønske jeg hadde... Forfjamset var et fint ord. Jeg skal ønske jeg hadde en skikkelig sånn wow-reaksjon. Jeg ble bare litt sånn satt ut av at det skjedde på den måten. Men det var jo klart at jeg ville det. Så det var jo bare at jeg ble litt sånn, oi, ut av meg selv. Og så... Du var litt misfornøyd du også? Jeg kunne jo liksom vært litt.

Litt mer lys Kunne vært det der hjertet Jeg hadde jo sett for meg det med han At han hadde gjort noe helt sinnssykt Vi tok det igjen med bryllupet Ja, det så det ut som Hadde dere snakket om at dere begge hadde lyst til å gifte dere? Ja Men jeg hadde jo sagt at jeg kunne gifte meg på rådhuset Ja, gjøre det litt enkelt Og det ble det jo Nesten Det ble jo på rådhuset da Det ble det først I hettegenser Nei

Så dere er litt sånn... Vi kan jo være begge deler, vet du. Nå ruller vi også serien Stjernebryllup på Viaplay. Da følger vi jo hele reisen fra utviklingslag og prøve bryllupskole og selve bryllupet deres. Hvordan har det vært da å gifte seg med et kamera på slepp?

Det tenkte vi ikke over i det hele tatt på bryllupet. Vi har jo filmet en del i forkant, det vil si at serien handler mest om planleggingen og veien til selve bryllupet. Og det har vært egentlig veldig gøy. Jeg er veldig glad i det. Vi var litt usikre på om vi skulle det eller ikke, men så tenkte jeg at serien, det jeg liker med den, er at det er et mål. Vi skal et sted, det er en rett

Vi skal til det. Vi skal til brylluppet. Og det skal vi jo uansett, så at noen kameraer følger oss på veien dit, det kan være morsomt det, så lenge ikke det blir noe sånn å, vi må ta det på nytt igjen på selve bryllupsdagen. Det er jo et bryllup og ikke en TV-produksjon. Så de var helt fluet på veggen på selve brylluppet. Tenkte ikke over at de var der. Det var mer andre fotografer og folk vi sommer av enn det. Og jeg følte at...

det er litt gøy, selv om vi har Instagram og Snap og YouTube og sånn, at i stedet for å bare se ferdig resultat med bryllupet, å se seg selv via noen andres øyne, hva de velger å ta med, hvilke situasjoner de har filmet oss i, som ikke er mitt eget narrativ, og jeg setter opp og, å, jeg var litt stygg der, så jeg tar det bort, eller, jeg skal si det på en bedre måte, at det blir mer ekte, og så tror jeg det får frem mye mer hvem vi er som personer. Jeg skjønner også hvordan vi blir

blir fremstilt, fordi jeg skjønner hvordan vi er, jeg skjønner at der er han rikingen og hun bimboen og alt handler bare om penger og de er så overfladiske og selvfølgelig så forstår jeg det, men det som er litt gøy med serien er at jeg føler også at den får litt mer frem vår dynamikk og at det som er viktig for oss er jo

kjærligheten og familien og barna og feiringen av det. Så nei, det har vært veldig, veldig gøy. Jeg gleder meg til å se det komme. Har du sett alt? Nei, jeg har sett to episoder. Oi, så det kan hende at det skjer mye sånn? Ja, absolutt. Jeg vet jo... Det er skummelt da, snart kommer det på TV et eller annet, og du vet ikke... Man husker jo ikke alt man sier, og jeg tenker på alt jeg som glipper ut av meg, liksom. Ja, men jeg tror også det er en god sånn...

Jeg er ikke så nervøs, for jeg var mye mer nervøs da jeg skulle begynne å være med noen YouTube-videoer til Jon. Og det har jeg jo vært med, og herregud så mye dritt jeg har fått der. Så dette er jo ikke noe sammenlignet med uansett. Fått noe dritt? Hva mener du med det? Oi, altså de følgerne til Jon, de er brutale. Nå leser jo ikke Jon sine ene kommentarer da, men de har vært, de utenlandske følgerne hans har jo kommentert...

Mye, men så tåler man jo det, og man tenker sånn, ok, i starten, da det var helt i begynnelsen, og vi la ut en video og annonserte at vi var kjærester, da kunne jeg kanskje kjenne meg usikker om når alle skulle snakke om han og eksen han som da så har vært kjærester.

et sånt sosiale medierpar i så mange år så mange har et forhold til de og tror at de er sånn eller sånn og så kommer jeg inn plutselig og ingen liker meg eller hun forrige var bedre og de og de de passet bedre så det er vel mer sånn å tenke at jeg må jo lære meg at jeg kan ikke overbevise andre om hvordan jeg er og om noen ser en video av meg

så må jeg også huske på at det de kommenterer på er jo det de ser på videoen, og den videoen er jo heller ikke heller meg, fordi når jeg vet at jeg er på video, så kanskje jeg blir litt annerledes, kanskje jeg blir litt rar, eller kanskje jeg sier de tingene. Så jeg må også huske på at, ja, men jeg kunne kanskje så bli, ikke sjalu, men litt sånn der, åh, jeg synes det var så kjent å bli sammenlignet med en annen fantastisk flott jente, da, som alle skulle sammenligne meg med hele tiden. Mhm.

Men så har jo det vært veldig fint etter hvert å bare kjenne at nå er jeg jo så trygg at det spiller ingen rolle hva noen

egentlig kommenterer om de tingene sånn som det kanskje var litt sårt helt i begynnelsen. Jeg synes det høres veldig brutalt ut, ja. Å bli sammenlignet med noen andre. Jeg tror nok mange hadde tatt det ganske tungt, da. Det er jo det, for man må jo huske at du kan jo også velge å ikke være der ute. Så man får ta den ulempen med alle fordelene også. Og husk på at du stikker hodet ditt ut bare for å bli halshugget. Det er jo frivillig.

Det er bra at du ser på det sånn, for jeg tror det er sånn man må se på det. Ja, men jeg hadde jo jodel før, for jeg synes det var sånn at jeg ville gå inn og følge litt med på hva folk skrev. Jeg vet ikke om du gjør det selv? Nei, men jeg tror ikke det står så mye om meg. Ikke fordi jeg tror at ikke folk hater på meg, men jeg tror ikke jeg er interessant nok for folk.

Jeg hadde det i hvert fall utelukkende, bare for å gå inn og følge litt med på om folk skrev noe om meg, om det var noe bra eller om det var noe dårlig. Og så var det jo ofte litt sånn her og der. Og så kanskje det var noen som møtte noe negativt, så var det noen som møtte noe positivt. Og så merket jeg jo etter hvert mer og mer at

her er det jo ingenting positivt og da er det jo litt sånn selvfølgelig så går folk inn der du går ikke inn der for å skrive noe hyggelig i utgangspunktet, du går inn der for å skrive noe kjipt og da tenkte jeg at, oi, men i mitt liv så har jeg det jo, før ville jeg vite alt det var sånn kontroll, jeg bare har kontroll på om det står noe der

og nå er det sånn åh, det er så utrolig deilig og bare sånn, det jeg ikke vet, har jeg ikke vondt av det blir ikke provosert eller irritert av noe som helst, fordi det kommer ikke frem til meg så det er bare sånn jeg kan leve i min lille boble det går fint jeg bare vil gå litt tilbake til det vi snakket om i stad hvordan kommer barna deres overens hvordan møttes de? var det et rart møte?

Nei, da de møttes, det er jo to år siden snart, da tok jeg flyet, nei vi kjørte vel bil, tok med mine to barn til Stockholm.

Og så var vi der en helg, vi dro på en båttur, og de spilte og lekte, og det gikk helt fint. Og så har vi merket etter hvert at det søren meg bedre og bedre og bedre for hver gang. Man skulle kanskje tro at det hadde startet bra, så kanskje ble det litt mer kranglinger etter hvert. Det er som at de i starten ikke helt skjønte hverandre, helt i vilsen, så da ble mine barn mer venner med hverandre, og de er jo egentlig aldri venner. De er jo...

Altså to tette gutter Det har vært Som i tillegg er så forskjellig Det har vært veldig slitsomt Det å ha søsken Som krangler Det er noe av det mest slitsomme med å ha barn Som generelt av alt Alle sier du må få et barn til for da kan du bli avlastet Og så kan de bare leke sammen Det er ikke noe fasit på at de gjør det

Nei, altså nå begynner det å bli bedre, men det er jo da seks år da, som det tok. Jeg anbefaler ingen å få tot etter barn, for det første. Det var veldig hardt. Men så i starten så var det vanskelig for dem å forstå hverandre, så da lekte de litt med hver for seg, og da ble det veldig vanskelig.

Nå snakker de både svensk og norsk, og har hatt en så fantastisk sommer nå, hvor det å ha fire barn egentlig ikke har vært noe mer slitsomt, fordi de virkelig blir en gjeng. De løper og leker hjemsel, og det er skikkelig hyggelig. Så det hadde sikkert vært litt annerledes hvis vi hadde fire barn hele tiden, eller mye mer. Men det har vært kjempehyggelig å ha vært med på skolestart til hverandre, og så kan vi på høstferie sammen, så det er veldig stas da.

Men kan jeg spørre, vil Johan også ha flere barn? Altså han er mer på hva gjør vi med logistikken? Jeg ser jo den. Det har vi ikke noen løsning på. Men ting kan jo endre seg fort da. Ja, man vet aldri. Han...

har jo også lyst på barn, samtidig som vi begge er, jeg er enten sånn jeg har veldig lyst på et barn til, eller så er jeg veldig ikke lyst på et barn til, fordi jeg synes også det er skikkelig deilig med alle jenter, og synes det var helt fantastisk å kunne reise på ferie, Jon og jeg kunne reise langt, bare oss to, vi får jo da

ordentlig kjærestetid også, selv om vi har mest med barn. Men ja, vi får se. Du må få den jenta di. Vet du hva, det sykeste er at jeg nesten har blitt sånn, jeg kunne fått en gutt til hva. Men du har jo litt tid da, hold deg på å si. Jeg tenker at jeg kanskje skal bare fryse ned eggene mine nå, siden jeg er 35, og så ser vi hva som har skjedd om et par år, når jeg blir rundt nærmere 40. Ja.

Men jeg vurderer det selv altså. To kvinner på 35 som må ta noen valg her i livet. Ja, fordi du kunne tenke deg å få litt sånn større aldersforskjell da. Ja, det er ikke noe mot. Jeg tenker sånn tre-fire år, det går sikkert fint, ja.

Jeg vet ikke hva som er det optimale aldersforskjellet. Noen sier jo det motsatte av deg, at to tette er det beste og det letteste, og noen mener at ganske god avstand er bra. Jeg tror også det kommer an på barna, for hadde jeg fått to tette som var venner, så hadde jeg sikkert anbefalt det. Hans barn har jo alltid vært venner. Har du to barn som sover? Jeg sover jo med nummer to, så sover ikke jeg før det hadde gått tre år.

Hæ? Tre år? Tre år tok det. Men snakker vi hver natt da, typ? Ja, så da var det jo også nesten greit at jeg ikke hadde det. Men da måtte dere vel dele på litt av hverandre, så dere kunne hente dere inn en natt? Eller våknet du hver eneste natt da? Hvis han var i huset, så selvfølgelig. Ja, men det vi gjorde da vi bodde sammen, vi flyttet jo fra hverandre da han var ett år, og da var det jo sånn at vi hadde også ett, altså eldste sønnen hadde da nattskrekk,

Så da bestemte vi oss, ok, du tar natt skriken, jeg tar yste. Og så bytte vi på andre natt, så det ble den søvn du ble. Og så etter det, så var det jo hver natt, det var tre år. Men da bodde vi jo fra hverandre, så da fikk jeg jo sove utenfor. Nei, jeg fikk jo ikke det utenfor, det var utenfor på ditt. Jeg var sånn, jeg hadde sånn mål, altså Matteo skulle sove. Han heter også Matteo, som din. Jeg har Sandre og Matteo. Når Matteo skulle sove, da var det å få han til å sove ned i vogna.

Og så sette han ut på balkongen Og så bare krasje på sofaen til han våkna Fordi hvis jeg brukte all den tiden han sov på trilletur Da var jeg jo helt knekt Det er som å se tilbake på Hva mennesker egentlig klarer Hvis du bare må

Så kom man seg gjennom det. Hvordan klarer folk det der? Jeg husker jeg satt og så på bilder, jeg hadde to små gutter, jeg satt og så på bilder av en tidligere, jeg kjente på Facebook, som hadde to sønner som også var litt eldre, og jeg så på bilder og bare, hvordan klarte hun det der? Og så har jeg skjønt at, men folk klarer det jo, for hva er alternativet? Det er jo å dø. Men det gjelder det med barn, og jeg fikk et barn som ikke var helt

frisk til starten da og da var alle sånne der jeg skjønner ikke at dere klarte det hvordan klarer dere det? og da skal jeg bare kaste ungen og si at nei, dette gidder jeg ikke jeg prøver på nytt nei, det er jo ikke noe å gjøre man må jo bare stå i det og håpe at det blir bedre at det går seg til det så det går bra nå det går bra nå altså

Det gjør det, og han sover også, så nå er livet mitt mye bedre. Jeg følte at jeg bare gikk rundt som en sånn toke, og ikke husket ting, og bare gikk rundt med veldig angst, og jeg følte det liksom, jeg klarer ikke å høre på sånne gamle episoder av podcasten, for jeg føler at jeg bare sa så mye rart. Ja, men jeg har skikkelig mye blackout også, fra...

Det er så mye jeg ikke husker. Når folk sier at babyen min er ti måneder, så tenker jeg at jeg glemmer så mye. Vi hadde den tyngste perioden rett før det skulle bli skilsmisse her nå. Da var det også covid. Da er det bare en på hjemmeskole, en som er hjemme fra barnehagen, en som er baby.

Ingen sover. Skal vi skille oss? Ja, nei, det var low point in life. Og så blir det bedre. Ingenting i livet som er dødlig som alt er jo bare forandret hele tiden. Enten til det bedre eller til det verre. Så nå er jeg sånn, faen, nå har jeg hatt en skikkelig peak her nå. Nå kan det bare gå ned. Det er litt dritt. Ja, er du også sånn som tenker sånn, nå har jeg det litt for bra, så nå venter du på at det kommer en sånn neder. Ja, men nå har jeg sånn, nå har jeg oppnådd, hva blir det neste nå? Nå har jeg, jeg har jo fått barn.

Jeg har blitt forlovet, jeg har giftet meg, jeg har hatt veien mest fantastisk i sommer, og ingenting kan toppe det her, så det her kommer bare til å gå nedover nå. Og det var en ting jeg tenkte på da jeg skulle gjennom å skille meg, var sånn, ok, men tenk så mye bra jeg har i vente. Det jeg har i vente er at jeg kommer til å møte en og bli skikkelig forelsket hjem. Og du klarte å tenke det i skilsmissen? Ja, men jeg kan jo glede meg til at jeg kommer til å oppleve det da. Da har jeg noe foran meg som jeg kan se frem til. Mhm.

noen tar det som et så sykt nedlag og bare jeg kommer sikkert aldri til å møte noen igjen det fikk jeg jo etter hvert da om det kom, jeg har 100% at jeg aldri kommer til å møte noen dag inn og dag ut på Ivy ingen som hvem vil ha en tobarnsmor fra koldbåten hvem vil det

Nei, det var Jon Olsson. Ja, det var bare han. Ikke han? Ja. Tenkte jeg. Vi har jo snakket om at du har jo skutt gullfuglen med Jon. Han er sjekk, han

Han er rik, han er romantisk, han er liksom... Perfekt. Han er perfekt. Eller har du noe juice? Hva er det verste med Jon? Å, det verste er jo stakkars hodet hans. Han har jo immer i ADHD, men det går jo ikke ut i kroppen. Han sitter ikke og er rastløs, og han ser gjerne på film. Alt det jeg trodde med ADHD fikk jeg jo litt motbevist, for jeg har alltid tenkt at jeg kan ikke være sammen med en som har ADHD, fordi jeg

Jeg kan like å binje på sofaen. Jeg trenger en som ikke er sånn høy i hast hele tiden. Så jeg merker at han har jo en ADHD som er mer intern. Hode hans er jo så mye hele tiden. Han har slitt med søvnproblemer. Han...

Jeg har veldig behov for... Jeg kan for eksempel klokken åtte på kvelden ha lyst til å diskutere hva med jobb, eller jeg kan lage en faktura eller la si at vi skal planlegge på noe vis. Så jeg har for første gang lært at det er enkelte ting jeg ikke kan spørre om etter klokken syv på kvelden. Det er veldig rart, for jeg er et kveldsmenneske, og han er et morgenmenneske. Ja, ikke sant? Og han har slitt mye med søvnen, altså. Så...

Men nå har jeg sluttet med søvnpiller, sluttet med ADHD-piller, og fått mye bedre. Også må jeg lære meg at hvis man kjøper en ny bil, så skal man ikke ha den bilen. Det er ikke sånn at vanlige folk finner en båt eller en bil. Jeg kan jo bli litt glad i tingene mine, om jeg har en veske eller noe sånt.

Da vil jeg jo gjerne ha den. Jeg vil ikke bytte den ut etter seks måneder. Nå har jeg bare skjønt at her skal ting byttes. Så ikke tenk på det. Ikke bli for glad i det. Nei, sånn er kjæresten min da. Ok, jo, siste jeg har et spørsmål. Dette blir litt sånn kaos-episode, men sånn er det. Jo, fordi jeg synes det er litt gøy akkurat med bryllupet. Fordi en veldig god venn av meg, Sebastian Solberg, han viet dere. Hvordan falt det valget på han?

Det var veldig gøy, fordi vi var i planleggingsmøte på sommerå, og så skulle vi da vise oss i Frankrike, og så hadde de undersøkt og fant ut at det er utrolig komplisert å få en ordentlig vilse der, fordi da må du ha vært i Frankrike så mange dager. Det var så mye styr med å bli...

ordentlig gift og signert papirer og sånn der, så da ble vi enige om at da får vi bare signere de papirene på rådhuset og da kan jo hvem som helst på en måte vi oss men vi fikk jo Sebastian til å ta noen vikselskurs og sånn da ja, gjorde du det? ja, så han gjør det ordentlig men det vi ville at det skulle føles høytidlig og ekte

det skulle være selve seremonien. Det var veldig viktig for Jon at vi giftet oss ikke på rådhuset. Det skulle være helt low-key. Hette-genstre. Ikke lov til å kalle hverandre mann og kone. Ingenting sånn. Vi skulle ikke få noe middag eller side til noen. Det var helt bare sånn. Vi drar og signerer noen papirer i blinde. Og så...

så gifte vi oss i Frankrike, og da var det i det møtet sånn, ok, men hva slags type personer, forslag, hvem som kan videre? Var det liksom en ordfører i den kommunen, eller en eller annen kulturgrei i Bærum, og så var det liksom det ene og det andre type, så var det sånn bilder da på en presentasjon av ulike folk, og så kom vi til litt sånn type kjendiser, Odd Magnus Williamson, og plutselig en som var skuespiller i Skam, og så var det sånn, men er det noen dere kjenner som kanskje kan passe inn i den rollen?

Og da sa Jon bare, «Ja, Sebastian, vi skal jo på middag med han etterpå. Han er jo perfekt!» Og da hadde vi allerede avtalt at vi skulle på middag med Sebastian, så det var... Når han sa det, var jeg sånn, «Ja, altså, hvis han gidder det, så hadde jo det vært veldig hyggelig, fordi vi synes at han kan være...

Ikke at vi kjenner Sebastian godt, men vi begge har jo da møtt han, og Jon hadde sett ham på vokteren, liksom. Det var utgangspunktet for at jeg synes Sebastian er kul. Og jeg tror at jeg kunne høre på han at han var litt nervøs. Det hørte jeg også. Det skjønner jeg, og det var jo vår store, viktige dag. Han tok det kjempebra. Han var så fin, og han var... Nei. Og det jeg spurte han også, det var sånn...

Du må jo bare si om dette føles veldig feil, og med timingen, med tanke på hans situasjon, så var jeg veldig sånn... Men han sa jo med en gang at han var gira på det, så da...

Da ble det han. Jeg skulle ønske at vi var bedre venner, så jeg kunne vært i det bryllupet. Ja, vi skulle hatt flere venner. Vi satt jo der og skulle lage den gjestelisten, og Jon og jeg er jo for introverte begge to. Når jeg har kuttet ut alle de der partyvennene mine, så var det ikke så mange igjen. Så til slutt så var det sånn, oi, vi må feile på et bord. Vi må sette noen fotografer og noen folk der. Vi inviterte ridelæreren til Jon. Han reder jo inn på hest, så vi var sånn, oi, vi mangler noen. Vi spør om ridelæreren gidder å komme i bryllupet vårt for å fylle opp plassen. Men har han mange venner? Nei, Jon? Nei, han har meg.

Så vi er jo beste venner. Jeg har jo sagt til han et par ganger at dette skulle du kanskje snakket med en psykolog om, eller noen kompiser, i stedet for meg. Når vi pratet om eksen og sånn i starten. Ja, men du er jo du jeg vil prate med. Så vi er veldig gode venner. Men ja, du skulle gjerne vært i Brilp, ja? Ja, det Brilp skulle gjerne vært det, ja. Det så helt sinnssykt ut. Jeg skulle vært gjester selv, låter jeg på å si. Er du fornøyd?

Kjempefornøyd. Det var det vi drømte om. Ja, for du har jo vært gift før, så man kan jo være sånn, hvordan skal man toppe det på en måte? Men nå er det den beste dagen. Det var absolutt meningen å toppe forrige bryllup, ja. At vi skal sitte igjen og tenke på det bryllupet her på slutten.

Det var veldig hyggelig å ha deg her som gjest og fått bekjent med deg. Vi har jo snakket, det blir en litt lang episode, men det synes jeg det er verdt. Så hyggelig. Jeg føler vi har mye mer vi kunne snakket om. Kjempegøy å være med. Takk for at du ville ha med meg. Jeg elsker den kjikeren din.

Jingle? Er ikke den litt støgge? Nei, jeg elsker den. Jeg går rundt og synger litt på den. Så du må fortsette å høre den. Da kommer den her. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!