Birgit Skarstein - "Lam av Epidural, hvordan blir fødsel?"

00:00
I denne episoden snakker vi med Birgit Skarstein om hennes erfaringer som nybakt mor, graviditet og karriere.
03:36
Å håndtere konflikter og hormonelle svingninger kan være utfordrende, spesielt etter graviditet og i overgangen tilbake til seg selv.
07:38
Foreldreopplevelser og kampen med kolikk utfordrer den umiddelbare kjærligheten og tilknytningen til nyfødte barn.
11:20
Speakers refleksjoner rundt det å bli forelder, barnets tidlige personlighet og likhet med faren.
14:28
Diskusjonen handler om de personlige og unike opplevelsene ved fødsel, søvnmangel, og hvordan teknologi håndterer overbelastning.
Transkript

Du hører på en podcast produsert av Simple. Er det liv her? Ja, her er det liv, vet du. Er det liv her?

Er det noe liv, Birgit Skarstein? Om det er liv? Det er det alltid for deg, og det er veldig stas å ha deg her. Du skulle egentlig vært der når du var gravid, men jeg er egentlig veldig glad for at vi ventet med det. Så nå kan jeg høre både om graviditeten, om fødselen, og litt sånn basjeltiden. Det høres litt sånn kjedelig ut, basjeltid. Hvor lenge har man basjeltid egentlig? Jeg vet ikke, altså egentlig så er basjeltid, er jeg basjeltid nå? Eller sånn, hva er basjeltid egentlig? Litt usikker. Hahaha.

Varseltiden, i hvert fall, gleder jeg meg til å høre om. Og så må jeg først og fremst si gratulerer som nybakt mamma til

Tusen takk, det hadde jeg veldig lyst til å si. Ja, og gratulerer med bok har du også gitt ut akkurat. Ny serie kommer snart, jeg føler vi har veldig mye å snakke om, jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Men jeg kan jo ta en kjapp intro da, før vi går videre. De fleste vet jo hvem du er, men jeg kan si at du er tidligere Paralympisk idrettsstudieøver. Jeg tror ikke jeg orker å ramse opp alle gullmedaljene du har fått, for det er så mange. Ja.

Du er jo både VM-guld i Rohing, og du har drevet med Langrenn, og så er du jo også blitt forfatter nå, som jeg sa. Så er du politisk engasjert også. Influencer, kan man kalle det. Ja. Og så er du jo forlovet nå, og som sagt akkurat da har du blitt mamma. Og vi har jo møttes litt sånn her og der, vi har liksom felles venner og sånn. Men husker du første gang vi møttes? Nei, jeg tror ikke det.

Jeg tok bilder av deg, du var covergirl på Shape Up-magasinet Ja, åh, det er sant! Ja, det er mange år siden nå, da tok jeg bilder Jeg tror jeg sminket deg også, hvis ikke jeg husker helt feil Ja, det er sant, åh, det er gøy Det var veldig gøy å huske at jeg ble faktisk veldig starstruck Og jeg pleier ikke å bli det, men jeg ble det litt sånn på deg Ja, men du, nå husker jeg det, også fordi at jeg visste om deg fra før Fordi en av gutta på laget, altså på Rolandslaget Han hadde kommet til meg, altså han har veldig god kontroll på internett Ja, på internett Ja

Og så kom hun opp en dag og sa sånn, å du må følge hun her, Nora Angeltveit, hun er jævlig morsom. Så jeg har sett deg på Instagram. Så du var starshug på meg også? Ja, jeg sa det til henne etterpå, så hun vet det, men hun var sånn... Jo, nå husker jeg det. Det er gøy. Jeg bare synes du er så rå og godt forbilde, og har liksom...

alltid så positiv, var enda mer positiv enn det jeg trodde. Noen ganger tenkte man, ja, på internett er det bare litt sånn fasade, men du er jo alltid så blid og positiv. Men så blir jeg også litt sånn, er du alltid så positiv? Hvordan er Birgis Garstein med PMS, for eksempel? Nei, det er volat.

Da kan jeg bli sånn ordentlig sint. Men det er heldigvis ganske kort å være da. Og jeg kan bli ganske prosert. Altså hvis det er noen ting som er veldig urettferdig, da kan jeg bli ganske prosert. Men så ja, heldigvis jeg kan smelle litt, og så er det ferdig med en gang. Ja, så du er litt sånn kort sint? Ja. Ja, men det er jo bra da. Ja, det er veldig deilig. Jeg er litt sånn som går og gnager på ting, jeg er også, jeg er fort det mer. Aha, og hvordan er det fortonelse? Ja.

Jeg tror jeg er veldig slitsom for samboeren min. At han spør, hva er det for noe? Så er det ingenting. Og så er det så jævlig mye. Så jeg vet ikke om det er noe bedre jeg vil. Jeg skulle gjerne hatt den der at jeg kan eksplodere litt, og så er jeg ferdig med det. For sånn er jo samboeren min. Hvis noen plager han, så tar han opp det med en gang. Og så er han liksom ferdig med å være sint. Men jeg er ikke vant med det, så jeg kan fort bli liksom...

skremt av folk som kan plutselig eksplodere, og så tenker jeg at nå må de være langsinte. Men så er det ikke det, de er bare ferdige med det. Men hva kan du gjøre da, hvis du har lyst til å ta opp ting litt kjeppere? Forandre personligheten min, jeg vet ikke. Jeg tror jo det bare er lurt, som du sier, å bare ta det opp med en gang. Men synes du det er akkert, eller? Å ta opp det? Jeg er litt konfliktsky da. Er du det? Ja.

Så kommer man på situasjonen. Ikke så veldig. Men jeg har lyst til å lage god stemning. Men jeg har lært meg at for å ha god stemning så er det også lurt å lufte ting som bør luftes.

Jeg prøvde å jobbe an der med sånn pick your fights da. Du kan ikke ta alle kampene liksom. Nei. Men det du skal la ligge, må du klare å la ligge. Hvis du ikke klarer å la det ligge, så må man jo ta det opp. Men hvordan var det under graviditeten da? Hvordan var humøret da? Det gikk egentlig ganske greit, sånn humørmessig. Jeg tror ikke jeg hadde sånn kjempestor svingning. Jeg spurte i hvert fall samarbeidet min en del om han kjente på det, og han sa han merket ikke noe særlig av det. Jeg synes jeg var veldig godt humør når jeg var gravid da. Ja?

Mange tror også på å se på filmer, og gravide kvinner er jo helt hysteriske, og du må bare tråkke på tær rundt deg. Men jeg synes egentlig humøret mitt var ganske stabilt, ganske bra. Ja, og jeg synes ikke jeg var så veldig emosjonell heller. Nei? Jeg synes det var ganske sånn der... Jeg tror aldri jeg har vært så stabil som når jeg var gravid, sånn helt på ekte. Ja, men da har du jo ganske mye mer stabile hormoner da, på en måte det svinger jo mye i en syklus. Ja, så er det mye verre enn under PMS, da er jeg helt grusom. Men fikk du det etterpå da? Altså man kan jo få sånn droppe,

mye hormoner rett etter å ha født. Kjente du det da? Da var det så mye, nesten sånn et mørkt hull, holdt jeg på å si, hele den første tiden med barn. Det er nesten sånn at jeg ikke husker så mye hvordan jeg var. Og når jeg ser tilbake på det nå, så er det sånn at

at jeg bare ikke var meg selv. Det er vanskelig å forklare, men jeg plutselig får opp sånne minner, sånn, nå har det gått to år, og da er det sånn, plutselig jeg kommer på sånne minner, sånn, oi, tenk at jeg gjorde det, og så rar jeg var, og, så jeg hadde nok sikkert mye hormoner, som bare var helt sånn, men jeg kan ikke huske at det gikk fra dag til dag, det var liksom bare en konkret, hele den første tiden, var bare at jeg ikke følte helt som meg selv, og det er man jo kanskje heller ikke da. Nei, men du, det er jo ganske, så hele systemet ditt er jo helt annerledes enn det hadde vært vanlig, og når du tillegger en liksom tøff,

varselstid. Så er det ikke så rart da. Husker du når du kom tilbake igjen? Nå? Jeg husker jeg hadde det nå for litt siden at jeg sånn, oi, nå begynner jeg virkelig å kjenne meg som meg selv inn. Jeg tenker på samme måte som jeg gjorde før jeg ble gravid. Det er som at den token

som føles som en veldig langvarig ammetåke har forsvunnet litt da. Så jeg synes det tok nesten to år for å føle meg sånn 100% som meg selv igjen da. Det der finnes det sikkert masse data på. Ja, noen sier at det kan ta opp til fem år og sånn, det høres jo litt lenge ut da. Men jeg fikk jo høre at det kan fort ta et år, så var jeg sånn, hæ, så lenge? Jeg trodde det bare var noen uker, så var jeg tilbake igjen. Men, altså sånn, nå overlever jeg kanskje litt da, men sånn helt på ekte, sånn, ja, to år.

Jeg er sånn ordentlig hvordan jeg føler meg selv igjen. Hvordan kjenner du på det? Du er jo midt i det nå. Ja. Så du vet kanskje ikke helt vanskelig å bedømme seg selv sånn. Ja, altså nå er det jo to måneder siden jeg er født. Så jeg føler jo at jeg er litt i denne overgangsfasen. Jeg husker før fødselen så drev jeg jo å planla masse greier og masse jobb og sånn, som jeg jo har heldt med nå gjennom høsten. Hvor jeg bare tenkte sånn, ja, men da må jeg bare praktisk løse ut det.

vi må bare praktisk få til flasking og pumping, og vi må bare praktisk sørge for å være på riktig sted og på riktig tid og få logistikken til å gå ihop, så går det bra men jeg synes det var ganske spesielt på de første jobboppdragene jeg var på hvor jeg følte at jeg var liksom teflon i hjernen og en sånn blanding av

En veldig søvnunderskudd. Og at hjernen bare ikke helt hang med. Det var så rart å kjenne på. Veldig. Det er første gang i livet man virkelig kjenner på det. Ja! For man har jo sikkert hatt perioder i livet hvor man sov litt dårligere og sovet mindre og sånn, men...

Nå er det noen som vekker deg hele tiden, ikke sant? Ja, ja, ja. Og jeg følte meg ganske mye dummere. Ja. Treigere, liksom. Jeg var sånn, jeg må skrive ned dette her, for jeg kommer ikke til å huske det. Ja, og så etter jeg fikk barna, så har jeg liksom bare begynt med, som du sier, på telefon, å bare skrive ned absolutt alt. Ja, for du må prøve å hacke.

Jeg synes det har blitt bedre og bedre. Det hjelper jo. Han har hatt mye vondt i magen, som er helt vanlig for små og nyfødte babyer. Men han har grått veldig mye. Så det er ganske intenst. Jeg tror kanskje også at man ikke får den pausen i hodet.

Er det på natta også, eller hele dagen? Mest på ettermiddag og kveld, men nå er den ferdig da. Nå er det en sånn ukes tid siden, så lett av det. Ja, ok. Så det har kanskje vært litt sånn mini-kolikk da, eller? Det har vært kolikk, ja. Det har vært det, ja. Det var alltid kolikk. Gratulerer. Takk. Det var faktisk nesten litt sånn, da helsesukkerpleieren sa det. Så dette er kolikk, ja. Da tenkte vi sånn,

Hva er det? Tenkte det var litt krevende. Ja. Åja, ok. Skal det være så ille? Men da har du jo virkelig fått en ekstra greie, det er det da. Ja, men jeg synes det verste med det faktisk var, altså før da, så tenkte jeg kanskje at, oi, det å ha så mye gråt og så intens gråt, at det var det som var krevende. Men det jeg syntes var mest krevende var at han hadde så vondt. Ja. Det var jeg helt uforberedt på. Reaksjonen på...

høre og se på at han hadde så vondt, og jeg ikke klarte å gjøre noe med det. Ja, det er det de snakker om, det der mamma-hjertet som ikke hadde forståelse helt før man får det. Ja, det brenner hjertet når noen andre har det vondt. Det er nesten sånn, jeg kan ta den smerten. Jeg er jo asomest, bare fordi ikke han skal ha det vondt. Det er ikke bare, som du sier, det er ikke bare lyden, nei. Det er liksom at han ikke har det bra, da. Ja, jeg tror også det er en veldig sånn instinkt. Første gangen han dro i et sånt ordentlig sånn, hadde vondt hyl,

Da begynte jeg å gråte. Så Kristian måtte ta han. Fordi jeg så på gråten. Du trøste dere begge? Ja. Pass på babyen, pass på babyen. Jeg har meg selv. Og så er det hormoner også, som vi snakket om. Men det er jo...

Det er rart å være så glad i noen også, som man egentlig ikke kjenner. Synes du ikke det er litt sånn rart? Hvordan kjente du på den kjærligheten ganske fort, eller har det tatt tid? Det gikk egentlig ganske fort. Han kom, og så hadde han en sånn... For jeg var så forberedt på at babyene, når de var nyfødt, som var vanskelig med blikkontakt, og at de var fjerne, liksom. Men...

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men han ble veldig overrasket når han kom, og så bare satt den øynene rett i meg. Og så var jeg sånn, oi, ok, det var deg, ja! Og fra det øyeblikket lå han bare og stirret rundt det. Så vi kjørte rundt på Rikshospitalet med den der plastikkrybba og babyen, en slags baby-taco.

med blødd. Og han bare lå der og så rundt seg over alt. Altså, folk gikk forbi og bare, åja, ok! Altså, hva er dette for en liten kar, liksom? Ja, for han hadde liksom mer satt i blikket i det. Satt i blikket, og da gikk vi på gata, så vi var ute og gikk med den første uka, liksom, og Kristian løftet han opp fra vogna. Og da var det noen damer som gikk forbi og som stoppet

bare gikk tilbake igjen og bare sånn vi må bare se på den babyen for den blikket oss oi så er det her og så gir jeg det vi har fått og så gir vi henne enda da han må blikke folk og han sitter og har sånn kul runde øya han skal følge med på alt og han liker ikke å ligge i vogna og at vi lukker igjen den der klasjen han skal få med alt han der da er det sånn helt til vi tar den ned igjen da

Ja, og nå sitter vi jo på sånn stol, hvor vi kan sitte litt oppreist og følge med på kjøkkenet, og siden bare følge med på alt det vi gjør. At noe av det jeg ble mest overrasket over, at det var et menneske som kom ut. Ja, er ikke det sjukt? At det faktisk er et menneske der, sånn, og så jeg bare...

sier seg jo selv, men jeg tenkte litt smidig at det var et menneske. Det var nesten som en alien, eller... Ja, det var en baby, liksom. Skal det bli et menneske? Så jeg sa, nei, du har karakter, du. Ikke sant? Hadde du sånne ting fra starten som du kjenner igjen nå, når du ser tilbake og er sånn, ja, sånn har han jo vært hele tiden? Ja, jeg følte liksom at han fikk veldig tidlig humor, for eksempel. At de på sykehuset, altså vi bodde jo på sykehuset i hvert fall...

fire-fem uker, og da smilte han jo veldig mye. Og det sa de at det er ikke så vanlig å begynne å smile før de kanskje er tre måneder. Men at han begynte å smile bare et par dager,

og så lo han veldig tidlig så når vi kom hjem da, nå husker jeg ikke akkurat hvor mange uker, men det var sånn at vi skvatt fordi at han plutselig fikk helt sånn lattekrampa ting da så da er du jo et menneske på en måte hvis du har humor og at du synes ting kan være morsomt og sånn det er jo veldig kult men det er jo også litt sånn fascinerende fordi at da er det jo noen ting der

som ikke bare er formbart, men du er født med noen ting i utgangspunktet. Klarer du å se noe av deg selv og sånn i han da, enda? Ser du at han ligner på noen av dere? Ja, han er veldig lik Kristian. Ja. Er med som min partner da. Det er så typisk. Ja.

Du ruker på et barn i nye måneder, og så kommer det til å ligne på faren sin. Ja, men det var veldig smart da. Veldig smart av de babyene å ligne mest mulig på pappa. Ja, sånn at de blir kjøpredskapet også. Ja, ja, ja. Og så føler jeg jo på et vis at det er litt rettferdig også i det at vi har jo et barn fordi at han ligger inni meg.

og vi har noen ting som det er vanskelig å kopiere så det at han da ligner litt på pappaen sin det skulle kanskje være mange det er greit det er bare at vi må gjøre den jobben veldig lenge for å få til dem jeg synes det er to år etter fødsel for du kjenner deg selv igjen altså de der ni månedene jeg synes ikke det var noe

lek og gå gravid? Nei, nei. Altså den her gravidgløden? Hvor er den? Fikk du ikke den da? Altså den der. Nei. Nå så jeg ikke det som min når du var gravid, men jeg følte at du så liksom veldig fresh ut, jeg. Ja, det følte meg ikke så veldig fresh ut. Nei, nei. Og jeg følte at jeg fikk litt gravidglød, altså. Jo, men hvordan er det den utspilte seg? Jeg vet ikke, jeg tok veldig mye hjernetilskudd, jeg lurer på om det, ja. For det fortsatte meg litt grann. Nei, for da får man jo, man får

det ser ut som om man får tykkere hår, og det merket jeg veldig

og litt finere hud, synes jeg at den glødet litt og så var det at jeg liksom, jeg følte meg skikkelig fin når jeg ser på bilder og sånn, så bare sånn ok, jeg var ikke så fin da, men jeg synes selv at jeg var liksom, ser på magen min da, hallo dette her har vel ingen gjort før at jeg følte meg veldig unik på en måte ja, men er ikke det helt sjukt at hele den opplevelsen der er jo veldig sånn der, å hallo det er jo helt vilt å se på meg da ja, jeg tenkte det var det første som opplevde dette her ja, altså

Så mange andre har gått gjennom det, men det føles så unikt og spesielt. Jeg tror kanskje fordi det er så utrolig...

omfattende og omveltende og fødsel også føler man at man står helt alene i den historien sin jeg nekter litt med å tro at noen andre opplevde en sånn fødsel som jeg har hvis du skjønner men det må vi snakke mer om men jeg må spørre også fordi du har nevnt han så vidt men du fikk altså barn med din ungdomskjæreste ja, stemmer det? det stemmer

Hvordan hadde dere liksom jævnlig kontakt? Det var på videregående, dere var særskilt. Ja, unnskyld, nå bare skjønker jeg meg en kaffe. Det er en koselig lyd i bakgrunnen her. Det er bare kaffekarna, sånn. Vil du ha litt, eller? Du, jeg har ennå, ja. Jeg har en sånn oraring, og da jeg sto opp i dag, så sa oraringen min sånn,

I natt har du sovet tre timer og 58 minutter. Dette kommer til å gå bra. Oi! Det er den ordringen at du har barn og sånn. Vet du hva? Jeg savner en sånn funksjon på alle disse smartingsene som er sånn «Ei, barsel».

Ja, jeg har en baby oppe om natta. For den fortsetter å gi meg sånne råd. Nå må du sove. Ja, har du prøvd å hvile? Har du prøvd skjermfri? Det er ikke det som er grunnen til at jeg ikke sover.

Det er en person som vekker meg den her andre time. Det hjelper sikkert å puste litt nå. Jeg ble litt provosert faktisk av den ringen. Ja, egentlig så burde man kuttet det sånn. Jeg hadde en smartklokke også første tiden. Så fikk jeg masse meldinger på hvor sliten jeg var. Så jeg trenger ikke bli minnet på at jeg er sliten, for jeg skjønner det selv. Ja.

Så jeg vet ikke om det noen ganger bare, at når du får vite hvor sliten du er, at du blir enda mer sliten da, kanskje? Jo, det kan godt tenkes, altså. At man nesten bare må kutte ut en liten periode. Altså, jeg hadde jo sånn ordentlig fancy pulsklokke. Jeg gikk jo nesten rett fra å ha vært opprettsutøver til å bli gravid. Så jeg tror jo den klokka trodde jo bare at jeg var livstrundersjukk.

Åja! Fordi alle de her biometriske dataene gikk jo på bananer hos meg i det øyeblikket jeg ble gravid. Så jeg måtte bare ta bananer.

Men det sier jo sånn å være gravid, det er nesten som å løpe et maraton hver dag, da. Det er en ganske super lastning på kroppen. Det er jo det. Men jeg tror det der er så veldig individuelt. Altså, jeg fikk jo en type fatig, liksom, i starten, allerede helt i begynnelsen, de første tre månedene. Da var jeg kjempesliten. Sliten på en helt annen måte enn det jeg har vært borte for. Altså, jeg har jo trent veldig mye opp gjennom livet, og vært mye sliten. Men her var jeg en annen type sliten, for det var sånn...

utmattelsessliten. Sånn i hodet, eller mer sånn der, å herregud, tenk at jeg skal reise meg opp fra senga. Hvordan skal jeg klare det? Jeg har vært sånn, hvordan skal jeg komme meg til frokost? Hvordan skal jeg ta den telefonen? Alt var slitsent. Jeg var kjempesliten. Våkna om morgenen og hadde bare lyst til å sove. Det var merkelig. Aldri vært borte i det.

Men gikk det over etter hvert da? Ja, det gikk over etter tre måneder, tre og en halv. Ja, det er lenge du har det sånn da. Ganske lenge jeg har det sånn. Men det var kanskje det jeg var mest uforberedt på, egentlig, med å bli gravid. Men så skjønte jeg jo også at det er ikke alle som har det sånn da. Og det var også veldig kvalm. Det er jo ikke alle som blir så kvalm. Nei. Men det husker jeg også var at jeg prøvde å få kontakt med fastlegen, og var sånn...

Altså det må finnes noe, altså jeg må på jobb. Jeg må på jobb, og jeg kan ikke bare gå og spy, jeg kan ikke være så kvalm og svimmel. For da får jeg ikke gjort jobben min. Og da fikk jeg en sånn opplevelse at det var sånn, ja, men det er bare vanlige gravidsymptom. Jeg har blitt still, liksom. Ja, finnes det ikke noe på det da? Det er kvinnhelsen, vet du. Hadde menn vært gravide, så hadde det fantes noen piller på det der for lenge siden. Altså det var helt, altså jeg kom til å slutte en annen legge, som var sånn, ja, men vi har jo piller mot dette her, så fikk jeg piller mot det. Og da var det sånn, ja, ok, dette ble mye bedre.

Så måtte du bare gå til riktig lege? Ja, jeg tror også hvis man er selvstendig næringsdrivende, da. Det er jo på en måte ikke bare å ringe på jobb og si at du er syk. Nei, nei, det er jo ikke det. Jeg kan se for meg at du har hatt en ganske busy graviditet da, og første tid også. Ja, egentlig, ja. Er det sånn du ser tilbake på det nå og tenker sånn, jeg vil ikke gjort det sånn igjen, eller vil du gjort det sånn igjen?

Jeg tror at det som skjedde var at jeg ble gravid mye fortere enn jeg trodde. Også var kalenderen ikke disponert for at jeg skulle gå gravid og få et barn. Nei, kalenderen var ikke rensket. Nei, det var ikke det. Jeg har spesielt tenkt på det at jeg skal gjøre ut en bok. For jeg satt og skrev på boka, og skulle jo bruke...

Det halve året til å skrive ferdig boka, og så ble jeg gravid samtidig. Men kunne du ikke utsette det, eller følte du at du hadde den datan å forholde deg til? Nei, jeg hadde den datan å forholde meg til, og forlaget var veldig tydelig på at de hadde den datan å forholde seg til. Så det ble veldig klart at her må jeg bare stå i det. Men når jeg ser tilbake på det nå, så tenker jeg at det kanskje kunne ha...

tenkt at jeg ikke måtte jeg dro kanskje litt veldig langt egentlig der men jeg følte veldig på at jeg har deadline når jeg må levere også det som er vanskelig med å skrive en bok er at det er ikke bare å si at det tar så mange timer du aner ikke den er ferdig når du er ferdig

Men beregner man som regel et år på å skrive en bok? Jeg har jo jobbet med denne boka i fire år, men det har jo vært toppresetøver. Det livet er så rigid, og det er så mye racing, så det må liksom bli på si. Men så la jeg jo opp, og derfor var det den perioden jeg skulle jobbe med å skrive den ferdig intensivt. Jeg hadde også med en venninne som ba meg å skrive, så vi drev å sende tekster frem og tilbake til hverandre, og jobbet jo i et sånt Google Docs.

hvor vi jo begge jobbet i teksten samtidig og var liksom avhengig av å kunne ha en arbeidsflyt da og så etter hvert som jeg ble større og større og sitte ganske

ganske høygravid og jobbe det er fælt ass jeg hadde litt podcast innspilling ellers så jobbet jeg ikke så veldig mye når jeg var gravid ass jeg lå på gulvet for å få det som hardt nok underlag og lå på siden lå på magen så lenge jeg klarte men det klarte jeg ikke til slutt og skal sitte sånne lange dager med tekst

Å skrive og vurdere, og en sånn hjernen som ikke funkes veldig bra. Jeg følte jeg bare lå, ja. Men det var jo ikke digg å stå, det var ikke digg å ligge, ikke sitte, ingenting på en måte funket av det. Nei, nei.

Den blir ganske tung på slutten der. Den er full av vann, og de bekkene går trygg. Og vi dro og pusset opp, fordi vi hadde... Gjorde det seg selvfølgelig. Er dere fortsatt sammen? Pusset opp hele leiligheten. Så Kristian skiftet parketten på alle rommene i hele leiligheten. Og han mart alle veggene og alle takene.

I hele leden. Hvis du lå der kvar, du må skreve bok. Vi kom oss gjennom der, vi hadde ingen ferie. Vi hadde to dager i sommer, hvor vi var på huk og badet på kvelden, bare for å få av oss byggestøv. Herregud. Og det var det. Og når det var sånn vanvittig hetebølge i Oslo, og vi røyde parkett.

Å fy faen. Det var så teist, det der. Ja, det var teist. Prøvde dere å ødelegge forholdet deres? Ja, så hadde vi sånn... Dagen vi skulle føde, det var deadline. Så jeg måtte få levert det bokmanuset, og han måtte bli ferdig med å puste opp den leiligheten. Og det er en dato som har deadline. Fordi at den dagen...

Jeg hadde casernyttet, så vi visste hvilken dato det var. Ja, dere hadde en dato. Ja, så vi hadde en hard deadline. Og den dagen jeg hadde det casernyttet, var jo den dagen vi la ut leiligheten på Finn. Ja, ja.

Sånn at vi måtte. Vi måtte være klar da. Og så var det jo ikke sånn etterfødslen nå at du ikke hadde helt renska kalenderet. Det var ganske busy rett etter. Da skal jeg gi ut den boka da. Ja, da skulle du gå og promotere den boka her. Det var jo trykken mens jeg la børselen. Fy faen, dere har virkelig utfordret forholdet deres da. Går det bra med dere? Det går faktisk ganske bra. Jeg synes selv om vi ikke har kommet gjennom det der, da kommer vi. Da fikk vi også avstemt en del ting. Men vi har ikke fått sett noen folk. Det er kanskje det vi har sett hverandre.

men ikke på et sett så veldig mange andre men da har de liksom hverandre å lene dere på da det er litt sant det er jeg ganske god på

Hvor lenge har dere vært sammen nå? Et par år. Det er spennende at dere har vært ungdomskjærester, og så traff dere hverandre igjen. Hadde dere jævnlig kontakt fra ungdomsskolen videregående, eller møttes dere tilfeldigvis? Vi møttes første gang, første året på videregående. Da skulle vi begge på utveksling etterpå, så vi hadde en TV-skupputveksling. Så var vi jo sammen på videregående.

Og så etter det, så ble det slutt. Men vi rakk jo å mørdse vennjenga. Sånn at min nærmeste venninne da, hun gifta seg jo med hans nærmeste kompis. Er det sånn? Ja. Å, så koselig da. Så de, ja.

Ja, så de vennjengene ble ordentlig mørdsa. Ja, så dere møttes i bryllup og liksom alt sånne ting? Ja, ja, ja, så hadde vi jo. Vi var jo en stor vennjeng. Altså, dette er jo min trøndelagsvennjeng. Sånn at vi feirer jo nyttår sammen. Så selv om det liksom var slutt med oss, så hadde vi jo, vi var jo en del av samme gjengen. Var ikke noen dårlig stemning da, på en måte? Nei, nei, da jeg kom hjem, jeg skadet meg jo ganske ordentlig, da jeg var i utlandet. Rett etter videregående da, og etterpå.

og da jeg kom hjem igjen da, så kom han på sykehus og besøkte meg. Og så ble jeg jo lam, og da kom han og besøkte meg. Men da var vi bare venner da. Dette her er en film! Det må lages en film om deres forhold. Det er jo et sånt tullete, jeg husker han sa det da jeg kom hjem med rullestol første gang. Så det var jo noen måneder etter at jeg ble lam. Så sa han at hvis du skal være i rullestol, så skal du bære deg på gullstol.

Han har vært der alle gangene. Selv om vi bare har vært venner, så har vi på et vis vært vittne til hverandres liv. Men også respektert det veldig. Vi hadde forhold på hver vår kant. Jeg var jo en samboer. Han gifta seg. Fikk barn. Men vi har jo hatt veldig respekt for hverandre. Fordi vi...

Vi var jo glad i hverandre, og vi endte jo da opp med å ikke skulle være sammen da. Men vi har jo hele veien hatt en veldig ordentlig tone. Det har vært viktig å ikke tulle med det. Også fordi vi er en del av samme gjeng og har veldig respekt for hverandres liv. Så jeg er veldig glad for det i dag da. At vi var så ryddig sammen.

Hele den veien. Det var ingenting mellom oss de årene. Og vi gjorde jo heller ingenting alene, men i gjengen. Men tenkte du ikke når han sa de tingene og var så god støttet at denne mannen her må jeg bare gifte meg med? Nei, vi ville forskjellige ting. Han hadde veldig lyst til å ha familie i Trøndelag. Og jeg hadde veldig lyst til å ut i verden. Det var det som skjedde da. Det var faktisk det at han... Etter at vi hadde hatt russetid og færde videregående den sommeren, så...

kom han og hentet meg og kjørte meg til innreia. Det er en sånn utrolig fin plass. En sånn jorde da. Med utsikt mot Trondheimsfjorden. Så det er så liksom...

havet og fjorden og så er det fjell og skog og åker og det er liksom gyllent og grønt og blått og et utrolig vakkert sted og så pekker den liksom utover sånn her, her kan vi bygge hus og her kan vi få barn se for deg, barna løper nedover jorda der da, og ned mot sjøen opp i skogen hvor vi bygger trehytter

Det var et skikkelig fint bilde, liksom. Og så kjente jeg at jeg bare ble helt sånn kvert, da. Det er liksom drømmen, og det er egentlig det alle kvinner vil høre, tenker jeg. Jeg vil bare ha en mann som vil bo med meg i et fint sted, og ha masse barn og sånt, og du bare...

Det var faktisk 20 år. Ja, det var ungt da. Det var liksom dette. Var han også 20 år da? Ja, eller jeg var faktisk 19 år, jeg var 20. Det er ungt å ville ha sånne drømmer da. Jeg skjønner at du fikk litt pekkern, ja. Ja, han hadde veldig lyst til å slå seg ned da. Og jeg ville ha veldig gjerne ut i verden. Så det var faktisk det som skjedde. Og så måtte vi sette oss ned etter det da, fordi han så jo at jeg fikk helt pekkern. Og jeg skjønte jo at, ok, du har tenkt å bli her, du. Jeg har jo tenkt å dra et annet sted.

Og han ble der også, eller? Han gjorde det. Så han etablerte seg der, fikk familie der, barn der. Og jeg dro ut i verden. Så har vi jo egentlig levd hvert vårt liv. Jeg har reist verden rundt og jobbet masse. Gjort mye, hatt veldig høyt tempo i livet. Og han har hatt familie og slo seg ned på stikkelisa. Og så for noen år siden, så var jeg i EM.

i Slovenia og så satt jeg bare på telefonen egentlig og scrollet etter en trening mens jeg bare fikk meg et næring og så plutselig så jeg, og det her bruker jeg egentlig aldri å få med fordi at Facebook er jo helt det er så mye varslet, jeg klarer aldri å sortere noen ting der, men akkurat den dagen så fikk jeg faktisk med meg et varsel

bursdagsfeiring. Han inviterte meg i bursdagen til. Og så var invitasjonen typ sånn, jeg har jo bursdag og det er hyggelig å samle folk og har jo nytt hus og har nesten ingenting her. Så det blir veldig enkelt, men veldig hyggelig med liksom fine folk da. Jeg var sånn, har du nytt hus uten noen ting? Det var litt spesielt. Hva skjer? Og så ringte jeg høyvanninna min da.

Jeg var i sporten og fikk invitert til bursdag. Hva skjer med det her? Og da bare lo jeg høyt av og sa sånn, du er det? Nei, de er skilt da. De er flyttet fra hverandre. Men fikk du en sånn liten inn i deg som, ok, eller tenkte du ikke noe sånn, kanskje det kan bli oss igjen da? Nei, altså jeg tror jeg tenkte sånn, åh så koselig. At det var skilt? Nei. Å bli invitert? Nei.

Ikke at jeg var sikker. Det var kippelig. Men veldig hyggelig at han inviterte. Men jeg synes det var sånn weird å invitere. Fordi det har vi ikke gjort. Fordi det har vært veldig sånn, jeg har hatt respekt for hverandres svære. Men så koselig, for det er veldig lenge siden jeg har sett den. Eller ikke så lenge siden, et par år siden da. Men likevel, så det var hyggelig. Så jeg bare sendte ned en melding da, og sa takk for invitasjonen.

da er jeg på reise, men du får bare si fra for det er jo alltid på reise, jeg kan jo aldri på sånne ting det kunne i hvert fall ikke det jeg var idrettsintervjuer da men du får si fra hvis du er i Oslo og så gjorde han det han sa frem at han var i Oslo en måned etterpå og så kom du på middag

Så det var jo kjempekoselig Han og ungene og søstrene Og jo med unger og alt Men det var veldig koselig Så gikk det litt tid enda Fordi jeg kjente at Nei, nei, nei, det går ikke Han bor i Trondelag Det blir veldig krevende Og han var jo veldig Han måtte være der Så han kunne heller ikke reise noe særlig Men så gikk det litt tid Og så gikk det seg

Liksom T. Ja. Herregud, ja. Så spennende. Og nå, hvordan er bosituasjonen da? Kristian har pendlet mye mellom Trøndelag og Oslo. Han har vært kjempeimponert over det han har holdt på med. Men det har måttet vært sånn. Han har også hatt jobb der. Sånn at det har bare vært en veldig moderne rig da. Vår rig, egentlig. Vi har bare tenkt at vi må bare løse ting best mulig for vår familie. Så

Så fikser vi det. Begge mine foreldre bor der, og vi har masse venner der, og har også mye jobb i Trøndelag. Så jeg er naturlig også mye nordafar. Men du bor i Oslo nå? Ja. Men er det snakk om dere skal bo sammen etter hvert? Ja, det er jo tanken. Eller er det bare slått dere til ro med at dere vil litt forskjellige ting, og så må det bare bli en periode? Nei, vi prøver jo bare å passe på å sette familien...

Først da. Men sånn er det jo naturlig også når man har en annen familiekonstellasjon, kanskje, enn at man er sammen fra start. Det er viktig at man bare får det til å funke best mulig for barna. Så det er det vi har tenkt at er det viktigste. Og så er jo tanken å ha en... Altså, vi har jo en...

Vi har jo en base i Oslo. Og så tror jeg vi bare må tilpasse oss litt underveis. Ja, herregud. Folk har forskjellige måter å sette opp livet sitt på. Tenker jo alt går hvis man vil. Ja, det meste handler jo om logistikk og praktiske løsninger. Og så sjekke inn med hverandre mye da. Og så på at det bærer kraftig. Ja, ikke sant. Og det er det jo. Og så har vi jo, nå som vi har et lite barn,

Så blir jo også mye logistikk lagt rundt det. Livet er jo mye logistikk. Men så må man gjøre det med følelse. Det skal ikke kline så kaldt. Det er veldig hyggelig. Men man får anlegg da. Men har du noen familie her i Oslo som kan hjelpe til med barn og sånn? Mm.

Nei. Men vi har mye venner da. Ja. Og vi har jo noen familie liksom ikke så langt unna. Men ja, vi får se. Du som er litt lenger i løypa da, hvordan har du fått det til å gå ihop? Nei, det var jo å finne en sånn 19-åring som bor noe hus bortenfor da. Som kan komme og hjelpe til når det er krise. Ja.

Men fått det til å gå opp, jeg synes ikke det går opp, ja. Altid. For det var så deilig. Jeg synes jo at jeg må si nei til mye. Fordi kjæresten min jobber veldig mye utenlands. Og da er jeg mye alene. Og da er det jo veldig mange ting jeg skulle gjerne vært med på, både jobb og sosialt, som jeg bare må bli hjemme, da. Ja.

Og det er jo litt surt, men da er det jo kanskje greit. Da har jeg mamma som kan bidra av og til, og så har jeg 19-åringen som kan komme etter at jeg har lagt seg og bli hjemme. Så du får om deg i hvert fall noe. Du skulle gjerne hatt en au pair eller noe. Hvordan takler du det? Å være mye alene. Nå i høst har det vært litt for mye. Da har det vært bare hjemme et par dager, og så plutselig ut igjen. Og er så langt bort også. Og da kjenner jeg jo selvfølgelig litt på det. At...

Men det er mest den der, kanskje den egoismen, at jeg synes det er kjipt at jeg må si nei til så mye. Og så er jo han på jobbtur, men han er jo på hotell, luksushotell, får servert mat og buffet og sett masse kule byer. Selv om han sier, men jeg er jo på jobb, men så er det sånn, ja, men du sover ikke tre timer hver natt om å lage middag til noen og rydde etter noen, og på en måte være litt sånn støkk hjemme da. Så det er jo to veldig forskjellige ting.

Så kan jeg ikke nekte han å jobbe, men det blir jo den veldig kontrasten da. Ja, men hvordan snakker du om det? Det er jeg ikke så veldig flink til å snakke om. For å være helt ærlig. Det blir jo ofte at jeg er litt sånn sur, ikke sant, når han kommer hjem. Og det også blir jo litt sånn åndsirkel. Er det da det blir sånn, det er ingenting? Ja, ja. Der har du meg. Er ikke det liksom den viktigste? Altså, jeg hører så mange snakke om det. Det der å finne den her tida i lag. For det er jo egentlig det viktigste. Det er dumt at man ikke prioriterer det. Man prioriterer...

Og jeg tenker at hvis du har gode venner, så er de der alltid. Mens en kjæreste er den du skal leve med resten av livet. Det er viktig å ta vare på den du faktisk bor med, og skal leve med. Du kan ikke ta de for gitt heller. Har dere kjent på at det er annerledes nå å få barn sammen, eller har dere kanskje ikke kommet helt inn i den, at ting er annerledes? Dere er midt i det. Vi er litt midt i det, men vi har jo organisert oss litt, med tanke på at vi visste at det kom til å bli ganske mye greier. Så Kristian har jobbet mye mindre.

Men også bare fordi vi har måttet. For min del, jeg hadde jo case i snitt snart, jeg kunne ikke løfte i lang tid. Og når du har ryggmålskade, som jeg har da, så tar det også lenger tid å gro. Så jeg var jo ganske satt ut av spill ganske lenge, egentlig. Jeg trengte faktisk at han...

tok sånne løfter og bare liksom å få med seg sånn barnfogne og nett og bæreposer og jeg var litt uforberedt faktisk på hvor hemma

Jeg ble. Etter fødsel. Og hvor lenge. At du hadde lyst til å bidra, men så kunne du liksom ikke det. Ja, ikke sant? Også bare det å rulle i rullestol opp bakka. Det kunne jeg ikke gjøre, for jeg kunne ikke ta i. Nei, selvfølgelig. For du bruker jo masse mageniske. Ja, ja. Masse mageniske. Det kunne jeg ikke gjøre. Nei. Så jeg måtte liksom

Og så har han måttet trille meg. Barnevogna på venstre arm, og meg på høyre arm. Og da er hun super dead da. Han er super dead. Virkelig fått en varm og riktig mann, virker det som. Han er veldig varm og påkoblet og til stede. Han er veldig bra, og veldig dedikert. Men jeg har også vært mer avhengig av han enn jeg hadde forventet. Og det var jeg egentlig litt redd for. Det skulle føles veldig sårbart. Men han har vært veldig god.

god på å bare være sånn, nei nei, men det er sånn det er. Ikke bruk magmilsjons, kom igjen. Hva er det du gjør nå? Hvorfor løfter du på den? Jeg synes det er vanskelig når han er borte da, når du er alene. Hvorfor?

Ja, altså det har jo en tendens til å gjøre mer enn jeg bør da. Så det er jo på en måte ikke helt ansiktsmessig. Og så lar jeg meg skremme av de på suksess, ja, hvis du rifter limmora, da kan det bli ikke noe flere barn. Det vil man jo heller ikke. Jeg vil jo ikke dra på en sånn, altså jeg er vant til at jeg bare drar på litt ekstra, det går bra liksom, hvor farlig er det? Men det er jo faktisk helt seriøst viktig å ikke

og blasse det så man blir jo bare, ting tar bare litt lenger tid og så er det sånn som du sier egentlig noen ting må jeg bare akseptere at det får jeg ikke gjort akkurat da men er du sånn nå som du har fått et barn er det sånn at du bare vil ha masse barn? ja det er veldig hyggelig å ha barn men ikke masse barn nei og så nå er jeg jo ganske voksen da når jeg begynner så det er ikke sikkert du kan få så mange barn heller

Jeg føler at det var veldig sånn, det føltes veldig fjernt å skulle ha barn når jeg drev med toppidrett. Fordi at i min verden i hvert fall, sånn som jeg drev på, så er det bare ikke forenlig. Det går ikke å ha det kjøret og den livsstilen som jeg hadde som toppidrettutøver, og kombinere det med å være mor. Det er jo noen som får det til, og det er jo kjempebra, men for meg så virket det helt ikke kompatibelt. Så lenge jeg drev med toppidrett, så føltes det veldig langt unna, fordi da

Og det er det som er sånn brutalt da, med å ha en jobb hvor du er så avhengig av kroppen din. Altså du må slutte med jobben din, hvis du bestemmer deg for å få familie og barn. Ja, tenk på det. Og det er gjerne i 30-årene da, det er jo et sku langt liv etter det. Ja, det er jo det. Og det føles da ut som et mye større valg enn sånn, skal vi få barn? Fordi at da er det også, skal jeg slutte med det jeg elsker aller mest i hele verden å drive på med? Og skal vi få et barn? Og så når det blir sopp,

som jeg var, så jeg heller ikke på det som noe hensiktsmessig å skulle komme back. Nei. Da hadde jeg jo, ja, det er tøft da. Det er veldig, veldig tøft. Og så vet man heller ikke hvordan graviditeten blir, og du vet ikke hvordan fødselen blir, og du vet ikke hvordan barselen blir. Så jeg følte veldig sånn, den dagen jeg legger opp, kan jeg forholde meg til det. Og så kjente jeg at det å leve som toppnedsettøver er også veldig

strukturert liv alt er planlagt og ligger langt fram i tid og det er veldig hektisk og det er mye du ikke kan gjøre jeg har jo ikke kunnet dra på festival for eksempel fordi det er smitterisiko det er alt for mye folk samlet på et sted sannsynlig for å bli kjølet eller få et eller annet bøgg

Herregud, man lever et annet liv da. Ja, det gjør det. Og sånn er det for de fleste toppirettsstudere? Ja, i hvert fall alle i min krets. Og det er sånn, du er jo ikke ut veldig sent, fordi at du skal opp tidlig og trene, det er jo ingen fridager, det er ingen ferier. Det handler om så mange antall timer, det er to eller tre økter hver eneste dag. Det er mye pendling, det er fiksing med utstyr, det er ganske alt oppslukende da. Sånn at, da jeg la opp, så tenkte jeg sånn, halleluja! Ja.

Det er ikke så lenge siden du la det. Nei, jeg ble gravid med en gang. Ja, for det var jo i januar eller noe i år. Ja, første januar i år. Og så rett på gravid. Absolutt en gang. For da tenkte jeg sånn, jeg snakket med en fertilitetsleger, så sa det at statistisk sett, hvis du slutter på prevensjon, og hvis du prøver aktivt, så tar det

et halvt år å bli gravid for 50% og så ble jeg på gravid når jeg kom i fader det er heldigvis noen sånne solskinshistorier innimellom også ja, men jeg følte jo også at det er så mange som sliter med å bli gravid og det er så vanlig altså er det ganske stor abortrisiko i starten så tenkte jeg, nei nei nei dette blir jo fort spontan abort liksom det kan det kan

Det kan ikke gå så lett. Det føles jo både litt urettferdig, selv om jeg vet at det ikke er det, men det føles litt sånn, hva med alle de som prøver så lenge? Og jeg kjenner så mange som har hatt årevis med forsøk. Og det er jo ikke noe kobling på en måte, men det føles litt sånn, ja, urettferdig. Men nei, da tenkte jeg liksom bare at...

Det er skult å leve livet bare på festival. Ja, endelig på festival. Jeg var faktisk på festival når jeg var høygravid, men det var ganske tungt. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det igjen. Jeg prøvde å tvile på, bare sånn, se på meg, jeg skal fortsette å være kul. Det var jo ikke noe gøy. Det tenkte ikke jeg over i så stor grad, men du orker.

Man orker jo ikke det. Det var veldig lyst, men det er ikke noe gøy. Jeg er 8 måneder gravid. Det var helt idiotisk. Alle som kommer til meg, hva gjør du her? Jeg vet ikke. Jeg prøver bare å tvive på noe. Også hvis du er sånn kul gravid. Nei, jeg skal ikke la denne graviditeten stoppe meg. Men man må liksom bare embrace det litt også, at man er gravid, tror jeg. Ja, faktisk. Jeg fikk en litt sånn...

Når vi holdt på med opppussingen, og jeg satt med bokmannen hos deg, satt vi fra morgen til kveld hver eneste dag. Vi hadde plastene i alt i leiligheten. Jeg røsket opp plastene og satt nærmest under plastene og skrev, mens Kristian drillet og banket og slo og reiv. Det var så varmt.

Da var jeg vel typ åtte måneder på vei. Og i den der ordentlighetbølgen der, så besvimte jeg bare. Jeg måtte inn på sykehuset. Og legeren kom og tok litt blodtrykk og fikk i meg væske og bare sånn

Nå må du skjønne at du er gravid, liksom. Sånn ordentlig gravid. Ja, for du har også vært litt sånn fornektelse, føler jeg. Ja, ja, forstått. Ja, men jeg skaper at du bare nevner det. Nei, man må nok bare liksom godta litt at nå er det en ny måned hvor livet kan være litt roligere, da. Det er ikke så mange ganger du har mulighet til å bare sånn, vet du hva, nå bare slipper jeg det, og så er jeg gravid, eller nå er jeg mamma en liten stund, da. Ja, exakt. Og bare fokusere på noe helt annet enn liksom...

deg selv og karriere og alle andre, men at nå bare være mamma. Jeg tror liksom sånn, når jeg ser tilbake på det nå, så bare sånn, hvorfor gjorde jeg ikke det? Og bare nøyt det. For det er ikke så ofte du kan stoppe opp helt sånn i livet da. Nei, det er ikke det. Og jeg kjenner faktisk veldig på den der, det er så mange ting da, å fikse og gjøre. Og vi har jo ganske en ordentlig elektrisk plan helt fram til jul. Men da gjør

Januar da, og litt av februar skal vi prøve å lande litt da, for å hente oss inn igjen og sånn. Planlegge og ikke planlegge nå? Ja, helt riktig. Jeg vil bare si nei nå. Men det er lurt det. Jeg er så redd for å angre meg på at jeg ikke har vært nok til stede, hvis du skjønner. Fordi kanskje mest sannsynlig så er det kun denne ene gangen i livet jeg har opplevd det å være mor til et lite barn da.

Og så skal jeg på en måte tenke på alt mulig annet. Det er så vanskelig at man får gjerne barn når man er litt sånn midt i karriereliv også. Ja, men det er jo akkurat den perioden du egentlig jobber veldig hardt.

hardt, for å bare ha ting rullende. Det sier jo alle sånn litt sånn gamle mennesker og sånn, som sier bare sånn det er det noe av det jeg angrer på, at jeg ikke var nok til stede med barna mine, at jeg tenkte på alt mulig annet, og at sånn en dag så skal jeg liksom, da skal jeg være til stede og, ja ikke sant, og så er det telefoner og sosiale medier, det er mye som på en måte oppdager hjernen, enn å bare være innue med barnet ditt da. Derfor snakker jeg for meg selv. Men hvordan gjør du det med mobiltelefonen? Legger du den unna, eller liksom klarer du å

Jeg prøver det, men jeg hadde en lang periode hvor jeg følte at jeg var på litt underskudd av dopamin. Og da ble jeg nesten litt avhengig av telefonen. At jeg ga meg en kortvarig rus, hvis du skjønner. Men jeg prøvde alltid å gjøre det skjult. Men jeg tok meg jo selv i at hvis han satt og lekte, og jeg sa han satt med ryggen til, så kunne jeg fort snike til å ta opp telefonen og begynne å scrolle på hva som var helt unødvendige ting. Spørsmål.

Så bare sånn, åh gud, nå er jeg en dårlig mor liksom. Men jeg ville ikke at han skulle se det, men jeg bare måtte scrolle på noe, hvis du skjønner. Ja, men det er jo sånn avhengighets... Ja, ja. De er jo lagd for at vi skal gjøre det der. Ja, ja, men det ble liksom verre kanskje når jeg var sliten og hadde litt dopaminmangel da. Så ble den enda mer trigget av det der å scrolle da. Men igjen, da må man jo på en måte ha et bevisst forhold til det da. Bare når du reflekterer over at du gjør det. Ja, og

Og nå begynner han jo å forstå mye mer. Og begynner liksom å se på den telefonen min, hvorfor er jeg så opphengt av den? Du glemte telefonen din, kan han plutselig si og løpe til meg. Så er jeg sånn, det går bra, la den ligge der, jeg skal ikke holde på med den nå. Så man må liksom bli litt bevisst da. Plutselig så er de liksom gavlende til å forstå, og så er du bare, oi, nå har det gått to år da. Ja, men det tror jeg gjelder ganske mange. Og det der å bare ha et...

ha et bevisst forhold til telefonen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd på det å ikke ha telefonen i nærheten av senga. Ja, man kan begynne der i hvert fall. Få den ute i rommet. Man må la den ligge igjen på kjøkkenet. Jeg har ikke hatt noen tenke på det. Det skal jeg begynne på igjen. Legge den på kjøkkenet. Prøv å begynne å lese boken. Lese boka di. Ja, det må du gjøre. Jeg har den med til deg. Har du det? Ja. Du har

har jo jobbet så mye journalistisk, så du har jo en kvalifisert mening også. Ja, null utdannelse, for å si det sånn. Men du har jobbet mye med det. Jeg har jobbet mye med å skrive og sånt, men jeg har jo både dysleksi og null utdannelse, så det er egentlig sjukt at jeg har jobbet så mye sammen med det. Ja, men det synes jeg er veldig kult. Det viser at det finnes mange måter å jobbe på. Ja, nettopp. Og det er faktisk et kjempeviktig eksempel på at man ikke må la seg liksom pre-

bestemme hva du skal kunne gjøre på bakgrunn av det du har av egenskapen. Ja, ja. Man kan jobbe forbi det. Men jeg føler på en ting til. Men sånn som du snakket om med det å klare å ta seg tid, så tror jeg også, fordi jeg har vært litt dårlig på det, jeg skal bli bedre, eller det er som å si, vi har satt av en dedikert periode hvor vi skal lande. Men så tror jeg en del av den prosessen for min del har vært å akseptere at jeg bare er litt off.

på noen ting. Det har liksom tilflone gjerne. Og ikke, for det synes jeg var en av de mest frustrerende tingene i starten, var at jeg forventet at det skulle fungere som før. Og så gjør jeg ikke det. Og så har jeg bare liksom aksepteret at ok, men det er helt naturlig da. Og jeg som har jobbet såpass mye, så tett, og hatt med Bebentol mye da. Og med han, det er en disclaimer da, vi legger jo alltid rette for at han skal ha alle sine behov dekt. Så han er liksom viktigst, men vi har kunnet jobbe litt rundt.

samtidig. Du har jo jobbet masse og hatt med baby overalt, og du kan tenke deg at mange av de som er i fast jobb, de er jo kanskje hjemme opp til ni måneder før de er tilbake på jobb. Du begynte jo fra noen uker, følte jeg bare. Og du er jo her!

i dag bare det er jo på en måte for mange liksom sånn wow du kan jo sikkert med god samvittighet ta deg en liten timeout da tror jeg jeg gleder meg litt over det ja jeg håper det men så føler jeg at jeg er veldig heldig for det har jo fordi at babyen har kunnet vært med ja gleder du deg til liksom han blir større og sånn eller er det noe du gruer deg til

Ja, jeg gleder meg til alle de her utviklingsdagerne. Jeg må lære nye ting og bli enda mer seg selv. Jeg gleder meg til å oppleve verden sammen med han. Og så tror jeg vi må ha en visst forhold til... Min frykt var å miste meg selv. Og det vet jeg ikke hvordan ser ut enda. Det er ikke så tidlig, men...

Men har du hatt noen bekymringer rundt at du sitter i rullestol for eksempel? Jeg var litt bekymret for om jeg kom til å klare å bære den og løfte den og håndtere den da Fordi jeg er så redd for å miste den Åja, har du det? Det er en frykt for mange Ja, og så føler jeg at jeg bruker armene på å flytte meg selv Og så skulle jeg gjerne hatt et sett til med armene Så hadde jeg hatt et sett på magen som hadde kunnet passe på han Og så et sett som hadde, eller kanskje egentlig bare tenkte det hadde vært bedre å gå

Jeg husker, jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg var veldig redd for å miste han, selv om jeg da gjerne ikke sånn storlagde mat, og han ville bli bært. Og det å bare, det er ikke nok med to armer da. Nei. For meg også, jeg kan skjønne at du også føler veldig på det da. Ja, altså det er jo en sånn, jeg vil jo bare at han skal være trygg og kunne håndtere noe til det. Men jeg tror alle på en vis kjenner på det. Kristian også sa jo det en dag, han skulle gjerne hatt liksom...

To puppa og en arm til.

Kunne amme. Det har vært veldig praktisk. Men får han noen flasker og sånn da? Ja, han gjør det, men han har bestemt seg plutselig for å slutte å ta flaske. Ja, det er litt sånn egne der. Ja, og vi var så happy, fordi vi startet med det ganske tidlig. Vi begynte å pompe allerede etter en uke for å prøve å lære den på flaskene. Og så tok hun det jo kjempefint med en gang, og så tok hun jo flaske, og livet var topp. Og så plutselig en dag, så nei.

Og da måtte vi bare kaste rundt på ting, for da måtte de plutselig være med overalt. For han må jo ha mat. Men går det seg til nå da? Ja, nå er han jo ikke her. Og det er jo fordi han i dag tar en flaske. Ja, perfekt. Og i går tok han en flaske. Jeg tror sånn, våre foreldre da, på 90-tallet, de bare sånn, ja...

han spiser når han er sulten nok så skal jeg love deg at han tar flasken til slutt men det er på en måte ikke aktuelt for oss på vår generasjon, men før i tiden så tror jeg det var sånn, jeg skal dit eller jeg kan ikke amme, så den ungen må ta den flaska, og det må bare løse seg jeg har fått veldig mange sånne råd du må bare ikke være hjemme

Det har vi prøvd. Gratter og gratter og gratter. Og det er grusomt å vite at barn er sultne og ikke får i seg mat. Det er rart hvordan de bare bestemmer seg for at de, nei, nå skal jeg ikke ha det. Jeg føler jo som om det er så mye empati for at det må være ganske røft å være så liten baby.

Ja, det tror jeg ikke det er lett for de å gjøre det. Nei, altså både å ha så mye luft i magen og ha vondt i magen, kanskje de har bare vondt liksom, eller de får det ikke til, eller de får ikke til å uttrykke hva som er problemet. Nei, altså nå var vi jo og vaksinerte på mandag. Altså,

Det er ganske brutalt. Ja, det er veldig brutalt. Jeg husker det er to stikker hver sitt lår, og de som hyler og kommer hjem, og så blir det gjerne litt dårlig etterpå. Du føler deg slem for at du har gjort det der mot barnet ditt. Ja, det er det første stikket, og han gråter så hardt at han slutter å puste nesten. Han måtte hente seg inn igjen og trøste, og så skal han sette ned en til. Ja.

Og det der blikket han ga helsesykepleieren, som var sånn, hva slags menneske er du? Ja, kom igjen.

Er å stabbe meg i låret? Ja. Det går fort, heldigvis. Ja, så er det jo bedre å ikke få meslinger, liksom. Ja. Men du, jeg ville bare spørre kjapt om boken din også. Vi var så vidt inne på det, men vi begynner jo på sånn fem temaer samtidig før igjen. Prater nå. Det er veldig hyggelig, det. Jeg tror jeg spurte om ungdomskjærestes, da, så mye vi kan videre på. Men det er null stress. Men du, jeg kan vise deg når du skal snakke om boka, da. Hva skal jeg si?

Den som jeg har med her, for her har vi bilder, skjønner du. Det er bilderengen. Apropos ungdomskjæresten. Fordi, Kristian, jeg har jo holdt på med denne boka før vi ble sammen igjen. Så nå har den dukket opp igjen. Så var jeg først sånn, ja nei, jeg skal ikke snakke om privatliv og sånn. Og så landet jeg etter hvert på at, vet du hva, det blir for dumt. Men se her, du. Å, er det bilder av ungdomskjæresten og deg? Nei, så hyggelig. Hvordan er det å dele så private ting, da?

Det føles ikke utleverende heller.

Men det er jo også personlig. Jeg tror på å dele på en sånn måte som gjør at du kan få igjennom et budskap. For det er det som er poenget med boka, er jo at vil at folk skal kunne klare å se hverandre så godt de lar seg gjøre, på tvers av de ulikhetene som er der. Og jeg kjente jo veldig på det selv, da jeg fikk en ryggmangskade, at det ble sett på en annen måte. Og da må jeg jo også invitere folk inn på hvorfor det føles sånn. Så må man jo

Og så hele livet, der er det jo ting som vi kan kjenne igjen hos hverandre, altså ting vi ikke vet om. Og det å prøve å få med litt av begge deler. Og så ble jo Kristian også veldig definerende da. Men du forteller om hele prosessen fra liksom ulykken og operasjonen og når du våknet opp. Jo, jeg gjør egentlig det altså. Det var jo en helt absurd opplevelse. Det var jo litt sånn der, ja altså hvis jeg skal spørre deg da om å løfte høyre bein. Mhm.

Hvordan gjør du det? Ja, jeg bare gjør det, ikke sant? Ja, bare gjør det. Ja, det bare skjer. Ja, for du tenker jo ikke over hvordan du skal gjøre det. Nei. Og jeg husker så innmari godt, når jeg ble spurt om jeg kunne gjøre det da, på sykehuset, og jeg ikke klarte å løfte beinet, og jeg skjønner at jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. For de hadde en mistanke om at det hadde skjedd noe, eller visste de hva som hadde skjedd? Nei, ingen visste hva som hadde skjedd, men de visste at jeg hadde hatt en operasjon, og så hadde jeg jo hatt en epidural da, i den operasjonen.

Og når jeg da våkna, så ble jeg dårligere og dårligere i løpet av noen dager. Helt jeg mistet funksjonen, eller liksom kontrollen og følelsen. Og det er sånn epidural som man bruker når man føder, ikke sant? Som du tar i ryggen? Ja, det er epidural som bedøver beina. Jeg fikk det jo på navlet. Jeg fikk litt høyere da, enn det som er vanlig når du føder. Men jeg fikk den opp her ved navlen. Det var fordi jeg skulle la meg med hoft da.

og leggen. Fordi jeg skulle flytte bein fra hoftekammen og ned til leggen. For da hadde du vært først ute i en ulykke, ikke sant? På reise. For da var du på ferie, ikke sant? Jeg jobbet på et barnhjem i Thailand. Og så var jeg i Malaysia for å få nytt i isen. Og så skulle jeg bade. Så jeg hoppet ut i sjøen, og så traff jeg et eller annet på bunnen.

som gjorde at jeg skalet foten skikkelig stygt, og så reiv nesten av beina. Oi! Og så måtte vi syde på igjen. Ja, for de trodde det var dypt, og så var det mye grønnere enn det det var da. Det var nok noe søppel, faktisk. Åja, ok. Det var det de trodde. Ja, ok. Sånn at jeg slo av foten, rett og slett. Ja.

Og skar den opp da. Og så fikk jeg en kjøttetende bakterie som spist opp foten innvendig. Å fy faen. Det var skikkelig ekle greier. Og det var også veldig rart, for vi visste jo ikke hvordan det skulle gå. Det var jo det legeren sa, vi må bare prøve å gi masse forskjellige typer antibiotika og se hva den responderer på, for vi vet ikke. Og det kan hende at vi klarer å ta den, men det kan også hende at vi ikke klarer å ta den. Og hvis vi ikke klarer å ta den, så...

Det kan hende at du dør. Oi, jeg trodde det kan hende at de må ta vekk foten. Det kan hende at du dør, da. Ja, hvis den går i blodet, og du får det i hjertet, da må vi ikke klare å behandle det. Da kan det være game over. Så det var ganske sånn... Jeg tror egentlig det var ganske definerende, da. Fordi jeg var jo bare 19 år. Å kjenne på at...

Ja, da var det kanskje bare det da. Ja, rakk til å få sånne tanker. Ja. For hvor lang tid før du skjønte at dette kan vi kanskje klare å fikse da? Det tok noen del måneder, halvt år kanskje. Ja, det gjorde jeg da. Så det var jo... Så du gikk rundt et halvt år og ikke visste om du skulle overleve eller ikke? Ja. Å fy fader. Og så visste jeg jo heller ikke hva skjedde den dagen vi sluttet på antibiotika. For jeg gikk jo på antibiotika i åtte måneder, intravenøst, rett i brystet.

Så jeg har jo liksom Fikk operert I en sånn port Så jeg fikk antibiotika rett i brustet Fordi at alle årene Var stikk i stykket Så jeg kan ikke stikke i årene lenger Sånn at det var ganske sånn Jeg har egentlig Livsdefinerende perioder da Fordi at jeg lå nesten et år på sykehus Og var såpass dårlig Nå var jeg jo aller mest dårlig i starten da Så ble jeg jo mer og mer trygg på at nå

Det ser ut som om vi har kontroll, men vi visste jo ikke. Så jeg skrev imens jeg lå på sykehuset der, så skrev jeg jo testament på en sånn papirblokk i nattbordskuffa på sykehuset, hvor jeg bare skrev at hvis jeg dør, så

Skal søsknene mine ha alle pengene mine? Som jo egentlig var konfirmasjonspengene mine. De skal få alle konfirmasjonspengene mine. Og liksom det jeg hadde tjent på sånn deltidsjobbing. Og så tenkte jeg sånn, jeg orker ikke at de skal drikke opp pengene. Så da øremerket de til utdanning. Fy faen, det er så sykt å skulle skrive noe sånn når du er 19 år. Ja, men det føltes veldig sånn, fordi jeg er eldst. Og så har jeg en søster som er 17 og en bror som er 13. Og så tenkte jeg at jeg skal jo passe på dem.

jeg skal jo gå først prøve å feile og finne ut av ting og være en støtte for dem når de kommer etter og hvis jeg ikke kan det da

Hvis jeg plutselig ikke er her noe mer, så får jeg ikke til å passe på dem. Så da kanskje det kan hjelpe litt. Selv om det var utaket snakk om så veldig mye. Nei, men at du bare tenkte det, at du rakk å tenke sånne ting. Det er ganske å sette seg inn i da. Men da ble du flyttet til, du kom deg til Norge ganske kjapt, eller var du mest på sykehus der nede da? Nei, jeg kom meg til Norge ganske kjapt. Så var det der de holdt på med at antibiotika er behandlingen og sånn? Ja, jeg var i Norge.

Så flyttet jeg mye mellom Nallevanger og Trondheim og Oslo. For jeg var mellom sykehuset Nallevanger og på St. Olavs i Trondheim og Rikshospitalet i Oslo. For det var såpass krevende at Riksen tok over til slutt. Men hva var grunnen til at du måtte operere da? Fordi at den der kjøttetende bakterien, som jeg fikk, den spiste opp foten innvendig. Sånn at jeg måtte flytte rundt på muskler, og skjelett, og hud.

for å dekke over det der kratere. Altså det var helt sånn merkelig. Jeg husker første gangen jeg liksom åpnet den her bandasjen etter at den virkelig begynte å spise, så så du liksom, for det var jo et hull i foten på en måte. De hadde sydd på foten, men så var det et sånn dreneringshull da, hvor det egentlig så kom ut væske. Men det hullet ble bare større og større. Og det var jo fordi bakterien spiste opp det, og så lukta det liksom bedervet kjøtt. For det var jo det. Fordi at

Det var jo en otsels. Men det må ha gjort helt sykt vondt. Ja, det var skikkelig vondt. Ordentlig vondt. Og så var det sånn, husker jeg, i starten så fikk jeg jo ikke tatt den, ikke sant? Så den spiste jo bare mer og mer. Så hver dag når vi åpnet bandasjen, så var det litt større krater da, litt mer var borte. Det ble liksom aldri mindre? Nei, og til slutt så så du plutselig ankelkuren. Å fy faen. Og husker jeg tenkte sånn, oi, jeg trodde den skulle være mer hvit, men den var helt sånn gul. Gul og masse sånne hakk på den. Oi! Så...

Det var veldig fascinerende å se sin egen kropp innvendig, og vite at hvis vi ikke gjør noe nå, så spiser den bakteriene opp meg. Det er det den hjelper med. Det er helt absurd. Jeg tror det ga veldig perspektiv. Jeg har i hvert fall bare skadet ett bein. Jeg har jo ikke lammet i hvert fall. Nei, ikke sant. Jeg tenkte om da...

Det går fint å ha, kan hoppe rundt på det andre på krykken. Men jeg lå nesten et år på sykehus, og grunnen til at jeg hadde den siste operasjonen, var fordi jeg måtte flytte rundt på muskler og bein og hud, for å tette igjen det som bakteriene hadde spist. Så den operasjonen der jeg fikk den epiduralen, var jo egentlig bare for å flytte litt bein fra hofta. Ja, så det var ikke nødvendigvis en stor operasjon? Nei, det var den siste, faktisk. Det var den siste, ja. Ja, da hadde jeg vært på sykehus i ni måneder.

Så jeg var jo egentlig skrevet ut og var ferdig. Og så var det bare det at den leggebeinet var litt skjørt. Så det var et litt hullet som jeg skulle bare fylle inn. Og det var da etter den operasjonen jeg vokna derfra at jeg ikke kunne kjenne beina. Og da måtte vi prøve å finne ut hva som hadde skjedd da.

Så denne boka handler egentlig om hele den reisen der. Du har fått virkelig noe som er så sjeldent, det å få kjøttetende bakterier, må jo være noe som er veldig sjeldent, håper jeg. Og så at du blir la med epidural, er jo også noe som er så lite sannsynlighet for. Tenk på så mange kvinner som føder hver dag, som tar epidural hver dag. Men jeg var jo livredd for det også, å ta epidural. Jeg synes jo det er skummelt, for man vet at det kan jo skje. Ja, hvordan var det?

noe i meg hadde jo veldig lyst til å bare vi bare dropper den epiduralen men når du er i så mye smerte så tritter du jo i det men man vil jo bare ut av smertene så jeg skreiker jo etter den epiduralen ja, men det er jo altså de alle, alle, alle

aller aller flest, det blir jo ikke lammaepidrol det er veldig uvanlig men vet de hva som har skjedd? har det blitt satt feil? ja, det konkluderte vi i etterkant når det gikk gjennom for å se på hva som egentlig skjedde så fant jeg ut at den var satt på feil sted så det er menneskelig feil på en måte jeg fikk feil dose fordi den var satt på feil sted, så fikk jeg feil dose

Overfor lang tid For mye da? Ja Skulle denne vært tatt ut da I det jeg ble dårligere Fordi jeg hadde jo fikk det kontinuerlig inn i ryggen Gjennom en slange Og da Når jeg begynte å miste følelsen Skulle denne vært tatt ut Men det ble den ikke Så jeg ble mer og mer lam da

Og de skjønte ikke at det var koblingen der som gjorde at du ble... Nei, det de sa da var jo bare at det var helt normalt, og du kom tilbake igjen etterpå. Men det er ikke helt normalt da. Nei, jeg husker det. Jeg skulle jo reise meg på å gå og tisse etter jeg hadde født, og da var det jo så beina mine svikte jo bare da. Ja, oi, hvordan var det? Så det er jo, man blir jo på en måte litt sånn alle, eller det er forskjellige grader av det da, men hvor lenge man har fått...

Jeg fikk vel opp epidural kanskje i ni timer eller noe. Og da blir du påvirket av det på en måte. Du vil jo kjenne det. Og det tar jo, man klarer ikke å tisse for eksempel. Jeg prøvde jo å tisse, jeg måtte kjempe tisse og klarte ikke å tisse. Nei, for du får jo ikke den muskulaturen. Hvordan synes du det var? Nei, det var skummelt da, selvfølgelig.

Så det må ha vært, prøv å se for meg litt hvordan det har vært for deg, det må ha vært så veldig skummelt. Det var liksom absurd. Ja. Fordi at, hva gjør man liksom? Jeg husker jeg bare tenkte sånn, men jeg vet ikke, jeg vet ikke hvordan jeg løfter beina, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det her. Så husker jeg tenkte sånn,

Jeg passer veldig dårlig til å være lam. Jeg er så rastløs. Det gjør du jo. Det er ikke liksom min greie. Det er ikke din greie, nei. Jeg er en veldig dårlig kandidat for dette her. Og så tenkte jeg sånn, det passer veldig dårlig til å være lam nå, fordi jeg har en sånn seminaroppgave som skal inn. Selvfølgelig tenkte du det. Jeg har ikke tid til dette her. Men da skjønte jeg jo heller ikke omfanget. Da skjønte jeg jo ikke at jeg skulle være lam for alltid.

Hvor lang tid tok det før de skjønte at dette blir helt permanent? Var det ganske fort? Nei, det tok ganske lang tid. Jeg rakk å tenke ganske mye. Jeg skulle ha låd der på sykehuset. Alle disse folkene som kom på besøk, de snakket bare om disse beina som ikke virket. Og jeg selv følte veldig på at det ikke virket. Så når jeg lå der, tenkte jeg sånn, nei, jeg må lage en liste over det som virker.

Så jeg lagde en liste som jeg heldig har. Og så alle de tingene jeg hadde, to sterke armer, god hørsel, jeg kan ha god taleevne, jeg har ikke kreft, jeg har ingen syster, jeg har et godt helsevesen, jeg hengte opp det under skjenga, for å minne på meg selv hver dag med det jeg har, og også dem som kom på besøk,

Og så ble jeg ganske sjuk av, altså husker du svininfluensan? Ja, det var den høsten der. Åja, ja, ikke sant? Så jeg fikk svininfluensa veldig tidlig. Du fikk det? Ja, men rett etter at jeg ble lam, så fikk jeg det. Jeg var en av de første i Norge som fikk det.

Åh, herregud, unnskyld at jeg ler, men det bare er så kopt alt sånn du har vært igjennom. Ja, det var så utrolig spesas, fordi da reik jeg jo rett inn på isolat, ikke sant? For det var jo sånn smittevernsopplei. Åh, herregud. For da hadde jo ingen som ville være nærheten av meg, fordi folk var jo kjemperedd for den der svininfluensa, ikke sant? Så da måtte jo alle komme inn mot meg, sånn romdrakt og sånn. Så da lå jeg inn på isolat da, og hadde nettopp blitt lam, uten at noen kunne besøke meg. Og fikk jo ganske mye tid til å tenke da. Åh, hva skjer med syken da, liksom?

Nei, altså først, jeg var jo veldig syk

Så jeg lå jo med feber. Jeg lå jo halusinert, fordi jeg var så dårlig. Ja, ok, man blir skikkelig dårlig. Ja, skikkelig. Jeg har slet meg å puste. Jeg har asma. Så alle sånne luftveisykdommer er litt klønete. Og så fikk jeg masse tid til å tenke sånn, ok, men hva gjør jeg nå? Hvordan skal jeg håndtere denne lammelsen? Og så sa de jo det at vi tror det kommer til å gå over. Det er bare akkurat nå. Først sa de liksom, ja, men det kan ta noen timer. Og så ble det et par dager. Jeg kan ta en uke. Ja.

Nei, det kan ta noen uker. Og så etter seks uker da, så ville de sende meg til Sundhås. Og Sundhås er jo da sykehus for ryggmesskade og multitrømme da, eller folk som er ordentlig hardt skadet. Og hjerneskade. Og det ville jeg ikke. Fordi de sa at jeg skulle gå over. Så tenkte jeg, nei, nei, nei. Jeg har bodd alt for mye på sykehuset. Jeg er kjempeferdig med sykehuset. Jeg er hjemme. Men jeg bodde jo i fjerde etasje uten heis i en sånn gammel bygård. Helt kollektiv. Så jeg kom ikke inn der heller. Og så

Og så sa de sånn, ja, men du kommer til å være veldig positiv på statistikken, fordi du blir en sånn som ruller inn og går ut, og det er veldig bra for å sunde oss. Og den statistikken de blir målt på. For jeg har også kjent litt frem på det, men jeg ligger så mye på sykehus, jeg har ikke lyst til å belaste helsevesenet mer enn det jeg allerede har gjort, følte jeg på selv da. Å, jeg gjorde det? Ja, det har vært mye på sykehus. Men hun sa det, nei, det...

Du har en ekte skade. De så det med en gang. Ja, eller sånn når det ikke ble bedre. Men da trodde vi jo fremdeles at jeg skulle reise meg på rehabilitering. Men så kom jeg dit, og da når jeg kom til synas, da var jeg liksom lam fra navlene ned, og kom jo inn der i rullestol, alt for stor rullestol som jeg hadde fått lånt på sykehuset, og inn i kantina, og der satt en sånn

guttegjeng da, som vi egentlig kalt for sommerskadene. Sommerskadene det er sykkel, motorsykkel, stuping bilolykka så jeg satt en sånn guttegjeng rundt bordet og så bare så de på meg og skannet meg liksom fra topp til tå da og opp igjen

Og så nøys han ned inn, og så sa han sånn, hun der, hun har en luksusskade hun. Hun der har bare tatt ryggen. Jeg sa, ok. Men de har tatt nakken. Så de var sånn, det der er jo en piece of cake. Hun har jo friske armer. Så hun der, det er ikke en ordentlig skade engang. For hva kan være konsekvensene hvis det er nakken da? Liksom fra nakken og ned, typ da? Ja, det høyer opp, så det er mindre magemuskler, og så har du mindre grep på hendene. Hendene kan rammes da, hvis du tar nakken.

Mens ryggen så har hendene friske. Ja, ikke sant. Og da er det lettere å rulle og flytte seg og sånne ting hvis du har armer og hender. Det var jo ganske sånn, da lå jeg seks måneder på Sundhåsted. Og da var vi i løpet av den perioden. Ja, egentlig når jeg skulle hjem til jul. Når jeg kom tilbake igjen, altså da jeg ble skadet i september da. Så det var et par, etter et par måneder jeg dro hjem til jul. Så når jeg kom tilbake igjen, så spurte mamma, for da ble hun med ned fra vei til Røndelag. Så spurte hun legeren,

«Kjembygget å gå igjen». Og så ble det helt stille i rommet. Og så sa de en eller annen «Ja, det skjer jo veldig mye spennende med stamcellerforskning i Kina».

Og jeg husker at jeg tenkte sånn, nei, det skal jeg ikke. Det var et nei, ja. Det var et nei. Så sjukt. Hva skjedde de sekundene, liksom? Bare knekler helt sammen, eller hvordan reagerer man da, liksom? Jeg tror jeg gikk faktisk litt i blackout. Jeg husker det ikke så godt. Men legen fortalte meg etterpå at mamma hadde blitt veldig løs.

Og så snudde jeg meg mot mamma og sa bare, mamma, det går bra. Ja, du måtte trøste henne, liksom. Ja, men nå skjønner jeg mer av det etter å ha blitt mor selv. Så forstår jeg mer av, tenk deg liksom, hvis barnet ditt skal få en traumatisk skade. Du har bare lyst til å bytte det ut. Hun sa det så mye jeg ønsket på meg. Ja, ikke sant.

Det er det vi snakket om i sted. Man har lyst til å ta den smerten fra barna sine. Ja. Hvorfor kan ikke jeg være lam i stedet? Slutt da. Ikke være dus, tenkte jeg. Det går bra. Det er fint at det var meg, fordi jeg er så ung. Så jeg kan jo trene meg opp. Og det gjorde du jo da. Jo da. Du ble verdensmester. Men jeg kjenner veldig gjerne at du bare har lyst til å beskytte barnet ditt. Men jeg tror også på det tidspunktet der, så følte jeg jo at

20 år da var jeg så voksen og så gammel ja, tenker at man følte seg og så ser jeg tilbake på den her og tenker at jeg var et barn ja

Men hvordan er det sånn når du skulle føde igjen? For da er det ikke epidural man også tar når man har keisersnitt? Man kan det. Men jeg fikk narkose. Så jeg hadde keisersnitt med narkose, så jeg var helt ute. Noe du valgte selv, eller noe de anbefalte da? Vi hadde masse diskusjoner frem og tilbake. Så vi hadde helse, altså de legerne, de er superfine. På Rikshospitalet? Ja, på Rikshospitalet. Ja, det var jeg også. Ja, det var det. Hva synes du? Jeg synes de var helt fantastiske. Ja.

Jeg har lyst til å sende blomster til deg i hverdagen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg nok. Det er fantastisk. Vi er så heldige som har norsk helsevesen. Og så er det mange som har kjipe historier og kjipe erfaringer og sånne ordentlige kjipe fødseler. Men vi er også veldig heldige som har så godt helsevesen som det vi har. Det er lett å fokusere på det negative da. Men jeg vil jo håpe at det er unntaket, de kjipe opplevelsene.

Jeg tror de aller fleste får veldig, veldig god hjelp da. Ja, for de vil jo virkelig bare at det skal gå bra. Og det er jo... Så skjer det jo menneskelig feil da. Som alt andre yrker på en måte. Ja, det gjør jo det. Jeg har tenkt mye på at det som skjedde når jeg ble skadet, det var jo ingen som prøvde å skade meg. Det var jo bare at det gikk feil. Jeg gjør masse feil hele tiden. Jeg gjør feil hver dag. Jeg får kun du kjenne på sinnet for han eller hun som satte den epiduralen på deg, så satt den feil.

Nei, det var jo et uheld. Det var jo ikke meningen. Nei. Men jeg kan se for meg at det er mange som ville skylde på noen, hvis du skjønner. Ja, men det blir ikke noe mindre lam av det. Nei. Nei, det er en godt poeng det. Det er bedre å være lam og bli enn å være lam og sur. Ja, hundre prosent. Og så er det liksom, jeg tror jeg trengte å bruke all energi jeg hadde på å leve. Å finne smarte måter å leve på. Og det å gå og være sint, det tok meg ingen vei.

Det er liksom ikke en hensiktsmessig strategi. Men det jeg følte veldig på var jo at det var viktig å gå gjennom rutinene, sånn at det ikke skjedde igjen. Fordi at det var flere ting da, altså det var flere glippe etter hverandre, som totalt sett gjorde at jeg ble lam. Så det er jo egentlig et sykret nett der, så pass på at ikke det skjer.

Så det jeg fokuserte en del på da, og snakket mye med dem om i etterkant og sånn, var, passer dere på å skjerpe rutinene? Så det var jeg veldig opptatt av, mer enn at jeg var sint for det som skjedde med meg da. Og så kjente jeg jo på det når jeg skulle inn igjen og føde, at det var viktig for meg å ha kontroll på så mye som jeg kunne ha kontroll på. Selvfølgelig, og det med fødsel, så er det så utrolig mye du ikke kontrollerer. Og det er jo...

Det er en egen prøvelse, egentlig. Men du har mye erfaring med å være på sykehus, så jeg vet ikke om det var noe sånn at det nesten var trygt å være på et sykehus når du skulle føde, eller om du følte det var viktig for deg å si sånn, det kan ikke være noe som skjer nå. Denne gangen må alt kontrolleres veldig nøye. Ja, jeg hadde behov for å si at

Jeg vil veldig gjerne at dere skal ha så god kontroll som dere bare kan på de tingene vi kan kontrollere, det er mye vi ikke kan kontrollere. Spise et ordentlig lunsj i dag, og være litt sånn ekstra på i dag. En av de tingene de fant ut i den rapporten som var skrevet, var jo det at

De var underbemannet på avdelingen, sånn at de hadde vikara som ikke kjente rutinene, og de hadde vikara som ikke kjente avdelingen. Og så hadde de også mye innleie fra Sverige, så det var jo folk som var inne og jobbet masse i en intensiv periode. Og ikke sov sikkert. Nei, de jobbet dobleskift fra morgen til kveld, så de var også veldig slitne.

Det er da sånne ting skjer, det kan ikke skje på et sykehus. Det er så sjukt at man liksom ikke behandler leger og sykepleiere mer med sånn, de må sove, de må spise ordentlig lunsj, de må liksom, de må passes på, for de har en viktig jobb å passe på andre. Ja!

De må jo spilles gode, ikke sant? Ja, men de sliter seg ut. Altså, jeg føler leger og sykepleier, de som blir mest utbrent opp, fordi de får jo ikke fri. Nei, og når det er laggrunnbemanning, så er det ekstra trykk på dem som er igjen. Det er alt som blir enda mer. Grunnbemanning på et sykehus. Ja, ikke sant? Det blir enda mer sykeutmeldinger. Det var jeg veldig håpt at da, da jeg var inne og sånn, altså, det er sommer, ennå må jeg føde mitt

i sommerferien. Prematurt, liksom. Hvem er det som er på jobb? Er det innleie? Hvordan er grunnbemanningen oppe av det hele gang? Jeg ble veldig opptatt av andre ting enn det som er mitt ansvarsområde. Ja, det er veldig forsvarsfullt for deg. Da husker jeg at de liksom satte seg ned med meg, og da var jeg en sånn

Du, vi har ikke folk her som ikke er veldig kompetente. Nei. Også på sommeren. Ok, greit. Jeg får tro at ting ikke bare blir bedre og bedre også, at de lærer å skjerpe seg og at det blir bedre, eller? Ja, men jeg kjenner jo veldig på det at jeg har veldig empati med de som står i det. Men så hjelper jo ikke det hvis ikke du har budsjett.

Hvis du ikke har budsjett, det å ha den bemanningen du mener er faglig forsvarlig, så er det jo ikke bare å trylle frem heller. Hva skal man gjøre da? Da må jo regjeringen gi enda mer penger til det da. Ta bort andre ting dessverre, men... Ja, ikke sant? Det er det som er så vanskelig. Kom igjen, regjeringen må gjøre noe. Det er sånn typisk, regjeringen må gjøre noe, men de prøver sikkert så godt de kan de også.

Ja, de gjør nok det, men det handler jo også om prioritering også, ikke sant? Det som du sa i stedet, kvinnehelse for eksempel, hvorfor blir det alltid nedprioritert? Hva er det som skjer? Fødselsomsorgen, men nå har vi jo en veldig god fødselsomsorg. Og de aller fleste er jo fornøyd. Det så vi jo også en undersøkelse på, nå ikke så lenge siden. Men jeg tror jo at man må rigge det på en måte som gjør at de har forutsetninger til å kunne gjøre det bra, da.

Men jeg har ikke noe godt svar på hvordan jeg ville løst det. Men man bare ønsker seg mer, ikke sant? Man ønsker seg mer folk som vil bli sykepleiere, og de skal få mye bedre lønn, fordi de gjør seg fantastisk jobb, så bare gi de alle penger, ikke sant? Mindre ultraprosessert, mer økologiske grønnsaker i butikkene, men det er jo ikke penger til det. Og da må man jo begynne å skatte mer, og så vil man jo ikke det, eller?

Og så sier man ok, vi får skatt til de rike da, men da flytter de. Hva skal man gjøre da? Jeg vet ikke, jeg har ikke noen godt svar på det. Og så er vi liksom i et av verdens rikeste land. Ja da, vi er jo det. Det er jo liksom utrolig privilegiert i utgangspunktet, så det er litt så vanskelig. Ja, mange tenker at vi ikke burde klage, men jeg tenker også at når vi er i verdens rikeste land, så burde vi jo ha de tilbudene da. Jeg tenker også at det å være med å ta ansvar for det samfunnet vi ønsker å leve i, er jo bare en fin ting. Ja.

Det er mange måter å gjøre det på. Man kan være pragmatisk og konstruktiv, eller man kan ikke være det. Og det du sier nå er jo et forslag. Og det er jo i hvert fall pragmatisk. Noe konstruktivt. Men det er ikke så lett. Det er ikke så lett, altså. Men du har vært litt engasjert i politikken og sånt, har du ikke det? Jeg har satt i byser i Oslo. Gjorde du det? Ja, i fire år. Det var veldig spennende i finanskomiteen.

Å, gjorde du det? Veldig spennende, men da ser du jo akkurat det du snakker om nå, det der med at du må prioritere. Så da må noe annet bort, ikke sant? Så kanskje da må kultur vekk. Og så elsker jeg kultur, foreldrene mine jobber med kultur, og det er ofte sånn at da tar vi vekk det. Og så er det sånn, nei, men det er jo så viktig, folk må jo ut og se på teater, og vi må ha kunst, og så var det sånn, ja, men du sa at vi skulle ha bedre sykepleiere, vi vil jo ikke heller ha det. Så må man jo ta bort noe, da. Mhm.

Og så blir folk sure. Ja, og så vil folk forskjellige ting. Jeg tror jo uansett hvilket parti eller hvor man står i det politiske, så vil jo alle få det best mulig, bare at det er forskjellige veier til rom, måtte jeg. Ja, faktisk. Og så tror jeg jo det at politikken er veldig viktig, at det er å lage noen strukturer som legger grunnlag for det samfunnet vi har lyst til å leve i. For eksempel skolegang, helse, tidsstyrke,

Diskriminering, som jeg har kjent mye på, som for så vidt også er en tema i boka. Det å ha et regelverk, som også gjør at ikke hver enkelt trenger å ta kampene. Men at du, for eksempel når du skal tilbake på jobb igjen, etter å ha hatt mamma på arm, så har du rett på å få opp jobben din. Eller at jeg har rett til å komme på det flyet hvor jeg har bestilt bilettet.

For eksempel? For eksempel. Så lenge jeg har bestilt det jeg skal ha. Apropos det vi har snakket om nå, jeg hadde jo en episode for ikke så lenge siden, hvor jeg da gikk ved kom på et fly. Da visste jeg jo at, men det har ikke de lov til å si at jeg ikke vil gå på det flyet. Jeg vet jo det. Men hva brukte de som unnskyldning? Rullestolen.

at det var vanskelig å få med rullestolen. Å få den inn på flyet? Ja, de sa at det er et problem med assistansen. Fordi når du reiser med rullestol, så må du bestille med assistanse, som det heter, og det er at noen kommer og hjelper deg til setet, og så tar de rullestolen, og så legger de den under flyet, så at rullestolen blir med. Så sa de sånn, ja, det er et problem med assistansen, eller vi har vurdert det dit, at det ikke går.

Men det høres ut som en veldig enkel jobb, da. Ja, det er en veldig enkel jobb. Det er ikke vanskelig. Hvis det er noen som jobber der i det hele tatt, kan ikke de hjelpe til med det? Jo, jo, altså det går egentlig veldig lett, og jeg flyr jo mye, fordi jeg jobber så mye rundt omkring i landet. Så jeg kjenner jo de folka, fordi jeg møter de jo hele tiden. Så det er fort gjort, ikke sant? Og så bestiller man jo det her i forkant, så det ligger i systemet. Og så er det sånn, nei, men...

så vanskelig er det ikke. Det går bra. Jeg kan gjøre det selv, jeg. Ja, faktisk altså!

Du kunne jo ha vurdert at det ikke gikk da. Da kan du kanskje revurdere. Fordi vi har med en bitt liten BMW, den lille BMWen vi hadde med da, og jeg hadde jo operasjonssår etter det keisersnittet, så jeg kunne jo ikke bære, så jeg var jo nødt til å reise sammen med Kristian og BMWen. Og så var jeg sånn, nei, men det går ikke. Så jeg sa, ok, men vet du hva, da krabber jeg inn på det flyet, og så ordner jeg det selv. Da trenger jeg ikke noen assistanse hvis det er vanskelig.

og så sa han at, nei, hva har du tenkt å gjøre med rullestolen da? Så sa han, nei, men da får vi noen andre da, til å putte den stolen under flyet, så vi får den med, altså i hvert fall så demonterer vi den da, putter den i hattehylla liksom. Og så sa han sånn da, nei, det går ikke, hvis du skal reise uten assedanser, så kan du ikke få med stolen.

Og så sa jeg sånn, ok, men vet du hva? Da reiser jeg uten rullestol. Fordi jeg har faktisk en reserverullestol i Trøndelag. Så kan jeg bare dra uten stol, og så setter jeg igjen den her på Gardermoen. Nei, det var ikke lov. Så jeg, hvorfor ikke? Hvorfor er det ikke lov? Har ikke du kommet med alle løsninger i hele verden? Altså, jeg må komme av. Og det var jo fordi jeg skulle på boklansering. Det er min egen bok. Så jeg måtte jo oppover, fordi jeg skulle på scenen. Det var et svært event. Masse folk som hadde kjøpt billetter. Og da kan ikke jeg...

ikke være der så derfor så følte jeg sånn, ok, men da reiser jeg jo heller uten stol og setter igjen det inn så lenge jeg kommer dit og så sier hun bare sånn ja, nei, hun hadde vurdert at det ikke kom til å gå og jeg fikk ikke lov til å dra uten stol men Kristian kan få lov til å dra og så ble jeg litt sånn, nei, men det går ikke nettopp fordi jeg har jo nettopp født et barn han er bitteliten jeg kan ikke dra alene

Fordi han bærer ting, og babyen. Vi har ikke med han å bære seg her, han var for liten til å ligge og bære seg her, han ville ikke ta å bære seg her. Så vi må reise sammen. Og så sa han at hvis det er et problem for deg å håndtere barnet, så kan du fartage barnet. Jeg var liksom sånn, du tuller du med meg nå. Men amma, ikke du og hele parten? Jeg har full amma, og en seks uker gammel baby. Kan ikke sende meg den babyen med et annet fly enn det flyet jeg skal med.

Da hadde en del av meg lyst til å si sånn, du har ikke barn, eller? Nei, tydelig sikkert ikke det. Og så bare tok jeg opp min blett, og så reva den i biter, og kastet den i søpla, og sa sånn, da får du finne ut hvordan du gjør det. Å, fy faen, det er...

Det hadde kokt inni meg liksom. Det hadde laget et shit show til. Og om det gjorde det. Fordi hun var sånn, hvis du er misfornøyd med min vurdering, så kan du ta det med service point. Og da gikk vi til service point, jeg og Kristian og lille baby. Og jeg sa bare, jeg skjønner ikke hvorfor jeg har blitt nektet av å gå på dette flyet. Jeg har bestilt alt jeg skal. Vi må oppover.

Vi må reise sammen. Jeg vil gjerne ha en skriftlig forklaring på dette. Og så sa hun, ja, nei, vi vurderer det som at det ikke går. Det kan dere ikke mene. Jeg vet at de ikke har lov til å gjøre det. Jeg vet at jeg har rett til å gå på det flyet, men det var så utrolig frustrerende, fordi det var ikke jeg som bestemte. De satt der og gjorde en vurdering, og den splintet vår lille familie.

Så sier de, men Kristian er velkommen til å ta flyet. Og så... Fy faen, så diskriminering. Og så skjønte vi, og så satt jeg der, og sto jeg i skranken mens jeg snakket med dem, og søkte opp fly. Og så sier de, det går et nytt fly om en time. Så sier jeg, det rekker vi, få oss på det flyet. Og så sier jeg...

Å, det er fullt. Og jeg bare, aha. Og så fortsetter jeg å søke, og så sier jeg, ok, det går et fly med Norwegian. Da bokker jeg det flyet. Så jeg bare satt på telefonen, men det er bare en ledig billett. Og da skjønner vi da, når vi står der, at vi må faktisk bare splitte oss. Hvis den må gå på det her flyet, jeg får ikke lov til å gå på det flyet, så jeg må kjøpe den siste eneverne billetten på den Norwegian-flyet, som går om to timer her.

Det gjør at jeg mister transporten fra verden, og det gjør også at jeg kommer til å komme frem rett før jeg skal på scenen. Så der og da sier vi liksom bare, ok, Kristian, gå. Kom der på det flyet. Han gir meg barnet. Så jeg står der da, midt på gardermoen med dette seks uker gamle barnet her,

og bleiebagg og bagasjen min, altså en sånn liten håndbagasje som jeg skulle ha med meg på flyet da, for en del men det var en sånn dusjbagg liksom, uten bæresære bare ha den i hendene, og liksom det vi snakket om i sted da, det der med å ha to hender som jeg egentlig trenger for å komme meg rundt selv må jeg egentlig bruke til å holde barnet og han hylgråt jeg tror han kjente at jeg var stressa han selvfølgelig jeg var så sint og gråt og gråt og gråt og jeg var så forbanna

For det første, det heldte at de bare sa at jeg ikke fikk gå på det flyet når vi hadde gjort alt vi skulle. For det andre, at de stod så på at vi måtte splitte den familien, og Senna går i hand som skulle bære både begg og barn. Og der sitter jeg der alene. Jeg kan ikke skjønne at jeg hadde hjertet i det i det hele tatt. At ikke bare, dette fikser vi liksom. Ja! Hva som helst. Og da fortsetter jeg stadig, og så sier jeg liksom bare, men jeg skal vite, jeg skal ha på skrift.

Hvorfor jeg ikke fikk lov til å gå på det flyet. Og så sier jeg, ja, nei, vi tror liksom, altså, de hadde sjekket litt da, at alle i rullestol må jo møte opp to timer før avgang, på innenlandsflygning. Jeg bare sånn, nei, det er ikke en regel. Det høres veldig rart ut. Det er ikke en regel. Og dro bort på Norwegian-skranken,

Og jeg var så sint, og jeg var så lei meg, og jeg var liksom også i bare, ja, egentlig den der hormonelle fasen, ikke sant? Og jeg bare sånn, jeg sto der med babyen, som bare gråt og gråt og gråt og gråt, og kom helt fremst i køen der, og så står det en sånn barnefamilie bak meg,

Og med fire barn. Og de var så søte, for det var sånn fire gutter med helt like klær. Så de så ut som om dette er en familie på tur. Og så sa hun mammaen sånn, skal jeg holde babyen for deg? Det ser ut som om du har hendene fulle. Og da ville de bare gråte. Og få ga babyen. Ja, du lot hun få den? Ja. Men da hadde du fire barn som kunne håndtere på henne. Dette mennesket kan baby, tenker jeg. Og så holdt hun babyen mens jeg sjekket inn i skranken. Og ble kvitt.

håndbagasjen min da jeg fikk sjekkehånd det og sånn

Og så sier jeg, det ser ut som du trenger en bæresæle. Vil du ha min? Oi. Vi har både vogn og bæresæle, og vi trenger jo egentlig bare vogn, gjør vi ikke det? Og så ser jeg på mannen sin, og nå har han bare sånn, ja, ja, ja, vi trenger bare vogn. Han tør ikke å si noe. Og jeg får sånn, nei, hvor skal dere? Hun bare sånn, nei, vi skal på ferie. Jeg får sånn, nei, nå må du ha både bæresæle og vogn. Hun bare, nei, nei, nei, nei. Og så tar hun og mannen bare og trer den bæresælen over hodet på meg, og putter Kristoffer oppi, og sier sånn, sånn.

Du, jeg vet hvem du er. Jeg så at du var litt frustrert, at hun hadde vært gjennom noen greier nå. Fikk du fortalt alt du hadde opplevd da? Ja, jeg følte liksom bare sånn for å unnskylde situasjonen, for jeg følte meg så dum. Jeg sto der i den skranken med en baby, uten verken vogn eller noe å ha den oppi, ikke noe voksebag, ikke noe bæ, altså ingenting. Jeg hadde jo på en måte ikke premisser til å håndtere barnet. Så sa hun liksom sånn, men du, kjære deg.

ta den her da. Ja, heldigvis møtte du noen sånne mennesker også da, etter å ha møtt noen helt jævlige før det. Men det er så interessant, ikke sant, hvordan på den ene siden av det har jeg følt sånn,

Dette mennesket har ingen forståelse for hva de gjør akkurat nå. Til dette andre mennesket som bare var så... I gotcha. Og der fikk jeg skikkelig følelsen som from one mother to another. Ja, ja. Men det er jo noe som skjer når folk blir mødre. Man har jo litt mer empati med andre mennesker og sånn. Man kanskje relaterer seg litt til den der situasjonen. Å stå der med en hylgråtende baby. Og da kjente jeg på den der...

Og det var så mange følelser på en gang, fordi på det ene var det sånn, jeg er så dritlei av at en rullestol skal være et problem, og ironien i det hele er at et kapittel i boka handler jo om når jeg ikke kom meg på et fly, fordi jeg skulle hjem, fordi bestemor må dø, og

Og så døde bestemor veldig brått. Hun bare, sånn, over frokostbordet. Jeg skulle bare dra hjem på dagen for å hjelpe mamma. Og så er det en sånn regel om at hvis du reiser med rullestol, så må du bestille biletten og varsle 48 timer i forveien. Så jeg dro bare rett til gardermoen, og når jeg kom dit, så sier de bare «Du har ikke bestilt biletten 48 timer i forveien, så du får ikke være med for det».

Og så står jeg og diskuterer med dem, og bare sånn, men jeg vet jo at jeg bare putter den stolen under. Kan vi ikke bare putte den stolen under, liksom? Nei, det er en regel. Og så prøver jeg liksom å si, men jeg visste ikke at bestemmel skulle dø. Nei. For 48 timer siden. Jeg visste det ikke før i dag, faktisk, at hun skulle dø.

Men klarer de ikke å gjøre noe unntak? Er det så regelryttelig? Det er ikke noe skade for andre mennesker? Det er liksom ikke noe som går ut over noen andre? Nei, det er bare disse systemene, ikke sant? Man skal ha det varslet inn, og så forstår jeg jo det der med at man må ha listene på sted, og de må få lagt opp en logistikk for å få hjulpet alle som skal på flyene og sånne ting, men det går jo annerledes løsningsrundt å sjekke.

Sånn som tilfellet, jeg krabber på det flyet, bare kaster en stol under. Jeg vet at det går, men så sitter man der og holder ned ved en regel. Det er mye som er kjipt med det å sitte i rullestol. Og noe av det er nettopp den type regelrytter i, og ting skal være så forbannet vanskelig. Og det er jo en av mine formål med denne boka, er jo å bygge ned de murene. Det er mennesker som står bak den skranken, som driver og gjør en vurdering,

skal ta med seg at det er et menneske du forholder deg til, og ikke en rullestol. Når de står der, de ser en rullestol. Jeg opplever bare at hvis du sitter i en rullestol, så er det en som hjelper deg å trille deg, så forholder de seg til det mennesket og ikke ser på deg. Ja! Det er noe av det verste jeg ser. Bare sånn, ok, kanskje ikke beina funker, men tror du at alt ikke funker? At ikke den personen kan snakke? Hvorfor ser du på den personen som bare hjelper litt med å trille? Ja! Ja, men

Ja, men det er akkurat det! Og jeg har så mange sånne historier der også. For eksempel, da jeg skulle ut og kjøpe min første tjukkbokse, utenpå bokset, etter at jeg ble land, så gikk jeg inn med mamma, og hun bare sa, hvilken bokse skal hun ha? Og mamma bare, så svarte jeg da, jeg skal ha den utenpå bokset. Og så så jeg på mamma igjen, og sa sånn, hvilken farge skal hun ha på bokset? Nei, Gud...

Men sånne ting er viktig å belyse folk om. For jeg tror liksom at det er jo bare mangel på kunnskap. Håper jeg da at det ikke folk flest gjør det sånn. Ja, jeg tror det. Det handler jo som bare, ja, mangel på kunnskap og erfaring. En av de tingene jeg fikk høre aller mest, at jeg var på ingen grenser med Lars Monsen for noen år siden, det var folk som sa sånn,

Du er jo akkurat som oss. Nei, men Gud! Ja! Det er jo veldig overrasket å høre sånne eksempler, for jeg trodde liksom ikke det var så ille. Det er så merkelig. Det er såpass mye av det, og det er ganske mye av det enda. Og det der, jeg tror kanskje det er så ekstra tryggende, at det skjer veldig mye på reiser, og i reiseliv. Det er så mange fly jeg har argumentert med for å være med på. Og så har jeg bare lært meg litt at ok, men dette er bare en del av pakka, liksom.

Dette er en del av de tingene jeg må stå i i livet.

I den hendelsen der da, så gikk det utover barnet mitt. For barnet mitt ble kjempesresset, og måtte sitte igjen på gardermoen med meg. Det at jeg ikke kom med det flyet, gjorde at han fikk en veldig mye mer strev som dag, enn han ville ha hatt, hvis jeg kunne gå. Og det tror jeg var ekstra triggen også, for jeg var sånn, det er faktisk ikke greit. Jeg var frustrert på hans vegne, men også litt redd for at det at en ulykke har skjedd med meg, skal gå utover han. Og det får jeg nesten mer behov for å skjære med han.

på konsekvensen. Jeg tenkte på det du sa med at man når man kanskje ikke er i det selv så klarer man ikke helt å relatere til det for eksempel å sitte i rullestol. Jeg merket veldig det når jeg begynte å gå med barnevogn og skulle bare ta trikken i Oslo. Og så er det mange av de gamle trikkene hvor det er tre trappetrinn opp. Og så kommer trikkene og så er jeg bare sånn, åja! Men

Men så var det ingen som tilbyr seg å hjelpe meg. Jeg klarer ikke å bære denne vogna med et lite barn. Det er ikke trygt at jeg bærer den opp treetrappen din. Jeg må jo ha hjelp. Er det noen som kan hjelpe til her? Det var selvfølgelig ingen som spretter opp. Så går den trikken fra meg og spør sånn,

Oi, tenk om man er i rullestol liksom, og da fikk jeg liksom bare litt kjenne på det der da. Hvor mange kaféer som er trappa? Ja, det er jo alle, og liksom kollektivtrafikk, nå har det blitt bedre da, mye av det, det var jo en gammel trikk.

men bare sånn at jeg skal ta heisen jeg bare sånn ok, jeg kommer ikke på trikken da må jeg ta T-banen og så er det jo rullet trapper som ikke jeg kan ta og så skal jeg vente på en heis og så åpner heisen seg den er helt full av mennesker som klarer helt fint å gå ingen har barnevagn ingen har noe annet men det er fullt fordi de er late så står jeg der med barnevagn ingen tilbys seg å gå ut det lukker seg igjen

Og så kommer det en ny, trykker jeg på knappen, står og venter igjen, kommer på knappen, og så åpner den seg igjen, og da står det helt fullt inn, står bare folk og scroller på mobilen, og da var jeg sånn...

Kødder dere, eller? Er det noen som gidder å gi meg plass? Og da var det faktisk noen som bare sånn Åh, ja, ja, ja, jeg kan gi deg plass Da ble jeg sånn, jeg ble sånne liksom Men da kan jeg kjenne på den der Mye frustrasjonen du også må ha på sånn Hallo, våkn opp liksom Kødder dere? Er dere til stede her? Sitter dere bare på den jævla telefonen? Hva er litt sånn observant på folk liksom? Ja Det synes jeg når jeg er gravid og står der sånn

Høygravid skal føde om tre uker, står og holder meg fast på trikken. Ingen som tilbyr seg et sete til meg. Jeg var helt sånn... Jeg ga blikk og så meg rundt og bare, ja, her ble midtkjenten min. Når du forteller sånne eksempler, det gjør meg veldig frustrert. Det er jo ikke vond vilje av deg. Det er bare at man ikke enten skjønner det, eller man ikke ser. Man ikke forstår. Hvordan skal vi...

Hvordan skal vi avslutte eller komme oss videre? Dette ble sånn Wolfgang V. Ja, dette her er jo Wolfgang, jeg vet ikke hvordan jeg skal. Og så er det sånn, jeg skal bare ta en titt på manus, så kanskje jeg skal begynne å stille noen spørsmål som står der. Her står det, når blir det bryllup? Serien Mødre? Ja, jeg tror du må komme tilbake, eller noe sånt, Birgit. Ja, altså dette er jo også neste kapittel, fordi Mødreserien ble jo faktisk nettopp utsatt til våren. Ja.

Det skulle jo egentlig begynne å gå nå i oktober. Jeg gleder meg veldig til å se det. Ja, vi også! Får vi se hele reisen med gravitet og fødsel og alt? Ja, det er mye. Vi tenkte sånn, ok, vi inviterer inn.

Så jeg er også veldig spent på det. Jeg må innrømme at jeg ikke trodde jeg skulle se deg i en reality-serie med Karianne Ville og Linnie Meister. Det hadde jeg faktisk ikke trodd at jeg skulle få se noen gang. Jeg føler meg litt sånn the odd one out. Men så tenker jeg litt sånn, jeg tror jo på å åpne litt opp da, og dele. Og nettopp for å skape forståelse og kunnskap. Og som alle de tingene jeg måtte etterspørre, da må jo jeg være villig til å også si sånn, ok, det er det.

Men sånn er det. Jeg tror veldig mange er nysgjerrig på ditt liv, så jeg tror veldig mange gleder seg av det. Jeg synes det er skipt at du ble utsatt også. Ja, nå kommer du rundt morsdagen i stedet. Så det er ikke så lenge ting. Vi tenker også bryllup neste år, vi håper jo på det. Det er planen. Og så har vi kjøpt hus, så har vi det å skal flytte.

Nei, har ikke dere akkurat pusset på? Jo, for å snelle. Det bare ble litt sånn. For jeg hadde egentlig ikke tenkt det. Og så ramlet vi over en tomt. Med et hus på ett plan. Hvor er dette her? Det er i Oslo. Du skal ikke opp til nord altså? Nei, det skjer ikke. Nei.

Still a no-go. Jeg kan pendle litt imellom. Jeg ser at minnekortet mitt begynner å blinke nå, så vi må avslutte før jeg driter meg ut at det tekniske blir noen problemer her.

Men det er veldig koselig å komme og egentlig bare få hjelp med å skrevele med mennene. Ja, selvfølgelig har det vært på kaféet litt for lenge på en måte. Kaffen begynner å bli kald. Litt ansatte driver liksom å se på klokka og begynner å vaske. Nå må dere gå. Men det var i hvert fall veldig, veldig hyggelig å ha deg på besøk, og tusen takk for bok. Jeg gleder meg til å lese den. Håper alle kjøper den. Også gleder jeg meg til serien.

og bare gleder meg til å følge med videre, og så må du huske å ta en god pause etter hvert da. Ja, takk for gode råd, jeg føler liksom også at jeg har vært innom en sånn storesøster, som er litt lenger ned i løpet liksom. Jeg er enbar, så jeg liker å ha litt rolle som storesøster. Det er veldig fint, det er veldig takknemlig. Å dele og gi hverandre tips og triks i livet, det tror jeg veldig på.

Det er viktig det. Ja, ja, ja. Nå har jeg så dumme brustsprengs der. Ja, du har bra tits nå. Bra. Jeg besynner de titsene, så de er jo... Det er som å ta en ballong som bare går ut av luft, at det blir puppene mine nå. Er det sånn det blir etterpå? Ja, det blir helt borte. Så det er bare å nyte store tits. Thank you, alright. Takk for nå. Ha det. Jeg sier ha det før du begynner å snakke. Ha det.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!
Lignende

3/17/2025
Er det noe liv?
Aftur Nerdrum - "Før fødsel var jeg en mann, nå er jeg en kvinne"

Aftur Nerdrum er på besøk, og i tilfelle du har levd under en stein de siste månedene, er det altså da datteren til selveste Odd Nerdrum - som også er aktuell i TV serien "Familien Nerdrum" på NRK. Vi snakker om hvordan hun ikke skjønte sarkasme før typen hennes lærte henne det, hvordan hun først ble feminist etter hun ble mor. Videre forteller Aftur hvordan pappa Odd ofte valgte kunsten over barna, hvordan hun fikk ME av et flott-bitt og vi avslutter med litt felles forståelse for hva sopp som alternativ medisin kan gjøre for kroppen, når antibiotika slutter å virke. Reklame: Trykk her og bruk koden "Erdetnoeliv" for 45 dager prøveperiode som inkluderer 30 timer lytting/lesing hos www.bookbeat.comSpørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
7/31/2023
Er det noe liv?
Kristin Gjelsvik - "Jeg vil ikke at noen skal r*nke til bilder av barnet mitt!"

Kristin Gjelsvik har funnet drømmemannen og kan endelig senke skuldrene etter et nok så turbulent brudd med barnefar.. men hvordan funker egentlig det? Å plutselig stå i et brudd med barn? Kristin forteller også hva hun mener om det å dele bilder av barn i sosiale medier, hva hun tenker om influencere som bruker barna sine i reklame.. og om sin misunnelse for meg som snart skal føde. Takk for den, Kristin. Den trengte jeg! Sjekk ut mer fra meg her: @noraangeltveit på instagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
9/26/2023
Er det noe liv?
Kaveh Rashidi - "Derfor får du hengepupper og hengerumpe etter fødsel"

Selveste Dr. Kaveh Rashidi er på besøk og ENDELIG kan jeg få svar på noen spørsmål jeg har lurt på lenge! Får man hengepupper av å amme, kan barnet mitt få autisme av vaksine og er fødselsdepresjon arvelig?Vi snakker bla. også om forskjellen på å være lege og gi råd til foreldre.. og samtidig skulle etterleve de samme rådene med sine egne barn; det er ikke alltid like lett - Takk for besøket, Kaveh. Jeg lærte masse!Sjekk ut @noraangeltveit på instagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
6/10/2025
Er det noe liv?
Anne Rimmen - "Blir man dummere av å få barn?”

Ukens gjest er programleder Anne Rimmen. Anne har vært på skjermen i 20 år, men «Spillet» var nok programmet der hun passet dårligst inn – ifølge henne selv. Hun forteller forlovelseshistorien med motocrosskjører Ailo Gaup, hvordan livet har forandret seg for alltid etter at hun fikk barn, og hvordan hun nesten fødte i ambulansen. Og vi stiller oss spørsmålet: Blir man dummere av å få barn? Og vi begge har googlet tidlige tegn på demens etter vi ble mødre.Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
10/29/2024
Er det noe liv?
Fødsel, ambulanse & tiden etter - Med Bahare Viken

(!En liten trigger warning grafisk språk i denne episoden!)Long time no see, eller? Det å bli mamma og sjonglere livet, tok rett og slett litt overhånd! I denne episoden deler jeg fødselshistorien min med dere, og alt som skjedde etter. Med meg for å hjelpe meg gjennom det, har jeg min stødige programleder-venninne Bahare Viken. Bahare deler også hvordan det har vært for henne at jeg har blitt mamma. Jeg er skikkelig gira over å være tilbake, og gleder meg til å snakke videre med Norges kuleste foreldre om livet 2.0 på en meget ufiltrert måte. Jeg har allerede en god bunke med fine folk jeg har snakket med, men jeg har fortsatt flere innspillinger på blokka - så vær så snill og send inn spørsmål til meg, så tar jeg det med meg i studio. Takk for tålmodigheten og kos dere med første episode! Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
9/30/2025
Er det noe liv?
Espen Lervaag - "Lære barn om døden? Pinnedyr er svaret!"

Komiker, og skuespiller Espen Lervaag er ukens gjest. Vi snakker bla. om da han lagde serien "Maniac" som ble kjøpt av Netflix, hvor Espen ble invitert ned til Hollywood på settet og ble starstruck da Emma Stone kom inn i rommet. Vi snakker om hans tidligere liv som alkoholiker og hvordan det var å dunke ned på 3 liter Amigo hver dag og hva som ble redningen. Folk trodde også det var skjult kamera da Espen kom ut som åpen kristen. Men viktigst av alt; Espen har nettopp blitt pappa igjen for 3. gang. Denne gangen en meget uventet atpåklatt. Ble han angstete av en ny baby-runde? Hvordan er Espen generelt under fødsel? Kan den hende han hadde like vondt som dama si, som holdt på å brekke håndleddet hans fordi hun dro han så hardt i ham? Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
2/4/2025
Er det noe liv?
Tinashe Williamson - "Eksen min og Odda baksnakker meg"

Reklame: Lyst til å vinne 50.000 kroner? Gå inn på sortere.no for å lese mer og bli med i konkurransen! - i tillegg trekkes en vinner per fylke på 10.000 kroner. Konkurransen er ferdig 16. februar.I dag har jeg besøk av skuespiller, Modell og forfatter Tinashe Williamson, som bla. er aktuell med den nye boken sin "Håndbok for unge antirasister". Tinashe deler åpent og ærlig om hvordan hun måtte knive seg til sine to keisersnitt, hvordan hun har rigga det gode forholdet mellom eksen og Odda, og hvordan hun kombinerer det å både la seg fotografere i sexy undertøy og være aktivist!Tinashe snakker også åpent og fint om hvordan parterapi trolig har reddet forholdet hennes (noe Odda selv signerte på i episoden jeg hadde med han - hør episoden her: https://open.spotify.com/episode/2MSkvl7ca3oVgNe78sghzH?si=7048cc17d51f4cfaSpørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
9/17/2024
Uplanlagt gravid: helt ufiltrert
La far ta sin rolle i foreldrerollen - uplanlagt gravid med Iril Ada

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
Lastar