‹ Tilbake til podkaster ‹ Hjernesterk

8/7/2024

Lytterspørsmål og plukking av sopp

I denne episoden av Hjernesterk tar Ole Petter og Mads opp lytterspørsmål om søvn, vekt og fysisk aktivitet. De diskuterer om muskler veier mer enn fett og hva man kan gjøre for å hjelpe en person med hoftedysplasi og artrose. Mads leser også en kronikk i Aftenposten om soppplukkning og dopaminutskillelse.

00:15

Podkasten diskuterer hvorvidt det er naturlig å sove mindre med småbarn og viktigheten av å prioritere søvn.

06:38

Lag en plan for trening, søvn og naturaktiviteter for bedre helse og mindre skjermbruk.

12:11

Soppjakt og fysisk aktivitet i naturen gir både glede og dopaminfølelse, samtidig som det kreves balanse i trening og helse.

15:27

Fokuser på helsen fremfor vekten, da trening kan forbedre formen uten å vise endringer på vekten.

21:43

Fysisk aktivitet kan hjelpe med artrose og hoftedysplasi, men det er viktig å finne skånsomme og trivelige aktiviteter.

Transkript

Nemnt i episoden

Hjernesterk

Podkasten som Ole Petter og Mads driver

Moderne Media

Sponsor for podkasten Hjernesterk, hjelper med å holde podkasten i gang

Aftenposten

Norsk avis hvor Mads har lest en kronikk om soppplukkning

Mette Alstad

Komiker som har skrevet en kronikk om soppplukkning i Aftenposten

TikTok

App som Mette Alstad nevner som en årsak til mye skjermtid

Instagram

App som Mette Alstad nevner som en årsak til mye skjermtid

Det digitale dope

Boka skrevet av Ole Petter, om bruk av skjerm

Pokémon Go

App som Mette Alstad bruker som sammenligning for soppplukkning

Kantareller

Type sopp som Mette Alstad nevner

Klingekantareller

Type sopp som Mette Alstad nevner

Modumbad

Helseinstitusjon som bruker trening i behandling av anoreksi

Grønn resept

Resept som skrives ut i Skottland som et alternativ til medisiner

OL

Olympiske leker, nevnt i sammenheng med Paralympics

Paralympics

Idrettskonkurranser for utøvere med funksjonsnedsettelse

Tofiri Kiboka

Blind maratonløper som Ole Petter var ledsager for i Paralympics

Grønn stær

Øyesykdom som Tofiri Kiboka fikk da han var ti år gammel

Kjelkehockey

Idrett som Ole Petters far jobbet med i Olympiatoppen

Olympiatoppen

Norsk idrettsorganisasjon

Hoftedysplasi

Medfødt misdannelse i hofteleddet

Artrose

Slitasje i ledd, ofte i hofte og kne

Dagblad

Norsk avis som Mads nevner

VG

Norsk avis som Mads nevner

Deltakarar

Host

Ole Petter

Host

Mads

Sponsorar

Moderne Media

Lignende

Lastar

Fiken Superenkelt regnskap

Teksting av Nicolai Winther

Velkommen til podkasten Hjernesterk. Ole Petter, vi hadde en episode da forrige uke. Vi har jo faktisk vært veldig flinke til å

Til å komme med en ny episode hver uke. Jeg tror det er kanskje en eller maks to uker hvor vi ikke har gitt ut en episode siden vi startet opp podcasten i Jernstøk. Så der har vi gjort en... Jeg tror vi skal være litt fornøyd med oss selv, Ole Petter, og si bra jobba. Ja, jeg synes det. Jeg tror du er helt rett. Det er en uke hvor vi ikke har lagt ut en episode, eller så har det vært...

En episode hver eneste uke siden midten av 2020, tror jeg. Det er bra det, altså. Og det er jo fordi at tema motion, helse, fysisk og mental helse, alt som spinner rundt det fra kosthold til alt mulig rart, det er jo et tema man kan snakke mye om. Men det er litt morsomt med disse kjære lytterne våre som sender oss innspill utenfor

risros, vi får mest ros, synes jeg, på sosiale medier. Men det er en som har en liten kommentar på den forrige episoden vi hadde om dette her med små barn og mindre søvn, altså konsekvensene for barn, og at det fører med seg mindre søvn, som jo alle er klare med hva de gjør med helsa, og så videre.

Men så skriver han her, hei Sand, takk for bra podcast. Som småbarnsfar har jeg noen innspill på episoden om søvnmangel i småbarnsperioden. Jeg synes dere snakker litt for mye om det er naturlov at man får for lite søvn med småbarn. Det første året er det vanskelig å gjøre noe med, men etter det vil jeg påstå at de fleste er alt for dårlige med å prioritere søvnmangel.

Min påstånd er at for lange kvelder foran TV-en og tid på mobilen før man sovner i sengen er større bidragsytter til søvnmangel enn barna. Og det er jo enig i det. Det er vel kanskje du også?

Du, jeg er helt enig i det. Det er selvfølgelig ingen naturlov at man sover mindre når man har små barn. Det er veldig individuelt. På gruppenivå, vi prøver jo når vi snakker om helse i denne podcasten å være kunnskapsbasert. Det vil si at de tingene vi snakker om, det er ikke bare ting vi tror og synser rundt, men kanskje primært ting som er dokumentert. Og

Når du ser på forskningsdata for dette, så viser det seg på gruppenivå at de aller fleste sover mindre når de har små barn. En time omtrent for damene og et kvarter rundt det for mennene. Men på individnivå er dette selvfølgelig individuelt. Noen kan ha barn som sover kjempegodt og kan få like mye søvn når de har små barn som ellers.

Og så er det jo veldig mange søvntyver ut og går. Jeg mener jo at det er en folkehelseutfordring nesten på nivå med for lite aktivitet og fedd med overvekt. Det at vi som befolkning er kronisk søvndepriverte, de aller fleste av oss sover for lite over tid. Og det å ha små barn, det er jo bare en liten del av livet man har det hvis man får barn.

resten av livet, så sover de aller fleste for lite også. Og da skyldes det selvfølgelig helt andre ting. Og han har jo helt rett denne lytteren, når han sier at hans påstand

er at vi prioriterer for dårlig, men takk på søvn, så vet vi det fra studier også, at den viktigste grunnen til at veldig mange av oss sover for lite, det er ikke fordi vi har små barn, det er ikke fordi vi ikke får sove, men det er rett og slett fordi vi negligerer søvn, vi har det ikke høyt nok oppe på prioriteringslista. Vi velger å sitte oppe, se på TV, kanskje være på skjerm, gjøre andre ting i stedet for å sove.

Ja, ikke sant? Og så snakket vi om i den forrige episoden også om det der å

prioritere da at jo større ansvar man får som menneske og da særlig den oppgave man får som foreldre at da er det noe med å prioritere det er klart det kan gå utover formen, det er klart det går utover motivasjonen det er klart det går utover energien men derfor så må man kanskje prioritere enda strengere da i den perioden, selv om det kan være litt kjipt innimellom, men det er bra for deg og

og i varet av visse motionsvaner, og det er bra for deg å, som han påpekker her og legger fra deg telefonen, skru av TV-en og prioritere søvn. Ja, og det er jo sånn i et travelt liv som de aller fleste av oss lever, så hvis vi skal klare å ta de oppgavene

gode helsevalgene som jeg tror de aller fleste av oss vet hva er for noe, men som ikke alltid er så lett å få til i hverdagen, bevege seg nok, spise rimelig sunt, få nok søvn, så må vi planlegge og prioritere litt. Det går ikke av seg selv. Og det er jo kanskje spesielt i en periode hvor det er hektisk, små barn, så får man kanskje litt mindre søvn. Da er det viktig å planlegge og prioritere godt med tanke på det å få bevegelse og kanskje klare å få i seg relativt sunn mat.

Det gjelder jo det samme for søvn som gjelder for trening og kosthold. Jeg tror alle vet at du må ha en plan og du må ha et mål. Hvis tanken din bare er at hvis jeg plutselig får lyst til å trene, så skal jeg gjøre det. Eller hvis det passer sånn, så skal jeg spise sunt. Du må ha et litt...

Du må lage en plan for deg selv, og bestemme deg for når du skal trene, for eksempel planlegge litt. Sånn er det med kost og låse, og sånn er det med søvn. Jeg tror vi kan bli litt bedre, vi aller fleste av oss, lage en plan for når man skal legge seg, og ikke bare tenke at jeg legger meg når det passer. For da blir det gjerne at man blir sittende oppe alt for sent. Ja, og se på TV, eller scrolle på mobilen. Apropos, Ole Petter,

Jeg har jo Aftposten, papiravisa som vi har snakket om før. Og her står det jo veldig mye bra, ikke sant? Takket være papiravisa, så dukker det opp artikler her og kommentarer og hva det måtte være som jeg ellers ikke hadde lest hvis ikke jeg hadde hatt papiravisa. For det er noe med papiravisa at da blar du gjennom og så ser du på ting du normalt ikke klikker deg inn på når du scroller på nett, da.

Så her er det en debatt meninger skrevet i dag torsdag 1. august som vi spiller inn av Mette Alstad som er komiker.

Hun er lidenskapelig opptatt av soppsanking. Sikkert veldig god på kjøkkenet. Jeg kjenner ikke noe til metalstånd, men hun har skrevet en god kronikk. Den heter altså Hadde verden vært et bedre sted om flere plukket sopp?

Poenget hennes her er at vi bruker alt for mye tid på mobiltelefonen. Hun åpner denne kronikken med å skrive «I dag har gjennomsnittsnormene en skjermtid på rundt 4,5 timer per dag. Særlig er det apper som TikTok og Instagram som får kjørtskjerm. Med sine røde prikker, likes og tilpassede algoritmer er de designet for å holde oss der lengst mulig».

Du har jo skrevet boka «Det digitale dope» Ole Pettersen, som vi for øvrig også har snakket om i podcasten. Du er veldig opptatt av dette med bruk av skjerm, og det som er poenget til en mett alstahær, det er jo at

hvis vi hadde vært mer bevisst alle de skattene som er der ute i naturen, blant annet det som hun helt sikkert bruker med litt sånn glimt i øyet, men det er hennes linskap, og plukker sopp. Så hun sammenligner det litt med Pokémon Go, at du går ut der, og så finner du kantareller, for eksempel en klingekantareller ute i skogen,

har det som mål å finne denne skatten der ute, så mener hun at det utløser dopamin litt på samme måte som det gjør når du sitter og scroller på mobilen og får likes og så videre. Hadde vi blitt mer bevisst dette her, så hadde folk

fått mer avkobling, de har fått bedre mental helse, bedre fysisk helse hun viser også til at hun tar med seg, jeg tror det er noen nøvør hun skriver om, som hun tar med seg ut på tur, og så får du alle disse her sosiale gevinstene i tillegg da

Så det er så morsomt skrevet, og hadde folk vært mer glad i sopp, eller vært mer ute i skogen og plukket sopp, så hadde folk hatt bedre helse, og verden ville vært et bedre sted å leve. Hva tenker du om det med dopamin, og å finne sopp? Du som har snakket en god del om dopamin.

Jeg er ikke noen ekspert på sopp. Men vi vet jo det at hvis du er ute i naturen og beveger deg, så vil vi skille ut litt mer dopamin enn om vi beveger oss ikke i naturen, for eksempel er inne. Så vi vet at det å være ute i naturen i seg selv, det fremmer dopaminutskjelse, som gir oss en velvære følelse og til og med litt ruselignende for noen

Og om det er soppen i seg selv, det er kanskje litt vanskelig å si, men det er jo mye som tyder på at du får en enda større gevinst ved den aktiviteten du driver med i naturen hvis du har et mål. Og mål kan jo være så mangt, for noen kan det være å plukke sopp,

Det kan sikkert like gjerne være å plukke kongler, eller plukke blåbær, eller hva det nå måtte være for noe. Men det er også litt lettere å få, spesielt den yngre generasjonen, ut i naturen, hvis man ikke bare skal gå en tur, men at man har et eller annet mål med turen. Man skal fiske, eller man skal plukke noen kongler, eller man skal plukke bær. Så ...

Jeg er jo helt enig med denne forfatteren jeg, som har skrevet det innlegget, at det hadde vært utrolig bra for folkehelsa hvis flere hadde vært ute i naturen.

Det vet vi. Jeg bare tenkte vi skulle nevne det. I Skottland, og dette tror jeg vi har nevnt en gang før også, så har det jo tatt litt konsekvensen av det. Der skriver jo legene ut det vi i Norge vil kalle grønn resept, hvor resepten faktisk er å gå ut i naturen og være ute i frisk luft og bruke det i stedet for medisiner. Og det er...

Da får man også refusjon for det. Dette er legene får ekstra betalt hvis de henviser pasientene ut i naturen i stedet for å skrive ut legemidler. Ja, altså Mette Alstad her, jeg synes jo at det er...

heldigvis har naturen sin egen gamification, soppjakt skriver, så det er morsomt, så det her er bare å komme seg ut i skogen og ja, vi vet jo at det å komme seg ut det gir jo en dopamin effekt på dopaminene, Oli Petter vi har fått noen flere når vi først er i gang her jeg har noen lyttespørsmål her her er det

Jeg som skriver har hørt på podcastet deres i snart et år nå. Synes podcasten er veldig informativ, engasjerende og tar opp viktige temaer, samt at dere snakker til folk flest. Takk for det. Jeg har trent stort sett hele livet. Gikk på en treningssmell når jeg utviklet anoreksi for en del år siden. Missliker jogging etter anoreksitida.

Spinning på treningssenter gir meg god kondisjonstrening. Har trent lett styrke i mange år, også på grunn av en skulderskade. Har fått god hjelp av klinisk ernæringsfysiolog i noen år, og nylig PT som også er utdannet fysio. Vært normalvekt i mange år. Etter å ha begynt å trene bein har jeg gått litt opp i vekt og synes vektøkning er vanskelig, selv om jeg prøver å sette pris på det kroppen får til skråsekkfunksjonen.

Fysisk aktivitet er viktig for meg, skriver vedkommende, både fysisk og mentalt. Det er bra. Spørsmålet mitt er, er det slik at muskler faktisk veier mer enn fett? Hilsen ei som prøver å stå i det. Bare mitt sånn umiddelbare tanke, Ole Petter, når jeg leste det. Vi har jo snakket om anoreksi før i podcasten.

Vi har hatt gjest med anoreksier blant annet. Vi har snakket om Modumbad nærmestantoren, hvor de jo behandler spisforstyrrelse som anoreksi, og de faktisk bruker fysioktetet som en del av behandlingen. Der følger de jo selvfølgelig med, men jeg bare tenkte på dette med vekten. Jeg husker ikke hva vi snakket om rundt det med anoreksi, men jeg bare tenker, den vekten bør vel vedkommende egentlig bare legge fra seg. Hva tenker du om det?

Ja, det er vel kanskje litt enklere sagt enn gjort også, men vi vet ganske godt at dette med trening, enten det er kondisjonstrening eller styrketrening,

For mange som sliter med spiseforstyrrelser, så kan det være både en venn og en fiende i hverdagen. Du har nevnt modumbad, og det er flere andre helseinstitusjoner som har sett gevinsten og nyttigheten av å bruke trening som et ledd i å komme seg ut og bli bedre av sin spiseforstyrrelse. Så det kan være et veldig godt verktøy.

Men vi skal ikke stikke under en stol at trening kan også være problematisk. Vi ser for eksempel at det å være toppidrettsutøver driver med idretter som er veldig kondisjonskrevende, hvor det å ha en lav vekt vil gi et konkurransefortrykk, type løping, ski, sykling. Så ser vi at det kan disponere for å utvikle anoreksi også.

Så det gjelder å omgjøre treningen fra å være en fiende som det er hos noen til å bli en venn, og det er det mange av disse helseinstitusjonene som er gode på. Hvor fokuset da ikke blir på vekt selvfølgelig, og det er litt sånn lavterskeltrening hvor de ikke har om å gjøre og gjøre mest mulig på kortest mulig tid.

Spørsmålet som en stiller. Jeg vil bare legge til en ting. Bare til deg, Ole Petter. Jeg vet at du er veldig opptatt av å ikke gi noen råd her. Fordi at dette her er en... Vi kjenner jo ikke vedkommende sak. Så du vil ikke gå alt for detaljert inn i å gi noen anbefalinger som jeg lufter rundt det her med vektene. Så det kan vi bare la ligge. Men du var inne på det med spørsmålet. Det om vekt...

Nei, om muskler gir mer enn fett. Og det kan man jo svare ganske konkret på. Ja, og det er helt riktig. Jeg synes det er vanskelig og ønsker ikke å gi konkrete helseråd basert på en bestemt persons...

basert på et innlegg. Fordi jeg tenker jo det at skal man følge opp noen med medisinske råd som lege, så bør man ha litt mer innsikt i personens bakgrunn og sykehistorie, som man selvfølgelig ikke får bare ved et kort lite innlegg. Så derfor prøver jeg heller å

og snakke litt mer generelt rundt det. Men det spørsmålet hun stiller er det veldig lett å svare på. Og det er jo ja, muskler veier mer enn fett, ganske mye mer enn fett også, og det er jo fordi muskelvev har mye høyere massetetthet enn fettvev. Og det viser seg at en kilo muskler,

Det er sånn at det tar fire ganger så mye plass å lagre en kilo fett. Så en kilo fett tar fire ganger så mye plass som en kilo muskler. Og det er jo forklaringen på hvorfor en veltrent muskuløs person kan se veldig mye slankere ut enn en person som ikke er like godt trent, har mer fett ved, men som veier det samme.

Og det er også en viktig grunn til, og det tror jeg kanskje er en viktig poeng her, med tanke på det denne lytteren spør om, det er jo at når du begynner å trene, fordi man kanskje ønsker å gjøre noe med vekta si,

Jeg har jo mange år jobbet med folk som ønsker å gå ned i vekt, og så vet vi at trening er et viktig verktøy. Og så veier de seg selvfølgelig før de begynner, og så setter de i gang å trene, og så har de kanskje holdt på i flere måneder. Trenet flere ganger i uka føler seg i mye bedre form. De kan gå inn tottre hak på belte sitt, klærne begynner å passe, eller unnskyld, bli for store, eller de gamle klærne begynner å passe da de veier litt mindre.

Men allikevel er vekten på stedet vil. Det forklarer seg ut ifra dette. Ja, de har tapt mye fettvev, og de ser mye slankere ut, men allikevel har ikke vekten endret seg noe særlig, fordi en del av fettvevet er byttet ut med muskelmasse som veier med.

Ja, og da blir jo vektet en fiende, fordi at den gir jo egentlig et feil bilde av effekten. Du har blitt slankere, men det viktigste av alt er jo at du har kommet til bedre form. Du føler deg bedre, du har kommet i gang med en vane som har fantastiske gevinster, ikke bare på ...

En ting er jo hvordan du ser ut og tar deg ut og alt det der som har med karosseri å gjøre, men alle gevinstene på hjerte, muskler, ledd, alle de tingene vi ikke kan se, det mentale ikke minst, som jo vektene ikke sier noe om.

så det er jo derfor jeg tenker at det er bare sånn min sånn umiddelbare tanke da er at hvis man sliter med spisforstyrrelser så er det kanskje det første man bekvitter seg med er det kan tenke seg at fagpersoner sier noe annet men jeg bare tenker at da vil jeg kvitte meg med vekt da

Hvis du skal bli skuffet når du går på vekta fordi du ikke har fått det resultatet du forventer deg. Fordi du tenker at bedre trening, bedre form, da skal også vekten vise lavere. Og så holder den seg stabil, som egentlig er bare sunt. Men så føler du kanskje en skuffelse for det.

Fordi man blir ikke fiksert på det med vektnedgang, som veldig mange blir. Ja, og det er jo nøkkelen, kanskje uansett om du sliter med en spiseforstyrrelse, eller om du ønsker å gjøre noe med vekten din av andre medisinske hensyn. Kanskje skal vi prøve å vri fokuset litt vekk fra selve det tallet som vises på vekten, hvor mange kilo du veier, og helle over på noe annet, og gjerne helse. Fordi som sagt, mange ganger før, vekten din sier veldig lite om helsa di.

Et tips kan være at hvis du ønsker å gjøre noe med vekten din, for eksempel gå ned i vekt fordi du av medisinske årsaker vil ha nytte av det, så er det veldig motiverende å ha noe som er målbart bare for å se at den treningen du gjør har en effekt på helsa di. Da er mitt tips å ikke bruke kilo.

Av den grunnen vi akkurat har snakket om, selv om du trener og kommer i bedre form for bedre helse, så er det ikke sikkert at vekten din går ned, i hvert fall ikke med en gang. Og da kan man jo ha noen andre mål. Du kan for eksempel måle midjemål eller hoftemål eller andre ting som er målbart og som endrer seg mye raskere enn det vekten gjør.

Ja, så det kan jo være litt motiverende. Det kan være blodtrykket ditt, det kan være blodsukker, det kan være andre ting også som endrer seg i positiv retning. Og så la den vekten vise det den gjør.

Nå sklir dette her ut. Det er ikke noe råd til vedkommende her som har skrevet det, men jeg tenker også på en annen ting, det er rett og slett bare å følge en plan, en kostholdsplan. Du har så og så mye kalorier som du minimum skal ha i deg, for det trenger du, særlig i forbindelse med at du også har begynt å trene og komme i bedre form og skal bygge muskatur. Så da er det antall treningsøkter, treningsplanen du har, og planen i forhold til kostholdet. Følg den. Utelukkende.

Så blir resultatet bra da. Ikke gå på noen vekt, ikke noen målinger utover at du har en plan, du har arbeidsoppgaver på det du skal spise og det du skal trene, og følge det. Ikke sant?

Det tenker jeg er kanskje en enda bedre måte å løse det på, uten å bli forstyrret av et resultatmål som vises på en vekt for eksempel. Selv om jeg vet at noen sier at vekt kan også brukes positivt på folks motivasjon og bevissthet, så det er helt sikkert noen positive sider også.

Så det. Du har ikke noe du vil si til det? Du har ikke noen avsluttende kommentarer? Jeg er enig med deg, Mads. Det høres veldig bra ut. Det høres utrolig ut. Vi kan ta en ting til her, Ole Petter, som er litt krevende, tror jeg.

Tusen takk for en flott og inspirerende podcast. Det er veldig hyggelig å høre. Den er til stor hjelp for å få meg ut i aktivitet, spesielt i dagene som ikke er så gode. Nå til mitt spørsmål. Jeg har en tremening som er i starten av 40-årene, som har fått diagnosen hoftedysplasi og artrosi hoftene.

Jeg ønsker å hjelpe henne med å håndtere disse diagnosene og har foreslått at hun kanskje kan begynne å trene litt. Men vil treningen kunne hjelpe henne, og på hvilken måte? Vil det bremse i hermetegn utviklingen? Redusere smerter? Spørsmålstegn.

Hva kan jeg argumentere med for å få henne ut i fysisk aktivitet? Og i så fall, hva slags fysisk aktivitet vil være den beste for henne? Ole Petter, først til det her. Hva er hoftedysplasi og artrose i hoftene? Kan du som lege, det er ikke sikkert det er ditt spesialfelt, men vet du noe om det egentlig?

Ja, det er ganske sånn basic, så det vil nok alle leger kunne svare på. Hofteleddstysplasi er en misdannelse i hofteleddet.

hvor dysplasi betyr at noe er laget ikke helt i henhold til sånn som det skal være, så man har da født med blant annet en hofteskål, som er litt for grunn, det vil si den er ikke like dyp som vanlig, noe som gjør at man får problemer med stabiliteten i hofteleddet, og det kan for eksempel være vanskelig med vanlig gange, og så videre.

Så det er hofteledstysplasi som primært er en medfødt lidelse. Arterose er jo slitage, slitagegikt, og det kan du finne i alle ledd, i hofteledd, i kneledd, i ankel og så videre.

Men her er det en som har omsorg for en slekting, og som vil hjelpe henne, men vil fysisk trening kunne hjelpe når man har den diagnosen som du akkurat snakket om her, eller forklarte?

Du spør litt hva du mener med hjelpe da. Jeg vil jo gå så langt som å si at absolutt alle har jo gått av fysisk akvitet, og de vil hjelpe, ja, for livskvalitet, for generell helse, både fysisk og mental. Men det er selvfølgelig ikke sånn at hofteleddstysplasin blir borte fordi du trener, og det er jo heller ikke artrosen din,

Det finnes jo tilfeller hvor veldig mye trening og veldig høy belastning over tid faktisk kan gi artrose også, ikke sant? Til kneledd og ankler og så videre. Men det vi vet i alle fall om artrose, som er nærmest blitt en folkesykdom. Veldig mange nordmenn som har slittarsikt, artrose, enten i hoftene sine eller knærne spesielt. Og de to leddene rammes oftest fordi det er de største vektbærende leddene våre.

Og så tror vi også at det er litt mer artrose enn det har vært før, av to årsaker. Det ene er at vi blir stadig vekk eldre, og jo eldre du blir, jo større kumulativ slitage har du hatt på et ledd, jo flere år du har belastet det, jo større sannsynlighet for å få artrose. Og så har vi gått opp ganske betydelig i gjennomsnittsvekt i befolkningen. Og klart, det er jo mer vekt du bærer på, jo mer belastning får du på leddene dine.

Og vi vet veldig godt at fysisk aktivitet kan være med på å bremse sykdomsaktiviteten hos arterosepasienter,

Jeg tror kanskje en måned siden var det et førstesideoppslag i en av de store avisene, jeg husker ikke om det var Dagblad eller VG, hvor jeg blant annet ble intervjuet, og hvor man viste til en ganske stor studie som klart og tydelig dokumenterte at noe av det mest effektive artrosepasienter kan gjøre, enten det er slittasjikt i kneledd eller hofteledd, det er å finne en type fysisk akvitet som de trives med,

Som de kan få til noen ganger i uka, fordi det bremser både sykdomsaktiviteten, altså slitasjen på bulsken i leddet, det er det som er arterose, og i tillegg så reduserte det smertene. Ja, ikke sant? Så det vil være bra. Men argumentet her da, som vedkommende skal bruke for å overtale familiemedlemmer, sitter slekningen sin ut på tur eller fysisk trening eller hva det er, det må være å starte å gå en tur, tror jeg.

her gjelder det som ved alle mulige andre tilstander, enten man har en annen sykdom eller er frisk for den saks skyld den beste treningen er jo den du får til så det er vanskelig å ha en sånn oppskrift på hvilken trening som er perfekt for en som har artrose eller hoftledsdysplasi for folk er jo så forskjellige også artrosepasienter og hoftedysplasi pasienter er forskjellige, vi liker forskjellige ting

Men generelt sett kan man vel kanskje si at den beste formen, eller kanskje den mest optimale formen for aktivitet for en med hofteledstysplasi og en med artrose, er jo aktiviteter hvor du ikke belaster med hele kroppsvekten din. For eksempel løping på asfalt vil kanskje ikke være den beste treningen for en med kne- eller hofteartrose.

Da er det bedre med aktiviteter som er mer skånsomme, for eksempel å svømme. Vannet skal på oppdrift, så du får minimalt med slitage på leddene, sykling, kanskje skigåing. Prøve å finne noe som i hvert fall ikke forverrer smertene dine, og noe som er litt skånsomt for leddene. Skal du for eksempel jogge, det er det mange som gjør det med artrose, og det går fint det. Kanskje velge mykt underlag i skauen i stedet for asfalt.

Men til syvende og sist så må du finne det du synes er litt ok å holde på med. Hva med stavet? Det gjelder...

Gjerne med staver som gir støtte, og så kan skåne leddene litt mer. Det er jo lett å komme med noen gode forslag til hva som kan være en god aktivitet, men hvis du hater å svømme, så er ikke svømming aktiviteten for deg, selv om den er bra for en artrose. Du må finne noe du klarer å holde fast ved over tid.

Men noe av poenget her til vedkommende som sender oss inn spørsmålet er vel det at her er det en person som er bryrsam, som har fått utfordringer med helsa, og kanskje bruker det også som en forklaring på hvorfor vedkommende kanskje ikke morsjonerer. Og så har det da en person rundt seg som tror at morsjonen vil gjøre vedkommende godt, men da som må komme med argumentet for hvorfor det er bra, til tross for atrosen, at du...

Morsjoner regelmessig. Hva skal vi gjøre til tross for de utfordringene du har? Hva kan vi gjøre? For det vil gjøre deg godt uansett. Det vil bare gjøre deg verre å bare bli sittende stille.

Det er ikke noe vanskelig å skjønne at det kan være tøft å komme seg i aktivitet når du har vondt i hofteleddet ditt, som er et vektbærende ledd som du må bruke uansett hvilken aktivitet du skal drive med nesten. Det vil nok være en del som tenker at «Vet du hva, jeg har disse smertene i hofta mi, trening er ikke noe for meg».

Men det viser forskning klart og tydelig at har du artrose, slittarskikt i hofta di, i kneet ditt eller andre ledd, så viser det seg at hvis du klarer å være litt i aktivitet, så bremser du sykdomsutviklingen, og du kan klare deg med mindre bruk av medisiner. Det ser vi også at treningen i seg selv kan virke smertestillende, så du kan kanskje redusere bruken av smertestillende legemidler som mange med artrose bruker.

Ja, i tillegg til at det er bra for hjerte og lunger og det mentale. Ja, og det er jo litt av poenget mitt her, når du spør, vil det være bra for en med artrose å trene? Altså, trening er bra for alle. Det er en helt naturlig del av vår eksistens, det å være i bevegelse. Vi er laget for å være i bevegelse. Vi blir belønnet, vi får det bedre når vi beveger oss, og vi blir syke når vi ikke beveger oss. Så det er et ganske enkelt svar til alle.

Egentlig, og som vi har snakket om flere ganger også, så er det jo egentlig ingen som ikke bør bevege seg regelmessig. Men noen veldig få unntak. Vi har snakket om det, at hvis du har feber, pågående infeksjon, så bør du ikke trene i hvert fall ikke hardt mens du er syk, og har du uavklarte symptomer på hjertesykdom kanskje, så bør du kartlegges hos en lege før du setter deg an. Men bortsett fra det, så er jo bevegelse bra for alle.

Det er OL nå, Petter, og jeg så åpningssermonen din, vi skal ikke ta diskusjon rundt den. Mange blir jo krenket og provosert av den, men det jeg synes var kult, som jeg bare nevner her, som er litt reff det vi snakket om nå, var at det kom inn, det var jo dansere,

Og så skulle de jo vise mangfold, var et av målene her til åpningssermonen, at det er et mangfold, det er toleranse, alle er sammen her, og vi gleder oss og har det gøy sammen, og kjærlighet og medmenneskelighet. Og så var det da en som kom inn sammen med danserne, som opplagt, han hadde ikke bein, eller han hadde bare noen sånne stumperne og bein.

Men han danset helt rått, bare med bruk av armen og overkroppen, med det mest avanserte breakdance. Det var helt rått å se på. Da tenker jeg, hvor inspirerende er ikke det. Du kan si, jeg kan ikke danse, for jeg har ikke bein. Men vedkommende her danset som bare det, og var råsterk i overkroppen, og en akrobat til tusen.

Og jeg tenker det som kommer etter OL nå, Paralympics, er jo også et utrolig godt eksempel på det der at

Folk kan fungere til tross for hindringer som kanskje folk sier at det er det, du kan jo ikke. Nå er det jo bare å sette seg til, du er jo ferdig. Du får jo ikke til noen ting i den tilstanden du er i nå. Men de har den der viljen og evnen til å aldri gi seg. Og det synes jeg på en måte, jeg synes Paralympics er et symbol på det. Men...

Ja, jeg har faktisk vært med i Paralympics, det visste du kanskje ikke, i 1994. Nei, 1996 var jeg med i Paralympics. Jeg visste at du hadde vært med mye, men akkurat det visste jeg faktisk ikke at du hadde vært med på. Som ledsager, eller? Ja, jeg var det. Jeg var ikke deltaker, men jeg var ledsager. Jeg løp med en helt fantastisk fyr som heter Tofiri Kiboka. Helt blind.

Kom til Norge som voksen, ble blind da han var ti år gammel. Grønn stær, som de ikke klarte å behandle. Ser ingenting. Løpt maraton i godt voksen alder, over 50 år, løper maraton på godt under tre timer. Helt blind.

og bare det å være i deltakerlandsbyen og få sett på alle disse utøverne med forskjellige typer funksjonshemming hvordan de presterer til tross for så jeg tror jeg har aldri blitt så motivert og inspirert noen gang altså det går jo

den ordinære OL en høy gang. Så det kan jo være et tips til de som kanskje trenger litt inspirasjon og lurer på om og synes kanskje det er vanskelig å komme seg i aktivitet i tross for de plagene de har, så er det å se på Paralympics. Da kan jeg avslutte med et sitat fra min far som jobbet med kjelkehåkkelanslaget. Han jobbet jo med masse forskjellige idretter da han jobbet i Olympiatoppen. Og

Kjerkehåkkelanslaget er de friskeste utøverne han noen gang har jobbet med. Det var kjerkehåkkelanslaget, for det var så mye mindre klaging og suttring og fokus på problemer blant de enn det det var blant vanlige funksjonsfriske utøvere.

Så jeg tenker vi lar det være siste vi tar i denne episoden av podkasten Jernestærk. Tusen takk til deg, Petter. Takk til lytterne våre som kom med innspill. Det setter vi stor pris på. Takk til Moderne Media som hjelper oss å holde denne podkasten i gang. Og takk til våre samarbeidspartner. Vi er tilbake med mer podkasten Jernestærk neste uke.