Ukens annonsør er Ruter. Jeg elsker Ruter. Ikke bare for at det gjør det så enkelt for meg å komme meg til og fra innspilling i byen, men også for at jeg har hatt så mange gode stunder og gode prater på bussen og trikken. Min minste sønn på fem elsker å sitte på buss. Så når vi skal kose oss skikkelig, ja, da tar vi bussen ut til byen, kjøper oss en bolle eller et rundstykke og tar bussen tilbake.
Det beste han vet er hvis jeg lager en fruktsalat som man får med seg i en matboks, og så har vi jettelek på VN om hvordan frukten serverer meg mens jeg har igjen øynene, og han serverer meg med den bitte lille kaffelen sin. De som besturer har gitt oss så mange gode samtaler om alt fra hvordan skia er laget til hvorfor det er vindu på hus. Og det er litt det som er med å ta kollektivt. Hvis man ser litt opp, så ser man mange sånne treff mellom familie og venner,
Eller ja, bare to stykker som møtes på trikken og begynner å prate. Så til deg som sitter på en trikk, eller en buss, eller en t-bane akkurat nå mens du lytter til podcasten min. Se litt rundt deg. Legg merke til alle de sånne fine treffene. Gi noen et smil, eller hjelp den mammaen som har hendene fulle med bæreposer av barnevagn og småbarn. Eller slå an en liten prat med den eldre herre mannen som sitter oppe med deg.
For vi vet at når vi er snill mot et annet menneske, uten å forvente noe tilbake, så lyser nytelses- og belønningscentrene i hjernen din opp akkurat på samme måte som om det var du som mottok den gode gjerningen. Alle er på sin helt egen reise, akkurat som deg. Så takk fra både Ruter og meg for at du velg kollektivt, og takk fra meg for at jeg får være med deg på øret der du er.
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er lege og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og viktig kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg Kristin Evensen, hun er lege og jobber som forsker ved Dansk Barne- og Astmasenter i København.
Hun er også veldig aktiv på Dr. Kristin Evensen på Instagram, hvor hun formidler veldig godt om kosthold, ernæring og forebyggende helse, en konto jeg varmt anbefaler å følge.
Og hun Kristin, når jeg fant henne på Instagram, så tenkte jeg, herregud, vi har mange fellesinteresser her. Så nå har jeg fått henne helt fra København til min stue her på Fornebu. Og jeg gleder meg så til denne fraten. Hjertelig velkommen, Kristin. Tusen takk. Herregud, hvor artig er det å ha deg her? Jeg er jo fra Norge, så det er veldig hyggelig å bli invitert. Hvor er du fra?
Kristiansand. Kristiansand. Litter han lurer sikkert på hvorfor du endte opp i Danmark? Det var jo egentlig når jeg skulle finne noe å studere, noen år etter videregående. Hadde veldig lyst til å bli lege, og så begynte jeg å undersøke litt. Litt vanskelig å komme inn i Norge, synes jeg.
så prøver jeg å undersøke mulighetene for å studere et annet land. Jeg har alltid likt Danmark, alltid likt København, så jeg er veldig, veldig heldig å komme inn der. Der flyttet jeg i 2012, det begynner å bli noen år siden nå.
Så bodde jeg der til jeg ble ferdig som lege i 2019. Og så tok jeg faktisk turnusen min i Norge, i Kristiansand. Så da bodde jeg halvannen år i hjembyen igjen. Det var veldig gøy det også. Det er for mann din også lege? Ja, han er fra København. Så jeg fikk han med til Kristiansand. Det var en veldig spennende opplevelse å jobbe som turnuslege i Norge for begge to. Det var veldig tøft.
og han var jo så heldig å bli plassert da i Evje, det er et sånn lite småsted langt vekk fra Kristiansand så han måtte pendle langt da, og være der nesten som eneste lege på en sånn lite legekontor men det var veldig tøft, men samtidig også veldig gøy å få han å vise noe av det fine Norge har tilbudet særlig naturen, og der er jo Norge overlegen så det er vel det jeg savner mest da og familien selvfølgelig
Men dere er det ente tilbake i København? Ja, vi gjorde det. Og jeg er så imponert for at du skriver jo det meste på dansk. Du prater det flytende dansk. Ja, jeg gjør det. Ja, det er
Språk gjør det. Men hvordan endte du opp med å bli så engasjert i dette med kosthold og ernæring og forebyggende helse? For det skinner jo i ta deg at dette er noe du lever ånda for, og den kunnskapen du sitter på er jo enorm. Så jeg har skjønt at du har brukt veldig mange timer på dette, også utenom studiet. Hva er det som er grunnen til det?
Ja, det begynte jo som jeg nå har sett at det begynte med veldig mange andre leger som formidler om de her tingene og brenner for de samme emnene som meg selv. At jeg selv ble veldig syk. Kom i en situasjon hvor jeg var ekstremt immobil i flere år. Og brukte egentlig den tiden på å
Jeg skal si videreutdanne meg selv litt da. Både fordi jeg selv prøvde å finne måter å få det bedre på, og fordi jeg hadde tida til å sitte egentlig flere år, timer, dager, måneder på en sofa da. Og det var den ene YouTube-videoen etter den andre, den ene boka etter den andre, studier...
begynte å sette meg inn i forskjellige emner da, som jeg egentlig har vært litt nysgjerrig på, men egentlig aldri har forstått helt da. Som jeg fortsatt ikke gjør. Det er enormt komplekst, altså du kommer ned i en eller annen kaninhull da, hvor du forstår at det første du innser er at jeg vet utrolig lite. Kunne jo egentlig ingenting om helse. Kunne veldig mye om hvordan jeg symptombehandler. Veldig lite årsaksbehandling, og ikke minst da, ingenting om hvordan å
hvor viktig det er da å bruke den kunnskapen for å forebygge mye av det vi ser da, av
av sykdommer og lidelser da, som stiger veldig blant både barn og voksne i Norge og Danmark. Det er litt av det samme problematikket der, kan jeg forestille meg. Ja, jeg regner med at det er ganske likt, og det er ganske skummelt da at vi ser at det er en økning i lidelser, og jeg er utrolig takknemlig for min medisinutdannelse. Uten den så tror jeg det hadde vært veldig vanskelig for meg å sette meg inn så godt i alle disse...
temaene, fagene og emnene som du er interessert i. Så det har gjort at
Jeg tror at det har gjort at jeg har fått et veldig stabilt fundament å bygge på. Men jeg tenker sånn som deg at for å kunne lære mer om dette, så er ikke seks år på medisinstudiet nok, for det er så enormt. Og det er så nytt. Det skjer så mye bare de siste fem-ti årene, hvor enormt mye som har skjedd innenfor forskningsverdenen, innenfor helse,
Ja, og det er derfor jeg sier videreutdanning, for det var jo litt en sånn videreutdanning fra sofaen min, og jeg var jo kjempemerkende, for det jeg hadde av bioskjemi, så det var et eller annet sted veldig langt bak på hvordan ser en fettsyre ut, hvordan ser en aminosyre ut, hva er mitokondria, hva er celler, hva er cellevegg, men det sitter der et sted, så det var jo noe man kunne bygge litt på.
og jeg tror du har rett i at den måten man har innrettet studiet på og pensum på kanskje passer veldig godt tidligere men at det bare også på så kort tid da kommer ganske mange nye problemstillinger
Og nye utfordringer som man kanskje ikke har forutsett, og som man kanskje ikke henger helt med på, skal inn på pensum enda. Men det tror jeg kanskje kommer til å endre seg. Jeg håper det. For jeg tror det blir helt essensielt for at vi skal klare å endre denne sykdomsbudden, og den hastigheten det går i når så mange blir syke, også barna våre. Det skremmer skikkelig.
Ja, men det er jo litt det jeg tenker også når barn får livsstilssykdommer, når barn får sykdommer som tidligere kun ramte gamle voksne, så burde det jo ringe noen store alarmklokker på at nå må vi gjøre noe annerledes, nå må vi tenke annerledes, nå må vi prøve å bruke den viten vi har, den kunnskapen vi har, for at det er noe vi kan gjøre.
at dette stopper. Og det er det som er så fint, for vi vet at det er utrolig mye vi kan forebygge, men også reversere. Og det har jo sikkert jeg og du begge har erfart med pasienter, men kan ikke du bare fortelle hva som gjorde at du ble immobil? Ja, det er jo en litt lang sykestor, jeg kan prøve å gjøre en kort, eller du må jo si hvis det blir for detaljert, men altså jeg har jo...
Som 30-åring var det tre og et halvt år siden da jeg skulle bli mor. Jeg var gravid, og det var vel det begynte, symptomerne i hvert fall, sånn som det jeg tenkte den gang, da begynte i slutten av graviditeten hvor jeg fikk mer og mer smerter i hoftene eller i bekkene. Og da fikk jeg høre at det er helt normalt, det er veldig mange som får det i slutten av graviditeten.
Disse smertene fortsatte etter fødselen. Det var en veldig fin fødsel, helt uproblematisk. Veldig fine første uker med datteren min der. Gifta oss noen uker etter hun ble født. Vi skulle ikke gifte oss før, men så kom hun litt for tidlig. Så jeg var nygift, ny mamma. Utrolig takknemlig for det jeg hadde. Kanskje noe av det fineste tidlivet mitt, når jeg husker tilbake på nå. Men likevel hadde jeg veldig mye smerte når jeg sto oppe.
Og disse smertene fortsatte egentlig etter noen uker. Så fikk jeg liksom høre at det var normalt å ha det opp til åtte uker, men så gikk det de åtte ukene, og så begynte vi å undersøke, var det noen fysioterapeut som kanskje kunne noe om dette, eller hjelpe meg til å få det litt bedre. Så vi prøvde det, jeg prøvde en osteopat, jeg prøvde en kiropraktor, jeg prøvde enda en fysioterapeut, og det ble bare ikke bedre, det ble verre.
ble mer og mer immobil på grunn av smerter da, når jeg skulle stå og gå løfte solvei. Dette har vi også. Og etter sånn et halvt år, så kan jeg huske jeg sa til mannen min, det her går feil vei. Det er et eller annet som er galt. Og på det tidspunktet hadde det kommet flere og flere stoler inn med hjul i leiligheten vi bodde i.
Begynte å kjøpe en krakke jeg kunne sitte på i dusjen. Veldig, veldig vondt å stå oppreist. Og man ble jo redd. Kjemperedd. Merket jo styrken forsvant veldig kjapt. Og før dette et veldig, veldig aktiv løpmarathon, halvmarathon, trend crossfit, trend styrkedaglig, løpdaglig. Altså ekstremt aktiv person. Det var også veldig vanskelig for meg å se
fysikken min forsvinner så fort, og du gjør meg kjemperedd. I hvert fall når jeg ikke visste hva det var. Og så kom det jo som sagt et punkt hvor jeg var sånn, det er et eller annet galt, vi må undersøke dette. Og jeg fikk
kontakt, altså det er jo litt sånn leger ting du kjenner, men leger kjenner litt hverandre så man får liksom litt noen navner som kanskje kan hjelpe en med å finne noen andre leger som kan hjelpe en videre, og jeg fikk da navn på en privat praktiserende ortopedkirurg som blant annet også er til slutt av landslaget i Danmark en veldig flink ennå
Og jeg var liksom der hvor jeg betaler alt, bare jeg kan se en som kan si hva som er galt med meg. Og når jeg møtte han så var han kjempesympatisk og undersøkte meg, hørte historien. Og han trodde dette var en hoftedysplasi. Og det kunne jeg egentlig ikke forstå, for jeg har aldri hatt noen symptomer tidligere.
Men da forklarte han at i forbindelse med graviditeten så blir ofte leddene litt mer ettergivelige. Det var helt normalt, det var en litt hormonell prosess. Også i forbindelse med amning faktisk. Det som gjorde at hvis man har hatt veldig mye muskler tidligere så har det holdt litt på plass. Men etter en graviditet så er det veldig vanskelig å trene opp igjen. Ja.
Så det var det han mistenkte, og sendte meg til Nord-Ønken, og mente fortsatt når han så de rønkemidlene at det var mulighet for, han trodde det var sannsynlig at det var hoftedusplassig.
men at man hvis noen skal ta noen helt særlige type bilder hos en spesialist, en hoftespesialist for det her er veldig sjeldent en sjelden operasjon hvis det er hoftedysplass det er litt spesialisert jeg kunne jo ikke noe om dette her jeg hadde hørt at det kunne man undersøke hos babyer men ikke noe mer enn det
Og så gikk jeg til fastlegen og sa at nå tror jeg har funnet ut hva dette er. Jeg tror det er hoftedusplass i. Og det var hun jo helt med på da, og sendte en henvisting til Rikshospitalet til en hoftespesialist. Men det var seks måneder før jeg fikk den tiden da. Og der begynner også noen utfordringer å...
Og fyller veldig mye. Og det var jo det at det var for lang tid. Jeg kunne ikke se hvordan jeg kunne fortsette med dette i seks måneder. Og i mellomtiden kan jeg huske også at vi ble mer og mer fortvilet. Jeg ble mer og mer immobil. Begynte å tenke, er det noe annet jeg kan gjøre? Jeg har jo nesten kun legevenner der nede. Min mann er lege. Hans familie er masse leger. Så det var også veldig mye sånn
Har du prøvd dette? Kan du ikke prøve dette? Kan du ikke gå til denne? Jeg begynte jo å gå til en reumatolog som også mente at det var ikke hoftedusplass i. Det var en eller annen muskelsmerte etter graviditeten. Begynte å ingesere smertestillende i ledder. Prøvde masse forskjellig smertemedisin, og det ble bare ikke ved. Man blir veldig desperat også, samtidig så
Så så jeg bare at jeg bare ble ikke bedre. Og det var også veldig utilfredsstillende å ikke vite hva det var. Så jeg var litt med å pøse på med smertestillende. Det var veldig, veldig vanskelig for meg, for jeg hadde så lyst til å finne ut hva det var, for jeg merket at det var et eller annet mekanisk som var galt. Vi prøvde selvfølgelig å ringe inn til sykehuset hver eneste dag om det var et avbud. Oi, oi, oi. Vi...
Vi gjorde på en måte alt vi kunne for at det skulle gå litt kjappere. Men så kan jeg huske det i januar, da var det tre måneder igjen at jeg skulle inn, hvor jeg bare sa til mannen min, «Vet du hva, nå orker jeg ikke å prøve mer medisiner. Jeg orker ikke å gå til flere leger. Jeg orker ikke å gå til flere spesialister. Nå vil jeg bare vente på den tiden, for det er jeg så sikker på at dette er noe mekanisk.» Og de tre månedene var jo også helt forferdelige. Ja.
Jeg var kjempe dårlig. Du måtte gå seks måneder? Ja. Vanskelig med å sove og sitte. Og nyfødt barn? Ja, men det var grusomt. Heldigvis fikk jeg veldig mye hjelp av mammaen min. Hun var nypensionist, så hun var nede veldig mye hos oss. Hun hjalp veldig mye. Men...
Men det var veldig, veldig vanskelig. Rastende i vekt, selvfølgelig. Var kjemperedd, ikke sant? Fordi man blir veldig, man kjenner seg ikke igjen, på en måte, å være så avhengig av andre, være så hjelpesløs da. Skal det bli verre? Skal jeg leve med det resten av livet? Nettopp, nettopp. Men så kom jeg inn til den hoftespesialisten da, som sa at du har sværdobbelsidig hoftedysplasi. Og så ble jeg subakutoperert i den ene siden,
Det er en operasjon hvor de faktisk endrer hele hoftevinkelen. Du skjærer i hoftekammen tre steder, og så endrer du hele vinkelen. Det som jeg har hofteløst på å si, det er rett og slett at hofteskåla ikke sitter som den skal. Så det er veldig vanskelig å stabilisere bekkene uten at det gir utrolig mye smerte. Så det var den ene siden av.
Og det var også der min opplevelse som pasient i et veldig, veldig
Det er jo et veldig komplisert sykehussystem. Du skal finne rundt, hvem skal du ringe? Venting, foresvar. Ja, nemlig. Og samkjøring med rønken og bilder og blodprøver og alle sånne ting. Tidligere har jeg vært i kontakt med sykehusvesenet når jeg var gravid, men dette var noe helt annet da, når man var så syk som jeg var. Altså...
Jeg trodde egentlig jeg ville på en måte ta det litt mer cool, fordi jeg jobber på ortopedkirurgisk for eksempel, kjenner til systemet. Men det å bli innlagt den dagen jeg skulle opereres, all tøy mitt, alle tingene blir låst vekk i et skap man sitter der i,
veldig anonym bygning, anonym tøy altså jeg følte virkelig at identiteten min nærmest ble tatt litt bort og man bare var en pasient da man ble referert til som et pasientnummer og det var veldig, veldig vanskelig veldig, veldig jeg var veldig, veldig redd veldig, veldig bekymret for den operasjonen eller veldig, man følte seg veldig, veldig alene og det har jeg aldri tenkt på da
Hvordan det må være å være pasienter. For meg var det jo en av de viktigste dagene i livet mitt da. De som gikk rundt, de tenker jo at dette er bare en helt vanlig rutine. Men jeg var jo kjempeengst, kjempespent, skulle i full narkose. Skulle jo gjennom en kjempeomfattende operasjon med en hofter da.
Og ikke minst være vekke fra det som var babyen min den gangen. Ja, herregud. Så det var innlagt i faktisk noen dager. Det er en ganske komplisert operasjon. Og det var veldig tøft. Min mann og datteren min kom på besøk da. Men det var jo en helt merkelig opplevelse som skjedde da også. For når hun så meg, så begynte hun bare å hylgrine.
Jeg ville ikke sitte på fanget mitt. Jeg ville ikke nærme seg meg. Var det etter operasjonen, eller? Ja. Og
Jeg tenker jo veldig på hva det var, men det kan være lukter, det kan være at jeg var så annerledes da. Ja, at du, som du sa, du følte du var strippet fra din egen identitet. Det var på en måte, kanskje ikke den tryggheten du var vant til. Nei, men det var en, det ble et trauma for meg da. Hadde vært sammen med hver døgn siden du ble født, og så...
Hva er vi som fremmer det for hverandre da? Herregud. Og jeg tenkte at nå har jeg kanskje lagt det viktigste forholdet jeg har. Hva? Og begynte å tenke at hvordan kan jeg noensinne forklare til en ettåring at grunnen til at mamma plutselig forsvant noen dager...
Det kan jo ikke til nettåring. Jeg var jo så redd for at jeg hadde gjort noe ødelagt mellom oss. Men samtidig så hadde jeg ikke noe annet valg, for jeg kunne ikke gå. Du kunne ikke fortsette livet? Nei, jeg var nødt til å komme gjennom de operasjonene. Og heldigvis ble det litt bedre når jeg kom hjem.
Så jeg tror det var rammen og det er et veldig annerledes sted, sykehus, det er veldig mye ny lyde, lukter, inntrykk. Men når jeg kom hjem så var det jo et veldig utfordrende sted også. Jeg skulle jo gå på krykker i åtte uker. Ja.
Mannen min var allerede helt nedslitt etter så mange måneder med at jeg var så dårlig. Og en ettoring kan jo heller ikke passe seg selv. Så da fikk vi også heldigvis en del hjelp fra min mamma.
Hadde du operert begge hoften da? Det var kun den ene. Det var den super akutte operasjonen? Ja, det var den der. Så du hadde fremdeles en til? Ja, for det skal gå seks måneder imellom, fordi du skal jo avlaste med det beinet som ikke er operert da.
Så de seks månedene var jo også veldig utfordrende, fordi man visste man skulle gjennom det samme igjen, og man visste liksom man kunne ikke helt komme videre, eller bli helt god igjen, før man da var gjennom det samme på det neste da. Så det var veldig, veldig det var ganske mørkt, og det ble egentlig bare mørkere og mørkere, og det er jo liksom også i den perioden, kom litt tilbake til at jeg var veldig mye i senga for meg selv, og det begynte å
jeg hører alle de her podkastene og prøver å sette meg inn i forskjellige emner innenfor helse på hvordan jeg kunne være med å komme meg etter operasjonen. Det kan vi komme litt tilbake til, men ...
Det var jo også etter operasjonen to, hvor det er sånne nye, ofte duker på krykker, og selvfølgelig veldig mye smerte. Ekstremt smerteforpint, veldig vanskelig med bare sånne helt alminnelige ting, som å legge seg i en seng, ta på seg tøy, trengte å ha hjelp til.
finne en god stilling i en sofa. Det var veldig vanskelig å få ro, veldig vanskelig å slappe av, det var veldig vanskelig å ha en øyeblikk i løpet av en dag hvor du ikke tenkte at dette klarer jeg ikke, jeg holder ikke ut mer. Jeg husker så godt også på, tenkte jo ikke det den gang hvor kanskje tøft det var for mannen min, men jeg kan huske den sommeren hvor
altså flere ganger daglig, hvor jeg nærmest hadde bare grått, ropte, jeg holder ikke ut, har ikke lyst til å leve mer, jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke enda en operasjon. Og at det var daglig dagen vår da. I denne perioden. Ja.
og likevel så blir du bare nødt til å gå dag etter dag og begynner å nærme seg den andre operasjonen da og etter den så var det jo også en lettelse for nå var det over nå måtte jeg på en måte bare nå var jeg fornødt til å trene opp kroppen igjen og
Der var det også en del øyeblikk hvor jeg tenkte at jeg ikke er klar mer, og det gikk for tregt. Det var veldig vanskelig å finne motivasjon til å trene opp, fordi jeg var så svak.
Du hadde mistet veldig mye muskulatur. Ja, ja, ja. For dette var jo lang tid. Det var gjennom to år, nesten med immobilitet. Og jeg intervjuet en sitter Jan Helgerud for ikke så lenge siden. Han sa at tre uker sengliggående så du eldre 30 år. Ja, ikke sant. Ikke sant. Så det å trene seg opp etter
Hvor lang tid ble det? Halvannen år? Så det må jo kreve en enorm innsats og vilje. Ja, og så var det veldig, som sagt, det var sleit veldig motivasjon også etter en operasjon, for det, jeg var, de liksom oppførte meg hvor lang vei det var da. Altså du fikk hele, du ble hele tiden konfrontert med at, så jeg kunne sitte på en stol for eksempel og prøve liksom å løfte beinet mitt
opp fra 90 graders vinkling det klarte jeg ikke det er også noe med koblinger fra hjernen til muskel, så det var helt brutt vanskelig å bare komme ned på en matte på gulvet for å gjøre de øvelsene jeg skulle det var så utrolig lang vei at man tenker at dette klarer jeg ikke
og dette er noe jeg ikke kommer til å bli friska jeg kommer til å være handikappet resten av livet og det slutter her, tenkte jeg noen ganger for jeg klarer ikke mer og på det tidspunktet hadde jeg i lang tid vært mer og mer isolert
så veldig lite venner, så veldig lite liksom, jeg skal si, mistet også jobben. Det er litt annerledes i Danmark enn i Norge, men i hvert fall de sa meg opp da, fordi det var så lang tid hvor de ikke hvor ikke jeg var på jobb. Det påvirket...
Hele livet? Alle faktorer? Ja, nemlig. Så man ble mer og mer isolert. Også hadde jeg kjempedårlige forhold med mannen min. Jeg fikk det. Skjønner noen ettertid at jeg tror vi begge var utrolig redde, utrolig fortvilet. Men det kom til uttrykk da som en av de som fant det var ingen kontakt mellom oss. Jeg mistet mye kontakt med datteren min også. Og
Som sagt, det ble veldig mørkt, og jeg tenkte at dette klarer jeg ikke. Og likevel, så jeg kan ikke helt forstå hvordan det skjedde, eller hva som gjorde at det skjedde. Men så var det en dag hvor jeg på en måte bare så på solen, og jeg tror det kom hjem fra barnehagen da, og så at det er kanskje, altså sånn, tanken om at hun skulle miste sin mamma da,
det skal ikke skje. Og så må hun ha en invalid mamma, men hun skal ha en mamma som jeg aksepterer på en måte de begrensningene har. Men jeg skal være en fru. Så det var egentlig der det plutselig begynte å vende, at jeg forsto
Og det er kanskje litt kontraintuitivt. Man tenker ofte at man skal bygge opp seg selv, tenke på seg selv. Men for meg så starter min helingsprosess med å faktisk fokusere på andre. Faktisk fokusere på hvordan jeg kan være en god mor med de begrensningene jeg har. Hun er mitt viktigste ansvar. Hun er viktigere enn meg. Jeg skal passe på henne. Jeg skal lære henne ting.
Og kanskje akkurat nå er det gøyste hun vet å være på en lekeplass, og kanskje akkurat nå kan ikke jeg det. Men det kommer noen perioder i livet hvor hun kanskje kan snakke, eller vil sitte ned og snakke. Jeg kan prøve å lese for henne. Jeg kan ta initiativ til de tingene. Jeg har igjen etablerte amninger med henne. Og
gjør alt jeg kan for å vise at jeg er der selv om jeg er immobil. Og selv om jeg er veldig syk. Hvor gammel var hun på det tidspunktet? Det var litt over et halvandet var hun nok da. Og igjen...
Hun er jo veldig aktiv, så jeg tror det var også denne ideen jeg hadde om at, fordi i denne perioden hvor det var veldig mørkt, så sa jeg jo veldig mange ting til meg selv. Du kan jo ikke være en mamma hvis ikke du kan gå tur med henne i en vogn. Du kan jo ikke være en god mor hvis ikke du er med ut på en lekeplass. Man forteller de her tingene til seg selv hele tiden. Og det var de tingene jeg var nødt til å endre. Og det samme var jeg med min mann. Jeg var jo veldig, veldig redd for at han faktisk skulle forlate meg også.
han hadde jo vært en forelsket kjempeaktiv jente han ble jo forelsket som sto flere timer på kjøkkenet og lagde mat, ordnet opp i huset hadde styr på ting, hadde overskudd kjempesosial alt det var vekk
Og da er det jo ikke noe igjen, tenkte jeg. Og det samme var i forhold til Solvei. Jeg tenkte på en måte, jeg var brukelig som mor. Det er jo de tingene du sier til deg selv, eller de tingene jeg sa til meg selv. Så det var litt, man må nødt til å endre den historien, man må nødt til å endre de tingene man setter seg selv med, at man også kan være en god mor, selv når man ligger på en sofa.
og det er jeg i hvert fall forpliktet til å gjøre og i det så synes jeg også på en måte jeg var forpliktet til å gjøre alt hva jeg kunne kunne kanskje ikke endre hoftene mine men jeg kunne i hvert fall prøve å ta i bruk alle noen av de her longevity ting jeg hadde lest så mye om for å optimere på helsa mi på andre områder og det er vel ting jeg tidligere har neglisjert veldig
til ting som søvn for eksempel ting som meditasjon ting som kost og tenke at nå må jeg bare gjøre alt altså hvis de kan gi meg 1% heling da så er det det jeg skal gjøre så er det fremgang så det var egentlig å
Ta en ting av gangen, men bare prøve hele tiden å si at hvis jeg forbedrer min generelle helse, så vil det kanskje at jeg blir litt bedre i hoftene. Litt bedre. Det går kanskje litt fortere til at jeg kommer tilbake til hvem jeg var da. Og så handler det veldig mye om å akseptere, og det her er liksom det er bare å si brukt flere år på da. Å akseptere at
jeg har noen begrensninger. Og at det kan være jeg må sitte i rullestol noen ganger hvis jeg skal ha ting. Det kan være jeg må gå på krykker noen ganger hvis jeg skal være med ut. Men at det tok jo flere måneder før jeg aksepterte på en måte at det
altså det var etter denne krykkerperioden etter operasjonen, hvor jeg fortsatt trengte noe hjelp noen dager, hvor jeg hadde mye vondt hvor jeg liksom bare av prinsipp nærmest bare nekta, eller på en måte ikke ville ikke på en måte være en person som brukte krykker ville ikke være en person som satt i rullestol men så kom det på en måte til sist hvor jeg bare sånn, men jeg er nødt til å være med på noe, jeg er nødt til å komme litt ut
Og det er kjempevanskelig, det var kjempevanskelig for meg. Å sitte i en rullestol, og det er det fortsatt. Fordi det er liksom ikke det man vil være når man er 33 år. Så det var også noe en prosess da, å akseptere litt at man har de her begrensningene. Kanskje ikke det blir som for alltid, kanskje det blir som for alltid.
Men jeg kan ikke stoppe å leve av den grunnen. Å, herre min. Ja. Det er sterkt å høre på, Kristian. Ja, det er. Og har jo hatt... Det var en du hadde inne... Audun... Misha. Ja, Misha, ja. Som jeg hørte faktisk på. Og det var...
Det inspirerte meg i hvert fall veldig da, til å det gir meg veldig mye håp om at det faktisk er mulig å leve et godt liv med smerter. Og det var liksom tidligere noen på en måte, den var helt sånn tanken gjorde at bare at jeg tenkte sånn, her klarer jeg aldri jeg kan aldri få et godt liv, jeg kan aldri gjøre noe jeg liker igjen. Men det han formidlet da, det han klarte å formidle til meg, det var jo det at smerten henger jo også sammen med den frykten da.
Sånn at hver gang jeg fikk smerter, så var det en sånn her, og det blir aldri bedre. Nå kommer du til å være syk for alltid. Så du fikk en sånn, hva skal jeg si, en sympatikussystem i tillegg til smertene dine da. Som bare gjør at du føler deg helt ut av kontroll. Stresshormonene begynner å skille igjen da. Nemlig. Så det å jobbe utrolig mye med når du har smerter og sånn,
det er ok, det går snart over hvor er det sitter hen eller på en måte å være mer sånn nysgjerrig på hvor de kommer fra, hvor de er hen akseptere det mer da
bare det i seg selv var ekstremt stor effekt for meg da oi ja, for det hadde jeg aldri trodd når jeg hørte det første gang det er noe av det dummeste jeg har hørt hvordan kan det bety noe, men det betyr det veldig mye så at du ikke får den der kjempefrykten i tillegg til smerten hvis du klarer på en måte å bremse den litt
så ga det mindre smerter også for meg i dag. Det var ikke så skummelt lenger. Det var ikke så ødeleggende. Så hvordan begynte du da? Hvordan skritt tok det? For du sa at du tenkte at nå skal jeg
endrer på mange ting for at jeg ser at hver ting kan kanskje ha bittelitt effekt også, men om det bare har 1% effekt så er det fremgang for deg. Så hva var de viktigste tingene i starten for deg? Det var søvn. Og det var både den mentale og rehabiliteringsbiten som jeg forstod det kom ingen vei hvis ikke jeg fikk hvil om nattene.
Og det var kjempevanskelig det første år, både i forbindelse med operasjonene, på grunn av smerterne. Vanskelig med å ligge i en god stilling og våkne av smerter. Så det var en eller annen måte... Jeg måtte finne en eller annen måte å hvile bedre på. Det var noe av det jeg prøvde å fokusere på. For meg handler det veldig mye om...
og ha noen pusteteknikker om kvelden for å prøve å ro ned nervesystemet. Det handler også om å fokusere på nesepusting. Begynte så med tape om natta, munnen. Følte det er bare det at gjorde at jeg kom i litt dypere søvn. Følte allerede bare især det med nesepusting gjorde at jeg våkna opp og var litt mer utfylt. Ja.
Det var vel den første boka jeg leste som ga meg litt vei inn i det her universet. Det var den Breathe med James Nestor. Jeg ble veldig fascinert i hvor mye pust betydde for at en snævsystem kunne slappe av. Og hvor viktig det var for meg i min helingsprosess å få det til bare.
Bare kanskje også i løpet av dagen noen ganger, men i hvert fall om natta. Så jeg fikk mest mulig hvile om natta. Så det var egentlig der jeg startet vel. Og etter det så gikk jeg også litt inn i det med sund stress. Få litt mer styr på nervesystemet mitt. For meg var det veldig terapeutisk med kaldt vann. Hadde en enorm positiv effekt både for...
min konsentrasjon, mitt psykisk velbefinne. Og jeg kan huske når de første gangene jeg klarte å sykle ned til det var fem minutter på sykkel fra der jeg bor. Det var også midt på vinteren hvor jeg klarte bare å være noen minutter i det iskalle vannet. Hvilken effekt det hadde på meg. Når jeg kom hjem igjen der, følte jeg en mental klarhet, en kjempesegers følelse, en
en utrolig god følelse i kroppen, som bare egentlig vart i flere timer. En ro? Ja, en sånn ro. Og hvis ikke du klarte det, så var det kanskje bare kaldt vann i ansiktet om morgenen, eller en kald dusj. Det var flere måter man kunne...
man kunne gjøre det på for å få litt av den effekten. Og så synes jeg det er litt interessant det de viser om kaldusj og kullebad, hvordan effekt det har på vev og muskulatur, jeg tenker, for det som var i en oppbyggingsfase. Hadde det noe effekt på smertene dine? Det synes jeg er veldig vanskelig å si. Jeg vet faktisk ikke helt, men jeg synes det var en eller annen lindrende effekt på den måten. Hadde det bare blitt bedre en dag, en bedre velvære følelse, så om det er det i seg selv, eller
Eller muskulaturen, det er vanskelig å si. Men jeg følte jo også at jeg hadde en litt sånn, hva skal jeg si, informasjonsdempende effekt da. Men det var også bare sånn, hele kroppen var på en måte litt i en sånn, var i en knute da. Så jeg synes det løsner litt på en måte for hver gang. Altså etter, hva skal jeg si, du får enda en knute når du er i vann da, men liksom den løsner opp etterpå da. Så det er mer følelsen etterpå selvfølgelig. Ja.
Også var det den mentale delen, det der med at jeg begynte allerede å finne en eller annen verdi, og kanskje gjøre ting man ikke har lyst til. For eksempel det der øyeblikk før man går i det iskalle vannet, så er det noen som sier «Nei, det her kan jeg ikke, det her klarer jeg ikke, hvorfor gjør jeg dette, det her har jeg ikke lyst til». Koffer utsitte! Ja, nemlig. Og jeg synes det var skikkelig deilig å...
Du føler deg så sterk etterpå da, hvis du på en måte klarer å fortelle deg selv at kalt vann er jo ikke farlig, Kristin. Og så har jeg jo gjort veldig mange kostendringer. Og det er jeg sikker på at, jeg husker da jeg sa det her til mannen min, vi er nødt til å endre på noen kost her. Han forstod ikke hva jeg mente. Det er jo vel ingen som kan spise sundere enn deg, du spiser jo så sunt.
og sier nei, nå skal du høre så jeg forstår at du begynte å lese deg opp
om hvordan kosten påvirker helsen. Ja, jeg hadde begynt jo vel for, det var vel to-tre år siden, hvor jeg begynte å høre litt på, jeg har jo hørt veldig mye på den norske podcasten Volkang V, hvor Marit Kolbjørn blant annet var der. Og så var det veldig mye i det budskapet hun hadde. Jeg hørte jo også hos henne, og hun blant annet snakket om fasting. Og jeg synes det var tilgangen hos henne som var veldig interessant, og litt ny, men likevel sånn
Det gir jo kjempegod mening. Det gir jo kjempegod mening at vi skal spise mer ordentlig mat, på en måte. Hvorfor har jeg aldri tenkt på det? Før har jeg vært veldig mer opptatt av at det skulle ha det riktige energienholdet, eller riktig type fett. Men bare det der med å spise, hva skal jeg si...
med mat, med en litt mer naturlig sammensetning av de her tingene. De fikk også litt tilbake en matkleder hos oss, faktisk. På det tidspunktet hadde de gått veldig mye ned i vekt, og det var det med å spise litt, fokusere litt mer på energitett mat. Det var veldig viktig, og ga også en veldig, veldig stor effekt. Jeg hadde vært vegetarianer i 18 år på det tidspunktet,
begynte å lese veldig mye om, altså det min kropp hadde vært gjennom, jeg har lyst til å karakterisere det som en katabolskrise, eller en katabolskatastrofe. Altså, den var helt nedbrutt. Hva betyr katabol? Katabolsk er jo liksom en nedbrutningsprosess. Og så anabolsk er det motsatt en opptrykk.
bygning. Så det er jo det prosessen egentlig som skjer i kroppen hele tiden da. Men nå har det jo vært veldig overvekt med nedbrytning hos meg. Så det var liksom å skru opp alt jeg kunne for den anaboliske delen. Og det der er så utrolig fascinerende å lese om hvordan man kan sette i gang prosesser for å
til med den anaboliske fasen. Ja, nemlig. Og da fikk jeg jo veldig mye glede av den biokemin vi hadde for en velsignstudie. Da begynte jeg å lese veldig mye om M2-aktivering. Jeg vet ikke om du husker det. Det er et signalprotein. Olivenolje funker jo på M2. Det er superspennende. Det er veldig spennende. Og prøvde å se litt på hvordan jeg kunne... Som du sa, jeg var bare ute etter å gjøre alt.
for å få det bedre. For jeg hadde det så dårlig, hadde hatt det så dårlig. Så jeg var bare sånn, hvis jeg spiser litt mer protein, kan hjelpe meg litt, så er det det jeg gjør. Hvordan var kostholdet ditt før du begynte å begynne?
Jeg tror det alle vil anse som veldig, veldig sunt. Veldig mye frukt og grønnsaker. Som sagt spiste vegetarisk. Jeg hadde en idé om at alt som var relatert til dyr eller animalsk var dårlig for kroppen. Og alt det som var plantebasert var godt for kroppen. Så en veldig sånn...
polariserende tilnærming, eller noe sånt veldig unuansert tilnærming akkurat på det punktet. Hvor lenge har du vært vegetarian her? 18 år. Og det var jo ikke heller sånn at jeg spiste veldig mye egg som vegetar, for jeg tror du kan ha et ganske sunt kosthold som vegetar hvis du spiser egg, ost, altså jeg tror du kan få veldig mye bra, for eksempel protein eller de riktige aminosyrene der. Men i min verden der så var det jo egentlig bare mer plant
plantebaserte er jo bedre. Det var sånn jeg tenkte den gang da. Og tenkte i lang tid. Og lagde veldig mye vegetarmidler fra bunnen, som jeg fortsatt synes er kjempegodt, så det er jo ikke det. Men det var i hvert fall i den perioden der i livet mitt hvor jeg fant ut at jeg måtte gå over til litt mer næringssett mat. Jeg var nødt til å få en større...
av de riktige aminosyrene for å skru på noen av de her M2-aktiveringer som vi snakker om. Det er egentlig for å få i gang muskelproteinsyntesen. Kan du forklare det på et mer... Ja, det som skjer er at hele kroppen vår, eller hele menneskekroppen, er egentlig bygd opp primært av protein, og det er på en måte vårt stilas. Men
veldig mange forskjellige aminosyrer. Proteiner er på en måte den store gruppa, en stor fellesbetegnelse på alt dette stilaset. Vi bruker det for alt vi muskler til å sende signalstoffer. Hormoner, insulin, protein,
og selvfølgelig muskel, jeg tror de fleste kjenner liksom protein-muskel-forbindelsen, og de fleste vet at hvis man skal ha med masse muskler, så skal man også ha masse protein. Men det er jo mange andre ting, for eksempel som du sier organvegger, hormoner,
for eksempel under graviditet, livmoren består jo nesten bare av protein så det er jo protein betyr jo faktisk det som kommer først så det er jo det er jo livets byggestein da ja så du begynte å se på kostholdet om du fikk i deg nok proteiner for når man er yngre så er det den syntese som egentlig betyr dannelse altså en dannelse av nye proteiner
den skjer veldig ved hjelp av hormoner, når du er liten for eksempel. Så det vil si at du trenger ikke å spise så mye protein for å få i gang de signalstoffene som setter igjen muskelbygning eller bygning. Som en tenåring for eksempel vokser hele tiden. Uansett, selvfølgelig er det bra at den får også noen protein, men ikke avhengig av at musklerne eller kroppen vokser med protein. Så det er liksom sånn, hva skal jeg si, hormondrevet på en helt annen måte da. Det som er...
Det som er greia da, hvis man nå blir litt eldre, og eldre i proteinspråk da, det er jo ofte 20-30 år, det er at det blir mindre og mindre hormondrevet, og skal på en måte sette seg i gang på litt andre måter. Og det er egentlig to måter å gjøre det på, det er å spise nok av de riktige aminosyrene som skrur på den aktiveringen av vekst, for eksempel muskelvekst, og det andre måten er styrketrening. Å? Ja.
Så det vil si jo eldre du blir, jo mer må du skru på de to siste tingene for å få i gang de samme prosessene som ofte skjer hos små barn eller ungdommer når de er i vekst. Så du ikke kommer i en katabolsk fase der man bryter sne, og så har man en anabolsk fase bygges opp.
Så at det ikke blir mer og mer, og det vet vi jo skjer jo eldre vi blir, jo mer muskelmasse mister vi, jo mer skral blir vi jo. Men for å motvirke dette så trenger vi å sette i gang prosesser som bygger oss opp igjen også. Og da trenger vi proteiner for å sette den prosessen i gang, er det det du sier? Det er det jeg sier, ja.
Og så skikker jeg litt på hvilke, for protein er jo ikke bare protein, her kan vi jo snakke mye om. Men det er jo, som sagt, det er noen aminosyre som kroppen selv kan lage, og det er noen kroppen ikke kan lage. Og det er jo det som heter essensielle. Det betyr jo egentlig at man må få det tilført gjennom kosten sin. Hvor mange essensielle? Det er ni essensielle, ja. Og
Og ikke nok med det, så er det jo sånn at sammensetninger av de her 9-tests hjelper betyr også noe. Og så er det noe protein, si for eksempel protein fra bønner, da vil aminosyresammensetninger være annerledes enn hvis det er for eksempel fra et egg. Og det jeg fant ut av var litt kort fortalt, vi skal forenkle det, det er at det er veldig mange av de aminosyrene som er veldig viktige for muskelproteinsyntesen, eller muskeldannelse, eller å oppbygge
bygge kroppen og det finnes i den mer eller mindre perfekte sammensetningen i animalske råvarer for eksempel egg, for eksempel kjøtt og samtidig så begynte jeg å interessere meg veldig mye for forskjellige mikronæringsstoffer det betyr næringsstoffer sånn som jern D-vitamin
B-vitaminer, altså alle de... Len magnesium hele pakken. Ja, og begynte å sette meg inn i hvilke fødevarer eller hvilke råvarer man kan spise for å få mest mulig av de i en bioteknologi. For det er ganske vanskelig for en voksen person om du hadde bygget 30 og skulle bygge opp
veldig mye muskelmasse kan jeg forestille meg etter så lang tid med så å si sengløye og det tar
men det krever en vanvittig innsats. Jeg tror ikke å forstå hvor stor jobb det er å bygge opp. Vi vet jo bare hvor vanskelig det er å motvirke den 1% med muskelmasse vi mister hvert år for å fylle et eller annet år. Men du skal jo i tillegg til det motvirke det man mister naturlig, og så klare å bygge deg opp. Så det er veldig imponerende å høre hvordan du tenkte hvordan du skulle klare det.
Ja, og det er jo veldig morsomt for det at når jeg sa det her til min ortopedskjørg, han sa det spiller jo ingen rolle hva man spiser. Så det her var jo ting, men det er jo bare litt at det ble enda mer sånn, ja, men nå skal du høre, for jeg har lest det her, og jeg har også merket det. Og det var jo utrolig hvor mye det gjorde for
for min og det er litt vanskelig å si at det var det og ikke treninger, for samtidig så gjorde jeg masse øvelser så det var jo jeg tror det er vanskelig at det var kun det det var jo selvfølgelig at man kunne ikke kun gjort det jeg gjorde med protein uten å trene nei, nemlig, så det var jo sammen med rehabilitering, men jeg merker jo at det gikk jeg synes i hvert fall det føltes som det gikk fortere, og ikke nok med det, men etter noen måneder og også år så er jeg jo på en måte blitt
sterkere sterkere enn jeg var før operasjonen også på noen måter men hvordan kan jeg spørre Kristine for det må jo vært det var veldig mye som skjedde veldig store endringer med alt både kroppen din men også alt det ytterste
ytre, og så skulle du da gå fra å ha vært vegetarianer i 18 år til å begynne å spise kjøtt, sånn jeg bare tenker, for tankekangen sin del, var det vanskelig for deg, var det vanskelig psykologisk? Ja, ja, ja, det var kjempevanskelig. Og fra jeg begynte å forstå at det var litt den
Litt det jeg måtte prøve, så ikke flere måneder før jeg tok til skrittet. Så det var en veldig lang prosess, mental prosess først og fremst. Og så var det jo, jeg prøvde jo å begynne med litt med proteindrikker, de her tingene, proteinshaker og sånne ting, men
samtidig så var det liksom imot min sånn helt sånn basic prinsipper om sunn mat og det er egentlig mest mulig hel mat og jeg har ikke lyst til å drikke masse sånn sånn så hva som var inni de masse forskjellige sukkerstoffer og oljer og alt mulig det var et eller annet men jeg også ville begynne å spise ordentlig mat da og som sagt samtidig så begynte jeg å sette meg inn i det med næringsstoffer og begynte å sette meg inn i litt mer barne-næring hva som var viktig der
Og det som var utrolig også når vi begynte å gå over til en mer, man kan si, animalsk basert kost, i hvert fall inkludere mer animalske råvarer i kosten vår, var jo litt den mentale bivirkningen som vi alle opplevde nå, både meg og min mann, med at det virket som det ga litt mer blodsukkerstabilitet.
Det ga mer... Det ga noe annet, da. Og så har jeg jo også gått litt, hva skal jeg si, eksperimentert veldig mye med kost etter det også. Vært litt inne på fasting, men det var veldig dårlig det for meg, for jeg var så...
mistet så mye muskler i den perioden. Leste litt om på en måte litt mer ketogen kost. Og det ga liksom litt av den samme, i hvert fall mentale effekten, den samme ro hos mennene som fasting. Det var å gå over til en litt mer ketogen kost. Og det betydde veldig mye for humøret. Og så har jeg også eksperimentert litt med glukosmålere.
Jeg er jo også veldig stor fan av henne og Glukose Goddess. Og det som jeg også på en måte var noe som ga meg veldig mye, det var liksom at det ikke var... Altså i den perioden jeg var veldig syk, så var det veldig mye sånn veldig lite appetitt. Det var typisk bare halvt rundstykke her og der. Altså det var veldig mye...
veldig mye raffinerte karbohydrater og veldig lite næringssett mat i det hele tatt. Så det er liksom å heller spise, fokusere på å kanskje få med en god måltid, og det ga en helt annen stabilitet for mitt humør. Og jeg er jo bare fortsatt den dag i dag helt fascinert over hvor stor innvirkning de her tingene har på helsene. Med
med kost, og at jeg gikk fra trodde at jeg hadde verdens sunneste kosthold, og det var jo ingen endringer jeg kunne gjøre, men det var masse endringer jeg kunne gjøre. Og jeg sier ikke at de her endringene fungerer for alle, men jeg sier det at som verktøy i perioder hvor man har
det dårlige, har en helseutfordring, eller har lyst til å på en måte få det bedre. Det kan være alt. Og når man går ut på forskjellige forum eller Facebook-grupper og ser for eksempel mer ketogendietter, på hva det har effekter for folk, for mange forskjellige helseplager, så er det ganske utrolig, synes jeg, at kost kan ha den, altså hvordan det kan endre egentlig hele ens biokemi, eller hele ens hjerneskemi i noen tilfeller. Ja.
Så det er utrolig fascinerende, og en reise fortsatt. Jeg er en del av å prøve nye ting hele tiden, og jeg er jo alltid sånn, hvis jeg hører noe nytt, eller leser noe nytt studie, og så er det sånn, det må jeg prøve, og dette, så pleier man liksom litt etter noen måneder å falle litt tilbake til. Altså det er sånn, man prøver noe nytt, men så finner man alltid på en måte litt tilbake til normalen, men så tar man kanskje med seg litt sånn, ok, det fungerer veldig bra. Ja,
og kanskje bare heller fokusere på store måltider. Litt den små spisingen var også noe jeg holdt på med i flere år, egentlig. Jeg tenkte at for at jeg var så slank, jeg ville gå opp i vekt. Og jeg tenkte det var veldig bra for meg å spise lite og ofte, for da følte jeg at jeg fikk i meg flere kalorier. Ja, nemlig. Men
Men for meg så ble det jo helt annerledes når jeg begynte å spise, vente meg til å spise ordentlig måltid, der jeg virkelig spiste næringstett mat færre gang om dagen. Det gjør noe med energien og
bare det at man ikke blir så redd for at man ikke får i seg noe eller at man skal få blodsukkerfall ja hvordan har du det nå? for det er jo fremdeles ganske kort tid siden operasjonen når man tenker på at du skal bygge deg oppe
opp etter en så lang tid. Nå er det hvor mange år siden operasjonen? Det er to år siden den siste operasjonen. To år? Ja. Så det er jo, men altså jeg har fortsatt, hva skal jeg si? Noen vil sikkert si at jeg fortsatt er begrenset. For eksempel i går på flyplassen så fikk jeg hjelp og assistanse til de lange strekningene på flyplassen, for det er veldig vondt for meg å gå fortsatt på, særlig som betonggolv eller stå i lang tid. Så jeg er fortsatt begrenset.
Men jeg føler meg jo ikke begrenset. Jeg føler jo at jeg kan ha en daglig dag. Det fyller ikke på samme måte. Og det som er når du har vært så begrenset i så lang tid, det er at de tingene du kan gjøre blir så utrolig...
utrolig viktig, og jeg har så utrolig mye glede i det da. Jeg kan huske at det var en lang periode jeg bare klarte å sykle for eksempel datteren min til barnehagen en eller to ganger i uka, og de sykkelturene på fem minutter på sykkel leverer også en
jeg var jo sikkert den lykkeligste mora som sykler datteren sin jeg hadde tår i øynene og jeg synes den friske lufta bevegelsesmosjonen det var noe helt magisk med de første turene jeg klarte og sånn har jeg det fortsatt jeg er takknemlig for å stå i dusjen igjen takknemlig for å bare kunne gå ned med søpla takknemlig for å gå opp trapper
og har lyst til å gå opp trapper når jeg er i en bygning i stedet for å ta heis. Så det er... Jeg vet ikke når det stopper, men den slags nærmeligheten over hva jeg kan, den fyller veldig, veldig mye. Og det var jo også noe av det, hva skal jeg si...
mindsetet jeg skulle jobbe veldig mye med også i forhold til det vi snakker om å være en god mor og hele tiden og det her er veldig vanskelig sikkert det var ingen lett prosess i å tenke på denne her måten men å hele tiden tenke på hva jeg kan og ikke dunke seg selv i hodet hele tiden hva du ikke kan
For det er sammenhengen hele tiden med gamle kristene som sånn, kan du ikke løpe maraton du? Nei. Det er det jeg måtte bare slutte med. Og det er vanskelig da. Det har tatt flere år å komme til det. Men hva hjalp deg for å
satt du alene med det? Hva gjorde at du klarte å faktisk for at dette er jo veldig oppløyde nervebaner som er veldig lett å tenke og nå til slutt å tenke de som ikke heller begynner å tenke nye veier hva kan Kristin klar? Jeg kan faktisk gå opp den trappa i dag hvordan klarte du å endre det?
Som sagt, det er veldig vanskelig å peke på én ting. Så jeg tror på en måte du må høre litt fra forskjellige steder. Hvis du kanskje hører én podcast om mindfulness på et tidspunkt hvor du ikke er mottakelig for det, så er det ofte bare nok til å plante et eller annet frø. Eller hvis du hører én psykolog som snakker om sorghåndteringen i en annen podcast senere, så planter det et annet frø. Så jeg tror det har vært summen av litt forskjellig input over litt forskjellig... Hva skal jeg si? Litt forskjellig...
tidspunkter som sammen til sist gjør at man kommer til en eller annen sånn ok, det her tror jeg er den brikken som skal på plass for at jeg kan få det litt bedre
jeg vet ikke om det gir mening men det er liksom ikke en ting det er på en måte flere små ting og i den perioden jeg lå veldig mye på sofaen så hørte jeg også veldig mye på forelesninger på youtube, veldig mye psykologiforelesninger og det er liksom sånn du bygger opp en ramviten da på flere uker og så til sist så kommer du til et punkt hvor liksom når må jeg prøve å begynne å praktisere noe av det her for jeg tror på det
Ja, også er det det der med å få påminnelse, for kanskje man har lært det, altså for min del, i mitt liv, altså, nå har jeg vært veldig, veldig interessert i dette siden jeg var syk i 2011-2012, men jeg må hele tiden ha påminnelse, og det får jeg jo gjennom podcasten min, jeg får lov å snakke med så fantastiske folk som deg, og også bøker og andre podcaster, og
Jeg tenker at det er det som ... Jeg gikk gjennom en skilsmisse i fjor som påvirket hele livet mitt og familien min sitt. Det er en veldig, veldig vanskelig prosess. Det er kanskje noe av det tøffeste jeg har gått gjennom. Jeg tror at grunnen til at jeg klarte å stå så stødig på begge beina i den prosessen som Jo vil ...
vare på en måte. Man har jo gått fra en familie på fire til å bli en familie på tre som deles, barna deles i hvert sitt hus, og det er jo en stor livsendring. Og jeg tror at hadde ikke jeg hatt muligheten til å få disse dryppene hele tiden som minner meg på det positive jeg har i livet, som minner meg på hvordan kosten og søvnene påvirker meg, så vet jeg ikke om alle...
vært såpass robust som jeg er nå. Så jeg tror det du beskriver også noe veldig mange andre kjenner seg igjen i, at det er godt å få litt sånne påminnelser og dryp her og der og kanskje ikke man må
motakelig for å lese i meditasjon jeg hadde sikkert lest sju bøker om meditasjon før jeg klarte å praktisere det ordentlig selv men det der å bygge et fundament som blir mer og mer stabilt og til slutt så blir det en del av hverdagen ja det er akkurat det og jeg tror også at til sist det er noe som må komme litt innifra da
Fordi det er veldig vanskelig for å ta imot råd i lang periode.
Og det høres veldig merkelig ut, men og jeg tror jo nå håper jeg i hvert fall man har en litt bedre forståelse hvis man møter kanskje andre som som har, som er i en krissituasjon som det vi var i da. Fordi det er veldig lett, og vi fikk veldig mye råd. Og fikk blant annet råd om meditasjon egentlig lang tid, som du sier, før man begynte med det, men jeg var bare ikke...
Mottakelig For det overhodet Og fikk veldig mye sånn Hva skal jeg si
Har du prøvd dette? Har du prøvd dette? Jeg tror noen ganger det må komme litt fra egen nysgjerrighet. Man åpner en bok, man er kanskje nysgjerrig på en podcast, for man også hører en annen pasient snakke om dette. Og så må det komme i små drupp, hvor man begynner å bygge det fundamentet. Det var veldig bra å beskreve. Før man tar skritt og gjør det selv. Og her har du litt det samme med i forhold til den prosessen med å kanskje spise noe mer...
Det er jo ikke noe som du kan presse på noen. Det må du komme til selv. Det hadde du aldri vært til sammen med hvis noen hadde gitt meg en råd. Det var noe jeg selv klarte å finne litt ut av. Med all den kunnskapen som er tilgjengelig. For det er jo veldig mye bra kunnskap der ute. Jeg vet jo selv hvordan jeg føler det når folk sier...
Lest denne boka er så viktig for deg i den perioden du er i nå. Man får automatisk litt motstand. Det kan hende at det hjelper også. At jeg fikk umiddelbart litt motstand og så neste uke kjøper jeg boka. Men jeg tror det er noe i at vi ønsker å føle oss som selvstendige individer. Og at jeg ikke skal være en som er svakelig eller sykelig eller trenger hjelp. Det er noe som er innebygd i oss.
så det der øver jeg meg på hele tiden selv for at når man får en et godt fundament med denne kunnskapen så får man så lyst til å hjelpe andre eller jeg tror jeg har hatt det hele livet, men ikke sant
når jeg møter en gutt i kassa på Rime jeg ser at han har så masse akne og sliter så med huden så tenker jeg sånn hvordan har han det innvendig og så får jeg sånn umiddelbart behov for å være til hjelp men man må steppe back og man må la folk komme til deg for å få disse rådene og det er vanskelig det å
Ja, men jeg synes jo det du gjør er å legge viten til gjengelig, og det er jo litt det jeg også prøver med min Instagram-profil, jeg prøver ikke å komme med råd, jeg prøver å komme med noe, kanskje formidle noe viten jeg synes er viktig, som kanskje noen synes er interessant.
og så kan folk lese det hvis de har lyst og folk kan ta med seg litt jeg kan ikke tenke, ja det var litt spennende det vil jeg lese mer om her og jeg opplever også at folk spør, ja Kristin jeg har lyst til å lære mer om dette hvilken bok kan jeg lese da? og det er jo noe helt annet initiativ som du sier så det er jo denne fine balansen med å komme med
med kunnskap og viten uten å på en måte proppe råd på folk. For jeg tror det har så motsatt effekt ofte. Men jeg tror det hjelper veldig å ha, det hjelper og hjelper, men ha selv sett hvordan det er å ha en helse som ikke fungerer godt. Ja, men det er utrolig mange, det var utrolig mange øyeåpnere som
som pasient. Det var utrolig merkelig å være på den siden av bordet. Og det var så mange å ha opplevelser. Og jeg tror det var især det der med at jeg ikke forstod før hvorfor folk ikke bare sa ja, eller hvorfor folk ikke bare tok denne medisinen. Og jeg kan huske at jeg opplevde litt et, kanskje, det var det jeg opplevde i hvert fall, litt press om å prøve noe nytt, prøve enda en smertestillende. Og jeg tror
Jeg har aldri skjønt den utrolig vanskelig situasjonen man står i i forhold til det med bivirkninger. Jeg fikk utrolig mye bivirkninger
Tok jo veldig sterke smertestillende i perioder i hvert fall. Og hvordan det også gikk ut over livet mitt. Så det var på en måte en eller annen sånn... Du kan stå ved siden av, hvorfor tar du ikke bare de her smertestillende? Hvorfor kan du ikke fortsette med... Men hvis ikke det gjør at du neste dag klarer å konsentrere deg litt om en podcast, så var den dagen også ødelagt. Og det er sånn... Hva skal jeg si? Overveilser man selv... Man kun som pasient kan merke på hva er viktigst.
og det samme var viktig for meg å amme Solvei for eksempel, da var det også noen medisiner jeg ikke kunne ta i en periode og det var så viktig for meg å ha den halvtimen med Solvei om kvelden og om morgenen som kun var våres, altså det var
kanskje noen av de fineste øyeblikkene som jeg hadde i den perioden så for meg så var det viktig og da ville jeg heller på en måte gå på kompomi med å ikke ta de sterkeste smerterne i denne perioden da, på samme tid og det tror jeg nok jeg ville hatt vanskelig å få sett meg inn i som lege da hvorfor folk sier nei takk, eller hvorfor folk ikke bare tar flere undersøkelser og det var kjempebelastende
og i hvert fall ta til den ene scanning etter den andre det har jeg aldri tenkt på som å være belastende, men det å ligge helt stille i en maskin med masse bråk i en time når du har smerter, det var helt forferdelig vanskelig, forferdelig tøft og jeg tror liksom jeg tror bare derfor det har gitt meg litt anforståelse da, hvordan det hvor sårbar man faktisk er når man er syk da ja
Og hvor viktig det er å bare respektere noen ganger pasienten som sier nei takk, eller det vil jeg tenke på, eller ikke akkurat nå. Og så trenger man ikke alltid å forstå det. Men det pleier ofte å være noen gode grunner bak det. Og jeg har nok også vært en av de legerne som har himla med øynene hver gang det kommer noen med noen ideer jeg ikke forstår.
eller det skulle jo ingenting til før jeg tenkte at folk var alternative som en dårlig ting. Og jeg vet jo egentlig ikke hva det kommer av, men kanskje bare en sånn litt utrygghet som yngre leger, at man har det her forholdet seg til, man har denne fasiten, man tenker en fasit, og alt som utfordrer det blir litt skummelt da.
Hvordan er det nå? Fordi det du formidler er utrolig, hva skal jeg si, det er nytenkende for mange.
Du snakker om kost, og du har lagt inn noen innlegg om solas betydning, hvor viktig sol er. Du snakker om proteiner, og du tar for deg ganske mange temaer som er ganske vetente.
Hvordan synes du det er å få den motbøren? For jeg vet at du har gått gjennom litt heftige tider for at du ønsker å formidle om noe som er viktig for deg, men du møter også på ganske mye motbør. Jeg er veldig overrasket over hvor dårlig debattmiljøet er.
vi har da og før jeg gikk på Instagram og formidlet så hadde jeg også noen snakk med kollegaer skrev også noen innlegg i det som heter ukeskrift for leger altså jeg opplevde på en måte ikke en særlig
Møtte ikke så mye motstand der heller, og egentlig som en dårlig ting da, for det var ikke så mye reaksjoner, det var ikke så mye engasjement. Det var ikke så mange som var interessert i å endre det jeg tenkte helt åpenlig skulle endres da. Og det var mer fokus på forebyggelse og helhetlig helse.
Hos meg bygde det seg opp en del frustrasjon, og det var især i forhold til det med barnesykdommer. Du ser en eksplosjon av sykdommer hos barn som stiger og stiger. De blir flere og flere, og de blir yngre og yngre. Og så i tillegg har du sykdommer som ikke har eksistert hos barn tidligere, som nå er ...
norddanske og norske barn har. For eksempel fettlever, for eksempel overvekt relatert astma. Diabetes type 2. Ja, og
Det var en undersøkelse i Danmark som viste at kvinner eller jenter går etter tidligere i publiteten bare for 15 år siden. Så det her går fort, og det her er noe som jeg tenkte når jeg kom ut på andre sider etter denne sykdomsforløpet, kom ut og snakket med pediatere igjen, snakket med gynekologer igjen, og med den viten jeg hadde, så trodde jeg jo en eller annen grunn at de var helt ombord på at det er noe rivruskende galt.
i måten vi gjør det på nå, for det er barna våre blir syke, og barn skal ikke være syke, på den måten vi ser nå. Og da opplever jeg en helt annen problematikk, og det var litt den der, og kanskje en holdning som jeg selv hadde hatt tidligere, litt at det er tilfeldig, det er fordi vi er bedre til å diagnostisere det, det er fordi at foreldrene er mye hysteriske,
Og litt sånne ting som jeg selv bare blir sånn, det har jeg selv tenkt, eller sånn har jeg selv tenkt om foreldre som kommer inn med barn som har vondt i magen. Eller at det er mer oppmerksomhet. Jeg har også hørt ofte at det er mer fokus på det, derfor blir folk sykere. Og det kan godt være noe det kan forklare seg. Det vet jeg ikke. Men du kan ikke bruke den forklaringen
Hvis det stiger år for år, i alle vestlige lande. Også i alle forskjellige spesialiteter. Nevrologi, reumatologi, fordøyelse. Men når jeg begynte å snakke om disse tingene, litt som det du sier, prøve å argumentere for meg og alt mulig, så ble du sett på som en alien. Og da tenkte jeg at jeg må ha en eller annen ventil
til denne her frustrasjonen. Og det så jeg jo litt på noen profiler her i Norge som inspirerte meg veldig, for eksempel en næringsmamma, for eksempel Marit Kolby, og så tenkte jeg at, vet du hva? Jeg er veldig redd for å bruke stemmen min på denne her måten, men jeg er faktisk mer redd for hva som skjer hvis ikke jeg gjør det.
Og jeg kan jo fortsette på en måte å være kjemperedd frustrert og snakke hål i hodet på mannen min hver gang jeg leser en ny statistikk eller jeg må finne en måte å håndtere det på. Og det ble på en måte min ventil. Det var like veldig godt å skrive. Fikk den gleden tilbake i den perioden jeg var syk.
Først kunne jeg kanskje skrive to-tre setninger, og det var helt forferdelig. Jeg skytte jo dårlig til å skrive, Kristian. Men så ble det en halvside, en side, to sider, og det var terapi for meg. Så det å formulere noen av problemstillingene, eller det å komme med en eller annen kritikk på en konstruktiv måte, i måten vi gjør ting på. Fordype seg i det, være fornøyd med kunnskapen. Nemlig. Også være en som har en mening, og vil ytre sin mening.
Og jeg tenkte det var ingen som var interessert i å lese om det, men hvis det er noen som er det, kanskje de kan speile seg noe av det. Kanskje ikke. Men jeg følte meg i hvert fall sånn... Ikke forpliktet, men jeg hadde lyst til å bidra til en debatt om de her tingene. Jeg tror det er viktig, det tror jeg på. Hvordan har Danmark tatt imot deg? Ja, men ikke sånn...
Hva skal jeg si? Vi er jo litt etter på noen ting. Du har jo sikkert hatt masse folk inn til å snakke om alt det med at vi spiser mer ultraforbeidet mat, for eksempel.
Det er jo Danmark ikke det hele tatt. Det er ikke samme diskusjon? Nei, det er ikke noen leger eller næringsfolk eller fagfolk som har snakket om det inntil videre, heller ikke nå. Så du er på en måte den første som har stemmen der. Oi, det blir Danmarks svar på Marit Kolde. Jeg vet ikke helt, men så det var jo også veldig gøy å formidle noe av det, for jeg tror også
Og det var jo så litt, for som sagt, når jeg begynte å høre om dette for meg i Kolby, det resonerte bare så med meg, på en eller annen måte. Det var også mange paradokser som jeg tenkte, hvorfor er de så, er det med Frankrike? For hver gang man er nede der, så spiste de jo sånn usunt i gåsøyene. Men likevel så var de jo, de var friske, sunne, spreker, raske. Så det var sånn, det var et eller annet sånn, ja, men de spiser rover og det er stekil, liksom. Det er nøkkelen. Det samme med mat i Hellas, og jeg begynte å sette på andre folkeslag som ikke
og kroniske sykdommer, og de spiste litt forskjellig ut fra hva som de har tilgjengelig av naturressurser. Men fellesnevnen var at det var råvare der. Og det var en sånn kjempe, hva skal jeg si, ideelyspære som var sånn, de gir så god mening. Så på en måte hadde jeg lyst til å gi den litt videre da. For det er det jeg tror, og det er jo liksom det jeg får av litt feedback, det resonerer veldig hos folk da. De gir mening. Ja.
Også er det en risiko så fort selvfølgelig å formidle om næringssett mat, litt mer animalske råvarer, som jeg synes er veldig synd. Også er det litt den der, hva skal jeg si, det er veldig følsomt å formidle om kost, for det jeg tror dessverre det folk hører noen ganger er
skyld da, at du er skyldig i noe ja, skam peker fingre, det vekker så mange som ikke er motstand og jeg kan forstå det jeg forstår det godt
Så jeg tror ikke svaret er at man skal slutte å snakke om det, selv om man får veldig mye motspør i perioder. Men at ved å ta diskusjon igjen og igjen, så åpnes noe. Det er kanskje en liten grotte som får større og større åpning, og til slutt så slippes lyset inn. Og så tror jeg at med tiden så blir dette helt
normalt å snakke om selvfølgelig jeg synes at det har skjedd en endring i Norge bare de siste tre årene og der har Marit Kolby og Maja Skogstad Susanne Stave, Inge Lindset de har gjort en utrolig viktig jobb for å få dette ut i Norge og jeg ser at det skjer en endring fordi at folk som ikke er utdannet innenfor helse er blitt så interessert i det også
Fordi at de selv sliter, eller de har barn som sliter, eller foreldre eller partner. Så dette temaet her, vi er bare i startgruppen på hva kan vi gjøre for å få bedre helse? Og når man skjønner at det er utrolig mye man selv kan gjøre, da har man...
startet noe da. Ja, men det er også skremmende for folk, og det merker jeg selv også, det er en skremmende erkjennelse når man forstår at ok, jeg har så mye jeg skulle sagt da, og hvordan helsa mi utspiller seg. Og jeg kan jo også være litt sånn, når jeg tror på en måte, nå kan jeg alt på en måte, eller nå kan jeg ikke gjøre så mye mer. Og så finner man ut et eller annet nytt om miljøgifter, og det er bare
Det må endre på enda mer. Det er alltid ny info også, så det er en hele tiden å finne en balanse med at man må gjøre så godt man kan, og velge sine kamper. Tenk litt på, som vi snakket om tidligere, det kan være det er noen ting som er viktigere for noen, og for noen
er det kjempeviktig for eksempel å fokusere på kost for noen vil det være mer viktig å fokusere på å komme ut i frisk luft eller søvn så det er også på en måte å finne ut hvilke ting du kan gjøre som vil på en måte ha mest effekt i ditt liv da og det kan være så forskjellig det kan være veldig forskjellig men det med kost er også bare veldig jeg forstår også at folk er forvirret
Jeg forstår også at folk er lei av å få masse kostråd, få masse kostinformasjon. Men jeg mener jo også dessverre at kost har blitt litt mer komplisert enn det det trenger å være, og
Det høres kanskje litt arrogant ut å si, men alt kommer egentlig bare tilbake til noen enkle prinsipp, mener jeg. Men at disse prinsippene ofte blir underkommunisert fordi at det ikke er så mye markedsverd i det. Hva er dine prinsipper i heimen? Hva er det du spiser som gjør at du får i den næringssette maten? Hva gjør du når du er på reise, for eksempel? Eh...
Jeg er ikke så rigid på reise, så prøver jeg å prøve litt lokal. Det er litt mer fleksibel, vil jeg si, enn jeg er hjemme. Men jeg har to prinsipper jeg alltid går etter, kanskje også på reise, og
Og det ene er at mest mulig den maten jeg spiser skal være hel mat. Altså riktig mat, eller råvarer, eller kall det hva du vil. Hele renvare. Vi har jo kalt det renvare nå. Ja, kall det renvare. Men det er med andre ord, det skal ikke gjennom...
15 forskjellige fabrikkprosesser for at det overhovedet kan bli kalt en fødevare eller matvare. Så det er på en måte å finne mat fra dyr som har vært i naturen, eller fra i den formen som finnes i naturen. Og dette er et prinsipp som datteren min på tre forstår. En fiskefile er bedre enn en fishnuggets, poteter er bedre enn french fries, vann er bedre enn Coca-Cola. Det er den første prinsippet. Og så det andre prinsippet, det er...
hvilken mat, eller hvilken hel mat, inneholder biotilgjengelige, ensessielle næringsstoffer. Det vil si fettsyre vi ikke kan danne selv, næringsstoffer vi ikke kan danne selv, også aminosyre vi ikke kan danne selv. Og hvis du da tenker hvilken hel mat som inneholder de her tingene, så ender man ofte opp med, eller så ender man opp med veldig få råvarer egentlig. Og det er fet fisk, rødt kjøtt, lever og egg. Og jeg sier ikke at det er det eneste man skal spise, men det er i hvert fall en god idé å inkludere da,
i noen av hovedmåltiden man har i løpet av en dag så det er de grunnleggende prinsippene jeg prøver å gå etter også når jeg er på ferie jeg har jo gått mer over til å spise litt det jeg kaller for mindful eating prøver å spise det som er litt i den kontrakten vi har med naturen ut fra hvor jeg er spise sesong tror jeg veldig på
Jeg tror ikke det er nødvendig å spise fem tropiske frukter hver dag hele året rundt. Jeg synes jeg har gått litt vekk fra det, og det har tidligere vært en kjempeprioritet hos meg. Igjen, hel mat og nok av din sosiale næringsstoff, det er tross alt derfor man spiser når alt kommer til alt. Hvis det er i mening, da. Dette er så utrolig spennende. Og Kristin, det har vært så spennende å snakke med deg og
Inspirerende. Du inspirerer veldig. Og jeg er veldig glad for at du tok deg tid til å komme hit i podcasten, og at du delte kunnskapen med så mange. I like måte. Tusen takk. Er det noe siste du har lyst til å fortelle før du stikker gårde? Åh, ehm...
Jeg vil vel egentlig bare oppmuntre folk til å fortsette med å være nysgjerrig. Eller med de er nysgjerrig nok, hvis de gidder å høre på denne episoden, men fortsett med det. Og fortsett å utfordre seg selv. Jeg har en sånn litt leveregel, tommefingeregel etter dette forløpet, og det er hvis det er ting som kanskje umiddelbart virker ubehagelig, og noe man ikke har lyst til, så er det kanskje det beste tegn på at man skal gjøre det da. Eller i hvert fall være nysgjerrig på hvorfor ikke man må gjøre det. Så om det er å utsette seg for kald dusjer, eller
prøve å stresse musklet, treningssenter holde et foredrag, skrive en mail ja, det er sånn jeg tror på en måte hele tiden det er å utfordre seg selv da, er veien frem
Takk, tusen takk Kristin og jeg ønsker deg alt godt jeg er så imponert av at du står i den motbøren du får for du får ganske mye motbør for jeg tror at det er noen stier som ikke er tråkket opp enda i Danmark som er mer tråkket opp her så du er jo en foregangskvinne i Danmark og takk for den jobben du gjør hvor kan mine lytter nå deg?
Inntil videre så er det på Instagram. Man kan finne meg da. Og det kan kanskje bare komme i episodebeskrivelsen. Det skal jeg legge, Dr. Kristine Evensen, men jeg skal legge det ved i episodeinfoen.
Så der kan du kontakte meg. Ja, supert. Og hvis du tenker at denne episoden er til nytte, så del denne sånn vi får ut den gode kunnskapen om når dere på doktorandet i Tragland. Og hvis dere har noen spørsmål angående denne episoden, skriv det under i kommentarfeltet. Der sjekker jeg alltid. Og så, ja, jeg tror det var det. Tusen takk for alle anbefalingene. Det betyr veldig mye for meg, så tusen takk. Og tusen takk til deg som abonnerer.
Og med det så sier vi takk for i dag. Ønsker deg en kjempefin dag.