Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Lærer om livet
I dag skal vi snakke om et tema som jeg har gledet meg veldig mye til å snakke om. Jeg har letet og letet etter den beste personen til å snakke med meg om akkurat dette temaet. Helt tilfeldig kom jeg over dagens gjest. Hun heter Eva Tryti. Hun er psykologspesialist og samlivsterapeut.
Hun er fastspaltist i De nære ting i klassekampen, og er et populært intervjuobjekt innenfor psykologi i media.
Hun har også skrevet to bøker om hvordan man kan få lykkelig parforhold, samt har hun nettopp kommet ut med en ny bok som heter Lykkekrigen, som handler om kroppspress, som jeg varmt anbefaler. Men dagens tema i dag er parforhold. Hjertelig velkommen, Eva Triti. Tusen takk. Tusen takk for at du tok deg tid til å komme hit. Det var jo litt tilfellig at jeg fant deg. Ja vel, hvordan fant du meg? Nei, det skal jeg si deg. Jeg...
Jeg og vennen min heter Montgomery på Instagram. Og så hadde hun skrevet om et tema som står mitt hjerte nært. Og så hadde du kommentert et eller annet der. Og av en eller annen grunn, for det står jo ikke at du er psykolog, så trykte jeg meg inn på deg. Og jeg bruker jo egentlig ikke å være så nysgjerrig på Instagram. Jeg er litt for lite der inne faktisk. Men så trykket jeg inn, og så så jeg at du var psykolog.
Og så fikk jeg bare en sånn intuitiv følelse at jeg måtte finne ut av det her. Og så tok jeg rett og slett og søkte Eva Tryti opp i Apple Podcasts. Og så så jeg at hun hadde vært med i tidligere podcast da. Og så måtte jeg høre en av de. Og så begynte det å prate om parforhold, og så begynte det å prate om Gottmanns sine prinsipper som vi skal komme inn på. Og så tenkte jeg,
Her har jeg funnet noe, endelig! Jeg er ille at det skal være så vanskelig å finne. Sånn er det å være litt nerd som sitter og skriver og leser, vet du. Ja, ja, ja, men det er bra det. Det beste må man lete lenge etter. Så jeg er hvertfall veldig glad for at du hadde tid til å komme hit i dag. Du er jo kommet til mitt lille studie her på Fornebu. Nydelig høstdag er det. Flott her hos deg. Og du har fått en varm kopp te. Ja.
Og i dag skal vi snakke om dette som er så vanskelig og så bra på samme tid. Parforhold. Hvorfor er det så vanskelig, Eva? Det er to ting som gjør det så ekstra vanskelig. Og det ene er at vi, og dette jobber jeg mye med, når jeg jobber med par, og også enkeltpersoner som leter etter kjæreste eller er fortvilt over kjæreste. Jeg snakker jo også med mange enkeltpersoner som snakker om parforhold, ikke sant? I tillegg til parterapien jeg driver i.
Og vi har altså på en måte vært hjernevasket siden 1820 omtrent, med mye vrangforestillinger, sånne parromantiske vrangforestillinger, om hvordan parforhold kan være, og hva det skal gjøre for oss, og hvordan det kan oppfylle livene våre totalt, og så videre. Det er masse bra med parforhold, og det kan være et eventyr, men det er også det motsatte. Så særlig kvinner og jenter har nok av og til en tendens til å
tro på at parforholdet kan gi oss mer enn det kan. Av og til så ønsker vi at partner skal være reservemamma, særlig hvis vi hadde en mamma som ikke helt klarte å være til stede, eller terapeut, og bestevenn, og sexpartner, og så videre.
Man romantiserer det. Ja, man romantiserer det. Jeg er ikke uromantisk, det er ikke det jeg mener, men det er veldig deilig og druliggjørende å kutte ut litt av det, og i hvert fall vite noe om hva som i hvert fall ikke er riktig av de parromantiske forstyrrene vi har. Så det er en grunn at vi har for høye forventninger og feil forventninger. Og en annen grunn er mer dybdesykologisk, og jeg har forsovet en lang utdanning i dybdesykologi, selv om det ikke er så ofte man jobber sånn lenger, fordi det tar så lang tid,
Men det er noe med at der hadde Freud rett, at når vi er i parforholdene, så etter at forelskelse og den der gratisreisen, som jeg kaller det, startfasen er over, så er det ikke bare at vi kommer ned i hverdagen i litt forskjellig tempo, og liksom lander i den, men vi lander også i ubevisst materiale, altså ting vi har med oss. Vi begynner å se hverandre med rare briller på, og da kan det skje mye rart. Det er mye sterkere følelsesving, og vi har ikke oversikt selv. Mhm.
så pleier jeg å si at når man er forbi de skjærene der, skjærene i sjøen, så skjer det som Cecilie kaller å velge hverandre for tredje gang. Ikke sant? Og da kommer man i smulere farver. Men, så begynner barna å komme, kanskje,
Andre ting skjer i livet, og da kan det være vanskelig igjen. Og det er jo de nærmeste som trigger de dypeste tingene i oss. Også disse ubevisste temaene, som ofte er flere generasjons temaer, husk på det. Og hvis vi har med oss, eller alle har med seg noen sånne temaer, som har gått i flere generasjoner, stort sett uten at vi vet det. Og hvis vi har med oss sånne, så er det liksom ti år så vanskelig å jobbe med dem. Men da er vi desto mer heldt etter hvis vi greier det. Ikke sant?
Møtt opp. Så i en partner så er det kanskje veldig lett å tenke at når jeg finner drømmekvinnen eller drømmemannen, så blir hele livet komplett og alt skal bli perfekt, og jeg skal endelig føle meg så bra som jeg hele tiden har drømt om, og så krasjer hverdagen, og så er det jo de samme problemer som du hadde før forholdet. De kommer jo tilbake. Ja.
Hvorfor har det blitt så romantisert? Har det blitt mer romantisert nå enn det var før, tror du? Også hele parromantikken, romantikken som er poket i Vesten, har noe med dette å gjøre. Man skulle slippe følelsene fri, følelsene var ekstremt viktige, en reaksjon på opplysningstiden. Så det er jo noe med det. Helt fra 1800-tallet har vi i Vesten...
Mange av oss har i hvert fall tenkt at det føles kjempeviktig, det gjelder å slippe den fri, og så har vi koblet det til parromantikk. Og det er jo bøker man har lest. Også i dag sitter jo unge lesende jenter og leser Jane Austen og ser på romantiske filmer, historiske filmer og så videre. Men det er klart, det har jo dratt seg på, fordi vi ser så mye mer filmer nå for eksempel. Og Hollywood og masse serier og sånn er jo bygd over samme listen.
Særlig når man finner den perfekte partneren. Det er mye illusion altså. Ja, og der er kvinner og menn ganske... Jeg har så mange guttevenner som ikke føler de har funnet den perfekte enda. Og da tenker jeg, hva er den perfekte? Hva sier vennene dine? Hva er det de leter etter, disse guttevennene dine? Nei, de har ikke funnet den dame som utfyller... De har et par tre venner som sier det, og...
Og da tenker jeg, er det virkelig sånn at det er en perfekt partner for deg? Nei. Ok, da har du avkreftet det. Det er en av illusionene. Det er sikkert noen tiotusener som kan være veldig gode partnere. Ja.
Men uansett hvilken partner du kommer med, også om du treffer en av de som kanskje er nok så optimal match for deg, så vil du stå i mange av de samme problemene, og dere vil måtte jobbe med det uansett. Ja, for det går igjen, synes jeg. At når du snakker med de som har vært sammen i 30-40 år, snakker med bestforeldre, så sier alle «Ja, man må jobbe hardt før forholdet».
Og da tenker jeg, må man virkelig jobbe hardt? Finnes det ikke en sånn snarvei her? Det finnes jo snarvei ved å lese de riktige bøkene, og høre på det vi snakker om nå, selvfølgelig. Og lese mine bøker, for den større skyld. Men altså, hvor det hjelper å lese de kloke bøkene om det, fordi da kommer man i hvert fall ikke på blindspor. Ikke sant? Men det er det jeg snakket akkurat med deg om, som ikke likte ordet jobbe, når man snakket om forhold. Du synes det var sånn...
Ekkelt ord. Det er så tungt. Tungt ord, liksom. Men at man må utfordre seg selv å bli mer bevisst da. Og kommunisere bedre. Og tåle at det gjør vondt av og til. Det heter jo gode og onde dager. Så det er fort gjort å tenke at når vi begynner å få det vanskelig, da må det være feil partner. Ja, nettopp. Men det er absolutt ikke gitt.
Nei, for det lurer jeg på. Du er jo samlivsterapeut, og du har jo sett utallige parer opp gjennom årene. Men er det noen gang du tenker «Off, de der burde faktisk ikke ha blitt sammen?» Det jeg kan tenke av og til er at dette problemet er så vanskelig, at jeg tror ikke disse klarer å løse det. Eller her har det skjedd forvonde ting,
Det blir nok kanskje for vanskelig for dem å komme videre. Og der kan vi jo tenke på alt fra vold og utroskap, og ikke bare et seksuelt utroskap, men at man har lurt hverandre, sviktet hverandre på viktige punkter. Altså, det er viktig å få hjelp, profesjonell hjelp, når man står i sånne virkelig smertefulle punkter, men
Det er ikke alltid man klarer å gå videre, det kommer litt an på omfanget av det. Men det kan også være, det vi ikke snakker så mye om, er jo at av og til så er en av partene dårlig fungerende psykisk. Ikke sant? Og alt fra dette med voldsproblematikk til rusproblematikk, alle de tingene man finner i diagnoseboka for psykiaterne og psykologene, det er klart det er vanskelig å
Og leve med det et par forhold. Og det blir ikke noe lettere når barn kommer til. Nei. For den som da står og skal ta støyten, det er veldig vanskelig. Man har vondt av den som sliter, som sikkert trenger hjelp, men det kan være veldig vanskelig. Også somatisk sykdom kan jo bli for vanskelig. Folk kan stå i spagaten, kanskje lenger ute i livet, hvor noen ikke lenger fungerer som partner, ikke sant? Ja.
Ikke seksuelt. Man er ikke likeverdig når det gjelder å dele på arbeidsbyrdene. Hva skal man gjøre? Det er vanskelig. Vanskelig moralske dilemmaer. Men...
Det er utrolig mye man kan gjøre i de fleste parforhold. Ja, det er det. Og det er nemlig det der. Ja, så det er noe, når du har disse parrene, du tenker, oi, dette blir vanskelig. Sier du det til de da? Jeg prøver jo å se om vi får til noe. Ja, du gjør det. Jeg gir meg ikke før jeg må. Ja.
Men de som kommer til deg, er de som regel helt på brinken? Det er alle varianter. Det er til og med noen som kommer forebyggende og sier at vi har det ganske bra nå, men vi vil ikke slutte å ha det bra når vi får barn. Det er veldig kult. Det er luksus. Jeg tror at den amerikanske mentaliteten der kanskje begynner å komme litt i Norge, for der er det jo mye vanligere å gå til psykolog. Men nå skal det sies at den måten jeg jobber parterapetisk på, det er ikke mange timer.
Det er ofte to sånne litt kjappe ganger, dobbeltimer gjerne, og så får de noen hjemmelekser, eller de skal holde på med noe, og så ser vi hverandre kanskje en, to, tre ganger til. Så det er ikke sånn som i nodalterapi. Så det er enklere å investere i eller ta sjansen på. Ja, så du ser at par som virkelig har det vanskelig, kan få det veldig bra? Å ja, absolutt.
Stort sett så får jo paide en god del bedre av å gå i paiderapi. Og stort sett løser vi jo problemene rimelig. Men vi må jo ikke være ute etter det perfekte, for det finnes ikke. Ikke sant? Nettopp. Det har jeg blitt mer og mer bevisst på i de senere årene, at
Det å ikke ha forventning om at samboeren eller mann eller kvinne i ditt liv skal dekke alle dine behov, det er veldig befriende, synes jeg. Det er befriende for forholdene, det er befriende for en selv også. Det har blitt en skilsmisse topp opp når barna har flyttet ut.
Før var det ingen som skilte seg til 25 år, men nå gjør vi det. For vi ser at det er mulig å ha et liv til. Åja. Vi blir eldre også, men det går an å date når du er 50, 60, 70. Så det er flere brudder, og det kan være ganske tøft, og særlig hvis barn ene vil. Men det er noe med å se realistisk på mulighetene også. Kanskje man har gjort det beste ut av det lenge, og så står man ved et punkt hvor man tenker at, nei, jeg lurer på om...
Om det var det for oss. Ombefaler du at de prøver først parterapi da? Ja, mange gjør nok det. Og særlig hvis den ene parten ikke er innstillt på dette, så er det jo viktig å prøve, ikke sant? Men da er vi jo inne på noe annet også, at forhold er jo blitt skrøpeligere. Det er flere som, det er flere brudd. Altså det har vært en trend hvor det har snudd litt, og gått litt ned også, men...
Hvis du ser i over 20 år, så er det klart det har blitt flere samlingsbrudd. Og vi har senere med å danne par, så i større del av livet er vi usikre på vår egen verdi som kjærester og leter kanskje og finner ikke sånn som venner dine og sånn. Men i hvert fall noen av de som går ut frivillig eller ufrivillig etter at barnet har flyttet, noen av dem har veldig stor glede av å
Og å få den friheten i tanken hvor man tenker at det behøver jo ikke være sånn. Det er ikke noe galt med meg fordi jeg kan ha en partner. Og det behøver jo ikke være sånn at jeg tenker at det er en kjæreste eller partner som kan dekke alt dette. Jeg har jo venner, jeg kan oppleve nye ting. Jeg kan gjøre ting alene som jeg er interessert i. Trene på det. Og livet er ikke over om jeg ikke finner noen på fem år. Kanskje jeg finner noen det sjette året. Ja, det synes jeg er veldig fint.
Men ok, la oss si da, du er i et parforhold, du har lyst til at dette skal fungere. Ja. Hvordan får man et godt, lykkelig og trygt parforhold? Ja.
Altså, veldig mange viser jo til Gottman. Og jeg vet at du også er opptatt av Gottman. Ja. Og jeg vil si at det Gottman har, og medarbeidere, altså det er et stort team. De har forsket på par i Kanada og USA, ikke sant? For han er psykolog. Han er psykolog. Parterapeut. Parterapeut og psykolog. Og det de har forsket på er primært kommunikasjon hos par. Ja. Det er kjempeviktig.
Jeg leste introen igjen på boka hans for året, og da sier de at syv forskjellige studier har vist at han, Gottman, kan med 91 prosent sannsynlighet bare ved å se på par etter noen minutter, se om de kommer til å skille seg eller ikke. Vet du hva, den forskningen der, den ler jeg litt av. Fordi det er noe med at folk bygger en merkevare også, og han ...
Det er klart hele dette teamet rundt ham og sånn, det er gitt ut mye sånn bøker. Her er oppskriften på det perfekte parforholdet. Dette må du ikke gjøre, og hvis det er sånn så er det ille. Men mennesker er utrolig komplekse. Og ulike. Og ulike. For eksempel så har det vært kritikk i det siste. Altså det vil jo vi klinikere ofte se før forskerne, fordi vi ser så mye, ikke sant? Men du må systematisere og jobbe mye mer før det blir forskning av det, ikke sant? Ja.
Så den kritikken som har kommet mot den ellers bra godtmennforskningen på kommunikasjon, er jo blant annet at det er mer kontekstavhengig enn han skal ha det til. Altså forhold rundt pare virker inn på hvor farlig eller bra forskjellige måter å kommunisere på er. Jeg kan gi noen eksempler som de kommer, og som jeg kjenner igjen. Jeg liker forskning som
bekrefter det jeg ser klinisk. For man blir jo en liten kvalitativ forsker av å se så mye klinisk materiale. Man systematiserer erfaringene sine, ikke sant? Og når noen kommer og treffer det, så er jeg fornøyd. Og det de for eksempel har sett, er at du finner jo familier og par hvor man har på overflaten helt riktig kommunikasjon, etter reglene til godt med den, men hvor det er iskaldt og fintlighet under.
som formidles gjennom kroppsspråk og på andre måter, ikke sant? Så kommunikasjonen alene sier ikke noe der. Da kunne du stå og titte på det og si ja, det er høflig og ordentlig å kommunisere sånn som man skal gjøre. Klangle litt det. Klangle litt det, men det er ikke sånn det skal være.
Og kanskje må du virkelig inn i stua for å kjenne på den over tid. Og det motsatte, at du finner rufsete miljøer hvor stilen er å slenge med leppa og kanskje kalle hverandre på det ene eller det andre. Men hvor det ikke behøver å være noe galt. Det ligger i kortene, og så snakker vi.
Det er viktig å klare det altså. Det er jo litt kulturelt betinget. Nordlendingen, de kan jo ha... For eksempel, jeg vet ikke hvor krenka en finmarking blir av å bli kalt hestkuka. Nei, nettopp. Så det er jo kulturelt betinget. Så det skal du klare. Også har jeg vært opptatt av andre kontekstelementer som jeg mener er superviktige. Og som den ellers veldig flinke, gamle godtmannen,
Som ikke engang er skandinav. Nei. Er opptatt av. Og som alt for få er opptatt av. Og det er jo arbeidsdeling og kjønnsroller i familien. Og vi har det første skiftet, ja. Kvinner begynner å jobbe fulltid nå, ikke sant? I stor grad. Og det gjorde man ikke for ti år siden.
Og i min drømmeverden så skulle begge jobbe 80 kanskje når de hadde små barn, for det er så mye krav. Jeg er helt enig. Ja, så jeg håper vi kommer dit. Så jeg mener ikke å dytte damene tilbake, det er ikke det. Det er første skiftet er jobben, ikke sant? Ja, ja.
Og så har vi omsorg for barn og husarbeid. Og når man får barn, så er det jo en fulltidsjobb på toppen av det husarbeidet man gjorde da man var et par som bodde i en liten lettstilt leilighet. Det er en fulltidsjobb i et lite tomhandsfirma. Så det er ikke så rart man egentlig trenger å gå mindre enn 100%. Og dette plager par så mye at jeg jobber med det hele tiden. Og det er det ikke så mange som gjør. Men dette er kontekst, så det holder altså. Dette er viktig.
Og så har man det som man begynner å snakke om nå, det tredje skiftet, ikke sant? Og sjefen i familien har oversikt over alt, og bursdager og hjultepynt og møter på i barnehagen. Og det er så mye kjølt. Og det er nesten bare damer som gjør det tredje skiftet. Og så har mange familier det fjerde skiftet, når det er noe spesielt. Utfordringer på skolen, en syk gammel mor.
barneastma og i alle familier er det jo nå ikke sant? når det er sykdom eller noe spesielt så er det veldig ofte kvinner som tror til å ta det enten de må gå ned i jobb eller hvordan det er og så har vi det femte skiftet som jeg håper jeg en gang kan snakke med deg om som dreier seg om utseende utseendekrav til kvinner versus menn så liksom
Jeg har dette med meg når jeg snakker med par. Og så kan vi snakke om godt med hverandre, men jeg må se på alt det andre. Så det er fem skift du har kategorisert i. Det synes jeg var veldig flott. Veldig bra. Og dette er kontekst. Akkurat sånn kultur er det. Jeg må jo se hvem som kommer inn døra. Jeg kan ikke regne med uansett hvilken kulturlig bakgrunn du har, at de skal te seg på samme måte i terapirommet eller med hverandre. Det er jo ikke sånn det er. Jeg må jo klare å henge med på de som kommer inn døra. Skjønt?
Så det er bra at han får litt kritikk for det, men ellers er Gottman-forskningen veldig bra. Men husk at den er den her. Ja, men så bra. Så hva er det? Gottman snakker jo om de syv prinsippene, og så snakker han om de fire rytterene, hva som er ikke bra. Bruker du det i din ...? Det gjør jeg. Jeg bruker veldig ofte det.
Vi kan gå inn på det litt dårlige først, og så det bra etterpå. Hva er de fire rytterene? Poenget er at via forskningen sin har de funnet noen ting, noen elementer i kommunikasjonen hos parr,
som er skumle. Og det er jo der de kanskje sier at hvis det er mye av dette, så er de skilt om fem år, sier Kottmann. Jeg synes ikke man skal spå på den måten, men det man kan være sikker på, er at det er destruktivt. Og han sier at disse fire rytterne, de undergraver relasjoner. Så hvis man lærer dette her, så er det ikke bare at det er nyttig på jobb, nyttig å få venner, barna dine, ikke sant?
Dette er kommunikasjonskunnskap på en måte. Bevisstgjøring av kommunikasjon. Men husk altså på at det hender at det går an å være iskald og snakke helt riktig og slenge med leppa, og det var ikke så gærent. Man må tenke litt på hvor man er. Men de fire er, altså den første er kritikk, og gi mye kritikk. Det er veldig skummelt.
Og det er lett å gjøre, for vi lever i en perfeksjonistisk tid, og ofte har vi en indre kritiker selv som herger med oss. Og da synes vi at den lille kritikken jeg gir mannene eller barna mine er jo ingenting mot den indre kritikeren i meg. Men kritikk er veldig lite sunt, og det går an å komme rundt det, og få til endringer på andre måter enn ved direkte kritikk.
Ja, så hva er en god måte da å komme seg rundt kritikken? For det er veldig lett å komme til den. Åh, hvorfor tok du ikke opp vasken? Du får det aldri til. Eller, åh, du hentet ikke barna i barnehagen. Du gjør det aldri. Sånne kommentarer. Og alt det der, ikke sant?
Også andre ting, hvor vi kritiserer hverandre som personer. Er det det verste da? Man føler man er kritisert som person. Ja, person i et strekk. Jo, for det jeg gjerne starter med når jeg lærer et par, jeg pleier å kalle det krangleregler. For dette er jo når vi er i kranglete kommunikasjon. Når vi har det hyggelig, så pleier vi ikke å snakke sånn til hverandre. Men når det er litt konflikt eller strid, ikke sant?
Og da pleier jeg å si at man skal unngå personkarakteristikker. Og du er så lat og håpløs, eller du ligner på mora di. Og også sånne globale ting, sånn sort-hvit ting. Ofte begynner du med alt, det er aldri. Du husker aldri på det, du. Det er helt fullstendig sånne ting. Det pleier jeg å si først. Det skal man prøve å trene på å ikke gjøre.
Og at man rett og slett kan lage et lite tegn, og vifte litt til hverandre og sånt, for man må jo bevisstgjøre seg det for å endre vaner. Ja. Også kommunikasjonsvaner. Ja. Man kan ha et lite tegn til hverandre, hvor man ikke går i en sånn metadiskusjon, at du er mye bedre, for eksempel. Ja. Sånn at man tar det der lille tegnet, og så reformulerer man det. Og hemmeligheten med de gode formuleringene der, er jo at man skal prøve å holde seg til at når du gjør X, føler jeg Y. Ja.
Når du ikke ser opp når jeg kommer ned om morgenen, blir jeg lei meg. Ok, nei, men jeg skal hilse på deg. Når du glemmer henne til barnehage, blir jeg redd. Ja, ikke sant. Det gjør du sikkert hvis han glemmer deg. Ja, ikke sant. Og også generell kritikk for eksempel overfor barn. At man prøver å velge kritikken med omhø, eller om man er leder for noe.
At man prøver å tenke godt igjennom hvem man kritiserer, må jeg si det. Hvilke kamper skal jeg ta? Og egentlig prøver å gi mye mer ros enn kritikk.
Vi er sårbare for kritikk. Så man skal prøve å rett og slett gå inn før å si mer positive ord enn negative ord. Ja, og legge vekk mye av det. Og noe av det man ofte kritiserer andre for, er jo sånn jeg prøver å rydde i når jeg lærer folk å ha god arbeidsdeling og sånn, så man ikke behøver å gå på mokreangler om alle disse tingene. Man har system på det, ikke sant? Kanskje det er ansvarlig for hva? Ja, rett og slett.
Så når det er snakk om arbeidsdeling og alle disse skiftene og sånn, så jobber jeg helt systematisk med at de setter seg ned og lager lister og organiserer det sånn at minst mulig må kreve det sånn. Åh, det likte jeg veldig godt. Jeg liker å ha system også. Jo, men det hjelper masse. Det finnes jo par som kommer tilbake og sier «Ja, men dette var fint. Takk for oss».
Det var ikke noe mer de trengte. Men du sa det å gi et tegn. For eksempel vinke med handa. Nå har du gått inn på en av de fire rytterene. Du kan ikke si det en gang. Hvis du er enig om at et lite tegn betyr at man må tenke, oi, hva sa jeg nå? Når begge kan det, så kan man jo bare reformulere. Men dette var de tingene man skal prøve å unngå å si. Men så kommer det rytterne, og de kommer jo gjerne når man har
gått og tråkket og hatt det ubehagelig med hverandre lenger, og kanskje hatt litt dårlig krangelig tid lenger, så begynner det å bli mer kritikk. Og kritikken blir mer personfokusert og styggere, ikke sant? Og så kommer rytter nummer to, som heter forakt. Ikke sant? Ja.
Og det er, altså da jeg lærte disse tingene, jeg har jo levd med samme mann i mange år, og da jeg lærte disse tingene for kanskje 15 år siden, da synes jeg det var litt ubehagelig, for jeg hadde jo gått masse i terapi, og kunne jo mye om kommunikasjon, men det var så mye jeg kjente igjen av våre samtaler og våre krangler, at det var litt skremmende. Men da kan man jo gjøre noe med det. Så dette er veldig vanlig.
Og det er det som er veldig skummelt, og det er derfor det er så viktig at godtmennene de har funnet det, og liksom kokt det ned til disse punktene, fordi det er så vanlig.
Så hvis man gjør dette, så må man ikke tenke at vi er ferdige. Det er veldig fint at du sier det. Men hva er forskjellen på forakt? Hvordan vet man at det du gjør er forakt? Forakt er for eksempel, det er ofte kroppsspråk. Himmel og merden, å se bort når noen andre snakker, å sukke og...
Du vet at når du synes noen sier noe håpløst, så får kroppen lyst til å gjøre sånne ting som viser forakt. Eller ikke gidde å svare. For å komme et innspill, bare gidde ikke å svare. Under 18 år er det så teit det er.
gidder ikke forholde meg til deg, liksom. Vi ser bort når noen kommer inn og sånn. Ikke hilse på folk, alt det er for aktkommunikasjon. Og det er vi sårbare for, altså. Vi føler oss krenket og avvist og flau og, sant? Jeg husker da jeg var student, så var det en del som hadde den stilen at de ikke hilste på folk de kjente i korridorene. Og det er ganske styrt.
Det er nesten som en liten mobbing. Man kjenner hverandre, men man later som du finnes ikke. Du går forbi meg nå, men du finnes ikke. Det er foraktkommunikasjon. Og sånn holder man oppe ved skolegårder. Den stille mobbingen, den utfrysingsmobbingen, er foraktkommunikasjon. Det er skummelt. Men når vi sitter der og bare sukker og stønner opp partneren, så tenker vi ikke på hva det er. Tenker ikke over at det er foraktkommunikasjon.
Og så kommer den der, så nevner de den med å gå i forsvar, og det er jo på en måte et svar på for mye kritikk da. Er det rytter nummer tre? Ja. Nei.
Du er verre. Ikke sånn. Jeg har ikke gjort sånn. Jeg er ikke sånn. At det er umulig, selv om man kommer med noe saklig, at man kommer til en sånn modus, hvis du kommer og sier, jeg tror du glemte den. Nei, det var ikke min ferd. Du er mye verre. I stedet for at man sier, åja, jeg glemte det. Ja. Så gå i selvforsvar er en av de rytterene, det er en av de...
faktorer man ikke bør ha i et par forhold, men jeg tenker at det må jo være veldig vanlig. Jo, men sånn, altså, når man går i selvforsvar hele tiden, når man liksom ikke kan ta noe, ikke sant? Ja, ja. Og får lov å forsvare seg av og til hvis man mener det er urimelig, liksom, det er ikke det. Men den er der. Og så den fjerde som er vanligere enn man tror, altså, akkurat den kjente ikke vi igjen, men tauset straff.
Stonewalling på engelsk. At man rett og slett blir sånn, man går i indre eksil og bare nekter å forholde seg i noen timer eller dager eller uker. Bare slutt å prate. Slutt å prate. Prøv å snakke med deg, eller se på deg, eller få kontakt med deg. Null. Du er bare en sånn steinvegg. Og det er mange. Altså noen gjør det som en straff, men noen gjør det også fordi det føles som fortvilt.
Jeg snakket med noen siste uke, og sa at jeg vil bli helt ut av meg, da bare går jeg inn i skadet mitt. Og den er skummel. Og alle disse er sånn som du kan bli skilsmisset av. At man sliter det forholdet, hvis man ikke kommer rundt eller får litt hjelp. Men jeg tenker den siste rytten, at man bare trekker seg unna. At man ikke svarer, at man bare går ut.
Den kan jo fort komme av for eksempel en annen rytter frakt. Ja, ja. De henger ofte sammen i innflukte mønstre, de der. Ja. Og da gjelder det, og når du... For det er sikkert mange som kjenner seg igjen i det her. Det tror jeg. Og...
når man kjenner at ok, nå er en av disse rytterene i bildet, så er det et tips som du sier, er å ha et eller annet tegn til partneren at, oi, nå har vi tråkket inn der. Der vil vi ikke gå. Ja. Men da tror jeg nok, for at det skal fungere, så tror jeg begge parter må
må lese om det eller høre om det, sånn som vi snakker nå. Hvis de virkelig står fast i det, så kommer de seg inn på parterapi og jobber med det. Fordi det er jo en bevisstgjøringsprosess. Kommunikasjon går jo veldig ofte automatisk, ikke sant? Ja, og bli bevisst. Det handler om det i alle aspekter av livet, det å bare være bevisst på handlingen sin og hvordan man håndterer situasjoner i hverdagen. Ja.
Men det var veldig greit å få et lite overblikk. Så disse fire ryttrene, de ønsker man å unngå så langt det lar seg gjøre i et forhold. Har du noen konkrete råd du pleier å gi til de du har på kontoret når de sier for eksempel «Åh, partneren min, han viser meg alltid i forakt».
Da prøver vi å jobbe spesifikt med det, men som teknikker. For da slipper vi også unna den der, han er sånn foraktfull. Det er måter å kommunisere på. Det er handlinger, liksom. Og handlinger kan man endre. Og da fungerer det på en annen måte. Og det merker de jo fort når de begynner å jobbe med det. Hvis de faktisk går hjem og gjør hjemmeleksasi, så merker de jo at stemningen blir lettere.
Og de krangler, kanskje krangler de ikke, eller de diskuterer på en mye snillere måte. Hvor deilig da! Ja, det er fantastisk. Så små endringer kan ha så store effekter i parforholdet. Kommunikasjon er en heftig greie, altså. Ja, det er så gøy da. Det er gøy å lære om.
Ok, ja, så da har vi kun lært de fire rytterene, og det første var å, hva var det første? Det er mye kritikk. Kritikk, prøv å unngå kritikk. I stedet for å si, du får aldri det til, så prøv å si sånn, jeg blir veldig engstelig når du ikke gjør det, eller, ja. Rytter nummer to er forakt,
hånet, himmelen med øyene, fnys, det er frakt. Ikke gidde å svare, eller bare gå midt i en samtale. Som vi sa før, slenge på røret. Ja, nettopp. Men der er det litt triks til, og det siste, også det tredje var det med...
Forsvar, at du går i selvforsvar med en gang. Og det fjerde var at du blir helt stille. Du bare skyver den andre unna og nekter å svare, nekter å ta tak i det temaet. Overtid liksom. Men fortell det der, Anne, du hadde tips til. Poenget er at det er lov å gå ut av samtaler, og det er viktig, men da må man gjøre det på en annen måte.
Og de sier at hvis man går ut med en liten såkalt metakommentar, altså man snakker litt om kommunikasjonen, situasjonen, så virker det ikke ødeleggende for relasjonen. Og det er viktig å ta time-out, det er en måte å jobbe på for å få bedre mønstre. For man er jo ofte oppskjørta, og det er vondt å være i situasjonen, og det er da vi begynner å være destruktive.
Men at man for eksempel sier, man kan si timeout også, eller si at dette kommer ikke noe ut av, jeg avslutter en samtale nå, eller jeg kjenner jeg må ha en timeout, jeg tar meg en liten tur rundt kvartalet, så får vi se på det etterpå. At man bryter ikke relasjonen, og man tar det tilbake til seg selv, men den som tar timeout skal få lov å være i fremmede.
Så skal man ikke bruke timeout sånn, løpe fra enhver viktig samtale. Det er jo ok, men når man virkelig trenger det, så skal du være lov å ta det. Det er viktig. Og det merker jeg jo selv. Jeg har jo vært sammen med min samboer i ti år nå. Jeg er veldig glad i han Henrik, men det er jo tider der det er, å herre min, da kan jeg bli så frustrert. Men jeg merker jo hvor utrolig deilig det er når vi tar sånne timeout og sånn, vi blir litt bedre på
og kommer tilbake til det etterpå. For da er vi rolig, vi har ikke stresshormonene i kroppen som påvirker følelsene våre. Ja, det er helt avsted. Ja, man klarer å se det med andre briller på. Ok, så det er rett og slett at man skal si, nå har det gått litt over styrer, kan vi ta en timeout? Ok.
Men når det kommer til hva man skal ha for noen gode ting i forhold til i stedet, så er jeg litt mindre på godt med den. For der er det så mye, ikke sant? Og det kommer så an på parret. Hva som er deres ressurser og hva man skal spille på. Men det er klart, noe av det som er veldig viktig, og som er litt trist nå for tiden, og som en del forskere og seksologer sier at de lurer på, det er det at det er så mange som ikke har noe særlig seks.
Ja. Det er altså seks tørke i det tusen hjem. Er det sant? Ja, det er altså den stedet. Jeg trodde det skulle, at det tok seg opp etter covid, at alle var hjemme og lagde barn. Jo, det har kanskje tatt seg litt opp etter covid, men hvis du ser over litt lengre tid, at det har vært seks tørke, og man skulle jo tro liksom at, å, vi har blitt mer fri, og vi vet mer om sex, og kvinner er mer frigjort, og flere kvinner får orgasmer, og dette blir fint. Men altså, svaret er vel enkelt?
Vi er slitenere. Fordi parrer jobber mer. Hvis de kanskje jobbet samlet 160 prosent for ti år siden, så jobber de 220 prosent nå. Og en god del parrer klarer seg på et vis også med noen lange sykemeldinger, sånn som det nesten alltid er dannes ord i dørken, for de har mest. Selv om det er urettferdig, så er det sånn fortsatt. Ja.
Så det er klart, noe av det første som ryker når man er så sliten, og mer sliten enn, altså hvis jeg var diktator, så skulle ikke de behøve jobbe så mye disse damene og mennene når de hadde barn, eller syke tenåringer eller hva det var. De skulle få litt mer pauser. Noe av det første som ryker er jo seksliv, dessverre. Man kan ta vare på det, og det er viktig.
Men den er skummelt, så det vil vi gjerne ha. Hva sier forskningen på dette med sex? Hvor viktig er det i et parforhold? Jeg vet ikke om jeg trenger forskning for å si hvor viktig det er. Fordi det er jo den...
Jeg har noen par som kommer fordi de vil leve i åpne forhold, hvor de kan ha sex med andre, liksom. Men de fleste vil ikke det. De aller fleste av oss vil ha ønsker, monogame forhold, hvor vi ikke er utrom mot hverandre, og hvor vi er sammen til vi dør. Det er det vi egentlig drømmer om. Og det mener jeg, det behøver ikke være noen Jane Austen-illusjon, liksom.
Fordi det er jo mange som holder sammen til en av dem dør. Ja. Fortsatt. Ja. Det må vi ikke glemme. Ja. Men vi skal gjerne også ha et varmt forhold. Og da er jo, for de fleste av oss er jo seks det ene vi ikke kan dele med andre. Altså hvis vi tenker at partneren min er kjempebra på mange måter, men ikke så fin å prate med når jeg strever med noe på jobben, eller hun er ikke så opptatt av konserter som meg, så kan man gjøre det med andre. Vi trenger jo å ha alle slags kakebiter sammen.
Altså hvor vi er samme barna, hvor en også er samme barna, begge er samme barna, hvor vi er partid, hvor vi er samme andre, hvor vi er alenetid, begge. Alt dette skal vi prøve å dekke. Vi er mer slitne og har mindre sex. Så dette er et tema du tar opp. Ja, ja. Og hva er rådene her da?
For det er jo sånn. Man jobber jo 110 prosent. Jo, men da må vi titte på det, ikke sant? Jeg får si som Gro Harlem rundt land, alt henger sammen med alt. Hvis jeg først har tatt en skikkelig runde, hvis det trengs, med å få dem til å rydde opp i arbeidsdelingen, og jeg, for å være helt ærlig, jeg lokker ofte disse mennene med å si at da blir det nok mer sex.
Det blir du ofte også. En mindre, sliten dame har jo lyst på sex, hvis hun ikke er så sliten. Så det henger jo sammen. Og kanskje trenger man å få mer hjelp på, få satt bort litt, eller få noe vaskehjelp, eller få litt mer barnevakt og hva det er. Så er det jo mulig å få det i gang. Men man må også se...
Selvfølgelig har det skjedd noe. Hvis det har vært utroskap, så kan det være vanskelig. Men det er en annen type problemstilling. Utroskap er alltid vanskelig i et forhold. Mange kommer videre, og det er mye utroskap, men det er jo også delvis fordi det er litt sexy i forholdet. Og da er det fort gjort at det kan skje noe. Og den vil jeg helst ikke ha. Det gjør jo ikke noe om man forelsker seg litt der ute. For forelskelse er jo bare biokemi, liksom.
så hun var elsket litt på jobb så skal man tenke at ok, nå ble det litt mye forelskelse her så nå må jeg holde meg litt unna den personen og gå hjem og ha det litt ekstra hyggelig med partneren det er sånn man gjør det ja, fint at du luftet det ja og det beste sexen har vi jo hjemme hvis vi har
For vi kjenner hverandre, ikke sant? Vi har jobbet sammen med det. Vi har holdt på med det i mange år da. Vi kan hverandre, og vi stoler på hverandre, vi er trygge. Og så kan man jo lage spenning. Altså mer dopamin-seks. Litt mer spenning og utfordringer og hva det er, ikke sant? Eller man kan ha mer rolig oksytosin-seks, som deilig nær. Og det kan være sterk seks begge deler, ikke sant?
Ta vare på begge deler. Og så får vi jo gratis hudkontakt av sex. Og det kan du vel ha en lang episode om hvis du ikke har hatt det allerede. Ja, vi har snakket om det. Hudkontakt, som vi er så underernært på, ikke bare under covid, men i moderne mennesker, vi er så underernært på hudkontakt at det er helt vilt. Det er så viktig for oss.
Når du sier det, så er det jo en stamme, det var jo laget en bok om det, jeg husker ikke hvor den stammen er, men hvis en blir syk, så er det noen som til hver tid tar på denne personen til de blir friske. Så spennende. Og det skjer noe med det når du tar på et annet menneske. Og jeg tenker jo at mange ...
I småbarnsfasen da, når barna er små, så får de jo veldig mye hudkontakt gjennom barna. Så tenker de at, ja, men da er fodden, man blir kanskje litt...
Mettet på hudkontakt av det. Men det er jo sånn at veldig mange forhold ryker akkurat i den alderen der. Og det er særlig første barn 0-1 år, men i det hele tatt barn 0-5 år. Og det samme er det i Danmark og sikkert andre land også. Og det er skummelt. Og de parrene jobber jeg mye med. Og det føles som veldig meningsfylt arbeid for en parterapaut.
å hjelpe dem til ikke å ryke. De har jo valgt å få disse barna de snart sammen, planlagte barn. De har jo gledet seg til dette, og liksom få dem over de knekene der, ikke sant? Også om noen har vært utro. For det kan skje. Og det kan jo også være naturlige ting, altså dette vet du mer om enn meg, at folk faktisk har såpass problemer kroppslige etter fødsel og sånn at det kan gå en del måneder og så videre. Ja, år. Ja, år, men så har du det med å forlenges.
Så er det jo mange måter å ha sex på og så videre, men vi må ikke undervurdere sekstema. Nei. Ok, så hva er konkrete råd? Før vi går videre, hva er konkrete råd du gir par som du tenker, nå må de få i gang det. De må få i gang det nære. Altså, de fleste vet jo hvordan de har pleidet å ha det. Så det blir jo veldig ofte at de finner tidspunkter hvor det kan gå an. Ikke sant? Og ser på praktiske problemer for det. Det kan være alt fra...
Av og til kan det være det vanskeligste å ha sex når man har tenåringer. For de legger seg jo aldri, og de skjønner hva som foregår, og de har ører overalt og øyne overalt. Ja, så skjer det. Det er mange som sliter av. Og selvfølgelig når de har små barn er det veldig slitende. Men da må man jo på en eller annen måte prioritere det. Og der vil jeg si at hvert par, når vi begynner å snakke om det, så pleier paren å finne fremtiden. Og hvis de synes det er helt umulig, så pleier de å si «Hva er liggedager da?»
for det er noen som har noen lige dager onsdag og fredag ja, hvis det er så mye folk det er de beste parene som klarer å ha sex to ganger i uka når de har små barn ja, men virkelig det er knallparene og det er veldig og klarer man å ha sex en gang i uka som kanskje mange detter ned på hvis de har små barn så er det flott det også i helgen er det ikke så sliten og så får du det til en gang og det er deilig
Og de fleste sier jo også når de kommer inn, at det er jo så deilig vi må gjøre mer av dette. Vi får det så fint sammen, og vi har det så bra etterpå. Og så er det mange som kommer og sier sånn, ja, det er nok en gang i måneden, og da begynner jeg å ha det å dra. Og så er det flere enn du skulle tro, som sier at, nei, det er nok ikke mye av, det var så vidt vi klarte å lage nummer to gitt. Og det er jo sånn gammel
tommelfingerregel i parterapi som vi har fra disse gamle parterapøtene at hvis et par ikke har hatt sex i det hele tatt med hverandre på tre-fire år ish så kan det være vanskelig å få dem på spor igjen det er akkurat som å følge avasjon
mot sex med den partneren. Kanskje fordi man har følt seg så mye avvist. Det er skummelt. Så hvis man er litt deg, og tenker at det har gått et år, gjør noe med det. Også om dere må ha sex på litt andre måter, eller få litt hjelp av noen. En eller annen terapeut. Ikke la det fortsette. Så et godt råd er rett og slett bare gjør det mer tilgjengelig. Gjør det enklere å få det til. Det trenger ikke være så komplisert. Og hvis det er en part,
som føler utrolig lite lyst og så videre, da kan man jobbe med mer seksuologiske teknikker. Sensualitetstrening og sånt. Det finner man også på nett. Man kan finne instruksjoner på det. Hvor man i hovedprinsippet er at man kanskje en ukes tid skal bruke et halvtimme hvor en annen hverdag er det den ene som steller for den andre og en annen hverdag er det den andre som steller for den første. Hvor man skal bare ikke ha sekstammen, man ser og finner.
erogenesone, og gjøre koselige ting, og etter hvert så blir jo så å si alle mer koldt, ikke sant? Og så sånn, nei, man må ikke ha sex, ikke denne uka, og da blir det mer og mer spennende, ikke sant? Og til slutt så har man det. Og mange par som står fast og sier sånn, det føles så kunstig, men hvis de gjør det, så funker det. Og noen par også, altså for alle, de fleste unge jeg møter nå har jo liksom seksuelle hjelpemidler, og de er vant til å bruke sånt, men hvis man ikke har gjort det, så ja, men så
Gå og gå til en butikk eller kjøp på nett og bruk det hjelpemidler av hvis du ikke har gjort det før. Og få fart på det liksom. Bra. Det er sikkert mange som tenker «Dette skal jeg ta tak i fra i dag». Ja, takk sier jeg da. Ok, men så har man jo disse prinsippene. For du snakket om de fire rytterene, og så har vi også snakket om at det er viktig med seks i et parforhold. Ja.
Men hva er de prinsippene som er viktige for å få det gode forholdet som vi alle ønsker? Jeg er ikke så på de prinsippene, for jeg synes det er mange ting. Jeg mener at det er arbeidsdelingen, som vi har snakket om, og det er at seksualiteten eksisterer, og berøring, nærhet, kroppslinjer. Bare man ser hverandre, man ser på TV. Alt mulig, man sitter intervallet, man ser på TV eller hva det er.
Og gi hverandre en klem når man går eller kysser. Det vet man jo, det har vært forsket på som om man trenger forskning på det. At lange helkroppsklemmer, hvis man tvinger seg til å ha det omtrent, sånn minst 12 sekunder eller sånn, så får man det bedre bare på en uke, liksom. Tenk det. Tvinger seg til å klemme hverandre. Tenk det. Så det. Men det er jo også noe med å,
De snakker om å snu seg mot hverandre og så videre. Det går jo litt på måten man kommuniserer på, men snu seg mot hverandre kan jo gjøres på mange måter, og par er forskjellige.
For noen er det å snu seg mot hverandre og komme seg ut og gå noen av de der returene de pleier å gå, hvor de er sammen ute i naturen og er sammen om det. Det kan være å snu seg mot hverandre. Andre vil ha virkelig sånn snu seg mot hverandre og ha en kveld i uka hvor de sitter og har kosemat og virkelig har en samtale. Det er mange måter. Snu seg mot hverandre kan også være å prøve å være opps på den andres...
sin stemninger og spørre når man ser det er noe, ikke sant? Og så er det selvfølgelig også... Se den andre, rett og slett. Bare det å føle seg sett. Kjærlighetsspråken, jeg liker det. Det høres veldig sånn ukeblad ut, men jeg liker det begrepet kjærlighetsspråk. Hva er det for noe? Det er forskjellige. Det er kjærtegn, altså fysisk. Og det er gode ord. Fortelle at man er glad i hverandre, at partneren er ben, at du...
lykkelig som ha, velkommen, ikke sant? Og det kan være å gjøre tjenester og gaver, de bør ikke være store selvfølgelig, eller å finne på ting, bruke tid sammen, liksom ta et initiativ. Og det er ofte sånn at vi har, det kan også være bevisstgjørende å tenke gjennom, ofte har vi ett eller to sånne kjærlighetsspråk som vi bruker ubevisst, fordi vi har oppdratt sånn, eller det passer vår personlighet, ikke sant? Mm.
Men da vil vi også uvisst håpe å få det samme tilbake. Den partneren er antagelig annerledes enn deg. Et godt eksempel er meg og min samboer. Bare for å ta et eksempel. Han er jo så veldig glad i å trene. Så et kjærlighetsspråk vi har er at jeg
gjør noe så jeg får frigjort hans tid så han får trene. Det er jo en gave. I hans hode, det er jo vanskelig å ikke forstå at det ikke går begge veier. Han har jo mange ganger gått på den lille blemmen at han sier
at nå tar jeg barna sånn at du kan ta en intervalløkt. Og det er ikke det du drømmer om. Det er ikke det jeg drømmer om. Så det har han skjønt med årene, at det er ikke det er hans kjærlighetsspråk det er det han trenger, men jeg trenger noe helt annet. Og det å
Finn det faktisk partneren vil gjøre. Om det er å gå på kafé, selv om du selv ikke synes det er så gøy. Så hyggelig gave å gi likevel. Du tåler å sitte der da, ikke sant? Nettopp, man må gi hverandre de gavene. Og jeg tror kanskje kvinner har mer behov for å bli sett på den måten at man har kjøpt en kopp til dem, eller et eller annet som viser at de blir tenkt på, men
Jeg tror jo også menn liker å få den bekreftelsen at kvinnen har tenkt på det. Absolutt. Men når man begynner å snakke om kjærlighetsspråk, så blir folk så bevisst hvilket de har, og at de ofte er forskjellige. Og det er kjønnsroller i det også. Det er veldig mange menn som har handlinger, altså å hjelpe til å gjøre handlinger som kjærlighetsspråk da.
Så skjønner du ikke at jeg elsker deg, jeg vasker jo alltid bilen din. Ja, nettopp. Men ikke er så flinke med ord og så videre, fordi det er litt hvordan det er oppdrett. Og kvinner er ofte flinke med ord og opptatt av gaver og sånn. Men er ofte ikke vant til å skulle kjøpe så mye gaver. Men kvinner har ofte lært seg mange kjærlige språk, fordi vi trener mer sosialt i oppveksten gjennomsnittskvinnen, ikke sant?
Hun trener på å sitte og snakke med veninner, og prøve å forstå, snakke om hverandre, og tenke på sånne omsorgsting. Mens menn ofte tradisjonelt har gjort ting i grupper, altså du og jeg flyr rundt og gjør noe, og vi bør ikke være to og to engang, vi kan være en gjeng. Men det kan man jo trene seg opp i, man kan få flere kjærlighetspråk, og det er hyggelig. Svigefar skjønte at svigemor ville ha blomster,
Og de var jo den gamle generasjonen, så hun ville veldig gjerne ha blomster ukentlig. Og da, som en klokke, har han gitt henne blomster i, jeg vet ikke, 40 år. Nei, fredag. Åh, det er fint. Hvis man forstår to-tre ting som du vet partneren din blir veldig glad for, og prøver å gi det, så hvertfall en gang i uka. Ja, hvorfor ikke? Ja.
Det kan jo være veldig små ting, men det kan vi også bruke for barna våre. Av og til blir vi selvsentrerte ved å tenke på de små tingene, og lære dem det også. Så det er jo en måte å bekrefte hverandre på. Akkurat som disse fysiske tingene, kjærtegn og sex, dette er også veldig bekreftende. Og veldig viktig, det er jo en av måtene å få mindre kroppspress på,
Å ha mer motstandskraft mot kroppspress, det er jo å ha et langvarig forhold hvor du blir litt bekreftet kroppslig. Bare i form av at noen tar i deg å ha sex med deg. Du føler deg ønsket. Så dette er mange viktige ting. Veldig bra. Har du flere råd du tenker, eller aspekter i et forhold som du ser mange
Hadde jeg gått av å ha mer av i forholdet? Ja, så av og til er det også ikke forvente mer. Altså i faser hvor det er mye, ikke sant? Sånn små barn og sånn. At man har en fin arbeidsstilling og fortsatt har litt kjærestetid. Og ikke bare sex, men også av og til deiter litt og sånn. Men at man også kan ha tålmodighet. Og tenke at det skal funke over langsyn, liksom. Tenk på en sånn ting som hvis en ene plutselig har lykkes veldig godt i karrieren.
Eller skjer noe positivt, og den andre mer går sånn og tusler. Ja, siden så blir det kanskje annerledes. At man jobber litt med den der generøsiteten, og støtter hverandre. Det kan være litt hardt hvis man sliter litt med selvbildet, eller synes at du er trått i eget liv. Men det er viktig. Det er jo kjærlighet. Også være der i noen grad når det er vanskelig. Men at man ikke tenker at hvis man har det veldig, veldig vanskelig, at partneren skal være...
For da sliter man ned folk. Akkurat som man kan gjøre med venner. Det kommer et punkt hvor man, både som partner og venn, kan si at nå trenger du profesjonell hjelp. Det er ikke at jeg ikke elsker deg, eller har lyst til å høre på deg, men du trenger mer. Ja, ikke sant? For partneren din kan ikke dekke alle områdene i livet ditt. Men altså, et verdt par er jo som en sånn
sin egen lille kultur, akkurat som familier er en helt egen liten mikrokultur. Så når par er litt på følgen, så jobber vi med alle disse konkrete tingene, og da blir det gjerne bedre. Men et sånt gammelt triks er jo også å begynne å snakke om hvordan det var da de ble sammen. Ja, snakk om startfasen, forelskelsesfasen. For det er jo alltid hyggelig. Og de fleste par lar seg lukke ut på det.
Og forteller hvordan de traff hverandre. Ja, hva tenkte de henne da? Ja, hva tenkte du? Ja, var du engstelig? Tror du du ikke hadde gått veien? Hva gjorde dere? Hva var typisk dere? Man kan jo se på gamle bilder også. Å begynne å drådle om hvem man var og hva man gjorde. Det er veldig oppkvikende for paret. Par som er veldig kjørt.
Hvis de har hyggelige slektinger, altså svige familier og slekt og venner og sånn, da kan det av og til være veldig bekreftende på parret å være sammen med sånne. Man kommer da og tenker «Åh, bare dårlig stemning her for tiden», og så er man sammen med noen som bekrefter en som par, og så føler man at man også er en del av den større sammenhengen. Plutselig er det akkurat sånn det blir mer mening og glede inn i parret igjen. Ja.
Skjønner du hva jeg mener? Ja, jeg skjønner akkurat hva du mener. For eksempel min mor, hvis jeg er veldig frustrert, så kan jeg finne på å ringe henne og si «Åh, nå var jeg så irritert». Og jeg vet jo at hun er så glad i Ann-Hendrik, så hun tar jo ofte den der «Ja, men husk på det og det, og han er jo så flott». Og så har jeg luftet det, og så er jeg ferdig med det. Og det synes jeg i hvert fall er veldig deilig. Og jeg sier det til noen som jeg stoler helt på, og som
jeg vet også vil ta og se den andre siden og ikke gå til noen som du vet faktisk ikke liker partneren din for da vil det bare bekrefte alt du tenker, det er kanskje sant og det er faktisk et viktig poeng når man har det vanskelig i parforhold enten man har fått barn eller ikke har det skal man være litt forsiktig med å man skal være forsiktig med hvem man sier hva til selvfølgelig for man skal prøve å være litt diskret også, men
Men ofte så har venner veldig sterke meninger, fordi dette er et område av livet hvor vi har få erfaringer, og det er veldig sterke følelser involvert. Mange har dårlige erfaringer, så man kan faktisk få ganske dårlige råd av venner når det gjelder kjæresteforhold og samliv. Det skal man være litt opps på, altså.
Det var interessant at du sa. Ja, for de ser kanskje ikke hele bildet, og kanskje ikke kjenner partneren din lenger nok. Og så er det så sterke følelser. Det gir klokere råd når det gjelder venner, jobb eller barn, enn når det gjelder kjæresteforhold og partnerer. Ja, det synes jeg var et veldig viktig poeng du kom med der. Det var bra at vi fikk fram i lyset her.
Av og til kan det også være en idé å gi hverandre pusterom, hvis man er i en fase hvor det går an. Man må uansett ha litt alenetid og prøve å huske på at det ikke behøver å bety at partneren ikke elsker deg. Hvis du er mer utadvent enn partneren og har lyst til å være sammen hele tiden, eller veldig sosial og partneren er litt mer innadvent, og dette er jo medfødt trekk, så husk på det at begge parter trenger å ha alenetid, enten man bruker det med andre mennesker eller alene. Men
Det er ikke kjærlighetsmangel. Det er nødvendig for å komme tilbake og ha lyst til å være sammen igjen. Det må ikke bli for mye av det. Vi pleide å si også at familier hvor kanskje etter hvert da når barnet er større, hvis alt skjer der ute, og det kan fort skje i moderne liv, hvor folk er så travle og de har så mye prosjekter, trening og datakurs, sånn centrifugefamilier, alt kastes ut. Det må være noe igjen her inne. Men da kan man lage seg
lage seg settinger da for eksempel den dagen i uka hvor man faktisk sitter og prater med en eller små prosjekter gjøre ting sammen det er mange som koser seg med det å pusse opp og bygge hytte og jeg vet ikke hva ha et felles prosjekt så kult man skal være pratevenner og gjøre venner jeg tror ikke godt man sier det men når man ser på det de har forsket på
Om hva som er typisk for Paisum, har det gått sammen selv om de har levd sammen lenge? De kommuniserer mye, de har lært seg å løse konflikter, de bruker tid sammen, og de holder i livet et intimt liv. Hva er det? Det er et vennskap. Altså ryggrad i et langvarig godt forhold er et vennskap. Mer eller mindre pratevenner, mer eller mindre gjørevenner. Og intimt liv. Og så ikke for mye bråk. Bra! Jeg synes det var kjempebra Eva.
Og jeg tenker at nå fikk jeg mange ting å tenke på, og jeg tror det er mange som føler at de fikk gode råd her. Det er bra. Så har du et siste råd før vi runder av? Ikke gi dere for fort. Det kan være så mye ill i glør som nesten ser død ut. Bare man får de riktige grepene og tankemåtene. Dere har valgt hverandre en gang. Ikke gi opp for fort. Ja.
Det synes jeg var veldig fint. Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å være med i podkasten, Eva. Takk for at jeg fikk komme. Hvor kan litterne mine nå deg? Jeg har ikke noen podd selv, men de kan selvfølgelig kjøpe bøkene mine. De par bøkene mine er gamle, og denne boken om kropp, altså Lykkekrigen, er ny. Men alt er mulig å bestille. Jeg tror det også går an å få det
Du kan bestille dem på nett. De kan bestilles på nett, de gamle. Og de heter Evig din, sex, plikt og kjærlighet, og Eva Trytis beste råd til par, også den siste som nettopp kommer ut, det er Lykkekrigen, som vi skal ha en annen episode om. Og så er jeg på evatryti.no, hvor det står litt om hva jeg kan og hvordan jeg jobber. Så bra!
Da sier vi takk til deg, Eva, og takk for at du hørte på. Hvis du har noen spørsmål til meg eller Eva, så vet dere hvor dere når oss. Og hvis du tenker at dette er en episode som hadde passet perfekt for noen, så send den til dem, for det er kun slik vi får den gode kunnskapen ut. Takk for i dag. Ha en kjempefin dag. Takk.