#109. Press, uro, om å ikke strekke til og nærhet. Med urolærer Helge og sønn Fridtjof.

Sånn som jeg hadde det, det skapte et press hos Frithjof. Et press på at jeg skulle prestere, at jeg overførte mine greier til han. Når jeg begynte å se på mine ting, så skjedde det at presset gradvis tas vekk. Det som skjedde før den tentamen, synes jeg er spennende. I mange år hadde jeg sagt til han at det ikke var så farlig med de karakterene. Jeg prøvde å ta vekk presset. Men hva jeg sier spiller jo ingen rolle. Jeg trodde jo at jeg tok vekk presset. Men jeg innså da at det var ikke det jeg holdt på med. Jeg sa en ting, og så gjorde jeg noe annet. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette, og jeg har laget denne podkasten fordi jeg ønsker å spre nyttig og god kunnskap om helse, kropp og sinn. I dag skal vi snakke om et tema som ... Berør oss alle, og det er uro. Jeg hadde en episode om det før med Ann-Kasper Scheib. I dag har jeg to nye gjester i laget meg i studio som jeg har gledet meg til å møte. De har begynt med noe som jeg synes er veldig interessant. Han Helge Simmer har startet Uro-skolen sammen med Ann-Kasper Scheib. hvor man lærer opp sine elever, som de kaller det da, ikke klientene, men elever, om uro-metoden. Og sønnen til han Helge heter Frithjof. Og han Frithjof, han er 17 år, han sitter i laget også. Og Frithjof, han har gått fra to til seks i måte ved å kjenne på uroen og lære seg hvordan man kan håndtere det på kanskje en annen måte. Han Helge og Frithjoff har holdt foredrag rundt om i landet på ulike skoler om dette, og hvordan han klarte å endre dette presset han følte rundt skolen. I dag skal vi snakke litt om dette, og snakke om uro. Hjertelig velkommen, dere. Tusen takk. Far og sønn, dere driver en podcast som heter Far og sønn. Ja, det gjør vi. Under uroskolen. Den har jeg hørt på i det siste, og det er så fint å høre på dere, for dere snakker så ærlig og åpent om uroskolen. Ja, om forskjellige områder i livet hvor man føler veldig mye uro da. Ja, det var det som var det gøy med den podcasten da, for vi satt jo i stua, og da pleier vi å ha sånne ettermiddagprater med kaffe og sånn, og da er jo da vi tar opp alle disse forskjellige temaene som vi har kjent på i løpet av uka eller dagen, der vi kan liksom lufte å bare være helt ærlig som far og sønn da. Så tenkte vi at dette kunne vært en kul podcast i det da, bare dele disse samtalene, for vi fikk jo så mye ut av de samtalene, Så at vi kunne dele det, kanskje kunne hjelpe andre også. Men hvordan, for at veldig mange foreldre synes jo det er vanskelig å snakke med sine ungdommer i hus. Men hvordan ble det til at du følte at det var trygt å åpne deg for far din? Det går egentlig helt tilbake til 10-11 år siden, at pappa begynte å jobbe med uro og møtte Kasper og studerte denne metoden og ble veldig åpen og ærlig person da, kan man si da. Og når jeg vokste opp, så hadde han liksom alltid meg under vingen, når det gjaldt dette med frykt, eller om det var, om jeg var engstelig, og sånn. Og det, og når jeg utviklet meg, så merkte jeg hvor trygg jeg var rundt han da. Og at jeg da kunne dele, om det var frykt, eller om det var noen problemer, eller noe. Så sånn jeg egentlig kom ut fra da, at jeg merket den tryggheten da. Ja. Ja. Ja, jeg vet ikke hvordan du synes det å høre det. Det å kunne ha et sånt nært forhold til sønnen min, det betyr alt, synes jeg. Så når han sier det sånn, det blir skikkelig rødt. Og det at jeg av en eller annen grunn fikk det vondt nok i livet til at jeg kunne stoppe opp og se hva jeg holder på med her. Ja. Det setter jeg sånn pris på. Det har vært utrolig vondt og vanskelig å gå inn i alle de vonde følelsene. Men når du får sånn resultat, det er jo at jeg får den bonusen. At sønnen min kan si det der. At vi kan ha sånne prater sammen. Å være ærlig og være i den virkeligheten vi har sammen. All den smerten som har vært, og som alltid er og som kommer, det setter jeg veldig pris på. Men dere, det jeg bare kjenner her er jo at det er veldig åpent, og det er jo litt rått, ikke sant? At man kan tørre å være ærlig med hverandre. Og det er jo det vi alle lengter etter, ikke sant? Vi lengter etter den nærheten til sønnen vår, eller mora vår, morsi, eller partneren sin. Hvordan går man fram for å få et sånt forhold? Ja. Nei, det handler om å gå inn i den virkeligheten som vi har, og den virkeligheten er veldig ofte smertefull. Vi er mennesker, og i livet vårt kommer det masse vonde ting, mens sinnet vårt alltid ønsker at det ikke burde være sånn som det er, i hvert fall veldig, veldig ofte. Sånn, jeg burde ha hatt et nære forhold til sønnen min, det burde vært hyggelig her, det burde vært fint, det burde vært lett. Du burde ikke oppleve vonde ting. Men faktum er at det er det vi gjør. Så for meg så startet det med å gå inn i de tingene som var vondt for meg, og lære meg å håndtere de tingene. Og sakte, men sikkert så greide jeg å gjøre det, og greide å ha det vondt, uten å legge det presset over på fritid ofte, blant annet. For dere merker når jeg for eksempel var ung da, eller om vi skulle på ferie eller alt sånn da, så er det jo ofte at en foreldre har liksom sine tanker om hvordan alt skal være for når man er foreldre skal det være bra nei barna må jo være happy kan vi ikke gjøre det, kan vi ikke gjøre samles og det er jo mange da bare friker helt ut og skal lage stå og styre ut av det men det er sånn pappa sier da i etterkant at vi kunne ha liksom reflektert over det hvordan det har vært for han å være foreldre når han har vært søster og hvordan det har vært for meg når begge utvikler seg da vi kunne lufte det da og være da ærlig som du sier det har vært veldig viktig for begge to da Når skjedde denne endringen? Eller har det alltid vært sånn? Du snakker om at du hadde det vanskelig i livet ditt i en periode. Ja, altså jeg havna inn i dette her for 12 år siden kanskje. Da hadde jeg det vanskelig med min ekskone da, eller med min kone da, moren til Fritjof. Som man ofte får da, med småbarn og hektiske liv og sånn. Det var veldig vanskelig, og så kom jeg til Kasper og begynte å se på mine ting. Og det hadde jo ikke noe med henne å gjøre, ikke sant? Det hadde jo heller ikke noe med Fritjof å gjøre, det var mine ting det. Det var, jeg hadde vokst opp uten far, Og det jeg trodde at jeg hadde helt kontroll på det der. Men da jeg begynte å se på det, så var det jo veldig, veldig masse smerte som jeg måtte se på. Å nærme meg faren min og se på alle de tingene der. Og masse andre ting som jeg møtte i mitt ekteskap, og som jeg møtte som far. Det var mange ting hos meg da, som jeg måtte se på. Så det begynte da, og så er det en lang prosess. Det er så mange ting som jeg måtte se på. Og vi har jo holdt på med disse skoletingene veldig lenge, ikke sant? Vi satt og gjorde lekser sammen, og vi mimret om det på vei ned hit, hvordan det var i starten å gjøre lekser sammen. Og det var jo bare fullt av press og veldig, veldig vondt, og havna i masse krangler og styr hver gang. Var det fra barneskolen av, eller hva? Ja, det var det vi så på en tidspunkt. Det er jo... Så lenge siden også. Det startet helt fra starten av barneskolen til første klasse, andre klasse. Og det at det Vi da ble kjent med de mønsterne som vi har da når vi er enten når jeg blir stresset eller pappa ikke føler han klarer å forklare meg matte og sånn da. Da vi kunne se på alle de mønsterne helt fra starten da. Og så har det jo det har jo gått helt ut til når var det vi så det var jo ut for hele barneskolen. Du synes det var vanskelig alltid under under leksetida synes du også det var vanskelig på selve skolen? Det var jo sånn at jeg trivdes veldig med skole, egentlig. Jeg syntes matte var gøy når jeg fikk det til, og jeg følte jeg kunne mestre det. Men det var alltid, helt siden starten av barneskolen, at det der presset når jeg har enten en prøve foran meg eller en vekse foran meg, at jeg må prestere. Og det satt skikkelig dyrt i meg. Det var liksom... Det var helt forferdelig, da. Det var noe... jeg var skikkelig engstet da når jeg skulle gjøre det og da jeg kom til pappa da og skulle få hjelp av han så var det ikke så mye hjelp å få der da fordi han hadde jo også sine mønster da når vi gjorde matten så vi bare begge bare dobblet opp så det ble bare helt han ble også stresset og følte det presset han ville så godt for deg og ville at du skulle klare dette og så kanskje følte du litt på det der med at Du gjorde noe galt siden han var så stresset for det, eller? Vi havna bare i et veldig, veldig press sammen rundt de matteleksene, spesielt matteleksene. Jeg er god i matte, og jeg har forklart matte til så mange mennesker. Det er piece of cake, jeg skal lære han matte, det er ikke noe stress. Så kom han hjem, og så skjønte han ikke når jeg forklarte. Jeg ble sint. Jeg ble veldig, veldig sint, og jeg husker vi slo i bordet, jeg husker vi knakk blyanter, og det var ordentlig dårlig stemning. Jeg følte meg veldig frustrert at jeg ikke greide å forklare han det, og at han ikke kunne forstå det. Det er jo så enkelt. Men vi var under press, og når du er under press, så er du i overlevelsesmodus. Du er i fight, flight, freeze. Og da er det ingenting som går inn. Da er vi på automatiske mønstre. Og jeg hadde ikke sjans til å stoppe. Jeg var i fight, liksom. Han var i freeze, kanskje. Og etter hvert i fight, da. Altså, det var skikkelig, det var voldsomt, da, rundt kjøkkenbordet. Det var vanskelig. Det grua meg hver gang. Og samtidig så hadde jeg et håp at, ja, men i dag skal jeg få det til. Nå skal jeg være rolig. Men det skjedde jo ikke det. Hadde du ikke sjans? Ikke hadde jeg. Det var veldig vanskelig for begge to da. Og at vi begge havnet i sånn mens vi ikke klarte å styre. Jeg ble skikkelig deppa. Jeg ble sur. Jeg husker pappa for at han skulle klikke på meg. Jeg var en liten kid som ikke kan matte. Men det var jo skikkelig kjipt da. Og så tror jeg vi bare tok en pause fra å få hjelpe du og jeg med matte og sånn. Så tok vi det jo opp igjen da. Par år senere. Men når endret det seg, for jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i det her, altså det å ha uro rundt leksebordet, jeg tror det skjer i veldig, veldig mange hjem. Hvordan klarte man å endre det mønstret? For det er jo veldig vanskelig å endre mønster som har gått over år. Ja, jeg tror kanskje ikke at man kan endre mønster i det hele tatt. Jeg tror mønstret er der, kanskje alltid. Men det som har skjedd er at vi har endret måten vi forholder oss til det mønstret på. At vi kan ha det vondt. At vi vet at i enkelte situasjoner hvor vi er sammen, så kommer det mønstret frem. Og så kan vi kjenne igjen og være sammen med den smerten som er i kroppen. Dette skjer veldig gradvis over lang tid. Jeg har en sånn ... et øyeblikk som jeg følte at der skjedde en stor endring. Og det var når Frita skulle ha mattetentamen i midten av ungdomsskolen. Så det er mange år her hvor jeg har jobbet med mine ting. Jeg tror det var sant som Frita sa at vi måtte ta en pause med det matteopplegget. At jeg måtte se på mine ting, hva jeg holdt på å livet med barna mine. Men så kunne jeg sakte men sikkert begynne med det igjen da. For at jeg hadde litt mer kontroll på når mønsterne kom og at jeg kunne håndtere den smerten da jeg tror det var det som var brikken fordi som du sa mønster de endrer seg ikke det er jo sånn vi er født i det er sånn vi reagerer på situasjoner som skjer når vi gjorde matte da ble begge sure eller vi ble frustrerte vi visste ikke hva vi skulle gjøre så vi gikk i fight eller hva det enn det var men Og det var det med at pappa kunne stoppe opp, hva som skjer, hvordan med barna og alt det her, at da vi kunne endelig bare sette oss ned, og så kan vi lufte mønsterne, for jeg vet ikke hvordan pappa kjenner det inn i seg når han blir forbanna, eller når han hjelper meg med leksene, og samme vet han ikke for meg heller. Så det var det med å kunne lufte og være ærlig med hva som skjer når vi begge kommer disse mønsterne. Det var det som egentlig startet den situasjonen med «Før matte den tar meg». Ja, for det som var helt sikkert var at sånn som jeg hadde det, det skapte et press hos Frithjof. Et press på at jeg skulle prestere, at jeg overførte mine greier til han. Så når jeg begynte å se på mine ting, så skjedde det at presset gradvis tas vekk. Og det som skjedde før den tentamen, synes jeg er veldig ... Det er spennende, for i mange år hadde jeg sagt til han at det ikke var så farlig med de karakterene. Jeg prøvde å ta vekk presset, men hva jeg sier spiller jo ingen rolle. Jeg trodde jo at jeg tok vekk presset, men jeg innså da at det var ikke det jeg holdt på med. Jeg sa en ting, og så gjorde jeg noe annet. Hver gang han kom hjem som spurte om karakterene, Vi snakket om hvilke skoler han skulle på, hvilke universiteter han skulle på, hva som skulle skje i livet. Jeg var veldig opptatt. Jeg trodde veldig på at han måtte en eller annen vei som var riktig og viktig, og få seg en god jobb og alt det der. Og så sa jeg noe annet. Så det var en miskommunikasjon. Så satt jeg der før den tentamen og flyttet for skikkelig stresset. Ja. Og umiddelbart så kommer mine tanker, du har ikke jobbet hardt nok, kommer du her siste kvelden, du må jo forberede deg og alt det der gamle. Og så av en eller annen grunn så greide jeg bare plutselig å stoppe opp. Og så kunne jeg se at det som var helt sant var at jeg var redd. Jeg var redd for at han ikke skulle lykkes på matten, damen. Jeg var redd for at han skulle falle utenfor. Jeg var redd for at han ikke skulle komme inn på den skolen han ville. Jeg var redd for at han ikke skulle få jobb. Jeg var også redd for at han ikke skulle få penger og måtte bo på gata, sånn som han var redd for. For det var det han egentlig var redd for. For det var da vi kunne liksom lufte det, som du sier, at pappa kunne bare stoppe opp da, og se på egentlig, ja, kanskje det er jeg som overfører presset, siden jeg er også redd. Og det var da jeg også kunne si hva jeg så vanskelig da med den maten. Og det var jo liksom... Hvis jeg ikke gjorde denne tatt bra nok, da faller livet mitt sammen. Da blir jeg hjemløs, og da kommer jeg ikke inn på den skolen jeg vil, og da blir jeg misslykka. Og det presset har bygget opp av tid, og at jeg ikke fikk sett på hvordan jeg kan være med det. Og det var da vi kom frem til at kanskje matte-tattene har noe Har noe mer å gi da enn bare å lære matte, eller jobbe med matte. Ja, det var et veldig press der, og vi kunne snakke sammen, da husker vi satt og gråt sammen der, og vi var begge så redde. Det å se sønnen sin har det vondt, det er så vanskelig da. Jeg ville jo bare hjelpe til. Men sa du det? Var det det som endret deg, at du lufta hvordan du hadde det? Ikke hvordan du ville at han skulle ha det. Helt riktig, for helt automatisk ville jeg gå inn og fortelle Frithjof hva han måtte gjøre for å få det bra. Han måtte bare øve mer på matten. Men så greide jeg å stoppe opp, og så kunne jeg bare logge inn i min egen kropp og si, ja, men jeg er redd. Og egentlig så er jeg redd for akkurat det samme som du er redd for. Og at denne situasjonen her på matteutentamen og sånn, den stiller oss bare i en ... Frykten for at det skal gå dårlig i livet kommer opp i oss begge to da. Og så kunne jeg si det, og da kunne jeg kjenne at alt det jeg hadde holdt på med var ... Det var ikke sant. Jeg spurte om karakterer, jeg hadde press. Så nå kunne vi bare lande der om at ja, det er det vi er redde for. Så det var et eller annet som skjedde akkurat da. Det var en viktig dag i vårt liv at vi kunne sitte der og gråte sammen over hvor redde vi var, begge to da. Og det var da vi landet på det at kanskje skolen, kanskje mattetentamen, ikke er så viktig. Kanskje det eneste vi kan lære på skolen er å være under press. For det blir vi i hvert fall satt under på skolen. og i livet, på jobben. Hvis vi kan lære det allerede på skolen, så kan vi ta med oss det resten av livet, for vi kommer til å bli satt under press resten av livet. Så da ble det på en måte en annen vinkling inn på den mattetentamen. Og det var jo det som jeg synes var så fint da, med den praten at ... siden jeg var så stesa, og det kom jo ikke til å endre seg. Men å kunne se på det fra et annet vinkel, at jeg kan få noe større ut av denne matentamen, eller det å være på skolen og være under press under prøven. Jeg husker jo når jeg hadde matentamen, jeg var jo ikke noe mer forberedt, men jeg var roligere for at jeg ville lære meg heller å være under press, og kjenne etter hvordan det er å være meg når jeg gjør matentamen. Så da prøvde jeg heller å fokusere mer på det da. Det er ikke sikkert at jeg fikk noe bedre eller dårlig karakter av å gjøre det, men det å kunne gå ut av det rommet lettere, at jeg følte at jeg klarte å være roligere da, det var mye større lærdom enn å kunne mer matte da. Fordi han som sier det, presset det kommer gjennom i hele livet. Og det som skjer da er at når du får mer ro rundt det, så får man jo kontakt med vår prefrontale korteks, ikke sant? Man får kontakt med den delen av hjernen som er rasjonell, og som klarer å tenke kreativt, og som er der da. Men når man er i den fight, flight or freeze, så er man jo Man tror det er noe farlig på fære. Det er jo en helt biologisk mekanisme vi alle har i oss. Og det å klare å bryte ut av det og si «OK, vet du hva? Jeg er faktisk trygg. Jeg er redd fordi jeg er redd for at jeg ikke klarer den eksamen. Men dette er et mønster jeg går i å bare få komme til ressursene sine. Det er jo det vi alle ønsker oss. Men det er jo det som er så vanskelig». Det er vanskelig for det at når du er i fight, flight, freeze, så er du i et reaktivt mønster som går helt automatisk. Og du kan ikke stoppe med det. Du må ikke bestemme deg for at nå skal jeg ikke bli redd. Du blir redd. Så veien her, den går gjennom den frykten. Det å virkelig akseptere at jeg er redd, og kjenne til hvordan den frykten er i kroppen som en følelse. og ikke opp i hodet som en frykt for at det skal gå galt, men som en frykt som er her akkurat nå, som sitter i brystet eller magen, eller et eller annet sted i kroppen, og la den få plass, og la den få tid, og virkelig akseptere, se om man kan akseptere den, for helt automatisk så er vi mot den. Vi vil ikke være redde. Vi vil ikke være skamfulle for det vi ikke får til matten, for det trigger veldig mange dype følelser i oss. Og det eneste vi vil er at det ikke skal være sånn. Så det er et ganske stort steg å si, ja, men jeg vil ha det sånn. Så når Fritjof kunne gå på den mattetentamen og si, jeg går på mattetentamen for jeg skal kjenne på hvordan det er å være redd, så går han offensivt inn i den følelsen og lar matte være matte, og sier at det er det jeg skal lære. Det er mitt fokus. Og det er da det kan skje noe. Og det er ikke lett. Det er veldig, veldig vanskelig å være offensiv til det vonde. For man er jo helt automatisk veldig imot de følelsene. Vi vil ikke kjenne dem. Så vi gjør alt i vår makt for å slippe å kjenne det. Og så blir det Så skjer det bare det samme igjen og igjen og igjen. Men hvordan skal man tørre å gå inn i det og faktisk kjenne på det? For det er jo kjempevanskelig, og jeg øver meg jo stadig veksel. Ja, men sånn med matten og sånn da. Jeg fikk jo bare den matte veggen, som jeg kalte det. Da bare slo hele hodet sitt av, liksom. Og jeg følte at da var jeg helt elendig. Men det at jeg, etter den praten, at jeg følte meg trygg på hodet, Trygg på både å kjenne på den følelsen, eller som at vi satt der og bare, hvordan har vi det, hvordan kjennes det ut nå når jeg har tanken om at jeg skal gå på tentamen? Da var jeg skikkelig stressa, men jeg hadde lyst til å prøve noe nytt da. Og det er jo akkurat som i alle andre frykter jeg har, det å gå offensivt inn, eller mot frykten da. Det er jo det som er det skummeleste, ikke sant? For eksempel hvis jeg hadde vannskrekk, da var det ikke tanken av å være i vann. Det er jo skummelt det også. Men det er når du går mot frykten, og du hopper ut i vannet, og du kan kjenne på... etter du har klart å gjøre det. Og den forbedrelsen, eller med mattetamen, kanskje det gikk ikke så greit med matten, men nå er jeg rolig, jeg klarer å være i klasserommet, jeg klarer å puste, jeg klarer å kjenne etter hvordan det er å være meg under mattetamen. Det er jo det som gjør at jeg ville og klarte å gå videre mot frykten. Jeg tror det er to ting som er viktige når man skal begynne med dette. Det ene er at man kanskje trenger litt hjelp, sånn som Fritid. Det var godt for oss å være sammen i det, og bli enige om at matten ikke er farlig. Det spiller ingen rolle om du stryker på matte. Vi bruker muligheten til å lære om hvordan det er å være under press. Så da har man en støtte, man har en støttespiller som kan være med, for tankene går helt bananas i dette her. Fordi at alt i samfunnet sier at det er veldig viktig hvordan du gjør det på matte, den damen. Så derfor er det viktig å ha, kanskje man trenger en støtte. Og så tror jeg det andre er å definere noen ting i livet som er vanskelig, og si at Ja, det er vanskelig, og det er perfekt. Det er perfekt for meg at jeg synes det er vanskelig med matte, for da kan jeg bruke det som en øvingsarena. Det høres jo helt koko ut for veldig mange, ikke sant? Ja, det er helt perfekt for meg at jeg synes det er så vanskelig å være far. At det er viktig for meg, så i stedet for å drive og korrigere barna mine, at de må være helt ... så kan jeg gå inn i mine ting. Det spiller ingen rolle hvilket område i livet du jobber med, om det er forholdet ditt, eller jobben din, eller barna, eller noe som er vanskelig. Men hvis du definerer en ting, og det kan være en veldig liten ting, for eksempel, for meg er det at jeg alltid tidsnokk, og det er fordi jeg synes det er så vondt for meg å komme for sent. Jeg kommer i kontakt med skam, og at jeg ikke er bra nok, og masse, masse dype ting. Så da kan jeg øve meg på å komme for sent. Det er perfekt. Jeg prøver å komme fem minutter for sent, av og til. Jeg får det ikke til, stort sett. Men når jeg øver meg på det, så kjenner jeg på de følelsene. At det å... identifisere noen områder som er vanskelig, og helt bestemme seg, helt offensivt, at jeg går den veien. Jeg går mot det. Jeg sier det er perfekt at det er sånn som det er i livet mitt. Da tar man på en måte imot de vanskelige følelsene, og ikke prøver å jobbe. Man prøver ikke å skive dem bort, man går gjennom det på en måte. Ja, for det er stort sett i livet, så driver vi med å prøve å få vekk det som er vondt. Det er det sinnet vårt driver med hele tiden. Så det er jo nesten litt sånn umenneskelig å bestemme seg for at jeg skal inn i det som er vondt. Men alle vet det er jo, hvis du skal bli kvitt høydeskrekk, så hjelper det ikke å ikke være i nærheten av en høyde. Du må mot den høyden og kjenne på hvor vondt det er i kroppen. Ja. Hvis du går vekk fra alt som du er redd for, så begrenses livet mer og mer. Så hvis man går mot det man er redd for, så får man et større og et rikere liv. Og som du sa, du får tilgang til ressursene dine. Når du kan være redd, så kommer du ikke så lett i de reaktive mønsterne, fight, flight og freeze, hvor alt lukkes. Ja. For det er vanskelig. Det er skikkelig vanskelig. Når vi har hatt denne samtalen, så kommer det jo minner fra min egen barndom, og hvordan jeg har det rundt leksebordet med min sønn. Og at de aller fleste mennesker har kjent på det presset det er å gå på skole. Og jeg husker på min barneskole, så jeg begynte etter for tidlig på skolen, fordi at det var mange grunner til det. Så jeg var alltid minst, fysisk var jeg alltid den laveste, minste jenta. Men skole var noe jeg likte, jeg behersket det, følte jeg. Og På den tiden var det sånn at min lærer ønsket at alle skulle være på samme plan på skolen. Så det jeg ble satt til i seks år var at jeg måtte alltid sitte med en annen gutt i klassen som sleit med skolen. Og jeg var hans ekstra lærer i seks år. Så jeg fikk ikke lov å gå videre hvis ikke... Han klarte å komme seg videre. Og vi satt alltid i lag. Og det skapte jo enorm uro for at ikke bare var jeg minst kjent. Jeg var den minste jenta. Det var veldig skamfullt for han. At jeg skulle sitte opp med han og hele tiden lære han å bli bedre. Det måtte føles veldig vondt for han. Men Jeg visste jo heller ikke hvordan jeg skulle lære i noen andre skole. Jeg var jo et barn selv. Og jeg følte veldig mye skam rundt at jeg ikke klarte å lære om det. Og så ble jeg ofte veldig frustrert og veldig lei meg, husker jeg, når vi ikke klarte å komme videre. Og Jeg måtte virkelig gå inn i dette mønstret, som jeg hadde ikke tenkt over at det var et mønster før jeg fikk et barn selv som begynte på skolen. Og så satt vi oss ned med leksebordet i første klasse, og så prøvde jeg å forklare noe, og da kom alle disse minnene tilbake om Åh, dette er så utrolig vanskelig, og jeg får ikke til å lære han, og jeg er så misslykka, jeg får aldri til å lære noen. Alle de tankene mine, det var ikke min søns, han gjorde jo så godt han kunne, men jeg kjente bare på en sånn enorm sorg nesten, når jeg satt der og lærte han noe han ikke forsto. Og da måtte jeg se på den uroen og måtte kjenne på den når han ikke var til stede. Men jeg måtte tenke over i morgen når jeg skal lære han det å skrive den A-en. Så måtte jeg prøve å kjenne på det, hvordan det føles å være med når han ikke fikk det til. Og da fikk jeg følelse av at det var min skyld. Men det er ikke min skyld, og det er ikke hans skyld. Det er sånn det er å mestre og feile. Det har vært en enorm lettelse for meg å kunne bruke i den sammenhengen der, for jeg har det mye lettere rundt leksebordet. Ikke lettere i at jeg får fremdeles de reaktive mønstrene, men jeg vet hvorfor de skjer, og jeg prosjesserer ikke mine følelser over på min sønn på samme måte som jeg kanskje hadde gjort hvis ikke jeg hadde tatt tak i det. Nei. Så det er akkurat det, du kommer i kontakt med dine dype følelser, som du har ikke på grunn av at du har gått på skolen, men du har det fordi du er menneske. Så du får kontakt med skyld, du får kontakt med skam, og det er det vi må lære oss da, til å føle oss skyldige, eller føle at vi ikke har det som skal til. Og så er det en ting jeg har lyst til å si til med dette her, for dette er ikke bare noe for skoletapere, Dette er ikke noe som er for de som ikke får det til på skolen. Dette er noe for alle. Og jeg tror det gikk opp litt ekstra for de lærerne når vi snakket litt om søsteren til Fritjof. Og vi har fått lov til å si det da, vi har spurt henne. For hun er sånn superflink. Hun er sånn som har 6 og 5 og sånn i alle fag. Veldig, veldig skoleflink. Og hun har om mulig enda større press inni seg. om å lykkes, at jeg må opprettholde sekseren, jeg må få det til, hun skriver lister og holder på med mange ting, som er det samme presse, akkurat det samme prestasjonspresse som hun har inne i seg, som mistet alle ressursene sine på alle prøvene, og som jeg tror alle på skolen, uansett hvilket nivå de er på, Også han som du hjalp, hadde et veldig press, og du hadde press. Og lærerne. Så jeg tror en av de viktigste tingene vi gjør på uroskolen er å se hvordan vi kan få dette inn på skolen. Det har jeg så lyst til. Og kanskje barnehagen. At vi kan nå foreldre, vi kan nå alle de voksenpersonene som er rundt barnehagen, se om vi kan lære en eller to eller mange det å håndtere sin egen uro. La virkeligheten være som den er. La barna få være som de er. Slutt å behandle barna som problemet. Men ta det hjem til oss selv. For det er vi som møter vonde ting. Og vi kan ikke lære det til barna før vi har lært det selv. Det er helt umulig det. Vi må alltid starte med oss selv. Akkurat som Fritjof sa til den læreren, du må starte med deg selv. Og det er vanskelig, ikke sant? For du tror når alle de barna flyr rundt og bråker, eller når Fritjof gjør ting som jeg synes er vanskelig, så får jeg lyst til å korrigere han. Men nå er jo han blitt så dreven i uremetoden at jeg får det jo rett tilbake da. Han sier til meg, «Hvis du synes det er så vanskelig at jeg er ute på kvelden, så får du se på det da.» Så nå har jeg begynt å få det igjen da. Men jeg har bare hørt de sånne tankene bak foreldrene som tenker, ja, men herregud, jeg kan jo ikke la alt gå over styr her. Jeg kan jo ikke bare la de slutte å prøve å øve seg på å bli bedre i måtte, for eksempel. Eller læreren som tenker, ja, men hvis jeg bare kjenner på min uro, så kommer alle de 30 elevene til å fly rundt som en sånn apekatt da. Ja. Hva har dere å si til det? Det er jo det sinnet sier, alltid. Ja, men hvis jeg skal bare la alt flyte, så kommer det jo til å gå helt åt skogen her. Det kommer ikke til å gå. Det er det sinnet mitt sier. Det er det sinnet vårt sier hele tiden. Men virkeligheten er sånn som den er. Virkeligheten er at det er vanskelig, og det er press. Og det å se på det, det skaper resultater. Du kan jo, som et eksempel på det da, for du kunne jo fortalt litt om hvordan reisen ble etter den tentamen. Vi sleit jo så sinnssykt med matten fra første klasse, og den tentamen vi snakker om var midten av, det var jul i 9. klasse, altså akkurat midt i ungdomsskolen, og nå er vi på vei til å gå ut av skolen. Ja. Hva er det du sa før? Nei, bare hvordan har det at du ser på den matten? Hva har skjedd videre med matten? Det var jo det at i første klasse vi hadde de mønsterne jeg fryset helt, eller jeg ble sur, eller hva det var. Og et, vi fikk setta på det å egentlig bare være med meg selv når jeg var stresset, eller når det var matte, ja, når den matteveggen kom ned da. Og når jeg kom hjem fra den matten-tammen, så var jeg jo, jeg skal ikke huske om jeg var noe glad, jeg tror jeg var ganske happy i alle fall. At vi kunne se på, ok, det gikk ikke så bra, men jeg følte meg trygg, eller jeg kunne være med selv, jeg pustet, jeg fokuserte på å ha de små øvelsene gjennom tennetammen, som jeg tok med som ganske lærerikt. Og etter hvert hadde jeg jo flere prøver, det var jo ikke siste prøven, men dette var for eksempel en i KRLE, da vi skulle skrive en helt vanlig tekst. Det var ikke noe stort, men jeg som blir veldig fort stresset, eller får det presset når det er en prøve jeg må prestere, så gikk jeg igjen i det samme mønstret. Og da spurte jeg her min, unnskyld, kan jeg få mitt eget rom, så jeg kan sitte og kjenne på det jeg kjenner nå? Og jeg fikk da mitt eget rom, og jeg kunne bare sitte og puste, for det er jo liksom stressen når du sitter i klasserommet rundt med masse andre folk da. Og at jeg bare kunne puste. Da kunne jeg begynne å skrive igjen. Sånn utviklet det da, bare videre og videre. Jeg ble mer og mer tryggere på å være meg i den situasjonen, selv om det er veldig vondt. Det var vanskelig for meg. Men jeg begynte å se resultatet på det da. At jo mer jeg klarte å Være rolig da, eller kjenne på den roen som kom ved å bare være meg selv i den situasjonen. Da kom jo resultatene, og det var jo ikke sånn at det gikk fra to til seks på ett år, men det er jo gradvis som tar tid, ikke sant? Det er jo ikke sånn at du kan endre på en ting, du må jobbe med det lenge. Så det utviklet seg ut mot videregående, så gikk jeg i førstklasse videregående, det var jo i fjor. Og da hadde det gått såpass lang tid, og de pratene våre før matentamen fortsatte vi jo bare med. Og til slutt endte jeg opp med en sekser. Så fra dårlig karakter med stress og... rett og slett helvete hvis jeg kan si det på prøvedagen til at jeg kunne da være rolig og kunne nyte fordi det har alltid vært at jeg har likt matte men det er bare de der prøvedagene og det presset som har gjort at alt har bare stengt når jeg skulle gjøre noe da Så du fikk sex i matte? Gikk ut av norske skolesystemet med sex i standpunktskarakter i matte. Så det funker. Vi kan garantere at det funker, men man må tørre å slippe kontrollen. Man må tørre å gjøre noe annet enn det man har gjort før. Bare det er veldig skummelt, ikke sant? Det er veldig skummelt. Det er veldig skummelt, og det jeg hører her er jo at man skal ikke det motsatte av å gå mot uroen. er jo å bare gi opp, ikke sant? Bare trekke seg tilbake og si, nei, jeg vil ikke lese til matte. Det er ikke viktig. Da trekker man seg tilbake. Og det er ikke det dere sier. Dere sier at man skal jo gå inn i presset og kjenne på det, og øve på det. Så det handler ikke om at man skal bare... Slepp unna skole På noe selvsvis Og det er kanskje det mange Foreldre eller lærere er redde for At hvis man Kjenner på dette presset Eller kjenner på uroen Så vil alt gå galt Med alle barna De vil bare gjøre sånn som de vil Men det er ikke det dere prøver å få fram her Nei, det er riktig. Jeg tror det er veldig bra med press, for det gir oss den muligheten. Man må inn og se på, når jeg åpner matteboka, kanskje det bare er at jeg tar matteboka opp av sekken, da kommer presset. Så stopper jeg der første gangen. Så kjenner jeg på hvordan det er for meg når jeg tar matteboka opp av sekken og skal åpne den. Men det handler jo om å gå mot presset. Det handler jo ikke om å brenne matteboka alldeles igjen. Det er også å løpe vekk. Så man må gå mot presset. Så alle de diskusjonene om at det er så fælt med press i skolen, og det er så mye forskjellsbehandling og alt det der, Det tror jeg er et sidespor. Jeg tror vi bare på virkeligheten er sånn, at det er sånn. Og da er det bare å se på det som er der. Og øve seg på det. Og som foreldre så er det jo, du snakker om resultater og at alt kommer til å gå så dårlig hvis man slipper opp, men min erfaring da etter 12 år med fritid for eksempel, er at sånn som han sa i begynnelsen her, at vi har kommet nærmere hverandre. Og at det presset som jeg følte på når jeg hadde en seksåring og syvåring der, og vi satt over mattebøkene, det skapte en enorm avstand mellom oss. Vi kranglet, det var så vondt. Jeg følte meg så misliket som far, og det gjør jeg jo fortsatt innimellom, men jeg har en helt annen nærhet til sønnen min da. Og det går gjennom å akseptere at den virkeligheten er sånn som den er, nemlig at det er vondt å være sammen, det er vondt å sitte med matteleksene. Virkelig gå inn i det da. Men hvis man har da en, la oss si at man har en datter som ikke, man får ikke engang dit å sette seg ned i lager seg. De vil ikke ta den praten. Hvordan begynner man? De vil jo ikke ta den praten. Det er jo helt given. De vil aldri ta den praten. Så man gjør sånn som Fritjof sa, begynner med seg selv. Hvordan er det å være meg når datteren min ikke vil prate med meg en gang? Eller datteren min ikke vil snakke om det som jeg vil snakke om? Da kommer du i kontakt med noe. Og det jeg kom i kontakt med, når barna mine ikke ville snakke med meg, eller de ville kjefte på meg fordi vi ikke fikk til matten, at jeg kom i kontakt med enormt skam. Jeg har ikke det som skal til for å være far en gang. Det lykkes ikke, jeg får det ikke til. Det er noe gærent med meg. Skyld. Og det kjente jeg sånn i magen. Og det er bare der jeg kan starte. Kan ikke endre de. Det er ikke de som er problemet. Det ligger hos meg. Så det er ... Det er oppfordringen, liksom. Som vi bruker å si, start med deg selv. Jeg føler det er bruken egentlig til alt. For man sier det er jo ikke, du kan ikke endre en person med ditt syn på ting. Det er jo alltid det som er lett da, med å liksom skylde på noe annet. Som du sier om det er med mattelekser, om det er frykt, eller venner, eller hva enn det er. Men det å begynne med seg selv da, og heller kunne akseptere hvordan man selv har det da. Det er da man heller kan Det kan ikke bli noe lære en annen før du har gjort det på deg selv. Og det er jo det man egentlig hører, ikke sant? Du kan ikke endre noe andre, du må endre deg selv. Men så gjør vi motsatt. Vi prøver å endre alle rundt oss. Fordi at man kjenner sånn uro hvis ikke de er akkurat sånn som vi vil. Ja. Ja, enten det, eller vi prøver å endre oss selv. Prøver å si at, ja nå skal jeg ikke bli sint. Nå skal jeg gå inn der, og så skal jeg ikke bli sint. Nå skal jeg være rolig. Prøver det han det på deg. Det funker dårlig, altså. Nå skal jeg være flink, så jeg må bare øve litt mer på å være rolig, så skal jeg bli rolig sammen med sønnen min. Men det er ikke sånn. Det er ikke sånn, altså. Definitivt ikke. Det kommer. Det kommer jo enda, det kommer jo hele tiden for meg, hver dag, så kommer jeg i kontakt med de samme følelsene. Det er sånn det er å ha en 17-åring i huset, at jeg blir utfordret hele tiden på mine frykter, mine bekymringer, mine greier. Men hva gjør dere da, når dere kjenner på den der andre? Altså å ikke bli skikkelig sint for eksempel over måttebordet. Dere kjente sikkert begge på det. Hva gjør man da for at det ikke skal eskalere? Jeg kan ta eksempel med skolen. Det er jo ikke sånn at jeg ikke kjenner på et press lenger på skolen, selv om jeg har jobbet med det. Men det å ha den tryggheten av erfaringen, av å gå imot fryktene, det å kunne ha muligheten, og det å ha gjort det før, det å gå imot det som er... vondest da, eller mest skummelt for meg som var å gjøre det som jeg ikke trodde jeg klarte da, å bare være i mattedammen. Jeg har den erfaringen, det er jo det som har hjulpet meg da til å kunne takle ting som kommer opp i livet som er vanskelig da. Om det er venner, eller om det er en situasjon, eller om det er forskjell, om det er skole. Jeg har den tryggheten av min erfaring som har hjulpet meg. Ja, så det er den erfaringen av å Bli god til å ha det dårlig med den virkeligheten man har. Jeg kan ha det dårlig. Jeg vet hvordan det er å være redd. Så da kan det være en frihet. Da kan jeg oppsøke ting i livet som gjør at jeg blir redd. For jeg vet at jeg kan være redd. Så jeg blir jo fortsatt redd. Og jeg har fortsatt mange ting som dukker opp med skam og skyld i forhold til fritid. Og det beste rådet mitt da er å lukke igjen munnen. Snakketøyet Det prøver å forklare, eller prøver å endre på han, eller prøver å gjøre noe med situasjonen. Men det som er sant er at jeg kommer i kontakt med noen som er inni meg. Og for å kjenne på det, da må jeg først finne ut hvor er det hen. Og det er vanskelig mens du snakker. Så det å være stille, å kjenne etter hvor er det jeg har vondt til nå i kroppen min. Ofte så kjenner jeg det da i solarpleksus, der er det liksom min kjerne, der kommer det alt til. Og når jeg har funnet ut hvor det er så, kan jeg jo øve meg på å være sammen med det. Erfaringen min er at når jeg kan være sammen med og akseptere smerten i min egen kropp, så etter en stund så avtar den. Altså jeg rommer følelsen og aksepterer den, og når jeg gjør det så avtar den, og så kommer ressursene frem. Og da trenger jeg ikke tenke på hva jeg skal gjøre, da vet jeg hva jeg skal gjøre på en helt annen måte. Da har jeg ro, da har jeg kreativitet, sånn som du snakket om, da får jeg kontakt med mine menneskelige ressurser, som alltid er der, de er bare blokkert av uroen og smertene. Dette er så viktig å få fram, føler jeg. Føler at dette er i oss alle, og man ser det i samfunnet, hvor mye uro vi har. Det å kunne bare ta en titt inn og kjenne på det. Jeg sa det til Ann-Kasper i forrige episode, at Første gangen jeg begynte å se på min egen uro, så fikk jeg nesten panikkanfall. Begynte å puste tungt. Jeg hadde ikke vært vant til å kjenne etter hvordan jeg har det inni meg. Og det kan folk oppleve. Og det er så ukomfortabelt at man har lyst til å bare flykte derifra. Og man trenger ikke stå i det så lenge hvis det er veldig vondt. Jeg brukte to sekunder første gang. Og så flyktet jeg ut av det rommet. Det er jo en start igjen. Ja, det er en start. Og Det er jo som vi har gått ut fra da. Vi var redde for å være alene på rommet, så prøvde pappa å gå to steg unna. Også tre. Også fire. Også kunne han. Ja, hvordan går det nå? Fem steg unna. Jeg har litt vondt. Bli der. Ja, ok, men nå blir jeg her. Ok, nå går det greit. Så det er steg for steg. Og selv om det er å være redd for å være alene på rommet, eller om det er å kjenne på sine egne råd, at det er Det er fint å ta tid med det. Ikke noe vits å stresse det. Det var en kjempefin prat. Jeg er så glad for at dere tok dere tid til å være i lag med meg i dag og dele denne kunnskapen dere sitter på. Og jeg tenker bare på deg, Fritjof, som lærer deg så ung alder. Du er heldig. Han er heldig, ikke sant? Og det er en sånn glede å se det. Så jeg har lyst til å si det helt på slutten, at Dette kan vi gjøre for oss selv, og vi kan begynne å se på oss selv, men hvis vi trenger et ekstra motivasjon for å gå inn i den smerten, så er det at våre barn får nytte av det. Og de får nytte av det uansett hva vi sier, for de kommer til å se en forskjell. De kommer til å merke en forskjell, sånn at hvis man ikke vil gjøre det for seg selv bare, så får det konsekvenser for barna dine, helt garantert. Hvis man synes det er veldig vanskelig å gjøre det alene, og ønsker noen å prate med, så kan man også ta kontakt på uroskolen, kan man ikke det, Helge? Det kan man selvfølgelig. Det er vanskelig å begynne med dette alene. Man trenger noen som har vært med sin egen uro, som har gått gjennom disse tingene kanskje, og da kan man ta kontakt med uroskolen, selvfølgelig. Og hvis det er skoler som har lyst til å se på det her, så kan man ta kontakt med Fritøft. Dette er så viktig, synes jeg. Spesielt i skolen. Og med de som jobber med barn, så vil vi gjerne snakke med skolefolk om dette. Hvordan tar man kontakt med dere? Da kan dere ta kontakt på Uro-skolen, på helgeheturoskolen.no for eksempel. Så bra. Har dere noe siste dere ønsker å dele? Nei, jeg synes alle bør ta en liten lille tå eller store tå inn i dette med Uro. Det har hjulpet meg veldig mye, og jeg tror dette er nyttig for alle mennesker, siden alle har det vondt i livet. Og så må dere høre på podcasten vår, far og søn, i juleskolen, hvis dere vil høre mer. Det er fint det som Fritjof sier der, jeg tror det er veldig viktig. Alle har det vondt. Det er ikke noe unormal å ha det vondt. Alle har det vondt. Så vi vil gjerne bidra til å normalisere det, og si at, ja, men så se på det da. Se på det vonde, i stedet for å prøve å løpe fra det. Vi avslutter med det, for det var veldig kloke ord fra dere begge to. Tusen takk for at dere ble med, og hvis dere ønsker å nå det, så vet dere hvordan man gjør det nå på uroskolen.no. Og far og sønn-podkasten kan man finne under Uroskolen, der man finner podcast. Og hvis dere har noen spørsmål til meg, kan dere skrive til meg på doktor.manette.dragland på Instagram, eller på Leger om livet på Facebook. Og hvis du tenker at denne episoden er til nytte, særlig for noen som står i det å være foreldre, eller noen som står i presset det å være i skolen eller på jobb, så send den til dem, for jeg tror at denne episoden vil være til nytte. Og med det så takker vi for i dag. Ha en kjempefin dag.