320.Når traumene blir din styrke med Jimmy Westerheim

00:00
I denne episoden diskuterer vi Jimmy Westerheims reise fra utfordringer til styrke, fokusert på psykisk helse og inspirerende historier.
07:51
Denne talen handler om å ta vare på seg selv, livsforandringer etter traumatiske opplevelser, og starten på prosjektet Human Aspect.
15:28
En kvinne deler sin opplevelse fra et år i Afghanistan, hvor hun jobbet under krig, og hvordan hun tilpasset seg det ekstreme miljøet.
25:41
Talen handler om viktigheten av å forstå personlige livserfaringer fra konflikter, og hvordan det målet utfordrer vår perspektiv på privilegium og empati.
32:24
Talen reflekterer over håp, frykt og utfordringer knyttet til livserfaringer, særlig i sammenheng med ikke-optimale situasjoner.
Transkript

Med oss har vi Katrine. Hei, hei. Da kjøleskapet ditt sluttet å virke, måtte du tenke nytt rundt kostholdet ditt. Hva er det du spiser nå? Nå er det nudler. Til frokost, lunsj og middag. Også mellom måltid. Hele kostholdet ditt. Dagens hjelpe litt presenteres av IF, som hjelper mye.

Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kropp og sinn. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en god kvinne.

for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta seg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.

I dag kommer med oss Jimmy Westerheim, og han er grunnleggeren av The Human Aspect, mannen bak podcasten Hverdagsyken, og en fyr som virkelig har levd. Vi samtaler med han om alt fra shipping og tiden sin i Fredrikstad, til en alvorlig ryggskade han hadde, mørke tanker og...

Utfordringer til å bygge et globalt prosjekt om menneskers historie og psykiske helser hvor han selv tar kamera og møter folk og deler viktige stemmer.

Det vi begynner med, vi hopper jo rett inn i bombing av sykehus nede i Afghanistan, hvor han jobber for leger uten grenser. Det var stert, dette som vi bare ser på nyheter som han opplevde, også på den tiden hvor det ikke var så mye av det i nyhetsbildet.

For en type, så det snakker vi om, og så går vi litt bakover i historien hans, han har så mye å dele, og det er så mye å sette fingeren på, og jeg er så glad i den måten han, dette med at han hadde en tøff oppvekst og en

Disse svakhetene, hvordan han har klart å snu det til å bli en styrke i livet hans, det er veldig spennende. Ja, og til inspirasjon for alle sammen, for det som vi tror er svakhetene, og man selvfølgelig opplever er svakhetene, det har han klart å finne styrke i å skape både liv og arbeid i forhold til hvor han står i dag. Og vi er jo inne om alt dette med sårbarhet og

Det med diagnosen hans ADHD, hvor den har klart å si nei takt til alkohol i et samfunn som stadig presses til å ta beslutninger som ikke er bra for helsen vår. Så vi håper at du finner masse inspirasjon i denne praten her. Jeg er helt sikker på at du får med deg mange gode tips, og vi vil oppfordre deg også når du er ferdig med å høre hele episoden, å gå inn på The Human Aspect, og gå inn og høre disse stemmene, sterke storier,

som kan gi gnist og inspirasjon til forandring hos deg eller til noen du står nær som kanskje har utfordringer. Helt klart, vi trenger alle å stoppe opp litt og lytte og ikke bare gå, gå, gå, men å tenke gjennom det vi virkelig lever livene våre gjennom av tanker og det vi gjør hver eneste dag.

Så da hopper vi inn i episoden og samtalen med Jimmy. Jimmy Vesterheim, det er veldig hyggelig å ha deg som gjest på podcasten, og det er faktisk noe man har både hatt en skrekk blandet fryd, for du har en historie som har rørt oss sånn om å holde på å gjøre research på deg, men velkommen til oss.

Tusen hjertelig. Det er jo ekstra hyggelig å være på besøk hos dere også på Core Balance, noe reisestudio deres. Her var det fint, vet du. Takk for at du sier det, for det er jo akkurat det når vi er på flere breddegarder og rundt omkring reise, så må vi ha et lite sånn portabelt studio. Men mange ganger så sitter vi jo også nede i Bauer Media på Radio Norge, og da er det litt mer sånn sitte sammen og, men ja, føles det greit å være på denne måten?

Ja, vi gjør jo lignende ting. Vi setter opp på en studio i hverdagsukken hele tiden. Vi har også vært på reis, så da må man være kreativ. Hvis man skal få med seg spennende folk, så må man noen ganger ut og flytte på seg. Det er mye viktigere å få de gode stemmene enn alltid den helt perfekte settingen med studio. Ja, men uansett, kjempehyggelig å se deg, og takk for at vi fikk til å gjeste din fantastiske podd også. Vi følte jo at vi var litt i krig. Du var jo skikkelig revolversjonalist,

Og du har en ganske rå stil, og vi lærte ganske mye av det. Hvordan bygger du egentlig opp samtalen dine? Er det intuitivt, eller er det masse planlegging i forkant? Det er 100% intuitivt, så det er...

Det viktigste vi gjør er å prøve å finne gjester som matcher godt sammen. Nå hører vi også med til historien at den sammensetningen vi hadde med dere, at vi har tre gjester, det er ikke så ofte vi gjør lenger. Vi gjorde jo det veldig mye i starten, for da var vi jo to programledere, sånn som dere er. Da var det jo Marius og meg som startet hverdagsvikken i 2018. Men med en gang det ble bare meg, så har vi prøvd å ha to gjester, fordi det gir jo gjerne en bittelitt mer rom. Og når dere også kanskje

Dere er på en tematikk hvor dere også har vært ganske på ballen med å si ting litt på kanten, fordi det skaper på en måte refleksjoner og tanker. Dere tester jo nye ting, dere bruker jo dere selv som en testkanin, så ble denne episoden litt annerledes enn hvordan episodene våre pleier å være. Men det var moro det, det er jo gøy å gjøre ting som du sier som kanskje blir litt mer...

Ikke diskusjoner, men det er jo ting dere er litt uenige, og det er jo egentlig bare fint, men det er ikke sånn vi vanligvis gjør det.

Hvis dere har hørt denne episoden, så er det en episode vi gjorde sammen med Mr. Pimplotion. Da var vi tre biohackere, og det var veldig fint. Det var jo egentlig fordi vi fikk snakke med deg både før og etter, og ble litt kjent med deg, Jimmy, at vi nå har invitert deg inn på podcasten, for du har en veldig sammensatt, spennende og interessant historie. Takk for det. Jeg gleder meg til å sitte på andre siden og bare svare, og ikke være han som måtte stille spørsmål hele tiden.

Kan vi ikke først bare invitere deg inn til å forklare litt hva hverdagen din innbringer akkurat nå? Du har podcasten din, du har det human aspect, du har treningen din, altså bare sånn et lite bilde hvem du er.

Jo, det kan jeg gjerne gjøre. Jeg leder jo hele Human Aspect-stiftelsen, som er på en måte det som står bak, så det er jo den store paraplyen. Så Human Aspect, vi har jo bygd livserfaringsbiblioteket de siste ti årene, eller de siste ni årene, og det er jo sett på som verdens største gratis ressurs på psykisk helse, bygge på å intervjue mennesker som deler sin levde erfaring. Og så, som du sier, så har hverdagssyken blitt en naturlig forlengelse av det i Norge, hvor vi da gjør alle

samtalene på norsk, mens human aspect er jo på alle mulige språk. Så det er jo veldig mye det det går i, og i tillegg så blir jo jeg invitert veldig mye rundt for å holde foredrag og dele tanker og refleksjoner, både rundt det vi står i selv, men også det jeg har jobbet med før, som vi sikkert kommer inn på etterhvert. Og som du sier, for å klare å holde det tempo der, jeg er jo 38, så jeg er jo sånn sett fortsatt ung hvis du spør noen, og gammel hvis du spør andre i teamet mitt, som er yngre enn meg.

Men for å holde det tempo så er man jo helt prisgitt å være god på å ta vare på seg selv. Så mye av det jeg holder foredrag og tanker om må jeg følge selv. Det betyr ikke at jeg klarer det alltid, men uten det så hadde det vært mørkt for meg for lenge siden. Så det er mye tid som brukes på trening, søvn og ikke minst matlaging. Min store terapi, men også glede.

Vi er veldig interessert i human aspect. Kan ikke du fortelle litt mer om det? La oss begynne bare med det. Hvordan dette oppstod? Hva var det som gjorde at du plutselig begynte å gå rundt med et kamera og intervjue folk på gaten? Fortell den reisen.

Ja, håper jeg dere har god tid. Jeg skal prøve å gjøre det litt... Vi kan spare mye av barndommen og sånt etterpå, fordi det henger jo litt sammen med det dere synes er litt spennende, for å begynne med det å være ekstra fokusert på helse og sånn.

Men hvis vi hopper midt inn i historien, så jobbet jeg for Fredriksens system, jeg jobbet i internasjonal shipping, var ekspert, jobbet i Singapore, og sånn sett var 27-28 år, hadde blitt ansatt veldig tidlig, og var på en måte i en sånn litt sånn hype, veldig annerledes av hvordan jeg hadde vokst opp, snakker vi etterpå. Og plutselig så ender jeg opp i en situasjon hvor jeg knuser en skyve i ryggen,

Før vi snakker om reisen rundt det, så endte det opp med at jeg måtte bytte karriere, og følte jeg trengte noen dypere motivasjon. Jeg havna da i leger uten grenser, og måtte gjennom en voldsom prosess for å komme meg på beina igjen, bokstavlig talt, og

endte da opp med å være i Afghanistan på et oppdrag der som jeg var et helt år og der ble sykehuset vårt bomba i Kunduz nord i Afghanistan og nå virker jo dette ut som det er everyday news spesielt med sosiale medier hvor alle ser bombing av alle mulige rar ting hele tiden men den gangen var det noe som skjedde litt sjeldnere og derfor så ble det veldig store nyheter og var selvfølgelig enormt banebrytende event i mitt liv

Det gjorde at vi fikk et kriseteam med psykologer på besøk som skulle hjelpe oss med traume vi sto i. Vi var i enorm sorg, i sjokk, vi hadde mistet sannheten vår om at vi var trygge på et sykehus. Det var veldig mye som skjedde. De ga oss alle de berømte gode rådene. Snakk sammen, vær sårbare, vær der for hverandre. Det er det viktigste.

Så jeg satt der etter å ha opplevd to veldig tøffe øyeblikk tidligere i livet, som jeg ikke hadde snakket om. Så tenkte jeg sånn, åh, spennende. Nå skal jeg liksom følge godt med. Endelig skal jeg få lære det jeg ikke har fått til tidligere i livet. Og så når de dro hjem, så var det ingen som gjorde noe. Det er selvfølgelig en subjektiv opplevelse, men det føltes ut som at ingen hørte på dem. Det føltes ut som at vi alle bare gikk tilbake i den samme sausen som vi alltid gjør. At vi jobber for mye, trener for mye, drikker for mye. Altså en eller annen mestringsstratsi.

Og så tenkte jeg sånn, hvorfor det? Jeg klarte ikke å slippe det spørsmålet. Hvorfor i all verden klarer vi ikke å høre på noe så enkle gode råd som det da? Og da begynte jeg å gjøre masse research og begynte å tenke sånn, ok, hva om vi lager et eller annet mellom livet når det skjer og hjelpeapparatet? Om det er din egen familie eller om det er det profesjonelle hjelpeapparatet?

Så det var da reisen til Human Aspect startet i det spørsmålet der, og så fortsatte jeg hele det oppdraget frem til jeg var der i et år, og så kom jeg tilbake til Norge, så dro jeg til Lesvos og Hellas, og var rundt i Hellas og jobbet der for dem, og så kom jeg tilbake igjen. Da hadde jeg to måneder før jeg skulle til Syria og til Tyrkia.

Og to måneder for en med så mye energi som meg, uten en plan, det går ikke. Da måtte jeg finne på noe, så tenkte jeg sånn, oi, den ideen som jeg har gått og kvernet på, den må jeg ta litt i mål her. Så da tok jeg med meg en kompis som også var av den kreative sjelen, og kjøpte et kamera, og gikk på gata og tenkte sånn, det jeg tror kan hjelpe,

er å ha et bibliotek med mennesker som har kommet lenge på reisen, som har vært igjennom det, men som kan se tilbake på det, og dele refleksjoner om hvordan de løste den utfordring som jeg nå føler er umulig, eller som jeg føler meg veldig alene i. Så da hadde vi grunnideen,

Så gikk vi på gata i Norge og i Oslo, og da kan du tenke deg hvordan det er å stoppe folk med en Instagram-konto med to følgere, og du er ikke NRK, og du har et random kamera som han som styrer det ikke har egentlig kontroll på i det hele tatt, og prøver å få folk til å snakke om det tøffeste de har opplevd.

Det var en challenge, det må jeg si. Men jeg er jo ikke så uredd for sånt, så vi fortsatte vi. Jeg tror vi hadde hatt sånn 25 intervjuer eller noe. Det var en del turister, jeg må innrømme det. Vi jukset litt, fordi folk er litt bedre åpne når de er turister. Det var noen nordmenn også. Og så sendte vi dette rundt, for jeg liker ikke å gjøre noe som er dårlig på en måte. Jeg liker ikke å bruke masse tid på noe som ikke blir noe. Da kan noen andre gjøre det.

Så sendte jeg det til masse venner av meg, blant annet en som var journalist. Og så fikk jeg svar på mail, og jeg husker veldig godt hva det sto. Det sto bare, er dette en spøk? Så jeg ble litt halvfornær med meg, så jeg ringte han en gang, så jeg bare, hva mener du, var det så dårlig? Han bare, nei, nei, nei.

Han bare, tuller du med at du har intervjuet noen du ikke kjenner, eller er det liksom fetteren din og du later sånn at det er noen du ikke kjenner? Så sa jeg, nei, det er jo en random fremvendelig på gata. Han bare, nei, må du gjøre noe med. Han bare, jeg har jobbet i journalistikk i ti år, jeg har aldri sett noen som har fått noen til å åpne seg så fort til noen de ikke kjenner. Og så ga han oss en lang liste på alt som måtte bli bedre. Han var dårlig på video, få meg ut av kamera, de hundre tingene vi ikke kan, som heldigvis vi har folk til å gjøre nå.

Så det var sånn human aspect startet i da 2016 på høsten, så dro jeg fortsatt på det oppdraget da, for jeg måtte det, så jeg tok med kameraet ditt og intervjuet, det var vel syv stykker tror jeg jeg intervjuet i Syria og på grenser til Syria i Tyrkia, og så når jeg kom hjem da, så startet jeg det og droppet ut av Leger uten grenser og har vært fulltid siden 2016 da.

Men vi må litt tilbake til den bombingen, for vi skal høre hvordan utfordringer, når vi blir mer kjent med deg i dag, har da fått deg på en annen vei, og kanskje til og med inspirert deg til å ta fatt på ting du kanskje ikke trodde du hadde evner til. Men den bombingen der, hva skjedde? Og hvor redd var du, og hvor realistisk? Jeg kan ikke forestille meg hvordan det har vært, for det er jo akkurat som du sier, det er nyhetsbilder for oss. Ja.

Det første som er når man reiser til en sånn kontekst, det er jo en smule snodig. Du er jo en veldig lang prosess for å bli godkjent i legerutgrenser. Det er jo litt av en greie. De sier jo da ok, du har kommet gjennom, og så leter de etter et oppdrag som matcher din profil. Det er jo jobben til de som er i Norge, og de som er på hovedkvarteret i Belge i mitt tilfelle.

Og så går du og venter på en telefon, som da blir et jobbtilbud, eller et tilbud for et oppdrag. Og så husker jeg hun ringte meg, så det er nettopp vært oppe og trent på Songtsand, husker jeg, og så ringer hun meg en flott dag midt på sommeren, og så sier hun «Ja, da har vi fått et oppdrag, er du klar liksom?» Jeg bare «Ja, ja, jeg er klar, ja».

Og så sier hun, ja, ett år i Afghanistan. Og så blir man jo, altså, jeg hadde jo reist mye, det hadde jeg faktisk allikevel, før det også, så jeg syntes jo det var veldig spennende med steder og land jeg ikke hadde vært, men Afghanistan hadde jeg jo ikke så mye forhold til annet enn mye av de

de dumme tingene på nyhetene, ikke dumme, det ble jeg bare slås i, men de negative tingene på nyhetene, og så hadde det jo selvfølgelig vært mye om det også, og jeg kjente folk rundt meg som hadde vært der, i den forbindelse da selvfølgelig med militæret, så hadde jeg også fått en sånn dårlig negativ beskrivelse, som ikke nødvendigvis jeg helt trodde på, men den var der.

Og så tenker man jo selvfølgelig, hva kommer foreldre og litt sånt, å si hvis man skal inn i et aktivt område med krig. Fordi du kan jo jobbe for leger uten grenser i naturkatastrofer og steder hvor det i utgangspunktet er fredelig, men hvor det har skjedd noe forferdelig. Mens her var det jo veldig aktivt.

Men jeg er jo litt rar da, så jeg sa jo ja med en gang. Det er jo liksom sånn, jeg føler jo at ting er meant to be, hvis det skjer. Det er noe jeg må tørre å stå i. Så da sa jeg bare ja, ja. Når hun bare, du vil ikke tenke på det da. Jeg bare sånn, nei, det går fint. Så hun bare, ok, det er greit. Så da ringte jeg jo mamma som neste samtale da. Jeg tror ikke hun var like komfortabel med at jeg ikke hadde tenkt på det, men hun er jo vant til det, så hun også var jo litt sånn, ok, det...

Pass på deg selv på en måte, men ja, dette blir litt tøft for meg at du skal det, men greit, vi setter deg jo selvfølgelig. Så da dro jeg dit, og når du kommer dit da, så tenker man jo, selv om jeg hadde vært mye rundt i verden og sett veldig på en måte områder med stor fattigdom, jeg hadde sett naturkatastrofer, jeg hadde vært med på jordas i Nepal og masse greier, men

Jeg hadde ikke vært i en aktiv krigszone før, så når du lander og går, så er det jo helikopter overalt, det er våpen overalt i gatene, mye militær på en helt annen måte enn det du har sett før, selv om jeg har vært i forsvaret, så tenkte jeg sånn, dette kommer jeg ikke til å vende meg til, tenkte jeg på en måte i starten, dette kommer til å bli rart.

Så husker jeg to uker inn, så tenkte jeg ikke på det engang. At det sto en vakt med maskingevær foran matbutikken, på en måte. Det ble bare helt normalt. Så vi sier jo litt om hvor fort vi vender oss til ting, og jeg sov som en unge, selv om det var helikopter hele natta. Så når det først smalt, som var noen måneder etterpå,

Så var ting såpass normalisert i det jeg var i, og vi hørte nyheter hver morgen. På morgenmøtet så hørte vi hvor mange som hadde dødd, hvor mange som hadde dødd i krig, hvor mange som hadde dødd i motstandskampe, hvor mange som hadde dødd i ulykker. Fordi vi var jo et sykehus, og sånn informasjon vi fikk, som jeg sikkert tenker legere er mer vant til å høre enn det jeg var.

Så når det først skjedde, så hadde vi rett før jobbet veldig, veldig hardt. Så det er egentlig en spennende historie om motivasjon, fordi da hadde det bruttet krig i nord, eller slossing da, mellom de to partene der oppe i nord, og hvor vi hele tiden da fikk beskjed om at «Nå får vi flere pasienter, flere pasienter, flere pasienter».

Røde Kors og alle de andre flykta fra det området. De tørte ikke å være der, mens vi var jo kjent for, og det er Leger uten grunn kjent for, at de er på en måte de siste som holder ut. De har veldig gjerne god informasjon og kontakt med alle sider som er en del av det, og de har vanligvis vært veldig respektert og latt være i fred. Så det var jo det vi trodde på og tenkte på.

Så vi måtte jo plutselig jobbe som maur i supply. Vi er jo vanlige hvis ikke, du går jo ikke og tenker deg som noe helt eller livredder, ok, kanskje bittelitt, men ikke egentlig når du jobber i supply og logistikk. Mens jeg ledde hele den supply-avdelingen der nede, mens han ene var på ferie, så jeg hadde liksom tre roller akkurat den uka der.

Vi jobbet døgnet rundt og klarte å forhandle oss frem til hvordan vi skulle få inn lastebilene, forbi sperringer og få inn medisiner, fordi folk bokstavlig talt døde fordi vi manglet ting. Fordi vi gikk fra 20 pasienter til 130 pasienter, så da går det jo tomt ganske kjapt. Dagen før hadde vi jobbet dag og natt en uke, og kanskje for første gang kjent på den

heltefølelsen da, ikke sant? Nå setter jeg litt på spissen. Men den følelsen av at du følte at du var med å redde liv, og ikke bare fikk kjeft hvis det manglet noe på lageret, liksom. Nå setter jeg det igjen litt på spissen. Men det var en veldig god teamfeeling i hele vårt team. Og vi fikk skryt i morgenmøte, og liksom, du kjente på en sånn deilig følelse av, åh, nå har jeg faktisk gjort en forskjell. Og så går du og legger deg, og kanskje sover i gåsetein godt da, for første gang på hele en uke der.

Og så husker jeg plutselig bare noen banker, og så masse styr rundt oss, og jeg våkner og sier «hva er det som skjer?». Og så går man ut, og så går han som er min leder igjen, han går og bare banner på fransk med alt med, det er jo fransk, og så spør jeg «hva er det som skjer?». Han bare «de bomber oss, de bomber oss». Hvem bomber oss? Hva? Hvor? Hva skjer? Her? Hva foregår der? Han bare «de bomber sykehuset i Kundus».

Og jeg var jo ikke på sykehuset, men jeg skulle ha vært der, for jeg skulle egentlig ha flyttet inn tre dager før, men så var det noen som stoppet det, fordi de syntes jeg var litt for ung, og på en måte de ville ikke ha inn flere da. Kanskje i frykt om at noe skulle skje, jeg vet ikke. Og så plutselig skjønner vi at det er det som skjer.

De bomber sykehuset. Og så ringer man dem jo etter en halvtime, og da snakker vi om amerikanerne som bomber sykehuset på dette tidspunktet. Og vi sier, hva i helvete er det dere holder på med? Det er vårt sykehus. Stopp!

Og så stopper de ikke på over en halvtime og fortsetter. Hvis man googler det flyet som ble brukt til dette her, så skjønner man jo at folk er livredd. Det er et fullutstyrt kamp for de som er bomba og sykehuset sønder og sammen. Og drepte da 43 personer, og skadet jo flere, over 100 selvfølgelig. Og det så jo ut som en fullstendig...

krigstid, som uttrykket. Men jeg trodde ikke man kunne bombe sykehus eller krig.

Nei, du skulle jo tro det, og dagen før hadde jo jeg og en del andre vært med å oppfordre oss til å legge vårt store flagg på taket med logo og leger uten grenser, for det begynte å bli intenst i det området her. Så vi hadde jo vært tydelige, og de kommuniserer jo hver dag med det som heter på en måte sentralen, der man gir informasjon om hvor man er, det må man jo i krig, så

De visste hvor vi var, men i etterkant har de mange gode og dårlige unnskyldninger, men leger uten grense var ganske tydelige på at de anklaget dem for krigsforbrytelser i etterkant, og det står de jo fortsatt ved. De visste at vi var der, og vi ringte etter, som sagt. De stoppet ikke den halvtimmen etterpå. Det har vært mye rart som har kommet ut etter det, og det verste med det hele, i tillegg til all sorgen selvfølgelig, det er...

Det er at du drepte også noe av den sannheten som man bar på, da. Sånn som vi sa, at man følte seg trygg på en eller annen rar måte, selv i krig. Som er jo noe av det privilegiet helsepersonen eller utdannelsen skal ha. Fordi du skal jo kunne gjøre en jobb, så kan du jo ikke gå rundt og være livredd på jobb. For når du skal være kirurg, kan du ikke gå og stresse på hendene, så...

Den forsvant den dagen der, og dagen etterpå så måtte jeg gå til teamet mitt som dukket på jobb som vann i, og de visste jo ikke dette, for nyheter og sånn er ikke så godt spredd i Afghanistan på den måten der, så

Og plutselig så måtte jeg være den som fortalte de det da. Og jeg skjønte at ikke de hadde hørt det enda før klokka var sju om morgenen. Og det er et øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme. Den å stå foran voksne...

tøffe menn som kanskje bærer noen av stereotypiene fra samme sted som jeg vokste opp da på bygda, ikke sant? Som bestefaren min og gjengen, som liksom du aldri hadde klart å forestille deg skulle gråte en gang på en måte. Og i det sekundet du sier det så ser du på en måte bare...

De knuses da. De knykker. Jeg er på besøk i Gåsetegn på jobb. Dette er deres hjem. Det er deres familiemedlemmer. De har familiemedlemmer i hele landet. Så du skjønte at noen av dem både kjente disse kollegaene kanskje har jobbet sammen i ti år, i motsetning til meg som kom for fire måneder siden. Og ikke minst at de antagelig kanskje har familie der da. I det området. Så

Det å stå foran der, det kommer jeg aldri til å glemme. Hva som skjedde med de da, og hvordan det på en måte var med å knuse også kanskje noen av de tankene de bar på da, om det her. Men da fikk man en veldig sånn powerful reminder også, som jeg hadde ikke tenkt godt nok på. Og det var jo at når

Vi da sendte ut en undersøkelse, for det må man jo gjøre, så det ble masse diskusjoner, skal vi stenge ned, skal vi ikke, det sa jo de andre hadde gjort det, men også ble det diskusjoner, skal vi stenge ned hele landet, som en konsekvens av å si at dette ikke er greit. Men når vi sendte ut undersøkelse, altså sånn 2.900 nasjonale ansatte, så var det ingen av dem, ikke en, som sa at de ville slutte. Ikke en.

mens alle de privilegierte ekspertsene, vi som på en måte var på besøk fra andre land, og det var jo et par hundre også, de selvfølgelig snakket med familiene sine, mammaen din sa du må komme deg hjem, ikke sant, alle disse tingene, og da går det jo plutselig opp for deg at

For meg, og for oss experts, er dette et banebrytende event, og det var selvfølgelig unikt at det hadde bomba sykehuset, men for dem er det jo samme om familiemedlem, om de dør på vårt sykehus, eller om de dør på gata, eller om de dør et annet sted. Dette var jo normalt for dem. Plutselig går det opp for deg hvor privilegiert du er, selv om du står i samme kontekst. Det var veldig kraftfullt for meg å skjønne at alle de fortsatte å stå der, for de trodde på

at dette var en av de få tingene de kunne gjøre, for de følte jo ikke at de kunne være med å stoppe krigen, da. Så da følte de at de ikke kan gjøre noe, da. Og da gikk det opp for meg at jeg kan ikke dra hjem nå. Det blir feil, sånn, emosjonelt for meg. Så da bestemte jeg meg, og mange andre også selvfølgelig, for at vi skulle bli, da, og være med å jobbe og lege uten grunnskjøp, og så bestemte jeg seg for å

For å bli, og heller jobbe veldig hardt politisk for å få noen til ansvar for det her. Og det lyktes de aldri med dessverre, fordi amerikanerne gjorde som de pleier å gjøre.

Dette er jo livserfaringer, og jeg har selv vært i Hepron for TV 2 da, og da var jeg opp, altså det var checkpoints, og det var skuddsikker vest, og barn som... TripleTex er et fleksibelt regnskapsprogram som passer perfekt for nettbutikker. Og søvebønder. Og kiropraktere. Og maskinutleiere. Og advokater. Ja, TripleTex passer veldig bra for alarmselskaper. Og regnskapsførere selvfølgelig. Og begravelsesbyråer. Nei.

Og selvfølgelig elektriker. Ja, du har sikkert skjønt det nå, at alle slags små og store bedrifter får det de trenger hos TripleTex, hele Norges regnskapsprogram. Prøv gratis på TripleTex.no Årets fineste julegave finner du på fotoknutsen.no Akkurat nå får du 50% rabatt med koden Juleglede ved kjøp over 550 kroner. Start i dag på fotoknutsen.no

Det var muslimer og jøder som kranglet om Abrahams grav i dette tilfellet. Hvem som eide retten til hans grav.

Jeg var dritredd selv, men jeg har jo ikke vært oppe i en sånn situasjon. Men hvis du tenker deg tilbake til ungdomstid og den TikTok-verden vi lever i nå, det er så få disse perspektivene. For jeg føler det er veldig mange som trenger en liten wake-up-call, og så ser verden på det. Det er ikke nødvendigvis å komme til sykehus og bli bombet. Men hvis du skulle snakke til deg selv om du skal komme tilbake til ungdomstiden din, så bare først i forhold til dette med å få livserfaring.

Er det noen tanker du gjør deg der, i forhold til alle de unge som er ganske vilrede, og lever på en måte litt mange i en illusjon om hva verden er? Ja, så vet jeg ikke om det nødvendigvis er så sunt å ikke leve i en illusjon, eller, på en måte. Fordi når jeg kom hjem etter dette, da hadde jeg vært der lenge etterpå, så det hadde skjedd mye annet siden den gangen også. Men da kom jeg hjem i mai, det var eksepsjonelt fint vær, du lander i Norge, du har vært borte i et år, og

å komme med disse erfaringene, som du sier, til en verden hvor veldig mange lever i bobla si, og kanskje litt ekstra i bobla si, når det er fint vær, og vi ligger strødd på alle grøsflekker som finnes i Oslo, ikke sant? Ja.

Og så kommer du dit, og folk spør deg, hvordan har det vært, og sånne type ting. Og så kjente jeg at det kom jo bare stereotype spørsmål. Alle ville bare vite hvor ille kvinnerne hadde hatt det, eller hvor slemme Taliban var, på en måte, uten at noen hadde noen forståelse for at... Altså, jeg har nettopp fått kollegaene mine drept av amerikanerne, så jeg har selvfølgelig også opplevd angrep fra andre siden, hvor vi hadde mistet kolleger fra de andre, så det er cirka at noen var noe bedre eller dårligere enn noen andre. Men den konteksten at du skjønner

At jeg har noen perspektiver som de rundt meg ikke har, så jeg måtte jobbe veldig hardt med meg selv for ikke å bli sint på de. For det er jo fullstendig feil. Jeg kan ikke gå og være sinnet på folk fordi de ikke har opplevd det samme som meg. Så jeg tror det er både noe fint og vondt med det. Jeg tror vi alle har gått av å reise og få perspektiv. Og det hadde jeg gjort, som jeg sa, lenge før det her. Men så vonde perspektiver...

Det kan også gå begge veier. Jeg tror det som er problemet med dagens verden, hvor dette er everyday innhold på våre skjermer, og på spill og på film, er at vi blir numne. Vi ser det veldig ofte i situasjoner som skjer i Oslo for eksempel, hvis noen slåss på gata, eller diskriminering på trikken, eller noen begynner å skrike til hverandre.

så ser vi nok at vi reagerer mindre enn vi gjorde før, føler jeg. Fordi før så hadde vi reagert, fordi det er så uvanlig. Mens nå, det er jo rundt meg overalt. Så det at noen slår noen, er plutselig ikke noe sjokkerende lenger.

Og det er skummelt, fordi da, som du sier, lever man i en boble hvor empatisk du er skrudd av, uten at du har valgt det selv, at det er en del av det levet du lever. Og på en annen side så mangler du perspektiv, som du sier. Fordi grunnen til at du er skrudd av er jo fordi at du føler at det er jo ikke ekte. Det er jo bare masse saus, det er spill, det er videoer, det er fake news, det er real news, det er alt er bare en...

meksikansk gryte sammen syrium av verden, og så står du der og så skjønner du ikke at dette er ekte menneskes liv. Samme som jeg fikk den hare realiseringen der nede i Afghanistan, hvor jeg skjønte at dette var stort for meg, men for dem så var dette just another story of their life på en måte, som har vært sånn siden tiden i seksistens. Det har jo ikke vært fred i Afghanistan siden tidlig 50-tall eller noe sånt, så

Det er jo ingen jeg møtte som husker fred, fred. I det hele tatt. Så det var også litt rart, for jeg har vært i veldig mange tøffe kontekster, som jeg sa, men det er første gang jeg har vært i et land hvor når du spør folk litt om fremtiden og sånne type ting, så var det eneste som var fokuset var enten å komme seg vekk, og det sa de med veldig tungt hjerte, fordi de er veldig glad i landet sitt, og det skjønner jeg veldig godt, en nydelig land. Ja.

Men de bare hadde ikke noe tillit til at det noen gang skulle bli fred. Fordi de følte at det var så mange arter som har, og Rusland har vært der, og USA har vært der, og England har vært der, altså liksom Taliban. Det er jo ikke sånn at vanlige folk i gata har følt at de har hatt noe å si her. Det har ikke liksom vært det som har vært fokus. Så det var veldig vondt å se når du snakker med unge mennesker da, som har sånn 21, 22, 23 som jobber for oss.

At du skjønte på dem at det eneste de tenkte på var å komme til et annet sted, og så sitter du med sannheten om at du vet at ja, ok, det er kanskje bedre på visse ting, hvis vi skal snakke om trigget og sånne type ting, men det er jo ikke sånn at de jeg kjenner med bakgrunn fra sånne kontekster har det lett her, i et strukturelt diskriminerende kontekst, hvor man kommer med en bakgrunn som gjør at det er umulig å finne jobb, altså

Så du sitter liksom og vet at du har egentlig ikke lyst til at de skal tenke at det er drømmen heller, fordi du vet at de kommer til å bli skuffet. Så du vil jo heller da oppfordre folk til å prøve etter beste evne og være med å skape sitt eget bedring der hvor de er, men det er jo like håpløst, så da sitter man der og vet ikke hva du skal si da til mennesker som ikke har håp.

Hva er det som gjør deg redd? Og har du følt på dødsangst? Og så tenker jeg ikke bare på den bombingen, men er det noe som skremmer deg skikkelig i livet? Det påkoblet svaret, det som skremmer meg skikkelig, er jo hvor...

Da skal vi se zombisk vi er nå. Det skremmer meg mer det. Men selvfølgelig har jeg opplevd steder, som du sier, i den situasjonen i Afghanistan også, så blir man jo redd. Fordi disse tingene skjedde jo rundt oss. Så det kunne jo ikke så godt ha skjedd oss. Når vi var ute og kjører, så opplevde vi et angrep også, som var litt rett ved oss. Hvor man selvfølgelig kjenner at, shit, hvor er vi? Og du blir veldig sånn på, da. Ja.

sammen så hadde jeg en ulykke i kystvakta også hvor jeg nesten mistet livet, men da blir jeg sånn fascinerende rolig i de gangene jeg opplevde det, og veldig sånn actionfokusert, og så kommer rekselen etterpå, når situasjonen har roet seg, det er da du kjenner, shit, hva skjedde nå? Altså sånn, nå kunne jeg vært død, jeg tenkte veldig mye på det min som er i Afghanistan fordi jeg skulle ha vært på sykehuset, og som sagt det ble stoppet litt sånn uortodoks egentlig, så

Og så hadde vi også overtalt andre om å komme tilbake, for vi sa det var trygt, vi trengte folk til å komme tilbake for å drive sykehuset. Så flere av oss hadde ringt ansatte og overtalt dem om å dra tilbake. Et par av de som ble overtalt å dra tilbake døde jo. Så man sitter jo også med en sånn grusom følelse av at du har vært med på det der. Så det som kanskje skremmer meg mest, det er jo...

Sånne ting som du ikke har helt kontroll på, så skaden i Singapore som vi kommer inn på senere, den var nok skummelere for meg, tror jeg, enn det der. Fordi når det er så mye rundt deg som skjer, så må du nesten bare stole på at du har noen form for beskyttelse rundt deg. Men når det er sånne veldig nære ting, da er det jo da retselen kommer større. Som å miste bestemor, for eksempel. Da var jeg jo livredd.

Og det skjønner man, for det er nærmere, man kan forstå det bedre, men siden vi nå snakket om ryggen din og den skaden du fikk, så kunne det vært fint akkurat nå at du forklarer litt hva som skjedde, for da sitter du personlig med din egen kropp som panikker, hva skjer nå, blir jeg larm, hva skjer? Så det er litt om den opplevelsen, og hvordan det har brakt deg videre i den, jeg vil si, du har selv poweren du har inni deg der da, til å komme til human aspect.

Ja, da hadde jo jeg, når jeg var ferdig på videregående, så var jeg jo litt, som mange av oss, litt usikker på hva skal du, for jeg gikk jo på idrettslinjen, så jeg hadde jo i utgangspunktet en drøm om å bli idrettsutøver. Og når jeg fikk syssyke syke siste året, så ble jo det satt litt på vent, så jeg skjønte at jeg måtte liksom ha noe i mellomtiden, selv om drømmen var ikke helt død enda.

Så da dro jeg i forsvaret, som mange av oss, og et år tidligere så hadde jeg jo meldt meg på Marineger, fordi selvfølgelig inni meg, jeg hadde jo en drive hvor man skulle være toughest, coolest, som henger sammen med barndommen. Kom inn der og hadde jo ikke noen refleksjoner rundt hva det innebærer, altså bli soldat, altså plutselig skulle jeg stått på andre siden her, da skulle jeg vært med å bombe et sykehus, altså skjønner du, jeg hadde ikke de påkoblet tankene da.

Men hva var det mest for å vise meg fram? Jeg kom gjennom, og når jeg var ferdig med opptaket, så skjønte jeg at dette er jo ikke noe for meg. Jeg har ikke lyst til å bli så lat, så det var ikke så veldig populært at jeg sa fra da etterpå at det er vi jeg helst unngå. Da ble jeg sendt et nytt opptak på minedykker, som jeg synes var mye mer givende der og da, men igjen sikkert drevet av mye som skulle vise at jeg var bra nok. Jeg kom gjennom der, og

Jeg havna enda videre, og til slutt knakket jeg ankeren, fordi den hadde vært forstua på veien inn i forsvaret, så jeg hadde teipet den. Så jeg hadde gjort alle disse opptakene med en teipankel, det sier jo litt om hvor stort behovet jeg hadde for å vise at jeg var tøff. Men da fikk jeg tilbud om kystvakta. Så det var der jeg havna til slutt. Var der i ni måneder, resten av min tid, på Svalbard. Synssykt spennende.

også redd, for jeg opplevde ekte storm med sånn 22-23 meter bølger da var vi alle redde, tror jeg, på skipet men det er en annen historie, og så visste jeg jo ikke da hva jeg skulle gjøre med livet mitt som jeg sa, fortsatt, så jeg måtte jo reflektere, hva skal jeg gjøre da når jeg er ferdig i forsvaret, for jeg hadde jo ikke noen mål å tanke om å være videre her, så da begynte jeg å studere shipping

Det hadde en kompis som hadde studert det året før, og som sa at det var spennende. Så jeg leste den boka, og de som kjenner meg vet at jeg har kanskje lest seks bøker i hele mitt liv. Nå er det kanskje ti, men den gangen. Og den boka er så tjukk av doktor Martin Stopford. Det heter Maritime Economics. Bondkjedelig sikkert for alle og enhver, men av en lang grunn så måka jeg gjennom den boka mens jeg var på skip. Og da skjønte jeg at dette er jo givende for meg av en lang grunn.

Jeg begynte å studere der, og kom inn, og det var på Høyskolen Kristianas, det var en skole som var litt andedes, som passet meg veldig bra, og jeg var veldig flink og ivrig på ballen. Og så fikk vi foredrag av Herman Billung, heter han, han var sjefen for Golden Ocean den gangen, som var superpuppis, firma var i avisene hele tiden, alt bare gikk oppover. Dette var jo våren 2008, før krasjen.

Og så sier han til læreren, vi ser etter noen unge folk, og spør, anbefaler du noe? Og da anbefalte han meg, og en til. Og så kom jeg inn i en prosess, da med å bli ansatt der. Og så plutselig så var jeg ansatt, fulltidsansatt. Det hadde gått ett år på skolen. Jeg trodde jo ikke det var sant. Så jeg husker jeg gikk rundt på Akke Brygge der i en dress som var litt kort på en måte. Jeg følte ikke jeg falt inn. Det føltes helt hullet ut første dagen. Skjønte ingenting.

Og så jobbet jeg jo der da i seks år til jeg kom til Singapore, så som jeg sa i sted. Da var jeg ekspert, da hadde jeg jobbet ved toppidrett ved Sina, ungdomstrener og alt mulig annet rart, så jeg gjorde jo tusen ting samtidig, og studerte ledelse på BE i deltid og liksom duracell.no. Men når jeg da kom til Singapore, så var jo det kjempespennende, flyttet ut landet, stort steg, så første seks måneder, så var jeg jo der...

Og tilpasset meg. Det er vanskelig å komme til en ny kultur og plutselig måtte tenke på ting du aldri har tenkt på. Sånn at du må skaffe deg bankkort. Det fikk jeg bare i posten da jeg var 16 år på bygda. Masse privilegier man ikke forstår. Finne leilighet, bo litt annet, måtte på IKEA og kjøpe nye møbler for det var tomt. Sånne rare ting som du kanskje ikke hadde tenkt like mye på. For du arvet jo det selvfølgelig når du flyttet ut som yngre.

Og så hadde jeg synes det hadde vært veldig tøft. Jeg hadde også opplevd å ha fått dengi-fever og en voldsom betennelse i den ene ballen. Ballen i balla, rett og slett. Så jeg hadde plutselig fått kjempehelseproblemer i tillegg. Så det hadde vært en drøft seks måneder.

Men så tenkte jeg sånn, nå, nå er jeg klar. Nå skal jeg liksom, nå har det roa seg, jeg har tilpasset meg, nå skal vi skinne. Dro hjem til juleferie, kom tilbake, supergira, og så to dager inn knuser jeg da en skive i ryggen i en fotballkamp. Og spiller hele kampen, synes det var noe rart, går og legger meg, og bare sånn, jeg hadde vondt i ryggen og ledd litt sånn, fordi jeg har vært idrettsutøver hele livet egentlig.

Og så når jeg våkner midt på natta, for da har tydeligvis den skiva løsnet da, når du legger deg og trykker løsner. Og da renner jo den geléen i skiva som har blitt knust inn i nervebanen, og det gjør absurd vondt med sånn skytende smerte ned i høyrebeinet, og det banker over. Det trodde jeg virkelig jeg skulle trykke med. Men hva gjør jeg da? Da går jeg på jobb da.

Idiot som jeg er, og sitter der og tenker nå skal man være tøff liksom, men det gikk jo ikke. Så det var vel en time inn eller noe sånt, så tenkte jeg at jeg må gå til fysioterapeuten min, som jeg hadde brukt mye. Og går dit, legger meg ned og spør hva i verden er som skjer, og så sier han du, vi har faktisk en av de mer kjente sportslegene i verdensmålet kurs for oss her tilfelligvis. For han fysioterapeuten min, jeg vet ikke hva det er, så jeg går og henter han. Så husker jeg han kom inn, jeg lå på benken der, og jeg klarte ikke å tenke engang, det var så vondt.

Og så bare ser han på meg, så sjekker han sånn, jeg tror han brukte 30 sekunder. Og så ser han på meg, så sier han, sykehus nå. Og jeg bare, ok. Jeg ble litt stresset da. Drar til sykehuset, fantastisk sykehus, Singapore General Hospital, det er offentlig sykehus i Singapore. Du kommer inn og blir dratt rundt i systemet som en helt. Så jeg har vært der i 43 timer.

fått masse morfin og greier, og ingenting i alt. Og de hadde MR og sjekket tusen ting, og så sa de, vi vet ikke hva det er, du må dra hjem. Jeg bare, nei. Så jeg husker at jeg sto da på en litt sånn liten spe, singaporeaner, stakk her. Så husker jeg tok henne på skulderen, nå er jeg jo en 90 høy, så det var ikke sånn at jeg tok hardt, men jeg liksom tok ganske sånn bestemt. Og så sa jeg på henne, og så sa jeg, nei.

dere finner en ekspert som jeg kan snakke med jeg drar ikke herfra jeg har jo vært våken i 43 timer jeg kommer til å rakne for meg hvis jeg skal dra hjem

Så jeg tror hun skjønte at jeg både var redd, men også at jeg ikke hadde tenkt å gi meg. Så hun sendte meg til han som var ekspert, og han brukte to minutter på å skjønne hva det var. Så det viser jo viktigheten med å komme til de riktige folkene. Det hadde jo vært hos masse leger, men de skjønte det ikke. De trodde jeg hadde knekt ryggen, men de fant ikke noe brudd. Og så skjønte de ikke at det var skiva som hadde knust. At det lå inne i nervebanen, og det så de på en sånn

ultralyd, tror jeg det var. Så hva kunne ytterste konsekvens vært, hvis ikke du fant denne spesialisten som kunne hjelpe deg på to sekunder?

Jeg kunne jo blitt lam etter hvert, delvis lam i høyrebeinene hvis jeg hadde vært dum, og det er jeg jo av denne typen som nå har skjønt her, at jeg hadde jo finnet på et eller annet dopt. Altså det å tape leikene den har brutt i, altså sånn ja, det høres ut som du bare har en vilje som overstyrer signalene dine litt. Ja, hadde ikke noe god track record, så det var veldig bra at jeg kom til han, og da ble jeg hasteoperert fem-seks dager i skjegnene da.

Og våkna på sykehuset og titta ned på høyrebeinet mitt i håp om at den skulle bevege seg. Og det gjorde den. Men jeg hadde jo da mistet, jeg hadde sånn 7-8% muskelaktivering igjen på høyrebeinet. Så jeg klarte ikke å løfte herren min opp av bakken på høyrebeinet. Men det klarer man jo på den andre foten.

Så det var ganske beinart å våkne der alene i senga på ringen familie, for de hadde ikke råd til å komme dit. Jeg hadde jo selvfølgelig sagt til dem at det går greit som idiot man er når man er mann og skal tøffe seg litt, så jeg var der alene da.

Og da har du en alvorlig ryktskade, og du har jobben i shipping med Fredriksen. Hva tenker du der da? Får du panikk og tenker at nå har folk gjort en god nok jobb? Eller endrer det perspektivet på vilje og drømmer? Det som skjedde da, det du kom hjem etter hvert. Fordi på sykehuset rekker man jo ikke å tenke så var jeg jo litt sløv, kan du si, når man på sykehuset der har vaknet narkos og sånn. Men når jeg kom hjem

Det var jo det tøffeste, hvor du plutselig sitter alene og skjønte hva som hadde skjedd. Jeg hadde jo fått beskjed av kirurgen at du aldri kommer til å drive med idrett igjen.

Og det var min privat identitet. Så jeg hadde mistet min privat identitet. Jeg var ti år yngre enn neste mann i firma, så det var ikke sånn at jeg passet godt inn på generelt grunnlag. Og så hadde jeg også fått beskjed om at det å komme tilbake til en shippingjobb, det kan gå det, men det kan ta tid for deg å skulle sitte så mye. Det kommer til å kreve mye av deg. Så jeg følte jeg hadde mistet den litt også. Så plutselig sitter du der, og så tenker du sånn,

Hvem er jeg nå? Uten shipping og uten profesjonell identiteten min og uten idrett som er min privat identitet. Alle prestasjonene mine, alt jeg hadde bygd opp, var borte. Og da hadde jeg ikke noen svar. Jeg visste ikke hvem jeg var. Det var ikke noe forankret selvverd i meg hvor jeg var verdifull som menneske uten dette.

Så det ble jo fryktelig mørkt da, og når man i tillegg da kanskje har selvisolert seg vekk fra de som kunne ha brydd seg litt, og de kanskje ikke helt vet hvor ille det er fordi du har pyntet litt på det, for at ikke du ville at de skulle bli redd, så plutselig satt jeg der i leiligheten i Singapore og tenkte sånn, «Dette vet jeg ikke om jeg orker».

orker jeg nå igjen? Nå er det 14 år siden jeg hadde en sånn ekstremt tøff periode i livet, og hvor jeg har klart å komme ut meg hit, og jeg følte jeg hadde kontroll på ting som er bygd, og alle utfordringene som fikk, de bare prellet litt av. Jeg håndterte de på en måte. Mens denne var plutselig sånn, ja, da vet jeg ikke hva jeg gjør. Orker jeg å begynne på nytt uten de to fine, trygge identitetene mine? Og det holdt jeg nesten på å ikke få lov til å oppleve. Så da satt man jo der i en energi at hvis ikke jeg hadde

Jeg husker hvordan det var når jeg var 13, første gang jeg opplevde det, og prøvde å ta livet mitt. Så er jeg ganske sikker på at jeg hadde gjort det i Singapore. For da var det fordi jeg var heldig og hadde opplevd det før, og skjønte at nå er det subjektivt i hodet mitt. For jeg hadde jo hatt 14 gode år etter det jeg følte var håpløst den gangen, så jeg satt jo faktisk med en ekte erfaring om at det kan snu da.

Den redda meg rett og slett. Føler jeg meg ganske trygg på. Probiotika i hudpleie har blitt en sterkt voksende trend. Stadig fler får øynene opp for hvor viktig et balansert hudmikrobiom er for at huden skal fungere optimalt og også være i balanse.

Ja, forståndeten er at de hjelper ikke å bruke dyre kremer hvis ikke det grunnleggende er på plass først, nemlig en intakt og velfungerende hudbarriere. Oslo Skim Lab har akkurat lansert en verdensnyhet, og vi elsker den. Den heter Probiotic Night Serum Kit og inneholder levende probiotika og hyaluronsyre som støtter hudens mikrobiom og bidrar til økt fukt, smidighet og en sterkere barrierefunksjon.

Det smarte er at serumet mikses hjemme rett før man bruker det, slik at probiotikaen holder seg helt levende og er aktiv i opp til ti dager. Et kit inneholder tre flasker med hyaluronsyre og tre poser med levende probiotika, nok til 30 dager.

produktene brukes på kvelden helt alene, uten andre produkter, for da får probiotika maksimal effekt på huden. Dette er noe du bare må prøve, men bruker det hver eneste kveld. Akkurat nå får du 50% rabatt på første pakke med Probiotic Night Serum Kit med vår eksklusive kode Biohacking Girls. Hei, det er Monika her. Jeg har akkurat lansert en ny podcast Hormonpodden, der

Dersom du er klar for å ta kroppen tilbake på kodnivå og faktisk bli biologisk yngre, da må du sjekke den ut. Her går vi rett inn i kroppen som et intelligent system og ser på hele bildet. Hvordan hormoner, peptider, søvn, stress og mat henger sammen. Jeg deler ny forskning, konkrete grep som virker og viser deg hvordan ren fysiologi og smarte strategier kan forandre hverdagen din. Søk opp Hormonpodden der du hører podcaster og bli med inn i neste generasjon helse.

Her er vi jo inne på, Jimmy, den nerven du har, og når vi hører på podcasten din og prosjektene dine, du vil jo forstå syken, du vil forstå menneskesyken, og du har løftet fram så mange sterke historier. Noen av dem er ikke med oss i dag. Jeg kjenner noen som du har delt historier til, og

Og så har du disse episodene selv, og det er jo kanskje også drivkraften, og kanskje det som gjør det så fascinerende, at når man er så langt nede, kan man ikke spole noe tilbake litt til, vi jobber ikke kronologisk i denne samtalen her likevel, så hvis man spoler tilbake til ungdomsårene dine, for det har jo ikke vært lett for deg, men du klarte likevel, med siden du hadde disse selvmordstankene, så klarte du til og med å se tegn på håp når du var 13 år. Fortell.

Ja, altså som mange av oss så vokser vi opp med å oppleve mye ulike ting, og i mitt tilfelle så hadde jo min familie rømt fra en voldelig far som sleit med alkohol i Trondheim, så når mamma livet av tenåring så hadde bestemor tatt med seg mamma og tante og rømt ned til en time sør for Oslo.

Og startet et nytt liv da, med en ny mann som hun mente var bedre enn han hun dro fra. Og så bygde de opp et liv der, og så hadde jo da mamma og de hadde jo sine drømmer og sine tanker, og så plutselig så var hun gravid med meg, og var veldig ung fortsatt, og

ble jo da igjen da på bygda for å kunne få meg og kunne fokusere på den biten så det forsvant jo da noen drømmer i den energien sikkert, og så ville jo ikke min biologiske far ha noe med meg å gjøre så han også satt jo både meg og mamma i en situasjon hvor man står plutselig alene da så jeg kom jo skjevt inn i verden i en energi som antagelig var vanskelig som jeg selvfølgelig ikke husker kognitivt sånn, men som må jo ha satt seg på et eller annet vis ja

Og så finner mamma en fantastisk mann som jeg kaller pappa i dag, etter bare ett år, og så får de søsteren min to år senere, og så plutselig er vi en liten kjernefamilie.

Men jeg følte meg veldig annerledes og rar, og så vokser du plutselig opp i en kontekst hvor søstra mi har hele familien sin der, mens du har ikke det, og får du da lov å si det? Er det greit? Er det noe man kan føle på? Er jeg jo heldig? Jeg har jo fått en ny far, ikke sant? Og så er man inn og ut hos den andre luringen da, i helgene og sånn, og

Han som er din biologiske far. Ja, når det på en måte hadde roet seg litt, og han plutselig ville stille opp i fem minutter allikevel, så var man der, og der opplevde man jo veldig tøffe ting. Man har slett fortsatt med alkohol og lignende ting som bestefar kanskje. Det har ikke blitt like ille, men allikevel. Og så...

Står man plutselig i to verdener hvor hjemme så var du trygt inne hos bestemor som var kanskje den jeg var nærmest med, og mamma og pappa og den kjernefamilien, en onkel, ikke minst tante som bodde rundt oss. Du har folk rundt deg. Men på skolen så var du mobba, var du utenforskapet, du følte deg ikke, du passet inn. Jeg dyttet litt på systemet, jeg følte liksom ikke at lærerne helt forstod meg. Du skapte mye uro, hadde mye uro sikkert inni meg.

Og når du prøver å si ifra, og du ikke blir hørt, så til slutt bare gir du opp. Så da går du bare og bærer på dette her. Så skulle jeg begynne på ungdomsskolen, og følte og håpet og drømte om at det skulle bli bedre. Fordi da tenker du at nå kommer det noen fra de andre bygdeskolene, så finner du sikkert noen venner. Og så ble det kanskje verre. Og så som jeg sa hos pappa, så opplevde du at det ikke var trygt hjemme.

men du ble ikke mobba utenfor for da var det noe kule, jeg var storebror til en halvbror, altså så du ville fortsatt ha den verden da halve den verden, selv om du opplevde ting som ingen burde oppleve på en måte med den usikkerheten og utryggheten som var i huset og hver gang han drakk og liksom alt det der som lå under da

Og da sto man i den energien at du følte at, hva er dette for noe? Jeg husker et øyeblikk hvor han vekte meg på natta og tok meg med opp på kjøkkenet, og jeg husker jeg satt og kikket på han og bare sånn, hva vil du? Hvem er du liksom? Tulling, tenkte man jo da i den 11-12 år gamle hun mitt. Og det følte jeg veldig på at det var sånn, jeg følte at jeg hadde,

forrørende seg blod, hvis du skjønner. Følte liksom at alle partene av deg var ødelagt da, på et vis. Som skapte jo en form for frykt og sikkert en eller annen merkelig forakt, men også en stor sorg rundt at hvorfor var det dette jeg skulle få, på en måte. I motsetning til han andre da, som du visste som var fantastisk og som aldri noen gang hadde sagt at det ikke var hans, og som liksom hadde gjort veldig mye av de tingene som du skulle tenke at er det du ønsker da, fra en farsfigur.

Det var det vonde, og den samme opplevelsen jeg hadde med den besteferden som jeg hadde møtt inn og ut i Trondheim, som var så veldig konservativ, har, det var ikke noe følelse der av at du var bra nok, det var eneste at du var for puslet eller skulle tøffe deg, eller åja, du spiser bare pomfri, det var disse kommentarene hele tiden om at du ikke følte at du lyktes.

Mens der igjen hadde jeg jo også en annen bestefar, en ny mann til bestemor, som så meg mer igjen. Men på sin måte selvfølgelig, alle har sine forkortheter. Men det var så mye kontraster i mitt liv som dro unna at jeg følte ikke at det var plass til meg. Så når jeg var 13, når mamma ble syk,

Så følte jeg at jeg mistet den siste. For da ble hun syk med det som var påbyggende underlivskreft. Bankebordet gikk bra med mamma, eller hun overlevde det. Og så endometri også masse kvinnehelsgreier vi vet mer om i dag, som vi ikke visste mye om den gangen. Som gjorde at jeg følte meg virkelig alene. For da forsvant den siste, så naturlig nå klarer jo ikke hun å gi noe ekstra oppmerksomhet til noe annet. Og så ble huset også veldig knyttet til det da.

Det ble nok litt siste droppen for meg, som gjorde at jeg havna i den situasjonen at jeg følte at dette orker jeg ikke. Her er det to ting som jeg ser som må være

viktig å få fram for mange andre ungdommer som er i en lik situasjon. Det ene er at du har alle utfordringene som man har hørt med vold, eller ikke vold, men i alle fall mental vold med alkohol og ikke sant? Og så prøver du på en måte å kommunisere det, men du har ikke en kanal til å fortelle hvordan du egentlig har det. Og der tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen. At man prøver å si noe, og så blir man ikke hørt. Hva skal til for at man skal klare å nå har du podcasten til nå, det stemmer som det er så viktig, men likevel...

Der er jo nøkkelen til å kanskje forstå den mentale helsen. Så er jo noe av utfordringen nå at det er jo ikke sånn, altså i dag kan du jo nesten bare glemme det. Den gangen her så hadde jeg jo i hvert fall tid med mennesker som var, jeg hadde tid med onkel, jeg hadde tid med bestemor. Jeg husker at onkel var vaktmester på ungdomsskolen en liten stund.

Så jeg kunne gå til han i friminuttet, si litt om hvordan man har det, man henger jo ikke med unkeren sin i friminuttet på ungdomsskolen, da henger du jo med folk som er på din alder. Men da kunne jeg jo være der, og selv om han ikke da satt seg ned i en superpedagogisk måte å snakke til om psykisk helse, så forstod han jo, ser jeg nå når jeg ser tilbake, at jeg hadde det vondt, fordi han...

sa jo ja, selv om han var på jobb. Så han tok meg jo med rundt i friminuttet, han lot meg være der, jeg fikk jobbe med hendene, vi lagde noe på sløyden, jeg fikk hjelpe ham å holde en plate når han skrudde. Den kjærligheten om at han viser at jeg ser deg, eller jeg vet du er her, og du kan komme til meg, i tillegg så vokste han min stor og tøff, og tidligere bokser, så det var faktisk trygt da, når jeg snakket om at jeg følte meg mobba og følte meg usikker, så var jo det en trygghet i seg selv.

Så det er jo problemet nå i dag, at vi har jo veldig lite tid. Jeg jobbet jo som ungdomstrener, som jeg sa, og satt og så på foreldre som kom og begynte å tute ett minutt før treningen var ferdig. Fordi de kom sikkert rett fra jobb, ikke sant? I dagens moderne verden, og skulle hente kidden sin, og nå måtte vi hjemme for å spise middag, ikke sant? Så det er jo noe absurd i det der, at når mener vi at dagens ungdom skal kunne fortelle oss hvordan de har det? Altså...

Når skal det skje? Fordi det skjer ikke i de første fem minutter av en samtale. Du må være med noen ganske lenge før de skal føle seg rolig og trygg nok, og føle seg trygg på at du har tid til å høre noe.

Og i hvert fall når vi snakker om tenåring, så har jo ikke de språk engang. Jeg synes det er vanskelig som 38-åring. Ikke sant? Og de unge, noe av det farligste jeg ser i dag, det er at de unge snakker på en mer terapeutisk voksen måte. Altså psykologspråk, psykologifisering, som de kaller det. De bruker angst, depresjon, ADHD, masse diagnoser som halvparten av dem finnes jo egentlig ikke engang. Du kan snakke om en annen gang. Men

Og poenget er jo at de bruker ord som stopper samtalen, og som også polariserer. For hvis jeg sier at mamma, jeg har så angst for å gå på skolen, så blir jo mamma sur, ikke sant? Eller litt provosert, eller redd, egentlig sikkert, og prøver å liksom jage deg på skolen. Men i stedet for å spørre, hvorfor har du ikke lyst til å gå på skolen?

Så henger vi oss opp i ordet angst, og så skal vi prøve å belære ungen vår. Og så har vi rotet oss helt på villede, mens jeg kanskje sa jeg har vondt i magen, eller noe annet. Jeg brukte ikke ordet angst når jeg vokste opp. Så det ble ikke den samme provokasjonen. Jeg ble også jaget på skolen. Men det var nok spor av at de forsto at det er en grunn til at han ikke vil på skolen. Det er ikke bare fordi han kjeder seg på en måte. Og det har forsvunnet fullstendig, og da...

Må vi virkelig hjelpe våre unge å få det språket jeg ikke hadde, og de må få det raskere, for hvis ikke vi skal endre hele verden, og det jobber vi med, men det kommer til å ta tid, så tror jeg det viktigste er å i hvert fall utstyre de unge med evnen til at har de et kvarter i bilen, med mamma og pappa som kjører dem til skolen, så skal de i hvert fall kunne verbalisere hva de står i. Og det må gå fortere enn de tre timene jeg kanskje trengte bare for å si 0,2%.

Fordi hvis vi skal bare vente på de tre timene, så kommer de aldri. Og det ser vi jo i psykisk helsestatistikken blant unge. Det øker jo i alle retninger. Men vi har aldri hatt det bedre, rent sånn privilegiert-messig. Så det gir jo ikke noen mening at det skal være sånn. Men vi har lagd en verden hvor vi er fullstendig frakoblet, og hvor vi ikke har ro. Så når jeg føler ubehag når jeg var yngre, som jeg følte mye på,

så var jo jeg mye alene. Jeg så på stjerner, jeg bygde Lego, jeg tegna, jeg satt med bestemor kanskje, og gikk dit på besøk, jeg var og bygde hytt i skaven, altså, og for all del, jeg spilte over Playstation og sånn, det hadde kommet av, så jeg spilte litt og sånt, men det var så mye grenser på det, at

Jeg hoppet ikke inn i en avhengighetsmaskin som pirret dopaminet mitt hvert femte sekund. Så jeg hadde jo noe form for ro, og fikk jo sitte med disse tingene på kanskje en sundere måte enn det man gjør i dag, for man undertrykker den uroen på to sekunder. Jeg er mer redd for all uroen som unge bærer i underbevisstheten, enn den uroen jeg bar halveis i bevisstheten min. For jeg var i hvert fall klar over at det skjedde.

Men enig, vi lever jo i en helt annen tid enn da du var 13 år, men du hadde allikevel planer og tanker om at du ville avslutte livet ditt. Så hva var det du gjorde? For det første, det du gikk gjennom, har du delt litt om, men hva gjorde at du klarte å snu dette? Det var jo litt ifølge, fordi jeg overlevde. Så det var ikke det som var planen. Så jeg var jo heldig å overleve dette forsøket. Og når jeg gjorde det, så...

Får man jo en sånn rar opplevelse, det er jo andre som har beskrevet også, at plutselig ble jeg veldig bestemt på hva jeg kan gjøre. Man kan jo bli litt logisk, man kan jo bli litt hackende i mindsetet for å bruke deres uttrykk. Så ble jeg veldig sånn, ok, greit, nå må jeg være her. Da må jeg finne et mål. Og det var, jeg skal inn på idrettslinja, fordi jeg skal vekk herfra fra bygda. Da måtte jeg gå på en skole som var lenger unna enn der hvor de fleste fra den ungdomsskolen ville komme inn. Fordi de kom inn på den nærmeste skolen.

Og hvis jeg skulle fått det, det var jo fem i snitt, så hadde jeg jo en liten challenge foran meg. Og det var at du må bli hengt på skolen, og så må du få kontroll på året den karakteren din, for den hadde sklitt ut litt i åttende klasse her. Og ikke minst, jeg måtte jo finne en måte å ha det OK på. For hvis ikke, så var jeg jo redd for at dette skulle skje igjen. For det var jo ikke sånn at det ble magisk bra, bare fordi du overlever. Så da fant jeg idrett og tenkte sånn, hvis jeg jobber ekstra hardt her,

så vil jeg jo i hvert fall bli valgt. Fordi hvis du er god på noe, selv om folk synes du er rar, eller på et eller annet tidspunkt så velger de deg, og hvis du er såpass god at det betyr at de kan være med å vinne. Så det var min mestringsarena, og i tillegg så forstod jeg på et eller annet merkelig vis, for jeg har jo sagt at jeg slet jo med en veldig urolig hjerne, det er ikke sånn klassisk ADHD, så kan man jo krangle om det kommer fra traumer eller det, men det er jo fett sammen, men symptomene var

Veldig urolig, fryktelig masse energi, veldig vanskelig å konsentrere meg med en ting. Så jeg fikk med meg alt, alt støyet i klassen, alt som skjedde, så sleit man konsentrere meg. Da skjønte jeg, hvis jeg skulle bli god på skolen, må sitte foran, fordi jeg kan ikke sitte bak. Så jeg klarte å overtale læreren om det, selv om jeg var en av bråkebøttene, som sagt. Og endte opp med å skjønne at jeg må ta notater og følge min time, for jeg klarer ikke å lese bøker. Så det jeg kan bare glemme at jeg sitter og leser på kvelden, og så gjør jeg prøven dagen etterpå, det funker ikke.

Og jeg skjønte at hvis jeg begynner å håndtere kostholdet mitt, for jeg sleit litt med at jeg følte meg lubben og ble mobba litt for det og sånn. Hvis jeg nå begynner å ta litt positivt kontroll på kostholdet mitt, så har jeg mindre uro, skjønte jeg på et eller annet merkelig vis som 13-14-åring. Som selvfølgelig sikkert var mer motivert av at jeg skulle prøve å se litt bedre ut, for jeg var litt lei av å bli mobba, og jeg skulle bli god i idrett. Men jeg forstod også at det påvirket meg i klasserommet, for det merket jeg.

Så da ble jeg veldig mye mer bevisst på det, og mye flinkere på det, som gjorde at jeg klarte å få mer ro i hodet, som gjorde at det gikk bedre på skolen, og mindre uro og støy. Og da ble jo livet også litt lettere å leve, for det ble ikke så mye mas fra lærerne, og så mye problemer med det hjemme, og folk som var frustrert over det, og mamma var jo syk, som sagt, i den perioden her, så det var ikke sånn at mer støy hjemme var så positivt. Så...

Det gjorde at jeg da fant en sånn god energi, og følte at jeg kontrollerte det, og jeg ble ekstremt fokusert. Nesten borderline for mye, for det var bare en ting som betydde noe, og det var å komme vekk og inn der. Og da ble du jo selvfølgelig veldig fokusert på prestasjoner. Ergo også veldig misfornøyd når det går skjeis, eller hvis du fikk kritikk. Så det var ikke noe tvil om at jeg var fortsatt en veldig sår sjel,

Men fordi jeg hadde så mye going for me, i form av at jeg fikk de ting med prestasjoner og skole og sånn, så overlevde jeg på det på et eller annet vis. Jeg var rusavhengig, men rusen min var prestasjoner. Ikke sant? Men det er ikke bare det at du var rus, det var også det at du følte deg verdifull. Ja.

Du følte deg verdifull når du ble klokket ut for å spille? Ja, men det er det som er det rare. Jeg følte meg ikke verdifull. Det var nok problemet her. Jeg følte at jeg fant en måte å få feedback på. Altså å få feedback på at jeg var god.

For det var ikke feedback på at du var snill, eller at du var verdifull, som du sier. Så det er litt viktig å skille mellom de to, for den tror jeg tok litt tid. Det fikk jeg av bestemor, som var en av de få som jeg virkelig kjente på det fra. At der var jeg verdifull fordi jeg var. Hun brydde seg ikke om jeg hadde spilt en bra fotballkamp, eller hvis hun syntes det var gøy for meg å være flink til å gi feedback, men

Det var jo ikke derfor hun var glad for å se meg, fordi nå hadde jeg fått en 60 på skolen. Hun var glad for å se meg fordi nå var det første barnebarnet som kom på besøk. Så det var noe med den speilingen der som var helt avgjørende for meg. I den perioden der så fikk jeg også en nære venn, Kristoffer, som hadde flyttet fra en annen bygd, holdt jeg på å si, fra en annen by, Lillestrøm.

Som også sleit og hadde en far som på en måte ikke hadde vært. Så vi hadde noe til felles plutselig. Så jeg fant litt en som jeg kunne snakke litt om det, selv om vi snakket ikke dypt om det. Og som også hadde samme driven som meg til å spille fotball og til å få til skolen. Så plutselig så hadde jeg en. Og det var helt avhverende. Så jeg var veldig mye hjemme hos han og hjemme hos de.

For der følte jeg en annen form for verdsettelse for ting som kanskje ikke det var space for å verdsette hjemme. For eksempel at jeg var fryktelig ryddig, jeg sto opp tidlig om morgenen, jeg var rask i motsetning til hans. Jeg brukte litt hans dårlige kvaliteter for å få mye positiv anerkjennelse av hans mor som var litt frustrert over han, kanskje. Fordi han sto opp deint og var litt rotet også. Hahaha.

Jeg må bare si at jeg synes det høres ut som en ordentlig stridsmart og veldig mye selvinsikt i så ung alder. Men jeg er litt nysgjerrig også på dette med ADHD-en din. Var dette noe du visste, eller var det bare noe du kjente på? Fikk du noen diagnoser? Var det noen som snakket om det? Og hvordan du da har brukt både trening og mat i denne prosessen selv?

Nei, altså, de som hadde holdt på den tiden, det var problemvarene. Vi kjente en, han ble visket og tisket om da, for å si det sånn. Jeg var venn med han også en stund, og han hadde jo mye vonde opplevelser, og han hadde fått diagnosen og gikk på medisiner og ikke sant?

Så vi forstod nok det, det forstod nok foreldrene mine også, men man ønsket ikke det. Så derfor ble det noe som man forstod, og så fikk man fått en vurdering i ettertid gjennom en som var en venn av bekjennskap som jeg vet om, som på en måte har kjørt testen. Så jeg vet at jeg hadde det, eller har det, men

Som jeg sa, jeg var ikke så opptatt av det, men jeg ble opptatt av at jeg forstod det, så jeg leste litt om det når jeg var tenåring. Så jeg forstod dette, jeg fant noen tips om at det stod at du må håndtere, du må få ut energien i trening. Så jeg trente, jeg trente absurd mye. Jeg trente med

laget som var like gammel som meg. Jeg trente med laget som var eldre enn meg. Jeg trente med til og med old boys en stund der. Jeg trente døgnet rundt med han kompis min. Og i starten trente jeg for mye, for da var jeg jo veldig opptatt av at jeg skulle bli tynn. Trente for mye, spiste for lite. Borderline på vei inn i spiseforstyrrelse sikkert. Også fordi heldigvis jeg var så opptatt av prestasjoner, så

Og jeg er heldig at jeg unngikk det, fordi da begynte jo prestasjonen å falle, for jeg hadde jo ikke energi, så det hegget jeg ikke, så begynte jeg å spise mer da, og så fant jeg en balanse for meg som funket veldig bra, og begynte å spise det som i dag ville kalt renere da.

Jeg hadde jo en absurd mengde energi, det har jeg jo hatt hele livet. Pappa driver jo å tulle med at når jeg er syk, så er jeg normal. Så det er noe i det, men jeg brukte jo det for det det var verdt, og trente jo som en fullstendig gale person. Men da begynte jeg plutselig å sove greit. Jeg hadde slitt veldig med å sove før det, og så begynte jeg å sove bra.

I hvert fall i min verden. Og når du plutselig sov bra, jeg trente mye, fikk ut masse energi, så det var ikke så mye uro inni meg, ergo sinnefrustrasjon og sånn. Jeg hadde det også, men da var det situasjoner hjemme, men ikke så mye på skolen lenger. Fikk det til greit på skolen, mestring, som du sier, men også at kostholdet

I dag vet jeg jo at det handlet jo om at det var roler i hodet mitt. Det trigget ikke alle disse tingene som vi står i i ubalansen med både hormoner og kjemikaler. Så det hjalp meg jo til å bli en enormt high achiever. Jeg var en superhacker, biohacker på dette tidspunktet. Jeg levde jo stjernesunt i forhold til alle andre, og jeg overpresterte i forhold til de by and mile, og det fortsatte jeg jo enda mer med når jeg gikk på idrettslinja og bodde alene etter hvert også.

Da ble det jo å hacke oppskrifter, og jeg elsket jo å lage mat, for det har jeg gjort siden jeg var liten, så det var min hobby. Så jeg begynte jo å gjøre mye rart som andre ikke gjorde, og som frustrerte foreldrene mine litt i det mellom, at jeg liksom skulle lage til meg selv hele tiden. Vi hadde jo ikke så god råd, så det var ikke så poppist, men jeg tvang det gjennom allikevel. Da begynte jeg å lage mine egne energidrikker, og da snakker jeg ikke om sånn bullshit som du kjøper i butikken, altså da hadde jeg hacket ut hva som ga meg energi.

Jeg visste hva jeg skulle spise etter trening, hva jeg skulle spise før trening, og jeg hadde full... Sånn som dere brukte meg selv som... For det var jo ikke så tilgang til informasjon, så jeg brukte jo meg selv som en testkanin. Og det som funket bra, fortsatte jeg med. Det som funket dårlig, det skjuttet jeg med.

Helt utrolig. Men jeg må bare tilbake til dette med ryggen din, og kanskje vi nå kan høre om du fortsatt har problemer med det, eller er du tilbake i normal trening? Jeg har absolutt fortsatt problemer med det. Nå er jeg vel kanskje...

Jeg er kanskje på 92-93% muskelaktivering. Jeg har mistet refleksen i Achilles på høyre bein, som skaper mer problemer enn man tror. Fordi jeg har måttet lære å gå på nytt, så det skjer jo ikke bare av seg selv. Så det gjorde jeg jo i Singapore, brukte jo et par år på det grunnen der.

Men jeg er jo sprekere enn de fleste, men jeg er ikke han favoritten til å være med å bære en vaskemaskin, selv om jeg ser veldig stor og sterk ut. Så er det sånne ting jeg må være veldig forsiktig med, for jeg er fortsatt sårbar i det området, og så sliter jeg mye med smerter og sånt. Jeg burde ikke ha en kontorjobb, eller stresse så mye som jeg gjør, men her sitter vi.

Har du slått deg til ro med at sånn blir det fremover, eller er det en sorg? Det er absolutt en sorg. Hver gang jeg går forbi en fotballbane, som det var jo min mestringsarena, litt sånn som jeg sier nå, det var jo noen som redde livet mitt på en måte. Så det å ha mistet det, og skjønne at jeg kunne jo ha gjort det, men da hadde jeg slitt mye. Da hadde jeg antagelig kunne slått opp skaden, jeg hadde slitt med masse andre ting.

Så jeg har måttet offre det, hvis jeg skal kalle det det, og når jeg går for meg en fotballavdeling, så blir jeg lei meg. Fordi det er noe der som jeg ikke har. Det samme med at jeg kan ikke begynne å... Jeg hadde sikkert hatt bedre tid enn de fleste på Oslo Marathon, fordi jeg er i veldig god form, og alltid har gått god kondisjon, men...

det hadde kostet så mye på kroppen min, og ryggen spesielt, at det hadde jo virkelig ikke vært verdt det. Så derfor så står man jo i en energi at man mister en sosial arena, som jeg var veldig glad i. Så jeg trener jo veldig mye fortsatt, og de første fem årene av Human Aspect så trente jeg som en toppidrettsdøver, men da er litt utfordringen at du gjør det alene. Så det er den sosiale biten som har forsvunnet litt, selv om jeg har funnet den litt på studio og sånn, om

blitt venner med personer i trener og folk som jobber der, men den er det enda mindre av nå. Så absolutt en sorg som kommer til å sitte i resten av livet, tror jeg. TripleTex er et fleksibelt regnskapsprogram som passer perfekt for håndverkere og IT-selskaper og feskebåter og rideskoler.

Og rørleggere Og så passer TripleTex for regnskapsbyråer Og make-up-artister og stylister Og legekontorer Da kommer det et lite stikk Og så selvfølgelig for eiendomsmeglere Ja, du har sikkert skjønt det nå At alle slags små og store bedrifter Får det de trenger hos TripleTex Hele Norges regnskapsprogram Prøv gratis på TripleTex.no Årets fineste julegave Finner du på fotoknutsen.no

Akkurat nå får du 50% rabatt med koden Juleglede ved kjøp over 550 kroner. Start i dag på fotoknutsen.no. Og nå er det jo eldre også, så nå er det kanskje sånn at man kan godta at man ikke har toppidrettsutøverkarriere når man er 38. Men jeg er litt interessert i hjernen din da, tilbake til ADHD. For...

Det er veldig mange som får den diagnosen i dag, og kanskje flere og flere. Hva årsaken er? Det er mange spørsmål rundt dette. Men jeg tenker på medisinering og det å finne løsninger. Hva tenker du du har lyst til å dele til folk som hører på episoden om hva man kan gjøre for å hekke igjen og bruke den best mulig, og bruke det i sin medpart i stedet for å tenke at du har en diagnose, bokstaver?

Jeg tror noe av det som var heldig for meg, siden jeg ikke fikk diagnosen offisielt, ergo da heller aldri satt foran noen som fortalte meg hva jeg var og ikke var, så ble det heller noe jeg måtte finne ut selv. Og da skaper jo det et bedre utgangspunkt i at jeg også måtte utforske alle sidene av dette. Ja, jeg har utforsket for eksempel at jeg måtte sitte foran. Jeg kan ikke sitte bak. Jeg har en oppmerksomhet som sliter med å lese bøker, ergo jeg må ta notater, altså...

Så jeg anerkjente jo forkommerne, eller korthetene, svakhetene i det. Og jeg forstod også veldig raskt at jeg sliter med emosjonsregulering når det blir veldig mye. Klassisk ADHD, at du kan få sinneutbrudd eller emosjonsutbrudd, som det er mye snakk om. Det hadde jeg absolutt masse av. Og spesielt i den perioden 13-14-15, hvor det var veldig mye kaos, både hjemme og i meg selv og overalt.

Men det at du skjønte at dette må jeg håndtere, og at når jeg ikke fikk tak i medisin, for jeg hadde jo ikke denne diagnosen, så måtte jeg jo eksperimentere med andre ting, som kosthold og trening. Og når effekten var jo mye bedre enn han kompisen min som jeg kjente, som gikk på medisiner og hadde mistet seg selv fullstendig. Ja, han var roligere, og han klarte seg sikkert OK, men han var jo ikke til stede inni seg selv, stakk her. Så han hadde jo mistet seg selv fullstendig.

som jeg vet han har snakket om i etterkant. Han havna jo i like mye trøbbel og ting som det var, så det var ikke sånn at livet hans ble noe særlig bedre. Jeg så jo også at det hjalp jo ikke, så det var ikke noe at jeg gikk og savna medisin. Jeg ble mer opptatt av at dette skal jeg finne en løsning på,

Så alle de som står der ute nå, så føler jeg at, ok, ja, tør å gi plass til disse, ikke, det er jo ikke svakhetter heller, men gi plass til disse tingene som du må håndtere på en annen måte, når det er barnet ditt da, hvor det er kosthold, trening, altså energien må ut, hvis det er mye energi der, eller så får du aldri ro, du får ikke sove.

Når du får energien ut, så får du sove. Hvis du får kosthold, som i mitt tilfelle er mye mindre sukker, som gjør at man får ro inni seg. Det er ikke disse speikene og triggerne som vi tydeligvis håndterer på en annen måte, enn folk som har det annerledes, med mye kaos i hodet når det skjer.

Da har du startet med den biten, og så var det en annen bit som jeg også ble god på. Jeg tror jeg kom litt fra bestemor, og litt spørsmål og måten hennes å tenke på. Men hva er fordelene? Hva er det du har som ikke de klasserommene ditt har?

Og det ble jeg også veldig opptatt av, og tenkte mye på. Det var sånn, ja, ok, jeg har et smalt oppmerksomhet, nei, veldig bred oppmerksomhet. Hvis jeg sitter på en kafé og snakker med noen, så er det ikke sånn at jeg ikke hører hva de rundt oss sier, ikke sant? Når du sitter og snakker med noen og konsentrerer deg for normale folk, så blir det rundt litt sånn blurry til slutt. Det blir bare sånn støy.

For meg så hører jeg like godt hva de bak meg sier, og hva de foran oss sier, som hva du sier. Fryktelig slitsomt, når du sitter da i et klasserom og ikke skjønner hva dette er. Det er jo der den uroen kommer fra. Du får jo ikke en 13-åring til å sette ord på det.

Men det er det som er. De er slitne, fordi de klarer ikke, de har ikke en automatisk måte å lukke dette ut på. Og så vet vi jo i dag at ADHD er jo på en skala, så noen har dette helt ekstremt, og andre la det. Men jeg hadde det ganske høyt. Men da begynte jeg å tenke sånn, hva er fordelen med det da? På en måte, at jeg får med meg alt, for det var jo det som var svaret. Så bortsett fra å være veldig nysgjerrig, hvor det var gøy å få med deg hva voksne sa og sånt, så

er det jo også da at når du begynner å trene det som en spesialferdighet, så begynte jeg sånn å tenke, men hjernen min går fryktelig fort, så jeg kan tenke mens jeg hører læreren snakke og ta noen dator.

Så begynte jeg å øve på det, begynte jeg å øve på at jeg må få med hva læreren sier, for jeg må jo ta notater, for jeg kan jo ikke lese boka. Men jeg kan også tenke å prosessere og skrive noe i notatene som læreren aldri har sagt, som er noe som dukker opp i hodet mitt, kan jo være en sammenheng som du forstod i det som læreren sier, eller at du plutselig tenkte sånn, ja, men dette henger jo sammen med det vi hadde i en time for to uker siden, og så skrev du ned det.

Og så plutselig så begynner man å skjønne at i stedet for å være redd for den delen av hjernen, og være så veldig fokusert på at dette bare er slitsomt, og stakkars meg, nå går jeg hjem og trenger å ligge på gulvet i tre timer, så begynte jeg å trene det, og da tror jeg hjernen min også ble litt mer glad i det da. På et eller annet merkelig vis, det er jo den der positiv psykologi-tankegangen, ikke sant? Og så er det jo en annen morsom kuriositet, at jeg begynte å se på litt sånn spionfilmer og litt sånne type ting, og da var jo det alltid en trait, ikke sant? Du blir alltid sånn spurt,

etter at du ble testet for å se om du var flink nok spion, så var det sånn, hva fikk du med deg når du var der ute? Så du egentlig den personen som hadde den rare hatten? Men så var jo jeg helt naturlig. Jeg husket alt av det som hadde skjedd der ute. Så da begynte jeg å bli litt sånn, dette er jo litt kult, kanskje jeg skal bli spion. Så jeg var helt oppovergående av det.

Det er veldig bra å hente frem de positive egenskapene, men hva vil du da si, for når vi snakker litt om det som eier den, enten bokstaven, merkelappen, følelsen eller identiteten, men hva med de som bor sammen med en som har en ADHD-tilstand, en samboer, ektefelle, barn, hvilke utfordringer kan man se der, og styrker?

Der er jo de utfordringene sånn som jeg sa, hvis den personen som står i det ikke gjør det jeg sa i sted da, får ut energien, frustrasjonen, og håndterer kostholdet, så blir det jo enorm uro. Og emosjonsregulering er kjempevanskelig. Da blir det krangling, da blir det konflikt, da blir det

mye av det, og ikke minst du kan bli bare kaldt mye, du babler i et kjør, eller du er her hele tiden, sånn som du sikkert har kjent på selv at man kan bli speilet med at, åh, hjelpes jeg trenger to uker ferie når jeg har vært med deg to dager, ikke sant

Det er jo ikke noe gøy å møte på i en relasjon, hvis man føler det er sånn. Og derfor så tror jeg at det å håndtere de to arenaene som roer det litt, men likevel så sitter du på superkraften. Fordi når jeg trenger å jobbe mer enn noen andre, eller pushe ekstra på trening, så er det helt uproblematisk. Fordi

Som sagt, jeg har alltid hatt et merkelig batteri. Jeg kan gjennomføre en treningsøkt, og så lenge jeg drikker etterpå, og du spør om vi skal gjøre det en gang til, så det går fint. Jeg har det i meg, fordi det har alltid vært der. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men det er noe der. Derfor er det jo de tingene der å passe på, at når man er i en sånn relasjon,

at i stedet for at du nå kanskje blir en speiling av alt som er vanskelig for den personen, emosjonsreguleringsvansker, du er litt mye, kan du ikke bare sove nå da? Alle de der tingene som speiler tilbake på den personen, at du er et problem, fordi du er som du er, det gjør du jo bare verre, i stedet for at man kanskje kan, og jeg skjønner dette er vanskelig, fordi man står i mye, de må ta ansvar selv, og det er ikke det jeg sier, men som en partner, å hjelpe personen,

å bli god på de tingene som vil være med å regulere dette, det er jo helt avgjørende. Og også da ha en så god relasjon at du kanskje er litt sånn du skal ikke dra på trening nå da. Nå kjenner jeg at det tror jeg ble viktig å tørre å utføre det der. Jeg har hatt folk som har hjulpet meg, altså mesteparten av driven har kommet fra meg, men jeg har også hatt folk som forstår at jeg må det. Sånn at det da har hjulpet litt rand da. Og det tror jeg er helt avgjørende.

Jeg hadde jo en ansatt som hadde ADHD. Og hun var veldig åpen, og så dette minnet styrker og det minnet svakhet av. Og så lenger det var et system, så var hun et opphav av ideer og kreativitet, men vi måtte hele tiden. Men jeg var jo veldig takknemlig for at hun delte dette med meg, den åpenheten.

Men dette med rusmidler, alkohol, nå vet vi at du ikke drikker alkohol, for du har jo også din bakgrunn og din historie der. Hvordan selvregulering i forhold til å kjenne på den uroen, vil du dele litt refleksjoner rundt det? Ja, altså, det var jo det jeg så da, i pappa og bestfar og alle andre, det var jo at når de drakk, så kom den vonde delen av personligheten frem. Det ble alt oppfluktene da.

De endret personlighet, følte man da, men det var jo bare en annen del av personligheten. Så den frykten i meg om at den uroen jeg hadde inni meg, det monstre, hvis vi skal kalle det det, som kom frem i små glimt, ref det med emosjonsreguleringsvansker, det ville jo blitt normen. Det var frykten. For det hadde jeg sett. Og det ser jeg jo i bekjente jeg kjenner rundt meg også. Så det største problemet vi vet med alkohol er jo at det kommer frem.

Og den uroen du liksom rømmer fra fordi du glemmer det i gåsetegn. Du glemmer det jo ikke. Du bare i bevisstheten din er ikke like bevisst på det. Men det ligger jo i underbevisstheten din. Så dagen etterpå så er det jo ti ganger verre igjen. Så jeg har jo intervjuet veldig mange som har hatt lignende bakgrunner som meg som har brukt rus og havnet veldig langt og dypt i det.

Som er veldig forståelig, fordi det skaper denne, du går jo med en sånn konstant, bare kan jeg ikke få pause fra det galskapet som skjer inni deg. Og det får du liksom da, med alkohol. Bevisst får du en pause, men underbevisst får du ikke det. Så du blir like sliten, og så får du alle disse følgefeilene på toppen da. Helseproblemene, men også dårlig samvittigheten og alt, kanskje du krangler, kanskje du blir sinnet, alt dette her.

Så jeg tror det er utrolig viktig for folk å tørre å bare være så hard og si, vet du hva, hvis du er sånn som det er her, så kan du ikke drikke en øl. Fordi det går ikke i Norge. Du kan ikke drikke en øl i Norge. Du kan ikke drikke esk glass vin. Vi lever ikke i et samfunn hvor det er sosialt akseptert. Det kan hende du har det sånn rundt deg, da er du i så fall heldig. Men hvis det er enten fire øl,

hardcore fylla eller ingenting og du er sånn som du er så må svaret være ingenting og da må man også på et eller annet tidspunkt begynne å ta litt ansvar for seg selv og tenke at nå er jo jeg noe sånn så hvis jeg ønsker å leve et liv hvor jeg ikke skal konstant gå med dårlig samvittighet og føle at den eneste rømningsveien er nede på drikkehelga nå som er på Jungstorget for eksempel med Oktoberfest så

så må man ta det ansvaret, altså. Fordi, det er jo trist å si, men i Skipping, der, hvor det var enormt drikkepress i ungdomsårene mine, hvor det var enormt drikkepress, jeg som aldri har drukket, så

så jeg hvor mye lettere det var for meg å bare si «jeg drikker ikke, punktum». Hvorfor ikke? Faren min er alkoholiker, samtale over. Enn de som prøvde seg på «nei, jeg trener til Birken», eller «nei, jeg prøver å ta en hvit måne». De fikk aldri slutt på de spørsmålene, og jo mer fulle folk blir, jo mer tilpysne, ikke sant?

Så jeg følte jo med de andre faktisk, for jeg hadde jo det også da i meg til å si at klokka var tolv, halv ett når folk begynner å miste det. Personlighetsendringen kommer da. Så gikk jo jeg hjem, fordi jeg syntes det var ekstremt ubagelig, og følte meg ikke trygg i den konteksten.

Mens det gjør jo ikke folk. Så det er jo da de begynner å bli slitsomme. Jeg kunne jo drikke gratis hele livet mitt, hvis jeg skulle alltid ha blitt tilbytt. Fordi folk har en fascinasjon om at de vil se meg full, eller gudene vet, eller vi føler seg bedre selv, eller hvor det kommer fra. Men der tror jeg vi har, ja, ref det du sa i sted, partner til en som du føler står i dette her. Ha den samtalen, tørr å si at, vet du hva,

Det dropper vi. Fordi jeg skjønner at du ikke kan si, jeg skal bare ta en øl i dag. Det er ikke det. Og når du har uro i deg, alkohol er konstruert på den måten. Rus er konstruert sånn. At da begynner du å kjenne at det løsner litt. Skuldrene dine kommer kanskje litt ned. Hvorfor skal du stoppe nå? Det er ikke menneskelig det. Det er det samme som første biten av sjokoladen, og så ligger resten av smashboksen foran deg, så skal det liksom være tøff. Da er det bedre å ikke ta den første, tenker jeg.

Det er to ting som virkelig provoserer meg i Norge. Det ene er jenteloven, for det var jo bare en big joke. Det var jo bare lureri fra Aksel Sandemose. Han skulle lure oss folk til å... Ja, vi tok det som sannhet. I alle fall det er det ene, og det er drikkekulturen. Er det noe man kan gjøre for å endre dette?

Ja, og så er jo den ene delen av oss som er sånn, jo, men den er jo ferdig med å endre seg. Og så er den andre siden av oss, jo, men de går fra alkohol til andre rusmidler. Så vi har liksom, nei, den har ikke endret seg. Oppførselen er helt lik, det er bare hva man ruser seg med som er forskjellig, ikke sant? Hvor vi ser kokain øker i taket, marihuana øker i taket, så da kan vi ikke slå oss selv på bryst og si at det er et bedre samfunn, for det er tull. Men

Når folk driver og diskuterer legalisering, for eksempel så bruker de Portugal som eksempel, så sier de at det er så fantastisk, det fungerer så fint. Ja, hvis vi som samfunn har det bedre, så tror jeg alt kunne vært lovlig, og det hadde gått helt fint. Fordi da hadde jo folk selv tenkt, i all verden skal det med kokain eller marihuana, og de som hadde brukt det, hadde brukt det da bevisst til en konkret effekt, hva noe av den skulle være. De hadde ikke blitt avhengig

Men du blir avhengig i Norge fordi vi på generelt grunnlag, både på klima, det er den ene brikken vi ikke får gjort så mye med, men også fordi vi er så emosjonelt frakoblet, høy stressaktivering, dårlig mat, og vi lever i et veldig ukjærlig samfunn.

som er jo fullstendig annerledes enn Portugal for eksempel. Hvis du drar til Portugal og ser hvor mye tettere de er til familie, hvor mye oftere de møtes, klima er bedre, så de er mye mer ute. Selv om Portugal økonomisk sett er et land som i utgangspunktet sliter mer enn Norge, så det er jo andre parameter hvor vi liksom har det bedre.

Så jeg tror det vi må gjøre er å være mye mer bevisste og tørre å snakke med barna våre på en sårbar måte og ikke med pekefinger. Fordi hvis du sier til barna du må ikke drikke alkohol, det er farlig for deg, må ikke ta morana, det er farlig for deg. Alt de ser i media og filmer og sier du motsatte, så er du bare en idiot. Dette funker jo ikke. Men sett deg ned og fortell dem

om hva som skjer når man har det vanskelig å ha uro inni seg, og så bruker man disse tingene. Hva skjer da? Vis dem et Human Aspect-intervju. La den ekte personen fortelle dem som har gått hele den stien før dem, og som satt med svarte pær. La de fortelle, og så har man en samtale hjemme, og så tør man å spørre sånn,

Hva gjør du, 13-årige sønnen min, når du føler uro? Hva er det du blir trukket mot? Hva er det vennene dine gjør? Kjenner du en som sliter veldig i vennigjengen din? Hva gjør han, hun eller hen når de står i noe vanskelig? Da tror jeg du får en del klokere refleksjoner, og så hold deg unna den pekefingeren. For fascinerende nok hjemme hos oss, så hadde de ikke den. Selv med de opplevelsene som vi hadde hatt, det skal de ha. De var mye flinkere på at de var ikke sånn

ikke, ikke, ikke, ikke. De var veldig på å prøve etter beste evne og ikke drikke foran oss. Det hjalp jo litt. Og samtidig kommunisere på en måte som var litt antetes rundt det og sa, ok, du kan gjerne dra dit, men da henter jeg deg klokka. Ikke sant? Så de satt rammer av likevel innenfor en verden, i stedet for å si den verden er fy. For da hadde jeg jo mer lyst til å dra. Ikke sant? Så jeg endte jo opp med å være han rare som ikke drakk, ikke dro på fest og liksom...

Det ble ganske uproblematisk for familien min til slutt, i motsetning til veldig mange andre rundt meg. Så jeg tror at det der med å tørre å være i dype, tilbake til det vi sa, du må ha en time, to timer, tre timer samtale om hva alkohol er. Ikke en fem minutter pekefinger før de skal på sin første fest. Da er det for sent.

Jeg må jo si, Jimmy, at du virkelig gikk den rette veien hele tiden og tok disse rette valgene, hvor det hadde vært så mye lettere å gjøre det motsatte. Så hvis du nå ser litt tilbake, og vi i lytterne våre er noen litt sånn enkle ting å bare henge på, hvordan vi også kan ta de valgene når du står oppi det.

Ja, og det er jo selvfølgelig den ene delen av svaret at det antagelig var noe som lå i meg, det som ga meg like mye trøbbel. Det var tullbok, selvfølgelig. Så det er den ene delen av svaret. At det å være rar, det var jeg jo fra før, så det å være rar på grunn av det her, det var liksom ikke det farligste. Men jeg tror det som er viktig å tørre å tenke på, er at in the end of the day så er det jo vi som skal leve med vi sammen.

Det er jo ikke de andre, så alle disse andre som har en mening om deg, om det er foreldrene dine, om det er venner dine, eller om det er læreren din, eller hvem noen det er, de skal jo ikke være der hele livet ditt. Det er kun deg selv som skal være med på hele den reisen, faktisk kun, kun, kun deg selv, uansett hvor mye du er med andre mennesker. Så det å tørre å ta seg tid til å tenke «Er dette noe jeg vil?»

Og hvis det føles som det er noe du vil der og da, for det kan hende, så må man tørre å si, hvorfor vil jeg det? For det er de spørsmålene jeg gjerne føler vi bommer på. Vi sier, ja, dette vil jeg, da gjør jeg det. Ok, jeg vil ruse meg, jeg kjører på. Men spør hvorfor det? Fordi da kommer det kanskje et svar som er litt mer spennende, som er sånn, jeg har lyst til å få pause fra uroen, jeg har lyst til å få pause fra dårlig samvittigheten, jeg har lyst til at skuldrene mine skal gå ned, hva nå igjen?

Og så spør du deg selv, er dette den beste måten å oppnå det resultatet på? For svaret er jo nei. Rusmidler er ikke den beste måten å oppnå det svaret på. Ikke long term. Short term, kanskje. Og for noen så har de nok overlevd dereft å ikke ta livet sitt, fordi de har heller ruset seg i tre måneder. Og så har de sluttet etterpå, fordi nå var det mindre kaos, og nå er sorgen over, eller hva det skal være. Så det er ikke det jeg sier. Noen ganger så kan det hende det sikkert til og med er nyttig, men long term.

tenk da, er det noe annet jeg kan gjøre her nå for å oppnå det samme resultatet? Og svaret er jo alltid ja, for det er alltid noe annet vi kan gjøre. Det er ikke bare en løsning på ting. Og da tror jeg kanskje at man, hvertfall hvis du skal gjøre noe dumt for kroppen din, eller for hodet ditt, eller hjertet ditt, gjør det bevisst. For det tror jeg er en enorm forskjell. Fordi når du da sitter med svaret og konsekvensen,

så vet du at dette gjorde jeg bevisst. Jeg kan ikke skylle på noen. Og da tror jeg det blir lettere at neste gang du står i samme valg, i stedet for å følge på skam, som veldig mange gjør, når de ikke var bevisst, nei, fader, nå gjorde jeg det igjen. Jeg sa jo jeg skulle slutte å drikke. Her sitter jeg igjen, ikke sant? I denne sofaen. Nå er jeg hos en mann jeg ikke kjenner. Oi, shit, vi hadde sex i går, fordi jeg hadde, ikke sant? Sånne ting som skjer veldig mye i dagens verden, hvor det er veldig mye sånt blant unge.

Hvis det i valget var bevisst, hvor du var sånn, hvorfor ruser jeg meg, gikk ut på kvelden og endte opp med en ukjent kar hjemme. Jo, hvis du vet hvorfor, så tror jeg at neste gang du står overfor det samme valget, så er du sånn, nei, ikke i dag. Men hvis du ikke er det, så føler du på skam, og så ender du opp med at du kanskje gjør det samme. Så jeg tror det å tørre å snakke med vennene sine om det også, når du først har skjedd, og si, vet du hva, det gjorde jeg faktisk fordi sånn, sånn og sånn.

For da kan det hende du hjelper en av vennene dine også til å tenke, å, er det derfor jeg gjør det også, kanskje? Og så må vi jo tørre å utfordre filmer og serier, da. Jeg har jo irritert meg grønn over filmer og serier som ikke tar til ansvar for at de fleste av oss er ubevisste. Så hvis du speiler samfunnet, som er den dårlige unnskyldningen til folk hele tiden, nå ser vi at røyking øker i Norge,

Se på serier som er nylagde nå. Full av røyking. Overalt. Fordi det speiler samfunnet, og så er unnskyldningen dems. Jo, men filmen er jo fra 50-tallet. Det er jo aldri røyka. Ja, men det er jo ikke relevant for serien din at folk røyker. Det er jo ikke det serien handler om. Den heter jo ikke Tobakk.

Ikke sant? Så vi har sånne rare forutsetninger i samarbeid med diskriminering, hvor vi sier sånn, jo, men det var jo ingen fra det afrikanske kontinentet som var med her, og så ser du den flotte serien som ble laget om det konge, det er noe som jeg ikke husker på Netflix, hvor de plutselig nå har puttet hele verdens befolkning som cast i den serien, for de har sagt, det driter vi, for nå skal vi prøve å normalisere at det ser sånn her ut. Så man må også tørre i disse serien, og ikke da overnormalisere rus som

noe vi sier at hvis vi har det vanskelig så har jeg sett så mange serier de siste hvor de da foreslår skal vi ta et glass vin sammen eller? vi skal ikke bare dra på fylle da skal vi bli dritings nå som du har hatt det så vanskelig vi må slutte å normalisere det som en løsning og ikke problematisere etterpå fordi i den samme serien så er det jo ikke

En scene senere som handler om all dårlig samvittigheten og skammen, da er det bare det at du er fyllesyke og har lyst på pizzarester, og så lever vi alle sammen som sitter i kino. Det var morsomt, for det var meg forrige søndag. Men det er jo ingen som adresserer skammen som de også hadde forrige søndag. Og da tror jeg det bare fortsetter og fortsetter, for da tror du det er normalt. Og her kan arbeidsplasser ta et stort ansvar.

Fordi vi skal jo på død og liv ha alkohol på alt. Der har vi sagt i Human Aspect, fordi jeg står i det jeg står i, og så har vi hatt folk fra ulike kulturer som også da ønsket å ikke drikke, og som har syntes det hadde vært utrykt hvis vi hadde alkohol på våre ting. Og da har vi sagt, dere drikker nok som det er, med venner og bekjente, så på våre tilstelninger så er det ikke noe alkohol. Så bra! Ja.

Ja, det er kjempebra. Og jeg er glad for at du tok opp dette med TV-serier også, for jeg har en ungdom hjemme, og jeg sitter og ser på en type, bare ta Modern Family, som er en familie. De sitter og koser seg med vin hele tiden, og lager dette som noe er attraktivt, det er folkelig, det er hverdagslig. Så vi må ta litt av ferden der, og det er vaping og det er røyking, som du sier, som om det var bare noe helt. Og dette er liksom serier med 12-års aldersgrense.

men normalisere noe som faktisk er gift for oss. Og jeg er veldig glad, på Core Balance har vi også non-alcohol policy, men det er jo åpenbart for det treningsstudio, men vi har jo også fester, og vi drikker ikke sammen på den måten. Så utrolig masse spennende refleksjoner for deg, Jimmy. Er det noe helt på slutten du føler du vil oppsummere med, eller si til våre lyttere? Jeg tenker å bare bygge videre på den. Det som er fint da, er at du går...

Fordommene våre og stereotypiene våre står i veien for oss ganske ofte. For eksempel at alle mannfolkene på jobben vår snakker ikke om sykehusgjørelse, de bryr seg ikke, de vil ikke ha det, jeg må krige gjennom alt som handler om følelser. Eller hvis vi tar et alkoholfritt event her, så kommer jeg til å få 17 anonyme klager til HR, ikke sant?

Men realiteten, når vi har gjort disse tingene som er litt out there, litt crazy, sånn som dere også gjør, masse valg og ting dere står i hele tiden som blir speilet som så fryktelig unormalt, så har jeg opplevd det motsatte. At folk som har kommet bort og sagt «Gud, det var så deilig», selv om jeg vet at de drikker masse, fordi de endelig har følt at hvis det er åpent for alkohol, fordi de drikker mye, så føler de at de må også drikke her, ikke sant?

Det samme som vi sa med det med psykisk helse, hvor jeg holder mye foredrag og workshops og talks for bedrifter, så hører jeg alltid fra HR, at det er alltid stereotypt med de som ikke vil ha noe med det å gjøre. Så gjør vi det for alle der hvor de klarer å gjøre det, som jeg oppfordrer dem til å gjøre. Dette er obligatorisk, det er ikke opp til en samtale.

Da må dere også ta plass i kalenderen. Da hjelper det ikke å si Per, Paul og Espen Askelad hadde et møte. Ja, men hvis jeg sier det er obligatorisk, så kan ikke dere ha møter i kalenderen. Da må dere blokke det da, for hele bedriften. Så vanskelig er det jo ikke. Og da er det jo de som kommer bort. Det er jo de stereotypet. Det er jo mannen 55 da, som kommer bort og sier...

sønnen min sliter veldig og er rusavhengig, eller jeg mistet mannen min i fjor, sier en annen dame. Plutselig så står du der og kjenner at det handler om å skape det rommet. Noen av oss må normalisere det unormale. Refleksjonteloven da. Å vise at det

Det var vel Mr. Pimp Lotion som sa det så fint. Det er ikke jeg som er unormal. Det er ikke vi som er unormale, egentlig. Det vi gjør er jo egentlig det som er naturlig for oss. Vi er jo ikke ment å fly rundt og få gift oss døgn rundt, om det er med mat, livsstilmål eller alkohol. Men det er sånn vi blir speilet, og sånn har jeg hatt det hele livet. Siden jeg var liten, så har jeg vært han rare. Rare, rare, rare, rare. Og folk sier sånn, hvordan klarte du det?

Altså, jeg vil jo heller snu spørsmålet, liksom som man sier, hvordan i all verden har du klart å ruse deg hele livet og fortsatt vært i jobb? Jeg skjønner ikke, hadde jeg holdt på sånn, så hadde jeg jo klokkaet for lengst. Så det er også noe med det å tørre å si det høyt da, og si at det er virkelig ikke normalt å drikke på enhver jobbtilstelling som skjer, det er ikke normalt å drikke hver eneste helg på noe som helst vis.

Det er bare at flertallet av vår befolkning gjør det. Det gjør det ikke noe mer normalt. Det er ikke normalt å spise mat som har blitt laget på en lab. Det er særdeles unormalt, faktisk. Men igjen, flertallet av vår befolkning spiser ferdigpizza. Så jeg tror vi må tørre å si det uten å være så kritiserende, og heller bare være sånn «Vet du hva? Jeg lever sånn her».

Og det går bra. Jeg husker i starten av Human Aspects så delte jeg jo en del mer på sosiale medier enn det jeg gjør nå. Om livsstil på en måte. Og stod opp tidlig og trente og holdt på. Og da fikk jeg liksom meldinger av folk som jeg aner ikke hvem er. Som har liksom funnet meg da på sosiale medier. Når algoritmene funket og du faktisk fant folk du ikke kjente. Det har endret seg litt. Så...

Som sa at det er så fantastisk å føle inspirasjon av at noen gjør det som viser meg hva det gir dem. For jeg ser på deg at du har mer energi. Så jeg gikk jo ikke med noen pekefinger til dem og sa du må trøne fire ganger i uka. Jeg bare viste, sånn lever jeg, sånn har jeg det. Og det var noe folk tenkte, sånn har jeg lyst til å ha det også. Og så dro de en ekstra gang på trening. Fordi de hadde sett at jeg delte da.

som var det som var det fine. Så jeg tror mye ligger der, at hvis vi bare viser folk hvordan vi har det,

walk the walk, rett og slett, med alle raritetene av hva vi holder på med, og eksperimenterer, og kaller det det også da. Jeg liker jo ikke å provosere. Jeg forstår hvorfor mange gjør det, fordi det skaper mye effekt, men det er også tørre å si, sånn som dere sa når dere var hos oss, vi bruker oss selv som et eksperiment, fordi vi er nysgjerrig. Vi gjør det du ikke trenger å gjøre, og så deler vi med deg hva som var skikkelig skit, og hva som gikk bra. Og så må du prøve selv. Det tror jeg er en veldig sånn sunn,

sunn ting å avslutte med for alle de som hører på. Det er også å være litt mer eksperimentelle og nysgjerrig, fordi det er ikke noe seljehjelpsbok eller seljehjelpspodcast som kan gi deg alle svarene. Det er dessverre du som må spore opp de fleste, men vi kan gi deg en del ting du kan teste, så du slipper å prøve det som virkelig er sprøyt, hvertfall. Jeg må bare si tusen takk. Veldig, veldig fin samtale, Jimmy. Tusen takk. Bare hyggelig. Takk som inviterte meg, og

Takk for å bli med fra nært og fjernt. Det var en sterk samtale, Jimmy. Tusen takk. Det minner oss litt om at alle du der hjemme, vi som er vertene her også, vi bærer på stor i år, og de kan jo bli drivkraften vår.

Vi trenger ikke være skamfulle, vi trenger ikke skjule og late og sånn. Og jeg håper også at hvis episoden traff deg, så del den til noen som du tror trenger å høre dette. Og husk å sjekke ut The Human Aspect. Vi skal legge en link, for der sier du, Jimmy, at det er mange fine samtaler som vi kan høre og bli inspirert av. Og ikke minst høre på Hverdagsyken, og for flere historier som gir håp. Tusen takk.

Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Årets fineste julegave finner du på fotoknitsen.no

Akkurat nå får du 50% rabatt med koden Juleglede ved kjøp over 550 kroner. Start i dag på fotoknutsen.no.
Lignende

5/29/2023
Wolfgang Wee Uncut
Jonny Hesthammer | Kjernekraft, Klima, Energi, Det Grønne Skiftet, Politikk, Kjærlighet

Wolfgang Wee Uncut #383: Jonny Hesthammer er styreleder i Norsk Kjernekraft AS, tidligere geologi professor ved UiB og administrerende direktør for M Vest Energy AS. 0:00 Alkohol og leger...
Sjå mer
7/6/2024
Kaffeskål med Hollund & Krogh
#116 «En gang må jeg fortelle hva jeg har blitt utsatt for»

Reklame: Bruk koden "kaffeskaal" for å få 60 dager og 40 timer gratis lytting på bookbeat.noI ukens episode av Kaffeskål snakker jentene om tidligere svik og hvordan det påvirker nye relasjoner. Sånn sett kanskje ikke noe nytt under vinden, men Øyunn har likevel fått noen nye perspektiver på livet som hun ønsker å dele med dere. Kaffeskål <3 Spørsmål kan sendes til oss på Instagram 👉🏼 @kaffe.skaalSend det gjerne inn som lydklipp så vi kan ta det med i poddy!Ønsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med [email protected] Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
3/5/2024
Leger om livet
#142. Shut down, mønstre fra fortiden og det å følge verdiene sine. Med Stian Blipp.

Tusen takk til ukens sponsor CSOAPS.COM. Med koden legeromlivet10, sparer du 10% på hele nettsiden deres https://www.csoaps.com/.For boken Vaskehjelpen trykk herDagens gjest er programleder og komiker Stian Blipp. Vi snakker om alt i mellom himmel og jord- blant annet om veien ut av en vanskelig tid, mønstre fra fortiden og hvordan følge verdiene sine. Stian treffer deg rett i hjertet. God lytt!Mer fra Stian Blipp:https://www.instagram.com/stianblipp/Ønsker deg en veldig fin uke!AnnetteFor mer:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
2/24/2024
Snakk med Silje
SmS #16 Svein Østvik om oppveksten, psykoterapi, avhengighet, rampelyset og å stå opp for meninger

Sjå mer
2/15/2022
Leger om livet
#55. Utbrenthet, stress og debrief. Med lege Elin Østrem.

I dag skal vi snakke om utbrenthet og stress. Tema som angår mange av oss. Med meg er jeg så heldig å ha med meg den engasjerte og kloke legen Elin Østrem. Elin jobber som lege i spesialisering i kreftsykdommer ved Ullevål sykeshus og har engasjert seg i dette temaet etter at hun selv ble utbrent. Vi har en god prat om temaet.Hva er utbrenthet? Hvor vanlig er det? Hvordan kan man kjenne igjen symptomene før det går for langt? Og hva kan man gjøre hvis man kjenner seg igjen i symptomene eller ønsker å unngå å bli utbrent? Det og mange andre spørsmål snakker vi om i dagens episode. Om du har noen tilbakemeldinger eller spørsmål om dagens episode skriv gjerne under episoden på instagram.com/legeromlivet eller facebook.com/legeromlivet. Håper du har en fin og rolig uke, og om den ikke er rolig så prøv å tenke på pusten. :) Alt godt,Annette Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
1/2/2023
Wolfgang Wee Uncut
Stian Blipp | Stians Reise i Showbiz og Media, Senkveld, Åpenhjertig Om Angst, Depresjon og Psykolog

Wolfgang Wee Uncut #334: Stian Blipp (født Stian Glopholm 30. januar 1990 i Salhus i Bergen) er danser, komiker, programleder og musiker. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser...
Sjå mer
2/24/2024
Snakk med Silje
SmS #16 Svein Østvik om oppveksten, psykoterapi, avhengighet, rampelyset og å stå opp for meninger

I denne episoden har jeg en varm og god prat sammen med Svein Østvik, best kjent som Charter-Svein. Han forteller åpent om sine opp og nedturer gjennom livet, hvordan barndommen og relasjonen...
Sjå mer
9/10/2024
Leger om livet
#164. Når livet drar seg til, steady state, stress og 6 faktorer som styrker. Med lege Trude Salte.

Dagens episode dekker et bredt spekter av temaer, fra stress og innvirkning den har på oss, til hvordan vi kan finne styrke og balanse når livet setter oss på prøve. Som dagens gjest, lege Trude Salte selv sier: "Hva bor i meg når livet virkelig drar seg til?" Dette fikk Trude erfare på nært hold da hun 17. mai 2024 ble innlagt på sykehus med alvorlige nevrologiske symptomer. Hvordan håndterte hun denne akutte krisen? Hvilke strategier brukte hun for å ta vare på sin egen helse i en så krevende tid? Og hva er de seks viktigste faktorene for å bygge seg opp igjen og for å få en robust mental og fysisk helse?For mer fra Trude:https://www.grunnlegene.no/https://www.instagram.com/trudeoglivet/Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
Lastar