4/8/2024
Kristin Kaspersen fremhever betydningen av å ta ansvar for eget liv, sette grenser, og balansere mellom egne behov og andres forventninger. Hun oppfordrer til selvrefleksjon og å lære av egne feil, samtidig som hun fokuserer på verdien av å bidra positivt til familien og oppnå personlig vekst.
Du vet Fredrik og Louisa? Ja. De er så flinke med folk. Man føler seg liksom så velkommen der. Er det tenkt klage på noe eller? Nei, nei, herregud du er flink. Nå får du 30% rabatt på tusenvis av parfymer og deodoranter hos Fredrik og Louisa. Parfymeriet med de gode tilbudene. Jeg børger, det børger med meg og jeg tar fullt ansvar for det. Hei dere, velkommen til oss. Vi er Biohacking Girls, din podcast for optimal helse. Vi er to jenter bak rattet, dette er Molika. Dette er allettet. Vi er biohacking-kollegaer og legger sammen våre erfaringer og kunnskap for å inspirere deg til å ta fatt på biohacking for å optimalisere helsen din. Vi følger med og setter forstørrelsesglas på trender og siste forskning og smerter med verdens toppe eksperter innen trening, life coaching, helse og biohacking. Er du klar for å starte med konkrete hacks, lytte til din egen kropp og ta fatt på din helsemessige reise sammen med oss? Vi ønsker naturlig tilnærming til helsen vår og med snakke til både menn og kvinner. Du kan gjerne gi tilbakemeldinger til oss under podcasten her og slå gjerne til med en god stjerne. Du finner oss også på Instagram og Facebook. Er du klar? Velkommen! Det å lete seg selv, det er virkelig en av de vanskeligste oppgavene, for man vil ofte gjøre så mange gode gjerninger, så mange gode handlinger, og se alle andre, og på den veien der så kan det hende at man går for langt, at man rett og slett faller sammen og ikke klarer å ta vare på seg selv. Så det er en sånn balanse mellom å ta god valg, sette grenser for andre som vil ha noe av deg, og ikke gå i en offerrolle og bli en annen enn du egentlig er. I dag skal vi rett og slett prøve oss på en podcast om livet. Det er et stort ord, men det er rett og slett det vi skal. Vi skal snakke om oss selv, hva vi kan gjøre, og at vi faktisk må bli sjefer i vårt eget liv, ikke drive og hele tiden tenke på hva andre mener og tror om oss, og hvordan vi kan klare dette. Dette skal vi reflektere mye rundt i podcasten i dag. Ja, det å lete seg selv, det å finne en god balanse mellom både å sette grenser og si nei, og ta til seg ting og tilbud om mennesker og handlinger og ønsker for andre, og finne den rette veien til det, det er en av de største og vanskeligste tingene. Takk for at du så på! Hun snakker faktisk norsk i hele episoden. Det kommer noen svenske ord inn i mellom, for de er halvt svensk og halvt norsk. Ja, og det er Kristin Kaspersen vi har med oss. Det er datteren til Lillbaps og hennes norske far Kjell Kaspersen. De to møttes da en en dag da lillpaps var på turné i Norge og falt og skadet seg, og falt i armene til denne tidsdrapøten selv. Og det ble et veldig, veldig skjønt resultat når Kristin ble datter senere. Hun har skrevet boken «Veien til at leda mig selv». Den skrev hun under covid, og den har altså så mange fine refleksjoner. Vi får bare tid til å gå gjennom litt av det, men følg med, det er veldig mye å lære her. Ja, hun har skrevet flere bøker og hun har ledt mange tv-show, tv-program, foredrag. Hun har en fantastisk podcast som heter Nyfiken, som er virkelig interessant å høre. Masse spennende gjester hun har der. Så vi skal hoppe rett inn i samtalen med Kristin Kraspassen fra Stockholm. Så sett dere ned og nyt. Velkommen til Biohacking Girls, din podcast for optimal helse. Kjære Kristin, du er i Stockholm. Fortell litt hva som skjer i livet ditt om dagen. Ja, akkurat nå har en team gjort et intervju for podcasten min. Så jeg sitter fortsatt i studio. Og i morgen har jeg faktisk skiftet fra vinterdekk til sommer. Og så kom jeg ut fra garasjen og så begynte det å sne. Så det var veldig... det var litt dumt kanskje men ellers så er det det er veldig mye øyeblikket, men veldig veldig morsomt mange forskjellige prosjekter som er dette med å være freelancer halvannen måned siden så var det liksom ja, hva kommer til å skje i år altså, det er ganske usikkert med alt som skjer til at det er litt mye så nå var jeg litt sen til dere med 20 minutter men jeg er glad ja Men du har denne fantastiske podcasten nyfiken, som vi har hørt masse på, og det er jo gjennom din podcast at vi fikk kontakt med deg gjennom Fredrik Paulun. Ja, altså det er jo litt gøy, men hva er det som driver deg om dagen med podcasten? Du er nyfiken på mange mennesker og historier, og vi har hørt mange av dem. Det er nok det at jeg nysgjer på veldig forskjellige ting, tror jeg. Det kan være en person som har vært med om et eller annet i livet sitt, en livserfaring. Det kan være at jeg lurer på hvorfor dette skjer i mitt hode. Hvorfor Er jeg på denne måten når jeg er stresset? Og så kanskje det finnes en forståelse for det hvis du lærer deg mer om hjernen. Så jeg synes det er alltid noe som kommer opp, og man kan alltid lære noe nytt. Og det har jeg nok alltid vært sånn, tror jeg. Så det er veldig spennende at du møter... Nå hadde jeg faktisk akkurat et intervju om lederskap, noe som jeg er veldig interessert i. Og da har dere Elitstyrken i Norge, det T-programmet. Ja, ja. Nei, det er elitstyrken, det er sånn militær utdannelse for vanlige folk. Veldig tøft. Og der er det veldig mye lederskap og mental styrke og sånn, og det synes jeg er superspennende. Så snakket med han som er en av de programlederne der, og han har jo vært litt sånn militær i 30 år, med sånn spesialstyrker, og vært på min felt i Bosnia. Så det er masse med forskjellige... alltid noe nytt å lære. Jeg tror det er det som driver meg. Ja, det kjenner jo vi også på. Det å ha en podcast er jo veldig, veldig privilegiert egentlig, for vi kan jo plukke i akkurat det vi selv er interessert i og bare suge til oss kunnskap. Det er jo kjempegøy. Men litt om bakgrunnen din, for nå sitter du og snakker norsk med oss, Kristin, og du bor i Sverige, og du er datter av en norsk mann som vi kjenner til, og en svensk kvinne. Kan du ikke fortelle litt om Hvordan du veksler mellom disse to landene og disse verdenene? For du har jo familie begge steder. Ja. Nei, men pappaen min, Kjell Kaspersen, mamma traf jo han når hun falt ned fra scenen. Mamma Lillbaps var i Norge og falt ned fra scenen og trengte en fysioterapeut. Og så fikk hun da den beste fysioterapeuten i Oslo. Han gjorde veldig bra jobb, for jeg er her. Det var jo pappaen min. Så vi bodde der i en par år, et par ti år, før de skiltes. Men jeg har liksom... Pappa bodde jo da på Ulvøya, rett utenfor Oslo. Og der gikk jeg i barnehaven i de periodene jeg var hos pappa. Og det var veldig mye fordi han ville at jeg skulle få venner på Ulvøya og arbeid. andre på samme alder og da vet jeg at jeg hadde kommet hjem til farmor en dag og sagt at de reta meg fordi jeg pratet svenske, og dagen etter så begynte jeg med norsk og da vet jeg at jeg hadde ringt hjem til mamma og så hadde jeg sagt mamma hva er det vinduet heter på svensk? og hun tenkte hvem faen er det jeg prater med? hun kjente meg ikke igjen Men så jeg er oppvokst i to land, kan man si. Jeg er oppvokst i Sverige, eller jeg har gått i skolen og bodd i Sverige mest, men jeg føler meg like mye norsk, og det norske statsborgerskapet mitt har vært utrolig viktig. Namnet mitt, Kaspersen, og at jeg... Selv om jeg ikke har det beste ord for å man hører innimellom på at jeg ikke er helt norsk eller bor i Norge, så er det veldig viktig for meg å være, jeg er så stolt av Norge, og mest av alt er jeg stolt av min familie. Så jeg har jo i dag, så har jeg da pappa og samboen han som heter Hanne, og to brødre som heter Chris og Joachim. Og familien deres da. De har jo fått barn også. Sofia og Liam og Hedvig, og en til på gang. Så herlig. Ja, vi har sett på Instagram-kontoen den. Ja, så jeg blir snart tante igjen. Åh, så hyggelig. Men du har selv også barn som begynner å bli voksne og flytte ut. Hva med det? Ja, hva med det? Er ikke det rart? Jo, jeg har en sønn som heter Philip, som blir 27 nå, en par uker. Og så er det Leon da, lille Leon holdt jeg på å si, men han ble jo 20 i februar. Så han bor jo hjemme fortsatt, nå tenker jeg han gjør det en liten stund til, tror jeg. Men det er dødsheilig med voksne barn. Jeg har alltid tenkt den dagen de blir voksne så kjedelig, fordi jeg har vært så stolt av å være mamma, og synes det har vært veldig gøy å være mamma, selv om det har vært jævlig slitsomt også innimellom. Men jeg har vært veldig glad i mamma-rollen. Og tenkte at den dagen de blir voksne, hva skjer da? Men altså, herregud, det er så morsomt. Altså, nå skal vi dra på ferie til tre år, så bare... altså tre, det blir som ja, men de er jo også mine venner i dag og det er Nei, jeg setter veldig stor pris på det. Også får man litt mer tid for egen del. Absolutt. Det er jo det som er så fint at i motsetning til hunder, hunder er jo like hele livet, bortsett fra valpeperioden, men barn de vokser jo opp til å bli likeverdige, nydelige mennesker som man da får en ny relasjon til. Og du hadde jo et veldig spesielt bonde til din mor også. Jeg tenker litt sånn, Når vi ser ditt liv bakover, så har du også hatt veldig mange roller, Kristine. Stått på scenen, du har ledet masse tv-show, du har reist og du har skrevet bøker og vært foredragsholder og du har podcast. Hvis du ser deg tilbake, klarer du å ta inn over deg og se med stolthet på det du har skapt? Og hva er du mest stolt av? Oi, nei, men det tror jeg er ganske... Jeg tenker ikke så mye på at jeg faktisk har gjort veldig mange ting. Mer enn sånn som du sier det nå, eller når du får en sånn presentasjon, når du skal gå inn på en scene og bare, herregud, oi, det var mye jeg har gjort. Men jeg har jo også holdt på en stund. Men for meg som er litt hyperaktiv, så er det kanskje ikke så rart å gjøre mange forskjellige ting. Det jeg er stolt av, det er at jeg ikke har blitt innenfor et område bare. Fordi at som pandemien for eksempel, når den kom, så var det liksom ingen, alle de jobbene jeg hadde talt og fremover, var jo liksom borte. Fordi at det var jo, alle var i publikum. Men da kunne jeg bare tenke en annen vei. Da startet jeg podcasten, og vi gjorde andre ting med forskjellige events, men med kamera. Det er ganske enkelt for å se muligheter i stedet for problemene, og det tror jeg kommer veldig mye av at jeg har gjort veldig mange forskjellige ting. Det er ikke det at jeg er spesialisert på ett område. Jeg kan litt av alt, tror jeg. Og det er jeg veldig glad for i dag. Det skjønner jeg. For det er helt riktig som du sier, det der å ha mange ben å stå på, det gir jo en trygghet, selv om det også kan være litt kaotisk til tider, å vite helt hvilken retning man skal gå i. I hvert fall når jeg snakker for meg selv, så har jeg de siste årene siden pandemien også begynt med dette her, masse forskjellige retninger, og før det så var det veldig strukturert. Og det er jo en annen måte å... helt annen måte å leve på når du har mange ben å stå på. Ja, det er det, men det er også, synes jeg, innimellom kan være litt vanskelig også, fordi skal jeg gå den veien eller den veien? Og så plutselig så skjer ingenting, og så skjer alt med en gang. Altså, den der... Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ha en fast jobb og 9-5 og fem ukers ferie. Jeg er ikke oppvokst i en sånn familie. Vi har aldri hatt det. Det hadde vært litt ikke nett naturlig for meg. Men innimellom kan jeg være ganske lei av denne frilanserperioden. At man bare, ok, nå er jeg her igjen. Vil jeg klare meg dette året? Går jeg rundt? Og så tenker jeg at det har ordnet seg i 30 år, det vil ordne seg i dag igjen. Ja, men nå er jeg snart 55, jeg er også litt eldre, kanskje ikke like lett å få de jobbene som jeg hadde tidligere. Men det ordner seg til slutt. Men jeg sitter jo ikke stille heller og venter på at det skal skje. Ja, du har energi. Du sier at du er litt hyperaktiv, og det er jo riktig. Det er jo en veldig god energi å ha med seg. Du snakker blant annet i boken din om det også, at det er jo en kraft til å bevege seg og få gjort ting, ikke sant? Så denne boken du har skrevet, «Veien til å lede meg selv», jeg prøver så mye på svensk her, Den, jeg hadde litt lyst til å ta utgangspunkt i den boken, Kristin, for den har så mange fine refleksjoner i livets forskjellige faser. Hva var det som gjorde at du ville finne den veien og skrive denne boken? Først var det det at jeg hadde et kontrakt med en TV-kanal, og så hadde jeg sånn Men som vi sier i Sverige, man gikk inn i veggen, altså utbrennhet. Og da sa de kontrakten, mer fordi jeg kanskje ikke orket. De trodde ikke at jeg skulle orke. Og da opplevde jeg at jeg var veldig dårlig på å lede meg selv gjennom det møtet. Jeg synes det var veldig dårlig lederskap av dem, at de ikke tilbydde meg hjelp. Jeg bare satt og tok det, ok, sånn er det. Da tenkte jeg at dette er ikke ok, jeg må lede meg selv bedre i livet. Da gikk jeg lederskapskurs, en som heter tydelig lederskap, coachende lederskap, og NLP, business practitioner heter det. Og det var jo mer for å lede andre, men det er også mange spørsmål i det som du kan stille deg selv. Så jeg tenkte at jeg går det kurset for å coache andre, men jeg ville mest bruke det for min egen del. Og da synes jeg at det ble så veldig tydelig at jeg synes at vi er ganske dårlige, mange av oss, når jeg snakker med veninner av meg eller venner, at lede oss selv, for vi synes det er litt ego at man tenker på seg selv. Men det er jo også det viktigste. Hvis ikke jeg er i form, så vil ikke jeg være den beste mammaen jeg kan være. Og hvis ikke jeg er en bra leder for min hund, det er vel kanskje hunden jeg merker først på når jeg er... ikke spesielt tydelig leder, da går det ikke. Da gjør hun som hun vil. Men da synes jeg i hvert fall at det blir veldig viktig for meg, og det kan jeg påvirke. Jeg kan ikke gjøre så mye med andre, men er det noe jeg kan gjøre, så er det å hjelpe meg selv til å bli en bedre leder. Det ansvaret kan jeg ta. Jeg kan jo begynne nå, jeg trenger ikke vente til i morgen engang. Å få tid til en coach. Jeg kan jo begynne å lede meg selv nå. Og hvordan skal jeg da gjøre det? Og da begynte jeg å se på ting i meg selv som jeg synes at dette er noe som står i veien for meg. Hvis du har forventning for eksempel, som jeg skriver om i boken, at du ofte har forventning på andre, eller jeg tror at dere har forventning på meg. Det står liksom forventning i veien for min egen prestasjon, eller den jeg er. For jeg tenker alt for mye på det. I stedet for å være i det jeg er, og så har noen forventninger på meg. Ja, det er mulig, men jeg vet jo ikke hva det er for forventninger. Så hvorfor skal jeg legge energi på det? Eller veldig, veldig mye dette. Hva kan jeg påvirke, og hva kan jeg ikke påvirke? Og når jeg begynte å jobbe med de tankene, så ble det veldig mye lettere. Men Kristin, etter du har skrevet boken og gjort den studiet og lært mer om ledelse i deg selv, hva ville du sagt I dag tror du til den sjefen som da sa opp jobben din med den nye kunnskapen du har. Da hadde jeg sagt at nå går vi tilbake noen minutter, og så spør du meg i stedet for hvilken hjelp du trenger. Hadde jeg sagt det. Du i egenskap av sjef har ansvar for å gi meg muligheten til å må bedre. Og fråge meg hva mine behov er. Og så kan vi jobbe til sammen. Men easy way out? Nei. Og så blir det også sånn at det er ikke hens sin skyld, egentlig. Fordi at den personen blir satt i en lederskapssituasjon, fordi hun var jævlig flink i den avdelingen hun tidligere hadde jobbet på, men har aldri vært leder. Og da forventer du deg at hun skal være leder, men hun har ikke noen utdannelse i å være leder. Så det er jo også det selve selskapet du jobber for. Hvis du løfter en fra en redaksjon opp til å bli leder, så må du også gi den muligheten til å få en utdannelse. Hva er det å være leder? Og det hadde ikke hun fått. Ja, og det var jo kanskje på en måte en gave for at du fikk skrevet denne veldig fine boken som har så mange gode råd. Og når vi blar igjennom boken, så kanskje vi kunne starte litt på starten, for det er veldig mange fine kapitler der som kan hjelpe flere av oss til å bli gode ledere for oss selv. For eksempel dette med å lytte til kroppens eget stress- å gjenkjenne hva som er stressen. Har du noen tanker på det? Hvordan man kan bli bevisst sitt eget stressnivå? Ja, stressnivå er jo... Jeg tror vi alle vet hvordan man er når man er stresset, men problemet er jo at du kan være en positiv stress. Og stress er jo positivt når du trenger den. Du blir mye mer fokusert, du får mye mer gjort. Men det vi glemmer er jo at vi... må tilbake og hvile etter. Og det, altså når vi var på savanen, og langt, langt, langt, langt bak i tiden, så var vi på jakt i tre minutter, nå var det fem minutter, så måtte vi hvile i to dager. Og sånn er det ikke nå. Men det er det liksom hjernen vår er vant til, og fortsatt er oppi. Og det gjør da at vi, med vårt system, så er jo vi omtrent i stress hele dagen, mange av oss. Vi går fra et prosjekt til et annet. Nei, ikke fra et prosjekt til et annet. Mange ganger har vi det nye prosjektet begynt før det ene har tatt slutt. Når vi ikke kommer ned i hvile og får ned stresshormonene, så vil det legge seg høyere opp. Når du skal hvile, så er det fortsatt et påslag på stresshormoner, kortisol for eksempel. Så det som er det viktige er at vi blir bedre på återhentning. Både søvn, men også innimellom midt på dagen. Det er jo det viktigste. Så vi vil jo ha den positive stressdelen, men den blir ikke positiv når den sitter i for lenge. Har du noen gode råd eller hacks til oss for hvordan vi kan klare å komme oss ned i løpet av en sånn dag? For det er jo, som du sier, ikke mye pauser. Hvordan skal man tenke, og når skal man legge inn disse stressmesteringsverktøyene? Det som jeg også skriver i boken er at jeg kan gi gode råd, men jeg vet jo aldri hvor den som lytter til denne podcasten er, og hvem personen er. Derfor er det veldig vanskelig for meg å gi et godt råd. Men det minner meg om selv når jeg er i stress. Så jeg ser fra mitt perspektiv. Så kanskje noen kan synes at det høres bra ut. Men jeg synes det er vanskelig å gi råd, fordi vi alle er forskjellige. Men for meg er det veldig tydelig at jeg går i min kalender, og så tar jeg vekk tid. Jeg har alltid trening i min agenda. Det finnes alltid tid for. Og det er liksom søvn og trening er det viktigste. Det er at man, er du i en periode der du har stress og du har barn og du skal handle mat og sånn, da enten, det vi har vanskelig for, du kan spørre noen om hjelp. Se på din situasjon. Jeg ser ut på min situasjon, altså hvordan ser min uke ut denne uken? Er det noe som jeg kan liksom bortse og ta vekk hvis jeg allerede er trøtt på mandag? Da stryker jeg. Nei, dette går ikke. Nei, det orker ikke. Jeg trodde det for en måned siden. Jeg bestemte meg for dette. Men det går ikke. Du var veldig tydelig å si at jeg bruker kalenderen fordi jeg synes alt er veldig gøy. Det jeg gjør. Og da er det veldig vanskelig å si nei. Så jeg tenker ofte at i stedet for å si nei, så sier jeg ja til meg selv. Og da føles jeg mer positiv. Men det viktigste er at når du føler deg veldig trøtt, da er det allerede gått for langt. Så da er det veldig viktig å bare ganske kjapt Og så er jo alt dette med meditasjon, der er vi veldig forskjellige. Jeg har noen meditasjoner som jeg synes er veldig enkle, det er et av ti minutter, men jeg kan også bli veldig rassløs, siden jeg er hyper i meditasjon. Og da er det kanskje bedre å gå ut i skogen, om det er sol, hvis du setter deg i solen og får litt varme, da øker det oksytosyn, som er et hormon, som får ned stresshormonet. Så det finnes forskjellige ting du kan gjøre, men jeg tror ikke du skal ta litt av gangen. Men hvis du begynner å reagere på at du er for trøtt, da har du gått for langt allerede. Veldig bra innspill. Og en annen ting er dette med bekreftelser, for det kan jo også gjøre at man blir mer stresset. Man har sosiale medier, og du har også en podcast, og man venter på lyttetallene og vil ha positiv feedback. Kan du gi oss noen gode tips på hvordan du selv klarer å eliminere det, og legge det bort når du går og legger det på kvelden, at jeg jobber i jobb, og nå har jeg fri. Er det en god balanse der? Jeg har begynt å finne, jeg synes jeg har det, egentlig. Det er selvfølgelig at jeg innimellom leser hva noen har sagt om podcasten, eller på sosiale medier, men jeg har jobbet, tidligere var jeg veldig, veldig behovet av bekreftelse. Jeg visste ikke at det var det, men det var jeg absolutt. Men det jeg merket var at hvis jeg kan bekrefte meg selv bli bedre på, og liksom når jeg går hjemmefra, så føler jeg meg ganske sånn, ja, men i dag er en bra dag. Da er jeg ikke i dag kanskje fin på året, men jo, men jeg ble ganske fin på året uansett. Det var ikke så fint som jeg trodde. Jo, det var finere enn jeg trodde, sier jeg nå. Nei, men da er jeg fornøyd med det. Jeg sitter ikke og venter på at de skal si, ah, så kult når du satte opp håret sitt. Jeg synes at jeg er fin i det. Og det er ok. Alt det andre er bare bonus. Der kommer også forventninger. Du forventer at folk skal gi deg bekreftelse. Men hvis du trenger bekreftelse, så kan du også si hva synes du at min frisyre er fin? Ja, kanskje det du sier da. Ja, ja, ja. Der kom det. Det var ikke redd for å si at i dag føler jeg meg ikke helt i form. Ser jeg så trøtt ut som jeg er? Nei, nei, nei, du er så fin. Da spør du om det. Men å gå og vente og legge opp på Instagram fordi du skal se hvor mange likes du har, da gjør du det utenfor et feilt perspektiv. Er det noe jeg har å si? Er det noe jeg har å vise frem? Er det noen som kan gjøre noen annen glad? Jeg vet at jeg begynte å, nå skal jeg bare gå inn på Instagram, og når jeg har skrivet en tekst, så skal jeg se hva de første skriver, for å forstå at de har forstått hva jeg mente med denne teksten. Og når jeg ser det, så skal jeg bare la det være til siden. Jeg har sluttet å skrive aldri om hvis jeg har en dårlig dag. Og det er mange som sier, hvorfor kan du ikke skrive om det på Instagram? Nei, fordi jeg skriver på Instagram at jeg har en dårlig dag, eller jeg er lei meg, eller noe sånt nå. Så begynner alle å være veldig snille og skal skrive meg sånn, ja, men tenk på dette, og du kan gjøre dette. Og da lytter jeg ikke til meg selv. Da begynner jeg å lytte på hva andre gjør, og da glemmer jeg meg selv. Men når jeg har kommet tilbake og funnet den veien tilbake igjen, og er glad igjen, da kan jeg fortelle hva jeg gjorde. Men jeg synes det er utrolig viktig å jobbe med at jeg er den som kan påvirke meg og mitt liv, ikke de andre. Og så kan jeg inspirere andre. Men det er derfor jeg mener at jeg kan ikke gi tips til andre, for jeg vet ikke hvor de er enn i livet sitt. Men jeg kan si hva jeg pleier å gjøre. Og er det noen som synes det høres bra ut, så kan de... som vi sier i Sverige, tilhjem på det. Ja, litt det samme med forventninger, som du snakket om litt tidligere også, at man kan ha forventninger til noe, og du kan nesten få en kroppslig reaksjon på, bare hvis du ser en sprøyte, eller du går til tannveggen, så kan du føle smerten før du egentlig har satt deg i stolen, for de tankene våre går fortere enn det som egentlig er. Men jeg synes det er litt vanskelig å klare å skille de tingene med forventningene noen ganger. i forhold til å prøve å bare være i nuet. Det er lett å si det, ikke sant? Ja, det er jo det. Men hvis det er en forventning som du går og tenker på, og du merker at den tar energi, og du begynner å bli litt irritert, da kan du begynne å gi deg selv en par minutter. Hvilken forventning har den personen sagt at den skal gjøre dette her? Eller er det jeg som har forventet meg det? Gi deg selv en liten ... Når den tar energi, så er det noe som er negativt. Og er det du som har skapt det, da er det jo veldig lett til å snu det. For da kan du også snu det. Eller så kan du gå og si til kjæresten din som ikke har kommet med de blomster som du ønsket hver dag, eller hver fredag, at jeg elsker å få blomster, og det vet jeg at du egentlig vet, men nå har du glemt det, så kanskje på fredag, så kanskje jeg får blomstre deg. Og da blir det et smil og en ganske god dialog. En kommunikasjon, tenker jeg. Det var et veldig godt triks. Den skal jeg ta med meg hjem, i hvert fall. Fordi det er noe med at du kan ikke forvente at andre skal se hva du tenker. Så det er veldig, veldig riktig. Man kan bare bestemme seg over seg selv. Men Gud, det er virkelig en jobb å Å stoppe opp og klare å se dette her i en travel hverdag. Jo, men hvis du tenker sånn at det er virkelig en jobb, da blir det veldig tungt. Men nå synes jeg. Men hvis jeg tenker at herregud, to minutter. Nå sitter jeg to minutter tidlig i studio og bare tenker litt. Så får jeg egen tid og tenker over hvorfor jeg er så irritert. Er det med meg å gjøre, eller er det noen andre? Ja. Og hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg påvirke? Hva kan jeg ikke påvirke? Da synes jeg ikke at det blir så tungt. Det er en treningssak. Men hvis du bestemmer deg for at dette blir tungt, og dette er tøft å stoppe opp i hverdagen når alt er så mye rundt omkring, i stedet for å tenke seg dødt særlig å stoppe opp i et par minutter når alt er mye rundt omkring, Tomm ut for meg selv, tenke klart, mye bedre. Da har du gitt deg selv veldig mye bare gjennom å tenke litt mer. Ikke forvente deg at det skal være så vanskelig. Du skriver at antakelser er løgn inntil du vet sannheten. Hva legger du i det? Jeg legger i det at når du gjør det, vet du om en person, hvis du har den antakelsen om en person, Du har jo en antagelse for at du ikke vet riktig hva det er, eller hva den skal gjøre. Og det synes jeg mange ganger gjør at livet kan bli jævlig trist. Du kan ha en antagelse at din mann eller kone skal ha dekket på bordet og med candlelight dinner når du kommer hjem, fordi du har sagt at du ønsket så gjerne en middag. Og kanskje din partner var litt sent fra jobb, så hun kjøpte takeaway. Men ordnet middagen. Og du ble veldig sur fordi at du antok at det skulle være serienløs. Og det er da jeg kommer til dette med assumption is the mother of all fuck-ups. Hahaha. Jeg elsker det uttrykket. Ja, jeg synes det er helt topp. Men det er så mange ganger som man har en antakelse, og så blir man bare irritert, og den eneste som man skapte er meg selv. Det er bare jeg som har æreproblemer. Solen stråler er vår viktigste energikilde ved å øke vitamin D og serotonin-nivå. Og det er klart at dette å være utendørs på en strand, eller i en skog, eller i marka, det booster humøret, og det gir oss en skikkelig fin glød. Men som med alt i livet er balansen nøkkel til god helse. Og dette gjelder også for solstrålene. Og i disse ukene sitter vi og skriver og jobber på stranden i Sørspania med utrolig mye herlig sol. Vi er ambassadører for Skinom's nye solkrem som innfyrer alle kriteriene vi stiller som biohackere, og vi er rett og slett særdeles opptatt av dette med hudhelse. Denne solkremen inneholder mineralfiltre, sink og prebiotika som gir en balansert beskyttelse mot UVA og UVB-stråler. Som Skinom's fantastiske hudpleiserie er også solkremen utformet for å beskytte hudens naturlige mikrobiom. Vi vil gjerne bruke produkter som viser seg igjen i naturlig og frisk hud. Denne føles som en lett og behagelig dagkrem. Den er luktfri og delikat. Jeg kommer til å bruke denne i hele sommer. Hva med deg, Monika? Jo, samme her. Særlig når det blir for mange timer utendørs. Du kan jo sjekke ut hjemmesiden skinome.com Det er altså skinome.com og benytte deg av vår rabattkode på 20%. Koden er biohackinggirls20. Vi er tilbake igjen til det lederskapet. Du, Kristin, er du en pessimistisk eller har du en mer optimistisk type? Optimistisk. Hva legger du i det, eller hvordan ser du verden? Med hvilke briller setter du verden? Jeg vil tro, selv om verden i øyeblikket er helt kaotisk på mange måter, så vil jeg tro for eksempel at godheten vil vinne. Jeg tror at, jeg vil tro at vi kommer til å bli bedre på å håndtere miljøet eller hva det er. Selv om jeg er ikke dum, jeg ser jo problematikken, jeg vet at det er farlig, men for meg så blir det lettere å se at det finnes muligheter enn at liksom, nei, dette går ikke. Ja, men da har du satt stopp. Ja, stopp. Pessimistisk er jo å ha, da setter du stopp for dine muligheter og drømmer, og det vil jeg ikke gjøre. Alt kan skje fremover. Ja, ikke sant? Agere, men tror du man kan endre det? Hvis man har et litt mer pessimistisk mindset, kan man trene tankene sine til å bli mer en løsningsorientert person? Tror jeg absolutt. Det er bare du som må ta ansvar for å gjøre det. Du må ha lyst til å gjøre det. Og så tenker jeg innimellom, er det behagelig å være irritert? Synes dere det? Jeg går med en irritasjon i kroppen. Er det behagelig? Nei. Da kan man jo velge. Vil jeg ha denne ubehagelige følelsen innenfor meg, fordi jeg vil fortsette å være jævlig irritert på naboen som bare bråker? Eller synes jeg at den energien orker jeg ikke? Altså, den naboen, han er litt dårlig i humøret innenmellom, men det ligger hos han. Jeg kan gjøre det jeg kan, og det andre får ligge hos han. Altså, det er jo veldig... Det er jo, det finnes liksom, jeg tror jeg har den i boken også, en venninne av meg som er instruktør, hun sier, jeg børjar, det børjer med meg, og jeg tar fullt ansvar for det. Det er utrolig lett å si at der han gjorde det, og hun gjorde det, eller vi snakket nå at det med anpassa seg, som jeg også, hva sier det på norsk? Er tilpasset? I stedet for at man er liksom følsom, at de som da tilpasser hele tiden, synes jo at de er veldig snille som tilpasser seg hele tiden, men så sitter og syns synd på seg selv, fordi at de tilpasser seg. Altså de stjeler energi av å være den tilpassende personen, Og så ser du enda mer energi til å synes opp av seg selv. Hvorfor ser du det som at du tilpasser? Du velger jo det selv. Det er du som har velget å tilpasse det. Ja, det er litt det vi kaller sånn flink-pikesyndrom. Og du er så flink, og du er så snill mot alle og sånn. Men så sitter man jo inni seg med en følelse av at det ... Man går på akkord med seg selv hele tiden, så det er litt det du snakker om, ikke sant? Ja, absolutt. Men det kan også være at du tilpasser deg, altså de på jobb og sånn, men jeg tror like godt som... Ja, men det er jo at du vil være flink, og du vil stille opp, og du vil gjøre masse med ting. Men du kan jo ikke sitte og være sur etter det, at «Fan, jeg er den eneste som tilpasser meg i dette». Ja, men du gjorde jo det valget selv. Det er ingen som har liksom som krever hele tiden at du skal tilpasse det. Hvis noen gjør det og du sier nei, jeg vil ikke, da tar du en aksjon i det du gjør. Du snakker litt i boken om det at hjerte og hjernen kan lære å samarbeide bedre. Det er vel kanskje det du er inne på nå? Ja, men altså hjerte og hjerne, det er jo nesten samme ord hvis man ser til bokstavene, men jeg synes jo at jeg prøver å få dem til å jobbe litt bedre sammen, og vet ikke helt hvis jeg synes at det men da mener jeg mer med hjerte er jo liksom mer med følelse altså at du er, si at du er forelsket i en person det bare er sånn ja dette er, altså hjertet mitt sier at dette er men hjernen har litt mer tydelige svar for den ser liksom litt andre ting og da kan de, er det bra om de samarbeider litt For å hjelpe hverandre. Den ene er litt for praktisk, og den andre er litt for åh, dette er så herlig. Ja, men kanskje ikke fordi at den personen ikke er helt så herlig som du. Og så blir det en dialog i deg selv, mellom hjern og hjerte. Og det er kanskje man skal prøve å få litt i balanse innimellom. Men jeg synes jo ofte at man liksom jeg vil jo mer lytte til mitt hjerte men jeg vet jo at hjernen min har jo lært seg av mine misstag hjerte også kanskje Ikke sant? Kristin, kan vi ikke snakke litt om det? Selv om barna dine nå er voksne, så har jo du hatt en mamma, så du var veldig knyttet til, og du er mamma selv til voksne barn. Hva har vært vanskelig, og hva har vært godt i mamma-rollen? Jeg synes det meste er jo helt fantastisk at det er være mamma og se et barn vokse og bli seg selv. Altså den... Hva skal det bli for person av denne lille? Å få være med på den reisen, å stå bak eller ved siden av, og støtte underveis. Det synes jeg har vært det fine. Det som har vært tøft er jo uro. Jeg har vært så utrolig redd at noe skal skje, mine barn. Selv om det ikke har vært noe risiko for det, men jeg tror alltid det er vel kanskje det... Det er jo liksom det verste, verste som kan skje, det er jo at det skjer mine barn. Og det er også det som jeg skjønte liksom når jeg var... Min første sønn da, når han var to, så husker jeg at jeg ble... Det var et eller annet som skjedde, jeg var hjemme hos mamma, og så tenkte jeg... Jeg tror han hadde vært syk eller noe sånt, så jeg var liksom ikke noe farlig, men... Jeg var liksom veldig urolig da, og da tenkte jeg, hva faen er det så her min mamma og pappa har haft det? Altså er det derfor mamma ble så bekymret, jeg ble sånn, mamma var ikke så urolig, nei pappa det er lugnt, bare strunta, hva er vi så urolige for? Og nå bare, nei faen, mine barn er så urolige, og nå er de ute på natten, og de bare kom hjem og sa, herregud det var ikke noe far, mamma gikk jo hjem. Ja, men det kunne jo skjedd noe med meg, så du ringte ikke. Så det er vel liksom, jeg også fikk en sånn øyneåpner til kjærligheten fra mine foreldre. At jeg skjønte jo at jeg alltid hatt en følelse for at de virkelig har elsket meg gjennom alt. Men at det var så stert. Et barn, vi trenger jo våre foreldre. Vi kan jo ikke klare oss uten voksne. Men en voksen kan jo klare seg uten barn å overleve. Men nei, nesten ikke. Jeg skjønte jo først når jeg fikk eget barn. Og det har jo med uro å gjøre, skal jeg si. Det er nok det tøffeste. Ja, vi kan kjenne oss igjen i det, begge to. Veldig, og det jeg synes var veldig interessant du sa, det var for jeg fikk akkurat den samme aha-opplevelsen av foreldrene mine da jeg også fikk barn. Wow, er de så glad i meg! Det var virkelig en sånn aha-opplevelse. Og jeg tenker at når mine barn får barn, så kommer de å tenke det samme. Hun bare, å mamma, nå fatter jeg. Kan ikke du beskrive litt hvordan det var å være datter og lillebabs? Dere var jo så nære, og dere er jo flere søsken, men hvordan var hun som mamma? Det der er så vanskelig å svare på, for jeg synes at hun var jo min mamma, jeg vet jo ikke noe annet enn det. Mange er sånn, hvordan var det å vokse opp i en ikke så normal familie? Men den er veldig normal i mitt perspektiv. Jeg tror at hun er, jeg kan ikke si hva hun er, jeg synes hun er hele tiden, for hun er jo alltid med meg på en måte, men var jo veldig godhjertet, og det var hun jo med alle, og ga alt sin tid til alt og alle. Jeg har jo stått noen ganger utenfor skolen og ventet, ikke bare en halvtime, kanskje en time, fordi at, nei, men beklager, jeg kommer litt sent, fordi at damen var dårlig, så jeg kjørte forbi med litt blomster til hun som naboen vår. Så hun var veldig omtenksom med alle, men selv om hun var borte og jobbet en del, så kan ikke jeg oppleve det, fordi hun var veldig nærvarende. Jeg følte at både hun og pappa, selv om pappa bodde i Norge og jeg bodde i Sverige, og mamma var på turné, så er det mange som sier, har du følt at de ikke... De velget ikke deg. Du kan jo føle at en foreldre velger sitt jobb mye mer enn familien. Og jeg bare, hva? Nei, nei, nei. Mine foreldre har velget meg så fort de har kunnet. Pappa bor i et annet land. Det er ikke rart at ikke han kan være her hele tiden. Og mamma hun jobber, og hennes jobb er å reise rundt og jobbe på andre steder. men så fort de kan, så velger de meg. Og det har jeg tatt med meg. Ja, tilbake igjen til det mindset, at du kan velge tankene dine, ikke gå inn i en sånn type offerholde heller, men alt man gir. Men føler du at du har blitt litt lik mamma selv? Er du litt lik den mor, i den måten du møter Philip og Leon på? Jeg tror at jeg og mamma er ganske like hverandre, på mange måter, fordi vi er ganske hyperaktive begge to. Også Sånn sett tror jeg at vi er veldig like hverandre også. Jeg håper at jeg har tatt med meg både fra mamma og pappa det de har lært meg videre til Filippe Leen når de trenger den støtten. Selvfølgelig så kommer det med sine foreldre, men jeg har også gjort mitt beste som mamma og jeg vet innimellom så er det liksom når man sier at, hvis det er noen som sier ja, men din sønn er så omtenksom, ja, men det har han fått av mormor og sånn som jeg, å han er så sport ja, det kommer fra pappa, eller bestefar og så bare, nei, men det kommer også fra meg, jeg har også vært en jeg har gjort alt jeg kunne for å være en bra mor Jeg har tatt med meg det jeg kan, tatt ansvar for å lede det videre fra mamma og pappa. Det kunne jeg ikke, jeg hadde jo ikke vært nødt til det, men jeg har gjort det. Og det gjør også at jeg synes at jeg har gjort alt mitt beste for mine barn. Det har ikke alltid vært det riktige, det har jeg sagt til barna, at innimellom så tror jeg at dette er det beste for dere i øyeblikket. Og det er mulig at det ikke er det, men alt jeg har gjort har vært med intensjon, at jeg gjør det som er best for dere. Og har dere problemer med noe jeg har gjort, så si ifra, hvis de ikke vil snakke med meg om det, så betal jeg en psykolog. For ingenting jeg har gjort, ønsker jeg at dere går og tenker på og synes at det er tøft. Hvis jeg ble bestemt en gang når du var veldig sensitiv fra skolen, og jeg ikke visste det, og så kan det sitte ganske hardt at du ble så sint akkurat den gangen, Hvis ikke du kan klare å prate med meg om det, så betaler jeg en sykehjelp, for det finnes ingenting jeg heller vil. Det er at du skal være din beste person, og jeg har gjort det jeg kan, og alt jeg har gjort med intensjon er faktisk det beste for dere, og tatt med meg det jeg har lært av mine foreldre for å ta videre som jeg synes er bra. Og nå er det dere voksne, så nå er det ert ansvar å ta ned videre det dere synes er bra. Du har alltid trent, Kristin. Du har alltid vært i bevegelse, holdt på med yoga, og du kommer jo fra en ganske sporty familie også. Hvordan synes du, man har jo denne setningen om at barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier, ikke sant? Så det å leve ut den, hvor viktig er trening for deg? Veldig viktig, og det kommer helt klart fra pappa. Der er jeg utrolig glad for at han har tatt meg inn i den verden, fordi han jobbet jo med fysioterapi, og så startet han treningssenter når jeg var ti. Jeg husker at han sa til meg at han så at det var så mange som skadet seg i hverdagen, og det var helt unødvendig egentlig. Hvis man kunne trene på riktig måte, så skulle man klare hverdagen sin. At fare bygger skader. Det skal ikke skje. Og det var veldig viktig for pappa. Det har gjort at jeg alltid tenkt treningen. Jeg var veldig mye opp og ned mellom 20 og 30 år. Men etter det så har det vært en... En selvfølge for meg, både for å håndtere hverdagen. Hvis noe skjer, om jeg skader meg, så er jeg sterkere i kroppen for å håndtere det. Jeg vil klare alle de eventyrene jeg vil ut på. Veldig mye for meg er det også når jeg trener, da hviler hodet mitt. Så når jeg er aktiv med trening, så blir det liksom stille her inne. Det er veldig deilig. Hva trener du? Akkurat nå trener jeg veldig mye styrketrening, og jeg løper, og så gjør jeg litt yoga på ofte sånn morgenen. Men det er liksom mer sånn Sette i gang rørligheten i kroppen. Altså rørlighet i kombinasjon med styrke er veldig viktig for meg. Når jeg løp veldig mye, da jeg var i begynnelsen av 40-årene, da var det da jeg begynte å løpe faktisk. Jeg løpte jo maraton da jeg var 43-44, men da fikk jeg veldig vondt i ryggen. Og det var jo fordi at jeg ble veldig kort i muskulaturen. Så for meg er det veldig viktig at det er rørlighet. men så er det jo også sånn at innimellom så synes jeg det er veldig gøy og så går det et par år og så synes jeg nei, nå var dette litt kjedelig, nå vil jeg teste noe annet så jeg har jo trent veldig mange forskjellige ting og jeg tror også at det viktige er jo også at jeg løper en del, ja men mine knær knærne mine klarer ikke det jeg sier nå nei, men da kan du gjøre noe annet så lenge du kan bevege deg og så også dette at jeg husker jeg hadde skadet foten min en gang og så var jeg så forbannet for at jeg hadde akkurat begynt å løpe igjen Men da tenker jeg at dette er 5% av kroppen min, eller kanskje 10 av 5 resten av kroppen min. Det er bare, skal jeg ikke trene fordi jeg har vondt i foten min? Nei. Det er klart jeg skal gå og trene. Da kan du stå i en stakmaskin, og det finnes masse du kan gjøre på treningssenteret. Men du må lytte til hva kroppen din er i for behov. Der er vi også alle forskjellige, men jeg elsker å bare gå ut og gå i skogen. Det er helt fantastisk. Gå til jobben en halvtime, bevegelse uansett. Ja, du har jo vært med på Let's Dance, og du har jo vært med på Vasaloppet, og du har virkelig gjort masse, og den der femprosenteren på din ankel, etter at jeg har lest den så har jeg tenkt på den at man må ikke begrense seg det er så mye man kan gjøre det har virkelig tok tak i boken din det er så hyggelig det er mange som sier det er så vondt i ryggen jeg kan ikke trene kanskje du kan gå til legen din og spørre hva er problemet med ryggen min når du får svar på det så kan du gå til noen som du kan trene oss som hjelper deg å støtte opp ryggen din men trene også de andre delene av kroppen ellers så kommer du til å få kompensasjonsskader Og det er veldig unødvendig, synes jeg. Du har jo også hatt Fredrik Paulune som gjest, og dere har snakket om lysets kraft og dette, og du er glad i å gå i naturen. Hva er det så hele sjelen din, hva er det som gir deg næring? Ja, kjærlighet fra barna, tenker jeg, men... Nå går jeg sånn skogsbadskurs. Så gøy! Ja, kjempespennende. Det har vi jo gjort. Ja, dere har gjort det. Jeg synes jo det er veldig spennende, fordi jeg synes at når jeg blir liksom, jeg tror at jeg er ekstremt interessert av kroppen, både mental og fysisk. Jeg er litt redd for skogen, da. Jeg synes liksom hav er mitt element, og fjell. Men hvis jeg går inn i skogen og bare er litt stykket inn, det kan være en femte meter, det trenger ikke være lenge, jeg kan tjue, så kan jeg finne meg litt et rom. Men da blir jeg, hva er det egentlig som skjer i kroppen? Ikke bare det, å her er det herlig å sitte, så vakkert. Ja, men hva er det som skjer? Hvorfor er det den behagelige følelsen i kroppen? Ja. Hvorfor går mitt parasympatiske system i gang, altså det long-noro-nervsystemet? Hva er det... Hvorfor føler jeg meg sånn? Det er mye syre i skogen, du har disse fytonsider fra trærne som kommer ut som gjør at du får et sterkere immunforsvar. Når jeg hadde hørt om at det ble et bedre immunforsvar i skogen, tenkte jeg, hvorfor det? Så begynner man å lese om mikrober og alt det der. Jeg synes det er dødsspennende. Tar du utdannelsen i Sverige da? Ja, det er Cecilia som jeg snakket om tidligere, som er en sånn holistic trainer. Hun er fantastisk, hun har denne utdannelsen. Men det jeg også synes er veldig spennende i skogen, som jeg også opplevde, er at siden jeg er ADHD-jente, så er jeg innimellom ganske vanskelig til å komme meg til ro bare med å puste. Man prater jo alltid om å puste inn, og så tenker jeg på hva jeg skal handle etter barna på veien hjemme. Men det som skjer når jeg er i skogen, hvis jeg setter meg mot et tre, først så tenker jeg veldig mye på min pappa, for jeg synes at han er som en eik, altså sterke røtter og de store... Han bærer meg som en fugl i treet, som flyr av gårde og kommer tilbake igjen. Så jeg føler meg veldig trygg. Men da kan jeg sitte og se på lyset som går gjennom bladene, eller hvordan disse fraktalmønstre, altså hvordan mønstre er de i trærne. Vi farver, jeg ser kontraster, vi lytter til lyd. Da kan jeg tenke, altså jeg blir aktiv. men en aktivitet som roer meg ned. Og det synes jeg er veldig deilig når man har en hyperaktivitet. At da kan hvis jeg begynner med det, og så gikk jeg inn i pustet. Da kunne jeg, for da hadde jeg liksom kommet meg ned. Og der tror jeg også det er viktig å finne Du kan ikke bare si at nå skal vi sette oss ned og andes her. Ja, ja, ja. Puste, puste. Og jeg tenker på andre ting. Men så fort jeg får være litt... Jeg blir fokusert, og det er jo liksom, du fokuserer på pusten din, eller du fokuserer på et mønster i skogen, eller kontraster, omtrent det samme. Men det hjelper meg inn til å få den dype som du får den syretilsetningen. Så jeg snur det. I stedet for å begynne med pusten, så begynner jeg liksom. Og det synes jeg er veldig deilig. Så jeg føler meg utrolig... rolig i skogen. Jeg har brukt skogen til å løpe gjennom eller gå veldig fort. Det er jo fantastisk, fordi hvis man kan tenke at naturen gir den medisinske virkningen på, særlig hvis man har ADHD, eller angst, eller tvangsnevrosår, eller en eller annen tilstand som gjør at tankene bare kjører løpet, så vet du at det kan virke så tydelig som det gjør på deg, så er det jo helt magisk. Ja, det er det. Vi skal ha en kongress her. Vi har en årlig biohacking-kongress som er den 20. april. Og da skal vi to ha en liten forest bathing og te-seremoni i en av pausene. Så hvis du er i Oslo, så er du hjertelig velkommen. Når er det? 20. april. Da er jeg på noe veldig spesielt her i Stockholm, som jeg er utrolig glad for. Har dere sett «Each Pray Love», den filmen? Ja. Elisabeth Gilbert som jeg skrev i boken kommer til Stockholm. Da skjønner jeg at du er der. Da jeg kjøpte VIP-billetter og sitter lengst foran bare jeg synes det er helt fantastisk. Så dessverre så kan jeg ikke komme, ellers hadde jeg gjerne dukket opp. Vi synes jo at det er litt sånn Elisabeth Gilbert over deg også da, når vi leser boken din. Jeg får litt den følelsen av å gå inn i lengselen og drømmene, og ikke bare la alt livet bare være det man røsjer gjennom, men at du skal gå inn. Vi sitter og tenker på deg som en skikkelig power girl, og hva synes du selv er din sterkeste side og drivkraft? Nysgjerrig at jeg vil liksom lære jeg tror at det er det faktisk at det er ikke bare ja, det er som det er og jeg er som jeg er hva skulle jeg gjøre hvis jeg gjorde på denne måten hva skulle skje da hvis jeg turte å teste meg litt og utfordre meg litt Og så, selv om jeg har et veldig godt liv, det snakket vi om, jeg og han fra Elitstyrkens Hemmeligheter i Sverige. Altså, livet mitt er topp, men hva kan jeg gjøre for å få det å bli enda litt bedre? Altså, ikke bare bli sånn, ja, men jeg har det bra. Det er ok. Det er ikke alltid bra, men som oftest. Men hva kan jeg lære? Hva kan jeg gjøre med mitt liv som gjør det enda bedre? Og da må jeg gå fra meg selv. Altså, utgå fra meg selv. Så jeg tror at det er nok min styrke, at jeg er nysgjerrig på livet, nysgjerrig på hva jeg kan gjøre for å få det til enda bedre. Du fikk jo ADHD-diagnose i voksen alder, og så skriver du om dette når du vokste opp, at du i forhold til din store søster var liksom hun som var så sta, og hun som ville gjøre ting selv, og hun som var veldig mye, men søsteren din alltid var snill. Tenkte du Tenkte du at denne energien din, at det var noe der, eller... hvordan var det da når du fikk den diagnosen begynte brykkene på en måte å falle ut på plass hvordan livet ditt hadde vært frem til det eller var det bare helt naturlig for deg å leve med? Jeg tror som barn jeg vet jo ikke noe annet jeg er jo som jeg er så jeg skjønner ikke hvorfor det er et spørsmål som jeg har for andre når du ikke kan sammenligne det har skjedd en forandring da kan du liksom hva skjedde nå, hvorfor er jeg på den måten da vet du at det har skjedd noe men jeg er jo bare sånn som jeg er og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg tar vel ikke så mye plass, jeg er bare jævlig morsom altså som liten, jeg synes jeg var helt topp herregud, alle vil være sammen med meg, jeg får jo alle til å le og det synes ikke de andre, for jeg prater hele tiden Men det jeg hadde ønsket kanskje da, det snakket vi også i podcasten i dag, at det er fordi han har en sønn som er gjesten min som også har det og det, og det er liksom at det kunne være sånne ting som at klærne sitter, det er litt ubehagelig. Den stikker litt. Jeg vet jeg skulle få ullgenser i Norge, alltid med ullgenseren. Dere har jo bare ull. Det var så ubehagelig. Og det nærmest kroppen. Og jeg er mye mer sensitiv, og det stod jo ganske tydelig at vi som har ADHD eller ADD kan være veldig sensitive i huden. Og hadde man forstått sånne ting, så hadde man sagt, åh, du var jo så jobbig med å ha, eller fikk jo alltid ta av seg strømpyksene for at du skulle ha dem, fordi de kliede lite. Ja, men da ble jeg liksom ned, og det ønsket jeg kanskje at man hadde forstått. Så hadde man bare sagt, ja, men vet du hva, da bytte vi strømpel, så syntes jeg det var en problem. Altså, da hadde man ikke gjort noen stor ting av det. Og det kunne jeg vel kanskje liksom, jeg synes det var litt synd at man ikke visste det, at jeg gjorde det bare så godt jeg kunne, liksom. Dette å være sensitiv er jo også en del av din, at du er veldig sensitiv til omgivelser og mennesker også, stemmer det? Ja, altså, jeg leste jo når Paul Lund var hos meg, at han var høykjenslig, high-sensitiv. Det var bare, det der har jeg aldri hørt om. Så begynte jeg å lese om det. Jeg tenkte, ja faen sikkert. Jeg kanskje skal gå inn og gjøre den testen. Men så fikk jeg det ikke gjort før Fredrik kom til meg, Fredrik Berlund. Så sitter vi og prater, og så sier han, er du høykjenslig? Jeg bare... jeg tror det han bare, jo, du er høyt kjennsynlig og så gikk jeg og testet absolutt, jeg er sånn high sensitive så det med det går også veldig ofte sammen, men det er flere som har ADHD som er liksom high sensitive men jeg er, jeg tror jeg er liksom jeg er nok det, den er nære mine følelser, og jeg sier vel ofte kanskje det, i hvert fall som barn så blir man jo litt mer begrenset kanskje som voksen, at man Mange tror jo ikke at jeg har det og det, fordi jeg synes at jeg er ganske rolig med yoga og lytter, men jeg har også blitt vant til å leve med det. Jeg har blitt vant til å, kanskje ikke at jeg skal ha ordet hele tiden, man lærer seg jo ting underveis, men her inne i kroppen, herregud, det går unna. Altså i hodet og liksom. Hvordan er det når du leker det på kvelden? Er du sånn tired and wired da? Nei, jeg sover ganske bra. Nei, jeg... Jeg sover oftest veldig bra. Hvis det er mye i hodet, så er det selvfølgelig vanskelig for å sove. Men da pleier jeg å høre på en meditasjonsapp, som mye rom er ned. Dette har vært veldig spennende. La oss bare runde litt av. Du har et kapittel i boken som handler om å rense og rense, og gå videre, slippe gamle sår. Hva har du lært av å la det som er bak oss få lov til å bli der og se fremover? Det blir ikke så tungt å bære. Jeg føler at det blir mer plass for å fylle på. Du har en bokhylle med masse spesielle, fantastiske bøker, full av forskjellige kapitler. Hele livet ditt står der i den bokhyllen. Veldig, veldig fint. Men hvis den bokhyllen er den du skal bære på, eller ryggsekken, alt ligger i ryggsekken din, Og du bare tar det med deg overalt. Du kan jo også sette det inn i en bokhylle. Det er jo fortsatt der. Så kan du gå tilbake i den bokhyllen, og så kan du ta ut den boken og lese litt. Åh, det var spennende det jeg gjorde den tiden i livet. Men nå stenger jeg den, så putter jeg den inn igjen. Og så har du med deg en bok som du fortsetter å skrive i det kapittlet som er akkurat nå. Da blir det litt lettere, og du får plass med så mye mer. Det er min følelse. At... Nå kan jeg fylle på med masse, masse morsomme ting. Nydelig. Det var en fin avslutning, og nå vet vi at du skal møte Elisabeth Gilbert, eller i alle fall høre henne snakke. Er det noe annet som du møter våren med? Er det noe du gleder deg til fremover? Hvordan ser det ut? Veldig mye. Jeg skal gå over på en ny... T-program som skal i Sverige, men det får jeg ikke si hva det er for noe. Men det er opptak nå i vår, og så har jeg podcasten min som akkurat skjedde en hel masse nye ting med, og så Har forelesninger og skal på treningsreiser og er instruktør. Så jeg har å gjøre. Og så skal jeg være sammen med min familie. Så herlig, hvor går treningsreisen hen da? Kanskje vi slenger oss på? Ja, nå drar jeg faktisk bare tre dager til Maldivene. Åh, så deilig. Veldig deilig. Så den reisen er nå. Til høsten har jeg faktisk to stykker som er bestemt nå. En til Kreta med en venninne av meg som er treningsinstruktør som heter Mia Rådborn. Og så er jeg en helg i Sælen med skistall. Men da er det bare meg. Men da pleier det å være hundre. Det er ofte stammer. Siste gang var det 98 jenter. Nei. Jo, 98 jenter og en mann. For det var 99 stykker som var der. Det er så typisk. Det var min pappa som hadde tatt med seg datteren sin. Så sier han, hvorfor kommer det ikke flere menn? Jeg elsker yoga, jeg elsker å gå på fjellet. Men jeg har en del sånne. Det synes jeg er veldig morsomt. Kristin, det var så hyggelig å ha deg som gjest her hos oss. Veldig fin prat hele veien. Tusen, tusen takk. Ja, veldig, veldig inspirerende og godt for både sjelen, hjertet og hodet faktisk. Tusen takk. Og hyggelig for å være med i en norsk podcast. Ja. I mitt hjemmeland, liksom. Ja, og så flink til å snakke råsk. Tusen takk. Ja, Monika, da sitter vi her. Vi ser litt på hverandre, og vi tenker mye. Vi har nå både lest boken og snakket med Kristin Kaspersen. Jeg sitter jo med en del refleksjoner i ettertid, og det gjør vel helt sikkert du også. Ja, vi har jo et litt travet program, og du spurte akkurat når vi var ferdige om vi skulle ta det møtet for å gjøre unna de tingene frem til Biohacking Weekend, og da sa jeg nei, vet du hva, det kan jeg ikke. Jeg har så mange klasser denne uken, og underviser så mye, så det kan jeg ikke gjøre. Og det var en liten reminder igjen til å si nei, og ikke alltid svare det som andre forventer og ønsker av deg. Og du blir jo ikke fornærmet, så det går jo helt fint. Det går faktisk helt fint, og det var også noe av det jeg virkelig satte pris på, den makten vi egentlig har selv. Vi må slutte å tenke så mye, jeg har vært oppe i en sånn situasjon selv nå hvor jeg gruer ut meg og gruer ut meg og gruer ut meg at jeg skal fortelle noe til familiemedlemmer. Og så synes jeg bare mannen min, herregud nå må du ringe og ta den telefonen. Og så gjør jeg det, og så går det jo selvfølgelig så fint. Det er bare mine forventninger til hva som skal skje ut av en sånn samtale. Så neste gang skal jeg ringe med en gang. Det er akkurat det vi var inne på, at du får nesten en kroppslig følelse av den tanken før det i det hele tatt har skjedd. Du føler det ubehaget i hele veien, for det har gått rett opp til tankene dine. Så det er jeg veldig glad for at du sier. Hun hadde et kult uttrykk, «Assumption is the mother of all fuck-ups», i forhold til dette med antakelser. Jeg likte det veldig godt. Det kommer vi til å adoptere og begynne å bruke. Det er jeg helt sikker på. Så det er fint å være litt mer bevisst på alle rollene man har i livet, hva som stresser deg, dette med følelser og hjerte, og det som hjernen styrer deg til å tenke, at man skal prøve stadig å bli en bedre versjon av seg selv, og lede seg selv gjennom det som er vanskelig, gjennom oppturer og når det krongler litt rundt oss. Så jeg tror vi skal bli litt flinkere til å bruke denne force baitingen som Kristin også, omfavne, gå ut i naturen og avstresse, og veldig lærerig å høre at naturen kan hile så mange ting som selv et aktivt, litt hyperaktivt sinn. Ja, det tror jeg alle har erfart hvis de har vært ute i skogen selv. Så da må dere bare fortsette å ha en strålende dag og uke, og håper dere får masse nytte av dette. Vi legger linker under i show notes. Track it, hack it! Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forbygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Du vet Fredrik og Louise? Ja. De er så flinke med folk. Man føler seg liksom så velkommen der. Ja. Er det tenkt klage på noe, eller? Nei, nei, herregud, du er flink. Nå får du 30% rabatt på tusenvis av parfymer og deodoranter hos Fredrik og Louise. Parfymeriet med de gode tilbudene.
8/24/2021
Leger om livet
I sesongens 1.episode er jeg så heldig å ha psykiater og indremedisiner Ingvard Wilhelmsen, også kjent som hypokonderlegen, med som gjest!Ingvard Wilhelmsen er professor ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Han har i 23 år drevet den anerkjente Hypokonderklinikken i Bergen og har i tillegg skrevet flere bøker, bl.a. "Livet er et usikkert prosjekt", "Sjef i eget liv" og "Det er ikke mer synd på deg enn andre".Vi snakker om alt fra angst, uro, tankespinn og fobier til traumer, tvangstanker og helseangst. Wilhelmsen forteller om hvordan har selv tok det å få en alvorlig diagnose i ung alder, erfaringer han har hatt med å være pårørende og hva vi alle kan gjøre for å få det bedre med oss selv, hvor enn vi er livene våre.Samtalen jeg hadde med Dr. Wilhelmsen var både inspirerende og givende, og jeg håper det også vil gi deg noen nye perspektiver.Ingvard Wilhelmsen vimeohttps://vimeo.com/19296882Ha en fin uke! Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på instagram.com/dr.annettedraglandFølg meg gjerne på facebook.com/legeromlivet Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
7/10/2023
Leger om livet
I dagens rerelease er jeg så heldig å ha psykiater og indremedisiner Ingvard Wilhelmsen, også kjent som hypokonderlegen, med som gjest!Ingvard Wilhelmsen er professor ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Han har i 23 år drevet den anerkjente Hypokonderklinikken i Bergen og har i tillegg skrevet flere bøker, bl.a. "Livet er et usikkert prosjekt", "Sjef i eget liv" og "Det er ikke mer synd på deg enn andre".Vi snakker om alt fra angst, uro, tankespinn og fobier til traumer, tvangstanker og helseangst. Wilhelmsen forteller om hvordan har selv tok det å få en alvorlig diagnose i ung alder, erfaringer han har hatt med å være pårørende og hva vi alle kan gjøre for å få det bedre med oss selv, hvor enn vi er livene våre.Samtalen jeg hadde med Dr. Wilhelmsen var både inspirerende og givende, og jeg håper det også vil gi deg noen nye perspektiver.Ingvard Wilhelmsen vimeohttps://vimeo.com/19296882Ha en fin uke! Alt godt,AnnetteFor mer:instagram.com/dr.annettedraglandfacebook.com/drannettedraglandDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
1/8/2024
Helsetipspodden
Gjest: Mikrobiolog og kiropraktor med spesialisering innen funksjonell nevrologi Kristian Fagerland I denne episoden snakker vi om balanse, stress, trygghet, miljø, natur, sansemotorisk trening og hvorfor det er viktig å være god med seg selv. Du får blant annet høre om: - Hvorfor det er viktig med god stressbalanse - Hvile, restitusjon, utbrenthet og helseplager - Hvordan balansetrening er til nytte for vår helhetlig helse - Å senke stress med pusteøvelser - Hvorfor individuell tilpasning og helhetlig perspektiv er viktig - Respons på fare og stress - Hvordan arv og miljø spiller inn - Hvorfor naturlig livsstil er godt for oss - Om å være god med seg selv og hvilke ringvirkninger det kan gi Stikkord for episoden: Sanseinntrykk, respons, sansemotorisk trening, kartlegging, hjernen, nervesystemet, reflekser, svakheter, motorikk, øvelser, stimuli, trygghet, rotårsak, kosthold, stress, traumer, selvfølelse, grenser, utbrenthet, funksjonell analyse, ubalanser, testing, måling, stress, nervesystemet, positivt og negativt stress, stressbelastning, sorg, emosjonelt stress, barndomstraumer, handlingsmønster, bevissthet, toleransevindu, nervesystemet, pusteøvelse, bevegelse, sensorisk tilbakemelding, prestasjon, overprestasjon, meditasjon, aktivering, læring, helhet, holistisk, helhetlig perspektiv, mestring, naturlig livsstil, sosiale relasjoner, konsentrasjon, fokus, balanse, hjernen, fall, blodtrykk, stillesitting, bevegelse, sirkulasjon, naturlige omgivelser, miljø, grounding, pauser, ærlighet, ekte, grensesetting, gave, oppgave og ringvirkninger. * Beklager ujevn lyd i denne episoden Du finner Kristian her: www.instagram.com/kristianfagerland www.kraftklinikken.no www.kristianfagerland.no Annette finner du her: www.nervusklinikken.no www.instagram.com/annette_loeno Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Takk for at DU lytter! Jeg syns at det er stas om du gir en fin vurdering av Helsetipspodden på din podcastapp og deler episoden med de du bryr deg om. Reklame/rabatter: - 10% avslag i helsekostbutikken Superstate med koden Nervus. En av Annettes favorittprodukter er BiOtimizers Magnesium Breakthrough. - 10% rabatt med koden Annette10 hos Happyhikers som tilbyr produkter for økt turglede
Sjå mer
9/7/2024
Helsetipspodden
Gjest: Familieterapeut og coach Maren Kvalvaag-Toven Har du kjent på at livet byr på for mye? Med en økende følelsesmessig press og slitasje? En følelse av å ikke strekke til? Der du blir utslitt av livet du lever? Dagens episode skal handle om utbrenthet. Som jeg syns er et viktig tema å snakke om. Fordi det rammer stadig flere. I en artikkel fra 2024 på psykologisk.no står det at et nytt verktøy som måler risikoen for utbrenthet, har blitt testet i Norge. Her kommer det frem at 13 prosent av norske arbeidstakere er i faresonen. Tall fra 2023 viser til at nesten 8 av 10 unge arbeidstakere sier de har opplevd å bli utbrent eller vært nære ved å oppleve utbrenthet. Når man først blir utbrent kan det for mange ta lang tid for å komme seg igjen. Viktige spørsmål er hva er årsaken til utbrenthet, hva kan man gjøre for å unngå å bli utbrent, hva skal man gjøre om man først har blitt utbrent og hvordan kan man unngå å bli utbrent igjen? Dette er et tema som jeg brenner sterkt for. For vi må få ut kunnskap som kan bidra til at flere kan leve mer bærekraftige liv. Selv om utbrenthet ikke er betegnet som en sykdom, er det ikke tvil om at de som blir utbrent føler seg syke med sterkt redusert livskvalitet. Episodens gjest har selv vært utbrent og hennes erfaringer ga henne en livskraft i å ville hjelpe andre i samme situasjon. Etter hun ble frisk ble hun online-grunder og startet Det lille pusterommet der hun coacher utbrente kvinner til å skape den versjonen av seg selv som de er ment å være. Nå er hun også nybakt forfatter med boken 'Ut av utbrenthet'. Denne boken gir deg verktøy til å:- forstå deg selv og dine mønstre- oppdage dine styrker og gaver - skape deg en givende hverdag med mer energi og glede- unngå å møte veggen igjen Takk for at du lytter. Maren finner du her: www.instagram.com/marenkvalvaagtovenwww.detlillepusterommet.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.helsetipspodden.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Vil du hjelpe meg til å at enda flere oppdager Helsetipspodden? Da kan du abbonere på Helsetipspodden, legge igjen en god omtale i din podcastapp og dele når du lytter til episoden på sosiale medier. Har du et helserelatert produkt eller et firma du ønsker å annonsere for i Helsetipspodden? Send mail til [email protected]
Sjå mer